Politiske partier og institusjoner følger ferdig oppsatte programmer slavisk. Menneskene innenfor disse sjelløse partiene og institusjonene er ikke noe annet enn slaver, og så fort de skulle vike vekk fra reglene og programmene så er de ikke lenger et fullverdig medlem av virksomheten, men en trussel, sand i et maskineri som ikke er det minste interessert i å stoppe opp for vedlikehold og kansje også rekonstruksjon. Det interessante er at hvis det kommer nok sand i maskineriet så stopper det opp.
Hvis man ser på disse institusjonene som kjøretøyer, så vil man se at de kun manøvreres en vei, og det er rett fram, ikke fordi kjøretøyet ikke har en styringsmekanisme som gjør sjåføren istand til å endre retning, men fordi sjåføren har blitt fortalt av tidligere sjåfører at denne styreinnretning er et unødvendig onde og at den eneste riktige retningen er rett fram uansett hva slags hindringer man skulle møte på. Dette godtar sjåføren(e) og endring av kurs uteblir.
Og slik fungerer det nedover i systemene. Man får beskjed ifra oven at sånn er det og sånn skal det være, og godtar det ukritisk, uten selv å undersøke om det virkelig er slik, selv om man skulle få en gnagende mistanke om at det er noe som skurrer.
Og skulle man stille spørsmål, skulle man undersøke for så å finne ut at det er andre retninger som fører en til både bedre veier, bedre kjøreforhold og en endeplass som ikke fører en utfor stupet, i grøfta eller rakt inn i et motgående kjøretøy, så blir man ikke sett på som en som forsøker å endre system til noe bedre, men som en som forsøker å ødelegge eller sabotere det bestående uansett hvor dårlig det måtte være og uansett hvor mye bedre det nye har forutsetning til bli.
I vårt samfunn er “nytenking” synonymt med å endre på en detalj eller to, og disse detaljene blir så hauset opp i samarbeide med media slik at vi skal tro at de er revolusjonerende. Rattet som kan få oss til å endre retning blir sett på som en trussel for det bestående, en ubehagelig utvekst som burde fjernes, slik at muligheten til å ta kontroll over våre egne liv skal opphøre å eksistere.
De priviligerte på toppen av maktpyramiden, konstruktørene av de økonomiske, politiske og sosiale strukturene, for dem så er vår fastlåste tro på deres evne til å styre og lede oss deres største fordel, men også den minst fordelaktige faktoren de har å forholde seg til, for hvis vi våkner opp og ser hvordan virkeligheten faktisk er og ikke slik vi får den presentert, da vil systemene som har slavebundet oss falle, og illusjonene og hjernevaskingen som har fått oss til å tro at ondt er godt smuldre opp.