“Mens millionærene og milliardærene her i Norge syter og klager, biter en utbrent hjelpepleier med 290 000 kroner i årslønn tennene sammen og går på jobb.
Sykenærvær – at folk går på jobb selv om de er syke – er utbredt, viser studier. Aller mest blant ansatte innen pleie, omsorg og undervisning. Disse oppofrende menneskene setter andre foran seg selv. De har elendig lønn, men karer seg på jobb – fordi de føler de må.
Rikfolkets arroganse har sitt motstykke i sliternes ydmykhet
Aller mest ydmyke er kvinnene. Blant hjelpepleiere, assistenter, renholdere, sykepliere, bibliotekarer og lærere finnes de underbetalte kvinnene som hver dag går på jobb og skaper det norske velferdssamfunnet vi visstnok er så stolte av. Disse kvinnene har i 30 år holdt ut vedvarende hets fra rikfolkets Høyre og NHO, som henger ut yrkes gruppene i offentlig sektor som ineffektive pengesluk og “sytere”.
På Aker brygge flyter champagnen som aldri før.
Det er noe rart med dette landet. De som kunne trenge litt ydmykhet, blir bare mer arrogante.
De som burde kreve sin rett, går ydmykt på jobb og holder kjeft. De misfornøyde millionærers og miliardærers hylekor runger over et arbeidsliv der stille, stille èn etter èn, overbelastede, underbetalte, utslitte kvinner resignerer og går over til en mager uførepensjon.
Mens noen kun har tanke for seg selv, mister andre helsen fordi de kun har tanke for andre.”
Fra boken Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk av Magnus E Marsdal, 1. opplag, utgitt av Manifest forlag 2008
bra innlegg
Titter innom for å ønske deg en finfin torsdag! Snart helg 😀
Keths!: Takk i lige måde 🙂
Takk 🙂
Når tid kommer opprøret i Norge, greit vi trenger rike personer i alle land også i Norge, men multimiljonører til politikkere det trenger vi ikke, vi trenger normale folk i regjering og i stortinget. Vi trenger folk som er med i Kystpartiet, ja folk med begge beina trygt på bakken. Når en partileder og andre i et parti sitter på toppen år etter år, da har det noe med makt å gjøre og når de så hr kommet seg inn i regjeringslokalene da glemmer de folket. Nei la oss sparke de som er der ut og få inn folk som er gå bølgelengde med folket.
Akkurat der er jeg i dag, hjelpepleieren som ikke greier mer , og som faktisk i går måtte søke om arbeidsavklaringspenger. Joda, jammen har jeg arbeidet gjennom mange år, og det har vært mange hektiske vakter, både dag og natt. Med tre unger hjemme, så var jeg på nattevakt fra 21 00 om kvelden til kl 07 00 om morgenen. Vi var to nattevakter på en etasje, hadde 20 pasienter hver (vi hadde hver vår avdeling). Samtlige 40 pasienter fikk gjennomsnittlig to stell hver pr natt, for disse var tungt pleietrengende, det ble skiftet bleier, de ble vasket og smurt med salve. . De ble snudd i sengene for å unngå trykksår, fikk drikke, litt mat om de var sultne. Ellers måtte vi koke medisinbeger, tørke støv på dagligstua, klippe og brette tupfere og pakke skiftesett som skulle steriliseres. Vaskefat og bekken skulle skures og kokes på natta, likeså måtte golvene på vaktrom og skyllerom vaskes. Alt dette i løpet av nattevakta, altså. Rullestolene måtte vaskes og spyles. Dette var noen år siden, altså. Vi vandret i lange korridorer, uendelig mye gåing. Det er noen år siden jeg jobbet som nattevakt nå, men på samme avdeling/sykehjem jobbet jeg også på dag. Vi var faktisk to pleiere som løftet pasientene oppi badekaret når de skulle bade, og det var gammeldags badekar som stod lavt på golvet, ikke hevbart. Etter at pasienten var ferdig, ble han på en måte dratt opp fra hodeenden av badekaret og over i dusjstol som stod klar. Den tida var det også vannmadrasser som vi fylte med vann for å unngå at pas fikk trykksår. Det var så tungvint å fylle og tømme de madrassene.. Tenker tilbake på alle de forskjellige menneskene jeg har stelt, alle sykdommene. Hjerneslag, kreft, hjertesvikt, diabetes , Parkinson, psykiatri, ortopediske , pasienter som har ligget isolert pga smitte, og alle prosedyrene der, angst, demente, all uro , men også mye glede og humor. Men det har vært mye jobbing, ja. Dødsfallene, sorgen, for man blir glad i hvert enkelt menneske. Så er det alle de daglige oppgavene, da, med medisinutdeling, blodsukkermålinger, blodtrykksmålinger, vekt, temp, passe på om/når avf, gi klyx el lignende om nødvendig. Det skal kokes kaffe, kokes grøt og egg, smøres brødskiver, lages lunsj, serveres middag og dessert, det skal moses mat, noen tåler ikke melk, andre skal ha glutenfritt, noen liker ikke ditt, andre liker ikke datt. Noen vil hjem, andre vil ikke utskrives, noen vil røyke, noen nekter å stå opp, noen vil ikke legge seg, taxi og ambulanser skal bestilles, pleierne må ned og skifte klær og følge til tannlege eller sykehus for kontroller. Alt skal dokumenteres, avvik skrives, man skal ta telefoner, snakke med pårørende, springe og ta klokker/alarmer innimellom alt, noen skal ned til fotpleie, andre til frisør. Har de penger? Nei, ring til pårørende. Plutselig får vi inn telefoner om at en eller to pleiere har fått omgangssyke eller annet, de kan ikke komme på jobb. Oi! Kan du ta vakta? Hvem skal vi ringe? den og den er borte i helga, andre tar ikke telefonen. Ok, jeg kan gå dobbeltvakt. Hjelp, det går sikkert greit..og sånn går nå dagan. Opp tidlig om morgenen og måke snø, begynner jo kl sju på jobb. Fader, når jeg kommer hjem, så er brøytekanten høy, så snøskuffa må frem igjen. På senvakt, ca kl 22 00 om kvelden, når man skal hjem fra jobb, så kommer det ikke nattevakt. He? Da er det plutselig misforståelser om tid og sted, så er det å ringe etter noen igjen , da. Plutselig, mens man sitter der og prøver å ringe, så kan man høre et dunk og et skrik, da er det noen som har falt da han eller hun prøvde å stå opp fra seng eller stol selv. Ligger der med et stort kutt i panna eller brukket hofte. Ringe legevakt eller ambulanse..Når man har holdt på med en sånn jobb i over 40 år, så er det ikke rart at man får slitasje her og der, det blir mange skritt og mye belastning på kroppen etter å ha gått på harde golv i denne lange tida. Slitasje i knær og føtter gnager dag og natt, man får behandling, trykkbølge, ultralyd, kortisoninnsprøytning i sener, fysioterapi, men ingenting hjelper. Men det er ikke bare bare å søke om uføretrygd. Nei, da skal man se om du kan gjøre noe annet, og det kan da være greit, men det er bare det at hele kroppen sier stopp. Da skal du ha arbeidsavklaringspenger, og det må det søkes om i god tid, minst 2 måneder før sykemeldinga di går ut. Og får du det innvilget, så er det 66, 6 % av lønna som du hadde året FØR du ble sykemeldt. (Vet ikke om det gjelder for de to årene før der igjen, om det regnes ut gjennomsnittet). Så kommer bekymringene, hvordan skal man klare det økonomisk, man har ikke kunnet spart ei krone av det man tidligere har tjent. Så kommer hodepina og uroa, herregud, hva skjer, må jeg på jobb med disse vonde knærne og de smertefulle føttene…, skuldrene er heller ikke bra, vondt her og der. Det var ikke sånn det skulle bli å nærme seg pensjonsalderen, jeg skulle jo gå i fjellet, reise på hytteturer eller til syden, eller…