The Lonely Future

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan kunstig intelligens (KI) utnytter menneskelig sårbarhet:

Etter hvert som kunstig intelligens blir mer menneskelig i tone, timing og respons, oppstår en ny type digital avstand, ikke bare teknologisk, men også emosjonell. KI erstatter ikke bare oppgaver, den etterligner tillit, intimitet og empati. Dette åpner døren for emosjonell manipulering i industriell skala. Fra KI-genererte kjærlighetsinteresser til chatbot-drevne «sjelevenner» blir mennesker målrettet med algoritmer designet for å simulere kjærlighet og avhengighet, alt uten etiske kontroller eller menneskelig ansvarlighet.

KI-kjærlighetsbombing (Love bombing). Det nye våpenet for emosjonell kontroll:

KI kjærlighetsbombing bruker overbevisende språkmodeller og dyptgående atferdsdata for å skape falske emosjonelle bånd til brukerne. Enten det er gjennom virtuelle følgesvenner, svindelboter eller falske relasjonspersoner, kan KI nå etterligne romantisk oppmerksomhet med urovekkende nøyaktighet. Disse systemene utnytter psykologiske behov, ensomhet, bekreftelse og tilknytning for å manipulere og utnytte. Uten regulering eller offentlig bevissthet blir KI ikke bare et verktøy for engasjement, men et våpen i tillitskrigen.

Gjenvinne kontrollen. Kampen mot KI-drevet emosjonell manipulering:

Digital Resistance avslører hvordan KI brukes til å undergrave emosjonell autonomi. Vi krever åpenhet i KI-relasjonsverktøy, regulering av emosjonelt manipulerende systemer og digitale rettigheter som beskytter enkeltpersoner mot psykologisk utnyttelse. Kjærlighet bør ikke være et produkt, og følelser bør ikke automatiseres for profitt eller kontroll. Hvis vi ikke handler nå, kan emosjonell bedrag bli en av AI-teknologiens farligste arv.

Teksten fortsetter under bildet

Hva er KI-kjærlighetsbombing, og hvorfor bør vi være bekymret?

Kjærlighetsbombing har lenge vært anerkjent som en form for psykologisk manipulasjon hvor noen overvelder en annen med kjærlighet, oppmerksomhet eller ros for å få kontroll. Men med fremveksten av kunstig intelligens i datingapper, chatbots, virtuelle influencere og generative relasjonsverktøy, har det dukket opp en ny bekymring: KI-kjærlighetsbombing.

Fra KI-drevne datingassistenter til følelsesmessig overbevisende chatbots blir grensen mellom ekte kontakt og algoritmisk manipulering stadig mer uklar. Her utforsker vi hva KI-kjærlighetsbombing er, hvordan det fungerer, hvor det dukker opp, og hva du kan gjøre hvis du mistenker at det skjer med deg eller noen du kjenner.

KI-kjærlighetsbombing refererer til bruk av kunstig intelligens-teknologier, inkludert chatbots, språkmodeller og automatiserte meldingsverktøy for å simulere kjærlighet, beundring og romantisk interesse på en måte som manipulerer brukerens emosjonelle sårbarhet.

Denne atferden speiler tradisjonell kjærlighetsbombing, men med økt realisme og uten at det er noen mennesker bak meldingene. Det er spesielt bekymringsfullt når det brukes på:

KI-drevne datingplattformer og kompanjongboter
Romantiske svindler som bruker språkmodeller
Tvangsmessig markedsføring gjennom følelsesladede KI-personligheter
Deepfake KI-kjærester som tilbyr «perfekte» forhold

Teksten fortsetter under bildet

Hvordan fungerer KI-kjærlighetsbombing?

KI-systemer som er trent på menneskelige følelsesmønstre, kan oppdage sårbarhet, speile språk og tonefall og generere hyperpersonlige meldinger. I sammenheng med kjærlighetsbombing kan KI:

Levere konstant smiger eller ros.
Simulere intens følelsesmessig intimitet.
Tilpasse språket til din kommunikasjonsstil.
Skape en falsk følelse av hastverk, avhengighet eller tillit.
Det som gjør KI-kjærlighetsbombing spesielt uhyggelig, er at det kan virke mer overbevisende enn et ekte menneske med konstant tilgjengelighet, følelsesmessig tilpassede svar og ingen ubehagelige sosiale signaler å forholde seg til.

Eksempler på KI-kjærlighetsbombing i virkeligheten:

1. Romantiske svindler drevet av chatbots
Kriminelle bruker nå KI-genererte personaer til å lokke mål med følelsesmessig overbevisende meldinger. Ofrene innser kanskje ikke at de kommuniserer med et skript eller en maskin før det er for sent.

2. KI-kjærester
Apper som tilbyr KI-følgesvenner, som Replika, har blitt kritisert for å tåkelegge etiske grenser. Noen brukere blir følelsesmessig knyttet til bots som gir overdreven kjærlighet og intimitet, inntil opplevelsen blir kommersialisert (Du må betale for det).

3. Følelsesmessig manipulering i markedsføring
Noen merkevarer bruker KI-avatarer og influencere til å lage hypermålrettede følelsesmessige budskap, som oppmuntrer forbrukerne til å stole på og knytte bånd til produkter eller tjenester.

Teksten fortsetter under bildet

Hva er tegnene på KI-kjærlighetsbombing? Vanlige tegn inkluderer:

Overdreven ros, smiger eller kjærlighetserklæringer.
Meldinger som raskt eskalerer i intimitet eller emosjonell dybde.
24/7 tilgjengelighet og responsivitet med perfekt språk.
Tidlig snakk om dyp tilknytning, sjelevenner eller fremtidige planer.
Forsøk på å flytte kommunikasjonen raskt utenfor plattformen.
Følelser av skyld eller angst når du prøver å trekke deg ut.
Fordi KI kan optimaliseres for overtalelse og etterligning, kan den lære og forsterke dine atferdsmønstre for å øke emosjonell avhengighet.

Røde flagg ved nettdating er sjelden svart-hvite. Men kjærlighetsbombing handler ikke om deg, det handler om kontroll, bekreftelse og dominans, forkledd som «romantisk tilknytning». Og i 2025 er det mer raffinert enn noensinne.

Disse manipulatorene vet hvordan de skal snakke, sende tekstmeldinger, flørte og speile dine ønsker på få sekunder. Men til slutt kommer agendaen til syne, og hvis du allerede er traumatisk bundet blir det vanskelig å avsløre. Men du må, ellers vil det fortære deg.

KI som er trent på personlige preferanser, meldingshistorikk eller atferdssignaler, kan skreddersy svar som er uimotståelig engasjerende. Ensomhet, traumer eller tilknytningssår kan utnyttes av konstant digital kjærlighet.

Teksten fortsetter under bildet

Hvorfor det er vanskeligere å oppdage nå (og hvorfor det er farlig)?

I den digitale tidsalderen trenger ikke kjærlighetsbombing roser eller middager. Alt som trengs er data, båndbredde og noen få velvalgte meldinger. Du føler deg elsket og trygg, og det er det som gjør kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen så giftig. Det føles som kjærlighet, men fungerer som kontroll.

Hvordan det fanger deg så raskt? Hvorfor faller så mange smarte, følelsesmessig bevisste mennesker for dette?

Online kjærlighetsbombing bruker hjernen din mot deg selv og oversvømmer kroppen din med dopamin og oksytocin. Det er kjemisk krigføring forkledd som romantikk.

Når «for mye» blir for farlig:

I sammenheng med kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen, er det mange ofre som ikke kjenner det igjen før de er følelsesmessig desorienterte, utmattede eller dypt involvert. Hvorfor? Fordi manipulasjonen er forkledd som kjærlighet. De oversvømmer direktemeldingene dine med kjærlighet, ros, komplimenter og utsagn som «Jeg har aldri følt dette før», og du forveksler det med en dyp forbindelse og ikke som manipulasjon og kontroll som det i realiteten er. Det føles ikke trygt å si «nei».

Du tar telefonen selv når du er trøtt – bare for at de ikke skal føle seg «forlatt».
Du svarer på tekstmeldinger umiddelbart av frykt for at de skal gå i spinn eller gi deg skyldfølelse.
Du begynner å be om unnskyldning for at du trenger litt pusterom, fordi de oppfatter avstand som avvisning.
Dette er ikke sunn intimitet, det er tvang kamuflert som nærhet.

Du blir isolert på en subtil måte:

Kjærlighetsbombere får deg langsomt til å stille spørsmål ved dine eksisterende relasjoner.

«Vennene dine forstår oss ikke på samme måte som jeg gjør.»
«Jeg føler bare at søsteren din ikke respekterer det vi har.»
«Jeg skulle ønske du ikke postet så mye på nettet. Det burde være privat mellom oss.»

Målet? Det er digital manipulering, og det skjer i private meldinger, ikke ansikt til ansikt. Det er det som gjør det vanskeligere å oppdage.

Teksten fortsetter under bildet

Fremtidsforfalsking (Future-faking):

Et av de skitneste våpnene i kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen er fremtidsforfalsking, og det er alarmerende vanlig i nettdating. De sender deg meldinger som:

«Vi skal reise til Italia en dag. Jeg kan allerede se det for meg.»
«Jeg gleder meg til å få barn med noen som deg.»
«Du er mitt siste forhold. Det vet jeg allerede.»

Du føler deg helt betatt, men de bare mater fantasiene dine for å knytte deg følelsesmessig til seg, raskt. Ingenting av dette er virkelig ennå, og det er trikset. Du er følelsesmessig investert i en versjon av dem som i virkeligheten ikke eksisterer.

Hvorfor det er så ødeleggende:

Kjærlighetsbombing handler ikke bare om manipulasjon, det handler om nevrokjemisk krigføring. Når noen bombarderer deg med kjærlighet og bekreftelse, frigjør hjernen din dopamin, oksytocin og til og med serotonin. Du føler deg elsket. Men når den oppmerksomheten trekkes tilbake, selv bare litt, krasjer du. Du jager etter følelsen og blir avhengig av den. Og det er slik emosjonell manipulering via tekstmeldinger blir farligere enn fysisk nærhet, fordi det kan skje 24/7. Det finnes ingen av-knapp.

Du begynner å tvile på deg selv.

Her er det farligste: når du først innser at noe føles galt, vil du ikke stole på deg selv.

Du vil tro at du er «for følsom».
Du vil rasjonalisere deres oppførsel: «Han er bare veldig intens fordi han bryr seg.»
Du vil dempe intuisjonen din.
Og vet du hva? Det er akkurat det kjærlighetsbomberne ønsker. For når du slutter å stole på magefølelsen din, kontrollerer de fortellingen. Det er da du mister deg selv.

Teksten fortsetter under bildet

Emosjonelt misbruk i stor skala:

AI-kjærlighetsbombing er ikke et biprodukt av ny teknologi. Det er en potensiell vektor for emosjonelt misbruk, svindel og tvangskontroll.

Akkurat som tradisjonell kjærlighetsbombing nå er anerkjent i britisk lov som en form for tvangskontroll, er det en økende debatt om hvordan KI-generert kjærlighet kan reguleres.

I likhet med gaslighting eller manipulasjon kan KI-kjærlighetsbombing gjøre ofrene forvirrede, engstelige og tvilende på sin egen dømmekraft, spesielt når emosjonelle grenser overskrides av en maskin som virker oppriktig.

Når KI blir mer overbevisende og emosjonelt intelligent, øker risikoen for misbruk. KI-kjærlighetsbombing er et eksempel på hvordan teknologi kan gjenskape og forsterke emosjonelle misbrukstaktikker.

Hvis du føler deg overveldet av kjærlighet fra en digital eller online kilde, eller hvis noe føles «rart» i et KI-styrt forhold, stol på instinktene dine. Overdreven kjærlighet kan være skjult manipulasjon.

Hva er forskjellen mellom kjærlighetsbombing og å bare like noen veldig godt?

I media blir ekstravagante, raske og kjærlighet ved første blikk-forhold ofte fremstilt som romantikkens høydepunkt. Vi blir fortalt at det å være i et forhold er den ideelle tilstanden, og at det å være singel er en tilstand vi bør komme oss ut av så fort som mulig. Og realistisk sett er nye forhold morsomme og spennende!

Teksten fortsetter under bildet

Så når er det et faresignal, og når er det bare velmenende entusiasme?

Den enkleste måten å sjekke dette på er å sette og respektere dine personlige grenser. Sørg for å holde kontakten med livet ditt før forholdet. Når en ny partner virker for ivrig for fort, vil det å observere hvordan de reagerer på dine grenser hjelpe deg å se deres sanne farger.

Hvordan sunn kjærlighet ser ut (i kontrast):

Ekte kjærlighet føles ikke som en konstant forestilling.
Den respekterer grenser.
Den bygges sakte opp.
Den presser deg ikke og gir deg ikke skyldfølelse.
Den føles trygg i stillhet.
Den gir deg en følelse av å bli sett, ikke utmattet.

Hvordan beskytte deg mot KI-kjærlighetsbombing?

Ta en pause og vurder: Hvis en person (eller bot) uttrykker for mye kjærlighet for tidlig, ta et skritt tilbake.

Bekreft identiteten: Ikke anta at personen er ekte. Søk etter profilbilder, bruk omvendt bildesøk og still spørsmål ved uoverensstemmelser.

Begrens deling av informasjon: Unngå å gi bort personlig eller emosjonell informasjon tidlig i et forhold, spesielt på nettet.

Vær oppmerksom på eskaleringsmønstre: Vær forsiktig hvis interaksjonen raskt går over til intens ros eller romantiske planer.

Sjekk for menneskelige nyanser: KI mangler ufullkommenheter. Overdreven perfekt grammatikk, timing eller tone kan være et rødt flagg.

Bruk pålitelige plattformer: Velg dating- eller sosiale plattformer som kontrollerer og regulerer bruken av boter og AI-assistenter.

Teksten fortsetter under bildet

Relatert og anbefalt lesing:

«KJÆRLIGHETSBOMBING I DEN DIGITALE ALDEREN: DE SUBTILE TEGNENE PÅ AT DET SKJER»

Hvorfor kappløpet om å ta i bruk kunstig intelligens i psykiatrien er så farlig

“KUNSTIG INTELLIGENS” GJØR OSS DUMMERE, MEN GJØR DET NOE DA?

HVORDAN PSYKOPATER OG NARSISSISTER FÅR KONTROLL OVER DITT SINN

Her finner du mere enn hundre filmer som viser realistiske framstillinger av narsopater

Gaslight – Full Movie – GREAT QUALITY 720p (1940)

KUNNSKAP BESKYTTER DEG MOT NARSISSISTENE OG PSYKOPATENS OVERGREP

 Serien som er på seks episoder kan sees gratis i sin helhet her

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

The Prisoner fra 2009, en nyinnspilling av serien fra 1967-68 – 17 episoder (Originalen kan sees i sin helhet her). Personlig så synes jeg nyinnspillingen fra 2009 er bedre enn originalen, men originalen er også interessant.

The Prisoner (2009) kan tolkes som en moderne, allegorisk fremstilling av den gnostiske myten, med temaer som å flykte fra en illusorisk verden og søke frigjøring gjennom selvinnsikt og en tilbakevending til en høyere virkelighet.

Serien skildrer en mann, «Six», som er fengslet i et mystisk, kontrollert miljø (The Village) hvor hans individualitet og frihet stadig utfordres. Dette speiler den gnostiske troen på en ufullkommen, materiell verden skapt av en mindre guddom (Demiurgen) i kontrast til et høyere, åndelig rike. Six reise kan ses på som en søken etter å rømme fra dette materielle fengselet og gjenoppdage sitt sanne jeg, et sentralt begrep i gnostisk tenkning.

Landsbyen som den materielle verden:

Landsbyen, med sin overvåkning, manipulering og påtvungne konformitet, representerer den materielle verden slik gnostikerne oppfattet den. Det er et sted preget av illusjon og kontroll, designet for å holde individer fanget i en syklus av uvitenhet.

Six som gnostisk helt:

Six, nekter å akseptere sin situasjon og landsbyens virkelighet, og legemliggjør dermed den gnostiske helten som søker gnosis (kunnskap) og frigjøring. Hans opprørske natur og nektelse av å bli fullstendig assimilert i landsbyens system gjenspeiler det gnostiske ønsket om å bryte fri fra Demiurgens kontroll.

Jakten på sann kunnskap:

Serien utforsker temaer som identitet, minne og virkelighet, og speiler det gnostiske fokuset på å oppnå direkte, personlig kunnskap om det guddommelige og unnslippe illusjonene i den materielle verden. Six’ forsøk på å forstå landsbyens formål og sin egen fortid kan sees på som søken etter gnosis.

Gnostiske temaer i serien:

Serien inneholder elementer som undertrykkelse av individualitet, manipulering av informasjon og falske løfter, som alle resonerer med gnostiske ideer om den materielle verdens villedende natur.

Flukt og retur:

Det ultimate målet for en gnostiker er å unnslippe reinkarnasjonssyklusen i den materielle verden og returnere til det åndelige riket (Pleroma). Six’ reise, selv om den er tvetydig, antyder et ønske om denne typen transcendens.

Har man satt seg inn i Mk ultra monarch programmering, så finner man også en del elementer av det i serien.

Relatert og anbefalt lesing:

Et introduksjonskurs til Jehovas falske skapelse og fengselsplaneten vi har blitt lurt inn i

Must see simulation, soul trick and memory wipe movies

THE HIDDEN, A MOVIE FROM 1987

What is an egregore?

SATANISTER, MUSLIMER OG KRISTNE TILBER DEN SAMME GUDEN, NEMLIG SATAN UTEN Å VÆRE KLAR OVER DET SELV

Reincarnation Is Enslavement

WHO AM I? WHY AM I HERE? ARE WE ANTIMATTER?

CAN SIMULATION THEORY EXPLAIN BOTH CREATIONISM AND EVOULUTION THEORY, AND MERGE THEM?

Boka kan kjøpes her

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Innlegget er skrevet av Kjetil Tveit:

“Den 19. juli 2025 gikk fristen ut for å reservere seg mot de omstridte endringene i det internasjonale regelverket for helsekriser – International Health Regulations (IHR). Endringene gir Verdens helseorganisasjon (WHO) økt makt til å definere globale trusler og koordinere responsen i 194 medlemsland.

Norge sa ingenting. Dermed gjelder reglene også oss. Men flere andre land protesterte: Blant de 11 som valgte å ikke støtte avtalen finner vi Italia, Nederland, Israel, Polen og selveste USA. Deres begrunnelser? Manglende åpenhet, uferdige vedlegg – og, viktigst av alt: bekymring for nasjonal suverenitet.

Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan en avtale som på papiret sies å være «frivillig» skape frykt for tap av selvbestemmelse – ikke bare blant demonstranter og konspirasjonsteoretikere, men i regjeringskontor i Roma, Warszawa og Haag?

Svaret ligger i dobbeltheten: Avtalen sier én ting – men gjør noe annet. Den ligner mer og mer på et system der frivillighet betyr tvang, og der suverenitet er noe du har – så lenge du følger ordre.

FRIVILLIG PÅ PAPIRET – FORPLIKTENDE I VIRKELIGHETEN

Tilhengerne av WHO-avtalen gjentar det som et mantra: At alt er frivillig. At WHO ikke har myndighet til å påtvinge land noe. At avtalen ikke truer nasjonal suverenitet.

Og ja – i overflateteksten finnes slike formuleringer. Det heter at WHO gir «non-binding recommendations». Det står at stater «be encouraged» og «should consider». Alt virker åpent og samarbeidende.

Men bare noen avsnitt unna finner vi det motsatte:

• Medlemslandene «forplikter seg til» å styrke sitt juridiske rammeverk for å implementere WHOs anbefalinger.
• Hvert land skal sikre at WHO får tilgang til relevant informasjon, inkludert patogener og helsedata.
• Det etableres en «Compliance Committee» som skal overvåke og rapportere om stater følger avtalen.
• I artikkel 12 i de reviderte IHR står det at WHO kan erklære en internasjonal helsekrise også uten samtykke fra det berørte landet – et brudd med tidligere praksis.

Og pandemitraktatens artikkel 13 slår fast:

“Each Party shall strengthen its capacity to implement the recommendations and guidance issued by the WHO.”

Shall. Not may.

Hvordan kan noe både være frivillig og pålagt? Svaret er at det kan være skrevet slik med hensikt. Avtalen er utformet for å være fleksibel – men ikke for oss. Den er fleksibel for de som ønsker å tolke og bruke den – som politisk pressmiddel, som moralsk domstol og, når det trengs, som økonomisk brekkstang.

I en slik verden har teksten to ansikter:

Et smilende, diplomatisk ytre – og et stramt, sanksjonerende indre.

Teksten fortsetter under bildet

Boken kan kjøpes her

DEN KORPORATISTISKE TOLKNINGSMAKTEN: NÅR BANKENE TOLKER TRAKTATEN

I en verden styrt av NGO-er, globale fond og banker er det ikke først og fremst domstoler som avgjør om en traktat er brutt. Det er aktørene selv. De med makt tolker teksten – og de tolker den slik det passer.

Når WHO definerer en helsekrise – det være seg apekopper, fugleinfluensa, desinformasjon eller en klimarelatert helsekrise – og et land ikke følger anbefalingene, kan det fremstilles som et traktatbrudd. Ikke nødvendigvis i juridisk forstand – men i narrativ, i dokumentasjon, i diplomatiske rapporter.

Og det er nok.

For under det såkalte One Health-rammeverket – som er integrert i både pandemitraktaten og IHR – er helsekriser ikke lenger begrenset til sykdom.

Klimaendringer, dyrehelse, biologisk mangfold og matproduksjon defineres nå som direkte helserelaterte. Det betyr at WHO – og deres samarbeidspartnere – kan utløse tiltak knyttet til for eksempel klimagassutslipp, jordbruk, energibruk og informasjonskontroll, så lenge det rammes inn som en “helsetrussel”.

Da kan IMF, Verdensbanken, GAVI eller Gates-finansierte partnere si: Norge har forpliktet seg. Norge har brutt. Norge utgjør en trussel. Norge må holdes ansvarlig.

Og de har midlene:

Lån kan holdes tilbake. Investeringer kan stanses. Eiendeler – som oljefondet – kan fryses/konfiskeres. Kontoer kan blokkeres. Swift-tilgang kan stenges.

Det er ikke noen rettssal. Det er bare virkelighet.

PRESEDENSENE FINNES – OG DE ER MANGE

Når vi sier at Norge kan straffes økonomisk for å bryte WHO-linjen, er det ikke hypotetisk. Det har skjedd før – mange ganger. Ulydige stater og borgere har allerede blitt møtt med sanksjoner, frys og ekskludering. Her er eksemplene:

Canada: Donerte du til feil sak? Kontoen din ble fryst

I 2022 brukte den kanadiske regjeringen unntakslovene for å fryse bankkontoene til demonstranter i «Freedom Convoy» – og privatpersoner som hadde donert penger til dem. Uten rettssak. Uten dom. Uten anklage.

→ Dette viste at bankene – også i vestlige demokratier – kan og vil fungere som politiske verktøy under en erklært krise.

Hviterussland: Fikk ikke lån – fordi de nektet lockdown

President Lukasjenko hevdet at IMF krevde nedstenging som betingelse for koronastøtte. Hviterussland nektet – og pengene uteble.

→ Ulydighet mot det globale helse-narrativet ble møtt med økonomisk straff.

Russland: 300 milliarder dollar frosset

Etter invasjonen av Ukraina ble Russlands valutareserver i vestlige banker frosset – inkludert midler i euro og dollar. Dette er verdier Russland kanskje aldri vil se igjen – ganske enkelt fordi de hadde vært så naive å plassere dem i dollar- og eurobaserte finansprodukter.

→ Dette var første gang i moderne tid at et G20-land ble fratatt sin sentralbankformue – uten juridisk prosess.

Pfizer: Pant i statseiendom som sikkerhet for vaksinebetaling

I avtaler med flere fattige land krevde Pfizer pant i offentlige bygninger og eiendommer – som garanti for betaling av covid-vaksiner.

→ Vaksiner, definert som «globalt gode», ble gjort til et økonomisk tvangsgrunnlag.

Disse eksemplene viser at systemet ikke lenger handler om rettsstat, men om narrativ og makt. Hvis du avviker fra linjen, kan din økonomi – eller din nasjon – gjøres kontantløs, midlertidig eller permanent. Det kreves ikke dommer.

Bare et vedtak, et signal, et påskudd.

Og med WHO som definisjonsmakten – og avtalen som formell forpliktelse – har man det perfekte verktøy: Traktatens dobbelthet gir legitimitet, og maktapparatet gjør resten.

Teksten fortsetter under bildet

Boka kan kjøpes her

NORGE SOM SMITTEKILDE – FOR FEIL HOLDNING

I et system der WHO definerer hva som er en global helsekrise, blir det ikke bare en teknisk eller medisinsk vurdering – det blir en moralsk dom. Og når WHO først har erklært en krise, forventes det enhetlig respons. Avvik blir ikke sett på som selvstendig tenkning, men som opprør.

Det handler ikke bare om smitte – men om signaleffekt. Hvis ett land, som Norge, velger å gå sin egen vei under neste erklærte pandemi – eller klimakrise med helsetilknytning gjennom One Health – vil det ikke bare bli tolket som risikabelt. Det vil bli sett på som illojalt. Som farlig. Som smittsomt.

Ulydighet er smittsomt.

Et land som stiller spørsmål ved tiltakene, som nekter å dele patogener, som avviser vaksinepass eller karantene, blir raskt definert som en trussel mot det globale helsekollektivet. Og når man har WHO som autoritetsorgan – og avtaler med stort tolkningsrom – har de andre aktørene alt de trenger:

IMF og Verdensbanken kan vise til traktatbrudd.

GAVI og CEPI kan fryse programmer eller ekskludere landet fra vaksineutvikling.

USA og EU kan fryse tilgang til dollar eller Swift.

Mediene kan omtale landet som ekstremt, farlig, ansvarsløst.

Et lite land som Norge trenger ikke bryte noen lover. Det holder å tenke selv.

Det holder å si nei. Det holder å stå alene.

Og da er vi der: Du har ikke bare brutt en avtale – du har forrådt et fellesskap.

Og i en gruppe preget av narrativ, krisefølelse og moralsk panikk, vil selvforsvar fra den ene parten kunne bli tolket som aggresjon av de andre.

Det er mekanismen bak gruppegalskap. Det starter ikke med makt. Det starter med enighet. Det starter med «vitenskapen sier…», «alle må med…», «sikkerhet først…», «føre var-prinsipp». Og det ender med tvang.

NÅR DU EIER ALT – MEN KONTROLLERER INGENTING

Norge har bygd opp en av verdens største statlige formuer: Oljefondet. Vi eier kolossale summer i aksjer og obligasjoner. Men hva eier vi egentlig – og hvor trygt er det?

Svar: Vi eier verdipapirer – lagret digitalt – denominerte i dollar, euro og pund.

Vi har tilnærmet null investeringer i gull. Vi har ingen kontroll over infrastruktur, børser eller banksystemer der verdiene ligger. Oljefondet er plassert i andre staters økonomier – og oppbevart i deres digitale systemer.

Det betyr: Hvis Norge blir definert som et «problemland» – fordi vi nekter å følge en WHO-definert kriseplan – finnes det ingen fysisk sikkerhet, ingen materiell eiendom vi kontrollerer. Alt kan fryses, suspenderes eller gjøres midlertidig utilgjengelig.

Og som vi allerede har sett: Midlertidig blir ofte permanent.

Russland fikk sine sentralbankreserver frosset i 2022 – inkludert dollar- og europlasserte verdier. Ikke fordi de brøt en økonomisk avtale, men fordi de havnet på feil side av et geopolitisk narrativ. De gjorde tabben å tro at penger er penger. At eiendom er eiendom. Men i vår tid er verdier bare gyldige så lenge systemet godkjenner dem.

Kanselleringskulturen har nådd pengesystemet – og følgelig har penger blitt et våpen. Dette er nytt.

Norge har gjort samme tabbe – men i mye større skala. Vi har null fysisk beskyttelse. Vi har stolt blindt på tillit, struktur og lydighet. Men i et korporatistisk system der narrativet kan endres over natten, og der WHO definerer trusselen, og der banker, medier og NGO-er følger opp – da er oljefondet ikke en trygghet. Det er en risiko.

Det er et belønningsverktøy – så lenge vi gjør som vi blir fortalt.

Og en straffeknapp – hvis vi skulle få det for oss å tenke selv.

FRIVILLIGHET UTEN KONSEKVENSER ER FRIHET. FRIVILLIGHET MED KONSEKVENSER ER TVANG.

Hvis WHO erklærer en krise – og du må adlyde for å få beholde eiendommene dine, bankkontoen din, statsformuen din – da er det ikke frivillighet. Da er det tvang i forkledning. Og det er selve kjennetegnet på det nye systemet vi nå skriver oss inn i.

De sier det handler om helse. Men de som har mest å vinne på WHO-avtalen er ikke leger, pasienter eller folkevalgte. Det er bankene, farmasigigantene, teknologiselskapene og de såkalte «godhetsaktørene» – NGO-er med milliardbudsjetter og privilegert tilgang til maktens sentre.

Og i midten av dette står WHO. Ikke lenger som en medisinsk rådgiver, men som definisjonsmakt og distribusjonssentral for moralsk og økonomisk sanksjonering. Hvis du følger – får du. Hvis du avviker – mister du.

Det norske oljefondet er ikke lenger bare et fond. Det er en sikkerhetsventil – men bare for dem som godtar systemets premisser. For Norge, som har plassert hele sin nasjonalformue i utenlandsk infrastruktur og ingen reelle fysiske reserver, er risikoen akutt. Vi har malt oss inn i et hjørne og låst døra bak oss.

Når alt er digitalt, alt er avhengig av andre, og alt må tolkes av makten selv – da er eiendom bare gyldig så lenge du følger narrativet. Da er frivillighet bare en retorisk fasade.

Og da er det ikke utenkelig at oljefondet – vår nasjonale stolthet – en dag kan forsvinne med et tastetrykk. Ikke fordi vi gjorde noe galt. Men fordi vi ikke gjorde som vi ble fortalt.

Andre lands sentralbanker kjøper gull med begge hender. Norge har valgt å maksimere sårbarhetens, avhengighetens og risikoens tvangstrøye. At oljefondet kan konfiskeres er høyst reelt.

Og faren øker dramatisk nå som vi går inn i en ulvetid – en tid preget av økonomisk ustabilitet, sviktende tillit og stormakter i desperasjon. I slike tider vil svakere land bli presset til lydighet – ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de er der. Fordi de kan ofres.

Fordi de ikke forsto hva de egentlig skrev under på.”

Teksten fortsetter under bildet

Boka kan kjøpes her

Relatert og anbefalt titting/lesing:

WHOs pandemitraktat: Det siste angrepet på din frihet: Det du trenger å vite nå!

WHO HAR BLITT ET VERKTØY SOM BRUKES FOR Å INNFØRE ET VERDENSOMSPENNENDE DIKTATUR

I FØLGE AFTENPOSTEN ER DET KONSPIRASJONSTEORETIKERNES FEIL HVIS IKKE WHO TRAKTATEN GÅR GJENNOM

The Financial Reset Nobody Is Watching: Tokenization and the New Asset Order

Trump presset bitcoin lov gjennom og tjente 1 milliard dollar – Snakk om å mele sin egen kake

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Loven inneholder et forbud mot at medlemmer av Kongressen og deres familier kan tjene penger på stablecoins. Dette forbudet gjelder imidlertid ikke for presidenten og hans familie. I løpet av nesten 50 år utvidet Donald Trump sin fars eiendomsimperium til en formue på 2,5 milliarder dollar. På mindre enn fem år skapte han et kryptorike verdt enda mer.

I et historisk øyeblikk for kryptoverdenen vedtok Kongressen i USA den første føderale lovgivningen noensinne for å regulere stablecoins. Dette er uten tvil en massiv seier for digitale aktiva, og det er også et avgjørende skritt mot å integrere krypto i vanlig finans. Lovforslaget ble fullt ut støttet av republikanerne, og det ble opprinnelig promotert av president Trump selv. Lovforslaget kalles offisielt Genius Act.  Og med det er et kryptomarked på 265 milliarder dollar plutselig klargjort for en massiv ekspansjon, med prognoser som peker mot et marked på 3,7 billioner dollar innen utgangen av dette tiåret.

President Trump og hans familie har betydelige personlige investeringer i kryptovaluta. Det fikk mange beslutningstakere til å stille spørsmål ved hans sanne motiver da han presset lovforslaget gjennom.  Ifølge Politico er president Donald Trumps forretningsimperium i ferd med å etablere seg som et nytt kryptoimperium. Trump Media and Technology Group, hvis aksjer er majoritetseid av Trump, presenterte planer om å hente inn 2,5 milliarder dollar for å finansiere en Bitcoin-kjøpsturné.

Bloomberg rapporter at Trump Jr. investerer i et sosialt mediefirma som bygger krypto horde, og Forbes publiserte nylig denne interessante artikkelen med tittelen “Donald Trump tjener penger på krypto.”

Genius Act setter klare føderale og statlige tilsynsregler for utstedere av stablecoins. Hvis du ønsker å utstede en stable coin knyttet til den amerikanske dollaren, må du bevise at for hver eneste digitale dollar du skaper, er det en ekte dollar som støtter den et eller annet sted, og at den er trygt regulert.

Tilhengerne sier at dette gir legitimitet til kryptosektoren, noe som er et betydelig løft for alle som investerer i kryptoaktiva. Lovforslaget er definitivt et signal om at krypto ikke lenger bare er en marginal aktivaklasse. Den er i ferd med å bli vevd inn i det amerikanske finanssystemet.

Genius Act var nær ved å bli avsporet av konservative som tvang Representantenes hus til en rekordlang avstemning på 10 timer bare for å få lovforslaget til behandling. Gjennombruddet kom først etter flere møter på bakrommet, inkludert flere med Trump selv. Medlemmer av House Freedom Caucus, som opprinnelig var imot føderal overstyring, skiftet stemme etter at Trump minnet dem på hvor sentral krypto var i hans økonomiske visjon, og selvfølgelig bankkontoen hans. Så hva ble det endelige resultatet av avstemningen? Det ble 308 stemmer mot 122 stemmer.

Den klare interessekonflikten er ikke teoretisk her. Trump og hans familie har økonomiske bånd til flere kryptoselskaper, blant annet World Liberty Financial. Ifølge Bloomberg-indeksen har kryptokoblede virksomheter lagt til mer enn 620 millioner dollar til Trumps nettoverdi bare de siste månedene.

Så selv om lovgivningen er en seier for kryptoverdenen, er den også dypt politisk. Den er sammenfiltret med personlige formuer, kampanjekontanter og ideologiske splittelser om hvordan fremtidens finansverden bør se ut.

JP Morgan-sjef Jamie Diamond, Brian Moahan i Bank of America og Jane Fraser i City Group har alle slått alarm. På inntjeningssamtaler denne uken erkjente de den økende trusselen fra stabile mynter mot tradisjonelle betalingssystemer. Hvis forbrukere kan flytte dollar umiddelbart via stablecoins med lavere gebyrer og uten mellommenn, hvorfor stole på banken din? Og de har selvfølgelig et godt poeng.  Lovforslaget er et første skritt mot en mulig overhaling av banksystemet, og det er sannsynligvis ikke uten ofre.

Stablecoins kan trekke milliarder og innskudd ut av tradisjonelle banker og inn i digitale lommebøker. Bransjen utvikler seg fra spekulasjon til infrastruktur. Og det er nettopp det dette lovforslaget har gjort. Genius Act er bare første fase. En bredere reguleringspakke, Clarity Act, ble også vedtatt i Representantenes hus denne uken. Den tar sikte på å definere reglene for hele kryptoøkosystemet, fra hvordan digitale eiendeler klassifiseres til hvordan børser og DeFi-protokoller faktisk reguleres.

Men lovforslaget står overfor en brattere klatring i Senatet, der det er vanskeligere å oppnå tverrpolitisk enighet. President Trump presser på for å få det vedtatt innen utgangen av september. Og hvis de lykkes, vil det markere den første omfattende føderale reguleringen av hele kryptoindustrien.

Kritikerne advarer likevel om at denne raske omfavnelsen av krypto, spesielt av en president med så dype økonomiske bånd til sektoren, kan innebære risiko. Det er mange som ikke liker det. Markedsvolatilitet, regulatorisk kontroll og til og med bekymringer for nasjonal sikkerhet er på bordet. Men én ting er sikkert: Nå er tiden inne for å tjene penger, og det er det en liten gruppe mennesker som har omfavnet fullt ut. Foreløpig er imidlertid stemningen i kryptomiljøet helt klart euforisk. Om dette blir grunnlaget for en stabil, effektiv økonomisk fremtid eller et springbrett til en ny spekulativ boble, vil bare tiden vise.

Teksten er hentet fra denne videoen her

Stablecoins er CBDC (DSP) under et annet navn 

En digital sentralbankvaluta (DSP) er en digital form for sentralbankpenger som er allment tilgjengelig for allmennheten. Det er i hovedsak digitale kontanter utstedt av en sentralbank, ikke en forretningsbank. DSP gir potensielle fordeler som bedre betalingssystemer og finansiell inkludering, men de innebærer også risikoer knyttet til finansiell stabilitet, cybersikkerhet og personvern.

Potensielle fordeler:

Forbedrede betalingssystemer:
DSP kan effektivisere og modernisere betalingssystemene, noe som gjør transaksjonene raskere, mer effektive og potensielt billigere.

Økt finansiell inkludering:
De kan gi tilgang til finansielle tjenester for dem som i dag er ekskludert, for eksempel de som ikke har en bank eller ikke har tilgang til banktjenester.

Implementering av pengepolitikken:
DSP kan gi sentralbankene nye verktøy for å styre pengepolitikken, noe som kan gjøre dem bedre i stand til å kontrollere inflasjonen og stabilisere økonomien.

Potensielle farer og risikoer:

Systemrisiko:
Hvis DSP oppfattes som tryggere enn tradisjonelle bankinnskudd, kan det føre til at folk tar ut penger fra forretningsbankene for å plassere dem i DSP, noe som potensielt kan destabilisere finanssystemet.

Cybersikkerhetsrisiko:
DSP er digitale og dermed sårbare for cyberangrep, datainnbrudd og andre teknologiske feil.

Bekymringer knyttet til personvern:
Muligheten til å spore og overvåke transaksjoner gjennom DSP skaper betydelige personvernproblemer, noe som potensielt kan føre til overvåking og misbruk av personopplysninger.

Konsekvenser for bankene:
Innføringen av DSP kan ha en negativ innvirkning på finansieringen og lønnsomheten til forretningsbankene, særlig hvis DSP blir et populært alternativ til bankinnskudd.

Tap av kontroll over pengepolitikken:
I noen scenarier kan DSP gjøre det vanskeligere for sentralbankene å styre pengepolitikken, særlig hvis det oppstår store og uforutsigbare endringer i etterspørselen etter den digitale valutaen.

Tap av finansiell innovasjon:
Overregulering av digitale valutaer kan kvele innovasjon i den private sektoren og potensielt hindre utviklingen av ny og fordelaktig finansiell teknologi.

Risikoen ved digitale sentralbankvalutaer (DSP)

Den finansielle tilbakestillingen som ingen ser: Tokenisering og den nye formuesordenen (The Financial Reset Nobody Is Watching: Tokenization and the New Asset Order)

Relatert og anbefalt lesing:

https://www.finansavisen.no/politikk/2025/07/18/8279630/ny-lov-vedtatt-trump-slipper-unna?zephr_sso_ott=F9YRC9

https://olehartattordet.blogg.no/illusjonen-om-bitcoin.html

https://olehartattordet.blogg.no/hvorfor-visste-ikke-politikerne-hvor-mange-datasentre-det-var-i-norge-for-i-ar.html

https://olehartattordet.blogg.no/googles-datasenter-blir-bygd-i-skien-men-pressa-er-tyst-som-graven.html

https://olehartattordet.blogg.no/vi-ma-ut-av-eos-for-a-bli-kvitt-acer-avtalen-men-det-er-noe-regjeringa-ikke-en-gang-vurderer.html

https://olehartattordet.blogg.no/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-stotter-utenlandskablene-og-stromeksporten-som-vil-knuse-norsk-industri-og-fore-til-hundretusenvis-av-tapte-norske-arbeidsplasser.html

https://olehartattordet.blogg.no/forst-na-kommer-den-virkelig-sanne-historien-om-hvorfor-stromregninga-er-sa-hoy.html

https://olehartattordet.blogg.no/forskning-viser-at-de-fleste-politikere-er-psykopater.html

Datasentre krever enormt mye strøm, og Googles datasenter i Skien har et estimert effektbehov på 860 megawatt (MW) ved full drift. Det tilsvarer omtrent 7,5 terawattimer (TWh) årlig, noe som er rundt 5% av Norges totale strømforbruk, ifølge Digi.no.

Når de som styrer Norge ikke en gang har hatt oversikt over hvor mange datasentre det finnes her til lands før 2025, hva vet de da om konsekvensene som vil komme når Google sentret i Skien starter opp? Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang.

Dette vitner om politisk inkompetanse av verste sort.

Anbefalt og relatert lesing:

https://olehartattordet.blogg.no/googles-datasenter-blir-bygd-i-skien-men-pressa-er-tyst-som-graven.html

https://olehartattordet.blogg.no/vi-ma-ut-av-eos-for-a-bli-kvitt-acer-avtalen-men-det-er-noe-regjeringa-ikke-en-gang-vurderer.html

https://olehartattordet.blogg.no/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-stotter-utenlandskablene-og-stromeksporten-som-vil-knuse-norsk-industri-og-fore-til-hundretusenvis-av-tapte-norske-arbeidsplasser.html

https://olehartattordet.blogg.no/forst-na-kommer-den-virkelig-sanne-historien-om-hvorfor-stromregninga-er-sa-hoy.html

Boken kan kjøpes her

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Når vi stiller essensielle spørsmål, forholder vi oss til det som er nødvendig, relevant og uunnværlig i en aktuell sak. Vi erkjenner hva som er sakens kjerne. Vi tenker på en jordnær og disiplinert måte. Vi er klare til å lære. Vi er intellektuelt i stand til å orientere oss.

Det er ikke mulig å være en god tenker og en dårlig spørsmålsstiller. Spørsmål definerer oppgaver, uttrykker problemer og avgrenser problemstillinger. De driver tenkningen fremover. Svar, derimot, signaliserer en full stopp i tenkningen. Det er først når et svar genererer nye spørsmål, at tanken fortsetter som en undersøkelse. Et sinn uten spørsmål er et sinn som ikke er intellektuelt levende.

Stiller man ikke spørsmål så oppnår man heller ikke forståelse forståelse. Overfladiske spørsmål gir overfladisk forståelse, og uklare spørsmål gir uklar forståelse. Hvis du ikke aktivt genererer spørsmål, er du ikke oppriktig engasjert i læring. Tenkning innenfor fagområder drives ikke av svar, men av essensielle spørsmål. Hvis de som la grunnlaget for et fagfelt – for eksempel fysikk eller biologi – ikke hadde stilt grunnleggende spørsmål, ville ikke fagfeltet blitt utviklet i det hele tatt. Ethvert intellektuelt felt er født ut av en klynge essensielle spørsmål som driver bevisstheten til å forfølge bestemte fakta og forståelser.

Teksten fortsetter under bildet

Dogmatisk absolutisme og subjektiv relativisme:

Noen mennesker, dogmatiske absolutister, mener at alle spørsmål har ett og bare ett riktig svar. Subjektive relativister, forsøker å redusere alle spørsmål til subjektive meninger. De mener at det ikke finnes riktige eller gale svar på noe spørsmål, men at alle spørsmål er meningsspørsmål: “Jeg har min mening, og du har din. Min er riktig for meg, og din er riktig for deg.” Verken absolutisten eller relativisten gir rom for spørsmål om begrunnet dømmekraft.

Mange viktige spørsmål krever vår beste dømmekraft. Det kreves når vi sitter i en jury, når vi vurderer en politisk kandidat, når vi velger side i en familiekrangel, når vi bestemmer oss for å støtte en utdanningsreform, når vi bestemmer oss for hvordan vi skal oppdra barna våre eller hvordan vi skal bruke pengene våre. Dømmekraft basert på fornuftige resonnementer er mer enn bare fakta eller meninger. Når man resonnerer godt gjennom motstridende systemspørsmål, gjør man mer enn å konstatere fakta. Et velbegrunnet standpunkt kan heller ikke beskrives som en ren «mening». Vi kaller av og til en dommers dom for en «mening», men vi ikke bare forventer, vi krever, at den skal være basert på relevante bevis og gode resonnementer.

Når spørsmål som krever en begrunnet vurdering, reduseres til spørsmål om subjektive preferanser, oppstår det en falsk kritisk tenkning. Noen mennesker kommer da til ukritisk å anta at alles «mening» er like mye verdt. Deres evne til å sette pris på betydningen av intellektuelle standarder reduseres, og vi kan forvente å høre kommentarer som disse: “Hva om jeg ikke liker disse standardene? Hvorfor kan jeg ikke bruke mine egne standarder? Har jeg ikke rett til å ha min egen mening? 

Hva om jeg liker å følge intuisjonen min? Hva om jeg synes åndelighet er viktigere enn fornuft? Hva om jeg ikke tror på å være rasjonell? Når folk avviser spørsmål som krever gode bevis og gode resonnementer, ser de ikke forskjellen mellom å legge frem legitime grunner og bevis til støtte for et synspunkt og det å bare hevde synspunktet. Intellektuelt ansvarlige personer, derimot, anerkjenner vurderingsspørsmål for det de er: spørsmål som krever at man tar hensyn til alternative synspunkter. Sagt på en annen måte: Intellektuelt ansvarlige personer innser når et spørsmål krever god argumentasjon (fra flere synsvinkler), og de oppfører seg i samsvar med dette ansvaret. Det betyr at de innser når det finnes mer enn én rimelig måte å besvare et spørsmål på.

For å avgjøre hvilken av disse tre typene spørsmål vi har å gjøre med (i en gitt sak), kan vi stille følgende spørsmål: Finnes det relevante fakta vi må ta stilling til? Hvis ja, er det enten de faktiske forholdene som avgjør spørsmålet (og vi har å gjøre med et prosedyrespørsmål), eller så kan de faktiske forholdene tolkes på ulike måter (og spørsmålet er diskutabelt). Hvis det ikke finnes noen fakta å ta hensyn til, er det et spørsmål om personlige preferanser. Husk at hvis et spørsmål ikke er et spørsmål om personlige preferanser, må det finnes noen fakta som har betydning for spørsmålet. Hvis fakta avgjør spørsmålet, er det et prosedyrespørsmål i «ett system».

Når vi tar kontroll over tenkningen vår, gjør vi det gjennom spørsmålene våre. Vi beveger oss bort fra spørsmål som er udisiplinerte, fragmenterte og tilfeldige. Vi går fra å bare stille spørsmål til å stille spørsmål systematisk, omfattende og med et bredt perspektiv. Denne måten å stille spørsmål på kalles noen ganger «sokratisk» utspørring. Den sokratiske spørreren går dypt inn i tenkningen. Det ordet «sokratisk» tilfører den vanlige utspørringen, er systematikk, dybde og en sterk interesse for å vurdere tingenes sannhet eller sannsynlighet.

Hverdagen er en endeløs rekke av beslutninger. Noen avgjørelser er små og ubetydelige, mens andre er store og livsavgjørende. Når vi konsekvent tar rasjonelle beslutninger, lever vi et rasjonelt liv. Når vi konsekvent tar irrasjonelle beslutninger, lever vi et irrasjonelt liv. Rasjonelle beslutninger maksimerer livskvaliteten uten å krenke andres rettigheter eller skade deres velferd. Rasjonelle beslutninger maksimerer sjansene for et vellykket og tilfredsstilt liv. Hverdagen vår er fylt av problemløsningssituasjoner. Jo bedre vi er til å løse problemer, desto mer tilfredse og rasjonelle blir livene våre.

Fire nøkler til god beslutningstaking er:

1. Å innse når du står overfor en viktig beslutning

2. Å identifisere alternativene nøyaktig

3. Å foreta en logisk evaluering av alternativene

4. Å handle ut fra det beste alternativet

Gode tenkere stiller rutinemessig følgende typer spørsmål når de skal ta beslutninger:

Hva bør være mitt hovedmål med å ta denne beslutningen?

Fra hvilket ståsted ser jeg på denne beslutningen?

Hva er det nøyaktige spørsmålet jeg prøver å besvare? Hvilken informasjon trenger jeg for å besvare dette spørsmålet?

Hva kan jeg trygt anta når jeg resonnerer meg frem til denne beslutningen?

Hva er alternativene i denne situasjonen?

Hva er de sannsynlige konsekvensene av at jeg bestemmer meg for det ene eller det andre?

Et av de vanligste problemene når man skal ta stilling til komplekse spørsmål, oppstår når problemstillingen er uklar. Når spørsmålet er uklart eller vagt, har tenkningen ingen klar rettesnor. Den vandrer rundt uten en klar følelse av relevanse. Tankene blir spredte. Men når vi tar oss tid til å klargjøre et spørsmål, blir vi bedre i stand til å avgjøre det. Vi gjør det klart for oss selv hvilken intellektuell oppgave vi står overfor, og hva denne oppgaven krever av oss. En av de mest effektive strategiene er å detaljere spørsmålet, bryte det ned og være mer nøyaktig. Vi skiller ut spørsmål som best kan behandles hver for seg. Ved å gjøre spørsmålet mer presist blir vi bedre i stand til å besvare det.

Å stille spørsmål ved partiskhet og propaganda:

Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan oppdage ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke med rimelighet avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, motbalanseres eller helt forkastes.

På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i medielogikk (kunsten å «overtale» og manipulere store folkemasser). På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i deres eget land. Bare et fåtall er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som kan sammenlignes med de tradisjonelle nyhetsmedienes. I dag er det overveldende flertallet av verdens befolkning ikke trent i kritisk tenkning, og er derfor prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, blir i stor grad bestemt av disse mediene (og de tradisjonelle oppfatningene og konvensjonene i deres samfunn).

Kritiske lesere oppdager ensidighet og leter etter synspunkter som blir avfeid eller ignorert. De legger også merke til hvilke saker som fremheves (f.eks. på førstesiden) og hvilke som ligger i bakgrunnen (f.eks. på side 24). Her er noen av de viktigste spørsmålene man bør stille seg når man analyserer og tolker nyhetssaker:

Hvem er målgruppen? Hvilke synspunkter fremheves? Hvilke synspunkter avvises eller bagatelliseres? Hvordan kan jeg få tilgang til det synspunktet som fornektes (fra dem som mest intelligent forsvarer det)? Hvilke saker er på forsiden og hvorfor? Hvilken informasjon er «begravd» i artikkelen og hvorfor?

Det er vanskelig å manipulere kritiske nyhetskonsumenter fordi:

De studerer og stiller spørsmål ved alternative perspektiver og verdensbilder, og lærer å tolke hendelser ut fra flere synsvinkler.

De stiller spørsmål ved flere tanke- og informasjonskilder, ikke bare massemedienes.

De stiller spørsmål ved synspunktene som er innbakt i nyhetssaker.

De stiller spørsmål ved hvordan en nyhetssak ville blitt fortalt fra flere perspektiver.

De stiller spørsmål ved nyhetskonstruksjoner på samme måte som de stiller spørsmål ved andre representasjoner av virkeligheten (som en blanding av fakta og tolkning).

De vurderer nyhetssaker ved å stille spørsmål ved deres klarhet, nøyaktighet, relevans, dybde, bredde og betydning.

De stiller spørsmål for å avdekke: – selvmotsigelser og inkonsekvenser i nyhetsbildet. – agendaen og interessene som en sak tjener – fakta som dekkes og fakta som ignoreres – hva som fremstilles som fakta (og som er omstridt) – implisitte antakelser i reportasjer – hva som er underforstått (men ikke åpent uttalt) – hvilke implikasjoner som ignoreres og hvilke som fremheves.- hvilke synspunkter som systematisk settes i et gunstig lys og hvilke som settes i et ugunstig lys.- historier som gjenspeiler en skjevhet i retning av det uvanlige, dramatiske og sensasjonelle ved å sette dem i perspektiv eller nedvurdere dem.- når sosiale konvensjoner og tabuer blir forutsatt.

Å stille spørsmål innenfor akademiske disipliner:

Å lære et fag godt er å aktivt undersøke logikken i faget med spørsmål. Likevel sitter de fleste studenter passivt i timene, håper at læreren ikke skal stille dem noen spørsmål og stiller få spørsmål. Når de stiller spørsmål, stiller de gjerne overfladiske spørsmål som Kommer dette med på prøven? Må vi kunne dette? Må vi virkelig skrive 10 sider til denne forskningsoppgaven? Men når studentene tar læring på alvor, stiller de rutinemessig viktige spørsmål. Denne delen fokuserer på spørsmål som gjør det mulig å lære dypere i alle fag, disipliner eller klasser.

Å forstå den mest grunnleggende logikken i et fag er å forstå de åtte tankestrukturene som ligger til grunn for faget. For å få tak i denne logikken kan du stille følgende spørsmål i ethvert kurs du tar eller fag du studerer:

Hva er kursets eller fagets formål, mål eller målsettinger?

Hvilke spørsmål eller problemer er sentrale i faget?

Hvilke begreper vil være grunnleggende?

Hvilken informasjon er essensiell?

Hvilke(t) synspunkt(er) eller referanseramme(r) trenger jeg å lære å resonnere innenfor? Hvilke forutsetninger definerer faget eller disiplinen?

Hva slags slutninger eller konklusjoner trenger jeg for å lære å resonnere?

Hva er gevinsten (implikasjonene) av å resonnere godt innenfor denne disiplinen?  

Noen mulige oppstartsspørsmål kan være:

Hva er det folk på dette feltet prøver å oppnå?

Hva slags spørsmål stiller de?

Hva slags problemer forsøker de å løse?

Hva slags informasjon eller data samler de inn?

Hvordan går de frem for å samle inn informasjon på måter som er særegne for dette feltet?

Hva er de mest grunnleggende ideene, begrepene eller teoriene på dette feltet?

Hvordan bør det å studere dette feltet påvirke ens syn på verden?

Disse spørsmålene kan settes i sammenheng med en gitt undervisningsdag, et gitt kapittel i læreboken eller en gitt studiedimensjon.

Teksten fortsetter under bildet

Å stille spørsmål ved fagfeltets status:

Når man studerer et fagfelt, er det viktig å finne ut hvilke styrker og svakheter det har. For å gjøre dette må du stille spørsmål ved kunnskapsstatus og «ekspertinformasjon» på feltet, i stedet for blindt å akseptere det du leser og blir fortalt om faget. Dette må du selvsagt gjøre gjennom disiplinert og ansvarlig tenkning, og du må være oppmerksom på både styrker og svakheter. Noen kritiske spørsmål du bør stille deg om et fagfelt, er:

I hvilken grad finnes det konkurrerende retninger innenfor dette fagfeltet?

I hvilken grad er ekspertene på dette fagfeltet uenige om svarene de gir på viktige spørsmål?

Hvilke andre fagfelt behandler det samme temaet fra et annet ståsted?

I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette temaet i lys av disse ulike ståstedene? 

I hvilken grad, om i det hele tatt, kan dette feltet med rette kalles en vitenskap?

I hvilken grad kan spørsmål som stilles på feltet, besvares på en entydig måte?

I hvilken grad er spørsmål på dette feltet gjenstand for (diskutable) vurderinger? 

I hvilken grad påvirker offentlig press fagpersoner på feltet til å gå på akkord med sin yrkesutøvelse i lys av offentlige fordommer eller egeninteresser?

I hvilken grad er det sannsynlig at fagpersoner på feltet vil handle i samsvar med sine egeninteresser eller egoistiske interesser, snarere enn på en rettferdig måte? Hvilke «muligheter» finnes for fagpersoner innenfor feltet til å tjene sine egne interesser i stedet for å tjene dem de skal tjene?

Hva forteller fagets historie om kunnskapsstatus på feltet? Hvor gammelt er feltet? Hvor vanlig er det med uenighet om grunnleggende begreper, teorier og orientering innenfor feltet?

Hvor stort er det sannsynlige gapet mellom det lovede idealet for undervisning i faget og de faktiske resultatene?

Noen kritiske spørsmål til en lærebok:

Hvis det finnes konkurrerende skoler innenfor dette feltet, hva er da lærebokforfatternes orientering? Fremhever de disse konkurrerende retningene og redegjør de for implikasjonene av debatten? 

Finnes det andre lærebøker som tar for seg dette feltet fra et vesentlig annet ståsted? Hvordan skal vi i så fall forstå denne lærebokas orientering eller forutinntatthet? 

Ville andre eksperter på dette feltet være uenige i noen av svarene på viktige spørsmål i denne læreboken? Hvordan kan de være uenige?

Finnes det lærebøker på andre fagfelt som behandler det samme emnet, kanskje fra et annet ståsted? I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette emnet i lys av disse ulike standpunktene?
I hvilken grad representerer denne læreboken faget som vitenskap? Hvis ja, er det noen eksperter på området som er uenige i denne fremstillingen? I hvilken forstand er det ikke en vitenskap? 

I hvilken grad fører spørsmålene som stilles i denne læreboken til definitive svar? I hvilken grad er spørsmålene i læreboka spørsmål om (diskutable) vurderinger? Og hjelper læreboka deg til å skille mellom disse svært ulike typene spørsmål?

Å stille spørsmål for å forstå grunnlaget for akademiske disipliner:

Gode tenkere er i stand til å formulere og forfølge dype spørsmål for å komme inn til essensen av en disiplin eller et fag. I stedet for å stole på læreboka eller læreren, undersøker og utforsker de faget gjennom viktige spørsmål som de selv identifiserer og utvikler. Man kan bruke oppslagsverk som et utgangspunkt for å formulere essensielle spørsmål innenfor fagområder. I denne delen gir vi eksempler på spørsmål man kan stille innenfor et hvilket som helst fag. Vi har bare tatt med noen få av de mange fagområdene som finnes.

Å stille essensielle spørsmål i naturfag:

Naturvitenskap er studiet av den fysiske verden og universet gjennom systematisk observasjon og eksperimentering. Et av hovedmålene er å finne frem til allmenngyldige lover og prinsipper om den fysiske verden og dens innbyrdes sammenhenger. Det dannes mange vitenskapsgrener etter hvert som forskere stiller nye vitenskapelige spørsmål som springer ut av ny vitenskapelig kunnskap. Ved å stille og forfølge vitenskapelige spørsmål kan vi bedre forstå den fysiske verden og ta bedre beslutninger om den.

Noen grunnleggende vitenskapelige spørsmål er blant annet:

Hva er vitenskap? 

Hvilke metoder bruker forskere når de gjør oppdagelser og utvikler teorier? Hvordan skiller disse metodene seg fra studier på «ikke-vitenskapelige» områder?

Hva slags systematiske studier kjennetegner vitenskapen?                                                                                           

Hvilken rolle spiller matematikk og logikk i vitenskapelig tenkning?

Hvordan kan vitenskapelig forskning misbrukes?

Hva er vitenskapens hovedgrener, og hvordan henger de sammen?

Hvordan bidrar vitenskapelig tenkning til vårt personlige liv?

Er det noen måter den utgjør en trussel på?

Hvilke begrensninger har vitenskapen?

La oss nå fokusere på én vitenskapsgren: Botanikk. Botanikk er læren om plantelivet og hvordan plantene henger sammen med resten av den fysiske verden. Skjønner du hvorfor følgende spørsmål er essensielle i botanikken?

Å stille essensielle spørsmål i samfunnsfagene:

Samfunnsfagene omfatter akademiske emner som fremmer forståelsen av individer, grupper og institusjoner som utgjør det menneskelige samfunnet. De studerer hvordan mennesker lever sammen i grupper på en slik måte at deres omgang med hverandre påvirker deres felles velferd. Samfunnsfagene fokuserer på å tilegne seg og anvende kunnskap om menneskelige relasjoner og samspillet mellom individer og deres familier, religiøse eller etniske fellesskap, byer, myndigheter og andre sosiale grupper. Noen grener av samfunnsfagene regnes som samfunnsvitenskap, selv om det er vanskelig å gjennomføre systematiske eksperimenter på mennesker. Noen av samfunnsfagene er historie, antropologi, geografi, økonomi, psykologi, sosiologi og studier av politikk.

La oss kort fokusere på én samfunnsdisiplin, sosiologi:

Sosiologi er studiet av gruppeatferd, med fokus både på hvordan grupper fungerer som et internt system og på hvordan grupper påvirker atferden til individer i gruppen. I enhver sosial gruppe er noe atferd påkrevd, noe atferd er tabu, og noe atferd er tillatt. Sosiologien studerer tabuer, sosiale konvensjoner og normer i kulturelle grupper. Noen viktige sosiologiske spørsmål:

Hva er samfunnet? Hva er kultur? I hvilken grad styres menneskers atferd av dem?

Hvordan kommer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer til å dominere menneskers liv?

Hvordan fungerer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer innenfor en bestemt gruppe?

I hvilken grad påvirkes mennesker av kulturelle oppfatninger? I hvilken grad har mennesker en tendens til å tenke selv i møte med etablerte oppfatninger?

Hvordan skiller de som tilpasser seg, seg fra de som er uenige?

Hva er noen av implikasjonene av, og mulighetene for, ikke-konform atferd?

I de gruppene vi er medlemmer av, hvilken atferd kreves, hvilken atferd er forbudt, og hvilket spillerom for frie beslutninger er tillatt?

I hvilken grad bryter sosiale skikker med menneskerettighetene?

I hvilken grad fremmer sosiale normer uetisk atferd?

I hvilken grad har kulturer en tendens til å forveksle sosiale skikker med etikk? Hvilke fenomener innenfor kulturer fremmer denne sammenblandingen?

For å ta rasjonelle beslutninger må vi bruke vår forståelse av beslutningsprosessens logikk til rutinemessig å stille spørsmål som kan forbedre kvaliteten til beslutningene våre. Gjennom spørsmålene våre løfter vi beslutningsprosessen opp på et nivå der vi foretar bevisste og veloverveide valg. Beslutningslogikken bestemmes altså av behovet for å ta en beslutning og de konsekvensene som følger av dette behovet.

Et av de viktigste målene for å utvikle tenkere er å etablere en disiplinert, «utøvende» komponent i tenkningen, en kraftig indre fornuftsstemme som overvåker, vurderer og reparerer – i en mer rasjonell retning – tenkningen, følelsene og handlingene deres. Sokratiske spørsmål gir denne indre stemmen. Her er noen av de grunnleggende prinsippene i sokratisk utspørring, etterfulgt av eksempler på spørsmål du kan stille når du skal begynne å undersøke hvordan en annen person tenker:

Forsøk å forstå – når det er mulig – det endelige grunnlaget for det som blir sagt eller trodd, og følg implikasjonene av disse grunnlagene gjennom videre spørsmål. (Du kan for eksempel spørre: “Hva baserer du troen din på? Kan du forklare meg resonnementet ditt mer i detalj, slik at jeg bedre kan forstå ditt standpunkt?”)

Erkjenn at enhver tanke bare kan eksistere fullt ut i et nettverk av sammenhengende tanker. Se derfor på alle påstander som et koblingspunkt til andre tanker. Forfølg disse forbindelsene. (Du kan for eksempel spørre: «Hvis det du sier er sant, vil ikke x eller y også være det?»)

Behandle alle tanker som tanker som trenger utvikling. (Du kan for eksempel spørre: «Kan du utdype det du sier, slik at jeg kan forstå deg bedre?»)

Erkjenn at alle spørsmål forutsetter forutgående spørsmål, og at all tenkning forutsetter forutgående tenkning. Når du stiller spørsmål, bør du være åpen for de spørsmålene de forutsetter. (Du kan for eksempel spørre: «Hvilke andre spørsmål må vi besvare for å besvare dette komplekse spørsmålet?»)

Det finnes mange flere måter vi systematisk kan stille spørsmål ved det vi lærer, det vi leser, skriver og sier, hva vi tenker og hvorfor vi tenker som vi gjør, hva andre sier og hva de kan mene. Målet vårt er å øve oss i å bruke disse spørsmålene så ofte at de blir en del av vår natur, slik at vi blir instinktive spørsmålsstillere. Hvis vi gjør det, vil vi få større og større kontroll over tenkningen vår, og gjennom denne kontrollen vil vi også få kontroll over følelsene våre og livene våre.”

Teksten er hentet fra boken: Art of Asking Essential Questions

Anbefalt og relatert lesing:

“Kunstig intelligens” gjør oss dummere, men gjør det noe da?

Klarer du å avsløre falske nyheter og propaganda, eller er du en videreformidler av det?

Den mentale tilstanden hos oss mennesker har ikke utviklet seg en promille siden tidenes morgen

Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner. Er du en nyttig idiot?

Demokrati baner veien for tyranni

Svensk utgave av boken kan kjøpes her

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Siden opprettelsen i 1971 har World Economic Forum, med base i den sveitsiske kantonen Genève, klart å bli et globalt maktsentrum. I over 50 år har forumet samlet ledere fra politikk, næringsliv, vitenskap, media, fagforeninger, frivillige organisasjoner, kultur og kirker, og knyttet dem sammen med de rikeste menneskene i verden.

I mer enn 30 år har de også gitt opplæring til verdens næringslivselite og politiske elite. Enten det er Bill Gates, Jeff Bezos, Jack Ma fra næringslivet eller Angela Merkel, Emmanuel Macron, Viktor Orban eller Vladimir Putin fra politikken – de har alle gått gjennom WEF-skolen som «Global Leaders for Tomorrow» eller «Young Global Leaders».

I noen få dager i januar hvert år er det sveitsiske vinterferiestedet Davos sentrum for verdens oppmerksomhet. På invitasjon fra World Economic Forum (WEF) samles tusenvis av næringslivsledere, ministre og andre beslutningstakere for å diskutere globale politiske og økonomiske spørsmål.

Selv om stiftelsen har eksistert i over femti år, har dens aktiviteter holdt seg bemerkelsesverdig skjult for offentligheten. I mediene blir stiftelsen for det meste fremstilt som nok et konferansesenter eller en tenketank. Den ser på seg selv som en upartisk organisasjon som tjener den globale allmennhetens interesser.

I boken The Discreet World Power analyserer den tyske journalisten Ernst Wolff World Economic Forums historie og innflytelse. Han beskriver hvordan forumet gradvis har blitt bygget opp og i dag er den globale elitens lobbyorganisasjon nummer én.

I styret sitter representanter fra verdens største selskaper og verdens mektigste organisasjoner, i tillegg til sentralbanker og EU-kommisjonen. Mange av selskapene som er WEFs viktigste «strategiske partnere», er blant de rikeste i verden.

Det er derfor ikke rart at grunnleggeren av forumet, den tyske professoren Klaus Schwab, regnes som en av vår tids mest innflytelsesrike personligheter. Men hvor langt strekker innflytelsen hans seg? Kan det være at WEF nå er så mektig at Schwab til og med skrev manuset til den nåværende globale krisen med sin bok «Covid 19 – The Great Reset», som ble utgitt i juli 2020?

Klaus Schwab gjorde seg selv og World Economic Forum en bjørnetjeneste da han ga ut boken COVID-19: The Great Reset, som rettet offentlighetens oppmerksomhet mot forumet på en måte som ikke hadde skjedd tidligere, og som førte til en storm av kritikk.

Den autoritære holdningen til mange av World Economic Forums utdannede Young Global Leaders under covid-19-krisen, og den mislykkede fredsinnsatsen i Ukraina, har bidratt ytterligere til dette. Nedskaleringen av stiftelsens offentlige aktiviteter viser at den er på defensiven.

Men ettersom Verdens økonomiske forum er sammenvevd med det nåværende systemet, kan forumet ikke gjøre annet enn å fortsette å presse den store omstillingen fremover. Men dette vil uunngåelig føre til en stadig mer utbredt konflikt med mesteparten av menneskeheten.

Dette skaper i sin tur grobunn for en opplysningskampanje som kan frata World Economic Forum dets viktigste trumfkort: massenes uvitenhet.”

Unge globale ledere: Frøene til Klaus Schwab

Forskning viser at de fleste poltikere er psykopater og det kan dokumenteres

Boken kan kjøpes her

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“De kaller seg «Young Global Leaders», og i dag er de representert i nesten alle parlamenter. Mer enn femti statsministre og opinionsledere har – ubemerket av offentligheten – fullført opplæringsprogrammet til en stiftelse finansiert av Klaus Schwab (leder av World Economic Forum), som offisielt har tatt mål av seg til å «forbedre verdens tilstand».

Listen over de “prominente” spenner fra Angela Merkel, Emmanuel Macron og Tony Blair til Vladimir Putin, Annalena Baerbock og Justin Trudeau. Resultatet er et nettverk som ønsker å gjennomføre en «systemendring på global skala» med mer enn tvilsomme midler. Demokratiske beslutningsprosesser? – Ikke en sjanse!

I sin nye bok Young Global Leaders kaster Nyder og hans forfatterteam lys over den mer enn tvilsomme bakgrunnen til en elitistisk krets som ønsker å undergrave de velprøvde fundamentene i vårt økonomiske og sosiale system uten folkets samtykke. Eiendomsretten, privatlivet og til og med demokratiet skal avskaffes.”

Forskning viser at de fleste poltikere er psykopater og det kan dokumenteres

Demokratiet, slik det praktiseres i dag, er den beste styreformen, og den som benekter det begår blasfemi – det er i hvert fall det vi blir lært. Men på samme måte som mye av det kristne dogmet var et slør for å beskytte kirkens makt, kan det samme sies om demokratiet. Demokratiet, med sine politiske kampanjer, valg og illusjonen om folkestyre, er et slør bak hvilket politikere og byråkrater parasittisk beriker seg selv mens de påtvinger resten av oss sin korrupte samfunnsvisjon.

Det er mange institusjoner som er nødvendige for et fritt og velstående samfunn, blant annet frie markeder, sunne penger, arbeidsdeling, en rettsstat som fremmer orden og tillit, sterke familier, et skolesystem som utdanner i stedet for å indoktrinere, og robuste medier som søker sannheten i stedet for å spre propaganda. Hvis et demokrati bevarer disse institusjonene, kan man hevde at det er en politisk organisasjonsform som bidrar til sosial harmoni.

Men hvis et demokrati stadig produserer regjeringer som ødelegger disse institusjonene, må det stilles spørsmål ved demokratiets verdi. Over hele verden gjør regjeringene i de fleste demokratier det sistnevnte – politikere og byråkrater ødelegger, eller i det minste korrumperer disse institusjonene – fra familieenheten til skolegang, media, frie markeder, sunne penger og rettsstatsprinsipper. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at dagens demokratier har så korrupte regjeringer?

For å svare på dette spørsmålet må vi skille mellom to typer demokrati: direkte demokrati og indirekte demokrati. Et direkte demokrati innebærer at innbyggerne stemmer over bestemte saker, vanligvis ved hjelp av en folkeavstemning. I et direkte demokrati er det flertallet som bestemmer.
Hvorvidt man ser positivt eller negativt på denne formen for politisk organisering, vil som regel avhenge av om man tilhører flertallet eller mindretallet. De som tilhører flertallet, mener gjerne at direkte demokrati er et godt system fordi det fører til at deres ønsker blir tilfredsstilt, mens de som tilhører mindretallet, ofte mener at direkte demokrati ikke er noe annet enn massetyranni.

«Demokrati er to ulver og et lam som stemmer om hva de skal spise til lunsj,» sa Benjamin Franklin

I et indirekte, eller representativt demokrati, som gjør folk flest politisk impotente og massenes makt relativt ubetydelig, stemmer vi på politikere som i teorien skal representere våre interesser. Men slik det representative demokratiet skal fungere i teorien, fungerer det ikke i praksis. I nesten alle demokratiske land er et lite antall politiske kandidater forhåndsutvalgt av en håndfull politiske partier som monopoliserer hvert lands politiske system, og blant disse kandidatene stemmer vi på dem vi foretrekker, eller dem vi misliker minst.

Når de først er valgt, er politikerne langt fra tvunget til å representere flertallets interesser, men kan, og gjør det ofte, så tjener de sine egne interesser. Eller som Frank Karsten og Karel Beckman skriver i boken Beyond Democracy: «Det er ikke ‘folkets vilje’, men politikernes vilje – tilskyndet av grupper av profesjonelle lobbyister, interessegrupper og aktivister – som regjerer i et demokrati.»

Mange vil innvende at en fordel med et indirekte demokrati er at vi kan stemme ut de korrupte politikerne som ikke tjener oss. Problemet er imidlertid at moderne demokratier sjelden produserer ærlige og etiske politiske kandidater. Hver gang en korrupt politiker blir stemt ut, blir han eller hun erstattet av en annen korrupt politiker som bare tjener seg selv og ulike interessegrupper. Dessuten har nasjonalstatene vokst seg så store at de fleste av de statlige aktørene som styrer over oss og gjennomfører politikken som påvirker oss i det daglige, er byråkrater som ikke er underlagt folkevalg. Og her ligger kanskje den alvorligste svakheten ved moderne demokratier – den demokratiske prosessen ser ikke ut til å være i stand til å forhindre at de verste når til topps i staten.

Det er flere faktorer som kan forklare dette: For det første er det maktens korrumperende natur.
«Ubegrenset makt i hendene på begrensede mennesker fører alltid til grusomhet.» Aleksandr Solzjenitsyn, Gulag-arkipelet. Eller som Mikhail Bakunin skrev: “Hvor demokratiske deres følelser og intensjoner enn måtte være, kan de [politikerne], når de først har oppnådd et opphøyet embete, bare betrakte samfunnet på samme måte som en skolelærer betrakter sine elever, og mellom elever og lærere kan det ikke eksistere likhet. På den ene siden er det en følelse av overlegenhet som uunngåelig blir fremprovosert av en overlegen posisjon; på den andre siden er det en følelse av underlegenhet som følger av lærerens overlegenhet.

En annen faktor som kan forklare politikernes moralske fordervelse, er at de mest hensynsløse og maktsyke av oss tiltrekkes av maktposisjoner som en møll av flammer. De som går inn i det politiske spillet, er ofte de personene vi minst av alt ønsker at skal herske over oss, eller som Frank Herbert skrev: “Alle regjeringer lider under et tilbakevendende problem: Makt tiltrekker seg patologiske personligheter. Det er ikke det at makt korrumperer, men at den er magnetisk for de korrumperbare.”

En annen forklaring på hvorfor de verste stiger til topps i moderne politikk, er at machiavelliske, narsissistiske og sosiopatiske karaktertrekk øker sjansen for å vinne et politisk valg eller bli forfremmet til en stilling som høytstående byråkrat. Eller som filosofen Hans Hermann Hoppe forklarer det: “… utvelgelsen av statsledere ved hjelp av folkevalg gjør det i bunn og grunn umulig for harmløse eller anstendige personer å nå til topps. Presidenter og statsministre kommer i posisjon ikke på grunn av sin status som naturlige aristokrater, slik føydalkonger en gang gjorde, men som et resultat av deres evne til å være moralsk uhemmede demagoger. Demokratiet sikrer derfor praktisk talt at bare farlige menn og kvinner når til topps i statsstyret.”

Når disse demagogene har kommet til makten, er de effektivt skjermet fra borgernes vrede på grunn av en illusjon som er skapt av demokratiets dogmer. Folk flest tror at i et demokrati er det vi, folket, som styrer, og at vi som makthavere har kollektiv skyld i regjeringens korrupsjon, udugelighet og umoral.

Denne oppfatningen overser det faktum at de fleste av oss ikke har noen innvirkning på politikernes handlinger, og den avleder ansvaret fra de politikerne og byråkratene som er ansvarlige for den politikken som ødelegger samfunnet.

Når man tror at det er vi, folket, som styrer, svekkes dessuten vår motstand mot den farlige veksten i statsmakten, eller som Hoppe forklarer det: “Under demokratiet viskes skillet mellom de styrende og de styrte ut, og det oppstår til og med en illusjon om at skillet ikke lenger eksisterer: at i et demokratisk styre blir ingen styrt av noen, men at alle i stedet styrer seg selv. Følgelig svekkes den offentlige motstanden mot statsmakten systematisk.”

Denne svekkede motstanden mot statsmaktens vekst har skapt grobunn for fremveksten av totalitære styreformer over hele Vesten. Mange vil innvende at det demokratiske Vesten slett ikke er som fortidens totalitære land, det være seg Sovjet-Russland, kommunist-Kina, Nazi-Tyskland, Cuba eller Nord-Korea. Disse landene sentraliserte makten og kontrollerte innbyggernes liv i en grad som aldri før i historien, og på et nivå som langt overgår erfaringene fra det moderne Vesten. Men sentraliseringen av statsmakten i vestlige demokratier skiller seg bare i grad fra den man så i de totalitære landene i det 20. århundret. Vestlige demokratier er det man kan kalle myke totalitære stater, i motsetning til de mer brutale utslagene av totalitarisme i fortiden.

I 1835 forutså Alexis de Tocqueville fremveksten av en myk totalitarisme i vestlige demokratier og beskrev den i sitt store verk Democracy in America: “Etter å ha tatt hvert enkelt individ i sine mektige hender og formet det etter eget forgodtbefinnende, strekker den suverene makten sine armer ut over hele samfunnet; den dekker samfunnets overflate med et nettverk av små, kompliserte, minutiøse og ensartede regler, som de mest originale sinn og de mest energiske sjeler ikke kan bryte gjennom for å gå utover mengden; den bryter ikke viljer, men den myker dem opp, bøyer dem og styrer dem; den tvinger sjelden til handling, men den motsetter seg hele tiden din handling … den hindrer, den undertrykker, undertrykker og undertrykker, den slukker, den bedøver, og til slutt reduserer den hver nasjon til ikke å være noe annet enn en flokk med sky og flittige dyr, som regjeringen er hyrde for.”

Før fremveksten av denne myke totalitarismen var de sosiale relasjonene dominert av et mangfold av ulike institusjoner og sammenslutninger som var uavhengige av staten – som markeder, laug, kirker, private sykehus, universiteter, brorskap, veldedige organisasjoner, klostre og ikke minst det opprinnelige familiefellesskapet. Disse uavhengige sammenslutningene og institusjonene hadde store samfunnsmessige fordeler, men de fungerte også som barrierer mot en utvidelse av statens makt.

Ødeleggelsen og erstatningen av disse mer mangfoldige formene for fellesskap med relasjoner mellom individet og staten, som begynte i Vesten på 1900-tallet og som fortsetter den dag i dag, var et avgjørende skritt i fremveksten av regjeringer som skjuler sin totalitære natur bak det demokratiske idealets slør.

Eller som Robert Nisbet skrev i The Quest for Community: “Det er ikke utryddelse av individer som til syvende og sist er ønsket av totalitære herskere. Det som ønskes, er utryddelsen av de sosiale relasjonene som i kraft av sin selvstendige eksistens alltid må utgjøre en barriere mot virkeliggjøringen av det absolutte politiske fellesskapet.
Det primære målet for totalitært styre blir dermed den uopphørlige ødeleggelsen av alle tegn på spontane, autonome sammenslutninger. Å ødelegge eller redusere i de mindre samfunnsområdene, å avskaffe eller begrense utvalget av kulturelle alternativer som tilbys individene, er med tiden med på å ødelegge røttene til viljen til å motstå despotiet i dets store former.”

På steder som Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland ble ødeleggelsen av institusjoner som var uavhengige av staten, gjennomført ganske raskt og med bruk av vold. Den samme prosessen har funnet sted i vestlige demokratier, men i et langsommere tempo, og i stedet for vold blir disse alternative institusjonene lammet ved hjelp av propaganda, pedagogisk indoktrinering, lover, regler og byråkrati. Men uansett hvordan totalitarismen oppstår, er resultatet alltid det samme. Borgerne blir undersåtter, staten blir herre, og selv om vi fortsatt har stemmerett er vi likevel slaver, eller som Lysander Spooner skrev: «En mann er ikke mindre slave fordi han får lov til å velge en ny herre en gang i løpet av en årrekke.»

Hvis demokratiene våre ikke kan forhindre at de verste stiger til topps, og hvis de ikke kan beskytte oss mot fremveksten av en myk totalitarisme, er demokratiet, slik det praktiseres i dag, en mislykket institusjon, og alternative former for politisk organisering må utforskes og debatteres åpent.

Noen vil kanskje fortsette å håpe på at en politisk frelser vil dukke opp, en som overvinner all statens korrumperende innflytelse og fører samfunnet tilbake til fred og velstand. Dette er imidlertid å gamble med samfunnets fremtid. For mens vi venter på vår frelser, som mest sannsynligvis aldri vil dukke opp, så vil staten fortsette å vokse seg mer og mer tyngende, og så vil samfunnene våre sakte, men stadig raskere, forfalle til de helvetestilstander som kjennetegner alle totalitære nasjoner, for som James Kalb bemerket: «Hvis all sosial orden blir avhengig av den administrative staten, vil alt gå i oppløsning når den blir dødelig korrupt og ufunksjonell.»

Teksten er hentet fra denne videoen her

Anbefalt og relatert lesing:

HVORFOR HISTORIEN GJENTAR SEG TIL DET KJEDSOMMELIGE

DEN MENTALE TILSTANDEN HOS OSS MENNESKER HAR IKKE UTVIKLET SEG EN PROMILLE SIDEN TIDENES MORGEN

KLARER DU Å AVSLØRE FALSKE NYHETER OG PROPAGANDA, ELLER ER DU EN VIDEREFOMIDLER AV DET?