“Mennesker som lider av hybris, innbiller seg at den måten de ser verden på, er slik verden skal være. Hybrismennesker overvurderer hva de er i stand til å utrette, ofte på ekstreme måter, og setter ingen grenser for seg selv. De er overbevist om at det de har bestemt seg for å gjøre, er «riktig», og det er ikke rom for kritikk, verken når det gjelder praktisk gjennomførbarhet, kostnader eller sannsynligheten for å lykkes. Og selv om innsatsen deres ender dårlig, tror de fortsatt at de gjorde det rette.
På grunn av hybrisens skandaløse karakter betraktet de gamle grekerne hybris som intet mindre enn en forbrytelse. For dem var det faktisk en snikende gift. En viktig del av den greske moralkodeksen var forestillingen om at alle mennesker har sine begrensninger. Hvis det fantes noen som var så hardnakket at de ignorerte disse menneskelige begrensningene, måtte de betale en høy pris for det.
Hubristisk atferd er ofte narsissistisk atferd, ettersom mange av attributtene til hybris og narsissisme har en tendens til å overlappe hverandre. Faktisk blir hybris og narsissisme ofte brukt som synonymer for hverandre. Men selv om narsissistiske mennesker kan være tilbøyelige til å være hybris, bør det å være narsissistisk ikke uten videre sidestilles med å være hybristisk. I hovedsak er det flere forskjeller.
Narsissister har et oppblåst syn på seg selv, opptatt som de er av fantasier om personlig makt for å oppnå andres anerkjennelse og beundring, noe som igjen styrker og forsterker egoet deres. Narsissister forsøker å konstruere en virkelighet som gjentar og forsterker deres grandiose selvbilde. Men i motsetning til hybristiske mennesker er de ikke beruset av makt i en slik grad at de mister realitetssansen.
Mens narsissisme kan betraktes som en karakteregenskap, kan hybris betraktes som en personlighetsforandring som oppstår som følge av at man oppnår betydelig makt. Selv om narsissistiske ledere liker å stå i sentrum for oppmerksomheten – ved å ta beslutninger som er ensidig fokusert på å styrke det positive selvbildet – forblir deres narsissisme «avgrenset» så lenge virkelighetsoppfatningen er intakt.
Denne narsissismen” forsvinner imidlertid når mennesker blir hybristiske. Når det gjelder hybris, har vi å gjøre med en form for narsissisme som er «ubundet». Når hybrismennesker blir beruset av sin makt, engasjerer de seg i overdreven atferd, noe som legger grunnlaget for hybris.
Hubristiske ledere trenger ikke scenen for å skinne. De er ikke først og fremst interessert i å søke etter muligheter til å få oppmerksomhet utelukkende for å styrke sitt eget selvbilde. I motsetning til den avgrensede narsissisten vil de teste grensene for atferd i troen på at de er langt bedre enn alle andre. Til slutt vil deres overdrevne tro på seg selv, på grensen til en følelse av allmakt – noe som fører til hensynsløs og impulsiv atferd – føre til deres død eller undergang.
Med andre ord, selv om både hybristiske og narsissistiske atferdsmønstre forekommer samtidig, har narsissismen i seg selv en tendens til å være mer nyansert. Selv om både narsissistiske og hybrisistiske mennesker ikke er fremmede for lederskapets skyggesider, kan narsissistiske ledere også være ganske vellykkede. Tross alt er lederens høye nivå av narsissisme positivt relatert til karisma – evnen til å tiltrekke seg, påvirke og inspirere mennesker.
En slik leders suverene selvtillit, energi, risikovilje, talegaver og grandiose trossystemer kan bidra til inspirerende og visjonært lederskap – et atferdsmønster som kan gjøre ham eller henne ganske vellykket. Mens narsissistisk atferd vil ha sine mørke og lyse sider, blir hybristisk atferd typisk presentert i form av dysfunksjonelle utskeielser. I ledersammenheng, for å være mer spesifikk, plasserer det hybris på den mørke og destruktive siden. Hybrisistiske ledere har en tendens til å bruke makten sin på uhensiktsmessige og uproduktive måter.
Fra et konseptuelt synspunkt er derfor opprinnelsen til hybrisatferd og narsissistisk atferd ganske forskjellige. Mens narsissisme ser ut til å være en varig egenskap som oppstår før voksen alder, bør hybris betraktes som en ervervet tilstand som oppstår senere i livet, og som utløses når man får en betydelig maktposisjon. I så måte er hybris en forstyrrelse av lederposisjonen snarere enn en forstyrrelse av personen.
Generelt sett er hybristiske mennesker svært respektløse overfor andre, noe som er et resultat av deres oppblåste følelse av å være viktige og urealistiske vurdering av egen makt. Som et resultat av at de ikke har noen begrensninger med hensyn til hvordan de utøver makt, vil deres hybris- tiske aktiviteter komme til syne. Som det fremgår av deres overdrevne selvtillit, deres oppfatning av å være ufeilbarlige, deres forakt for mennesker som kritiserer dem, og deres løsrivelse fra virkeligheten, lider mennesker som er utsatt for hybris, av en alvorlig karakterbrist, en holdning som vanligvis fører til deres undergang.
Det bør imidlertid bemerkes at det å inneha en narsissistisk personlighet vil være en medvirkende faktor i utviklingen av hybris. Narsissistiske personer kan, når de er i en maktposisjon, få en forhøyet selvtillit og en økende følelse av overlegenhet, og dermed skape forhold som forsterker et oppblåst selvbilde, en overvurdering av egne rettigheter og arrogant oppførsel.
Hvis denne psykologiske dynamikken fortsetter, kan disse menneskene gå inn i en tilstand av selvforgiftning. Dette gjør hybris til et patologisk uttrykk, en avledning av narsissistisk atferd. Hybris kan imidlertid forsvinne når disse personene ikke lenger er i besittelse av betydelig makt. I så måte bør hybris betraktes som en tilpasningsforstyrrelse, ikke en karakterforstyrrelse som narsissisme. Den kommer først til syne etter at personen har oppnådd en maktposisjon.
I beskrivelsen av denne forstyrrelsen gjøres det helt klart at den ikke bare er fatal fra et personlig perspektiv, men også fra et samfunnsperspektiv, der den kan få katastrofale konsekvenser hvis den ikke blir kontrollert.
Som antydet, utløses hybristiske egenskaper når folk får en maktposisjon. Typisk kan det forverres jo lenger folk har makt og jo mer makt de har opparbeidet seg. Det å være makthaver gjør det dermed mer sannsynlig at personer i denne posisjonen vil handle uhensiktsmessig, noe som kan føre til negative, utilsiktede konsekvenser. Dette vil særlig være tilfelle når personens beslutninger og handlinger har vært vellykkede tidligere.
Det er klart at overmodige ledere, beruset som de er av makt og tidligere suksess, får overdreven tro på egne evner og overvurderer mulighetene for å bli enda mer suksessfulle. De begynner å lide av irrasjonell begeistring, tror at alt er bra og undervurderer eller ignorerer hva som kan gå galt. Når de er i hybrisens vold, vil enhver kritikk av suksessens usannsynlighet bli ignorert. De blir faktisk ustoppelige. Begrensninger er for andre, men ikke for dem selv. En slik holdning bidrar naturligvis til oppførsel og hensynsløshet og fører til og med til umoralske handlinger.
Et velkjent ordtak som fanger opp denne maktberuselsen, er «Stolthet går foran fall». En annen velkjent metafor som viser til maktens rus, tilskrives den engelske politikeren og historikeren Lord Acton, som bemerket at «makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt». Og han gjorde det helt klart at denne typen korrupsjon ikke har noen lykkelig slutt.
I dagens samfunn trenger vi dessverre ikke lete lenge for å finne ledere som lider av hybris. Faktisk kan man si at vi befinner oss midt i en «hybrisepidemi». For mange ledere ser ikke ut til å kunne bremse sin egen selvopptatthet, og altfor mange ser ut til å være på vei mot total selvødeleggelse – med organisasjonen eller landet raskt på slep. Det kan være viktige ytre faktorer som legger grunnlaget for utviklingen av hybris blant ledere: besittelsen av mye makt, eksistensen av minimale begrensninger for maktutøvelsen og hvor lenge de blir sittende ved makten. Når slike faktorer spiller inn, skal det ikke mye til før lederen omgir seg med et kulturelt miljø av omnipotens. Politiske ledere er spesielt utsatt for dette i diktatoriske regimer, fordi det er få, om noen, begrensninger på deres atferd.”
Innlegget er hentet fra boken Narcissistic Leadership av Manfred F. R. Kets de Vries
Anbefalt og relatert lesing:
DEN SÅKALTE ELITEN FORSØKER Å FORME VERDEN I SITT DYSFUNKSJONELLE BILDE, OG DET KAN DOKUMENTERES
FORSKNING VISER AT DE FLESTE POLITIKERE ER PSYKOPATER
