“Datatilsynet har et spesielt og sammensatt mandat. Dels skal tilsynet anvende norske rettsregler og dels skal det delta aktivt i diskusjonen om hvorledes disse reglene eventuelt bør endres. Vi skal altså samtidig være vår broders vokter og oppdrager. Det er på den ene siden et utrykk for generøs tillit. På den annen side har det medført at Stortinget og partiene har abdisert fra sine forpliktelser til selv å lede, forme og konkretisere personvernets profil og innhold. Den årlige stortingsdebatten om Datatilsynets virksomhet avvikles på få minutter. Det kan selvfølgelig tolkes som bred tilfredshet med arbeidet som utføres, men det kan også leses som likegyldighet.
Det kan også føyes til at Norge på dette området ikke har interesseorganisasjoner som engasjerer seg systematisk i spørsmål som knyttes til personvernets innhold og fremtid.
Behovet for å samle , systematisere, oppbevare og videreformidle personopplysninger vokser meget sterkt i vår samtid. Det er ikke mangel på tekniske innretninger som gjør en slik bruk både mulig, billig og effektivt. I fremtiden venter det det flere innretninger og systemer som først innebærer at vi etterlater oss spor, som dernest kan samle dem sammen og analysere dem, og så bruke dem til egne nye formål. Misbruker potensiale er stort, og øker rimeligvis jo lenger man får anledning til å oppbevare og bruke opplysningene.
Lovgiverne er sikkert oppmerksomme på disse tingene, men de anviser sjelden prosjekter etter en avveining av antatte ulemper not antatte fordeler. I stedet sørger man for å forby misbruk i vedtakene og forskriftene. Det til tross for at hele historien – inklusive den norske – er breddfull av eksempler på at kunnskaper er blitt brukt til noe annet enn hva de var ment for. Men når forslaget om innsamlingen presenteres, er det ikke mer enn rimelig at de mange gode begrunnelsene fra operatørene og utstyrsleverandørene er det som fanger vår oppmerksomhet. Dette er nå mulig! Dette må vi gjøre! Går det likevel galt en gang i fremtiden og tiltaket viser seg å ha pådratt ubehag eller vanskeligheter, vil det alltid stå en regjering klar som kan be om unnskyldning og legge ved en sjekk.
Krav om <<sletting av opplysninger>> blir i visse innflytelsesrike miljøer betraktet som tre banneord – inspirert av bakstreveri. Opplysningsvirksomheten har stått sentralt i Datatilsynets arbeide. Vi oppfatter oss ikke selv som som et <<politi>>, men som et organ som sprer kunnskap om borgerens rettigheter og handlingsalternativer på området <<personopplysninger>>
Blir Datatilsynet 50 år i 2030 ? I så fall: Hva vil hovedoppgaven være ? Antagelig vil oppgavene bli omtrent de samme som i dag: Passe på opplysningsinnsamlerne, opplyse alle som ønsker opplysning, argumentere for løsninger, gi råd og peke på sammenhenger. Kort sagt: Strø sand i maskineriet inntil postmodernistene kommer med sitt smøringsfett..”
Fra boken Fra tillit til kontroll av Georg Apenes, 2005 Pax forlag
“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.
Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.” https://steigan.no/2017/09/representativt-demokrati-som-elitedemokrati/
Som vi har sett opp igjennom årene, så er det ekstremt upålitelige individer som dras mot politikken og som misbruker dette systemet for alt det er verdt, det kan faktisk virke som om det er individer med null empati og samvittighet som trekkes mot dette yrket hvis man kan kalle det det. Personlig så synes jeg forbryterkartell er mer passende. Men det mest fantastiske ved dette systemet er at det ikke finnes noen “nødbrems”.
Hvis et eller flere partier eller enkelt individer innad i noen av partiene utfører grove forbrytelser så får det overhodet ingen konsekvenser, de kan til og med drepe og lemleste tusenvis, ja hundretusenvis av mennesker i andre land som må flykte fra grusomhetene og det får som sagt ingen konsekvenser. Så er det noe rart i at individer som er totalt uten medfølelse, ja som også nyter å se andre lide trekkes mot politikken når de kan gjøre hva de vil uten at det medfører straff ? Det er jo et paradis for avvikere.
Hva kan vi gjøre med dette ? Jo vi må ha en nødbrems som kan hindre psykopater og andre avvikere i politikken i å begå kriminelle handlinger, for uten en slik nødbrems så vil ingenting endre seg. Hva dette middelet vil kunne være er jeg ikke sikker på men jeg vet at vi kan teste våre “kjære” folkevalgte. Vi kan stille dem disse spørsmålene under her, og se om de kan gi oss noen vettuge svar på dem, og kan de ikke det, vel, da burde det være krystallklart hvem man ikke skal stemme på.
“I løpet av livet mitt så har jeg utviklet fem små demokratiske spørsmål. Hvis man møter en person med mye makt – som for eksempel Stalin, Donald Trump eller Erna Solberg – så still dem disse fem spørsmålene:
Hva slags makt har du ? Hvor fikk du den makta fra ? Hvem sine interesser ivaretar du med makten du har ? Hvem står du ansvarlig for ? Og hvordan kan vi bli kvitt deg ? Hvis du ikke kan bli kvitt de som styrer når du ser de misskjøter makta si, da bor du ikke i et demokrati.”
Jeg har hatt gleden av å være den første som har lest Anita Sweeney sin nye bok “Ekskludert, når narsissister vil knuse deg, slik lykkes svertekampanjer og karakterdrap”, som ikke bare er en lettlest og engasjerende bok skrevet på et enkelt og forståelig språk som gjør at man ikke klarer å legge boken fra seg før den er lest ferdig, den er også en utrolig viktig brikke som kan hjelpe mange til å forstå den psykiske terroren enkelt personer og grupper kan påføre oss og andre, slik at man kan komme seg ut av deres grep eller forstå de som er utsatt for dette slik at man kan bidra med hjelp.
Narsissistene og psykopatene er vår tids største utfordring, og har sannsynligvis vært det siden tidenes morgen. Finner vi en løsning på hvordan disse personlighetsforstyrrelsene kan kureres, så vil det være av en større verdi enn om vi fant en kur til alle verdens sykdommer, for det ville gjort oss i stand til å samarbeide fredelig over alle landegrenser, vi ville sannsynligvis fått fred i verden for første gang. Dessverre så er en slik kur ikke funnet opp, men det finnes forsvar mot disse personlighetsforstyrrelsene. Anita Sweeney sin bok er det forsvaret. Når man forbereder seg på krig, uvær, katastrofe, så lagrer man mat, våpen, ammunisjon og alt det man trenger for å overleve slike situasjoner. Når man skal forberede seg på kamp mot narsissistene, og kampen er i gang, ja da trenger man en bok og det er boka til Anita Sweeney.
Hva er narsissisme? ……. 7 Narsissisters agenda ……. 14 «Trollskogen» en såpeopera ……. 18 Brikker i spillet ……. 25 Propaganda ……. 36 Karakterdrap ……. 47 Svertekampanjer ……. 55 Trolling med statsstøtte ……. 74 Hvordan motvirke en svertekampanje ……. 84 Ditt nye liv koster det gamle ……. 94
“Den som tror det første negative de hører om andre uten snev av bevis, uten å invitere den som snakkes ned til å fortelle og dokumentere sin versjon, er med på denne stygge mishandlingen. Saueflokken som følger ulven i fåreklær, er også mobbere som trakasserer uskyldige mennesker.
Om vi ser kollektivt på svertekampanjer, brukte nazistene det aktivt mot jødene under krigen for at vi skulle se negativt på dem. For eksempel er karakterdrap og sverting av politiske konkurrenter vanlig i vår tid og brukes i valgkamper for å danne et negativt bilde av en motkandidat eller et politisk parti. Svartmaling av individer og grupper er mer vanlig enn vi tror, men at skitne taktikker blir brukt av grupper i befolkningen, gjør det ikke moralsk akseptabelt det er bare kollektivt akseptert på sett og vis. På samme måte som mange aksepterer at «alle» politikere lyver, som om det er en norm vi er tvunget til å godta.
Vi verken må eller burde ha så lave standarder for aksept av lederes integritet og moral, like lite som vi trenger å akseptere at maktmennesker har lite eller ingen anstendighet eller moral og bruker verktøy som karakterdrap og svertekampanjer for å posisjonere seg. På ingen måte er det sunn adferd å ville ødelegge et annet menneskes liv for å hevne seg, sette seg selv i et ufortjent godt lys, albue seg frem til mer makt eller skjule sannheten om seg selv og de faktiske forholdene.
Mitt mål er å vise noen viktige mekanismer, adferd, saueflokkmentalitet og iboende holdninger flertallet av oss har, som gjør det mulig for narsissister å bedra så mange mennesker rundt seg. Jeg peker på flere forhold som hver for seg og sammen, gjør det mulig for dem å få makt og kontroll over andre, ofte store grupper mennesker. Og peke på hvorfor mange narsissister klarer å opprettholde makten over andre såpass lenge som de gjør, ofte uten konsekvenser for dem selv.
Ved å plukke det store bildet fra hverandre og studere bitene mer inngående, håper jeg du bedre forstår hvorfor du ble eller blir utsatt for en ondsinnet svertekampanje som kan ha frarøvet deg mesteparten av livet slik du kjente det før narsissisten. Forhåpentligvis ser du også en rød tråd gjennom det narsissister gjør, og mønsteret de alle har som kjennetegner deres personlighetsforstyrrelse. Da vil du også skjønne hva deres kryptonitt er, hvor deres sårbarhet ligger. Hva det er som ikke bare svekker narsissistenes selverklærte «superkrefter», men er hovedgrunnen til at de løper hele livet og sprer løgner og faenskap om andre i sine spor.
Ved å belyse svakheter vi har kollektivt og som individer, håper jeg du ser hvorfor det er så enkelt for narsissister å få makt over oss. Om du selv er en medløper eller «flygende ape», som har blitt forledet, truet eller kjøpt av en ulv i fåreklær, er det aldri for sent å bli klokere og endre kurs. Du kan forlate saueflokken før du blir forledet utfor stupet sammen med en stor egoist, narsissisten som alltid setter seg selv først, alltid.
I narsissisters verktøykasse av mishandling er nettopp svertekampanjer et så stort våpen, med så alvorlige konsekvenser for de som blir rammet, at det må snakkes høyt om. Og vi må begynne å gå oss selv etter i sømmene og se på hvordan vi lar oss påvirke av manipulering og propaganda slik at ikke vi selv bidrar til svertekampanjer. Mange, alt for mange velger nemlig å tie når de vet at en utsatt for en svertekampanje er uskyldig.
Frykt for selv å bli svertet eller på annet vis ekskludert og forfulgt av ubehagelige mennesker som spytter ut løgner og trusler, er kanskje hovedgrunnen til at folk tier, og det er nøyaktig det disse trollene ønsker. Målet deres er å skremme oss alle til taushet, fremfor å reise oss for egen og andres del og støtte utsatte mot ondskapsfulle handlinger. Ser vi på verden i dag vil jeg si at narsissistene og deres like har lykkes godt med å skremme oss til taushet, men den tid ser ut til å være forbi. Stadig flere snakker høyt om sine erfaringer og deler informasjon om hvordan narsissister opererer.
Siden så mange mennesker ikke fatter at narsissister og psykopater ikke er som oss, tenker som oss eller føler som oss, blir våre svakheter som individer og flokkdyr utnyttet til deres fordel. Også fordi mange av oss ikke har lært kritisk tenkning, ikke stiller spørsmål ved påstander eller tilsynelatende fakta. Fordi vi også kan være både naive og godtroende og tror på mennesker vi liker, er vi lette bytter for mennesker som har en selvtjenende agenda. Vår aller største styrke kollektivt blir vår akilleshæl i møte med narsissister, nemlig troen på det gode. Troen på at folk flest vil hverandre og kloden vel. Vi blir i tillegg opplært til å lete etter det gode i andre og ikke erkjenne at det fins mennesker som ikke bare mer enn gjerne utnytter oss, men misbruker og skader andre for egen vinnings skyld i prosessen.
Å erkjenne at det fins mennesker rundt oss som er uten samvittighet, empati eller kjærlighetsevne, som skader egne barn og andre på fullstendig egoistisk grunnlag, sitter svært langt inne hos de fleste og dette har narsissister for lengst lært om oss. Det er også en alminnelig tankefeil at bare man elsker slike mennesker nok, vil de en vakker dag vokse på seg både empati og samvittighet. Det er helt feil, for om du elsker dem, hater dem eller er likegyldig til dem, forblir de narsissister.
Hva er mekanismene som slår inn når vi lar oss lure, hvordan tenker vi kollektivt og hvorfor? Hva er det som gjør at folk biter så lett på påstander som ikke er verifiserte? Hvordan kan vi snu ryggen til sannheten for å redde ansikt selv og la uskyldige lide? Slike spørsmål er nødvendig å stille for å se hvorfor vi selv gikk i fella til en narsissist og hvorfor mennesker rundt oss gjør det samme.
Kognitiv dissonans: Bevisene som strider mot dine kjerneverdier skaper så stort ubehag at de blir rasjonalisert bort, benektet eller fullstendig avvist for å beskytte verdensbilde ditt. Dette er kognitiv dissonans. Mange utsatte for narsissisters bedrag vil etter hvert lide av kognitiv dissonans og narsissisten vil bevisst opprettholde den med å fortsette å forvirre, lyve, bedra, manipulere og lure deg.
«Begrepet kognitiv dissonans viser til det psykologiske ubehaget som oppstår når tankene og verdiene våre ikke stemmer overens med det vi gjør. Dette ubehaget motiverer oss til å endre enten tankene eller oppførselen, eller innhente ny informasjon som kan rasjonalisere handlingene vi har utført.» Kilde: Psykologisk.no
Liker vi noen, får vi lettere tillit til dem, tar større sjanser og bruker mindre tid på å sjekke og undersøke om påstander har rot i virkeligheten eller ikke. Derfor spiller de fleste narsissister vennlige, hyggelige, omtenksomme og ofte sjarmerende mennesker. Med andre ord kan vi lettere tro på en narsissist som lyver oss rett i ansiktet med et sjarmerende eller uskyldig smil, i motsetning til en person vi av ulike grunner ikke liker, som snakker sant. Narsissistene appellerer til våre kjerneverdier som ofte er tuftet på tro. Det første vi hører og godtar som sannhet blir gjerne en kjerneverdi, derfor sørger narsissistene for å være først ute med sverting av deg og andre, de vet hvor viktig det er å posisjonere seg.
Ved å erverve seg kunnskap om hvordan narsissister og deres like tenker og handler, kan du presentere din side av saken på en rasjonell og rolig måte. Fremlegge bevis, dokumentasjon og vitner som undergraver narsissistens fantasifulle og stygge løgner om deg. Ikke alle vil tro deg, men oppegående selvtenkende individer vil kunne se hva som foregår når du presenterer din «sak» på samme måte som narsissisten, bare med sannheten og ikke en pakke fabler.”
“Hvis vi ikke skal kutte i velferden i framtida, må flere begynne å jobbe. Det er regjeringens viktigste jobb. Til sammenligning må normalarbeidstiden øke fra 37,5 timer til 43 timer i uka hvis sysselsettingsandelen holdes på dagen nivå, sa statsminister Erna Solberg (H) da hun innledet under Arendalsuka tirsdag.
Solberg understreket at det ikke er regjeringens politikk å utvide normalarbeidsuka, men advarte samtidig mot å gjøre det motsatte. SV, MDG og Rødt har alle gått inn for sekstimersdagen. LO har også vedtatt krav om innføring av ulike former for arbeidstidsforkortelser, blant annet sekstimersdagen.
Leder Arild Grande av Arbeiderpartiets arbeidslivsutvalg åpnet nylig for at partiet kunne vurdere et begrenset omfang av sekstimersdagen, selv om den neppe er aktuell som ny nasjonal, statlig norm.
Sekstimersdagen er oppskriften på nedbygging av velferden, mener Solberg.
Hun foreskriver heller en rekke tiltak for å inkludere flere grupper ? mer heltid blant kvinner, flere innvandrere i jobb og ordninger for å ta i bruk folks restarbeidsevne ? i arbeidslivet. For dem som tilhører den siste gruppen, ønsker Solberg ordninger der det offentlige hjelper bedrifter med å gi folk som ikke kan arbeide på 100 prosent kapasitet jobb.
“Vi har snakket om restarbeidsevne i 20 år. Næringslivet kan ikke gjøre dette alene. Vi må ha fleksible løsninger, hvor det offentlige bidrar. Det kan for eksempel være med lønnstilskuddsordninger, sa Solberg.” https://www.tv2.no/a/10019507
“Hvis vi ikke skal kutte i velferden i framtida, må flere begynne å jobbe. Det er regjeringens viktigste jobb”, sier Erna Solberg.
For det første, så må man jo spørre om hva slags virkelighet statsministeren lever i ? Vet hun ikke at det er mangel på jobber, og at de jobbene som blir utlyst har hundrevis av søkere pr jobb, hvis ikke mer. Og flere og flere jobber forsvinner pga automatisering.
Og så har vi jo det her: “Stadig flere arbeidsledige her i landet går på et NAV-tiltak. 167.593 nordmenn avsluttet i fjor et arbeidsmarkedstiltak av disse var 21 prosent tilbake i jobb seks måneder senere. En av de som er på tiltak er Emil Andersen (19). Selv om han lærer opp nyansatte i Meny-butikken, er han ikke selv en vanlig ansatt. Han er nemlig på arbeidstrening med en opplæringskontrakt. Det betyr at Andersen jobber 100 prosent, men får mye mindre lønn enn de andre. En bransjene som har mange på NAV-tiltak er varehandelen. I fjor var 3915 personer på NAV-tiltak i Norgesgruppen, Rema, Coop og Bunnpris. Det er en økning på 40 prosent fra 2013. Men det finnes ingen tall som viser hvor mange av de nærmere 4000 personene som fikk en jobb etter å ha vært i et tiltak.” https://www.tv2.no/a/9556191/
Her snakker vi om kyniske varekjeder som i samarbeid med NAV utnytter arbeidsløse maksimalt. Dette må da statsministeren som øverste leder være klar over, og da er det jo hennes ansvar å få slutt på denne utnyttelsen som gir varekjedene en økt profitt fordi de slipper å ansette folk på heltid eller deltid, samtidig som de som er i tiltak må klare seg på en svært dårlig inntekt og må leve på nåde både fra NAV og arbeidskjøper. Eller er det slik statsministeren vil at det skal være ? Regjeringens agenda er jo å svekke fagforeninger, ødelegge arbeidernes rettigheter og gi de rike store skatteletter, i det store å hele og ta så mye som mulig fra de som lite har og gi til de som allerede har mer enn nok.
I følge statsministeren skal altså staten finansiere bedriftene: “Sekstimersdagen er oppskriften på nedbygging av velferden, mener Solberg. Hun foreskriver heller en rekke tiltak for å inkludere flere grupper, mer heltid blant kvinner, flere innvandrere i jobb og ordninger for å ta i bruk folks restarbeidsevne i arbeidslivet. For dem som tilhører den siste gruppen, ønsker Solberg ordninger der det offentlige hjelper bedrifter med å gi folk som ikke kan arbeide på 100 prosent kapasitet jobb.”
Og da kan det jo tyde på at Solberg støtter dette dyp urettferdige NAV systemet som skaper enda større forskjell mellom fattig og rik. Det kan nesten virke som hun er en trojansk hest på oppdrag fra de med store økonomiske muskler, der agendaen er å skape et samfunn der folk flest må stå med lua i handa for å få en dårlig betalt jobb og være fornøyd med det.
“Vi har snakket om restarbeidsevne i 20 år. Næringslivet kan ikke gjøre dette alene. Vi må ha fleksible løsninger, hvor det offentlige bidrar. Det kan for eksempel være med lønnstilskuddsordninger, sa Solberg.”
Kan statsministeren stable på beina dokumentasjon på hva næringslivet har gjort med de milliardene hun og den sittende regjeringen ga dem i skattelette for at de skulle skape nye arbeidsplasser ? https://www.nrk.no/norge/hundre-ganger-mer-i-skattekutt-for-de-rikeste_-1.14022234 For det skal vel ikke bare være sånn at arbeidssøkende må vise all relevant dokumentasjon for at de skal få penger til livsopphold, mens næringslivet kan få milliarder uten så mye som å vise en kvittering ? Men hvis det er sånn, at det er forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker, da er det ikke så veldig rart at man får en mistanke om at Statsministeren og hennes bande av “muntre menn og kvinner” går næringslivets ærend og ikke bare er en fare for demokratiet, men også for folk flest. Den sittende regjeringen har allerede revet ned mye av det som tidligere har vært bygd opp, og de forsøker så godt de kan og skjule sine ødeleggende herjinger ved å skylde på alt og alle andre for at vi ikke skal se hvem det er som stikker kjepper i hjula, nå ved å si at vi jobber for lite, at det er vi som er udugelige og late for å gi oss skyldfølelse for deres handlinger som ikke er noe annet enn forlenget arm av av de som mer enn nok har, men som begjærer enda mer. For det er nok til alles behov men ikke nok til alles begjær.
“Det er næringslivet som er samfunnets motor, ikke de politiske visjonene. Altså er det om å gjøre å gi næringslivets forskjellige forgreninger frie tøyler, mens samfunnsinstitusjonene skal holde seg i bakgrunnen. Markedet skal ordne alt på beste vis takket være sin iboende logikk. Med sin dynamikk skal materielle mekanismer overta de økonomiske beslutninger fra folkevalgte politikere. Hvorfor eksisterer da politikken ? For å drive passiv kapitalforvaltning ? Da er det ikke merkelig at tilliten mellom de styrende og de styrte blir tynnslitt. På lengre sikt er ikke dette et godt tegn for demokratiet.” http://olehartattordet.blogg.no/1529482739_nr_storfinansen_sitter_i_frersetet_da_m_demokratiet_nye_seg_med_en_plass_i_baksetet.html
Konsekvenser er svært viktig, da de gir oss en pekepinn på hva som er rett og galt. Folk flest må betale for sine synder, men en liten såkalt elite, storfinansen og deres tjenere, politikerne, har frikort og kan begå hva det skal være av kriminelle handlinger uten at det får konsekvenser for dem.
Når man gir noen makt slik vi gir makt til våre politikere, så burde vel et minimumkrav være at de er psykisk friske, at de har en velfungerende samvittighet, og at de vil landet og innbyggernes sitt beste. Disse faktorene blir overhodet ikke tatt med i betraktningen når du og jeg går til valgurnene, og sakene disse makthungrige individene uten samvittighet vinner et valg på retter seg mot velgernes følelser og ikke i mot deres fornuft.
Men noe positivt kan man tross alt finne ved den sittende regjeringen, da den uten tvil har vært med på å vekke flere mennesker enn noen annen organisasjon, bevegelse eller enkelt menneske ville klart. Med sitt råkjør mot alt og alle som ikke tjener kapitalkreftene har de vist sitt sanne jeg og hvem de virkelig tjener, og det er ikke deg og meg. Aldri tidligere har vi kunnet bivåne dobbeltmoralen så klart og tydelig der motto er: gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.
Miljøet politikerene ferdes i er psykopatisk, og psykopater vil selvfølgelig dras mot et slikt miljø som møllen mot lyset, da dette er individer som drives av å mele sin egen kake, ved hjelp av både lovlige og ulovlige midler. Og når de også vet at man som politiker kan utføre forbrytelser og kriminelle handlinger uten å måtte stå til ansvar for dem, så har de jo i politikken funnet paradis på jord, ved å lage et helvete for alle andre.
Mennesker som er i besittelse av empati og samvittighet og som vil gjøre noe godt for sine medmennesker vil over tid i et slikt miljø bli syke og kommer de seg ikke vekk så vil de bukke under. Og med tanke på hvor giftig et slikt miljø er og hva slags individer som søker mot det, så er det helt vanvittig at vi ikke har en nødbrems å dra i når vi ser at “toget” er på vei til å spore av og kan gjøre uopprettelig skade.
“I løpet av livet mitt så har jeg utviklet fem små demokratiske spørsmål. Hvis man møter en person med mye makt – som for eksempel Stalin, Donald Trump eller Erna Solberg – så still dem disse fem spørsmålene:
Hva slags makt har du ? Hvor fikk du den makta fra ? Hvem sine interesser ivaretar du med makten du har ? Hvem står du ansvarlig for ? Og hvordan kan vi bli kvitt deg ? Hvis du ikke kan bli kvitt de som styrer når du ser de misskjøter makta si, da bor du ikke i et demokrati.”
Anthony Wedgwood Benn
Dette er en perfekt beskrivelse av den sittende norske regjeringen:
“Psykopatene kan ikke godta at livet utfolder seg naturlig. De liker ikke at det er rolig og fredelig, og de vil gjerne være de som bestemmer livsrytmen vår. Frø skal gro raskere, frukt og grønnsaker skal modne i en større hastighet enn naturlig er, og dyr skal hele tiden formere seg og vokse å bli store så fort som mulig slik at man kan profittere på dem.
Moderasjon er et ikke eksiterende konsept i psykopatenes sinn, for de mener at alt skal konsumeres i store kvanta og raskt. For dem så er den naturlige livssyklusen bortkastet tid og ødeleggende. Psykopatenes syn er at alle livsformer burde omgjøres til varer på den mest effektive mulige måten for å generere mest mulig profitt. Effektivitet, inntekt og profitt er konsepter som de har introdusert for å måle og uttrykke selv verd. De fremstiller seg som helter og frelsere ved å love “bedre”, “billigere” og “mer” av alt ting, som gir dem mulighet til å utnytte mennesker, dyr, planter og alle jordens resurser.
Psykopatene forventer seg at vi skal leve enkle liv, at vi ikke skal tenke eller finne på noe nytt. Alt det vi trenger å gjøre er å jobbe hardt og konsumere til den store gullmedaljen. Jobber vi for psykopatene så vil det gjøre dem i stand til å betale for sine andre virksomheter. Den samlede menneskeheten er hovedspillerene i dette profitt spillet og er de mest kritiske komponentene i psykopatenes effektivitets syklus, som krever maksimal uttelling ved å holde alle i et overlevelses modus som gjør de avhengige av psykopatenes jobber, varer og nye produkter som introduseres.” Esra Kus https://olehartattordet.blogg.no/1519070616_en_verden_konstruert_av_psykopater.html
Man skulle tro at sosiologien kunne forklare hvorfor verden er som den er og hvorfor den har vært slik siden tidenes morgen, men det gjør den ikke. Det mest vesentlige av det vesentlige mangler i det faget, nemlig denne 9 episoders podcasten som på en særdeles god måte forklarer hovedårsaken til at verden er som den er.
Her får du blant annet detaljert beskrevet hvordan kriminelle individer som den sittende norske regjering er totalt infisert av kan få makt. Det er ikke mulig å forklare det bedre enn dette. Anbefales på det sterkeste!!!
Previous instalments in our series on ponerology:
The Truth Perspective: Introducing Political Ponerology, plus some odds and ends (Chapter 1)
The Truth Perspective: Inside Ponerology: Why Individuals Are Essential for a Healthy Society (Chapter 2)
The Truth Perspective: What MAGA-hat Kid Can Teach Us About The Corruption of Ideology (Chapter 3)
The Truth Perspective: Mafia Politics: How Political Movements and Ideologies Break Bad (Chapter 4)
The Truth Perspective: How To Survive A Totalitarian Nightmare: The Psychology Of Tyranny (Chapter 6)
The Truth Perspective: And Then They Came for the Psychologists: Why SJWs Can’t Stand Science (Chapter 7)
The Truth Perspective: Churches Behaving Badly: How Religions Succeed or Fail to Prevent Pathocracy (Chapter 8)
Når politikere slår på stortromma og bruker ord som: “hvis vi fremdeles skal ha demokrati så må vi gjøre ditten eller datten, eller dette er en trussel mot demokratiet, dette undergraver demokratiet etc, etc”, så forteller de ikke noe om hva slags demokrati det er vi har her i Norge, de forteller oss ikke at det demokratiet vi har her, det har vi lagt i hendene på ustabile og korrupte individer som for det meste er ute etter å mele sin egen kake, og da er det jo veldig forstålig at våre “kjære” folkevalgte ikke vil gå i dybden på det skinndemokratiet de holder så kjært og som de forsvarer med nebb og klør.
Hvis man tar seg tid til å finne ut hva slags styresett vi egentlig har her til lands, så vil man også forstå at hver gang ordet demokrati blir nevnt av politikere, ja da vil man se at det ikke er noe annet enn en hersketeknikk som blir brukt til å forsvare status quo.
“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.
Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”
“Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.
Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “
Fra boken Demokratisk styreform en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de bli lett stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er. Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.
Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt.
Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.” Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1454932401_nr_det_totalitre_skju.html
“Det største foræderi er ikke forræderi mot regjeringer, men forræderi mot folket. Forræderi mot folket blir begått på mange forskjellige måter.
Undertrykkelse gjennom vold, terror og inkvisisjon, utbytting, utplyndring og utarming av millioner av menn og kvinner, despotiske lover og bruk av domstolene som redskaper for repressalier, løgnaktig propaganda og kunstig oppegging av det ene lag av folket mot det andre, igangsetting av kriger og den uhyggelige alkymi som går ut på å forvandle menneskeblod til gull: alt dette er former for forræderi mot folket. Og felles for dem alle er den desperate viljen hos et priviligert mindretall til å bevare sin makt og øke sine fordeler på bekostning av det store flertall og dets lidelser.
Forræderi mot folket er ingen ny foreteelse i verden. Dets mørke tråd går gjennom all overlevert historie. Men i vår tid, da folket er blitt sterkt som aldri før og dets krav om bedre liv er uavviselig, er de midler som de få bruker for å undertrykke de mange blitt stadig mer hensynsløse og desperate. Fascismen var et produkt av denne hensysløsheten og desperasjonen. Den tyske borger som aktivt satte seg til motverge mot naziregimet, var ikke en forræder, men en sann patriot, det var naziregjeringen som var forrædersk.” Fra forordet til boken Høyforræderi (High treason) av Albert E. Kahn, Falken Forlag 1951. Boken kan leses i sin helhet her – http://olehartattordet.blogg.no/1485604775_forrderi_mot_folket.html
“Ønsket om medmenneskelighet og likhet må i vår verden skyves til side for kravet om profitt og effektivitet for kapitaleierne. Drivkraften for den enkelte blir derfor personlig vinning, personlig profitt.
Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.” https://olehartattordet.blogg.no/1446157822_demokratiet_er_shangh.html
Politikerne er valgt av folket på feil premisser, for folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program.
En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utgangspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele.
Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta. https://olehartattordet.blogg.no/1542257486_kan_vi_kalle_politikerne_her_til_lands_folkevalgte_.html
“Demokratiet er et ideal som eksisterer på sin egen grunn, uavhengig av hvor mange som bekjenner seg til det. Det er et moralsk begrep og i siste instans et uttrykk for en vurdering av hva et menneske er. Demokrati er det idealet som vil at det enkelte individ selv skal ha rådighet over sine saker.
Dets motpol og evige motstander er den autoritære stat. Demokratisk er derfor enhver tendens som virker i retning av å begrense statens makt og stille det enkelte individ fritt. Udemokratisk og frihetsfiendtlig er ethvert forsøk på å utvide statens makt og la det kollektive få makt over den enkelte.
Om en regjering kan kalles demokratisk avhenger ikke av om den retter seg etter flertallet eller går inn for såkalte demokratiske ordninger som alltid vil kunne misbrukes for udemokratiske formål; det avhenger av om regjeringen i alt den foretar seg handler med blikket rettet mot det demokratiske ideal og så å si tenderer mot den demokratiske pol. Det er orienteringen det kommer an på, og ikke de ytre former og institusjoner.
For regjeringen som sådan vil alltid stå på autoritetens side og strebe etter å virkeliggjøre det autoritære autokratiske ideal. Det blir folkets, det vil si den enkeltes sak å motvirke disse bestrebelsene og skape en motvekt som kan trekke i en annen retning eller i det minste opprettholde en likevekt. Derfor vil det alltid være et motsetningsforhold mellom staten og den enkelte, og jo mer det lykkes en regjering å innbille folket at regjeringens interesser er identiske med folkets, desto nærmere er vi diktaturet.”
Visste du at det tok ti tusen år å komme til det velferdssamfunnet vi har i dag, et velferdsamfunn vi har hatt i ca 60 år. Den sittende regjeringen gjør alt i sin makt for å ødelegge det som har tatt 10 000 år å bygge opp, dvs at de vil ha oss tilbake til den tiden da det kun var noen få samvittighetsløse individer som hadde makt, der livet til den vanlige mann og kvinne ikke betød noe som helst.
De vil ha oss tilbake til den tiden da Djenghis Khan og Cæsar regjerte, individer med samme mentalitet som Hitler og Stalin, der matrealismen er alfa og omega, mens mennesket ikke betyr noe ting, med unntak av billig arbeidskraft, eller enda mer realistisk, som ubetalte slaver. Komfort gir oss en skremmende korttidshukommelse og amputerer evnen til å se hva som faktisk skjer rett foran øynene våre.
Dette begynte lenge lenge lenge før regjeringa til Gro og den sittende regjeringen. De mørke kreftene som hadde makta i middelalderen og lenge før det forsvant ikke, de gikk bare i dekning og ventet på det rette øyeblikket slik at de kunne få håndtlangerne sine til å gjøre jobben for seg.
Men for å kunne forstå det så må man kunne historie, ikke den historien man lærer på skolen men den faktiske historien, dvs hvordan de som har hatt makta siden tidenes morgen forstår vår psyke ut til fingerspissene, mens de fleste av oss dessverre ikke forstår deres psyke og mentalitet.
“De står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor finnes mange ødelagte liv. Du finner de bl.a. innenfor politikk og offentlig virksomhet.
Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.
De siste årene har media nærmest eksplodert av saker om ledere som har misbrukt systemet for egen private gevinst. De manipulerer seg frem til ledende stillinger med bedrag, løgner og trusler. De skaper intriger og herser med kollegene. De nekter å lytte til andre, og de tråkker på andre for å fremheve seg selv.
Psykopatens kjennetegn er maktsyk, egoisme, manglende skyldfølelse, hensynsløshet, hevnlyst og trang til å nedverdige. De dreper livsgnisten hos sine ofre, med sin sykelige egoisme. De har behov for å pine og ydmyke andre med hån, løgner og intriger.
Psykopaten kjenner ingen lojalitet mot bedrifter, kolleger eller samfunnet, kun mot seg selv. De hater kreative mennesker, og ser på de som farlige konkurrenter. Gode ideer, tiltak og tanker blir møtt med mistro og avvisning. De tar gjerne æren for andres innsats.
På grunn av kameraderi og prestisje beskytter de profesjonelle og forståsegpåerne hverandre. Når de gjør feil lar de gjerne offeret gå til grunne for å skjule feilen. Da er sporet borte, og de selv er berget. De kan drive rene hekseprosesser mot en person for og ikke bli avslørt.
Legen Fredrikke Christie Knudtzen som også har skrevet denne artikkelen som det er linket til over her er uten tvil et empatisk medmenneske, men hun snakker ut i fra følelsene sine og utelater fornuften, noe som er forståelig med tanke på det hun har opplevd, hun har jo selv blitt traumatisert. I Norge så har vi et helsevesen som ikke har kapasitet til å behandle traumer slik de burde behandles, og svært mange leger og annet helsepersonell er uvitende om symptomene som forteller om tidligere traumatiske hendelser hos pasienter, noe man kan lese inngående om her http://olehartattordet.blogg.no/1487625978_vrt_primitive_helsevesen.html
Hvordan vil Knudzen behandle disse flyktningene her hjemme når kapasiteten i psykiatrien er sprengt ? Å behandle noen for traumer og depresjoner kan ikke gjøres bare med medisiner selv om det kan hjelpe, det er en tidkrevende prosess. Jeg har selv vært innlagt i nærmere et år pga dype depresjoner, og det tok nærmere seks år før jeg kom meg sånn rimelig bra på beina, og helt frisk vil jeg aldri bli, tilbakefall er vanlig.
Og med disse flyktningene så snakker vi om enda heftigere traumer enn det jeg har opplevd, hvordan skal helsevesenet klare å ta seg av disse ? Får ikke mennesker som har opplevd alvorlige traumer som Knudtzen her beskriver riktig behandling, så kan de utgjøre en fare både for seg selv og andre. Så lenge Knudtzen ikke har en fasit, så vil hun ikke hjelpe noen, men skyve problemet over til noen andre som har alt for dårlig kompetanse til å ordne opp i det. Knudtzen tar tak i symptomene og ikke årsaken.
Fredrikke Christie Knudtzen: “På tre uker var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege. Jeg ble like sjokkert hver kveld når jeg sjekket de norske nettavisene, og det fortsatt ikke sto et ord om det helvetet jeg befant meg i.
Mens jeg var på Lesbos, ankom det cirka 500 flyktninger hver uke.
Man kan gjennom mange medier få inntrykk av at menneskene som reiser over Middelhavet, kommer til Europa for å utnytte våre velferdsordninger. Det var ikke det bildet jeg så i Moria. Jeg møtte traumatiserte mennesker som har flyktet fra land de elsker og vil tilbake til, som har reist i desperasjon fordi de ikke hadde andre muligheter.
Når de ankommer Europa, ofte etter uker og måneder på reise gjennom ustabile og farlige områder, møter vi dem som om de var kriminelle og sperrer dem inne under umenneskelige forhold. Små, improviserte telt er satt opp på hver eneste ledige flekk i leiren, folk ligger stuet sammen i containere, flere i høyden. Det er ikke noe privatliv, matkøene er timelange og toalettforholdene er ubeskrivelige.
Med tre leger, to sykepleiere og ved hjelp av frivillige tolker, tok den lille klinikken vår imot 60?90 pasienter hver dag. Jobben som lege gikk vel så mye ut på å lytte og vise empati som på rent medisinske oppgaver.
Jeg lærte at det bak ordet astma ofte gjemte seg panikkangst med hyperventilasjon, at smerter nederst i magen hos kvinnene i leiren ofte var et uttrykk for tidligere voldtekt, og jeg lærte å gjenkjenne arr etter tortur og granatsplinter. Hver ettermiddag når jeg forlot leiren, følte jeg meg fullstendig tom på innsiden.
Mange av historiene er blitt med meg tilbake til Norge.
Moren fra Afghanistan, som kom til klinikken i desperasjon fordi hun hadde så alvorlig posttraumatisk stressyndrom at hun ikke lenger klarte å ta vare på de tre barna sine.
Den unge mannen, som hadde blitt kastet ut av teltet sitt fordi han hadde høylytte mareritt og tisset på seg om natten etter å ha vært fengslet og utsatt for tortur i Den demokratiske republikken Kongo.
Kvinnen fra Syria, som hadde epilepsi og hadde mistet medisinen sin på veien over Middelhavet. Nå fikk hun epileptiske anfall vi ikke kunne hjelpe med, fordi ventetiden på nevrolog på Lesbos er på flere måneder.
Det var frustrerende å oppleve hvor ufattelig få ressurser som finnes, og hvor lite hjelp disse menneskene får til å bearbeide traumene sine.
Mens de venter er de fanget i Moria, uten mulighet for jobb eller fritidsaktiviteter, omgitt av tusenvis av andre traumatiserte mennesker. Kombinasjonen av dette, boforholdene og det faktum at det i leiren bor mennesker fra mange forskjellige og ofte rivaliserende kulturer, fører til store spenninger.
Det er hyppige slåsskamper, og mange beboere er redde for å bevege seg rundt i leiren. Da vi på min siste dag i Moria var vitne til et masseslagsmål, ble alle de frivillige evakuert fra leiren mens vi måtte etterlate pasientene våre der inne. Da det eskalerte ytterligere, valgte både politiet og militæret å trekke seg ut og lot flyktningene klare seg selv.
Er man ikke traumatisert før man ankommer leiren, er det stor risiko for å bli det i tiden man er der.
Lesbos og Hellas bør ikke stå alene om å hjelpe disse menneskene. Situasjonen er uholdbar. Som den ressurssterke, medmenneskelige nasjonen vi er så stolte over å være kan vi ikke tolerere at dette foregår i Europa. Ved å leve under disse grusomme forholdene blir våre medmennesker fratatt sin menneskelighet.”
Uten nysgjerrighet og uten tro så vil mennesket stagnere, men går tro over i blind aksept, så er det ikke lenger utviklende men ødeleggende og farlig. Det er bare å ta et blikk på hvordan politikk, religion og utdannelse (indoktrinering) ofte har ført verden på kanten av stupet.
Så lenge man driver med gruppetenking så hindres man i ta egne standpunkter og avgjørelser. Da vil det i de fleste tilfeller bli en automatikk, en ferdig programmert adferd man er del av og som styrer en i den retningen gruppen vil at man skal gå.
Da er man ikke lenger den som navigerer eget fartøy, for når gruppen mener at den har staket ut retningen, så vil man gå ut i fra at det er fasiten som vil føre en til målet. Man ser ikke at svaret/løsningene kommer an på spørsmålet /spørmålene man stiller og hvordan de stilles.
Man kan jo spørre hvor mange det er som er klar over at de ikke styrer sitt eget liv, hvor mange det er som TROR at man selv er sjef over det livet man lever ?
Dagens verden er ikke til å leve med. Den økonomiske nyliberale globaliseringen er de rikes lenker rundt de fattiges hals. Vi trenger en annen globalisering – der basisen ikke er markedskreftenes diktatur, men menneskerettigheter og likeverd. Vi må få debatten tilbake – om det vi ikke lenger finner oss i. Vi må finne den kritiske sansen tilbake. Og vi må gjøre noe enda viktigere: vi må vinne demokratiet tilbake – over det som fordeler ressurser, inntekt og andre levevilkår – økonomien.
Resultatene av den internasjonale kapitalens frie bevegelse i globaliseringens tid er kortsiktig spekulasjon i stedet for vekstfremmende investeringer, og en omfordeling av kapital fra fattige land til rike og fra den arbeidende befolkningen til den kapitalbesittende.
Globaliseringen av kapitlen er i ferd med å hensette folkene i en tilstand av allmenn utrygghet. Den omgår nasjonene og overser dem som demokratiskapende instanser og garantister for det felles beste. Det globaliserte finansmarkedet har for øvrig skapt seg sin egen stat. En overnasjonal stat med sine egne strukturer, maktsfærer og handlingsrammer. Det er snakk om det samrøret som heter Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Verdenshandelens Organisasjon (WTO). Disse fire institusjonene snakker opphissende med èn stemme om markedets fortrinn, noe som blir videreformidlet rett opp og ned ved hjelp av et så godt som enstemmig medieoppbud.
Denne verdensstaten er en makt uten samfunn. Den holdes oppe av finansmarkedene og de gigantkonsernene den har fått oppdraget sitt av, med den følge at de samfunnene som eksiterer i det virkelige liv, er samfunn uten makt.
Avvæpningen av finansmarkedet bør være en hovedoppgave for borgerne hvis vi vil unngå at neste århundre skal utvikle seg til en jungel hvor autoritære ledere oppretter sin egen lov. Kapitalens frie flyt svekker demokratiet. Derfor er det viktig å få til en regulering av den.
Ifølge den nyliberale terminologien kalles de som ikke kaster seg på dens definisjon av “utvikling” eller “fremskritt”, for “bakstrevere”. Den som motsetter seg globaliseringen i en eller annen form, kan dessuten få høre at han/hun er “nasjonalist” og noe henimot høyre ekstrem sådan.
Den nyliberale propagandaen hyller en samfunnsorden som inntil nylig gikk under begrepet kapitalisme. Den har klart å legge beslag på dynamiske benevnelser som “fornyer”, “moderne” og til og med “revolusjonær”. Dermed blir motstandere “bakstrevere”, gammelmodige” og til og med “reaksjonære”.
Når begrepsforvirringen blir omfattende nok, blir en del av folkets motstand og tankesystem brutt ned, og vurderingsnormene kan forskyves.
Et av ja-sidens argumenter gikk ut på at EU skulle være garantist for “den europeiske modellen”, og altså en velferdsstat, og forsvare arbeidsplassene i Europa. I stedet ble EUs konvergenskrav umiddelbart etter folkeavstemningen brukt som påskudd for innstramninger av nettopp den den europeiske modellen. Forklaringen var at markedet krevde det. Sju år etter folkeavstemningen erklærte den daværende direktøren for Deutsche Bundesbank, Hans Tietmeyer, i International Herald Tribune (23/8-99) at <<Konkurransen mellom de forskjellige trygdesystemene ville komme til å bli hardere, ikke bare mellom Europa og de ikke-europeiske landene, men også innenfor Europa>>.”
Utdrag fra boken – Attac, grasrotas opprør mot markedet av Bim Clinell
