Etter å ha sett dokumentarfilmen The Bibi files, så er det helt legitimt å stille spørsmål om Israels statsminister Netanyahu er en megalomanisk, paranoid sosiopat. Og ikke nok med det, kona hans har også sterke psykopatiske tendenser, der hun bak kulissene påvirker mannens avgjørelser, ikke for felleskapets beste, men for personlig vinning.
Etter årevis med juridiske forsinkelser har straffesakene om bedrageri, bestikkelser og tillitsbrudd som Benjamin «Bibi» Netanyahu nå står tiltalt for, nådd et kritisk stadium. Den israelske statsministeren gjorde alt han kunne for å hindre at Alexis Bloom og Alex Gibneys dokumentarfilm noen gang skulle bli utgitt.
The Bibi Files inneholder en aldri før vist video av Netanyahu i politiavhør om korrupsjonsanklagene som førte til tiltalen mot ham i 2019. Israelsk politi spilte inn tusenvis av timer med avhør mellom 2016 og 2018, som så ble lekket til Gibney i 2023 via meldingsappen Signal.
Resultatet er en hardtslående dokumentar som ikke bare kaster lys over Netanyahus karakter, men som også viser hvordan hans skruppelløse natur direkte har formet Midtøstens nåværende tilstand. Bloom gjør dette ved å legge puslespillet på en omfattende – og skremmende – måte, og avdekker hvordan luksusgjenstander som dyre sigarer og champagne har påvirket livene til utallige familier i Gaza og Israel. The Bibi Files etablerer en direkte linje mellom dem og dagens tragedier, og viser hvordan en manns korrupsjon og berettigelse kan utløse en dominoeffekt som fører til krigsforbrytelser.
Det handler imidlertid ikke bare om én mann. Denne sjokkerende dokumentaren benytter seg av lekkede politiavhør av Netanyahus kone Sara og hans høyreekstreme sønn Yair, samt arkivopptak og flere intervjuer med viktige stemmer i Israel (journalister, politikere – inkludert tidligere statsminister Ehud Olmert), for å tegne et bilde av en mann som er så selvrettferdig at han vil gjøre hva som helst for å beholde sitt kvelertak på makten. Uansett hvem han må anklage. Eller hvem som må dø i prosessen.
Sara Netanyahus rolle er en spesielt interessant del av The Bibi Files. Hun beskrives som umettelig og ustabil av mange intervjuobjekter, hun krever dyre gaver, og hun er sentral i rettssaken mot sin mann. Gjennom Blooms portrett ser vi en illsint Lady Macbeth som utøver en ekstraordinær innflytelse over sin mann. Mange av hennes utbrudd i avhørsrommet («Bevisene dine er bare tullprat. Ha det!») er like belastende som den foraktfulle holdningen ektemannen viser under avhørene med politiet, der han insisterer på at alt han gjør, er for Israels beste.
Hvis disse to egodrevne personene var fiktive, ville The Bibi Files blitt avfeid som en karikaturtegning. Men når man ser denne dokumentaren, ser man i hvor stor grad ondskapen trives når de som tror de er hevet over loven, ikke blir kontrollert.
Ved siden av Sara og statsministerens sønn Yair, som får faren til å se progressiv ut, er den israelskfødte Hollywood-milliardæren Arnon Milchan – den tidligere spionen og Oscar-vinnende produsenten bak filmer som 12 Years A Slave, Heat og Fight Club – en annen sentral aktør. Vi får høre om Milchans bånd til Netanyahus forespørsler om luksusartikler direkte fra Milchan. Når han blir avhørt av politiet, innrømmer han de ekstravagante donasjonene, og avslutter med å si «Alle Bibis venner er rike. Hva kan jeg si om det? Hvis dette kommer ut, er jeg død.»
Alle disse trådene samles for å avsløre et nett av korrupsjon som går lenger enn til anskaffelse av dyre gaver, og som utgjør The Bibi Files’ sentrale argument.
For å forstå dagens hendelser fullt ut, må man se på Netanyahus juridiske situasjon og erkjenne at både «Bibi» og Sara «vet hvordan de skal ‘stjele’ ting de ikke kan få». Dette leder over til statsministerens nåværende taktikk, som går ut på å gjøre ustabilitet og krig til hovedbetingelsene for sin politiske overlevelse. Dette fører i sin tur til erkjennelsen av at Netanyahu bevisst forlenger krigen i Gaza for å unngå å bli fengslet på grunn av korrupsjonsanklager.
«En evig krig er gunstig for Netanyahu», blir vi fortalt, og bevisene for denne instrumentaliseringen av konflikten er sterke.
Det fører til 7. oktober, som beskrives som «nok et instrument for å holde seg ved makten».
Etter å ha etablert en direkte sammenheng mellom Netanyahus korrupsjonsrettssak og radikaliseringen av hans politikk, avslutter Bloom den siste akten av The Bibi Files med å vise Hamas-angrepene.
Opptakene er dypt rystende, og det samme er bevisene som presenteres for at Netanyahu er ansvarlig for Hamas’ fortsatte eksistens. Mange av ekspertene Bloom intervjuer argumenterer overbevisende for at Netanyahu taktisk sørget for at Hamas mottok penger via Qatar for å opprettholde ustabiliteten, i den tro at han kunne kontrollere flammene. Som Netanyahu sier i et av de lekkede intervjuopptakene: «Hold dine venner nær og dine fiender nærmere.»
Det faktum at han illustrerer sitt maktspill ved å sitere Gudfaren, burde fortelle deg alt du trenger å vite om mannen, hvis knep for å støtte ekstremister og svekke de moderate slo kraftig tilbake.
Hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.
Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke i 30 sekunders overfladiske nyhetsinnlegg, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet.
Mainstream media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner, påstander og propaganda. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”:
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Eksperter er ikke ufeilbarlige. Å behandle dem som det har gjort oss alle en bjørnetjeneste, og som The Weaponization of Expertise gjør smertelig klart. Jacob Hale Russell og Dennis Patterson bruker det ødeleggende eksemplet med covid-19-pandemien for å illustrere sin sak, og avslører hvordan de altfor menneskelige ekspertenes hybris kanskje uopprettelig undergravde befolkningens tillit til elitenes politiske beslutningsprosesser.
Paradoksalt nok har elitenes overmodige respons, ved å gjøre vitenskap til dogmatisme, også vist seg å være svært ødeleggende for ekspertisen selv, og dermed gjort akkurat det elitens beslutningstakere beskylder kritikerne for å gjøre.
The Weaponization of Expertise er et sårt tiltrengt korrektiv til den farlige blinde troen på ekspertise, og boken identifiserer en rekke patologier som har rammet mange institusjoner som er ment å bidra til å formidle ekspertkunnskap, særlig en fornektelse av tvil, usikkerhet og motargumenter som er avgjørende for kunnskapsakkumulasjonen. I en tid da tilliten til ekspertise og troen på institusjoner er som mest nødvendig og mangler som mest, er dette verket en sterk påminnelse om at en krise med feilinformasjon godt kan begynne på toppen.
The Dangers of Blue Light av Alex Above er en bok som tar for seg de negative effektene ved blått lys, særlig fra digitale skjermer, og hvordan det påvirker helse og velvære, og den gir praktiske tips for å redusere disse risikoene. Boken fokuserer på hvordan blått lys kan forstyrre søvnen, forårsake anstrengte øyne og bidra til andre helseproblemer. Den understreker hvor viktig det er å forstå de potensielle skadevirkningene av blått lys og å bruke teknologi på en ansvarlig måte.
UFOs and water UFOer har ca. 75 % av denne planeten til å operere uoppdaget. Feindts studier dreier seg om uidentifiserte flygende objekter (UFOer) som går inn og ut av det tette mediet vann. Dette aspektet vekket hans nysgjerrighet, for selv om vi mennesker ikke forstår oss på utenomjordisk vitenskap, kjenner vi vannet vårt. Denne boken inneholder saker fra omtrent alle typer vann, fra pytter til hav. Den åpner en lenge oversett dør til å oppdage UFOenes virkemåte ved å nøye observere vannets reaksjon på disse farkostene og finne likheter mellom tilfeller som involverer vann. «[Carl Feindt] har gjort en utmerket jobb med å beskrive UFOenes bevegelser i vann, inn i vann, ut av vann og over vann … og hva vannforholdene kan fortelle oss om mekanikken i kjøretøyenes virkemåte.
I 1920 kunngjorde Winston Churchill at en kabal av gudløse «internasjonale jøder» hadde oppildnet til bolsjevikrevolusjonen. Hvorfor sa han dette? Det viser seg at Churchill dekket over de virkelige gjerningsmennene: Storbritannias egen hemmelige etterretningstjeneste. I sin nye bok, How the British Invented Communism (And Blamed It on the Jews), avslører New York Times’ bestselgende forfatter Richard Poe at det samme hemmelige nettverket som fikk kong Ludvig XVI og tsar Nikolaj II til å styrte, også stod bak Klaus Schwab og hans World Economic Forum. Poe vever sammen en fengslende fortelling om intriger, spionasje, forførelser, attentater og mystiske hemmelige selskaper som har arbeidet i skyggene i århundrer – en historie som aldri tidligere er blitt fortalt.
Som en tyv om natten har kunstig intelligens trengt seg inn i livene våre. Den tar viktige beslutninger for oss hver eneste dag. Ofte legger vi knapt merke til det. Som Joe Allen skriver i denne banebrytende boken: «Transhumanisme er den store sammensmeltingen mellom menneskeheten og maskinen. På dette stadiet i historien består den av milliarder som bruker smarttelefoner. Fremover vil vi koble hjernen vår til systemer med kunstig intelligens.» Den verdensberømte roboten Sophia symboliserer en fremvoksende teknoreligion. Hun har fått navnet sitt fra gudinnen – eller Aeon – hvis fall fra nåden er beskrevet i de gnostiske evangeliene.
Med en akademisk bakgrunn innen både vitenskap og teologi konfronterer Allen paradokset i det han kaller «gode mennesker som konstruerer en digital styggedom». Dark Aeon er intet mindre enn et hjertesukk for menneskeheten selv. Han tar oss med på en berg- og dalbanetur gjennom historien og scientismens fremvekst, og fra myndighetspålagte mRNA-vaksiner til de merkelige visjonene til cyborgmilliardærer som Elon Musk.
Fra Silicon Valley til Kina er disse globalistenes visjoner om menneskehetens fremtid, som avsløres og beskrives i Dark Aeon, dystre og skremmende. Men Joe Allen hevder at menneskehetens frelse er innen rekkevidde, hvis vi nekter å vende bort blikket fra det forestående tussmørket som ligger foran oss.
«Milliardærenes mørke psykologi» refererer til ideen om at det å oppnå enorm rikdom, særlig gjennom konkurransedyktige og hensynsløse strategier, kan innebære en rekke psykologiske trekk og atferd som kan anses som uetiske eller til og med skadelige. Konseptet utforsker den potensielt negative innvirkningen som akkumulering av rikdom kan ha på et individs moralske kompass og relasjoner.
En sjokkerende og hysterisk morsom utforskning av hvordan Canada, et land som en gang ble beundret for sin stabilitet og måtehold, ble et globalt skrekkeksempel.
Med utgangspunkt i virkelige overskrifter, grundig research og omfattende intervjuer avdekker den anerkjente journalisten Tristin Hopper de bisarre feiltrinnene og politiske eksperimentene som har bidratt til at Canada har satt en ny global standard fordysfunksjonalitet. Eksemplene er legio: eiendomsboblen som aldri sprekker, orwellske internettreguleringer, skadereduksjonspolitikk som eskalerer skadevirkningene, offisielle helseretningslinjer som anbefalte bruk av glory holes i en pandemi, og et løpsk eutanasisystem som inspirerte Wall Street Journal til å erklære: «Welcome to Canada, the Doctor Will Kill You Now.»
Don’t Be Canada er like tankevekkende som den er komisk, og den tar for seg de kaskadeaktige konsekvensene av ekstrem politikk og forteller den tragiske historien om et land som tok sin rikdom, toleranse og funksjonalitet for gitt.
Kampen om Europa setter søkelyset på den historiske betydningen av den pågående krisen i eurosonen. Thomas Fazi argumenterer for at elitene i Den europeiske union (EU) har utnyttet finanskrakket til å presse gjennom en skadelig nyliberal politikk, som undergraver det sosiale samholdet og viktige offentlige tjenester.
Med utgangspunkt i et stort antall kilder argumenterer Fazi for at EUs innstrammingspolitikk ikke bare er et utslag av politisk og ideologisk kortsynthet, men en del av elitenes langsiktige prosjekt for å fjerne de siste restene av velferdsstaten og fullføre det nyliberale prosjektet.
I tillegg til å være en inntrengende kritikk av EU og valutaunionen i sin nåværende form, presenterer Kampen om Europa et program for progressive reformer og skisserer hvordan Europas borgere og arbeidstakere kan gjennomføre en radikal omorganisering av EUs institusjoner.
Hundretusener av euro fra påståtte bestikkelser gjemt i en koffert. Slettede tekstmeldinger som beskriver avtaler verdt milliarder av euro. Det mangler ikke på dramatikk i EUs uoffisielle hovedstad. Hvordan er dette mulig? Og hvordan holder vi «Brussel» under kontroll?
Dette er avgjørende spørsmål for det spirende demokratiet som EU er – særlig nå som ledere med liten interesse for demokratiske verdier kommer til makten i stadig flere medlemsland der avstanden mellom den gjennomsnittlige europeiske borger og byråkratiet i Brussel er enorm.
Hvem er vaktbikkjene som kontrollerer EU? Og hvordan kan de skape en motvekt til den hermetiske makten i Brussel?
I denne boken avslører den undersøkende plattformen Follow the Money hvordan vaktbikkjene i avgjørende øyeblikk har sett hjelpeløst til fra buret sitt. Who’s watching Brussels? er en lidenskapelig bønn om et europeisk tilsyn med skarpe tenner.
Hvordan en liten håndfull transnasjonale gigantselskaper har dominert sektoren for innsatsvarer til landbruket, hvorfor det er viktig, og hva som kan gjøres med det.
Hvert år selges det landbruksmaskiner, gjødsel, såkorn og plantevernmidler til en verdi av hundrevis av milliarder dollar til bønder over hele verden. Selv om innsatsvarer til landbruket utgjør en enorm sektor i den globale økonomien, kontrolleres brorparten av dette markedet av et relativt lite antall svært store transnasjonale selskaper.
Den høye konsentrasjonsgraden blant disse gigantene er slående, tatt i betraktning at innsatsvarer til landbruket for bare noen få hundre år siden ikke engang var markedsførte varer. I Titans of Industrial Agriculture forklarer Jennifer Clapp hvordan vi kom derfra og hit, og skisserer de kreftene som muliggjorde denne ekstreme maktkonsentrasjonen og det industrielle landbrukets forankring.
Clapp avslører at selskapene som tok seg til topps i disse sektorene, nøt godt av distinkte markeds-, teknologi- og politiske fordeler som går hundre år eller mer tilbake i tid, og som gjorde det mulig for dem å utvide virksomheten gjennom fusjoner og oppkjøp som gjorde dem enda større og mektigere.
Denne dynamikken er viktig fordi selskapene på toppen lenge har formet den industrielle jordbrukspraksisen, som i sin tur har skapt enorme sosiale, økologiske og helsemessige konsekvenser for planeten og fremtidens matsystemer.
I tillegg til å analysere hvordan disse problemene har oppstått og manifestert seg, tar boken for seg den siste tidens innsats for å gjøre noe med bedriftenes makt og dominans i matsystemene, og vurderer utsiktene til endring.
Titans of Industrial Agriculture er blant de første bøkene som undersøker de dype røttene til bedriftsmakt i landbruket, og den bidrar til å belyse hvordan bedriftsaktører har oppmuntret til «lock-in» av det industrielle landbruket, til tross for alle de kjente sosiale og økologiske kostnadene ved dette.
Vi har mer og mer kunnskap, men mindre og mindre forståelse. Teknologi reduserer risiko, men er selv opphav til nye farer. Teknologi forenkler livet, men gjør det også vanskeligere. Livet er blitt lettere å leve, det krever en mindre grad av fysiske anstrengelser, og vi er stort sett bedre skjermet for vær og vind. På den annen side stilles vi overfor flere valg, og teknologien skaper en rekke nye problemer for oss. Stress og forventningspress ligger på et høyere nivå enn tidligere, og beslutninger fattes på et dårligere grunnlag siden verden er blitt mer kompleks. Mangelen på helhetsforståelse er prekær, og den vil ikke bli bedre hvis vi gir i fra oss evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
“Det finnes studier som tyder på at hyppig bruk av KI-verktøy fører til at brukernes evne til kritisk og rasjonell tenking reduseres, at de mister evnen til kritisk evaluering av informasjon, og at de begynner å stole for mye på at teknologien skal løse problemer og ta avgjørelser for dem. Problemet er en innebygd, selvforsterkende mekanisme i bruken av generativ KI. KI-en finner på ting som høres bra ut, og fordi vi overgir vår kritiske sans til den blir vi stadig dårligere rustet til å avsløre den.” (1)
“Å la studenter bruke språkmodeller som ChatGPT i akademisk arbeid senker prestasjonene deres, trener dem å prokrastinere, og fører til kognitiv svikt. Å løse oppgaver med ChatGPT svekker kognitive evner som hukommelse, blant annet fordi automatiseringen av oppgaveløsning fjerner muligheten for kritisk tenking. Utfordringen med det burde være åpenbar.
Så med dette på bordet, hvorfor later enkelte fremdeles som om det «haster» å omfavne KI i skolen? Linda Hofstad Helleland fra Høyre beskriver seg som en teknologi-optimist, men det er lite ved teknologien som gir grunn til optimisme, snarere fremstår en slik holdning som naiv og ukritisk.
Jeg har allerede skrevet (litt humoristisk) om svakhetene ved en språkmodell som både dikter opp ting om og nekter å forholde seg til virkeligheten, og (mer alvorlig) om de etiske skyggesidene ved ulike KI-modeller.
Samtidig har ingen av disse problemene faktisk blitt løst — alle premissene beskrevet der kaster fremdeles skygger over enhver KI-bruk. Det er ting som haster med KI, men det er ikke de tingene Hofstad Helleland insisterer på. I profittorienterte sektorer, er nyvinningene fra den første bølgen av KI-løsninger allerede på vei ut igjen. Den revolusjonerende fastfood-KI-en viste seg for eksempel å være avhengig av menneskelig overoppsyn for å fungere — så hva er da vitsen?
Etter hvert som flere og flere KI-løsninger viser seg å være lite annet enn det 21. århundrets mekaniske tyrkere — påståtte automatoner hvor et skjult menneske egentlig gjør maskinens jobb — så er det kanskje mer relevant å snakke om hva vi egentlig ser for oss å oppnå ved å implementere KI-løsninger på kryss og tvers.
Hva vil vi egentlig, hvis målet ikke er uselvstendige studenter med sviktende hukommelse?
For å forlate vitenskapen og bevege oss inn i spekulasjonen, så virker det frenetiske behovet for å omfavne KI-teknologier som en psykologisk respons på frykten for å være akterutseilt.
Vi har nok allekjent på det: Dypt i underviserens psyke lurer alltid frykten for å fremstå utrangert og gammeldags. Alle husker selvfølgelig den ene læreren eller foreleseren som hardnakket fortsatte å bruke forrige generasjons undervisningsteknologi lenge etter at den fremstod komisk utdatert, enten teknologien var TV og VHS-spiller på hjul, lysbilder eller overhead.
Selvfølgelig vil ingen være den stereotype læreren som ikke får til å skru på projektoren eller ikke vet forskjellen på en HDMI- og VGA-kabel.
Vi kan likevel ikke helgardere oss mot å potensielt fremstå akterutseilte en gang i fremtiden ved å ukritisk omfavne all ny teknologi. Da risikerer vi i stedet at uinformerte og forhastede valg på vegne av dem vi skal undervise.
Ved å begynne med konklusjonen om at språkmodeller ikke bare må inn i skole og studier, men at det haster — og så jobbe oss bakover for å rettferdiggjøre det etterpå, risikerer vi i stedet å gjøre en generasjon med elever og studenter en enorm bjørnetjeneste. Det tok 20 år før pendelen svingte tilbake og vi fikk en offentlig og politisk reaksjon på den storstilte digitaliseringen av skoleverket — kanskje vi ikke skal gjenta det mønsteret med implementeringen av KI-verktøy?” (2)
“Ikke bare øker Kunstig intelligens produktiviteten – den kan også svekke evnen din til kritisk tenkning. Studien omfatter 319 kunnskapsarbeidere og avdekker at jo mer de stolte på AI, desto mindre tenkte de selvstendig. I stedet for å analysere og reflektere over informasjon, flyttet de fokuset mot «informasjonssjekk, responsintegrasjon og oppgaveledelse».
Studien peker også på at AI kan gjøre oss mer sneversynte – de som brukte AI til kritiske oppgaver, produserte «et mindre variert sett av resultater» enn de som jobbet uten.
Likevel er det ingen tvil om at AI-verktøy som ChatGPT – som Microsoft for øvrig eier en betydelig andel av – kan bidra til økt effektivitet. Forskerne advarer imidlertid mot å bli for avhengige av teknologien.” (3)
“Vi ble ikke dummere av kalkulatoren, men vi sluttet å pugge gangetabellen. Nå gjør AI det samme med langt flere oppgaver. Verktøyene kan gjøre det enklere å løse oppgaver raskt – men også friste oss til å hoppe over tenkingen. Hvis vi lar språkmodellen skrive konklusjonen for oss, mister vi kanskje det viktigste: Selve evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
Det kan være viktig å ha med seg når vi vet at AI også kan forsterke våre eksisterende fordommer og feilslutninger, uten at vi merker det. Derfor må kritisk tenkning bli en ferdighet vi trener aktivt – ikke noe vi tar for gitt. Spørsmål som “hvem har laget modellen?” og “hva slags bias kan ligge bak?” må bli like naturlige som å dobbeltsjekke en kilde i en skoleoppgave.
AI kan være en kraftfull assistent, men den er fortsatt bare det, en assistent. Vi må lære folk å samarbeide med teknologien, ikke bli styrt av den. Det betyr at kritisk tenkning må trenes, både i klasserommene og på arbeidsplassene, og vi må ha strukturer og regler som sikrer transparens og ansvarlighet.” (4)
“- Jo flinkere teknologien blir til å løse problemer, desto større er risikoen for at vi selv blir dårligere til det samme, skriver Jarle Hildrum, direktør i Deloitte Consulting Norge.
På 1980-tallet oppdaget filosofen James Flynn at gjennomsnittlig IQ i industriland hadde økt jevnt over et århundre, et fenomen kjent som Flynn-effekten. Økningen ble delvis forklart med spredning av vitenskapelige begreper gjennom utdanning og massemedier, som hjalp mennesker å forstå og løse komplekse problemer.
Men ny forskning advarer om at økt bruk av generativ KI kan føre til en svekkelse av vår kollektive intelligens. Når vi overlater tenkning og problemløsning til KI, får vi færre muligheter til å trene vår egen kognitive kapasitet. For eksempel kan skriving, en viktig form for hjernetrening, bli nedprioritert når KI overtar skriveoppgaver. KI genererer også homogene tekster, noe som kan redusere tilgangen til unike og varierte ideer, og bruken av KI til problemløsning kan svekke læring og hukommelse, spesielt blant elever og ansatte.
Selv om KI gir store muligheter til å effektivisere arbeid og frigjøre tid, kreves ansvarlig bruk for å beskytte vår intelligens.
Bare gjennom samhandling og systematisk tilnærming kan samfunnet utnytte KI-teknologiens potensial og samtidig adressere sikkerhetsutfordringer. Riegler oppfordrer til en nasjonal “dugnad” for å sikre at KI brukes riktig og effektivt.
Kunstig intelligens bruker store mengder energi og vann. KI er ikke et leketøy, mener flere KI-forskere.
KI bruker store mengder energi og vann, noe som har vekket bekymring blant forskere. Generative KI-verktøy som ChatGPT, som bruker datasentre for å prosessere forespørsler, krever betydelige ressurser, spesielt vann for å kjøle serverne.
Én samtale med ChatGPT kan for eksempel forbruke opptil en halv liter vann, avhengig av datasenterets plassering og kjølingsmetoder.
Forskere som Leonora Bergsjø (HiØ) og Signe Riemer-Sørensen (Sintef) oppfordrer til mer bevisst bruk av KI og strengere regulering for å redusere sløsing på mindre nødvendige aktiviteter som underholdning. Norge satser på grønn KI og bærekraftige datasentre, men det er fortsatt utfordringer knyttet til å kartlegge KI-teknologiens fulle miljøpåvirkning.
FN har også uttrykt bekymring over KI-brukens økende belastning på globale vannressurser, særlig i tørkerammede områder. Etterspørselen etter KI forventes å øke kraftig, og forskere mener at etiske og bærekraftige retningslinjer må utvikles for å håndtere miljøkonsekvensene.” (5)
“Kunstig intelligens (KI) kan være et fantastisk hjelpemiddel for læring, men også et verktøy som gjør elevene dummere. Det er utfordrende å få elevene til å legge bort mobilen og la være å se på film i timen. Nå er utfordringen også å finne ut av om det er «Per», «Live» eller ChatGPT som har løst oppgavene de leverer, de som kan avgjøre sluttkarakteren.
Muligheten for at KI kan gjøre skrivejobben, blir for fristende for mange unge. Konsekvensen kan være at skriveferdighetene blir svekket, på samme måte som at leseferdighetene er blitt svekket i møtet med det digitale.
Men brukt riktig kan KI være et verktøy som hjelper elevene. Med 30 elever i klassen er det behov for en assistent som kan gi raske svar tilpasset den enkelte elevs nivå. Dessuten kan KI være nyttig for elever som i liten grad får hjelp hjemme til skolearbeidet. ChatGPT kan dessuten være en glimrende skrive-coach.
Dessverre kan KI også bidra til et nytt klasseskille. Noen elever vil, gjennom foreldrene, ha tilgang til mer avanserte språkmodeller som krever betalingsabonnement. Skolen kan her spille en utjevnende rolle, men det vil koste.
I min idealverden er skolen i front både når det gjelder å ta i bruk KI, men også når det gjelder å være kritisk til KI. Hvis skolen skal forholde seg til denne nye virkeligheten, må vi ha en strategi. Vi trenger møteplasser, og vi trenger kompetanseheving hos dem som skal møte barn og de unge.
Når skolen har stått foran andre utfordringer, som mobbing eller dalende ferdigheter i matematikk, har man hatt strategier. Man har pekt på utfordringene, satt inn ressurser, ikke bare laget noen retningslinjer på nettsider.
Skolen plikter å forberede barn og ungdom på fremtiden. Skepsis eller mangel på kompetanse bør ikke være et hinder for at KI benyttes i undervisningen. Vi har håndtert ny teknologi før, som med kalkulatoren i matte og internett i alle fag. Det bør nok en gang være mulig å tilpasse seg. Men handlekraft og en pedagogisk strategi er nødvendig. (6)
“Hva skjer når vi blir mer avhengige av teknologi for å hente svar, og hva betyr det for språk, kultur og intellektuell integritet i fremtiden?
I en innsiktsfull artikkel for Epoch Times stiller Jeffrey A. Tucker spørsmålet om kunstig intelligens (KI) vil øke menneskelig intelligens eller om det vil føre oss inn i en mer passiv og mindre intellektuelt krevende tilværelse. Hans refleksjoner fremhever både fordelene og de dype utfordringene som følger med denne teknologiske revolusjonen.
Tucker starter med å undre seg over den bekvemmeligheten og myndiggjøringen som KI tilbyr. Med verktøy som gir oss umiddelbar tilgang til enorme mengder kunnskap, er KI utvilsomt en berikelse i hverdagen. Muligheten til raskt å hente informasjon og forbedre vår forståelse av nesten hvilket som helst emne er imponerende. Men som Tucker påpeker, kommer disse fordelene med betydelige forbehold.
Ved første øyekast virker det som om KI og dens utbredelse er i ferd med å skape en langt smartere verden. Informasjon er nå tilgjengelig for oss på en måte vi aldri har sett før, og potensialet for selvforbedring virker nærmest grenseløst. Men Tucker advarer om at den samme lettheten vi får tilgang til informasjon på, kan undergrave dypere intellektuell engasjement. Akkurat som GPS-systemer har gjort mange av oss dårligere til å navigere, kan også KI gjøre oss mindre avhengige av egen kritisk tenkning og problemløsning. Den enkle tilgangen til svar kan redusere insentivet til virkelig å forstå et emne eller utforske det i dybden.
For Tucker er skiftet i hvordan vi tilegner oss kunnskap både en velsignelse og en forbannelse. Internett og KI har gitt oss tilgang til en informasjon mengde uten sidestykke, men de har også betinget oss til å stole på eksterne kilder for svar. Den eldgamle prosessen med å lære, hvor informasjon ble søkt, internalisert og reflektert over, har blitt erstattet med raske, overfladiske møter med kunnskap. Denne bekvemmeligheten, som gjør livet lettere, har også fremmet en kultur preget av intellektuell lathet.” (7)
“Det er unektelig noe forlokkende med de generative språkmodellene, som villig svarer på nesten alt vi måtte lure på. Likevel er KI-teknologien langt fra feilfri. Generativ KI kan både hallusinere og produsere ukorrekt informasjon, og det er her vi må være på vakt hvis vi jobber med tekst og fakta.
Det kan virke som om vi har blitt fartsblinde i troen på KI – både når det gjelder hva KI kan utføre av oppgaver, og hvilken kompetanse det kreves av oss som brukere.
Generativ KI har fått flere av oss til å sperre opp øynene. Vi lar oss fascinere av raske svar og nikker anerkjennende til dens intelligens. Dens kunstige intelligens, for å være presis.
Vi må anta at KI-teknologien vil bli bedre og hallusinere mindre. Men intelligensen blir ikke mindre kunstig av den grunn – den blir bare vanskeligere å skille fra menneskelig intelligens.
Så la oss ikke komme dit at vi blir dummere, jo smartere KI blir.” (8)
“Kritisk tenkning har fått særlig betydning i møte med det digitale, og blir videre relevant i møte med kunstig intelligens som del av skoleverden. Spesielt med tanke på formuleringen til Kunnskapsdepartementet (2017): Elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles. Også i formuleringen av formålsparagrafen utpekes Kritisk tenkning ved:
Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad» (§1-1, Opplæringslova, 2008). Skolens oppdrag som står nedfelt i formålsparagrafen og læreplanens overordnet del handler blant annet om å legge til rette for undervisning og læring som bidrar til at elever kan utvikle deres evne til kritisk tenkning som en del av skolens utdannings- og danningsoppdrag. Kritisk tenkning forstås ofte som en forutsetning for å kunne ta aktivt del i et demokrati, og anses dermed som et danningsideal.
Spørsmålet om KI som uttrykk for instrumentell fornuft krever en dypere forståelse av hvordan teknologi ikke bare fungerer som et verktøy for effektivitet og ytelse, men også hvordan det former menneskelige verdier, adferd og beslutningsprosesser.
KI har vekket stor debatt og det råder ulike diskurser om hvorvidt dette er et gode eller et onde som verktøy i skolen. Bekymringer som meldes rundt økt digitalisering i skole og bruk av kunstig intelligens er eksempelvis knyttet til elevenes personvern, lese- og skrive- og leseferdigheter, elevenes evne til digital dømmekraft, elevens læring, utvikling og danning og kanskje spesielt hvordan bruk av kunstig intelligens kan påvirke elevenes evne til kritisk tenkning og refleksjon.
KI blir av flere unge brukt som både kunnskapskilde og læringsverktøy, og av den den grunn bør det være en viss kritisk refleksjon rundt bruken, ettersom den raske tekstgenereringen ikke nødvendigvis bidrar til læring eller sann informasjon. KI bør brukes til å komplementere og forbedre, snarere enn å erstatte menneskelige evner i utdanningen.
Vår forforståelse ligger på et fundamentalt nivå, der alt vi sier, tenker og handler skjer som følge av vår forforståelse. Dette gjelder også for tolkning, hvor vi leter etter mening i det skjer og er rundt oss. Vi går inn i situasjoner med erfaringer og kunnskap som utgjør vår forforståelse, det som videre utspiller seg i situasjonen vil være en kilde til informasjon vi kan fortolke og dermed også ta med oss videre i vår forforståelse. Dette blir altså en veksling frem og tilbake mellom forforståelse og fortolkning. Med andre ord kan man si at vi til enhver tid legger sammen deler som til slutt utgjør en helhet. Det er denne prosessen som også foregår når vi leser en tekst. Våre erfaringer og kunnskaper ligger som en forforståelse i møte med teksten. Samtidig inneholder teksten ny informasjon og mening som vi fortolker på bakgrunn av det vi allerede kan og har erfart (vår forforståelse). Denne vekslingen mellom forforståelse og fortolkning vil skape forståelse av en helhet.
Generativ kunstig intelligens som for eksempel ChatGPT utfordrer en del pedagogiske og utdanningspolitiske spørsmål. Som allerede nevnt finnes det en del bekymringer for effekten av KI. Spesielt i forhold til formingen av instrumentell fornuft. Kort fortalt handler den om en fare for å skape en avhengighet til GKI, der en som elev kan eksempelvis stoppe med skriving fordi chatboter kan gjøre skrivingen for eleven. Konsekvensene av denne avhengigheten er at en selv mister prosessen av kreativitet og skapelse, og dermed erstatte dannende prosesser med tekniske. Noe i skriveprosessen går tapt, noe som kan skape en underordning og avhengighet til en ytre-autoritet (maskiner), som igjen undergraver kraften til kritisk tenkning. Funn som indikerer svekkelse av kritisk tenkeevner er i sammenheng med dannelsesidealene alvorlige konsekvenser med bruken av KI.
Mulighetene som KI og spesielt generativ KI bringer til skolen er mange. Dette vil ha konsekvenser for danningsprosesser som fordrer kritisk tenkning. Det vil kunne fungere i samsvar med utvikling av kritisk fornuft eller av instrumentell fornuft. Spørsmålet er i hvilken grad de forskjellige formene for fornuft blir vektlagt.
Elever kan effektivisere visse læringsprosesser som for eksempel i tekstproduksjon, men står i fare for å gi fra seg de verdifulle prosessene som handler om å danne elevene til kritisk tenkende individer. Det å selv være en aktiv del av sin egen dannelsesprosess, heller enn å overlate ansvaret til KI, gjør at elever utfordres til å tenke selv gjennom aktiviteter og oppgaver.
Det er et behov for bredere samfunnsdialoger omkring dannelseskonsekvensene av KI i utdannelse og dannelse. Slike dialoger bør involvere et mangfold av stemmer fra ulike sektorer i samfunnet som er med på å sikre at implementeringen av KI tjener offentlige og demokratiske interesser, ikke bare teknologiske og økonomiske mål.
Fremtidig forskning bør undersøke hvordan pedagogisk praksis kan tilpasses for å bedre harmonere med teknologiske fremskritt og samtidig opprettholde et fokus på elevenes danning. Det er essensielt å anerkjenne og adressere de pedagogiske utfordringene som oppstår i spenningen mellom teknologisk effektivitet og pedagogiske idealer.
Ved å vedlikeholde en kritisk tilnærming til bruk av KI i utdanningen, og i dannelsesprosesser generelt kan vi sikre at teknologien benyttes på en måte som støtter og beriker elevenes danning, fremfor å begrense den. Vi må arbeide for at teknologi i utdanning ikke bare blir et verktøy for effektivitet, men også et middel for å fremme personlig vekst, slik at vi kan opptre som autonome mennesker med evne til kritisk tenkning.” (9)
ChatGPT har «knust Turing-testen», altså at ChatGPT klarer å lure mennesket til å tro at den er menneske.
Tror du at falske nyheter er et nytt verktøy som myndighetene nå bruker for at vi ikke skal stille spørsmål ved hva de gjør og inkompetansen deres, da tar du feil. Dette er noe som har pågått i århundrer for å stikke kjepper i hjulene til ytringsfriheten, bare se denne videoen her.
Det er ikke vanskelig å se om noen mangler selvinnsikt og tror at de har greie på politikk eller at de har greie på hva som skjer i samfunnet. Når man gjentar det som blir sagt på TV, i radio og i aviser, da er man ingen ekspert, men en videreformidler. Når man i tillegg bruker hersketeknikker der man tar mannen i stedet for ballen da er man ikke bare en pappegøye man er også feig, fordi man viser at man ikke er interessert i å formidle sannheten.
Men det behøver selvølgelig ikke å være slik at man gjør det med vilje, det er fullt mulig at man når man formidler propaganda og løgner og ikke klarer å se forskjell på sak og person at man gjør det fordi man tror på propagandaen og løgnene man har tatt til seg og at man rett og seltt ikke forstår at man bruker hersketeknikker. For det er nemlig ikke slik at hvis man stempler noen som konspirasjonsteoretiker så har man vunnet en debatt eller diskusjon, selv om mange oppriktig tror det.
Slike individer ser popagandaen og løgnene på den en siden, men mangler fullstendig evnen til å se at den også finnes så og si overalt. Alle land og alle statseide medier driver med propaganda, man finner det til og med i lærebøkene på skolene der barna våre går, ja til og med barne TV driver med indoktrinering. Det er ikke bare politikerne i utlandet eller i de partiene man misliker som lyver og manipulerer, politikeryrket er det yrket som flest narsissister og psykopater trekkes mot.
I de aller fleste tilfeller så får man presentert to sider av en sak, der alle de andre perspektivene er fullstendig utelukket. Ja, for det er ekstremt sjeldent at det kun er to sider av en sak, i de fleste tilfeller så er det mange. Og for å kunne se de andre perspektivene så må man i mange tilfeller ha satt seg inn i en sak over lang tid, kansje man må ha sett på den i årevis for å forstå hva den egentlig handler om. Men det er de færreste interessert i, de nøyer seg med å se på et to minutters nyhetsinnslag på NRK eller TV 2 og så får de det for seg at de vet mere om en sak enn de som faktisk har satt seg grundig inn i den, og de avslører seg selv ved å ta mannen i stedet for ballen der hersketeknikker er normen og ikke unntaket.
Hvis man har opparbeidet seg en del kunnskap, som ikke stemmer overens med den aksepterte virkeligheten, så for guds skyld ikke vis at du har den kunnskapen blant dem som ikke har den. Da vil de lure på om det er noe galt med deg, for din kunnskap er ikke kompatibel med deres og de vil konkludere med at du er feilinformert, fordi du ikke har godtatt det som er å lese i dagens avis, eller fordi du ikke har trodd blindt på nyhetene du har hørt på radio og sett på tv. Flertallet vet ikke hva hersketeknikker er for noe og de har heller ingen ide om hva propaganda og indoktrinering er og hvordan det virker på oss, selv om det er det de tar til seg dagen lang året rundt. Hersketeknikker og propaganda er for dem synonymt med fakta.
Det eksisterer et hav med informasjon (og det mener jeg bokstavelig), og man bruker så en liten skje til å hente informasjonen opp ifra dette havet med, og konkluderer så med at i den skjea så ligger sannheten, mens det som er igjen i havet, det er irrelevant.
De som sitter med makten har også makt til å avgjøre hva som er god kunnskap for deg og meg, hva som burde sees på som sannhet og hva som ikke burde sees på som sannhet.
Blant de viktigste organisasjoner til å spre denne kunnskap er skolen og massemedia. En vesentlig del av deres oppgave er å glatte over, dempe ned, stå vakt om lov og orden på de herskendes betingelser. Med andre ord: Å spre borgelig ideologi:
Man kan la være å ta opp avgjørende spørsmål som angår oss alle. Man kan mystifisere hendelser til tekniske spørsmål som bare eksperter kan uttale seg om, som gjøres så komplisert at vanlige folk ikke kan forstå de ganske enkle spørsmålene og svarene i saken(e).
Man kan gi en forvrengt historieundervisning – Et eksempel er den historieundervisning som handler om konger, statsledere, hærførere og årstall da folk ble kommandert til å slå hverandre ihjel, istedet for å ta opp de virkelige drivkreftene i historien.
Man kan blåse opp hendelser som knapt er verdt å kalles nyheter eller hendelser, for å tilfredsstille folks sensasjonsbehov. Noe må vi ha å prate om når vi ikke får informasjon om viktige ting som angår vårt liv og vår eksistens.
Hvordan skal folk kunne se sine konflikter klart når autoritetene på livsvisdommens område oppfordrer dem til å se bort fra vesentlige sider i livet som makt og økonomiske ressurser og svelge den aggresjonen som skapes av klasseskillet og presset fra overordnede ?
Jeg reagerer på at man oppfører seg som om man ikke har en tusenårig historie å bygge på, og at man fortsetter å overse en rekke vitenskapelige arbeider utført av enere gjennom tidene, også i vår tid, fordi disse eneres syn og forskningsresultater gikk/går imot den kompakte majoritets synsmåter.
Det som trengs, er at vi åpner oss for nytenkning, for erkjennelse som allerede foreligger, om enn utenfor de opptråkkede stier og vanetenkningens slappe og sløve verden. De fleste av oss vet mye om det uvesentlige, men det vesentlige vet vi ikke mer om enn et lite barn. Ensidighet kan overalt føre til at man er med på å rive ned på den ene kant, hva man forsøkte å bygge opp på en annen.
Livet og utviklingen krever av oss, enten vi er vitenskapsmenn, leger, øvrighet eller den alminnelige mann i gata, at vi ser vårt ansvar for våre barns fremtid og menneskehetens utvikling. Vi er nødt til å tenke i nye baner, hele vårt livs og verdens bilde er overmodent for radikal revisjon.
Ofte har livet måtte bryte seg vei utenfor den kompakte majoritets rekker, gjennom foregangsmenn og kvinner som våget å stå på egne ben og tenke selvstendig, og ofte har disse måttet kjempe en til synelatende håpløs kamp mot den organiserte vanetenkning.
Men historien vil alltid, før eller siden, felle sin dom, og det vil komme frem i dagens lys hva som er sannhet, hva som er vesentlig, og hva som brakte mennesket framover.
Det er ikke veldig rart at verden er som den er, at ingenting forandrer seg og at alt er ved det vante når folk flest foretrekker å få servert løgner på en høflig måte enn å få servert sannheten slik den faktisk er gjennom mennesker som er engasjerte og viser sitt sanne jeg.
Folk flest vil ikke se gjennom maskene til løgnerne som holder verden i status quo. Nei de vil ha flere løgner, slik at den fiktive realtiteten de har opparbeidet seg gjennom indoktrinering fra media og utdanning, gjennom den politiske korrektheten og de etablerte sannhetene de tror er synonymt med de virkelige forhold blir opprettholdt. De tviholder på den, og ingen relevant dokumentasjon kan få slike menneskers holdninger til å endre seg.
De ferdig lagde konklusjonene er og blir deres sannhet som de høflig får servert av løgnere som er uklanderlig kledd. Sort/hvite svar og uttalelser, som hvis man bare hadde skrapet litt i overflaten på dem, ville gitt en indikasjon på at det er noe som skurrer, men som allikevel blir ansett som logiske sluttninger av en folkemasse som godtar alt de får servert og som aldri stiller spørsmål uansett hvor ulogisk det de blir fortalt måtte være. Videreformidlerne av etablerte sannheter blir sett på som sannsigere. Overbevisningens kunst står i en mye høyere kurs enn det fakta og dokumentasjon gjør.
“Er det bare meg, eller er det flere som river seg i håret over hvordan TV- og radiodebattene har utviklet seg? Jeg tror vi er flere. En gjenganger i samtaler med kolleger og venner handler nemlig om en felles frustrasjon over hvordan ledende radio- og tv-debatter i stadig mindre grad bidrar til å få fram kunnskap og løfte de viktigste spørsmålene. Det handler om alt fra hvilke saker som løftes, hvordan de diskuteres og ikke minst sammensetningen av debattdeltakere i programmene.
Debattformatet tjener sin hensikt dersom formålet er å få fram forskjellige saklige synspunkter i en sak. Gjennom å belyse temaet fra ulike sider blir det enklere for publikum å gjøre opp sin egen mening.
For at formatet skal virke opplysende for publikum er det viktig at noen grunnregler følges. For eksempel at det er fokus på sak, ikke person. At man forholder seg mer til fakta enn til følelser, og setter ned foten når noen utfordrer fakta. Debattleder skal være nøytral og utvise respekt, det samme gjelder debattantene seg imellom.
De stiller spørsmål som skal bidra til å tydeliggjøre argumentasjonen slik at seerne og lytterne får best mulig informasjon, som i sin tur gjør dem i bedre stand til å ta informerte valg. Slik kan debattene også være med på å styrke demokratiet.
De siste årene har jeg imidlertid merket en dreining i dette, som for min del har gjort at disse debattarenaene oppleves som stadig mindre lærerike og interessante. Det handler om flere ting, men starter ofte med redaksjonenes valg av saker.
Jeg mener nemlig at debattredaktører stadig oftere velger temaer med følelsesmessig sprengkraft og dermed bidrar til å forsterke det som framstår som oppkonstruerte debatter på bekostning av viktigere saker med større konsekvenser for folk og samfunnsutviklingen. Saker ser ut til å bli valgt på grunnlag av hva som får mye klikk i sosiale medier – kanskje i den tro at det vil generere flere lyttere.
I tillegg er fokuset ofte på person snarere enn sak, spesielt i saker som vedrører enkeltskjebner. Personlig erfaring sidestilles med sannhet, slik blir vi sittende å ta moralsk side i konflikten, uten å nødvendigvis forstå sakskomplekset. Dette gjelder blant annet ofte i saker som er betente fra før, eksempelvis vedrørende innvandring, klima og sikkerhetspolitikk.
Formen på diskusjonen er imidlertid også en utfordring, etter min mening. Gjentatte avbrytelser og hakkete form går på bekostning av god meningsbryting. Som om vi har blitt mer opptatt av kontroverser og motsetninger enn saklige argumenter. Kanskje vel så er tendensen til å sammenstille fakta med mening.
I en tid hvor forskning og fakta i større grad undergraves og delegitimeres, er dette blitt en reell utfordring og et problem for demokratiet der det er essensielt at politiske beslutninger nettopp bygger på godt kunnskapstilfang.
Mediene besitter mye av den agendasettende makten i samfunnet. De er således sentrale aktører i det norske demokratiet. Et velfungerende demokrati forutsetter en oppegående befolkning. NRK er i en særstilling her og kan fungere som et flaggskip for både mer opplyst dialog og debatt.
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Påstander blir mer og mer ansett som dokumentasjon, videreformidling er synonymt med fakta. Å nevne at forskere har funnet ut ditten og datten, uten å nevne at det er like mye korrupsjon innenfor forskning som det er ellers i næringslivet, politikken og andre steder der korrupsjon florerer, det taes ikke med i betraktningen.
En ekspert som forteller oss noe vet jo hva han eller hun snakker om, og da må det selvfølgelig være riktig, for det er ikke nødvendig å sjenke den andre eksperten en tanke som mener akkurat det motsatte av det den foretrukne eksperten så bastant har fortalt, og som heller aldri ble invitert for å berette en annen side av saken.
To motstridende meninger vil jo stikke kjepper i hjulene for påstandene, og på den måte skape tvil om hva som er fakta, som igjen vil føre til at man må bruke de små grå og finne frem detektiven i seg.
Vi tror at det nyhetsformidlerne på tvn og radio lirer av seg det er harde fakta, vi ser ikke bak deres masker, forstår ikke at manuset de leser det får de betalt for å lese opp, en betaling som innbefatter visse ansiktsutrykk, kroppsspråk og tonefall for å få det hele til å virke mest mulig overbevisende.
Ord som høyreekstremist, konspirasjonsteoretiker kompletert med henvisninger til saker og nettsider som blir påstått å være høyreekstreme og konspiratoriske brukes som hersketeknikker og latterliggjøring for å kneble meningsmotstandere. Påstandene blir av mange som ikke vet hvordan man skal sjekke fakta, trodd på, nettopp fordi påstander er blitt den nye dokumentasjonen.
Det vil med reine ord si at den som roper høyest opp, den som er mest utspekulert, den som ikke eier skrupler og den om ikke tar fem flate øre for å lyve for å få det som han eller hun vil, de er seierherrene i et informasjonssamfunn. De fleste er dessverre for late til å sjekke opp de virkelige faktaene som man kan finne når som helst bare man har viljen til det.
Det å IKKE sjekke det som blir sagt, skrevet eller vist det gir påstander en innflytelse de ikke burde ha, det gir løgnene fritt spillerom og det innskrenker vår ytringsfrihet.
Neste gang noen sier at den eller den er høyreekstremist eller at vedkommende har besøkt en nettside som visstnok skal være høyreekstremistisk, så sjekk om disse påstandene stemmer, og sjekk også hvem det er som stempler nettsider og mennesker som blir påstått å være ekstremistiske og hvilken autoritet denne eller disse har til å stemple. Gjør man ikke det, så er man en av dem som bygger et samfunn der påstander er synonymt med bevis, og det vil før eller siden ramme en selv, selv om man har det fint og bra nå.
Lærer du å tenke eller blir du fortalt hva du skal tenke?
Oppmunterer skolen til nysgjerrighet eller tar den livet av den?
Lærer man kollektivisme eller individualsime i skoen?
Lærer man å forstå verden slik den virkelig er eller lærer man å forstå virkeligheten slik andre mener den er?
Lærer vi hva meningen med livet er på skolen, og hvis så er tilfelle, hvem sin mening om livet er det vi får servert, og hvordan kan vi vite om den meningen er den korrekte?
Våkner du opp om morgenen og gleder deg til å gå på skolen? Hvis ja hvorfor, hvis nei hvorfor? Og hvis du ikke gleder deg til å gå på skolen, hva skal til for at du gjør det? Og hvis du gleder deg, hva er det som gjør at du gjør det?
Hva skjer hvis du utfordrer det læreren og lærebøkene formidler? Hvordan kan man egentlig lære noe hvis man ikke stiller kritiske spørsmål til etablerte sannheter?
Synes du at det du lærer på skolen er interessant og lystig eller uinteressant og kjedelig?
Hvor mye av det man lærer på skolen får man brukt for i det praktiske liv?
Hvordan forbereder skolen ungene på det virkelige liv utenfor skolen?
Oppfordrer skolen deg til å stille kritiske spørsmål eller får den deg til å bli redd for å stille slike spørsmål?
Lærer man å bli klok og ta gode avgjørelser på skolen eller lærer man å gjøre som man blir fortalt at man skal gjøre?
Hvor bra er det for et barn å måtte sitte stille i mange timer å høre på noe han/hun overhodet ikke interesser seg for?
I det virkelige livet utenfor skolen så har man et uendelig antall av valgmuligheter, hvor mange av disse valgmulighetene eksisterer innafor skolene? Når man MÅ gjøre noe man ikke har lyst til time etter time år etter år, er ikke det mere en form for en straff enn utdanning og læring?
Hvis man er oppriktig interessert i noe, så er det uten tvil morsomt å lære og man lærer også mye raskere og det man lærer husker man også mye bedre. Hvor ofte er det tilfelle at det man lærer i skolen er lystbetont og morsomt?
Kan skolen sammenlignes med et fengsel?
Kan det være slik at skolen i ordets rette forstand ikke er en utdanningsinstitiusjon men en indoktrineringinstitiusjon?
Hva velger vi å gjøre når kroppen dør og vårt fysiske kjøretøy forlater oss og bevistheten går inn i en annen verden? Følger vi blindt, de/det som møter oss der eller tar vi egne kloke avgjørelser uten å bli manipulert av følelser.
I denne nye dokumentarfilmen får vi tankevekkende vitnesbyrd om manipulering, innhøsting og resirkulering av sjeler ved den fysiske døden. Reinkarnasjonens fallgruver er mange, og de færreste vet noe om dem. Det er nemlig ikke slik at det man ikke vet det har man ikke vondt av. I svært mange tilfeller så er det motsatt. Er man informert og forberedt så er det mye vanskligere å bli lurt.
Hva om den såkalte himmelen ikke er noen himmel, men et sted der det finnes manipulative vesner akkurat slik som her, der mange tar på seg en maske der de fremstiller seg som de gode mens de i realiteten er det helt motsatte. Ingen liker å bli lurt, men for å unngå det så må man sette seg godt inn i hvordan manipulatører og bedragere opererer og oppfører seg, uten slik innsikt, så vil man blir ført bak lyset.
Charles «Chase» Hughes er en ledende atferdsekspert innen militæret og etterretningstjenesten med 20 års erfaring i å utvikle de mest avanserte atferdskursene og taktikkene som finnes på verdensbasis. Hughes underviser elitegrupper, offentlige etater og politiet i atferdsvitenskapelige ferdigheter, inkludert atferdsprofilering, ikke-verbal analyse, oppdagelse av bedrag, avhør og avansert atferdsetterforskning.
Han har blitt kåret til en av de 40 beste administrerende direktørene under 40 år i USA i 2020 og en av de 20 beste administrerende direktørene i USA av CEO Weekly, og han har blitt omtalt som verdens ledende ekspert av Dr. Phil. I denne videoen her så beskriver han hvordan man avslører psykologiske operasjoner.
Kategori Spørsmål Eksempel Poengsum (1-5)
1. Timing. Kommer timingen mistenkelig eller sammenfallende med andre hendelser? F.eks. en historie om vannforurensning dukker opp under en bedrifts skandale eller politisk skandale.
2. Følelsesmessig manipulering. Fremkalles det frykt, raseri eller skyldfølelse uten solide bevis? F.eks. rapporter viser gråtende barn og/eller døende dyreliv, men unngår årsaker.
3. Ensrettede budskap. Er det repeterende nøkkelfraser og/eller ideer som formidles i alle hovedstrøm mediene? F.eks. alle medier bruker uttrykk som «enestående» og «tragedie som kunne vært unngått».
4. Mangler det informasjon? Er alternative synspunkter eller kritiske detaljer fraværende? F.eks. få kilder diskuterer tidslinjen og hvem som har gjort hva, eller hva som har skjedd.
5. Forenklede fortellinger. Er historien redusert til et rammeverk med «det gode mot det onde»? F.eks. skylder alt på noe eller noen, og ignorerer/utelater andre plausible muligheter.
6. Flokkmentalitet. Skapes det en «oss mot dem»-dynamikk? F.eks. uvaksinerte er farlige og en trussel, mens vaksinerte er gode ansvarsfulle individer som har gjort sin borgerplikt.
7. Overveldende autoritet. Er det tvilsomme «eksperter» som styrer narrativet? F.eks. kjendiser og individer som blir sett på som autoriteter men som ikke er eksperter på det saken handler om og som fremmer det ønskede budskapet.
8. Oppfordring til øyeblikkelig handling. Kreves det umiddelbare beslutninger uten refleksjon? F.eks. kampanjer som presser på for umiddelbare og raske politiske endringer.
9. Overforbruk av nyhet. Er hendelsen fremstilt som sjokkerende eller enestående? F.eks. så legger mediene vekt på hvor «sjokkerende» og «enestående» krisen er.
10. Er det økonomisk/politisk gevinst inne i bildet. Får mektige grupper uforholdsmessig store fordeler av det som formidles? F.eks. et selskap som tilbyr tjenester innenfor problematkiken/trusselen som det rapporteres om, og som driver lobbyvirksomhet for å få offentlige kontrakter.
11. Undertrykkelse av meningsmotstandere. Blir meningsmotstandere brakt til taushet eller negativt stemplet? F.eks. motstandere avfeies som «fornektere» eller ignoreres.
12. Falske dilemmaer. Presenteres det bare to ekstreme alternativer? F.eks. “Enten støtter du denne politikken, eller så bryr du deg ikke om miljøet.»
13. Gruppepress. Er det et press om å tilpasse seg fordi «alle andre gjør det»? F.eks. influensere i sosiale medier legger ut identiske hashtags og oppfordrer følgere til å bli med. Eller at man oppfordres til å legge ut profilbilde på facebook som forteller at man er vaksinert.
14. Følelsesmessig gjentakelse. Er det de samme emosjonelle triggerne som gjentas i alt for stor grad? F.eks. bilder av ødeleggelse og lidelse vises i det uendelige på TV og internett.
15. Utvalgte data. Presenteres statistikk selektivt eller utenfor kontekst? F.eks. Dramatiske tall deles uten at det forklares hvordan de er beregnet.
16. Logiske feilslutninger. Brukes feilaktige argumenter for å avfeie kritikere? F. eks. at kritikerne stemples som konspirasjonsteoretikere uten å gå i rette med poengene deres.
17. Produsert raseri. Virker raseriet plutselig og uten sammenheng med fakta? F.eks. virale memes eskalerer sinne raskt uten at det gis noen kontekst.
18. Innrammingsteknikker. Er historien formet slik at den styrer hvordan du oppfatter den? F.eks at krisen fremstilles som fullstendig forebyggbar, og systemiske faktorer ignoreres.
19. Raske atferdsendringer. Er det grupper som tar i bruk symboler eller handlinger uten klar begrunnelse? F.eks. at sosiale medier plutselig fylles av brukere som legger til vanndråpe-emojier på profilene sine.
20. Historiske paralleller. Speiler historien manipulative hendelser i fortiden? F.eks. at tidligere miljøkriser ble på samme måte brukt til å vedta omfattende, kontroversielle lover.
Poeng instruksjoner 1 = Ikke til stede/Ingen tegn på manipulasjon. 5 = Overveldende til stede. Tydlige, sterke tegn på manipulasjon.
Legg sammen din totale poengsum. Poengsumintervall/Tolkning:
0-25 Liten sannsynlighet for en PSYOP.
26-50 Middel sannsynlighet – se dypere.
51-75 Stor sannsynlighet – manipulasjon sannsynlig.
“Musikkterapi er en anerkjent metode innen psykologien for behandling av fysiske og psykiske lidelser. World Federation of Music Therapy ble grunnlagt i 1985 i Genova i Italia, nå med base i North Carolina, og det finnes over ni tusen sertifiserte musikkterapeuter over hele verden.
Musikk på en gunstig frekvens antas å redusere nivåene av stresshormonet kortisol og øke kroppens produksjon av antistoffet immunglobulin A. Selv vibrasjoner med lav intensitet har vist seg å ha en positiv effekt på personer med diagnosen osteoporose, og 40 hertz ser ut til å virke mot andre sykdommer. Musikk aktiverer nevroner mellom høyre og venstre hjernehalvdel, slik at hele hjernen aktiveres.
I 2024 holdt den britiske professoren Gloria Moss en tankevekkende presentasjon på konferansen Questioning Science i Notthingham. Her stilte hun spørsmål ved om kirker og katedraler egentlig var ment som steder for tilbedelse, eller snarere som steder for helbredelse gjennom lyd.
Teksten fortsetter under bildet
Utformingen og konstruksjonen av kirker og katedraler kan ha lagt til rette for akustiske effekter, mente hun, noe som kunne ha gitt gunstige resultater for menigheten, som et gigantisk felles lydbad. Hun pekte på hvordan de ekstremt lange pipene i de eldste orglene produserer overtoner, harmoniske toner og fine, lave, helbredende frekvenser.
Dessuten ligger lyden fra kirkeklokker på ultralydfrekvensen. Det hevdes at kirkeklokkene øker immunforsvaret og forkorter tiden det tar å bli frisk fra infeksjonssykdommer. Den unike spiralbanen til lydbølgen sies å ødelegge cellestrukturer i mikroorganismer, inkludert hepatitt, tyfus, influensa og kolera.
Under mange århundrer med epidemier i Europa ringte kirkeklokkene hele dagen. Kirke klokker antas også å virke på et fysiologisk nivå, de lindrer stress og ulike autonome dysfunksjoner forbundet med frykt, angst, søvnforstyrrelser og depresjon. Som med alle ting i denne verdenen er det tilsynelatende en dualitet på gang når det gjelder lyd. Den kan være et enormt effektivt våpen eller en fantastisk ressurs for menneskers helse og velvære.”
Her finner du en mere enn to timer lang video der Gloria Moss snakker om kirker og katedraler som helbredelsesentre.
Orginal artikkelen på engelsk, der du også finner bildene det refereres til i tektsten jeg har oversatt til norsk, kan leses her
Teksten fortsetter under bildet
“De ekstraordinære bevisene om synagoger og kirker: steder for helbredelse, ikke tilbedelse. Professor Gloria Moss vurderer synagogenes, kirkenes og katedralenes historie på nytt.
Einstein er berømt for å oppfordre til å «stille spørsmål ved alt». Nylig fant Heather Butler, psykologiprofessor ved California State University, ut at personer med bedre evne til kritisk tenkning hadde færre negative livshendelser enn de som bare var «intelligente». Så la oss gjenta Forbes-magasinets forslag om å fokusere på å forbedre evnen til kritisk tenkning i året som kommer.
Teksten fortsetter under bildet
Et godt sted å begynne i disse religiøse høytider er i kirker og synagoger. Hva finner vi når vi følger Einsteins råd? Hold deg fast mens vi ser nøkternt på bevisene og deretter vurderer om – og hvor spennende det ville være – disse institusjonene må oppfinnes på nytt for å oppfylle sine opprinnelige mål. La oss begynne med det eldste av disse gudshusene, synagogen, og deretter gå videre til kirken og katedralen.
Teksten fortsetter under bildet
Den gamle synagogen
Synagogen sies å være det viktigste elementet i det jødiske samfunnet, et element som er utenkelig uten synagogen, og den moderne synagogen er et sted for bønn der folk sitter på benker og fremsier bønner under ledelse av en rabbiner. Denne modellen er sammenfattet i den jødisk-ortodokse organisasjonen Chabads beskrivelse av synagogen, der det heter at formålet med synagogen er å «tilby et sted som gjør det lettere å utføre og forsterke den bibelske bønneplikten ved å tilføre den et fellesskapselement». Er denne oppfatningen historisk korrekt?
Ordet «synagoge» er faktisk en gresk oversettelse av det hebraiske ordet «Beit K’nesset», som betyr ‘forsamlingssted’, og ifølge nå avdøde Rachel Hachlili, professor i arkeologi ved universitetet i Haifa, var disse bygningene fra før år 70 e.Kr. «didaktiske læringsinstitusjoner samt forsamlings- og samfunnssentre, men ikke kult- eller tilbedelsessteder» (1997, s. 45).
Teksten fortsetter under bildet
Så hva kan vi lære om dem? Våre hovedkilder er Det gamle og Det nye testamentet, en inskripsjon fra den eldste synagogen i Jerusalem, historiske referanser og arkeologiske levninger og inskripsjoner. Når det gjelder Det gamle testamentet, er det en interessant referanse fra Samuelsboken (1, 3) som beskriver hvordan den unge Josef en natt lå «i Herrens hus …. hvor Guds ark var» og mottok flere budskap fra Gud. Hvis man ikke hadde hørt om noen som sov i en synagoge, ville man kanskje synes dette var merkelig, men ifølge «Theological Dictionary of the New Testament» (Botterweck, 1978, s. 434) «viser denne historien at inkubasjon ikke var helt fremmed for israelittene» (s. 434). Inkubasjonssøvn var for øvrig en praksis man fant i greske asklepios-templer, der folk sov, kanskje under bedøvelse, og våknet opp friske fra plagene sine.
Teksten fortsetter under bildet
Så kommer vi til Det nye testamentet. Det vi lærer av de mange henvisningene til synagoger der, er at disse først og fremst var steder der undervisning og helbredelse fant sted. Vi kan lese hvordan Jesus og Paulus underviste i synagoger (se henholdsvis Markus 1,21-8 og Apostlenes gjerninger 17,1-2), og hvordan Jesus praktiserte helbredelse der (Markus 1,21-27; Markus 3,1-6; Markus 6,2-5; Lukas 13,10-17 og Matteus 9,35). Den siste referansen er interessant fordi den avslører omfanget av disse aktivitetene, og skriver at «Jesus gikk omkring i alle byer og landsbyer, underviste i synagogene og forkynte de gode nyhetene om riket og helbredet alle sykdommer og lidelser.»
Teksten fortsetter under bildet
Når det gjelder historiske referanser, bemerket den greske vitenskapsmannen Strabo av Amasia (ca. 64/63 f.Kr.-24 e.Kr.) at: «Moses gikk inn for at folk skulle avsette et hellig område og tilbe Gud uten et bilde, og at folk som har gode drømmer, skulle sove i helligdommen, ikke bare de selv for sin egen del, men også andre for resten av folkets skyld» (Strabo, Geografi 16. 35-38). Dette er viktig siden det støtter opp om forestillingen vi finner tidligere i Samuelsboken om at helligdommen (dvs. synagogen) var et sted som folk sov i. Noen århundrer senere finner vi en virkelig spennende referanse fra pennen til den frittalende presten og senere patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347-407 e.Kr.), som omtaler de kristne «judaistene» i Antiokia som oppsøkte synagogene som hellige steder for å praktisere inkubasjon. Denne referansen identifiserer søvnen med inkubasjonssøvn, noe som uten skygge av tvil kan knyttes til helbredelse.
Teksten fortsetter under bildet
Da står vi igjen med arkeologiske levninger/innskrifter, og dette fortjener et eget avsnitt.
Synagogerester
Den tidligste inskripsjonen stammer fra en synagoge fra det første århundret f.Kr. i Jerusalem, i Ophel-området. Den er skrevet på gresk og lyder oversatt slik:
«Theodotos, sønn av Vettenos, prest og synagogeforstander (archisynágōgos), sønn av en synagogeforstander og sønnesønn av en synagogeforstander, bygde synagogen for opplesning av loven og for undervisning i budene, samt gjesterommet, kamrene og vannarmaturene som et herberge for de trengende fra utlandet». Her mangler enhver omtale av bønn, og i stedet henvises det til å hjelpe mennesker som på en eller annen måte er «trengende». Hva med synagogebygningene som står igjen, hva forteller de om?
Teksten fortsetter under bildet
Flere bygninger er identifisert som synagoger fra før år 135 e.Kr., og disse er beskrevet som en typisk firkantet forsamlingssal med avtrappede benker langs veggene. Det er antatt at deltakerne satt vendt mot midten for å legge til rette for diskusjon, men samtidig var det søyler i midten som skjulte utsikten til det sentrale gulvet fra benkene, noe som ifølge forskeren James Strange (2001) tyder på at disse synagogene var utformet med tanke på å høre snarere enn å se, slik at opplevelsen ble mer auditiv enn visuell.
Teksten fortsetter under bildet
Er dette en plausibel tolkning, og skal vi virkelig tro at opplevelsen av å være i disse bygningene ville ha vært rent auditiv? En annen tilsynelatende anomali er det faktum at noen av synagogene ikke kan ha hatt plass til mer enn 200 personer, et lite antall med tanke på det sannsynligvis større antallet i samfunnet for øvrig. Kan disse forsamlingsstedene ha hatt en annen funksjon enn den auditive opplevelsen James Strange forestilte seg?
Teksten fortsetter under bildet
Jeg så på bilder av de gamle synagogene i Gamla (bilde 2) og på Masada (bilde 3), begge med sine såkalte trappetrinnsbenker, og tilfeldigvis så jeg samtidig på bildet av Siloadammen (bilde 4), som var knyttet til det berømte tempelet i Jerusalem.
Siloadammen (tredje bilde øverst til høyre) har også en rekke parallelle trappetrinn hele veien rundt, akkurat som i Gamla og Masada, og likhetene kan derfor tyde på at synagogene faktisk fungerte som bassenger med andre bygninger knyttet til seg.
Dette høres kanskje fantasifullt ut, men vi vet at bad ble brukt til helbredelse i antikken. De greske Asklepios-sentrene hadde bad, og jeg viste i en artikkel i 2020 hvor mineralrikt vannet der var. For eksempel har balneologiske analyser ved det asklepiske senteret i Korint avslørt at de seks termiske kildene er svakt radioaktive og har et svært høyt mineralinnhold. I Epidauros har Relia- og Hagia Anna-kildene samme mineralinnhold som det alkaliske kildevannet i Evian, og de er derfor effektive ved tilstander i lever, urinveier og fordøyelsesorganer. På Kos i Egeerhavet, langt fra det greske fastlandet, mates alle vannkummene av jern- og svovelkilder, og i Lissos på Kreta domineres kildevannet av et kalsium-magnesium-oksykarbonat (Ca-Mg-HCO3)-mineralkompleks.
Teksten fortsetter under bildet
Kunnskapen om hvor viktig det var å ha mineralrikt vann ved siden av religiøse templer, gjennomsyret tankene til og med hos den romerske arkitekten og ingeniøren Vitruvius, som i det første århundret f.Kr. tok til orde for å plassere templer ved siden av «passende vannkilder» (Om arkitektur, 1.2.7).
Vi vet at vannet i Siloadammen var mineralrikt – med høye konsentrasjoner av kalium, magnesium og bor – så det er ikke så rart at vannet som matet dammen fra Gihon-kilden, var den sagnomsuste elven i Edens hage, og at det ble brukt til å salve Salomo som Israels konge, og at det var en viktig del av Salomos tempelpraksis. Det er derfor ikke overraskende at Siloadammen var stedet der Jesus helbredet en mann som var født blind (Joh 9,1-12), spesielt siden bor kan hjelpe mot synsproblemer, blant mange andre fordeler.
Det er altså grunnlag for å hevde, slik jeg gjorde i en artikkel i et fagfellevurdert tidsskrift, at de mindre, men lignende trappebadene som ble funnet på det eldgamle Dødehavsrullene-stedet Qumran – et sted som høyst sannsynlig var knyttet til jødene kjent som essenerne – kan ha hatt en helbredende funksjon.
Dette funnet ble støttet av arkeologiske og historiske bevis på medisinsk aktivitet på stedet og hos esseerne, fra bevis på at det ble dyrket og brukt medisinplanter på stedet, til historiske kilder som vitner om esseernes interesse for medisinske røtter og steinenes egenskaper med tanke på helbredelse (Josefus, Jødiske kriger, II, 136), og til de store folkemengdene som besøkte stedet, muligens via de utsmykkede havnene som lå langs Dødehavet i fortiden. Å tenke seg at «synagogens» lokaler inkluderte et basseng for renselse og helbredelse, stemmer overens med andre arkeologiske og historiske bevis.
Det stemmer også overens med de skriftlige bevisene om synagoger, enten det er fra Det gamle og Det nye testamentet eller fra de historiske opptegnelsene om praksisen med søvn og inkubasjonssøvn i synagogene. Dessuten hadde mange av bygningene som er identifisert som synagoger, deriblant Gamla og Masada, ett eller flere mindre trappebad (av samme type som i Qumran) som lå nær inngangen til synagogen, noe som viser at de var en del av et mer omfattende helbredelseskompleks.
Hvis vi leter etter flere bevis, kan vi ta for oss den største synagogen i den antikke verden, den som lå i hjørnet av et romersk bade- og gymnasiumkompleks i Sardes, som i dag ligger i dagens Tyrkia. Det fortelles at denne offentlige bygningen ble omgjort til et jødisk gudshus, men var det virkelig «gudstjeneste» som ble holdt her, eller var det mer i tråd med bade- og gymnasiumkomplekset som den lå ved siden av? (bilde 5).
En vitenskapelig artikkel i Harvard Theological Review om de greske inskripsjonene der avslører at mange givere bidro til deler av bygningen «in fulfillment of a vow or pledge». En av inskripsjonene avslører at donasjonen ble gitt på grunn av «giverens gode helse» (s. 8), så det er fullt plausibelt å tenke seg at dedikasjonene ble gjort etter en vellykket helbredelse.
Dette ville i så fall være i tråd med praksisen i Asklepios-templene, der gaver ble gitt etter vellykket helbredelse, selv om man i dette tilfellet overrakte et simulakrum av den helbredede kroppsdelen. I Sardes ble dedikasjonene gjort i forbindelse med «bukter» i bygningen, og siden bygningen er lang og relativt smal, kan dette ha vært bukter i en avdeling?
Hvis vi følger Einsteins diktum om å «stille spørsmål ved alt», må vi fjerne uberettiget forutinntatthet og vurdere bevisene ut fra de første prinsippene. Når vi leser en inskripsjon om en «Samoa-løfte, prest og visdomslærer», bør vi derfor ikke trekke den forhastede konklusjonen, slik artikkelen gjør, at denne mannen «tilsynelatende var en rabbi» (s. 10), særlig siden tittelen «prest» kan referere til dem som fikk privilegiet å utføre visse velsignelser. Riktignok er navnet Samoa hebraisk – navnet «Shamu’a» forekommer i Det gamle testamente (2 Kong 5,14; 2 Ester 21) – men med tanke på innskriftenes karakter og bygningens plassering ved siden av et bade- og gymnasiumkompleks, er det mer sannsynlig at «visdommen» det er snakk om, refererer til helse og helbredelse enn til liturgisk praksis. Ja, bidragene omfatter minst to frittstående menoraer (s. 13), men dette forteller oss bare at bygningen må være plassert i en hebraisk kontekst.
Konklusjon: gamle synagoger
Alt tyder på at den gamle synagogen var et sted for helbredelse og renselse snarere enn et sted for tilbedelse. I en tid preget av usikkerhet og strid, som vi lever i nå, ville det vært flott om synagogen kunne få tilbake sin opprinnelige funksjon, og mer om dette finner du i slutten av denne artikkelen. I mellomtiden er det på tide å vende blikket mot synagogenes etterfølgere, kirken og katedralen. Var de opprinnelig de bønne- og gudshusene som de, i likhet med synagogene, brukes som i dag? Eller kan de også ha en annen opprinnelse?
2. Kirker og katedraler
Den eldste katedralen i verden sies å være katedralen i Armenia, Etchmiadzin-katedralen, som ble bygget i sin nåværende form i 483 e.Kr. Nedenfor (bilde 6) kan du se den forunderlige kuppelen, som på begynnelsen av 1700-tallet ble dekorert med bilder som ligner kymatiske lydmønstre. Var det mer som foregikk her enn det man ser ved første øyekast?
Hvis vi reiser gjennom Europa til Chartres-katedralen i Frankrike, som ble bygget rundt år 1200, finner vi en labyrint bygget inn i steinen som noen forestiller seg fungerer som et kretskort eller en Schumann-resonator som produserer elektromagnetisk stråling avstemt til 7,83 Hz. Dette er den frekvensen som jorden resonerer på når den blir truffet av lynet, og det er også den frekvensen hjernen vår ofte tikker på, og hvis kroppen vår kan synkroniseres med jordens frekvens (Schumann-resonansen), er det mindre sannsynlig at vi får angst, søvnløshet, sykdom og nedsatt immunforsvar, og det er mer sannsynlig at vi heles og får økt vitalitet. Så er labyrinten i Chartres en gigantisk Schumann-resonator som er designet for å gjenopprette helsen?
Teksten fortsetter under bildet
Som om ikke det er ekstraordinært nok, har det blitt utført eksperimenter i kirker ved hjelp av cymatiske apparater – instrumenter som registrerer frekvenser i visuell form – med forbløffende resultater. Et par ord om cymatiske apparater. Det var Ernst Chladni som i sitt verk fra 1787, Discoveries on the Theory of Sound, beskrev hvordan lyd kunne gjøres synlig ved å putte sandpartikler i instrumentet sitt.
Sanden skapte intrikate mønstre som reflekterte frekvensene, og lignende effekter har senere blitt oppnådd når vann plasseres inne i en høyttaler, og man observerer hvordan vannet oppfører seg når det vibrerer med lyd. Du kan se noen av de mange typiske formene som oppstår ved hjelp av slike cymatiske innretninger (bildene 7a og 7b nedenfor), og se hvordan de forholder seg til vinduene i katedraler:
Teksten fortsetter under bildet
I 2013 gjennomførte Tanya Harris en oppsiktsvekkende studie i fire kirker tegnet av Nicholas Hawksmoor. Hun tok opp stillheten i hver kirke i omtrent syv minutter, og spilte deretter av opptakene samtidig som hun tok opp lyden på nytt for å få et forsterket opptak. Da hun hadde fått en hørbar prøve, laget hun sitt eget cymatiske apparat og spilte lyden gjennom lys og vann for å observere mønstrene som ble skapt av frekvensen i hver kirke. Resultatene var intet mindre enn forbløffende. Mønstrene som oppstod, lignet de klassiske glassmaleriene man vanligvis finner i katedraler. Resonansfrekvensen i én kirke viste til og med en femtakket stjerne som var proporsjonal med det gylne snitt.
Teksten fortsetter under bildet
En annen spennende studie ble gjennomført i 2018-20 av professor Sungchil Ji ved Rutgers University sammen med John Stuart Reid. Røde blodceller fra mennesker ble eksponert for 20 minutter med musikk og 20 minutter med stillhet, og effekten på blodet ble sammenlignet. Resultatene viste at blodprøvene som ble eksponert for musikk i frekvensområdet 70-85 DBA, produserte et høyere antall levedyktige røde blodlegemer enn blodprøvene som ble eksponert i et stille miljø.
I tillegg fant de ut at lavere frekvenser, inkludert musikk med pulserende base, gir mer oksygentilgang til hemoglobinmolekylene enn høyere frekvenser. Dette fikk forskerne til å foreslå at de lavere frekvensene etterligner hjerteslagene, som ifølge John Stuart Reid får hemoglobinmolekylet til å ta opp det oppløste oksygenet i blodet.
Koblingen til kirker og katedraler? Vel, det er to hovedkoblinger. For det første, siden den første studien viser kirkebygningers evne til å danne vakre frekvenser i vann, og siden opptil 60 % av kroppen til voksne mennesker består av vann, vil det å være i en kirke som er utformet i henhold til de riktige prinsippene, overføre disse frekvensene til vannet i menneskekroppen. For det andre, når det gjelder blod, vil det å høre lavfrekvente lyder øke oksygeninnholdet i blodets hemoglobin og dermed styrke immunforsvaret vårt. Dette blir relevant i forhold til musikken som spilles i kirker, særlig kor- og orgelmusikk samt klokkemusikk. Så hva vet vi om disse?
Teksten fortsetter under bildet
Musikk og lyd i kirker a.
Kormusikk I mange antikke kirker er gulvene praktfulle med forseggjorte marmorutforminger som etterligner kymatiske mønstre, slik som for eksempel i Peters-kirken i Roma (bilde 8). Det har blitt antatt at en kirkearkitekt ikke ville ha dekket disse vakre gulvene med ubestemmelige benker, noe som har ført til tanken om at benkene var et senere tillegg.
Derimot er korstolene ofte svært intrikate og en integrert del av bygningen, noe som tyder på at kormusikken ble skapt for å kunne høres i kirken. Det er viktig å merke seg at kormusikken er firestemmig, SATB, med en basslinje som intonerer lavfrekvente lyder. Det er disse lydene som kan ha hatt en gunstig effekt på immunforsvaret til de som befant seg i kirken.
Du kan se kymatikken som frembringes av korverket Pilgrim’s Hymn i en video som viser installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se 0,33 minutter til 2,33 minutter). Musikkens frekvenser ble projisert på et vannbasseng med en diameter på 2,5 meter, og formene som oppstod, er magiske.
Teksten fortsetter under bildet
b. Orgelmusikk
Orgelet ble introdusert i Vesten i 757 da en bysantinsk leder sendte et orgel som diplomatisk gave til Pepin, far til den store kongen Karl den store (742-814). Dette orgelet hadde et forseggjort system av piper, stemmer og belger. På 1200-tallet er det dokumentert at det ble bygget orgler til mange europeiske kirker og katedraler, og i 1403 fantes det et orgel i Notre-Dame-katedralen i Paris (bilde 9) med fem manualer, pedalbord og 8000 piper, som alle leverte en kraftfull klang.
Ifølge Mike Oz produserer de ekstremt lange pipene i de eldste orglene overtoner, overtoner og fine, lavfrekvente, helbredende frekvenser. Samtidig ser det ut til at katedralene selv er bygget for å forstørre denne akustiske effekten, og hovedfrekvensen i hver katedral er tilsynelatende kodet inn i de rosa glassmaleriene, som om byggherrene hadde sett den ved hjelp av kymatikk.
For å forstå orgelets ekstraordinære kraft kan du se kymatikken som frembringes av Bachs Toccata og fuge i d-moll – en kymatikk som ligner fyrverkeri – i videoen som viser installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se delen fra 3 minutter 29 til 4 minutter 38).
Teksten fortsetter under bildet
c. Kirkeklokker
Kirkeklokker er et akseptert innslag i kirker og katedraler, og det kan godt tenkes at de også hadde en avgjørende rolle i å bevare helsen. Hvorfor sier vi dette? Vel, vi vet at de ligger på ultralydfrekvensen (sender ut mer enn 25 000 Hz), og den unike spiralbanen til lydbølgen ødelegger cellestrukturer av mikroorganismer, inkludert hepatitt, tyfus, influensa, kolera og miltbrannsporer. På ultralydnivå øker klokkene immuniteten og forkorter restitusjonstiden fra smittsomme sykdommer, men ifølge Shipunova, akademiker ved Institute of Biosphere of the Russian Academy of Sciences, dør hver type virus bare i sitt spesifikke lydområde. På det punktet kan patogene bakterier og virus drepes i løpet av sekunder.
Teksten fortsetter under bildet
Utrolig nok stopper ikke de fysiske effektene der. Frekvensen fra kirkeklokker kan nemlig også redusere smerte og redusere den hydrodynamiske motstanden i blodårene, noe som resulterer i økt blod- og lymfestrøm. I tillegg sies det at lyden av kirkeklokkene vekker mikroleptoner, ultralette partikler som er mindre enn atomer, og som omgir enhver organisme eller gjenstand.
De resulterende mikroelektroniske feltene fjerner helseskadelige isotoper, noe som gir en helbredende og foryngende effekt på menneskekroppen. Det er grunnen til at alle klokkene ringte hele dagen i løpet av mange århundrer med epidemier i Europa og Russland. Dessuten påvirker lave klokketoner en person mer positivt enn høye toner (et funn som gjenspeiler det Sungchil Ji og John Stuart Reid gjorde i 2018-2020), så i Russland veier vanlige kirkeklokker hundrevis og tusenvis av kilo (bilde 10).
Teksten fortsetter under bildet
Faktisk er kraften i klokkene så stor at alle epidemier som ankom sør i det gamle Russland fra Midtøsten, ifølge en kilde, gikk utenom områder der det var mange store klostre og kirker med mange klokker. Kraften til klokkene i det førrevolusjonære Russland (som stammet fra 80 000 kirker og 1250 klostre) slik at strålingspotensialet i ultralydområdet under store høytider, ifølge Fotija Sjatunov, medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi, ville ha tvunget en mellomdistanserakett til å endre bane. Klokkene har dessuten en psykologisk og fysisk effekt som lindrer stress og ulike autonome dysfunksjoner forbundet med frykt, angst, søvnforstyrrelser og depresjon.
Teksten fortsetter under bildet
For å visualisere kraften i kirkeklokker kan du se kymatikken som produseres av kirkeklokker i videoen med installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon, i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se avsnittet fra 0,11 minutter til 0,31 minutter).
Teksten fortsetter under bildet
Vann
Til slutt bør vi ikke snakke om helbredelse i kirker og katedraler uten å ta for oss bruken av vann. I kirker oppbevares vievann i en døpefont, ofte nær inngangen til kirken, og katolske troende dypper ofte fingrene i vievann når de kommer inn i kirken, som en påminnelse om dåpen. I middelalderen ble vievannet sett på som så mektig at noen døpefontene hadde låste lokk for å forhindre tyveri. Hvert år besøker millioner av kristne pilegrimer (særlig katolikker) Lourdes i det sørvestlige Frankrike, fordi man tror at kildevannet fra grotten kan helbrede syke mennesker.
Den dyrkingen av vann som vi observerte i de første synagogene i Judea, finner altså gjenklang i kirker og katedraler.
Teksten fortsetter under bildet
Avslutning: kirker og katedraler
Vi så tidligere hvordan den frittalende presten og senere patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347-407 e.Kr.), omtalte de kristne «judaistene» i Antiokia som oppsøkte synagogene som hellige steder for inkubasjonsutøvelse. Dette var for å avsløre en lite avslørt hemmelighet om synagogene. Når han så omtaler menighetene, beskriver han disse som «englenes og erkeengelenes sted, Guds rike, selve himmelen». Dette er å beskrive kirkene på en lignende måte som den liturgiske kommentatoren Germanus av Konstantinopel (d. 733), som omtaler kirken som «en jordisk himmel».
Fraværet av kristne referanser er interessant, og beskrivelsen av dem som himmelske steder er i tråd med det vi i dag vet om deres ekstraordinære kraft som steder for helbredelse. Vi blir minnet om Nikola Teslas ord om at «Hvis du vil finne universets hemmeligheter, [så] tenk i termer av energi, frekvens og vibrasjon». Og vi blir også minnet om visdommen til Edgar Cayce, som sa at «lyd er fremtidens medisin», og om vissheten til Robert Boerman, forfatteren av Crop Circles, Gods and their Secrets (2004), om at «lyd var fortidens medisin». Alle disse synspunktene bekrefter Pythagoras’ tro på at musikk kunne brukes «i stedet for medisin, og at den bidro sterkt til helsen» (Taylor, 1818, s. 7). Dette er en introduksjon til det viktige begrepet «musikkmedisin».”
Har man ekstra sort humor så er det jo komisk at kristne, muslimer og satanister tilber den samme guden uten å forstå det selv. Satan og Gud er to sider av samme mynt der de spiller snill purk og slem purk, der de som biter på dette skuespillet blir lurt trill rundt. Dette gjelder også alle andre dogmatiske kulter og religioner.
Teksten under her er hentet fra boka JEHOVAH UNMASKED! The True Identity Of The Bible God Revealed av Nathaniel J. Merritt som tidligere var i Jehovas vitner, ble kastet ut av den kulten for så å bli kristen. Han så gjennom løgnene i mainstream kristendommen og brøt med den for så å studere Buddhisme, der han også så at det var mye vranglære. Til slutt så fant han gnostisimen, troen til de første kristne som ble utryddet av den katolske kirken. Boken kan leses i sin helhet her.
“Mainstream kristne vil ikke ha den stinkende møkka i Bibelen dyttet rett under nesen hvor de ikke kan unnslippe stanken. Man må holde på taushetskoden om de mørke, stygge uhyrlighetene i Bibelen, slik at ingen blir forstyrret i sin tro, slik at de ikke får sin koselige religiøse drømmeverden truet av virkeligheten. Til tross for alt sitt snakk om sannhet, har mainstream-kristne overhodet ingen interesse av sannheten om Bibelen.
Efeserne 2:2. Hvis du tilber den som skapte denne verden/dette kosmos, er din gud ikke den allmektige Gud som er Jesus himmelske Far. Bibelen, selv i sin nåværende sterkt redigerte og korrupte form, inneholder fortsatt mange ledetråder om den virkelige identiteten til den misdannede guddommeligheten som ga form til dette fatalt mangelfulle materielle kosmos.
I 1. Johannesbrev 5:19 står det: «Hele verden er i den ondes makt.» I Johannes 12:35, 14:30 og 16:11 kaller Jesus Satan for «denne verdens hersker». Det greske ordet som i KJV er oversatt med «verden» i disse versene, er «kosmos», som åpenbart er kilden til det engelske ordet cosmos. Kos- mos betyr bokstavelig talt «en utsmykning eller et ordnet arrangement» eller «system». Se Strongs greske leksikon #2889.
I likhet med det engelske ordet kosmos kan kosmos referere til hele universet, jorden og stjernene. Det kan også referere til hele systemet av menneskets verdslige ordninger: sosiale, økonomiske, religiøse, statlige og militære. Hele «menneskeverdenen» og hele universet ligger i den ondes makt. Les også Efeserbrevet 6:12, hvor det står «For vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot fyrster, mot makter, mot herskerne (gresk: Kosmokra- tor) i denne verdens mørke (gresk: Kosmos), mot åndelig ondskap i det høye.
Dette verset er et av de mest avslørende versey i hele Bibelen. Ordet Kosmokrator forekommer bare denne ene gangen. Kosmokrator er en kombinasjon av kosmos og kratos. Kratos betyr herredømme, makt, kraft og styrke. Se Strongs greske leksikon nr. 2904. Kosmokrator betyr altså kraften bak kosmos, den hvis makt styrer kosmos, den som har herredømme over kosmos. Kosmokrator brukes i Efeserbrevet 6:12 for å beskrive Satan og hans håndlangere, og her er det gjemt bort i dette ene verset.
Det er virkelig skjult, for alle bibeloversettelser på engelsk er nøye med å unngå å oversette dette verset bokstavelig og nøyaktig, og dermed røpe den mørke hemmeligheten: Satan er den kosmiske makten. Som Strong’s Greek Lexicon #2888 sier om Kosmokrator: «Det er et tilnavn på Satan.» Engelske bibler er sleipe når det gjelder å oversette Kosmokra- tor. Ordet er entall, men likevel oversetter de det i flertall, «Rulers». Jeg kan bare konkludere med at dette er nok et forsøk på å skjule den forferdelige sannheten.
Det greske ordet som er oversatt med «verden» i King James-versjonen av 2. Korinterbrev 4,4 er «Aeon». Se Strongs greske leksikon nr. 165. Aeon er et meget særegent begrep. Det kan bety en tidsalder, en eon, en æra eller en epoke, som alle er svært lange tidsperioder. I tillegg viser de gnostiske kristne skriftene at eon også kan referere til en emanasjon av Gud og alt som hører til denne emanasjonen. Jehova elohim er fjerne emanasjoner eller æoner fra Den høyeste Gud. Men i sammenheng med 2. Korinterbrev 4:4 betyr «æon» «tidsalder», og Satan er derfor «denne tidsalders Gud».
Med andre ord, i løpet av den utrolig lange, men begrensede tidsperioden som det materielle universet fortsetter å fungere, er han dets Gud fordi han skapte det av allerede eksisterende materie. Det er derfor Jehova-gudene omtales som «halv-makere» (gresk: Demiourgos, Demi-drive), fordi de bare formet allerede eksisterende materie til ulike former, de «skapte» egentlig ikke noe. De opptrådte bare som håndverkere, byggere. Hele kosmos eller systemet ligger i Satans makt (1 Joh 5,19), fordi han er Gud og håndverker av det. Jeremia 10:7 forsterker alt det jeg har skrevet her ved å kalle Jehova for nasjonenes konge. «Hvem skulle ikke frykte deg, du folkenes konge?»
Nøyaktig hvem Jehova-gudene egentlig er, avsløres i disse billedlige bibel sitatene: «Samaria skal bli øde, for hun har gjort opprør mot Gud; de skal falle for sverdet, deres spedbarn skal bli knust, og deres gravide kvinner skal bli revet opp.» Hosea 13:16. Samaria gjorde opprør mot Jehova-gudene, så nå vil Jehova-gudene sørge for at deres spedbarn blir slått i stykker og de gravide kvinnene revet opp. Så mye for at Jehova er anti-abort.
I Det gamle testamente står det: «For du må ikke gi deg hen til en annen gud, for Jehova, hvis navn er Nidkjær, han er en nidkjær Gud.» 2. Mosebok 34,14, New World Translation. Jehova er sjalu på en annen gud. Hvis det virkelig ikke finnes noen andre guder, hvem er denne guden da sjalu på? Hvis denne guden Jehova egentlig ikke er syndig, hvorfor er den da motivert av den mest uhyggelige av alle følelser, nemlig sjalusi? Hvorfor er dens oppførsel satanisk?
Hvis Jehova ikke egentlig er Satan, hvorfor kalles Satan da «denne tidsalders Gud» i 2. Korinterbrev 4:4? Det er ikke så rart at Satan utroper seg selv til universets skaper (1. Mosebok 1:1), for det er nettopp det han er. Satan er kosmokrator! Men hvis dette kosmos ble skapt av en allvitende, allgod, allmektig, kjærlig og mild himmelsk Far (slik kristne og jøder hevder), hvorfor er da ondskap og smerte, sykdom og død, og all slags vold, lidelse og elendighet skapt inn i det?
Jehova skaper vakre, vakre fugler, og programmerer deretter kattedyr til å rive dem i stykker. Jehova-gudene gjør ingenting for å fø verdens sultende milliarder, ikke engang babyer, spedbarn eller barn. Når en bedårende liten jente får diagnosen leukemi, får foreldrene hennes vite det som ingen mainstream-teolog ennå har forstått om ondskapens natur. Ingenting av dette er vår feil. Innerst inne vet du at en god Gud aldri kunne være ansvarlig for et univers som er overfylt av slik vold og lidelse og meningsløs død. Vær ærlig med deg selv.
De gnostiske kristne, de tidligste kristne, innså at den guden som har formet dette kosmos, ikke er den høyeste Gud, den himmelske Fader, som Jesus åpenbarte. De forskjellige andre gudene er etterkommere av Den høyeste Gud, men Den høyeste Gud formet ikke dette materielle kosmos. Den Høyeste Gud har utgått fra den guddommelige essens, og derfor er de åndelige riker fullkomne og fri for lidelse og ondskap. Det materielle universet ble imidlertid formet av allerede eksisterende materie av villedende mindre guder, voldelige, sinte guder, sjalu guder som vi kjenner kollektivt som Jehova/Samael eller Jahve elo-him.
Disse mektige er enten i åpent opprør mot Den høyeste Gud på grunn av sjalusi og hybris, eller de er rett og slett uvitende om Den høyeste Gud og opererer derfor i den villfarelse at de alene er gud, slik som i Jesaja 43:10, American Standard Version av 1901: «Dere er mine vitner, sier Jehova, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er han. Før meg var det ikke dannet noen gud, og det skal heller ikke bli noen etter meg.»
Nå spør du deg kanskje: «Hvordan kan det faktum at dette universet ble skapt av mindre guder, gjøre at Den Høyeste Gud så å si ‘slipper unna’ ansvaret for universets tilstand? Var det ikke den Høyeste Gud som frembrakte disse mindre guder, og er ikke den Høyeste Gud derfor ansvarlig for handlingene til sitt avkom?» Det er et utmerket spørsmål, og her er svaret: Tenk på dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldre. Fra én vinkel kan vi helt logisk si at de er ansvarlige for alle dine handlinger, gode som onde, for hvis de ikke hadde forplantet/formert seg, ville du aldri ha eksistert og derfor aldri ha gjort noe ondt eller godt.
Men sett fra en annen vinkel er et slikt resonnement latterlig og åpenbart absurd, for du er ansvarlig for dine egne handlinger. Den Høyeste Gud står i forhold til elohimene og deres handlinger på samme måte som dine forfedre står i forhold til deg og dine handlinger. Husk også at den sanne Gud ikke skapte materien, og at han heller aldri har formet noe av materien. Materien er selveksisterende og eterisk, og er i sin natur død og mangelfull. Livet er fremmed for materien, og må bringes inn utenfra, og selv da kan materien bare opprettholde livet i kort tid og bare gjennom døden.
Det ligger i den høyeste Guds natur å emanere guddommelige vesener (elohim) i guddommelig skikkelse, å «avle». Gud er den evige forelder; så Gud har i all evighet avlet guddommelige vesener, «mektige», elohimer, fra Guds egen essens eller vesen. «Fordi vi diskuterer samspillet mellom guder og mennesker, bør du forstå, Asklepios, på hvilke måter mennesket er mektig. Slik Fa- teren utstøter guder fra seg selv, slik skaper også menneskene guder.» Asklepios 21-29, et gammelt gnostisk skrift.
Elohimene har på sin side skapt verdener av allerede eksisterende materie, og emanert eller avlet «mektige» fra sin egen essens eller sitt eget vesen. Se også Trimorphic Protennoia i de gnostiske kristne skriftene for å utforske denne læren nærmere. Elohimene, de «mektige» som har gitt form til dette universet, står virkelig svært langt fra den høyeste Gud. Som vi allerede har nevnt, er de enten i åpent opprør mot Det høyeste vesen, eller så er de rett og slett uvitende om Det høyeste vesen og lever derfor i den villfarelse at de er de eneste gudene, slik Jesaja 43,10 indikerer. De mektige som har formet dette universet, er i beste fall likegyldige og i verste fall ondskapsfulle. De er ikke bare en «kraft», slik som Tao.
Universet utviser en lumsk, forførende og bedragersk illusjon, som det sømmer seg for narsissistiske og psykopatiske elohimer. De materielle veseners lidelser underholder dem. Å tilbe dem i uvitenhet, å forveksle dem med den sanne Gud, binder deg til dem, plasserer deg under deres makt og gjør deg til slave av dem.
Med mindre du våkner opp er du deres forsøkskanin. Og inntil du roper til den sanne Gud, Jesu Kristi Abba (Far), om befrielse fra disse onde veseners lenker, og tar avstand fra og fordømmer dem, vil du forbli deres forsøkskanin. Du vil være gjenstand for deres grusomme spill i liv etter liv i dette helvete. For det er denne materielle verden som er det virkelige helvete, ikke et fiktivt sted for lidelse i livet etter døden, en fiksjon som er oppfunnet for å holde oss som slaver under elohimene gjennom frykt.
Kristus kom ikke med noe nonsens om arvesynd, «guddommelig» vrede, helvetesild eller noen av de andre mørke og demoniske løgnene som den katolske kirken tilskriver ham under den djevelske guden Jehovas makt. Jesus «døde ikke for våre synder» fordi den sanne Gud ikke holder oss ansvarlige for den elendige tilstanden vi ble formet og født i.
Den sanne Gud er ikke en rasende gud som krever sadistisk «tilfredsstillelse» gjennom blodofferets pine og tortur. Alle slike læresetninger er djevelens, elohimenes, doktriner. Jeg synes det er interessant at satanismen er fiksert på blod, blodlinjer, blodofringer – den rituelle utgytelsen av blod – og at Jehovas elohimer er fiksert på blod, blodlinjer, blodofringer – den rituelle utgytelsen av blod. Dette er et enda sterkere bevis på «Jehovas» faktiske identitet.
Jehova har lyktes hinsides sine villeste drømmer med å få over en og en halv milliard mennesker til å tro på Løgnen om at han er den sanne Gud, den himmelske Fader. Det er derfor katolikker dreper protestanter i Irland, og jøder myrder palestinere. Det er derfor kristne bomber abortklinikker. Det er derfor konservative og fundamentalistiske kristne er så blodtørstige sabelraslere. De er fylt av den voldelige ånden til sin far, som er «en morder fra begynnelsen av». Johannes 8:44. Det var derfor den katolske kirken grunnla inkvisisjonen og torturerte «kjettere» på djevelsk vis, og det var derfor den nesten utslettet «kjettere» som bogomilene og katarene i middelalderen, som begge var gnostiske kristne kirker.
På samme måte som «du er hva du spiser», er «du er hva du tilber». Ideer har konsekvenser. Ideer har psyko-logiske konsekvenser, samfunnsmessige konsekvenser og åndelige konsekvenser. Hvis den guden du og din sekt tilber, er en smålig, sint, egoistisk, lunefull, rasende, morderisk, irrasjonell despot som Jehova, er det det du og medlemmene av din sekt til slutt vil bli. Hvis guden du tilber hengir seg til morderiske raserianfall, vil du og medlemmene av din sekt også gjøre det.
Hvis guden du tilber, legger skylden for kosmos’ elendige tilstand på dine smale skuldre og forteller deg at du er født syndig, ond og kun egnet for helvetes ild og fordømmelse, vil ditt indre selv bli fragmentert og tynget av forferdelig skyldfølelse og selvforakt. Psykoanalysen – den moderne psykiatrien – ble født midt i den kristne sivilisasjonen nettopp av denne grunn. La meg også påpeke at Europa, som i hovedsak var kristent, frembrakte individer som Hitler, Stalin, Lenin, Franco og Mussolini i det tjuende århundre.
Guden i det Gamle Testamenetet er skandaløs og schizofren. Jehova sier «Du skal ikke drepe», men befaler samtidig israelittene å bruke sverd, kniver, økser og knipler til å drepe alle i Palestina, inkludert å drepe barn, spedbarn og abortere ufødte barn med vold! Uansett hvilken eksegetisk metode man bruker når man tolker Bibelen (figurativ eller bokstavelig eller begge deler), hvis man følger denne gudens eksempel, har man nettopp spylt ethvert håp om en meningsfull etikk eller moral ned i toalettet. Det er kristendommens og jødedommens manglende evne til å ta tak i og løse dette grunnleggende moralske, etiske og teologiske problemet på en tilfredsstillende måte som har resultert i de schizofrene historiene med hat, vold, drap og filantropi som kjennetegner disse religionene.
Også det såkalte Det nye testamentet er ikke til å stole på, fordi bøkene i det ble valgt ut og godkjent av den katolske kirken, den kirken som tok livet av millioner av «kjettere» i Jesu navn. Den samme kirken som «kristnet» den vestlige verden med sverdspiss og geværløp. Konverter eller dø! «Dere er av deres Far, Djevelen, og dere gjør hans gjerninger.» Johannes 8:44. Dette verset oppsummerer perfekt den katolske kirkens historie. Den katolske kirke, kirken som ga verden Det nye testamentet, har forvrengt de gode nyhetene («evangelium» betyr gode nyheter) om Jesus ved å blande «saltvann og ferskvann», godt og ondt, i de bøkene den har valgt ut og kanonisert.
Den katolske kirke, både den romerske og den bysantinske, har gjort det til svært dårlige nyheter i praksis ved å kaste djevelske dokumenter som arvesynd, «guddommelig» vrede, helvetesild, evig pine og alle slags løgner inn i de gode nyhetene om Jesus. Det verste av alt er at den katolske kirke har blandet sammen «denne tidsalders Gud», Jehova, med den himmelske Fader.
Jehova og hans kumpaner har funnet opp alt mellom himmel og jord for å overbevise deg om at virkeligheten er noe annet enn den er. Jo mindre du vet, desto mer kan de kontrollere deg. Din uvitenhet er deres beste allierte.
De tidligste kristne, de som kjente den himmelske Faderen gjennom direkte personlig åndelig erfaring (gnosis), reagerte på Jehova og hans sataniske oppførsel. I stedet for å tro på hva religiøse leiesoldater eller «Grand Poobahs» ba dem om å tro, eller hva de leste i bøker, eller hva deres foreldre og jevnaldrende ba dem om å tro, opplevde de direkte at Kristus bodde i deres eget indre. De visste hvordan de skulle få tilgang til Guds rike i sitt indre. Kirken de var en del av, var en kirke med usynlige grenser. En kirke som besto av mennesker som hadde fått øynene åpnet og kjente Jehovas virkelige identitet.
De visste at ansvaret for det kaoset dette kosmos befinner seg i, ligger direkte på skuldrene til den guden som skapte det, og ikke på skuldrene til de små skapningene som den formet. De kjente til kjærlighetens sanne Gud gjennom direkte personlig åndelig erfaring, og den sanne åndelige betydningen av Kristi oppstandelse. Disse gnostiske kristne ville ikke ha noe å gjøre med dette systemets makt og pomp og prakt og dets blinde gud. De ønsket å følge Jesus og ikke være en del av Systemet.
I motsetning til de gnostiske kristne, har imidlertid hierarkiet i den katolske kirke alltid vært og vil alltid være en del av Systemet, og det samme gjelder dens utallige protestantiske døtre. Dypt og fast forankret i alle fasetter og nivåer av Systemet: sosialt, økonomisk, politisk, militært og religiøst. Den katolske kirke er i virkeligheten Babylons store hore. Den katolske kirke omfavnet tidlig entusiastisk denne tidsalderens Gud, etterlignet dens sataniske oppførsel og utryddet hensynsløst alle som ikke ville innordne seg. Assimiler deg eller dø! Det var den katolske kirkens politikk. Det er derfor den katolske kirke blander den blinde guden Samael/Jehovah med den sanne Gud, det gode og det onde, for å gi «guddommelig hellig- het» til sine avskyelige handlinger i etterligningen av Jehovah.
Jesus Kristus ble selv tilbudt muligheten til å herske over kosmos/Systemet. Under hans førti dager lange fristelse i ørkenen kom Jehova til ham og tok ham med til en fjelltopp, og viste Jesus «alle rikene i kosmos/systemet». Han tilbød Jesus alle rikene, hvis bare Jesus ville bøye seg for Jehova og tilbe ham. Jesus nektet. Jesus Kristus sa selv «Mitt rike er ikke av dette kosmos.» Johannes 18:36. La ikke dette poenget gå deg forbi, alle rikene i dette kosmos er Satans å gi, for han er «Denne tidsalders Gud» og hele kosmos ligger i hans makt. 2. Korinterbrev 4:4, 1. Johannesbrev 5:19.
Så hvor tror du Den katolske kirke fikk sin makt til å assimilere og ødelegge og myrde? I motsetning til Jesus Kristus, bøyde den katolske kirke seg raskt for Jehova da Jehova gjennom keiser Konstantin, Jehovas nikkedukke, ga den katolske kirke denne verdens riker. De tilbad ham i bytte for jordisk makt og rikdom. Med Jehovas makt i ryggen begynte så den katolske kirken sitt nesten to tusen år lange herredømme av vold, mord, undertrykkelse, åndelig blindhet, uvitenhet og seksuell fordervelse.
Jehovas onde gjerninger gjennom den katolske kirke overgår langt de gamle israelittene i grusomhet og mord og tråkking av alle mennesker under sine føtter. Hun har drukket enda dypere enn Israel og Juda av Samaels/Jehovas onde ånd. Både den store skjøgen og hennes døtre (de protestantiske, evangeliske og fundamentalistiske kirkene) tilber alle de samme groteske falske gudene, Jehova elohim. Alle har de, i en eller annen grad, del i Jehovas galskap.
I virkeligheten venter de fleste kristne og jøder på et jordisk kongerike for sin gud, et rike som aldri vil bli ekte, fordi deres herre er en løgner og galning som fyller dem med falske forhåpninger og vrangforestillinger. Den såkalte «staten Israel» og de sionistiske kristne og jøder som støtter slike landranende terrorister, er like villfarne.
De gnostiske kristne skriftene avslører at selv om Jesus var en galileisk jøde, og hans gnostiske åndelige bevegelse begynte midt i jødedommen, kom han og forkynte en åndelig vei som var et fullstendig brudd med jødedommen og dens djevelske guddom Jehova. Han forkynte en universell Gud av ubetinget kjærlighet som er fullstendig gjennomsiktig, men som også bor uoppdaget i oss alle via Logos i vårt indre. Jesus lærte at vi alle, ikke bare Jesus, er beholdere for det guddommelige, på samme tid guddommelig og menneskelig.
«Riket» som Jesus snakket om, er åpenbart symbolsk for en individuell åndelig forvandling av guddommelig bevissthet, og ikke et bokstavelig sted slik jødene forventet. Jesus gjorde også slutt på ofringer og ritualer og alt det religiøse tullet og sludderet, og innledet Åndens tidsalder. Han avskaffet presteskapet og krevde at hver enkelt person skulle kjenne den sanne Gud i sitt indre personlig, uten noe behov for religion eller papir- og nikk-guder, paver, trosbekjennelser eller andre slike erstatninger og krykker.
På korset døde Kristus for denne verden, for dens smerte, elendighet og sorg. Han døde for seg selv og for kjødet, med dets fengslende ønsker, begjær og behov. Han døde for denne verdens herskere, elohim/Arkonene. Ved sitt kjøds død, og sin påfølgende åndelige gjenoppstandelse, brøt han deres makt over vårt kjød. «Det var derfor Falskheten ble sint på ham og så fortvilet over ham at den forfulgte ham og viste seg å være tom: Han ble hengt opp på et tre og ble dermed frukten av Faderens Gnosis. Denne frukten drepte imidlertid ikke når den ble fortært. Tvert imot, for dem som spiste denne frukten, frembrakte den deres glede, for han gjenkjente dem i sitt eget vesen, og de gjenkjente ham i sitt eget vesen.» Fra Sannhetens evangelium.
Da Jesus brøt erkekongenes/elohim makt (Kolosserbrevet 2,15), gjorde han det mulig for hver og en av oss å oppleve oppstandelseslivet her og nå, ikke som en fjern fremtidig hendelse. Akkurat nå kan hver og en av oss, i forening med Kristus, tre ut av tiden og inn i evigheten, inn i Pleroma, Guds fylde, selve Guds liv. «Og han reiste oss opp med ham og satte oss til å sitte med ham i himmelen i Kristus Jesus.»
Som vi gjentatte ganger har sett, er «Jehova» ingen annen enn Satan Djevelen. De som tilber denne guden, «denne tidsalders Gud», og fyller sinnet sitt med fortellinger om dens impotente raseri, begynner selv å utvise en slik oppførsel. Igjen vil jeg henvise leseren til den kristne høyresiden, så vel som til den kristne historien, for å få bekreftet min påstand.
Det er bare logisk at vi blir som det vi tilber, det vi gir den høyeste plassen i våre sinn og hjerter. De som tilber Jehova Djevelen, utgjør en kontinuerlig reell trussel mot hverandres liv og mot de av oss som ikke tilber denne avskyelige og ondskapsfulle guden. Den kristne og jødiske historien, så vel som dagens nyheter, er overfylt av eksempler på villskapen til dem som har fylt sine sinn og hjerter med Jehovah-djevelen.
Ingen tilregnelig eller sivilisert person bifaller Adolf Hitler, Stalin, Pot Pot Pot eller andre massemordere, men vanlige kristne og jøder vil lese om verre oppførsel fra deres djevelske gud Jehovas side uten å tenke over det. På en eller annen måte, i disse menneskenes forvrengte sinn, blir oppførsel som er satanisk når den utføres av mennesker, på magisk vis forvandlet til innbegrepet av hellighet når den tilskrives Gud. Jeg blir stadig forbløffet over de skylappene som kristne og jøder har på seg når de leser om deres djevelske guds mordiske bedrifter. Hvis de skulle lese i avisen om en «hellig mann» som hevder at han hørte Gud tale til seg og befalte ham å samle en hær for å drepe alle jøder, ville de avskrive ham som en galning, og det med rette.
Hvem av oss ville torturere og drepe noen fordi de er født med en fryktelig sykdom som de har arvet fra sine foreldre? Ingen med et snev av anstendighet ville gjøre det. Selv om det uheldige individet utviste en forferdelig antisosial oppførsel på grunn av den arvelige sykdommen, ville vi forsøke å hjelpe vedkommende, ikke torturere og drepe vedkommende. Likevel gjør Jehova, Bibelens fiende, nettopp det. Så du skjønner, Adolf Hitler prøvde faktisk å være akkurat som guden Jehova.
Jahve-Elohim, som er fiksert på makt og egoistisk forherligelse av seg selv, har dermed gjort seg blinde for visdommen og kjærligheten til den sanne Gud, det elskede og velsignede Urlyset og Urkjærligheten, vår Fornufts Fa- der. Vår Fornuft er blitt åpenbart for oss som Logos, i hvem Guds Fylde, Pleroma, bor. Det var gjennom Logos-Sophias innsats at en del av Guds lys og liv sivet inn i det materielle universet. Skaper- gudene har verken guddommelig liv eller lys å formidle, men de har likevel blitt bedt om å bruke dette lyset og livet slik at deres ondskap skulle bli avslørt av lyset.
Historien om hvordan skapergudene kom i besittelse av det guddommelige lyset, fortelles den dag i dag i symboler fra de gamle mysteriereligionene. Historien fortelles i mytene om piskingen, døden, begravelsen, oppstandelsen, himmelfarten og guddommeliggjøringen av de frelsende halvgudene, som Osiris, Horus, Jesus og mange andre. Den eldgamle historien om hvordan skaperne kom i besittelse av Lyset, er historien om en urskam som kulminerte i dannelsen av dette mørke og døende Kosmos, denne kaotiske verdenen av mørke og ondskap blandet med lys og godhet, hat og vold blandet med kjærlighet og fred.
Når vi leser i Bibelen om Jahve elohimenes voldelige handlinger, om deres egomani og ondskap, om deres befaling til menneskene om å delta i utryddelseskampanjer mot hele befolkninger, og vi så blir fortalt at slik ondskap og ondskap per definisjon e «åndelig rettskaffenhet», ser vi frukten av skapergudenes urgudelige onde handlinger og begynnelsen på deres søken etter makt. Makt til å overvinne og styrte selve Pleroma, hvis noe slikt var mulig.
Ja, hvis menneskeheten er ondskapsfull, egomanisk og makthungrig, er det fordi våre skapere er onde, egomaniske og makthungrige, og vi er skapt i deres etterfølgelse og lignelse. Vi mennesker har ikke valgt våre skapere, og vi har heller ikke styrt deres handlinger, og derfor kan vi begrensede vesener ikke ærlig eller sannferdig klandres for ondskapen og fiaskoen til våre skapere og deres skapninger. Mørket som virker i oss, vil en dag føre til vår undergang som art, slutten på vår materielle eksistens, og vi vil vende tilbake til Pleroma, Guds fylde, der vi kom fra.
De gnostiske kristne, de tidligste kristne, som lærte Jesu Kristi opprinnelige vei, skilte mellom den himmelske Fader og Jehova. Jehova er bare en av elohimene eller arkonene (en av de mange gudene som Det gamle testamente omtaler), sannsynligvis deres leder, men han er ikke den himmelske Fader som Jesus åpenbarte. De jødiske skriftene viser bare til falske guder som skapte en defekt enhet av evig preeksisterende, uren, død materie, men den Gud som Jesus åpenbarer, er den fullstendig transcendente (men likevel immanente) Høyeste Gud. De jødiske gudene krevde frykt av menneskene, og begikk tallrike mord. Jesu himmelske Far er den personifiserte kjærligheten, og er «kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, generøsitet, selvbeherskelse».
Jesus Kristus kalte aldri den himmelske Fader ved navnet Jehova eller Jahve. Faktisk kalte han jødenes gud for Djevelen, løgnens far! (Johannes 8:44) Det gnostiske Petersevangeliet forteller oss at jødene ble ført bak lyset fordi de trodde de kjente den høyeste Gud, men i virkeligheten var de uvitende om den sanne Gud, og kjente bare en mindre gud, en bedrager, hvis fullstendig onde natur de var uvitende om.
Basert på et grundig studium av Første Mosebok avslørte de gamle gnostikerne Jehova som Demiurgen Samael, halvskaperen av dette elendige materielle universet, og som står i motsetning til Den Høyeste Gud. Gnostikerne lærte at den høyeste Gud, den himmelske Faderen som Jesus Kristus åpenbarte, er fullstendig transcendent over og hinsides alle skapte verdener, men at han også er immanent i de fleste sansende vesener. Gnostikerne hevdet at Faderen fra sitt eget vesen utstrålte de åndelige riker og deres ulike englevesener eller aioner. Men syv opprørske elohimer/arker skapte det materielle universet av evig eksisterende materie, og menneskeheten er også skapt av disse uvitende, relativt svake elohimene.
Mellom Pleroma, eller Guddommens fylde, og de materielle universene finnes det utallige graderinger og klasser av åndelige vesener, ordnet omtrent som en pyramide. De elohim eller erkeonene som formet det materielle universet og menneskeheten, kjenner vi som Jehova-gudene (eller mer presist, Jahve-elohimene) eller Samael.
I blindhet og hybris ledet Jahve-elohimene et opprør mot Pleroma, og mange elohimer sluttet seg til opprørerne. For å bli lik den høyeste Gud forsøkte jahve-elohimene å skape materielle menneskekropper i sin egen skikkelse, men de klarte bare å forme en primitiv golem av leire. Derfor var det nødvendig å besjele golemen, Adam, ved å fange et åndsvesen fra de høyere guddommelige riker inne i den. Samael lokket så en gnist fra Pleroma inn i leirmannen, sin golem, Adam.
Andre gnostikere lærte at guddommelige ånder ble lokket av Jahve elohim fra fylden (Pleroma) ved hjelp av et forlokkende løfte om sanselige, fysiske opplevelser. Så fengslet Jahve elohim de guddommelige åndene i materielle kropper. Etter hvert som disse åndene fortsatte å leve, dø og gjenfødes i nye fysiske kropper, ble de så innviklet og knyttet til den fysiske tilværelsens begjær at de helt glemte at de i virkeligheten var åndelige vesener fra Pleroma, Guddommens fylde. De var blitt uvitende slaver av den onde Samael og hans ondskapsfulle håndltangere i denne materielle verden. Derfor legger disse usynlige vesenene alltid hindringer i veien for oss og manipulerer oss.
Vi oppfatter bare det de velger at vi skal oppfatte, og de velger å lulle oss i søvn i en tilstand av vrangforestillinger der vi tror at den kjærlige Høyeste Gud har skapt dette universet, til tross for en mengde fakta som viser det motsatte. Bare gnostikerne lærer oss sannheten om menneskehetens sanne opprinnelse, og om de usynlige kreftene som gjør alt de kan for å holde menneskene i trelldom under dem. Erkeonene forsøker å holde sine menneskelige fanger i trelldom til dem og til jorden gjennom begjær, uvitenhet og tilknytning. Fanget i den materielle tilværelsens vrangforestillinger, identifiserer menneskene seg sterkest med sin kropp og dens behov og begjær, og er uvitende om sitt sanne opphav som en del av Pleroma, Guddommens fylde.
Denne villedende, uvitende sinnstilstanden opprettholder menneskehetens åndelige blindhet, og holder oss i bånd til den fysiske kroppen og dens begjær, og dermed i bånd til erkeonene. Den katolske kirke, ved å tilbe «denne tidsalders Gud», ble Jehova/Satans redskap, og imiterte nasjonen Israel ved å grunnlegge et kongedømme av denne verden: et «teokrati», et religiøst-politisk kongedømme.
Gnostiske kristne nektet å bøye seg for bedraget. De visste at det virkelige Guds rike er en indre, åndelig realitet som er et resultat av en indre forandring av vår bevissthet og persepsjon. Den katolske kirken fordømte snart gnostikerne som «kjettere», og deres ulike skrifter ble bannlyst og ødelagt på bokbål. (Bokbrenning er noe kristne ofte har tydd til gjennom sin voldelige historie som forkjemper for ignoranse, frykt og overtro).
Den store skjøgen Babylon og hennes døtre hadde herredømme over kristenheten i nesten to årtusener, gjennomsyret av villfarelser. Men i 1945 ble mange av de gamle gnostikernes skrifter funnet ved en tilfeldighet i Nag Hammadi i Egypt, nedgravd i et leirkar. Dette funnet er endelig i ferd med å revolusjonere verdens syn på hvordan den tidlige kristendommen egentlig var.
Vi vet nå at Jesus Kristus startet sin vei som en gnostisk bevegelse innenfor jødedommen, og at den var svært ulik den katolske kirken, som senere fortrengte den sanne kristendommen med vold. Den tidlige kirkehistorien var svært ulik den «offisielle» versjonen av kirkehistorien som har kommet ned til oss via katolske kanaler. Historien skrives alltid av seierherrene, og i prosessen forvrenges den til propaganda for å sette seierherrene i et best mulig lys. Det er nettopp det den katolske kirken, Babylons store skjøge, har gjort, men nå er hun og hennes utallige døtre blitt avslørt.
Gnostikerne har alltid hevdet at vår virkelige natur ikke er det fysiske selvet, og at det materielle universet heller ikke er vårt sanne hjem. Menneskene er i virkeligheten ånder, gnister fra Pleroma, fra Lysets rike… Vi må lære å kjenne vårt høyere selv, guddommelighetens gnist som er fanget i dette kjødelige fengselet. Vi må vende tilbake til Pleroma, Guddommens fylde, Himmelriket, ved å oppdage Gud i oss, her og nå! Vi kan ikke gjøre dette på egen hånd, så vi trenger hjelp fra de guddommelige rikene. Guddommelige vesener som Logos/Sophia i vårt indre har gjort dette mulig for oss.
Vi mennesker har behov for befrielse fra trelldom under arkonene og fra den fysiske eksistensen, ikke befrielse fra «synd», som de vanlige kristne forteller oss i sin fengslede, vrangforestillingsaktige sinnstilstand. I Kristus blir vi opplyst, illuminert og vekket til vårt sanne guddommelige selv og vårt sanne guddommelige opphav, og elohimenes/arkonenes lenker er dermed brutt. Deretter trenger vi aldri mer å vende tilbake til denne jorden og den materielle tilværelsen.
Det foregår en åndelig kamp mellom lysets sønner og mørkets sønner. Du, leseren, er allerede med i kampen, enten du liker det eller ikke. Å nekte å velge side er å velge side. Apati plasserer deg på mørkets side, og dømmer deg til å vende tilbake til dette helvete. Hvilken side er du på? Hvis du leter etter en grunn til å leve, til å fortsette å holde ut i dette helvetet, finnes det ikke noe høyere kall enn å være et Barn av Lyset.”
Notice in the allegory of the Garden of Eden that the Je- hovah gods shift the blame for the frightful condition of the cosmos they shaped onto Adam. The blame-shifting Jehovah gods tell us that it is because of Adam eating a piece of fruit that existence is cursed and pain-filled. See Genesis 3:17-19. The universe is a place of suffering and pain, where life can only come forth from death. In order to feed themselves, all living things murder and eat each other, visiting terror, agony, and death upon one another.
Even herbivorous animals live by killing plants, and plants have been shown to feel pain and fear. Disease- causing microbes and viruses abound by the countless trillions, killing untold millions in horrible deaths. “This world is an eater of corpses. All beings that feed in it themselves die also. Truth is an eater of Life. Ergo, no one fed by Truth can die. From that place of Life and Truth Jesus arrived and delivered food. To all who de- sired Life, he gave Life, so that they might not die.” From the Gospel of Phillip.
Sunamis, hurricanes, tornadoes, volcanoes, earth- quakes, blizzards, avalanches, landslides, flood, famine, wild fires, pestilence, crop-destroying insect hordes, thou- sands of species of poisonous plants and insects, deadly carnivorous wild animals, thousands of diseases, gro- tesque birth defects, continent-wide drought, gigantic me- teor strikes that cause planet-wide extinction, all prove that death and violence are integral to this material uni- verse; It did not become this way, it simply is this way. Mat- ter is by its very nature defiled.
For those who insist onseeing the universe through rose-colored glasses, I will use the rose as a perfect example of the nature of this ma- terial universe molded and shaped by the blind god, Samael/Jehovah A rose is extremely beautiful, with an exquisite fragrance. Yet it possesses thorns that will stab you and make you bleed. Likewise, the natural beauty of the earth and of the starry cosmos is simply a thin patina de- signed to cover up the ugly truth of violence, suffering, agony and death beneath it all. Material beauty is just an- other lure to ensnare us, blind us to the Truth, and keep us trapped. Most people live in denial about the true na- ture of matter and of the material universe. They lack the will or the courage to squarely face these facts and truths. Do you?
Humans will work for years to cure a deadly disease or condition, putting all their energy, time, genius, and money into the struggle until a cure for the disease is found. When they do, suddenly you hear “Thank GOD!” from the mainstream Christians around you for the medi- cal breakthrough. They thank the very being that formed the disease in the first place. Such is their logic. The uni- verse is not a friendly place, and never has been, regardless of the lies to the contrary told by the Jehovah gods.
The matter in the universe took its present form in an incomprehensibly violent explosion we call “The Big Bang.” Entire galaxies collide. Stars grow old and explode, destroying all the planets circling them. Our star, the sun, will one day expand and engulf the earth before the sun finally dies. The entire universe is slowly but surely dying, and in a few billion years will return to being lightless and lifeless, just frozen ashes, which is its natural state. This is called entropy. Death and darkness are the final victors in the material universe, for matter is by nature lifeless and lightless.
Are we to suppose that because Adam ate a piece of fruit that the entire unfathomable universe went from being a nice friendly place where there was no pain, suffering, violence, or death, to its current condition? Am I to suppose that the saber-tooth tiger and T-Rex were once gentle herbivores that suddenly sprouted fangs and became ferocious carnivores when Adam ate a piece of fruit? Or that a virtually limitless cosmos that cannot func- tion apart from violence and death was actually the exact op- posite before Adam ate a piece of fruit?
Am I to be so gullible as to believe that a supposedly Omnipotent God is not responsible for its own work, but can shift the blame for its mistakes onto its finite creatures? Not only are such beliefs childish and silly, they are insulting to anyone with even average intelligence and education. Yet, hundreds of millions of people believe those very things. There is a world of difference between childlike faith and childish beliefs.
Evangelicals and Fundamentalists pride themselves on being true to the “letter,” the literal interpretation, of the Bible. Yet they would be hard-pressed to find many early Christian writers who did not interpret the Genesis story of Adam and Eve as an allegory. Fundamentalists and Evangelicals think of themselves as representing primi- tive, original Christianity. Yet their crude literalism would be foreign indeed to the highly diverse, often highly so- phisticated early church they so revere, yet are largely ig- norant of. They do not comprehend that “the letter kills, but the Spirit gives Life.” 2 Corinthians 3:6.
As I have pointed out, mainstream Christians believe and teach that tiny puny humans are responsible for the mess the entire cosmos is in. They tell us their god is per- fect wisdom, all knowing, and that all imperfections and violence and death we see in the infinite universe is due to actions of finite man. Yet the Bible is clear that imperfec- tion, mistakes, and stupidity on the part of the Jehovah gods were present in the Garden of Eden before the so- called “fall.”
Buddhism, Hinduism, and New Age teaching try to lay the blame for the horrific condition of the cosmos on karma, which is Sanskrit for “action.” However, karma does not really make any sense as an explanation of the cosmos flawed state, or of suffering and death. Karma might explain the workings of the cycle of birth, suffering, death and reincarnation, but it does not explain why such an awful System exists to begin with. (By the way, anyone foolish enough to meditate to “become one with the uni- verse” will in fact succeed, and thereby ensure they will be trapped in this universe forever) Its easy to think of “mother nature” as basically good, benevolent and Divine as you are sitting on your porch, enjoying a lovely sunset and a cool breeze while the songbirds serenade one another, but that’s because of your extremely limited perception.
You are not seeing The Big Picture at that moment. While you are enjoying the sunset, billions of lives are being snuffed out in vari-ous grisly agonizing ways (on our planet alone), and na- ture is erupting with violence. If you could see The Big Picture (and you can if you make the mental effort) you would be stunned by just how violent and murderous nature actually is, and your cuddly feelings about it would vanish.
Modern humans are too insulated from the grim realities of the natural world because of the comforts of modern technology. Let that technology fail to insulate them such as in a plague, tornado, hurricane, tsunami, earthquake, wildfire, drought, blizzard, crippling injury or disease and people receive a sudden slap of awakening from reality. If you sit down and think about the millions of forms of suffering and the billions of beings involved, you will either snap out of denial, or plunge deeper into denial and continue on as one of the sleepwalkers.
Pantheism (All-Is-God-ism), and its several variations, is the most stupid philosophy man has ever cooked up. To think that matter is “crystallized Spirit” as some of them put it, is absurd in the light of what we know sci- entifically about matter. The best analogy I can give you is the movie Frankenstein adapted from the novel by Mary Shelly. In the movie version, Dr. Frankenstein fashions a golem, a dead thing in human form, from dead human parts. Then with a mighty surge of light- ning Dr. Frankenstein brings his disgusting golem to “life.” Yet the monster is still really and truly dead, its “life” is only a simulacrum of life, and therein lays the ghastly gruesome appeal of the movie.
“Those who have come to know this world have found a lifeless corpse. The world is not worthy of those who have discovered this world is a lifeless corpse.” Jesus in The Gospel of Tho- mas Matter is dead; it’s a corpse, just as Jesus said. The light and heat it is presently giving off is not the Light of God. It’s a thermonuclear counterfeit brought about by the unimaginably violent fury of nuclear fusion.
Also, the universe is running down, like an old spring-wound watch, and in a few more billion years all atomic motion will cease. It is mind-boggling gravitational pressure that ignites nuclear fusion, which causes stars to give off light and heat, and thereby enables planets, which are them- selves made of star-stuff, to enter into all the chemical reactions necessary for material life to arise, evolve, and flourish. Entropy is the Final Truth about this cosmos. Entropy is the scientific Fact that the fundamental atomic and sub-atomic structure of the universe is slowing down. It’s dying, and will one-day cease entirely. When that oc- curs the universe will be dead.
Spirit is the antithesis of matter. Matter is the antithesis of Spirit. Matter is not God, or made out of God, or God playing hide-and-seek with God. God did not make mat- ter. Matter just is. This insight is truly fundamental to awakening to Reality, to seeing things as they are. I can- not stress this enough. This universe is a Frankenstein’s Monster. The elohim that formed this universe did so from dead, pre-existing matter.
They brought it all to- gether and compressed it into a singularity, a pinpoint, so dense that we cannot even begin to comprehend the den- sity, and thereby infused their Frankenstein Monster with the energy, the motion, the vibration, to bring forth the thermonuclear counterfeit light and life of this universe. Their Frankenstein’s Monster was born in an incredible explosion we give the infantile name “Big Bang.”
The Most High God has nothing to do with matter, any more than the reader wishes to touch oozing, bloated, stinking corpses and try to bring them to life. Matter is dead, and is entirely dependent on violence and death for it to continue to give the impression of life, a simulacrum of life. As long as you keep looking for God in dead and dying matter, you will remain deluded, coming here life- time after lifetime and suffering in this hell. Obviously, not all life forms possess Divine Life, or Spirit. Only higher, sentient forms of life possess Spirit.
Humans possess Spirit, and the higher mammals also do. Other life forms merely possess the makeshift, Franken- stein, biological life, which is dependent on violence and death for its temporary continuance. Such a poor coun- terfeit of Divine Life is the only “life” the Yahweh elohim are capable of producing. That is because God is not mat- ter, and matter is not God, crystallized or otherwise. The universe is not the Divine Essence. Nor, as mainstream Christians and Jews maintain, did God make it out of nothing, “ex nihilo.”
Matter and Spirit are the two eternals of the universe. Matter is dead and dark, having no life of its own. What light and life it does have is temporary, being the work of the Yahweh elohim, and is but a thermonuclear counter- feit of the True Light and Life. Some people are con- vinced they “feel God” when they are out in nature. They do indeed feel the presence of the elohim. The elohim, though in rebellion against the Most High God, are none- theless of the Divine Essence. They are emanations of the Supreme Being. So, yes, one can feel the presence of the elohim in nature. One can feel a counterfeit of the Divine Presence.
So, realize when you look at a sunset, you are not “see- ing God in the sunset,” you are merely seeing the setting sun. When you smell a rose, you smell a rose, not God. When you see a dead cat or a pool of vomit, you are not seeing an emanation of God. You are seeing a dead cat and a pool of vomit. You are not seeing “crystallized Spirit.” You are merely seeing matter.
Some New-Age types insist that the universe is God because matter ex- hibits many bizarre properties at the quantum level. Rec- ognizing these quantum properties is one thing, but con- cluding the universe is God because on these properties is an illogical leap over a gigantic chasm with nothing con- necting the two. Except the belief of the one making the unfounded leap.
Now that I have been awakened to this Reality, I am astonished that otherwise intelligent, educated, sensitive, and sane people think this universe is a manifestation, emanation, or incarnation of God. It is no more God than dung is diamond. This universe is a dying thing, and its “life” is a grotesque imitation of Divine Life. God is not dying. God is Light and Life and Love. You are Di- vine, trapped here in dead defiled matter by the elohim for their sport. They placed a strong desire in you to rev- erence and even worship the material world to keep you trapped here. Don’t play their game and remain their tool. Wake up and smell the formaldehyde!
The God Of This World
Ironically, even while Christians and Jews are worship- ping and praising their god in structures dedicated to him, tornadoes and earthquakes destroy the buildings, killing all those inside worshipping “the Prince of the Power of the Air.” “Wherein in times past ye walked according to the course of this world, according to the Prince of the Power of the air, the spirit that now works in the children of disobedience.” Ephesians 2:2. If you worship the elohim that fashioned this world/cosmos, your god is not the Almighty God, is not the Heavenly Father of Jesus. The Bible, even in its current highly edited and corrupted form, still contains plenty of clues as to the real identity of the misshapen divinity that gave form to this fatally flawed material cosmos.
Let’s read 2 Corinthians 4:4: “The God of this world (Greek: Aeon) has blinded the minds of unbelievers, so that they cannot see the Light of the gospel of the glory of Christ, who is the Image of God.” The ancient Koine or Common Greek of the New Testament was written in all capitals, so it is arbitrary to make the word “theos” ei- ther God or god. Satan is called the God (Greek: ho theos) of this Aeon in 2 Corinthians 4:4, and 1 John 5:19 says, “The whole world lies in the power of the evil one.” In John 12:35, 14:30, and 16:11 Jesus calls Satan “the Ar- chon [Ruler] of this world.” The Greek word translated in the KJV as “world” in these verses is “kosmos,” which is obviously the source of the English word cosmos. Kos- mos literally means “an adorning or orderly arrangement” or “system.” See Strong’s Greek Lexicon #2889.
Like the English word cosmos, kosmos can refer to the entire uni- verse, the earth and stars. It also refers to the entire Sys- tem of man’s worldly arrangements: social, economic, re- ligious, governmental, and military. The entire “world of man” and the entire universe lie in the power of the evil one. Read also Ephesians 6:12, where we are told: “For we wrestle not against flesh and blood, but against Principali- ties, against Powers, against the Rulers (Greek: Kosmokra- tor) of the darkness of this world (Greek: Kosmos), against spiritual wickedness in high places.”
This verse is one of the single most revealing verses in the entire Bible. The word Kosmokrator occurs only this one time in the Bible. A related Greek word, “Pantokra- tor” means all-powerful, almighty, or omnipotent. See Strong’s Greek Lexicon #3841. Kosmokrator is a combina- tion of kosmos and kratos. Kratos means dominion, power, might, and strength. See Strong’s Greek Lexicon #2904. Kosmokrator, then, means the Power behind the Kosmos, the one whose Might runs the Kosmos, the one who has Dominion over the Kosmos. Kosmokrator is used in Ephesians 6:12 to describe Satan and his minions.
This is exactly what I am trying to get across in this book, and here it is hidden away in this one verse. Truly it is hidden, because all Bible translations in English are careful to avoid translating this verse literally and accu- rately and thereby give away the dark secret: Satan is the Cosmic-Power. As Strong’s Greek Lexicon #2888 says about Kosmokrator: “It is an epithet of Satan.” English Bibles are sneaky when it comes to translating Kosmokra- tor. The word is singular yet they translate it in the plural, “Rulers.” I can only conclude this is another attempt to hide the awful truth.
The Greek word translated “world” in the King James Version of 2 Corinthians 4:4 is “Aeon.” See Strong’s Greek Lexicon # 165. Aeon is a very peculiar term. It can mean an age, an eon, an era, or an epoch, all of which are ex- tremely long periods of time. In addition, the Gnostic Christian scriptures demonstrate Aeon can also refer to an emanation of God and all that pertains to that emana- tion. The Jehovah elohim are distant emanations or Aeons from the Most High God. However, in the context of 2 Corinthians 4:4 “Aeon” means “Age” hence Satan is “The God of this Age.”
In other words, during the incredibly long, but finite, period of time that the material universe continues to function he is The God of it because he fashioned it from pre-existing matter. That is why the Jehovah gods are re- ferred to as “half-maker” (Greek: Demiourgos, Demi- urge), because they merely fashioned pre-existent matter into various forms, they did not really “create” anything. They acted merely as artisans, builders. The whole cos- mos or System lies in Satan’s power (1 John 5:19) because he is the God and Artisan of it. Jeremiah 10:7 reinforces all that I have written here by calling Jehovah the King of the nations. “Who should not fear thee, O King of the nations? “
We’ve gained plenty of information at this point into the identity of Jehovah based on many insights from many angles of view from the Bible as well as from science and our own human experience of life. Now we’re going to examine the most telling evidence of all to aid us in suc- cessfully unmasking Jehovah. If you’ve never let the hor- rifyingly weird picture of “God” that emerges from the Old Testament sweep over you, it’s high time that you did so. We shall now look at far more than simply the nice parts of the Bible.
Mainstream Christians do not want the stinking dung in the Bible shoved right under their noses where they can- not escape its stench. One must keep the Code of Silence about the dark ugly monstrosities in the Bible so that no ones faith is disturbed, and no ones cozy little religious dream world is threatened by reality.
The Old Testament god says “For you must not pros- trate yourself to another god, because Jehovah, whose name is Jealous, he is a jealous God.” Exodus 34:14, New World Translation, emphasis mine. Jehovah is jealous of an- other god. If there really are not any other gods, of who is this god jealous? If this god Jehovah is not really sinis- ter, why is it motivated by the most sinister of all emo- tions, jealousy? Why is its behavior satanic?
If Jehovah is not really Satan, why is Satan called “The God of this Age” in 2 Corinthians 4:4? Little wonder, then, that Satan proclaims himself the creator of this universe (Genesis 1:1) for that is what he is. Satan the Kosmokrator! However, if this cosmos was fashioned by an all wise, all-good, all- powerful, loving and gentle Heavenly Father (as main- stream Christians and Jews maintain), then why are evil and pain, disease and death, and all manner of violence, suffering and misery designed into it?
The Jehovah gods programmed the poisonous scorpion to sink its dart into an innocent child causing the child’s heart to spasm as the venom takes hold, and death begins to climb up her leg. The Jehovah gods create lovely mar- velous birds, and then programs felines to tear them to bits. Jehovah makes human sex, and then watches cancer consume newborn babies. The Jehovah gods do nothing to feed the world’s starving billions, not even babies, in- fants, or children. When leukemia is diagnosed in an adorable little girl, her parents learn what no mainstream theologian has yet understood about the nature of evil. None of this is our fault. In your heart of hearts, you know that a good God could never be responsible for a universe overflowing with such violence and suffering and pointless death. Be honest with yourself.
The Gnostic Christians, the earliest Christians, realized the god that formed this cosmos is not the Most High God, the Heavenly Father, revealed by Jesus. The various other gods are descendants of the Most High God, but the Most High God did not fashion this material cosmos. The Most High God emanated the spiritual realms from the Divine Essence, therefore the spiritual realms are per- fect and free from suffering and evil.
However, the mate- rial universe was fashioned from pre-existing matter by deluded lesser gods, violent angry gods, jealous gods we know collectively as Jehovah/Samael or the Yahweh elo- him. These mighty ones are either in open rebellion against the Most High God out of jealousy and hubris, or are simply ignorant of the Most High God and therefore operate under the delusion they alone are god, such as in Isaiah 43:10, American Standard Version of 1901: “Ye are my witnesses, says Jehovah, and my servant whom I have chosen; that ye may know and believe me and understand that I am he. Before me there was no god formed, neither shall there be after me.”
You may well be asking at this point, “How does the fact that this universe was sculpted by lesser gods let the Most High God “off the hook,” so to speak, for the con- dition of the universe? Did not the Most High God bring forth these lesser gods, and is not the Most High God therefore responsible for the actions of its progeny?” That is an excellent question, and here is the answer: Think of your great-great-great-great-great-great-great- grand parents.
From one angle, we can quite logically say they are responsible for all of your actions, good and evil, because if they had not procreated, you would never have existed and therefore would never have done anything evil or good. However, looked at from another angle, such a line of reasoning is ludicrous and transparently absurd, for you are responsible for your own actions.
The Most High God stands in relation to the elohim and their ac- tions the same way your ancient ancestors stand in rela- tion to you and your actions. Also, remember the True God did not create matter, and has never fashioned any- thing out of matter either. Matter is self-existent and eter- nal, and is by its very nature dead and flawed. Life is alien to matter, and must be brought in from Outside, and even then matter can sustain life only briefly and only through death.
It is the nature of the Most High God to emanate Di- vine beings (elohim) in the Divine Likeness, to “beget.” God is the Eternal Parent; so God has been eternally be- getting Divine beings, “mighty ones,” the elohim, from God’s own Essence or Being. “Because we are discussing the interaction of gods and men, you should understand, Asclepius, the ways in which man is powerful. As the Fa- ther emanates gods from Himself, so too men fashion gods.” Asclepius 21-29, an ancient Gnostic scripture.
The elohim in turn have fashioned worlds from pre- existent matter, and emanated or begotten “mighty ones” from their own essence or being. See also the Trimorphic Protennoia of the Gnostic Christian scriptures to explore this teaching further. The elohim, the “mighty ones” that gave form to this universe are very far removed indeed from the Most High God. As we have already noted, they are either in open rebellion to the Supreme Being, or are simply ignorant of the Supreme Being and therefore op- erate under the delusion they are the only gods as Isaiah 43:10 would indicate. The mighty ones that shaped this universe are at best indifferent, and at worst malevolent. They are not merely a “force” such as the Tao.
The universe displays an insidious yet blundering blind intelligence, as befits blind blundering elohim. The suffer- ings that material beings must endure amuse them. Your sufferings amuse them. Worshipping them in ignorance, mistaking them for the True God, binds you to them, places you under their power, and enslaves you to them. Unless you wake up, and the scales fall from your eyes, you are their lab rat. Also, until you call out to the True God, the Abba (Papa) of Jesus Christ, for deliverance from the shackles of these evil beings, and renounce and denounce them, you will remain their lab rat. You will re- main the object of their cruel sport lifetime after lifetime in this hell. For it is this material world that is the real hell, not some fictional place of suffering in the afterlife, a fiction invented to keep us enslaved to the elohim via fear.
Christ did not come with any nonsense about original sin, “Divine” wrath, hellfire or any of the other dark and demonic lies attributed to him by the Catholic Church under the power of the devilish god Jehovah. Jesus did not “die for our sins” because the True God does not hold us responsible for the wretched state in which we were fashioned and born. The True God is not a rageaholic demanding some sort of sadistic “satisfaction” via the agony and torture of blood sacrifice. All such teachings are the doctrines of devils, of the elohim. I find it intriguing that Satanism is fixated on blood, bloodlines, blood sacrifices —the ritual spilling of blood–and that the Jehovah elohim are fixated on blood, bloodlines, blood sacrifices–the ritual spilling of blood. This is more strong evidence as to the actual identity of “Jehovah.”
The True God is Love Unconditional. Do you wish to continue to worship such a malodorous fiend as “Jeho- vah” and remain its lab rat forever? You will do so unless you find the True God, for reincarnation is a Spiritual fact.
