Hvis man ikke har evnen til å tenke balansert, så blir man dogmatisk, og da vil man helst kvele de stemmene som utfordrer ens dogmatisme, man er med andre ord ikke interessert i å bruke fornuft, logikk og dokumentasjon for å vise at man har sannheten på sin side, men bruker sensur som et våpen slik at kun de meningene som man selv oppfatter som riktige får lov til å sirkulere.
På den måten vil det aldri bli noe fremskritt, men stagnasjon, og det vil samvittighetsløse individer alltid benytte seg av for å komme i maktposisjoner, der det til slutt kun vil bli deres meninger og “sannheter” som vil være gjeldene.
Og alle som er for sensur er enten individer som forstår dette eller så er de naive hjelpere til oppbyggingen av neste diktatur.
Vi ser nå klart og tydelig at “svake” grupper blir brukt som brekkstang for å ødelegge både demokratiet og ytringsfriheten.
Og mange av dem som hører til disse gruppene er ikke med på denne ødeleggende framferden, de er uskyldige i en strategisk kamp der de undertrykkende elementene i disse gruppene har gjort seg selv til talspersoner for de “svake” der de fremstiller sin diktatoriske mentalitet som gruppene de representerer sine holdninger der de bruker empati som våpen mot oss for å nøytralisere oss.
Og lar man seg kun styre av følelser uten å ta med fornuften, da vil man bli offer for dette våpenet, da vil man tro at man kjemper de godes kamp, mens man i realiteten tar parti med de mørke kreftene.
Hvor lenge vil majoriteten godta å bli tråkket på før de sier stopp?
“The answer to bad speech is not censorship, the answer to bad speech is more speech. We have to exercise and spread the idea that critical thinking matters, now more than ever, given the fact that lies seem to be getting more popular.”
Edward Snowden
“I det øyeblikk man begynner å begrense folks rett til å forteller sin historie slik de selv ønsker, i det øyeblikk man begynner å kontrollere ytringer, enten for å skåne dem som leser, ser eller lytter til en historie, eller for å beskytte en stat, en diktator eller ideologi mot ubehagelige ytringer, har man trådt inn i en verden der friheten ikke lenger råder.
Fra det øyeblikket diskuterer man bare graden av ufrihet man vil godta.
Men grunnleggende har vi – ved å tre inn i en slik verden – bøyd oss for prinsippet om ufrihet og er i ferd med å tilsløre skillet mellom ord og handling. Hvis prisen for dette standpunktet er å bli kalt ytringsfrihetsfundammentalist er jeg stolt av den merkelappen, selv om den ikke er ment som et kompliment.
Jeg mener at i et demokrati er det viktig å være seg bevisst hvilken vei man slår seg inn på når skillet mellom ord og handling begynner å smuldre bort, når ord forbys, ikke fordi de oppfordrer til vold, eller til en annen forbrytelse, men fordi de kan oppfattes som krenkende. På den måten tildeler man den som lytter til en ytring, rettigheter på bekostning av dem som ytrer seg.
Dvs at man begrenser folks rett til å fortelle en historie ved å gi den som lytter til historien, innflytelse på hvilke historier som kan fortelles og hvordan de kan fortelles. Det kan være farlig. For når ordene stopper, begynner volden.
Hvis vi forbyr krenkende ytringer, risikerer vi at folk griper til direkte handling og dermed begår “forbrytelser” uten ofre. Også om det er opplagt at ord kan gjøre vondt, svært vondt.”
Fra boken “Taushetens tyranni” av Flemming Rose
“Det har nærmest blitt en refleks å legge seg flat. Så fort en får kritikk fra noen som føler seg krenket. Man rekker nesten ikke å si ferdig ordet krenket engang, før noen har lagt seg flat. Og ikke bare flat. Heeelt flat.
Kommunikasjonsstrategisk og politisk sett, kan det selvfølgelig være lurt å legge seg så flat som mulig, så fort som mulig. Men for samfunnsdebatten kan det være et stort tap.
Det er gode grunner til å ta hensyn folks følelser. Men ikke alltid. Følelser er ikke nødvendigvis en fasit på hvor vi som samfunn skal legge oss. For hvis man får definisjonsmakten bare fordi man er litt krenket, blir det for lett å parkere en sunn debatt. Men det har vi diskutert i mange år.
Nå er det på tide å legge noe av ansvaret over på de som legger seg flate. Heelt flate.
For det er ikke de krenkede som parkerer debatten. Det er de som legger seg flate som gjør.
Antall krenkede er nok utømmelig. Så noen ganger må både politikere, kommunikasjonsdirektører og andre tørre å si at de krenkede tar feil. Og at de ikke vil legge seg flate.
“Det er oppsiktsvekkende og skremmende at de samme partiene vil forby ytringene de ønsker å bekjempe.
Mona Berger fra SV og hennes allierte foreslår dette vedtaket: «Bystyret ber kommunedirektøren gå i dialog med politiet med den hensikt å kunne forby grupper, partier og organisasjoner å benytte kommunal grunn til markeringer med et rasistisk budskap.» I neste setning følger en henvisning til «rasismeparagrafen».
Med andre ord: De politiske myndighetene skal forhåndssensurere ytringer de anser som «rasistiske». De skal sette politiets voldsmakt inn for å undertrykke slike ytringer så de ikke kan forekomme på «kommunal grunn».
Hvorfor er dette ingen god ide? La meg nevne det første som faller meg inn.
1. Forslaget innskrenker ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, to forutsetninger for demokrati som venstresida og arbeiderbevegelsen har kjempet for i snart 200 år.
“Den norske straffeloven har en merkelig paragraf som forbyr diskriminerende og hånende ytringer mot noen få, utvalgte grupper. Det underlige er at loven ikke forbyr diskriminering, hån og ringeakt generelt – men bare mot noen få utvalgte grupper.
Hvis hensikten er å beskytte folk mot å bli hånet og foraktet, så er det underlig at det forbudet ikke er generelt, men begrenset til noen utvalgte grupper.
Problemet er at dette snevrer inn ytringsfriheten fordi vi vil være tilbøyelig til å synes synd på enhver svak gruppe som holdes opp, uten å ta høyde for at også folk som er ressurssterke på et plan, kan være sårbare og lett krenkbare i en annen sammenheng.
Det er en illusjon å tro at norsk lovverk kan beskytte alle menneske mot enhver følelse av å bli såret eller utsatt for forakt.
Ser vi på ordlyden er den også lite spesifikk. Det er ulovlig å håne noen for hudfarge eller nasjonale opprinnelse. Men siden alle har en hudfarge og etnisk opprinnelse, må det bety at det er like forbudt å håne noen for å være hvit fra Tana, som svart fra Ghana.
Teksten nevner også religion og livssyn. Nok en opplisting som følgelig gjelder alle. Så kommer et særlig vern mot hån for homofile, og der er det altså trolig på vei et utvidet forbud mot hele registeret av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet (bortsett fra å være heterofil).
Det er også verdt å huske at retten til å krenke ikke er noen plikt til å krenke, og at respekt for andres følelser er en grunnleggende og bra ting mennesker imellom. Men det er normal folkeskikk. Vi trenger ikke Stortinget til å lære oss folkeskikk. Dersom det skal være forbudt å håne og uttrykke forakt, så må det gjelde alle – ikke noen utvalgte grupper.
Dersom det er fritt frem for å drive blasfemi og latterliggjøring av kristen lære og kristne prester, så må det samme gjelde islam og jødedommen. Og motsatt: Hvis religion er for hellig til å bli latterliggjort, så må det gjelde alle livssyn.
“Saken har fått bergenser og stortingsrepresentant Peter Frølich til å tenne på alle plugger.
– Dette begynner å ligne et orwelliansk mareritt. Et samfunn hvor man har angst for å si feil. Et samfunn uten humor, styrt av autoritær korrekthet på mobbens premisser. Et samfunn hvor et lite feiltrinn kan sette jobb og sosialt liv i fare, sier han til Nettavisen.
Les mer: Sjokkert etter universitet legger seg langflat for «tysker-spøk»: – Hører ikke hjemme noe sted
Frølich tar nå opp saken med regjeringen, og mener at det tydeliggjøres hva loven skal og skal ikke brukes til.
– Jeg har bedt departementet oppklare om loven virkelig er så stivbeint. I ytterste konsekvens må den justeres, sier Frølich.
Han oppfordrer universitetet til å gå gjennom hvordan de har håndtert saken.
– Uansett om loven er sånn eller ikke, bør universitetet gå kraftig i seg selv. Jeg tror nesten jeg må stave dette for å være tydelig nok: Ikke beklag! Dette er ikke noe å beklage!
Diskusjonen kommer i kjølvannet av store demonstrasjoner mot rasisme, og en ny debatt hvor det er foreslått å fjerne statuer av folk som antirasister mener hadde dårlige holdninger. Stortingsrepresentanten mener dette minner om et «krenkelseshysteri».
– Om krenkelseshysteriet vinner frem, kveleer vi noe av det Vesten er bygget på: En fri ytringskultur. Dette er særlig viktig innenfor akademia, hvor takhøyden bør være skyhøy.
Han oppfordrer samtidig studenter til å tenke seg om, og lære dem opp til å tåle reell motstand uten at det betyr hverken diskriminering eller krenkelse.
– Vi må lære studenter å tåle motstand. I USA må forelesere nå gi tilbakemeldinger til studenter med kontordøren åpen for å beskytte seg mot trakasseringsanklager. Social justice-bevegelsen på universitetene i USA er rett og slett vanvittig.
“Det er åpenbart like dumt å si at rasisme ikke finnes, som å si at alt er rasisme. Mange mennesker har opplevd og opplever fordommer, marginalisering og undertrykkelse. Det er riktig å kjempe for synlighet og likebehandling. Det er prisverdig å stå opp mot urett. Det er heller ikke galt å være stolt av hvem man er.
Men det å være, eller historisk å ha vært, utsatt for urett gir ingen frikort til i neste omgang å sette ytringsfriheten på pause, eller å tildele enkeltindivider historisk skyld basert på deres kjønn, legning eller hudfarge alene.
Det politiske sentrum må samle seg til felles kamp mot de illiberale utslagene av den identitetspolitiske vekkelsen som nå brer seg i Vesten. Det som står på spill, er den demokratiske samtalens overlevelse i et fremdeles åpent samfunn.”
Dette er en utrolig viktig video å se. Her snakker vi virkelig om ett budskap som promoterer demokratiet og ytringsfriheten på en svært fornuftig og rasjonell måte. Dagens snowflake generasjon står på fascistenes og diktaturets side, de er bare så hinsides historieløse og virkelighetsfjerne at det dessverre blir umulig for dem å forstå det. “The truth why everyone is suddenly getting offended” https://www.youtube.com/watch?v=0kGBQSXX_GU
“– Det er en ny, merkelig form for fascisme, mennesker som mener de vet hva du kan si og ikke si, det er underlig (…) Denne trendy myten at folk som ønsker ytringsfrihet kun er ute etter å si grusomme ting hele tiden. Dette er rett og slett ikke sant, ytringsfriheten beskytter alle, sier Gervais i et intervju på talkRadio.
Han kaller alle som forsøker å avskaffe ytringsfriheten ved å snakke om «hatefulle ytringer» for fascister, som skjuler seg bak falsk godhet og sier: Vi er de gode, vi kjemper for sosial rettferdighet, vi ønsker det beste og det vi sier gjelder.
– De forstår ikke hvor korrupt og galt det er (…) Hvis du er litt venstrevridd er du Trotsky, ikke sant? Hvis du er litt konservativ er du Hitler, og hvis du er i sentrum og forsøker å se begge sider av argumentene så er du en feiging.
Ingen land burde ha lover mot ytringer bare fordi noen, et eller annet sted kan bli krenket, for noen, et eller annet sted, vil føle seg krenket av absolutt alt, mener Gervais.
– Bare fordi du er fornærmet, betyr det ikke at du har rett.
Utsagnet «Jeg er fornærmet» har i dagens kultur erstattet behovet for å forme et argument, sier han videre. Det vil dessuten være umulig å straffeforfølge hatefulle ytringer på en rettferdig måte, siden det ikke finnes noen enighet om hva hatefulle ytringer er.
Det farlige som skjer nå er at den ene siden får definisjonsmakt og bestemmer reglene. Disse menneskene som vil redefinere og avskaffe ytringsfriheten er de virkelige fascistene, sier Gervais.
Han sier også at The Office neppe kunne blitt laget i dag. Krenkemobben ville tatt alt ut av kontekst og forsøkt å stenge ned showet.”
For det første er en av de viktigste måtene som regjeringen opprettholder kontroll over befolkningen, konseptet med dobbeltenkning. Dobbeltenkning er kraften til å holde to motstridende meninger samtidig. De er to motstridende oppfatninger på samme tid av samme person.
I Oceania er befolkningen utdannet i dobbeltenkning så de vet hvordan man aksepterer motsetninger og forstår deres praktiske eksistens. I det kontrollerte samfunnet i romanen 1984 er ikke tegnene på en totalitær regjering skjult. Totalitarisme blir det undervist om, og folket både godtar og avviser det samtidig. Dette gjenspeiles i regjeringens tre slagord:
«Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke.»
Det endelige målet med dobbeltenkning er å få befolkningen til å tenke på denne måten automatisk. Regjeringen vil at folket venner seg til å holde to motstridende tanker i hodet uten å innse at de er motstridende. Skjer dette i virkeligheten?
Mange studier har vist at hjernen vår støtter motstridende ideer. Ideen dreier seg om Festingers teori om kognitiv dissonans. Teorien hans sier at det er mulig for oss å ha dissonante ideer. Festinger sier imidlertid at det er mekanismer i hjernene våre for å ignorere eller løse den dissonansen. Dobbeltenkning vil være en måte å rasjonalisere dissonanser på og være i stand til å eksistere med dem.
I virkeligheten bruker vi dobbeltenkning mer enn vi forestiller oss. Regjeringene utnytter dette og bruker dobbeltenkning til en viss grad. Et klart eksempel er fiendskapet vårt mot terrorangrep. Imidlertid utfører samtidig mange land handlinger av samme art og selger til og med våpen til disse terroristgruppene. Vi må være ekstremt forsiktige.
Rasjonaliseringen av motsetninger er en automatisk prosess, og vi kan utføre den prosessen uten å innse det.
Et annet viktig aspekt av regjeringens kontroll i 1984 er kontrollen med tanken. For å oppnå tankekontroll forsøker regjeringen å endre språk slik at tanken blir praktisk i stedet for nyttig som kan brukes til argumentasjon. Faren er at folk tenker for mye, det vil ødelegge dobbeltanken, og dette vil føre til regjeringens ødeleggelse. Hvis vi følger Sapir-Whorf-hypotesen, foreslår Orwell at ved å bytte språk kan vi forandre det menneskelige sinnet.
For å oppnå tankekontroll reduserer Oceania-regjeringen språket til dets enkleste form, og gjør det til et helt pragmatisk språk. På denne måten mister synonymer og antonymer sin betydning. Det er ikke lenger interessant å formidle nyanser av ord som fører til avgjørelser og tolkninger. Antonymer genererer frykt, og konflikt baner vei til rasjonalitet. Et eksempel på dette kan være å fjerne ordet “krig” fra ordlisten og bare snakke om det når det gjelder mer fred eller mindre fred.
Leksen vi kan lære av dette nye språket er at språk kan være farlig i livene våre. Språket er i stand til å forandre oppfatningen og tenkningen vår. En politisk diskurs kan således virke svært forskjellig avhenging av ordene som brukes til å beskrive den. Når en politiker prøver å sette ord som “demokrati,” “konstitusjonell” og “fred” mot ord som “angrep” eller “krig,” forsøker de å få sympati fra borgerne sine. Av denne grunnen er det viktig å utforske begrunnelsen bak hvorfor folk bruker et bestemt språk.
Til slutt, i romanen 1984, ser “Store Bror” alltid på og kontrollerer alt. “Store Bror” ser på innbyggerne overalt, til og med i deres egne hjem. Selv innen familier blir barn utdannet til å vokte foreldrene sine og fordømme dem hvis de begår en forbrytelse. Et viktig aspekt ved kontroll er manipulering av informasjon.
For Oceania kan regjeringen omskrive fortiden for å opprettholde regjeringens stabilitet. I romanen er Sannhetsministeriet dedikert til å forandre alle skrifter, aviser og bøker til fordel for “Store Bror”. Hvis “Store Bror” sa at sjokoladerasjoner skulle gå opp og det er faktisk mindre nå enn før, ville “Store Bror” endre data for å få det til å se ut som om sjokoladerasjonene faktisk økte.
Vi er ikke immune mot manipulering og kontroll av informasjon. Massemedia, inkludert fjernsyn, radio og aviser, har vanligvis partier og regjeringer som endrer informasjon for å påvirke meningene våre. Derfor krever all informasjon vi mottar at vi tenker kritisk om det vi leser.
Til slutt, i romanen 1984 utgjør Orwell et veldig interessant dystopisk samfunn med store paralleller til det nåværende samfunnet vårt. Det er viktig å reflektere over disse parallellene og se de potensielle feilene i samfunnet vårt. Hvis vi ønsker å unngå å utvikle oss mot en orwellsk verden, er det viktig å opprettholde en kritisk holdning mot mekanismene som påvirker og overtaler oss.” https://utforsksinnet.no/romanen-1984-av-george-orwell/
“For years, émigrés from the former Soviet bloc have been telling Rod Dreher they see telltale signs of “soft” totalitarianism cropping up in America–something more Brave New World than Nineteen Eighty-Four. Identity politics are beginning to encroach on every aspect of life. Civil liberties are increasingly seen as a threat to “safety”. Progressives marginalize conservative, traditional Christians, and other dissenters. Technology and consumerism hasten the possibility of a corporate surveillance state. And the pandemic, having put millions out of work, leaves our country especially vulnerable to demagogic manipulation.
In Live Not By Lies, Dreher amplifies the alarm sounded by the brave men and women who fought totalitarianism. He explains how the totalitarianism facing us today is based less on overt violence and more on psychological manipulation. He tells the stories of modern-day dissidents–clergy, laity, martyrs, and confessors from the Soviet Union and the captive nations of Europe–who offer practical advice for how to identify and resist totalitarianism in our time. Following the model offered by a prophetic World War II-era pastor who prepared believers in his Eastern European to endure the coming of communism,
Live Not By Lies teaches American Christians a method for resistance: • SEE: Acknowledge the reality of the situation. • JUDGE: Assess reality in the light of what we as Christians know to be true. • ACT: Take action to protect truth.
