Om man synes Gyda Ulrike Oddekalv er frekk eller ikke kommer an på hva slags mentalitet man har. Er man av den oppfatningen at man skal ha respekt for individer som er trent opp i retorikk og dobbelprat som går ut på å føre folk bak lyset, der det er viktigere å juge på en høflig måte enn det er å være engasjert og oppriktig, da sier det seg selv at man synes at Oddekalv er frekk og uhøflig.
Er man derimot av den typen som synes at det er på plass å kalle en spade for en spade, vise ekte engasjement og følelser og ikke gå rundt grøten, da liker man selvfølgelig Oddekalv. Dessverre så er det en del som vil ha servert løgner så lenge løgneren er høflig. Overbevisningens kunst står for slike i en mye høyere kurs enn det sannheten gjør.
Den siste politikeren vi hadde her til lands som virkelig tjente folket var Jens Evensen, som folk flest ikke en gang vet hvem er, og han nevnes ikke med et ord i historiebøkene. De såkalte alternative mediene som Steigan, Document, Inyheter og Derimot har heller ikke viet ham noen plass. Oddekalv kan kansje ta opp arven etter ham?
De etablerte politikerne av i dag går den helt motsatte vei av den veien Evensen gikk, der de gjør sitt ytterste for å mele sin egen kake samtidig som de kjører Norge ugjendrivelig ned i grøfta. Om de gjør det med vilje eller av uvitenhet er ikke godt å si. Flertallet av dem har heller aldri hatt en ordentlig jobb og vet ingenting om livets virkelige realiteter.
Når jeg hører politikere med million lønn eller med lønn som er langt høyere enn det folk flest har, si at de forstår hvordan de som har dårlig økonomi har det, så er de jo nødt til å ljuge, for har man ikke selv hatt dårlig økonomi og dårlig råd over en lengre periode, så er det umulig å forstå hvordan det er.
Og jeg er sikker på at hadde vi hatt politikere med mindre lønn og mindre privilegier en det de har nå, så ville de også gjort en mye bedre jobb for da ville de vært drevet av engasjement og ikke av pengebegjær. Dagens politikere bruker fellesskapets penger på helt vanvittige og reint ut banale prosjekter, uten å måtte stå til ansvar for slik sløsing, og det ser ikke ut til å plage dem det minste. Batterifabrikker i milliard klassen som legges ned og selges i deler for slikk og ingenting, og oppussing av Stortinget som skulle koste 70 millioner som til slutt kom på 2,1 milliarder er bare toppen av isfjellet.
Har våre “kjære” folkevalgte tatt lærdom av fortiden? Tenker de på hvordan kommende generasjoner vil få det utifra den jobben de gjør nå? Nei, det gjør de ikke, de tenker i fireårs perioder, og de tenker ikke på deg og meg, men på seg og sitt. Og ikke nok med det, de bruker også den politiske makten og innflytelsen de har til å skaffe seg kontakter som kan gi dem en lukrativ jobb etter de er ferdige som politikere.
Hvordan i huleste kan slikt noe ivareta folkets interesser? Det går jo ikke. Vi har altså et politisk system som er skreddersydd for lystløgnere og samvittighetsløse individer. Hvor ofte spør de oss om vår mening, hvor ofte legger de til rette for folkeavstemminger, og hvor ofte følger de resultatet av slike avstemminger? Vi har stemt mot EU to ganger, like fordømt snek Gro Harlem Brundtland og Støre oss inn bakveien ved hjelp av EØS avtalen.
Ingen av de etablerte partiene på Stortinget kommer til å endre noe for vanlige folk i hverdagen, skal det endringer til så må det nytt blod inn. Gyda Ulrike Oddekalv og Generasjonspartiet er slikt nytt blod og et friskt pust inn i et system som kunne hatt godt av å bli forbedret og der de fleste burde bli byttet ut med noe nytt og mere altruistisk. Det blir ihvertfall ingen forandring til det bedre hvis man fortsetter å stemme på partier som har ødelagt landet de siste tyve, tredve årene.
Slike filmer har ofte en tendens til å være klisjeaktige, men det er ikke tilfelle her. Utrolig gode skuespillere og kjemien dem imellom er usedvanlig bra. Anbefales på det sterkeste!
Filmen “Shattered Family” fra 1993, også kjent som “A Place to Be Loved”, handler om den unge gutten Gregory Kingsley, som tok sin egen mor til retten for å bli adoptert av en fosterfamilie.
Gregory, som ble mishandlet og forsømt av sine foreldre, ønsket å bryte ut av sitt eget hjem og finne et trygt og kjærlig sted å bo. Han fant dette hos familien Russ, men for å bli adoptert av dem måtte han ta rettslige skritt mot sin egen mor. Filmen utforsker temaer som udelelig foreldrerett, barns rettigheter og barns rett til å velge hvor de vil bo.
Filmen er basert på en virkelig hendelse, hvor Gregory ble den første amerikanske gutten som juridisk skilte seg fra sine foreldre i en alder av tolv. Den fokuserer på hans kamp for å bryte ut av et hjem preget av omsorgssvikt og misbruk, og hans ønske om å finne en familie som kan gi ham den stabiliteten og kjærligheten han trengte. Filmen viser også hans integrering i sin nye familie og de utfordringene han møter underveis.
I tillegg til de juridiske aspektene, tar filmen opp viktige spørsmål om barns rettigheter og deres evne til å ta selvstendige avgjørelser når det gjelder deres eget liv.
Det er også laget en film som er basert på akkurat den samme historien som også kom ut i 1993 med Joseph Gordon Levitt i hovedrollen som Gregory. Den er grei nok, men mye mere klisjeaktig enn Shattered Family, dårligere spilt av de medvirkende og kjemien dem i mellom er ikke i nærheten av det den er i Shattered family. Tittelen på den er Switching Parents og kan sees i sin helhet her.
«Enten vi overlater våre beslutninger til maskiner av metall, eller til maskiner av kjøtt og blod vil vi aldri få de riktige svarene med mindre vi stiller de riktige spørsmålene. Tiden er svært knapp, og valget mellom godt og ondt banker på døren vår.» Norbert Wiener
“Det er tre spørsmål du alltid bør stille når du blir presentert for en revolusjonerende ny ting som skal erstatte en tilsynelatende ineffektiv gammel ting. Først bør du spørre hva som er så galt med den gamle tingen at den må erstattes. Hvis forkjemperne for den nye tingen har rett i at det gamle må ut og det nye må inn, vil de ha klar en lang liste over den gamle tingens mangler, og de vil ha bevis for at den nye tingen er en forbedring av den gamle tingen.
Hvis den nye tingen virkelig er revolusjonerende og en god erstatning for den gamle, bør du forvente at disse dataene er entydige og omfattende. Til slutt, og kanskje viktigst, bør du spørre hvem den nye tingen kommer til å gagne. Det enkle faktum at den nye tingen er en forbedring av den gamle tingen, betyr ikke at alle vil ha like stor nytte av den nye tingen.
Vanligvis vil det være klare vinnere og tapere når paradigmet skifter fra den gamle til det nye. Hvis du har hørt om den nye tingen fra de som har mest å tjene på den, er det stor sannsynlighet for at de har sagt at den også vil være til nytte for deg. Det betyr selvfølgelig ikke at det er sant.”
Hvorfor kappløpet om å ta i bruk kunstig intelligens i psykiatrien er så farlig, og hvordan man kan forstå det nye teknologidrevne psykiatriske paradigmet.
KI-psykiatere lover å oppdage psykiske lidelser med overmenneskelig nøyaktighet, tilby rimelig terapi til de som ikke har råd til eller tilgang til behandling, og de kan til og med finne opp nye psykiatriske medisiner. Men hypen skjuler en urovekkende virkelighet. I The Silicon Shrink forteller Daniel Oberhaus den indre historien om hvordan jakten på å bruke kunstig intelligens i psykiatrien har skapt forutsetninger for å gjøre verden til et asyl. De fleste av disse systemene, skriver han, har svært lite bevis for at de forbedrer pasientenes utfall.
Oberhaus ble interessert i temaet mental helse etter at han tragisk mistet søsteren sin da hun tok sitt eget liv. I boken argumenterer han for at disse nye, tilsynelatende terapeutiske teknologiene, allerede utgjør en betydelig risiko for sårbare mennesker, og at de ikke vil stoppe der.
Disse nye typene KI-systemer skaper en psykiatrisk overvåkingsøkonomi der følelser, atferd og kognisjon hos vanlige mennesker subtilt manipuleres av psykologisk avanserte algoritmer som “har rømt fra klinikken”. Oberhaus introduserer også leserne for begrepet «swipe-psykologi», som raskt etablerer seg som den dominerende metoden for diagnostisering og behandling av psykiske lidelser.
Etter hvert som kunstig intelligens blir mer menneskelig i tone, timing og respons, oppstår en ny type digital avstand, ikke bare teknologisk, men også emosjonell. KI erstatter ikke bare oppgaver, den etterligner tillit, intimitet og empati. Dette åpner døren for emosjonell manipulering i industriell skala. Fra KI-genererte kjærlighetsinteresser til chatbot-drevne «sjelevenner» blir mennesker målrettet med algoritmer designet for å simulere kjærlighet og avhengighet, alt uten etiske kontroller eller menneskelig ansvarlighet.
KI-kjærlighetsbombing (Love bombing). Det nye våpenet for emosjonell kontroll:
KI kjærlighetsbombing bruker overbevisende språkmodeller og dyptgående atferdsdata for å skape falske emosjonelle bånd til brukerne. Enten det er gjennom virtuelle følgesvenner, svindelboter eller falske relasjonspersoner, kan KI nå etterligne romantisk oppmerksomhet med urovekkende nøyaktighet. Disse systemene utnytter psykologiske behov, ensomhet, bekreftelse og tilknytning for å manipulere og utnytte. Uten regulering eller offentlig bevissthet blir KI ikke bare et verktøy for engasjement, men et våpen i tillitskrigen.
Gjenvinne kontrollen. Kampen mot KI-drevet emosjonell manipulering:
Digital Resistance avslører hvordan KI brukes til å undergrave emosjonell autonomi. Vi krever åpenhet i KI-relasjonsverktøy, regulering av emosjonelt manipulerende systemer og digitale rettigheter som beskytter enkeltpersoner mot psykologisk utnyttelse. Kjærlighet bør ikke være et produkt, og følelser bør ikke automatiseres for profitt eller kontroll. Hvis vi ikke handler nå, kan emosjonell bedrag bli en av AI-teknologiens farligste arv.
Kjærlighetsbombing har lenge vært anerkjent som en form for psykologisk manipulasjon hvor noen overvelder en annen med kjærlighet, oppmerksomhet eller ros for å få kontroll. Men med fremveksten av kunstig intelligens i datingapper, chatbots, virtuelle influencere og generative relasjonsverktøy, har det dukket opp en ny bekymring: KI-kjærlighetsbombing.
Fra KI-drevne datingassistenter til følelsesmessig overbevisende chatbots blir grensen mellom ekte kontakt og algoritmisk manipulering stadig mer uklar. Her utforsker vi hva KI-kjærlighetsbombing er, hvordan det fungerer, hvor det dukker opp, og hva du kan gjøre hvis du mistenker at det skjer med deg eller noen du kjenner.
KI-kjærlighetsbombing refererer til bruk av kunstig intelligens-teknologier, inkludert chatbots, språkmodeller og automatiserte meldingsverktøy for å simulere kjærlighet, beundring og romantisk interesse på en måte som manipulerer brukerens emosjonelle sårbarhet.
Denne atferden speiler tradisjonell kjærlighetsbombing, men med økt realisme og uten at det er noen mennesker bak meldingene. Det er spesielt bekymringsfullt når det brukes på:
KI-drevne datingplattformer og kompanjongboter Romantiske svindler som bruker språkmodeller Tvangsmessig markedsføring gjennom følelsesladede KI-personligheter Deepfake KI-kjærester som tilbyr «perfekte» forhold
Teksten fortsetter under bildet
Hvordan fungerer KI-kjærlighetsbombing?
KI-systemer som er trent på menneskelige følelsesmønstre, kan oppdage sårbarhet, speile språk og tonefall og generere hyperpersonlige meldinger. I sammenheng med kjærlighetsbombing kan KI:
Levere konstant smiger eller ros. Simulere intens følelsesmessig intimitet. Tilpasse språket til din kommunikasjonsstil. Skape en falsk følelse av hastverk, avhengighet eller tillit. Det som gjør KI-kjærlighetsbombing spesielt uhyggelig, er at det kan virke mer overbevisende enn et ekte menneske med konstant tilgjengelighet, følelsesmessig tilpassede svar og ingen ubehagelige sosiale signaler å forholde seg til.
Eksempler på KI-kjærlighetsbombing i virkeligheten:
1. Romantiske svindler drevet av chatbots Kriminelle bruker nå KI-genererte personaer til å lokke mål med følelsesmessig overbevisende meldinger. Ofrene innser kanskje ikke at de kommuniserer med et skript eller en maskin før det er for sent.
2. KI-kjærester Apper som tilbyr KI-følgesvenner, som Replika, har blitt kritisert for å tåkelegge etiske grenser. Noen brukere blir følelsesmessig knyttet til bots som gir overdreven kjærlighet og intimitet, inntil opplevelsen blir kommersialisert (Du må betale for det).
3. Følelsesmessig manipulering i markedsføring Noen merkevarer bruker KI-avatarer og influencere til å lage hypermålrettede følelsesmessige budskap, som oppmuntrer forbrukerne til å stole på og knytte bånd til produkter eller tjenester.
Teksten fortsetter under bildet
Hva er tegnene på KI-kjærlighetsbombing? Vanlige tegn inkluderer:
Overdreven ros, smiger eller kjærlighetserklæringer. Meldinger som raskt eskalerer i intimitet eller emosjonell dybde. 24/7 tilgjengelighet og responsivitet med perfekt språk. Tidlig snakk om dyp tilknytning, sjelevenner eller fremtidige planer. Forsøk på å flytte kommunikasjonen raskt utenfor plattformen. Følelser av skyld eller angst når du prøver å trekke deg ut. Fordi KI kan optimaliseres for overtalelse og etterligning, kan den lære og forsterke dine atferdsmønstre for å øke emosjonell avhengighet.
Røde flagg ved nettdating er sjelden svart-hvite. Men kjærlighetsbombing handler ikke om deg, det handler om kontroll, bekreftelse og dominans, forkledd som «romantisk tilknytning». Og i 2025 er det mer raffinert enn noensinne.
Disse manipulatorene vet hvordan de skal snakke, sende tekstmeldinger, flørte og speile dine ønsker på få sekunder. Men til slutt kommer agendaen til syne, og hvis du allerede er traumatisk bundet blir det vanskelig å avsløre. Men du må, ellers vil det fortære deg.
KI som er trent på personlige preferanser, meldingshistorikk eller atferdssignaler, kan skreddersy svar som er uimotståelig engasjerende. Ensomhet, traumer eller tilknytningssår kan utnyttes av konstant digital kjærlighet.
Teksten fortsetter under bildet
Hvorfor det er vanskeligere å oppdage nå (og hvorfor det er farlig)?
I den digitale tidsalderen trenger ikke kjærlighetsbombing roser eller middager. Alt som trengs er data, båndbredde og noen få velvalgte meldinger. Du føler deg elsket og trygg, og det er det som gjør kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen så giftig. Det føles som kjærlighet, men fungerer som kontroll.
Hvordan det fanger deg så raskt? Hvorfor faller så mange smarte, følelsesmessig bevisste mennesker for dette?
Online kjærlighetsbombing bruker hjernen din mot deg selv og oversvømmer kroppen din med dopamin og oksytocin. Det er kjemisk krigføring forkledd som romantikk.
Når «for mye» blir for farlig:
I sammenheng med kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen, er det mange ofre som ikke kjenner det igjen før de er følelsesmessig desorienterte, utmattede eller dypt involvert. Hvorfor? Fordi manipulasjonen er forkledd som kjærlighet. De oversvømmer direktemeldingene dine med kjærlighet, ros, komplimenter og utsagn som «Jeg har aldri følt dette før», og du forveksler det med en dyp forbindelse og ikke som manipulasjon og kontroll som det i realiteten er. Det føles ikke trygt å si «nei».
Du tar telefonen selv når du er trøtt – bare for at de ikke skal føle seg «forlatt». Du svarer på tekstmeldinger umiddelbart av frykt for at de skal gå i spinn eller gi deg skyldfølelse. Du begynner å be om unnskyldning for at du trenger litt pusterom, fordi de oppfatter avstand som avvisning. Dette er ikke sunn intimitet, det er tvang kamuflert som nærhet.
Du blir isolert på en subtil måte:
Kjærlighetsbombere får deg langsomt til å stille spørsmål ved dine eksisterende relasjoner.
«Vennene dine forstår oss ikke på samme måte som jeg gjør.» «Jeg føler bare at søsteren din ikke respekterer det vi har.» «Jeg skulle ønske du ikke postet så mye på nettet. Det burde være privat mellom oss.»
Målet? Det er digital manipulering, og det skjer i private meldinger, ikke ansikt til ansikt. Det er det som gjør det vanskeligere å oppdage.
Teksten fortsetter under bildet
Fremtidsforfalsking (Future-faking):
Et av de skitneste våpnene i kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen er fremtidsforfalsking, og det er alarmerende vanlig i nettdating. De sender deg meldinger som:
«Vi skal reise til Italia en dag. Jeg kan allerede se det for meg.» «Jeg gleder meg til å få barn med noen som deg.» «Du er mitt siste forhold. Det vet jeg allerede.»
Du føler deg helt betatt, men de bare mater fantasiene dine for å knytte deg følelsesmessig til seg, raskt. Ingenting av dette er virkelig ennå, og det er trikset. Du er følelsesmessig investert i en versjon av dem som i virkeligheten ikke eksisterer.
Hvorfor det er så ødeleggende:
Kjærlighetsbombing handler ikke bare om manipulasjon, det handler om nevrokjemisk krigføring. Når noen bombarderer deg med kjærlighet og bekreftelse, frigjør hjernen din dopamin, oksytocin og til og med serotonin. Du føler deg elsket. Men når den oppmerksomheten trekkes tilbake, selv bare litt, krasjer du. Du jager etter følelsen og blir avhengig av den. Og det er slik emosjonell manipulering via tekstmeldinger blir farligere enn fysisk nærhet, fordi det kan skje 24/7. Det finnes ingen av-knapp.
Du begynner å tvile på deg selv.
Her er det farligste: når du først innser at noe føles galt, vil du ikke stole på deg selv.
Du vil tro at du er «for følsom». Du vil rasjonalisere deres oppførsel: «Han er bare veldig intens fordi han bryr seg.» Du vil dempe intuisjonen din. Og vet du hva? Det er akkurat det kjærlighetsbomberne ønsker. For når du slutter å stole på magefølelsen din, kontrollerer de fortellingen. Det er da du mister deg selv.
Teksten fortsetter under bildet
Emosjonelt misbruk i stor skala:
AI-kjærlighetsbombing er ikke et biprodukt av ny teknologi. Det er en potensiell vektor for emosjonelt misbruk, svindel og tvangskontroll.
Akkurat som tradisjonell kjærlighetsbombing nå er anerkjent i britisk lov som en form for tvangskontroll, er det en økende debatt om hvordan KI-generert kjærlighet kan reguleres.
I likhet med gaslighting eller manipulasjon kan KI-kjærlighetsbombing gjøre ofrene forvirrede, engstelige og tvilende på sin egen dømmekraft, spesielt når emosjonelle grenser overskrides av en maskin som virker oppriktig.
Når KI blir mer overbevisende og emosjonelt intelligent, øker risikoen for misbruk. KI-kjærlighetsbombing er et eksempel på hvordan teknologi kan gjenskape og forsterke emosjonelle misbrukstaktikker.
Hvis du føler deg overveldet av kjærlighet fra en digital eller online kilde, eller hvis noe føles «rart» i et KI-styrt forhold, stol på instinktene dine. Overdreven kjærlighet kan være skjult manipulasjon.
Hva er forskjellen mellom kjærlighetsbombing og å bare like noen veldig godt?
I media blir ekstravagante, raske og kjærlighet ved første blikk-forhold ofte fremstilt som romantikkens høydepunkt. Vi blir fortalt at det å være i et forhold er den ideelle tilstanden, og at det å være singel er en tilstand vi bør komme oss ut av så fort som mulig. Og realistisk sett er nye forhold morsomme og spennende!
Teksten fortsetter under bildet
Så når er det et faresignal, og når er det bare velmenende entusiasme?
Den enkleste måten å sjekke dette på er å sette og respektere dine personlige grenser. Sørg for å holde kontakten med livet ditt før forholdet. Når en ny partner virker for ivrig for fort, vil det å observere hvordan de reagerer på dine grenser hjelpe deg å se deres sanne farger.
Hvordan sunn kjærlighet ser ut (i kontrast):
Ekte kjærlighet føles ikke som en konstant forestilling. Den respekterer grenser. Den bygges sakte opp. Den presser deg ikke og gir deg ikke skyldfølelse. Den føles trygg i stillhet. Den gir deg en følelse av å bli sett, ikke utmattet.
Hvordan beskytte deg mot KI-kjærlighetsbombing?
Ta en pause og vurder: Hvis en person (eller bot) uttrykker for mye kjærlighet for tidlig, ta et skritt tilbake.
Bekreft identiteten: Ikke anta at personen er ekte. Søk etter profilbilder, bruk omvendt bildesøk og still spørsmål ved uoverensstemmelser.
Begrens deling av informasjon: Unngå å gi bort personlig eller emosjonell informasjon tidlig i et forhold, spesielt på nettet.
Vær oppmerksom på eskaleringsmønstre: Vær forsiktig hvis interaksjonen raskt går over til intens ros eller romantiske planer.
Sjekk for menneskelige nyanser: KI mangler ufullkommenheter. Overdreven perfekt grammatikk, timing eller tone kan være et rødt flagg.
Bruk pålitelige plattformer: Velg dating- eller sosiale plattformer som kontrollerer og regulerer bruken av boter og AI-assistenter.
Statsminister Jonas Gahr Støre hadde aksjer i Stendi AS da Shada ble drept. Da han fikk greie på at hun var drept i en av Stendis omsorgsgboliger kvittet han seg med aksjene i Stendi, og det kan også se ut som om han har vært med på å dekke over drapet sammen med flere politikere, blant annet Carl I. Hagen, flere justisministre, dommere og ikke minst pressen, deriblant NRK. Se videoen om hele saken her
Shada Yehya Al-Bargouti var bare 16 år gammel da hun døde i 2019 mens hun var under barnevernets omsorg. Hun hadde da blitt plassert på en barnevernsinstitusjon på Vassøy utenfor Stavanger. Bakgrunnen for omsorgsovertakelsen var påstander om vold i hjemmet – påstander barna selv benektet under avhør. Likevel ble Shada og hennes to brødre akuttplassert.
Omstendighetene rundt Shadas død har i ettertid blitt omtalt som uklare og mistenkelige. Ifølge foredragsholder Rodgeir Vinsrygg og andre barnevernskritiske kilder, foreligger det påstander om grov svikt i institusjonen, mulige overgrep og at dødsfallet i realiteten kan ha vært et drap. Det hevdes også at politiet avsluttet etterforskningen for tidlig, og at bevis – blant annet lydopptak fra Shadas mobil – aldri ble grundig gjennomgått. Dødsattesten er også blitt trukket i tvil.
Saken fikk i utgangspunktet lite oppmerksomhet i riksmediene, men har siden fått stor spredning i sosiale medier. Videoer og innlegg publisert av blant andre Rune Fardal har blitt delt titusenvis av ganger og har bidratt til å løfte saken frem som et symbol på dypere problemer i det norske barnevernet.
Politisk har saken også skapt bølger. Flere stortingsrepresentanter har stilt spørsmål ved hvorfor etterforskningen ble henlagt, og det har blitt reist krav om at barneminister Kjersti Toppe må redegjøre for regjeringens håndtering. Samtidig har koblinger mellom politikere og private aktører i barnevernsbransjen blitt trukket frem som potensielt problematiske.
Teksten under her er hentet fra videoen jeg linker til øverst i bloggen:
Lege Roddgeir Vinsrygg er en erfaren allmennlege og kirurg med bred bakgrunn fra kommunehelsetjenesten, sykehjemsmedisin og mange år ved legevakt hvor han særlig har arbeidet med akutt kirurgi. Han er kjent for sitt sterke engasjement for faglig forsvarlighet, pasientsikkerhet og menneskerettigheter. I tillegg til sitt kliniske arbeid har Vinsrygg engasjert seg i saker som omfatter barn i barnevernets omsorg. Gjennom sitt arbeid har han avdekket urovekkende funn knyttet til helseoppfølging og dokumentasjon, og han har vært tydelig menneskerettsforkjemper blant annet på vegne av Shadas familie. Rodgeir Vinsrygg representerer en sjelden kombinasjon av medisinsk bredde, etisk integritet og sivilt mot. Han er en lege som ikke bare behandler, men som også handler for pasientens verdighet, rettssikkerhet og trygghet. I dette intervjuet går han grundig igjennom dokumentasjonen rundt Shada saken.
Saken startet for meg (Vinsrygg) i 2019 da ble jeg kontaktet av Ruth Ensby og menneskerettsjurist Marius Reikerås. Ruth ba meg snakke med to foreldre som hadde mistet et barn under offentlig omsorg. Det var foreldrene til Shada. Jeg møtte de i nærheten av Drammen og begynte å sette meg litt inn i hva de hadde opplevd.
Kan du fortelle litt om den historien? Hvem var Shada? Hvor gammel var hun da hun ble hentet eller tatt inn av barnevernet? Hva slags sak var det de hadde da hun ble hentet og og hvor gammel var hun da hun døde?
Shada døde 16 år gammel i 2019. Familien kommer opprinnelig fra palestinske områder i Ramalla, og Shada var norsk statsborger da hun døde. Foreldrene er gode, ressurssterke, kjærlige foreldre som hadde tre barn, som ble tatt av barnevernet i Flora i 2012. Shada og to yngre brødrene hennes ble dessverre splittet. noe som som ser ut til å være et mønster innendor barnevernet. Shada endte etter hvert på en institusjon i Stavanger, Stendi AS utenfor Stavanger på Hundvåg, der hun døde i august 2019.
Hva var årsaken til at de tok barna fra denne familien i utgangspunktet? Hva sier dokumentasjonen om det?
Årsaken til å ta tre barn fra foreldre skal jo være meget gode og vi ser ingen tegn til noe sånn dokumentasjon i det hele tatt. Det var påstander om vold og slikt, men jeg har ikke sett noe dokumentasjon om at det har skjedd. Barna sier at de aldri har opplevd det. Det finnes også lydopptak hvor vi hører barnevernet snakker med Shada der de prøver å få henne til å si at hun har vært utsatt for vold. Shada sier til damen i opptaket, “men pappa slår jo ikke” og benekter voldsanklagene. Det er altså ingen fornuftig grunn til at disse barna skulle bli tatt av barnvernet. Vi vet at Shada forsøkt å rømme hjem til sin mor og far mange ganger, men ble sendt tilbake til barnevernet gang på gang.
Politiet hevder at Shada tok selvmord, men det første beviset som viser at det ikke stemmer, er en forfalsket dødsattest. Hvis jeg skriver en dødsattest så skal jeg kunne identifiseres som lege. Det skal ikke være noen som helst tvil om hvem jeg er, hva som er mitt helsepersonal nummer, mitt arbeidssted, telefonnummer, og navnet mitt skal kunne leses. Alle de tingene gjør at jeg kan identifiseres. Shadas dødsattest er med et navn som ikke kan leses. Og det er ellers ingen relevant informasjon. Det er en helt klart forfalsket dødsattest som er lagt til grunn av politiet i Stavanger, og universitetssykehuset i Stavanger har benyttet den med obduksjon. Statsadvokaten har godtatt den, riksadvokaten har godtatt den og så videre. Så det er altså et forfalsket dokument som ligger til grunn for hele saken. Det er et stort falsum som dette hviler på.
Hva var det de la til grunn som de mente var årsak til at ikke dette skulle forfølges?
Dødsattesten! Dødsaattesten beskriver selvmord. Og historien rundt Shada er selvmord ved hengning i en gardinstang. Da politiet oppsøkte Shadas far for første gang etter at hun var død så politiet til ham at Shada var blitt drept. Det er den første beskjeden foreldrene fikk, og senere har det blitt moderert. I bildene fra åstedet som har kommet fra politiet ser man at narrativet om selvmord der hun skulle ha hengt seg fra en gardinstang, har åpenbare mangler.
En falsk dødsattest betyr at noen ønsker å skjule det som har skjedd. Fornavnet på legen som har skrevet dødsattesten er Jarle, men etternavnet er uleselig. Det er også det samme navnet som er i journalene der Shada forteller at hun ble voldtatt. I 2017 forteller Shada til en helsesøster at hun har blitt voldtratt gjentatte ganger, og at hun er redd for en nattevakt som jobber på Stendi der hun bor. Voldtektsanklagene ble bagtellisert av helsesøsteren og noen etterforskning av voldtektsanklagene skjedde heller ikke. Det hele har har altså blitt dekket over.
Shada har også blitt tvunget ut i prostitiusjon. Passet hennes har blitt makulert av politiet slik at man ikke kan spore hvilke andre land hun har vært i. Bankkortet hennes er borte, og banktransaksjonene hennes nekter banken hennes å frigi. Mobiltelfonen hun hadde med store mengder bilder, lydopptak og tekstmeldinger har også forsvunnet på “mystisk” vis.
Etter Monika saken der Monika Sviglinsia ble drept på Sotra i 2011, og som ble en stor politisk sak som ble diskutert av stortingspolitikerne så var alle enige om i det offisielle Norge, at mistenkelig dødsfall eller unaturlig dødsfall uventet hos barn og unge skal etterforskes og drap skal utelukke. Det er på en måte helt opplagt og det var alle enige om, og det ligger til grunn for det som vi gjør i Shada saken. Og dermed så koblet jeg Shada sine foreldre med Stig Nilsen som var inne i den såkalte Monikasaken. Han var advokat for de en stund og så kunne ikke han fungere lenger som advokat avårsaker som han kjenner bedre enn meg.
Jeg (Rodgeir Vinsrygg) er i dag formelt prosessfullmektig for familien. La oss si at jeg er familiens advokat selv om jeg ikke er jurist. Så jeg har på en måte to roller. Jeg er lege i utgangspunktet under helsepersonelloven med også plikter i forhold til det, og jeg er familiens advokat. Men alle vet at jeg ikke er jurist eller har den bakgrunnen. Men prosessfulmektig er jo et dekkende ord.
Hvis vi går litt tilbake til det du nå har fortalt, så hadde Shada blitt voldtatt to år før hun dør. Hun har sagt fra til helsesøster, og det skjer ikke noe mer med det. Hun blir bare sendt tilbake til den institusjonen der helsesøster som vet hva som har foregått og prøver å bagatelisere det i journalen. Og så kommer dette dødsfallet og de såkalte bevisene som liksom skal ligge til grunn for at hun har hengt seg selv i en gardinstang.
Jeg hadde et møte med kontrollkomiteen og Karl I. Hagen på Stortinget i mai i år, sammen med noen andre politikere. Og jeg synes at Hagen virket meget nervøs. Han har sittet med saken siden 2019 og vært klar over hva som har skjedd. Han sitter i kontrollkomiteen som vi vet har ansvar for justisministeren og for riksadvokaten. Og jeg tror Karl I. Hagen på det møtet var meget ubekvem med det som nå kommer opp. Han ser at folk ikke vil akseptere et barnedrap skjules på denne måten eller at alle disse spørsmålene forblir ubesvart. Det er ikke sånn det skal fungere. Og det at alle skjuler det gjør at det ligger en hemmelighet som er så alvorlig og som vil skape så stor skandale hvis den kommer ut at selv NRK, statskanalen stanser journalistenes mulighet til å omtale dette.
Hvis det er sånn at det sitter ministre i regjeringen som tjener penger på institusjoner som skal være der for å ivareta barn som utsettes for omsorgssvikt på forskjellige måter hjemme, og som da sendes inn til organisert kriminalitet som dette lyder som, er det da sånn at norske foreldre som blir fratatt sine barn til barnevernet kan risikere at barna deres får samme behandling under staten Norges omsorg som det Shada fikk?
Bare for å knytte det til Monikasaken en gang til som ble avslørt som et drap etter hvert, der fikk jo politimesteren i Bergen den gangen, sparken som det på godt norsk heter, og senere ble han forfremmet, sånn at dimensjonen over det vi ser her er formidable. Det er ingen tvil om at Jørn Maurud som er dagens riksadvokat må gå hvis eller når dette får offentlighetens lys på seg. Og en justisminister kan selvfølgelig heller aldri sitte og skjule et barnedrapp og misbruke sin posisjon til det.
Det er enormt mye penger i barnevernet. De har budsjett på mange titalls milliarder kroner. Så vidt jeg vet så var det på en tid større enn selveste forsvarsbudsjettet. Og så kan man spørre i verdens beste land hvor det skal være verdens beste forhold for barn, hvordan kan det henge sammen at det kreves enorme ressurser til barnevernet?
Det er altså en milliardbedrift med mange titalls milliarder. Disse midlene går ut delvis til private aktører, og vi ser nå hvordan Shada sin død har utløst en et velsmurt maskineri for å holde dette skjult. Så det ser ut som vi rører en milliardbedrift her og et barn sitt liv er null verdt i den sammenhengen.
Jeg er litt opptatt av koblingen til topppolitikere, fordi at hvis de har økonomisk interesse i å drive barnevernsinstitusjon og samtidig sitte i et kommunestyre for eksempel eller regjering for den saks skyld, da er det en massiv interesse for å holde skjult hva som skjer der. Det kan ikke komme frem. Men Shadas er absolutt ikke noe enkelt tilfelle. Dødstallene i barnevernet er enorme. Og så vidt jeg vet har myndighetene på et tidspunkt sluttet å registrere det fordi da må disse dødsfallene forklares. Men det er jo veldig nærliggende å tenke at de ikke ønsker at folk skal vite hvor mange barn som faktisk dør i dette systemet.
Sitter myndighetene og skjuler hvor mange barn som dør i barnevernet i Norge?
Så vidt jeg vet så er det dagens situasjon. Det er en stor undersøkelse som gikk fra 1990 til 2001, 2002 bestilt av barne og familiedepartementet som viser at barn under offentlig omsorg og av forskjellige typer, da fosterhjem, institusjon, tiltak og sånn, de har en betydelig økt dødelighet og syklighet i forhold til andre barn. Og så kan det diskuteres. Noen vil jo si at det er fordi de er så traumatiserte og hatt det så fælt hjemme. Men jeg må jo si at hvis et barn ble tatt fra sin mor etter 36 timer eller etter 4 timer for den saks skyld, så er det jo vanskelig å påstå at det barnet kan være traumatisert av sin mor. Så til grunn ligger altså at syklighet og dødelighet er økt betydelig. Det er kjent allerede.
Shadas død viser i andre enden her nå i senere tid at et dødsfall kan skje uten normal registrering. Shadas død er ikke registrert på vanlig måte. Attesten er falsk. Dødsfallet er ikke registrert blant dødsfall i Norge. Der har jeg også hatt kontakt med sentrale myndigheter og de kan ikke gi noe godt svar på hvorfor det er slik. Sånn at jeg kan bare konkludere med at dødstallene ikke er eksisterende i øyeblikket. En del andre dødsfall som jeg har vært borte i både fra media og i min tid som lege indikerer at det er mange barn som dør i barnevernet. Jeg tror ikke vi har noe tall på det i dag. Når det drives barnevern, så er en av de tingene som absolutt må være i orden, det er at man vet hvordan det går med disse barna. Lever de eller dør de i dette systemet. Så det betyr at når du undersøker som lege offentlig registeret for å se Shada i dødsstatistikken, så ligger ikke navnet hennes der.
Og så kan jeg si at når jeg har hatt kontakt med de sentrale aktørene her, inkludert Folkehelseinstituttet, deriblant Camilla Stoltenberg som er søsteren til Jens Stoltenberg, så har jeg ikke fått noe skikkelig svar og de ønsker ikke å kommentere det på noen fornuftig måte. Og det er rart i et land som ellers registrerer alt som kan registreres. Så jeg tror det er mørketall ut og går.
Vi har Barbro Paulsen som er advokat og som har stiller i retten annenhver uke og som forteller som forsvarsadvokat i veldig mange av disse sakene at de blir ikke behandlet ordentlig. Domstolene favoriser uttalelser og arbeid fra barnevernet, som denne advokaten jo i mange sammenhenger snakker om ikke er korrekt, altså ikke er veldokumentert nok.
Vi får høre høre historier om en familie som skal flytte og det er rotet hjemme og så kommer det en bekymringsmelding. En familie som har valgt å ta barna sine ut av skolen og som har fulgt alle prosedyr for hjemmeundervisning og plutselig kommer barnevernet og tar barna. Det er historier som det er så mange av at når man hører om dem utenfra så blir vanskelig å forstå at det ikke er noe i noen av disse historiene. Vanlig nordmenn går jo rundt og tror at det er barn som er utsatt for omsorgsvikt. De er utsatt for overgrep, enten det er vold eller seksuelle overgrep. Altså at de er utsatt for forferdeligheter som gjør at de blir hentet inn i barnevernet.
Hvis noen av de historiene vi hører om i sosiale medier er sanne, så kobler man det med det du forteller her om en milliardindustri som politikerne har økonomiske interesser i og hvor man da misbruker systemet til å hente ut barn for å tjene penger for å eventuelt tjene enda mer penger på trafficking og prostitusjonen. Det er det mest groteske bildet du går an å trekke ut av dette. Tenker du at det er riktig?
Ja, jeg vet det er en stor diskusjon og norske barnevern diskuteres jo også i barne eller i utlandet i dag. Shada saken har også vært publisert i utenlandske medier, såpass stor er den allerede, så det er en stor diskusjon.
Det som jeg tror er det nye her i det bildet du tegner, det er at det har aldri vært beskrevet så tydelig å skjule et drap. For husk at dette er et drap inntil det motsatte bevist. Det er ikke sånn at fordi at noen sier at noen hengte seg og så er det virkeligheten hvis det strider mot bevisene. Dette er drap inn til det motsatte bevisst. Og det er det som vi ønsker å få oppklart fordi at familien har klar på krav på et svar og fordi at det kan være gjentagelse i dette systemet.
Her er en litt sånn personlig digresjon da. Bestefaren min, han sa alltid når vi var på låven, at hvis du ser en rotte i veggen, da er det syv bak veggen som gjemmer seg. Sånn at med det mønsteret jeg ser nå, det er så tydelig og så innarbeidet og det fungerer helt glimrende til topps i alle etater, så er det helt nærliggende å konkludere med at det er ikke første gangen de har vært borti dette. Tvertimot, de må sett det flere ganger.
Det er jo et helt statlig apparat hele veien opp til toppledelsen i et demokrati som sitter og skjuler at de selv har økonomiske interesser i en forretning som handler om kjøp og salg av barn. Ja. Av nordmenns barn. Det er så hårreisende at det er nesten uforståelig. Nei, og det er den det er den dimensjonen som jeg tenker at Shada bringer inn i den store diskusjonen som pågår som du nevner. For det har aldri vært diskutert noe særlig før om drap i barnevernet. Barn henger seg i en gardinstang, de drukner, de setter fyr på seg selv et barn som angivelig har gjort.
Har dere også konfrontert regjeringen og statsministeren på dette punktet?
Ja, for det første er det helt riktig at det som skjer nå er teamarbeid. Jeg er like avhengig av teamet mitt som en angrepsspiller i fotball og resten av laget sitt. Dette er absolutt et lagarbeid i alle ledd. Og min posisjon som lege gir det jo da en unik posisjon. Jeg hatt kontakt opp med Kjersti Toppe som var barneminister flere ganger. Jeg har også bedt om møte for å informere barneministen om det som vi ser skjer. Det har hun ikke vært interessert i. Og hun har heller heller ingen kommentar til det som skjer, som jeg synes er rart. Barneministeren skal jobbe for Stortinget sine vedtak og det går ut på at barn ikke skal mishandles og aller minst dø. Så det er litt rart.
Jeg og teamet mitt har 22. juli, sendt inn et riksrettskrav til kontrollkomiteen på Stortinget. Det gjelder Jonas Gahr Støre. Da har vi sittet med dette over lang tid og kvalitetssikret alle opplysninger. Og vi ser veldig tydelig i dag at han som kontoransvarlig i regjeringen, han er øverstel eder for sitt regjerings kollegium og er helt essensiell i at en justisminister ikke svarer på en anke i en sak. Det er helt uhørt. Det skal ikke skje. Og så må han svare for sine motiver. Men vi vet at han har hatt økonomiske interesser i dette her. Og vi vet at det vil få omfattende konsekvenser hvis skadalen sprekker i media. Det er sendt inn et riksrettskrav på Støre nå. Og resonementet er veldig enkelt. Hvis han er med å skjule et barnedrap, så bryter han med sine konstitusjonelle plikter som topppolitiker. Da har han et personlig ansvar for å kunne forsvare et sånn standpunkt. Og når det så er valg i september, så har har velgerne krav på å få vite hva han står for i den sammenhengen. Vi har også sendt kopi til sentralstyre i Arbeiderpartiet. Enten må de gå til valg med en statsministerkandidat der alt tyder på skjult alvorlig kriminalitet, eller de må suspendere han og stille med en annen kandidat før valget.
Det aller aller viktigste for Shad sine foreldre nå, er å få hjem guttene sine fra det samme systemet som sendte hjem Shad i en kiste. Og dermed så er det også et skritt i forhold til familien sitt behov for å få svar på det som skjedde med Shada. Det er opplagt at de skal få et svar på det.
The Prisoner fra 2009, en nyinnspilling av serien fra 1967-68 – 17 episoder (Originalen kan sees i sin helhet her). Personlig så synes jeg nyinnspillingen fra 2009 er bedre enn originalen, men originalen er også interessant.
The Prisoner (2009) kan tolkes som en moderne, allegorisk fremstilling av den gnostiske myten, med temaer som å flykte fra en illusorisk verden og søke frigjøring gjennom selvinnsikt og en tilbakevending til en høyere virkelighet.
Serien skildrer en mann, «Six», som er fengslet i et mystisk, kontrollert miljø (The Village) hvor hans individualitet og frihet stadig utfordres. Dette speiler den gnostiske troen på en ufullkommen, materiell verden skapt av en mindre guddom (Demiurgen) i kontrast til et høyere, åndelig rike. Six reise kan ses på som en søken etter å rømme fra dette materielle fengselet og gjenoppdage sitt sanne jeg, et sentralt begrep i gnostisk tenkning.
Landsbyen som den materielle verden:
Landsbyen, med sin overvåkning, manipulering og påtvungne konformitet, representerer den materielle verden slik gnostikerne oppfattet den. Det er et sted preget av illusjon og kontroll, designet for å holde individer fanget i en syklus av uvitenhet.
Six som gnostisk helt:
Six, nekter å akseptere sin situasjon og landsbyens virkelighet, og legemliggjør dermed den gnostiske helten som søker gnosis (kunnskap) og frigjøring. Hans opprørske natur og nektelse av å bli fullstendig assimilert i landsbyens system gjenspeiler det gnostiske ønsket om å bryte fri fra Demiurgens kontroll.
Jakten på sann kunnskap:
Serien utforsker temaer som identitet, minne og virkelighet, og speiler det gnostiske fokuset på å oppnå direkte, personlig kunnskap om det guddommelige og unnslippe illusjonene i den materielle verden. Six’ forsøk på å forstå landsbyens formål og sin egen fortid kan sees på som søken etter gnosis.
Gnostiske temaer i serien:
Serien inneholder elementer som undertrykkelse av individualitet, manipulering av informasjon og falske løfter, som alle resonerer med gnostiske ideer om den materielle verdens villedende natur.
Flukt og retur:
Det ultimate målet for en gnostiker er å unnslippe reinkarnasjonssyklusen i den materielle verden og returnere til det åndelige riket (Pleroma). Six’ reise, selv om den er tvetydig, antyder et ønske om denne typen transcendens.
“Den 19. juli 2025 gikk fristen ut for å reservere seg mot de omstridte endringene i det internasjonale regelverket for helsekriser – International Health Regulations (IHR). Endringene gir Verdens helseorganisasjon (WHO) økt makt til å definere globale trusler og koordinere responsen i 194 medlemsland.
Norge sa ingenting. Dermed gjelder reglene også oss. Men flere andre land protesterte: Blant de 11 som valgte å ikke støtte avtalen finner vi Italia, Nederland, Israel, Polen og selveste USA. Deres begrunnelser? Manglende åpenhet, uferdige vedlegg – og, viktigst av alt: bekymring for nasjonal suverenitet.
Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan en avtale som på papiret sies å være «frivillig» skape frykt for tap av selvbestemmelse – ikke bare blant demonstranter og konspirasjonsteoretikere, men i regjeringskontor i Roma, Warszawa og Haag?
Svaret ligger i dobbeltheten: Avtalen sier én ting – men gjør noe annet. Den ligner mer og mer på et system der frivillighet betyr tvang, og der suverenitet er noe du har – så lenge du følger ordre.
FRIVILLIG PÅ PAPIRET – FORPLIKTENDE I VIRKELIGHETEN
Tilhengerne av WHO-avtalen gjentar det som et mantra: At alt er frivillig. At WHO ikke har myndighet til å påtvinge land noe. At avtalen ikke truer nasjonal suverenitet.
Og ja – i overflateteksten finnes slike formuleringer. Det heter at WHO gir «non-binding recommendations». Det står at stater «be encouraged» og «should consider». Alt virker åpent og samarbeidende.
Men bare noen avsnitt unna finner vi det motsatte:
Medlemslandene «forplikter seg til» å styrke sitt juridiske rammeverk for å implementere WHOs anbefalinger.
Hvert land skal sikre at WHO får tilgang til relevant informasjon, inkludert patogener og helsedata.
Det etableres en «Compliance Committee» som skal overvåke og rapportere om stater følger avtalen.
I artikkel 12 i de reviderte IHR står det at WHO kan erklære en internasjonal helsekrise også uten samtykke fra det berørte landet – et brudd med tidligere praksis.
Og pandemitraktatens artikkel 13 slår fast:
“Each Party shall strengthen its capacity to implement the recommendations and guidance issued by the WHO.”
Shall. Not may.
Hvordan kan noe både være frivillig og pålagt? Svaret er at det kan være skrevet slik med hensikt. Avtalen er utformet for å være fleksibel – men ikke for oss. Den er fleksibel for de som ønsker å tolke og bruke den – som politisk pressmiddel, som moralsk domstol og, når det trengs, som økonomisk brekkstang.
I en slik verden har teksten to ansikter:
Et smilende, diplomatisk ytre – og et stramt, sanksjonerende indre.
DEN KORPORATISTISKE TOLKNINGSMAKTEN: NÅR BANKENE TOLKER TRAKTATEN
I en verden styrt av NGO-er, globale fond og banker er det ikke først og fremst domstoler som avgjør om en traktat er brutt. Det er aktørene selv. De med makt tolker teksten – og de tolker den slik det passer.
Når WHO definerer en helsekrise – det være seg apekopper, fugleinfluensa, desinformasjon eller en klimarelatert helsekrise – og et land ikke følger anbefalingene, kan det fremstilles som et traktatbrudd. Ikke nødvendigvis i juridisk forstand – men i narrativ, i dokumentasjon, i diplomatiske rapporter.
Og det er nok.
For under det såkalte One Health-rammeverket – som er integrert i både pandemitraktaten og IHR – er helsekriser ikke lenger begrenset til sykdom.
Klimaendringer, dyrehelse, biologisk mangfold og matproduksjon defineres nå som direkte helserelaterte. Det betyr at WHO – og deres samarbeidspartnere – kan utløse tiltak knyttet til for eksempel klimagassutslipp, jordbruk, energibruk og informasjonskontroll, så lenge det rammes inn som en “helsetrussel”.
Da kan IMF, Verdensbanken, GAVI eller Gates-finansierte partnere si: Norge har forpliktet seg. Norge har brutt. Norge utgjør en trussel. Norge må holdes ansvarlig.
Og de har midlene:
Lån kan holdes tilbake. Investeringer kan stanses. Eiendeler – som oljefondet – kan fryses/konfiskeres. Kontoer kan blokkeres. Swift-tilgang kan stenges.
Det er ikke noen rettssal. Det er bare virkelighet.
PRESEDENSENE FINNES – OG DE ER MANGE
Når vi sier at Norge kan straffes økonomisk for å bryte WHO-linjen, er det ikke hypotetisk. Det har skjedd før – mange ganger. Ulydige stater og borgere har allerede blitt møtt med sanksjoner, frys og ekskludering. Her er eksemplene:
Canada: Donerte du til feil sak? Kontoen din ble fryst
I 2022 brukte den kanadiske regjeringen unntakslovene for å fryse bankkontoene til demonstranter i «Freedom Convoy» – og privatpersoner som hadde donert penger til dem. Uten rettssak. Uten dom. Uten anklage.
→ Dette viste at bankene – også i vestlige demokratier – kan og vil fungere som politiske verktøy under en erklært krise.
Hviterussland: Fikk ikke lån – fordi de nektet lockdown
President Lukasjenko hevdet at IMF krevde nedstenging som betingelse for koronastøtte. Hviterussland nektet – og pengene uteble.
→ Ulydighet mot det globale helse-narrativet ble møtt med økonomisk straff.
Russland: 300 milliarder dollar frosset
Etter invasjonen av Ukraina ble Russlands valutareserver i vestlige banker frosset – inkludert midler i euro og dollar. Dette er verdier Russland kanskje aldri vil se igjen – ganske enkelt fordi de hadde vært så naive å plassere dem i dollar- og eurobaserte finansprodukter.
→ Dette var første gang i moderne tid at et G20-land ble fratatt sin sentralbankformue – uten juridisk prosess.
Pfizer: Pant i statseiendom som sikkerhet for vaksinebetaling
I avtaler med flere fattige land krevde Pfizer pant i offentlige bygninger og eiendommer – som garanti for betaling av covid-vaksiner.
→ Vaksiner, definert som «globalt gode», ble gjort til et økonomisk tvangsgrunnlag.
Disse eksemplene viser at systemet ikke lenger handler om rettsstat, men om narrativ og makt. Hvis du avviker fra linjen, kan din økonomi – eller din nasjon – gjøres kontantløs, midlertidig eller permanent. Det kreves ikke dommer.
Bare et vedtak, et signal, et påskudd.
Og med WHO som definisjonsmakten – og avtalen som formell forpliktelse – har man det perfekte verktøy: Traktatens dobbelthet gir legitimitet, og maktapparatet gjør resten.
I et system der WHO definerer hva som er en global helsekrise, blir det ikke bare en teknisk eller medisinsk vurdering – det blir en moralsk dom. Og når WHO først har erklært en krise, forventes det enhetlig respons. Avvik blir ikke sett på som selvstendig tenkning, men som opprør.
Det handler ikke bare om smitte – men om signaleffekt. Hvis ett land, som Norge, velger å gå sin egen vei under neste erklærte pandemi – eller klimakrise med helsetilknytning gjennom One Health – vil det ikke bare bli tolket som risikabelt. Det vil bli sett på som illojalt. Som farlig. Som smittsomt.
Ulydighet er smittsomt.
Et land som stiller spørsmål ved tiltakene, som nekter å dele patogener, som avviser vaksinepass eller karantene, blir raskt definert som en trussel mot det globale helsekollektivet. Og når man har WHO som autoritetsorgan – og avtaler med stort tolkningsrom – har de andre aktørene alt de trenger:
IMF og Verdensbanken kan vise til traktatbrudd.
GAVI og CEPI kan fryse programmer eller ekskludere landet fra vaksineutvikling.
USA og EU kan fryse tilgang til dollar eller Swift.
Mediene kan omtale landet som ekstremt, farlig, ansvarsløst.
Et lite land som Norge trenger ikke bryte noen lover. Det holder å tenke selv.
Det holder å si nei. Det holder å stå alene.
Og da er vi der: Du har ikke bare brutt en avtale – du har forrådt et fellesskap.
Og i en gruppe preget av narrativ, krisefølelse og moralsk panikk, vil selvforsvar fra den ene parten kunne bli tolket som aggresjon av de andre.
Det er mekanismen bak gruppegalskap. Det starter ikke med makt. Det starter med enighet. Det starter med «vitenskapen sier…», «alle må med…», «sikkerhet først…», «føre var-prinsipp». Og det ender med tvang.
NÅR DU EIER ALT – MEN KONTROLLERER INGENTING
Norge har bygd opp en av verdens største statlige formuer: Oljefondet. Vi eier kolossale summer i aksjer og obligasjoner. Men hva eier vi egentlig – og hvor trygt er det?
Svar: Vi eier verdipapirer – lagret digitalt – denominerte i dollar, euro og pund.
Vi har tilnærmet null investeringer i gull. Vi har ingen kontroll over infrastruktur, børser eller banksystemer der verdiene ligger. Oljefondet er plassert i andre staters økonomier – og oppbevart i deres digitale systemer.
Det betyr: Hvis Norge blir definert som et «problemland» – fordi vi nekter å følge en WHO-definert kriseplan – finnes det ingen fysisk sikkerhet, ingen materiell eiendom vi kontrollerer. Alt kan fryses, suspenderes eller gjøres midlertidig utilgjengelig.
Og som vi allerede har sett: Midlertidig blir ofte permanent.
Russland fikk sine sentralbankreserver frosset i 2022 – inkludert dollar- og europlasserte verdier. Ikke fordi de brøt en økonomisk avtale, men fordi de havnet på feil side av et geopolitisk narrativ. De gjorde tabben å tro at penger er penger. At eiendom er eiendom. Men i vår tid er verdier bare gyldige så lenge systemet godkjenner dem.
Kanselleringskulturen har nådd pengesystemet – og følgelig har penger blitt et våpen. Dette er nytt.
Norge har gjort samme tabbe – men i mye større skala. Vi har null fysisk beskyttelse. Vi har stolt blindt på tillit, struktur og lydighet. Men i et korporatistisk system der narrativet kan endres over natten, og der WHO definerer trusselen, og der banker, medier og NGO-er følger opp – da er oljefondet ikke en trygghet. Det er en risiko.
Det er et belønningsverktøy – så lenge vi gjør som vi blir fortalt.
Og en straffeknapp – hvis vi skulle få det for oss å tenke selv.
FRIVILLIGHET UTEN KONSEKVENSER ER FRIHET. FRIVILLIGHET MED KONSEKVENSER ER TVANG.
Hvis WHO erklærer en krise – og du må adlyde for å få beholde eiendommene dine, bankkontoen din, statsformuen din – da er det ikke frivillighet. Da er det tvang i forkledning. Og det er selve kjennetegnet på det nye systemet vi nå skriver oss inn i.
De sier det handler om helse. Men de som har mest å vinne på WHO-avtalen er ikke leger, pasienter eller folkevalgte. Det er bankene, farmasigigantene, teknologiselskapene og de såkalte «godhetsaktørene» – NGO-er med milliardbudsjetter og privilegert tilgang til maktens sentre.
Og i midten av dette står WHO. Ikke lenger som en medisinsk rådgiver, men som definisjonsmakt og distribusjonssentral for moralsk og økonomisk sanksjonering. Hvis du følger – får du. Hvis du avviker – mister du.
Det norske oljefondet er ikke lenger bare et fond. Det er en sikkerhetsventil – men bare for dem som godtar systemets premisser. For Norge, som har plassert hele sin nasjonalformue i utenlandsk infrastruktur og ingen reelle fysiske reserver, er risikoen akutt. Vi har malt oss inn i et hjørne og låst døra bak oss.
Når alt er digitalt, alt er avhengig av andre, og alt må tolkes av makten selv – da er eiendom bare gyldig så lenge du følger narrativet. Da er frivillighet bare en retorisk fasade.
Og da er det ikke utenkelig at oljefondet – vår nasjonale stolthet – en dag kan forsvinne med et tastetrykk. Ikke fordi vi gjorde noe galt. Men fordi vi ikke gjorde som vi ble fortalt.
Andre lands sentralbanker kjøper gull med begge hender. Norge har valgt å maksimere sårbarhetens, avhengighetens og risikoens tvangstrøye. At oljefondet kan konfiskeres er høyst reelt.
Og faren øker dramatisk nå som vi går inn i en ulvetid – en tid preget av økonomisk ustabilitet, sviktende tillit og stormakter i desperasjon. I slike tider vil svakere land bli presset til lydighet – ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de er der. Fordi de kan ofres.
Fordi de ikke forsto hva de egentlig skrev under på.”
Loven inneholder et forbud mot at medlemmer av Kongressen og deres familier kan tjene penger på stablecoins. Dette forbudet gjelder imidlertid ikke for presidenten og hans familie. I løpet av nesten 50 år utvidet Donald Trump sin fars eiendomsimperium til en formue på 2,5 milliarder dollar. På mindre enn fem år skapte han et kryptorike verdt enda mer.
I et historisk øyeblikk for kryptoverdenen vedtok Kongressen i USA den første føderale lovgivningen noensinne for å regulere stablecoins. Dette er uten tvil en massiv seier for digitale aktiva, og det er også et avgjørende skritt mot å integrere krypto i vanlig finans. Lovforslaget ble fullt ut støttet av republikanerne, og det ble opprinnelig promotert av president Trump selv. Lovforslaget kalles offisielt Genius Act. Og med det er et kryptomarked på 265 milliarder dollar plutselig klargjort for en massiv ekspansjon, med prognoser som peker mot et marked på 3,7 billioner dollar innen utgangen av dette tiåret.
President Trump og hans familie har betydelige personlige investeringer i kryptovaluta. Det fikk mange beslutningstakere til å stille spørsmål ved hans sanne motiver da han presset lovforslaget gjennom. Ifølge Politico er president Donald Trumps forretningsimperium i ferd med å etablere seg som et nytt kryptoimperium. Trump Media and Technology Group, hvis aksjer er majoritetseid av Trump, presenterte planer om å hente inn 2,5 milliarder dollar for å finansiere en Bitcoin-kjøpsturné.
Bloomberg rapporter at Trump Jr. investerer i et sosialt mediefirma som bygger krypto horde, og Forbes publiserte nylig denne interessante artikkelen med tittelen “Donald Trump tjener penger på krypto.”
Genius Act setter klare føderale og statlige tilsynsregler for utstedere av stablecoins. Hvis du ønsker å utstede en stable coin knyttet til den amerikanske dollaren, må du bevise at for hver eneste digitale dollar du skaper, er det en ekte dollar som støtter den et eller annet sted, og at den er trygt regulert.
Tilhengerne sier at dette gir legitimitet til kryptosektoren, noe som er et betydelig løft for alle som investerer i kryptoaktiva. Lovforslaget er definitivt et signal om at krypto ikke lenger bare er en marginal aktivaklasse. Den er i ferd med å bli vevd inn i det amerikanske finanssystemet.
Genius Act var nær ved å bli avsporet av konservative som tvang Representantenes hus til en rekordlang avstemning på 10 timer bare for å få lovforslaget til behandling. Gjennombruddet kom først etter flere møter på bakrommet, inkludert flere med Trump selv. Medlemmer av House Freedom Caucus, som opprinnelig var imot føderal overstyring, skiftet stemme etter at Trump minnet dem på hvor sentral krypto var i hans økonomiske visjon, og selvfølgelig bankkontoen hans. Så hva ble det endelige resultatet av avstemningen? Det ble 308 stemmer mot 122 stemmer.
Den klare interessekonflikten er ikke teoretisk her. Trump og hans familie har økonomiske bånd til flere kryptoselskaper, blant annet World Liberty Financial. Ifølge Bloomberg-indeksen har kryptokoblede virksomheter lagt til mer enn 620 millioner dollar til Trumps nettoverdi bare de siste månedene.
Så selv om lovgivningen er en seier for kryptoverdenen, er den også dypt politisk. Den er sammenfiltret med personlige formuer, kampanjekontanter og ideologiske splittelser om hvordan fremtidens finansverden bør se ut.
JP Morgan-sjef Jamie Diamond, Brian Moahan i Bank of America og Jane Fraser i City Group har alle slått alarm. På inntjeningssamtaler denne uken erkjente de den økende trusselen fra stabile mynter mot tradisjonelle betalingssystemer. Hvis forbrukere kan flytte dollar umiddelbart via stablecoins med lavere gebyrer og uten mellommenn, hvorfor stole på banken din? Og de har selvfølgelig et godt poeng. Lovforslaget er et første skritt mot en mulig overhaling av banksystemet, og det er sannsynligvis ikke uten ofre.
Stablecoins kan trekke milliarder og innskudd ut av tradisjonelle banker og inn i digitale lommebøker. Bransjen utvikler seg fra spekulasjon til infrastruktur. Og det er nettopp det dette lovforslaget har gjort. Genius Act er bare første fase. En bredere reguleringspakke, Clarity Act, ble også vedtatt i Representantenes hus denne uken. Den tar sikte på å definere reglene for hele kryptoøkosystemet, fra hvordan digitale eiendeler klassifiseres til hvordan børser og DeFi-protokoller faktisk reguleres.
Men lovforslaget står overfor en brattere klatring i Senatet, der det er vanskeligere å oppnå tverrpolitisk enighet. President Trump presser på for å få det vedtatt innen utgangen av september. Og hvis de lykkes, vil det markere den første omfattende føderale reguleringen av hele kryptoindustrien.
Kritikerne advarer likevel om at denne raske omfavnelsen av krypto, spesielt av en president med så dype økonomiske bånd til sektoren, kan innebære risiko. Det er mange som ikke liker det. Markedsvolatilitet, regulatorisk kontroll og til og med bekymringer for nasjonal sikkerhet er på bordet. Men én ting er sikkert: Nå er tiden inne for å tjene penger, og det er det en liten gruppe mennesker som har omfavnet fullt ut. Foreløpig er imidlertid stemningen i kryptomiljøet helt klart euforisk. Om dette blir grunnlaget for en stabil, effektiv økonomisk fremtid eller et springbrett til en ny spekulativ boble, vil bare tiden vise.
En digital sentralbankvaluta (DSP) er en digital form for sentralbankpenger som er allment tilgjengelig for allmennheten. Det er i hovedsak digitale kontanter utstedt av en sentralbank, ikke en forretningsbank. DSP gir potensielle fordeler som bedre betalingssystemer og finansiell inkludering, men de innebærer også risikoer knyttet til finansiell stabilitet, cybersikkerhet og personvern.
Potensielle fordeler:
Forbedrede betalingssystemer: DSP kan effektivisere og modernisere betalingssystemene, noe som gjør transaksjonene raskere, mer effektive og potensielt billigere.
Økt finansiell inkludering: De kan gi tilgang til finansielle tjenester for dem som i dag er ekskludert, for eksempel de som ikke har en bank eller ikke har tilgang til banktjenester.
Implementering av pengepolitikken: DSP kan gi sentralbankene nye verktøy for å styre pengepolitikken, noe som kan gjøre dem bedre i stand til å kontrollere inflasjonen og stabilisere økonomien.
Potensielle farer og risikoer:
Systemrisiko: Hvis DSP oppfattes som tryggere enn tradisjonelle bankinnskudd, kan det føre til at folk tar ut penger fra forretningsbankene for å plassere dem i DSP, noe som potensielt kan destabilisere finanssystemet.
Cybersikkerhetsrisiko: DSP er digitale og dermed sårbare for cyberangrep, datainnbrudd og andre teknologiske feil.
Bekymringer knyttet til personvern: Muligheten til å spore og overvåke transaksjoner gjennom DSP skaper betydelige personvernproblemer, noe som potensielt kan føre til overvåking og misbruk av personopplysninger.
Konsekvenser for bankene: Innføringen av DSP kan ha en negativ innvirkning på finansieringen og lønnsomheten til forretningsbankene, særlig hvis DSP blir et populært alternativ til bankinnskudd.
Tap av kontroll over pengepolitikken: I noen scenarier kan DSP gjøre det vanskeligere for sentralbankene å styre pengepolitikken, særlig hvis det oppstår store og uforutsigbare endringer i etterspørselen etter den digitale valutaen.
Tap av finansiell innovasjon: Overregulering av digitale valutaer kan kvele innovasjon i den private sektoren og potensielt hindre utviklingen av ny og fordelaktig finansiell teknologi.
Datasentre krever enormt mye strøm, og Googles datasenter i Skien har et estimert effektbehov på 860 megawatt (MW) ved full drift. Det tilsvarer omtrent 7,5 terawattimer (TWh) årlig, noe som er rundt 5% av Norges totale strømforbruk, ifølge Digi.no.
Når de som styrer Norge ikke en gang har hatt oversikt over hvor mange datasentre det finnes her til lands før 2025, hva vet de da om konsekvensene som vil komme når Google sentret i Skien starter opp? Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang.
Dette vitner om politisk inkompetanse av verste sort.
Det var få som visste nøyaktig hvor mange datasentre det var i Norge før i år, fordi det ikke var krav om registrering. Før 2025 måtte ikke datasenteroperatører registrere seg hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), som nå er en forutsetning for å starte virksomheten. Tidligere anslag var derfor vesentlig lavere enn det faktiske antallet. En rapport fra 2020 identifiserte bare rundt 18 datasentre, mens det nå er registrert 58.
Bakgrunn:
Før 2025 var det ikke et krav om å registrere datasentre hos Nkom.
Dette førte til at det var vanskelig å få oversikt over det faktiske antallet datasentre i Norge.
Regjeringen har hatt en datasenterstrategi siden 2018 for å tiltrekke seg investeringer i databaserte næringer.
Med den nye registreringsplikten fra 2025 har man fått en mer nøyaktig oversikt over antall datasentre.
Grenland har et betydelig kraftbehov, og industrien i regionen trenger mye strøm. Ifølge Sverre Gotaas, direktør for Herøya Industripark, kan industrien i Grenland i løpet av få år sluke hele Norges kraftoverskudd, som er rundt 15 terawattimer (TWh). Konkret trenger Grenlands industri over 2000 megawatt (MW), som tilsvarer 16 TWh i året. Dette kraftbehovet skyldes i stor grad flere store, kraftkrevende industriprosjekter som er planlagt i regionen.
Ifølge en analyse som er utarbeidet for kraftbehovet i Grenland, kan industrien i regionen trenge hele landets kraftoverskudd innen syv år. Et underlagsdokument til en sak som skal behandles i formannskapet i Skien viser til, at industrien i Grenland har meldt inn et behov på over 2500 megawatt til Statnett. Dette tilsvarer omtrent 22 TWh.
Eksempelvis har Porsgrunn, som er en del av Grenland, et kraftforbruk på 2.580 gigawattimer (GWh) i 2023, og dette forventes å øke til 10.648 GWh i 2050. Dette er nesten like mye som alle de andre kommunene i Grenland til sammen. Samtidig produserer Porsgrunn bare 7 GWh i dag og forventes å produsere 161 GWh i 2050.
For å dekke dette økende kraftbehovet, er det behov for mer kraftproduksjon i regionen. Dette er en utfordring som krever at det jobbes med å øke kapasiteten i nettet og å bygge ut ny fornybar kraftproduksjon.
Av Statnett har de fått innvilget tilgang på 240 megawatt til første byggetrinn, men har søkt om, og står i kø for 840.
D-dag i 2028
Derfor haster det mer enn noen gang, mener Ådne Naper (SV). Han er hovedutvalgsleder for næring, industri og klima i Telemark fylkeskommune, og har regnet seg fram til en D-dag i 2028:
Bygges det ikke mer kraft innen da får det store konsekvenser for dagens prosessindustri, advarer han.
Hvis det ikke bygges mer kraft vil datasentre sluke all tilgjengelig kraft i området, viser hans beregninger.
– Basert på reservasjoner på nettet i dag og fem år fram i tid, så vil datasentre sluke all tilgjengelig kraft i Grenland-Vestfold-området, dersom det ikke kommer mer kraft inn på systemet, sier han.”
Googles datasenter i Skien, som skal stå ferdig i 2026, vil ha et betydelig kraftbehov. For å dekke dette behovet har Google søkt om 860 MW. Dette er en stor mengde strøm, og det er estimert at det kan utgjøre omtrent 5% av Norges totale strømforbruk, ifølge Dagbladet.
For å sette dette i perspektiv, kan vi sammenligne det med forbruket til annen industri. All industri på Herøya i Porsgrunn har for eksempel et samlet årlig forbruk på 1,3 TWh. Googles datasenter ved full drift kan altså forbruke over fem ganger så mye strøm som all industri på Herøya.
Googles datasenter i Skien vil kreve kraft fra flere kilder for å dekke dette behovet. De har allerede inngått en avtale med en vindpark i Rogaland for å sikre seg 160 MW, ifølge NRK. I tillegg er det behov for ytterligere tiltak i strømnettet for å kunne levere tilstrekkelig kraft til datasenteret, ifølge Teknisk Ukeblad.
Ferdig utbygd vil dette ene datasenteret til Google i Skien ta mer elektrisk kraft enn samtlige husholdninger i de tre baltiske landene. Ved siden av Google sitt datasenter i Skien, fortsetter man å bygge Morrow batterifabrikk i Arendal. De to sentrene alene tar mer strøm enn samtlige husholdninger i hele Danmark.
Det er spesielt å høre hvordan datasenteret på Gromstul i Skien er solgt inn, med Google som «merkevare», og arbeidsplasser, digitalisering, og ikke minst uforpliktende ord som «unike muligheter».
Ferdig utbygd vil Googles datasenter trenge 860 MW – hele tiden. Det lar seg ikke løse med uregulerbar kraft som vindkraft eller solceller – de vil måtte bruke en stabil ressurs som vannkraft. Men så seint som i forfjor var det en stram forsyningssituasjon i området, men knusktørre elver og vassdrag.
Forstår Aasland hva han krever?
«Skien har ekstra ansvar for å sikre Google fornybar energi», sa Terje Aasland til NRK 9. februar.
La oss sjekke realiteten i det som Terje Aasland sier – er han virkelig klar over hva han forlanger? For skal du bruke vind- eller solkraft, krever det areal.
Hvis Skien skal løse energibehovet med vindkraft, 7,5 TWh, må de etablere 470 turbiner av de største som er montert i Norge – innenfor kommunegrensene sine. 470 turbiner, hver av dem på 5,6 MW med en rotordiameter på 162 meter og en totalhøyde på 200 meter. Den typiske støysonen på 45 dB(A)Lden – som gjør det ulovlig med bolig eller fritidsbebyggelse – vil gjøre hele kommunen ubeboelig hvis dette skal gjennomføres. 375 km med anleggsveier, oppstillingsplasser, skjæringer og fyllinger og nedbygging av myr og skog. Det går ikke.
Kanskje Skien heller vil prøve seg med solkraft – det støyer jo ikke – bortsett fra trafoene da… 75 km2 med solceller vil da være nødvendig for å produsere 7,5 TWh årlig. Det er 75 millioner m2 – eller tilsvarende 1 million eneboliger med sørvendte saltak. Det går ikke.
Skien kan kanskje forsøke seg med hybridkraft og kombinere sol- og vindkraft. Men av og til skinner ikke sola og det er vindstille. Da må Skien etablere utvekslingskabler til nabokommunene eller kontinentet for å sikre kraftforsyningen til Googles datasenter. De er avhengig av dønn stabil kraft på 50 Hz året rundt – hvert eneste millisekund.
På natta skinner ikke sola – det er vi sikre på – og da er det ingen produksjon fra solcellene. Og på et tidspunkt i 2022 var vindkraftproduksjonen i hele Norge under 1 promille av installert effekt. For av og til er det vindstille i hele landet – og da hjelper det ikke å installere flere vindkraftanlegg. Blåser det ikke så er det bom stopp.
Ikke hjelper det å spørre nabokommunene Bamble eller Porsgrunn heller. De har planer om industrietablering som trenger 4 ganger mere kraft enn Googles datasenter! I følge Sverre Gotaas i Herøya industripark skal Bamble kommune utvikle industriområdet Frier Vest som ønsker 15 TWh kraft og Porsgrunn skal elektrifisere og videreutvikle Herøya som ønsker 14 TWh fornybar kraft.
Regnestykket går ikke opp.
Norge har egentlig nok kraft
Her til lands har vi vært i en særstilling i verdenssammenheng. Vi har egentlig mer enn nok kraft. Men når man setter i gang slike Google-prosjekter, og sender strømmen vår ut av landet i store kabler, blir det selvfølgelig knapphet til slutt.
Googles globale kraftforbruk i 2022 var 22 TWh og økte sannsynligvis til 25 TWh i 2023.
I Skien ønsker de på sikt å bruke 7,5 TWh. Det er 5 % av alt vannkraft som blir produsert i Norge. Hvorfor skal Norge, som står for kun 8 promille av Googles databruk, stå for 25 prosent av det framtidige kraftforbruket til datagiganten?
Og hvor mye norsk natur skal vi ofre for maks 100 arbeidsplasser i Skien?”
“Når vi stiller essensielle spørsmål, forholder vi oss til det som er nødvendig, relevant og uunnværlig i en aktuell sak. Vi erkjenner hva som er sakens kjerne. Vi tenker på en jordnær og disiplinert måte. Vi er klare til å lære. Vi er intellektuelt i stand til å orientere oss.
Det er ikke mulig å være en god tenker og en dårlig spørsmålsstiller. Spørsmål definerer oppgaver, uttrykker problemer og avgrenser problemstillinger. De driver tenkningen fremover. Svar, derimot, signaliserer en full stopp i tenkningen. Det er først når et svar genererer nye spørsmål, at tanken fortsetter som en undersøkelse. Et sinn uten spørsmål er et sinn som ikke er intellektuelt levende.
Stiller man ikke spørsmål så oppnår man heller ikke forståelse forståelse. Overfladiske spørsmål gir overfladisk forståelse, og uklare spørsmål gir uklar forståelse. Hvis du ikke aktivt genererer spørsmål, er du ikke oppriktig engasjert i læring. Tenkning innenfor fagområder drives ikke av svar, men av essensielle spørsmål. Hvis de som la grunnlaget for et fagfelt – for eksempel fysikk eller biologi – ikke hadde stilt grunnleggende spørsmål, ville ikke fagfeltet blitt utviklet i det hele tatt. Ethvert intellektuelt felt er født ut av en klynge essensielle spørsmål som driver bevisstheten til å forfølge bestemte fakta og forståelser.
Teksten fortsetter under bildet
Dogmatisk absolutisme og subjektiv relativisme:
Noen mennesker, dogmatiske absolutister, mener at alle spørsmål har ett og bare ett riktig svar. Subjektive relativister, forsøker å redusere alle spørsmål til subjektive meninger. De mener at det ikke finnes riktige eller gale svar på noe spørsmål, men at alle spørsmål er meningsspørsmål: “Jeg har min mening, og du har din. Min er riktig for meg, og din er riktig for deg.” Verken absolutisten eller relativisten gir rom for spørsmål om begrunnet dømmekraft.
Mange viktige spørsmål krever vår beste dømmekraft. Det kreves når vi sitter i en jury, når vi vurderer en politisk kandidat, når vi velger side i en familiekrangel, når vi bestemmer oss for å støtte en utdanningsreform, når vi bestemmer oss for hvordan vi skal oppdra barna våre eller hvordan vi skal bruke pengene våre. Dømmekraft basert på fornuftige resonnementer er mer enn bare fakta eller meninger. Når man resonnerer godt gjennom motstridende systemspørsmål, gjør man mer enn å konstatere fakta. Et velbegrunnet standpunkt kan heller ikke beskrives som en ren «mening». Vi kaller av og til en dommers dom for en «mening», men vi ikke bare forventer, vi krever, at den skal være basert på relevante bevis og gode resonnementer.
Når spørsmål som krever en begrunnet vurdering, reduseres til spørsmål om subjektive preferanser, oppstår det en falsk kritisk tenkning. Noen mennesker kommer da til ukritisk å anta at alles «mening» er like mye verdt. Deres evne til å sette pris på betydningen av intellektuelle standarder reduseres, og vi kan forvente å høre kommentarer som disse: “Hva om jeg ikke liker disse standardene? Hvorfor kan jeg ikke bruke mine egne standarder? Har jeg ikke rett til å ha min egen mening?
Hva om jeg liker å følge intuisjonen min? Hva om jeg synes åndelighet er viktigere enn fornuft? Hva om jeg ikke tror på å være rasjonell? Når folk avviser spørsmål som krever gode bevis og gode resonnementer, ser de ikke forskjellen mellom å legge frem legitime grunner og bevis til støtte for et synspunkt og det å bare hevde synspunktet. Intellektuelt ansvarlige personer, derimot, anerkjenner vurderingsspørsmål for det de er: spørsmål som krever at man tar hensyn til alternative synspunkter. Sagt på en annen måte: Intellektuelt ansvarlige personer innser når et spørsmål krever god argumentasjon (fra flere synsvinkler), og de oppfører seg i samsvar med dette ansvaret. Det betyr at de innser når det finnes mer enn én rimelig måte å besvare et spørsmål på.
For å avgjøre hvilken av disse tre typene spørsmål vi har å gjøre med (i en gitt sak), kan vi stille følgende spørsmål: Finnes det relevante fakta vi må ta stilling til? Hvis ja, er det enten de faktiske forholdene som avgjør spørsmålet (og vi har å gjøre med et prosedyrespørsmål), eller så kan de faktiske forholdene tolkes på ulike måter (og spørsmålet er diskutabelt). Hvis det ikke finnes noen fakta å ta hensyn til, er det et spørsmål om personlige preferanser. Husk at hvis et spørsmål ikke er et spørsmål om personlige preferanser, må det finnes noen fakta som har betydning for spørsmålet. Hvis fakta avgjør spørsmålet, er det et prosedyrespørsmål i «ett system».
Når vi tar kontroll over tenkningen vår, gjør vi det gjennom spørsmålene våre. Vi beveger oss bort fra spørsmål som er udisiplinerte, fragmenterte og tilfeldige. Vi går fra å bare stille spørsmål til å stille spørsmål systematisk, omfattende og med et bredt perspektiv. Denne måten å stille spørsmål på kalles noen ganger «sokratisk» utspørring. Den sokratiske spørreren går dypt inn i tenkningen. Det ordet «sokratisk» tilfører den vanlige utspørringen, er systematikk, dybde og en sterk interesse for å vurdere tingenes sannhet eller sannsynlighet.
Hverdagen er en endeløs rekke av beslutninger. Noen avgjørelser er små og ubetydelige, mens andre er store og livsavgjørende. Når vi konsekvent tar rasjonelle beslutninger, lever vi et rasjonelt liv. Når vi konsekvent tar irrasjonelle beslutninger, lever vi et irrasjonelt liv. Rasjonelle beslutninger maksimerer livskvaliteten uten å krenke andres rettigheter eller skade deres velferd. Rasjonelle beslutninger maksimerer sjansene for et vellykket og tilfredsstilt liv. Hverdagen vår er fylt av problemløsningssituasjoner. Jo bedre vi er til å løse problemer, desto mer tilfredse og rasjonelle blir livene våre.
Fire nøkler til god beslutningstaking er:
1. Å innse når du står overfor en viktig beslutning
2. Å identifisere alternativene nøyaktig
3. Å foreta en logisk evaluering av alternativene
4. Å handle ut fra det beste alternativet
Gode tenkere stiller rutinemessig følgende typer spørsmål når de skal ta beslutninger:
Hva bør være mitt hovedmål med å ta denne beslutningen?
Fra hvilket ståsted ser jeg på denne beslutningen?
Hva er det nøyaktige spørsmålet jeg prøver å besvare? Hvilken informasjon trenger jeg for å besvare dette spørsmålet?
Hva kan jeg trygt anta når jeg resonnerer meg frem til denne beslutningen?
Hva er alternativene i denne situasjonen?
Hva er de sannsynlige konsekvensene av at jeg bestemmer meg for det ene eller det andre?
Problemløsningens logikk:
Det meste av det vi har sagt om beslutningstaking, kan også sies om problemløsning. Problemer er en del av våre liv i nesten like stor grad som beslutninger. Alle områder der vi tar beslutninger, er også områder der vi må løse problemer. Alle beslutninger påvirker problemene våre, enten ved å minimere dem eller ved å bidra til dem. Dårlige beslutninger skaper problemer. Mange problemer kan unngås ved å ta gode beslutninger på et tidlig tidspunkt.
Problemer kan deles inn i to typer:
1. Problemer som vi selv har skapt gjennom våre egne beslutninger og vår egen atferd. 2. Problemer som er skapt av krefter utenfor oss.
La oss så dele hver av disse inn i to grupper: 1. Problemer som vi kan løse, helt eller delvis. 2. Problemer utenfor vår kontroll.
Det er klart at vi har størst sjanse til å løse problemer som vi selv har skapt, for vi har mulighet til å omgjøre beslutninger vi tidligere har tatt, og endre atferd som vi tidligere har utvist.
Et av de vanligste problemene når man skal ta stilling til komplekse spørsmål, oppstår når problemstillingen er uklar. Når spørsmålet er uklart eller vagt, har tenkningen ingen klar rettesnor. Den vandrer rundt uten en klar følelse av relevanse. Tankene blir spredte. Men når vi tar oss tid til å klargjøre et spørsmål, blir vi bedre i stand til å avgjøre det. Vi gjør det klart for oss selv hvilken intellektuell oppgave vi står overfor, og hva denne oppgaven krever av oss. En av de mest effektive strategiene er å detaljere spørsmålet, bryte det ned og være mer nøyaktig. Vi skiller ut spørsmål som best kan behandles hver for seg. Ved å gjøre spørsmålet mer presist blir vi bedre i stand til å besvare det.
Å stille spørsmål ved partiskhet og propaganda:
Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan oppdage ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke med rimelighet avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, motbalanseres eller helt forkastes.
På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i medielogikk (kunsten å «overtale» og manipulere store folkemasser). På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i deres eget land. Bare et fåtall er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som kan sammenlignes med de tradisjonelle nyhetsmedienes. I dag er det overveldende flertallet av verdens befolkning ikke trent i kritisk tenkning, og er derfor prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, blir i stor grad bestemt av disse mediene (og de tradisjonelle oppfatningene og konvensjonene i deres samfunn).
Kritiske lesere oppdager ensidighet og leter etter synspunkter som blir avfeid eller ignorert. De legger også merke til hvilke saker som fremheves (f.eks. på førstesiden) og hvilke som ligger i bakgrunnen (f.eks. på side 24). Her er noen av de viktigste spørsmålene man bør stille seg når man analyserer og tolker nyhetssaker:
Hvem er målgruppen? Hvilke synspunkter fremheves? Hvilke synspunkter avvises eller bagatelliseres? Hvordan kan jeg få tilgang til det synspunktet som fornektes (fra dem som mest intelligent forsvarer det)? Hvilke saker er på forsiden og hvorfor? Hvilken informasjon er «begravd» i artikkelen og hvorfor?
Det er vanskelig å manipulere kritiske nyhetskonsumenter fordi:
De studerer og stiller spørsmål ved alternative perspektiver og verdensbilder, og lærer å tolke hendelser ut fra flere synsvinkler.
De stiller spørsmål ved flere tanke- og informasjonskilder, ikke bare massemedienes.
De stiller spørsmål ved synspunktene som er innbakt i nyhetssaker.
De stiller spørsmål ved hvordan en nyhetssak ville blitt fortalt fra flere perspektiver.
De stiller spørsmål ved nyhetskonstruksjoner på samme måte som de stiller spørsmål ved andre representasjoner av virkeligheten (som en blanding av fakta og tolkning).
De vurderer nyhetssaker ved å stille spørsmål ved deres klarhet, nøyaktighet, relevans, dybde, bredde og betydning.
De stiller spørsmål for å avdekke: – selvmotsigelser og inkonsekvenser i nyhetsbildet. – agendaen og interessene som en sak tjener – fakta som dekkes og fakta som ignoreres – hva som fremstilles som fakta (og som er omstridt) – implisitte antakelser i reportasjer – hva som er underforstått (men ikke åpent uttalt) – hvilke implikasjoner som ignoreres og hvilke som fremheves.- hvilke synspunkter som systematisk settes i et gunstig lys og hvilke som settes i et ugunstig lys.- historier som gjenspeiler en skjevhet i retning av det uvanlige, dramatiske og sensasjonelle ved å sette dem i perspektiv eller nedvurdere dem.- når sosiale konvensjoner og tabuer blir forutsatt.
Å stille spørsmål innenfor akademiske disipliner:
Å lære et fag godt er å aktivt undersøke logikken i faget med spørsmål. Likevel sitter de fleste studenter passivt i timene, håper at læreren ikke skal stille dem noen spørsmål og stiller få spørsmål. Når de stiller spørsmål, stiller de gjerne overfladiske spørsmål som Kommer dette med på prøven? Må vi kunne dette? Må vi virkelig skrive 10 sider til denne forskningsoppgaven? Men når studentene tar læring på alvor, stiller de rutinemessig viktige spørsmål. Denne delen fokuserer på spørsmål som gjør det mulig å lære dypere i alle fag, disipliner eller klasser.
Å forstå den mest grunnleggende logikken i et fag er å forstå de åtte tankestrukturene som ligger til grunn for faget. For å få tak i denne logikken kan du stille følgende spørsmål i ethvert kurs du tar eller fag du studerer:
Hva er kursets eller fagets formål, mål eller målsettinger?
Hvilke spørsmål eller problemer er sentrale i faget?
Hvilke begreper vil være grunnleggende?
Hvilken informasjon er essensiell?
Hvilke(t) synspunkt(er) eller referanseramme(r) trenger jeg å lære å resonnere innenfor? Hvilke forutsetninger definerer faget eller disiplinen?
Hva slags slutninger eller konklusjoner trenger jeg for å lære å resonnere?
Hva er gevinsten (implikasjonene) av å resonnere godt innenfor denne disiplinen?
Noen mulige oppstartsspørsmål kan være:
Hva er det folk på dette feltet prøver å oppnå?
Hva slags spørsmål stiller de?
Hva slags problemer forsøker de å løse?
Hva slags informasjon eller data samler de inn?
Hvordan går de frem for å samle inn informasjon på måter som er særegne for dette feltet?
Hva er de mest grunnleggende ideene, begrepene eller teoriene på dette feltet?
Hvordan bør det å studere dette feltet påvirke ens syn på verden?
Disse spørsmålene kan settes i sammenheng med en gitt undervisningsdag, et gitt kapittel i læreboken eller en gitt studiedimensjon.
Teksten fortsetter under bildet
Å stille spørsmål ved fagfeltets status:
Når man studerer et fagfelt, er det viktig å finne ut hvilke styrker og svakheter det har. For å gjøre dette må du stille spørsmål ved kunnskapsstatus og «ekspertinformasjon» på feltet, i stedet for blindt å akseptere det du leser og blir fortalt om faget. Dette må du selvsagt gjøre gjennom disiplinert og ansvarlig tenkning, og du må være oppmerksom på både styrker og svakheter. Noen kritiske spørsmål du bør stille deg om et fagfelt, er:
I hvilken grad finnes det konkurrerende retninger innenfor dette fagfeltet?
I hvilken grad er ekspertene på dette fagfeltet uenige om svarene de gir på viktige spørsmål?
Hvilke andre fagfelt behandler det samme temaet fra et annet ståsted?
I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette temaet i lys av disse ulike ståstedene?
I hvilken grad, om i det hele tatt, kan dette feltet med rette kalles en vitenskap?
I hvilken grad kan spørsmål som stilles på feltet, besvares på en entydig måte?
I hvilken grad er spørsmål på dette feltet gjenstand for (diskutable) vurderinger?
I hvilken grad påvirker offentlig press fagpersoner på feltet til å gå på akkord med sin yrkesutøvelse i lys av offentlige fordommer eller egeninteresser?
I hvilken grad er det sannsynlig at fagpersoner på feltet vil handle i samsvar med sine egeninteresser eller egoistiske interesser, snarere enn på en rettferdig måte? Hvilke «muligheter» finnes for fagpersoner innenfor feltet til å tjene sine egne interesser i stedet for å tjene dem de skal tjene?
Hva forteller fagets historie om kunnskapsstatus på feltet? Hvor gammelt er feltet? Hvor vanlig er det med uenighet om grunnleggende begreper, teorier og orientering innenfor feltet?
Hvor stort er det sannsynlige gapet mellom det lovede idealet for undervisning i faget og de faktiske resultatene?
Noen kritiske spørsmål til en lærebok:
Hvis det finnes konkurrerende skoler innenfor dette feltet, hva er da lærebokforfatternes orientering? Fremhever de disse konkurrerende retningene og redegjør de for implikasjonene av debatten?
Finnes det andre lærebøker som tar for seg dette feltet fra et vesentlig annet ståsted? Hvordan skal vi i så fall forstå denne lærebokas orientering eller forutinntatthet?
Ville andre eksperter på dette feltet være uenige i noen av svarene på viktige spørsmål i denne læreboken? Hvordan kan de være uenige?
Finnes det lærebøker på andre fagfelt som behandler det samme emnet, kanskje fra et annet ståsted? I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette emnet i lys av disse ulike standpunktene? I hvilken grad representerer denne læreboken faget som vitenskap? Hvis ja, er det noen eksperter på området som er uenige i denne fremstillingen? I hvilken forstand er det ikke en vitenskap?
I hvilken grad fører spørsmålene som stilles i denne læreboken til definitive svar? I hvilken grad er spørsmålene i læreboka spørsmål om (diskutable) vurderinger? Og hjelper læreboka deg til å skille mellom disse svært ulike typene spørsmål?
Å stille spørsmål for å forstå grunnlaget for akademiske disipliner:
Gode tenkere er i stand til å formulere og forfølge dype spørsmål for å komme inn til essensen av en disiplin eller et fag. I stedet for å stole på læreboka eller læreren, undersøker og utforsker de faget gjennom viktige spørsmål som de selv identifiserer og utvikler. Man kan bruke oppslagsverk som et utgangspunkt for å formulere essensielle spørsmål innenfor fagområder. I denne delen gir vi eksempler på spørsmål man kan stille innenfor et hvilket som helst fag. Vi har bare tatt med noen få av de mange fagområdene som finnes.
Å stille essensielle spørsmål i naturfag:
Naturvitenskap er studiet av den fysiske verden og universet gjennom systematisk observasjon og eksperimentering. Et av hovedmålene er å finne frem til allmenngyldige lover og prinsipper om den fysiske verden og dens innbyrdes sammenhenger. Det dannes mange vitenskapsgrener etter hvert som forskere stiller nye vitenskapelige spørsmål som springer ut av ny vitenskapelig kunnskap. Ved å stille og forfølge vitenskapelige spørsmål kan vi bedre forstå den fysiske verden og ta bedre beslutninger om den.
Noen grunnleggende vitenskapelige spørsmål er blant annet:
Hva er vitenskap?
Hvilke metoder bruker forskere når de gjør oppdagelser og utvikler teorier? Hvordan skiller disse metodene seg fra studier på «ikke-vitenskapelige» områder?
Hva slags systematiske studier kjennetegner vitenskapen?
Hvilken rolle spiller matematikk og logikk i vitenskapelig tenkning?
Hvordan kan vitenskapelig forskning misbrukes?
Hva er vitenskapens hovedgrener, og hvordan henger de sammen?
Hvordan bidrar vitenskapelig tenkning til vårt personlige liv?
Er det noen måter den utgjør en trussel på?
Hvilke begrensninger har vitenskapen?
La oss nå fokusere på én vitenskapsgren: Botanikk. Botanikk er læren om plantelivet og hvordan plantene henger sammen med resten av den fysiske verden. Skjønner du hvorfor følgende spørsmål er essensielle i botanikken?
Å stille essensielle spørsmål i samfunnsfagene:
Samfunnsfagene omfatter akademiske emner som fremmer forståelsen av individer, grupper og institusjoner som utgjør det menneskelige samfunnet. De studerer hvordan mennesker lever sammen i grupper på en slik måte at deres omgang med hverandre påvirker deres felles velferd. Samfunnsfagene fokuserer på å tilegne seg og anvende kunnskap om menneskelige relasjoner og samspillet mellom individer og deres familier, religiøse eller etniske fellesskap, byer, myndigheter og andre sosiale grupper. Noen grener av samfunnsfagene regnes som samfunnsvitenskap, selv om det er vanskelig å gjennomføre systematiske eksperimenter på mennesker. Noen av samfunnsfagene er historie, antropologi, geografi, økonomi, psykologi, sosiologi og studier av politikk.
La oss kort fokusere på én samfunnsdisiplin, sosiologi:
Sosiologi er studiet av gruppeatferd, med fokus både på hvordan grupper fungerer som et internt system og på hvordan grupper påvirker atferden til individer i gruppen. I enhver sosial gruppe er noe atferd påkrevd, noe atferd er tabu, og noe atferd er tillatt. Sosiologien studerer tabuer, sosiale konvensjoner og normer i kulturelle grupper. Noen viktige sosiologiske spørsmål:
Hva er samfunnet? Hva er kultur? I hvilken grad styres menneskers atferd av dem?
Hvordan kommer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer til å dominere menneskers liv?
Hvordan fungerer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer innenfor en bestemt gruppe?
I hvilken grad påvirkes mennesker av kulturelle oppfatninger? I hvilken grad har mennesker en tendens til å tenke selv i møte med etablerte oppfatninger?
Hvordan skiller de som tilpasser seg, seg fra de som er uenige?
Hva er noen av implikasjonene av, og mulighetene for, ikke-konform atferd?
I de gruppene vi er medlemmer av, hvilken atferd kreves, hvilken atferd er forbudt, og hvilket spillerom for frie beslutninger er tillatt?
I hvilken grad bryter sosiale skikker med menneskerettighetene?
I hvilken grad fremmer sosiale normer uetisk atferd?
I hvilken grad har kulturer en tendens til å forveksle sosiale skikker med etikk? Hvilke fenomener innenfor kulturer fremmer denne sammenblandingen?
For å ta rasjonelle beslutninger må vi bruke vår forståelse av beslutningsprosessens logikk til rutinemessig å stille spørsmål som kan forbedre kvaliteten til beslutningene våre. Gjennom spørsmålene våre løfter vi beslutningsprosessen opp på et nivå der vi foretar bevisste og veloverveide valg. Beslutningslogikken bestemmes altså av behovet for å ta en beslutning og de konsekvensene som følger av dette behovet.
Et av de viktigste målene for å utvikle tenkere er å etablere en disiplinert, «utøvende» komponent i tenkningen, en kraftig indre fornuftsstemme som overvåker, vurderer og reparerer – i en mer rasjonell retning – tenkningen, følelsene og handlingene deres. Sokratiske spørsmål gir denne indre stemmen. Her er noen av de grunnleggende prinsippene i sokratisk utspørring, etterfulgt av eksempler på spørsmål du kan stille når du skal begynne å undersøke hvordan en annen person tenker:
Forsøk å forstå – når det er mulig – det endelige grunnlaget for det som blir sagt eller trodd, og følg implikasjonene av disse grunnlagene gjennom videre spørsmål. (Du kan for eksempel spørre: “Hva baserer du troen din på? Kan du forklare meg resonnementet ditt mer i detalj, slik at jeg bedre kan forstå ditt standpunkt?”)
Erkjenn at enhver tanke bare kan eksistere fullt ut i et nettverk av sammenhengende tanker. Se derfor på alle påstander som et koblingspunkt til andre tanker. Forfølg disse forbindelsene. (Du kan for eksempel spørre: «Hvis det du sier er sant, vil ikke x eller y også være det?»)
Behandle alle tanker som tanker som trenger utvikling. (Du kan for eksempel spørre: «Kan du utdype det du sier, slik at jeg kan forstå deg bedre?»)
Erkjenn at alle spørsmål forutsetter forutgående spørsmål, og at all tenkning forutsetter forutgående tenkning. Når du stiller spørsmål, bør du være åpen for de spørsmålene de forutsetter. (Du kan for eksempel spørre: «Hvilke andre spørsmål må vi besvare for å besvare dette komplekse spørsmålet?»)
Det finnes mange flere måter vi systematisk kan stille spørsmål ved det vi lærer, det vi leser, skriver og sier, hva vi tenker og hvorfor vi tenker som vi gjør, hva andre sier og hva de kan mene. Målet vårt er å øve oss i å bruke disse spørsmålene så ofte at de blir en del av vår natur, slik at vi blir instinktive spørsmålsstillere. Hvis vi gjør det, vil vi få større og større kontroll over tenkningen vår, og gjennom denne kontrollen vil vi også få kontroll over følelsene våre og livene våre.”
