https://olehartattordet.blogg.no/c-19-for-dummies.html

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

“I dag vet vi”, skriver Thomas Mathiesen, “at straffesystemet slår til mot bunnen heller enn mot toppen av samfunnet” Hvorfor dette skulle være tilfelle, er uførlig forklart av sosiologer som er spesialister på juss og straffepraksis. Man har gjentatte ganger diskutert mange årsaker.

Den første av disse er lovgiverens noe selektive intensjoner som går ut på å opprettholde en viss type orden. De aktivitetene som sannsynligvis kommer til å bli begått av mennesker som denne orden ikke har rom for, nemlig av taperne og de underkuede, har den beste sjansen til å dukke opp i straffeloven. Å plyndre hele nasjoner for ressurser kalles “å fremme frihandelen”; å frarøve hele familier og lokalsamfunn levebrødet kalles “nedskjæringer” eller bare “rasjonalisering”. Ingen av delene er noen gang blitt oppført blant kriminelle og straffbare handlinger.

Dessuten, som enhver politienhet som arbeider med “alvorlige forbrytelser” har funnet ut, er ulovlige handlinger som blir begått “på toppen”, overmåte vanskelige å få skilt ut fra det tette nettverket av daglige, “vanlige” forretningsavtaler. Når det gjelder aktiviteter som åpent er ute etter privat vinning på andres bekostning, er grenseområdet mellom det tilatte og ikke tilatte bevegelser nødvendigvis dårlig definert og alltid omstridt – ikke til å sammenligne med det trøstefullt utvetydige ved et brekk i et bankhvelv eller en sprengning av en lås. Det er ikke rart at fengslene “først og fremst er fyllt av mennesker fra de lavere lag av arbeiderklassen som har begått tyverier og andre “tradisjonelle” forbrytelser”, slik Mathiesen har oppdaget.

I tilegg til at de er dårlig definert, er forbrytelser “på toppen” svært vanskelige å oppdage. De blir begått innenfor en liten krets av mennesker som holder sammen som medskyldige, med lojalitet overfor organisasjonen/konsernet, mennesker som vanligvis kan gripe til effektive midler for å oppdage, bringe til taushet eller fjerne potensielle angivere. De befinner seg på et juridisk og økonomisk sofistikert nivå som det er nærmest umulig for utenforstående å trenge inn i, særlig for legmenn og utrente utenforstående. Og de har ingen “kropp”, ingen fysisk substans; de “eksisterer” i den rene abstraksjons eterisk, imaginære rom; de er bokstavelig talt usynlige – det krever en fantasi på høyde med gjerningsmennenes for å kunne spore en substans i denne flyktige formen. Ledet av intuisjon og sunn fornuft kan nok publikum mistenke at et eller annet tyveri har spilt en rolle i enkelte formuers historie, men å peke på det er erfaringsmessig en skremmende oppgave.

Bare i sjeldne og ekstreme tilfeller kommer “bedriftsforbrytelser” for retten og til syne for publikum. Folk som begår underslag og skattesvik har uendelig mye bedre muligheter for et oppgjør utenfor rettsalen enn lomme – eller inbruddstyver. Bortsett fra alt annet er representantene for den lokale orden i høyeste grad oppmerksomme på den globale makts overlegenhet, derfor anser de det som en suksess hvis slike saker kommer så langt som til retten.

Videre, hva forbrytelser “på toppen” angår, er publikums årvåkenhet i beste fall flakkende og sporadisk, i verste fall ikke eksiterende. Det krever en virkelig oppsiktsvekkende svindel, en svindel med “et menneskelig ansikt” der ofrene – pensjonister eller småsparere – kan nevnes med navn (og selv da kreves det en liten hær av journalister fra dagspressen med fantasifulle overtalelsesevner i tillegg) for å vekke publikums oppmerksomhet og holde den våken i mer enn en dag eller to. Det som skjer i løpet av en rettsak som angår svindlere på høyt nivå, går over den vanlige avislesers forstand, og dessuten er den sørgelig fri for det drama som gjør rettsaker mot alminnelige tyver og drapsmenn til så fascinerende forestillinger.

Men det viktigste er at forbrytelser “på toppen”(vanligvis på eksterritorial “topp”) til syvende og sist kan være en meget viktig eller medvirkende årsak til den eksistensielle usikkerheten, og derved direkte relevant for den plagsomme angsten som hjemsøker det senmoderne samfunnets innbyggere, og som gjør dem så besatt av tanken på personlig sikkerhet – men de kan ikke i noens villeste fantasi oppfattes som en trussel mot denne sikkerheten i seg selv. Den fare som kan sanses eller antas å være  til stedet ved forbrytelser “på toppen”, er av en helt annen kategori. Det er svært vanskelig å forestille seg hvordan det å bringe gjerningsmennene for retten ville kunne lindre de daglige lidelser som tilskrives  de mer håndgriperlige farene som ligger på lur i de røffe distriktene og farlige gatene i ens egen by.

Derfor er det ikke særlig mye politisk gevinst som kan presses ut av “å vise at man gjør noe” når det gjelder “forbrytelser på toppen”. Og det er lite politisk press på lovgiverne og lovens voktere om å anstrenge seg og bruke krefter for å gjøre kampen mot den slags forbrytelser mer effektiv; der kan ikke sammenlignes med publikums bestyrtelse over biltyver, overfallsmenn og voldtektsforbrytere, foruten over dem med ansvar for lov og orden som oppfattes som for slappe eller ettergivende med å sende forbryterne i fengsel, der de hører hjemme.

Sist, men ikke minst er det den enorme fordelen som den nye globale eliten nyter godt av når de møter ordensvokterne. Ordenen er lokal, mens eliten og de frie markedslover som den adlyder er translokale. Hvis den lokale ordens voktere blir for påtrengende eller plagsomme, er det alltid den mulighet at man kan ty til globale lover for å forandre lokale ordensbegreper og spilleregler. Og naturligvis er det en mulighet for å flytte vekk hvis det blir for mye av det gode i nærmiljøet; det “globale” ved eliten betyr bevegelighet, og bevegelighet betyr evne til å flykte og slippe unna. Det finnes alltid steder hvor de lokale ordensvoktere er villige til å se i en annen retning hvis det skjer en kollisjon.

Alle disse faktorene til sammen konvergerer mot en felles virkning: å identifisere kriminalitet med (den alltid lokale) “underklassen” – eller, hvilket blir det samme, kriminalisering av fattigdommen. I publikums øyne kommer de vanligste forbrytertypene nesten uten unntagelse fra “bunnen” av samfunnet. Urbane ghettoer og forbudte områder blir betraktet som grobunn for kriminalitet og forbrytere, og omvendt: Kilden til kriminaliteten (den kriminaliteten som virkelig teller – den som ansees som en trussel mot personlig trygghet) synes utvetydig å være lokal og stedbundet.

Globalisering er navnet på den kapitalekspansasjon i samtiden som krysser alle grenser og bryter ned all fremmed suverenitet på sin ferd fra det sivile samfunn, over nasjonalstaten og ut til alliansene av “alliansefrie” og-bundne stater.                                                                                                                   

Lokalisering – det motsatte av globalisering – betyr her: ufrivillig binding til stedet.

Det er denne nye og ubekvemme opplevelsen av at “tingene er ute av kontroll” som er formulert (med dårlig utbytte hva intellektuell klarhet angår) i det for tiden moteriktige begrepet globalisering. Den dypeste mening som formidles ved ideen om globalisering, er den ubestemte, utstyrlige og selvdrevne karakteren ved verdens anliggender; det er fraværet av midtpunkt, et kontrollpanel, et styre, et administrasjonskontor.

Aktørene som trekker i trådene kan kalles “investorer uten grenser” – med lån av ord fra det verdensomspennende redningskorpset leger uten grenser, hvis oppgave ofte er å yte hjelp til ofrene som ligger igjen etter de første.

Verdens befolkning deler seg i to fløyer: de bevegelige og de urørlige. Mens “investorene uten grenser” er mer mobile enn noe menneske noengang har vært i klodens historie, bindes den andre fløyen, som ofte tilhører u-landene, til et livegenskap som aldri har vært mer urokkelig.

Investorene er som turistene stadig på reise, på utkikk etter steder hvor profitten er størst. Men markedet er “lunfeullt”, som det het om materien i førmoderne tid: Brått opphørte profitten, og fuglen flyr for å verpe sitt gullegg andre steder. Og siden de ikke alltid har fast bopel, er det vanskelig å stille dem til ansvar for skader de har påført dem som sitter igjen  med gulleggene, som snart viser seg å være klinke kuler eller enda verre, kuler.

Det kalles naturkatastrofer når tragediene ruller over tv skjermen som ledd i store innsamlingsaksjonene: tørkekatastrofer, hungers-, oversvømmelses-, pest-, og krigskatastrofer. Men er det naturen alene som har skylden ? Er det ikke en porsjon slu beregning – investorene (globalistene) – som ha vært på ferde ? Hvorfor får vi ikke et glimt av ansiktene deres på skjermen ? Hvilke firmaer for ryktekorrektur holder sin skjermende hånd over dem? Og når stammekrigene har herjet og likene senkes i massegraver foran tv kameraene, hvorfor får vi ikke se våpenindustriens høye herrer, som har sørget for at slagmarken fikk den rette fargen ? Penger er langt farligere våpen enn kuler og krutt, og som med ubegrenset treffsikkerhet ikke medfører straffeansvar.

I Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3-4, 1996) har Finn Graff tegnet et bilde av klodens tilstand: I et nattmøbel av gjørme svømmer de siste mennsker omkring; noen kravler opp på pottekanten, men der går “den brølende løve” fra Peters 1. brev. Bare et menneske står oppreist. Mannen ved kassaapparatet som uaffisert fortsetter å slå inn summene. Man kan spørre seg, hvorfor allierer ikke de urørlige seg og kaster av seg åket ? Det finnes gamle oppskrifter og forbilder for det. Men det forutsetter det umulige: at de uvevegelige beveger seg. De har jo ikke protestert mot å la seg binde til en uslitelig kjede som kunne kalles “kundefellesskap” – der ordet “kunde”, som opprinnelig betydde en “bekjent”, “venn” eller “kompis”, nu som handelen har lagt beslag på det, er gitt betydningen “trofast kjøper”.

De gamle bånd som knytter kapitalen til arbeiderne og arbeiderne til kapitalen, er forlengst oppløst. Dagens investorer trenger bare en brøkdel av den ledige arbeidskraften. De de trenger, er tilskuere. Det er som om de trenger tilstedeværelsen av de ubevegelige for å nyte sitt privilegium, mens de andre søker å glemme sin ubevegelighet ved å bivåne de mobiles høye tempo.

Er vi ikke her ved årsaken til at verdens storinvestorer år etter år søker om tillatelse til å utføre sine halsbrekkende båtrace i indre Oslofjord, når de har hele Atlanteren til sin rådighet ? Og til at de bygger sine hytteplasser i de mest attraktive turristerrengene, Hafjell og Oppdal ? Når de bygger vollgraver rundt husene og kjøper opp nabotomter, er det ikke for å skjermes fra andres blikk; det er for å bli synlige.

Denne økonomiske vold mot verdens ressurser, fellesskapets resurser –  er den mindre kriminell enn et bankbrekk eller et veskeran på åpen gate ? Det er bare konsekvensene som er forskjellige; for brekket kommer man i fengsel, for det andre i Se og Hør.

De er globaliseringen som utarmer meningslivet. Desentraliseringen har favorisert tettstedene, men disse har fått sine satelitter – grendene – som selv desentraliseringen har gjort mindre og “lettere”. Der flytter all lokal meningskapende virksomhet ut samtidig med at det globale flytter inn. Det skjer vesentlig via tv: Intet underholdningsmiddel kan oppvise maken til uniformering av folks private og offentlige liv. Nyhetene om prinsesse Dianas død nådde fortere og synligere frem enn nyheten om naboens død. For når møtestedene for samtale faller bort, blir alt lokalt nytt gammelt.

Utenfor et samvirkelag som henter sine kunder fra en av disse spøkelsesgrendene som har mistet postkontor, bussforbindelse, skole og butikk, ble følgende registrert: “I går var han sørpe full igjen.”   “Han” var ikke samvirkelagsbestyreren; Det var Boris Jeltsin! Når alle bånd mellom menneskene rakner, står skillet mellom det store  og det lille igjen: Det store som vil bli større og det lille som skjelver for å bli oppslukt av det store.”

Fra boken Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser av Zygmunt Bauman 1998

Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html

Globalisering: En ny økonomisk verdensuorden, eller multinasjonale selskapers tilgang til å drive for offentlige midler og føre overskuddet ut av landet uten kontroll elle begrensninger. https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167967591675.1073742102.1563436195&type=3

De superrike, det er synd på dem. Kan vi hjelpe dem ?

“Hva slags samfunn er det milliardærene ønsker seg ?
Det vi iallefall kan være sikre på, er at milliardærene ønsker seg et samfunn der de får bestemme mer og vanlige folk mindre. Et samfunn der de rike frivillig får bestemme hvor mye de vil betale i skatt, og folk står med lua i handa og takker pent for det de får. Der rammebetingelsene ligger fast uavhengig av valg, og folk bærer de superrike på gullstol gjennom gatene for å feire deres innsats for å ha skapt arbeidsplasser.

Kort fortalt er det et samfunn der slavene kjenner sin plass, slik de gjorde det i det gamle Grekenland.
De rikes revolusjon har ennå ikke kommet til Norge. Men overlater vi rattet til de superrike, kan vi våkne opp i den samme grøften som store deler av verden havnet i da finanskrisen slo inn over oss.
Vi er nødt til å sette ned foten overfor milliardærene.
Kansje fører det til at noen av dem flytter. Men alternativet er verre. Alternativet er at alle vi andre må flytte i stedet.” Mímir Kristjànsson
https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10204488846892207.1073742196.1563436195&type=3