Finnes det noen dokumentasjon på at denne Orwellianske overvåkningen og mistenkeliggjøringen mot elevene har hatt noen positiv effekt, ikke bare på Hjalmar Johansen skole der tre jenter ble urettmessig beskyldt for å gå på narkotika, men på alle skoler der slik totalitær overvåkning er i bruk ? Hvem har i så fall stått for denne dokumentasjonen og hvilke metoder har blitt brukt for å komme fram til en slik eventuelt dokumentasjon ?
Hva vet vi om lærernes rus problemer da ? Her har man altså en gruppe mennesker som skal passe på det mest verdifulle vi har, barna våre, og så vet vi ingenting om deres private forhold til rus. Og politiet har en minst like viktig oppgave i samfunnet, derfor burde vel også de bli jevnlig testet slik at vi kan være sikre på at de ikke har rusproblemer ? Vi vil jo bare være sikre på at vi kan stole på dem som jobber med våre barn og de som skal opprettholde lov og orden.
Jeg har fått navngitt tre lærere ved Hjalmar Johansen skolen som bruker kokain i fritiden og to av dem selger også dette stoffet til elevene på skolen der de jobber. Rektoren er også innblandet i dette, da som importør.
Det ikke sant, men det som er sant er at de som jobber ved denne skolen har sådd mistanke om at tre av elevene deres har brukt narkotika uten at de har gjort det. Hvordan ville lærerne følt det hvis de fikk en slik mistanke rettet mot seg ? Når voksne mennesker i ansvarsfulle stillinger sprer rykter og skader dem som de er satt til å beskytte og tjene, da er det noe fryktelig galt med systemet, og når det heller ikke får konsekvenser for overgriperne da oppmuntrer man jo til videre mistenkeliggjøring og legalisering av overgrepene, ja man blåser liv i inkvisisjonens for lengst slukkede flammer. Individer som hele tiden mistenker andre er ofte paranoide, og paranoia er jo et kjennetegn på narkotikamisbruk, og som man ser av artikkelen over her så har man der virkelig hatt med noen paranoide lærere å gjøre. Jo mer jeg tenker på det jo viktigere ser jeg det vil være at lærerne og rektorene tar jevnlige urin prøver, ja i enkelte tilfeller så er det kansje også på sin plass med blodprøver.
Hvor mange av lærerne på skolen er uenige i bruken av disse totalitære metodene og hvor mange av dem tør å si ifra ? Svært få eller ingen. Å gå i mot regler eller system vil få deg stemplet som en vrang person, derfor kvier de fleste seg for å si ifra på den skolen de jobber. Sannheten ofres fordi tryggheten er viktigere for de fleste, uansett hva slags tyranniske forhold de måtte jobbe under.
Det som faktisk er mer skremmende enn ungdommers narkotikamisbruk er lærernes uvitenhet om det nåværende skolesystemets udugelighet, eller vil det være mer korrekt å si lærernes feighet mot å ta ett oppgjør mot et system som er ødeleggende ? Dokumentasjon om skolens transformasjon fra utdannelsesinstitusjon til “fabrikk” er lett tilgjengelig og kansje best beskrevet i Magnus Marsdal sin bok Kunnskapsbløffen. Men holdningen er kansje “det man ikke vet det har man ikke vondt av “, enda det motsatte er det som er korrekt, for det man ikke vet kan faktisk skade en, ja i enkelte tilfeller så kan skadene også være uopprettelige.
Har man satt seg inn i hvordan skolesystemet i dagens Norge virker så vil jo et naturlige spørsmålet bli – er dagens skole system en medvirkende årsak til at ungdommer begynner med rus ? Det ville jo vært et interessant paradoks hvis det skulle vise seg at skolen er medvirkende til ungdommers rusmisbruk, for så å trakassere det ferdig produserte “produktet”. Da er man inne på emnet psykopati satt i system.
Når staten tar i bruk mafiametoder for å jukse med forskningsrapporter slik at de går i deres favør, ved å korrumpere forskere som ikke har noe annet valg enn å godta vilkårene staten setter fordi det er stor konkurranse mellom forskningsinstituttene om oppdrag, en konkurranse staten utnytter, så blir staten den som skitner til vitenskapen, drar den ned i søla og fjerner dens troverdighet. Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen, så vil dette verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme løgner.
“Under løfte om anonymitet forklarte forskeren videre at det er relativt vanlig at offentlige oppdragsgivere ønsker endringer i rapportene. De ønsker at noe kommer bedre frem, og at andre resultater blir mindre synlig, kanskje fjernet. Fra forskeren leverer første utkast, til den endelige rapporten blir publisert, er det ofte en periode preget av dragkamp mellom forsker og oppdragsgiver, ble vi forklart. Ofte dreier disse oppdragene seg om evalueringer nettopp av myndighetenes eget arbeid. Derfor kan oppdragsgiverne ha en sterk interesse av å dempe kritiske vurderinger.
Dette var svært oppsiktsvekkende for oss. For hvis påvirkningen ikke handler om form, men om innhold ? om konklusjoner ? så betyr det i realiteten at oppdragsgiveren jukser med forskningsresultater, og at forskeren gir etter for kravene av hensyn til å sikre seg nye kontrakter senere.
Standardkontrakten for oppdragsforskning er på 10 sider, og er utviklet av Kunnskapsdepartementet. Standardkontrakten for konsulenttjenester er på 16 sider, og er utviklet av direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), som tidligere het Statskonsult. Her presiseres det altså at oppdragsgiver har rett til å skrive inn endringer og å redigere i rapporten. I tillegg kan oppdragsgiver når som helst stanse et prosjekt, og kan også la være å publisere en sluttrapport når den foreligger. Kontrakten som statlige oppdragsgivere insisterte på å bruke, er sterkt i strid med flere helt grunnleggende forskningsetiske verdier.
Eksempler på det er at kontrakten altså ikke gir forskerne rett til å publisere resultatet, og den gir heller ikke forskeren eiendomsrett til eget åndsverk. Dette er en type kontrakt som en forsker helst ikke vil ta i med ildtang. Når stort sett alle forskningsinstitutter likevel har akseptert den en eller flere ganger, så måtte det bety at de var blitt presset til det. Det måtte være et resultat av den unike maktposisjonen som statlige aktører har.”
Her har jeg samlet linker som tar for seg kriminalitet og korrupsjon innenfor forskningen og legemiddelindustrien, og slike tilfeller er det svært mange av. Albumet er åpent for alle. Man må bruke PC og helst chrome nettleser for å komme inn på albumet, bruker man nettbrett eller tlf så får man ikke tilgang. https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3
“De fleste har hørt om fake news, men i dag har også fake science blitt et problem. Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte.
Samtidig øker den kommersielle innflytelsen over akademia, mens politikere flere steder i verden ser bort fra vitenskapelige innsikter. Dermed trues verdiene som ligger til grunn for det moderne vestlige samfunnet:
Sannhetssøken, opplysning og en vitenskapelig tenkemåte. Sannhet til salgs er en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer. Konsekvensene kan bli store dersom de forvitrer. Derfor er universitetenes uavhengighet og forskningens frihet avgjørende. I siste instans angår det demokratiet selv.” https://www.bokkilden.no/vitenskapelig-forskning/sannhet-til-salgs-dag-o-hessen/produkt.do?produktId=15194760
“Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken. Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere.
“Den raskt eskalerende trusselen om utryddelse har plutselig gjort oss alle like. Men likhet i møte med en katastrofe er ikke spesielt betryggende. Om bord på Titanic, da det handlet om ren og skjær overlevelse var også alle like, både millionærer og fattige immigranter. Alle satt – bokstavelig talt – i samme båt. Nå sitter hele menneskeheten i samme båt. Trusselen er den samme for oss alle. Hvis en av oss drukner, vil vi dra den andre med oss. Det har ikke politikerne og de militære forstått.”
“Før den første atombomben tilintetgjorde Hiroshima, var stridsvåpnene basert på varmeenergi og bevegelsesenergi, og de var så virkningsfulle som menneskenes kunnskaper og oppfinnsomhet kunne lage dem. Luftwaffes ødeleggelse av Coventry , britiske og amerikanske bombeflys utslettelse av Dresden – ja, selv den store israelske Josvas berømte rasering Jerikos murer, ble utført med ild og fysiske krefter.
Men da vår kjernefysiske tidsalder grydde i et blennende glimt i New Mexico, var alt dette ugjenkallelig forbi. Ikke bare var de ødeleggende krefter blitt så mektige at man ikke kunne rå med dem – men for første gang i krigshistorien var et nytt element kommet til. Gjennom årtusener hadde vi med stor dyktighet og oppfinnsomhet brukt varmeenergi og bevegelsesenergi til å ødelegge hverandre med – nå hadde krigføringen fått en ny dimensjon.
Alle de krefter som til da var samlet til ødeleggelse i hundrevis av kriger og tusenvis av slag, hadde aldri satt menneskehetens skjebne i fare. Den overlevde sev om nasjoner og sivilasjoner gikk under. Men kjernefysiske – eller rettere sagt nuklære – eksplosjoner er noe mye mer enn ild og sprengninger. De er millioner ganger sterkere enn de kjemiske sprengstoffene som ødela deler av London og nesten utslettet byer som Coventry og Dresden.
Den nye ødeleggende faktoren er den usynlige radioaktive strålingen som gjennomtrenger alt levende og ødelegger selve de molekylene som alt liv består av.
Det er den faktoren som vil gjøre en tredje verdenskrig vesensforskjellige fra alle tidligere kriger. Helt fra Nebukadnesar erobret Babylon og til Hitlers armèer beleiret Leningrad, har lidelsene vært over når krigen var slutt og seierherrene hadde straffet den beseirede.
Men slik er det ikke i en krig med atomvåpen. Det er først når de siste bomber har eksplodert, fientdligheten har opphørt, brannene er slukket og de overlevende er kommet ut av sine huler og beskyttelsesrom, at lidelsene vil begynne for alvor. Millioner kommer til å dø langsomt fordi strålingen har knekket deres imunforsvar og evnen til å bli friske, og fremtidige generasjoner vil aldri bli født.
Om tidligere kriger har vært aldri så grusomme og blodige, så har de ikke dømt vinner og taper til å gå langsomt til grunne og dø – men det gjør en atomkrig. For første gang i historien kan menneskene bli utslettet fra jordens overflate. Ikke av ilden og trykkbølgene fra atomeksplosjonene, men av de latente virkninger som skyldes strålingen.
Diskusjonen om atomvåpen, atomfrie soner og maktbalansen mellom atommaktene avspeiler en slags besettelse, en tendens til å tenke bare på antall stridshoder, størrelsen på de respektive arsenaler av atomvåpen, og nøyaktigheten disse våpnene kan treffe målet med. Dette har overskygget den trusselen som en atomkrig innebærer. Statistiske opplysninger og krigsspill som militære ledere, politikere og amatørstrateger driver med, har skapt forvirring om hva saken virkelig gjelder – nemlig det lord Zuckerman i en bok han nylig har utgitt, kaller Ødeleggelsens fakta.
Det finnes nå mange nok atomvåpen til å drepe alle mennesker på jorden mange ganger. Selv en såkalt begrenset atomkrig vil drepe og såre så mange og ha så store skadevirkninger at det langt overgår ødeleggelsene i alle de kriger som er blitt utkjempet gjennom vår historie.
I en tid da vår framtid avhenger av at vi kan styre monstrene som vitenskapen og teknikken har skapt, og i en verden der vår evne til å overleve avhenger av at vi forstår hvilke redsler atomvåpen og radioaktiv stråling kan forårsake – må advarslene være så realistiske som mulig. Denne fortellingen er ikke basert på på fantasi, og ikke inspirert av innbilte forestillinger. Den avspeiler den grusomme virkelighet som vi moderne mennesker har skapt, og den er basert på vitenskaplige og medisinske fakta slik vi kjenner dem i dag.
Virkeligheten er blitt langt mer dramatisk enn oppdiktede hendelser, og det som her er skildret, kan bli den uunngåelige og endelige konsekvens av vårt århundres vanvidd. Det kan komme til å hende, og i vår ufattelige mangel på fremsyn og forståelse kan vi la det hende akkurat slik som det er fortalt her. “
Fra Innledningen av boka “Ved helvetes porter” av Anthony Corbett som kan leses i sin helhet her
Hvis en atomkrig bryter ut, så vil alle, absolutt alle i Norge dø (se på kartet i simulasjonen), og det er ingen tilfluktsrom eller jod tabletter som vil kunne forhindre det. En flyforbudssone over Ukraina vil være ensbetydende med at en storkrig bryter ut, som igjen vil kunne eksalere til en verdensomspennende atomkrig. https://www.youtube.com/watch?v=dxJHecyYBno
“Our real enemies are not those living in a distant land whose names or policies we don’t understand; The real enemy is a system that wages war when it’s profitable, the CEOs who lay us off our jobs when it’s profitable, the Insurance Companies who deny us Health care when it’s profitable, the Banks who take away our homes when it’s profitable. Our enemies are not several hundred thousands away. They are right here in front of us” – Mike Prysner
“Alle mennesker har noe de setter pris på og er redde for å miste. Deres tilfredshet bygger på at at de ikke finner farene for å miste det ubehagelig store.
Det er din oppgave å vekke deres angst på de punkter hvor den gir det beste grunnlag for din manipulasjon – og du må vekke den til en styrkegrad som er akkurat så stor at aksepten av din manipulasjon gjenoppretter tilfredsheten. Den gjenopprettede tilfredsheten skal forsegle motstanderen i en stabil tilstand etter ditt manipulasjonsinngrep.
Betingelsene for at du kan vekke angst hos motstanderen er de samme som betingelsene for manipulasjon forøvrig: Du må ha en viss troverdighet og kompetanse i motstanderens øyne. Hvis du overvurderer den troverdighet og kompetanse du har, vil du ikke vekke angst hos motstanderen, men gjøre motstanders irritert eller gal i hodet over at du går rundt og maler fanden å veggen.
Motstanderen oppgir ikke uten videre opp sitt mentale forsvar mot de farer hun godt vet omgir henne. Med mindre hun har særlige grunner til annet, vil du også bli offer for dette forsvaret, dvs. hun vil oppfatte deg som en som er ute etter å skade henne, fordi du gjør henne engstelig. Da kan du like godt pakke sammen.
Den angst du maner frem skal være en hun også selv anser for å være virkelig. Og du skal mane den frem så indirekte som mulig. Idealet er at motstanderen blir engstelig over noe i det du sier, men uten å oppfatte at det var din hensikt å skape angst. Det gjøres vanligvis ved å pakke det som vekker angst inn i en hyldest til de verdier motstanderen besitter.”
“Mens millionærene og milliardærene her i Norge syter og klager, biter en utbrent hjelpepleier med 290 000 kroner i årslønn tennene sammen og går på jobb.
Sykenærvær –at folk går på jobb selv om de er syke – er utbredt, viser studier. Aller mest blant ansatte innen pleie, omsorg og undervisning. Disse oppofrende menneskene setter andre foran seg selv. De har elendig lønn, men karer seg på jobb – fordi de føler de må.
Rikfolkets arroganse har sitt motstykke i sliternes ydmykhet
Aller mest ydmyke er kvinnene. Blant hjelpepleiere, assistenter, renholdere, sykepliere, bibliotekarer og lærere finnes de underbetalte kvinnene som hver dag går på jobb og skaper det norske velferdssamfunnet vi visstnok er så stolte av. Disse kvinnene har i 30 år holdt ut vedvarende hets fra rikfolkets Høyre og NHO, som henger ut yrkes gruppene i offentlig sektor som ineffektive pengesluk og “sytere”.
På Aker brygge flyter champagnen som aldri før.
Det er noe rart med dette landet. De som kunne trenge litt ydmykhet, blir bare mer arrogante.
De som burde kreve sin rett, går ydmykt på jobb og holder kjeft. De misfornøyde millionærers og miliardærers hylekor runger over et arbeidsliv der stille, stille èn etter èn, overbelastede, underbetalte, utslitte kvinner resignerer og går over til en mager uførepensjon.
Mens noen kun har tanke for seg selv, mister andre helsen fordi de kun har tanke for andre.”
Fra boken Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk av Magnus E Marsdal, 1. opplag, utgitt av Manifest forlag 2008
Tenk hvis vi hadde hatt et direktedemokrati slik de har i Sveits, da kunne vi unngått at individer som har null reell kompetanse til å ta noen avgjørelser i det store og det hele fikk noe makt og innflytelse. Makt de kun har fått fordi de er durkdrevne til å ljuge og fordi at store deler av befolkningen er naive. Og nei det er ikke bare FRP som er slik, men alle partier bare så det er sagt, men akkurat denne gangen er det FRP som stikker nesa si frem og viser sitt sanne jeg.
På 70-tallet raste Frp over enslige mødre og nordlendinger som kom til å rasere det norske velferdssystemet. (De var like sinte den gangen som nå. For dere har vel lagt merke til hvor sinte de alltid er i Frp? Bortsett da fra nåværende justisminister som skjuler raseriet sitt bak en tom zombie-maske.)
Problemet for Frp den gangen, var at de kom ingen vei, de fikk ikke særlig mange velgere med seg på å bruke egne borgere som hakkekyllinger. Men så fikk de en gavepakke, nemlig innvandring og asylsøkere. Da kunne de begynne å spille på fremmedfrykt og rasisme, som det dessverre er endel av i de nordiske samfunn, Norge inkludert. Det ga dem litt vind i seilene…… Nå virker det til at de får fullt utløp for sitt mangeårige raseri. En slags “hevnen er søt” opplegg.
De har vært med på å rasere inntekter til de svakeste i samfunnet, de på laveste ytelser. Dette går hardt ut over nettopp enslige mødre, og spesielt de som i tillegg er uføre. De har vært med på å bestemme at Finnmark og Troms skal miste sine skattefordeler, noe som er viktig der nord om ikke fraflyttingen skal bli total. (Men da kan de jo igjen skylde på nordlendingers rasering av velferdsgoder, ved f.eks. høy arbeidsledighet. Det kan igjen medføre enda lavere ytelser for de svakeste, som dessverre ikke har noen sterk organisasjon i ryggen, som mange i arbeidslivet har, når urettferdigheter oppstår.
De vil også frata disse organisasjonene rettigheter, som norske arbeidere har jobbet hardt i mange år for å oppnå.) Og vips, nå har de klart å “ta rotta på” enslige mødre, nordlendinger og de forsøker seg på diverse fagforeninger. Nå gjenstår det kun å få deportert flest mulig utlendinger for Frp. Regjeringen, med statsminister og justisminister forsøker nå å skyve skylden for denne massive deportasjonen av barnefamilier nedover i systemet og skylder på politiet. Men det har jo nå kommet frem at justisministeren har hatt full tilgang og oversikt over disse deportasjonene hele tiden.
Og skrekk og gru, leste for et par dager siden at Carl I. Hagen kunne tenke seg å gå inn i rikspolitikken igjen….. VÅKNE NÅ OPP alle gode kvinner og menn her i landet. Prøv å dykke litt dypere i denne materien som kalles Frp. Prøv å se litt lengre enn tabloide overskrifter når det gjelder valgløfter. Dere vil ikke få billigere bensin, dere vil ikke bli kvitt bomstasjoner, dere vil ikke ha et oppegående velferdssystem om dere en dag får behov for det, enten ved sykdom, arbeidsledighet, eller andre årsaker til varige eller kortvarige avbrekk i yrkeslivet, og alle dere som ønsker et Norge kun for etnisk norske, tro dere meg, det vil heller ikke skje.
Den første betingelsen for at åndsfriheten skal kunne eksistere, er at den enkelte mestrer noe av selvransakingens kunst, dvs. er på vakt mot ubevisste forsøk på meningsdirigering, fordomsdiktatur, nedarvede forestillinger som passet i en annen tid osv.
Den andre betingelsen er at åndslivet gis et tilfredstillende økonomisk grunnlag. Man trenger tid til å skape, og tid er penger. Der flertallet av kulturarbeiderne ikke har dette grunnlag, kan åndsfriheten heller ikke eksistere mer en bitvis.
Den tredje betingelsen er at det ikke finnes noen dominerende “skole” som forkynner at slik og slik skal du skape idag, og med dèt og dèt innhold. Hvis en slik skole behersker kulturmiljøet, får dens virkninger noen av diktaturets kjennetegn.
Den fjerde betingelse er at det gis fri adgang til å sette bidragene til kulturen i omløp, spre dem i kulturdialogen. Åndsfriheten eksisterer kun når ytringen rekker fram til annerledestenkende. Der ytringen helt eller stort sett bare når fram til likesinnede, er åndsfriheten innbilt, et skinn av virkelighet. Ytringen er lagt i karantene.
Vi som har til gode å forkaste parlamentismen og troen på at vår politiske styreform lar seg påvirke i mer demokratisk retning, lever ikke i noe anstendig forsvar for de forsømmelser med åndsfriheten som inntreffer i vårt eget land ved å henvise til den eventuelle åndstvang som eksisterer i stater med en annen styreform enn vår egen.
Vi har retten til å starte forlag, publikasjoner, organisasjoner etc., og jeg skal ikke et øyeblikk bagatellisere denne retten. Den er den konstitusjonelle forutsetning for et fritt åndsliv. Men i seg selv er denne rett ikke friheten. Mellom retten og friheten er en lang skala av muligheter som avgjøres av kapital, politisk oppfatning, aviser, forhold til annonsører, forbindelser, allerede etablerte maktposisjoner osv. Retten til fritt åndsliv er avhengig av et konstitusjonelt prinsipp, mens åndsfriheten selv er avhengig av at en bestemt etisk borgerånd er allment rådende. Denne ånd lar retten skje fyldest. Det konstitusjonelle prinsipp gir også frihet til å sabotere den demokratiske grunntanken om fri informasjon og debatt. Demokratiet er i praksis derfor ikke påbudt og sikret hos oss, men anbefalt. Det er lagt opp til demokrati. (Og dekket av frihetsbegrepet kan et fåtall mennesker bestemme vesentlige deler av samfunnsutviklingen for fire millioner borgere – i kraft av sin råderett over kapital. Vårt tradisjonelle frihetsbegrep har vel overhodet ikke tatt en slik eventualitet med i beregningen.)
Det er min overbevisning at de betingelser som et fritt norsk åndsliv er avhengig av, i dag er så mangelfullt oppfylte at vi ikke kan hevde at vårt åndsliv er fritt. Vi har grader av frihet som i de siste år har vært synkende. Intoleransen er blitt så omfattende at vi som regel må oppsøke en annen publikasjon, et annet medium, for å finne de treffende motargumenter. Fora hvor motsetningene får møtes i en ridderlig kappestrid der de beste argumentene går av med seieren, blir stadig færre. Det synes også å ha blitt en regel at skribenter mer og mer trykker (eller får trykt) sine bidrag i publikasjoner der den redaksjonelle linjen ikke støter betydelig sammen med bidragets. Hvorvidt dette beror på erfaringer med mange refuserte manuskripter, eller på et meningshovmot – dvs. på at man ikke vil nedlate seg til, eller kompromittere seg overfor likesinnede, ved å skrive i organer som er “reaksjonære” eller preget av “radikalt svermeri”, vet jeg ikke. Fenomenet er i allefall et faktum. Og bare i begrenset grad kan løpeseddel, flyveblad eller annen form for distribusjon av ytringer bøte på denne mangelen. De som blir skadelidende, er ikke de hissige kombattanter som skjeller hverandre ut fra hver sin presseskanse, men publikum som avskjæres fra å få rede på hva som egentlig foregår. Og følgen er at kulturdebatten kjeder det store publikum. Spenningen er jo tatt ut.
Enhver som har en ærlig interesse av å bedre fundamentet for vårt åndsliv, bør se de følgende kjennsgjerninger i øynene: Et hvilket som helst samfunn er i stand til å legge en kulturarbeider, og hele grupper av kulturarbeidere, i karantener som i virkning bærer diktaturets kjennetegn. Påstanden om at alle har fri anledning til å oppsøke motpartens organ er – sett fra folkets synsvinkel – fusk.
Finn Alnæs 1972 https://nbl.snl.no/Finn_Aln%C3%A6s
1. Har jeg gjeld til banken nå? (Ja eller nei er tilstrekkelig som svar)
2. Hvis ja på spm. 1, så ber jeg banken bekrefte at banken hadde pengene de lånte meg før pengene oppsto på min konto. (Dette bes dokumentert)
3. Kan banken komme med følgende kreditt erklæring?:
«Vi, banken, hadde tilgang til de pengene vi lånte deg før lånet ble godkjent».
4. Ble lånet finansiert med ressurser tilhørende banken på det tidspunktet lånet ble gitt? Banken bes redegjøre for hele regnskapsprosessen.
5. Dersom det viser seg at banken noterte/regnskapsførte mitt gjeldsbrev som kreditt; hvordan ble i så fall dette brukt til å skape et lån? Er dette gjeldsbrevet knyttet opp mot fødselsattesten min?
6. Selger banken lån, forfalte og ikke forfalte, til tredjepart uten bank kundens viten og samtykke, og via såkalte Special Purpose Vehicles (SPV) eller i lignende prosesser?
7. Med referanse til spm. 6 har lånet mitt blitt solgt videre som sikkerhet/verdipapirisert? Dersom svaret er ja, ber jeg om innsikt i detaljene rundt dette.
8. Har banken juridisk rett til å kreve tilbake pengene banken hevder at jeg skylder? Dersom svaret er ja, hvor henter banken denne autoriteten fra dersom lånet har blitt gjenstand for verdipapirisering?
9. Har banklånet mitt blitt oppgjort via Special Purpose Vehicles (SPV), forsikring, eller via andre parter?
10. Angående sikkerheten gitt av meg til banken, har denne blitt solgt videre som kausjon til en annen part?
De 10 spørsmålene forklart:
1. Har jeg gjeld til banken nå? (Ja eller nei er tilstrekkelig som svar)
Åpenbart spørsmål, ikke sant? Faktisk så er det ikke usannsynlig at banken din nekter å svare på dette. Her er hvorfor: Hvis ditt lån har blitt stilt som sikkerhet (verdipapirisert), da har du ikke lenger noen gjeld til banken din. Hvis du ikke har gjeld til banken, så kan banken ikke ta rettslige skritt mot deg.
Hvis verdipapirisering er et faktum, så endrer dette ditt rettslige forhold med banken. Har banken din gjort deg oppmerksom på hva dette er? Vet du hva det betyr? Mest sannsynlig ikke. Derfor bør du søke regress og følge med på lignende suksesser i Norge og i andre land.
Og, hvis banken svarer JA til dette spørsmålet, og det viser seg at lånet har blitt verdipapirisert, da har banken bidratt til korrupsjon og falsk forklaring. Dette kan føre til søksmål mot banken og mulig regress for deg.
2 . Hvis ja på spm. 1, så ber jeg banken bekrefte at banken hadde pengene de lånte meg før pengene oppsto på min konto. (Dette bes dokumentert)
Det er usannsynlig at banken din vil svare på dette spørsmålet. De kan imidlertid prøve å skjule svaret ved hjelp av smart språk, så les svaret svært nøye.
Hvis lånet ble verdipapirisert, har bankens pengerikke blitt brukt til å finansiere lånet. Derfor eksisterer et legitimt lån mellom deg og banken mest sannsynlig ikke. Banken vil aldri innrømme dette, fordi å gjøre det ville være å innrømme at det ikke kan eksistere en låneavtale med deg.
Selv om lånet ikke er verdipapirisert, kan banken fortsatt ikke svare på dette spørsmålet. Hvorfor? Fordi banken ikke har lånt deg sine egne lovlige penger. Noe du trenger å vite om bankvirksomheter: Bankene “låner” ikke penger i den vanlige forstanden av ordet. Dette er et vanskelig begrep, og fungerer slik:
Bankene låner ikke. I stedet, forskutterer de noe som kalles “kreditt.” Dette betyr ganske enkelt at banken, på magisk vis, skaper penger ut av løse luften. Pengene ble lånt deg virtuelt.
For å illustrere :
En kunde setter inn kr. 100,- i deres bank. Banken gjør deretter raskt ni fotokopier av 100 kr-seddelen. De låner så disse fotokopiene videre med renter til ni personer. Hvis lånet ikke betales tilbake med renter, tar de eiendelene de har stilt som sikkerhet.
I virkeligheten bruker ikke bankene kopimaskin, men en datamaskin. Lånebeløpet er skrevet inn på datamaskinen og, vips, “magiske”penger er skapt ut av løse luften. Du tror at disse pengene er et lån, eller gjeld slik at du føler deg forpliktet til å betale det tilbake. Det ble imidlertid aldri lånt til deg i det hele tatt. Dette kalles fractional reserve banking.
3. Er banken villig til å endre eksisterende avtale og tilføye følgende erklæring?: «Vi, banken, hadde tilgang til de pengene vi lånte deg før lånet ble godkjent».
Bankene ville normalt ikke ha noe problem med å etterkomme denne forespørselen. Men følg med selv: de vil neppe endre kontrakten.
Hvis lånet er verdipapirisert, er din opprinnelige avtale ikke lenger med banken! En bank mister all rett, og eiendomsretten til låneavtalen når det har blitt solgt til en verdipapirisering. Man kan ikke endre en avtale man ikke lenger er i besittelse av. Enhver gjeld til banken har blitt gjort opp som følge av salget av eiendelen.
Sagt enkelt, uavhengig av situasjon, banken var ikke i besittelse av pengene de lånte deg, og har aldri på noe tidspunkt vært det. De har lurt deg og deltar i korrupsjon av vanvittige dimensjoner. Korrupsjonen er at de ikke kan ta dine eiendeler uten å fortelle deg sannheten til deg og til rettsystemet.
4. Ble lånet finansiert med ressursertilhørende banken på det tidspunktet lånet ble gitt? Banken bes redegjøre for hele regnskapsprosessen.
Hvis alt er lovlig da bør bankene ikke ha noe problem å forklarehvordan ditt lån ble til. Men, bankene vil ikke avsløre dette for deg. Når du stiller din bank disse spørsmålene, vil du fort finne ut av dette selv.
Du trenger å vite noe annet om bankvirksomheten: Bankene forholder seg aldri til faktiske, fysiske penger. De opererer med løfter om å betale . Foreksempel: Hvis en bank lover å betale deg kr. 10.000,-vil dette likestilles som kr. 10.000,- i innskudd på din konto. Denne innbetalingen gjenspeiles på kontoutskriften din som et løfte fra banken, om å betale deg kr. 10.000,-.Med andre ord ser det ut som om du har kr. 10.000,- på kontoen din, men dette tallet representer er faktisk bare en verdi av kr. 10.000 – i form av løfter fremsatt av en bank til deg. Ordene “penger” og “innskudd” er derfor misvisende. Bankene har omdefinert disse ordene slik at vi tror de nærmest er ensbetydende og benytter disse om hverandre i daglig bruk, men som betyr noe helt annet i det juridiske og i banksystemet.
Et annet ord som også blir misbrukt er ordet “overføring” En overføring er ikke en overføring av penger. Det er rett og slett et tilfelle av at banken flytter sitt løfte om å betale A til et løfte om å betale B. Dette er bare en illusjon om en overføring.
Husker du da du førs tok opp et lån? Du ga banken et løfte, skriftlig, å foreta innbetalinger hver måned, med renter. Dette skriftlige løftet om å betale penger til banken blir til pengene de pleide å låne deg! Derfor har du faktisk skapt ditt eget lån. Det kan ta litt tid å skjønne dette, men enkelt forklart så har du gjennom din signatur lånt banken penger, som de igjen låner til deg.
5. Dersom det viser seg at banken noterte/regnskapsførte mitt gjeldsbrev som kreditt; hvordan ble i så fall dette brukt til å skape et lån? Er dette gjeldsbrevet knyttet opp mot fødselsattesten min?
Dette spørsmålet er utformet for å lure bankene. Du vil ha bekreftelse fra banken din at de handler i omsettelige instrumenter (løfter). Når dette innrømmes, vil det bekrefte det meste av det du sier.
Husk, ekte penger (gull og sølv, eller sedler som representerer gull og sølv) ikke lenger eksisterer. Illusjonen av penger (kjent som “kreditt” eller “bankløfter”) erstattet i det stille ekte penger slik at bankene kunne finansiere sin egen virksomhets imperium ved å skape penger ut av ingenting, for så å belaste renter på det.
Omsettelige instrumenter (gjeldsbrev og veksler) tjener i kraft, som penger. Så, når du gir banken et gjeldsbrev (et skriftlig løfte om å betaletilbake et lån), konverterer de løftet ditt inn i sitt løfte. Sitt løfte = såkalte “penger.” Så du ga dem pengene de lånte deg.
Fødselsattesten din er et verdipapir som omsettes av staten og private aktører på børsen. Dette er noe som selvfølgelig blir forsøkt holdt skjult. Fødselsattesten din verdsettes etter forventet inntjening gjennom ditt arbeidsliv, gjerne over en 40-årsperiode. Her blir blant annet dine foreldres arbeids, lønns og utdannelseshistorikk lagt til grunn?..for å estimere din forventede verdi og avkastning. Fødselsattesten kan dermed sees på som et gjeldsbrev til staten som gir uttrykk for en gitt verdi på det du klarer å generere av kroner i statskassen gjennom disse årene. Det er derfor legitimt å spørre om gjeldsbrevet på lånet ditt er knyttet opp mot fødselsattesten din.
6. Selger banken lån, forfalte og ikke forfalte, til tredjepart uten bankkundens viten og samtykke, og via såkalte Special Purpose Vehicles (SPV) eller i lignende prosesser?
Dette spørsmålet er enkelt: Vi ønsker at bankene skal innrømme det åpenbare. Vi vet at de engasjerer seg i verdipapirisering, men når de innrømmer dette til en kunde, da vil kunden naturligvis ha rett til å stille et skarpt oppfølgingsspørsmål: “Ok, har mitt spesifikke lån blitt verdipapirisert ?” Husk, hvis lånet har blitt verdipapirisert, da endres hele spillet. Dette er til syvende og sist hva vi ønsker bankene skal fortelle oss. Det er en veldig god sjanse for at lånet ditt har blitt verdipapirisert. Du trenger å vite sannheten, og det er derfor du må vedvare i etterspørselen etter svarene.
7. Med referanse til spm. 6 har lånet mitt blitt solgt videre som sikkerhet/verdipapirisert? Dersom svaret er ja, ber jeg om innsikt idetaljene rundt dette.
Det er din rett til å vite om verdipapirisering. Hvis du ikke får svar, jobb for å oppnå regress.
8. Har banken juridisk rett til å kreve tilbake pengene banken hevder at jeg skylder? Dersom svaret er ja, hvor henter banken denne autoriteten fra dersom lånet har blitt gjenstand for verdipapirisering?
Banken har kun et motargument til dette: Det er en kontrakt mellom deg og banken. Men hvis lånet er verdipapirisert, er kontrakten solgt! Den er borte. Banken har ikke lenger noen kontrakt, og har heller ikke rett til denne kontrakten. Hva er det som gjør at bankene ikke forstår dette (les:vil ikke forstå)? Hvis en bank henspiller til eller later som om de har rett til å kreve pengene tilbake, da begår de svindel.
Det spiller da liten rolle hvordan kontrakten mellom deg og banken er formulert. Faktum er at den har blitt solgt og banken har mistet alle rettigheter til den. Etter vår mening, kan ikke banken lovlig, etisk eller moralsk kreve tilbake gjelden fra deg fordi de allerede har blitt betalt.
9. Har banklånet mitt blitt oppgjort via Special Purpose Vehicles (SPV),f orsikring, eller via andre parter?
Dette vil sjokkere deg. Når lån blir verdipapirisert så blir ditt og flere andres lån solgt pakkevis til en tredjepart. Hvis du misligholder lånet ditt (ikke betaler avdrag), så vil denne tredjeparten, kalt SPV (Special Purpose Vehicle) allikevel få sine penger, da lånene er forsikret. De får utbetalt penger hvis du misligholder lånet ditt.
Dette må understrekes: Hvis du blir syk eller mister jobben din og ikke kan betale dine månedlige låneavdrag så vil denne hemmelige tredjeparten allikevel få full utbetaling av lånesummen din. De er beskyttet mot mislighold. Så hvor er din beskyttelse oppi alt dette? Den finnes ikke. For å gi deg beskyttelse så er de nemlig nødt til å informere deg om dette spillet, og når du vet det, så er spillet deres over. Derfor kan de ikke tilby deg beskyttelse.
Og en annen ting hvis SPVen er forsikret og får full utbetaling for ditt mislighold, og banken fikk betalt straks lånet var verdipapirisert, hvordan og hvorfor er de da i stand til å tvangsselge dine eiendeler? Og hvem mottar pengene fra tvangssalget? Det er dette vi jobber for å avsløre.
10. Angående sikkerheten gitt av meg til banken, har denne blitt solgt videre som kausjon til en annen part?
Dette er den siste spikeren i kista. Sagt enkelt, vi vil at banken skal innrømme at de ikke lenger har sikkerhet i lånet ditt. Har de ikke det, kan de heller ikke tvangsselge dine eiendeler. Bankene vil aldri innrømme dette, da dette vil bety at milliarder av kroner og øvrig valuta i inn og utland har byttet hender via ulovlige tvangssalg de siste par tiårene. Dette ville ført til et skred av søksmål.
En sen mørk aften skjer noe. NN sitter med sin kone og to barn og ser på tv, der det vises en dokumentarfilm fra et fjernt krigsherjet land. Kort etter at den minste av de to barna har pekt på skjermen og spurt pappa hva det er for noe mennene i de hvite frakkene pirker i de nakne små barna med, disse små barna som ikke rører seg og sier noe, like etter at pappa har svart pinsett og minstemann har spurt hvorfor ikke barna gråter, og pappa har svart at det er fordi de er døde eller nesten døde, og strukket sin tomme kaffekopp hen til konen og bedt om påfyll, og konen har gitt påfyll og sagt at kaffen er særlig god i aften, og pappa har smakt og sagt aha og sett på et barn som ingen ben hadde, akkurat da blir en jaktpil skutt gjennom vinduet utenifra, og suser like over NN`s hode og borer seg inn i veggen like over fjernsynapparatet. Så brått kom den susende, at det drøyer litt før NN får reist seg og undrende dratt pilen ut av veggen.
Uforstående betrakter han den, fruen utstøter et dempet skrik, på tvskjermen vises en armløs mor med en benløs datter, herr NN`s sønn spør hva det er, og med en skjebnevanger mine går pappa til vinduet, titter ut, men det er høstkveld og mørkt, og fruen ber mannen passe seg, men mannen passer seg ikke, og mumler noen ord om den forbannede ungdomskriminaliteten.
På jaktpilen finner NN disse ord skrevet: “utfør gode gjerninger. Guds hevner”. NN fnyser.
Saken ble anmeldt politiet. Også lovens håndhevere antar tilfellet er et utslag av tøyleløst ungdomspåfunn, ja denne innstilling vedvarer selv etter at det samme er skjedd i to andre hus, og da NN en dag styrter død om i gaten med en jaktpil i ryggen, flammer debatten om ungdomskriminaliteten opp. Der tales harde ord om nødvendigheten av å gjeninnføre spanskrøret.
Da nå saken er blitt grav alvorlig, gransker politiet jaktpilen nøye, og finner at de alle er av tysk fabrikat. Norske forhandlere blir kontaktet, og man oppsporer endel kjøpere, men ikke noen som man spesielt kan rette mistanke mot. Politiet henvender seg til Interpol i Paris, og ber dem forsøke å spore opp eventuelle norske kjøpere av slike jaktpiler på kontinentet, og der finnes noen få, men ingen som er borger av den lille by, og ingen som kan rammes av noen mistanke utover den at de er eiere av pil og bue eller armbrøst. I mellomtiden har to personer til blitt drept på samme måte, og på alle pilene sto skrevet de samme ordene: “Fordi du ikke utførte gode gjerninger. Guds hevner”.
Kriminalspesialister og politihunder er forlengst stajonert i byen, og venter på at ugjerningsmannen, skal slå til for fjerde gang. På dette tidspunkt er det ingen som taler om ungdomskriminalitet. Man gjør i stedet regning med at lovbryteren er en voksen person, farlig, beregnende, snarrådig og sinnsyk. Så flammer det opp en debatt om samfunnet og de sinnsyke. Gjør samfunnet hva de kan for å verne borgerne mot slike tilfeller ? Nei sinnsykeomsorgen trenger større bevilgninger. Når skal politikerne våkne ?
Og det fjerde drap kommer , og det femte, og Guds hevner gir ikke advarsler lenger.
Nå føler alle seg truet. Rullegardinene får ny hevd, barn som våger seg ut etter mørkets frembrudd, får ørefiker, og foreldrene selv holder seg inne. Gatene er nesten øde om kvelden og nettene, bare politifolk og andre i embeds medfør haster avsted, eller beveger seg sakte, skulende, parate.
Men i befolkningen skjer det noe annet. Guds hevners ord “Fordi du ikke utførte gode gjerninger”, er ikke til å misforstå. Guds hevner har drept dem han/hun anser for inaktive i kampen for det gode, og enhver som selv er inaktiv, er nå truet. Det bemerkes at ikke en eneste av de myrdede på noen måte kunne sies å være velgjørere. De var ganske alminnelige borgere som hadde nok med seg selv og sitt. Onde i lovens forstand var de ikke, og da dette ble kjent skjedde dèt at skumle individer og velgjørere atter var å se i gatene om kveldene og nettene, og aldri fikk noen av dem en pil i ryggen.
Etter en affektbetont debatt om politiets udyktighet, inntrer i den lille by, noe som kunne blitt innledningen til en ny og oppsiktsvekkende epoke i dens historie. Veldedighetsorganisasjonene meldte med tilfredshet om stadig større oppsluttning og gaver, og der var ingen av de nye støttere og givere som satte sitt lys under en skjeppe. Det ble høylydt sagt i fra at “jeg har bistått den og den, og hjulpet ditt og datt, sjenker milde gaver til nødtrengte og misjoner og masse annet”.
Disse personer tok deretter motet til seg, og beveget seg igjen ute etter mørkets frembrudd. Forskrekket og skuffet ble de da det en morgen ble kjent at følgende plakat var slått opp torvet: “Til førstegangsyteren: Ditt hjerte er kaldt, og du hykler deg bort fra døden. Jeg kjærer imidlertid ikke om ditt hjerte. La det være så kaldt det vil, bare du utfører gode gjerninger. Fortsett. Guds hevner.” Og de “uselviske” handlinger fortsetter. Til tross for hyklerske beveggrunner er de håndfaste konstruktive gjerninger.
Ingen av de “omvendte” innrømmer at de er drevet den aktuelle angst. Man søker å dekke over ynkeligheten med pent innpakkede ord og vendinger om et nytt og bedre livssyn, om hjertets røst, om medmennesket.
Men så finnes det likevel noen som påpeker at veldedighetsorganisasjonene ikke bør motta de store beløpene, da det faktisk er unntakstilstand som har drevet dem inn, og det foreslåes at beløpene skal tilbakebetales etter Guds hevners uskadeliggjørelse, dersom giverne skulle ønske det.
Til dette holder giverne seg passive i en diplomatisk taushet. Et åpent samtykke finner ikke sted, vesentlig på grunn av frykt for Guds hevner, men også av frykt for å blottlegge ynkeligheten. Man gjør imidlertid regning med at denne frykt for de flestes vedkommende lar seg fordunste ganske fort av pengebegjær etter Guds hevners pågripelse.
Det vil da bli talt om sinnsforvirring, illebefinnende, om at man har tenkt over saken og ombestemt seg, funnet andre tiltak å støtte, og man ønsker fra nå av å være anonyme givere; det er også mest tekkelig.
Allerede før Guds hevner er pågrepet, motsetter mottagerne av de milde gaver seg forslaget om at beløpene skal tilbakebetales. Det reises krav om at det skal føres grundig bevis for at Guds hevner var den direkte årsak til “givergleden”. Man kan ikke uten videre tale om sammenheng mellom gavene og dette udyret. Hvorfor skulle man betvile de gode borgeres ærlige hensikter ?
Er ikke dette å føre pessimismen for langt ? Ja, er ikke et slikt svartsyn en åndelig forbrytelse mot menneskeheten ? Mennesket er vel ikke SÅ ondt ? Det gode slumrer i enhver, og vi som lenge har kjempet Guds sak, og talt og talt om kjærlighet til den neste, -det er frukten av VÅRT arbeide vi nå høster, og ikke av dette heslige umenneskets. Dessuten kan vår juridiske rett til å beholde pengene ikke diskuteres. Gave er gave, og forblir gave. Forøvrig er storparten av pengene også disponert. Man vil da vel ikke at velgjørerne, formidlerne, skal tape på gavene, hva ?
I bedehuset hvor man nettopp har hovet inn sektens hittil største kollekt, tales ærlige ord: Jo, Guds hevner er den tilsynelatende årsak. Men uten denne evne til godhet som Gud har nedlagt selv i det usleste individ, uten denne evne ville Guds hevner intet ha oppnådd. La så være at Guds hevner har skremt mange til dette. Men la oss vite, Ja la oss vite, brødre og medsøstre, la oss vite at Guds hevner virkelig er Guds redskap idag. Han er Guds nifse advarsel til alle de lunkne, alle dem som har hatt nok med seg selv, og rolig har kunnet se medmennesket slepe seg forbi i nød og pøl og savn og dypeste, dypeste sorteste, sorteste fortvilelse.
Gud har sendt oss denne refser, og har gjort det skremmende, fordi vår djevelredne tid ikke fortjener annet. La oss da alle folde våre hender å takke og be: Kjære Herre Gud. Vi takker deg for din hevner, og beholder gavene med din rett. Og vi ber om at menneskene nå omsider har lært, slik at hva man nå gjør av angst, imorgen gjøres MED godhet, AV godhet, FOR godhet, amen”.
I livsforsikringsselskapet Livet holdes der et ekstraordinært møte på høyeste plan. En ny pluss-livsforsikring er foreslått. Offisielt forbinder man ikke forslaget med med Guds hevner, dertil er man i de sirkler for kultiverte, dannede, fintfølende…taktiske. Man taler i generelle vendinger om tilværelsen nå for tiden , og formannen spør om det virkelig er marked for enda en forsikring. Forslagstilleren svarer: Herr formann. Dette markedet blir aldri sprengt. Menneskets angst, frykt og feighet overfor livets mange risikos er så fundamental, at der alltid er mulig å lansere en ny forsikring.
Ja, jeg har den tro herr formann, at hvis det lot seg gjøre å forsikre folk mot atombomben, eller mot døden rent generelt, så ville folk være villige til å betale så høye premier, at sult og nød ville bli den naturlige konsekvens. For mange forholder det seg også slik at de er villige til å dø for ikke å dø. Dette lyder paradoksalt, men jeg vil be forsamlingen betenke at vi lever i det 21 århundre, da det blir stadig større manko på mennesker av noen dimensjon.
Vår tid masseproduserer små mennesker på løpende bånd, små, klynkende, deggelystne, sytende, misfornøyde, usikre, redde, feige og uselvstendige individer, og som forretningfolk har vi naturligvis rett til å gjøre regning med dette når vi trekker opp våre disposisjoner, selv om vi som mennesker, som privatmennesker, mener jeg, dypt kan beklage tilstanden. På dette grunnlag anbefaler jeg mitt forslag, og ber om at det blir kombinert med følgende nye slagord: “Livet forsikrer dem at, Livet forsikrer dem godt”.
Det er en alldeles glimrende samfunnskritisk roman, som er mer aktuell i dag enn det den var da den ble skrevet for mer enn 40 år siden. Boken er en løs fortsettelse av Alnæs sin debut roman Koloss, som fikk særdeles gode kritikker da den ble utgitt, og pris for beste nykommer i 1963.
I Gemini, beskriver Alnæs de fleste av oss mennesker på en enestående måte, i en liten mini novelle inne i boken.
Mye av det som har blitt skrevet i fortiden har en like stor relevans i dag som den gang det ble skrevet. Det gjelder uten tvil Paul Valéry sitt essay Frihetsparadoks:
Et “fritt land” kaller man et land der lovens bånd hevdes å være pålagt av flertallet. Hvor sterk denne tvangen er, inngår ikke i definisjonen. Uansett hvor harde bestemmelsene er, bare de utgår fra flertallet – eller flertallet tror de gjør det – er det tilstrekkelig: landet er da et “fritt land”.
Det er bemerkelsesverdig at denne politiske frihet har oppstått fra ønsket om å fastslå enkeltmenneskets frihet som en naturlig rettighet, uløselig knyttet til hvert menneske som fødes til verden. Man ville redde individet unna vilkårligheten fra ett eller flere andre mennesker, og så var det ingen annen løsning enn å la det underkaste seg flertallets vilkårlighet. Men, siden dette er noe som man ikke kan innrømme og aksepteres (for hverken majoritetenes luner eller dens visdom kan det), har anstendigheten gitt dette store antall menneskers uklare følelse Fornuftens vakre ansikt.
Det er enighet om at de rettigheter det regnes med at man avstår fra, er rettigheter i kraft av en frihet som er overordnet friheten til å utøve dem. Denne enkle bemerkning er tilstrekkelig til å vise i hvilken forvirring i uttrykk og tanke ordet frihet fører oss inn i. I dette “frie” land er det strengt forbudt å ta et glass vann fra havet (jeg går ut ifra det er Frankrike Paul Valéry 1871 – 1945 sikter til når det gjelder dette med vann fra havet) , eller dyrke noen rader tobakk, og snart blir det vel ulovlig å tenne en sigarett i solen med et forstørrelsesglass.
Alt slikt er utvilsomt såre fornuftig og kan sikkert berettiges på et vis. Men trykket eksisterer like fullt, og dette er den bemerkningen jeg ville gjøre: antallet og styrken av tvangsbestemmelser etter loven er kansje større i dag enn noensinne. Loven griper fatt i mennesket fra vuggen av, påtvinger det et navn det ikke kan endre, setter det i skolen, gjør alle menn til soldater like til alderdommen, med forpliktelse til å følge enhver innkallelse. Loven tvinger enkeltmennesket til en rekke rituelle handlinger, til erklæringer og bekjennelser, til ytelser; og enten det gjelder dets eiendom eller dets arbeid, blir det underkastet lovens påbud, som er så mange og kompliserte at ingen kan kjenne dem alle og nesten ingen fortolke dem.
Jeg er nær ved å trekke den slutning at den politiske frihet er det sikreste middel til å slavebinde menneskene, for disse tvangsbestemmelser antas å utgå fra alles vilje – som man knapt kan motsi -, og videre at slike bånd og krav påtvunget av en abstrakt og upersonlig myndighet uten ansikt, virker med ufølsomhet og med en kald og uunngåelig makt – en mekanisme som fra vugge til grav omformer hvert enkelt menneskes liv til uskjelnelige elementer i et eller annet uhyrlig samfunnslegeme.
Enhver politikk, selv den mest primitive, forutsetter et syn på mennesket, for det dreier seg om å disponere over mennesket, gjøre bruk av det eller endog tjene det. Enten det gjelder partier, regimer, eller statsmenn, ville det kansje være lærerikt å prøve å skille ut fra deres taktikk og deres handlinger de ideer de gjorde seg eller gjør seg om mennesket. Jeg undrer om noen har tatt seg tiden og bryet med å tenke nøye over dette, og jeg blir forvisset om det motsatte.
Jeg foreslår nok en undersøkelse: å studere variasjonene i enkeltmenneskets frihet over et visst antall år. Det skulle dreie seg om å undersøke de lover som har avløst hverandre: noen øker, andre begrenser området for det enkelte menneskets muligheter. Fra den og den dag kan man ikke lenger være tannlege uten eksamen og vitnesbyrd. Fra den og den dato ble alle menn pålagt verneplikt. Tretti år etter ble det vedtatt at man måtte bekjenne ligningsvesenet alt man tjente. Og omkring 1820 var det en helt annen bekjennelse som ble krevd.
Man ser omrisset av vårt frihetsområde varierer svært. jeg er sterkt redd for at det ikke har gjort annet enn å skrumpe inn i de siste halvt hundre år. Friheten krymper.
Men det ville være meget urettferdig og meget overfladisk bare å ta i betraktning lovens tvang. Det moderne menneske er slave under moderniteten: det finnes knapt det “fremskritt” som ikke fører til ytterligere slavebinding. Komforten lenker oss.
Pressefriheten og de altfor kraftige midler den disponerer over slår oss ihjel med trykte hylekor, gjennomborer oss med sensasjonsnyheter. Reklamen er et av de største onder i vår tid, den forulemper vårt blikk, forfalsker ethvert adjektiv, skjemmer landskapet, forderver enhver kvalitet og enhver kritisk evne, utbytter trær, klipper, og historiske bygninger, og på trykksidene som maskinene spyr ut, blander den sammen morderen og offeret, helten, dagens hundreåring og barnemartyren. Vi har også klokkestrengens tyranni..
Alt dette sikter på våre hjerner. Snart må vi bygge strengt isolerte klostre, der hverken radiobølger eller aviser kan trenge inn. Der vil man forakte hastigheten, de store antall, virkningen av overraskelse, masse, kontrast, gjentagelse, nyhet og godtroendhet. og dit vil man dra, på “spesielle dager”, for gjennom gitteret å studere noen eksemplarer av frie mennesker.
