“Gjedden plejer man tørre, da den, tilforn vel virket, smaker ganske god. Men skulde man fortære den , efterat den haver hængt paa Stavburet nogle Aar, saa maatte man først bestille sig Puntlæders Mave”
Axel Christian Smith, sogneprest i Trysil i annen halvdel av 1700 tallet.
Siden “Puntlæder” betyr sålelær, mente sjelesørgeren at fordøyelsen burde være robust, om man skulle ha maksimalt utbytte av tørket gjedde.
Innenlandsfiskere uten tilgang på torsk av optimal kvalitet kan trøste seg med vårfisket gjedde. Det er en mager fisk, men ingen mager trøst. For Nordens innlandsbefolkning har tørket gjedde vært like viktig som kystfolkets skrei. Gjedde har til og med vært brukt til å betale skatt med. Det er dessverre ikke mulig lenger, men fjellsamen Peder Amundsson i Kautokeino betalte i årene 1584 til 1608 atskillige pund tørket gjedde til det offentlige. I 1592 utgjorde for eksempel Amundssons innbetalte skatt seks pund tørket gjedde og reinskinn. Vi må betale skatter på helt andre måter og får heller behode den tørkede gjedda selv. På sitt vis er den en skatt den også.
Klassisk tørrgjedde:
Åsmund Eknæs har beskrevet tørking av gjedde slik det ble gjort i århundrelange tradisjoner ved Femund. Flere forholdsregler må taes for å gi gjeddene effektiv tørking. I nyere tid brukes salt. Dessuten åpnes gjeddene langs ryggen, der fiskekjøttet er tykkest. Vanlige fiskestørrelser er fra 2 til 5 kilo. På eksempler over 5 kilo tas ryggbeinet ut. Etter grundig rengjøring saltes gjedda i 2-3 dager. Tørkingen tar 14 dager under gode forhold med sol og vind. En hovedtrussel er insekter. I dag er det enkelt å lage en form for beskyttelse mot fluer om det er nødvendig.
Trinn for trinn beskriver Eknæs prosessen slik:
Fisken skjæres opp langs ryggen
Innmaten tas ut
Gjedda vaskes med bjørkeris
Gjedda saltes i 2-3 dager
En lang pinne stikkes gjennom øyeåpningen, mens to kortere pinner spilerm fisken ut
Fisken er klar til opphenging og tørking
Etter god tørking i 14 dager kan gjeddene oppbevares på stabburet et halvt århundre. Eknæs skriver at Joseph Bakken som fisket og tørket gjedde i Tufsingdal, hadde 40-50 år gammel fisk som fortsatt var brukbar – altså i tråd med det beste i gammelmatens tradisjoner.
Når fisken skal spises, blir den først delt i om lag 5 cm brede biter. Disse vannes ut natta over. Er gjedda veldig hard etter tørkingen, kan det være lurt å vanne den ut før oppdelingen.
Fiskebitene kokes i et par timer og spises sammen med rømmegrøt. Retten betraktes som festmat, men tørrgjedde fylte også hverdagslige roller som niste under arbeid og turer i fjellet.
Tørgjedde fra Glomma.
Tradisjonene for tørking av gjedde kan variere noe fra sted til sted. Enkelte foretrakk lakesalting, andre tørrsalting. Men hovedprinsippene er de samme: Etter en kort salteperiode på et par dager ble fisken utspilt og tørket, gjerne eksponert mot sol og vind. Tørkingen kunne i beste fall være unnagjort på en drøy uke, sjelden mer enn to uker.
Ved Glomma sør i Elverum har Harald Braaten drevet med tørking og luting av gjedde. Braaten tørrsaltet gjedda med rikelig saltdryss og lot fisken ligge fra 5 til 7 dager med salt. Deretter tørket han gjeddene i utspilt tilstand.
Fra boken Alt om røyk og rak, tørk og grav av Helge Hagen utgitt av Tun forlag 2010.
Boken kan kjøpes her https://www.adlibris.com/no/bok/alt-om-royk-og-rak-tork-og-grav-9788252932683
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de lett bli stemplet som ekstremister.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo.
For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er.
Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.
Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt. Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.
Våre angelsaksiske demokratier har som regel ikke hatt behov for de groveste undertrykkelsesmetoder, innenlands. I og for seg kan dette oppfattes som en samfunns-organisatorisk bedrift av menneskeheten. Men dette minsker også sannsynligheten av at dyptgående endringer kan la seg gjennomføre innenfor demokratienes etablerte spilleregler. Det blir gjerne sagt at de ledende politiske partier i et demokrati finner seg i valgnederlag fordi de vet at de vil få sjansen til å vinne flertallet neste gang om bare de demokratiske institusjonene blir bevart. Men for at forklaringen av denne viljen til å respektere valgresultater skal bli mer fyldesgjørende, bør en for de fleste demokratiers vedkommende føye til det faktum at det egentlig ikke er så mye som står på spill for de sterkeste private interessene under et politisk valg.
Et demokratisk styre, til og med en ideell demokratisk regjering, har som Robert A. Dahl har påpekt, ingen direkte midler til å måle styrken i de følelser som kan gjøre seg gjeldende i et politisk spørsmål. <<En velger , en stemme>> betyr at en veloverveid og en likegyldig stemme veier like tungt. Det samme gjelder en intelligent og en dum stemme, eller en stemme til forsvar av livets elementære krav og en stemme for å oppnå ytterlige fortrinn for en gruppe som allerede er priviligert. Men i et moderne demokrati vil riktignok, som David B. Truman påviser, sannsynligheten av ny gruppedannelser og koalisjoner legge visse bånd på en regjering, selv om den er valgt med et rommelig flertall. Det kjedeligste er bare dette, – noe som de fleste status quo-tilfredse pluralister blant statsviterne nødig innser, at de potensielle grupper eller koalisjoner som en president, guvernør eller en borgemester behøver å bekymre seg for, sjelden utgjøres av de underpriviligerte. Med mindre de underpriviligerte er desperate nok til å være på randen av oppstand, eller de blir intelligent nok ledet til å forberede velorganisert sivil ulydighet. Unntatt i land med sterke politiske arbeiderbevegelser har de underpriviligerte vært politisk og psykologisk bakbundet av sine fattigslige livsvilkår. Som regel har de eneste effektive potensielle grupper bestått av mektige og priviligert, nettopp de krefter som makthavere flest foretrekker å imøtekomme fremfor å utfordre.
I nesten enhver interessekonflikt mellom de mange og de få, blir som Murray Edelman hevder, de mange helst bare symbolsk tilfredsstilt med demokratisk retorikk og smukt lydende lover, mens de få som har virkelig innflytelse på de politiske myndighetene vinner de håndfaste fordelene. De få har for eksempel muligheter til å omgå nye lover som ikke passer dem, eller de kan få <<sine egne folk>> inn i nøkkelstillingene som skal håndheve de nye lovene. Den økonomiske pengemaktstrukturen i USA som har blitt påvist av mange bl. a. av Gabriel Kolke, overhodet ikke blitt forandret i de siste femti årene. Tross alle slagordene fra Square Deal, New Deal til Great Society ligger den politiske innflytelsen fortsatt i hendene til de temmelige få som er økonomisk sterke, mens de fattige ikke har noe talerør og heller ikke særlig innflytelse. Tidligere kunne nok enkelte fagforeninger utrette mye for de økonomiske interesser til visse kategorier av de fattige. Men fagforeninger flest har ikke lenger denne politiske betydningen; nå nøyer de seg med å verne om sine medlemmers pengeinteresser, og medlemstallene avtar, i takt med at automatiseringen tiltar. Fagbevegelsen i USA er ikke lenger interessert i generelle spørsmål som angår sosial rettferdighet, det være seg nasjonalt eller internasjonalt. Det samme kan visst i dag sies om brorparten av den skandinaviske fagbevegelsen også.
Mitt poeng er ikke å påstå at det amerikanske demokratiet, enn mindre de skandinaviske demokratiene, er verre enn andre såkalte demokratier. Jeg vil hevde at alle de vestlige demokratiene i realiteten fortsetter med å fordele kortene i favør av de innflytelsesrike og priviligerte, som dermed er istand til fortsatt å utvide sin makt og innflytelse, mens de underpriviligerte blir stadig mindre istand til å tenke og især handle politisk radikalt. I USA er denne utviklingen bare kommet lengst, kan hende mest fordi oppladningen av privat rikdom har vært og er større der enn noe annet sted. Det ironiske og bemerkelsesverdige er at USA også er den moderne nasjon som helt fra først av var mest utrykkelig knyttet til de demokratiske politiske prinsipper, og som har bekjent seg klart til demokratiske idealer gjennom lengere tid enn noen annen nasjon.
Det såkalte demokratiet slik vi kjenner det i Vesten, later til å ha blitt et nesten feilfritt redskap for å bevare det politiske og økonomiske status quo. Jeg vil påstå at radikal politisk forandring er blitt ugjennomførlig i ordnede former i den utstrekning borgerne ikke evner å fri seg fra den herskende troen på at demokratiet allerede er gjennomført, og at lovene som er vedtatt i deres samfunn derfor må overholdes.
I et samfunn med pluarlisme betyr en almen ukritisk lovlydighet ikke bare at en unngår revolusjonær vold, men at en også oppgir muligheten for en effektiv innsats med sikte på å endre systemet. En har på forhånd bundet seg til å følge regler som i realiteten tar sikte på å avverge en utvikling av reelt demokrati. Ved hjelp av disse reglene er de mektige blitt mektigere, og de maktesløse enda mer avmektige under et skinn av demokrati. Å bevare dette skinnet er på sett og vis blitt en mye mer krevende oppgave i vår egen tid, for politisk adferdsforskning har gjort det tindrende klart hvor lite demokratisk selv de demokratiske organiasjonene, for ikke å snakke om staten selv, faktisk opererer. Men våre moderne massemedia har vist seg oppgaven voksen, hjulpet av skoler, kirker og vanetenkning. Den demokratiske illusjonen hersker fremdeles suverent. Vi har demokrati tror bra mennesker, derfor behøver vi ikke arbeide for å oppnå demokrati. Imens fortsetter avstanden mellom våre demokratiske idealer og vår udemokratiske virkelighet stadig å vokse.
Innenfor alle organisasjoner, derunder politiske partier og stater, kan menigmann ofte volde lederne problemer ved sin oppsetsighet. Diktatorer vil ofte være avhengige av hemmelig politi og terror for å forhindre revolusjoner og statskupp. Demokratiske statsmenn har det på sett og vis lettere, siden de normalt, som vi har sett, kan stole på en bred samstemmighet, ikke bare om demokratiet som ideal, men også omkring troen på at demokratiet allerede er realisert; at derfor alle demokratiske lover må følges, og at alt hva demokratisk valgte statsmenn kan foreta seg på sett og vis legitimeres fordi de sies å ha demokratisk <<mandat>> til å styre. Slik kan det f. eks. forsvares at oljekilde-eiere i Texas i realiteten blir subsidiert av menige skattebetalere, at kriger kan bli ført for å påtvinge andre nasjoner brutale Qusling regimer osv, – folk vil være tilbøyelig til å finne seg i nesten alt mulig i den utstrekning de er overbevist om at demokratiet faktisk er satt ut i livet i deres eget land. For eksempel kan snille og pyntelige amerikanske borgere, uten ellers å lide av svekkede sjelsevner, bli manipulert til å godta bruk av napalm og andre barbariske krigsmidler mot landsens familier i Vietnam.
Men graden av føyelighet kan variere med omstendighetene. Som regel vil den være større, jo mindre direkte den enkelte blir berørt av vedkommende lover og begivenheter – eller rettere, jo mindre han er klar over at han er berørt. Presidentens ord er nok til at en godtar at fjerne diktatorer blir forsynt med de nyeste produkter av amerikansk <<knowhow>> på krigsmidlenes område, til bruk mot deres egne opprørske undersåtter. Innvendinger eller motstand mot en bestemt politikk kommer først når sønner og brødre og kjærester og ektemenn sendes avsted for å drepe og kansje ofre sine egne liv i fjerne land.
På den annen side er det nettopp i slike situasjoner at det lettest utvikler seg sterke følelser om at <<demokratiets sak>> nødvendigvis må være rettferdig. Det er også i slike situasjoner at det blir vanskelig å føre noen intelligent dialog. <<Den første til å omkomme i enhver krig er den sunne fornuft, og nummer to er den frie åpne debatt,>> skrev redaktør James Reston i New York Times 12. februar 1965, fem dager etter begynnelsen av amerikanske bombeangrep mot Nord-Vietnam, – Nettopp i krigstid, hvis ens eget lands regjering er skyldig eller medskyldig i at det ble krig, kan sivile ulydighetsaksjoner være den eneste måten å få gjort gjennomsnittborgeren oppmerksom på at det overhodet eksisterer sterkt avvikende meninger. I tider med barsk heltedyrking må motstand mot nasjonalistiske stemninger kansje være heroisk dristige for å bli lagt merke til og for å bli forstått. Folk flest vil ellers, om de overhodet er klar over at det forekommer avvikende oppfatninger, lett forveksle motstand mot krigspolitikken med feighet.
” Det er da mye verre å være nazist enn å være landsforræder!” Det var Helge Rognlien som reagerte slik, i aprildagene 1940, etter at tyskerne hadde befridd Oslo fra kong Haakons og regjerningen Nygaardsvolds marxistiske plutokrati, hjulpet og applaudert av Vidkun Quisling og hans tilhengere.
Dette utbruddet bet seg fast i min politiske underbevisthet. Folk flest ojet seg over hvor skammelig det var at de norske nazistene tok tyskernes side, mot sine egne landsmenn. Men for noen av oss syntes det selvfølgelig at nazistene måtte ta konsekvensen av sine standpunkt; det som var fatalt var at det i Norge kunne ha vokset opp mennesker med så sinnsyke idealer. Den omstendighet at den norske regjerning i forbund med vestmaktene satte seg til motverge mot tyskerne, og dermed etterhvert gjorde brorparten av våre norske nazister til landsforrædere i juridisk forstand, betydde ikke at de dermed ble mer umoralske enn de hadde vært før. I rettsoppgjøret etter krigen, der jeg hadde en svært kort karreire som politifullmektig, visste det seg at det offisielle Norge fortsatte å oje seg over hvor skrekkelig det var at våre norske nazister hadde nektet å slutte seg til vår regjerings krig mot nazismen. Mitt syn i 1945/46 var, og det bidro vel sitt til å gjøre min karriere ved landssvikeravdelingen kort, at vårt politiske rettsoppgjør i realiteten bidro til å knesette bare et prinsipp, en lærepenge: i krigstid er det en borgerplikt å støtte den siden som vinner !
Våre nazister ble satt på tiltalebenken fordi de hadde vært illojale mot regjeringens og dermed “landets” politikk: de hadde hjulpet tyskerne i krigen mot de allierte. Men det besynderlige er at i land som Danmark og Frankrike , der regjeringene hadde samarbeidet med tyskerne, var det ikke motstandsbevegelsens ledere men igjen nazistenen som ble satt på tiltalebenken. Skulle en der snakke om landssvik i norsk forstand, så måtte vel de verste lovbryterne ha vært lederne av den franske undergrunnsbevegelsen, og i Danmark folk som Christmas Møller og Aksel larsen ?
Etter mitt syn, den gang som nå, burde de ledende norske nazister ikke ha vært straffet for landssvik, menn for forbrytelser mot grunnloven og spesielt mot våre grunnlovsfestede menneskerettigheter. Det galeste de gjorde var ikke å hjelpe tyskerne, men at de lot seg selv bli hjulpet og brukt av tyskerne til grove forbrytelser mot sine landsmenn, og til å ødelegge, så langt og så lenge deres makt strakk til, vår forholdsvis frie forfatning.
At Vidkun Quisling tok tyskernes side i krigen var ikke nødvendigvis umoralsk. Han trodde da visst fullt og fast at bare Hitler kunne redde vårt folk fra de fæle bolsjevikene som lystet etter isfrie havner og hadde planlagt å spre nordmennene for alle vinder i det vedlige Sibir; men med slike premisser måtte han da som god patriot ta tyskernes parti ? Jeg tror mange av våre nazister handlet ut fra en slik overbevisning, en overbevisning som i parantes bemerket ikke er stort annerledes en haukenes i Washington i dag, paranoid kansje, men nyttig for aksjemarkedet og respektabel. Men en ting er at nazistene handlet etter sin overbevisning; noe ganske annet og mye verre var at de etter beste evne gjorde en slutt på andre nordmenns rett til å handle etter DERES overbevisning. Dette var ikke bare “landssvik”; det var rettssvik, grunnlovssvik, forræderi mot menneskerettighetene, mot menneskeverdet.
Ut fra en paranoid antikommunistisk overbevisning kunne det vel bygges opp et moralsk forsvar også for slike handlinger; men et rettsoppgjør etter DISSE linjer ville iallefall ikke ha vært uten politisk mening. Det ville ha styrket grunnlovens stilling. Nazistene ville ha blitt straffet, ikke fordi de var med på å tape krigen mens regjeringen var med på å vinne den, men fordi de hadde forsøkt å ødelegge vår grunnlov, og hadde grovt krenket menneskerettigheter som grunnloven garanterer.
Jeg tror det er det er atskillig vi kan lære av dette oppgjøret, nå som det er kommet 33 år på avstand, om hva forholdet bør være mellom politisk ansvarlige mennesker og straffeloven, eller regjerningen og lovginingen overhodet.
Ethvert lands lovgivning registrerer de politiske og økonomiske maktforhold, i tidligere tider og i nåtiden. I enhver stat er det fra makthavernes synspunkt helt utmerket at folk flest inntar en mest mulig ukritisk respekt for loven, eller helst for Loven med stor L. “Lov” bør helst automatisk assosieres med “rett”, ikke med det stygger ordet “makt”. Fremfor alt brukes skolevesenet, for eksempel i Norge der skolelovens paragraf 1 fastslår at skolens hensikt er å utvikle “gode samfunnsmennesker” (!), til å bygge opp en spontan avsky mot enhver politisk adferd som kan stemples som “landsforræderi” eller “landssvik”, eller i Amerika “uamerikansk virksomhet”; en virkelig radikal opposisjon er under ethvert slags regime noe som regjeringen ønsker å begrense mest mulig, og illojalitetsstempeler mange slag har vist seg langt mer effektive i så måte enn en fri og åpen dialog.
En grunntanke i dette skriftet er at POLITISK ANSVARLIGHET er noe som må utvikles i det enkelte menneske som selv må definere og velge hva slags ansvar han eller hun vil stå for; et fritt menneske kan ikke passivt akseptere det syn eller den ideologi om borgernes ansvar som en stat, eller makthaverne i en stat, måtte ønske å innprente, med lov i hånd. etter min oppfatning av politisk ansvarlighet må lojaliteten til menneskelige interesser, til humanitet og rettferd, alltid gå foran lojaliteten til statsinteresser og maktinteresser; retten er viktigere enn loven.
“Du skal ikke slå ihjel !” heter det i et annet langt mer utbredt politisk skrift, som stater og kirker og professorer har omfortolket inntil det i dag bæres omkring til trøst og oppmuntring også for dem som daglig dreper i krig (under Vietnam krigen, så ble uttrykket “Kill a commie for Christ !” flittig brukt). Etter mitt syn på politisk ansvarlighet bør forbudet mot å drepe oppfattes som et moralsk bud i en klasse for seg; det bør iallefall tillegges langt mer vekt enn straffeloven i all dens såkalte majestet. Og spesielt i stater som selv dreper med kaldt blod, enten ved bruk av dødsstraff (som ble brukt i Norge også for ikke alt for lenge siden), eller en gros, ved krig eller opplæring til krig.
Nå kan en slå ihjel mennesker på mange måter. Minst halvparten av jordens befolkning idag kan beskrives som levende døde; kampen og strevet for å ernære seg og sine barn er så altoverskyggende tung at MENNESKELIG liv er nærmest umulig. Også i vår egn såkalte velferdsstat er det tusener av mennesker hvis sinn blir slått ihjel eller aldri får sjansen til å utvikle seg, som følge av omstendigheter de ikke kan mestre; omstendigheter som kunne vært mestret hvis statens hadde vært å bygge bedre velferd og rettferd, opplysning og humanitet, istedenfor for mål som “blomstrende næringsliv”, større nasjonalprodukt, sterkere NATO, og til syvende og sist innordning under et avpolitisert, avnasjonalisert, privatkartelldominert europa, trygt beskyttet mot politiske fremskritt.
La meg understreke at i motsetning til Kristus kan jeg ikke bekjenne meg pasifismen. Omstendighetene i vår moderne verden, er at det drepes mange tusen mennesker hver eneste dag, ikke bare deres sinn, men også deres legemer. Under slike omstendigheter tror jeg det finnes situasjoner hvor det moralsk kan forsvares å drepe folk som dreper. På Cuba var det ikke passifister som veltet Batistas terror-regime, og for første gang i øyas historie ga barn i fattige familier en sjanse til å vokse opp som sunne, intelligente bevisste mennesker.
For min del har jeg bare en hellig politisk overbevisning: at ødeleggelse av menneskeliv er det største av alle onder. Men hvis en tror dette, så kan en ikke samtidig akseptere en ubetinget plikt å adlyde loven. Enhver statsmakt har en tendens til å eksplotere og ødelegge menneskeliv, fordi det alltid er priviligerte interesser som trekker sterkest i trådene. Som sosilogen har demonstrert, er det ikke bare i enhver stat, men i enhver sosial organisasjon en innebygget tendens for ledelsen til å sko seg på menige medlemmers bekostning; denne tendensen pleier å være sterkere jo større og sterkere organiasjonene blir. Ikke bare er stater ganske sterke, iblant vel så sterke som de mektigste internasjonale privatkarteller, men de har dessuten monopol på all autorisert vold.
Likevel er ikke alle stater like rause når det gjelder bruk av vold og tvang; militærbudsjettene varierer, og trusler om krig kommer letter fra noen stater enn fra andre; og forakt for menneskeliv og rettigheter kommer til uttrykk i sterkt varierende grader av politisk undertrykkelse. Men som en generell regel kan det trygt sies, at jo mer ukritisk lojal overfor regjering og lovgivning en befolkning er, jo mer ubetinget lovlydig, desto mindre er sjansene for at statsmaktens kansje vesensbestemte menneskeforakt kan holdes i tømmene.
I USA i dag og spesielt i Vietnam er enorme forbrytelser blitt politisk mulig ikke minst fordi storparten av det i og for seg fredelige og sympatiske amerikanske folket fremdeles er så klippefast naivt i troen på at landet deres er demokratisk styrt. Ikke bare det, men DERMED anses USA som moralsk berretiget til å gjøre hva som helst i enhver konflikt med mørkets makter, dvs. de som ikke er med dem er i mot dem.
Gjennom vår regjerings alliansepolitikk er Norge idag med på å støtte dette paranoide og ytterst brutale korstoget mot jordens underpriviligerte. USAs og dets alliertes rolle i verden idag kan og må sammenlignes med Tyskland for over seksti år siden , for at vi skal kunne se både forskjellene og likhetene, og dra lærdom av dem.
Det finnes en minioritet, en minioritet som tar et standpunkt basert på egen hjernevirksomhet og som tror på rettferd og menneskelig anstendighet, og som derfor føler seg personlig ansvarlig for det de gjør, og er med på å gjøre. De beste av dem har vandret inn og ut av fengsler. det har demonstrert sin forakt for de lover som forakter menneskeliv.
Når en lov, og vernepliktsloven er i de fleste land det beste eksemplet, brukes til å tvinge mennesker til å ta liv, eller forberede seg til å spre død og ødeleggelser på kommando, for å opprettholde en verdensorden der de rike fortsatt kan trå på nakkene til de fattige, da må loven brytes. Mange unge amerikaner gjorde nettop det under Vietnam krigen. De fleste av dem var ikke passifister, men det gjorde ikke deres overbevisning mindre dyp eller deres motvilje mot Vietnamkrigen mindre sterk. de var POLITISKE militærnektere; de nektet å avtjene verneplikten fordi de var politiske ansvarlige mennesker, som ikke ville være med på å skade menneskeheten og sitt eget land ved å la sine legemer bli instrumenter for et politisk uansvarlig regime. Som frie mennesker vill de selv forlange retten til å avgjøre hva slags sak de eventuelt måtte ønske å drepe eller dø for. Finnes det noen mer fundamental menneskerett enn denne ?
Noen har kritisert meg i mitt standpunkt til sivil ulydighet fordi jeg later til å agitere, ikke for full revolusjon, men for “forbedringer innenfor det (bestående) politiske system med sivil ulydighet som medisin.” Til dette svarer jeg at jeg ikke ser sivil ulydighet som noe alternativ til revolusjon; etter mitt syn er forholdene i mange land, særlig i de rike land, ikke modne for noen revolusjon, mens der kan være gode muligheter til å lindre urett eller hindre forbrytelser ved hjelp av velorganiserte sivile ulydighetskampanjer. En slik utvikling trenger ikke minske sjansene for en mer radikal omveltning når forholdene ellers kan ligge til rette. Ulydighetskampanjer kan være effektive selv om nokså få er med; og blant deres resultater, iallefall når seire blir vunnet, er alltid større politisk innsikt og ansvarsbevisthet. En behøver ikke bli mindre av en revolusjonær om en lærer å forstå det nåværende samfunnsmaskineriet bedre, eller av å reflektere i fred og ro i fengsel. Og en kan godt være prinsipiell tilhenger av sivil ulydighet i en situasjon, og av revolusjon i en annen.
Min uenighet med mine kritkere er kansje mer reel på et annet punkt; for min del ser jeg plikten til potensiell ulydighet som kansje like viktig etter revolusjonen som før. Likesom Albert Camus ser jeg individets politiske suverenitet, dets fulle ansvar for egne handlinger, enten loven påbyr, tillater eller forbyr dem, som et eksistensielt faktum; eller rettere sagt som et essentielt aspekt av det å være et menneske, enten en er moralsk voksen nok til å være politisk selvstendig eller ikke.
Det er mitt håp at dette skriftet kan hjelpe enkelte, unge eller gamle, til å bli voksne nok til å ta på seg et slikt ansvar, slik at det å være et politisk ansvarlig menneske blir en hovedsak; slik at det moralske riktige, i enhver vesentlig konfliktsituasjon, må veie langt tyngre enn hva loven og staten forlanger. En slik innstilling kan kreve både mot og offervilje. Det er mye mer lettvint å være ubetinget lovlydig, for dem som viker tilbake fra å akseptere et menneskelig medansvar for vår felles nåtid og fremtid her på jorden.
Voksne, politiske medansvarlige mennesker, kan til tider risikere å bli stemplet som landssvikere, uamerikanske, kujoner, og annet som galt er, om pressen og regjeringsmakten har vendt ryggen til frihetstradisjonene og menneskeidealene, og søker å piske opp blindt hurrapatriotiske stemninger. Men nazister eller facsister kan de ikke bli.
En gammel historie forteller at filosofen og poeten Ralph Waldo Emerson kom på besøk i fengslet da Henry DavidThoreau som også var poet og filosof blant mye annet,og som ikke gikk av veien for å bruke sivil ulydighet når han mente det var riktig, noe han da også satt inne pga. Emerson spurte Thoreau hvorfor han var i fengsel. Thoreau skal ha svart med å spørre Emerson hvorfor er du IKKE i fengsel. Dette er vel et spørsmål vi også burde stille oss selv, hvorfor er vi på frifot, så lenge VÅR regjering sammen med NATO fortsetter sine blodige korstog og griper inn med enorm ødleggelsesmidler mot ethvert annet undertrykt folk som måtte prøve å reise seg seg opp å bygge et mer rettferdig og levelig samfunn ?
I august 1967 uttalte general Lewis B. Hershey, direktør for den amerikanske vernepliktsadministrasjonen i et tv intervju, at verneplikten fortsatt vil være nødvendig ennå i lange tider fremover. Fordi sa han, vi må huske at de fleste mennesker i verden kan spise bare et måltid hver dag, men vi er vant til våre tre. Det er en stor sak, ikke sant, som USA-forsvaret og dets hjelpere i NATO-landene kjemper for ? General Hershey har neppe oppfunnet kruttet, å dømme også etter mange andre, like åpenhjertige uttalelser; men denne gangen tror jeg han traff spikeren på hodet.
Hvor lenge ønsker det norske folk å fortsette å tjene denne saken ? Med vårt medlemskap i NATO er det da visst først og fremst for general Hersheys idealer, om en kan kalle dem det, at våre unge vernepliktige blir opplært i kunsten å drepe.
“Politisk korrupsjon er misbruk av betrodd, offentlig stilling for fremme av egne eller andres private interesser. Korrupsjon er maktmisbruk, pervertering av makt, maktens skjulte bakside. Den oppstår i uformelle sosiale relasjoner mellom aktører som utnytter forskjeller i tilgangen til ressurser og makt i hierarkiet. Der det er korrupsjon trives snevre, private interesser – og omvendt. Politisk korrupsjon forekommer i Norge som i andre land. Det er naivt å tro noe annet. Det er ikke å se spøkelser på høylys dag å hevde det. En hovedkonklusjon fra Makt- og demokratiutredningen var at det representative folkestyret er blitt svekket. Fremveksten av ressurssterke sosiale nettverk og eliter har bidratt til det, en utvikling vi ser i alle industrialiserte land.” https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/PyJAb/nettverkskorrupsjon
“To toppjurister på feltet, Carl August Fleischer og Jan Fridthjof Bernt, advarer mot Frimurerlosjen. Det gjør også Transparency International Norge.
Korrupsjons- og habilitetsspørsmål tas ikke alvorlig nok i Norge, sier Fleischer.
Han peker på at det kan oppstå problemer når den lokale byråkraten møter utbyggeren eller dommeren møter forsvareren i rettssalen hvis begge parter er frimurere.
Opp gjennom historien er det hevdet at Frimurerordenen utgjør en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. Frimurernes hemmelige struktur og elitepregede medlemsmasse har bygd opp rundt dette.
I Frimurerordenen avgir man et troskapsløfte. Kan vi stole på at lojaliteten til lover og regler går foran lojaliteten til den ordenen man er med i?
Det er opplagt en fare for korrupsjon og unnfallenhet. Det er fort gjort at man går for langt i å stole på hverandre og beskytte hverandre. Det er en fare for at man ikke påpeker feil, for ikke å irritere overordnede, sier jussprofessor Carl August Fleischer, som har skrevet boka «Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge».
Jussprofessor Jan Frihdtjof Bernt har skrevet en rekke bøker om forvaltningsrett.
En hovedproblemstilling må være om et løfte om å hjelpe andre frimurerbrødre også kan oppfattes som en forpliktelse til å favorisere alle andre frimurere, når man opptrer som tjenestemann eller folkevalgt, sier Bernt.
Den nye stortingspresidentens frimurerbakgrunn gir grunn til å stille spørsmålstegn ved hans troverdighet:
“Det er klart at det kan reises berettiget tvil om troverdigheten og habiliteten til stortingspresident Olemic Thommesen på grunn av hans frimurerbakgrunn. Det vil alltid for ettertiden henge ved ham i hans virke som stortingspresident. Dette er hva statsminister Erna Solberg er nødt til å forholde seg til, selv om hun aldri så mye benekter realitetene i denne saken.
Frimureriets antidemokratiske natur bereder grunnen for korrupte handlinger når maktmennesker møtes og utveksler fordelsaktig informasjon som de siden kan anvende for personlig fortjeneste. Brorskapet og lojaliteten blant frimurerne binder dem sterkere til hverandre enn til noen andre og noe annet. I kraft av sine nettverk og personlige opparbeidede kontakter i losjene, beskytter frimurerne først og fremst hverandre.
Frimureriet kan ikke sammenlignes med et hvilket som helst idrettslag hvor hvem som helst kan melde seg inn. Det er en form for utvalgthet, i den forstand at et potensielt medlem blir spurt etter anbefaling om å bli tatt opp i en gitt orden eller losje. Det er i selve anbefalingen at man som potensielt medlem føler seg som enestående og unik og som bedre enn alle de andre som aldri inviteres inn i de eksklusive sosiale nettverkene hvor medlemmene vet å ta vare på hverandre og seg selv mot verden utenfor losjeveggene.
“Brødrene” i frimureriet opparbeider seg en sosial kapital og eksklusivitet som de til fulle kan utnytteog slik trekke individuelle fordeler av sine nettverk som ikke er andre forunt. I kraft av medlemskapet får frimureren innpass i ressursutløsende nettverk med dertil tilhørende strategisk kunnskapskapital. Medlemskap i en frimurerlosje gir slik fortrinn til å bygge nettverk og relasjoner som gir tilgang til gunstig innsideinformasjon fra nærings- og arbeidslivet som ikke kan erverves noen andre steder.
Frimurerne selv ynder å fremstå som altruistiske bidragsytere til samfunnets beste, men iblant slår idyllen grundige og alvorlige sprekker. For noen år tilbake, nærmere bestemt i 2008, fikk forretningsmannen Lars Solbakken seg en overraskelse etter et sivilt søksmål i Nedre Telemark tingrett (Ektvedt, M./Laache, P. “Skremt av frimurere”, TV2nyheter nettside 31.10.2008). Etter at tv2nyhetene.no la ut frimurerlosjen sin medlemsliste, fant han nemlig ut at aktørene i saken var “brødre” i samme losje i Skien.
Solbakken fikk støtte av jusprofessor Carl August Fleischer som mente at saken i Skien Tingrett var “et eksempel på svikt i rettssikkerheten”. Fleischer mente at det var innlysende at dommeren i den aktuelle saken burde erklært seg inhabil som følge av at både han selv, Solbakkens egen advokat, motparten i saken, og Solbakkens økonomiske rådgiver, alle var frimurere i samme losje i Skien (ibid).
Frimurernes makt og innflytelse fikk politimann Roy Riksvold med drøye 40 års erfaring til å ta bladet fra munnen (Hultgren, G. “Politimann: Slår Frimurer-alarm” Dagbladets nettutgave 18.mai 2013). Den drevne politimannen trodde ikke det dreide seg om tilfeldigheter når han fant flere saker hvor det kunne stilles spørsmål om medlemskap i Frimurerordenen som hadde betydning for hvordan påtalemyndigheten behandlet sakene.
Riksvold fant etter hvert flere saker som påtalemyndigheten hadde behandlet og som det regelrett “luktet av”. Gjennom en konkret straffesak oppdaget han at det var frimurere på begge sider av loven – både påtaleansvarlig og den anmeldte i en kriminalsak. Forholdet ble etter Riksvolds mening aldri etterforsket ordentlig. Han fulgte saken opp og oppdaget også at flere saker ble liggende i påtalesystemet. Riksvold påpekte at: i et demokrati skal det ikke være slik at noen slipper “billigere” fra kriminalitet, fordi de kjenner noen? (ibid).
Betydningen av nettverk og relasjoner for innflytelse og makt og ikke minst den sterke lojaliteten internt i frimurerorganisasjonene, er en hovedutfordring for rettssikkerhetens vilkår og demokratisk praksis. Frimureriet er bygd opp omkring en indre solidaritet og intern selvjustis hvor medlemmer avkreves underkastelse til frimureriets statutter og regelverk. Det er en korpsånd hvor medlemmene støtter hverandre fordringsløst som de fortrolige “brødrene” de er innenfor en orden som avkrever dem en lydighet til den sentrale tesen om én for alle, alle for én. Tilsvarende eksempler på “brødrelojalitet” er høyst gjenkjennelig fra motorsykkelbander som Hells Angels.
Det gir absolutt grunn til ettertanke om et åpent samfunn er tjent med udemokratiske og lukkede organisasjoner, uansett om det er snakk om demoniserte motorsykkelbander eller frimurerorganisasjoner hvor medlemmene fremstiller seg selv som uselviske samfunnsstøtter.” http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/frimureri-som-antidemokratisk-praksis-1.450008
“Fiskeriminister Geir Inge Sivertsen (H) er i hardt vær for tiden. Det er hovedsakelig forholdene rundt Høyrepolitikerens tidvis doble og nesten tredoble lønn som nå truer med å gjøre statsrådsperioden kort.
Men de siste dagene har også Sivertsens medlemskap i Den Norske Frimurerorden blitt gjenstand for kritikk. Norges fiskeriminister var inntil onsdag frimurer av niende grad. I brorskapet ble han titulert som «høyt opplyste St. Johanneslogens betroede broder» og «kommandør av vår Herre Jesu Kristi hellige og fattige tempelorden» i brorskapet.
Tirsdag kveld sa statsminister Erna Solberg til NRK at hun mente at Sivertsen burde melde seg ut av ordenen. Fra da av var det bare et tidsspørsmål før Sivertsens karriere i Den norske frimurerordenen var over. En statsråd kan jo ikke trosse sjefen sin i slike spørsmål. Og onsdag ettermiddag kom så også den uunngåelige meldingen: Fiskeriminister Sivertsen melder seg ut av Frimurerordenen.
Dagen er på prinsipielt grunnlag kritisk til både til frimureriet og andre hemmelige brorskap. Vi har to hovedargumenter, det ene handler om ideologi, det andre om demokrati.
Den Norske Frimurerorenen hevder å være en kristen organisasjon. Enkelte har til og med kalt losjen for «kirkens beste mannsarbeid». Med slike aspirasjoner er det all mulig grunn til å vurdere om brorskapets lære og ritualer virkelig er forenlig med kristen tro. Det tviler vi på, for å si det forsiktig.
Vi er skeptiske til dødsmystikken som gjennomsyrer hele ordenens symbolikk. Og vi er særlig kritiske til påstandene i de høyere gradene i frimureriet om at man besitter en slags spesialkunnskap skjult for vanlige mennesker, for eksempel forestillingen om at ordenen har litt av Jesu blod i sin varetekt.
Men det som gjør at vi fullt og helt kunne slutte oss til statsministerens krav om at en minister ikke kan være frimurer, handler om den lukketheten, eksklusiviteten og elitismen som preger dette brorskapet.
Bak disse stengte dørene er det samfunnets toppskikt som treffes. Frimurerlosjen er ikke et møtested for hvermannsen, det stilles klare økonomiske krav for å bli medlem. Ordenens ritualer skal holdes skjult for alle andre enn de innviede. De som tas opp i losjen avgir løfter til hverandre og til ordenen, løfter som offentligheten utenfor altså ikke skal ha innsyn i.
Dette hemmeligholdet og disse skjulte båndene mellom losjebrødre harmonerer veldig dårlig med ønsket om transparens som er så grunnleggende i et moderne samfunn. Og de er definitivt ikke forenlig med de særskilte åpenhetskravene som stilles til våre toppolitikere.
Vi er derfor glad for at statsminister Erna Solberg nå i praksis har satt foten ned og fastslått prinsippet om at man ikke samtidig kan være frimurer og statsråd. Det er hun den første norske regjeringssjef som har gjort.”
“At man tilhører en organisasjon der offentligheten ikke har fullt innsyn, blir et problem når personene samtidig innehar viktige roller i samfunnet. Hvor går lojaliteten? Det vil alltid være mulig å mistenke statsråder eller redaktører for å ha skjulte agendaer når de tilhører et hemmelig brorskap hvor medlemmene har sverget troskap overfor hverandre. At det i det hele tatt stilles slike spørsmål, gjør at tilliten svekkes. Og siden både politikere og mediefolk lever av tillit, sier det seg selv at utøvere av disse profesjonene bør ligge langt unna hodeskallene.
Det er på samme måte problematisk for rettssystemet vårt at så mange politifolk, advokater, politijurister og også enkelte dommere er frimurere. I teorien kan vi finne “brødre” på alle sider av skranken i norske domstoler, og da kan det oppstå habilitetsproblemer: Kan vi stole på deres uavhengighet? Får frimurerne særfordeler?
“-Jeg har ingen konspirasjonsteorier. Det er kommet veldig mye informasjon de siste årene om hvordan ting fungere i Frimurerlosjen. Mange som har forlatt losjen beskriver det som en særdeles merkelig organisasjon, full av lojalitetsregler, kvasireligiøse ritualer og fordeler for de som er innenfor. Bodø er en liten by med store verdier i omløp. Det er kamp om ressursene, og er man innafor med makteliten i en klubb, har man muligens fordeler av det, sier Strøksnes, som understreker at skandalen rundt Stormen ikke nødvendigvis har noe med frimureri å gjøre.” https://www.an.no/nyheter/bodo/stormen/bodo-har-lenge-hatt-rykte-pa-seg-for-a-vare-en-ganske-korrupt-by/s/5-4-138445
“De siste dagers avsløringer i VG om hvordan en kollega i Oslo politidistrikt har blitt behandlet, etter å ha varslet om både straffbare og kritikkverdige forhold, er vond lesning.
Ikke bare for de utenfor, men like mye for oss som tilhører politietaten.
Dessverre er ikke dette spesielt overraskende, selv om man hadde et håp om at vi hadde lært av tidligere skjebnesvangre feil og dårlig personalbehandling når modige kollegaer rettmessig varsler om noe som ikke tåler dagens lys.
I tillegg kommer det frem et annet viktig aspekt i kjølevannet av dette, og det er politiansattes medlemskap i ulike losjer. Dette er et tema som tidligere har vært tatt opp flere ganger, uten at det blir tatt tak i.
Nå er tiden inne for en ekstern granskning av knytningene mellom politiansatte og såkalte «hemmelige brorskap».
Disse medlemskapene utfordrer nemlig rettssikkerheten, og er i strid med viktige etiske retningslinjer i politiet som integritet, habilitet og åpenhet. Det må kartlegges hvor stort omfang dette er, og dernest vurdere å lage et regelverk som forbyr slike medlemskap.
Viktigheten av dette ble underbygd i medias fremstilling fra nevnte historie i Oslo politidistrikt hvor det kom frem at kameratskapet mellom losjemedlemmer innebærer en «forpliktelse» om å hjelpe sine «edsvorne brødre».
Når man da også vet at flere av disse losjene er lukket for omgivelsene, at medlemskap innebærer sterke troskap- og taushetsplikter samt bruk av lojalitetssymboler, så er det uforståelig at slike medlemskap kan være tillatt for politiansatte.
“Ligger PST-sjefens lojalitet hos losjen eller hos rettsstaten?
Sjøvold tok imot uregistrerte våpen fra enken etter en avdød losjebror i Odd Fellow Ordenen. Noen år senere, i rollen som politisjef i Oslo, ville han at våpenkontoret skulle få våpnene til å forsvinne.
Nesten like lenge som losjene har eksistert, har det versert konspirasjonsteorier rundt dem.
Det er ikke noe behov for å bygge opp under disse. Sammenliknet med en del andre losjer, er Odd Fellow Ordenen blant de mer åpne, blant annet om hvem som er medlemmer.
Hemmeligholdet dreier seg først og fremst om innvielses- og ordineringsritualer.
Hvis jeg brukte fritiden min på å kle meg i kappe og hatt og plapre på ubegripelige latin omgitt av middelalderske, religiøse symboler, ville jeg nok også valgt å holde tett om det for omverdenen.
Dét er ikke problemet her.
Problemet har Sjøvold selv skapt, når han forteller Spesialenheten for politisaker at hans medlemskap i Odd Fellow Ordenen medfører en forpliktelse til å hjelpe andre medlemmer, også når det innebærer å bryte loven.
Lars Solbakken fra Skien tapte i mai et sivilt søksmål i Nedre Telemark tingrett. I etterkant har han funnet ut at de andre aktørene i rettssaken var frimurerbrødre i samme losje i Skien. Solbakken stiller spørsmål om rettssikkerheten er ivaretatt. https://www.lofotposten.no/lokale-nyheter/brorskap-pa-alle-sider/s/1-71-3890034
I dette TV programmet produsert av NRK og med Erling Borgen som programleder blir frimurer problematikken tatt opp, og da særlig hva slags konsekvenser det kan få når medlemmene i organisasjonen har sverget en ed om lojalitet som er sterkere en noe annet lojalitets bånd medlemmene måtte ha. https://tv.nrk.no/serie/antennetimen/1993/FAKM40000493
“Dermed ikke sagt at korrupsjon ikke finner sted i de nordiske lande. I Finland var det i 1999 stor debatt om hvorvidt dommere tilhørende frimurerlosjen tok parti i retssaker hvor en av partene var frimurer. Sagen endte i FNs menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, men saksøker fikk ikke medhold fordi det manglet bevis for dommerens partiskhet. Fra 2002 av har finske dommere imiflertid måttet bekjentgjøre om de er frimurere, for å skape mere gjennomsiktighet hos domstolene.” https://unric.org/no/ikke-bare-penger-under-bordet/
“Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere.Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: : “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdfald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.”
20. november 1905, tre dager før den nyvalgte norske konge skulle gå ombord i kongeskipet Danneborg som skulle frakte ham til Norge, hadde kronprins Christian Frederik et svært fortrolig møte med sin sønn på Amalienborg. Anledningen var kong Haakons skifte av frimurerlosje.
Prins Carl var blitt medlem av Christianlosjen i 1896, men hadde ikke noen særlig interesse for frimureriet. Prinsen hadde fortsatt lærlingegraden, den første av i alt tolv grader. Hans bestefar var øverste beskytter for den danske losjen. Faren, Christian Frederik, var stormester, og innehadde selvsagt øverste grad.
Det er kongelig tradisjon for frimurermedlemskap. “Den kongelige kunst” brukes nå og da som synonym for frimurerordenen. Kong Haakons svigefar, Kong Edward, var stormester i England før han ble konge og fortsatte så som høy beskytter for losjen. I Norge og Svergie var Oscar II stormester. Unionskongens frimureruniform henger fortsatt utstilt i vestibylen i losjen i Oslo. den 22. september 1894 hadde kongen innviet praktbygget i Kristiania som han selv hadde donert 850 000 kr til for å få reist.
Det var på Bygdøy Kongsgård at den første norske frimurerlosje ble stiftet i 1794, med kong Fredrik V tilstede. De første årene lå Norge under den engelske losjen, men fra 1818 ble det holdt møter i Norge etter det såkalte svenske system. Kong Karl Johan ble den første norske stormester.
Den danske frimurerlosjen tok det for gitt at kong Haakon ville overta som stormester eller Viseste Salomos Vicarius som det het i Norge på den tiden, og på Amalienborg utførte kronprins Christian Frederik den høyst uvanlige handling å innføre sin sønn i samtlige resterende elleve grader på samme dag. Han sendte med sin sønn følgende brev:
“Vi Christian Frederik tilkiendegiver herved dig vår højt elskede søn Haakon VII Norges Konge, at vi i henhold til din derom indgivne begiæring vilde have dig løst fra det forhold hvori du som frimurerlærlingebroder står til den VIII Frimurerprovinds, således at du nu, når tiden dertil kommer kan indtræde i den deg underlagte X. Provinds. Gud den aller højeste trefold store bygmester skjænke dig sin velsignelse. Givet i Østen av den VIII Frimurerprovinds, Amalienborgs slott, 20. november 1905. Christian Frederik.”
På Wessels Plass i Kristiania var det heller ingen tvil om at den nye kongen kom til å ta plassen til unionskongen som stormester. “Ad interim” utnevnte den Norske Store Landslogo lege Gottfried Conradi til stormester (etter at Thorvald Meyer hadde takket nei av helsegrunner) i påvente av kong Haakon.
Det gikk ikke som frimurerne hadde regnet med. På slutten av 1800-tallet var det blitt kraftig debatt om frimurerordenen i Norge. I stortinget ble losjen til og med foreslått forbudt. Det ble regnet som god norsk holdning å være motstander. Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere. Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere. Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdefald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.
At kong Haakon aldri tok opp sitt medlemskap er først og fremst en manifestasjon av den spesielle folkeutgaven av monarkiet. I 1905 besto frimurerordenen i Norge stort sett av godseiere, offiserer, høyre folk og geistlige. Det ville ha vært i strid med selve fundamentet for det norske kongehuset i “den skjulte republikken” å innlate seg på offentlig eller, hva verre var: hemmelig omgang med dette miljøet.
I stedet valgte Kong Haakon å holde seg orientert om losjen via flere av medlemmene av staben og tjenerskapet på slottet der frimurervesenet var utbredt. Det går også historier om at han under sine reiser til England avla flere besøk i den engelske losjen sammen med sine slektninger, som alle var aktive medlemmer.
Female Freemasons have been gathering for more than 100 years – conducting initiations, ceremonies and rituals like their male counterparts. Now, the BBC’s Victoria Derbyshire programme has been given unique access to their secret societies – http://www.bbc.com/news/uk-41804543
Hvor ble det av Freddy Kristoffersen? Den folkekjære trekkspilleren og sangartisten Freddy Kristoffersen ble borte fra offentligheten i begynnelsen av 1990-tallet. I mange år var han fastinnslag i NRKs populære “Ønskekonserten” på mandager. Hvem husker vel ikke “Drømmen om Elin”, “Livet i Finnskogen”, “Rosa på ball”, “Dansen på Måkeskjær”, “Husker du den gang”, “Calle Schewens vals”, “Alle vakre jenters hambo”, “Kostervalsen” og mange, mange flere. Så ble det bråstille! Trekkspillet lå lydløst på hylla. “Mafiaen i Eiker” hadde satt en stopper for den glade musikanten.
Noen hadde rett og slett tatt Freddy Kristoffersen. Knekt ham for godt. En gruppe personer smittet av maktsyke, og med de usynligste allianser og tråder seg imellom, hadde en agenda som ødela mange familier i distriktet. Blant dem finner vi Freddy Kristoffersen og hans familie. Det handler om det som på folkemunne må sies å være maktovergrep. Impliserte finner vi både i bank, kommune og rettsvesen. Mange er også frimurere. Nå forteller Freddy Kristoffersen sin historie. Og han takker sitt publikum. En kveld mange år etter den sosiale og økonomiske ruin har Freddy Kristoffersen lagt ut sin versjon av historien på nettet. Da ringer telefonen. Kona Marit tar telefonen. Hun hører: “Vi har tilbud på en kiste som er 112 cm bred….”. I bokens etterord skriver professor Edvard Vogt: Freddy Kristoffersen har skrevet en viktig bok – http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8292395237
This is an investigation of Freemasonry which studies such areas as Freemasonry’s religious and occult elements, the police and the underworld, the armed forces, and charities. The author asks if it can make or break careers and whether it inculcates moral values in its members.
Regelmessig møtes menn over hele landet til seremonier og sammenkomster. Et særtrekk ved det meste som foregår i losjen, er at det er hemmelig for resten av samfunnet. Selv ikke familien til medlemmene skal vite hva som foregår der. Aase er en av de få utmeldte frimurere i Norge. I denne boka forteller han om livet på innsiden, fra opptagelsen, via utallige seremonier han deltok i, og om det sosiale livet i losjen, som utgjorde en stadig større del av livet hans.
Det finnes mange meninger om hvordan frimureriet oppstod. Mest kjent er nok teorien som trekker en linje fra korsfarertidens tempelriddere til dagens frimurere. Det er også mange som tror at frimureriet oppstod i de såkalte losjehyttene i middelalderen, der steinarbeiderne som jobbet på de store katedralene i England, bodde.
At frimureriet kan vise seg å være et kulturelt innlån til England og Skottland fra vikingtiden – som er den oppsiktsvekkende, teorien som lanseres i denne boka – vil overraske mange. Det moderne frimureriet kan nok sies å ha oppstått i England og Skottland, men det dreier seg om en videreføring av den gamle norrøne religionen som norske og danske vikinger i sin storhetstid brakte med seg til Storbritannia, mener forfatter Arvid Ystad. I det ytre ble frimureriet kristnet i løpet av et par hundre år, men de norrøne ritene ligger under.
Kunnskap om dette kan bidra til å forklare en rekke trekk ved frimurerritualene som ellers er helt uforståelige. Få forskere har våget å mene så mye om norrøne riter. Kildene er ikke gode nok. Dermed har forfatteren stukket hånden i et vepsebol når har ikke bare tillater seg å spekulere rundt de norrøne ritualene, men også forsøker å finne forbindelseslinjer bakover i retning folkevandringstiden, og faktisk helt tilbake til bronsealderen.
Jeg klarer bare ikke å fatte at vi folket lar udugelige mennesker ta avgjørelser for oss, avgjørelser som kan får store negative konsekvenser for oss og kommende generasjoner. Jeg snakker her om politikere, som ikke er noe annet enn kriminelle som har tatt på seg en dress eller kjole, som har lært seg å lyve slik at løgnene de lirer av seg skal oppfattes som sannhet og som aldri tar ansvar for sine forbrytelser. Når skal nok være nok, når skal vi, du og jeg sette foten ned ?
Når skal vi samle oss å besøke hver og en av dem banke på deres dør, tusenvis av oss og vise dem hva vi synes om at mafiaen har kontroll over landet vårt ? Når vi alle er uten hus og hjem og tigger etter en jobb som gir oss en inntekt som knapt lar oss få kjøpt et måltid eller to i løpet av dagen hvis vi er heldige ? For du skal være ekstremt lite opplyst og naiv for å IKKE se at det er dit denne bandittgjengen leder oss.
Globaliseringen, automatiseringen, u-hjelp og den tredje verden. Globalisering: En ny økonomisk verdensuorden, eller multinasjonale selskapers tilgang til å drive for offentlige midler og føre overskuddet ut av landet uten kontroll eller begrensninger.
Da blir jo det helt naturlige spørsmålet, er politet kriminelle, jeg mener siden de blindt utfører ordre fra korrupte politikere som er i lomma på storkonsernene ? Og det neste spørsmålet blir, har politiet noensinne stått på folkets side i en konflikt mellom staten og folket ? Og det tredje spørsmålet er jo hvor langt vil politiet gå for å vise at de er statens lydige lakeier, vil de drepe folk hvis de får beskjed om det ? Og til slutt så kan man jo spørre seg, når politiet blindt adlyder ordre, da er de vel ikke forskjellige fra Hitlers nazisoldater og Stalins drapsmaskiner ?
For hva kan man da gjøre når ikke en gang sivli ulydighet er til noen hjelp ? Hvordan fjerner vi politikere som utgir seg for å være demokratiske mens de i realiteten er fascismens fanebærere ? Hvis vi hadde vært tusenvis der opp med denne modige gjengen med ungdommer, da hadde politiet stukket av med halen mellom beina, for de er tøffe når de er i flertall, men ikke når de er i mindretall. Når skal vi andre lette på ræva og ikke bare overlate drittjobben til et fåtall modige sjeler ? http://www.highnorthnews.com/kommentaren-hva-gjor-man-nar-ingen-lovlige-protester-hjelper/
Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Så tok de jødene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.
Folk som mobber lar seg ikke stoppe av at man vender det andre kinn til, men å gi dem en på trynet det hjelper, da tenker de seg godt om før de kødder med deg en gang til, og slik er det på makro nivå også. Bøller er enten primær eller sekundær psykopater, de opererer i gjenger, og da tror de ofte at de er uangripelige, det ser man jo bare på våre “kjære” folkevalgte, selv om de har kamuflert seg med “fine” klær og sleip retorikk som flertallet lar seg lure trill rundt av, og jeg har tonnevis av dokumentasjon på hva slags kreative mobbere disse parasittene er https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202167890509748.1073742099.1563436195&type=3
Men disse mobberne kan man ikke plante en knytteneve i trynet på, for da kommer livaktene deres, politiet og arresterer oss, mens når politikerne gjør det samme med oss (i metaforisk betydning) da står politiet passivt å ser på, ja de hjelper ofte til med å sparke dem som ligger nede til og med.
Nei, her er den knyttneven vi trenger http://www.nb.no/nbsok/nb/5310e811ab48eabc7e118d7cb5e702c9?index=4#1 , den ble brukt rundt om i verden fra femti til sytti tallet med stor suksess, og jeg sier at det er nå på høy tid å børste støvet av den igjen, men for å få til det så må man ha kunnskap om hvordan man bruk den.
Les og lær. Fra 1968 denne boka, men like aktuell i dag som den gang. Trenger du et verktøy for å kjempe mot utsugende arbeidskjøpere, store korporasjoner og myndighetene som står på deres side, så har du det her. Den beste boka jeg har lest om sivil ulydighet. Kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/5310e811ab48eabc7e118d7cb5e702c9?index=4#1
