Man kan lære om psykopati og narsissisme gjennom teori da det finnes enorme mengder med litteratur og artikler om emnet, men har man ikke vært utsatt for dem i det virkelige liv og erfart dem, så vil teorien komme til kort. Men det finnes en måte der man kan studere de og deres adferd uten at man har nærkontakt med dem, nemlig via film.
Det er laget mange gode filmer der narsissister og psykopater blir fremstilt troverdig. I noen av dem så er skuespillerne så overbevisende at man skulle tro at de var karakteren de spilte, og det er filmer av en slik art som kan gi oss et godt bilde av hvordan psykopater og narsissister oppfører seg i virkeligheten, og som kan gjøre oss i stand til å avsløre dem før de får gjort alt for stor skade.
Slike filmer kan også hjelpe oss med å forstå dem som har vært utsatt for slike overgripere når man ikke har vært utsatt for dem selv. Mange mennesker som har vært utsatt for mishandling av narsissister og psykopater blir ofte ikke forstått eller trodd på av andre, da slike mishandlere har vist/viser sine fine og blankpolerte sider til den/de som ikke hører til ham/hennes innerste krets, og når man kun ser en persons gode sider så er det vanskelig å tro at et slikt menneske også kan ha en mørk side.
Ofte så kan den som har vært utsatt for psykopaten og narsissistens overgrep bli ansett som irritabel, sint eller frustrert, fordi mishandlingen har gjort den utsatte følelsesmessig ustabil, og når man ikke blir forstått og ei heller trodd på, så vil frustrasjonen øke og bidra til at det er den mishandlede som blir ansett som den det er noe galt med, noe som psykopaten/narsissisten gjerne utnytter til sin fordel slik at han/hun kan sverte og plage sitt offer enda mer. I mitt tilfelle, da jeg var utsatt for en slik mishandler, så var jeg svært heldig fordi jeg hadde to personer som visste hva det var jeg gikk gjennom da de også hadde gått gjennom det samme selv.
Å ha noen som forstår hva man går igjennom er til uvurderlig hjelp. Jeg vil gå så langt som å si at man burde holde seg unna de som ikke skjønner hva man har blitt utsatt for når man har blitt terrorisert av psykopater og narsissister, for med sin uvitenhet så kan slike mennesker støtte opp om mishandlingen pga deres manglende forståelse. Men man kan altså lære seg å forstå problematikken gjennom filmmediet og tilegne seg nettopp den forståelsen som man mangler og på den måten utvikle empati overfor dem som har vært utsatt for psykopatene og narsissistenes mishandling.
Du vil under her finne en liste av filmer der skuespillerne gjør særdeles overbevisende tolkninger av individer som er narsissister og psykopater. Jeg har forsøkt etter beste evne å plukke ut filmer der handlingen kunne ha funnet sted i virkeligheten. De fleste av filmene kan man streame, dvs man skriver inn filmtittelen og årstallet den er laget og free streaming, f. eks “Shattered glass 2003 free movie online” i søkemotoren.
Shattered Glass 2003 – “Stephen Glass er en ny lysende stjerne på journalisthimmelen. Redaktøren i de største amerikanske avisene spiser av hånden hans, men det er bare et problem; alt Glass skriver er løgn.”
The Dark Truth Behind Diary of a Wimpy Kid
En pingles dagvok – Diary of a wimpy kid 2010: “En hysterisk morsom bestselgerbok får liv i denne suverene familiekomedien! Greg Heffley har en strålende framtid foran seg, men må først overleve den nifseste og mest ydmykende opplevelsen man kan komme ut for: ungdomsskolen. Og det blir ikke lett når han er omgitt av idioter med hårete fregner, truserøskende bøller og en muggen ostebit som fungerer som en atomdrevet jentelus!”
Pretty persuasion 2005 – “Den manipulerende high school-studenten Kimberly Joyce leder an når hun og venninnene Brittany Wells og Randa Azzouni anmelder Percy Anderson, deres lærer i engelsk og drama på en eksklusiv skole i Beverly Hills, for seksuelle overgrep. Den lokale reporteren Emily Klein, som egentlig har i oppdrag å skrive en ubetydelig artikkel om skolen, håper at skandalen vil føre til berømmelse og bli hennes inngangsbillett til en karriere innen tvnyheter. Kimberlys småborgerlige far Hank er mest bekymret over hva slags konsekvenser datterens beskyldninger vil få for firmaet hans.”
Unforgettable 2017 – “Tessa Connover (Katherine Heigl) takler knapt slutten på ekteskapet sitt når eksmannen blir lykkelig forlovet. Men Tessas sjalusi tar snart en sykelig vending.”
The Informant 2009 – “Mark Whitacre blir ufrivilling en nøkkelinformant når FBI etterforsker prissamarbeid i landbruksindustrien. I jakten på å samle bevis for myndighetene går han litt for langt og skillet mellom løgn og virkelighet blir stadig mer uklart og det viser seg at Whitacre kanskje ikke var rett mann for jobben.”
Riphagen 2016 -Nederlandsk film – “Denne biografien omhandle nederlenderen Andries Riphagen, som drev med pengeutpressing mot jøder under andre verdenskrig og var ansvarlig for hundrevis av dødsfall.” – Kan sees på Netflix.
Young adult 2012 – “Dramakomedie med Charlize Theron om trøbbelet som oppstår når man vender hjem til barnsdomsbyen og tror at alt skal fungere nøyaktig som før. Den Oscar-vinnende skuespilleren Charlize Theron spiller Mavis Gary, en forfatterinne av tenåringslitteratur som vender tilbake til den lille hjembyen sin, for å gjenoppleve sine glansdager og vinne tilbake den nå lykkelige gifte ungdomskjæresten (Patrick Wilson). Men å vende hjem viser seg å være vanskeligere enn hun hadde trodd. På jakt etter fordums lykke, danner hun et merkverdig vennskap med en tidligere klassekamerat (Patton Oswald), som heller ikke har kommet seg helt over ungdomstiden.” Kan sees på Netflix
Needful things 1993 – Grøsser etter Stephen Kings kriminalroman om en djevelsk antikvitetshandler som hisser opp småbyens innbyggere til å gå løs på hverandre.
Enough 2002 – “Jennifer Lopez spiller rollen som serveringsjenta Slim som møter den perfekte mann i Mitch, en tilsynelatende kjærlig og omsorgsfull mann som i tillegg er en fremgangsrik og holden forretningsmann. Sammen innleder de et forhold som snart fører til et idyllisk ekteskap. Men etter at datteren Grace blir født, oppdager Slim snart at Mitch har en annen, mørkere side. Det er som om han er to helt forskjellige personer. Den ene er kjærlig, tillitsfull og fredsommelig, den andre truende, herskesyk, bedragersk og voldsom. Mitchs stadige sidesprang og truende oppførsel skaper etter hvert en så stor kløft mellom dem at Slim blir livredd både for sitt eget og den lille datterens liv. Samtidig får hun klar beskjed om at skilsmisse kun blir aktuelt over hans lik… eller hennes.”
Misery 1990 – “Misery’ er navnet på en heltinne fra det 19. århundre. En heltinne som opptrer i bøkene til forfatteren Paul Sheldon (James Caan). Sheldon har blitt umåtelig populær og berømt gjennom sine bøker om ‘Misery’. En dag sitter forfatteren i bilen sin og kjører gjennom et vinterlig Colorado-landskap. Veien er glatt og uhellet ute. Sheldon krasjer og blir liggende hjelpeløs i vraket. Annie Wilks dukker opp – hun har tidligere jobbet som sykepleier – og hjelper Sheldon ut av vraket. Hun tar ham med hjem og forfatteren blir liggende hjelpeløs i hennes seng. Wilks er en av Sheldons faste lesere og beundrere. Hun blir besatt av tanken på at hun har forfatteren i sin makt – med muligheter til å påvirke hans arbeid – hans bøker. Og hun vil gjerne bruke denne makten…”
To die for 1995 – “Småby-skjønnheten Suzanne Stone er nær prototypen på dum blondine, men har en djevelsk stahet og sluhet. Hennes ambisjoner strekker seg langt utover ekteskapet med kjedelige Larry. Målet er å komme på tv, bli berømt og få eget show. Hun skyr ingen midler for å nå sitt mål, og er villig til å ofre hva som helst og hvem som helst. Etter å ha snakket seg til en jobb som værdame på en lokal tv-stasjon, bestemmer hun seg for å lage en dokumentarfilm. Hun kommer i kontakt med tre ungdommer som viser seg å være nyttige når ting synes å utvikle seg i gal retning, og ektemannen Larry står i veien for hennes store drømmer.”
Savage Messiah 2002 – “Den sjarmerende og djevelske sektlederen Roch Thierault er overhodet i en liten og underlig sekt – som også inkluderer hans 8 koner og 26 barn. I den gjennomsiktige småbyen de holder til, bestemmer en kvinnelig sosialarbeider seg for å avlegge sekten et hjemmebesøk. På overflaten virker alt idyllisk og rolig, men hennes intuisjon sier noe helt annet. Hun føler nemlig en viss desperasjon og tristhet hos konene til sektlederen. Til tross for at kollegaene hennes mildt sagt er likegyldige til hennes reaksjoner, begynner hun å gå sekten nærmere i sømmene. Hun oppdager en historie om et dødt barn, underlige ritualer, samt sjokkerende fysiske og psykiske overgrep. Med fare for sitt eget liv og jobben, velger hun å kjempe for å frigjøre sektmedlemmene fra Roch`s sitt tyranni. Men hun møter sterk motgang. Den største er Roch`s utrolige evne til å manipulere både mennesker og offentlige systemer, noe som også inkluderer doms oppnevnte undersøkelser.”
We need to talk about Kevin 2012 – “Sterkt drama med Tilda Swinton, Ezra Miller og John C. Reilly om moren som opplever at hennes sønn Kevin er den ansvarlige for henrettelsen av flere medelever på sin egen skole. Eva (Swinton) må legge ambisjoner og karriereplaner på hylla når Kevin kommer til verden. Forholdet mellom mor og sønn er vanskelig fra første dag. Når Kevin er 15 år gammel begår han en grusom handling, og Eva må kjempe mot sine egne følelser av sorg og ansvar. Har hun noensinne elsket ham? Og i hvilken grad kan hun beskyldes for det Kevin har gjort?”
The Bad Seed 1956 – “Mervyn LeRoy laget tilbake i 1956 dette ganske så fascinerende psykologiske dramaet hvor altså noe så sjeldent og spesielt som en barnemorder står sentralt i tematikk og handling. Lille Patty McCormack spiller Rhoda Penmark, jenta som er et tilsynelatende veloppdradd sjarmtroll av ei jente, men som altså skal vise seg å være kaldheten selv!”
Fierce people 2005 – “15 år gamle Finn (Anton Yelchin) bor hos sin mor (Diane Lane) i New York og drømmer om å tilbringe sommeren sammen med sin antropolog-far i den sydamerikanske jungelen, hvor han studerer den krigerske Yahomano-stammen. Men Moren sitt kokainmisbruk står i veien for denne eksotiske reisen, og i stedet innkvarteres de to på rikingen Ogden C. Osborne (DONALD SUTHERLAND) sitt eksotiske gods? Her opplever Finn overklassen og deres overdrevne livsstil på nært hold, og på samme måte som hans far studerer indianerne studerer Finn nå de rike. Imens forsøker moren iherdig å holde seg borte fra alkohol og kokain. Finn får et godt øye til Ogdens barnebarn Maya, men det går snart opp for han at enhver stamme har sine egne regler – spesielt når det kommer til hvem de slipper inn i varmen- eller ikke.”
A face in the crowd 1957 – “Elia Kazans film om Lonesome Rodney, en TV-stjerne som lanseres av Marcia Jeffries og får en farlig makt, men Marcia viser publikum hans sanne jeg og reiser fra ham.”
Sleeping with the enemy 1991 – “Martin er den perfekte ektemann – på overflaten. Under er han sykelig pedant, katastrofalt sjalu og en farlig psykopat. For Sara blir ekteskapet et fengsel, der et blikk på en annen mann på en fest, eller en spasertur på stranden utenfor deres luksuriøse villa kan føre til avstraffelser og terror. Sara vil ut av fengselet. Under en seiltur benytter hun en kritisk situasjon til å gli stille og ubemerket ut i vannet. Ektemannen tror at hun ikke kan svømme og alle anser Sara som druknet. I virkeligheten har hun rømt – med nytt navn, nytt utseende, ny identitet. En tilfeldig telefon og funnet av hennes giftering i klosettet gjør at hennes mann skjønner at hun er i live – og han vil ha henne – død eller levende…”
Mommie dearest 1981 – “Amerikansk film fra 1981 basert på Christina Crawfords bok om hvordan det var å vokse opp som adoptert datter av filmstjernen Joan Crawford. Joan adopterer to barn til tross for at hun er psykisk uegnet som mor.”
The Gift 2015 – “Livene til et ungt par blir satt på en intens prøve når en gammel skolekamerat av mannen begynner å levere mystiske gaver på døren deres, og en grusom hemmelighet blir avslørt etter å ha vært skjult i mer enn 20 år.” Kan sees på Netflix.
Notes on a scandal 2006 – “To kvinner fanget i et nett av behov og bedrag er senter for handlingen i Notes On A Scandal. De mange overraskende vendingene i fortellingen noteres møysommelig i dagboken til Barbara Covett (Judi Dench), en dominerende og ensom lærerinne som regjerer klasserommet i en forfallen statsdrevet London-skole med jernhånd.
Med unntak av katten Portia lever Barbara alene, uten venner eller fortrolige – men hennes verden endrer seg når hun møter skolens nye kunstlærerinne Sheba Hart (Cate Blanchett). Sheba synes å være den tvillingsjelen og lojale vennen Barbara alltid har lett etter, men når hun oppdager at Sheba har et forhold til en av hennes unge elever (Andrew Simpson) tar det gryende vennskapet deres en illevarslende vending. Når Barbara truer med å røpe Shebas hemmelighet både overfor hennes ektemann (Bill Nighy) og resten av verden, kommer Barbaras egne hemmeligheter og mørke besettelser til overflaten og blottlegger sviket som befinner seg i kjernen av begge kvinnenes liv.”
Sins of the mother 1991 – “A charismatic Real Estate agent, Kevin Coe, is publicly proud of his mother, a prominent socialite, but privately he must put up with her constant belittlement’s and taunts. And while his latest girlfriend starts discovering the depths of his anguish, no-one connects him with a long series of violent rapes that have been troubling the area.” Kan sees I sin helhet på Youtube.
A Cry for Help: The Tracey Thurman Story TV Movie 1989 is both a terrific and incredibly sad 80s made-for-TV drama. Nancy McKeon and Dale Midkiff both turn in terrific performances. Dale Midkiff gives a chilling performance as the abusive spouse and McKeon portrays the fear yet determination of Tracey Thurman flawlessly. For those that wonder what happened to Tracy Thurman, they definitely remember the powerful film. Watch A Cry for Help: The Tracey Thurman Story and take in a strong and powerful domestic drama. A Cry for Help The Tracey Thurman Story DVD is a TV movie filled with heart wrenching fear and drama.
Kritiske og selvransakende spørsmål eksiterer ikke i mediabransjen lenger, i stedet så har selvmedlidenheten og redselen for å miste jobben overtatt. Politisk korrekthet har erstattet selvinnsikten og yrkesstoltheten som den tidligere generasjon av journalister var i besittelse av. Og hadde de klart å gått i seg selv, dagens såkalte journalister, så ville de sett at det som faktisk var journalistisk arbeide i gamle dager det har i dag blitt byttet ut med videreformidling, og det har ingenting med virkelig journalisme å gjøre.
Journalistene er i dag ikke noe annet enn enn nyttige slaver for eierne i de mediebedriftene de jobber i. Gjør de ikke som eierne forlanger, så vil de være uten jobb og derfor kan de heller aldri klare å få til avslørende reportasjer og sette et kritisk lys på det som er galt her hjemme eller utenlands. Har noen av disse såkalt Journalistene selvstendige meninger og ryggrad, så er de svært dårlig til å vise det.
I dagens samfunn med untak av noen yderst få modige så fortjener ikke de som kaller seg journalister den tittelen. Yrkes tittelen på disse burde heretter være “Viderefomidlere av ferdiglagde konklusjoner” da det gir en korrekt beskrivelse av hva det er de egentlig holder på med.
“Journalistikk dreier seg i liten grad om bare videreformidling av informasjon. Det dreier seg om selvstendig bearbeiding – fra det minste til det største. Seriøs journalistikk må altså være sannferdig. Det holder ikke at det trykte eller det talte ordet, bilder eller film bare virker troverdig. For det som virker troverdig behøver ikke å være sant. Her må journalistikken være kompromissløs.
Det finnes svært mange journalister som vil noe, som kan noe, og som ikke kommer til å gi seg uten videre. Men i det klimaet som finnes i dagens medieverden, har svært mange av dem problemer med å skaffe seg faste jobber. Dermed blir de forsiktige, mer orienterte mot å tilpasse seg, reddere for å si ifra, for å gå egne veier.
De vil virkelig noe, men jeg tror de aller fleste blir usikre og engstelige. “11-månederssyndromet” begynner å slite å gnage på dem. Disse forbannede engasjementene er en mare. De er bevisst gjort kortere enn et år. Dermed er ikke medieeierne forpliktet til å ansette journalistene fast. I en slik atmosfære blir det ikke enkelt å fungere kreativt for mange.”
“Jeg snakker om et etisk og moralsk forfall i journalistikken. Forfallet har utviklet seg lenge før det store paradigmeskiftet satte inn. Brutalt sagt, dette handler om mangel på elementær folkeskikk i journalistikken.”
“Her er noen symptomer på denne mangelen på folkeskikk:
Elendig kildekritikk.
Vulgær dramaturgi, der skurk eller helt pumpes opp eller tappes ned etter subjektivt behov.
Smått blir gjort til enormt.
Alarmisme; når det ropes ulv, ulv i utide.
Demonisering; når småskurken blir til storskurk.
«Drevet»; der alle løper i fordummende flokk.
Manipulasjon; for å få en «god story» til «å passe».
Aversjon mot å dementere og beklage feil.
En negativ korpsånd som beskytter «lauget» mot innsyn utenfra.
PR-triks forkledd som journalistikk.
De store, blinde flekkene, de store sakene som aldri blir tatt opp.
Steiner servert som brød.
Fryktjournalistikk som spekulerer bevisst i angsten for uhelse og død.” https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Qldxq/Hovmod-knekker-serios-journalistikk
“Massemediene er blitt systematiske produsenter av uvitenhet», fastslår den prisbelønnede britiske journalisten Nick Davis, og betegner med tungt hjerte sin egen profesjon som korrumpert.
Det begynner å bli lenge siden norske journalister primært var drevet av det mål å avsløre makthavernes dobbeltspill og fantestreker på vegne av de avmektige. Julian Assange og nettstedet Wikileaks utfører i praksis en verdifull del av det arbeidet som journalister i tiltagende grad avstår fra. Bekvemmelighet, karrièrehensyn og personlig vinning tilsier at man isteden serverer de etablerte samfunnslag underholdning, oppskrifter og vintips.
Med mulig unntak av tilslørte bondepiker, utgjør det tilslørte her i verden et vesentlig større problem enn det avslørte.” https://www.aftenposten.no/meninger/i/kR3yB/Det-lognapne-samfunn
“Journalister har et selvbilde som «går ut over folkeskikk, presisjonsnivå og ikke minst magemål».
«Det er vaktbikkja, gravingen, samfunnsoppdraget og jeg veit ikke hva.
Det er dette enorme spriket mellom å ikke kunne en dritt om et tema og
så sette seg til doms på svært kort tid,» sa Skjeseth.
Han påpeker at det er behov for kommentatorer med genuin kunnskap om det de skriver eller snakker om.” http://www.ba.no/nyheter/article6646248.ece
“Dessverre har store deler av pressen forsømt sitt samfunnsoppdrag, og derfor må mange enkeltpersoner bruke sin tid til å gjøre jobben som pressen ikke gjør. Det skaper ikke akkurat velvilje eller betalingsvilje for pressens innhold, for å si det litt forsiktig.
Den som sover, synder ikke, sies det. Mulig det, men den som sover får heller ikke med seg at kildevernet forsvinner i dragsuget. Les Personvernnemndas vedtak og tenk litt på det.
Det er noen enkeltjournalister som gjør jobben sin, men de er få og de har ikke fått med seg resten av redaksjonen. Når vi møtes på Skup-konferansen neste år håper jeg å legge fram en lengre liste enn jeg har i dag.
Samfunnet vårt trenger pressen mer enn noen gang, men det vi trenger er en våken presse. Dere andre klarer vi oss fint uten.
Nå nærmer det seg jul, og jeg har bare et julegaveønske. Gi alle journalister en vekkerklokke!” http://www.journalisten.no/story/63090
“PR-manipuleringen av kriger og konflikter fortsetter, som lederen for Dag Hammarskjöld-programmet på Voksenåsen, John Y. Jones, nylig skrev i Dagsavisen. Han pekte på skandinaviske politikere som Göran Persson, Rune Gerhardsen og Bjarne Haakon Hanssen som gikk i PR-byråers tjeneste etter at de ga opp sine politiske verv. Flere kunne nevnes fra andre partier. Når tusenlappene flagrer, mister tidligere politikere gangsynet.
Jones peker også på det enorme PR-spillet som omgir Verdens Økonomiske Forum i Davos, dit norske universitetsfolk og journalister mer enn gjerne reiser og rapporterer ukritisk fra. Det er få av dem som tar det forbehold The Observer gjorde for noen år siden da avisen skrev at Davos var «et tempel for læren om det frie markeds fortreffelighet, åndelighet, demokrati og menn og kvinner i dyre dresser.»
Til slutt må nevnes den PR- og lobbyvirksomhet som norske og internasjonale hjelporganisasjoner har drevet i mange år og stadig driver. Her gjelder det å fremstille den krig, hungersnød eller naturkatastrofe som den enkelte hjelpeorganisasjon samler inn penger til, som den mest alvorlige og hjerteskjærende. Da jeg var Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved universitetet i Oslo, lot jeg mine studenter undersøke disse forhold; det var avslørende hva de oppdaget.
Jeg tok opp dette i en tidligere Uriks-på-lørdag og skal her nøye meg med å påpeke at i USA må all slik virksomhet registreres. I Washington D.C. er det 30 000 registrerte lobbyister og utallige PR-byråer. I troskyldighetens Norge kreves det ingen slik registrering av lobbyister og PR-folk, til tross for at de med vekslende hell manipulerer politiker og medier.” https://www.abcnyheter.no/nyheter/2010/02/13/104603/pr-byraer-krigens-viktigste-vapen
“Mitt ärende med denna bok är att problematisera dramatiseringen av nyhets- och samhällsjournalistiken, skriver författaren Ann-Marie Åsheden i förordet. Vi vet idag mycket lite om denna dramatisering både i stort och i enskilda fall, och därmed även om medielogiken. Vi vet inte när den styr journalisterna, inte hur den förfalskar verkligheten, inte vad den utesluter. Vad vi vet är att medielogiken gör det allt svårare för journalistiken att leva upp till sin systemkritiska roll i demokratin: att ge medborgarna så sann och relevant information att de kan bilda sig en välgrundade åsikter om förhållanden i samhället. Jag, skriver Ann-Marie Åsheden, är rädd att medielogiken håller på att destruera den mäktiga journalistiken inifrån. Därför är det hög tid att genomskåda den.” https://www.adlibris.com/no/e-bok/genomskada-medielogiken-9789198150636
Dette er vi alle utsatt for, og svært mange vet ikke at de blir det. Og når man ikke vet at man blir manipulert så blir man en forlenget arm av propaganda apparatet:
“Imagine the NLP trainer was NLP trained before he trained you. Who then trains you – the real person or an NLP reframed version?
Let us assume that some NLP can be used for beneficial purposes, and I would support that position, as I do hypnosis, with the acknowledgement and caveat of the associated and real risks. What happens when NLP techniques are used for immoral or deeply sinister purposes?
What happens when NLP is used by a government that wishes to impart its policies and values on a public whether they agree or not? What happens when a sociopathic government wants to impart its policies and values on children and young people – casting the present generation aside?”
Ved en eventuell krig, kommer Ine Erikssen, Erna Solberg og resten av eliten som ikke er en elite av noe annet enn bunnen av ei søpledynge til å kjempe i den krigen, eller kommer de til å gjemme seg som feige rotter og være de eneste overlevende etter en slik krig slik at de kan føre menneskeheten videre ? Skulle det være tilfelle, så foretrekker jeg at kakerlakkene arver jorden.
Og dere som villig vil kjempe for disse parasittene, jeg forstår at dere vil satse deres egne liv for å beskytte noen som ikke en gang har mot nok til å kjempe og dø sammen med dere, men er dere også villig til å ofre deres egne venner, familie og barn for beskytte noen som kun bruker dere som brikker i et spill ?
Tenk dypt etter hva jeg sier her, for å velge bort dem man har tettest bånd til, sitt eget kjøtt og blod , sine nærmeste, så man i stedet kan tjene noen som kun er ute etter å utnytte en, da øker også sjansen for at de man har kjær skal får satt sine liv i fare, at de kan bli alvorlig skadet, ja at de til og med må bøte med sine liv.
Hør på hva krigsveteran Mike Prysner har å si i denne fire minutters lange talen, for har du ikke forstått hva jeg vil fram til over her så du vil forhåpentligvis forstå det etter å ha hørt på ham. “Amazing speech by war veteran” https://www.youtube.com/watch?v=akm3nYN8aG8
“Det viktigste å huske når det gjelder psykopaten er at deres totalt manglende samvittighet skjult bak en maske av normalitet ofte er så overbevisende at selv eksperter blir forført, og resultatet av det er at vi har fått ulver i fåreklær som styrer verden. Psykopater kan ikke føle anger eller empati. De kan være svært sjarmerende og er eksperter på å snakke ofrene de har pekt seg ut i senk på en nesten hypnotiserende måte. De er også totalt uansvarlige. Ingenting er deres feil; det er alltid alle andre som har skylden, uansett hva galt de måtte ha gjort så er de i følge dem selv feilfrie.
Tenk så på hvordan mennesker som er helt uvitende om psykopatens tilstedeværelse, hvor lett det vil være for psykopatene å manipulere dem, og hvor enkelt de vil kunne tilrane seg makt i mange land ved at de utgir seg for å være lojale mot befolkningen, mens de samtidig bruker hersketeknikker der de spiller på rase, hudfarge, religion, etc.
Vanlige mennesker vil bli satt opp mot hverandre pga uvesentlige forskjeller, mens avvikerne i kraft av en fundamental forskjell fra resten av oss, en manglende samvittighet, en totalt fraværende evne til medfølelse for andre levende vesener, trekker i trådene og høster fordelene av det falske spillet de har konstruert og manipulerer.
Vi ser nå deres siste desperate forsøk for å få full kontroll. Korrupsjon, vold, tortur, krig, utpressing, hvitvasking av penger, økonomiske leiemordere, falske flagg angrep, medias løgner og hjernevaskede ordreadlydere som frivillig har latt seg omforme til sekundærpsykopater, og alt er i regi av av primærpsykopatene som har skrevet manus og trekker i trådene bak kulissene.” http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html
“Hannah Arendt skrev allerede i 1964 om motviljen mot å kritisere og dømme andre mennesker. Det ble betraktet som ufint og vulgært å beskrive en annen person som ond. Noen stiller seg sikkert tvilende til benevnelsen. Hva har vi å vinne ved å utpeke mennesker og handlinger som grusomme og onde ? Oppfordrer ikke det til hat og demonisering, noe som ikke virker som en farbar vei ?
Jeg mener det er nødvendig å snakke om ondskap, grusomheter og ondsinnethet. Ikke for å demonisere, hevne seg eller hate, men for å synliggjøre ondskapen. I trenden å “forstå” overgriperen – uansett om det handler om en femten år gammel mobber eller en trettisju år gammel konemishandler – ligger det ofte en tendens til å unnskylde og dermed skjule ondskapen. Hvis vi fortsetter å dekke over, unnskylde og forminske ansvaret for de onde handlingene som tross alt begås, risikerer vi å gjøre det vondt verre. Ondskapen må synliggjøres for å kunne tilintetgjøres.”
Ann Heberlein, fra hennes bok: Det var ikke min skyld, kunsten å ta ansvar
“I England er det ikke kriminelt å slå barn (i 2008 var det ikke det, da denne boken gikk i trykken), og i en del kretser betraktes det fremdeles som et naturlig innslag i barnets oppdragelse. Innebærer det at å gi barn ørefik er feil i Lund eller et annet sted i Skandinavia, men akseptabelt i England ? Naturligvis ikke. Uansett hvor en ørefik utdeles, er handlingen gal. Det er nemlig galt å slå barn (andre også, for den saks skyld).
I korthet går den kulturrelativistiske teorien ut på følgende: Utgangspunktet er at ulike kulturer har ulike moralske koder. Det er kodene innenfor hvert samfunn som avgjør hva som er riktig i nettopp dette samfunnet. Om en handling ifølge samfunnets kodeks er riktig, så er den riktig uansett hva andre som bekjenner seg til andre moralske koder måtte mene.
Kulturrelativistene hevder at det ikke finnes noen mulighet til objektivt å bedømme om en kulturs moralkodeks er bedre enn en annen. Det egne samfunnets moralkoder har ingen særskilt stilling, det er ganske enkelt bare en kode blant alle andre. Relativistene avviser forekomsten av en universell sannhet innenfor etikk: Det finnes ingen moralsk sannhet som gjelder for alle mennesker i alle tider. Dessuten er det arrogant å dømme og bedømme andre menneskers handlinger og adferd. Kulurrelativistene mener at vi skal anta en tolerant holdning overfor andre kulturer.
Resonnementet får unektelig en del mindre ønskeverdige konsekvenser. Det umuliggjør kritikk, både av vårt eget og andres samfunn. Moralsk forandring og forbedring blir også umulig. For eksempel ville det ha vært umulig å kritisere og dermed avskaffe slavehandel. Uten kritikk skjer det ingen reformer. Hvis man er av den oppfatning at vi ikke kan påstå at visse former for skikk og bruk, normer, verdier og prinsipper er bedre enn andre, må vi, i toleransens navn, akseptere at en del samfunn praktiserer dødsstraff og tortur, og at noen kulturer forfølger jøder og homoseksuelle.
Det finnes imidlertid et par svakheter i det kulturrelativistiske resonnementet. Den første handler om gapet mellom er og bør. At noe er på en bestemt måte, for eksempel at kvinner tjener mindre enn menn, eller at somaliere praktiserer kjønnslemlesting av kvinner, er ikke det samme som at det bør være slik. Hvis vi hadde akseptert at det som foreligger, det som er, er riktig – det vil si at det bør være på den måten – hadde vi sannsynligvis fortsatt bodd i grotter. Hva som er riktig og galt , er ikke bare et spørsmål om smak og behag. At det finnes ulike skikker i ulike samfunn, behøver ikke innebære at det ikke finnes objektive verdier, at det ikke finnes noe som i objektiv forstand er riktig og bra.
Vi kan tross alt finnen noen felles verdier i ulike kulturer. I alle kulturer er det høyt verdsatt å ta seg av sitt avkom, det betraktes mer eller mindre som en plikt å sørge for sine barn. I de fleste kulturer hersker det også enighet om at det er viktig å snakke sant. Videre anses det som en plikt å redde liv, og det er forbudt å drepe uskyldige. Altså finnes det likevel en del punkter som mennesker er enige om.
Hvorfor er vi så redde for å kritisere hverandre og hverandres tradisjoner, skikk og bruk ? Jeg tror det handler om at mennesker ikke vil <<bry seg>>. Kansje er det også et uttrykk for <<toleranse>>, men jeg mener at vi skal passe oss for å tolerere intoleranse og undertrykkelse. Det er ikke alt som passer seg! Alle ideer, ideologier og ulike former for praksis er ganske enkelt ikke like bra.
Til tross for mine innvendinger mot det kulturrelativistiske resonnementet er det en del å lære av det. For det første bør vi ta på alvor advarselen om å ta for gitt at våre egne preferanser alltid er riktige og sanne. Det finnes ikke rasjonelle svar, ikke noe som objektivt sett er riktig eller galt i alle spørsmål, selv om jeg mener at det finnes riktig og galt i enkelte grunnleggende spørsmål. Dessuten er det viktig med åpenhet – å forsøke å se bort fra og se gjennom våre egne preferanser og fordommer når vi betrakter andre menneskers livsstil.”
Fra boken: Det var ikke min skyld! Kunsten å ta ansvar av Ann Heberlein – 2008
En gang for lenge siden var Sannheten og Løgnen på en reise sammen med Ilden og Vannet. På veien møtte de en dyreflokk som de alle hadde lyst på. De diskuterte dette og fant ut at det mest rettferdige var å dele flokken i fire deler og ta en del hver. På den måten fikk alle like mye.
Men løgnen var grådig og ville har mer. Derfor gikk han bort til Vannet og hvisket: “Jeg må advare deg, Ilden har tenkt å ta dyrene dine. Han vil brenne opp gresset og trærne langs elva der du bor og jage bort dyreflokken. Jeg synes du skal slukke ilden med en gang, slik at vi kan dele flokken hans.” Vannet var dum nok til å høre på Løgnen. Han kastet seg over Ilden og slukket ham.
Så gikk Løgnen til Sannheten. “Se hva Vannet har gjort, han har drept Ilden og tatt dyrene hans. Vi bør ikke være sammen med slike som ham. Vi bør ta alle dyrene og løpe opp på fjellet.” Sannheten trodde på løgnen og var enig, og sammen jaget de helle flokken opp på fjellet. “Vent på meg,” ropte Vannet og løp etter, men han kunne ikke løpe oppover bakken og måtte bli igjen nede på sletta.
Da de nådde toppen av fjellet, snudde Løgnen seg mot Sannheten og ropte: “Nå lurte jeg deg, din tosk. Gi meg dyrene dine og bli tjeneren min ellers knuser jeg deg!” “Du har nok lurt meg,” sa Sannheten, “men tjeneren din blir jeg aldri!” Så begynte de å slåss, og de sloss i mange dager. Ingen ville gi seg, og til slutt ble de enige om å rope på Vinden og be ham utpeke en vinner.
Vinden kom med stor fart opp fjellsidene, og hørte på det de hadde å si. “I denne kampen er det ingen vinner eller taper,” sa Vinden. “Dere to skal alltid kjempe mot hverandre. En gang vil Sannheten vinne, en annen gang Løgnen, og da må Sannheten reise seg og kjempe videre. Sannheten skal slåss mot Løgnen til verdens ende, og han må alltid passe seg, slik at han ikke blir knust en gang for alle.” Og den dag i dag er Sannheten og Løgnen i slåsskamp med hverandre.
Etiopisk eventyr
“Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom.”
“Byråkratiet er en verdensomspennende sykdom som truer den moderne staten. Mange forfattere har behandlet dette emnet, men har mislykkes i å fremstille hva slags alvorlig onde det er. De har foretrukket å behandle det som en av disse latterlige små ulempene i det daglige livet som man ikke kan bli kvitt. Det jeg her vil vise, er at det ikke skader å le av byråkratiet, så lenge vi husker at vi så må tilintetgjøre det, for hvis ikke så kommer det til å tilintetgjøre oss.
Først og fremst så må vi være forsiktige, slik at vi ikke blander sammen byråkrati og administrasjon. Byråkratene hilser selvfølgelig en slik sammenblanding med begeistring og tar den som et påskudd for å hånlig kunne si: “Hva ? Kan dere tenke dere et samfunn uten administrasjon i et moderne samfunn der dets funksjoner hele tiden vokser i omfang og hele tiden blir mer og mer innviklet ?” Byråkratiet begynner der det den nyttige og anvendelige administrasjonen slutter, når de embedsverk, som gjennom den normale administrasjonen fungerer, viser en sykelig tilvekst som ikke står i noen som helst proposisjon til den nytten de gjør, da blir de parasitter som suger livskraften ut av verten.
Byråkratiets dødvekt har en altomfattende effekt som griper inn i samfunnets ledende sjikt med en lammende innvirkning på all virksomhet. Den er som et virus som er tilstedet i alle blodårer i samfunnskroppen. Dette viruset smitter alle det kommer i kontakt med uansett hvor langt det er fra kilden, med en selvgod og travel dumhet.
Det spesielle symptomet som avslører virusets nærvær, er dets uslukkelige tørst etter papir. Hele dagen lang sysselsetter pasienten seg med å fylle ut skjemaer, og han får sine underordnende til å gjøre det samme, som han igjen skal granske. Han kan ikke lenger gi en muntlig order, eller diskutere et spørsmål kortfattet og i raske ordelag. Han skriver og sender notater og krever notater i retur som skal støtte seg på rapporter.
Alle embedsverk har en naturlig tilbøyelighet for å utarte. De glemmer litt etter litt at hensikten med deres eksistens var at de hadde en spesifikk oppgave der formålet var at de skulle være et redskap som skulle utføre en angitt tjeneste. Men de blir så overbevist om at de som embedsverk utgjør et mål i seg selv og at allmenheten bare eksisterer for å gi dem mulighet for å utøve sin energi og livlige oppfinnsomhet. Det betrakter allmenheten som en kunstner oppfatter sitt materiell, som han kan forme som han finner det for godt. Ifølge deres oppfatning ble allmenheten skapt bare fordi at byråkratiet en dag skulle få makt over dem og svinge pisken over dem.
Dypt overbevist om at dette er rett og riktig ser byråkratiet selvfølgelig ingen grunn til å sette begrensinger for seg selv. Tvert i mot betrakter den sin egen tilvekst som et tegn på et virkelig livskraftig samfunn. Hvert nytt embedsverk er en triumf for framskrittet som hele byråkratiet må strebe etter å opprettholde, selv etter at den spesielle oppgaven er sluttført.
Byråkratiet ruver evig over samfunnet, det søker virksomhetsformer som kan ha unngått deres omfattende kontroll, og er alltid beredt til å foreslå nye restriktive tiltak. Byråkratiet hyller den trossretningen der et liv uten regelverk og skjemaer er et liv i barbari og at vi først blir siviliserte når vi har blitt dressert. Den aller minste lille nye lov tjener dessuten på en vidunderlig måte byråkratiets formål gjennom at det krever ny byråkrater for sin tvangsfullbyrding.
Å skape en forskrift er å skape en mulighet til å bryte den. Å skape en overtredelse er å skape en ny myndighet for å undertrykke den. Vi kan forestille oss ett fullstendig organisert byråkratisk samfunn, der ikke en gang den mest lovlydige borger skulle kunne unngå å begå så mange lovovertredelser hver eneste dag, at et dusin byråkrater skulle få arbeide med med å overvåke han.
Det menneskelige livets detaljer savner interesse for byråkratiet om de ikke faller inn under de kategorier og punkter som er å finne i byråkratiets skjemaer. Byråkratiet kjenner seg krenket ved tanken av at et ubetydelig menneske kan forstyrre deres majestetiske rytme og strenge tidstabeller, da den byråkratiske tiden er den eneste tiden man regner med, og den har sine egne uforanderlige lover. Av alle styresett, så er det demokratiet som har mest å frykte fra byråkratiet, fordi det ligger i dets vesen og respektere grunnloven og rygge tilbake for hver vilkårlig maktutøving. Derfor gir den etter for byråkratiet. Og derfor kan disse uforstyrret legge ut diktaturets garn midt inne i demokratiet. Deres diktatur har ikke noe navn og ingen synlig leder, men den besetter alle strategiske punkter, slik at tyranniets grunnvoller ligger klare når en kampgruppe og deres ledere tar makten over staten.
Dypere sett så har byråkratiet forberedt det hele i forveien gjennom å bedøve medborgernes samvittighet og evne til å tenke selvstendig, ved å få ham til å glemme frihetens sanne betydning. Og så en vakker dag våkner han opp å ser at det ikke er noen stor forskjell mellom han selv og en undersått i en despotisk styrt stat. Han hyller ikke lengre en frihet, som ikke lengre er noe mer enn enn et slagord i offisielle taler. Han forsøker ikke lengre å forsvare den, han vet ikke en gang hvordan skulle fått det til om han så ville det.
Skal menneskene klare å møte problemene i fremtiden og ha en sjanse til å løse dem, så må det gjøres drastiske endringer for å hindre at administrasjonen utarter og forvandles til byråkrati.”
At plantetypen ikke kan holdes konstant ved frøformering.
At en levedyktig variant kan formeres ved knolldeling og forbli noenlunde uforandret.
At det i gjennomsnitt årlig er mulig å få 10 planter av en. I løpet av tolv år skulle man således kunne få hundre milliarder planter av samme type.
At alle gartnere som dyrker georginer kaster bort tønnevis av uønskede knoller, og at de fleste av dem ofte tenker på hvilket næringsmiddel dette avfallet ville være, om det bare var spiselig.
At georginer ikke er så nøye på jordbunnen, men gror så å si over alt, når bare typen er riktig valgt og pleies med omhu.
At georginer vokser vilt i Guatemala og der i århundrenes løp gjennom frøformering har dannet uendelig antall varianter. Det ville ikke være så urimelig å anta at en eller annen av disse ville være kommet i besittelse av merkelige, høyst merkelige egenskaper.
Padre Tomas hadde døpt gutten Juan Rafael de la Medina Torres, og da var det jo ikke å undres over at han siden gikk under navnet Pepe. Da han var fem år, hadde kroppen hans allerede begynt å tape noe av sin barnslighet, og de indianske kinnbenene ga alt rike løfter om videre utvikling. Under det flokete svarte håret bak de mørke funklende øynene hans, trivdes mange slags drømmer.
Det var noe til drømmerier for en som ikke kjente mer av verden enn den stien som førte langs vulkansiden til landsbyen, der misjonen lå, og dessuten litt til en annen sti som gikk til pappas usle mais og bønneåkrer på fjellsiden og der fra ned til kaffefincaèn. Både titt og ofte ristet pappa på hodet til drømmeriene. Uten verken hardhet eller større ømhet formante han Pepe til å slutte med å ville erobre verden. Gutten burde heller tenke litt på å få sanket mest mulig gress å tørke det, så det kunne brukes til mammas vev eller til å tekke taket med. Å ta seg en lur på jordgulvet i hytta var også å foretrekke.
Somme tider inskrenket Pepe seg til bare å drømme om å bli en riktig stor trollmann, en som var mer respektert i landsbyen enn den gamle tannlause stakkaren som nå ikke lenger orket å få folk til å gjøre saker og ting. Når han, Pepe, fikk makt ville han pine og plage søsteren til gjengjeld for all ertingen hennes. Ja, naturligvis aktet han ikke å gjøre henne for mye vondt, for da ville padre Tomas bli sinna på ham, men når hun hadde fått passelig mye , ville han tilgi henne og kle henne opp like fint som den senora Norte Americana han en dag hadde sett på torget i landsbyen.
Men for det meste drømte Pepe mer storslagent enn som så. Han skulle bli like stor som selve el Presidente de Guatemala. Riktignok hadde gutten aldri sett el Presidente som bodde på et fint slott i hovedstaden, men han skjønte at den karen måtte være minst like grom som selve padre Tomas. Når så langt kom, skulle det bli rikelig med tortillas og bønner til alle tider. Alle folk skulle få stappe i seg til magene deres skinte som gresskar i sola. Det var så visst ikke for mye for en så mektig politico som han skulle bli. Han aktet å være som en far for hele verden, men først måtte han han naturligvis erobre den og straffe folk litt for å sette seg i respekt, men siden skulle han gi dem alt de trengte.
Slik drømte unge Juan Rafael de la Medina Torres helt til det en dag skjedde noe.
Pepe visste godt at alle ville georginerøtter ikke er spiselige. Såpass visste alle ja , selv den dumme senora Norte Americana, som etter alle de dumme spørsmålene hennes å dømme ellers, praktisk talt ingenting visste. Men georgineknollene var ordentlig delikate å se til, og hver gang han grov opp noen, måtte han smake ørlite grann på dem. En dag da han var ute etter gress, kom han tilfeldigvis til å rykke opp en georgine med roten. Det var en pen med tykk stilk og mange knoller. Forsiktig brøt han av en av dem og smakte på den. Den var så god at han strålte over hele fjeset. Den snakkesalige søsteren hans satt i et tre å lurte på ham. Nå klatret hun ned å sprang til mamma for å sladre. Pepe spiste skitt igjen.
Møysommelig kom mamma seg opp fra veven og gikk ut etter Pepe. Han pleide som regel å stikke av når han så henne komme kjeftende, men denne gangen ble han sittende på marken og ga Mamacitaèn sin et stykke georgine knoll da hun kom bort til han. Hun ble så forbauset over den uvanlige oppførselen hans at hun istedenfor å varme ørene på ham, bare ble stående å lukte mistenksomt på knollen. Så smakte hun på den og kom plutselig til å se like strålende henrykt ut som Pepe. Omhyggelig samlet hun sammen hele den bunten av knoller som neste års planter slumret i.
Storøyd og med en munn som for en gang skyld var lukket, glodde Søster Marguerite på de to. Hun pusset nesen med en finger og våget seg nærmer, men ikke så nær at Pepe kunne slå til henne. Hun rakte hånden langt frem for å få en smakebit. De skrå øynene hennes ble enda større og munnen måpte av overraskelse da både Pepe og mamma bød henne biter av knollen. Den vesle villstyringen bet også av et stykke rot og tygget den. Ingen ble det minste forbauset da hun la armen om broren sin og kalte ham Pepito. Han lot ganske uanfektet dette merkelige skje. Med stor omhu ga så alle tre seg til å rykke opp alle georginene i nærheten, men de var alle sammen bitre og ekle. Bare denne ene planten smakte godt.
Mamma brukte macheten sin like flink som en kirurg bruker disseksjonskniven og delte opp planten slik at hver knopp på den hadde en knoll hengende til næring under veksten. Mens Pepe og søsteren sto å så på, planten hun så de ti knollene i den fete vulkanske jorden nær hyttedøren. Der kunne hun vokte å pleie plantene. Pappa ville sikkert komme til å tro hun var blitt gal hvis han fikk se henne bale med georginene, så hun skar av et lite stykke av en knoll og gjemte det til han. Hele resten av dagen arbeidet hun og barna fedelig og flittig sammen. Så lenge han av og til kunne gå ut å titte på det stedet der georginen var plantet, likte Pepe seg. Han samlet mer gress til veven enn noensinne tidligere. Også Marguerite strevet for første gangen flittig og villig med å lære seg å veve. Hun tok seg bare nå og da en hvil for å gå ut å kaste et blikk på det stedet i den fuktige bløte jorden der georginen var blitt plantet. Mamma kjeftet slett ike på henne for det, for hun fant også at hun stund imellom måtte titte litt på stedet.
Solen var gått ned og de kalde våte skyene la seg over fjellet da pappa kom hjem fra arbeidet på kaffefinca`en. De svarte øynene hans gnistret av sinne og fjeset hans la seg i mørke folder da han så at det ingen røk filtret ut gjennom gresstaket på hytten og da han han ikke kunne lukte bønner bønner som kokte til kvelds. Men det uvanlige synet av kone og unger flittig ved veven i tussmørket, fikk ham til å legge bånd på seg.
Da mamma så ham i døren, sprang hun opp som en ungpike igjen. Hun rakte ham et stykke knoll. Han tok det, undersøkte det og så på henne. Spis det! Sa hun.
Forvirret og litt redd bet han et stykke av. Knapt hadde han tygget litt på det før han så like henrykt ut som familien hadde gjort hele ettermiddagen. Ikke før ut på neste dag ble noen av dem sultne igjen. Men etter noen dager forsvant den narkotiske virkningen av knollen og fjesene deres fikk det vanlige uttrykket igjen. Pepe og søsteren sloss som ville dyr mens mamma varmet ørene deres og kjeftet. Pappa var vekselsvis arg og taus, slik han pleide. Likevel passet hele familien nøye på det stedet der georginene var satt ned. Selv når de sloss som verst hold de to barna seg unna georginesengen.
De lyse og saftige spirene ble snart synlige over jorden og vokste fort videre. Fra time til time passet familien daglig på at intet kryp eller insekt fikk sette seg fast på spirene, heller ingen mager vill kylling fikk hakke på på dem eller bikkje grave dem opp.
På to måneder blomstret georgiene, og da visste familien Torres at under jorden dannet det seg nye knoller. Hverken bladene eller blomstrene smakte godt, men da kronene åpnet seg, spredte det seg en fin duft omkring hytten og strømmet inn gjennom døren. Igjen ble familien Torres fredelig og snill. Ikke et ondt ord ble vekslet. Pappa la seg ikke lenger i skyggen av et tre for å pimpe brennevin til han begynte å true vennene sine på livet, bare for i neste øyeblikk å gråte angerens tårer. Marguerite ertet ikke lenger Pepe, men satt hele dagen å nynnet over veven, Og Pepe lot være å fange papegøyer i snare for å pine dem. Det var ikke lenger nødvendig å skrifte haugevis med synder for padre Tomas.
Til slutt holdt ikke den gode mannen det ut lenger. Han kjente indianerne sine godt nok til å vite at det måtte være noe splitter pine galt hjemme hos Torres. Ingen indianere kunne være så snille som denne familien i skriftestolen påsto den var. Han tok til å engstes for sjelene deres. En skjønn dag la han i vei til hytten og kom frem akkurat som det ble gravd georgine røtter der. Forbauset så han hvor omhyggelig familien behandlet de ville plantene. De henrykte og smilende fjesene deres forbauset ham enda mer.
Mamma Torres hadde sett ham komme og rakte den gode mannen et lite stykke georgineknoll. Hun gjorde tegn til ham at han skulle spise det. Mangt og meget hadde padre Tomas døyet for sitt arbeide og sine sognebarns skyld, så han nølte ikke med å smake litt på en slik bitter og ekkel rot, om det bare kunne kunne gjenopprette tilliten til ham. Som han sto der midt i svart oppgravd jord utenfor hytten følte padre Tomas det plutselig som om et englekor sang i hodet på ham?
Denne gangen var det over hundre planter, og den gode padre ble på stedet og hjalp til, intill alle sammen var kommet i den gode jorden igjen. Da han også fant at han ikke trengte mer mat før neste dag, gikk han tilbake til Torres familien og sa: ?Ta endelig godt vare på de plantene, barna mine!?
De hadde holdt noen knoller av og ga ham dem som hans andel. Han tok dem med tilbake til misjonen og plantet dem der.
Da Pepe var blitt åtte år, hadde de tusen planter, og da han ble ni var det ti tusen planter spredt over hele landsbyen. Nå var det fred og velstand der. Ingen manns hånd ble løftet mot en annen. Selv hønsene, grisene og hundene ble skikkelig behandlet.
Padre Tomas hadde for lenge siden sendt knoller til andre landsbyer og misjoner. Det varte ikke lenge før hele Guatemala regelmessig spiste georgineknoller. Alle visste at milltæret en gang hadde sammensvoret seg mot el Presidente, for å styrte ham. Kansje det en dag ville ha kommet så langt at det virkelig ble gjort. I mellomtiden var det blitt tid til å få i stand et annet komplott som i tur og orden ville styrte den diktatoren som fulgte el Presidente.
Men nå fant plutselig deltakerne i både komplott 1 og nummer 2 at de foretrakk å dyrke georginer i hagene sine. De fant det best å drøfte nye måter å spare penger for skatteyterne. Ja, de sendte soldater ut for å hjelpe borgerne i de fredelige syslene deres. Politikerne holdt oppp med å plyndre staten og å sende penger til utlandet så de kunne leve i sus og dus der når de måtte pakke sammen og dra bort. Det ble til og med bygd fylkesskoler og veier til landet.
Det fantes ikke lenger verken ulykkelige, dovne eller onde mennekser i Guatemala. Hver dag var som en fiesta, da alle nøt livet og dyrket georginer. Daglig ble det brakt haugevis av knoller på torget, så hver byboer kunne få sin andel i mirakelføden. Turister strømmet til landet og kjøpte knoller som de sendte hjem til slekt og venner. Slik som i alle andre hovedsteder hadde det også i Guatemala City vært drevet spionasje og kontraspionasje i ambasadene.
Ingen Norte Americano foretningsmann foretok seg noe som helst uten at en engelskmann snart gjorde et mottrekk. Hinduene passet på muhamedanerne og muhamedanerne voktet på hinduene. Selv Wun Sing Low, kineseren som i tyve år hadde drevet vaskeri, viste seg nå å ha vært en russisk spion som sendte kodemeldinger nedskrevet på skjortene. Alle var fiendlig innstilt mot Sovjet, og dets ambassade syntes den så en fordekt trussel i hver peons øye.
All verdens regjeringer var blitt vant med å få lange rapporter som de kikket litt i mens de gjespet av kjedsomhet. En manns diplomatiske verdi berodde på vekten av de rapportene han sendte og på det antall kriser han kom undervær med. Likevel tok det litt tid før regjeringene ble oppmerksomme på at det sluttet å komme vanlige rapporter fra Guatemala. Nå kom det ikke annet enn bare gode ord og fredelige beretninger fra spionsentralene der. Ingen lot til å tenke ondt om sin neste eller mistenke ham.
Moskva, som alltid er mistroisk på grunn av sitt mindreverdskompleks, var den første hovedstaden som kalte ambasadøren sin hjem. Det ble forlangt en forklaring på de umarxistiske godlynte rapportene om tilstanden i et kapitalistisk land. Man ønsket å vite hvorfor det i mangel av virkelig trøbbel i landet var blitt diktet opp noe.
Ambassadøren hadde tatt med seg en hel del georgineknoller og spiste selv en mengde. Det var blitt konstatert at menneskekroppen kunne lagre opp næring fra knollene gjennom lange tider, og han aktet ikke å ta noen sjanser. Under hele den rutinemessige torturen opprettholdt han sin henrykkelse. Til slutt ble det ingen annen utvei for torturistene enn selv å smake på georginene, så de kunne få håndgripelige beviser på at diplomaten for med løgn og bedrag. Men det førte bare til at torturistene selv ble underkastet samme behandling, fordi de ikke vil drive yrket sitt lenger. I tur og orden spiste så deres inkvisitorer av knollene også videre inntil det ikke ble andre igjen enn selve Politibyrå til å fortsette arbeidet med å bringe demokratiets velsignelser til det arbeidende folk. Men selv dette gikk i stå, for den ene etter den andre av medlemmene, like opp fra lederen i egen person, smakte på knollene og falt fra.
Alt dette tok jo tid og i mellomtiden spiste også mindre mistenksomme ledere for andre nasjoner av georginene. Da det så endelig kom oppriktige ord om fred og godvilje fra Moskva til hele verden, ble de møtt med like oppriktige svar fra det henrykte utland.
Etter tolv års forløp vokste det georginer overalt på jorden, og alle mennesker spiste dem. Beringstredet eskimoen, Kongo pygmeen, aborigneren, den tibetanske yak gjetereren sammen med alle andre ville, halvville og siviliserte folkeslag dyrket med omhu den vidunderlige planten. For første gang i historien var de misirable massene i India og forsultne kineserne virkelig mette hver eneste dag og nøt livet. Fred og fremskritt, godvilje og lykke fantes alle steder på kloden.
Pepe var imellomtiden blitt sytten år og altså for lengst gifteferdig. Det hadde ikke hastet slik med å finne en kone å stifte familie nå da alt var blitt så annerledes. Barna fikk lov til å undra seg ansvaret lengst mulig, men sytten år var like fullt i seneste laget for en ung mann når det gjaldt å ta fatt på å sette barn til verden, så nå var bryllupsdagen kommet til Pepe. På den dagen ville han bli kalt ved sitt fulle navn, Juan Rafael de la Medina Torres. Enda han var så voksen visste han uhyre lite om verden utenfor sin egen landsby. Ja, i virkeligheten kjente han stadig bare stien nedover vulkanen til landsbyen og den som førte oppover der det før vokste mais og bønner, men nå georginer foruten den som gikk fjellet ned til kaffefinc`an. At det hersket velstand og lykke i hans nærhet, visste han også.
Ennå barfot, men kledd i de fineste knebuksene sine, stripet som peppermyntestenger, med rødt skjerf om det smekre livet, sprang han nedover stien til misjonen der Maria ventet og der padre Tomas ville spleise han og henne for livet. Mens han halvt løp og halvt gikk, kom han forbi det stedet der han hadde funnet den første georginen. Det fikk ham til å tenke på guttedagene. Han lo høyt, ranket ryggen og ropte ut i morgen luften: For en tosk jeg var den gangen ! Så lo han og ropte igjen høyt og tydelig: Jeg husker jeg var så vill da at jeg drømte om å erobre hele verden!”
“Propaganda minister Joseph Goebbels formulerte et viktig retorisk prinsipp: For at propaganda skal være effektiv og ha en mulighet til å nå frem, så må den henvende seg til de minst intelligente, de minst informerte. Gjør den det så får man også med seg alle andre.”
Fra boken Praktisk retorikk av Gøran Hægg.
Og herunder så hører jo også hersketeknikker. Veldig mange lar seg skremme eller overbevise av ordene konspirasjonsteori eller konspirasjonsteoretiker. For de som kynisk bruker dem, så er disse ordene et verktøy som i de uninformertes sine øyne er synonymt med at en sak eller et tema ikke har noe med virkeligheten å gjøre og at de som formidler slike saker er dumme. Men går man i dybden på det så viser det seg at flertallet av de som tror at konspirasjonsretorikken er det samme som å ha et trumfkort som knuser all annen argumentasjon og dokumentasjon, de TROR, akkurat som fanatiske religiøse som gjentar et mantra de har har adoptert uten å vite hva det egentlig betyr og hvorfor det brukes. Et eksempel:
Min far har også brukt konspirasjonsretorikken som hersketeknikk mot meg. En gang da jeg sa at det var mye mistenkelig rundt 9/11 så sa han, jammen det der er jo bare konspirasjonsteorier, da sa jeg: “siden du vet at dette er en konspirasjonsteori, så må jo du vite veldig mye om hva den offisielle forklaringen går ut på, og hva konspirasjonsteoriene går ut på. Nå vil jeg gjerne at du deler den kunnskapen med meg. Jeg har god tid, jeg skal sitte her å lytte på det du har å si.” Det ble helt stille gitt, han hadde ingenting å si plutselig. På mange områder så er han oppegående, men ikke når det gjelder denne saken, og han brukte heller ikke metoden bevisst, men jeg gjorde han bevisst på at han gjorde det.
De som kynisk bruker konspirasjonsretorikken, altså de som bevisst bruker den som hersketeknikk for å latterliggjøre og få fokuset vekk fra sak slik at de i stedet kan få rettet den mot personer som stiller spørsmål ved saken, de er ikke interessert i oppklare om spørsmålene som blir stilt er riktige eller gale, de er kun interessert i å få dem som stiller spørsmål til å virke upålitelige. Men det som er interessant er at konspirasjonsretorikken ikke lenger har den effekten den hadde, flere og flere ser hva slags hensikt de som bruker den har, slik at når den blir brukt som ammunisjon så rikosjerer den ofte og rammer avsender i stedet for den planlagte mottaker.
Vet du om dette er en konspirasjonsteori eller antar du det? For hvis du vet at det er konspirasjonsteori så regner jeg med at du uten problem kan plukke i fra hverandre det som artikkelen formidler og vise til det du mener er feilaktig der. Hvis ikke så er det jo slik at alle kan si at noe er en konspirasjonsteori uten at man konkretiserer hvorfor det er det, eller er det slik at det kun er noen utvalgte som kan bruke det som trumfkort? I så fall hva er kriteriene for å bli en slik utvalgt en?
På nettsiden til Antirasistisk Senter (ARS) kan man lese dette om stiftelsens formål:
“Antirasistisk Senter er en uavhengig stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn”
De to siste ordene, “rettferdig samfunn” sier det meste for i et rettferdig samfunn skal det ikke finnes rasisme.
Hva hvis ledelsen og redaksjonen i ARS konstruerer rasisme, eller at ARS bevisst publiserer konstruert antisemittisme på sin nettside? Hvis de gjør det, betyr ikke det at den statsfinansierte stiftelsen bryter med deres eget formål? For det er da alt annet enn rettferdig å tillegge mennesker og et politisk parti, meninger og standpunkter de aldri har gitt uttrykk for.
18. mai 2017 publiserte ARS en artikkel med tittelen Nye partier i konspi-land. Der fremmes det en rekke usanne påstander og grove insinuasjoner for å knytte Norgespartiet og lederen Lars Rønbeck til rasisme og jødehat. Her skal vi se om ARS har noen legitime grunner til å gjøre det, eller om det faktisk er slik at ARS bevisst publiserer konstruert antisemittisme fra John Færseth.
Innledningsvis kan det være greit å informere at leder og ansvarlig redaktør Rune Berglund Steen ble informert, via en telefonsamtale, om at påstandene til Færseth er grove usannheter.
Svaret til lederen er skuffende og utrolig arrogant. Når Berglund Steen får spørsmål om hvordan de kan få seg til å publisere slike grove usannheter er dette noe av hva han svarer (fra et lydopptak av telefonsamtalen):
“Jeg har ikke tenkt til å svare deg på noe som helst jeg. […] Så lenge han har skrevet det, så vil jeg anta at det er riktig. Men jeg skal nevne det for han, og hvis noe skal være feil, så vil jeg be han rette det”
Lederen og redaksjonen unnlater deretter å svare på en detaljert epost fra Norgespartiet. Ergo er det liten tvil om at ARS selv går god for de grove usannhetene, og at de foretrekker å la løgnene forbli publisert selv etter at de er informert om de faktiske forhold. ARS er også gjort oppmerksom på at Færseth tidligere er avslørt i grov løgn om Norgespartiet bl.a. via en replikk i Dagbladet.
Når Berglund Steen ble gjort oppmerksom på at stiftelsen faktisk er ansvarlig for det som publiseres på nettstedet, er svaret at artikkelen er skrevet av en ekstern skribent. Men hvor lite ansvar har egentlig redaktør Berglund Steen og resten av redaksjonen for innholdet, all den tid ARS selv sier klart i fra på nettsiden at det de har publisert handler om antisemittisme. Både på forsiden og i den enkelte artikkelen nærmest hyles det mot leseren at det handler om antisemittisme. Det er mao. opplagt at ARS ikke “bare” har publisert meningsytringer fra en ekstern skribent, men at redaksjonen selv har vurdert innholdet og tatt et klart standpunkt til påstandene som fremmes ved å kategorisere artikkelen som ANTISEMITTISME. Slik ser introteksten ut på nettavisen til stiftelsen:
Alvorlighetsgraden og det faktum at dette er fabrikerte påstander for å sverte Norgespartiet og lederen i partiet, gjør at dette fortjener full oppmerksomhet i det offentlige rom. Oss bekjent er det verken etisk forsvarlig, eller lovlig, å publisere konstruert antisemittisme og grove løgner av denne type.
Her er noen av de mest alvorlige påstandene fra John Færseth og ARS om Norgespartiet og lederen Lars Rønbeck
“Norgespartiet og Alliansen snakker om jødiske eliter”
“Begge har ledere som har kommet med det som kan tolkes som konspiratoriske uttalelser om jøder og deres påståtte maktposisjon i USA og Norge”
“Norgespartiets leder hevder at en jødisk familie kontrollerer samtlige sentralbanker”
“Norgespartiet: «Propagandatall» om holocaust og jøder som «problem»”
Etter å ha varmet opp leserne med påstandene ovenfor, kommer Færseth med det han antakelig mener skal få leserne til å tro på hans forvirrede fremstilling om at dette skal handle om noe antisemittisk:
“På facebooksiden sin har Norgespartiets leder Lars Rønbeck delt en video som forteller at den jødiske Rothschildfamilien kontrollerer sentralbankene i alle land unntatt tre”
og denne:
“En annen video på Rønbecks vegg hevder at det nazistiske folkemordet på seks millioner jøder er et propagandatall som har blitt forsøkt lansert flere ganger gjennom historien, med teksten «Her ser det ut til at historien om 2. verdenskrig må opp til sterk revidering?»”
Den første videoen som Færseth viser til er helt uproblematisk. At flere medlemmer i Rothschild imperiet har hatt og fremdeles har svært mye makt, og at den samme familien har vært innvolvert i mye korrupsjon opp gjennom historien er godt dokumentert. Som et eksempel på hva slags grov korrupsjon mektige Rothschilds er innvolvert i, kan vi vise til at Rothschild imperiet var en av flere mektige grupper i dannelsen av det som misvisende kalles for den amerikanske sentralbanken – The Federal Reserve (Fed). Fed ble opprettet som en direkte følge av en dokumentert konspirasjon utført av flere av de mektigste og rikeste familiene på den tiden. Kort fortalt sørget disse korrupte menneskene for å dra nasjoner inn i bunnløs gjeld ved å legge grunnlaget for dannelsen av Federal Reserve, som igjen førte til at den amerikanske staten setter seg selv i gjeld til private banker. Mer om dette finansielle bedraget, og hvorfor nasjoner ikke bør låne penger av private banker kan man finne her: Det økonomiske bedraget. Videoen Færseth ikke legger ut lenke til er denne: ROTHSCHILD?s MASTER PLAN. Her er den samme videoen på YouTube.
Det er selvfølgelig ikke noe antisemittisme å påstå at Rothschild imperiet manipulerer andre mennesker med makt og penger slik at de oppnår en ønsket effekt. Man kan med rette påstå at det i videoen fremmes en konspirasjonsteori, all den tid påstandene ikke er dokumentert i selve videoen. At påstandene ikke dokumenteres i selve videoen spiller liten rolle. Det er uansett godt dokumentert hva slags kynisk og korrupt maktelite som kritiseres. En påstand om at Rothschild imperiet er innvolvert i invasjoner og krig i land som tidligere ikke har underkastet seg den samme destruktive økonomiske politikken, som bl.a. har bidratt til Rothschilds enorme rikdom, kan være korrekt eller feil. Det er uansett ikke antisemittisme.
Her er noen ytringer fra tidligere maktpersoner i Rothschild imperiet:
“Let me issue and control a nation?s money and I care not who writes the laws.”
Mayer Amschel Bauer Rothschild, 1744 -1812
“I care not what puppet is placed upon the throne of England to rule the Empire on which the sun never sets. The man that controls Britain?s money supply controls the British Empire, and I control the British money supply.”
Baron Nathan Mayer de Rothschild, 1840 – 1915
I forhold til de siste påstandene som Færseth fremmer ovenfor kommer han med en grov løgn om innholdet i denne videoen: SIX MILLION JEWS 1915-1938. Påstanden til Færseth er at det påstås følgende i videoen:
“at det nazistiske folkemordet på seks millioner jøder er et propagandatall som har blitt forsøkt lansert flere ganger gjennom historien”.
Men er den påstanden korrekt? Faktum er at verken 2. verdenskrig, eller en påstand om noe nazistisk folkemord på 6 millioner jøder under 2. verdenskrig, er nevnt i videoen. Det som dokumenteres er at det mange ganger i perioden 1915 til 1938 er publisert artikler i flere aviser, hvor det i disse artiklene nevnes tallet 6 millioner jøder eller holocaust, og hvor man bl.a. benytter følgende beskrivelser om disse 6 millioner jødene: “European holocaust”, “completely exterminated”, “unbelievable poverty, starvation and disease”, “facing extermination by massacre”, “ace starvation, and even worse”, “slowly dying of starvation, all hope gone” (fotnote 1).
Videoen dokumenterer bl.a. at tallet “6 millioner jøder” og begrepet holocaust ble benyttet før 2. verdenskrig startet, i den hensikt å samle inn store pengesummer for å angivelig hjelpe jøder i nød. Hvis tallet 6 millioner jøder er benyttet som propagandatall, så er det mao. jødene selv som har gjort det (eller mer sannsynlig av de som arbeidet for den sionistiske agenda). Hvorfor Færseth fremstiller det slik at innholdet i videoen har noe med antisemittisme å gjøre, har nok sin årsak i at Færseth har et svært underlig forhold til fakta, og at han ofte vrir på sannheten for å få den til å passe hans politiske agenda. En agenda som svært ofte handler om å fremstille politiske motstandere som antisemitter og rasister i den hensikt å skade deres omdømme.
Det at Færseth påstår at Norgespartiet har omtalt eller på andre måter insinuert: “jøder som et problem”, er igjen en påstand Færseth konstruerer ut fra sitt eget konpiratoriske tankegods. Det er mao. ikke noe i veien med fantasien til skribenten, men hva skal vi egentlig med skribenter og såkalte medievitere som ikke klarer å skille mellom egne vrangforestillinger og virkeligheten?
Færseth og ARS publiserer også noen andre påstander som via ytterligere stråmannsargumentasjon skal få leseren i den rette hat-stemningen, og en stemning som etter alt og dømme skal medføre at påstandene ovenfor slukes med søkke og snøre:
“Partiet hadde i flere år boken «Frimureriet og de skjulte makteliter» av Erik Rudstrøm liggende ute i scannet format. Her kan man blant annet lese at Arbeiderpartiet baserer seg på instruksjoner gitt i Sions Vises Protokoller, at jøder kontrollerer verden gjennom frimurerlosjene og at det selges narkotika fra synagogene. Folk som stiller spørsmålstegn ved holocaust skal ha blitt drept.”
For det første kan vi greit klargjøre at boka til Rudstrøm er svært interessant og at flest mulig burde lese den. Der er det avslørt mye korrupsjon i regi av norske politikere, bl.a. fra sentrale politikere i Arbeiderpartiet. Ellers kan vi nøye oss med å bemerke at Færseth er en ekspert til å vri på påstander fra andre i den hensikt å sette meningsmotsanderen i et dårlig lys. Og som vi har nevnt innledningsvis kvier heller ikke Færseth seg for å dra noen skikkelige løgner hvis han mener at det kan styrke hans politiske agenda. I stedet for å vise til konkrete tekster fra Rudstrøm, velger Færseth å publisere egne vrangforestillinger om noe av innholdet i boka.
Vi ser det ikke som vår oppgave å finlese 100-vis av sider for å kontrollere påstandene til Færseth, men vi kan se nærmere på denne påstanden:
“at det selges narkotika fra synagogene”
Det er vanskelig å forstå Færseths påstand annerledes enn at han mener at Rudstrøm har påstått at “jødene selger narkotika fra synagogene”, at en slik påstand er feil og at det derfor blir en slags dokumentasjon på at Rudstrøm bevisst planter usanne påstander om jødene. Men hva var det Rudstrøm egentlig skrev? Det kan man lese i Frimureriet og de skjulte makteliter, Bind 2, side 303 (februar 2005 utgivelsen):
“Jøder hvitvasker narkotikapenger
Rabbi Yoseph Crozer tilsto at han hvitvasket narkotikapenger:
“Hver dag tar jeg $ 300 000 fra 47th Street på Manhattan, bringer det til synagogen, gir en kvittering, og får en provisjon.”
Crozer fortalte denne historie til en jøde som viste seg å være en agent for DEA. En måned senere i februar 1990 ble Crozer arrestert på vei fra 47th Street til Brooklyn. Politiet fant bønnebøker, fire pass og $ 280 000 i kontanter i bagasjerommet hans. Han var på vei til Hessed Ve Tzadaka? (“Mercy and Charity”) synagogen i Brooklyn.
Det er viktig å oppdage at en synagoge deltar i hvitvasking av narko-penger”.
Rudstrøm har i Bind 2 viet 14 sider til narkotika-problemet. Det er mulig Færseth og ARS mener det er problematisk at Rudstrøm setter søkelys på mennesker som er involvert i distribusjon, salg og hvitvasking av penger hvis disse er jøder. Men det er nå engang slik at mange fremdeles mener at mennesker som er innvolvert i kriminalitet knyttet til narkotika – at disse avsløres og straffes. De som definitivt bør straffes er de som organiserer denne kriminelle virsomheten og de som hvitvasker pengene til kjeltringpakket, uavhengig om det er jøder, muslimer, kristne, ateister, eller andre som måtte være ansvarlig. Rudstrøm hevder mao. ikke at “det selges narkotika fra synagogene”, men han påstår bl.a. følgende: “Jøder hvitvasker narkotikapenger” og han viser til at flere jøder har hvitvasket narkotikapenger via en synagoge, ved å vise til et konkret eksempel hvor DEA (Drug Enforcement Administration) har avslørt den kriminelle aktiviteten.
Hvis man skal ta retorikken til Færseth og ARS på alvor betyr det vel nå at DEA er en gjeng med rasister som kan få seg til å avsløre at noen jøder har hvitvasket narkotikapenger. Følger man sporet til den mindre begavede gravejournalisten Færseth videre, blir det også klart at Rudstrøm, Norgespartiet og alle andre som har lest boka til Rudstrøm blir medskyldige. Men for de som klarer å forholde seg til fakta, blir det klart at sporet til Færseth kun er basert på en ondskapsfull stråmannsargumentasjon og uansvarlige insinuasjoner hvor målet er å sverte politiske motstandere.
Når Rudstrøm setter søkelyset på Frimureriet eller andre typer organisasjoner med en agenda som ikke tjener menneskeheten, som f.eks. Europabevegelsen, Bilderberg-gruppen, Council on Foreign Relations eller Trilateral Commission, avslører det at forfatteren har forstått hva slags innflytelse disse grupperingene har over mange politikere, og med det trolig også mange lands regjeringer. Norges uansvarlige, grunnlovs- og folkerettsstridige terror-bombing av det libyske folk (se Anmeldelse av Jonas Gahr Støre for krigsovergrep, og Stoltenberg og Støre brøt grunnloven) er en god indikasjon på at den norske politiske og juridiske elite har sin lojalitet helt andre steder enn til nasjonen Norge, det norske folk, grunnloven og folkeretten.
Det er dessverre ikke første gang ansatte i ARS fremmer konstruert antisemittisme
En av Antirasistisk Senters såkalte eksperter på ekstremisme, Shoaib Sultan, har bl.a. under ed i en norsk tingrett fremmet konstruert antisemittisme. I den rettssaken var Sultan kalt inn som et ekspertvitne for et beryktet nett-troll som var saksøkt for grove ærekrenkelser hvor motparten bl.a. var anklaget av nett-trollet for “å være antisemitt”, for å ha “fremmet antisemittisme” og for å være “en høyreekstrem”, helt uten grunnlag. Det som er spesielt med Shoaib Sultans påstander er at hans vitneutsagn kan ha bidratt til å felle motparten, dette til tross for at Sultan ikke på et eneste punkt kunne vise til noen konkrete eksempler som underbygget påstandene. Her er noen eksempler på hva eksperten Sultan får seg til å påstå under ed i tingretten (utdrag fra en transkripsjon fra et lydopptak):
“Ehhh, jeg pleier å si at i i de fleste konspirasjonsteoriene, selv om de ikke starter med antisemittisme, går du langt nok bak, så havner du hos, ehhh, med, med med jødene som, som den skyldige part. Sånn at nesten alle konspirasjonsteoriene er antisemittistiske, om ikke helt fra begynnelsen av så, i hvertfall litt lenger utpå. Ehhh, og og og, Bilderberg, altså, de fleste av de som skriver om dette havner før eller siden, senere, hos ehhh, ehhh, hos jødene som ehhh, som den skyldige part.”
I etterkant er det svært enkelt å bevise at påstandene til Sultan ikke har noen gyldighet og at de er irrasjonelle og selvmotsigende. At Sultan og hans arbeidsgiver v/lederen Rune Berglund Steen i etterkant nekter å utlevere hva Sultan legger til grunn for disse og andre svært alvorlige anklager, eller at de lar vær å komme med en uforbeholden unnskyldning om at påstandene til Sultan i tingretten var grunnløse, vitner om at Sultan og ledelsen i ARS er alt annet enn rettferdige. Ledelsen i ARS er informert om Sultans irrasjonelle ytringer i tingretten, men samtlige i ledelsen i ARS velger allikevel å la vær å uttale seg. Og med det kan det unektelig virke som at samtlige i ledelsen i ARS stiller seg bak svært uansvarlige ytringer fra Sultan. Hva Sultan sa i tingretten kan leses i sin helhet her: Justismordet og rettsfarsen.
En stiftelse som skal bekjempe rasisme fabrikerer rasisme
Det er oppsiktsvekkende at ARS publiserer en slik ondskapsfull stråmannsargumentasjon hvor man bevisst sprer usanne påstander om at noen skal ha ytret seg antisemittisk og/eller lenket til noe antisemittisk, når det er så opplagt at det er grove løgner. At lederen Rune Berglund Steen og resten av redaksjonen i ARS fremedeles lar makkverket være publisert, selv etter at disse er informert om at påstandene ikke har rot i virkeligheten, betyr at det er grunnlag for å stille spørsmål ved hva som er det egentlige formålet med Antirasistisk Senter.
Hvorfor brunskvetter ARS en person som har sett og og delt en video, som bl.a. avslører at det før 2. verdenskrig ble påstått at 6 millioner jøder ble utsatt for holocaust og at 6 millioner jøder før 2. verdenskrig ble fullstendig utryddet? Dette er noe undertegnede aldri har lært på skolen eller lest i landets riksaviser. Men det er nå dokumentert at slike og tilsvarende påstander ble publisert i en rekke aviser før 2. verdenskrig.
Lederen i Norgespartiet fant opplysningene så interessante at han mente det var grunnlag for å spre videoen på facebook. I ledelsen og i redaksjonen i ARS, og i Færseths hode, er dette av en slik karakter at det fortjener stempelet antisemittisme. Men uansett hvor mye Færseth, Berglund Steen og de andre konspiratørene i ARS måtte fremme slike og tilsvarende grunnløse anklager forblir de grunnløse anklager.
Så alvorlige er disse anklagene fra ARS at det er grunnlag for å stille spørsmål om ARS er en stiftelse som blir brukt i en politisk maktkamp, og hvor et av målene til ARS er å skape et inntrykk i det offentlige rom at jødehatet er sterkt. Hvis det er slik at det er så sterkt jødehat, hvorfor kan ikke da ARS forholde seg til og avdekke det ekte jødehatet? Hvorfor risikerer de sin egen troverdighet ved å fremme så irrasjonelle og ondskapsfulle påstander som de gjør i denne sammenhengen, hvor det er helt opplagt at påstandene om antisemittisme er grove løgner?
Kan det være at Antirasistisk senter også i andre sammenhenger har diktet opp rasisme og antisemittisme? Vi har ikke gransket påstander stiftelsen har fremmet om andre mennesker og grupperinger. Men det er liten tvil om at dersom de som donerer millioner av kroner til ARS skal fortsette med det, bør de også overbevises om at det er mye rasisme der ute. Sett i lys av at det er så enkelt å avsløre falskneriet til ARS, at de måtte vite at det de publiserte var grove løgner er det høyst legitimt å spekulere i om ARS ofte dikter opp rasisme og antisemittisme. Denne type falskneri kan jo utvilsomt resultere i store donasjoner, som igjen kan benyttes til enda flere fabrikasjoner. Ser man på dette med store nok moralske skylapper, kan det nok for korrupte mennesker virke som en en grei forretningsmodell.
Konklusjon
I Norge er rasisme straffbart. Antisemittisme er en form for rasisme. Hva skal man da si om mennesker som jobber i en stiftelse som har som formål å bekjempe rasisme og fremme rettferdighet at toppledelsen og redaksjonen i den samme stiftelsen publiserer og legitimerer konstruerte påstander som igjen benyttes for å urettmessig kople Lars Rønbeck og Norgespartiet til antisemittisme og rasisme?
Det er ikke utenkelig at Færseths nære tilknytning til og medlemskap i frimureriet er en medvirkende årsak til hans oppførsel. Det ligger i kortene at en frimurer ikke setter pris på at man sprer informasjon om Rudstrøms bøker om Frimureriet og de skjulte makteliter. De færreste er klar over at Færseth er medlem av frimurersekten Ordo Templi Orientis. Et medlemskap i en frimurersekt med mottoet “Gjør hva du vil skal være hele Loven”, kanskje kombinert med en dårlig oppdragelse kan muligens forklare Færseths oppførsel i det offentlige rom. Når man tar i betraktning hvor ofte Færseth fremmer grove ærekrenkelser og desinformasjon i det offentlige rom, er det slett ikke umulig at han er en av disse journalistene som Udo Ulfkotte beskriver i boka Journalists for hire: How the CIA Buys the News. I boka og en rekke foredrag og intervjuer, har den tyske journalisten beskrevet hvordan han fikk publisert bl.a. ferdigskrevne artikler fra etterretningen, bl.a. CIA og German Secret Service i den hensikt å forme folks oppfatninger om ulike temaer.
John Færseth er det vel neppe noen som klarer å temme, spesielt ikke når flere av landets sentrale redaksjoner ukritisk publiserer og legitimerer Færseths ondskapsfulle retorikk. Men skal man akseptere en slik bøllete oppførsel av en stiftelse som skryter av å arbeide for å bekjempe rasisme og jobbe for rettferdighet når det er så tydelig at de konstruerer antisemittisme og er alt annet enn rettferdige?
Antirasistisk Senter mottar årlige overføringer fra den norske statskassa på 2-3 millioner kroner. Hvor mye mer de “ansvarlige” konspiratørene suger ut av statskassa på årlig basis, i form av donasjoner gitt direkte til ulike prosjekter, vites ikke. Men at det kan dreie seg om flere millioner pr. år er ikke utenkelig.
14. september i år skrev Berglund Steen dette i Morgenbladet:
“Hva gjelder politiske og retoriske læremestere, foretrekker jeg Cicero. Der i gården handlet det mer om å fremme klokskap og dyd”
Det er mao. liten tvil om at Berglund Steen og flere andre i ARS har en lang vei å gå før de nærmer seg noe som kan minne om klokskap og dyd. Slik vi ser det har organisert ondskap, korrupsjon (fotnote 2), og en konspirasjon av denne type ikke noe med klokskap og dyd å gjøre.
Undertegnede og Norgespartiet arbeider for å innføre direktedemokrati som en politisk grunnplatform i Norge. Det betyr at folket bestemmer fra sak til sak, lokalt, regionalt og nasjonalt via juridisk bindende folkeavstemninger. I dag bestemmer kun en liten finansiell, politisk og juridisk elite hvor stemmeberettigede hvert 2. år misvisende blir fortalt at de har innflytelse ved å stemme kandidater inn i noe som best kan beskrives som et partidiktatur. Vi ser frem til den tiden hvor norske innbyggere kan nyte godt av et ekte demokrati og et mer rettferdig samfunn.
Nye innspill i saken
Saken ovenfor ble opprinnelig publisert på Dagsavisen.no/nyemeninger lørdag den 23.09.2017. I to dager ble den delt så mye der at den havnet på 3. plass over mest delte innlegg. Deretter ble saken fjernet av en i Dagsavisen Søndag kveld. Mandag bestemte de seg for å fjerne den helt, etter å ha vurdert innholdet. Her er noe av det Bente Rognan Gravklev viser til som begrunnelse:
“Illustrasjonen av Rune Bergglund Steen, samt karakteristikker av han, ARS og Færseth gjør at jeg ikke ønsker å ha dette innlegget på vår nettside, som vi har redaktøransvaret for. Konflikten dere har med ARS grunnet saken de har publisert bør dere ta videre med dem. Det er ikke slik at Dagsavisens debattside skal brukes som arena for dette, når deres tekst ikke gir våre lesere annet enn en rekke påstander om ARS og deres motiver”.
Og med det blir det klart at ekte gravejournalistikk ikke er av interesse for redaksjonen i Dagsavisen. Det ser unektelig også ut som at redaksjonen i Dagsavisen ikke evner å se at dette handler om langt mer enn “bare” en personkonflikt.
Etter at saken ble publisert på Dagsavisen er vi også blitt kjent med diverse donasjoner gitt til Antirasistisk senter, i tillegg til den direkte statlige støtten. Et relevant spørsmål i forhold til det som avsløres her, er om de som donerer hundretusener og millioner av kroner til denne stiftelsen, om disse er kjent med at flere i stiftelsen aktivt deltar i det som på godt norsk kalles for å fabrikere påstander om antisemittisme?
I juni 2017 spurte vi ARS hvor mye de fikk i støtte pr. år, og hvem de fikk denne støtten fra. Det eneste vi fikk informasjon om per telefon var at ARS mottar penger til følgende:
a) Årlig økonomisk støtte til ARS, som ikke er øremerket spesielle prosjekter. b) Økonomisk støtte til ARS som er øremerket spesielle prosjekter.
Deretter ble det sendt en epost til ARS hvor vi ba om konkret informasjon om donorer og størrelser for beløpene. Noe ARS valgte å ikke svare på. Men vhja. en innsynsbegjæring til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og litt søking på Internet blir det klart at ARS mottar store summer hvert år til det de hevder er bekjempelse av rasisme og diskriminering i Norge. Antakeligvis er dette bare toppen av isfjellet (send gjerne informasjon til Norgespartiet, dersom du har ytterligere informasjon som er relevant til denne saken):
Millionbeløp fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). I årene 2014, 2015 og 2016 mottok Antirasistisk Senter årlig kr. 2 175 000 fra IMDi. Det var kun de årene det ble krevet informasjon fra. Her er noen av vilkårene for de årlige tilskuddene:
“Den årlige driftstøtten skal dekke aktiviteter og tiltak som inngår i en årsplan, driftsutgifter, årsmøter/medlemsmøter og lønnet kontorarbeid. Aktiviteter og prosjekter utover kjerneaktivitetene bør finansieres over andre tilskuddsordninger.”
Norsk Nærings og Nytelsesmiddelarbeiderforbundbestemte i 2016 at Antirasistisk Senter skulle få ytterligere økonomisk bistand, med kr. 55 000 i årlig støtte i perioden 2016 – 2019. Der hvor saken omtales, Videreføring av støtten, kan man bl.a. lese følgende: “Antirasistisk Senter får ingen støtte fra myndighetene, slik at støtte fra alle forbundene er av stor betydning”.
Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund gir kr. 100 000 til Antirasistisk Senter over en fireårs periode. På nettsiden til Postkom kan man bl.a. lese følgende: Vil bekjempe høyreekstremisme:
“Postkom har inngått avtale med Antirasistisk Senter for å bekjempe høyreekstreme holdninger og krefter i det norske samfunnet. Avtalen innebærer en årlig økonomisk støtte til Antirasistisk Senter på 25.000 kroner i fire år, til sammen 100.000 kroner” I en telefonsamtale med Odd Christian Øverland fra Postkom kommer det frem at avtalen gjelder for årene 2016 til 2019.
Antirasistisk Senter på aksjemarkedet. Er det etisk forsvarlig at en stiftelse som mottar millioner av kroner (bl.a. direkte og indirekte fra skattebetalerne), for å bekjempe rasisme og diskriminering at den samme stiftelsen investerer i aksjer, i tillegg til høye lønninger til ansatte? Mer om den saken her: Antirasistisk Senter på Aksjemarkedet:
“I Klassekampen kommer det frem at Antirasistisk senter (ARS) og også Utviklingsfondet, der ARS nylig avgåtte leder, Kari Helene Partapuoli, nå er ansatt som daglig leder,investerer i aksjer...”
At det er god butikk å bekjempe rasisme og diskriminering er det liten tvil om. I følge proff.no hvor det vises en oversikt over bl.a. driftsinntektene i 2016 for Antirasistisk Senter, fremgår det at stiftelsen dro inn over 11 millioner det året.
Fotnoter
1) Er det noe antisemittisk i YouTube videoen Færseth viser til, eller var det grov løgn fra Færseth og redaksjonen og ledelsen i Antirasistisk Senter?
Hva ble egentlig fremmet av relevante påstander i disse 10 avisartiklene som det vises til i denne videoen på YouTube? En YouTube video som overhodet ikke inneholder noe antisemittisk, men som allikevel John Færseth og Antirasistisk Senter benytter for å antisemitt-stemple Norgespartiet og lederen Lars Rønbeck: SIX MILLION JEWS 1915-1938
1. The Sun (New York), 6. juni 1915 under tittelen: “Horrors Worse Than Kishineff Charged Aganist Russia Today”, “Six million Jews, one-half of the Jewish people throughout the world, are being persecuted, hunded, humiliated, tortured, starved. Thousands of them have been slaughtered. Hundreds of thousands of Jews, old men, women and children, are beeing driven mercilessly from town to town, driven by the Government, attacked by the troops of their own country, plundered and outraged.” […] “Dear Brethren, have mercy on the six million Jews in Russia and take our part! Ask the Russian Ministers why we are being tortured so mercilessly. Our children are slaughtered in the Russian army.”
2. The New York Times, 18. oktober 1918 under tittelen: “$ 1,000,000,000 FUND TO REBUILD JEWRY?”, “Six Million Souls Will Need Help to Resume Normal Life When War Is Ended., “6,000,000 Jews Need Help”
3. The New York Times, 8. september 1919 under tittelen: “UKRANIAN JEWS AIM TO STOP POGROMS”, “Mass Meeting Hears That 127,000 Jews Have Been Killed and 6,000,000 Are in Peril., […] “This fact that the population of 6,000,000 souls in Ukrainia and in Polan have received notice through action and by word that they are going to be completely exterminated” this fact stands before the whole world as the paramount issue of the present day”
4. The New York Times, 12 november 1919 under tittelen: “TELLS SAD PLIGHT OF JEWS”, “The successive blows of contending armies have all but broken the back of European Jewry,” he said, “and have reduced to tragically unbelievable poverty, starvation and disease about 6,000,000 souls, or half the Jewish population of the earth”
5. THE ATLANTA CONSTITUTION, 23 februar 1920 under tittelen: “$50,000 RAISED IN CITY TO SAVE SUFFERING JEWS”, “He called upon the Atlanta Jews to arise to the occation, and to contribute to the emergency fund in order that the lives of six million of Jewish people may be saved. Mr. Rusland briefly pictured the conditions that prevail in the European countries in which the Jews are oppressed”, “He drew a graphic picture of the 6,000,000 Jews who live in eastern Europe and Palestine and reviewed the persecution they have undergone, not only in the last four years, but for almost a century”
6. The New York Times, 7. mai 1920 under tittelen: “JEWISH WAR AID GETS $100,000 GIFT”, “The fund for Jewish war sufferers in Central and Eastern Europe, where six millions face horrifying conditions of famine, disease and death, was enriched yesterday by a contribution of $100,000 from Natan Straus”
7. The New York Times, 20. juli 1921 under tittelen: “BEGS AMERICA SAVE 6,000,000 IN RUSSIA”, “Massacre Threatens All Jews as Soviet Power Wanes, Declares Kreinin, Coming Here for Aid.”, “Russias 6,000,000 Jews are facing extermination by massacre. As the famine is spreading, the counter-revolutionary movement is gaining and the Soviets control is waning.This statement is borne out by official documents presented to the Berlin Government, which show that numerous pogroms are raging in al parts of Russia and the Ukraine”
8. The Gazette (Montreal), 29. desember 1931 under tittelen: “SIX MILLION JEWS FACE STARVATION”, “Six million Jews in Eastern Europe face starvation, and even worse, during the coming winter. If additional funds are not collected by theAmerican Joint Distribution Committee to meet an estimated budget of $2,500,000 unprecedented havoc and misery will rule to the everlasting shame of humanity at large”
9. The New York Times, 31. mai 1936 under tittelen: “AMERICANS APPEAL FOR JEWISH REFUGE”, “The petition, in expressing the opinion of enlightened Christian leadership in the United States, favoring a larger Jewish immigration into Palestine, stressed the intoleranble sufferings of the millions of Jews in the European holocaust.”, “Great Britain has it within her power to throw open the gates of Palestine and let in the victimized and persecuted Jews escaping from the European holocaust”
10. The New York Times, 23. februar 1938 under tittelen: “JEWISH TEACHERS CHIDED BY ISAACS”, “Jewish Tragedy” Pictured A depressing picture of 6,000,000 Jews in Central Europe deprived of protection or economic opportunities, slowly dying of starvation, all hope gone, was presented to the teachers by Jacob Tarshis, known to his radio audience as The Lamplighter. Mr. Tarshis represented the American Jewish Joint Distribution Committee. The “Jewish tragedy” started when Hitler came into power in 1933, Mr. Tarshis declared. Now anti-Semitism has spread to thirteen European nations, and threatensthe very existence of millions of Jews, he said. “The Jewish people are facing the greatest tragedy of history”
“Hva er korrupsjon? I ordets opprinnelige latinske betydning er en korrupt person en som mangler integritet. Korrupsjon har altså å gjøre med uetisk oppførsel”
