Propaganda minister Joseph Goebbels formulerte et viktig retorisk prinsipp: “For at propaganda skal være effektiv og ha en mulighet til å nå frem, så må den henvende seg til de minst intelligente, de minst informerte. Gjør den det så får man også med seg alle andre.”
Harald Ofstad spør i sin sin studie over nazismen, “Vår forakt for svakhet”, (Oslo 1971) etter å ha gjennomgått Auswitch kommandanten Høss sitt forhold til lydighet:
“I hvor stor grad er vår egne institusjoner, vår barneoppdragelse, vår skoleordning, vårt millitærvesen og samfunnssystem innrettet på å trene folk i moralsk kritikk overfor overordnedes ordrer ? – til å tenke selvstendig ? Til å forstå at det avgjørende er orderens innhold og ikke hvem som har gitt den ? At ansvar ikke er å kunne holde en eller annen ansvarlig, men å ta samvittighetsfull stilling til det man gjør ?”
“Uttrykket “En løgn fortalt at én gang er en løgn, men en løgn fortalt tusen ganger blir sannheten” tilskrives den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels. Det er ingen konkrete bevis på at han er forfatteren, men det er et godt sammendrag av hva han gjorde under andre verdenskrig. Hans arbeid var så effektivt at det fortsatt er de som i dag forsvarer “sannheten” i det tredje riket.
Goebbels arbeid var så vellykket at mange verdensledere gjentatte ganger har kopiert hans strategier. Mektige sektorer som fortsatt bevisst setter pris på løgner som en måte å manipulere sinnene til de de vil påvirke på. På den måten klarer de å overbevise folk om å akseptere det uakseptable og støtte planene som bare er til fordel for fåtallet.
Takket være den nazistiske erfaringen, innså mektige samfunnssektorer at folk er i stand til å tro på enhver melding, så lenge den er presentert på riktig måte. De måtte bare opprettholde absolutt kontroll over media og alle institusjoner som overfører ideologi. For eksempel, skoler. Det var nok å vifte flammen av frykt, hat og usikkerhet. Når det er gjort, fant de opp en praktisk “sannhet” og gjentok den til døden.
Gjentagelse genererer svært dyp tro. Når hjernen møter en ny situasjon, er det en ubalanse. Etter dette kommer assimilasjon, innkvartering og tilpasning. Det er som når vi kommer til en ny by, og i begynnelsen føler vi oss fortapt. Men litt etter litt, etter at vi ser de samme stedene om og om igjen, begynner vi å bli kjent med byen. Til slutt blir våre nye omgivelser en del av oss. Faktisk lager vi et slags personlig kart over hva vi lærer.
Noe veldig lignende skjer med løgner. Sinnet tilpasser seg å lytte til løgnen, oppfatter den, og inkorporerer den i sin tankegang. Den er kjent, velkjent. Det er det alle andre er enige om. I tilfelle av løgner fra maktsektorer er det også svaret på frykt eller usikkerhet. Eller det kan være en forståelig forklaring på noe vi ikke vet eller ikke kan forstå.
Det nære forholdet mellom makt og media er ikke gratis. I nesten alle land, er de mektige økonomiske gruppene eller politikerne tradisjonelt sett de som har kontroll over pressen. Inntil nylig var uavhengige medier en eksotisk blomst. Med opptreden av sosiale medier, har dette endret seg. Uavhengige stemmer er mye mer vanlige nå, og det er mange alternative måter å bli informert på.
Likevel har sosiale medier sine egne løgner. Til syvende og sist spiller det ingen rolle hvilket medium du får informasjonen din fra, men hva intensjonen er. I tillegg, og viktigst, er spørsmålet om hvor mye leseren eller lytteren bryr seg om sannheten. Som det gamle ordtaket går, “Det er ingen verre blind mann enn han som ikke vil se”. Dette er alltid sant i sfæren av sosiale sannheter og løgner.”
Relatert lesing:
0 kommentarer
