Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvem fikk politikerne makta fra? Hvem sine interesser ivaretar de? Hvem står de ansvarlig for? Og hvordan kan vi bli kvitt dem? Hvis vi ikke kan bli kvitt de som styrer når vi ser de misbruker makta si, da bor vi jo ikke i det de fleste av oss anser som et demokrati.

I dette og i det forrige århundre har vi opplevd gigantiske industrisammenslutninger, internasjonale gigantkonserner som vokser opp og utvisker landegrensene. De umyndiggjør de demokratiske valgte forsamlingene. Industriens profittinteresse er blitt den nye hersker.

Den økonomiske makten ligger ikke vesentlig hos Stortinget eller hos kommunestyrene, men hos kapitaleierne og de private storbankene.

Byråkratene, ledet av embetsmennene danner en stor støvete hær. De velges ikke, men har ved sine posisjoner avgjørende politisk innflytelse. Stadig nye flokker også av politisk valgte slår seg sammen med støvhæren; politiske ledere byråkratiseres og fjerner seg mer og mer fra de som en gang valgte dem.

Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.

Demokrati er slettes ikke et formelt valgsystem hvor alle avgjørelser tas av alle. Delegering av myndighet er en praktisk nødvendighet. Spørsmålet om demokrati bør overføres til spørsmålet om forsvaret tjener folkets interesser. Forsvaret tjener i dag klassesamfunnets særinteresser mot flertallet av folket, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Det norske forsvar er ikke et nøytralt avskrekkningsapparat som bare skal beskytte oss mot eventuelle fremtidige angrep. USA fører i dag krig på mange fronter. Norge er alliert i denne krigen både millitært og økonomisk. Norge spiller på NATO`s førstedivisjonslag. NATO må sees i sammenheng med hele den vestlige verdens kapitalistiske særinteresser. Økonomisk, millitært og ideologisk. Alle disse tre faktorene kobles sammen til et totalforsvar, til et gigantisk undertrykkings apparat.

“Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.

Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det  er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “

Fra boken Demokratisk styreform  en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968 – Boken kan leses i sin helhet her.

Politikerne er valgt av folket på feil premisser, for folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program.

En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utganspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele.

Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta.

“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.

Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”