Vi må beskyttes mot farlige ytringer er det vanligste argumentet fra sensurforkjemperne, men det vil medføre at vi mister muligheten til å beskytte oss mot samvittighetsløse politikere og andre maktmennesker som garantert vil bruke sensuren som et våpen for å skrenke inn demokratiet og utvide sine farlige holdninger og ideer som ikke vil gagne deg og meg.

“Myndighetene er bekymret. Desinformasjon sees på som en alvorlig trussel mot folks sikkerhet og helse. Og det er ikke vanskelig å finne illustrasjoner på informasjon som åpenbart er desinformasjon, se for eksempel EUs hjemmesider knyttet til covid-19-sykdommen og -vaksinene. Myndighetenes råd for å møte dette problemet er å vise til pålitelige kilder, og informasjon som er faktasjekket. De samarbeider også tett med nettplattformene for å få dem til å fremme de pålitelige kildene og fjerne eller gjøre mindre tilgjengelig og synlig materiale som klassifiseres som desinformasjon.

Men hva er pålitelige kilder og hvem foretar faktasjekkene? En er naiv dersom en tror at problemet med desinformasjon bare handler om å fjerne/sensurere alle kilder som ikke er på linje med myndighetenes syn?

Myndighetene ikke bare samarbeidet med nettplattformene; nå vet vi at myndighetene i USA også utøvde sterkt press for å sensurere stoff som de mente representerte desinformasjon. Nettplattformene og mediene generelt støttet i stor grad myndighetenes anstrengelser, og fagfolk som stilte spørsmål som utfordret det offisielle synet, ble fjernet fra disse plattformene og deres argumenter langt på vei ignorert i mediene.

Det offisielle synet ble framstilt å være i tråd med vitenskapen, men kampen mot desinformasjon var i realiteten en trussel både mot ytringsfriheten og vitenskapen. Som vi vet, vitenskap handler om å utfordre det eksisterende, de rådende ideer og tanker. Uten meningsutveksling og kritikk av det bestående fungerer ikke vitenskapen. Uttalelsen om at vaksinene hindrer smittet og hindrer covid-19 – er alvorlig desinformasjon, uttrykt av både helsetopper og politikere.

Åpenhet og ærlighet er grunnpilarer i god risikokommunikasjonen. I Norge har tilliten til myndighetene vært høy, i motsetning til for eksempel USA, der store deler av befolkningen er skeptisk til alt som kommer fra myndighetene. Men også i Norge sliter vi med å finne den rette balansen mellom det å bekjempe desinformasjon ved hjelp av sensurering og andre tiltak, og det å sikre ytringsfrihet og vitenskapens behov for dialog og kritikk av rådende sannheter.

Her i Norge er mediene også i stor grad støttespillere for det offisielle synet. Det har ikke vært mange aviser i Norge som har uttrykt bekymring for at nettplattformene drev med stor grad av sensurering av personer som hadde avvikende vurderinger på risikoen knyttet til covid-19-sykdommen og -vaksinene. Mange av disse er også ledende vitenskapspersoner.

I stedet ser vi at det nå stilles spørsmål til Elon Musks Twitter fordi han ønsker flere stemmer og mindre sensurering. Samtidig ties det om det press myndighetene i USA har utøvd mot nettplattformene (spesielt Twitter) for å kontrollere hva som blir sagt på disse.

Fra et ytringsfrihets og vitenskapelig ståsted kan det argumenteres for at endringene vi nå ser på Twitter er av det gode. Hvorfor jubler ikke mediene? Er de ikke forkjempere for ytringsfrihet og vitenskapelig dialog?

Det finnes desinformasjon hos de fleste myndigheter, om ikke alle. Myndighetenes underliggende hensikt er ikke å skade, men resultatet kan fort bli det dersom det bare finnes en riktig fortelling og den er det myndighetene som skal eie.” https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/on7p2g/naar-feilinformasjon-om-risiko-kommer-fra-myndighetene?fbclid=IwAR2r0TQrP8QHfCP1eb2CZ6nKfRNZpjx-OnP1_A41VOlOt2hWV8sHK_-jzm8