De personlige opplevelsene jeg har hatt med politiet, med unntak av noen fartsbøter, har vært hyggelige og jeg oppfatter dem som hjelpsomme og pliktoppfyllende, men fordi jeg ikke har opplevd noe negativt med dem, så betyr ikke det at Lien sin beskrivelse av dem er tull og tøys. Hvis det han forteller her fremdeles pågår idag, så vil jeg oppfordre de som jobber innen politiet og bevitner slikt, at de tar et oppgjør med seg selv og spør om dette er noe han/hun går god for, om dette er akseptabelt.
Overgripere hjelper det svært lite å føre dialog med, så de eneste som kan stoppe slike er vettuge og modige mennesker, og jeg er sikker på at de er i flertall, men desverre så er det slik at psykopater har en enorm makt over sinnene på de som er han eller hun nærmest, det være seg familie eller arbeidkollegaer. Man skal være veldig sterk psykisk for å ta opp kampen mot slike. Det vi trenger er noen skikkelige helter, de finnes det vet jeg. Ole- John Saga
“En viktig årsak til maktovergrepene er “lojaliteten” innad i politiet. Nesten uten untak blir voldelige politifolk beskyttet gjennom falske forklaringer fra kollegene. Det synes å være et generelt fenomen i politiet.
Politiets egne organisasjoner hos oss har gjort lite eller ingenting for å få slutt på “lojaliteten” og dermed på maktovergrepene.De har tvert imot gjort sitt beste for å benekte dem og har grovt sviktet sine plikter overfor menneskerettighetene og den norske rettsstaten.”
Anders Bratholm 1999
“Politiets tendens til å forfølge hederlige samfunnsborgere er også meget betenkelig. Det kan minne om sauehunder som går til angrep på sauene heller enn på ulvene, fordi det er mer ufarlig.”
Advokat Ole Gjerdrum, som selv har vært ansatt i politiet, gir interessante opplysninger om tilstanden innen Oslo-politiet- I Arbeiderbladet 23.01.1987 var det et utdrag fra advokatens artikkel i tidsskriftet Lov og rett. Her gir Ole Gjerdrum flere konkrete eksempler på politivold som han selv kjenner til.
Et av de mest opprørende eksempler er hentet fra Grønland politistasjon i Oslo. Om dette skriver Gjerdrum:
“Her var det en tid vanlig å konkurrere om hvor langt man kunne slå en beruset arrestant fra celleinngangen og inn i cellen. Arrestanten ble plassert i døren med fronten ut og ble slått baklengs innover. Denne stasjonen gikk ofte igjen i historiene om politivold”
Det er flere årsaker til at politivold kan forekomme og dekkes over. Ole Gjerdrum mener at en hovedårsak er det han kaller “den misforståtte korpsmentalitet”.
Med hensyn til rapporten om polititvold i Bergen, hevder advokaten at polititets talsmann som har fått oppgaven å protestere mot de opplysninger Anders Bratholm, Gunnar Nordhus og Edgar Vogt legger fram, er etatens militante person.
Slik karakteriserer advokaten situasjonen innenfor politiet: “Veien til karriere og forfremmelse, er i følge dette å unnskylde eller bortforklare de overgrep og den vold politiet benytter seg av”. Arbeiderbladet gjengir videre fra Ole Gjerdrums artikkel:
“Med lave lønninger og tildels helsefarlig bruk av overtid, er det klart at en rekke tjenestemenn får svært lav tolleransegrense, særlig overfor samfunnets tapere,” skriver advokaten som minner om den svenske sosiolog Jan Myrdals påstand: “Misnøyen i politiet holdes helt bevisst oppe fordi man trenger et aggresivt politi til å holde folket i sjakk”.
Verst av alt er det vel at det er menn i ledende posisjoner innenfor politiet som har en slik innstilling. Advokat Gjerdrum skriver at det på vei opp mot toppstillingene i etaten, er langt viktigere å vise faglig dyktighet enn å ta opp kontroversielle spørsmål. Det er svært viktig å være lojal overfor kolleger, hevder han i artikkelen.
Den kjente professor i kriminologi dr.jus. Thomas Mathiesen skriver i Aftenposten 2. april 1987:
“Gjennom en indre dynamikk i en lukket organisasjon med en egen kultur utvikler det norske politiet seg stadig i retning av å bli et voldspoliti som dessuten reagerer nærmest frenetisk, gjerne med trusler om injurier, på kritikk, slik er det farlig å debattere politiet.” Det er flere typer av politivold.
Politi og påtalemakt har uhyggelige sterke midler til å ramme den de ønsker å ødelegge. Det er visse former for administrativ og psykisk vold som fullt ut kan måle seg med den fysiske mishandling vi kjenner igjen fra diktaturstatene.
Forresten – hva annet er det enn fysisk vold å bli kastet i en naken fengselscelle uten så mye som en stol, uten avskjermet toalett, med sprinkler ut til åpen gang ? Hva annet er det enn fysisk vold å bli sultet en hel dag uten mat og drikke ?
Dessuten har vi den vold som blir øvet mot barn og familie. Den eldste av guttene mine gikk kveld etter kveld alene utenfor fengselet i Kristiandsand og gråt og bad om at hans pappa måtte slippe ut, så han kunne få tale med ham. Da fengselsbetjenten kom inn i min celle og fortalte meg dette, føltes det verre enn om jeg hadde fått et knyttneveslag i ansiktet.
Uberettiget bruk av varetektsfengsel er politivold av verste slag. Og den retter seg både mot den som er varetektsfengslet og mot hans familie.
Nå tilhører ikke jeg til disse som er så snare å skrike opp om politivold.
Jeg vet at politiet har en vanskelig oppgave, og at de ikke så sjelden er nødt til å bruke makt. Flere av de kriminelle og halvkriminelle nå for tiden er bevæpnet. Om de ikke har revolvere og avsagde hagler, så har de skarpslipte kniver og aidsforgiftede sprøytespisser.
En politimann som skal ivareta ro og orden i et slikt miljø, har ingen garanti for at han eller hun kommer hjem fra jobben i live når arbeidsdagen er slutt.
Jeg har den største sympati for politifolk som for liten lønn er villige til å påta seg en slik samfunnstjeneste.
Selv de uhyrligheter jeg personlig har måttet gjennomgå fra politiets og øvrighetens side, har ikke maktet å gjøre meg til “politihater” Men la våre politikere og myndigheter være klar over at flere og flere hederlige og lovlydige samfunnsborgere mister sin sympati for politi og for myndighetene i det hele tatt. Mange kjenner seg i dag som jaget vilt. Det brer seg en følelse blant folk av at en er forsvarsløs og rettsløs overfor et overmektig byråkrati og statsapparat.
Istedenfor at politi og øvrighet skulle være folkets tjenere og forsvarere, opplever en dem mer og mer som motpart.
Kjører du bil, må du være like opptatt med speedometeret som med veien, for bak buskene og inne mellom krattet, ligger velutrustede politifolk og kontrollerer den minste lille overskridelse av fartsgrensene – ofte på de beste veistrekningene og på den stilleste tid av døgnet.
Sender du inn selvangivelse, risikerer du påplussing fordi en nidkjær ligningsfunksjonær anser at det er umulig å leve av et så lite beløp som det du oppgir å ha tjent …
Dette utålelige pirk, denne avskylige jakt på skikkelige mennesker, er på vei til å skape en ny samfunnsfiendlighet i vide kretser. Det er på høy tid at dette problemet blir tatt alvorlig.
Naturligvis vet jeg at det er nødvendig med trafikkpoliti. men hva er hensikten ? Er det å avverge ulykker eller er det å få flest mulig bøtelagt og dømt ? Jeg er også klar over at vi må ha et skattevesen. Men dersom funksjonærene innenfor slike etater får en publikums-fiendtlig innstilling, slik at de av prinsipp mistror mennesker, så kan det være en fare for at folk til slutt begynner å opptre slik det er forventet. Politiets tendens til å forfølge hederlige samfunnsborgere er også meget betenkelig. Det kan minne om sauehunder som går til angrep på sauene heller enn på ulvene, fordi det er mer ufarlig.
Svein Jarl Lien fra hans bok Skyggen av politistaten 1987
Fellesmarkedet er blitt omdøpt fra EEC til EF, fra et felles økonomisk marked til et rent, så og si åndelig fellesskap. Slik blir man kvitt de to stygge ordene som røper hensikten: både “økonomisk” og “marked”.
Tilbake står riktignok hensikten med det hele: “å øke Europas kjøpekraft”, til fordel for industrien som da stadig kan ekspandere. Nå står det tilbake enda en ganske pussig ting: ingen blir rik av å kjøpe og å forbruke. Man blir rik av å la være å forbruke. Hva man tenker seg, er at en stadig utvidelse av industrien nødvendigvis betyr rikdom. Det er galt: det er bare en meget liten del av befolkningen som blir rikere på denne måten. Å øke produksjonen har bare en mening, hvis det gjelder produksjonen av nyttige varer, som dermed vil bli billigere. Det er ikke dette det dreier seg om her. Det dreier seg om industri for enhver pris, industrien for industriens egen elskelige skyld.
Penger er penger, og flyter det inn penger, da er alt godt. Vi glemmer bare at ingen kan spise penger, mens vi derimot kan spise fisk, gulerøtter og havregrøt. Under siste verdenskrig – da vi oppdaget at et stykke kjøtt ikke kunne kjøpes for penger – burde vi ha lært leksen. Men vi lærte den altså ikke.
Når det gjelder vår stillingtagen til EEC (EU), da har jeg løst spørsmålet på egen hånd. Jeg mener det avhenger helt av hva man prioriterer høyest. Prioriterer man industrien over alle andre ting i verden, da bør man bli medlem av EEC. Kjenner man ting i verden som man setter høyere enn industrien og de stadig mere inflaterte pengestykkene, da bør man holde seg borte fra EEC.
Et slags bevis for dette er at Høyre og det offisielle flertall innen Arbeiderpartiet. Begge er enige i at vi bør velge medlemsskap. Det er aldeles logisk at de to største partiene holder sammen her: det ene partiet – Høyre – representerer dem som eier industrien her i landet – og det andre, det statsbærende parti – Arbeiderpartiet – har alltid vært et utpreget industriarbeiderparti, det representerer dem som arbeider innen industrien, – og det er Arbeiderpartiets fordømte plikt å bringe penger i kassa.
Jeg tenker – av og til – på et par andre mindre land i Europa; det ene er Svergie og det andre er Sveits. Begge landene hører til de økonomisk mest avanserte, og til de relativt sett aller rikeste land i verden. Både svensker og sveitsere er kjent for å forstå seg aldeles utmerket på økonomi. Deres status i dag viser at dette er riktig. Videre har de klart å holde seg utenfor kriger og andre katastrofer. Industrielt hører de til verdenseliten, både kvalitativt og økonomisk. Det sveitsiske bankvesen er med rette verdensberømt.
Men hverken Svergie eller Sveits vil ha noe med EEC å gjøre. Er det virkelig sant at både svenskene og sveitserne er så forferdelige dumme ?
Debatten om fellesmarkedet (EU) har inntil i dag ikke bare lidt under en forbløffende mangel på eksakte data, – men også under en aldeles enestående mangel på interesse for hva denne rikmannsklubb og forlengelse av NATO vil føre med seg kulturelt. Hva man kan si med en gang er ikke bare at fiskere fra Fellesmarkedslandene kan fiske på norsk territorium, og at jordbruket i likhet med fiskeriene, i sin helhet vi bli overtatt av Kirkens nødhjelp (eller lignende barmhjertighetsinstitusjoner), men også at aksjeselskapene A/S Fjordforgiftning og A.G. Euro-Napalm vil gå en stor fremtid i møte.
Det er allikevel bare en del av saken: Vi har også noe – i alle fall har vi hatt noe som vi pleide å kalle kultur og kulturpolitikk. Det er selvfølgelig reaksjonært å nevne ordet “kultur”, men hvis vi i dag tilføyer at også vitenskapen inngår i kulturbegrepet, vil man kansje bære over med oss allikevel. “Kultur” er altså ikke bare unyttige ting som bilder, teater og bøker. Kultur er f.eks. også farmakologi og kjemi etc., etc., etc. La oss gripe tilbake til Thalomoid katastrofen: tusener av tyske barn ble født uten armer og ben på grunn av at deres mødre anelsesløst hadde brukt det beroligende middel Thalodomid under de første uker av svangerskapet. Preparatet hadde en såkalt “bivirkning”. Det kunne jo ingen vite. Eller kunne man kansje det ?
Hvis man hadde anvendt sunn og naturlig mistanke mot den kapitalistiske farmakologi, ville man ha avvist midlet som ikke gjennomprøvet, før man tillot salg av det på åpent marked. I Norge så har vi vært så godt som helt forskånet for de fryktelige ettervirkningene av det tyske preparatet, – og såvidt jeg kan forstå skyldes dette utelukkende Karl Evang sunne, radikale skepsis overfor den farmasøytiske industri som årlig innhandler milliarder på de overflødige, unyttige eller skadelige preparater som ved en fullstendig samvittighetsløs reklamevirksomhet pådyttes et anelsesløst, godttroende publikum.
Det dreier seg om tusenvis av slike skadelige, i beste fall virkningsløse preparater. Enhver som regelmessig leser f.eks. Der Spiegel vil oppdage alle de fantastiske preparater som annonserer mot, – la oss si: søvnløshet, impotens, tretthet, alderdom, – evige potensstyrkende midler som kan utsette alderdom og grå hår, sorg og tretthet, impotens og nervøsitet til livet etter døden . Det påfallende er at ingen av disse “midlene” blir solgt i Norge – helt enkelt fordi de er verdiløse.
Ved tilslutning til Fellesmarkedet vil alle disse mirakel-eleksirer bli solgt for høye priser her i landet. Og et og annet nytt Thalodomid vil det også være blant dem. Jeg begriper ikke hvorfor norske leger ikke protesterer mot det. Vi har også Springer-pressen, ukeblad og billedblad, som med enorm kapitalmengder i ryggen, kan presses inn i skandinavisk språk på norsk og dansk marked. Det som kjennetegner disse bladene er deres konservative fordummende og sløvende innhold.
Man må ha studert litt av tysk presse for å bli klar over hva disse milliardforetagender betyr av kultur-ødeleggelse. Med vårt lille, en gang selvstendige kulturverden, – i dag underminert av beundring for stormaktenes massemedier og deres enorme pengemakt – vil det bli vanskelig, for ikke å si umulig å holde stand mot en ukeblad og reklamekultur som fullstendig kan kvele vår egen spesielle kultur.
Naturligvis kan man si: kan vår del av den opprinnelige europeiske kultur ikke hevde seg mot sovepille og sedativ kulturen, da fortjener den heller ikke å leve. Det er noe i det, men det betyr ikke at vi ikke kan forsøke å overleve. Det betyr ikke at vi frivillig skal stille vårt marked til disposisjon for all den farmakologiske og journalistiske humbug som et sykt og overernært tysk pengesamfunn kan pådytte oss. Av og til virker Fellesmarkedsproblematikken som et mareritt på meg, – som en ond og skjebnesvanger forlengelse av hele NATO-politikken, vi har gitt de vestlige stormakter lillefingeren, – og nå krever de sin rett: hele hånden.
by Ed Dieckmann, JR. Printed in the American magazine Coronet November 1953
ON A BITTER-COLD AFTERNOON in November, 1775, Captain John Manly of the American cruiser Lee looked up from the snow-crusted deck of the British ship Nancy to the secret agent who stood behind him. “It`s a fine prize we took,” he said. “She`s small, but her cargo will never reach Howe`s Redcoats in Boston.” The other shivered and pulled the collar of his greatcoat higher.
“You did well, Captain. General Washington will be very pleased.”
Manly smiled. “Aye! Besides the muskets and powder, we got those … things.” “I`d like to see one of them, ” said the agent. “Faith, after all this intrigue, I`m curious.” Gingerly the two men crossed to a row of shapeless objects shrouded in cancas. The young captain unlashed the lines and drew back the covering of one.
A giant tripod was revealed, supporting a circular frame some six feet in diameter. Embedded in the frame were hundred of tiny mirrors, prisms and reflectors. The thing it self stood a full eight feet high.
“Monsterous!” the agent said. “It`s the work of madmen!”
Captain Manly closed the canvas. “Aye, sir. Yet according to the instructions we captured with them, they work. It`s all there, very thorough and very inhuman”
Manly hesitated, then : “May General Howe sleep well in Boston town tonight,” he said softly, “for tomorrow he`ll not sleep at all. He`ll know we have the Nancy.”
Manly was right. Next day, General Howe dispatched this curious letter to the Lord Privy Seal in London:
“My Lord: By the time you receive this, you will no doubt be aware that the colonial cruiser Lee has captured our supply ship Nancy. The circumstance is unfortunate, as it puts in the enemy`s hands the means of setting the town on fire.” Howe`s letter, with its undertone of panic, lifted the veil on a truly horrendous infernal machine. With diabolical ingenuity, 500 mirrors and prisms had been so mounted as to trap the rays of the sun. Accurately focused, this consentration of “sunfire” could set wooden buildings and ships aflame at a range of two miles – well beyond the reach of return cannon fire.
To this day, no one knows what mind originally conceived the “town burning” machines . But with their capture, the stage was set for the one of the strangest episodes in American history.
Washington`s forces drew the noose tighter and tighter around Boston. Finally, on March 5th the Yankees succeeded in capturing Dorchester Heights commanding the town. On the 17th, unexpectedly and unobtrusively, the British evacuated the city.
Military analysts debated the question: why did Howe surrender Boston without a fight ? Years later, secret archives supplied the answer. Howe knew that just one sun-machine, mounted on Dorchester Heights, not two miles from the city, could reduce Boston to ashes.
But the crowning irony was yet to come, since the American high command a full two months before the evacuation had ordered the weapons dismantled. The very mirrors and prisms which Howe feared would trap his army in an inferno had already become playthings in the hands of children of the Colonies. It may be that even today, an innocent-looking bit of mirror, hanging from a chandelier perhaps, or resting on a New England mantelpiece or corner whatnot and reflecting a home at peace, is part of the secret machine that, though never used, won the city of Boston for the Continental Army.
“Spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester er denne bokas hovedtema. Men vi har også sett på enkelte sikkerhetspolitiske saker der tjenestene har hatt sine interesser å ta vare på. I tillegg har vi brakt inn noen institusjoner, eller snarere konstruksjoner, som på hver sin måte bidrar til status quo i norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens informasjonsberedskap, forsvarets høgskole, Forsvarets russiskkurs og Forsvarets psykologiske krigsberedskap hører hjemme i denne sammenhengen. På hver sin måte utfyller de et intressant, vanskelig og sensitivt tema.
Det er pressefolks holdninger og praksis som er temaet. I langt mindre grad hvar vi vært ute etter å sjekke tjenestenes yrkeskodeks. Når sant skal sies er den både vel kjent og ikke særlig oppsiktsvekkende. De hemmelige tjenestene prøver å skaffe seg informasjon overalt – med nesten alle mulige metoder.
Vi har prøvd å se inn i maktapparatets indre rom, tabernaklets innerste kammer. Noen glimt har vi fått, uten at det har vært lett. Journalister flest ferdes ikke i slike omgivelser. De som har gjort det, har lagt få spor etter seg. Mangelen på synlige spor er etter vår mening et ektefødt barn av at det norske hemmeligholdet har vært omfattende og langvarig. Riktignok satte Lund-kommisjonen en viktig sluttstrek for den mest ekstreme tausheten, men selvsagt forsvant ikke alle overdrevne sider ved hemmeligholdet hverken med Murens fall eller Ketil Lunds kommisjon. Dette har vi fått merke i arbeidet vårt.
Norge har selvsagt ikke vært alene om et såpass strengt hemmelighold. Men hvorfor ble det slik akkurat her i lille Norge ? Vi tror at noe av forklaringen kan søkes i det faktum at Norge har utført et stort og strengt hemmelig militært etteretningsarbeid for en alliert stormakt, USA. Når denne sensitive virksomheten først og fremst har vært rettet mot Norges store nabo, det tidligere Sovjetunionen, er det ikke vanskelig å skjønne at det politiske klimaet ble anstreng, anspent og lukket. Kravet om konsenus, offentlig enighet, ble sterk. Mye informasjon som angikk “det store vi”, ble ikke spilt ut offentlig. Den ble værende i de lukkede rommene. Journalister og redaktører bidro aktivt til at den skulle forbli der. De aller fleste følte nok dette som en samfunnsplikt. Likevel opererte de som pressefolk med en skjult dagsorden i arbeidet sitt. De satte ikke informasjonsplikten først. Myndighetene og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker gikk foran. Da ble idealene om mediene som en fjerde kritisk statsmakt ikke lenger verdt papiret de er skrevet på.
Det er altså denne skjulte dagsorden som er bokas tema, en dagsorden der første punkt var å oppfylle myndighetenes og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker. Informasjonsplikten ble en relativ størrelse som måtte tilpasses disse behovene og ønskene.
Men med en gang dette hovedtemaet er angitt, roper temaet på diskusjon, analyse og avklaring. Spørsmålene står i kø. For hva er egentlig informasjonsplikt ? Hvor langt skal den strekkes i spørsmål som har med landets sikkerhet å gjøre ? Er journalister helt uten plikter når myndigheter og hemmelige tjenester gjør sine behov gjeldende ? Hva slags forhold bør det egentlig herske mellom pressefolk og de hemmelige tjenestene ? Kunne den kalde krigen rettferdiggjøre et nært samspill mellom pressen og disse tjenestene ? Er et slikt samspill blitt uakseptabelt fordi den gamle, kalde krigen er over ?
Vi har våre svar på en del av spørsmålene. De vil vi heller ikke legge skjul på. Men vi akter ikke å gjøre det lett hverken for våre lesere eller oss selv. På noen spørsmål finnes det ingen enkle svar. Pressefolk som undersøker tjenestene journalistisk, vil snart oppdage at de befinner seg i et minefelt. Her er det fort gjort å tråkke feil. Journalistisk integritet kan bli skadeskutt.
Bokas tema reiser med andre ord et grunnleggende spørsmål:
Hva er det egentlig som kan kalles legitim kontakt og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester
Og når blir et slikt samspill illegitimt ?
Finnes det etiske kodekser som forteller oss når kontakt og samarbeid er akseptabelt, og når en uakseptabel grense passeres ?
Og er spillereglene de samme nå som de var i den virkelige kalde krigens dager ? Hvordan har forholdet mellom presse og tjenester utviklet seg ?
I denne boka vil vi først og fremst presentere en rekke aktstykker og episoder som forteller om spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester. Vår viktigste ambisjon er å illustrere hva som har skjedd, men vi vil også forsøke å analysere episodene og aktstykkene, noe underveis, men først og fremst i sluttordet. Vi vil reise spørsmålet om kontakten og samspillet har vært akseptabel eller uakseptabel. Noen ganger vil svaret ligge i dagen. Andre ganger vil kontakten reise dilemmaer som det etter vår mening er vanskelig å gi enkle og klare svar på. For svarene finnes ikke bare i norsk lov. De må søkes både i alminnelig samfunnsmoral, kulturelle særtrekk, normal folkeskikk, norsk lov, alminnelig presseetikk – og journalistens personlige ståsted når det gjelder moral og verdier. Derfor er det til syvende og sist journalisten som bærer ansvaret for sitt valg. Men han eller hun vil ikke være den eneste som kan fortelle omverdenen hva som er legitimt eller illegitim kontakt og samspill med tjenestene. Journalistens røst vil bare være en av mange. Selvsagt finnes det noen “kjøreregler” for kontakt og samspill som de aller fleste kan bli enige om. Likevel er det terrenget vi beveger oss ut i, både komplisert og krevende. For det er ikke snakk om en form for kontakt. Det dreier seg om mange ulike kategorier av kontakt og samspill:
– Pressefolk som behandler tjenestene som vanlig nyhetskilder. De søker både svar på enkeltsaker og ber om bakgrunnsinformasjon. Journalisten søker å behandle tjenestene som et journalistisk objekt.
– Pressefolk som har kommet over informasjon om at individ, gruppe eller land står i akutt fare, informerer tjenestene om saken. De kan for eksempel dreie seg om attentatplaner. Journalisten rapporterer ed hoc om akutt krise.
– Pressefolk som unlater å gjøre tjenestene, overvåking, sikkerhet og etteretning til objekter for normal, kritisk journalistikk. Motivene kan variere sterkt. Unnlatelsene kan være systematiske og bevisst, eller de kan være ureflekterte. Er de bevisste, deltar journalisten som aktør til fordel for tjenstene.
– Pressefolk som rapporterer om forhold i utland, innland, i grupper, organisasjoner eller om enkeltindivider. Det kan dreie seg om sporadiske eller regelmessig rapportering. Journalisten opptrer i større eller mindre grad som rapportør eller informatør.
– Pressefolk som lar seg “debriefe” av tjenestene etter at de har vært på reise i utland eller innland. Journalisten opptrer også da som informatør.
– Pressefolk som har kommet i en vanskelig avhengighet til en fremmed tjeneste, sier seg villig til å spille dobbeltagentens rolle. En av de hjemlige tjenestene er oppdragsgiver. Journalisten spiller rollen i en kortere periode som agent for å komme seg ut av en vanskelig personlig situasjon.
– Tjenestene ber pressefolk som de har tillit til , om å delta i en eller flere operasjoner: Oppgaven kan for eksempel være å opptre som lokkedue for å avsløre en spion i innland eller utland. Journalisten blir lovet eksklusiv omtale av saken når den er ferdig etterforsket. Journalisten opptrer da som frivillig korttidsagent.
– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon fra tjenestene med klausul om hva som ikke kan omtales. Dette skjer direkte til den enkelte journalist eller via et uformelt nettverk, som kan være partipolitisk eller tverrpolitisk. Journalisten velger da å la seg underlegge en viss kontroll og pålagt sensur mot å få eksklusivt materiale fra tjenestene. Journalisten fungerer som en slags portner eller vaktmester for bestemte særinteresser.
– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon enten direkte eller vi et uformelt nettverk og gir også sensitiv informasjon tilbake til tjenestene som en gjenytelse. Det kan være opplysninger om individer, grupper, organisasjoner o.l. Da deltar journalisten i systematisk rapportørvirksomhet.
– Pressefolk som mottar sensitiv og eksklusiv informasjon fra tjenestene for å “plante” den i utvalgte medier. Det kan være politiske saker, saker som direkte kan styrke tjenestenes renommè o.l. Det kan også dreie seg om regelrett disinformasjon. Journalisten deltar da i et politisk styrt spill. Journalisten spiller på ny rollen som “portner eller vaktmester” for bestemte interesser og krefter.
– Pressefolk som ber tjenestene om å vurdere en sak og gi råd om hvorvidt den bør publiseres eller ikke. Journalisten beveger seg inn i noe som kan vise seg å bli sensur styrt av tjenestene.
– Pressefolk som kommer over sensitiv , gradert informasjon om tjenestene og deres arbeid, og lar være å publisere materialet fordi det inneholder graderte opplysninger. I så fall lar de tjenestene utøve automatisk sensur. Dersom de vurderer i hvert enkelt tilfelle hva som er riktig og galt og publisere, holder de på retten til å gjøre en uavhengig vurdering og stå til ansvar for resultatet av den.
– Pressefolk som blir så gode venner med nøkkelpersoner i tjenestene at forholdet kan påvirke deres integritet. Forholdet kan være en del av et uformelt nettverk av personer med både synlig og skjult innflytelse i samfunnet. Noen spesielt viktige og sentrale personer i nettverket “snakker sammen”. Ofte er denne enkle uformelle metoden den viktigste. Journalisten kan bli aktør i et uformelt nettverk.
– Pressefolk som lar seg regelrett verve til hjemlige tjenester eller fremmede tjenester. De mottar penger, gaver eller andre gjenytelser for arbeidet. Det kan for eksempel være viktig og eksklusiv informasjon. Journalisten er blitt vervet agent.
I de aller fleste tilfellene vil journalisten som yter noe, få en gjenytelse. Den behøver ikke dreie seg om penger. Som oftest dreier det seg om eksklusiv informasjon. Dette er slett ikke alle men kansje noen av de viktigste formene for kontakt og samspill mellom pressefolk og tjenester. Disse kategoriene viser at samspillet kan variere fra den enkle og akseptable journalistiske kontakt og over til den vervede agent- I svært mange av disse samspillformene er det lett å oppdage at journalisten blir aktør, går inn i dobbeltrolle og følger en skjult, ekstra dagsorden. I andre tilfeller er det vanskelig å trekke klare grenser for hva som er akseptabel og uakseptabel kontakt. Noen ganger er heller ikke journalister sin egen dobbeltrolle bevisst. Dilemmaene kan bli mange, og det kan bli vanskelig å finne de helt gode løsningene.
Det er altså først og fremst samarbeidet mellom pressefolk og hemmelige tjenester vi tar opp i denne boka. For ikke å bli misforstått vil vi understreke at etter hvert er også konflikter og strid mellom medier og tjenester blitt en del av hverdagen. Pressefolk er blitt ført for retten og dømt. Journalister og noen redaksjoner er blitt avlyttet. Dermed er journalistikken også på dette feltet etter hvert blitt mer normalisert. Konfliktene er blitt omskrevet og er stor sett vel kjent. Samarbeidet og samspillet har derimot oftest vært skjult. Derfor ønsker vi å sette søkelyset på nettop dette.
Vi har sett på utviklingen fra krigen til i dag. Det er både rett og riktig at enhver episode eller aktør skal forstås ut fra sin samtid. Å være historieløs er å vurdere tidligere tiders trivialiteter og drama bare med dagens øyne og hjerne. Slikt blir subjektivt og ofte moralistisk. Men det finnes også en annen fare. Kravet om at pressefolks samarbeid med tjenestene må ses i sin rette historiske sammenheng, blir ofte et skalkeskjul som kan misbrukes: Det kan dekke over at en del pressefolk helt frivillig har opptrådt som makthavernes servile løpegutter.
Temaet er ikke unikt .Enkelte journalister og redaktører samspiller ikke bare med hemmelige tjenester, Andre sterke krefter i samfunnet står oftest mer laglig til. At noen blir avhengig av “hemmerlige” kilder er heller ikke nytt. Kilder kan utøve tyranni over journalister enten de finnes i de hemmelige tjenestene, Forsvaret, industrien eller i finansverdenen. Sterke krefter i samfunnet ser seg tjent med disinformasjon og sensur. Mange “portvoktere” og skjulte sensorer er ute og går både i privat og offentlig sektor. Det siste tilskuddet , de moderne PR-byråene, driver også en skjult påvirkning, men de som jobber der er i det minste ansatt for å gjøre akkurat det. De har navn og adresse og betalte oppdrag, selv om opppdragsgiverne skjules. Pressefolk med en ekstra dagsorden seiler derimot under falskt flagg.
Vi har ofte strevd mye for å få et glimt inn i tabernakelets innerste kammer. Likevel har vi hatt stor glede av arbeidet med boka. Nesten uten unntak har kollegaer stilt opp til intervjuer, formelle eller uformelle samtaler. Blant de få som har avslått, finner vi politiske redaktør i VG, Olav Versto. Vi beklager at han ikke ønsket å stille opp. Vi tro han kunne hatt mye interessant å bidra med. Ellers er vi blitt møtt med en interesse og velvilje som har overrasket oss. Noen ganger har kansje velviljen vært vel profejonell og godt egnet til å spre tåke, men som regel har samtalene vært informative. Også tidligere og nåværende ansatte i tjenestene vi har bedt om å få snakke med, har stilt opp med noen få unntak. Som vanlig har tidligere seksjonssjef i E-tjenesten, Trond Johansen, sagt nei.
Vi skulle gjerne ha studert samspillet mellom medier og tjenester grundig i noen andre land enn Norge, men tid og penger satte en stopper for dette ønsket. Likevel vet vi en del. Både samtaler med en del utenlandske pressefolk og lesing av litteratur har gitt oss en viss innsikt.
Om noen skulle føle at det i denne boka er snakk om menn, menn og atter menn, så er det faktisk begrunnet. Temaet har tvunget oss til å skrive så godt som bare om menn. En og annen kvinne er nok blitt bedt opp til dans av de hemmelige tjenestene – også i Norge. Vi har knapt funnet deres ansikter, navn og adresser.
I denne boka skal vi illustrere og vurdere hva som er akseptabelt og uakseptabelt samspill mellom pressefolk og tjenester, men er vi to i stand til det ? Hver enkelt leser får gjøre seg opp sin mening etter å ha lest boka. For vår del vil vi si at mer enn to års intenst arbeid med temaet har overbevist oss om at det var riktig av oss å gjøre denne vansklige jobben. Vi har begge arbeidet som journalister i ulike medier i svært mange år. På godt og vondt har vi gjort våre erfaringer med de hemmelig tjenestene. I et terreng som ofte minner mest om et minefelt, har vi stadig blitt tvunget til å tenke oss vel og lenge om. Har vi selv opptrådt i samsvar med god presseskikk og etikk ? Vi påstar at vi har klart det. Vi tror at boka vil gi et svar på hva vi mener om den skjulte dagsordens presseetikk. Når det derimot gjelder vår egen praksis, blir det selvsagt vanskligere for andre å finne ut hvordan den har artet seg. For dette er ikke ei selvbiografisk bok. Vi er selvsagt ikke habile til å granske oss selv. Om andre ønsker å finne ut om vår påstand er riktig, må de derfor gå oss nøyere etter sømmene. Om så skjer, vil det glede oss. I såfall skal vi legge fram opplysninger om vår journalistiske praksis så grundig og så åpent som et normalt kildevern tillater.
La oss likevel kort peke på noen personliger erfaringer vi har høstet. Den ene av oss (Bjørn Nilsen) har lang og variert praksis med ulike typer faktabøker og dokumentariske tv-programmer. Etter enkeltbestående produksjoner om norsk verdagsvirkelighet og serier med tema fra offshorevirksomheten i Nordsjøen, gikk veien ut i internasjonalt samarbeid. Resulatet ble først den tunge satsingen “Olje” i åtte deler, produsert for britenes komersielle Channel 4. Seinere kom arbeidet med internasjonal etteretningsvirksomhet som tema. Det ble gjort som NRKs deltaker i et samarbeidsprosjekt med BBC. Denne gangen var emnet: CIAs verdensomspennende aktivitet i hele etterkrigstida.
Dermed var interessen for de hemmelige tjenestene vakt for alvor. Planer ble lagt og grønt lys gitt høsten 1992 for en påkostet serie om etteretning og overvåkning i Norge og i Norden. En hvit flekk på kartet skulle fargelegges. Også tjenestenes egne vurderinger og trusselbilder hørte med i serien. Omfattende research ble satt i gang, og de første opptak gjort for å sikre stoff og intervjuer med gamle veteraner før det var for seint.
Men det oppsto problemer underveis. Bøker som avslørte tvilsomme sider ved tjenestene vakte oppsikt. Krav kom om gransking av metoder og praksis. Det ble vanskligere å få folk i tale. Da passet det bra å ta en pause og skifte midlertidig over til å lage en fjernsynsserie om Rinnanbanden og den andre verdenskrig. Uten kontakt med dobbelspill og hemmeligheter ble dette arbeidet så avgjort heller ikke. og parallelt ble flere opptak gjort med sikte på den store serien om tjenestene. Etteretningshemmeligheter på Finnmarksvidda ble festet til videotape, en av Stalins gamle krigere på området, general Sudoplatov, ble gjennomintervjuet i Moskva. Intervjuet ble også kureren Sverre Bergh, som reiste med topphemmelige meldinger til de allierte om Hitlers atomforskning mot slutten av krigen.
Etter “Skyggespill”-serien om Rinnan ble arbeidet med de hemmelige tjenestene tatt opp igjen. Kommunikasjonen til kringkastingssjef Einar Førde var direkte og virket positiv. Han brukte sin langvarige og gode forbindelse med Trond Johansen i etteretningsstaben for å få ham til å stille opp i serien. Samarbeidskontakt med svensk tv ble ettablert. Fram til sommeren 1996 ble en ny researchperiode unnagjort. Endelig klarsignal med penger til selve produksjonen trakk likevel stadig ut. Dette skapte frustrasjoner.
Sjokket kom etter et drøyt år. Serien ble skrinlagt. Argumentene var dårlig økonomi. Lå det viktigere hensyn under ? Den militære etteretningstjenesten var bortimot frikjent av Lund-kommisjonen. Noen tilsvarende garanti mot ubehagelige avsløringer ble aldri gitt Førde av den programmansvarlige for serien. Alf R Jacobsen var blitt Brennpunkt-redaktør og nærmeste overordnede. Han krevde detaljerte redegjørelse for framdriften. Han var dessuten misfornøyd med enkelte researchere. Folk i tjenestene likte dem ikke.
Førde ble konfrontert med at dette var narrespill og avliving av et prosjekt hvor betydelig innsats og ikke så få penger allerede var investert. Han svarte at dette nok ikke var det verste drapet han hadde anrettet. Det hadde han sikkert rett i. Einar Førde så ikke noe betenkelig i at han hadde holdt kontakt med Trond Johansen gejnnom hele den langdryge prosessen. Han sa at han han hadde utelukkende prøvd å få ham til å stille opp i NRKs serie.
Den andre av oss (Finn Sjue) har høstet allsidige og langvarige erfaringer med tjenestene. Den som opplevde å være leder i Palestinakomiteen og mange årig redaktør i Klassekampen i 70-åra behøvde ikke bruke øyne og ører spesielt årvåkent for å oppdage at overvåkere var på ferde. Det var ikke tilfeldig at Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at særlig Palestinakomiteen hadde vært en tungt overvåket organisasjon.
Fra 1987 førte et 10-års systematisk journalistisk arbeid i Klassekampen med tjenestene som tema, til nye og viktige erfaringer. Det er ingen overdrivelse å hevde at denne lille avisa i mange år sto helt sentralt i arbeidet med å avdekke maktmisbruk i de hemmelige tjenestene. Etter hvert førte et stort kildenett til større innsikt i tjenestene. Mellom 300 og 350 kilder har bidratt på hver sin måte. I norsk sammenheng er dette mange. Noen få har vært negative og desinformative, de aller fleste positive og troverdige.
Mot slutten av 80-åra pekte en av mange saker seg ut som spesiell. I 1988/89 førte 11 måneders journalistisk arbeid til en sterk mistanke om at lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), Arne Myrdal, planla attentat mot et asylmottak utenfor Arendal. Spørsmålet ble om Klassekampen skulle vente på et “scoop” eller melde fra til politiet for å hindre attentatet. Valget var særs viktig, men ikke vanskelig. Når liv og helse står i fare, må andre hensyn vike. Da mistanken ble sterk nok, meldte Klassekampen fra til Overvåkningssentralen og politiinspektør Iver Frigaard om hva som var på gang. Siden ble planen stanset og FMI-lederen dømt.
90-åra ble fulgt opp med flere bøker om tjenestene. De skapte bruduljer. Påstander i boka “Vi som styrer Norge” fra 1992 om at seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten hadde begått lovbrudd, måtte seinere trekkes tilbake og beklages. Boka “De visste alt” fra 1993 om avlyttningssentralen i Folkets hus i Oslo ble derimot dråpen som fikk begeret til å flyte over. Kort tid etter ble Lund-kommisjonen oppnevnt.
Mange erfaringer er høstet av oss begge i løpet av 30 år. En av de viktigste er at journalister som skal forstå hva som foregår i “det hemmelige Norge” må ha allsidig og langvarig kontakt med svært mange i tjenestene. Spørsmålet er ikke om en skal ha slik kontakt, men hva kontakten skal brukes til. Etter vår mening skal den ganske enkelt brukes til å skaffe fram sannferdig informasjon om tjenestene. Om en slik informasjon viser seg å være avslørende eller flatterende for tjenestene og deres overordnede, er en annen sak.
Vi oppfatter denne boka som et viktig skritt i riktig retning, Historikere, journalister og andre med innsikt får gå videre.”
Dette er vi alle utsatt for, og svært mange vet ikke at de blir det. Og når man ikke vet at man blir manipulert så blir man en forlenget arm av propaganda apparatet:
“Imagine the NLP trainer was NLP trained before he trained you. Who then trains you – the real person or an NLP reframed version?
Let us assume that some NLP can be used for beneficial purposes, and I would support that position, as I do hypnosis, with the acknowledgement and caveat of the associated and real risks. What happens when NLP techniques are used for immoral or deeply sinister purposes?
What happens when NLP is used by a government that wishes to impart its policies and values on a public whether they agree or not? What happens when a sociopathic government wants to impart its policies and values on children and young people – casting the present generation aside?”
“Throughout the twentieth century, especially during wartime and the Cold War, intelligence agents routinely used the media to publish and broadcast material that would deceive external enemies, thwart domestic subversion or simply to change the way readers thought about fascism or communism. Today stories are chanelled to journalists in order to promote a news agenda deemed favourable to MI5, MI6 or to the CIA, or to ‘spin’ the coverage of key issues. Investigative reporters often have a more adversarial relationship with the security services, seeing them as over-mighty agents of the state who should be subjected to forensic scrutiny of what they get up too – allegedly for the public good.
The furore over ‘rendition’ of terrorist suspects by the CIA and the complicity of British agencies in this process is but one example of journalists uncovering practices that the intelligence community would rather have kept secret.The contributors to this book, drawn from former intelligence officers, the media and academia, explore this intriguing and often fraught contest, shedding light on many hitherto unknown aspects of the intriguing and symbiotic relationship between the ‘second oldest profession’ and the print and broadcast media.
Speaking from the perspective of the journalist are Chapman Pincher and Gordon Corera (Security Editor, BBC), whose essays trace the evolving relationship between news media outlets and the government, especially with regards to advances in technology. Reporting from the perspective of the political institution are Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman, and Anthony Campbell, who explain governmental oversight of intelligence agencies, the operation of clandestine information units, and the laws that govern the control of information.
Richard Aldrich investigates the exploitation of the globalized media by intelligence agencies; Scott Lucas and Steve Hewitt tackle the CIA’s use of open sources for intelligence purposes; and, Wyn Bowen examines the real-world use of open source intelligence in rolling back Libya’s nuclear program.Robert Dover and Pierre Lethier explore the depiction of intelligence in popular culture, a practice that helped create rendition and facilitate torture, and condition our responses to both. In the final essay, Patrick Porter focuses on cultural representations of the war on terror.” Boken kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/spinning-intelligence-9781850659945
“Dr. Udo Ulfkotte, a former editor for the German main daily newspaper, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), has first hand knowledge of how the CIA and German Intelligence (BND) bribe journalists to write articles free of truth, facts, and with a decidedly pro-Western, pro-NATO bent or, in other words, propaganda. In his bestselling book Bought Journalists (“Gekaufte Journalisten”), Dr. Ulfkotte explains in great detail the workings of the US and NATO s propaganda campaign and how a lack of compliance with it, on the part of a journalist, can cost a career. Dr. Ulfkotte also provides a wealth of names Journalist for Hire: How the CIA Buys the News is the English translation of Dr. Ulfkotte s bestselling book.” Boken kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/journalists-for-hire-how-the-cia-buys-the-news-9781944505479
Anarki er ikke vold og kaos som vi blir fortalt, anarki er det ultimate styresettet men også det vanskeligste, da det forutsetter at vi har en god balanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Med andre ord et godt samarbeidet mellom hjertet og intellektet, som vil gi oss en godt utviklet samvittighet, og som vil gjøre oss istand til å skille mellom rett og galt, godt og ondt. Menneskene er overhodet ikke der ennå, og slik det ser ut i dag, så har man neppe noen grunn til å være optimistisk når det gjelder anarkiets fremtidsutsikter. https://www.youtube.com/watch?v=7ezz0AeC9vc
Romanen Fluenes herre av forfatteren William Golding er et meget godt eksempel på mislykket anarki på mikro nivå, mens filmen Mad Max kan sees på som mislykket anarki på makro nivå. I et virkelig anarki så ville alle hatt selvinnsikt, kontroll over seg selv og empati med sine medmennesker, vi ville blitt et menneskelig økosystem, vi ville forstått at andres ve og vel hadde sammenheng med vårt eget ve og vel. I et slikt klima ville det ikke vært behov for ledere.
Men fordi folk flest ikke har selvinnsikt, kontroll over seg selv og empati med sine medmennesker, så har vi behov for å bli ledet, vi har behov for at andre skal fortelle oss hva som er rett og galt fordi vi i mange tilfeller ikke klarer å se den forskjellen selv. Og fordi folk flest har så liten kunnskap om seg seg selv og om hva som er rett og galt så vil psykopater og narsissister utnytte vår elendige dømmekraft, de vil i mange sammenhenger bli ledere som forteller oss hva som er rett og hva som er galt.
Og dette er narsissistene og psykopatenen modus operandi:
Finn opp en universel standard for hva som er god oppførsel og skap så et usynlig unntak for deg selv og dine venner ved å kalle det for noe annet. Hvis noen gir deg en moralsk regel, så må du ikke først undersøke regelen, men hvem det er som er untatt for den. Hvem har lov til å gjøre akkurat det motsatte, hvem er ikke bundet av en slik regel ? Det vil alltid være dem med makten.
Så lenge vi har psykopater og narsissister blant oss, så ser jeg på det som umulig å få til et anarkistisk samfunn, fordi de er ikke i stand til å få den balansen mellom høyre og venstre hjernehalvdel som Mark Passio snakker om i linken jeg viser til i innledningen.
Når de som går på skolen i dag har blitt voksne og skal prøve å få seg en jobb, så vil de måtte konkurrere om jobber som avisbud og ansatte på Rema eller Kiwi, hvis de er heldige, og det selv om man tar en høyere utdannelse. Det er bare å se på hvor mange søkere det er på en jobb i dag. Det er vel ingen som tror at det vil bli lettere å kjempe på jobbmarkedes slagmark i fremtiden ? Og den som vinner kampen om en jobb vil ikke være trygg, men måtte slave under arbeidsgiverens nåde.
Da jeg gikk på skolen (jeg er født i 1970), så dagdrømte jeg for det meste, og når jeg hadde fri så leste jeg litteratur som satt i min bevissthet etter en gangs lesing fordi jeg leste litteratur som interesserte og engasjerte meg. Det man leser på skolen kan man lese hundre ganger uten at man forstår et fnugg, fordi det er totalt uengasjerenede og uinteressant for de fleste unge mennesker. Skolen tar livet av ens Initiativ og evne til skape, til å bli selvstendig.
Jeg hadde uten tvil nytte av å lære engelsk, norsk og enkel matematikk, men jeg tror også at utdannings systemet var annerledes da jeg gikk på skolen. I dag så kan det virke som om hensikten med skolen er som det er i militæret, bryte deg ned psykisk for så å bygge deg opp igjen til en lydig borger ved hjelp av et system som belaster en med så mye ubrukelig informasjon at man til slutt rett og slett bare resignerer.
Den økonomiske krisen som farer over verden som en pest nå vil også komme hit, det er bare et spørsmål om tid, og da vil ikke skjemaer og all verdens teori hjelpe en. Det mest fornuftige skoler i dag kan gjøre er å sette i gang med å lære elevene hvordan de skal klare å overleve i naturen med minimalt utstyr, all annen læringen i den tiden vi nå er i, er bortkastet.
” Kunnskapsbløffen. Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.
Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og
prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard
konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom
skolene og mellom regionene.
Skolene skal styres som fabrikker der
elevene er kunder, og produksjonen dreier seg om å skaffe best mulig
målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til
«arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og
derfor må de dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører
på flere nivåer.
Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske
skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk
har fremmet disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye
systemet, godt støttet opp av diverse konsulentfirmaer.”
Boken kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/kunnskapsbloffen-9788292866443
“Engebråten skole legger opp til er en lydighet hvor de fleste elevene ikke engang skjønner de målene de blir bedt om å nå. Oppover i systemet bør man vise lydighet: eleven følger lærerens mål, læreren følger rektorens mål, rektoren følger kommunens undervisningsetat, som igjen følger Utdanningsdirektoratet, som til slutt følger PISA-undersøkelsens krav til måloppnåelse. Nedover i systemet utfører man kontroll, og da delegerer man ikke genuint ansvar, fordi det forutsetter tillit.
Tillit til at den man delegerer til er i stand til å formulere sine egne mål, og å gjennomføre dem. Jeg tviler på at skolen kommer til å lykkes i å definere alle barns mål i livet, for da definerer man også deres mening med livet. Det er likevel tragisk at de prøver.” Les videre her: http://www.klassekampen.no/article/20131204/ARTICLE/131209987
“Mange skolebørn har det dårligt med at gå i skole. Tre ud af ti børn primært i Vest- og Sydsjællands kommuner er ikke glade for at gå i skole. Det tal står i klar kontrast til eksempelvis i Nordsjælland, hvor langt flere skolebørn trives. Det er en undersøgelse foretaget af Cevea, som bringes i Berlingske, der viser denne udvikling.” Les videre her: http://nyheder.tv2.dk/samfund/2015-04-12-boern-kan-ikke-lide-skolen-tag-det-meget-meget-alvorligt
Tom Engeskog:
“I boka ‘Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel’ argumenterer Robert Pirsig sterkt og overbevisende for en skole fri for karakterer. Han hevder at karakterer fremmer kun èn egenskap – kunsten å imitere! Den flinkeste imitatoren får høyest karakter, men den kreative eleven som tenker helt anderledes og nye tanker får stryk-karakter.
I en karakterfri skole vil eleven måtte følge andre veier enn den ei dinglende gulrot peker mot. Eleven kan fritt følge sin egen lidenskap og vil lære utfra egen-interesse, og hva godt kan ikke komme ut av det..? Sjekk feks hvor mange norske gründere eller nyskapende kunstnere og artister som kan skryte på seg høy utdannelse.
En stat ønsker selvfølgelig lydige, veloppdratte borgere som kun repeterer tillærte ‘sannheter’.
De ønsker en rektor som løper etter nasjonal måloppnåelse, og de ønsker lærere av typen Flittig-Lise og Flittig-Per. Slik blir skolen en perfekt indoktrinerings- og oppgulpsanstalt for det senere livet som veltilpasset slave.
Så dette handler IKKE om et skoleopprør, det går langt dypere. Hvor lenge skal vi la den formløse, fryktstyrte parasitten ‘Staten’ få lov å eksistere på bekostning av vårt frie, selvstendige liv?” http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/den-store-skolekrigen/a/23459846/
“Skolen er et stort spill – jeg vil ikke leve sånn. Det er mange måter å strukturere et system på, så hvorfor måtte noen innføre akkurat denne kvelende konvensjonen? Og mest av alt: Hvordan kan alle akseptere dens eksistens, leve ved dens premisser og holde ved like det kvelende grepet den har over ungdommen, og dermed vår felles fremtid?
Alt i alt føler jeg bare at skole er et stort spill, mens jeg som obligatorisk spiller ser spillereglene utenfra og savner å leve i en verden av oppriktighet, som har en direkte kontakt med realiteten heller enn et lag med menneskeskapte doktriner og arbitrære regler mellom seg og virkeligheten. Jeg er syk av å se personer med akkurat de samme overbevisningene overalt, hvis oppfatninger av virkeligheten alle bygger på akkurat de samme menneskeskapte premissene, som som sagt bare føles feil.” Les videre her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skolen-har-hemmet-meg-mer-enn-den-har-gitt-meg-8063961.html
“Barn er ikke datamaskiner som kan programmeres til kunnskap. Det er ikke sånn at riktig mengde riktig undervisning gir riktig læringsutbytte. Barn er mennesker i utvikling, og de trenger variasjon i livene sine for å utvikle variert kompetanse.
“Skolen er ikke der primært for å hjelpe individet, for å fremme individets interesser og hjelpe det med å vokse, med å bli. Det er viktig for individet i dag å fullføre skolen, men ikke av noen annen grunn enn at «det bare er sånn».
Problemet ligger i bunn og grunn ikke i at folk dropper ut, men at folk som dropper ut ikke gis muligheter og ikke blir verdsatt i samfunnet. Det er også et problem at skolen rett og slett ikke fremmer individets interesser, personlig vekst, og så videre, nok til at det føles givende for elever til å ville fortsette av egen fri vilje.
Ansvaret må ikke legges på elevene som ikke trives i skolen i dag (30 prosent dropper ut, flere tenker på å droppe ut) ? det må legges på skolen som er mer en meningsløs plikt enn noe tilbud for elevene, og som tilsynelatende ikke klarer å motivere på grunnlag av annet enn frykt.
Svaret på problemet er ikke at flere skal prøve å presse seg gjennom skolesystemet til tross for indre motstand. Ikke legg press på elevene, som om de hadde ansvar for å tilpasse seg skolesystemet ? nei, det er skolesystemet som skal tilpasse seg og tjene elevene!”
“Hvordan skal jeg forsvare at jeg på videregående ble hjemme fra skolen for å få tid til skolearbeid? Paradoks, sier du. Virkeligheten, sier jeg.
Det er ikke foreldre som vet hvordan det er å gå i tredje klasse i dag. Det er heller ikke lærere, eller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det er jeg. Det er klassekameratene mine. Det er alle 18 åringer i videregående skole i 2015.
Vi kommer aldri til å være flinke nok. Når vi oppnår et mål, strekker vi oss bare etter det neste før vi i det hele tatt har nådd målstreken.
Kan vi ikke bare spole tilbake til den tiden da det holdt å være flink ett fag?
Vi sitter ved skolepulten og utdanner oss til levende leksikon. Vi skal kunne si noe om hvordan imperialismen og kampen om koloniene var én av mange årsaker til 1. verdenskrig. Vi skal kunne drøfte og reflektere rundt hvordan Knut Hamsun bruker litterære virkemidler for å få frem det ubevisste sjeleliv. Vi skal være flinke i fotball, men også i dans, og vi skal kunne svare på spørsmål om mytene rundt guden Shiva uten å blunke.
Alle lærere ønsker og forventer at du skal være best i akkurat deres fag, men hvordan er man best i 7 fag på en gang? Hvorfor er det så mye debatt rundt frafall blant norske elever når svaret ligger rett foran nesen på dere?” Les videre her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Generasjon-Nervevrak-8285200.html
“Etter en knapp uke hadde 6-åringen satt fingeren på det psykologer den senere tid har innsett: At skolen motarbeider barns medfødte læringsinstinkter og det til en høy pris.
I disse dager dømmer vi forsvarsløse barn til ti års skolegang der de må sitte stille, høre på lærerne, ta tester, lese det de blir bedt om å lese og skrive det de blir bedt om å skrive. De som av ulike årsaker ikke klarer å sitte stille, medisinerer vi så de klarer det.
Det eneste gale barna har gjort for å få denne straffen, er å være barn.
Våre forfedre visste at motvillig lærdom ikke fester seg. De forsto at bærekraftig læring skjer best når egen motivasjon styrer. Hvorfor stoler vi ikke lenger på barnas evne til å lære og å utvikle seg selv?
Vi har fratatt dem enhver kontroll over egen hverdag, selv om vi vet at det betyr å fremme angst og depresjon.
I vår globale, komplekse og hurtig forandrende verden trenger vi barn med variert kunnskap. Hva som er nyttig å kunne om 10, 20 eller 50 år er umulig å forutsi. Men vi vet at vi trenger barn som har fått like muligheter til å uttrykke sine forskjeller.
