Er det mulig å bryte med det onde systemet – eventuelt kjempe mot det -, eller har systemet fullstendig makt over personene ? Helt konkret. Har den enkelte lærer i boka (Jonas av Jens Bjørneboe) mulighet til å unngå å bli en del av systemet ? Er det mulig å kjempe mot salamandervesenet ? Boka Jonas av Bjørneboe kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/3d1dd86485d94b697406a8541c6fb6c0?index=5#0

De fleste lærere, er, slik Bjørneboe beskriver dem, usikre, redde, svake, mennesker, besnæret av makt og autoritet. Derfor er de ikke i stand til å motstå den makt det ligger i å høre med blant flertallet, og underkaster seg lett reglement, autoriteter, eldre kolleger og den offisielle mening. Slik går det til at de fleste blir Salamandre, selv om de ikke er det når de kommer til skolen som unge lærere.

Frøken Bø er et godt eksempel på dette. Til å begynne med synes hun å være i besittelse av en viss medmenneskelighet. Hun føler en slags sympati for Jonas, og er slett ikke overbevist om at han passer på “Idioten”. Imidlertid er hun for svak og uerfaren til å stå i mot de eldre kollegenes kategoriske uttalelser og “gode råd”. Etter hvert glir hun inn i salamandermentaliteten, og Jonas blir for henne en gjenstand som kan manipuleres ved hjelp av utfylte skjemaer.

Lærerne har ikke alltid vært Salamandre, sier Jochumsen. Det understrekes da også at det ikke er elevenes skyld når de preges av salamandermentaliteten, “det er skolen som har gjort noe djevelsk med dem”. (s. 256) Elevene er i enda større grad enn lærerne fanger av systemet. De er umyndige, avhengige av voksne mennesker og blir fra første dag opplært til lydighet og respekt for autoriteter. Bare de sterkeste, de mest handlekraftige bryter over tvert og rømmer, sier Jungmannen, en lektorutdannet sjømann som seinere blir lærer på “de godes skole”.

Han legger til: “De virkelige rømmerne er bare helt ekstreme tilfeller, barn som er kommet i alt for sterk konflikt med skolen, og som har bevisste vanskeligheter. I virkeligheten lider så og si alle elevene under det samme i forskjellig grad”. (s 163) Som en ser – også lærerne er oppdratt innenfor det samme autoritære skolesystemet og tror dermed lett at alt er som det skal være. Systemet har ringvirkninger, og det er vanskelig å finne første årsak. Gjennom sin nøkterne, eller snarere kyniske oppdragelse til konkurransedyktige robotmennesker dreper skolen elevenes evne til forandring og nytenkning.

“Og derved rammer samfunnet seg selv; metoden slår tilbake i og med at det som skulle komme til av nytt ved enhver generasjon, det blir silet av, det blir drept i sin begynnelse. Der drives i alle nuværende skoler en kjempemessig, åndelig fosterfordrivelse; de nye årgangers barn blir aldri født. Bare noen få, de aller seigeste, klarer det, de overlever, og setter seg selv inn i verden som en slags krøplinger”. (s 257)               Det er Jungmannen som tilegges disse ordene i en samtale med Marx ( ikke Karl Marx).

Bare fåtallet unngår altså og bli merket av salamandersystemet. Det er særtilfellene som unslipper. At også elevene blir fanget av salamandermentaliteten, styrker systemet ytterligere. Historien om Jungmannen er et eksempel på dette. “Bevende av ærefrykt” går han til lærergjerningen, sikker på at egne, dårlige erfaringer skal gjøre ham skikket til å bli en god lærer. Imidlertid viser det seg at elevene bare sitter og roper på pensum. Det eneste de er interessert i, er å dyktiggjøre seg til eksamen for seinere å gå ut i livet og konkurrere med hverandre om de beste jobbene.

Det viser seg umulig og motarbeide salamandersystemet. Etter tre år forlater Jungmannen læreryrket. Han er dermed en av de få for hvem VALGET er en realitet. Han er seg bevisst at skolevesenet, slik det nå virker, frembringer ondskap, og at det ikke nytter med reformer i helvete. Etter hans mening bør skolen råtne opp innenfra, det går ikke an å lappe på den. Derfor bryter han konsekvent over tvert – han vil ikke være medskyldig i de psykiske overgrep systemet fremtvinger.

For flertallet av lærerne er denne løsningen så og si umulig. En sak er at de fleste etter hvert er blitt for sløve til å reagere – en annen er at et slikt brudd for de fleste ville føre med seg uoverkommelige praktiske og økonomiske problemer. Som Jungmannen uttrykte det: “Det hender sjelden at lærerne stikker av. Det er, som De sa, en lang utdannelse”. (s. 163)

Enkelte lærere prøver å bekjempe Salamanderne innenfor systemet. Overlærer Jochumsen er en av dem. Han opplever tretti års nederlag i sin innbitte kamp mot flertallet. Riktignok kan han i det lengste sabotere Salamandernes arbeid, for eksempel ved  å nekte å skrive under de papirer som dømmer Jonas til hjelpeskolen. Men han vet at kampen er håpløs:

“Men de (Salamanderne) ville komme igjen. De ville alltid være der, oversvømme skolevesenet, slik som de alltid hadde gjort. De ville seire”. (s. 71) Salamanderne er i flertall, derfor har systemet så stor makt at det er nyttesløst å kjempe mot det i lengden. Selv Jochumsen er på en måte fange av systemet, men han blir aldri en del av det, som Salamanderne.

Oppgaver

1. Hvilke egenskaper kjennetegner “Salamanderne” ?

2. Er skildringen av “Salamanderskolen” treffende ? Minner den om noen skole du selv har gått på ?

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202265446108577.1073742115.1563436195&type=3

Bevisthetsindustrien, med massemediene som det mest dynamiske elementet, spiller i dag hovedrollen i denne politiske prosessen. Eiendoms- og utbyttingsforholdene sørger for at kapitalismens logikk fremstår som den objektivt nødvendige tankegangen. Det ideologiske hegemoniet avgjør hva som kan settes på dagsordenen eller usynliggjøres, det skiller mellom fornuft og ufornuft og legger premissene for samfunnsdebatten.

Shoppingtips

Julegavene som gir vann i munnen

Men denne “verdiproduksjonen” er samtidig komplisert og motsigelses-fylt. Massemediene er ulike og pressen en bransje med forskjellige eierforhold, politiske standpunkt, verdivalg og presentasjonsform. De som tar bildene, skriver artiklene og redigerer stoffet vil på ny og ny måtte ta individuelle avgjørelser. Den hierarkiske strukturen i en redaksjon gir klare ansvars og kommandoforhold, tempoet er høyt og deler av produksjonen kan være rutinepreget. Men fordi journalistikk er kommunikasjonen mellom levende mennesker kan den aldri reduseres til et datastyrt program.

Produksjonsarbeideren kan ha yrkeskunnskap og yrkesstolthet, men den industrielle revolusjonen fjernet det personlige forholdet til det enkelte produktet. En liknende prosess kan  spores innenfor bevisthetsindustrien. I de store avisene og fjernsynselskapenes redaksjoner er redigeringsabeidet både sentralisert og anonymisert. Men det er en viktig forskjell. Arbeideren selger arbeidskrafta til kapitalisten for så og så lang tid. Journalisten er også lønnsarbeider, men samtidig en intellektuell som skal tilføre noe av sin individualitet til artikkelen eller reportasjen. Han eller hennes signatur signaliserer nettopp dette, akkurat som fjernsyn og radio annonserer hvem som har vært ansvarlig for reportasjer eller nyhetsinnslag. Det personlige preget styrker inntrykket av troverdighet og integritet.

Hvordan kan det ha seg at det ideologisk-politiske budskapet i de dominerende massemediene likevel virker som skåret over samme lest ? Hva kan det komme av at det politiske språket, tankelovene og rammene for det mulige blir så uniformert ? Hvorfor er det så få rivninger og konflikter om politiske og moralske prioriteringer ? For å kunne svare på de spørsmålene må vi drøfte disiplineringa av medienes intellektuelle. Det er en historie som både handler om hersketeknikker, unnfallenhet og korrupsjon.

Først en reservasjon. Hverken norsk presse eller den internasjonale bevisthetsindustrien er en strømlinje formet monolitt uten kritiske røster og opposisjon. Det finnes aviser, radiostasjoner, TV-team, magasiner og tidsskrifter som fungerer som “den på Folkets Vegne Kontrollerende Magt”. Selv innenfor de mest system lojale mediene er det enkeltpersoner som ut ifra en kombinasjon og posisjon, integritet og mot har brutt ut av den journalistiske hønsegården. Men dette er unntak, ja unntak så sjeldne at de mest fungerer som salt , smør-klatt eller jule-mandel i den tunge, dominerende medie-grøten.

Er skytset skarpt nok , kan reaksjonen bli voldsom. Etter Bjørn Nilsens kritiske fjernsynsprogram høsten 1988 om Flyhavari-kommisjonens arbeid med det styrtede Widerøe-flyet, svarte Maktas presse megafoner med hysteriske og hatefulle person-angrep. I enkelte land der pressefriheten er mager og sensuren åpenlys, er trusselen om fengsling eller landsforvisning et middel til å tøyle journalistikken. Mer avanserte demokratier nøyer seg med svartelisting  og yrkesforbud som disiplinær-tiltak, supplert med rettsforfølgelse av de som tar offentlighetslovene for bokstavelig. Normalt er heller ikke det nødvendig. Og den som tror at de store sensorene nå er mektige eiere og despotiske redaktører, tar feil.

Sannheten er mye verre. Der hvor korpsånden regjerer, er det ikke lenger noen opposisjon å knekke. En av de klassiske hersketeknikkene for å nøytralisere kritiske intellektuelle er omfavnelser og oppkjøp. Midlene er mange; kunstig stjernedyrking, en priviligert økonomisk stilling, noen ganger innlemming i makteliten. Utviklinga av fjernsynet som nyhets og underholdningsmedium har gitt denne disiplineringsmetoden en ny og utvidet dimensjon. Den visuelle slagkraften  gir automatisk de som får vise ansiktet på skjermen et snev av samfunnsmessig status og posisjon. De som eksponeres aller mest kan raskt forfølge suksessen kommersielt som “ansikt” i PR-show og reklame.

Virkninga forsterkes gjennom avisenes funksjon som snylter-medium; stadig mer spalteplass bukes til å forhåndsmelde, intervjue og dyrke det som “er på TV”. For makthaverne og den politiske eliten  er det å få avlevert  tre intetsigende setninger i Dagsrevyen av stor symbolsk betydning; å være i fokus er et tegn på initiativ og handlekraft. Dessuten er innslagene så korte at ingen politiker risikerer og bli avslørt.

Bare det å få være med i uformelle koseprogrammer henger høyere. Når det regner på presten , drypper det på klokkeren. Eller som den svenske journalisten Jan Guillou oppsummerte situasjonen i et debattinnlegg vinteren 1988: “TV-journalistene, som av disse og ingen andre årsaker får omgås mer med makthaverne, blir glade og smigret og kjenner seg betydningsfulle. Slik oppstår det en undertrykkende symbiose.”

Også de ledende politiske journalistene i stor-avisene får spise kirsebær med de store. Det meste av medlemskontigenten i Stortingets Presselosje går typisk nok med til å finansiere et felles julebord med de politikerne som journalistene i nasjonalforsamlinga er satt til å overvåke. Gode kontakter og lojalitet belønnes tidvis med jobb som informasjons- eller statssekretær for regjerninga. Næringslivet vet å kjøpe opp ringrever fra mediene som direktører med ansvar for PR og desinformasjon.

Noen forsvinner for godt inn i bankenes og industrikonsernenes direksjonsrom. Andre pendler friskt fram og tilbake mellom NRK, Akersgata, regjeringa og private selskaper. Det ene halvåret skal de offisielt drive undersøkende og kritisk journalistikk, det neste er opgaven å fremstille myndighetene eller et privat selskap i best mulig lys. Karrierene er mange og navnene er kjente. Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte.

Fra boken Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen : essays av Sigurd Allern.
Boken kan leses i sin helhet her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/ca52ee7998f3340a85fb432f3ef69bcf?index=1#0

“Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.” https://steigan.no/2019/07/medieoligarkene/?fbclid=IwAR1ma7k3XWjXmsFjKaTICm-jVxwgYj6LxtpveXs37d82-kFMvkeOVta5rkY

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167935390870.1073742101.1563436195&type=3
(For å få tilgang til albumet så må man bruke PC, bruker man nettbrett eller tlf så kommer man ikke inn.)

Etteretningstjenesten og medienes skjulte samarbeid –http://olehartattordet.blogg.no/1459729925_medias_svik__etteretn.html

Journalister er videreformidlere av propaganda, storfinansen og krigsindustriens viktigste verktøy http://olehartattordet.blogg.no/1509362466_journalister_er_videreformidlere_av_propaganda_storfinansen_og_krigsindustriens_viktigste_verkty.html

WAG THE DOG, ET INTRODUKSJONSKURS I PROPAGANDA https://olehartattordet.blogg.no/1512931803_wag_the_dog_et_introduksjonskurs_i_propaganda.html

Som forsker betraktes jeg som “nøytral” og har derfor monopol på sannheten. Jeg kjenner de mange fremmedordene; fagspråkets makt. Jeg er flink til å snakke og flink til å skrive. Ingen stiller så likevel spørsmål ved mine argumenter. Jeg betraktes som uavhengig ekspertise og leverer faglig funderte premisser, selv om du som oppdragsgiver og jeg vet at jeg i bunn og grunn er redusert til en leverandør av argumenter som du betaler godt for slik at du kan påvirke beslutningstakerne i den retning du ønsker. Og er du allerede en del av maktsystemet, vet vi begge at du ønsker argumenter som passer inn i det valget du allerede har tatt.

Oppurtunist, jeg ? Ensretting ? Forskeren som et nøytralt vitne ? Som amerikanerne sier: “Follow the money.” Eller kortversjonen: “Money talks.” Markedstilpasning kalles det, men det er noe vi ikke snakker høyt om.

Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt av Viktoria Høimork (psedonym)

Når forskning blir et verktøy for politisk og økonomisk vinning https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3

http://olehartattordet.blogg.no/1425219971_korrupt_forskning.html

Selvfølgelig gav jeg raskt opp protestene. Legens løfte om søvn var for fristende. Èn gang – det føltes som tusener av evigheter siden i et annet liv – pleide jeg å våkne uthvilt om morgenen. Jeg husker vagt hvordan jeg langsomt våknet, uthvilt og renset, mens bilder fra nattens drømmer pulserte på netthinnen og gav inspirasjon, fornyelse, ideer. Vemodig husker jeg den sensuelle følelsen av å strekke meg dovent med hodet fylt av tanker og skaperkraft. Nå var det samme hodet tungt, tomt og bedrøvet.

Jeg begynte behandlingen. Tre runde, hvite piller hver kveld, mens jeg ventet på den lovede og ønskede effekten. Den kom ikke. Derimot, opplevde jeg kvalme, munntørrhet, svimmelhet, hodepine, tåkesyn og forstoppelse. Dessuten fikk jeg lettere skjelvinger lik en gammel kvinne. Medisinene stjal kraft fra de fra før allerede svekkede musklene og søvnen forble like dårlig, om ikke dårligere.

Normale bivirkninger som vil gi seg etter en tids bruk sa legen, som anbefalte meg sterkt ikke å avbryte kuren.Dette måtte jeg gjennom for å kunne høste alle de gode effektene som ventet meg.

Lydig holdt jeg ut, men bivirkningene var store og søvnen ble ikke bedre og etter åtte uker befant jeg meg igjen på legekontoret hvor jeg fikk høre at det ikke var alle preparater som hadde like god effekt. Dette var individuelt og måtte prøves ut på hver enkelt. Jeg fikk en ny pillekur. Etter få dager intraff mange av de samme bivirkninger på nytt. I tillegg ble motorikken og reaksjonsevnen påvirket, slik at jeg fikk problemer med å samordne kroppsbevegelsene.

Medisinene medførte at jeg tenkte, handlet, svarte og snakket i et helt annet tempo enn hva jeg er vant til. Hver morgen – når jeg kjempet meg opp og ut av den hvite, kjemiske søvnen, som ikke de runde pillene gav meg, men derimot noen avlange – krevde kroppen lang tid for å finne en form jeg kunne leve med resten av dagen. Alt gikk i så langsomt tempo, at jeg måtte stille vekkerklokken på 05:00 for å klare å komme gjennom morgenritualet slik at jeg kunne møte presis på jobben, etter å ha levert sønnen min på skolen.

Etter noen uker satt jeg atter på legekontoret og klaget over bivirkninger og manglende effekt. Ny resept på nye piller. Disse hadde en annen form og farge, men hverken søvn eller humør ble bedre etter de foreskrevne uker. Derimot fikk jeg lysømfintlige øyne. De ble to smale sprekker som stikkende og sviende forsvarte seg mot dagslyset.

Slik ble medisiner og piller en viktig del av livet. Medisineringen førte til at jeg i perioder hverken hadde kontakt med meg selv eller med kroppen. Jeg registrerte forbauset at kroppen var tilstede rent fysisk, men at jeg – mitt egentlige jeg – var et helt annet sted. Det var som om et filter hadde kommet mellom meg og verden – den egentlige verden med farger og lyder og opplevelser. Jeg registrerte livet som fra avstand, lik en zombie; en levende død. På èn måte var jeg våken, men passivisert. Jeg var levende, men samtidig død.

Pillene gav meg en følelse av å leve utenfor virkeligheten. Sansene sugde ikke lenger vidåpent til seg inntrykk. Jeg registrerte livet, fargene, følelsene, men jeg var ikke lenger en del av det. Inntrykkene var uten dybde; de ble flate og grå. Livet hadde ikke lenger kulør. Jeg levde i et vakuum hvor alle grensene forsvant i en grå tåke som gjorde det vanskelig å orientere seg. Min evne til kritisk tenkning ble sløvet. Jeg ble en passiv observatør, som ikke fikk grep og tak på egne tanker. Energien forsvant og jeg ble mer likegyldig til problemene rundt meg. Kreativiteten ble dempet, følelseslivet likeså.

Vurderingsevnen, evnen til logisk tenkning, til problemløsning, til å foreta tanke- eksperimenter, til å vurdere løsninger, evnen til innsikt og perspektiv,forestillingsevnen, alt dette ble sterkt redusert. Tankene fant ikke lenger noe sted å slå rot og vokse, men fant raskt en annen retning og forsvant lik ping pong baller ut i det store svarte intet.

Men kjente jeg riktig godt etter, kunne jeg fornemme dypt inne i den livløse, fremmede klumpen av nummen gelè og knokler jeg ikke lenger hadde noe forhold til, at hjertet banket tungt og bedrøvet. Og jeg var våken nok til å skjønne at denne tilstanden av sløv nummenhet var en felle. Pillene gjorde det vanskelig for meg å ta stilling og finne mitt ståsted i tilværelsen. De gav meg ikke den hjelp jeg trengte.

En deg  kom jeg tilfeldigvis til å lese pakningsvedlegget i en av pillepakkene nøyere. Under virkemåte sto det: “Virkningsmekanismen er ikke kjent, men man vet at legemidlet påvirker overføring av signaler mellom nerveceller i hjernen”. Skremt fant jeg flere gamle pillepakker og leste vedleggene. “Virkningsmekanisme ukjent” sto det flere steder. Var jeg en forsøkskanin ? På hvilket grunnlag markedsførte man og skrev man ut slike piller, om man ikke visste hvordan eller hvorfor de virket ? Hva gjorde pillene med kroppen min ? Jeg visste hva de gjorde med kroppen på kort sikt – jeg hadde vært gjennom alt som var av bivirkninger – men gjorde medisinene skade på lengere sikt ? Hvilke bivirkninger hadde de ? Jeg fikk ikke svar og kuttet ut anti-depressiva.

Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt av Viktoria Høimork (psedonym)

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3

Fra boken Den gode lydighet, en fortelling fra den annen verdenskrig av Bjørn Simonnæs, Gyldendal forlag, 1986. Boken kan leses i sin helhet her  http://www.nb.no/nbsok/nb/aa0f1034c185fd858f66e58635cd736b?index=1#0

Erik Dammann 1979

Jens Bjørneboe