Hvordan går det an å få besetninger på tunge bombefly til å bli så satans lydige at de fortsetter å bombe en by som nesten er helt brent opp ? (Bjørn Simonnæs tukthusfange i Fuhlsbuttel, øyenvitne til de alliertes terror bombing av byen Hamburg i 1943, med 1,5 millioner innbyggere). Er lydighet en mer menneskelig egenskap enn noen av de andre egenskapene vi har til felles med dyrene ? Ja da vil lydigheten bety menneskenes totale undergang.
I den lille gruppen er vi begynt å diskutere om vi skal melde oss som frivillige til hjelpeaksjoner for den sivile befolkningen. Stemningen har snudd. Før denne tid kunne det aldri komme på tale at noen nordmann meldte seg til frivillig blodgivning eller til frivillig kommandoer for å grave opp blindgjengere (udetonerte bomber). Det var alltid å hjelpe fienden.
Plutselig er det som vi ikke har fiender lengre. Vi sitter i samme båt, mulighet til samme ulykkelige utgang. Vi er begynt å bli dypt skamfulle på våre blodtørstige alliertes vegne. Kan nazismen bare overvinnes med slike sadistiske metoder, som er blitt i særlig grad nazismens kjennetegn ? Dette paradoxistiske fenomen opptar mine tanker slik at jeg ikke lenger hører hva de andre sier.
Det er jo en grusom sannhet. De allierte med sine felles hellige idealer om frihet og demokrati og humanisme. Om menneskets rett til å leve og ha det godt på denne jord. Og så gis det ordre om å drepe for fote. Og det adlydes like blindt. Og det er ikke drap av fiendtlige soldater med våpen i hånd, det er en metodisk utryddelse av sivilbefolkningen i en svær by. Gamle og syke, barn og oldinger, kvinner og arbeidende menn. Ingen bar våpen. Det er til å bli syk av. Vi blir som nazister ved å bekjempe nazister.
Fra boken Den gode lydighet, en fortelling fra den annen verdenskrig av Bjørn Simonnæs, Gyldendal forlag, 1986. Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/aa0f1034c185fd858f66e58635cd736b?index=1#0