I eksperimentelt øyemed har jeg også selv forsøkt virkningen av disse angstdempende midler og har opplevd at den nyanserte følelsesbetonte reaksjonsdyktighet avtar og at spontant initiativ og klar jeg-bevissthet blir mindre. At en ser på livets vanskeligheter med urealistisk ro er et påtagelig og behagelig resultat.
Det viktigste i denne forbindelse er at alle kjemiske angstfordrivere ikke bare reduserer vår “indre angst” men også vår varhet overfor ytre fare.
Nå vil kansje noen si at selv om alkoholforbruket stiger, om mange bruker sovemidler (og ikke bare om natten) og kansje ikke så få tar angstdempende piller, så er det vel nok av de igjen som ikke gjør det til at samfunnet som helhet skulle reagere adekvat.
Jeg er ikke så sikker på det. I dyreflokker er det de mest sensitive som først reagerer på fare og som får flokken til å legge kursen om. Vår historie tyder på at det også blant menneskene er de vare og sensitive som først og sterkest fornemmer en ulykke som nærmer seg og som advarer de mer trege (eller bedre, angstavvergede). Et samfunn vil alltid ha et livsviktig behov for våkne, vare og lettere angstmobiliserende individer som sosiale seismografer.
Flukten fra angsten er kansje det farligste fenomen i vår tid – vi som regner oss for normale må venne oss til å tåle den så vi alle kan være med på å se de reelle farer i øynene og ut fra det ikke sky noen anstrengelser for å unngå de ulykker og katastrofer som truer oss.
Carl-Martin Borgen 1961
http://olehartattordet.blogg.no/1442163318_anti_depressiva_sitt_.html
https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3