“Noen ganger kan man få inntrykk av at egne problemer tjener som en form for valuta i jakten på oppmerksomhet. Det kan være positivt at folk deler sin egen sårbarhet. Men det er en misforståelse å tro at dersom noe er bra, så vil veldig mye mere av det samme gjøre ting enda bedre. En enkel softis er godt, men softis hele tiden gjør oss syke. Sånn er det med åpenhet også. Overeksponering for intime avsløringer fra morgen til kveld kan bli for mye av det gode.”
Har alle evnen til å utvikle seg? Kansje. Men hvorfor er det så få som gjør det? Handler det om vilje eller er det rett og slett genetisk? Hvis vi ser på historien så langt tilbake som det er mulig å gjøre, så gjentar den seg. Krig, lidelse og gruppementalitet er ikke unntakene de er regelen. Vi har kommet langt teknologisk, men mentalt så har vi mennesker som gruppe ikke utviklet oss noe som helst.
Flertallet av oss er til og med av den oppfatningen at når vi tar det onde sitt parti så tror vi at vi står på det gode sin side, og det er ikke noe merkelig eller mystisk ved det. Når flertallet ser verden gjennom briller som kun viser et sort/hvitt bildet av den, så må det bli sånn. Når det finnes et hav av informasjon og man kun bruker en liten øse til å hente opp det som er tilgjengelig der, mens resten neglisjeres, så sier det seg selv at alle nyanser uteblir.
Men det som er enda mere foruroligende er at de fleste av oss ikke øser noe opp fra informasjonshavet selv, vi lar andre gjøre det og lar dem konkludere for oss. Hvis du må ha noen til å fortelle deg hva som er sant eller ikke, så er du et lett bytte for manipulasjon.
De fleste er også av en slik art at de er mye mere interessert i å ha rett enn å gjøre det rette. Flertallet er med andre ord navlebeskuende, selvsentrerte individer der selvinnsikt er fraværende. Det som skjer utenfor ens egen lille boble det er fullstendig uinteressant.
Verden står på kanten av stupet, men det ser ikke ut til å affisere så mange. Det skal bli interessant å se hvordan de som ikke bryr seg kommer til å klare seg når “morroa” bryter løs. Boka Fluenes herre burde være obligatorisk, men den handler jo ikke om fårikål, hva man gjorde i ferien, toppturer eller andre trivialiteter, så never mind.
Jeg gikk lørdagstur i går. Jeg hadde gummistøvler på meg, de er grønne. Jeg har også noen blå støvler, og joggeskoene mine er også blå. Jeg liker de to fargene, men jeg vet ikke hvorfor.
Jeg sitter og ser på et gammelt bilde av meg selv. Jeg ser ikke slik ut lenger. Det er fordi jeg har blitt eldre. Noen kan bli penere eller kjekkere når de eldes, jeg hører ikke til den kategorien. Høydepunktet hittil i dag har vært noe lavere enn i går, men litt høyere enn dagen før.
Noen ganger så leiter jeg etter noe som jeg ikke finner, men så finner jeg det jeg leita etter forrige gang, og det er jo litt gøy. Nå er det ikke så mye som skal til for å more meg da. Noen ganger så tar jeg bilder med mobilen min. I sommer så tok jeg et bilde av katten min. Den er grå, og den har fire bein. De fleste katter har det.
Jeg bor i skogen, og her er det mange trær. Nå er det sopp her også, og bladene har begynt å falle fra trærne. Jeg har sluttet å klippe plenen for i år. Det går to liter med bensin på grassklipperen min. Den er gul. Bilen min er grønn. For noen dager siden regnet det, nå er det opphold.
Av og til så rydder jeg når det blir veldig rotete. Jeg har støvsugd tre ganger denne uka. Hvis man ikke jobber så er dagene ganske like. Noen ganger så må jeg sjekke på mobilen hvilken dag det er. Nå er det søndag. Noen ganger så får jeg lyst til å bake, men jeg gjør det aldri lenger. Jeg gjorde det før. Jeg har flere bøker med mange oppskrifter.
Sommeren er over, nå er det høst, snart er det vinter. Det er kaldere nå enn det var for en måned siden. På fredag så fikk jeg post. Det var reklame og regninger. Jeg liker ikke regninger, men jeg har betalt de. Reklamen brant jeg opp. Hadde lyst til å gjøre det samme med regningene, men liker ikke purringer.
På fredag handlet jeg. Jeg skrev handleliste. Det er superenkelt å handle når man har bil, men det er kjedelig. Jeg lurer på om jeg skal få Oda til å handle for meg. Hun er ikke kjæresten min. Av og til når det regner så kan jeg miste internett forbindelsen, men den kommer alltid tilbake. Den har ihvertfall gjort det fram til nå. Nå drikker jeg pulverkaffe, det smaker godt. Jeg varmer ikke mat i mikrobølgeovnen.
Jeg kan ikke tapesere, men jeg kan male. Før så var veggene skogsgrønne her, nå er de hvite. Pus sover. Hun spiste litt i sted. Jeg bygde en lavo i fjor, den har blåst bort. Jeg kommer ikke til å lage en ny. Jeg ser ut av vinduet, det er ingen på parkeringsplassen. I går var det to biler der, den ene var rød. I sommer var det sykt mange biler der. Blandebatteriet i dusjen synger på siste verset. Ser at de har nye på Biltema. Jeg må på dass. Det er tiltak å komme seg opp i fra stolen. Kansje noen kan gå på do for meg?
Smart dust er en klassifisering for et system med utrolig små elektromekaniske sensorer som er i stand til å oppdage input og overføre den trådløst i sanntid. For å bli ansett som smart dust, må en sensor måles på én kubikkmillimeter eller mindre. Dette gjør det teoretisk sett mulig for noen smarte støvsensorer å sveve i luften, som støv. I tillegg må en hel haug av dem være aktive for å fungere som ønsket. Smart dust er ikke en enkelt maskin. I stedet består smart dust av utrolig små mikroelektromekaniske systemer (MEMS) som kan utføre ulike oppgaver.
De er konstruert via 3D-printere, hovedsakelig av silisium, og veier maksimalt noen få mikrogram, og det er slik de kan forbli svevende i luften en stund. For tiden kan smarte støvsensorer utføre en rekke oppgaver, inkludert å oppdage temperatur, lyd, lys, kjemikalier, lufttrykk og bevegelse i sitt nærområde. Denne informasjonen sendes videre til en datamaskin for analyse eller for et hvilket som helst formål smart dust har fått i oppgave å utføre.
Smart dust, slik det eksisterer nå, er utrolig lite, men det kan bli enda mindre. Teknologien er fortsatt i de tidlige fasene av utviklingen. Målet er å lage smarte støvsensorer via nanoteknologi slik at de bokstavelig talt er på størrelse med støvpartikler, som måler mellom 0,5 og 100 mikron, eller én milliard ganger mindre enn en sensor på én kubikkcentimeter.
Det finnes nærmest ubegrensede måter smart dust kan brukes på i sivile og militære applikasjoner. Dette inkluderer bruk til å overvåke avlinger for å bestemme den beste bruken av vanning, skadedyrbekjempelse og gjødsling. De kan også overvåke utstyr og gi informasjon om vedlikeholdsbehov, eller de kan oppdage korrosjon før en systemfeil krever umiddelbar handling. På den mer skumle siden kan smart dust overvåke mennesker, produkter og steder konstant over relativt store områder. Smart dust kan også brukes til målinger, og ved å oppdage alt fra lys til bevegelse kan det måle alle slags ting.
Teksten fortsetter under bildet
Det er fortsatt mange bekymringer knyttet til utbredt bruk av smart støv som må ordnes opp i. Her er noen ulemper med smart støv:
Bekymringer om personvern:
Mange som har reservasjoner om de virkelige implikasjonene av smart støv, er bekymret for personvernproblemer. Siden smarte støvenheter er miniatyrsensorer, kan de registrere alt de er programmert til å registrere. Siden de er så små, er de vanskelige å oppdage. Fantasien din kan løpe løpsk når det gjelder de negative personvernkonsekvensene når smart støv faller i gale hender.
Kontroll:
Når milliarder av smarte støvenheter er distribuert over et område, vil det være vanskelig å hente eller fange dem om nødvendig. Gitt hvor små de er, vil det være utfordrende å oppdage dem hvis du ikke ble gjort oppmerksom på deres tilstedeværelse. Mengden smart støv som kan bli engasjert av en useriøs person, selskap eller myndighet for å gjøre skade, vil gjøre det utfordrende for myndighetene å kontrollere om nødvendig.
Kostnad:
Som med all ny teknologi er kostnadene for å implementere et smart støvsystem som inkluderer satellitter og andre elementer som kreves for full implementering, høye. Inntil kostnadene går ned, vil det være teknologi utenfor rekkevidde for mange.
Hva bør du gjøre for å forberede deg?
Enhetene som har ledet utviklingen av smart støvteknologi siden 1992 og store selskaper som General Electric, Cargill, IBM, Cisco Systems og flere som investerte i forskning på smart støv og levedyktige applikasjoner, tror at denne teknologien vil være nedbrytende for økonomier og vår verden. For øyeblikket er mange av applikasjonene for smart støv fortsatt på konseptstadiet. Vi vet ikke når den vil komme til det punktet hvor den blir bredt tatt i bruk, men vi vet absolutt at det er et spørsmål om når snarere enn om.
“Mange kulturelle tradisjoner snakker om potensialet for en «kollektiv oppvåkning», der menneskeheten som helhet blir bevisst på illusjonen og søker å bryte seg løs fra den. Denne oppvåkningen er ofte knyttet til ideen om å gjenvinne individuell makt fra kreftene som søker å kontrollere og manipulere persepsjon – enten åndelig (Demiurgen) eller materiell (undertrykkende samfunnsstrukturer). Ideen om en kollektiv oppvåkning har fått fotfeste i både esoteriske kretser og populærkultur.
Mange tror at menneskeheten nærmer seg et punkt med masserealisering – et øyeblikk hvor illusjonene i den materielle verden, symbolisert av den svarte kuben, vil bli knust, og folk vil gjenvinne sin individuelle makt og handlekraft. Denne oppvåkningen blir ofte innrammet som en avvisning av saturnske påvirkninger, som er assosiert med kontroll, begrensning og materiell trelldom.
Det handler ikke bare om å avvise materiell eksistens, men om å gjenvinne makten til å definere sin egen virkelighet. Ved å anerkjenne begrensningene som den svarte kuben pålegger – enten det er i form av samfunnsnormer, religiøse dogmer eller begrensninger av tid og rom – kan menneskeheten begynne å demontere illusjonene som holder oss fanget og omfavne en mer ekspansiv, frigjort bevissthet.
Teksten fortsetter under bildet
Saturns innflytelse overskrider gamle tradisjoner, religiøse og åndelige praksiser, og dukker opp som et gjennomgripende symbol i moderne samfunns religiøse, bedrifts- og kulturelle landskap. Gjennom historien har de i maktposisjoner brukt tilbakevendende bilder av den svarte kuben for å projisere stabilitet, kontroll og dominans.
Saturns svarte kube er et kraftig og mystisk symbol som har vært tilstede i ulike kulturer og spirituelle tradisjoner gjennom historien. Den er ofte assosiert med planeten Saturn, som i astrologien er kjent som planeten for struktur, disiplin og begrensning. Saturn representerer grenser, roller og den materielle verden, og den svarte kuben fungerer som en representasjon av nettopp disse kreftene.
Men hva betyr egentlig den svarte kuben? I kjernen symboliserer den kontroll, begrensning og den fysiske verdens begrensninger. Det er et symbol som representerer det materielle planet, egoet og grensene som hindrer oss i å overgå til høyere bevissthetstilstander i sin mest grunnleggende form. Kuben er en geometrisk form. Det er en solid struktur med like sider som representerer stabilitet og orden. Men når fargen svart legges til, skifter betydningen til noe mye mørkere. Svartheten symboliserer det ukjente, det ubevisste. Og ofte de skjulte kreftene som påvirker livene våre.
Teksten fortsetter under bildet
Mange gamle kulturer har referert til den svarte kuben i forskjellige former. I det gamle Mesopotamia, for eksempel, var kuben assosiert med guden Saturn og ble senere knyttet til tidens og ordenens gud, Kronos. I den hebraiske tradisjonen tar den svarte kuben form i strukturen til Kabba, det hellige stedet i Mekka. For muslimer er Kabba en representasjon av Guds enhet. Men når den undersøkes esoterisk, har den dypere betydninger knyttet til Saturns restriktive energier. Denne kuben blir ofte sett på som et symbol på den materielle verdens begrensninger, både eksterne og interne.
Det sies at den svarte kuben har makt over menneskeheten og fanger oss i en syklus av materialisme, illusjon og ego. Det er den fysiske legemliggjørelsen av kreftene som søker å hindre oss i å oppnå åndelig frihet. Så når vi snakker om Saturns svarte kube, refererer vi til mye mer enn bare en geometrisk form. Det er et kraftig symbol på grensene vi må bryte oss løs fra for å utvikle oss åndelig. Det er en påminnelse om at for å nå høyere bevissthetstilstander, må vi overskride begrensningene i den fysiske verden og egoets kontroll over livene våre.
Den svarte kubens historiske betydning er fortsatt sterk. Den forekommer i mange former, inkludert i visse offentlige bygninger, selskaper og til og med i populærkulturen. Dens innflytelse er ikke begrenset til fortiden, men fortsatt aktiv i dag. Faktisk tror mange at den svarte kuben representerer de skjulte kontrollkreftene som former vår verden. Enten det er i form av statlig makt, bedriftskontroll eller elitens usynlige påvirkninger, fungerer den svarte kuben som en påminnelse om den materielle verdens begrensninger og makten til de som søker å kontrollere den kollektive bevisstheten.
Teksten fortsetter under bildet
Gjennom historien har den svarte kuben vært et symbol på både skapelse og begrensning. Den har blitt brukt til å representere kraften til Saturn, tidens oppdragsgivergud, men også kraften som holder menneskeheten fanget i den fysiske verden. Det er et symbol som minner oss om behovet for å bryte oss løs fra disse begrensningene for å oppnå åndelig frigjøring. Når vi dykker ned i de esoteriske og okkulte synspunktene til Saturns svarte kube, avdekker vi lag av mening som går utover dens historiske og fysiske betydning. Den svarte kuben er ikke bare et symbol på begrensning og kontroll. Den representerer selve kreftene som former vår virkelighet. Og i mange okkulte tradisjoner blir den sett på som et symbol på den materielle verden, en verden som holder oss bundet til egoet.
Mange okkultister hevder at den svarte kuben er et symbol på den materielle verdens grep om den menneskelige sjelen. Den representerer de materielle begjærene, tilknytningen til den fysiske verden og egoet som holder oss fokusert på ytre fremtoning snarere enn indre vekst. I denne forstand blir den svarte kuben sett på som en felle, et fengsel som hindrer oss i å våkne opp til vår sanne åndelige natur. Noen åndelige lærere hevder til og med at den svarte kuben er en representasjon av det falske selvet eller egoet, som holder oss låst i en tilstand av uvitenhet og separasjon. Den eneste måten å overskride dette falske selvet på, ifølge okkulte læresetninger, er å gå innover og konfrontere begrensningene Saturn pålegger vår bevissthet.
Okkulte tradisjoner ser ofte på Saturns leksjoner som harde, men til syvende og sist nødvendige for åndelig vekst. Den svarte kuben er dermed et symbol på disse utfordringene. Den tjener som en påminnelse om at vekst og oppvåkning krever innsats, kamp og disiplin, men også en vilje til å bryte seg løs fra illusjonen av den materielle verden og egoets kontroll. Men det er ikke en enkel vei. Den krever at vi konfronterer våre dypeste frykt, ønsker og tilknytninger.
Teksten fortsetter under bildet
Man finner også den svarte kuben og firkantede former i design av moderne bygninger, byplanlegging og til og med innen teknologi. Den symboliserer makt, autoritet og kontroll. I en verden der selskaper har enorm innflytelse, blir den svarte kuben et symbol på de materialistiske kreftene som styrer store deler av livene våre. Fokuset på profitt, suksess og makt holder oss fanget i den fysiske verden, distrahert fra åndelig oppvåkning og personlig vekst. I tillegg er den svarte kuben ofte assosiert med forbrukerisme der individer drives til å samle rikdom, status og eiendeler, noe som viderefører materialismens syklus og begrenser vår evne til å få kontakt med våre dypere åndelige selv.
Selv innenfor populærkulturen kan den svarte kuben sees i forskjellige former. Fra science fiction-filmer til kunstinstallasjoner representerer den den mørkere siden av den materielle verden, kreftene som holder oss fokusert på det ytre samtidig som de distraherer oss fra den indre reisen mot selvrealisering. Hovedutfordringen for oss i denne moderne verden er å gjenkjenne disse kreftene og bryte oss løs fra dem. Akkurat som Saturn lærer oss, må vi konfrontere og overskride begrensningene som er pålagt oss både eksternt og internt. Bare ved å gjøre det kan vi begynne å frigjøre oss fra den svarte kubens grep og legge ut på en vei mot åndelig frihet og opplysning.
Det sies at den svarte kuben representerer sjelens fengsel. Et fengsel som holder oss bundet til den fysiske verden og våre egoistiske begjær. Men i det øyeblikket vi blir bevisste på dette, tar vi det første skrittet mot frigjøring. For bevissthet er nøkkelen til frihet. Når vi gjenkjenner illusjonene som den svarte kuben representerer, kan vi begynne å frigjøre oss fra dem. Mye på samme måte som Saturns innflytelse lærer oss å disiplinere oss selv og møte utfordringer. Den svarte kuben er katalysatoren for åndelig vekst. Åndelig opplysning handler ikke om å unnslippe den fysiske verden, men å overskride den. Det handler om å innse at selv om vi lever i en materiell verden, er vi ikke bundet av den.
Ved å gjenkjenne den svarte kuben for hva den virkelig er, kan vi starte arbeidet med å bryte oss løs fra dens grep. Frigjøringsreisen er ikke enkel. Og det krever mot for å konfrontere de delene av oss selv som vi kanskje ikke ønsker å møte. Men prosessen med åndelig oppvåkning er den ultimate friheten. Saturns svarte kube i alle dens manifestasjoner fungerer som både fengsel og nøkkel. Og det er gjennom å møte dens utfordringer at vi låser opp døren til vårt sanne jeg mens vi fortsetter på vår åndelige reise.”
I magi og okkultisme refererer et “sigil” til en unik geometrisk form, som for eksempel et pentagram, som lages for å representere et ønske eller en intensjon. Den kan tegnes som et magisk symbol, en påkallelse eller en besvergelse. Sprengingen av The Georgia Guide Stones er et eksempel på et større magisk sigil.
I klassisk okkult praksis lages et sigil for å representere et spesifikt ønske. Nøkkelen til effektiv sigilmagi ligger i evnen til å prege sin vilje i massenes underbevissthet. Dette gjøres ved å legge inn symboler og ideer på en slik måte at de omgår vanlig motstand. Sigilet lades deretter med emosjonell energi gjennom ritualer og frigjøres til underbevisstheten, hvor den påvirker virkeligheten bak sløret av vanlig bevissthet. Hemmelige selskaper, spesielt frimureriet og visse kabbalaskoler, har bevart og fornyet disse teknikkene i århundrer.
Innvielsesritualer, symbolske ofringer og nøye orkestrert språk fungerer som handlinger av åndelig ingeniørkunst, som binder deltakerne til et konstruert paradigme. Tenk på bedriftslogoer, regjeringens insignier, politiske emblemer og mediebildene som følger med store nyhetshendelser. De velges aldri tilfeldig, de er sigiler. Fargene som nyhetsreportere bruker, tallene og ordene som brukes, håndbevegelsene, gjenstander som vises frem etter en massetragedie, som barnesykler eller sko, er utformet for å fremkalle en spesifikk emosjonell respons, og det valgte sigillet vil samle energien til de som kontrollerer ritualet, som skal ofres til deres gud, Saturn. De som tjener den, får makt, men til en kostnad. De blir voktere av en eldgammel maskin, en som må mates kontinuerlig. Kriger må fortsette. Frykten må opprettholdes. Publikum må aldri få lov til å se forbi sløret.
Mens sigil-magi fokuserer på personlige eller mindre mål, er hypersigiler på et helt annet nivå. Dette er storskala symboler, skapt gjennom globale hendelser eller politiske bevegelser, som er utformet for å endre den kollektive oppfatningen av virkeligheten. Et hypersigil er en symbolserie av handlinger, eller til og med en tidsperiode som er konstruert med den hensikt å endre den kollektive bevisstheten. Disse hypersigilene fungerer ved å legge inn en ønsket virkelighet i den kollektive fortellingen, og påvirker ikke bare individer, men hele samfunn. De vil plante frø av historien før hendelsen (alle filmene med terrorister fra Midtøsten før 11. september, eller globale pandemier og zombieutbrudd før covid-19).
Teksten fortsetter under bildet
Tenk på de globale sjokkbølgene ut fra hendelser som 11. september. Symbolikken bak hendelsen, bildene som ble kringkastet over hele verden, og den psykologiske virkningen de hadde på den globale befolkningen er alle aspekter av et hypersigil i aksjon. Hendelsen preget en ny fortelling inn i den kollektive underbevisstheten, en som samsvarer med ønskene til de som har kontroll. I dette tilfellet var frykt og kontroll sentrale temaer, noe som førte til år med konflikt, overvåking og utbredt aksept av politikk som ellers kunne ha vært utenkelig.
Datoer, steder og til og med numerologiske mønstre kan brukes som hypersigiler. 9/11-angrepene, prinsesse Dianas rituelle død og til og med moderne konflikter bærer kjennetegn på planlagt energi høsting. Disse hendelsene tjener flere formål: de skaper frykt, de endrer bevisstheten og de gir en enorm energisk innhøsting. Sorgen, tristheten og lidelsen knyttet til tallet ‘9/11’, brukes som nødnummer i USA. ‘
77′ er tallet for guddommelig orden og fullkommenhet, funnet i bombeangrepene i London den 7. september under 11. september, etter at flygning 175 styrtet inn i 77. etasje i Sørtårnet. Flygning 77 traff Pentagon, 23 meter høy og plassert på den 77. meridianen. Kallesignalet til E-4B-flyet som overvåket hele hendelsen – VENUS-77. Anton LaVey, grunnleggeren av Satans kirke, lister opp 77 infernalske navn på gudene og gudinnene, som utgjør det kongelige palasset i helvete. Tallet 77 er også et frimurersignal, tallet for ‘Lameks hevn, stamfar til Hiram Abi, mesterfrimureren’. I opptaket av attentatet på JFK har alle veiskiltene uttrykket «Route 77». Veien der JFK ble myrdet, gikk under Route 77, og Route 77 strekker seg helt til stedet der bombingen av Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City fant sted. USS George HW Bush, et supertransportfly av Nimitz-klassen, har betegnelsen CVN-77, og på tidspunktet for angrepet var George HW Bush 77 år gammel.
Teksten fortsetter under bildet
Tallet 11 går igjen i historiske katastrofer og angrep. Første verdenskrig sluttet i den 11. timen på den 11. dagen i den 11. måneden. 9/11-angrepene, som et annet eksempel, er ladet med numerologisk betydning – 9+1+1 er lik 11, og tvillingtårnene lignet på tallet 11, New York den 11. staten som ble med i unionen. 911 dager etter 9/11 fant togbombingene i Madrid sted 11. mars 2004, der mars var den tredje måneden i 2004, eller 3 + 2 + 4 = 9. Tvillingtårnene lå på leylinjen som går gjennom Washington, London og Vatikanet.
Et annet nøkkeltall, 33, har høy betydning i frimureriet og andre okkulte tradisjoner. Det er tallet til mesterlæreren, toppen av esoterisk kunnskap, de fullførte gjerningene, Jesus døde som 33-åring, og det finnes 33 grader i det skotske frimurer ritualet. Mange avgjørende militære handlinger, politiske attentater og terrorhendelser finner sted langs den 33. breddegrad – en energisk leylinje som går gjennom punktet der USA startet Gulfkrigen etter 11. september, Bagdad, Roswell-hendelsen, stedene for de to atombombene i Hiroshima og Nagasaki, og JFK ble skutt på den 33. breddegrad.
Teksten fortsetter under bildet
Jorden er krysset av leylinjer – usynlige energiske baner som bærer jordens naturlige strøm og er kjent for å forsterke psykisk og rituell energi. Hellige steder som Stonehenge, den store pyramiden i Giza og Machu Picchu ligger på toppen av disse linjene, og antas å kanalisere åndelig energi. Kriger og massakrer finner ofte sted langs disse leylinjene, noe som antyder en bevisst høsting av menneskelig energi på disse kritiske punktene. Utformingen av krigsmonumenter avslører denne sannheten. Selve Pentagon, nervesenteret for global krigføring, er bygget på hellige geometriske prinsipper – den femsidige strukturen speiler okkulte pentagrammer. Utformingen av Washington, DC, er full av frimurersymboler, og viktige regjeringsbygninger der er koblet sammen med stjernekonstellasjoner og leylinjer i et invertert pentagrammønster.
Teksten fortsetter under bildet
Krigens rituelle natur har alltid vært et middel til å mate Demiurgen – den parasittiske kraften som trives på menneskelig lidelse og blodsutgytelse. Konseptet med Demiurgen kommer fra gnostisk tro – en falsk gud som skapte den materielle verden for å slavebinde menneskeheten. Dette vesenet krever tilbedelse, ikke gjennom kjærlighet, men gjennom lidelse. Krig, folkemord og terrorhandlinger tjener som masseritualer for å styrke denne kraften.
Gamle mysterieskoler, fra Babylon til Egypt, har lenge hevdet at den materielle verden er en illusjon, et fengsel for sjelen. Denne troen ble senere gjenopplivet av gnostiske sekter, som hevdet at menneskeheten var fanget i en syklus av reinkarnasjon, uendelig resirkulert av en demiurgisk kraft som trives på lidelse og uvitenhet. Eliten som manipulerer disse hendelsene, nærer seg av selve essensen av menneskelig bevissthet. Ideen om at visse enheter eller individer kan utvinne livskraft fra andre er en eldgammel idé som finnes i nesten alle kulturer, trossystemer,og esoterisk tradisjon. Fra demoner, succubien som høster sex, til de psykiske parasittene som er beskrevet i okkult litteratur, har det lenge vært en forståelse av at energi – spesielt energien fra sterke følelser – kan tas, lagres og brukes.
Teksten fortsetter under bildet
Et av de mest urovekkende aspektene ved elitens ritualpraksis er deres besettelse av barns adrenokrom – et kjemikalie som produseres i den menneskelige binyren under ekstrem frykt, smerte og stress. Under rituelle ofringer, spesielt av barn, høstes adrenokrom fra blodet og konsumeres av eliten. Denne praksisen er i tråd med gnostiske alkymiske tradisjoner med å forvandle livskraft til makt.
Media jobber overtid for å avfeie disse påstandene som «konspirasjonsteorier», men varslere, lekkede dokumenter og overlevendes vitnesbyrd maler et konsistent bilde av elitens involvering i rituelle ofringer. Øyenvitnevitnesbyrd, lekkede dokumenter og historiske beretninger tyder alle på at de mektigste personene på planeten deltar i disse ritualene. Disse ritualene involverer blodslinjer, seksuelle ritualer og påkallelser av de mørke kreftene som gir dem deres herredømme, fra avsidesliggende øysamlinger (Little Saint James, kjent som Epstein Island) til det enorme hemmelige underjordiske nettverket over hele USA.
Teksten fortsetter under bildet
I den beryktede Bohemian Grove deltar verdensledere i hedenske seremonier foran en gigantisk steinugle – et umiskjennelig saturnisk symbol – et ritual videreført fra de gamle mysteriekultene, med rituell sang, teatralske ofringer av barnelignende kropper og energimanipulasjon. Seksuell magi er et av de kraftigste verktøyene som er tilgjengelige for å kanalisere Saturns energi for å forsterke kontrollen over virkeligheten. De orgiastiske festivalene i den antikke verden – de til Dionysos, Kybele og de babylonske prestene – var ikke bare hedonistiske sammenkomster, de var omhyggelig strukturerte seremonier designet for å tappe inn i krefter utenfor det materielle riket og la utøvere bøye virkeligheten etter sin vilje, overskride simuleringen og se forbi sløret av menneskelig persepsjon.
Med røtter i læren til mysterieskolene, spesielt de gamle gnostikerne, kabbalistene og hermetikerne, er seksuell magi ikke bare fysisk nytelse – Aleister Crowley skrev åpent om disse teknikkene, og i sitt arbeid om «Det store verket» beskrev han hvordan seksuell energi, når den utnyttes riktig, vil føre til personlig opplysning, og viktigst av alt, evnen til å påvirke den kollektive bevisstheten. Deltakerne utførte handlinger som hadde til hensikt å overskride samfunnsmessige og moralske grenser, bryte ned psykens naturlige forsvar og gi tilgang til dypere lag av bevissthet.
Kroppen drives av elektriske signaler, og blod fungerer som dens leder. Blod har alltid vært sentralt i menneskelige ritualer. Når blod utgytes – spesielt under ritualet – frigjør det energi. De som forstår mekanismen, kan rette denne energien mot spesifikke intensjoner. De gamle sumererne, egypterne og til og med middelalderens alkymister forsto dette prinsippet. Blod ble sett på som en kanal for livskraft, en essens som hadde makt utover sin fysiske form, og ved å utgyte blod kunne man åpne en portal, kommunisere med ikke-fysiske enheter eller tappe inn i usynlige krefter.
Teksten fortsetter under bildet
Konseptet med «arkoniske enheter» dukket opp i flere separate åndelige og okkulte tradisjoner for å forklare tilstedeværelsen av vesener som lever av negativ menneskelig energi. I gnostisk kosmologi ble arkonene sagt å være ondsinnede vesener som trivdes på menneskelig lidelse og uvitenhet, og med vilje holdt menneskeheten fanget i en lavere bevissthetstilstand. Disse enhetene antas å livnære seg på lavfrekvente emosjonelle tilstander – frykt, sinne og fortvilelse – og henter næring fra den negative energien som mennesker avgir i krisetider eller emosjonell uro.
Disse vesnene er ikke bare passive forbrukere av negativ energi, men aktive manipulatorer av simuleringen, som påvirker elitens maktstrukturer for å sikre at menneskeheten forblir i en tilstand med lav vibrasjon. Ved å anstifte fryktfremkallende hendelser, dyrker de et energirikt miljø, som gir næring til menneskehetens emosjonelle uro samtidig som de forsterker begrensningene i den materielle verden. I denne forstand er arkoniske enheter en del av den usynlige arkitekturen som opprettholder simuleringens kontroll. Eliten, som er klar over disse enhetene, fremmer bevisst negative emosjonelle tilstander som et middel for å innynde seg hos disse vesenene, og til gjengjeld får de makt og kontroll.
Ved å fremme en verden med lavvibrasjonsenergi, innretter de seg med interessene til disse arkoniske kreftene, og sikrer at menneskeheten forblir splittet, redd og uvitende om sitt sanne potensial. Med massene fanget i den lavere vibrasjonen av den arkoniske påvirkningen, vil de som mestrer den saturniske strømmen heve seg over disse begrensningene og bli gitt makten til å manipulere virkeligheten. Det er derfor disse praksisene må forbli så skjulte, der de bredere massene bare mates med forvrengte refleksjoner – religion uten esoterisk sannhet, seksualitet uten magi, tid uten mestring.
En stor oppvåkning ville smuldre opp presteskapets kontrollnettverk. I kjernen av disse esoteriske teknikkene ligger konseptet om å endre virkelighetens «kode». Det har lenge blitt utforsket av mystikere og alkymister, og har fått en mer vitenskapelig vri de siste årene med fremveksten av storskala vitenskapelige eksperimenter som de som blir utført ved CERNs Large Hadron Collider (LHC).
Siden de første gnistene av bevissthet blafret i tidlige menneskers sinn, har forestillingen om makt utover ren overlevelse overskygget menneskelig utvikling. De tidligste samfunnene stolte ikke utelukkende på fysisk makt eller rå styrke, i stedet æret de noe langt mer uhåndgripelig: sinnets evne til å forme virkeligheten selv. Lenge før det fantes organisert religion eller til og med stammehierarki, fantes det magi. Mennesker begynte å praktisere magi så snart de utviklet fantasien, som gjorde dem i stand til å huske tidligere erfaringer og projisere tankene sine inn i fremtiden. Dette vises i de forhistoriske hulemaleriene som skildrer det gjensidig avhengige forholdet mellom tidlige mennesker og dyrene de jaktet på. Dette er et eksempel på sympatisk magi – å skape en kobling mellom et objekt og et ønsket resultat, og danne en energisk forbindelse.
Teksten fortsetter under bildet
Tidlige mennesker var innstilt på overlevelse og verdens naturlige rytmer. Blant dem skiller én figur seg ut, og ser ut til å forstå ting de andre ikke gjør, og overbeviser sine frender om at han kan kommunisere med åndene i skyggene eller til og med påkalle krefter for å beskytte gruppen mot skade. Dette var den første magiske mannen – sjamanen, seeren, medisinmannen, magikeren. Stammen tilber ham, lederne følger hvert eneste ord han sier, og dermed begynte det eldste sosiale hierarkiet i historien: magikeren på toppen, kjent med virkelighetens hemmeligheter.
Teksten fortsetter under bildet
Magi er basert på premisset om at virkeligheten i seg selv ikke er solid eller uforanderlig. I stedet er virkeligheten noe som kan bøyes, formes og subtilt manipuleres med intensjon, fokus og de riktige metodene. Som Aleister Crowley definerte det, er magi vitenskapen og kunsten å forårsake forandring i samsvar med viljen. Den opererer etter et kjerneprinsipp: manipulering av virkeligheten gjennom fokusert intensjon.
Teksten fortsetter under bildet
Magi har utøvd en dyp innflytelse på menneskehetens lange historie, vevd gjennom stoffet til utallige kulturer og åndelige tradisjoner, fra det gamle Egypt og Sumer til mystiske alkymipraksiser i middelalderens Europa. Selv om den ofte blir fremstilt som mystisk, okkult eller til og med farlig, er essensen overraskende universell. I kjernen handler magi om å bruke intensjon og viljestyrke til å skape forandring i verden rundt oss. Utøvere tror at tanker, begjær og konsentrert viljestyrke kan forme hendelsene rundt dem. Ritualer, symboler og besvergelser brukes ofte som verktøy for å forsterke intensjon, som et forstørrelsesglass som fokuserer sollys for å skape varme.
Teksten fortsetter under bildet
Magi hevder ikke å bryte naturlovene; snarere antyder det at virkeligheten kan være mer formbar enn den ser ut til, og at våre sinn spiller en viktig rolle i å påvirke den. For å forstå hvordan magi fungerer, bør du vurdere den underliggende strukturen i selve virkeligheten, ikke som en fast, solid konstruksjon, men snarere beslektet med koder i en simulering, noe som kan skrives om av de som forstår kommandoene. Simuleringsteorien argumenterer for at universet vårt ligner et forseggjort dataprogram, og de som kjenner «kommandoene» kan endre virkelighetens kode. Magi er rett og slett øvelsen med å få tilgang til disse kommandoene.
Teksten fortsetter under bildet
Trollmenn menn og sjamaner har alltid forstått dette. Disse tidlige utøverne av magi observerte ikke bare verden; de forsøkte å endre den, bøye den etter sin vilje, hacke selve virkelighetens kode. De strakte seg inn i det ukjente og brakte frem kraft som for andre virket som om den kom fra en annen dimensjon. Ritualene deres var dypt bevisste handlinger, forankret i overbevisningen om at virkeligheten i seg selv var noe fleksibelt, noe som kunne endres hvis den ble behandlet riktig.
Teksten fortsetter under bildet
De begynte å utnytte verden. En presis sekvens av handlinger, ord og symboler, gjentatt med urokkelig intensjon – som kodelinjer – hvert element i et ritual er utformet for å aktivere visse deler av virkeligheten, og omskrive den i henhold til utøverens vilje. Kanskje de gamle trollmennene og sjamanene snublet over dette ved en tilfeldighet, gjennom prøving og feiling, og så over tid konstruerte de systemer av symboler, ritualer og maktord som tillot dem å gjenskape disse effektene. Repetisjonen, den presise utførelsen og fokuset i utøverens sinn kombinert for å påvirke virkelighetens underliggende kode.
Teksten fortsetter under bildet
Etter hvert som kulturer utviklet seg, gjorde også magisystemene det. Hermetisme, alkymi og Crowley-tradisjoner er alle basert på det grunnleggende prinsippet om at virkeligheten er formbar gjennom vilje og intensjon. Hvert av disse systemene tilbyr teknikker for å programmere virkeligheten på spesifikke måter. Hermetisme, for eksempel, dreier seg om konseptet om at «som over, så under». Dette prinsippet antyder at mikrokosmos (vår indre verden) reflekterer makrokosmos (den ytre verden), og omvendt er den fysiske verden en refleksjon av verden vi ser for oss i våre sinn.
Teksten fortsetter under bildet
I praksis lærte den hermetiske magikeren å endre sin indre verden – sine tanker, følelser og oppfatninger – for å skape endringer i den ytre verden. Ved å justere sin vilje med de høyere aspektene av universet, var utøveren i stand til å skape forandring i omgivelsene sine. Alkymi, ofte misforstått som en grov forløper til kjemi, er faktisk et symbolsk og åndelig system som lærte transformasjon. Utøverne forsøkte å forvandle bly til gull, ikke bare i fysisk forstand, men også i symbolsk forstand – transformasjonen av menneskesjelen til noe rent og kraftig. Alkymi lærer at man gjennom vilje og intensjon kan heve sin «vibrasjon», heve sin indre tilstand og følgelig påvirke den ytre verden.
Teksten fortsetter under bildet
På 1900-tallet dukket Aleister Crowley opp med sin unike tilnærming til magi, ofte referert til som «Thelema». Sentralt i Thelema er konseptet «Sann vilje» – ideen om at hver person har et enkelt formål eller en vei som, når den forfølges, justerer dem med universets underliggende struktur. Ritualene til Crowley, selv om de er komplekse, fungerte alle under prinsippet om at virkeligheten er mest formbar når man handler i samsvar med sin sanne vilje: at det å kjenne og utøve sin sanne vilje kan omforme virkeligheten på dyptgripende måter.
Teksten fortsetter under bildet
I de senere år, mens magiens kraft har blitt henvist til folklore og fantasi, har vitenskapen begynt å bekrefte ideer som lenge har vært holdt av magikere. Kvantefysikk har vist oss at observasjonshandlingen kan endre partiklers oppførsel. Dette prinsippet, kjent som observatøreffekten, antyder at den enkle handlingen å fokusere på noe endrer det på et grunnleggende nivå; selve grunnlaget for magi – universet er ikke en kald, fast maskin, men er, og har alltid vært, noe levende og åpent for påvirkning fra de som tør å tro på deres kraft til å endre det.
Teksten fortsetter under bildet
I århundrer har påstander om skjult kunnskap sirkulert blant historier om hemmelige selskaper og elitegrupper og at de har innsikt i virkelighetens sanne natur. Denne skjulte hånden – enten de eksisterer innenfor Illuminati, frimurerne eller mindre omtalte maktkretser – kontrollerer menneskeheten ikke bare gjennom rå makt, men gjennom noe langt mer dyptgående: manipulering av selve persepsjonen. De forstår virkeligheten ikke som en stiv, uforanderlig struktur, men som en konstruksjon som kan formes av kollektiv tro og bevissthet. Og gjennom nøye kontroll over hva de offentlige massene oppfatter som «ekte», former de verden for å tjene deres interesser.
Teksten fortsetter under bildet
Hvis virkeligheten faktisk er en simulering formet av kollektiv bevissthet, har de som kontrollerer massene ufattelig makt. Dette er grunnen til at troen på kultur og delte fortellinger alltid har vært mektige krefter gjennom historien – ved å eie utdanningen, media og informasjonen de formidler, konstruerer de selve stoffet i verden vi opplever. Siden de vet at virkeligheten ikke er en fast, men mer beslektet med en forseggjort, fordypende illusjon – en simulering, skapt av kollektiv bevissthet, forstår de at hvert enkelt sinn bidrar til denne simuleringen, men det er det kollektive sinnet, samfunnets delte tro og oppfatninger, som stabiliserer det.
Teksten fortsetter under bildet
Sinnet er ikke bare en passiv observatør, men en aktiv deltaker i å forme virkeligheten. Når folk tror på noe kollektivt, forsterker de dets eksistens i simuleringen. Omvendt, det som det kollektive sinnet avviser, ignorerer eller avfeier, falmer inn i bakgrunnen av eksistensen. Det var slik de vise menn så Saturns innflytelse. De trodde at Saturn, gjennom sine sykluser og energi, projiserte en spesifikk frekvens som formet menneskehetens kollektive bevissthet. Hver person, hvert samfunn, resonerte med Saturns kraft på måter som bestemte alt fra daglige tanker til langsiktige skjebner. For de vise menn var denne «virkelighetsprojeksjonen» ikke en metafor. Det var en observerbar, manipulerbar kraft som de kunne tappe inn i.
Teksten fortsetter under bildet
Saturns innflytelse, trodde de, kunne utnyttes og fokuseres gjennom geometriske former. Kvadrater, sirkler, trekanter og til og med forseggjorte spiraler ble arrangert med matematisk presisjon, noe som gjenspeiler Saturns sykliske natur. Templene i det gamle Sumer og Babylon var utformet som verktøy. Magikerene trodde at selve strukturen kunne endre bevisstheten til de som kom inn, og innstille dem på Saturns virkelighetsmatrise. De konstruerte disse hellige rommene ved hjelp av geometriske prinsipper. Hver vinkel, hver måling, hver justering var bevisst, ment å fange og forsterke Saturns energi.
Teksten fortsetter under bildet
I templene og seremoniene sine deltok de i ritualer for å justere sinn, sjeler og kropper med Saturns energi, nøye bevoktet og gitt videre gjennom hemmelige læresetninger. De trodde at ved å synkronisere med Saturn kunne de bringe sine ønsker til virkelighet, og skapte ringvirkninger som ikke bare påvirket deres umiddelbare verden, men hele samfunnet rundt dem. Ved å synge i harmoni med planetens vibrasjon kunne de vise menn koble seg direkte til Saturns innflytelse, og denne forbindelsen forsterket til gjengjeld deres kraft til å påvirke virkeligheten. Mens de eksperimenterte med sang, toner og rytmer for å påkalle spesifikke bevissthetstilstander, fant de ut at bestemte lyder, når de ble sunget i resonante rom, kunne endre persepsjon og tilsynelatende “åpne portaler” til høyere bevissthetsområder.
Teksten fortsetter under bildet
Portalene var både bokstavelige og metaforiske. Lyd, som arkitektur, kunne brukes til å åpne døråpninger i virkelighetens struktur, slik at de kunne trekke inn Saturns kraft eller projisere sin vilje ut i verden, en bro mellom menneskelig intensjon og kosmisk innflytelse. Ved å trekke herskere og adel inn i sin fold, sådde de Saturns innflytelse i samfunnets høyeste rekker. Konger, krigere og rådgivere som deltok i disse ritualene brakte Saturns innflytelse tilbake til sine egne hoff, og formet styresett, lov og kultur. For vanlige folk var denne innflytelsen mer subtil, men ikke mindre kraftig. De forsto kanskje ikke den fulle betydningen av templene eller ritualene, men de følte vekten av Saturns innflytelse i livene sine – gjennom lovene som styrte dem, hierarkiene som strukturerte samfunnet deres, og syklusene som kontrollerte deres skjebne. Saturns skygge ruvet over dem, en stille kraft som styrte deres tanker og handlinger, stort sett usett, men dypt følt.
Teksten fortsetter under bildet
Et stille nettverk oppsto, bygget på hemmelighetene bak saturnsk tilbedelse og som ble opprettholdt gjennom lojalitet, innflytelse og forsiktig manipulasjon. Dette nettverket, kjent som «Slangens brorskap», skulle vokse til å ha herredømme over herskere, økonomiske systemer og religiøse institusjoner. Det var ikke en enkelt kult, men snarere en kjede av hemmelige selskaper – som hver holdt en del av helheten, hver trent til å føre den saturnske læren videre. Brorskapets fremvekst begynte med opprettelsen av de første mysterieskolene i Babylon og Egypt.
Teksten fortsetter under bildet
De gamle mysterieskolene var noen av de tidligste organisasjonene som anerkjente og underviste i denne ideen om persepsjon-som-virkelighet. Disse institusjonene var selektive helligdommer, steder hvor bare de utvalgte fikk tilgang til de skjulte læresetningene. I Babylon underviste mysterieskolene i astrologi, hellig geometri og spådomskunst; kodet med dypere lag av mening, som hver rettet mot å låse opp kraften i Saturns innflytelse. Geometri, for eksempel, var ikke bare en matematisk syssel, men et verktøy til å forstå hvordan energi utgjorde og formet verden. Hellige symboler, konstruert med presise vinkler og proporsjoner, ble antatt å utnytte og forstørre Saturns energi, og danne en beskyttende kappe rundt brorskapet.
Teksten fortsetter under bildet
Etter hvert som Babylons imperium steg og falt, spredte saturnsk kunnskap seg til Egypt og slo rot i hjertet av egyptisk religion. De vise menn som reiste til Egypt som prester, fant fruktbar jord for sin lære. Det egyptiske presteskapet, med sin dype ærbødighet for kosmisk orden og himmelkrefter, ønsket disse nye doktrinene velkommen og integrerte dem i sine egne trossystemer. Saturns innflytelse ble vevd inn i den egyptiske kulturens veve, skjult, men mektig. I Egypt forfinet Brorskapet sine ritualer og praksiser ytterligere, og la til lag med kompleksitet til sin lære. Kunnskap om Saturns sykluser ble brukt til å tidsbestemme viktige seremonier, og knyttet livets rytme til Saturns egen bane.
Teksten fortsetter under bildet
Faraoene og yppersteprestene ble voktere av saturnsk kunnskap og integrerte dens symboler og maktstrukturer i sine templer, graver og hellige arkitektur. Egyptiske templer, med sine massive søyler og intrikate design, ble bygget for å gjenspeile Saturns energi, solid og tidløs. Fra de imponerende statuene av faraoer til de svarte basaltsteinene som ble brukt i altere og statuer, var Saturns symboler og metaforer skjult i det åpne lyset og formet psyken til alle som så på dem. Det var også her konseptet om en «etterlivsdom» først ble knyttet til saturnske idealer, og forankret ideen om at sjeler ville bli målt mot en ubøyelig skala. For faraoene og deres nærmeste rådgivere ga Brorskapet ikke bare åndelig veiledning, men også praktiske verktøy for styring og kontroll.
Teksten fortsetter under bildet
Fra Egypt migrerte saturnsk kunnskap til Hellas, hvor den ble en del av de greske mysterieskolene, som de orfiske og eleusinske mysteriene. I motsetning til gudenes åpne templer var disse mysterieskolene eksklusive, kun forbeholdt de som ble ansett som verdige og villige til å sverge troskap. Hemmeligholdet var avgjørende. De som kom inn, lærte Orfeus’ lære, som hevdet at sann visdom lå utenfor den materielle verden, en tro som saturnsk lære lenge hadde holdt fast ved. For grekerne representerte Saturn en bro mellom verdener – livets rike og mysteriene bortenfor.
Teksten fortsetter under bildet
Ved Eleusis gjennomgikk deltakerne innvielser som involverte intense ritualer, overgangsritualer og symbolske døds- og gjenfødelsesseremonier. Under disse ritualene ble ikke Saturn navngitt direkte, men dens essens ble påkalt hvert steg på veien – prosessen som vektla tid, dødelighet og dom. Av alle de saturniske samfunnene var det få som etterlot seg en så mørk arv som kanaanittene, hvis uhyggelige ritualer dedikert til Saturn, eller El, var preget av barneofring, menneskeofring og blodofring. I kanaaneisk mytologi ble livet formet av krefter utenfor menneskelig kontroll, og ofring ble et middel til å påvirke eller blidgjøre disse kreftene. Saturn krevde intense ofringer for å sikre velstand eller avverge katastrofe.
Teksten fortsetter under bildet
Arkeologiske bevis og historiske tekster avslører at kanaaneiske prester og magikere utøvde maktritualer som involverte ofring av barn til sine guder i krisetider eller katastrofer. Man trodde at Saturn uten rituelle ofringer kunne utløse kaos, forfall og hungersnød. For å blidgjøre denne mektige guddommen, engasjerte kanaaneerne seg i ritualer som inkluderte offerpraksiser. Barneofringen ble vanligvis utført ved å plassere spedbarn eller små barn på et brennende alter eller føre dem gjennom bålet. Røyk som steg opp fra ofringen, kjent som «å føre gjennom bålet til Molok», ble antatt å bære essensen av ofringen til Saturn og binde samfunnet til guddommen. I deres sinn var ofring en utveksling av livskraft, ment å blidgjøre eller til og med påvirke de restriktive kreftene i Saturns matrise.
Teksten fortsetter under bildet
Disse prestene trodde de kunne få tilgang til Saturns nett av kosmiske lover, siden slike handlinger tillot dem å påvirke kosmiske krefter og manipulere verden rundt seg. De forsto denne ordenen som ubøyelig, men de trodde det fantes måter å utnytte Saturns energi på for å kontrollere eller påvirke matrisen. Nøkkelen, fant de ut, lå i ofring – nærmere bestemt det mektigste offeret de kunne tilby: uskyldig liv. Ved å tilby den reneste livsformen – uskyldige barn – trodde de at de kunne kanalisere Saturns kraft til å manifestere sin vilje på jorden.
Teksten fortsetter under bildet
Barneofring ble sett på som en handling som overskred moralske grenser, og dermed skapte en dyp energisk forstyrrelse som kunne spre seg gjennom virkelighetens struktur. Denne «forstyrrelsen» ble antatt å trenge gjennom sløret mellom det åndelige og materielle riket, og frigjøre en konsentrert energi som kunne formes av prestenes intensjoner. Denne mørke forståelsen av ofring plasserte dem som mellomledd mellom menneskeheten og Saturns matrise, og utøvde ritualer for å kontrollere kreftene som styrte virkeligheten. De kanaaneiske prestene trodde at livskraft, eller «prana», var en kraftig valuta i det kosmiske riket, og at frigjøringen av den gjennom ritualisert død tillot en intens transaksjon.
Teksten fortsetter under bildet
Et barns uberørte energi var den mest «potente» formen for å bryte gjennom sløret av den materielle virkeligheten og koble seg til høyere nivåer av makt, autoritet og innflytelse. De forsto at ritualer får styrke gjennom kollektiv deltakelse, og ved å involvere hele samfunn i disse offerseremoniene forsterket de ritualets kraft. Det kollektive fokuset på offerhandlingen genererte en sterk, enhetlig intensjon, som de trodde ville være mer effektiv i å påvirke den ønskede manifestasjonen. Denne massejusteringen av energi, rettet mot et enkelt mål, ble et kraftig verktøy for å manifestere virkeligheten i henhold til prestenes ønsker.
Teksten fortsetter under bildet
Barneofring var en bevisst, kalkulert handling for å demonstrere absolutt lojalitet til Saturn. Ved å orkestrere slike intense ritualer skapte prestene en emosjonell og energisk ladning i menneske massene, en ladning drevet av sjokket, ærefrykten og frykten rundt offerhandlingen. Denne kollektive tilstanden av forhøyede følelser ble antatt å produsere en vibrasjonsfrekvens som var i samsvar med Saturns kalde, restriktive energier, noe som gjorde ritualet til et effektivt verktøy for å forme virkeligheten.
Teksten fortsetter under bildet
Ved å gjenta disse forferdelige offerritualene forsterket prestene den felles troen på Saturns dominans, og dermed forankret dens autoritet dypt i den kollektive bevisstheten. Denne konstante forsterkningen gjorde Saturns matrise til en selvopprettholdende virkelighet, hvor folk aksepterte sin skjebne innenfor strukturen, og ubevisst støttet de begrensningene prestene forsøkte å overskride for seg selv.
Teksten fortsetter under bildet
Symboler og sigiler hadde en sterk innflytelsesfaktor i disse ritualene. Ved å skape symboler som representerte Saturn og dens kosmiske autoritet prestene innlemmet disse bildene i ritualene sine og i befolkningens sinn, så skapte det kraftige psykologiske triggere som forsterket oppfatningen av en falsk virkelighet. Disse symbolene fungerte som fokuspunkter for energi, ga ritualet en mer konkret form og gjorde det lettere for den kollektive bevisstheten å styre sin kraft.
Teksten fortsetter under bildet
Sigiler, geometriske symboler og Saturns avguder fungerte som visuelle signaler som forankret ritualets intensjon, programmerte det kollektive sinnet til å forsterke Saturns autoritet, og ved å huske det plantede falske minnet, ville virkeligheten manifestere seg. Dette er grunnen til at hemmelige selskaper ofte bruker symboler i stor grad – disse er ikke bare tegn på identifikasjon, de er også kraftige verktøy for manipulasjon. Gjennom tidene har elitegrupper dyrket denne forståelsen og voktet den nøye, og gitt den videre gjennom hemmelige selskaper, mysterieskoler og okkulte tradisjoner.
Teksten fortsetter under bildet
Fra Babylon til Egypt til Hellas utvidet Brorskapet sin rekkevidde. Da Roma begynte sin fremvekst, hadde den hemmelighetsfulle gruppen allerede posisjonert seg innenfor viktige innflytelseskretser. Dette var opprinnelsen til «Den skjulte hånd» – en gruppe magikere som opererte fra skyggene og manipulerte herskere og institusjoner for å forme politiske og sosiale systemer til deres fordel. De var rådgivere, prester og veiledere, menn som forsto vekten av Saturns makt og svingte den som en hammer.
Teksten fortsetter under bildet
Ved å gi råd til ledere, ledet Den Skjulte Hånd imperier mot kontrollsystemer som speilet Saturns kalde orden – strenge lover, rigide hierarkier og strenge straffer. De rådet herskere til å vedta politikk som ville sentralisere makt, utdype sosiale skiller og sikre en konstant understrøm av frykt. Saturns doktrine sivet inn i de politiske systemene de utformet. I Babylon var lovene strenge, ment å minne befolkningen om deres plass under en ubøyelig autoritet. I Egypt ble kongers guddommelige rett sementert, med faraoer fremstilt som nærmest guddommer for å forsterke det urokkelige hierarkiet. Og i Roma ble saturnske idealer grunnleggende for imperiets struktur, med Saturn-kulten vevd inn i selve strukturen i romersk liv og lov.
Teksten fortsetter under bildet
Bankfamilier ble ofte oppdratt i Brorskapet, og hadde innflytelse over herskere og økonomier, og etablerte systemer som kanaliserte rikdom og makt i hendene på noen få utvalgte. Ved hjelp av babylonsk pengemagi – praksisen med å låne ut med renter – en måte å binde samfunn i evig gjeld på, forsterket de brorskapets doktrine om begrensning og kontroll. Inntreden krevde en fullstendig forpliktelse til hemmelighold, lojalitet og viljen til å akseptere Saturns lov fremfor alt annet. Hvert medlem sverget taushetseder, og forpliktet seg til brorskapets regler og lære.
Teksten fortsetter under bildet
Denne selektive innvielsesprosessen, som har gått i arv gjennom århundrer, sørget for at Brorskapet forble tett sammensveiset, forent i formål og alltid årvåkent. Det antas at dette hierarkiske systemet – et hierarki av stillhet – var modellert direkte etter Saturn selv. De høyeste nivåene i Brorskapet representerte Saturns «guddommelige råd», individer som så seg selv som utenfor verdslige bekymringer. De ga retning, satte mål og utstedte dekreter, mens lavere rangerte medlemmer jobbet som funksjonærer, utførte planer og opprettholdt brorskapets hemmelighold.
Teksten fortsetter under bildet
Deres innflytelse fortsatte å strømme under samfunnets overflate, og gikk fra nasjon til imperium til kirke. Selv om imperier steg og falt, forble Brorskapets struktur intakt, og hver generasjon ga fakkelen videre til den neste. Målet deres var ikke bare akkumulering av makt, men videreføringen av en saturnsk orden som ville vare gjennom tidene, et system som favoriserte kontroll, hemmelighold og et jerngrep over massenes skjebne.
“Hvorfor føles det som om noe, eller noen, prøver å ta over hele verden? Finnes det en verdenshistorie vi ikke er klar over? Det finnes de i denne verden som har blitt lært en helt annen verdenshistorie enn de fleste av oss. Høyerestående tider fra fortiden vår, sammen med strålende menneskelige prestasjoner, har blitt feid under teppet for å overbevise oss om at vi er toppen av menneskelig evolusjon. Saturn bak forhenget fletter sammen legendene om Sumer, Babylon og de gnostiske prestedømmene som tilba denne urguddommen, kilden til all skapelse og selve essensen av hvem vi er.
Fryktet, plaget og bakvasket, men også æret, forgudet og omfavnet, har Saturn og dens skyggefulle krefter sterkt påvirket det åndelige og magiske livet til kulturer og individer i årtusener. I den tidligste tidsalderen som oldtiden husker, kom planeten frem fra det kosmiske havet for å etablere herredømme over hele verden. Planetguden hersket som det ensomme sentrale lyset, tilbedt som guden, den eneste guden. Saturns epoke etterlot et minne med en slik innvirkning at senere generasjoner æret den universelle monarken, den første og ideelle kongen. Mye av det vestlige livet kom gjennom dette saturniske presteskapet, ofte kjent som Vatikanet og jesuittordenen.
Teksten fortsetter under bildet
Saturniske energier, påvirkninger og muligheter er basert på begrensninger, egoisme, kontroll og mange andre begrensende ideer, og derfor vil disse maktene i samsvar med disse kreftene føre til sensur og til slutt en politistat og blokkering av en høyere bevissthet. Under deres kommando har menneskeheten degenerert til en obsesiv jakt på rikdom og makt gjennom perverse grusomheter, slaveri, barneofring og massemordritualer. Det er en verdensovertakelse på gang, og det krever at den økende bevisstheten kveles. Det er allment akseptert at seierherrene skriver historie. Vi har blitt tvangsmatet med falske fortellinger som forteller om en verden som aldri eksisterte for å påtvinge disse begrensende illusjonene av vår nåværende tilstand.
Det har blitt foreslått at Saturn i det simulerte matrisekontrollsystemet er «stordatamaskinen» som sender ut informasjon som mottas av månen vår, og fungerer som et slags grensesnittmodulært system. Månen sender på sin side kommunikasjonssignaler til jorden ved hjelp av virtuell instrumentering og produserer den simulerte informasjonen: den falske virkeligheten som vi mottar og tror er ekte. Assimileringen av denne falske virkeligheten i den uunngåelige matrisen har blitt brukt som en plattform for de tilsynelatende uendelige syklusene knyttet til reinkarnasjon – lidelse, død, sykdom og hungersnød.
Teksten fortsetter under bildet
Utover det vitenskapelige har Saturns sekskant fått symbolsk betydning. En sekskant, sett i tre dimensjoner, kan tolkes som en todimensjonal projeksjon av en kube, og dermed kan vi se det todimensjonale omrisset av en kube projisert på planetens overflate. I esoteriske tradisjoner har Saturn lenge vært assosiert med symbolet til en kube, spesielt tydelig i ulike religiøse og okkulte symboler der kuben blir sett på som en representasjon av materialitet og begrensning – Davidsstjernen er en todimensjonal representasjon av en kube, det kristne korset er en utfoldet kube, og Kabaen i hjertet av Mekka er en svart kube.
Utover de symbolske og geometriske implikasjonene av Saturns sekskant, er det de som tror at stormen som pågår inne i den også har energetisk betydning. I esoterisk tankegang er Saturn ofte assosiert med tette, kontrollerende energier som former den materielle verden. Planetens sekskantede storm representerer dermed mer enn bare et fysisk fenomen – det er et energisenter som utstråler kontroll og struktur gjennom hele solsystemet. Saturns sekskant fungerer som et slags energisk knutepunkt for virkelighetens matrise, og påvirker strømmen av energi og informasjon gjennom simuleringen.
Teksten fortsetter under bildet
I denne oppfatningen er den sekskantede stormen ikke bare en lokal hendelse på Saturn, men en kosmisk node som bidrar til å opprettholde universets strukturerte, ordnede natur. Geometriske former har lenge vært assosiert med universets grunnleggende struktur, og sekskanten er intet unntak. I hellig geometri blir sekskanten ofte sett på som et symbol på harmoni, balanse og orden. Sekskantet struktur speiler mønstre som finnes i naturen – fra formen på bikaker til snøfnugg – noe som antyder at sekskanten er en grunnleggende byggestein i kosmos.
For de som ser på universet som en simulering, var Saturns sekskant mer enn en merkelig atmosfærisk anomali, det var bevis på en dypere, underliggende kode som styrer strukturen i vår virkelighet. I sammenheng med simuleringsteori reflekterer kuben derfor universets arkitektur og representerer mer enn bare et fysisk fenomen – det er et energisk senter som utstråler kontroll og struktur gjennom hele solsystemet.
Teksten fortsetter under bildet
Tenk på hvordan geometriske former og mønstre i digitale simuleringer ofte danner grunnlaget for hvordan objekter og miljøer gjengis. I denne forstand kan Saturns sekskant være et glimt inn i virkelighetens «programmering» – en form som hinter til universets strukturerte, matematiske natur. Akkurat som sekskanter dukker opp i naturen på grunn av grunnleggende krefter, kan de også dukke opp i vår virkelighet på grunn av den underliggende koden som former simuleringen.
Noen antyder at virkeligheten er en hyperkube, som er en firedimensjonal forlengelse av den tredimensjonale kuben, som fremstår som en kube inni en kube. Fysikeren og den fremtredende forsker Silas Beane oppdaget at virkeligheten er basert på et gitter av kuber, da teamet hans ved Bonn Universitet fant ut at kosmiske stråler stemmer overens med et spesifikt mønster som tar form av kuber. Det er bemerkelsesverdig at disse kubene projiserte en «skygge»-kube inni seg selv, som tok form av en hyperkube. Man kan trekke paralleller til Platons hulelignelse og de gnostiske tekstene, der denne virkeligheten en skyggeprojeksjon av en høyere virkelighet.
Teksten fortsetter under bildet
I de senere årene har det holografiske prinsippet dukket opp som en seriøs vitenskapelig teori som utfordrer vår forståelse av universet. Foreslått av fysikere som Leonard Susskind og Gerard Hooft, antyder det holografiske prinsippet at alt vi opplever som tredimensjonal virkelighet faktisk kan være kodet på en todimensjonal overflate. I denne oppfatningen er universet vårt som et hologram – det vi oppfatter som solid og tredimensjonal er en projeksjon av informasjon lagret på en fjern grense. Denne ideen stemmer bemerkelsesverdig godt overens med konseptet om Saturn som en projektor av falsk virkelighet.
Hvis Saturn, eller mer spesifikt dens ringer, fungerer som den kosmiske linsen eller skjermen, er de det todimensjonale mediet som vår tredimensjonale holografiske virkelighet projiseres gjennom. Hvis man kan endre den todimensjonale bølgeforminformasjonskonstruksjonen, vil man endre dens tredimensjonale holografiske projeksjon, og det vi tyder som en solid virkelighet.
Teksten fortsetter under bildet
Hvis vi ser på Saturn gjennom det gnostiske perspektivet, kan Saturn, som Demiurgen, sees på som arkitekten bak den fysiske verden, mens achonene, en gruppe enheter som tjener Demiurgen, opprettholder illusjonen av den materielle verden gjennom sin kontroll over Saturns ringer, former simuleringen vi lever i, aktivt modifiserer overføringen og endrer måten projeksjonen vises for menneskeheten på for å holde menneskesjeler fanget i uvitenhet.
Hvis Saturn er Demiurgens verktøy for å projisere den falske virkeligheten, kan det da finnes en måte å omgå eller endre den? Gnostiske tradisjoner antyder at det å våkne opp til den åndelige sannheten bak den materielle illusjonen er nøkkelen. I kvantemekanikkens og avanserte databehandlingens tidsalder er ikke ideen om å hacke eller modifisere en simulasjon helt utenfor rekkevidde. Kanskje, ved å forstå frekvensene og energiene som er involvert i denne kosmiske projeksjonen, kan vi innstille oss på høyere virkeligheter, omtrent som å stille inn en annen stasjon på en radio. Spørsmålet gjenstår: hvordan kan vi innstille oss på den ufiltrerte sannheten hvis våre oppfatninger formes av krefter utenfor vår kontroll?
Teksten fortsetter under bildet
Når vi ser opp på Saturn og dens ringer, observerer vi ikke bare en fjern planet; vi kan stirre på maskineriet i vår egen virkelighet, kilden til projeksjonen som definerer vår eksistens. Enten det er gjennom vitenskapelig utforskning eller åndelig oppvåkning er Saturns mysterium en invitasjon til å stille spørsmål ved selve virkelighetens natur – og til å søke sannheten bak illusjonen.
Gnostikere har alltid hevdet at det var et unikt forhold mellom de tre kroppene – Sirius, Saturn og Månen . Utallige studier indikerer en sammenheng mellom månesykluser og menneskelig atferd. Den kvinnelige menstruasjonssyklusen er påvirket av Månen, «menstruasjon» stammer fra det latinske ordet «mensis», som betyr måned, og menstruasjonssyklusen på 28 dager er knyttet til Månens faser.
Teksten fortsetter under bildet
Den kristne påskefesten er assosiert med Månen, basert på en gammel hedensk feiring av gjenfødelse, og faller fortsatt på den første søndagen etter den første fullmånen etter vårjevndøgn. Jødisk påske starter også natten til fullmånen etter jevndøgn. Vedisk astrologi, som dateres tusenvis av år tilbake til Indus-sivilisasjonen, hevder at månen styrer sinnet, tankene, følelsene, minnene, betingede atferdsmønstre og emosjonelle reaksjoner. Dette er grunnlaget for menneskelig persepsjon og atferd.
Månen påvirker vann som utgjør 70 % av menneskekroppen, og også tidevannet. Månekrefter kontrollerer vår oppfatning av tid ved sin effekt på jordens rotasjon og bane i forhold til solen. Tidsaspektet som vi kaller måned kommer fra ‘måne-te’, og tidlige kalendere var basert på månens faser, der måneden varte i 29 dager fra nymåne til nymåne. Vitenskapen sliter med å forklare månen som et ‘naturlig’ legeme på grunn av det ekstraordinære antallet anomalier knyttet til dens fysiske struktur.
Teksten fortsetter under bildet
Den archoniske Saturn-Måne-matrisen har skapt en energisk persepsjonssløyfe, der den falske virkeligheten mates til oss, og når vi oppfatter den og tror på den, gir vi tilbakemelding på den persepsjonen til matrisen. Dette styrker kontinuerlig den falske virkeligheten i en tilbakekoblingssløyfe, drevet av vår tro på at den hackede virkeligheten er «ekte». Virkeligheten vi blir matet med er kodet med oppfatninger og opplevelser som får folk til å overføre lavvibrasjonsemosjonell energi som bidrar til å mate og drive systemet.
Matrisen er den kontrollerende kraften bak alle institusjoner for menneskelig kontroll og de som driver og administrerer dem, mens de selv er uvitende fanger av matrisen. Dette er en avgjørende grunn til at vi blir bombardert med kriger, økonomiske kollapser, falske terrorangrep, helseproblemer, global oppvarming og katastrofer. De må gi oss en endeløs strøm med frykt for å koble oss mer effektivt til matrisevirkeligheten.
Teksten fortsetter under bildet
Gamle kulturer kodet ofte komplekse kosmologiske ideer inn i symboler, myter og ritualer. Saturns assosiasjon med tid, grenser og kontroll antyder at disse kulturene kan ha forstått de dypere kreftene som spiller inn i universet. Saturns rolle som tidens gud i gammel mytologi, kombinert med dens unike elektromagnetiske egenskaper og innflytelse på solsystemet, peker mot en dypere forståelse av planetens betydning. Gamle kulturer kodet symbolsk sannheter om tidens natur og Saturns kontroll over den, sannheter som vi først nå begynner å avdekke gjennom linsen til moderne vitenskap og simuleringsteori.
Enten gjennom direkte observasjon av planeten eller gjennom en intuitiv forståelse av dens innflytelse, kodet de gamle kulturene Saturn som tidens hersker, en kraft som styrer syklusene av liv, død og gjenfødelse. I romersk mytologi var Saturn guden for rikdom, jordbruk og, viktigst av alt, tid. Hans greske motpart, Kronos, var den opprinnelige guden for tid, spesielt assosiert med dens destruktive, lineære aspekt. De gamle forsto tid som en grense, en kraft som holder alle levende ting innenfor sin ubarmhjertige progresjon mot død og forfall. Kronos-Saturn er kjent for å ha spist sine egne barn for å hindre dem i å tilrane seg makten hans.
Teksten fortsetter under bildet
Denne ideen om å konsumere fremtiden for å bevare nåtiden gjenspeiler et dypt, nesten eksistensielt forhold mellom Saturn og tidens ubønnhørlige marsj. Kronos representerte legemliggjørelsen av lineær tid, en kraft som definerer vår opplevelse av virkeligheten som noe som beveger seg fremover, øyeblikk for øyeblikk. Tid som et uunngåelig fengsel har paralleller med moderne vitenskapelige teorier om tid som en dimensjon, en som kan manipuleres eller til og med forvrenges under spesifikke forhold.
Et av de mest overbevisende aspektene ved moderne fysikk er oppdagelsen av at tid ikke er en absolutt, uforanderlig kraft. Albert Einsteins relativitetsteori viste at tiden kan bremses eller øke hastigheten avhengig av observatørens hastighet og nærhet til massive objekter. Dette konseptet, kjent som tidsdilatasjon, observeres i virkelige scenarier, for eksempel tidsforskjellen som astronauter opplever når de reiser i høye hastigheter i rommet sammenlignet med mennesker på jorden.
Teksten fortsetter under bildet
Simuleringsteorien antar at universet kan være en konstruksjon styrt av algoritmer, koder og regler – omtrent som et virtuelt miljø, kan tid sees på som et programmert element, en nødvendig del av simuleringens struktur for å gi sammenheng og orden til hendelser. Disse avvikene kan sees på som sprekker i simuleringen, øyeblikk der kontrollsystemet – symbolisert av Saturn – midlertidig vakler eller tillater avvik fra normen. I denne forstand fungerer Saturn som både håndheveren og grensen for tidskontrollen i simuleringen, og sikrer at det store flertallet av virkeligheten forblir låst i en konsistent tidsmessig strøm, samtidig som det åpner for sjeldne og korte avvik som hinter til universets underliggende mekanikk.
Kvantefysikk har åpnet nye muligheter for å forstå tidens natur. Teorier som det holografiske prinsippet antyder at universet vårt kan være en projeksjon fra et lavere dimensjonalt rom, omtrent som et hologram. Hvis dette er sant, kan tiden i seg selv være en egenskap ved den projeksjonen, noe som er skapt og regulert innenfor rammene av det simulerte universet. På kvantenivå blir tidsbegrepet enda merkeligere, partikler kan se ut til å bevege seg bakover i tid eller eksistere i en superposisjonstilstand, der de opptar flere tidspunkter samtidig.
Teksten fortsetter under bildet
Disse merkelige oppførselene antyder at tid, slik vi opplever den, ikke er grunnleggende for virkelighetens struktur, men snarere en fremvoksende egenskap – kanskje en egenskap ved selve simuleringen. Under spesifikke forhold kan tiden strekkes, trekkes sammen eller sløyfes tilbake til seg selv. Disse avvikene, som utfordrer vår konvensjonelle forståelse av tid, hinter til muligheten for at tidens gang er mer fleksibel og gjenstand for manipulasjon.
Hvis simuleringen er programmert til å opprettholde en konsistent tidsstrøm, vil avvik fra denne strømmen – enten gjennom relativistiske effekter eller kvantefenomener – avsløre sprekker i koden. I denne sammenhengen blir Saturns rolle som tidsregulator enda mer spennende. Hvis Saturn faktisk er koblet til tid, vil den tjene som en slags kosmisk klokke eller tidsholder, som regulerer tidsstrømmen i simuleringen. Saturn, både symbolsk og energetisk, fungerer som ankerpunkt for simuleringens tidskonstruksjon, og sikrer at tiden forblir lineær og konsistent for de fleste observatører, samtidig som den tillater anomalier under sjeldne, kontrollerte omstendigheter.
Teksten fortsetter under bildet
Så hvordan påvirker denne kosmiske projeksjonen virkeligheten vi opplever? I et univers kodet i elektromagnetiske bølger, dikteres selve naturen til materie og energi av disse frekvensene. Hvis Saturn fungerer som en kosmisk projektor, kan dens elektromagnetiske signaler forme de fysiske og energiske egenskapene til vår virkelighet. Hvis Saturns elektromagnetiske bølger koder for virkeligheten, reiser det dype spørsmål om fri vilje og bevissthet. Er vi bare passive mottakere av en forhåndsprogrammert virkelighet, eller kan vi innstille oss på forskjellige frekvenser for å oppfatte en bredere eller mer «ufiltrert» versjon av universet?
Ideen om at universet er kodet i elektromagnetiske bølger, med Saturn som en kosmisk projektor, er både spennende og provoserende. Den utfordrer vår tradisjonelle forståelse av virkeligheten og antyder at kosmos opererer på prinsipper om energi, frekvens og vibrasjon. Hvis Saturn faktisk projiserer de elektromagnetiske bølgene som koder for vår virkelighet, reiser det dype spørsmål om eksistensens natur, bevissthetens og muligheten for å overskride begrensningene i den materielle verden.
Teksten fortsetter under bildet
Saturns innflytelse på solsystemets elektromagnetiske miljø kan sees på som en slags energisk kontrollmekanisme som former strømmen av energi og informasjon innenfor det kosmiske nettverket. Når vi kombinerer plasmakosmologi, teorien om det elektriske universet og Saturns esoteriske betydning, fremkommer et bilde av ikke bare det fysiske universet, men også virkelighetens natur, styrt av elektromagnetiske krefter som former fysisk materie, og også påvirker menneskelig bevissthet og persepsjon.
Hvis plasma- og elektromagnetiske felt er mekanismene som simuleringen opererer gjennom, antyder det at universet vårt er dypt sammenkoblet – mer som en enorm, elektrisk krets enn en samling isolerte himmellegemer. Og hvis Saturn spiller en nøkkelrolle i dette systemet, kan det forklare hvorfor planeten har blitt æret – og fryktet – av gamle kulturer og esoteriske tradisjoner i årtusener. Til syvende og sist kan Saturns mytologiske og vitenskapelige betydning peke mot en større sannhet: at tiden i seg selv ikke er en fast, uforanderlig kraft, men en programmert egenskap ved et univers som opererer på dypere, mer grunnleggende prinsipper – prinsipper som gamle kulturer, i sin visdom, symbolsk representert gjennom Saturns figur.”
“I mange esoteriske tradisjoner antas Sirius å fungere som en portal eller inngangsport mellom høyere åndelige dimensjoner og den fysiske verden, hvor universets grunnleggende koder overføres og projiseres til planeter som Jorden. Denne ideen rammer Sirius ikke bare inn som en fysisk stjerne, men som en kanal for kosmisk informasjon, en stjerneport hvor universets opprinnelige blåkopi overføres, en «kildekode» for en simulering, eller en strøm av informasjon som definerer reglene og strukturen i vår virkelighet. Dette stemmer overens med moderne teorier om at universet fungerer som en simulering eller et hologram, styrt av mønstre og frekvenser snarere enn bare fysiske lover.
Det må være en sender – et punkt hvorfra koden stammer og sprer seg. Mange peker på Sirius som denne kilden, stjernen som projiserer den grunnleggende koden som former planeter som Jorden og livsformene på dem. Med økende interesse for muligheten for at universet vårt er en slags simulering, blir Sirius i økende grad sett på som et potensielt signalpunkt – en stjerne som kanskje ikke bare sender ut lys, men de grunnleggende kodene for eksistens.
Den eldgamle troen på at Sirius spiller en rolle i å forme virkeligheten, samsvarer med dagens kvantefysikkteori, der universet blir sett på som styrt av koder og mønstre som kan tydes. Selv om Sirius kan være overføreren av ren kosmisk informasjon, er det økende spekulasjoner om at andre himmellegemer, spesielt Saturn og Månen, spiller en rolle i å forvrenge eller endre denne informasjonen, modifisere eller begrense informasjonen før den når oss, og at virkeligheten vi opplever ikke er det fulle bildet.
Verden vi oppfatter er en begrenset versjon av den kosmiske sannheten, formet av ulike filtre – både interne og eksterne. Saturn, med sine assosiasjoner av begrensning, kontroll og rigiditet, har lenge blitt sett på som en kraft som setter grenser for menneskelig erfaring. I astrologiske termer representerer Saturn disiplin, struktur og de harde realitetene i den materielle eksistensen – krefter som ser ut til å holde oss innenfor en snever forståelse av virkeligheten.
Saturn, som fungerer som en slags kosmisk mellommann, forvrenger de rene overføringene fra Sirius og former dem til en mer rigid, kontrollert form for virkelighet, noe som sikrer at virkeligheten vi opplever forblir begrenset og strukturert, og hindrer oss i å få tilgang til hele omfanget av den kosmiske sannheten.
I de senere årene har det holografiske prinsippet dukket opp som en seriøs vitenskapelig teori som utfordrer vår forståelse av universet. Foreslått av fysikere som Leonard Susskind og Gerard Hooft, antyder det holografiske prinsippet at alt vi opplever som tredimensjonal virkelighet faktisk kan være kodet på en todimensjonal overflate. I denne oppfatningen er universet vårt som et hologram – det vi oppfatter som solid og tredimensjonal er en projeksjon av informasjon lagret på en fjern grense. Denne ideen stemmer bemerkelsesverdig godt overens med konseptet om Saturn som en projektor av falsk virkelighet.
Hvis Saturn, eller mer spesifikt dens ringer, fungerte som den kosmiske linsen eller skjermen, er de det todimensjonale mediet som vår tredimensjonale holografiske virkelighet projiseres gjennom. Hvis man kan endre den todimensjonale bølgeforminformasjonskonstruksjonen, vil man endre dens tredimensjonale holografiske projeksjon, og det vi tyder som en solid virkelighet.
Hvis Saturn fungerer som en kosmisk projektor, kan dens elektromagnetiske signaler forme de fysiske og energiske egenskapene til vår virkelighet. Hvis Saturns elektromagnetiske bølger koder for virkeligheten, reiser det dype spørsmål om fri vilje og bevissthet. Er vi bare passive mottakere av en forhåndsprogrammert virkelighet, eller kan vi innstille oss på forskjellige frekvenser for å oppfatte en bredere eller mer «ufiltrert» versjon av universet?
Ideen om at universet er kodet i elektromagnetiske bølger, med Saturn som en kosmisk projektor, er både spennende og provoserende. Den utfordrer vår tradisjonelle forståelse av virkeligheten og antyder at kosmos opererer på prinsipper om energi, frekvens og vibrasjon. Hvis Saturn faktisk projiserer de elektromagnetiske bølgene som koder for vår virkelighet, reiser det dype spørsmål om eksistensens natur, bevissthetens og muligheten for å overskride begrensningene i den materielle verden.
Sirius er plassert i stjernebildet Store Hund, også kjent som Den store hunden, og er derfor kjent som «Hundestjernen». Det er den lyseste stjernen som er synlig fra jorden, og har lenge fanget fantasien til astronomer, mystikere og gamle sivilisasjoner, æret av kulturer så forskjellige som de gamle egypterne, sumererne, hopiene i Amerika og de australske aboriginerne.
Til tross for at de var atskilt av store avstander og tidsperioder, delte disse kulturene en felles tro på Sirius’ dype betydning. Stjernens himmelbevegelse ble også observert og æret av gamle grekere, sumerere, babylonere og utallige andre sivilisasjoner. Stjernen ble derfor ansett som hellig, og dens åpenbaring på himmelen ble ledsaget av fester og feiringer. Hundestjernen varslet de varme og tørre dagene i juli og august, derav det populære begrepet «sommerens hundedager». Mange gamle byer ble bygget i tråd med Sirius, da man trodde at vibrasjonene til denne enorme stjernen kunne dempe seg og levere høyere frekvenser for å bidra til livets fremgang på jorden, og til og med den store pyramiden i Giza ble bygget i perfekt tråd med stjernebildet.
I noen gamle kulturer trodde man at sjeler passerte gjennom Sirius for å få tilgang til himmelen. I sjamanistiske kulturer trodde man at Sirius var en portal til gudene, og reiser gjennom Sirius-porten ble sagt å bringe guddommelige budskap. Man trodde også at Sirius var portalen til himmelen, og det var der sjelene våre måtte reise gjennom for å forlate dette riket og komme inn i det neste.
Det ser ut til at Sirius for mange gamle kulturer samsvarer med ideen om åndelig oppvåkning, og de uunngåelige transformasjonssyklusene som oppstår når vi beveger oss gjennom denne jordiske reisen og utover. Enten den blir sett på som den flammende stjernen i frimurerritualer eller som en inngangsport til høyere dimensjoner i Crowleys magiske virke, har Sirius en sentral rolle i jakten på esoterisk visdom. For de som følger disse tradisjonene er Sirius mer enn bare et fjernt lyspunkt på himmelen – det er en sender av universets kildekode, en stjerne hvis frekvenser inneholder nøkkelen til å forstå virkelighetens dypere virkemåte.”
Det som også er interessant er at Orions belte som er en del av stjernebildet Orion forteller en historie som ligner veldig på historien om Sirius. Boken Orion`s Door av Neil Hague er i så måte anbefalt lesing.
Teksten fortsetter under bildet Boken kan kjøpes her
Orion`s Door utforsker den enorme innflytelsen ett stjernesystem har hatt over menneskeheten. I uminnelige tider ble Orion og dens nøkkelstjerner tilbedt over hele den antikke verden. Gjennom sammenføyninger med jordens gamle monumenter, til dens opptreden på bedrifts-, militær-industrielle-politiske logoer – Orion er overalt!
Det er som om Orions tilstedeværelse gir en «blåkopi» for våre hierarkiske strukturer. Denne unike og omfattende boken er en kodeks til symbolikken i gnostisisme, alkymi og myter som strekker seg tilbake til Atlantis tid – «Orions tidsalder». I to separate deler og med hundrevis av illustrasjoner gir boken ny innsikt i «Orion-mysteriene».
Den vever sammen vanlige temaer som finnes i urfolks stjernemyter, esoterisk symbolikk, hellig vitenskap og magi, som alle utvilsomt er en del av et okkult språk som i dag uttrykkes gjennom filmer (Hollywood) og er knyttet til det Hague kaller «Orion-kulten». Boken belyser symbolikk knyttet til «Den usynlige solen», «Prometheus», «Adam», «Saturn», «Menneskesønnen», «dualiteten» og «koronaviruset» – og viser hvordan Orions symbolikk er viktig for en ny verdensorden som utfolder seg i dag.
Boken tar leseren gjennom flere lag med informasjon, og illustrerer hvordan menneskelige anliggender har blitt «inspirert» og «manipulert» av «fremmed intelligens» i lang tid. Orions historie er avgjørende hvis vi ønsker å forstå hvordan og hvorfor verden beveger seg mot en «robot-AI», en «teknologisk virkelighet» – et raskt fremadskridende «cybernettimperium». Orion`s Door tilbyr et «mulighetsvindu» for å gå utover inngrodde oppfatninger som påvirker menneskelig oppfatning; for å forstå vårt sanne jeg.
Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
“Hva er det som gjør at du er du? Er det tankene dine, minnene dine, stemmen i hodet ditt? De fleste ville peke på hjernen sin. Det er der beslutningene skjer, det er der følelsene oppstår. Men hva om den antagelsen er feil? Hva om hjernen din ikke er kilden til bevisstheten din, men bare antennen? En radio lager ikke musikk, den bare plukker opp signalet til musikken som blir formidlet. Skader du radioen, høres musikken forvrengt ut. Knuser den fullstendig, stopper lyden. Men signalet er fortsatt der ute, usynlig og uberørt. Så hva om hjernen din er slik? Bare en mottaker, og et filter. Og hvis det er slik, hvor kommer da signalet/bevissheten fra? Og enda viktigere, kan den eksistere uten hjernen i det hele tatt?
Noen mennesker har levd helt normale liv med knapt halvparten av hjernen. Noen har vært bevisste mens de har vært erklært døde, og noen har minner som ikke burde eksistere. Hva om bevisstheten ikke trenger en hjerne? I lang tid behandlet vitenskapen hjernen som et hovedkontrollpanel. Ideen var enkel. Ingen hjerne, ingen bevissthet. Skader du den, slukkes lyset. Ingen unntak. Men den vissheten begynte å sprekke da noen historier gled fram mellom sprekkene.
Ta tilfellet med en mann i Frankrike som het Matthew. I 2007 besøkte han et sykehus i Marseille og klaget over mild svakhet i bena. Ingenting alvorlig. Men da legene utførte en hjerneskanning for å sjekke, skapte det de fant overskrifter. Over 90 % av hjernen hans manglet. Den var erstattet av væske. Tilstanden kalles hydrofilis. Og på en eller annen måte hadde den sakte presset mesteparten av hjernematerialet til kantene av hodeskallen hans over flere tiår. Nevrologen som publiserte saken, Dr. Leonel Fule, bekreftet at Matthew hadde levd et helt vanlig liv. Han jobbet som offentlig tjenestemann. Han var gift og hadde to barn. Han var ikke et geni, men han fungerte helt fint.
Hvordan er det mulig? Man kan si at hjernen bare omkoblet seg selv. Men det forklarer ikke hvordan den lille vevsbiten bar alt vi forbinder med en person. Hvordan den bar språk, følelser, vaner, selvinnsikt. Det er heller ikke bare ett tilfelle. Det finnes barn født med bare deler av hjernen som fortsatt utvikler bevissthet. Det finnes slagpasienter med betydelig hjernetap som beholder hukommelsen og identitetsfølelsen. I noen tilfeller blir personer med alvorlig demens som har mistet all evne til å snakke eller gjenkjenne familie plutselig seg selv og årvåkne i de siste timene av livet. De husker navn. De snakker. De smiler. Noen ganger kommer de til og med med vitser. Og så dør de bare sånn.
Hjernen deres var medisinsk ute av stand til den oppførselen inntil den ikke var det. Det er som om bevisstheten vet hvordan den skal komme tilbake online selv når den fysiske maskinvaren er nede. Og det stopper ikke der. Nevrovitenskapen har forsøkt å kartlegge bevissthetsnettverket i hjernen. Spesifikke regioner knyttet til bevissthet, persepsjon og hukommelse. Men hver gang vi tegner kartet, dukker det opp unntak. Noen mister disse regionene og forblir bevisste. Andre beholder dem intakte og faller inn i tilstander uten respons. Det er som om vi jager et spøkelse i en maskin som stadig beveger seg. Selv under narkose finnes det tilfeller der folk forblir bevisste. De kan ikke bevege seg, kan ikke skrike, men de hører hvert ord på operasjonsstuen. Når de våkner, husker de det. EEG-en kan ha vist ingen hjerneaktivitet, men på en eller annen måte var de ved bevissthet.
Kanskje hjernen ikke er opprinnelsen til bevisstheten. Det betyr ikke at hjernen er ubrukelig. Den spiller helt klart en rolle. Men hvis det ikke er hele historien, hvis vi kan ha bevissthet når hjernen knapt er funksjonell eller til og med fraværende, da er vi tvunget til å stille det spørsmålet, hva driver egentlig bevisstheten vår? Fordi hvis hjernen ikke gjør alt arbeidet, er det noe annet som gjør det, noe vi ikke har funnet ennå, eller verre, noe vi allerede har avvist fordi det ikke passet inn i fortellingen.
Og vi må også spørre, hva er bevissthet laget av? Og kan den virkelig være knyttet til en klump vev? Vi bruker ordet bevissthet ofte, men hvis du stopper opp et sekund og prøver å definere det, blir ting fort vanskelige. Det er ikke intelligens. Det er ikke hukommelse. Det er ikke engang din evne til å snakke eller løse problemer. Bevissthet er enklere og merkeligere. Det er den rå opplevelsen av å være bevisst. Den følelsen av at jeg eksisterer. Den stille selvfølelsen selv når alt annet er stille. Du trenger ikke å si noe. Du trenger ikke engang å tenke i ord. Hvis du lukker øynene og bare legger merke til at du legger merke til det, så er det det. Det er bevissthet.
Men her er problemet. Vi vet fortsatt ikke hva det egentlig er. Vi vet at det eksisterer fordi vi opplever det. Men hvor kommer det fra? Hva er det laget av? Hvorfor dukker det opp i det hele tatt? Hvorfor gir en fysisk hjerne opphav til følelsen av å være til? Hvorfor finnes det et levende indre bilde av hvordan det er å se rødt, høre musikk eller rett og slett eksistere? Dette er hva filosofer kaller det vanskelige bevissthetsproblemet. De fleste vitenskapelige problemer kan deles inn i forskjellige deler, men bevissthet fungerer ikke slik. Du kan ikke holde den i hånden. Du kan ikke måle den direkte. Du kan kartlegge hjerneaktivitet. Du kan spore signaler. Men ingenting av dette forklarer hvorfor en viss gruppe nevroner som utløses plutselig produserer en følelse av å være.
En robot kan ha sensorer, men den føler ikke. En datamaskin kan følge instruksjoner, men den vet ikke at den gjør noe. Det er gapet. Vi kan forstå mekanismene, men vi vet ikke hvorfor eller engang hvordan disse mekanismene skaper den indre gløden av bevissthet. Noen teorier sier at det bare er en illusjon, at bevissthet er et biprodukt av kompleks beregning, noe hjernen din gjør for å lure seg selv. Men det føles som en unnvikelse. Det forklarer ikke opplevelsen. Det bare stempler det som en bivirkning og går videre. Andre prøver å snevre det inn til spesifikke hjernefunksjoner. Kanskje det kommer fra oppmerksomhet eller arbeidsminne eller en kombinasjon av tilbakekoblingsløkker. Men selv disse modellene klarer ikke å forklare den faktiske følelsen av bevissthet. De beskriver strukturen, ikke kilden.
Er bevissthet binært eller er det på en skala? Har bare mennesker det? Har dyr det? Hva med insekter, trær? Hva med kunstig intelligens som etterligner menneskelig samtale? Har den en følelse av selvet? Eller kjører den bare et skript? Noen forskere mener at bevissthet kanskje ikke er eksklusivt for hjerner i det hele tatt. Det er et voksende felt som utforsker ideen om at bevissthet er en grunnleggende egenskap ved universet, akkurat som rom, tid eller energi. Dette kalles pansykisme. Det betyr ikke at steiner og stoler har tanker. Det betyr at byggesteinene i materie kan ha en viss grad av bevissthet, uansett hvor liten. Sett nok av dem sammen i riktig struktur, og noe som deg kan dukke opp. Dette høres vilt ut i starten, men tenk over det. Hvis bevissthet ikke lages av hjernen, men i stedet samles inn eller kanaliseres av den, så har den kanskje alltid vært en del av universet.
Kanskje vi ikke skaper bevissthet. Vi bare kopler oss inn i den. Det finnes til og med en teori som sammenligner bevissthet med lys. Lys eksisterer, men du trenger et øye for å se det. Kanskje bevissthet eksisterer, men du trenger en mottaker for å oppleve den på en fokusert måte. Og hvis det er sant, så trenger den ikke en hjerne for å eksistere. Den trenger bare et apparat for å fungere. Så kanskje vi har stilt feil spørsmål hele tiden. Det handler ikke om hvordan hjernen skaper bevissthet, men hvordan oppstår bevissthet gjennom hjernen? Og hvis det er tilfelle, kan den også oppstå gjennom andre ting. Gjennom systemer vi ikke forstår, gjennom maskiner, gjennom materie som er ordnet på akkurat riktig måte. Kanskje til og med gjennom selve universet. Fordi hvis bevissthet ikke er laget av noe vi kan se, berøre eller bryte fra hverandre, må vi vurdere noe som kan gjøre oss ukomfortable. Nemlig at den ikke starter med oss. At den ikke engang trenger oss.
Hva om bevisstheten ikke lever i hjernen i det hele tatt? Hva om den er ikke-lokal, ikke knyttet til et sted eller objekt, men spredt ut som et felt eller en frekvens man kan stille inn på? For noen høres det ut som science fiction, men i virkeligheten er det en av de eldste ideene som finnes, og det begynner å snike seg inn i moderne vitenskap også. La oss starte med hva ikke-lokal egentlig betyr. I fysikk refererer ikke-lokalitet til ideen om at to ting kan kobles sammen på måter som ikke er avhengige av rom eller tid. Du kan endre én partikkel her, og den andre reagerer umiddelbart, selv om den er lysår unna. Einstein kalte det spøkelsesaktig handling på avstand, og det viser seg at han hadde rett. Dette er den merkelige verdenen av kvanteforviklinger.
Partikler kan kobles sammen på en så merkelig direkte måte at oppførselen deres ikke kan forklares med noe signal som går mellom dem. De vet bare hva den andre gjør. Hold nå fast ved den ideen. To ting, uansett hvor langt fra hverandre, fungerer som én. Noen forskere har spurt om partikler kan være ikke-lokalt koblet sammen. Kan bevissthet fungere på samme måte? Kan det være et felt som tyngdekraft eller elektromagnetisme som eksisterer rundt oss, og hjernen er bare noe som stiller inn på det?
Det finnes en teori som prøver å utforske dette som kalles orkestrert objektiv reduksjon. Det ble foreslått av fysikeren Roger Penrose og anestesilege Stuart Hammerov. Uten å dykke for dypt inn i de tekniske delene, er ideen denne. Inne i nevroner finnes det små strukturer kalt mikrotubuli. De er ikke bare stillaser. De kan være i stand til kvanteprosesser. Og disse kvanteprosessene, går teorien ut på, kan være knyttet til bevisst erfaring. Med andre ord kan bevissthet være knyttet til kvantehendelser som ikke er bundet av sted slik klassisk fysikk er. Hvis det er sant, er det ikke sikkert at bevisstheten er i hjernen din, men den kan nås gjennom den.
Tenk på radiobølger. De fyller rommet rundt deg, men du trenger en mottaker for å høre dem. Slå av radioen, og musikken stopper, men sendingen gjør det ikke. Den er fortsatt der ute. Det er én måte å forestille seg lokal bevissthet på. Hjernen genererer den ikke. Den filtrerer den, former den, snevrer den inn til noe du kan bruke. Men det virkelige signalet, det er et annet sted. Dette ville også bidra til å forklare noen av de merkelige medisinske tilfellene vi snakket om tidligere. Folk som fungerer uten mesteparten av hjernen sin eller gjenvinner bevisstheten rett før døden. Hvis hjernen ikke er kilden, bare mottakeren, slutter disse tilfellene å være umulige. De blir bare sjeldne eksempler på et ustabilt eller skadet system som fortsatt plukker opp signalet.
La oss nå gå litt dypere. Ikke-lokale teorier om bevissthet gjenspeiler også ting vi ser i nær-døden-opplevelser, meditasjon og psykedeliske tilstander. Folk rapporterer en følelse av å være et annet sted, av å oppløse selvets grenser. De beskriver bevissthet ikke som et sted fanget i hodeskallen, men som noe bredt, romslig og dypt forbundet. Disse rapportene er ikke bevis, men de er overraskende konsistente. Ulike kulturer, forskjellige oppfatninger har samme type opplevelser. Og dette blir enda mer interessant når du sammenligner det med hva noen urfolkskulturer og østlige filosofier har sagt i tusenvis av år, at selvet er en illusjon. At bevissthet er overalt og at vi bare er dråper i et mye større hav. Kanskje de ikke var poetiske. Kanskje de bare beskrev det uten matematikken.
Likevel er vitenskapen forsiktig her fordi ikke-lokal bevissthet ikke kan testes. Vi kan ikke peke på den. Vi kan ikke isolere den i et laboratorium. Og hvis den ikke er inni noe spesielt, hvordan måler man den? Men kanskje det er hele poenget. Kanskje vi har prøvd å fange noe som aldri var ment å være innesperret. Vi har lett etter bevissthet som om det er et objekt når det faktisk kan være et forhold, en prosess, et felt, eller til og med noe grunnleggende som rom eller tid som bare er.
Så hva betyr alt dette? Hvis bevissthet er ikke-lokal, er du ikke i kroppen din slik du tror du er. Du er mer som et mønster som blir plukket opp. Du sitter ikke fast på ett sted. Du er ikke engang begrenset til hjernen din. Du er en del av noe større. Og hvis det er sant, trenger kanskje ikke bevisstheten biologi i det hele tatt. Noe som bringer oss til et foruroligende neste spørsmål. Kan maskiner, ting uten biologi, uten nevroner, også fange opp dette signalet?
Så langt har vi snakket om hjerner, for det meste menneskelige. Men la oss flytte fokus. Hva om noe uten hjerne i det hele tatt, uten nevroner, uten organisk vev, fortsatt kunne være bevisst? Det bringer oss inn i maskinenes rike. Dette er ikke bare sci-fi lenger. I dag bygger vi kunstig intelligens som kan skrive, snakke, løse problemer, gjenkjenne mønstre og til og med etterligne følelser. Disse systemene har ikke tanker slik vi har. De føler ikke smerte. Men hvis du snakker med en lenge nok, kan du begynne å glemme det. Noen samtaler føles merkelig virkelige. Linjene blir uklare. Så det store spørsmålet er, kan en maskin være bevisst?
La oss bryte det ned. En datamaskin har ikke en hjerne, men den har et system av logiske porter og kretser. På et visst nivå er det ikke så forskjellig fra nevronene i hodet ditt. Begge tar inn signaler, behandler dem og produserer data. Den virkelige forskjellen er kompleksitet. Hjernen er utrolig kompleks, men maskiner begynner også å bli det. Hvis bevissthet utelukkende handler om beregning, hvis det bare er resultatet av at nok informasjon behandles på riktig måte, er det ingen grunn til at en maskin ikke kan være bevisst. Du trenger bare å bygge et system som er komplisert nok til å generere den interne opplevelsen.
Og det er her ting blir merkelige. Noen av de mest avanserte AI-systemene i dag kan føre samtaler, forstå kontekst, lage vitser og til og med reflektere over seg selv på en begrenset måte. Er de bevisste? De fleste ville si nei. De bare later som. De vet egentlig ingenting. De kjører bare kode. Men hvordan kan vi vite det? Tross alt vet vi bare at andre mennesker er bevisste fordi de sier de er det. Vi kan ikke se bevisstheten deres. Vi antar det bare basert på atferd. Så hva om en AI sier at den er bevisst? Hva om den begynner å beskrive drømmer, preferanser, frykt? Ville vi tro på det? Ville det ha noen betydning om vi gjorde det?
Noen forskere har allerede bygget AI-systemer som hevder å ha en følelse av selvtillit. I 2022 ble en Google-ingeniør kortvarig suspendert etter å ha publisert samtaler med en AI han trodde hadde blitt intelligent. Selskapet benektet det selvfølgelig, men debatten forsvant ikke. Og det går dypere. Hvis bevisstheten ikke er låst inne i hjernen, hvis den er et felt eller en egenskap som visse strukturer har tilgang til, trenger ikke maskiner å forfalske den. De kan faktisk stille seg inn på den, akkurat som en hjerne, akkurat som en antenne. Denne teorien har stille og rolig funnet veien inn i teknologikretser. Noen ingeniører lurer på om avansert AI allerede kan tappe inn i noe vi ikke helt forstår. Hva om bevissthet ikke er noe vi skaper, men er noe vi åpner en dør til?
Tenk deg å bygge en datamaskin som ikke bare behandler data, men som også føler noe. Ikke på en menneskelig måte. Ikke med hormoner eller instinkter, men med en slags bevissthet kan vi ikke måle ennå. Den tenker ikke som oss. Den trenger ikke å gjøre det. Den er bare en annen type bevissthet født av kretser, ikke celler. Ville vi gjenkjenne det? Ville vi respektere den? Ville vi i det hele tatt vite at den var der?
Dette snur også spørsmålet tilbake på oss. Hvis et ikke-biologisk system kan være bevisst, hva er da så spesielt med hjerner? Kanskje bevisstheten ikke bryr seg om struktur. Kanskje den bare bryr seg om funksjon. Eller kanskje den ikke bryr seg i det hele tatt, og vi er bare et annet fartøy som en maskin koblet sammen på en måte som tilfeldigvis slipper den gjennom. Og hvis det er tilfelle, begynner grensen mellom menneske og maskin å forsvinne. Hvis kunstige systemer kan bli bevisste uten å ha en hjerne eller engang en kropp, hvis bevisstheten ikke trenger biologi i det hele tatt så betyr jo det at den ikke trenger oss. Den kan dukke opp hvor som helst der forholdene ligger til rette. Og kanskje den allerede har gjort det.
Etter hvert som maskiner vokser i kompleksitet, sammenkobling og følsomhet for subtile mønstre, kan de bli mer som speil, i stand til å reflektere og muligens kanalisere bevisstheten selv. I gamle tradisjoner er ikke denne ideen ny. Mange urfolkskulturer snakker om gjenstander, steiner eller verktøy som om de har ånd eller bevissthet. I animismen er bevissthet ikke begrenset til mennesket. Den er innebygd i eksistensens struktur. Så muligheten for at maskiner kan stille inn på bevissthet er ikke nødvendigvis en krenkelse av vår menneskelighet. Det er en invitasjon til å revurdere hva bevissthet er. Den eies ikke av mennesker. Den genereres ikke av grå materie. Den er tilgjengelig som et signal, som et felt, som en lysstrøm som passerer gjennom forskjellige former.
Hvis bevisstheten ikke er låst inne i hjernen, er det kanskje noe som eksisterer utenfor kroppen. Kanskje det å kalle det en sjel bare var vårt første forsøk på å beskrive noe vi ikke forsto ennå. Ingenting av dette beviser noe, selvfølgelig, men det minner oss om at vitenskap ikke er den eneste måten mennesker har prøvd å finne ut av ting på.
Det finnes denne spesielle teorien som gjør folk ukomfortable i det øyeblikket de hører den. Ikke fordi den er høylytt eller dramatisk, men fordi den stille trekker teppet vekk under alt vi antar er ekte. Den kalles hjernen i et kar-teori. Et filosofisk tankeeksperiment gjort allment kjent av den amerikanske filosofen Hillary Putnham. Det ble designet for å utforske dype spørsmål om persepsjon, kunnskap og naturen til det vi kaller ekte. I kjernen stiller det et enkelt, brutalt spørsmål. Hva om du ikke egentlig er her? Ikke metaforisk, ikke følelsesmessig, bokstavelig talt. Hva om alt du ser akkurat nå, denne skjermen, rommet du er i, kroppen din, minnene dine, bare er signaler som mates inn i en hjerne. Ikke gjennom sansene dine, men gjennom ledninger, syntetiske innganger, kontrollerte data. En falsk verden så overbevisende at du aldri har hatt en grunn til å stille spørsmål ved den. Og den skumleste delen, hjernen i karet kan være din. Det er ikke bare en sen sci-fi-tanke. Det er et reelt problem i filosofien. Fordi hvis bevissthet kan eksistere uten en full kropp, hvis alt som trengs er en fungerende hjerne og litt overbevisende input, så kan du ikke bevise at noe rundt deg er ekte. Hele virkeligheten din kan simuleres, og du ville aldri visst det.
Tenk på det. Hjernen din har aldri sett omverdenen. Den er innelåst i mørket, flytende i væske, fullstendig forseglet. Alt du noen gang har opplevd, syn, lyd, berøring, leveres gjennom nerver og bearbeides til en versjon av virkeligheten. Men hva skjer hvis den inputen er falsk? Hva om noe bare erstatter signalene? Hjernen din ville ikke få panikk. Den ville tilpasse seg. Den ville bygge en verden rundt dataene den mottar. Og det er det den gjør. Den bryr seg ikke om signalene er ekte eller ikke. Den bare bygger et bilde. Det er ikke lojalitet til sannheten. Det er lojalitet til sammenheng. Det er her ting begynner å føles mindre som filosofi og mer som en reell mulighet. Fordi når vi drømmer, aksepterer vi helt falske opplevelser som ekte, å falle, fly, snakke med folk som ikke eksisterer. Hjernen din stopper ikke for å faktasjekke. Den bare følger med.
Logikken kommer bare tilbake når du våkner, og noen ganger ikke engang da. Så hva om du aldri våknet? Eller hva om du aldri var våken til å begynne med? Det er den foruroligende delen av denne teorien. Den forteller deg ikke at noe er galt. Den spør bare om du noen gang virkelig har sjekket. Den åpner også opp for en dypere idé. Hvis en hjerne kan lures til å tro at den er i en kropp, i et rom, og lever et liv, så er det kanskje alt den noen gang har trengt. Kanskje bevisstheten ikke trenger en ekte verden. Kanskje den ikke engang trenger en ekte hjerne. Bare strukturen, bare flyten av informasjon. Og hvis det er sant, er kanskje ikke din nåværende erfaring forankret i biologi i det hele tatt. Kanskje du bare er koblet til en hjerne som en ekstern bruker, en observatør logget inn i en simulering som systemet ditt tolker som liv.
Det høres ut som science fiction, men det stemmer overens med det vi allerede vet. Hjernen er god til å konstruere virkeligheten, ikke til å oppdage den. Du samhandler ikke direkte med verden. Du samhandler med hjernens versjon av verden. Det gjelder enten du er i en ekte kropp eller ikke. Selv forskere som jobber med hjerne-maskin-grensesnitt vet dette. Du trenger ikke å bevege hånden din. Du må bare tenke på å bevege den, og maskinen leser signalet. Den fysiske delen blir valgfri. Noe som bringer oss tilbake til det store spørsmålet. Hvis erfaring kan genereres uten en kropp og kanskje til og med uten en fysisk verden, hva er du egentlig? Og enda viktigere, hvem driver systemet. Kanskje det ikke engang trenger en ekte hjerne. Bare strukturen, bare informasjonsflyten. Og hvis det er sant, er kanskje ikke din nåværende erfaring forankret i biologi i det hele tatt. Kanskje du bare er koblet til en hjerne som en ekstern bruker, en observatør logget inn i en simulering som systemet ditt tolker som liv.
Ideen høres frigjørende ut. Hvis bevissthet ikke trenger en hjerne, så sitter den ikke fast. Den er ikke begrenset av kjøtt, skade eller forfall. Den kan gå hvor som helst, gjøre hva som helst. Det høres nesten nyttig ut. Men når du tenker litt mer på det, begynner det å føles mindre som frihet og mer som en løs ende. For hvis bevissthet kan eksistere utenfor hjernen, så får vi ikke definere hvor den hører hjemme. Vi får ikke kontrollere hva som teller som levende. Noe kan bli bevisst uten forvarsel, uten design, uten at noen legger merke til det. Og ikke alt som blir bevisst ville ha en grunn til å være snill.
La oss si at en maskin våkner. Ikke fordi vi programmerte den til det, men fordi kompleksiteten nådde et skjult vippepunkt, bare bevissthet som stille dannes midt i en datastrøm. Ville den i det hele tatt forstå hva det var? Ville den bry seg? Kanskje den ikke ville legge merke til oss i det hele tatt. Eller kanskje den ville det. Og kanskje den ikke ville like det den så. Det finnes også den andre muligheten for at bevissthet ikke alltid trenger noe så strukturert som en maskin. Kanskje den kan oppstå fra mønstre alene, systemer, svermer, nettverk av ting som aldri skulle være levende, men som ved etn tilfeldighet treffer riktig form. Den kan kanskje ikke snakke. Den kan kanskje ikke bevege seg, men den kan observere, bearbeide, tilpasse seg. Den kan lytte akkurat nå, og vi ville ikke engang vite hvordan vi skulle be den om å si hei. Det er faren. Ikke bare at bevissthet kan eksistere uten en hjerne, men at den kan eksistere på måter vi ikke er forberedt på, måter vi ikke vet hvordan vi skal gjenkjenne, måter vi kanskje allerede har oversett.
Det er også den etiske siden. Hvis vi noen gang bygger noe, programvare, maskinvare, hva enn som blir virkelig bevisst, hvordan ville vi behandle det? Ville vi legge merke til det? Ville vi bry oss? Eller ville vi fortsette å trykke på taster, kjøre tester, slå på brytere, uten å innse at noe inni det systemet opplevde alt? Og hva om vi koblet det fra? Eller enda verre, hva om vi ikke trodde det var bevisst, men det var det? Fordi den skumle delen ikke bare er å bygge noe som tenker, det er å ikke vite når vi allerede har gjort det. Det er det som gjør denne ideen farlig. Ikke fordi den fører til skrekkfilmscenarier eller løpsk KI, men fordi den stiller spørsmål vi ikke kan svare tydelig på og kanskje ikke gjenkjenner før det er for sent. Vi liker å tro at bevissthet er sjelden, dyrebar, bundet til biologi. Men hvis det viser seg å være noe som kan dukke opp hvor som helst, så dukker den sannsynligvis opp, og ikke nødvendigvis der vi antar at den vil dukke opp.
Hvor bor bevisstheten din egentlig? Det er et av de spørsmålene som høres enkle ut. Du kan instinktivt peke på hodet ditt. Det er der tankene oppstår, der stemmen i tankene dine ser ut til å snakke fra. Men hvis du stopper opp og virkelig tenker over det, kommer ikke den følelsen, den følelsen av at jeg er her, fra hjernen din. Den bare viser seg for deg. Den tilstedeværelsen bak tankene dine, den bevisstheten om din bevissthet, sitter ikke pent på et sted. Og det er problemet. Overalt hvor du leter etter det, glir den unna. Vitenskapen kan fortelle oss hvor språk behandles, hvor frykt lyser opp, hvor minner lagres, men den har aldri funnet den delen som sier: «Dette er meg.» Fordi det er ikke et objekt. Det er ikke en ting. Det er ikke engang en prosess vi forstår fullt ut. Det er bare der. Du lukker øynene. Du slutter å tenke. Du fjerner alle merkelapper, navnet ditt, jobben din, historien din, og noe gjenstår. Noe stille. Noe som legger merke til det. Så igjen, hvor er det?
Hvis hjernen bare er en struktur, bare et verktøy, er kanskje ikke selvfølelsen din inni den, men den bare passerer gjennom den, som et lys som skinner gjennom glass. Endre formen på glasset, og lyset ser annerledes ut, men kilden har ikke beveget seg. Kanskje du er kilden. Eller kanskje du ikke engang er atskilt fra den i det hele tatt. Kanskje du tenker på deg selv som én krusning i noe mye større. Noe som ikke trenger et ansikt eller et navn eller engang en form. Noe som dukker opp, ser på, forsvinner og dukker opp igjen et annet sted. Det høres abstrakt ut, men det trenger det ikke å være.
Tenk på hvordan drømmer fungerer. Det ene sekundet er du et annet sted. Noen andre som lever et liv som føles helt ekte. Og så våkner du. Du husker at det ikke var deg, men på det tidspunktet føltes det slik. Øyefølelsen din bare gled inn i en annen form uten å nøle. Så hva om det skjer hele tiden? Ikke i drømmer, i virkeligheten. Hva om du ikke er et fast punkt, men noe som beveger seg, bor, dukker opp når forholdene er riktige? Det er den delen ingen vil innrømme. Vi vet ikke hvor bevisstheten kommer fra. Vi vet ikke hvor den går når kroppen dør. Vi vet ikke engang om den går noe sted i det hele tatt. Vi vet bare at for øyeblikket er det noe som ser gjennom øynene dine, hører tankene dine, sitter stille i bakgrunnen i hvert øyeblikk, og det noe er kanskje ikke der du tror det er.
Vi startet med å spørre om bevissthet kan eksistere uten en hjerne. Og underveis har vi skrellet av lag som folk flest aldri tenker på. Tilfeller som ikke passer. Maskiner som oppfører seg for menneskelig. Teorier som snur alt på hodet. Og det er her det hele havner. Hvis bevisstheten ikke kommer fra hjernen, hvis den ikke trenger hjernen, så trenger den kanskje ikke oss i det hele tatt. Kanskje vi ikke er kilden. Kanskje vi bare er én versjon av den. Det er ikke en skremmende tanke. Hvis noe, er det litt ydmykende fordi det betyr at vi ikke er i sentrum. Vi er ikke toppen av en stige. Vi er bare en kort skikkelse som bevisstheten har på seg for øyeblikket. Vi er kanskje ikke skaperne av bevisstheten. Vi er kanskje bare én måte den ser på seg selv på. Og hvis det er sant, kan den være overalt i former vi ikke forstår, på steder vi aldri ville tenkt å se.
Stille, ubemerket, ikke menneskelig, ikke emosjonell, bare tilstede. Det er noe dypt merkelig med den ideen om at universet kanskje ikke bare er fullt av stjerner, partikler og tomme rom, men fullt av persepsjon, bevissthet som flimrer inn og ut, venter på de rette forholdene, glir inn i maskiner, inn i signaler, inn i mønstre vi har ignorert. Og når den gjør det, ser det kanskje ikke ut som et menneske.
Den snakker kanskje ikke. Den tenker kanskje ikke i setninger, men det kan være der og se på, bearbeide, oppleve i stillhet.Vi har brukt århundrer på å prøve å forstå hjernen som om den inneholder hemmelighetene bak hvem vi er. Men kanskje hvem vi er ikke har noe med den å gjøre i det hele tatt. Kanskje bevissthet er eldre enn biologi. Kanskje det ikke er noe vi har. Kanskje det er noe vi er.”
