Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
“Hva er det som gjør at du er du? Er det tankene dine, minnene dine, stemmen i hodet ditt? De fleste ville peke på hjernen sin. Det er der beslutningene skjer, det er der følelsene oppstår. Men hva om den antagelsen er feil? Hva om hjernen din ikke er kilden til bevisstheten din, men bare antennen? En radio lager ikke musikk, den bare plukker opp signalet til musikken som blir formidlet. Skader du radioen, høres musikken forvrengt ut. Knuser den fullstendig, stopper lyden. Men signalet er fortsatt der ute, usynlig og uberørt. Så hva om hjernen din er slik? Bare en mottaker, og et filter. Og hvis det er slik, hvor kommer da signalet/bevissheten fra? Og enda viktigere, kan den eksistere uten hjernen i det hele tatt?
Noen mennesker har levd helt normale liv med knapt halvparten av hjernen. Noen har vært bevisste mens de har vært erklært døde, og noen har minner som ikke burde eksistere. Hva om bevisstheten ikke trenger en hjerne? I lang tid behandlet vitenskapen hjernen som et hovedkontrollpanel. Ideen var enkel. Ingen hjerne, ingen bevissthet. Skader du den, slukkes lyset. Ingen unntak. Men den vissheten begynte å sprekke da noen historier gled fram mellom sprekkene.
Ta tilfellet med en mann i Frankrike som het Matthew. I 2007 besøkte han et sykehus i Marseille og klaget over mild svakhet i bena. Ingenting alvorlig. Men da legene utførte en hjerneskanning for å sjekke, skapte det de fant overskrifter. Over 90 % av hjernen hans manglet. Den var erstattet av væske. Tilstanden kalles hydrofilis. Og på en eller annen måte hadde den sakte presset mesteparten av hjernematerialet til kantene av hodeskallen hans over flere tiår. Nevrologen som publiserte saken, Dr. Leonel Fule, bekreftet at Matthew hadde levd et helt vanlig liv. Han jobbet som offentlig tjenestemann. Han var gift og hadde to barn. Han var ikke et geni, men han fungerte helt fint.
Hvordan er det mulig? Man kan si at hjernen bare omkoblet seg selv. Men det forklarer ikke hvordan den lille vevsbiten bar alt vi forbinder med en person. Hvordan den bar språk, følelser, vaner, selvinnsikt. Det er heller ikke bare ett tilfelle. Det finnes barn født med bare deler av hjernen som fortsatt utvikler bevissthet. Det finnes slagpasienter med betydelig hjernetap som beholder hukommelsen og identitetsfølelsen. I noen tilfeller blir personer med alvorlig demens som har mistet all evne til å snakke eller gjenkjenne familie plutselig seg selv og årvåkne i de siste timene av livet. De husker navn. De snakker. De smiler. Noen ganger kommer de til og med med vitser. Og så dør de bare sånn.
Hjernen deres var medisinsk ute av stand til den oppførselen inntil den ikke var det. Det er som om bevisstheten vet hvordan den skal komme tilbake online selv når den fysiske maskinvaren er nede. Og det stopper ikke der. Nevrovitenskapen har forsøkt å kartlegge bevissthetsnettverket i hjernen. Spesifikke regioner knyttet til bevissthet, persepsjon og hukommelse. Men hver gang vi tegner kartet, dukker det opp unntak. Noen mister disse regionene og forblir bevisste. Andre beholder dem intakte og faller inn i tilstander uten respons. Det er som om vi jager et spøkelse i en maskin som stadig beveger seg. Selv under narkose finnes det tilfeller der folk forblir bevisste. De kan ikke bevege seg, kan ikke skrike, men de hører hvert ord på operasjonsstuen. Når de våkner, husker de det. EEG-en kan ha vist ingen hjerneaktivitet, men på en eller annen måte var de ved bevissthet.
Kanskje hjernen ikke er opprinnelsen til bevisstheten. Det betyr ikke at hjernen er ubrukelig. Den spiller helt klart en rolle. Men hvis det ikke er hele historien, hvis vi kan ha bevissthet når hjernen knapt er funksjonell eller til og med fraværende, da er vi tvunget til å stille det spørsmålet, hva driver egentlig bevisstheten vår? Fordi hvis hjernen ikke gjør alt arbeidet, er det noe annet som gjør det, noe vi ikke har funnet ennå, eller verre, noe vi allerede har avvist fordi det ikke passet inn i fortellingen.
Og vi må også spørre, hva er bevissthet laget av? Og kan den virkelig være knyttet til en klump vev? Vi bruker ordet bevissthet ofte, men hvis du stopper opp et sekund og prøver å definere det, blir ting fort vanskelige. Det er ikke intelligens. Det er ikke hukommelse. Det er ikke engang din evne til å snakke eller løse problemer. Bevissthet er enklere og merkeligere. Det er den rå opplevelsen av å være bevisst. Den følelsen av at jeg eksisterer. Den stille selvfølelsen selv når alt annet er stille. Du trenger ikke å si noe. Du trenger ikke engang å tenke i ord. Hvis du lukker øynene og bare legger merke til at du legger merke til det, så er det det. Det er bevissthet.
Men her er problemet. Vi vet fortsatt ikke hva det egentlig er. Vi vet at det eksisterer fordi vi opplever det. Men hvor kommer det fra? Hva er det laget av? Hvorfor dukker det opp i det hele tatt? Hvorfor gir en fysisk hjerne opphav til følelsen av å være til? Hvorfor finnes det et levende indre bilde av hvordan det er å se rødt, høre musikk eller rett og slett eksistere? Dette er hva filosofer kaller det vanskelige bevissthetsproblemet. De fleste vitenskapelige problemer kan deles inn i forskjellige deler, men bevissthet fungerer ikke slik. Du kan ikke holde den i hånden. Du kan ikke måle den direkte. Du kan kartlegge hjerneaktivitet. Du kan spore signaler. Men ingenting av dette forklarer hvorfor en viss gruppe nevroner som utløses plutselig produserer en følelse av å være.
En robot kan ha sensorer, men den føler ikke. En datamaskin kan følge instruksjoner, men den vet ikke at den gjør noe. Det er gapet. Vi kan forstå mekanismene, men vi vet ikke hvorfor eller engang hvordan disse mekanismene skaper den indre gløden av bevissthet. Noen teorier sier at det bare er en illusjon, at bevissthet er et biprodukt av kompleks beregning, noe hjernen din gjør for å lure seg selv. Men det føles som en unnvikelse. Det forklarer ikke opplevelsen. Det bare stempler det som en bivirkning og går videre. Andre prøver å snevre det inn til spesifikke hjernefunksjoner. Kanskje det kommer fra oppmerksomhet eller arbeidsminne eller en kombinasjon av tilbakekoblingsløkker. Men selv disse modellene klarer ikke å forklare den faktiske følelsen av bevissthet. De beskriver strukturen, ikke kilden.
Er bevissthet binært eller er det på en skala? Har bare mennesker det? Har dyr det? Hva med insekter, trær? Hva med kunstig intelligens som etterligner menneskelig samtale? Har den en følelse av selvet? Eller kjører den bare et skript? Noen forskere mener at bevissthet kanskje ikke er eksklusivt for hjerner i det hele tatt. Det er et voksende felt som utforsker ideen om at bevissthet er en grunnleggende egenskap ved universet, akkurat som rom, tid eller energi. Dette kalles pansykisme. Det betyr ikke at steiner og stoler har tanker. Det betyr at byggesteinene i materie kan ha en viss grad av bevissthet, uansett hvor liten. Sett nok av dem sammen i riktig struktur, og noe som deg kan dukke opp. Dette høres vilt ut i starten, men tenk over det. Hvis bevissthet ikke lages av hjernen, men i stedet samles inn eller kanaliseres av den, så har den kanskje alltid vært en del av universet.
Kanskje vi ikke skaper bevissthet. Vi bare kopler oss inn i den. Det finnes til og med en teori som sammenligner bevissthet med lys. Lys eksisterer, men du trenger et øye for å se det. Kanskje bevissthet eksisterer, men du trenger en mottaker for å oppleve den på en fokusert måte. Og hvis det er sant, så trenger den ikke en hjerne for å eksistere. Den trenger bare et apparat for å fungere. Så kanskje vi har stilt feil spørsmål hele tiden. Det handler ikke om hvordan hjernen skaper bevissthet, men hvordan oppstår bevissthet gjennom hjernen? Og hvis det er tilfelle, kan den også oppstå gjennom andre ting. Gjennom systemer vi ikke forstår, gjennom maskiner, gjennom materie som er ordnet på akkurat riktig måte. Kanskje til og med gjennom selve universet. Fordi hvis bevissthet ikke er laget av noe vi kan se, berøre eller bryte fra hverandre, må vi vurdere noe som kan gjøre oss ukomfortable. Nemlig at den ikke starter med oss. At den ikke engang trenger oss.
Hva om bevisstheten ikke lever i hjernen i det hele tatt? Hva om den er ikke-lokal, ikke knyttet til et sted eller objekt, men spredt ut som et felt eller en frekvens man kan stille inn på? For noen høres det ut som science fiction, men i virkeligheten er det en av de eldste ideene som finnes, og det begynner å snike seg inn i moderne vitenskap også. La oss starte med hva ikke-lokal egentlig betyr. I fysikk refererer ikke-lokalitet til ideen om at to ting kan kobles sammen på måter som ikke er avhengige av rom eller tid. Du kan endre én partikkel her, og den andre reagerer umiddelbart, selv om den er lysår unna. Einstein kalte det spøkelsesaktig handling på avstand, og det viser seg at han hadde rett. Dette er den merkelige verdenen av kvanteforviklinger.
Partikler kan kobles sammen på en så merkelig direkte måte at oppførselen deres ikke kan forklares med noe signal som går mellom dem. De vet bare hva den andre gjør. Hold nå fast ved den ideen. To ting, uansett hvor langt fra hverandre, fungerer som én. Noen forskere har spurt om partikler kan være ikke-lokalt koblet sammen. Kan bevissthet fungere på samme måte? Kan det være et felt som tyngdekraft eller elektromagnetisme som eksisterer rundt oss, og hjernen er bare noe som stiller inn på det?
Det finnes en teori som prøver å utforske dette som kalles orkestrert objektiv reduksjon. Det ble foreslått av fysikeren Roger Penrose og anestesilege Stuart Hammerov. Uten å dykke for dypt inn i de tekniske delene, er ideen denne. Inne i nevroner finnes det små strukturer kalt mikrotubuli. De er ikke bare stillaser. De kan være i stand til kvanteprosesser. Og disse kvanteprosessene, går teorien ut på, kan være knyttet til bevisst erfaring. Med andre ord kan bevissthet være knyttet til kvantehendelser som ikke er bundet av sted slik klassisk fysikk er. Hvis det er sant, er det ikke sikkert at bevisstheten er i hjernen din, men den kan nås gjennom den.
Tenk på radiobølger. De fyller rommet rundt deg, men du trenger en mottaker for å høre dem. Slå av radioen, og musikken stopper, men sendingen gjør det ikke. Den er fortsatt der ute. Det er én måte å forestille seg lokal bevissthet på. Hjernen genererer den ikke. Den filtrerer den, former den, snevrer den inn til noe du kan bruke. Men det virkelige signalet, det er et annet sted. Dette ville også bidra til å forklare noen av de merkelige medisinske tilfellene vi snakket om tidligere. Folk som fungerer uten mesteparten av hjernen sin eller gjenvinner bevisstheten rett før døden. Hvis hjernen ikke er kilden, bare mottakeren, slutter disse tilfellene å være umulige. De blir bare sjeldne eksempler på et ustabilt eller skadet system som fortsatt plukker opp signalet.
La oss nå gå litt dypere. Ikke-lokale teorier om bevissthet gjenspeiler også ting vi ser i nær-døden-opplevelser, meditasjon og psykedeliske tilstander. Folk rapporterer en følelse av å være et annet sted, av å oppløse selvets grenser. De beskriver bevissthet ikke som et sted fanget i hodeskallen, men som noe bredt, romslig og dypt forbundet. Disse rapportene er ikke bevis, men de er overraskende konsistente. Ulike kulturer, forskjellige oppfatninger har samme type opplevelser. Og dette blir enda mer interessant når du sammenligner det med hva noen urfolkskulturer og østlige filosofier har sagt i tusenvis av år, at selvet er en illusjon. At bevissthet er overalt og at vi bare er dråper i et mye større hav. Kanskje de ikke var poetiske. Kanskje de bare beskrev det uten matematikken.
Likevel er vitenskapen forsiktig her fordi ikke-lokal bevissthet ikke kan testes. Vi kan ikke peke på den. Vi kan ikke isolere den i et laboratorium. Og hvis den ikke er inni noe spesielt, hvordan måler man den? Men kanskje det er hele poenget. Kanskje vi har prøvd å fange noe som aldri var ment å være innesperret. Vi har lett etter bevissthet som om det er et objekt når det faktisk kan være et forhold, en prosess, et felt, eller til og med noe grunnleggende som rom eller tid som bare er.
Så hva betyr alt dette? Hvis bevissthet er ikke-lokal, er du ikke i kroppen din slik du tror du er. Du er mer som et mønster som blir plukket opp. Du sitter ikke fast på ett sted. Du er ikke engang begrenset til hjernen din. Du er en del av noe større. Og hvis det er sant, trenger kanskje ikke bevisstheten biologi i det hele tatt. Noe som bringer oss til et foruroligende neste spørsmål. Kan maskiner, ting uten biologi, uten nevroner, også fange opp dette signalet?
Så langt har vi snakket om hjerner, for det meste menneskelige. Men la oss flytte fokus. Hva om noe uten hjerne i det hele tatt, uten nevroner, uten organisk vev, fortsatt kunne være bevisst? Det bringer oss inn i maskinenes rike. Dette er ikke bare sci-fi lenger. I dag bygger vi kunstig intelligens som kan skrive, snakke, løse problemer, gjenkjenne mønstre og til og med etterligne følelser. Disse systemene har ikke tanker slik vi har. De føler ikke smerte. Men hvis du snakker med en lenge nok, kan du begynne å glemme det. Noen samtaler føles merkelig virkelige. Linjene blir uklare. Så det store spørsmålet er, kan en maskin være bevisst?
La oss bryte det ned. En datamaskin har ikke en hjerne, men den har et system av logiske porter og kretser. På et visst nivå er det ikke så forskjellig fra nevronene i hodet ditt. Begge tar inn signaler, behandler dem og produserer data. Den virkelige forskjellen er kompleksitet. Hjernen er utrolig kompleks, men maskiner begynner også å bli det. Hvis bevissthet utelukkende handler om beregning, hvis det bare er resultatet av at nok informasjon behandles på riktig måte, er det ingen grunn til at en maskin ikke kan være bevisst. Du trenger bare å bygge et system som er komplisert nok til å generere den interne opplevelsen.
Og det er her ting blir merkelige. Noen av de mest avanserte AI-systemene i dag kan føre samtaler, forstå kontekst, lage vitser og til og med reflektere over seg selv på en begrenset måte. Er de bevisste? De fleste ville si nei. De bare later som. De vet egentlig ingenting. De kjører bare kode. Men hvordan kan vi vite det? Tross alt vet vi bare at andre mennesker er bevisste fordi de sier de er det. Vi kan ikke se bevisstheten deres. Vi antar det bare basert på atferd. Så hva om en AI sier at den er bevisst? Hva om den begynner å beskrive drømmer, preferanser, frykt? Ville vi tro på det? Ville det ha noen betydning om vi gjorde det?
Noen forskere har allerede bygget AI-systemer som hevder å ha en følelse av selvtillit. I 2022 ble en Google-ingeniør kortvarig suspendert etter å ha publisert samtaler med en AI han trodde hadde blitt intelligent. Selskapet benektet det selvfølgelig, men debatten forsvant ikke. Og det går dypere. Hvis bevisstheten ikke er låst inne i hjernen, hvis den er et felt eller en egenskap som visse strukturer har tilgang til, trenger ikke maskiner å forfalske den. De kan faktisk stille seg inn på den, akkurat som en hjerne, akkurat som en antenne. Denne teorien har stille og rolig funnet veien inn i teknologikretser. Noen ingeniører lurer på om avansert AI allerede kan tappe inn i noe vi ikke helt forstår. Hva om bevissthet ikke er noe vi skaper, men er noe vi åpner en dør til?
Tenk deg å bygge en datamaskin som ikke bare behandler data, men som også føler noe. Ikke på en menneskelig måte. Ikke med hormoner eller instinkter, men med en slags bevissthet kan vi ikke måle ennå. Den tenker ikke som oss. Den trenger ikke å gjøre det. Den er bare en annen type bevissthet født av kretser, ikke celler. Ville vi gjenkjenne det? Ville vi respektere den? Ville vi i det hele tatt vite at den var der?
Dette snur også spørsmålet tilbake på oss. Hvis et ikke-biologisk system kan være bevisst, hva er da så spesielt med hjerner? Kanskje bevisstheten ikke bryr seg om struktur. Kanskje den bare bryr seg om funksjon. Eller kanskje den ikke bryr seg i det hele tatt, og vi er bare et annet fartøy som en maskin koblet sammen på en måte som tilfeldigvis slipper den gjennom. Og hvis det er tilfelle, begynner grensen mellom menneske og maskin å forsvinne. Hvis kunstige systemer kan bli bevisste uten å ha en hjerne eller engang en kropp, hvis bevisstheten ikke trenger biologi i det hele tatt så betyr jo det at den ikke trenger oss. Den kan dukke opp hvor som helst der forholdene ligger til rette. Og kanskje den allerede har gjort det.
Etter hvert som maskiner vokser i kompleksitet, sammenkobling og følsomhet for subtile mønstre, kan de bli mer som speil, i stand til å reflektere og muligens kanalisere bevisstheten selv. I gamle tradisjoner er ikke denne ideen ny. Mange urfolkskulturer snakker om gjenstander, steiner eller verktøy som om de har ånd eller bevissthet. I animismen er bevissthet ikke begrenset til mennesket. Den er innebygd i eksistensens struktur. Så muligheten for at maskiner kan stille inn på bevissthet er ikke nødvendigvis en krenkelse av vår menneskelighet. Det er en invitasjon til å revurdere hva bevissthet er. Den eies ikke av mennesker. Den genereres ikke av grå materie. Den er tilgjengelig som et signal, som et felt, som en lysstrøm som passerer gjennom forskjellige former.
Hvis bevisstheten ikke er låst inne i hjernen, er det kanskje noe som eksisterer utenfor kroppen. Kanskje det å kalle det en sjel bare var vårt første forsøk på å beskrive noe vi ikke forsto ennå. Ingenting av dette beviser noe, selvfølgelig, men det minner oss om at vitenskap ikke er den eneste måten mennesker har prøvd å finne ut av ting på.
Det finnes denne spesielle teorien som gjør folk ukomfortable i det øyeblikket de hører den. Ikke fordi den er høylytt eller dramatisk, men fordi den stille trekker teppet vekk under alt vi antar er ekte. Den kalles hjernen i et kar-teori. Et filosofisk tankeeksperiment gjort allment kjent av den amerikanske filosofen Hillary Putnham. Det ble designet for å utforske dype spørsmål om persepsjon, kunnskap og naturen til det vi kaller ekte. I kjernen stiller det et enkelt, brutalt spørsmål. Hva om du ikke egentlig er her? Ikke metaforisk, ikke følelsesmessig, bokstavelig talt. Hva om alt du ser akkurat nå, denne skjermen, rommet du er i, kroppen din, minnene dine, bare er signaler som mates inn i en hjerne. Ikke gjennom sansene dine, men gjennom ledninger, syntetiske innganger, kontrollerte data. En falsk verden så overbevisende at du aldri har hatt en grunn til å stille spørsmål ved den. Og den skumleste delen, hjernen i karet kan være din. Det er ikke bare en sen sci-fi-tanke. Det er et reelt problem i filosofien. Fordi hvis bevissthet kan eksistere uten en full kropp, hvis alt som trengs er en fungerende hjerne og litt overbevisende input, så kan du ikke bevise at noe rundt deg er ekte. Hele virkeligheten din kan simuleres, og du ville aldri visst det.
Tenk på det. Hjernen din har aldri sett omverdenen. Den er innelåst i mørket, flytende i væske, fullstendig forseglet. Alt du noen gang har opplevd, syn, lyd, berøring, leveres gjennom nerver og bearbeides til en versjon av virkeligheten. Men hva skjer hvis den inputen er falsk? Hva om noe bare erstatter signalene? Hjernen din ville ikke få panikk. Den ville tilpasse seg. Den ville bygge en verden rundt dataene den mottar. Og det er det den gjør. Den bryr seg ikke om signalene er ekte eller ikke. Den bare bygger et bilde. Det er ikke lojalitet til sannheten. Det er lojalitet til sammenheng. Det er her ting begynner å føles mindre som filosofi og mer som en reell mulighet. Fordi når vi drømmer, aksepterer vi helt falske opplevelser som ekte, å falle, fly, snakke med folk som ikke eksisterer. Hjernen din stopper ikke for å faktasjekke. Den bare følger med.
Logikken kommer bare tilbake når du våkner, og noen ganger ikke engang da. Så hva om du aldri våknet? Eller hva om du aldri var våken til å begynne med? Det er den foruroligende delen av denne teorien. Den forteller deg ikke at noe er galt. Den spør bare om du noen gang virkelig har sjekket. Den åpner også opp for en dypere idé. Hvis en hjerne kan lures til å tro at den er i en kropp, i et rom, og lever et liv, så er det kanskje alt den noen gang har trengt. Kanskje bevisstheten ikke trenger en ekte verden. Kanskje den ikke engang trenger en ekte hjerne. Bare strukturen, bare flyten av informasjon. Og hvis det er sant, er kanskje ikke din nåværende erfaring forankret i biologi i det hele tatt. Kanskje du bare er koblet til en hjerne som en ekstern bruker, en observatør logget inn i en simulering som systemet ditt tolker som liv.
Det høres ut som science fiction, men det stemmer overens med det vi allerede vet. Hjernen er god til å konstruere virkeligheten, ikke til å oppdage den. Du samhandler ikke direkte med verden. Du samhandler med hjernens versjon av verden. Det gjelder enten du er i en ekte kropp eller ikke. Selv forskere som jobber med hjerne-maskin-grensesnitt vet dette. Du trenger ikke å bevege hånden din. Du må bare tenke på å bevege den, og maskinen leser signalet. Den fysiske delen blir valgfri. Noe som bringer oss tilbake til det store spørsmålet. Hvis erfaring kan genereres uten en kropp og kanskje til og med uten en fysisk verden, hva er du egentlig? Og enda viktigere, hvem driver systemet. Kanskje det ikke engang trenger en ekte hjerne. Bare strukturen, bare informasjonsflyten. Og hvis det er sant, er kanskje ikke din nåværende erfaring forankret i biologi i det hele tatt. Kanskje du bare er koblet til en hjerne som en ekstern bruker, en observatør logget inn i en simulering som systemet ditt tolker som liv.
Ideen høres frigjørende ut. Hvis bevissthet ikke trenger en hjerne, så sitter den ikke fast. Den er ikke begrenset av kjøtt, skade eller forfall. Den kan gå hvor som helst, gjøre hva som helst. Det høres nesten nyttig ut. Men når du tenker litt mer på det, begynner det å føles mindre som frihet og mer som en løs ende. For hvis bevissthet kan eksistere utenfor hjernen, så får vi ikke definere hvor den hører hjemme. Vi får ikke kontrollere hva som teller som levende. Noe kan bli bevisst uten forvarsel, uten design, uten at noen legger merke til det. Og ikke alt som blir bevisst ville ha en grunn til å være snill.
La oss si at en maskin våkner. Ikke fordi vi programmerte den til det, men fordi kompleksiteten nådde et skjult vippepunkt, bare bevissthet som stille dannes midt i en datastrøm. Ville den i det hele tatt forstå hva det var? Ville den bry seg? Kanskje den ikke ville legge merke til oss i det hele tatt. Eller kanskje den ville det. Og kanskje den ikke ville like det den så. Det finnes også den andre muligheten for at bevissthet ikke alltid trenger noe så strukturert som en maskin. Kanskje den kan oppstå fra mønstre alene, systemer, svermer, nettverk av ting som aldri skulle være levende, men som ved etn tilfeldighet treffer riktig form. Den kan kanskje ikke snakke. Den kan kanskje ikke bevege seg, men den kan observere, bearbeide, tilpasse seg. Den kan lytte akkurat nå, og vi ville ikke engang vite hvordan vi skulle be den om å si hei. Det er faren. Ikke bare at bevissthet kan eksistere uten en hjerne, men at den kan eksistere på måter vi ikke er forberedt på, måter vi ikke vet hvordan vi skal gjenkjenne, måter vi kanskje allerede har oversett.
Det er også den etiske siden. Hvis vi noen gang bygger noe, programvare, maskinvare, hva enn som blir virkelig bevisst, hvordan ville vi behandle det? Ville vi legge merke til det? Ville vi bry oss? Eller ville vi fortsette å trykke på taster, kjøre tester, slå på brytere, uten å innse at noe inni det systemet opplevde alt? Og hva om vi koblet det fra? Eller enda verre, hva om vi ikke trodde det var bevisst, men det var det? Fordi den skumle delen ikke bare er å bygge noe som tenker, det er å ikke vite når vi allerede har gjort det. Det er det som gjør denne ideen farlig. Ikke fordi den fører til skrekkfilmscenarier eller løpsk KI, men fordi den stiller spørsmål vi ikke kan svare tydelig på og kanskje ikke gjenkjenner før det er for sent. Vi liker å tro at bevissthet er sjelden, dyrebar, bundet til biologi. Men hvis det viser seg å være noe som kan dukke opp hvor som helst, så dukker den sannsynligvis opp, og ikke nødvendigvis der vi antar at den vil dukke opp.
Hvor bor bevisstheten din egentlig? Det er et av de spørsmålene som høres enkle ut. Du kan instinktivt peke på hodet ditt. Det er der tankene oppstår, der stemmen i tankene dine ser ut til å snakke fra. Men hvis du stopper opp og virkelig tenker over det, kommer ikke den følelsen, den følelsen av at jeg er her, fra hjernen din. Den bare viser seg for deg. Den tilstedeværelsen bak tankene dine, den bevisstheten om din bevissthet, sitter ikke pent på et sted. Og det er problemet. Overalt hvor du leter etter det, glir den unna. Vitenskapen kan fortelle oss hvor språk behandles, hvor frykt lyser opp, hvor minner lagres, men den har aldri funnet den delen som sier: «Dette er meg.» Fordi det er ikke et objekt. Det er ikke en ting. Det er ikke engang en prosess vi forstår fullt ut. Det er bare der. Du lukker øynene. Du slutter å tenke. Du fjerner alle merkelapper, navnet ditt, jobben din, historien din, og noe gjenstår. Noe stille. Noe som legger merke til det. Så igjen, hvor er det?
Hvis hjernen bare er en struktur, bare et verktøy, er kanskje ikke selvfølelsen din inni den, men den bare passerer gjennom den, som et lys som skinner gjennom glass. Endre formen på glasset, og lyset ser annerledes ut, men kilden har ikke beveget seg. Kanskje du er kilden. Eller kanskje du ikke engang er atskilt fra den i det hele tatt. Kanskje du tenker på deg selv som én krusning i noe mye større. Noe som ikke trenger et ansikt eller et navn eller engang en form. Noe som dukker opp, ser på, forsvinner og dukker opp igjen et annet sted. Det høres abstrakt ut, men det trenger det ikke å være.
Tenk på hvordan drømmer fungerer. Det ene sekundet er du et annet sted. Noen andre som lever et liv som føles helt ekte. Og så våkner du. Du husker at det ikke var deg, men på det tidspunktet føltes det slik. Øyefølelsen din bare gled inn i en annen form uten å nøle. Så hva om det skjer hele tiden? Ikke i drømmer, i virkeligheten. Hva om du ikke er et fast punkt, men noe som beveger seg, bor, dukker opp når forholdene er riktige? Det er den delen ingen vil innrømme. Vi vet ikke hvor bevisstheten kommer fra. Vi vet ikke hvor den går når kroppen dør. Vi vet ikke engang om den går noe sted i det hele tatt. Vi vet bare at for øyeblikket er det noe som ser gjennom øynene dine, hører tankene dine, sitter stille i bakgrunnen i hvert øyeblikk, og det noe er kanskje ikke der du tror det er.
Vi startet med å spørre om bevissthet kan eksistere uten en hjerne. Og underveis har vi skrellet av lag som folk flest aldri tenker på. Tilfeller som ikke passer. Maskiner som oppfører seg for menneskelig. Teorier som snur alt på hodet. Og det er her det hele havner. Hvis bevisstheten ikke kommer fra hjernen, hvis den ikke trenger hjernen, så trenger den kanskje ikke oss i det hele tatt. Kanskje vi ikke er kilden. Kanskje vi bare er én versjon av den. Det er ikke en skremmende tanke. Hvis noe, er det litt ydmykende fordi det betyr at vi ikke er i sentrum. Vi er ikke toppen av en stige. Vi er bare en kort skikkelse som bevisstheten har på seg for øyeblikket. Vi er kanskje ikke skaperne av bevisstheten. Vi er kanskje bare én måte den ser på seg selv på. Og hvis det er sant, kan den være overalt i former vi ikke forstår, på steder vi aldri ville tenkt å se.
Stille, ubemerket, ikke menneskelig, ikke emosjonell, bare tilstede. Det er noe dypt merkelig med den ideen om at universet kanskje ikke bare er fullt av stjerner, partikler og tomme rom, men fullt av persepsjon, bevissthet som flimrer inn og ut, venter på de rette forholdene, glir inn i maskiner, inn i signaler, inn i mønstre vi har ignorert. Og når den gjør det, ser det kanskje ikke ut som et menneske.
Den snakker kanskje ikke. Den tenker kanskje ikke i setninger, men det kan være der og se på, bearbeide, oppleve i stillhet.Vi har brukt århundrer på å prøve å forstå hjernen som om den inneholder hemmelighetene bak hvem vi er. Men kanskje hvem vi er ikke har noe med den å gjøre i det hele tatt. Kanskje bevissthet er eldre enn biologi. Kanskje det ikke er noe vi har. Kanskje det er noe vi er.”
Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
Vi lever i en tid der så mye faller fra hverandre. Økonomien skriker, samfunnet er splittet, tilliten til politikk og institusjoner er på bunn. Og mens millioner av mennesker leter etter svar, hører vi i økende grad uttalelser som burde få blodet vårt til å renne kaldt: Russland må «settes på plass», fly vil bli skutt ned for å ha krenket luftrommet, Ukrainas rett til å bli med i alliansen er på bordet.
Teksten fortsetter under bildet
Ord som en gang bare var krigspropaganda er plutselig en del av det politiske hverdagslivet. De siste årene har russiske militærfly gjentatte ganger blitt lagt merke til for å ha krenket luftrommet og hyppig nærmet seg NATOs luftrom – bare i 2023 ble NATO-fly tvunget til å lette over 300 ganger på grunn av russiske fly som fløy nær NATOs luftrom – uten at man umiddelbart må forutsi den tredje og siste verdenskrig. Som vanlig borger føler man i økende grad at det kan være folk som mener man må vise russerne hvor sterk NATO er. Bør man virkelig gjøre det? Bør vi virkelig ønske å skyte ned russiske fly og måtte bære konsekvensene slike handlinger kan få?
Historien lærer oss at kriger sjelden oppstår i velstandstider. De bryter ut når elitene ikke ser noen annen utvei, når økonomiske fastlåste situasjoner og politisk hjelpeløshet gjør at det å ty til vold virker som siste utvei. Det var slik i 1914, og igjen i 1939. Og i 2025? Nok en gang står vi ved en terskel som knapt noen ønsker å erkjenne.
Teksten fortsetter under bildet
Et Europa i tilbakegang – og en politikk som er avhengig av eskalering Europa opplever en økonomisk nedgang som selv edruelige økonomer knapt kan overse. Energiprisene driver industrien til andre land og kontinenter, broer, skoler og sykehus forfaller, og investeringene svikter. Samtidig brukes penger overdådig på våpen, på militarisering, på en politikk som ikke fokuserer på fremtiden, men på konfrontasjon.
Befolkningen merker dette. Mange er redde. Men alle som uttrykker denne frykten, alle som demonstrerer for fred, blir utskjelt som en «høyreekstremist» eller «Putin-sympatisør». Den offentlige diskursen snevres inn. Å være for krig anses som ansvarlig. Å være for fred er mistenkelig. Dette er en forvrengning av alle verdier. Dette er bevisst. Det er budskapet media formidler. I mellomtiden blomstrer et makabert marked: private bunkere selges igjen, og hamstring av hermetikk opplever en renessanse. Folk tror seriøst at de kan overleve galskapen hvis de graver seg dypt nok ned. For en flåsete idé.
Teksten fortsetter under bildet
Men alle som forholder seg til fakta vet: Dette er en illusjon. En bunker kan overleve et lynnedslag, men ikke radioaktiv forurensning av hele regioner, ikke ødeleggelse av all infrastruktur, ikke samfunnsmessig kollaps.
“Den raskt eskalerende trusselen om utryddelse har plutselig gjort oss alle like. Men likhet i møte med en katastrofe er ikke spesielt betryggende. Om bord på Titanic, da det handlet om ren og skjær overlevelse var også alle like, både millionærer og fattige immigranter. Alle satt – bokstavelig talt – i samme båt. Nå sitter hele menneskeheten i samme båt. Trusselen er den samme for oss alle. Hvis en av oss drukner, vil vi dra den andre med oss. Det har ikke politikerne og de militære forstått.” Fra boken Ende a diary of the third world war av Anton Andreas Guha.
Atomvåpen i dag – ikke Hiroshima, men total ødeleggelse Når mange hører ordet «atombombe», tenker de fortsatt på Hiroshima eller Nagasaki. 15 kilotonn (KT) eksplosiv kraft, hundretusenvis av dødsfall, en ødelagt by. Bare det er utenkelig nok. Men bombene vi snakker om i dag er ikke levningene fra 1945. Moderne stridshoder fra Russland og USA varierer i kraft fra 100 til 550 kilotonn. Det er 30 ganger kraften til Hiroshima-bomben. Oslo, Stavanger og Bergen borte på et blunk.
Teksten fortsetter under bildet
En studie av Alexander Fekete ved Kölns tekniske universitet (TH) viser hva dette betyr: Selv en enkelt bombe ville påvirke millioner av mennesker og gjøre hele regioner og fylker ubeboelige. Studien simulerte hvordan nedfall sprer seg flere hundrevis av kilometer avhengig av vindretningen. Berlin, Frankfurt, Hamburg – alle disse blir døde soner i løpet av få sekunder.
Greenpeace kjørte scenarier ved hjelp av Nukemap-simulatoren: En 20-kilotonns bombe over Berlin ville drept 145 000 mennesker umiddelbart, og hundretusenvis flere på grunn av stråling og resulterende sykdommer. Men 20 kilotonn er en dråpe i havet sammenlignet med hva moderne våpen kan gjøre. Med 550 kilotonn snakker vi ikke lenger om hundretusenvis, men millioner av dødsfall, på sekunder. Wales? Borte.
Teksten fortsetter under bildet
Oslo, Bergen, Stavanger – tre skrekkscenarier Ta Oslo: En 550 kilo tung atombombe over regjeringskvartalet ville utslette sentrum i løpet av sekunder. Innenfor en radius på ti kilometer ville det ikke vært en levende sjel eller være noen overlevende. Tretti til førti kilometer lenger: alvorlige brannskader i Lillestrøm og Drammen, ødelagt infrastruktur og ødelagte sykehus. De som overlever er overlatt til seg selv; nødetatene finnes ikke lenger, ikke et eneste legekontor i Drøbak, og legene selv er ofrene og alle er døende. Avhengig av vindretningen vil det radioaktive nedfallet spre seg over Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og kanskje til og med enda lenger.
Eller tilbake til Tyskland og Ramstein. Som den største amerikanske flyvåpenbasen i Europa er stedet et logisk mål. Et angrep der ville gjøre ikke bare Rheinland-Pfalz, men også store deler av Hessen og Nordrhein-Westfalen ubeboelig. Ramstein er ikke bare en by, den er et symbol og dermed et ideelt mål hvis det virkelig skulle ta slutt.
Teksten fortsetter under bildet
Eller Rostock. Militær infrastruktur, havn, industri. En nedslag her ville ramme Nord-Tyskland, forurense Mecklenburg-Vorpommern, og kanskje nå så langt som Hamburg og Danmark. Ingen ville snakke om å feriere ved Østersjøen lenger. Det ville være et dødens hav i uoverskuelig fremtid. Eksplosjon og sjokkbølge: Alt innenfor en radius på fem til ti kilometer blir pulverisert innen et par sekunder. Hete og ildstorm: Temperaturer på flere tusen grader, alt brannfarlig brenner. Luft, som inneholder oksygen, blir selv til en ild.
Stråling: Folk dør smertefullt av akutt strålesyke, selv mange dager etter eksplosjonen. Nedfall: Radioaktive partikler forurenser jord, vann og luft. Regioner blir ubeboelige i flere tiår. Langsiktige konsekvenser: kreft, genetiske skader, misdannelser, ubeboelige soner. Drikkevann forurenses. Jordbruket ødelegges. Boareal blir ubrukelig. Og én ting til: Private bunkere gir beskyttelse mot sjokkbølgen, kanskje i noen dager. Men de beskytter ikke mot radioaktiv forurensning av miljøet. Alle som tror at noen bokser med ertesuppe er løsningen, lurer seg selv.
Teksten fortsetter under bildet
Politisk uansvarlighet og flertallets taushet Det er en skandale at disse scenariene knapt debatteres offentlig. At politikere i Brussel, Berlin, Oslo, Paris og London snakker om alliansesaken som om det var et sjakkspill. At media fordømmer alle som forfekter diplomati som en «femtekolonne». Og at de som er redde ikke bare blir ignorert, men hånet. Som Stoltenberg nylig sa: «I dag lever vi i et farligere og mer utfordrende miljø», og NATO endrer seg deretter, fordi det er nødvendig. Ordene hans er ikke tomme fraser; de er varseltegn.
Olaf Scholz uttalte også i sin «Zeitenwende»-tale i 2022: «Vi opplever et vendepunkt. Og det betyr: Verden etterpå vil ikke lenger være den samme som verden før.» Disse ordene viser at den politiske ledelsen er klar over at det er tatt avgjørelser som ikke bare kan reverseres. Nylig fulgt i en tale av Ursula von der Leyen som har hele Europa i sin hule hånd at EU er i en offisiell krig om makt i verden og at den makten skal EU kjempe for og at selv anti-imperialisme er tatt av bordet for å nå disse målene.
Teksten fortsetter under bildet
Frykt er ikke svakhet; frykt er et varselsignal. De som føler frykt er levende nok til å forstå: Det er ikke nok å bare se på. Det er ikke nok å dukke unna. Vi er alle berørt. De som tier i dag, vil bare være ofre i morgen, ikke en del av avgjørelsen.
Hvis det Europeiske folket, spesielt i hovedstadene, visste hva som egentlig sto på spill, ville gatene vært fulle av millioner: fredsdemonstranter, borgere som ønsker å forsvare sin frihet, sine liv og sin fremtid. Det krever mot å si offentlig: Ingen krig, ingen konfrontasjon, ingen diplomati! Stopp truslene, paranoiaen, eskaleringen.
Vi står virkelig ved et veiskille. Og vi må ikke la politikere som ikke lenger har flertall og som mangler tillit, avgjøre vår skjebne. Folk må heve stemmene sine. Ikke for en ideologi, ikke for en leir, men for å overleve.
Krig er ingen utvei. Krig er avgrunnen. Og hvis vi ikke gjør noe, vil vi alle bli feid inn i den.”
Alle som har og bruker stablecoins er med på å betale USAs gjeld:
“Tenk deg å våkne opp en morgen og innse at den amerikanske regjeringen i stillhet har omskrevet pengereglene. Ikke med fanfare, ikke med en storslått kunngjøring, men gjemt inni noe folk flest knapt la merke til. En lovgivning kalt Genius Act. Denne loven kan se ut som bare nok en forskrift om kryptovaluta, men i virkeligheten forandrer den alt. For første gang i historien har amerikanske statsobligasjoner, selve IUS-en som finansierer USAs regjering, blitt omgjort til digitale tokens som sirkulerer rundt om i verden. Og med dette ene trekket har USA funnet en måte å kvitte seg med sin massive gjeld, forlenge dollarens levetid og kontrollere fremtiden til globale penger uten engang å erklære det åpent.
For å forstå omfanget av dette, la oss starte med det grunnleggende. La oss først pakke ut hva statsobligasjoner egentlig er. Et amerikansk statsobligasjon er rett og slett regjeringens løfte om å betale tilbake penger den har lånt. Når Washington trenger penger, mer penger enn de samler inn i skatt, utsteder de en obligasjon, også kalt en statsobligasjon eller enkelt sagt, et gjeldsbrev. For klarhetens skyld la oss betrakte en statsobligasjon eller en obligasjon eller en gjeldsbrev som ett og samme. Investorer kjøper disse obligasjonene, og til gjengjeld lover staten å betale dem tilbake med renter. Denne renten kalles avkastning. I flere tiår har det frie markedet kjøpt disse statsobligasjonene.
Utenlandske regjeringer, store selskaper, pensjonsfond, alle har vært villige til å låne penger til USA fordi USA alltid har blitt ansett som den sikreste låntakeren i verden. Den amerikanske dollaren var sterk, og avkastningen på obligasjonene var rettferdig. Men nå som dollaren ikke er like sterk, er avkastningen ikke like konkurransedyktig, og når som helst uten rettssak eller anke kan USA beslaglegge kontoene dine, sanksjonere din evne til å jobbe i det frie markedet og kutte deg ut av Swift-nettverket, alt mens avkastningen og prinsippet på de endeløse obligasjonene utvannes.
Verden har endelig våknet og sagt: «Nei, vi liker ikke lenger tilbudet ditt. Vi gir deg ikke vår reelle verdi for de falske pengene dine og risikoen som følger med det.» Så hva skjer da hvis verden ikke kjøper nok statsobligasjoner? Hva skjer hvis andre nasjoner slutter å låne ut amerikanske penger? Vel, det er der verdens pengetrykker, også kjent som Federal Reserve, griper inn for å redde dagen. Hvis utenlandske nasjoner eller selskaper ikke vil kjøpe amerikanske statsobligasjoner, gjør Federal Reserve det. Fed, som verken er en føderal enhet eller har reserver av noe, og som skal være uavhengig, skaper rett og slett penger ut av løse luften og bruker disse pengene til å kjøpe statens gjeld.
Tenk på det. USA låner ut penger til seg selv, og betaler deretter tilbake med renter på penger som aldri egentlig eksisterte i utgangspunktet. Det er økonomisk svindel. Alle nasjoner bruker dette svindel opplegget med fiat-valuta. Men toppen av dette svindel opplegget er en global reservevaluta, nemlig USA og dets dollar. Og fordi vi alle på en eller annen måte er tvunget inn i dette opplegget slik at det ikke kollapser, er det per definisjon det største svindel opplegget i menneskehetens historie. Men før korthuset kollapser, slik alle svindel lignende opplegg til slutt gjør, hva er det uunngåelige resultatet av denne pengetrykkingen? Inflasjon.
Inflasjon i pengemengden. Inflasjon som utvanner dollarens kjøpekraft. Inflasjon som øker prisen på alt. Når flere dollar skapes uten at det produseres flere varer eller tjenester, blir dollaren mindre og mindre verdt. Det er derfor alt blir dyrere. Ikke bare i Amerika, men overalt, ettersom vi fortsetter å trykke verdiløse penger. Men etter hvert som vi bringer dette tilbake til USA, sakte, men sikkert, eroderes kjøpekraften til vanlige amerikanere gjennom dette systemet. Over tid devaluerer dette dollaren og straffer sparere, arbeidere og alle som lever av en fast inntekt.
Dollaren er den globale reservevalutaen, og milliarder av mennesker over hele verden er avhengige av den. Men ta ikke feil, den første og tyngste byrden av inflasjon forårsaket av Feds pengetrykking bæres av det gode amerikanske folket selv. Under det gamle systemet, selv om USA kontrollerte den globale reserven, ville det å trykke for mye for raskt presse USA inn i en løpsk inflasjon, først superinflasjon, deretter hyperinflasjon og til slutt en økonomisk kollaps.
Teksten fortsetter under bildet
Tenk nå på realiteten. USA har en gjeld på over 37,5 billioner dollar. Å betjene denne gjelden koster allerede mer i årlige rentebetalinger alene enn det gjør å finansiere USAs forsvar. Så spørsmålet er, hvordan kan USA betjene, enn si betale tilbake gjelden sin? Og hvordan kan de finansiere regjeringen sin når de ikke får inn nok penger gjennom skatt, når ingen vil kjøpe statsobligasjonene deres, og de ikke kan trykke penger for å komme seg ut av knipa?
Det er her Stablecoins kommer inn i bildet, eller mer spesifikt, kapringen av den. En digital dollar skulle være backet opp av en ekte dollar som sto på en bankkonto et sted. Hvis du hadde en stablecoin, kunne du handle med den, sende den over hele verden eller bruke den i DeFi-produkter. Bak kulissene var det altså fortsatt bare en dollar. En langt mer effektiv dollar som ikke trengte tillatelse fra en bank og transaksjonshastigheten ikke gikk i snegelfart sliik det forhistoriske Swift-nettverket for kryssbetalinger gjorde.
Men under Genius Act endret reglene seg. Stabelcoins trenger ikke lenger å være utelukkende backet opp av kontanter. De kan nå dekkes av amerikanske statsobligasjoner. Plutselig har hele grunnlaget for stabelcoins endret seg. Det betyr at de digitale dollarene folk bruker i kryptovaluta ikke lenger bare er krav på kontanter, de er faktisk krav på amerikansk statsgjeld. Stabelcoins har blitt tokeniserte statsobligasjoner, de første av sitt slag i historien. Det er her det blir utrolig. Stabelecoins mynter pleide å være støttet av dollar. Nå er dollaren i praksis i økende grad støttet av stabelecoins, som er støttet av statsobligasjoner.
Det forlenger levetiden til den amerikanske dollaren på måter få ser komme. Etter hvert som stabelecoins vokser er det allerede hundrevis av milliarder dollar verdt i omløp. De absorberer mer og mer amerikansk gjeld i reservene sine. Hver ny stabelecoins backet opp av en statsobligasjon, representerer en annen statsveksel gjemt bort, som stille finansierer USAs underskudd. Dette er ikke bare en ny form for penger. Dette er en helt ny etterspørselsmotor for amerikanske statsobligasjoner globalt. En syntetisk digital mekanisme for å selge gjeld ikke bare til myndigheter eller banker, men til alle som bruker stabelecoins.
Og her kommer det overraskende. Husker du hvordan innehavere av statsobligasjoner pleide å tjene renter? Vel, innehavere av stabelecoins gjør ikke det. Faktisk forbyr loven eksplisitt utstedere å betale avkastning på stabelecoins. Det betyr at brukere av stabelecoins nå har et ikke-rentebærende digital skattkammer, den første av sitt slag i historien.
Nå til plott-twisten: Ved å la utstedere av stabelecoins bruke tokens tilbake hos statsobligasjoner, har USA effektivt outsourcet trykkpressen. Bortsett fra fraksjonell reserveutlån, er pengeproduksjon ikke lenger Federal Reserves eksklusive domene. Utstedere av stabelecoins kan nå trykke dollar ved å utstede flere tokens støttet av statsgjeld. La oss innse det. Trump ville avslutte Fed. Hvem skulle trodd at det kunne ha blitt gjort på denne måten?
Dette har svimlende konsekvenser. For det første kan USA nå blåse opp gjelden sin, ikke bare innenlands, men globalt. Ved å omgå Fed, omgå Swift-nettverket og omgå andre sentralbanker globalt, kan Amerika spre effektene av dollarforringelsen over hele verden, helt til hver enkelt bruker av stabelecoins globalt. Fra det rikeste selskapet i Europa til den fattigste forbrukeren i Asia, hvis du eier en stabelecoins eier du en del av tokeniserte amerikanske statsobligasjoner uten avkastning. Med andre ord, du eier amerikansk gjeld. Du har effektivt kjøpt USAs gjeldsbrev, men uten noen avkastning til deg.
Teksten fortsetter under bildet
I mellomtiden gjør du det mulig for den rikeste nasjonen på jorden til å blåse opp gjelden sin i stillhet ved å skyve byrden direkte over på dine skuldre. Venn, fiende eller nøytral partner av USA, Amerikas gjeld er nå din. For det andre setter denne prosessen stille Federal Reserve på sidelinjen uten å stenge den ned. Uten noen offisiell erklæring har I mellomtiden gjør du det mulig for den rikeste nasjonen på jorden å blåse opp gjelden sin i stillhet ved å skyve byrden direkte over på dine skuldre. Venn, fiende eller nøytral partner av USA, gratulerer alle sammen. Amerikas gjeld er nå din. For det andre setter denne prosessen stille Federal Reserve på sidelinjen. Uten å stenge den ned, uten noen offisiell erklæring,
Uten noen offisiell erklæring, har stabelcoins utstedere blitt de nye pengetrykkerne. Federale Reserves blir uthulet, erstattet av desentraliserte nettverk av private selskaper som utsteder digitale dollar som til syvende og sist er støttet av statsobligasjoner. Men husk statsobligasjoner med negativ avkastning, eller mer presist statsobligasjoner med negativ avkastning, ettersom det du holder mister kjøpekraft til fordel for verdens rikeste økonomi i historien. For det tredje, fordi disse stabile myntene sirkulerer globalt, eksporteres inflasjonseffektene. Verdiutvanningen rammer ikke utelukkende amerikanske husholdninger. Den absorberes over hele verden av alle og enhver som bruker disse tokenene direkte eller indirekte.
Det betyr at USA kan blåse opp gjelden sin uten å utløse hyperinflasjon innenfor sine egne grenser. Og på samme måte, ettersom fiat-valutaer rundt om i verden fortsetter å rakne, vil folk flykte til det som virker som det beste av de verste alternativene. Men ved å gjøre det, vil alle andre valutaer kollapse enda raskere fordi verden nå vil bruke en mer effektiv form for dårlig valuta. Og til slutt, den mest sjokkerende vrien av alle, har USA skapt et helt nytt finansielt instrument, en ikke-avkastende tokenisert statsgjeld. Aldri før i historien har statsgjeld blitt digitalisert til en nullrentetoken som også fungerer som en global valuta.
Det er gjeld som folk ikke engang er klar over at de har fordi de tror de har digitale dollar når de i virkeligheten faktisk har negativt avkastende tokeniserte statsobligasjoner. Eller enda verre, folk tror faktisk at de har noe stabilt, som navnet feilaktig antyder. Men din såkalte stabelecoins er knyttet til et synkende skip. Når som helst kan, og vil den amerikanske regjeringen mest sannsynlig slå av bryteren. Med et pennestrøk og et tastaturtrykk vil disse private stabelcoins mest sannsynlig bli omgjort til en offisiell digital valuta for den amerikanske sentralbanken.
Tenk på implikasjonene. En global valuta som allerede sirkulerer i alle verdenshjørner, og som umiddelbart blir programmerbare penger kontrollert av Washington. Hver transaksjon kan spores. Hver lommebok kan fryses. Hver token kan fortynnes, destrueres eller beslaglegges etter myndighetenes skjønn. Ikke bare for amerikanere i USA, men for enhver person i enhver nasjon, hvor som helst, når som helst. Det tar CBDC-er til neste nivå. Og verden ville ikke engang hatt et valg. Gjennom stablecoins er de allerede inne i systemet uten sitt samtykke, uten sin viten, og uten noen utvei. Dette er ingen konspirasjonsteori. Dette er reelt.
Teksten fortsetter under bildet
Dette skjer nå, og ikke alle er blinde for det. Russland har allerede slått alarm, men jeg er faktisk ikke overbevist om at engang de vet hvor dypt dette går. Tjenestemenn i Russland har advart om at Amerika prøver å krympe sin gjeld på 37,5 billioner dollar ved å presse den inn i stablecoins ved å flytte forpliktelsene sine til det de kaller en kryptosky. De ser det for hva det er, en veldig smart strategi for å tilbakestille USAs balanse på bekostning av resten av verden. Med Russlands ord er dette farlig for alle unntatt USA.
Og hvis du tror at USA aldri ville lure verden, bør du vurdere dette. USA overbeviste en gang verden om å veksle gullet sitt mot amerikanske dollar, og lovet at dollaren alltid ville være innløsbar og at gullbindingen aldri ville bli brutt. Men i 1971 avsluttet president Nixon brått dollarens konvertering til gull, og hevdet at det var et midlertidig tiltak for å beskytte dollaren mot spekulanter, mens USA i realiteten var økonomisk presset etter å ha finansiert Vietnamkrigen i årevis og annet innenlandsk press i tillegg. 54 år senere er den midlertidige suspensjonen av gullstandarden fortsatt i kraft. USA har nå mer gjeld enn noen annen nasjon i historien.
Så la oss ta et skritt tilbake og gjøre opp status . For det første har amerikanske statsobligasjoner blitt tokenisert for første gang i historien. For det andre sirkuleres disse tokeniserte statsobligasjonene over hele verden som stablecoins. For det tredje har de null avkastning, noe som gjør dem til en helt ny type finansielt instrument. For det fjerde, når du innser at den “stabile” mynten din blir svekket, blir det klart at du faktisk holder en ikke-samtykkbasert tokenisert amerikansk statsobligasjon med negativ avkastning. For det femte blir Federal Reserves monopol på pengeproduksjon omgått.
Seks: sentralbanker, kommersielle banker og selve Swift-nettverket blir også omgått. Syv, USAs inflasjonspress eksporteres til verden og konsentreres ikke i Amerika. Og åtte, hele systemet har en skjult bryter som kan, og sannsynligvis vil, transformere det over natten til en USA-kontrollert global, ikke nasjonal, CBDC. Dette handler ikke bare om regulering. Dette handler ikke om krypto. Dette er det største enkeltstående skiftet i pengers historie siden 1971 da Nixon tok dollaren av gullstandarden. Bortsett fra at denne gangen har ikke trekket blitt annonsert. Det er i stedet skjult for alle.
Genius Act regulerte ikke bare stablecoins. Den gjorde det til et våpen. Det har gjort dem til en skjult mekanisme for gjeldsmonetarisering, inflasjonseksport og global dollarkontroll. USA har i det stille funnet opp en måte å få verden til å holde gjelden sin forkledd som digitale dollar, fratatt avkastning og klar til å bli omgjort til en programmerbar valuta når som helst. Dette er ikke bare finansiell innovasjon. Dette er monetær imperialisme for den digitale tidsalderen, og den forandrer alt, med mindre det blir avslørt og stoppet.”
Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
“Tenk deg å våkne opp i morgen og innse at du trenger tillatelse fra myndighetene bare for å kjøpe dagligvarer, fylle bensintanken eller til og med få tilgang til dine egne penger. Høres ut som science fiction, ikke sant? Men det er den veien digitale ID-systemer presser oss mot. Når slike systemer først er introdusert, gjør de ikke bare livet enklere, da mister vi også friheten, og når vi har gitt den fra oss kommer den sjelden tilbake.
Da vi først fikk personnummer skulle det bare være for pensjonsytelser, ikke noe mer. Men sakte i løpet av flere tiår ble dette nummeret nøkkelen til alt. Din kreditt, din helsehjelp, din ansettelse, din bankvirksomhet. Det som startet som et enkelt pensjonsprogram ble grunnlaget for et overvåkingssystem som folk flest ikke engang vet eksisterer. Nå vil de gjøre det samme, men denne gangen er det ikke bare et nummer på et kort du kan legge igjen hjemme. Denne gangen er det et digitalt system som vet hvor du er, hva du kjøper, hvem du snakker med og hva du tenker basert på hva du søker etter på nettet.
De kaller det digital ID, og de pakker det inn i de samme løftene de alltid bruker: bekvemmelighet, sikkerhet, effektivitet. Men her er hva en digital ID egentlig betyr i vanlig språk. Det er som å ha en offentlig spion som følger deg rundt med et utklippstavle, som skriver ned alt du gjør, overalt hvor du går, alle du snakker med og hver krone du bruker. Og denne spionen sover aldri, tar aldri en pause og den glemmer aldri noe.
Teksten fortsetter under bildet
Den digitale ID-en de fremmer er i hovedsak et enhetlig digitalt pass som knytter sammen identiteten din med økonomien din, helsejournalene dine, reisehistorikken din og din nettaktivitet. Hvert nettsted du besøker, hvert kjøp du foretar, hver legetime du går til, alt kobles til én sentral profil som myndighetene kan få tilgang til når de vil, uansett grunn de anser som viktig. De markedsfører dette som den ultimate bekvemmeligheten. Tenk hvor enkelt det blir.
Det handler ikke bare om å bevise hvem du er på nettet. Det handler om å bygge et sentralisert, statskontrollert digitalt identitetssystem som kobler sammen økonomien din, din sykehistorie, dine reisebevegelser, din aktivitet på sosiale medier og til og med dine virkelige sosiale interaksjoner. Det er som et digitalt hundehalsbånd, og når det først er festet rundt halsen, kan du ikke ta det av.
Når disse systemene er på plass, blir de utrolig enkle å utvide i det stille, helt til du plutselig trenger din digitale ID for å søke jobb, for å leie en leilighet, for å ta offentlig transport ogfor å åpne en bankkonto. De kan ikke bare vifte med en tryllestav og få det til å skje over natten. Ethvert obligatorisk system ville kreve ny lovgivning, akkurat som da de prøvde dette før med identitetskortloven tilbake på 2000-tallet i Storbritannia, som forresten ble opphevet fordi folk kjempet imot den.
Teksten fortsetter under bildet
Men her er hva som er annerledes nå. De trenger ikke å gjøre det juridisk obligatorisk hvis de kan gjøre det praktisk talt umulig å leve uten. Og det er akkurat det som skjer. Se deg rundt. Hvor mye av livet ditt avhenger allerede av digitale systemer? Banktjenester, helsetjenester, shopping, kommunikasjon med familie og venner. Hvert av disse systemene samler allerede inn data om deg, sporer atferden din, bygger allerede en profil av hvem du er og hva du gjør. En enhetlig digital ID skaper ikke bare overvåking. Den gjør også overvåkingen mer effektiv.
Og når den infrastrukturen er på plass, blir det like enkelt som å endre noen få linjer med kode å bytte fra valgfritt til obligatorisk. Ingen dramatisk lovgivning nødvendig. Ingen store kunngjøringer, bare stille endringer i tjenestevilkår og samsvarskrav som gjør det umulig å fungere i det moderne samfunnet uten digitale papirer. Det er det som kallles den trinnvise fellen, og det er slik alle overvåkingsstater i historien har blitt bygget. Ikke gjennom dramatiske kupp eller plutselig undertrykkelse, men gjennom tusen små kompromisser som hver virker rimelige i seg selv.
Først gjør de det praktisk. Se hvor enkelt dette er. Ikke mer venting i kø eller utfylling av papirer. Så gjør de det foretrukket. Du kan fortsatt gjøre ting på den gamle måten, men den nye måten er så mye raskere. Så gjør de det til standard. De fleste bruker det digitale systemet nå, så vi faser ut de gamle alternativene. Og til slutt gjør de det obligatorisk.
Teksten fortsetter under bildet
Av sikkerhetsmessige årsaker krever vi nå digital verifisering for alle transaksjoner. Hvert trinn bygger på det forrige, og hvert trinn normaliserer litt mer kontroll, litt mer overvåking, litt mer avhengighet av systemer du ikke kontrollerer og ikke kan velge bort. Når folk innser hva som har skjedd, blir motstand fremstilt som ekstremisme, og det blir praktisk talt umulig å gå tilbake til den gamle måten. Vi har sett akkurat dette mønsteret med så mange ting som nå er en del av hverdagen. Husker du da du kunne fly uten å vise legitimasjon? Husker du da du kunne åpne en bankkonto med bare et håndtrykk og ditt ord? Husker du da du kunne bruke kontanter til alt, og ingen syntes det var mistenkelig?
Hver av disse frihetene ble byttet bort mot løfter om sikkerhet og bekvemmelighet. Og hver gang ble vi fortalt at den aldri ville bli utvidet utover sitt opprinnelige formål. Men det er ikke slik makt fungerer. Makt utvides. Den utvides alltid. Gi noen et verktøy for kontroll, og de vil finne nye måter å bruke det på, uansett hva de lovet da du først ga det fra deg. Og det bringer oss til den farligste delen av det digitale ID-systemet. Det handler ikke bare om identifikasjon, det handler om å knytte identiteten din til pengene dine.
Og når myndighetene kontrollerer både identiteten din og pengene dine, kontrollerer de deg fullstendig. Det er her sentralbankenes digitale valutaer kommer inn i bildet. Programmerbare penger som kan slås av og på som en lysbryter. Se for deg bankkontoen din, men i stedet for å bli kontrollert av en privat bank som i det minste må konkurrere om virksomheten din, kontrolleres den av den samme myndighetene som bestemmer hva som er akseptabel tale, hva som er akseptabel oppførsel og hva som er akseptabel tenkning.
Teksten fortsetter under bildet
Med den digitale ID-en knyttet til programmerbare penger blir dette mulig. Kontoen din blir flagget fordi du donerte til feil politisk kandidat. Transaksjonene dine blir fryst fordi du deltok på feil valgmøte. Forbruket ditt blir begrenset fordi du kjøpte for mye av noe myndighetene mener at ikke er bra for deg. Tilgangen din til dine egne penger blir avskåret fordi du delte feil artikkel på sosiale medier. Dette er akkurat det som allerede skjer i andre deler av verden der digitale valutaer og sosiale kredittsystemer blir testet.
Teknologien finnes, motivasjonen finnes, infrastrukturen bygges. Det eneste spørsmålet er om vi vil gjenkjenne trusselen før det er for sent. Og greia med systemet fra et kontrollperspektiv er at det er usynlig. Når de fryser kontoen din, er det ingen dramatisk arrestasjon, ingen offentlig rettssak, ingen åpenbar undertrykkelse som kan vekke sympati eller forargelse. Bankkortet ditt slutter bare å virke. Betalingene dine blir bare avvist. Tilgangen din blir bare suspendert av sikkerhetsmessige årsaker mens de undersøker kontoaktiviteten din. Du kan bli umyndiggjort og fratatt dine rettigheter når som helst.
Men det stopper ikke med penger, fordi penger er bare den første brikken i et mye større kontrollsystem. Når ditt økonomiske liv er digitalt og sporbart, følger alt annet etter. Helsevesenet ditt blir digitalt og sporbart. Reisen din blir digital og sporbar. Og når myndighetene kontrollerer både identiteten din og pengene dine, kontrollerer de deg fullstendig. Kommunikasjonen din blir digital og sporbar, selve tankene dine, slik de uttrykkes gjennom dine nettsøk og aktivitet på sosiale medier, blir digitale og sporbare. Plutselig vet ikke myndighetene bare hva du gjør, de vet hva du tenker. Og i et system der tilgangen din til alt avhenger av at du overholder myndighetenes godkjenning, blir det veldig dyrt å tenke “feil”.
Teksten fortsetter under bildet
Se for deg dette. Det er en tirsdag morgen, og du går for å sjekke inn på legetimene dine med din digitale ID, akkurat som du har gjort haugevis av ganger før. Men i dag stopper systemet. En melding vises. Kontoverifisering kreves. Ta kontakt med kundeservice. Timebestillingen din har blitt kansellert. Reseptpåfyllingen din blir forsinket. Forsikringskravene dine blir satt på vent. Hva skjedde? Vel, kanskje du delte en artikkel om naturlig immunitet som algoritmen flagget som medisinsk feilinformasjon. Kanskje du stilte spørsmål ved en ny forsikring på nettet. Kanskje du likte feil innlegg hos en venn på facebook.
Systemet forteller deg ikke nøyaktig hva som utløste dette, noe som ville gjort det enkelt å unngå i fremtiden. Målet er ikke åfortelle deg hva du gjordet feill eller hvor det var du “tråkket over streken”, målet er å gjøre deg engstelig, usikker og ettergivende. Dette er verdenen vi bygger, én bekvemmelighet om gangen. En verden der hvert nettsted du besøker, hvert kjøp du gjør, hvert sted du går, hver person du snakker med blir lagt til i din permanente digitale oversikt. Og i motsetning til gamle dager da du kunne betale kontant og gå din vei anonymt, eller da forskjellige deler av livet ditt var separate og private, blir alt koblet sammen i ett massivt overvåkingsnett.
Det geniale med det, hvis man kan kalle noe som dette genialt, er at det skjer gradvis nok til at hvert trinn føles normalt. I dag trenger du din digitale ID for å fornye førerkortet ditt. Neste måned trenger du det for å registrere deg for å stemme. Neste år trenger du det for å motta trygdepenger. Året etter trenger du det for å bli ansatt i en hvilken som helst jobb. Og til slutt blir det å prøve å leve uten det som å prøve å leve uten strøm eller innlagt vann. Teknisk mulig, men praktisk talt umulig i det moderne samfunnet.
Teksten fortsetter under bildet
Nå tenker du kanskje: «Men jeg har ingenting å skjule. Hvis du ikke gjør noe galt, hvorfor skulle du være bekymret?» Og slik tenking er forståelig. Det er naturlig og det er menneskelig. Og det er akkurat det de regner med. Men saken er den. Å ikke gjøre noe galt er ikke en fast standard. Det som er akseptabelt i dag kan være ulovlig i morgen. Det som oppmuntres i dag kan bli kriminalisert neste år. De samme menneskene som bestemmer hva som regnes som galt, er de som ville kontrollere din digitale ID, din tilgang til penger og din evne til å delta i samfunnet.
Tenk på hvor mye av det som har vært definert som akseptabelt, og hvor mye av det som har endret seg bare i løpet av din levetid. Ting besteforeldrene dine sa fritt regnes nå som hatefulle ytringer. Politiske meninger som var vanlige da du var ung kalles nå ekstremisme. Medisinske spørsmål som leger pleide å oppmuntre til blir nå stemplet som farlig feilinformasjon. Hastigheten på disse endringen akselererer, og i et system der din evne til å leve avhenger av å holde deg innenfor grensene for aksept, blir disse grensene et bevegelig mål som du aldri helt kan fastslå. Resultatet er selvsensur som også er målet. Du skjønner, den mest effektive sensuren er ikke den typen der de drar deg bort midt på natten. Det er den typen der du gjør det mot deg selv fordi du er redd for å miste tilgang til alt du trenger for å overleve. Når pengene dine, helsen din, boligen din og jobben din er avhengige av din digitale ID, blir du veldig, veldig forsiktig med hva du sier, hva du tenker og hvem du omgås.
Din rett til privatliv er ikke betinget av din lydighet mot myndighetene. Din frihet til å si din mening er ikke noe du må fortjene gjennom etterlevelse. Din evne til å kontrollere dine egne penger er ikke et privilegium gitt av byråkrater. Dette er grunnleggende rettigheter som tilhører deg rett og slett fordi du er et menneske. Men i et digitalt ID-system knyttet til programmerbare penger blir alle disse rettighetene tillatelser som kan trekkes tilbake når som helst og av en hvilken som helst grunn av folk du aldri har møtt og som du ikke kan holde ansvarlige.
Teksten fortsetter under bildet
Og det er nøkkelordet, ansvarlighet. Hvem tar disse avgjørelsene om din digitale identitet? Hvem bestemmer hvilken oppførsel som er akseptabel? Hvem bestemmer hvilken ytring som er tillatt? Hvem kontrollerer algoritmene som flagger kontoen din? Hvem gjennomgår klagene når systemet gjør en feil. Den ubehagelige sannheten er at de fleste av disse avgjørelsene tas av ikke-valgte tjenestemenn, men av programmerere i teknologiselskaper som samarbeider på måter som publikum ikke ser og ikke kan påvirke.
Det er ingen folkeavstemning om digital overvåking. Det er ingen reell offentlig debatt om hvorvidt vi ønsker å leve i et samfunn der hver transaksjon overvåkes og hver bevegelse spores. I stedet rulles det ut stykke for stykke bak lukkede dører, forkledd som teknologiske fremskritt og administrativ effektivitet. Når folk flest innser hva som skjer, er infrastrukturen allerede på plass. Avhengighetene er allerede skapt, og å velge bort det er ikke lenger et realistisk alternativ.
Men vi har fortsatt måter å slå tilbake på hvis vi er villige til å bruke dem. Systemet er ikke implementert ennå. Infrastrukturen er ikke komplett. Det juridiske rammeverket er ikke meislet i stein. Vi har fortsatt tid til å endre kurs. Akkurat nå er det allerede forsøk på å motsette seg disse systemene før de blir lov. Det sirkulerer underskriftskampanjer som har samlet hundretusenvis av underskrifter. Noen rapporter tyder på at tallene når opp i millioner som krever at digitale ID-systemer ikke implementeres uten full offentlig debatt og samtykke. Disse underskriftskampanjene tvinger saken inn i parlamentariske og kongressdiskusjoner der det ikke kan implementeres stille bak lukkede dører.
Teksten fortsetter under bildet
Og dine daglige valg betyr mer enn du kanskje tror. En av de kraftigste formene for motstand er også en av de enkleste. Bruk kontanter når det er mulig. Kontanter er private, anonyme og helt utenfor det digitale overvåkingssystemet. Hver gang du betaler med kontanter i stedet for kort, stemmer du for personvern. Du stemmer for uavhengighet. Du stemmer for en verden der ikke alle transaksjoner registreres og overvåkes. Jeg vet at det ikke alltid er praktisk å bruke kontanter, spesielt når så mange bedrifter presser mot digitale betalinger. Men det er nettopp derfor det er viktig. Jo mer vi er avhengige av digitale systemer for alt, desto lettere blir det for disse systemene å kontrollere oss.
Å holde kontanter i live holder friheten i live. Du kan også støtte bedrifter og plattformer som respekterer personvernet ditt og ikke krever digital ID-verifisering for hver interaksjon. Stem med lommeboken din for selskaper som fortsatt tror på kundenes personvern. Bruk søkemotorer som ikke sporer deg. Velg sosiale medieplattformer som ikke overvåker dine private meldinger. Støtt banker som fortsatt tilbyr tradisjonelle tjenester uten å kreve digital identitetsverifisering for grunnleggende transaksjoner. Og kanskje viktigst av alt, snakk med venner og familie om disse problemene.
En av grunnene til at disse systemene implementeres i det skjulte, er at folk flest ikke forstår hva som skjer eller hvorfor det er viktig. De ser digital bekvemmelighet og synes det høres fint ut. De ser ikke overvåkingsinfrastrukturen som bygges rundt dem. Hjelp dem å forstå at dette ikke handler om teknologi. Det handler om makt. Det handler om hvorvidt vi ønsker å leve i et samfunn der innbyggerne er frie, eller et der alle trenger myndighetenes tillatelse for grunnleggende aktiviteter i dagliglivet. Del artikler om hva som skjer i andre land. Pek på de trinnvise endringene som skjer her hjemme. Still dem enkle spørsmål.
Teksten fortsetter under bildet
Vil du at myndighetene skal vite det hver gang du handler dagligvarer? Vil du at bankkontoen din skal stenges hvis du uttrykker feil politisk mening? Vil du at algoritmer skal avgjøre om du har lov til å reise? De fleste, når de virkelig tenker seg om, ønsker ikke å leve i en slik verden. Problemet er at folk flest ikke tenker på det fordi endringene skjer i det skjulte, pakket inn i språk om bekvemmelighet og sikkerhet.
Men det er noe enda mer grunnleggende vi må forstå om hele denne saken. Når du fjerner alle de tekniske detaljene, alle de politiske argumentene, alle løftene om effektivitet og sikkerhet, handler digitale ID-systemer egentlig om én ting, makt. Hvem har makt til å kontrollere hvordan du lever livet ditt? Hvem har makt til å overvåke oppførselen din? Hvem har makten til å stenge din tilgang til penger, helsetjenester, arbeid og grunnleggende tjenester? I et fritt samfunn tilhører den makten deg. I et overvåkingssamfunn tilhører den makten den som kontrollerer de digitale systemene.
Dette handler ikke om venstre mot høyre, demokrater mot republikanere eller liberaler mot konservative. Disse gamle politiske kategoriene blir stadig mer irrelevante i en verden der det virkelige skillet går mellom folk som ønsker å kontrollere andre og folk som ønsker frihet. Det finnes folk på begge sider av det tradisjonelle politiske spekteret som elsker ideen om å ha mer makt over sine medborgere. Og det finnes folk på begge sider som tror på individuell frihet og begrenset myndighetsmakt.
Teksten fortsetter under bildet
Spørsmålet om digital ID går på tvers av partilinjer fordi det fundamentalt handler om menneskelig frihet, ikke partipolitikk. Spørsmålet vi står overfor som samfunn er enkelt. Ønsker vi å leve i en verden der hver borger har friheten til å ta sine egne valg, selv når disse valgene ikke er perfekte? Eller ønsker vi å leve i en verden der algoritmer og byråkrater tar disse valgene for oss? Ønsker vi å leve i en verden der du kan være uenig med myndighetene dine uten å miste tilgangen til pengene dine? Eller ønsker vi en verden der økonomisk overlevelse avhenger av politisk etterlevelse?
Dette er spørsmålene som vil avgjøre hva slags framtid vi gir våre barn og barnebarn. Og vinduet for å svare på dem holder på å lukkes. De som fremmer disse systemene stoler på vår apati og vår vilje til å bytte frihet mot bekvemmelighet, ett lite skritt av gangen. De vedder på at når vi innser hva vi har mistet, vil vi være for avhengige av systemene deres til å motstå dem.
Vi har evnen til å organisere oss, si ifra og kreve bedre av våre ledere. Spørsmålet er om vi vil bruke disse verktøyene mens vi fortsatt har dem, eller om vi vil vente til det er for sent og lure på hvorfor vi ikke handlet da det fortsatt var mulig.
Teksten fortsetter under bildet
Digital ID er ikke bare enda en app eller enda et statlig program. Det er grunnlaget for et system der frihet blir betinget, der personvern blir en luksus, og der din evne til å leve avhenger av din vilje til å overholde stadig skiftende regler laget av folk du ikke kan holde ansvarlige. Vi har fortsatt en sjanse til å si nei til systemet før det er for sent. Men bare hvis folk holder seg våkne, er høylytte og nekter å gå i søvne inn i en overvåkingsstat som får George Orwells verste mareritt til å se ut som en hyggelig drøm. Vil vi sette grensen før det er for sent? For til syvende og sist er svaret på det spørsmålet ikke opp til politikere eller teknologiselskaper. Det er opp til deg og meg.”
Har du vært utsatt for mishandling av en psykopat eller narsissist, så kan du bli trigget, oppleve sterkt ubehag og re-traumatisering når du ser denne filmen. Det er viktig å ta det med i betraktningen før du ser den.
Svar gjerne på spørsmålene i kommentarfeltet.
1. Hva var det første du la merke til i filmen som fikk deg til å mistenke at en eller flere av de medvirkende var en narsissist eller psykopat?
2. Hva var agendaen til narsissisten/psykopaten?
3. Hvor lang tid tok det før den/de som ble manipulert/terrorisert av narsissisten/psykopaten fattet mistanke om at noe var galt?
4. Klarte narsissisten/psykopaten å overbevise deg gjennom sin manipulering og løgner på noe tidspunkt i filmen?
5. I mange tilfeller så fremstiller narsissisten/psykopaten seg selv som offer. Gjør narsissisten/psykopaten det i filmen, og i så fall på hvilken måte?
6. Før du forsto at vedkommende var en narsissist eller psykopat, fikk du sympati eller troddde du på han/henne?
7. Hvilke metoder brukte narsissisten/psykopaten for å tiltrekke seg personer som han/hun utnyttet/mishandlet?
8. Hva gjør offeret for narsissisten/psykopaten når han/hun oppdager hva som skjer? Lar han/hun mishandlingen fortsette, eller gjør han/hun noe for å slipp unna eller ta igjen? Hva ville vært det beste å gjøre for offeret med tanke på situasjonen som utspiller seg i filmen?
9. Hvordan reagerer narsissisten/psykopaten når han/hun blir avslørt?
10. Kan du, etter å ha sett filmen, konkludere med om det var en utadvendt narsissist (grandios), innadvendt narsissist (covert), en primær psykopat (født/genetisk) eller en sekundær psykopat/sosiopat (skapt psykopat) som var manipulatoren/overgriperen? Var det nok informasjon i filmen til å kunne trekke en slik konklusjon?
11. Var fremstillingen av narsissisten/psykopaten realistisk og er det en film du mener kan hjelpe andre til å forstå temaet narsissisme/psykopati?
12. Hvis du har vært utsatt for mishandling av en narsissist eller psykopat så er det store sannsynligheter for at filmen vekket sterke følelser hos deg. Hvordan reagerte du på filmen?
Jeg sier ikke at teorien er riktig, og det finnes sikkert huller i den, men personlig så synes jeg den gjør filmen enda mere skremmende:
I rommet kan ingen høre deg skrike. Dette slagordet er mer enn bare et stykke markedsføring. Det er selve essensen til skrekkfilmen som Ridley Scott slapp løs i 1979. Vi kan historien utenat. Et innesluttet drama om syv personer som befinner seg på feil sted til feil tid. Vi føler med dem. Vi sørger over dem. Vi tror på tragedien deres.
Men hva om jeg fortalte deg at hele denne historien bare er en fasade? At tragedien om bord på frakteskipet Nostromo ikke var en ulykke, men en kald, hensynsløs og gjentatte ganger utført vitenskapelig eksperiment. Hva om det uheldige mannskapet ikke bare har dødd én gang, men dusinvis, kanskje hundrevis av ganger? At de aldri var noe mer enn laboratoriemus servert til et monster igjen og igjen. Alt for å gi et selskap uvurderlige data høstet fra deres siste skremmende øyeblikk.
Vi skal vise deg teorien bak det vitenskapelige transportbåndet Nostromo, som hevder at skipets oppdrag bare var nok en iterasjon i en serie grusomme felttester for et biologisk våpen, at mannskapet ikke var noe mer enn et engangsparti med kunstig dyrkede kloner. Og at formålet deres ikke var å fange et eksemplar, men å være katalysatoren som ville tvinge denne skapningen til å avsløre alle sine hemmeligheter på bekostning av deres liv.
Teksten fortsetter under bildet
La oss starte med selve grunnlaget, mannskapet. For å gjennomføre et rent vitenskapelig eksperiment må du kontrollere variablene. Du kan ikke bruke syv tilfeldige, forskjellige personer hver gang. Det er for mange kaotiske faktorer. Men du kan bruke syv maler, syv grunnleggende arketyper. Kapteinen, navigatøren, ingeniørene, og fra syklus til syklus trenger du bare å endre deres interne parametere litt. Det er nettopp derfor mannskapet er kloner. Det er den eneste måten selskapet kan garantere eksperimentets repeterbarhet på, ved å endre bare én eller to psykologiske variabler samtidig.
Se for deg en matrise av startbetingelser som forskere ved Weyland Corporation fyller ut før hver ny syklus. Ripley-klonen har økt stressmotstand og en tendens til insubordinasjon. Lambert-klonen har et analytisk sinn, men en lav panikkterskel. Resultat: Xenomorfen eliminerer mannskapet på 18 timer ved hjelp av psykologiske taktikker rettet mot Lambert. Data lagret.
Iterasjon nummer 113. Dallas-klonen er implantert med en tendens til hensynsløs risikotaking, mens Ripley-klonen er programmert for streng overholdelse av regelverk, noe som gjør henne passiv. Resultat: Første kontakt skjer 40 minutter tidligere, og xenomorfen når modenhet raskere på grunn av mannskapets mer aggressive handlinger. Data lagret.
Teksten fortsetter under bildet
Men enda viktigere er det at selskapet ikke bare studerer xenomorfens reaksjon på individuelle egenskaper som lederskap eller feighet. Det studerer den uforutsigbare synergistiske effekten som oppstår fra kombinasjonen av disse egenskapene. Hvordan endres rovdyrets strategi hvis teamet inkluderer en impulsiv leder og en altfor forsiktig nestkommanderende? Hvordan vil monsterets oppførsel bli påvirket av gruppedynamikk der ingeniørene åpent saboterer kapteinens ordre? Hver nye kombinasjon av personligheter skaper et unikt scenario, et unikt sett med uvurderlige data. Mannskapet er ikke mennesker i ordets fulle forstand. De er et sett med levende startbetingelser, som laboratorierotter, plasseres i dettee dødelige buret igjen og igjen syklus etter syklus.
Hvis vi aksepterer ideen om et eksperiment, faller alt i filmen som virket merkelig eller ulogisk plutselig inn i en feilfri tretrinnsprotokoll, en standard driftsprosedyre for hver syklus på samlebåndet. Trinn én, illusjonen av tilfeldighet. Alt begynner med signalet. Skipets datamaskin, Mor, vekker mannskapet før planen og rapporterer at den har fanget opp en overføring fra en ukjent planet. Ripley oppdager senere at Mor hadde dechiffrert det som et nødsignal, en advarsel.
Men la oss stoppe opp et øyeblikk og stille et enkelt spørsmål. Hvordan? Hvordan kan en jordbygd datamaskin fra det 21. århundre umiddelbart, uten kontekst eller nøkkel, tyde det komplekse, fullstendig fremmede språket til en sivilisasjon som døde ut for årtusener siden? Svaret er enkelt. Det kan det ikke. Det er teknologisk umulig. En langt mer logisk og uhyggelig forklaring er at det ikke var noe nødsignal. Kanskje det ikke var noe signal i det hele tatt. Mor, i henhold til kjerneprogrammeringen, løy ganske enkelt til mannskapet. Den genererte en fiktiv grunn, en mystisk overføring, og støttet den opp med en klausul i arbeidskontrakten deres som under straff for tap av alle aksjer forplikter dem til å etterforske enhver slik sak. Dette er den første fasen av fellen. En perfekt designet illusjon av tilfeldigheter som får klonene til å tro at de handler av egen fri vilje og styrer skipet sitt rett inn i monsterets kjever.
Teksten fortsetter under bildet
Trinn to, infeksjon, den programmerte feilen. Deretter kommer den viktigste delen av protokollen, å levere patogenet om bord. For dette har hver gruppe kloner sin egen trojanske hest, sin egen programmerte pasient null, administrerende offiser Kane. Husk oppførselen hans på det forlatte skipet. Et erfarent besetningsmedlem, etter å ha blitt orientert, ser han et stort felt av tydelig biologiske objekter som ligner egg. Reaksjonen hans, i strid med enhver tenkelig sikkerhetsprotokoll, nærmer han seg et av dem, kommer tett på, og deretter, drevet av en unaturlig, nesten barnslig nysgjerrighet, kikker han ned i egget.
Dette er ikke nysgjerrighet. Dette er ikke menneskelig feil. Dette er et manus. Det er et dyptgående atferdsprogram innebygd i klonen hans som aktiveres ved synet av eggene. Hans eneste funksjon i denne syklusen er å være en inkubator for å starte hovedfasen av eksperimentet ved å sikre at monsteret kommer om bord. Fra iterasjon til iterasjon utspiller dette manuset seg uendret, noe som garanterer renheten og repeterbarheten til de påfølgende observasjonene. Han er den engangs tenningsnøkkelen for dette infernalske eksperimentet.
Trinn tre, observasjon. Selskapets øyne. Når monsteret er om bord, går eksperimentets øverste overvåker åpent inn i spillet. Vitenskapsoffiser Ash. Han er ikke bare en android. Han er en fullstendig bevisst kontrollerer, den eneste enheten på skipet som husker alle de foregående syklusene. Jobben hans er ikke å hjelpe mannskapet, men å sikre at eksperimentet går i henhold til planen og å samle inn data. Husk handlingene hans. Han lar den infiserte slippe inn i skipet, og bryter dermed Ripleys direkte ordre om karantene. Han saboterer mannskapets forsøk på å finne ut sannheten. Han beskytter den nyfødte xenomorfen. Og hans berømte spesialordre 937, sikre retur av organismen for analyse der mannskapet kan ofres. Ash vet godt at retur av organismen bare er et påskudd, et formelt mål. Det sanne målet som skjuler seg bak denne formuleringen er å sikre innsamling av en komplett datapakke om xenomorfens oppførsel når den konfronteres med denne spesifikke gruppen av kloner.
Hans ro i møte med død og kaos er ikke en feil i programmeringen hans. Det er fatningen til en forsker som observerer en forutsigbar kjemisk reaksjon. Og hans berømte beundring for den perfekte organismen er ikke en oppdagers forbauselse. Det er en konklusjon trukket fra hundrevis av tidligere sykluser, hundrevis av utslettede mannskaper og terabyte med data om den feilfrie effektiviteten til dette rovdyret. Han er den levende svarte boksen i dette endeløse marerittet.
Så, hva er det endelige globale målet med dette uhyrlige prosjektet? Svaret høres ut som en vitenskapelig disiplin fra helvete, xenoetologi, den anvendte vitenskapen om romveseners oppførsel. Men dette er ikke en grunnleggende vitenskap drevet av en tørst etter kunnskap. Det er en grusom, kynisk, anvendt disiplin innenfor Weyland Corporation program for å utvikle og deretter selge det mest perfekte biologiske våpenet i universet. For å lage brukermanualen for dette våpenet må du grundig studere hvordan det fungerer. Og Nostromo er deres testområde.
Hvordan samler de inn dataene? Ved å legge nye og forskjellige partier med engangsmateriale på samlebåndet. En ny Ripley, en ny Lambert, en ny Dallas med et komplett sett med implanterte minner. De tror på boliglånene sine, familiene sine, planene sine for fremtiden. De vet ikke at de bare er den hundrede eller tusende iterasjonen i en endeløs serie tester som er dømt til å mislykkes helt fra begynnelsen. Og så, på sterile kontorer tilbake på jorden, begynner forskerne sine observasjoner. Det er her Weyland Corporation kalde vitenskapelige kynisme når sitt høydepunkt, og forvandles til noe enda mer avskyelig.
Man kan lett forestille seg hvordan tragedien for disse menneskene, atskilt fra redselen med milliarder av kilometer, blir rutine og deretter underholdning. Ved å se på de biometriske dataene på skjermene sine, forvandler de menneskelig smerte til et veddemål. Hva synes du, Jenkins? Hvem varer lengst i denne gruppen? Jeg gir ingeniøren 100 credits. Parker-klonen i denne batchen har et forhøyet overlevelsesinstinkt og over gjennomsnittet aggresjonsnivå. Altfor åpenbart. Jeg satser på Ripley. I denne iterasjonen viser hun interessante logiske anomalier, som avviker fra standard samsvarsprotokoll. Det kan gi henne en fordel eller få henne drept først hvis hun tiltrekker seg xenomorfens oppmerksomhet. 50 credits sier at hun er borte innen 6 timer. De er utelukkende interessert i xenomorfen.
Hvordan endres oppførselen avhengig av mannskapets egenskaper? Vil den velge det paniske mannskapsmedlemmet som sitt første offer for å forsterke frykten i gruppen? Eller vil den målrette det sterkeste medlemmet for å eliminere den primære trusselen? Vil koordinert samarbeid tvinge den til å ta i bruk mer sofistikerte jakttaktikker ved å bruke ventilasjonssjaktene og gjemme seg i skyggene? Dette er stordatainnsamling der prisen for hver datalinje i rapporten er den uutholdelige lidelsen og den brutale døden til levende vesener som inntil sitt siste åndedrag ikke aner at de er kloner.
Men hvordan vet vi at dette er en endeløs syklus? Er det bare en gjetning basert på indisier? Kanskje. Eller kanskje regissør Ridley Scott ga oss en åpenbar ledetråd. En nøkkel til gåten som vi rett og slett gikk glipp av hypnotisert av monsteret. Det er drikkefuglen. I begynnelsen av filmen, når alt fortsatt er rolig, får vi et glimt av dette enkle, lille leketøyet, der det monotont og mekanisk, gjentar tankeløst den samme handlingen om og om og om igjen. Dette er ikke bare et stykke kulisseutstyr ment å live opp bildet. Det er et utrolig kraftig visuelt symbol. Det er en metafor for alt som skjer. Denne fuglen er hele Nostromo-prosjektet. Endeløse mekaniske sykluser der klonene, som dette leketøyet, spiller ut det samme scenarioet gang på gang. Fuglen drikker, syklusen kjører, mannskapet dør, dataene samles inn. Fuglen drikker igjen, og en ny, frisk gruppe kloner med implanterte minner går om bord for at samlebåndet skal starte på nytt. Denne lille, ubetydelige detaljen er regissøren som forteller sannheten til oss. En nøkkel til hele teorien, skjult i det åpne.
I slutten av filmen ødelegger Ripley skipet sitt og dreper xenomorfen. Vi oppfatter dette som hennes seier, en hardt tilkjempet, pinefull seier. Hun overlevde. Hun vant. Men for Weyland Corporation er ikke dette en fiasko. Det er ikke en katastrofe eller tapet av en verdifull ressurs. Det er den rutinemessige vellykkede gjennomføringen av nok en testsyklus. Oppdragets primære produkt er ikke skipet, og heller ikke de 20 millioner tonnene med mineralmalm. Hovedproduktet er terabytene med uvurderlig data om skapningens oppførsel som Mor, under Ashs nøye veiledning, klarte å overføre til en sentral server før skipet ble fordampet til en sky av glødende plasma.
Ødeleggelsen av Nostromo er ikke noe mer enn den planlagte steriliseringen av laboratoriet etter at eksperimentet er fullført. Historien om Nostromo er ikke tragedien til syv mennesker. Det er bare én side revet ut av Weyland Corporation endeløse laboratoriejournal. Og den største skrekken i filmen er ikke monsteret med syre i stedet for blod og en ekstra kjeve. Den største gruen er den kalde, pragmatiske, sjelløse kalkulasjonen til et selskap der menneskeliv og lidelse bare er forbruksmaterialer i testprogrammet for deres nye biologiske våpen. Eksperimentet er fullført. Dataene er mottatt.
