Hvem fikk politikerne makta fra? Hvem sine interesser ivaretar de? Hvem står de ansvarlig for? Og hvordan kan vi bli kvitt dem? Hvis vi ikke kan bli kvitt de som styrer når vi ser de misbruker makta si, da bor vi jo ikke i det de fleste av oss anser som et demokrati.
I dette og i det forrige århundre har vi opplevd gigantiske industrisammenslutninger, internasjonale gigantkonserner som vokser opp og utvisker landegrensene. De umyndiggjør de demokratiske valgte forsamlingene. Industriens profittinteresse er blitt den nye hersker.
Den økonomiske makten ligger ikke vesentlig hos Stortinget eller hos kommunestyrene, men hos kapitaleierne og de private storbankene.
Byråkratene, ledet av embetsmennene danner en stor støvete hær. De velges ikke, men har ved sine posisjoner avgjørende politisk innflytelse. Stadig nye flokker også av politisk valgte slår seg sammen med støvhæren; politiske ledere byråkratiseres og fjerner seg mer og mer fra de som en gang valgte dem.
Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.
Demokrati er slettes ikke et formelt valgsystem hvor alle avgjørelser tas av alle. Delegering av myndighet er en praktisk nødvendighet. Spørsmålet om demokrati bør overføres til spørsmålet om forsvaret tjener folkets interesser. Forsvaret tjener i dag klassesamfunnets særinteresser mot flertallet av folket, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
Det norske forsvar er ikke et nøytralt avskrekkningsapparat som bare skal beskytte oss mot eventuelle fremtidige angrep. USA fører i dag krig på mange fronter. Norge er alliert i denne krigen både millitært og økonomisk. Norge spiller på NATO`s førstedivisjonslag. NATO må sees i sammenheng med hele den vestlige verdens kapitalistiske særinteresser. Økonomisk, millitært og ideologisk. Alle disse tre faktorene kobles sammen til et totalforsvar, til et gigantisk undertrykkings apparat.
“Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.
Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “
Fra boken Demokratisk styreform en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968 – Boken kan leses i sin helhet her.
Politikerne er valgt av folket på feil premisser, for folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program.
En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utganspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele.
Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta.
“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.
Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”
Mangemillionæren Støre som har gjort sitt ytterste for overføre så mye makt som mulig til EU, har ifølge meningsmålingene en oppslutning på ca 28 prosent. Høyre som er av samme ulla og som har en leder som har hjulpet ektemannen med innsidehandel ligger på ca 15 prosent. Og Frp, partiet for de lettlurte, som også støtter opp om EØS avtalen og EU underkastelse, akkurat som Ap og Høyre, har en oppsluttning på nesten 22 prosent.
Med andre ord så har Norge en befolkning som ikke bare synes det er helt greit å skyte seg i foten med vilje, det kan faktisk se ut som om de synes at det også er helt greit å blåse av seg hue, og det er jo ikke noe rart i når man skjønner at oppe i toppen hos de fleste nordmenn, der er det tydeligvis bare vakuum.
“«I en epost fra Paris skriver Jonas Gahr Støre at Ap-ordførere og industriarbeidere i Norge må oppføre seg ordentlig mot EU og avgi suvereniteten sin til Acer, ellers blir det verst for dem.»
Det eringen karikatur. Lørdag ble det kjent at Ap-leder Jonas Gahr Støre møter kjernetroppene i sitt eget parti med trusler, da Klassekampen refererte en epost fra Støre. Eposten er et svar til de rundt 100 Ap-ordførerne som sier nei til Acer. I tillegg sier en rekke fylkespolitikere i Ap nei til Acer, AUF sier nei – og de største LO-forbundene sier nei. Som vi skrev lørdag: Drønnet fra Aps grunnfjell lyder over hele landet.
Støres trusler i en epost fra Paris: «Sier vi nei til det videre samarbeidet, vil vi gå ut av energisamarbeidet i EØS-avtalen. Det vil trolig bety at andre deler av avtalen vil bli satt ut av kraft. Det er et betydelig usikkerhetsmoment, særlig for vår eksportindustri. Vi risikerer i større grad å måtte oppfylle klimaforpliktelsene fra Paris på egen hånd», skriver Støre ifølge Klassekampen.
Støres skremmeskudd er fullstendig skivebom. Dersom Norge sier nei til å avgi suverenitet til Acer, skal EØS-komiteen avgjøre hvilken del av avtalen som skal suspenderes. I EØS-komiteen er EFTA (Norge, Island, Liechtenstein) og EU likeverdige parter, og vedtak skal fattes ved enstemmighet. Det skal med andre ord forhandles – men ikke om industrieksport.
Forhandlingene vil dreie seg om hva som skal settes ut av kraft i den delen av EØS-regelverket som er «direkte berørt», jevnfør EØS artikkel 102. Fri flyt av varer, eksportindustrien, er ikke «direkte berørt». EØS hjemler ingen rett for EU til å sette i verk straffetiltak mot norsk industri. Om så var, burde Norge riste støvet av og fornye handelsavtalen som «ligger under» EØS – og iverksatt «Brexit-forhandlinger» i morgen.
I EØS artikkel 102, nr. 6, heter det: «Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltakere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.» Det er altså tøv at nei til suverenitetsavståelse til Acer innebærer «et betydelig usikkerhetsmoment, særlig for vår eksportindustri».”
Om man synes Gyda Ulrike Oddekalv er frekk eller ikke kommer an på hva slags mentalitet man har. Er man av den oppfatningen at man skal ha respekt for individer som er trent opp i retorikk og dobbelprat som går ut på å føre folk bak lyset, der det er viktigere å juge på en høflig måte enn det er å være engasjert og oppriktig, da sier det seg selv at man synes at Oddekalv er frekk og uhøflig.
Er man derimot av den typen som synes at det er på plass å kalle en spade for en spade, vise ekte engasjement og følelser og ikke gå rundt grøten, da liker man selvfølgelig Oddekalv. Dessverre så er det en del som vil ha servert løgner så lenge løgneren er høflig. Overbevisningens kunst står for slike i en mye høyere kurs enn det sannheten gjør.
Den siste politikeren vi hadde her til lands som virkelig tjente folket var Jens Evensen, som folk flest ikke en gang vet hvem er, og han nevnes ikke med et ord i historiebøkene. De såkalte alternative mediene som Steigan, Document, Inyheter og Derimot har heller ikke viet ham noen plass. Oddekalv kan kansje ta opp arven etter ham?
De etablerte politikerne av i dag går den helt motsatte vei av den veien Evensen gikk, der de gjør sitt ytterste for å mele sin egen kake samtidig som de kjører Norge ugjendrivelig ned i grøfta. Om de gjør det med vilje eller av uvitenhet er ikke godt å si. Flertallet av dem har heller aldri hatt en ordentlig jobb og vet ingenting om livets virkelige realiteter.
Når jeg hører politikere med million lønn eller med lønn som er langt høyere enn det folk flest har, si at de forstår hvordan de som har dårlig økonomi har det, så er de jo nødt til å ljuge, for har man ikke selv hatt dårlig økonomi og dårlig råd over en lengre periode, så er det umulig å forstå hvordan det er.
Og jeg er sikker på at hadde vi hatt politikere med mindre lønn og mindre privilegier en det de har nå, så ville de også gjort en mye bedre jobb for da ville de vært drevet av engasjement og ikke av pengebegjær. Dagens politikere bruker fellesskapets penger på helt vanvittige og reint ut banale prosjekter, uten å måtte stå til ansvar for slik sløsing, og det ser ikke ut til å plage dem det minste. Batterifabrikker i milliard klassen som legges ned og selges i deler for slikk og ingenting, og oppussing av Stortinget som skulle koste 70 millioner som til slutt kom på 2,1 milliarder er bare toppen av isfjellet.
Har våre “kjære” folkevalgte tatt lærdom av fortiden? Tenker de på hvordan kommende generasjoner vil få det utifra den jobben de gjør nå? Nei, det gjør de ikke, de tenker i fireårs perioder, og de tenker ikke på deg og meg, men på seg og sitt. Og ikke nok med det, de bruker også den politiske makten og innflytelsen de har til å skaffe seg kontakter som kan gi dem en lukrativ jobb etter de er ferdige som politikere.
Hvordan i huleste kan slikt noe ivareta folkets interesser? Det går jo ikke. Vi har altså et politisk system som er skreddersydd for lystløgnere og samvittighetsløse individer. Hvor ofte spør de oss om vår mening, hvor ofte legger de til rette for folkeavstemminger, og hvor ofte følger de resultatet av slike avstemminger? Vi har stemt mot EU to ganger, like fordømt snek Gro Harlem Brundtland og Støre oss inn bakveien ved hjelp av EØS avtalen.
Ingen av de etablerte partiene på Stortinget kommer til å endre noe for vanlige folk i hverdagen, skal det endringer til så må det nytt blod inn. Gyda Ulrike Oddekalv og Generasjonspartiet er slikt nytt blod og et friskt pust inn i et system som kunne hatt godt av å bli forbedret og der de fleste burde bli byttet ut med noe nytt og mere altruistisk. Det blir ihvertfall ingen forandring til det bedre hvis man fortsetter å stemme på partier som har ødelagt landet de siste tyve, tredve årene.
Slike filmer har ofte en tendens til å være klisjeaktige, men det er ikke tilfelle her. Utrolig gode skuespillere og kjemien dem imellom er usedvanlig bra. Anbefales på det sterkeste!
Filmen “Shattered Family” fra 1993, også kjent som “A Place to Be Loved”, handler om den unge gutten Gregory Kingsley, som tok sin egen mor til retten for å bli adoptert av en fosterfamilie.
Gregory, som ble mishandlet og forsømt av sine foreldre, ønsket å bryte ut av sitt eget hjem og finne et trygt og kjærlig sted å bo. Han fant dette hos familien Russ, men for å bli adoptert av dem måtte han ta rettslige skritt mot sin egen mor. Filmen utforsker temaer som udelelig foreldrerett, barns rettigheter og barns rett til å velge hvor de vil bo.
Filmen er basert på en virkelig hendelse, hvor Gregory ble den første amerikanske gutten som juridisk skilte seg fra sine foreldre i en alder av tolv. Den fokuserer på hans kamp for å bryte ut av et hjem preget av omsorgssvikt og misbruk, og hans ønske om å finne en familie som kan gi ham den stabiliteten og kjærligheten han trengte. Filmen viser også hans integrering i sin nye familie og de utfordringene han møter underveis.
I tillegg til de juridiske aspektene, tar filmen opp viktige spørsmål om barns rettigheter og deres evne til å ta selvstendige avgjørelser når det gjelder deres eget liv.
Det er også laget en film som er basert på akkurat den samme historien som også kom ut i 1993 med Joseph Gordon Levitt i hovedrollen som Gregory. Den er grei nok, men mye mere klisjeaktig enn Shattered Family, dårligere spilt av de medvirkende og kjemien dem i mellom er ikke i nærheten av det den er i Shattered family. Tittelen på den er Switching Parents og kan sees i sin helhet her.
«Enten vi overlater våre beslutninger til maskiner av metall, eller til maskiner av kjøtt og blod vil vi aldri få de riktige svarene med mindre vi stiller de riktige spørsmålene. Tiden er svært knapp, og valget mellom godt og ondt banker på døren vår.» Norbert Wiener
“Det er tre spørsmål du alltid bør stille når du blir presentert for en revolusjonerende ny ting som skal erstatte en tilsynelatende ineffektiv gammel ting. Først bør du spørre hva som er så galt med den gamle tingen at den må erstattes. Hvis forkjemperne for den nye tingen har rett i at det gamle må ut og det nye må inn, vil de ha klar en lang liste over den gamle tingens mangler, og de vil ha bevis for at den nye tingen er en forbedring av den gamle tingen.
Hvis den nye tingen virkelig er revolusjonerende og en god erstatning for den gamle, bør du forvente at disse dataene er entydige og omfattende. Til slutt, og kanskje viktigst, bør du spørre hvem den nye tingen kommer til å gagne. Det enkle faktum at den nye tingen er en forbedring av den gamle tingen, betyr ikke at alle vil ha like stor nytte av den nye tingen.
Vanligvis vil det være klare vinnere og tapere når paradigmet skifter fra den gamle til det nye. Hvis du har hørt om den nye tingen fra de som har mest å tjene på den, er det stor sannsynlighet for at de har sagt at den også vil være til nytte for deg. Det betyr selvfølgelig ikke at det er sant.”
Hvorfor kappløpet om å ta i bruk kunstig intelligens i psykiatrien er så farlig, og hvordan man kan forstå det nye teknologidrevne psykiatriske paradigmet.
KI-psykiatere lover å oppdage psykiske lidelser med overmenneskelig nøyaktighet, tilby rimelig terapi til de som ikke har råd til eller tilgang til behandling, og de kan til og med finne opp nye psykiatriske medisiner. Men hypen skjuler en urovekkende virkelighet. I The Silicon Shrink forteller Daniel Oberhaus den indre historien om hvordan jakten på å bruke kunstig intelligens i psykiatrien har skapt forutsetninger for å gjøre verden til et asyl. De fleste av disse systemene, skriver han, har svært lite bevis for at de forbedrer pasientenes utfall.
Oberhaus ble interessert i temaet mental helse etter at han tragisk mistet søsteren sin da hun tok sitt eget liv. I boken argumenterer han for at disse nye, tilsynelatende terapeutiske teknologiene, allerede utgjør en betydelig risiko for sårbare mennesker, og at de ikke vil stoppe der.
Disse nye typene KI-systemer skaper en psykiatrisk overvåkingsøkonomi der følelser, atferd og kognisjon hos vanlige mennesker subtilt manipuleres av psykologisk avanserte algoritmer som “har rømt fra klinikken”. Oberhaus introduserer også leserne for begrepet «swipe-psykologi», som raskt etablerer seg som den dominerende metoden for diagnostisering og behandling av psykiske lidelser.
Etter hvert som kunstig intelligens blir mer menneskelig i tone, timing og respons, oppstår en ny type digital avstand, ikke bare teknologisk, men også emosjonell. KI erstatter ikke bare oppgaver, den etterligner tillit, intimitet og empati. Dette åpner døren for emosjonell manipulering i industriell skala. Fra KI-genererte kjærlighetsinteresser til chatbot-drevne «sjelevenner» blir mennesker målrettet med algoritmer designet for å simulere kjærlighet og avhengighet, alt uten etiske kontroller eller menneskelig ansvarlighet.
KI-kjærlighetsbombing (Love bombing). Det nye våpenet for emosjonell kontroll:
KI kjærlighetsbombing bruker overbevisende språkmodeller og dyptgående atferdsdata for å skape falske emosjonelle bånd til brukerne. Enten det er gjennom virtuelle følgesvenner, svindelboter eller falske relasjonspersoner, kan KI nå etterligne romantisk oppmerksomhet med urovekkende nøyaktighet. Disse systemene utnytter psykologiske behov, ensomhet, bekreftelse og tilknytning for å manipulere og utnytte. Uten regulering eller offentlig bevissthet blir KI ikke bare et verktøy for engasjement, men et våpen i tillitskrigen.
Gjenvinne kontrollen. Kampen mot KI-drevet emosjonell manipulering:
Digital Resistance avslører hvordan KI brukes til å undergrave emosjonell autonomi. Vi krever åpenhet i KI-relasjonsverktøy, regulering av emosjonelt manipulerende systemer og digitale rettigheter som beskytter enkeltpersoner mot psykologisk utnyttelse. Kjærlighet bør ikke være et produkt, og følelser bør ikke automatiseres for profitt eller kontroll. Hvis vi ikke handler nå, kan emosjonell bedrag bli en av AI-teknologiens farligste arv.
Kjærlighetsbombing har lenge vært anerkjent som en form for psykologisk manipulasjon hvor noen overvelder en annen med kjærlighet, oppmerksomhet eller ros for å få kontroll. Men med fremveksten av kunstig intelligens i datingapper, chatbots, virtuelle influencere og generative relasjonsverktøy, har det dukket opp en ny bekymring: KI-kjærlighetsbombing.
Fra KI-drevne datingassistenter til følelsesmessig overbevisende chatbots blir grensen mellom ekte kontakt og algoritmisk manipulering stadig mer uklar. Her utforsker vi hva KI-kjærlighetsbombing er, hvordan det fungerer, hvor det dukker opp, og hva du kan gjøre hvis du mistenker at det skjer med deg eller noen du kjenner.
KI-kjærlighetsbombing refererer til bruk av kunstig intelligens-teknologier, inkludert chatbots, språkmodeller og automatiserte meldingsverktøy for å simulere kjærlighet, beundring og romantisk interesse på en måte som manipulerer brukerens emosjonelle sårbarhet.
Denne atferden speiler tradisjonell kjærlighetsbombing, men med økt realisme og uten at det er noen mennesker bak meldingene. Det er spesielt bekymringsfullt når det brukes på:
KI-drevne datingplattformer og kompanjongboter Romantiske svindler som bruker språkmodeller Tvangsmessig markedsføring gjennom følelsesladede KI-personligheter Deepfake KI-kjærester som tilbyr «perfekte» forhold
Teksten fortsetter under bildet
Hvordan fungerer KI-kjærlighetsbombing?
KI-systemer som er trent på menneskelige følelsesmønstre, kan oppdage sårbarhet, speile språk og tonefall og generere hyperpersonlige meldinger. I sammenheng med kjærlighetsbombing kan KI:
Levere konstant smiger eller ros. Simulere intens følelsesmessig intimitet. Tilpasse språket til din kommunikasjonsstil. Skape en falsk følelse av hastverk, avhengighet eller tillit. Det som gjør KI-kjærlighetsbombing spesielt uhyggelig, er at det kan virke mer overbevisende enn et ekte menneske med konstant tilgjengelighet, følelsesmessig tilpassede svar og ingen ubehagelige sosiale signaler å forholde seg til.
Eksempler på KI-kjærlighetsbombing i virkeligheten:
1. Romantiske svindler drevet av chatbots Kriminelle bruker nå KI-genererte personaer til å lokke mål med følelsesmessig overbevisende meldinger. Ofrene innser kanskje ikke at de kommuniserer med et skript eller en maskin før det er for sent.
2. KI-kjærester Apper som tilbyr KI-følgesvenner, som Replika, har blitt kritisert for å tåkelegge etiske grenser. Noen brukere blir følelsesmessig knyttet til bots som gir overdreven kjærlighet og intimitet, inntil opplevelsen blir kommersialisert (Du må betale for det).
3. Følelsesmessig manipulering i markedsføring Noen merkevarer bruker KI-avatarer og influencere til å lage hypermålrettede følelsesmessige budskap, som oppmuntrer forbrukerne til å stole på og knytte bånd til produkter eller tjenester.
Teksten fortsetter under bildet
Hva er tegnene på KI-kjærlighetsbombing? Vanlige tegn inkluderer:
Overdreven ros, smiger eller kjærlighetserklæringer. Meldinger som raskt eskalerer i intimitet eller emosjonell dybde. 24/7 tilgjengelighet og responsivitet med perfekt språk. Tidlig snakk om dyp tilknytning, sjelevenner eller fremtidige planer. Forsøk på å flytte kommunikasjonen raskt utenfor plattformen. Følelser av skyld eller angst når du prøver å trekke deg ut. Fordi KI kan optimaliseres for overtalelse og etterligning, kan den lære og forsterke dine atferdsmønstre for å øke emosjonell avhengighet.
Røde flagg ved nettdating er sjelden svart-hvite. Men kjærlighetsbombing handler ikke om deg, det handler om kontroll, bekreftelse og dominans, forkledd som «romantisk tilknytning». Og i 2025 er det mer raffinert enn noensinne.
Disse manipulatorene vet hvordan de skal snakke, sende tekstmeldinger, flørte og speile dine ønsker på få sekunder. Men til slutt kommer agendaen til syne, og hvis du allerede er traumatisk bundet blir det vanskelig å avsløre. Men du må, ellers vil det fortære deg.
KI som er trent på personlige preferanser, meldingshistorikk eller atferdssignaler, kan skreddersy svar som er uimotståelig engasjerende. Ensomhet, traumer eller tilknytningssår kan utnyttes av konstant digital kjærlighet.
Teksten fortsetter under bildet
Hvorfor det er vanskeligere å oppdage nå (og hvorfor det er farlig)?
I den digitale tidsalderen trenger ikke kjærlighetsbombing roser eller middager. Alt som trengs er data, båndbredde og noen få velvalgte meldinger. Du føler deg elsket og trygg, og det er det som gjør kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen så giftig. Det føles som kjærlighet, men fungerer som kontroll.
Hvordan det fanger deg så raskt? Hvorfor faller så mange smarte, følelsesmessig bevisste mennesker for dette?
Online kjærlighetsbombing bruker hjernen din mot deg selv og oversvømmer kroppen din med dopamin og oksytocin. Det er kjemisk krigføring forkledd som romantikk.
Når «for mye» blir for farlig:
I sammenheng med kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen, er det mange ofre som ikke kjenner det igjen før de er følelsesmessig desorienterte, utmattede eller dypt involvert. Hvorfor? Fordi manipulasjonen er forkledd som kjærlighet. De oversvømmer direktemeldingene dine med kjærlighet, ros, komplimenter og utsagn som «Jeg har aldri følt dette før», og du forveksler det med en dyp forbindelse og ikke som manipulasjon og kontroll som det i realiteten er. Det føles ikke trygt å si «nei».
Du tar telefonen selv når du er trøtt – bare for at de ikke skal føle seg «forlatt». Du svarer på tekstmeldinger umiddelbart av frykt for at de skal gå i spinn eller gi deg skyldfølelse. Du begynner å be om unnskyldning for at du trenger litt pusterom, fordi de oppfatter avstand som avvisning. Dette er ikke sunn intimitet, det er tvang kamuflert som nærhet.
Du blir isolert på en subtil måte:
Kjærlighetsbombere får deg langsomt til å stille spørsmål ved dine eksisterende relasjoner.
«Vennene dine forstår oss ikke på samme måte som jeg gjør.» «Jeg føler bare at søsteren din ikke respekterer det vi har.» «Jeg skulle ønske du ikke postet så mye på nettet. Det burde være privat mellom oss.»
Målet? Det er digital manipulering, og det skjer i private meldinger, ikke ansikt til ansikt. Det er det som gjør det vanskeligere å oppdage.
Teksten fortsetter under bildet
Fremtidsforfalsking (Future-faking):
Et av de skitneste våpnene i kjærlighetsbombing i den digitale tidsalderen er fremtidsforfalsking, og det er alarmerende vanlig i nettdating. De sender deg meldinger som:
«Vi skal reise til Italia en dag. Jeg kan allerede se det for meg.» «Jeg gleder meg til å få barn med noen som deg.» «Du er mitt siste forhold. Det vet jeg allerede.»
Du føler deg helt betatt, men de bare mater fantasiene dine for å knytte deg følelsesmessig til seg, raskt. Ingenting av dette er virkelig ennå, og det er trikset. Du er følelsesmessig investert i en versjon av dem som i virkeligheten ikke eksisterer.
Hvorfor det er så ødeleggende:
Kjærlighetsbombing handler ikke bare om manipulasjon, det handler om nevrokjemisk krigføring. Når noen bombarderer deg med kjærlighet og bekreftelse, frigjør hjernen din dopamin, oksytocin og til og med serotonin. Du føler deg elsket. Men når den oppmerksomheten trekkes tilbake, selv bare litt, krasjer du. Du jager etter følelsen og blir avhengig av den. Og det er slik emosjonell manipulering via tekstmeldinger blir farligere enn fysisk nærhet, fordi det kan skje 24/7. Det finnes ingen av-knapp.
Du begynner å tvile på deg selv.
Her er det farligste: når du først innser at noe føles galt, vil du ikke stole på deg selv.
Du vil tro at du er «for følsom». Du vil rasjonalisere deres oppførsel: «Han er bare veldig intens fordi han bryr seg.» Du vil dempe intuisjonen din. Og vet du hva? Det er akkurat det kjærlighetsbomberne ønsker. For når du slutter å stole på magefølelsen din, kontrollerer de fortellingen. Det er da du mister deg selv.
Teksten fortsetter under bildet
Emosjonelt misbruk i stor skala:
AI-kjærlighetsbombing er ikke et biprodukt av ny teknologi. Det er en potensiell vektor for emosjonelt misbruk, svindel og tvangskontroll.
Akkurat som tradisjonell kjærlighetsbombing nå er anerkjent i britisk lov som en form for tvangskontroll, er det en økende debatt om hvordan KI-generert kjærlighet kan reguleres.
I likhet med gaslighting eller manipulasjon kan KI-kjærlighetsbombing gjøre ofrene forvirrede, engstelige og tvilende på sin egen dømmekraft, spesielt når emosjonelle grenser overskrides av en maskin som virker oppriktig.
Når KI blir mer overbevisende og emosjonelt intelligent, øker risikoen for misbruk. KI-kjærlighetsbombing er et eksempel på hvordan teknologi kan gjenskape og forsterke emosjonelle misbrukstaktikker.
Hvis du føler deg overveldet av kjærlighet fra en digital eller online kilde, eller hvis noe føles «rart» i et KI-styrt forhold, stol på instinktene dine. Overdreven kjærlighet kan være skjult manipulasjon.
Hva er forskjellen mellom kjærlighetsbombing og å bare like noen veldig godt?
I media blir ekstravagante, raske og kjærlighet ved første blikk-forhold ofte fremstilt som romantikkens høydepunkt. Vi blir fortalt at det å være i et forhold er den ideelle tilstanden, og at det å være singel er en tilstand vi bør komme oss ut av så fort som mulig. Og realistisk sett er nye forhold morsomme og spennende!
Teksten fortsetter under bildet
Så når er det et faresignal, og når er det bare velmenende entusiasme?
Den enkleste måten å sjekke dette på er å sette og respektere dine personlige grenser. Sørg for å holde kontakten med livet ditt før forholdet. Når en ny partner virker for ivrig for fort, vil det å observere hvordan de reagerer på dine grenser hjelpe deg å se deres sanne farger.
Hvordan sunn kjærlighet ser ut (i kontrast):
Ekte kjærlighet føles ikke som en konstant forestilling. Den respekterer grenser. Den bygges sakte opp. Den presser deg ikke og gir deg ikke skyldfølelse. Den føles trygg i stillhet. Den gir deg en følelse av å bli sett, ikke utmattet.
Hvordan beskytte deg mot KI-kjærlighetsbombing?
Ta en pause og vurder: Hvis en person (eller bot) uttrykker for mye kjærlighet for tidlig, ta et skritt tilbake.
Bekreft identiteten: Ikke anta at personen er ekte. Søk etter profilbilder, bruk omvendt bildesøk og still spørsmål ved uoverensstemmelser.
Begrens deling av informasjon: Unngå å gi bort personlig eller emosjonell informasjon tidlig i et forhold, spesielt på nettet.
Vær oppmerksom på eskaleringsmønstre: Vær forsiktig hvis interaksjonen raskt går over til intens ros eller romantiske planer.
Sjekk for menneskelige nyanser: KI mangler ufullkommenheter. Overdreven perfekt grammatikk, timing eller tone kan være et rødt flagg.
Bruk pålitelige plattformer: Velg dating- eller sosiale plattformer som kontrollerer og regulerer bruken av boter og AI-assistenter.
Statsminister Jonas Gahr Støre hadde aksjer i Stendi AS da Shada ble drept. Da han fikk greie på at hun var drept i en av Stendis omsorgsgboliger kvittet han seg med aksjene i Stendi, og det kan også se ut som om han har vært med på å dekke over drapet sammen med flere politikere, blant annet Carl I. Hagen, flere justisministre, dommere og ikke minst pressen, deriblant NRK. Se videoen om hele saken her
Shada Yehya Al-Bargouti var bare 16 år gammel da hun døde i 2019 mens hun var under barnevernets omsorg. Hun hadde da blitt plassert på en barnevernsinstitusjon på Vassøy utenfor Stavanger. Bakgrunnen for omsorgsovertakelsen var påstander om vold i hjemmet – påstander barna selv benektet under avhør. Likevel ble Shada og hennes to brødre akuttplassert.
Omstendighetene rundt Shadas død har i ettertid blitt omtalt som uklare og mistenkelige. Ifølge foredragsholder Rodgeir Vinsrygg og andre barnevernskritiske kilder, foreligger det påstander om grov svikt i institusjonen, mulige overgrep og at dødsfallet i realiteten kan ha vært et drap. Det hevdes også at politiet avsluttet etterforskningen for tidlig, og at bevis – blant annet lydopptak fra Shadas mobil – aldri ble grundig gjennomgått. Dødsattesten er også blitt trukket i tvil.
Saken fikk i utgangspunktet lite oppmerksomhet i riksmediene, men har siden fått stor spredning i sosiale medier. Videoer og innlegg publisert av blant andre Rune Fardal har blitt delt titusenvis av ganger og har bidratt til å løfte saken frem som et symbol på dypere problemer i det norske barnevernet.
Politisk har saken også skapt bølger. Flere stortingsrepresentanter har stilt spørsmål ved hvorfor etterforskningen ble henlagt, og det har blitt reist krav om at barneminister Kjersti Toppe må redegjøre for regjeringens håndtering. Samtidig har koblinger mellom politikere og private aktører i barnevernsbransjen blitt trukket frem som potensielt problematiske.
Teksten under her er hentet fra videoen jeg linker til øverst i bloggen:
Lege Roddgeir Vinsrygg er en erfaren allmennlege og kirurg med bred bakgrunn fra kommunehelsetjenesten, sykehjemsmedisin og mange år ved legevakt hvor han særlig har arbeidet med akutt kirurgi. Han er kjent for sitt sterke engasjement for faglig forsvarlighet, pasientsikkerhet og menneskerettigheter. I tillegg til sitt kliniske arbeid har Vinsrygg engasjert seg i saker som omfatter barn i barnevernets omsorg. Gjennom sitt arbeid har han avdekket urovekkende funn knyttet til helseoppfølging og dokumentasjon, og han har vært tydelig menneskerettsforkjemper blant annet på vegne av Shadas familie. Rodgeir Vinsrygg representerer en sjelden kombinasjon av medisinsk bredde, etisk integritet og sivilt mot. Han er en lege som ikke bare behandler, men som også handler for pasientens verdighet, rettssikkerhet og trygghet. I dette intervjuet går han grundig igjennom dokumentasjonen rundt Shada saken.
Saken startet for meg (Vinsrygg) i 2019 da ble jeg kontaktet av Ruth Ensby og menneskerettsjurist Marius Reikerås. Ruth ba meg snakke med to foreldre som hadde mistet et barn under offentlig omsorg. Det var foreldrene til Shada. Jeg møtte de i nærheten av Drammen og begynte å sette meg litt inn i hva de hadde opplevd.
Kan du fortelle litt om den historien? Hvem var Shada? Hvor gammel var hun da hun ble hentet eller tatt inn av barnevernet? Hva slags sak var det de hadde da hun ble hentet og og hvor gammel var hun da hun døde?
Shada døde 16 år gammel i 2019. Familien kommer opprinnelig fra palestinske områder i Ramalla, og Shada var norsk statsborger da hun døde. Foreldrene er gode, ressurssterke, kjærlige foreldre som hadde tre barn, som ble tatt av barnevernet i Flora i 2012. Shada og to yngre brødrene hennes ble dessverre splittet. noe som som ser ut til å være et mønster innendor barnevernet. Shada endte etter hvert på en institusjon i Stavanger, Stendi AS utenfor Stavanger på Hundvåg, der hun døde i august 2019.
Hva var årsaken til at de tok barna fra denne familien i utgangspunktet? Hva sier dokumentasjonen om det?
Årsaken til å ta tre barn fra foreldre skal jo være meget gode og vi ser ingen tegn til noe sånn dokumentasjon i det hele tatt. Det var påstander om vold og slikt, men jeg har ikke sett noe dokumentasjon om at det har skjedd. Barna sier at de aldri har opplevd det. Det finnes også lydopptak hvor vi hører barnevernet snakker med Shada der de prøver å få henne til å si at hun har vært utsatt for vold. Shada sier til damen i opptaket, “men pappa slår jo ikke” og benekter voldsanklagene. Det er altså ingen fornuftig grunn til at disse barna skulle bli tatt av barnvernet. Vi vet at Shada forsøkt å rømme hjem til sin mor og far mange ganger, men ble sendt tilbake til barnevernet gang på gang.
Politiet hevder at Shada tok selvmord, men det første beviset som viser at det ikke stemmer, er en forfalsket dødsattest. Hvis jeg skriver en dødsattest så skal jeg kunne identifiseres som lege. Det skal ikke være noen som helst tvil om hvem jeg er, hva som er mitt helsepersonal nummer, mitt arbeidssted, telefonnummer, og navnet mitt skal kunne leses. Alle de tingene gjør at jeg kan identifiseres. Shadas dødsattest er med et navn som ikke kan leses. Og det er ellers ingen relevant informasjon. Det er en helt klart forfalsket dødsattest som er lagt til grunn av politiet i Stavanger, og universitetssykehuset i Stavanger har benyttet den med obduksjon. Statsadvokaten har godtatt den, riksadvokaten har godtatt den og så videre. Så det er altså et forfalsket dokument som ligger til grunn for hele saken. Det er et stort falsum som dette hviler på.
Hva var det de la til grunn som de mente var årsak til at ikke dette skulle forfølges?
Dødsattesten! Dødsaattesten beskriver selvmord. Og historien rundt Shada er selvmord ved hengning i en gardinstang. Da politiet oppsøkte Shadas far for første gang etter at hun var død så politiet til ham at Shada var blitt drept. Det er den første beskjeden foreldrene fikk, og senere har det blitt moderert. I bildene fra åstedet som har kommet fra politiet ser man at narrativet om selvmord der hun skulle ha hengt seg fra en gardinstang, har åpenbare mangler.
En falsk dødsattest betyr at noen ønsker å skjule det som har skjedd. Fornavnet på legen som har skrevet dødsattesten er Jarle, men etternavnet er uleselig. Det er også det samme navnet som er i journalene der Shada forteller at hun ble voldtatt. I 2017 forteller Shada til en helsesøster at hun har blitt voldtratt gjentatte ganger, og at hun er redd for en nattevakt som jobber på Stendi der hun bor. Voldtektsanklagene ble bagtellisert av helsesøsteren og noen etterforskning av voldtektsanklagene skjedde heller ikke. Det hele har har altså blitt dekket over.
Shada har også blitt tvunget ut i prostitiusjon. Passet hennes har blitt makulert av politiet slik at man ikke kan spore hvilke andre land hun har vært i. Bankkortet hennes er borte, og banktransaksjonene hennes nekter banken hennes å frigi. Mobiltelfonen hun hadde med store mengder bilder, lydopptak og tekstmeldinger har også forsvunnet på “mystisk” vis.
Etter Monika saken der Monika Sviglinsia ble drept på Sotra i 2011, og som ble en stor politisk sak som ble diskutert av stortingspolitikerne så var alle enige om i det offisielle Norge, at mistenkelig dødsfall eller unaturlig dødsfall uventet hos barn og unge skal etterforskes og drap skal utelukke. Det er på en måte helt opplagt og det var alle enige om, og det ligger til grunn for det som vi gjør i Shada saken. Og dermed så koblet jeg Shada sine foreldre med Stig Nilsen som var inne i den såkalte Monikasaken. Han var advokat for de en stund og så kunne ikke han fungere lenger som advokat avårsaker som han kjenner bedre enn meg.
Jeg (Rodgeir Vinsrygg) er i dag formelt prosessfullmektig for familien. La oss si at jeg er familiens advokat selv om jeg ikke er jurist. Så jeg har på en måte to roller. Jeg er lege i utgangspunktet under helsepersonelloven med også plikter i forhold til det, og jeg er familiens advokat. Men alle vet at jeg ikke er jurist eller har den bakgrunnen. Men prosessfulmektig er jo et dekkende ord.
Hvis vi går litt tilbake til det du nå har fortalt, så hadde Shada blitt voldtatt to år før hun dør. Hun har sagt fra til helsesøster, og det skjer ikke noe mer med det. Hun blir bare sendt tilbake til den institusjonen der helsesøster som vet hva som har foregått og prøver å bagatelisere det i journalen. Og så kommer dette dødsfallet og de såkalte bevisene som liksom skal ligge til grunn for at hun har hengt seg selv i en gardinstang.
Jeg hadde et møte med kontrollkomiteen og Karl I. Hagen på Stortinget i mai i år, sammen med noen andre politikere. Og jeg synes at Hagen virket meget nervøs. Han har sittet med saken siden 2019 og vært klar over hva som har skjedd. Han sitter i kontrollkomiteen som vi vet har ansvar for justisministeren og for riksadvokaten. Og jeg tror Karl I. Hagen på det møtet var meget ubekvem med det som nå kommer opp. Han ser at folk ikke vil akseptere et barnedrap skjules på denne måten eller at alle disse spørsmålene forblir ubesvart. Det er ikke sånn det skal fungere. Og det at alle skjuler det gjør at det ligger en hemmelighet som er så alvorlig og som vil skape så stor skandale hvis den kommer ut at selv NRK, statskanalen stanser journalistenes mulighet til å omtale dette.
Hvis det er sånn at det sitter ministre i regjeringen som tjener penger på institusjoner som skal være der for å ivareta barn som utsettes for omsorgssvikt på forskjellige måter hjemme, og som da sendes inn til organisert kriminalitet som dette lyder som, er det da sånn at norske foreldre som blir fratatt sine barn til barnevernet kan risikere at barna deres får samme behandling under staten Norges omsorg som det Shada fikk?
Bare for å knytte det til Monikasaken en gang til som ble avslørt som et drap etter hvert, der fikk jo politimesteren i Bergen den gangen, sparken som det på godt norsk heter, og senere ble han forfremmet, sånn at dimensjonen over det vi ser her er formidable. Det er ingen tvil om at Jørn Maurud som er dagens riksadvokat må gå hvis eller når dette får offentlighetens lys på seg. Og en justisminister kan selvfølgelig heller aldri sitte og skjule et barnedrapp og misbruke sin posisjon til det.
Det er enormt mye penger i barnevernet. De har budsjett på mange titalls milliarder kroner. Så vidt jeg vet så var det på en tid større enn selveste forsvarsbudsjettet. Og så kan man spørre i verdens beste land hvor det skal være verdens beste forhold for barn, hvordan kan det henge sammen at det kreves enorme ressurser til barnevernet?
Det er altså en milliardbedrift med mange titalls milliarder. Disse midlene går ut delvis til private aktører, og vi ser nå hvordan Shada sin død har utløst en et velsmurt maskineri for å holde dette skjult. Så det ser ut som vi rører en milliardbedrift her og et barn sitt liv er null verdt i den sammenhengen.
Jeg er litt opptatt av koblingen til topppolitikere, fordi at hvis de har økonomisk interesse i å drive barnevernsinstitusjon og samtidig sitte i et kommunestyre for eksempel eller regjering for den saks skyld, da er det en massiv interesse for å holde skjult hva som skjer der. Det kan ikke komme frem. Men Shadas er absolutt ikke noe enkelt tilfelle. Dødstallene i barnevernet er enorme. Og så vidt jeg vet har myndighetene på et tidspunkt sluttet å registrere det fordi da må disse dødsfallene forklares. Men det er jo veldig nærliggende å tenke at de ikke ønsker at folk skal vite hvor mange barn som faktisk dør i dette systemet.
Sitter myndighetene og skjuler hvor mange barn som dør i barnevernet i Norge?
Så vidt jeg vet så er det dagens situasjon. Det er en stor undersøkelse som gikk fra 1990 til 2001, 2002 bestilt av barne og familiedepartementet som viser at barn under offentlig omsorg og av forskjellige typer, da fosterhjem, institusjon, tiltak og sånn, de har en betydelig økt dødelighet og syklighet i forhold til andre barn. Og så kan det diskuteres. Noen vil jo si at det er fordi de er så traumatiserte og hatt det så fælt hjemme. Men jeg må jo si at hvis et barn ble tatt fra sin mor etter 36 timer eller etter 4 timer for den saks skyld, så er det jo vanskelig å påstå at det barnet kan være traumatisert av sin mor. Så til grunn ligger altså at syklighet og dødelighet er økt betydelig. Det er kjent allerede.
Shadas død viser i andre enden her nå i senere tid at et dødsfall kan skje uten normal registrering. Shadas død er ikke registrert på vanlig måte. Attesten er falsk. Dødsfallet er ikke registrert blant dødsfall i Norge. Der har jeg også hatt kontakt med sentrale myndigheter og de kan ikke gi noe godt svar på hvorfor det er slik. Sånn at jeg kan bare konkludere med at dødstallene ikke er eksisterende i øyeblikket. En del andre dødsfall som jeg har vært borte i både fra media og i min tid som lege indikerer at det er mange barn som dør i barnevernet. Jeg tror ikke vi har noe tall på det i dag. Når det drives barnevern, så er en av de tingene som absolutt må være i orden, det er at man vet hvordan det går med disse barna. Lever de eller dør de i dette systemet. Så det betyr at når du undersøker som lege offentlig registeret for å se Shada i dødsstatistikken, så ligger ikke navnet hennes der.
Og så kan jeg si at når jeg har hatt kontakt med de sentrale aktørene her, inkludert Folkehelseinstituttet, deriblant Camilla Stoltenberg som er søsteren til Jens Stoltenberg, så har jeg ikke fått noe skikkelig svar og de ønsker ikke å kommentere det på noen fornuftig måte. Og det er rart i et land som ellers registrerer alt som kan registreres. Så jeg tror det er mørketall ut og går.
Vi har Barbro Paulsen som er advokat og som har stiller i retten annenhver uke og som forteller som forsvarsadvokat i veldig mange av disse sakene at de blir ikke behandlet ordentlig. Domstolene favoriser uttalelser og arbeid fra barnevernet, som denne advokaten jo i mange sammenhenger snakker om ikke er korrekt, altså ikke er veldokumentert nok.
Vi får høre høre historier om en familie som skal flytte og det er rotet hjemme og så kommer det en bekymringsmelding. En familie som har valgt å ta barna sine ut av skolen og som har fulgt alle prosedyr for hjemmeundervisning og plutselig kommer barnevernet og tar barna. Det er historier som det er så mange av at når man hører om dem utenfra så blir vanskelig å forstå at det ikke er noe i noen av disse historiene. Vanlig nordmenn går jo rundt og tror at det er barn som er utsatt for omsorgsvikt. De er utsatt for overgrep, enten det er vold eller seksuelle overgrep. Altså at de er utsatt for forferdeligheter som gjør at de blir hentet inn i barnevernet.
Hvis noen av de historiene vi hører om i sosiale medier er sanne, så kobler man det med det du forteller her om en milliardindustri som politikerne har økonomiske interesser i og hvor man da misbruker systemet til å hente ut barn for å tjene penger for å eventuelt tjene enda mer penger på trafficking og prostitusjonen. Det er det mest groteske bildet du går an å trekke ut av dette. Tenker du at det er riktig?
Ja, jeg vet det er en stor diskusjon og norske barnevern diskuteres jo også i barne eller i utlandet i dag. Shada saken har også vært publisert i utenlandske medier, såpass stor er den allerede, så det er en stor diskusjon.
Det som jeg tror er det nye her i det bildet du tegner, det er at det har aldri vært beskrevet så tydelig å skjule et drap. For husk at dette er et drap inntil det motsatte bevist. Det er ikke sånn at fordi at noen sier at noen hengte seg og så er det virkeligheten hvis det strider mot bevisene. Dette er drap inn til det motsatte bevisst. Og det er det som vi ønsker å få oppklart fordi at familien har klar på krav på et svar og fordi at det kan være gjentagelse i dette systemet.
Her er en litt sånn personlig digresjon da. Bestefaren min, han sa alltid når vi var på låven, at hvis du ser en rotte i veggen, da er det syv bak veggen som gjemmer seg. Sånn at med det mønsteret jeg ser nå, det er så tydelig og så innarbeidet og det fungerer helt glimrende til topps i alle etater, så er det helt nærliggende å konkludere med at det er ikke første gangen de har vært borti dette. Tvertimot, de må sett det flere ganger.
Det er jo et helt statlig apparat hele veien opp til toppledelsen i et demokrati som sitter og skjuler at de selv har økonomiske interesser i en forretning som handler om kjøp og salg av barn. Ja. Av nordmenns barn. Det er så hårreisende at det er nesten uforståelig. Nei, og det er den det er den dimensjonen som jeg tenker at Shada bringer inn i den store diskusjonen som pågår som du nevner. For det har aldri vært diskutert noe særlig før om drap i barnevernet. Barn henger seg i en gardinstang, de drukner, de setter fyr på seg selv et barn som angivelig har gjort.
Har dere også konfrontert regjeringen og statsministeren på dette punktet?
Ja, for det første er det helt riktig at det som skjer nå er teamarbeid. Jeg er like avhengig av teamet mitt som en angrepsspiller i fotball og resten av laget sitt. Dette er absolutt et lagarbeid i alle ledd. Og min posisjon som lege gir det jo da en unik posisjon. Jeg hatt kontakt opp med Kjersti Toppe som var barneminister flere ganger. Jeg har også bedt om møte for å informere barneministen om det som vi ser skjer. Det har hun ikke vært interessert i. Og hun har heller heller ingen kommentar til det som skjer, som jeg synes er rart. Barneministeren skal jobbe for Stortinget sine vedtak og det går ut på at barn ikke skal mishandles og aller minst dø. Så det er litt rart.
Jeg og teamet mitt har 22. juli, sendt inn et riksrettskrav til kontrollkomiteen på Stortinget. Det gjelder Jonas Gahr Støre. Da har vi sittet med dette over lang tid og kvalitetssikret alle opplysninger. Og vi ser veldig tydelig i dag at han som kontoransvarlig i regjeringen, han er øverstel eder for sitt regjerings kollegium og er helt essensiell i at en justisminister ikke svarer på en anke i en sak. Det er helt uhørt. Det skal ikke skje. Og så må han svare for sine motiver. Men vi vet at han har hatt økonomiske interesser i dette her. Og vi vet at det vil få omfattende konsekvenser hvis skadalen sprekker i media. Det er sendt inn et riksrettskrav på Støre nå. Og resonementet er veldig enkelt. Hvis han er med å skjule et barnedrap, så bryter han med sine konstitusjonelle plikter som topppolitiker. Da har han et personlig ansvar for å kunne forsvare et sånn standpunkt. Og når det så er valg i september, så har har velgerne krav på å få vite hva han står for i den sammenhengen. Vi har også sendt kopi til sentralstyre i Arbeiderpartiet. Enten må de gå til valg med en statsministerkandidat der alt tyder på skjult alvorlig kriminalitet, eller de må suspendere han og stille med en annen kandidat før valget.
Det aller aller viktigste for Shad sine foreldre nå, er å få hjem guttene sine fra det samme systemet som sendte hjem Shad i en kiste. Og dermed så er det også et skritt i forhold til familien sitt behov for å få svar på det som skjedde med Shada. Det er opplagt at de skal få et svar på det.
Serien som er på seks episoder kan sees gratis i sin helhet her
The Prisoner fra 2009, en nyinnspilling av serien fra 1967-68 – 17 episoder (Originalen kan sees i sin helhet her). Personlig så synes jeg nyinnspillingen fra 2009 er bedre enn originalen, men originalen er også interessant.
The Prisoner (2009) kan tolkes som en moderne, allegorisk fremstilling av den gnostiske myten, med temaer som å flykte fra en illusorisk verden og søke frigjøring gjennom selvinnsikt og en tilbakevending til en høyere virkelighet.
Serien skildrer en mann, «Six», som er fengslet i et mystisk, kontrollert miljø (The Village) hvor hans individualitet og frihet stadig utfordres. Dette speiler den gnostiske troen på en ufullkommen, materiell verden skapt av en mindre guddom (Demiurgen) i kontrast til et høyere, åndelig rike. Six reise kan ses på som en søken etter å rømme fra dette materielle fengselet og gjenoppdage sitt sanne jeg, et sentralt begrep i gnostisk tenkning.
Landsbyen som den materielle verden:
Landsbyen, med sin overvåkning, manipulering og påtvungne konformitet, representerer den materielle verden slik gnostikerne oppfattet den. Det er et sted preget av illusjon og kontroll, designet for å holde individer fanget i en syklus av uvitenhet.
Six som gnostisk helt:
Six, nekter å akseptere sin situasjon og landsbyens virkelighet, og legemliggjør dermed den gnostiske helten som søker gnosis (kunnskap) og frigjøring. Hans opprørske natur og nektelse av å bli fullstendig assimilert i landsbyens system gjenspeiler det gnostiske ønsket om å bryte fri fra Demiurgens kontroll.
Jakten på sann kunnskap:
Serien utforsker temaer som identitet, minne og virkelighet, og speiler det gnostiske fokuset på å oppnå direkte, personlig kunnskap om det guddommelige og unnslippe illusjonene i den materielle verden. Six’ forsøk på å forstå landsbyens formål og sin egen fortid kan sees på som søken etter gnosis.
Gnostiske temaer i serien:
Serien inneholder elementer som undertrykkelse av individualitet, manipulering av informasjon og falske løfter, som alle resonerer med gnostiske ideer om den materielle verdens villedende natur.
Flukt og retur:
Det ultimate målet for en gnostiker er å unnslippe reinkarnasjonssyklusen i den materielle verden og returnere til det åndelige riket (Pleroma). Six’ reise, selv om den er tvetydig, antyder et ønske om denne typen transcendens.
“Den 19. juli 2025 gikk fristen ut for å reservere seg mot de omstridte endringene i det internasjonale regelverket for helsekriser – International Health Regulations (IHR). Endringene gir Verdens helseorganisasjon (WHO) økt makt til å definere globale trusler og koordinere responsen i 194 medlemsland.
Norge sa ingenting. Dermed gjelder reglene også oss. Men flere andre land protesterte: Blant de 11 som valgte å ikke støtte avtalen finner vi Italia, Nederland, Israel, Polen og selveste USA. Deres begrunnelser? Manglende åpenhet, uferdige vedlegg – og, viktigst av alt: bekymring for nasjonal suverenitet.
Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan en avtale som på papiret sies å være «frivillig» skape frykt for tap av selvbestemmelse – ikke bare blant demonstranter og konspirasjonsteoretikere, men i regjeringskontor i Roma, Warszawa og Haag?
Svaret ligger i dobbeltheten: Avtalen sier én ting – men gjør noe annet. Den ligner mer og mer på et system der frivillighet betyr tvang, og der suverenitet er noe du har – så lenge du følger ordre.
FRIVILLIG PÅ PAPIRET – FORPLIKTENDE I VIRKELIGHETEN
Tilhengerne av WHO-avtalen gjentar det som et mantra: At alt er frivillig. At WHO ikke har myndighet til å påtvinge land noe. At avtalen ikke truer nasjonal suverenitet.
Og ja – i overflateteksten finnes slike formuleringer. Det heter at WHO gir «non-binding recommendations». Det står at stater «be encouraged» og «should consider». Alt virker åpent og samarbeidende.
Men bare noen avsnitt unna finner vi det motsatte:
Medlemslandene «forplikter seg til» å styrke sitt juridiske rammeverk for å implementere WHOs anbefalinger.
Hvert land skal sikre at WHO får tilgang til relevant informasjon, inkludert patogener og helsedata.
Det etableres en «Compliance Committee» som skal overvåke og rapportere om stater følger avtalen.
I artikkel 12 i de reviderte IHR står det at WHO kan erklære en internasjonal helsekrise også uten samtykke fra det berørte landet – et brudd med tidligere praksis.
Og pandemitraktatens artikkel 13 slår fast:
“Each Party shall strengthen its capacity to implement the recommendations and guidance issued by the WHO.”
Shall. Not may.
Hvordan kan noe både være frivillig og pålagt? Svaret er at det kan være skrevet slik med hensikt. Avtalen er utformet for å være fleksibel – men ikke for oss. Den er fleksibel for de som ønsker å tolke og bruke den – som politisk pressmiddel, som moralsk domstol og, når det trengs, som økonomisk brekkstang.
I en slik verden har teksten to ansikter:
Et smilende, diplomatisk ytre – og et stramt, sanksjonerende indre.
DEN KORPORATISTISKE TOLKNINGSMAKTEN: NÅR BANKENE TOLKER TRAKTATEN
I en verden styrt av NGO-er, globale fond og banker er det ikke først og fremst domstoler som avgjør om en traktat er brutt. Det er aktørene selv. De med makt tolker teksten – og de tolker den slik det passer.
Når WHO definerer en helsekrise – det være seg apekopper, fugleinfluensa, desinformasjon eller en klimarelatert helsekrise – og et land ikke følger anbefalingene, kan det fremstilles som et traktatbrudd. Ikke nødvendigvis i juridisk forstand – men i narrativ, i dokumentasjon, i diplomatiske rapporter.
Og det er nok.
For under det såkalte One Health-rammeverket – som er integrert i både pandemitraktaten og IHR – er helsekriser ikke lenger begrenset til sykdom.
Klimaendringer, dyrehelse, biologisk mangfold og matproduksjon defineres nå som direkte helserelaterte. Det betyr at WHO – og deres samarbeidspartnere – kan utløse tiltak knyttet til for eksempel klimagassutslipp, jordbruk, energibruk og informasjonskontroll, så lenge det rammes inn som en “helsetrussel”.
Da kan IMF, Verdensbanken, GAVI eller Gates-finansierte partnere si: Norge har forpliktet seg. Norge har brutt. Norge utgjør en trussel. Norge må holdes ansvarlig.
Og de har midlene:
Lån kan holdes tilbake. Investeringer kan stanses. Eiendeler – som oljefondet – kan fryses/konfiskeres. Kontoer kan blokkeres. Swift-tilgang kan stenges.
Det er ikke noen rettssal. Det er bare virkelighet.
PRESEDENSENE FINNES – OG DE ER MANGE
Når vi sier at Norge kan straffes økonomisk for å bryte WHO-linjen, er det ikke hypotetisk. Det har skjedd før – mange ganger. Ulydige stater og borgere har allerede blitt møtt med sanksjoner, frys og ekskludering. Her er eksemplene:
Canada: Donerte du til feil sak? Kontoen din ble fryst
I 2022 brukte den kanadiske regjeringen unntakslovene for å fryse bankkontoene til demonstranter i «Freedom Convoy» – og privatpersoner som hadde donert penger til dem. Uten rettssak. Uten dom. Uten anklage.
→ Dette viste at bankene – også i vestlige demokratier – kan og vil fungere som politiske verktøy under en erklært krise.
Hviterussland: Fikk ikke lån – fordi de nektet lockdown
President Lukasjenko hevdet at IMF krevde nedstenging som betingelse for koronastøtte. Hviterussland nektet – og pengene uteble.
→ Ulydighet mot det globale helse-narrativet ble møtt med økonomisk straff.
Russland: 300 milliarder dollar frosset
Etter invasjonen av Ukraina ble Russlands valutareserver i vestlige banker frosset – inkludert midler i euro og dollar. Dette er verdier Russland kanskje aldri vil se igjen – ganske enkelt fordi de hadde vært så naive å plassere dem i dollar- og eurobaserte finansprodukter.
→ Dette var første gang i moderne tid at et G20-land ble fratatt sin sentralbankformue – uten juridisk prosess.
Pfizer: Pant i statseiendom som sikkerhet for vaksinebetaling
I avtaler med flere fattige land krevde Pfizer pant i offentlige bygninger og eiendommer – som garanti for betaling av covid-vaksiner.
→ Vaksiner, definert som «globalt gode», ble gjort til et økonomisk tvangsgrunnlag.
Disse eksemplene viser at systemet ikke lenger handler om rettsstat, men om narrativ og makt. Hvis du avviker fra linjen, kan din økonomi – eller din nasjon – gjøres kontantløs, midlertidig eller permanent. Det kreves ikke dommer.
Bare et vedtak, et signal, et påskudd.
Og med WHO som definisjonsmakten – og avtalen som formell forpliktelse – har man det perfekte verktøy: Traktatens dobbelthet gir legitimitet, og maktapparatet gjør resten.
I et system der WHO definerer hva som er en global helsekrise, blir det ikke bare en teknisk eller medisinsk vurdering – det blir en moralsk dom. Og når WHO først har erklært en krise, forventes det enhetlig respons. Avvik blir ikke sett på som selvstendig tenkning, men som opprør.
Det handler ikke bare om smitte – men om signaleffekt. Hvis ett land, som Norge, velger å gå sin egen vei under neste erklærte pandemi – eller klimakrise med helsetilknytning gjennom One Health – vil det ikke bare bli tolket som risikabelt. Det vil bli sett på som illojalt. Som farlig. Som smittsomt.
Ulydighet er smittsomt.
Et land som stiller spørsmål ved tiltakene, som nekter å dele patogener, som avviser vaksinepass eller karantene, blir raskt definert som en trussel mot det globale helsekollektivet. Og når man har WHO som autoritetsorgan – og avtaler med stort tolkningsrom – har de andre aktørene alt de trenger:
IMF og Verdensbanken kan vise til traktatbrudd.
GAVI og CEPI kan fryse programmer eller ekskludere landet fra vaksineutvikling.
USA og EU kan fryse tilgang til dollar eller Swift.
Mediene kan omtale landet som ekstremt, farlig, ansvarsløst.
Et lite land som Norge trenger ikke bryte noen lover. Det holder å tenke selv.
Det holder å si nei. Det holder å stå alene.
Og da er vi der: Du har ikke bare brutt en avtale – du har forrådt et fellesskap.
Og i en gruppe preget av narrativ, krisefølelse og moralsk panikk, vil selvforsvar fra den ene parten kunne bli tolket som aggresjon av de andre.
Det er mekanismen bak gruppegalskap. Det starter ikke med makt. Det starter med enighet. Det starter med «vitenskapen sier…», «alle må med…», «sikkerhet først…», «føre var-prinsipp». Og det ender med tvang.
NÅR DU EIER ALT – MEN KONTROLLERER INGENTING
Norge har bygd opp en av verdens største statlige formuer: Oljefondet. Vi eier kolossale summer i aksjer og obligasjoner. Men hva eier vi egentlig – og hvor trygt er det?
Svar: Vi eier verdipapirer – lagret digitalt – denominerte i dollar, euro og pund.
Vi har tilnærmet null investeringer i gull. Vi har ingen kontroll over infrastruktur, børser eller banksystemer der verdiene ligger. Oljefondet er plassert i andre staters økonomier – og oppbevart i deres digitale systemer.
Det betyr: Hvis Norge blir definert som et «problemland» – fordi vi nekter å følge en WHO-definert kriseplan – finnes det ingen fysisk sikkerhet, ingen materiell eiendom vi kontrollerer. Alt kan fryses, suspenderes eller gjøres midlertidig utilgjengelig.
Og som vi allerede har sett: Midlertidig blir ofte permanent.
Russland fikk sine sentralbankreserver frosset i 2022 – inkludert dollar- og europlasserte verdier. Ikke fordi de brøt en økonomisk avtale, men fordi de havnet på feil side av et geopolitisk narrativ. De gjorde tabben å tro at penger er penger. At eiendom er eiendom. Men i vår tid er verdier bare gyldige så lenge systemet godkjenner dem.
Kanselleringskulturen har nådd pengesystemet – og følgelig har penger blitt et våpen. Dette er nytt.
Norge har gjort samme tabbe – men i mye større skala. Vi har null fysisk beskyttelse. Vi har stolt blindt på tillit, struktur og lydighet. Men i et korporatistisk system der narrativet kan endres over natten, og der WHO definerer trusselen, og der banker, medier og NGO-er følger opp – da er oljefondet ikke en trygghet. Det er en risiko.
Det er et belønningsverktøy – så lenge vi gjør som vi blir fortalt.
Og en straffeknapp – hvis vi skulle få det for oss å tenke selv.
FRIVILLIGHET UTEN KONSEKVENSER ER FRIHET. FRIVILLIGHET MED KONSEKVENSER ER TVANG.
Hvis WHO erklærer en krise – og du må adlyde for å få beholde eiendommene dine, bankkontoen din, statsformuen din – da er det ikke frivillighet. Da er det tvang i forkledning. Og det er selve kjennetegnet på det nye systemet vi nå skriver oss inn i.
De sier det handler om helse. Men de som har mest å vinne på WHO-avtalen er ikke leger, pasienter eller folkevalgte. Det er bankene, farmasigigantene, teknologiselskapene og de såkalte «godhetsaktørene» – NGO-er med milliardbudsjetter og privilegert tilgang til maktens sentre.
Og i midten av dette står WHO. Ikke lenger som en medisinsk rådgiver, men som definisjonsmakt og distribusjonssentral for moralsk og økonomisk sanksjonering. Hvis du følger – får du. Hvis du avviker – mister du.
Det norske oljefondet er ikke lenger bare et fond. Det er en sikkerhetsventil – men bare for dem som godtar systemets premisser. For Norge, som har plassert hele sin nasjonalformue i utenlandsk infrastruktur og ingen reelle fysiske reserver, er risikoen akutt. Vi har malt oss inn i et hjørne og låst døra bak oss.
Når alt er digitalt, alt er avhengig av andre, og alt må tolkes av makten selv – da er eiendom bare gyldig så lenge du følger narrativet. Da er frivillighet bare en retorisk fasade.
Og da er det ikke utenkelig at oljefondet – vår nasjonale stolthet – en dag kan forsvinne med et tastetrykk. Ikke fordi vi gjorde noe galt. Men fordi vi ikke gjorde som vi ble fortalt.
Andre lands sentralbanker kjøper gull med begge hender. Norge har valgt å maksimere sårbarhetens, avhengighetens og risikoens tvangstrøye. At oljefondet kan konfiskeres er høyst reelt.
Og faren øker dramatisk nå som vi går inn i en ulvetid – en tid preget av økonomisk ustabilitet, sviktende tillit og stormakter i desperasjon. I slike tider vil svakere land bli presset til lydighet – ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de er der. Fordi de kan ofres.
Fordi de ikke forsto hva de egentlig skrev under på.”
Loven inneholder et forbud mot at medlemmer av Kongressen og deres familier kan tjene penger på stablecoins. Dette forbudet gjelder imidlertid ikke for presidenten og hans familie. I løpet av nesten 50 år utvidet Donald Trump sin fars eiendomsimperium til en formue på 2,5 milliarder dollar. På mindre enn fem år skapte han et kryptorike verdt enda mer.
I et historisk øyeblikk for kryptoverdenen vedtok Kongressen i USA den første føderale lovgivningen noensinne for å regulere stablecoins. Dette er uten tvil en massiv seier for digitale aktiva, og det er også et avgjørende skritt mot å integrere krypto i vanlig finans. Lovforslaget ble fullt ut støttet av republikanerne, og det ble opprinnelig promotert av president Trump selv. Lovforslaget kalles offisielt Genius Act. Og med det er et kryptomarked på 265 milliarder dollar plutselig klargjort for en massiv ekspansjon, med prognoser som peker mot et marked på 3,7 billioner dollar innen utgangen av dette tiåret.
President Trump og hans familie har betydelige personlige investeringer i kryptovaluta. Det fikk mange beslutningstakere til å stille spørsmål ved hans sanne motiver da han presset lovforslaget gjennom. Ifølge Politico er president Donald Trumps forretningsimperium i ferd med å etablere seg som et nytt kryptoimperium. Trump Media and Technology Group, hvis aksjer er majoritetseid av Trump, presenterte planer om å hente inn 2,5 milliarder dollar for å finansiere en Bitcoin-kjøpsturné.
Bloomberg rapporter at Trump Jr. investerer i et sosialt mediefirma som bygger krypto horde, og Forbes publiserte nylig denne interessante artikkelen med tittelen “Donald Trump tjener penger på krypto.”
Genius Act setter klare føderale og statlige tilsynsregler for utstedere av stablecoins. Hvis du ønsker å utstede en stable coin knyttet til den amerikanske dollaren, må du bevise at for hver eneste digitale dollar du skaper, er det en ekte dollar som støtter den et eller annet sted, og at den er trygt regulert.
Tilhengerne sier at dette gir legitimitet til kryptosektoren, noe som er et betydelig løft for alle som investerer i kryptoaktiva. Lovforslaget er definitivt et signal om at krypto ikke lenger bare er en marginal aktivaklasse. Den er i ferd med å bli vevd inn i det amerikanske finanssystemet.
Genius Act var nær ved å bli avsporet av konservative som tvang Representantenes hus til en rekordlang avstemning på 10 timer bare for å få lovforslaget til behandling. Gjennombruddet kom først etter flere møter på bakrommet, inkludert flere med Trump selv. Medlemmer av House Freedom Caucus, som opprinnelig var imot føderal overstyring, skiftet stemme etter at Trump minnet dem på hvor sentral krypto var i hans økonomiske visjon, og selvfølgelig bankkontoen hans. Så hva ble det endelige resultatet av avstemningen? Det ble 308 stemmer mot 122 stemmer.
Den klare interessekonflikten er ikke teoretisk her. Trump og hans familie har økonomiske bånd til flere kryptoselskaper, blant annet World Liberty Financial. Ifølge Bloomberg-indeksen har kryptokoblede virksomheter lagt til mer enn 620 millioner dollar til Trumps nettoverdi bare de siste månedene.
Så selv om lovgivningen er en seier for kryptoverdenen, er den også dypt politisk. Den er sammenfiltret med personlige formuer, kampanjekontanter og ideologiske splittelser om hvordan fremtidens finansverden bør se ut.
JP Morgan-sjef Jamie Diamond, Brian Moahan i Bank of America og Jane Fraser i City Group har alle slått alarm. På inntjeningssamtaler denne uken erkjente de den økende trusselen fra stabile mynter mot tradisjonelle betalingssystemer. Hvis forbrukere kan flytte dollar umiddelbart via stablecoins med lavere gebyrer og uten mellommenn, hvorfor stole på banken din? Og de har selvfølgelig et godt poeng. Lovforslaget er et første skritt mot en mulig overhaling av banksystemet, og det er sannsynligvis ikke uten ofre.
Stablecoins kan trekke milliarder og innskudd ut av tradisjonelle banker og inn i digitale lommebøker. Bransjen utvikler seg fra spekulasjon til infrastruktur. Og det er nettopp det dette lovforslaget har gjort. Genius Act er bare første fase. En bredere reguleringspakke, Clarity Act, ble også vedtatt i Representantenes hus denne uken. Den tar sikte på å definere reglene for hele kryptoøkosystemet, fra hvordan digitale eiendeler klassifiseres til hvordan børser og DeFi-protokoller faktisk reguleres.
Men lovforslaget står overfor en brattere klatring i Senatet, der det er vanskeligere å oppnå tverrpolitisk enighet. President Trump presser på for å få det vedtatt innen utgangen av september. Og hvis de lykkes, vil det markere den første omfattende føderale reguleringen av hele kryptoindustrien.
Kritikerne advarer likevel om at denne raske omfavnelsen av krypto, spesielt av en president med så dype økonomiske bånd til sektoren, kan innebære risiko. Det er mange som ikke liker det. Markedsvolatilitet, regulatorisk kontroll og til og med bekymringer for nasjonal sikkerhet er på bordet. Men én ting er sikkert: Nå er tiden inne for å tjene penger, og det er det en liten gruppe mennesker som har omfavnet fullt ut. Foreløpig er imidlertid stemningen i kryptomiljøet helt klart euforisk. Om dette blir grunnlaget for en stabil, effektiv økonomisk fremtid eller et springbrett til en ny spekulativ boble, vil bare tiden vise.
En digital sentralbankvaluta (DSP) er en digital form for sentralbankpenger som er allment tilgjengelig for allmennheten. Det er i hovedsak digitale kontanter utstedt av en sentralbank, ikke en forretningsbank. DSP gir potensielle fordeler som bedre betalingssystemer og finansiell inkludering, men de innebærer også risikoer knyttet til finansiell stabilitet, cybersikkerhet og personvern.
Potensielle fordeler:
Forbedrede betalingssystemer: DSP kan effektivisere og modernisere betalingssystemene, noe som gjør transaksjonene raskere, mer effektive og potensielt billigere.
Økt finansiell inkludering: De kan gi tilgang til finansielle tjenester for dem som i dag er ekskludert, for eksempel de som ikke har en bank eller ikke har tilgang til banktjenester.
Implementering av pengepolitikken: DSP kan gi sentralbankene nye verktøy for å styre pengepolitikken, noe som kan gjøre dem bedre i stand til å kontrollere inflasjonen og stabilisere økonomien.
Potensielle farer og risikoer:
Systemrisiko: Hvis DSP oppfattes som tryggere enn tradisjonelle bankinnskudd, kan det føre til at folk tar ut penger fra forretningsbankene for å plassere dem i DSP, noe som potensielt kan destabilisere finanssystemet.
Cybersikkerhetsrisiko: DSP er digitale og dermed sårbare for cyberangrep, datainnbrudd og andre teknologiske feil.
Bekymringer knyttet til personvern: Muligheten til å spore og overvåke transaksjoner gjennom DSP skaper betydelige personvernproblemer, noe som potensielt kan føre til overvåking og misbruk av personopplysninger.
Konsekvenser for bankene: Innføringen av DSP kan ha en negativ innvirkning på finansieringen og lønnsomheten til forretningsbankene, særlig hvis DSP blir et populært alternativ til bankinnskudd.
Tap av kontroll over pengepolitikken: I noen scenarier kan DSP gjøre det vanskeligere for sentralbankene å styre pengepolitikken, særlig hvis det oppstår store og uforutsigbare endringer i etterspørselen etter den digitale valutaen.
Tap av finansiell innovasjon: Overregulering av digitale valutaer kan kvele innovasjon i den private sektoren og potensielt hindre utviklingen av ny og fordelaktig finansiell teknologi.
