Av Inger Schriwer:
“17. Mai….. (Den som ikke kjenner fortiden vil heller ikke forstå fremtiden)
Om et par dager skal vi feire vår nasjonaldag, feire at Norge fikk sin egen og første Grunnlov for 201 år siden.
Om et par dager skal vi lytte til politikernes pompøse taler om et “frihetselskende folk”, som kjempet for sin frihet fra Danmark og Sverige.
Om et par dager går folket ut i gatene med svulmende hjerter i troen på at vi har det vakreste flagget i verden og at vi har verdens beste land å bo i, for det har vi jo blitt fortalt. Nasjonalismen brister nesten hjertene. Utover det bryr vi oss lite om hva som skjer, annet enn i enkeltsaker som rammer oss selv.
Men vent litt…….. I en rundspørring på gaten av en nyhetskanal i går var det skremmende få som visste hvorfor vi feiret 17. mai. Unge og voksne folk visste ikke mer enn at det var Norges bursdag, nasjonaldagen vår, noen få visste ikke det engang. At dette også er Norges Grunnlovsdag, visste nesten ingen, kun med et par unntak, da fra eldre mennesker.
Hva har skjedd med historieundervisningen i norske skoler? Konsentrerer den seg kun om historie fra 1940 og frem til idag?
I 1814 fikk Norge egen grunnlov og gikk fra å være en del av den dansk-norske «helstat» til en union med Sverige. I den nye unionen fikk Norge status som en egen stat, men hadde felles konge med Sverige.
Før dette hadde Norge vært knyttet sammen med Danmark siden 1380. Etter eneveldets innføring i 1660 hadde i prinsippet all makt over Danmark-Norge ligget hos den dansk-norske kongen i København.
Bakgrunnen for at kongen måtte avstå Norge til Sverige var at Danmark-Norge hadde kommet med på den tapende side under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprins, Karl Johan, undertegnet i januar 1814. Ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket.
Kieltraktaten førte til opprør i Norge. Den dansk-norske kongens stattholder i Norge, prins Christian Frederik, innkalte representanter for den norske eliten til stormannsmøte på Eidsvoll den 16. februar 1814. Her ble man enige om å avvise fredsavtalen og innkalle en grunnlovgivende forsamling med bred representasjon.
Altså det var ikke et folkeopprør om at Norge skulle bli en selvstendig stat. Det folkeopprøret startet ikke før etter at danskekongen ble kastet ut og Sverige og Norge ble en union. Etter 17. mai 1814.
Karl Johan hadde vært med å nedkjempe Napoleon på Kontinentet. Sommeren 1814 kom han hjem fra Europa med den svenske hæren, og den 26. juli gikk han til angrep på Norge. Krigen ble kort. Den 14. august ble en ny fredsavtale, Mossekonvensjonen, − denne gang mellom Karl Johan og Stortinget − undertegnet.
Det var Napoleonskrigene som for alvor snudde om på forholdene og åpnet for et Skandinavia av nasjonalstater.
For Karl Johan var Sverige-Norge en naturlig strategisk enhet. I 1812 hadde han fått en avtale med den russiske tsar og med Storbritannia om at Norge skulle tas fra Danmark og legges under Sverige som en kompensasjon for at Finland var blitt lagt under Russland i 1809.
Oppløsningen av den svensk-norske union skjedde i 1905. Den moderne norske stats fødsel fant altså sted i 1814, som er et langt viktigere år i norgeshistorien enn 1905 da den tynne union med Sverige ble oppløst.
Tilbake til nåtiden. Det er altså kun 201 år siden Norge begynte på sin reise til å bli et moderne selvstendig land, og kun litt over 100 år siden vi også ble kvitt Sverige, for å bli et fullstendig fritt land, med et avbrekk fra 1940 til 1945 da vi var okkupert av Nazi-Tyskland.
Men hva ser vi idag, litt over 100 år senere. Politikere i vår nasjonalforsamling som igjen ivrer på å selge ut landet bit for bit i sitt jag etter kortsiktig profitt.
Vi opplever ikke å bli beseiret med kanoner, geværer, kuler og krutt eller bomber, men vi blir beseiret av globale multinasjonale storkonsern med en enorm kapitalforvaltning og finansielle institusjoner.
Vi har politikere som ivrer for å kraftig redusere befolkningens rettigheter. Politikere som favoriserer de aller rikeste på bekostning av de fattigste. Politikere som ikke har råd til å sørge for at de fattige får anstendige levekår, men som reiser til utlandet på shopping etter eiendomskjøp og til og med hele gater i London, Paris, New York, Boston osv…. De bruker milliarder på dette av folkets felles eiendom, pensjonsfondet, også kalt oljefondet.
Men på 17. Mai står de nok på talerstoler over hele landet med sine pompøse taler over verdens beste land å bo i. At vi er heldige som bor i et fritt, folkestyrt demokrati. Og folket jubler i sin ignorans.
Henrik Ibsen skrev i et privat brev i 1882: “Norge er et fritt land befolket med ufrie mennesker”. (Vil vi fortsatt ha det slik?)”
