Gjør NAV folk syke eller helbreder de

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?produktId=10519339

 

 

Jeg har for det meste hatt gode erfaringer med Nav når jeg har hatt noe med den institusjonen å gjøre, men  flertallet av dem jeg snakker med som også har vært borti denne etaten, da særlig de som har hatt noe å gjøre med den over lenge tid, har en helt annen oppfatning og erfaring enn det jeg har. Mange av dem jeg har snakket med er syke og slitne både på det psykiske og fysiske plan, men allikevel så skal de gjennomføre det NAV har satt seg fore at skal gjennomføres.

 

Det kan virke som mentaliteten fra NAV sin side er at, du er kansje syk, men du er ikke syk nok for å få den hjelpen eller den stønaden burde ha, så derfor kjører vi på med testen er du en heks (svindler/unnasluntrer) eller er du det ikke. Vi kaster deg ut i vannet for å sjekke. Svømmer du (holder du deg flytende), ja da er du jo ikke så sliten og syk som du ga inntrykk av allikevel, da er du en unnasluntrer ? Det nav glemmer er at kjemper man for livet, så klarer de fleste å hente ut noe ekstra for ikke å drukne.

 

Går du til bunns, ja da løy du ikke allikevel, og så har nav i den prossessen hjulpet deg deg med å grave noen flere gravmaskin skuffer lengere ned under kjellernivået, der du ikke trodde det var mulig å komme, men gratulerer, da har du på dødsleiet klart å få karret til deg en eller annen ytelse som så vidt vil kunne bistå deg med å holde hodet over vannet for resten av livet. Man blir som de fleste vet, selvfølgelig mange millionær hvis man går på arbeidsavklaringspenger eller trygd. Å få tak i en jobb i dag er ikke det minste problem, arbeidkjøperne står i kø for å hyre deg når som helst, med god lønn og alle rettigheter som følger med på kjøpet som arbeidstaker.

 

At nav medvirker til at arbeidsgivere som ser sitt snitt til å utnytte den gratis arbeidskraften nav har tilgjengelig, det sies det ingeting om. Kan man bruke slaver for å holde arbeidsledighets statistikken så lav som mulig, så er jo ikke det det man har størst beov for å rope høyest om, ihvertfall ikke når man er den som selv kan konstruere statistikken slik man vil ha den. Ei heller at man bruker stønaden nav klienten har som pressmiddel for å tvinge klienten ned på slave nivået. For blir man truet med å miste den stønaden man har som er den eneste livredningen som er tilgjengelig i ens tilværelse, ja da er det forstålig at man gjør det man blir bedt om å gjøre, uansett hvor syk eller sliten man måtte være.Da henter man ut de siste krefter, selv om det måtte medføre at man blir enda mer svak og syk. Slaveri er slaveri, uansett hvor godt kamuflert det måtte være.

Det virker på meg som om det innenfor nav systemet er ansatt en hel del mennesker som overhodet ikke burde ha noe med mennesker å gjøre. Og da blir det innlysende spørsmålet, blir dette gjort med vilje ? Plukker man bevisst ut mennesker som har minst mulig empati til disse jobbene og som er født til å følge regler blindt, ja kansje de også nyter å følge disse reglene særlig hvis man kan få radbrukket allerede knekte mennesker ? Hvis så er tilfelle, så snakker vi jo om en statlig etat som foretrekker arbeidere som mangler empati og som ikraft av den manglende empatien skaper en psykopatisk mentalitet blant de nav ansatte som ikke hjelper brukerne, men ødelegger dem.

Ifølge David Frimann (psudonym) som i mange år var ansatt i nav systemet, så er det nettopp slik det er. Boken hans kan kjøpes her og anbefales på det sterkeste http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=10519339

 

Som jeg sa innledningsvis, så har jeg for det meste hatt god erfaring med nav, og de to siste veilederne saksbehandlerne jeg hadde, var/er det stikk motsatte av det jeg har blitt fortalt av andre at de har hatt erfaring med. Kjersti og Kari Ann er begge to flotte mennesker som man skulle ønske det var flere av innefor nav, men desverre er det ofte slik at man kan ønske i den ene hånda og drite i den andre, resultatet blir omtrent det samme. http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread313976/#post_313976

 

Advokat: Nav-legenes virksomhet ? et uverdig narrespill
«I dette dokumentet står det at det er viktig at legens lojalitet ligger hos Nav.»
Intervjuer spør herunder Dr. Terland direkte:
I forhold til legeeden og forpliktelsen man har som lege i forhold til pasient ? Hvor står DET i forhold til dette?!
Dr. Terland: Nei det står i strid til legeeden, for vi er forpliktet til å ivareta pasientens helse! (…)
http://sommer17.wordpress.com/2014/12/08/advokat-nav-legenes-virksomhet-et-uverdig-narrespill/

 

I kronikken beskriver Heidi Follett hvordan det er å jobbe innenfor et system som mange møter med skepsis og mistroiskhet. 31-åringen forteller om feil, byråkrati, brutt taushetsplikt, fryktkultur og smisking innenfor NAV-systemet. http://www.nrk.no/kultur/kritiserer-nav-systemet-fra-innsida-1.10997596

 

 

 

 

Vil politi og militæret stå på folkets side eller statens side hvis staten befaler dem å føre krig mot folket ?

Den virkelige prøven for en politimann og en militær kommer den dagen når de blir kommandert til å gå mot de menneskene de i utgangspunktet skal beskytte. Kan noen fortelle meg hvor mange ganger i historien slike individer har latt vær å adlyde ordre og istedet gjort det rette, nemlig stått på de undertryktes side ?

Vær vennlig å ta en titt på denne videoen i sin helhet før du avgir svar.

Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle

 

 

Den vitenskaplige og tekniske tidsalders menneske tror det kan gjøre livet bedre fordi det er i stand til å begripe og utnytte naturens kompleksitet og alminnelige funksjonslover – og nettopp gjennom denne kompleksitet og disse lover blir det til sist sørgelig innhentet og overlistet.

Det trodde seg i stand til å forklare og beherske naturen – men resultatet ble at mennesket ødela naturen og satte seg selv utenfor. Men hva har så “mennesket utenfor naturen” i vente ? Til syvende og sist fastslår jo vår hypermoderne vitenskap at menneskekroppen selv egentlig bare er et særlig frekventert knutepunkt for milliarder av mikro-organismer og deres ubegripelige innfløkte gjensidige kontakter og påvirkninger, som sammen danner denne utrolige mega-organisme som kalles “biosfæren”, og som vår planet er omgitt av.

 

Dette skyldes ikke vitenskapen som sådan, men det hovmod som regjerer den vitenskaplige tidsalders menneske. Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle, noe som hevner seg grusomt.

 

Mennesket har avskaffet sitt forholds absolutte horisont, avvist sin absolutte “før-objektive” erfaring og sin personlige bevissthet om verden; samvittigheten har det henvist til sin boligs badeværelse, som noe bare “intimt” ingen andre har noe med; det har kvittet seg med sitt ansvar som med en “subjektivitetens illusjon” – og satte istedet den (som det i dag har vist seg) å være den farligste av alle illusjoner: Illusjonen om en objektivitet frigjort fra det konkrete menneskelige, en konstruksjon av den rasjonelle verdensforståelse; den såkalte “historiske nødvendighets” abstrakte skjema; og på toppen av alt dette, visjonen om et vitenskapelig beregnbart og rent teknisk oppnålig “alles vel”, som bare behøver å bli planlagt i forskningsinstitutter og omsettes til virkelighet i industrielle og byråkratiske fabrikker.

 

At millioner av mennesker vil falle som offer for denne illusjon i vitenskapelig styrte konsentrasjonsleirer, plager dette “moderne menneske” overhodet ikke (så lenge det da ikke selv tilfeldigvis havner der og av miljøet der drastisk blir kastet tilbake til sin naturlige livsverden).

 

Et fenomen som personlig medfølelse med sin neste, hører jo med til denne de personlige fordommers annulerte verden, den som har måttet vike for vitenskapen, Objektiviteten, den Historiske Nødvendighet, Teknikken, Systemet og Apparatet; og disse har ingen medlidenhet, fordi de ganske enkelt ikke er personlige. De er abstrakte og anonyme, bestandig formålsrettet og derfor bestandig på forhånd uskyldige.

 

Og hva så fremtiden angår ? Hvem skulle personlig interessere seg for, ennsi personlig bekymre seg for den, når selve betraktningen av tingene “under evighetens synsvinkel” forlengst er skysset inn på badet, eller rett over i eventyrriket ! Så langt en vitenskapsmann av i dag overhodet spekulerer over hva som kan komme til å skje om to hundre år, gjør han det som en personlig desinteressert iakttager, for hvem det i grunnen er likegyldig om han utforsker vegglusenes metabolisme, radiosignaler fra pulsarer eller de globale ressurser av jordgass.

 

Og den moderne politiker ? Han har da overhodet ingen personlig grunn til å beskjeftige seg med slike ting, særlig ikke hvis det skulle kunne – om han da lever i et land hvor valg forekommer – true hans sjanser ved neste valg !

Vaclev Havel

Bøkenes verden, forlagenes økonomiske diktatur og den selvstendige tenkingens forfall

 

“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.

 

I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.

 

Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.

 

Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det meste dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.

 

Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.

 

Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.

 

Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.

 

Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resulatater å vise til.

 

av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset  de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:

 

Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.

 

Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.

 

 

Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.

 

Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.

 

Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fik betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.

 

Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.

 

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden , der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

 

Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.

 

Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det  samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.

 

Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt  dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv,  er blitt handelsvarer  som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.

 

Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.

 

Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med  de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.

 

Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv” 

 

Det Andrè Schiffrin sier over her og som er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2002, ser man også tendenser til her i Norge, om ikke like ille som i USA, så er det ihvertfall på god vei til å bli slik her også.

 

Jeg har selv samlet på bøker i over tyve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig. Som regel så har man noe få titler fra Spartacus, Oktober, Manifest og Kolofon som sammen med Pax og Oktober er noen av de få forlagene som gir ut bøker for den som vil gå i dybden og utvide sitt perspektiv.

 

Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.

 

I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.

 

Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem ? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv ? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.

 

Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.

 

Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”.

 

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”                                          

Andrè Schiffrin 

http://www.adlibris.com/no/bok/the-business-of-books-9781859843628

 

http://morgenbladet.no/boker/2012/hvordan_fusjonsiveren_odelegger_bokbransjen

 

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html

 

http://www.dagbladet.no/2013/09/16/kultur/bok/litteratur/kommentar/boklov/29302309/

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=19#235

 

Ole-John Saga sitt bilde.

Boken kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=1#0

 

 

 

 

Likegyldighet er positivt

 

I dag vil jeg komme med et nytt forsett, jeg vil ikke lenger fokusere på negative saker, men heller på det hverdagslige og nære, og jeg begynner med et bilde av frokosten min. Se på de lekre brødskivene og den deilige omeletten for ikke å snakke om den rykende varme kaffekoppen. Hvem gidder vel å tenke på korrupte politkere, krig, vold, overgrep og all annen faenskap her i verden når man har det trygt og godt selv?


Ja jeg vurderer faktisk å selge boksamlinga mi, man blir jo dum av å lese for mye, så jeg kan oppgradere garderoben min og interiøret innvendig i huset og kansje også kjøpe meg en ny bil, så jeg kan vise naboene mine at jeg også kan konsentrere meg om det som er viktigst her i livet nemlig det ytre, mens jeg kveler samvittigheten min helt til den avgår med døden. Det er jo forferdelig å høre på gnålet til den, så hvorfor ikke bare gi den et nakkeskudd så den slipper å ødelegge konsentrasjonen om det som er viktig, nemlig glitter og stas og andres mening om deg og ditt.

Hvis vi bare tenker positivt og fortsetter og shoppe, så vil jo problemene forsvinne av seg selv. Vi lever foreløpig i et trygt og komfortabelt hjørne av helvete, og slik vil det fortsette i all evighet, det vil vel vår likegyldighet sørge for?

POSITIV TENKING ET REDSKAP FOR UNDERTRYKKELSE, ELLER PROSTITUER SJELA DI OG SMIL PÅ KOMMANDO https://olehartattordet.blogg.no/1441383969_positiv_tenking_et_re.html

 

Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg

Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg, fordi man ikke forstår hva som skjer men heller setter sin lit til påstander som media spyr ut og fordi man velger å tro på sosiopatiske statsledere.

 

Alle har i dag muligheten til finne fram til fakta, men de færreste gidder. Og når katastrofen er et faktum, da vender raseriet seg mot dem som vi får beskjed om å vende raseriet mot, noe vi selvfølgelig også gjør. Og derfor gjentar historien seg gang på gang.

 

Vår største kamp er ikke mot hungersnød, krig og lediggang, det er kampen mot hersketeknikker, kunnskapsløshet, manipulering og propaganda.

 

Teksten fortsetter under bildet

 

“Vi beundrer den som kan beherske sine lidenskaper, og i evnen til dette adskiller mennesket seg mest fra dyret. Derfor finnes det heller ikke noe flauere syn enn en bande som besinner seg og skiller lag etter en lidenskapsrus.

 

For noen år siden var der en kjempemessig finansskandale i et fremmed land. Politiet jaget hovedmannen, men han skjøt seg før de tok ham. Det var rart å se folkenes avsindige raseri. Lidenskapene var pisket opp til den ytterste grense og hadde plutselig ingen gjenstand. Den umiddelbare følge ble at man fant frem noen temmelige likegydlige små syndere og klynget dem opp i lyktestolper, mens fråden bokstavelig talt stod en hel nasjon rundt munnen.

 

Vi ser det samme fenomenet både i store og i små saker. En opinion reiser seg mot et menneske som i løpet av få timer eller dager blir symbol for allslags faenskap. Tusenvis av mennesker løper grassat, skriker og bærer seg. De lager en hel teologi på noe de har drømt eller hørt.

 

I løpet av kort tid kan et land bli som et galehus, det sees bare fortrukne fjes og høres bare forrykte skrål. Saken ? Den er vekk, hvirvlet ned i et dragsug  av galskap, mens massen stormer mot avgrunnen,  – hvor den enkelte siden skal finne seg selv igjen, skamfull, tilsølt og forferdet, som om han våknet i fyllearresten.

 

Ethvert menneske enten kjenner fra seg selv dette stemningsforløp, eller har sett det hos andre. Det mest kjente tilfelle er Jesu lidelseshistorie, som også utstyrte synderne med alvorlige tømmermenn. Og når tømmermennene er en saga blott, da kan man begynne forfra igjen.”

Aksel Sandemose fra hans bok Dødens agenter, utgitt i 1934 

 

Teksten fortsetter under bildet

 

The manufacturing of mass psychosis https://www.youtube.com/watch?v=fdzW-S8MwbI

 

Historical cycles: are we doomed to repeat the past? https://www.youtube.com/watch?v=9w6QYPzF2TI

 

“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, allikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppfører vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html

 

I bakvendtland der kan alt gå an https://olehartattordet.blogg.no/i-bakvendtland-der-kan-alt-ga-an.html

 

https://www.adlibris.com/no/bok/massernes-psykologi-9788798635994

Et bevisstløst folk ?

“Hvilken som helst norsk politiker kan i dag vinne et valg på løfter om økonomisk vekst og mer velstand, bare han kan få folk til å tro på løftene. En slik vekst og velstand har etterhvert fått menneskerettstatus. Selvfølgelig må vi få det bedre!

Denne holdning avslører såvel politikerne som velgermassen, revolusjonære som ikke-revolusjonære. Når politikerne i dag kan sette økonomisk vekst på programmene, så tyder det på en utrolig ansvarsløshet i forhold til det som skjer rundt oss.

Og når velgermassen, 70 % av befolkningen over 20, gir sine stemmer eller tilslutning til slike politikere, så viser det at vi tenker mere på vår egen komfort enn på våre medmennesker i nød.

Vi lever nemlig ikke i et nødstedt samfunn; vi lever i et samfunn hvor nesten ingen sulter. Det er ikke mat vi mangler, det er kultur. Lønnskamp i Norge er en kamp for farge tv og italiensk salat.

Ønsker om større velstand er ønske om wienerbrød og dobbelthaker, biler og moteriktige klær. Ønsket om velstand utover de elementære livsnødvendigheter er et umoralsk ønske, fordi overflod i en sultende verden er enstydende med tyveri. Denne umoral behersker både politikerne og folket.

Det vi er vitne til i Norge i dag, er ikke en tapper liten nasjon som kjemper seg opp fra sult og nød, men snarere en bande velfødde fjols som lider av kollektivt velstandsvanvidd, og som med sitt unisone skrål om flere materielle goder setter såvel jordens økologiske balanse som menneskets livsvilkår i fare.

Selv om dette bare er den ene side av sannheten, så må en realistisk politisk tenkning ta hensyn til den. Den andre side er et annet kapittel; det handler om hvordan barnet forvandles til kontorist, og om hvem, eller kansje riktigere, HVA i oss som står bak i denne forvandlingen av det vakre til noe stygt. Det handler også om hvordan livets kvalitet ble ofret til fordel for kjøttpølsenes kvalitet.

Velferdssamfunnets syntetiske døgnrytme er sløvende over all forstand, og derfor kan vi, i den grad vi er fengslet av arbeid og rater og fjernsyn, leve i den krisepreget verden uten å føle ansvar for den. Men makten til å forandre samfunnet og fjerne bedøvelsen ligger i folketallets hender, og særlig i en økologisk sammenheng blir forandringen av samfunnet mer en plikt enn et valg.

Velferdssamfunnets sløvende maskineri bidrar til å forklare den allmenne sløvhet, men bruker vi det til å UNNSKYLDE sløvheten, så har vi oppgitt ethvert håp om demokratisk fremtid: samfunnet styrt av et bevisst folk.”

Fra boken Mellom partikontoret og supermarkedet av Kaj Skagen 1973.
Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/3a8497e8595aa00138297279eb578379?index=1#0

Hvordan stoppe kjeften på absolutt alle krigshissere. Hilsen Dalton Trumbo, Johnny og meg

 

“Visste du at det ikke finnes ETT argument for krig, ikke ETT eneste ETT ?
Du har argumentene klare tror du ja. Nei det har du ikke. Du tror det kansje, men du har ikke så mye som ett eneste ett. Tro du meg ikke ? Du trenger bevis ? Vel da har du kommet til riktig sted. Les og se at all snakk om krig ikke er noe annet enn en strategi for å få deg til å tro at døden er mer verdt en ditt liv.

 

Det var en som klappet deg på skulderen og sa kom igjen gutt vi skal i krigen. Og du dro. Men hvorfor ? I enhver annen handel som for eksempel å kjøpe bil eller å løpe ærend for noen har du rett til å si, hva tjener jeg på det ? Ellers ville du kjøpe dårlige biler til alt for høy pris eller du ville løpe ærend gratis og sulte ihjel. Å stille spørsmålet hva tjener jeg på det, er en plikt du har overfor deg selv. Man har all rett til å spørre: Hør her mister, hvorfor skal jeg gjøre dette, hvem skal jeg gjøre det for og hva får jeg til syvende og sist ut av det ?

 

Når en fyr kommer og sier bli med meg gutt, du skal ut å krige og du risikerer å bli drept og du risikerer å bli krøpling da har du ingen rettigheter. Du har ikke engang rett til å si ja eller nei, eller si at du skal tenke på det.

 

Det finnes masser av lover som beskytter folks penger selv i krigstid, men det finnes ingenting i lovbøkene som sier at en mann eier sitt eget liv. En eller annen sa, la oss dra ut å slåss for friheten, og så dro de av sted og ble drept uten å ha skjenket friheten så mye som en tanke. Og hva slags frihet var det de egentlig slåss for ? Hvor mye frihet og hvem sin forestilling om frihet ? Kjempet de for friheten til å spise gratis iskrem hele livet eller for friheten til å rane hvem de ville når de ville eller hva ? 

 

Hva pokker betyr frihet egentlig ? Det er bare et ord som hus eller bord eller et hvilket som helst annet ord. Men det er et spesielt slags ord. Når en person sier hus, kan vedkommende peke på et hus og bevise at det finnes. Men når noen sier, kom igjen gutt og la oss slåss for friheten så kan ikke vedkommende peke på friheten og vise deg den.

 

Min kommentar: Vedkommende kan ikke bevise at den friheten han/hun snakker om er en frihet som gagner deg, nei den friheten vedkommende snakker om kan like så godt være en frihet som gagner en liten elite, som ikke har til hensikt å gi noen frihet til andre utenom dem selv, der du og alle de som slåss for denne “friheten” kjemper for ufrihet til dere selv.

 

Enhver som drar ut i skyttergravene for å slåss for friheten er en fordømt tosk, og den som får deg til å gjøre det er en løgner. Neste gang noen kommer for å bable om friheten til deg – neste gang ? Hva innbiller vedkommende seg ? Det vil ikke bli noen neste gang. Til helvete med det. Sett at det kunne bli en neste gang og noen sa, la oss kjempe for friheten, da vil du kunne si, hør her mister, livet mitt er verdifullt. Jeg er ingen tosk og når jeg bytter livet mitt mot friheten vil jeg vite på forhånd hva frihet er og hvem sin idè om frihet det er vi snakker om og nøyaktig hvor mye av den friheten vi skal få. Og ikke bare det mister, er du like innteressert i denne friheten som du vil jeg skal være?

 

Jeg tror du er en fordømt bløffmaker som snakker om noe du ikke har vett på og jeg har allerede bestemt meg for at jeg trives bra med den friheten jeg har her. Friheten til å gå, se, snakke, spise å ligge med jenta mi. Jeg liker den friheten bedre enn å slåss for en bråte ting vi aldri kommer til å få og ende uten noen frihet i det hele tatt. Ende død og råtten før livet mitt har begynt ordentlig, eller ende som et kvart okseslakt. Ellers takk mister. Bare sett i gang å sloss for friheten du. Jeg vil ikke ha den.

 

Det er bestandig noen som slåss for friheten. Amerika kjempet en krig for friheten i 1776. Massevis av mennesker ble drept. Men har Amerika til syvende og sist noe mer frihet enn Canada og Australia som ikke slåss i det hele tatt ? Kan du se på en mann og si at han der er en amerikaner som kjempet for friheten og alle kan se at han er helt annerledes enn en kanadier som ikke gjorde det ? Nei sågu om du kan og dermed basta. Så kansje en hel del menn med kone og unger døde i 1776 når de ikke behøvde å dø. Nå er de ihvertfall døde. Javisst, men det hjelper ikke. En mann kan tenke på at han kommer til å være død om hundre år fra nå av og det gjør ham ingenting. Men å tenke på å være død i morgen tidlig og ikke være noe annet enn støv og vond lukt i jorda, er det frihet ?

 

De sloss alltid for et eller annet de stakkars jævlene og hvis noen våger å si, til helvete med slåssingen, hver krig er den andre lik og ingen får noe godt ut av det, da skriker de feiging . Hvis det ikke var friheten de slåss for så var det uavhengigheten eller menneskeverdet eller fedrelandet eller æren eller demokratiet eller noe annet som ikke betydde noe. Krigen skulle gjøre verden trygg, den skulle trygge demokratiet for de små landene, for alle.

 

Hvis krigen var slutt nå så måtte verden være sikret demokrati. Var den det ? Og hva slags demokrati og hvor mye ? Og hvem var det som hadde fått det ? Og denne friheten som de små karene alltid ble drept for, var det frihet fra et annet land ? Frihet fra arbeid, sykdom eller død ? Frihet fra svigermora di ? Hør her mister, vær så vennlig å gi oss et skjøte på denne friheten før vi drar ut å blir drept. Skriv en kjøpekontrakt med enkle ord som vi begriper så vi vet på forhånd hva vi skal dø for og gi oss en første prioritet eller et eller annet som sikkerhet så vi kan være sikre på at vi får den friheten vi kjøpte når vi har vunnet denne krigen.

 

Eller menneskeverd Alle sa at Amerika kjempet for menneskeverdets seier. Men hva lags menneskeverd var det ? For hvem ? La oss nå få vite hva menneskeverd er. Fortell oss hvor mye bedre en verdig død mann føler seg enn en uverdig levende mann. Gjør en sammenligning for oss med kjennsgjerninger som hus og bord. Gjør den med ord vi forstår. Og snakk ikke om ære. Er det æren til en kineser, en engelskmann, en afrikaner, en amerikaner eller en meksikaner ? Alle dere som slåss for å verge vår ære fortell oss nå hva ære er for noe. Er det amerikansk ære for hele verden vi kjemper for ? Kansje verden ikke liker den Kansje øyboerne i Stillehavet liker sin egen ære bedre.

 

Gi oss noe å kjempe for som vi kan se, ta og føle på og forstå. Ingen flere høytsvevende ord som ikke betyr noe. Som fedreland. Moderland, fedreland, hjemland, fødeland. Det er et fett. Hvilken glede har du av fedrelandet når du er død ? Hvem er det som eier fedrelandet når du er død ? Blir du drept i kamp for fedrelandet har du kjøpt katta i sekken. Du har betalt for noe du aldri får.

 

Og når de ikke kan lure de små karene til å slåss for frihet, fedreland, demokrati, uavhengighet, menneskeverd eller ære, da forsøker de seg med kvinnene. Se på de usle tyskerne, som voldtar de pene franske, og belgiske jentene. Noen må sette en stopper for all voldtekten. Så kom igjen lille mann gå inn i hæren og frels de pene belgiske og franske jentene. Og da ble den lille mann forvirret og skrev seg på og så varte det ikke lenge før han møtte en granat som forvandlet ham til rød kjøttdeig, og så var han død. Død for et ord og alle de stridslystne hespetrærne i den Amerikanske Revolusjons Døtre skrek seg hese på hurrarop over graven hans fordi han døde for kvinnene.

 

En mann vil ta risikoen på å bli drept for å forhindre at hans egen kvinne blir voldtatt. Da er en handel han gjør. Han sier da ganske enkelt at slik han føler det i øyeblikket, er at tryggheten til hans kvinne er mer verdt enn hans liv. Men det er ikke noe spesielt edelt eller heltemodig ved det. Det er en enkel handel, hans liv mot noe han verdsetter høyere. Det er mer eller mindre som en hvilken som helst handel en mann kan gjøre. Men når det ikke lenger er en kvinne det gjelder, men all verdens kvinner, da begynner du å forsvare kvinner engros. Og for å gjøre det så må du slåss engros, og da slåss du for et ord igjen.

 

Pass opp lille mann når armeene begynner å marsjere og flaggene vaier og slagordene dukker opp, for det er en annens kastanjer som ligger i varmen ikke dine. Det er ord du sloss for og det er ingen ærlig handel du gjør, du bytter ikke livet ditt bort mot noe som er bedre.
Du er edel, men når du er død kommer kommer du ikke til å ha noen glede av de tingene du solgte livet ditt for og ingen andre kommer til å få glede av dem heller.

 

Det er kansje galt å tenke slik. Det finnes massevis av idealister som vil si at vi er blitt nedrige, at det er noe som er mer verdifullt enn livet. Vi har vel idealer som er verdt å kjempe for, ja endatil dø for. Har vi ikke det er vi verre enn dyr og har sunket ned i barbariet. Da skal du svare at det er helt i orden. La oss endelig være barbarer så lenge vi slipper krig. Behold idealene dine du skal du si, de generer ikke meg så lenge jeg slipper å ofre livet for dem. Og så sier de, men livet kan da ikke være så viktig som prinsipper. Da sier du, jasså ikke det ? Kansje ikke ditt liv, men mitt er det. Hva pokker er prinsipper ? Si meg det. Du kan beholde dem.

 

Du kan alltid høre folk som er parat til å ofre andres liv. De er temmelig høymælte og de snakker uavlatelig. Du kan finne dem i kirker, skoler, aviser, nasjonalforsamlinger og kongresser. Det er slik de driver med. Det låter vakkert det de sier. Døden fremfor vanære. Denne jord som er vigslet med blod. Disse menn som døde så tappert. De skal ikke ha ofret livet forgjeves. Våre edle døde.

 

Hmmmmm. Men hva sier de døde ? Har det noensinne hendt at noen har vendt tilbake fra de døde ? Har det hendt at så mye som en eneste en av alle de millioner som er blitt drept har kommet tilbake og sagt, jøss så glad jeg er for at jeg er død for døden er alltid bedre enn vanæren ? Har noen av dem noen gang kommet tilbake og sagt, jeg er glad jeg døde for å sikre demokrati ? Har noen av dem kommet tilbake og sagt at de foretrekker å dø fremfor å miste friheten ?

 

Har noen av dem noensinne sagt at det er herlig å tenke på at de fikk tarmene blåst ut av seg for fedrelandets ære ? Har noen av dem noensinne sagt, se på meg jeg er død men jeg døde for menneskeverd og det er bedre enn å være i live ? Har noen av dem noensinne sagt, jeg har ligget og råtnet i to år i fremmed jord men det er herlig å dø for fedrelandet ? Var det noen av dem som sa hurra jeg døde for kvinnekjønnet og jeg er lykkelig, hør som jeg synger selv om munnen min er full av makk ?

 

Ingen andre enn de døde vet om alle disse tingene som folk snakker om at er verdt å dø for eller ikke. Og de døde kan ikke snakke. Så alle ordene om en edel død, hellig blod og ære blir lagt i de dødes munn av gravrøvere og svindlere som ikke har rett til å tale for de døde.

 

Hvis en mann sier døden fremfor vanære er han enten en tosk eller en løgnhals for han vet ikke hva døden er. Han kan ikke bedømme det. Han vet bare hva det er å leve. Han vet ingenting om hva det er å dø. Hvis han er en tosk og tror på døden fremfor vanære så la han dra ut å dø. Alle de små karene som har det for travelt til å slåss burde få være i fred. Og alle de karene som sier at døden fremfor vanære er drittprat og at det som betyr noe er å leve før man dør, burde få være i fred de også. For de karene som påstår at livet ikke er verdt å leve uten et eller annet prinsipp som er så viktig at du er villig til å dø for det, de er sprøyte gale.

 

Og de karene som sier, bare vent det kommer en tid da du ikke lenger kan slippe unna, da du er nødt til å slåss og dø fordi livet ditt står på spill, de er skrullete de også. De påstår at to pluss to er null. Det de sier er at en mann må dø for å beskytte livet sitt. Går du med på å slåss så går du med på å dø. Hvis du nå dør for å beskytte livet ditt er du jo ikke i live lenger, så hvordan kan det være noe fornuft i det ? En mann sier ikke: jeg vil sulte meg ihjel for å unngå hungerdøden. En mann sier heller ikke: jeg vil bruke opp alle pengene mine for å spare penger.  Eller: Jeg vil svi av huset mitt for å hindre at det brenner ned. Hvorfor skulle han så være villig til å dø for å sikre seg det privilegium å få leve ? Det burde være det minst like mye sunn fornuft i spørsmålet om å leve eller dø som det er å gå i bakerbutikken og kjøpe et brød.

 

Og alle de karene som døde, alle de fem millioner, syv millioner eller ti millioner som dro ut og døde for å sikre verden demokrati, for å sikre verden ord uten mening, hvordan hadde de det montro rett før de døde ? Hva følte de ? Hvordan likte de å se blodet sitt renne ut i gjørmen ? Hvordan følte de seg når gassen rammet lungene deres og begynte å ete dem opp ? Hvordan følte de seg når de lå i halvsvime på sykehusene og så døden rett inn i ansiktet og så ham komme og hente dem ? Hvis den tingen de slåss for var viktig nok til å dø fot så var den vel også viktig nok til at de tenkte på den de siste minuttene de levde.

 

Livet er veldig viktig, så hvis du gir det bort burde du tenkt hardt i de siste minuttene dine på den tingen du har byttet det mot. Tenke på alle de karene som lå å døde for demokrati, frihet, menneskeverd, ære, fedreland, hjemmets trygghet og stjerner og striper for evig ?

 

Men de gjorde ikke det. De døde mens de gråt som spedbarn. De glemte den tingen de slåss for, den tingen de døde for. De tenkte på en ting en mann kan forstå. De lengtet etter ansiktet til en venn. De døde mens det skrek i dem av lengsel etter å høre stemmen til en far, en mor, en kone, et barn. De døde med hjertet verkende av lengsel etter å få kaste bare et blikk til på stedet der de var født, vær så snill gud bare et blikk. De døde mens de stønnet og sukket etter livet . De visste hva som betydde noe . De visste at livet var alt og de døde med skrik og stønn. De døde med bare èn tanke i hodet, og det var, jeg vil leve, jeg vil leve, jeg vil leve.

 

Det burde han vite – Han var den dødeste av alle de levende vesener som fantes. Han var en død mann med en hjerne som ennå kunne tenke. Han kjente alle svarene som de døde kjente og ikke kunne tenke på. Han kunne tale for de døde fordi han var en av dem. Han var den første av alle de soldater som hadde dødd siden tidenes morgen som ennå hadde hjerne å tenke med.

 

Ingen kunne diskutere med ham. Ingen kunne bevise at han tok feil. Fordi ingen andre enn han visste svarene. Han kunne fortelle alle disse høymælte svinepelsene som skrek på mer blod hvor feil de tok. Han kunne si til dem, mister, det finnes ingenting som er verdt å dø for, det vet jeg for jeg er død. Det finnes ikke noe ord som er verdt livet ditt.

 

Jeg ville heller arbeidet i en kullgruve dypt under jorden og aldri se solskinnet og spise skorper og vann og jobbe tyve timer om dagen. Jeg ville heller gjøre det enn å være død. Jeg ville bytte demokratiet med livet. Jeg ville bytte uavhengighet, ære, frihet og menneskeverd med livet. Jeg skal gjerne gi dere alle disse tingene hvis dere kan gi meg evnen til å gå, se, høre, puste luften inn og kjenne smaken av maten jeg spiser. Bare ta ordene dere. La meg få livet tilbake. Jeg ber ikke om et lykkelig liv. Jeg ber ikke om et menneskeverdig liv, et ærefullt liv eller et fritt liv. Det er jeg ferdig med. Jeg er død, så jeg ber bare om livet. Å leve. Å føle. Å være noe som beveger seg over bakken og ikke er dødt. Jeg vet hva døden er og alle dere som snakker om å dø for ord, vet ikke en gang hva livet er.

 

Det er ikke noe edelt ved å dø. Ikke engang om du dør for ærens skyld. Ikke engang om du dør som den største helten verden har sett. Ikke en gang om du er så stor at navnet ditt aldri vil bli glemt, og hvem er så stor ? Det viktigste dere småkarer har er livet. Døde er dere ikke verdt noe, dere er bare råstoff til taler. La dem ikke lure dere lenger. Bry dere ikke om dem når de klapper dere på skulderen og sier, kom igjen karer nå skal vi slåss for friheten eller hvilket ord det nå er de bruker. Det er alltid et ord.

 

Bare si, mister, jeg beklager men jeg har ikke tid til å dø jeg har det alt for travelt. Og snu dere og løp som faen. Hvis de sier feiging så bry dere ikke om det heller, for deres jobb er å leve ikke å dø. Hvis de snakker om å dø for prinsipper som er større enn livet, så si til dem, dere lyver. Det finnes ingenting som er større enn livet. Det finnes ikke noe edelt ved døden.

 

Hva er det som er edelt ved å ligge i jorden å råtne ? Hva er det som er edelt ved aldri mer å se solskinnet ? Hva er det som er edelt ved å få blåst bort armene og bena ? Hva er det som er edelt ved å være idiot ? Hva er det som er edelt ved å være blind, døv og stum ? Hva er det som er edelt ved å være død ? For når du er død mister, da er alt sammen slutt. Slutt. Du er mindre enn en hund, mindre enn en rotte, mindre enn en bie, mindre enn en maur, mindre enn en liten hvitt makk som kryper på ei møkkadynge. Du er død mister og du døde for ingenting. Du er død mister.

 

DØD!

 

Fra boken Johnny fikk gevær (Johnny got his gun) av Dalton Trumbo. Kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/7a46959400baf10148de1bebb5a4066f?index=1#0


http://www.kulturverk.com/2012/03/28/ikke-min-krig-norges-delaktighet-i-angrepskriger-og-det-tvilsomme-vi/

 

http://www.sott.net/article/315759-The-US-governments-war-against-its-own-veterans 

 

War is a racket, general Smedley Butler, full audio book

 

All Wars Are Bankers Wars [English subtitles]

 

Adlyd ingen ordre eller befaling hvis moralske konsekvenser du ikke selv kan ta på deg

 

Under krig, som soldat eller embedsmann, handler mennesket ikke som individ, men som et ledd i et kollektiv – og kollektiver er ikke og kan ikke være moralske.

Man kan undres på om de menn som gjennomførte rettsoppgjøret i Nurnberg var fullt klar over hvilke følger det må få for hele det sosiale og politiske liv i vår verden, hvis det prinsipp de la til grunn for sine dommer virkelig blir alminnelig anerkjent og videreført:

“Adlyd ingen ordre eller befaling hvis moralske konsekvenser du ikke selv kan ta på deg, bryt enhver lov som du ikke ut fra din egen moralske erkjennelse kan godta, vit at du kan bli dømt som en gemen forbryter om du aldri så meget var en lovtro embedsmann eller pliktoppfyllende soldat!”

Aasmund Brynildsen

 

http://www.sott.net/article/315759-The-US-governments-war-against-its-own-veterans

 

 
 
ZSqBNGxLiAs

 


 

IQ test ?

Neil Postman.jpg

 

Det finnes ingen test som kan måle et menneskes intelligens. Intelligens er en generell betegnelse på et menneskes evne til å løse det virkelige livs problemer i en lang rekke stadig skiftende sammenhenger. Enhver, unntatt ekspertene, vet at hvert enkelt menneske oppviser store forskjeller i slike evner, fra de alltid like effektive til de alltid like ineffektive, alt etter hva det er for slags problem som skal løses.

 

Hvis man nå vil innbille oss at en test kan avdekke nøyaktig hvor store mengder intelligens en person har, da vil det ut fra enhver institusjonell synsvinkel bli til at resultatet av denne testen er lik hans eller hennes intelligens. Testen forvandler en abstrakt og mange fasettert mening til et teknisk og eksakt uttrykk som utelater alt det som virkelig betyr noe.

 

Om en intelligenstest kunne man faktisk si at den er en fortelling fortalt av en ekspert, noe som ikke betyr noen ting. Ekspertene støtter seg imidlertid til vår tro på de tekniske apparatenes realitet, hvilket innebærer at vi tingliggjør de svarene som apparatene frembringer. Til slutt tror vi selv at resultatet av testen(e) er vår intelligens, eller vår evne til å skape, elske eller lide. Vi tror at resultatene av meningsmålingene er det folk mener, som om våre meninger kan innkapsles i slike setninger som ?jeg er for? og ?jeg er imot?.

 

Når for eksempel en prest bruker vin, kjeks og bønneformler for å gi åndelige ideer konkret form, innrømmer de at det her er snakk om mysterier og lignelser, men ekspertene i dagens tekniske samfunn vil ikke innrømme at det finnes noen slike mellomtoner eller nyanser når de bruker skjemaer, normerte prøver, meningsmålinger o.l. redskaper for å gi bestemte forestillinger om intelligens, kreativitet, sensitivitet, følelsesmessig ubalanse, sosiale avvik eller politiske meninger en teknisk realitet. De prøver å innbille oss at teknologien faktisk kan avsløre menneskelivets sanne natur, bare fordi testeresultater, klassifisering eller statistikk har gitt det hele en teknisk form.

 

Teknifiseringen av begreper og problemer er uomtvistelig en ytterst betenkelig form for informasjonskontroll. Institusjoner kan på grunnlag av testresultater og statistikker treffe avgjørelser, og i mange tilfeller eksisterer det heller ikke noe meningsfylt alternativ, men hvis slike avgjørelser ikke treffes med dyp skepsis, det vil si, hvis man ikke innser at de treffes på denne måten fordi det er praktisk i administrativ sammenheng, da er de bare villedende. Under dagens tekniske og datastyrte samfunn blir denne veiledningen gitt et nesten hellig stempel gjennom den enorme prestisjen vi gir de ekspertene som er utrustet med de sofistikerte tekniske apparater.

 

Neil Postman