“Jeg lever i et samfunn – noe av meg er sett og oppbevart i byråkratenes arkiver. Jeg er et nummer på listen, registrert og kontrollert. Med personnummer og navn. Noe av meg er kodet inn i et datanettverk. Der ved skrankene, fremstår jeg som massemenneske.
I en bank eller på en kundeliste fremkalles den offentlige versjonen av meg selv. Kredittverdighet og lånemuligheter avspeiler min offentlige anstendighet. Jeg er holdt under oppsikt. Jeg er homo politicus. Gjennom rutinemessige skjemaer og rapporter til den offentlige sentraladministrasjonen samkjøres opplysninger om min person og mitt liv over datasystemet. Vi blotter oss selv for å oppnå de fordeler velferdsstaten tilbyr oss. Den sosialteknokratiske staten vokter oss fra fødselsøyeblikket til disseksjonsrapporten.
Med få unntak overgir vi oss selv til den kollektive omsorgshjerne. Vi blir lært opp til en type passivitet der vårt jeg blir modellert av ekspertisen. Spørsmålene om våre liv, våre drømmer, og det grunnleggende, hvorfor, forstummer og erstattes av de instanser som ser det som sin oppgave å forvalte vår skjebne. Vi lever under den konstante risikoen: At den offentlige versjonen av oss selv blir stående, uimotsagt.”
Vi kommer ikke til å dø på sykehjem, men i en jacuzzi finansiert av Nav, sa Jørgen Skavlan under et foredrag på Tyholmen hotell under Arendalsuka skriver Agderposten. Han sier at 90 prosent av dem som oppsøker han, er folk som bare kjenner veldig godt etter.
Er det rart jeg begynner å bli sliten? Vi leger er blitt sosionomer, psykologer og Nav-behandlere. Nordmenn er det mest terapisøkende folket i verden, sa Skavlan i foredraget «Refleksjoner fra et venteværelse».
Forventer Herr Skavlan seg sympati fordi han blir sliten, eller har vi her å gjøre med en bortskjemt sutrete lege ?
Skavlan liker ikke NAV sin finansiering av oss late nordmenn, men han sier ingenting om dette :
“Basistilskuddet per pasient fra kommunen til legen er regulert i avtalen mellom Helse ? og omsorgsdepartementet (HOD), Kommunenes sentralforbund (KS) og Regionalt helseforetak (RHF) på den ene siden og Den norske legeforening på den andre siden (Statsavtalen).
Oversikten viser antall pasienter på listene, og danner grunnlaget for utbetalingen av basistilskuddet til legene.
Personlig så må jeg si at leger som virker som om de anser sine pasienter som skyldig inntil det motsatte er bevist minner meg om autoritære myndigheter som tilhører inkvisisjonens mørke tid, og når slike leger også får støtte av staten på nesten en million kr i året samtidig som de rakker ned på de som mottar støtte fra NAV, da får jeg en vond smak i munnen. Å sparke noen som allerede ligger nede imponerer ikke, men det forteller veldig mye om den som sparker.
Takk til Evelyn Kjørstad for inspirasjon til denne bloggen
Denne tankefeilen er en sterkt spesialisert form for å argumentere ad hominem. Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
«Andersen har foreslått at vi skal dra ut å seile i helgen, men han vet ikke noe mer om båter enn armensk bandeleder.» (Kansje man ikke behøver å vite så mye om båter for å dra på seiltur, Andersen kan jo lære det. Men poenget her er at sammenligningen trekkes i den hensikt å gjøre ham til latter. Det kunne for så vidt finnes mange armenske bandeledere som var svært dyktige sjøfolk.)
Analogien kan være gyldig om vi betrakter sammenligningen isolert. Den blir mer effektiv, men ikke mindre feilaktig, hvis formålet er å komme med uutforsket tilleggsmateriale for å påvirke vurderingen.
«Om det er så at vitenskapen ikke kjenner helt sikre påstander, har en vitenskapsmann ikke mer sikker kunnskap enn en hottentott som løper rundt i bushen.» (Dette er for så vidt sant, men hensikten her er å bringe en motstander i forlegenhet, slik at tilhørerne skal bli mer innstilt på å godta mulighetene for sikker kunnskap.)
Denne tankefeilen er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Brukeren behøver ikke å si noe som er usant. Han eller hun kan stole på at tilhørernes assosiasjoner fører til den nedsettende virkningen. Nedsettende analogier er en tankefeil fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
«Jeg gratulerer min kollega med den nye jobben, men må tilføye at han ikke har mer erfaring på området enn en snørrunge på sin første skoledag.» (Det kan være sant, men hvem er det som er snørrete ?)
Politikere taler gjerne både nedsettende og i analogier, men det er forbausende få gode eksempler på nedsettende analogier i politikken. For at den virkelig skal treffe godt, må det være noe sant i sammenligningen, samtidig som den virker nedsettende i kraft av assosiasjoner. Under ellers like betingelser er det enklere å fornærme motstanderen med en sammenligning som er usann, enn å være flink til å bruke analogier som også har et snev av sannhet. Svært få har nådd så høyt som Daniel O`Connell i hans karakteristikk av Sir Robert Peel:
«Han har et smil som en sølvplate på en likkiste.»
(Ja , overfladisk sett skinner det, men vi kan ikke la være å tenke på det stive og kalde liket som ligger i kisten.)
Litteratur og teaterkritikernes giftfylte penner gir oss langt rikere kilder å øse av når det gjelder nedsettende analogier.
«Han beveget seg nervøst omkring på scenen som en jomfru som ventet på sin Sultan.»
(Og kreperte etter den første natten.)
Nedsettende analogier krever omtanke. Hvis man buser fram uten forberedelse vil man bare bruke utslitte sammenligninger som ikke lenger har evne til å vekke livaktige forestillinger. Om du beskriver din motstander som en «snerpete lærerinne» eller en «slesk nattklubb-eier», blir det ingen sving på sakene. Slike sammenligninger klarer hvem som helst å frembringe. En omhyggelig forberedt forberedt nedsettende sammenligning derimot kan gjøre enhver motstander til latter.
«Hun lignet en påfugl i alt, – unntatt i skjønnhet.» Oscar Wilde
Sammendrag:
Ad hominem – nedsettende analogier:
Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
Denne tankefeilen/hersketeknikken er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Nedsettende analogier er en tankefeil/hersketeknikk fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
“Beneath all this technicality is the feeling that it is indeed ‘obvious’ that the conscious mind cannot work like a computer, even though much of what is actually involved in mental activity might do so.
This is the kind of obviousness that a child can see ~ though that child may, in later life, become browbeaten into believing that the obvious problems are ‘non-problems’, to be argued into nonexistence by careful reasoning and clever chores of definition.
Children sometimes see things clearly that are indeed obscured in later life. We often forget the wonder that we felt as children when the cares of the activities of the ‘real world’ have begun to settle upon our shoulders.
Children are not afraid to pose basic questions that may embarrass us, as adults, to ask. What happens to each of our streams of consciousness after we die; where was it before each was born; might we become, or have been, someone else; why do we perceive at all; why are we here; why is there a universe here at all in which we can actually be?
These are puzzles that tend to come with the awakenings of awareness in any one of us and, no doubt, with the awakening of genuine self-awareness, within whichever creature or other entity it first came.
I remember, myself, being troubled by many such puzzles as a child. Perhaps my own consciousness might suddenly get exchanged with someone else’s. How would I ever know whether such a thing might not have happened to me earlier assuming that each person carries only the memories pertinent to that particular person? How could I explain such an ‘exchange’ experience to someone else? Does it really mean anything?
Perhaps I am simply living the same ten minutes’ experiences over and over again, each time with exactly the same perceptions. Perhaps only the present instant ‘exists’ for me. Perhaps the The’ of tomorrow, or of yesterday, is really a quite different person with an independent consciousness.
Perhaps I am actually living backwards in time, with my stream of consciousness heading into the past, so my memory really-tells me what is going to happen to me rather than what has happened to me so that unpleasant experience at school is really something that is in store for me and I shall, unfortunately, shortly actually encounter.
Does the distinction between that and the normally experienced timeprogression actually ‘mean’ something, so that the one is ‘wrong’ and the other ‘right’? For the answers to such questions to be resolvable in principle, a theory of consciousness would be needed. But how could one even begin to explain the substance of such problems to an entity that was notitself conscious;; ?”
Ingenting er tilfeldig , alt er tima og perfekt tilrettelagt i filmen Aliens fra 1986. Det er historien om oss som rase, uansett hudfarge og nasjonalitet, og vår kamp på død og liv er mellom oss og psykopatene, som representeres av den fremmede og djevelsk dødlige alien rasen med syre som blod, som kun kan stoppes med makt og kløkt. Her er kvinner og barn like tøffe som menn, ja kvinnen er kansje hakket tøffere.
Her får vi se hva det bor i hvert enkelt menneske når det presses opp i et hjørne, noe ingen kan vite før vi selv står opp i en lignende situasjon, først da vil vi se hva vi er lagd av. Er vi av dem som samarbeider med fienden for å slippe unna, er vi av typen som går å gjemmer oss, eller vi at typen som ser døden i hvitøyet og tar det som måtte komme som en ekte menn og kvinner og gjør vårt ytterste for å kjemp for at vi som art skal overleve og for å redde dem vi er glad i. Jeg har ingen tro på at kampen mellom mennesker og psykopater vil foregå på et sivilisert vis, ikke fordi jeg er pessimist, men fordi jeg er realist.
Ofte så spør folk om man kan forklare både det ene og det andre, om man kan gi beviser på det man mener er realiteter, og når man kommer med bevisene så er allikevel ikke det bra nok.
For at jeg skal godta noe som et troverdig bevis så må jeg gjøre en hel del jobb for å sjekke om de bevisene jeg har sett på stemmer, dvs egeninnsats, sjekke kilder og alt det andre man gjør for å finne ut om noe er pålitelig, men det er veldig mange som forlanger å få beviser som ikke er interessert i en slik egeninnsats, de vil ha det ferdig servert og fordøyd, de er late og sleipe, for de vil at andre skal gjøre jobben for dem, og endel som kommer til ferdig dekket bord er også så frekke at de aviser bevisene man har fremskaffet uten å se nærmere på dem.
Gidder man ikke å ta den jobben det er for å finne frem til sannheten, så har man pokker i meg bare godt av å leve på løgner, og det sjokket man vil få når det går opp for en at store deler av ens tilværelse ikke er noe annet enn en illusjon.
“Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom.”
Jeg synes det er så fint at de fleste norske tv og radio kanaler og aviser, viser så åpenlyst at de er lomma på dem som ikke vil at vi skal tenke selvstendig. Man behøver neimen i meg ikke være den som fant opp kruttet får å vite hva man skal se etter for å skjønne tegningen. Hver gang konspirasjons hersketeknikken brukes, så VET man at det er noe på gang som de med makt ikke er interessert i å diskutere eller utbrodere.
Neste gang noen sier at du kommer med en konspirasjonsteori eller sier at du er en konspirasjonsteoretiker, så be dem om å konkretisere hvorfor du er en konspirasjonsteoretiker og be dem om å konkretisere på hvilken måte det du sier er konspiratorisk, for mennesker som sier slikt de må man jo anta at har meget innsikt i slike teorier siden de tror at de mener at du snakker om en konspirasjonsteori, men nei slik er det OVERHODET ikke. De er totalt kunnskapløse, og de forstår ikke hva du snakker, fordi de er late, de gjør alt annet enn å gå i dybden for å finne ut hvordan verden virkelig er.
Min far er rimelig oppegående, men hver gang jeg nevner at 9/11 var en inside job, så sier han jeg kommer med en konspirasjonsteori. Ok sier jeg da, vær vennlig og konkretiser. Fortell meg alt du vet om 9/11, for jeg regner med du vet en del. Ja, hva er det du venter på, skal du ikke fortelle meg hvordan et hele henger sammen, hvordan du alene har klart å komme med en plausibel forklaring som ingen andre hittil har klart å komme med.
Jeg har satt meg godt inn i dette med 9/11 og jeg kan ikke med sikkerhet si hva som skjedde den dagen, men det jeg kan si er at det finnes en hel del ubesvarte spørsmål rundt det som skjedde, og at hver gang man stiller de spørsmålene til folk som kun tror på den offisielle versjonen, og som ikke er det minste i tvil om at den er korrekt så drar de fram konspirasjonskortet som om ordet alene skal være magisk og stemple alt det brukes mot som løgn. Interessante spørsmål rundt 9/11 – https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167872989310.1073742098.1563436195&type=3
Min far har selvfølgelig ingen forklaring på mine spørsmål rundt 9/11, fordi han kun har tilegnet seg kunnskap fra mainstream media, han blir med andre ord svar skyldig. Men allikevel bruker han den samme hersketeknikken mot meg gang på gang pga at han lider av korttidshukommelse, det kan jo ikke være en annen grunn, og hver gang så skjer det samme, han blir svar skyldig.
Så forstå det, at hvis folk kaller deg konspirasjonsteoretiker uten å konkretisere hvorfor du er det og uten at de har dyp kjennskap til det de mener er en konspirasjonsteori, så har du med bløffmakere å gjøre, og gudene skal vite at dem finnes det mange av.
Hvor er er det blitt av alle de folka som var samfunnsengasjerte på 70 tallet ? Har komforten tatt livet av engasjementet deres ? Ja for de kan jo ikke ha daua av alderdom alle og enhver av de ?
Folk, arbeidere, ja til og med elever ved ungdomskolen sammen med lærerne sine demonstrerte og satt seg i mot makta den gang. Det var jo et stort antall nordmenn og kvinner som marsjerte i gatene og sa nei til atomvåpen, nei til utbygging av Alta vassdragene og nei til Vietnam krigen, folk som ihvertfall jeg gjerne skulle ha sett at engasjerte seg igjen, men hvor er de ?
Hallo, hvor er dere ? Kansje de har gjemt seg, kansje de ikke vil bli funnet ?
Bøker som tar for seg befal i millitæret som våkner opp å forstår hva de holder på med og som tar ansvar for sine handlinger er mangelvare. Den avdøde norske forfatteren Finn Alnæs har fortalt en slik historie i sin geniale bok Festningen Faller 1971 som kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/917ac1f0784f9f81bd87b078aa2df516?index=4#0.
Alnæs er en av mine favoritt forfattere. Forteller stilen hans ligner på Bjørneboe sin, og som Bjørneboe så var også Alnæs engasjert i det som foregikk her hjemme og utenfor vårt lands grenser, og særlig i menneskenes skygge sider. Som Bjørneboe så hadde også Alnæs en fenomenal innsikt i den menneskelige psyke, selv om han ikke hadde så god selvinnsikt, noe man vil forstå hvis man leser biografien om han, Titan og Sisyfos av Truls Gjefsen som kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/2785a14b416ecb101c24771ea3ce44da?index=1#0
“Det jeg vil fram til, det som angår oss … er demokratiet. Hvor er det ? Hvor finnes den styreformen som garanterer seg selv: demokratiet ? Hvor er den innebygde mekanismen som forhindrer at det parlamentariske system blir et fåmannsvelde til glede for teknokratiet og kapitalen, og proletariets diktatur også over proletariet ? Hvor finnes den stat som har gjort alt som står i dens makt for å gi folket fri tilegnelse av den informasjonen som er den første betingelse for et demokratisk styre ?
Overalt sees vellykkede forsøk på meningsdirigering og dirigering av selve informasjonstilsiget. I generasjoner, i århundrer, i årtusener har man snakket om demokrati, men ennå har ikke verden sett det. Hvorfor ? Fordi ethvert system er selvrettferdig, og ikke gjør tilstrekkelig regning med misbruk av systemet selv. Og verden har sett at det overalt og til alle tider ikke gis grenser for menneskets snedige maktsyke. Alt er misbrukt, alt er vrengbilde av sin opprinnelige ide. Men selv et mangelfullt system kan fungere positivt hvis de rette folkene betjener seg av det.
Vi er ansvarlige! Medansvarlige. Vi (han snakker om militæret), ekspertene, som nedlatende har uttalt oss om folkestyret. Vi som hele tiden har visst at det kompliserte teknologiske samfunnet oppfordrer til autoritær praksis, fordi denne praksis er like effektiv som teknikken selv, effektiv som en maskin, mens det demokratiske innhold i regelen stritter av motsetninger og mange viljer som avspeiler mennesket, og ikke maskinen. Vi har ingenting gjort for å bryte denne onde sirkelen. Vi har bestyrket den. Med vår passivitet, eller med vår såkalte nøytrale ekspertise. Vi har bidratt til å øke avstanden mellom folk og regjering, slik at det i dag bare er et lite skritt igjen, nesten bare et formelt, før diktaturet er trådt åpenlyst fram overalt.
Det er vedtatt og opplest gjennom århundrer at vi (militæret) IKKE skal befatte oss med politikk, mens det er det vi i århundrer egentlig har gjort. Gjennom århundrer har vi gitt politikerne redskaper til gode og onde gjerninger. Vi har alltid vært den fundamentale betingelsen, men vi har handlet som om vi bedrev vår virksomhet i et isolert laboratorium, uten noen rekkevidde for verden ellers, – ja, som om vi skulle ha vært en stat i staten, der den store omgivende staten bare er til som arbeidsgiver og underlag. I denne falske verden har jeg levd (offiseren som snakker), og jeg har derfor aldri hatt bruk for åndsfriheten. Og jeg har aldri hatt den, for friheten kommer først til uttrykk når ens egne interesser eller overbevisning ikke faller sammen med makthavernes, men får uhindret lov til å uttrykke seg likevel.
Den militære intoleransen er så stor at den oppløser selve begrepet toleranse.
Og nå hevder jeg min rett til å opponere mot det som betinger militærvesenet, og jeg stiller andre og meg selv til ansvar for at vi av egennytte lot oss bruke, for at vi av egoisme og feighet ikke ville høre på de av våre landsmenn som klaget over sin mangel på frihet og mulighet til å bestemme over sine egne liv. Vi var så altfor tilbøyelige til å tolke dem som private fiaskoanliggender, eller som den gemene hops ulydighet og naturlige skjebne.
Jeg tolererer IKKE at vi tråkker med på de maktpolitiske svinestier! Maktbalansen og den materielle havesyken har nå gått oss slik i blodet at det ikke lenger er noen grenser for vår toleranse overfor egne og andres utskeielser. Uten å blunke følger vi parolen: Hensikten helliger middelet. Uten å blunke følger vi en sikkerhetspolitikk som får oss til å akseptere nasjonale og internasjonale forbrytelser.
Vårt lands moralske ansikt er vansiret, og den plastikirurgi De og Deres likesinnede vil bedrive, holder ikke. Dere er misfornøyde med at landets militærmakt behandles som en “skolegutt”, og mener at dere bedre kan ivareta både den politiske og militære ledelse på ubestemt tid. Dere vil manipulere med industri, rustningsindustri, jordbruk og store folkeforflytninger som om hele samfunnet var et eneste stort firma der produktet og varen er hovedsaken, der mennesket er til for samfunnsfirmaet og ikke omvendt.
De aner at ansvarsrekken må snus om når det gjelder individets egne handlinger; at den som bokstavelig talt begår ugjerningen er mest skyldig i nettopp den ugjerningen; at eksekusjonssoldatene er mer skyldig enn Dem (offiseren han snakker til); at De er mer skyldig enn overkommandoen som er mer skyldig enn politikerne som utløste ordrekjeden. – Men dette er jo det rene erkesludder! Skulle den menige soldat være den mest ansvarlige av oss ? Hvilken uhyrlighet! Hvilken urett mot den enkelte! – Det er absurd!– I forhold til hva er det absurd ? – I forhold til hva ? Herregud – – I forhold til det bestående system, eller mer korrekt: innen dette systems sammenheng. Men hvis man etablerte et system der det ble ansett som mer ansvarsfullt å utføre befaling enn å gi den, eller hvis man innser at det system som nå råder, er et kunstig produkt av menneskers maktbrynde …
– Av menneskets naturlige trang til å beskytte seg er soldatens broderskap oppstått. – Trangen blir fort til maktbrynde som skaper et system i strid med de naturlige relasjoner.
– Hva er det De snakker om ? Prøv nå å forstå hva det er jeg sier: Skal den menige soldat være mer ansvarlig enn hans general ? Og generalen mer ansvarlig enn den politiske ledelse som bestemte angrepsmålet, tid og åpningssted og ga befaling om angrepet ?
– Hvilken øverste universelle myndighet har i sin lovbok skrevet at generalen MÅ og SKAL adlyde politikeren ? Hvor står det universelt skrevet at soldaten MÅ og SKAL adlyde generalen ?
– Nei svar meg nå på spørsmålet: Er den menige soldat ansvarlig for krigens planlegging og igangsetting, eller er han ikke det ?
– Nei, det er selvfølgelig generalene og politikerne. Men soldaten er medansvarlig for de politiske tilstander som gjorde planlegging og igangsetting av krigen mulig, og derfor er han medansvarlig for krigen, som han jo for øvrig deltar i. Vi er alle medansvarlige. Dessuten har vi hovedansvaret for hver eneste handling vi utfører etter ordre. Dette er den naturlige orden som her krysser den kunstige, og den er den eneste som gir grunnlag for en virkelig opplevelse av ansvaret. For den er NÆR. Det kollektive ansvar kan være et skjold vi skjuler vår feighet bak, noe som kan pulverisere forandringsforsøk. Og det har skjedd regelmessig. For den er FJERN.
Hvis ikke de hadde gjort det, ville andre ha gjort det!
– Det der er et argument fra historiens maskineri. Det prøver å fastholde meg og løse opp min ansvarsfølelse for å gjøre nye destruktive handlinger mulig.”
US Marine Corps Major General Smedley Butler collected an award cabinet full of medals for his battlefield bravery. But perhaps his bravest act of all was to declare, after his retirement in the early 1930s, who was really winning (and losing) during the bloody clashes. It was business interests, he revealed, who commercially benefited from warfare. War Is a Racket is the title of the influential speech Butler delivered on a tour across the United States, as well the expanded version of the talk that was later published in 1935–and is now reprinted here.
This seminal piece of writing rings as true today as it did during Butler’s lifetime. In his introduction, Jesse Ventura reviews Butler’s original writings and relates them to our current political climate–explaining how right he was, and how wrong our current system is. With an insightful new foreword by Salon.com founder David Talbot, and a new afterword by activist Cindy Sheehan, this portable reference will appeal to anyone interested in the state of our country and the entire world.
Skyhorse Publishing, as well as our Arcade imprint, are proud to publish a broad range of books for readers interested in history–books about World War II, the Third Reich, Hitler and his henchmen, the JFK assassination, conspiracies, the American Civil War, the American Revolution, gladiators, Vikings, ancient Rome, medieval times, the old West, and much more. While not every title we publish becomes a New York Times bestseller or a national bestseller, we are committed to books on subjects that are sometimes overlooked and to authors whose work might not otherwise find a home.
I 1934 skrev Aksel Sandemose boken Dødens agenter rustningsindustriens internasjonale der han med stor innsikt tar opp forholdet mellom kapitalismen og rustningsindustrien (millitærindustrien).
Jeg kom over en førsteutgave av boken da Brevik bibliotek for mange år siden solgte ut alle sine bøker, og det er en utrolig interessant og innsiktsfull bok. Den var virkelig forut for sin tid og er minst like aktuell i dag som den gang den ble skrevet. Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/a837e485f39a1ceb0e2b5ce4b1555942?index=1#153 , den begynner på side 154 da det er fire bøker i en bok.
Og vil man gå enda mer i dybden når det gjelder dette temaet så kan man se denne videoen her som er mildt sagt fantastisk og som forteller hva vi kan gjøre for å få en bukt med med problemet der mektige og rike mennesker manipulerer fram kriger for å tjene penger https://www.youtube.com/watch?v=-nStSg75BNY
Dahr Jamail, author of Beyond the Green Zone, brings us inside the movement of military resistance to the occupations of Iraq and Afghanistan.
Since 2006, a majority in the United States have opposed the continued occupation of Iraq, and increasing skepticism surrounds the escalation in Afghanistan. But how do the soldiers who carry out the American occupations see their missions?
Fragmented reports of battalions refusing orders, of individual soldiers refusing redeployment and taking a public stand against the occupations have trickled into the mainstream reportage over the last five years. But how deep does the current of resistance run? What makes soldiers decide to go AWOL, file for conscientious objector status, and even serve sentences in military prison for their acts of refusal?
Dahr Jamail’s comprehensive study of the today’s military resisters sheds new light on the contours of dissent within the ranks of the world’s most powerful military.
Praise for Dahr Jamail and The Will to Resist
Dahr Jamail`s human portrait of the men and women who turned away from the project of empire should serve as a beacon. These returning veterans know the essence of war, which is death, and have been maimed by the trauma of industrial warfare. They have found, despite their pain, the moral courage to recover their conscience. The truth they tell demands that we find the courage to make our nation accountable for the crimes committed in our name. From the Foreword by Chris Hedges
Dahr Jamail is one of very few journalists who have displayed the courage physical, intellectual, and moral courage to tell the truth about the invasion of Iraq. In this outstanding book, he describes the often secret resistance within the U.S. military as soldiers reclaim their humanity and, with searing honesty, offer a glimpse of how America`s wars on the world might end. John Pilger, award-winning independent journalist and author of Freedom Next Time: Resisting the Empire
Based on his experiences as an investigative reporter in Iraq and in his frequent conversations with Iraq and Afghanistan veterans, Jamail vividly portrays issues of conscience for military personnel during wartime. As a woman veteran, I thank him for exposing sexual assault and rape in the military including the warning that of women seeking help from the Veteran`s Affairs, one in three has been sexually assaulted while in the military. Jamail`s work provides indispensible help in our understanding of the costs of war to our own military as well as to countries the United States occupies. Ann Wright, Retired U.S. Army Reserves Colonel and U.S. diplomat who resigned in opposition to the Iraq wa
Dahr Jamail is author of the book Beyond the Green Zone: Dispatches from an Unembedded Journalist in Occupied Iraq. Jamail?s work has been featured on National Public Radio, the Guardian, The Nation, and The Progressive. He has received many awards for his reportage, including the Martha Gellhorn Prize for Journalism. https://www.adlibris.com/no/bok/the-will-to-resist-9781608460953
Acclaimed “New York Times” journalist and author Chris Hedges offers a critical — and fascinating — lesson in the dangerous realities of our age: a stark look at the effects of war on combatants. Utterly lacking in rhetoric or dogma, this manual relies instead on bare fact, frank description, and a spare question-and-answer format. Hedges allows U.S. military documentation of the brutalizing physical and psychological consequences of combat to speak for itself.
Hedges poses dozens of questions that young soldiers might ask about combat, and then answers them by quoting from medical and psychological studies.
– What are my chances of being wounded or killed if we go to war?
– What does it feel like to get shot?
– What do artillery shells do to you?
– What is the most painful way to get wounded?
– Will I be afraid?
– What could happen to me in a nuclear attack?
– What does it feel like to kill someone?
– Can I withstand torture?
– What are the long-term consequences of combat stress?
– What will happen to my body after I die?
This profound and devastating portrayal of the horrors to which we subject our armed forces stands as a ringing indictment of the glorification of war and the concealment of its barbarity.
Bestselling author and Pulitzer Prize winning journalist Chris Hedges and journalist Laila Al-Arian spent several months interviewing Iraqi war veterans to expose the patterns of the occupation and how it affects Iraqi civilians. The testimonies of these soldiers and marines provide a disturbing window into the indiscriminate killing of unarmed and innocent Iraqis that is carried out daily by the occupation forces. Collateral Damage is organized around key military operations on the battlefield-convoys, checkpoints, detentions, raids, suppressive fire, and “hearts and minds.”
Hedges and Al-Arian uncover how the very conduct of the war and occupation have turned the American forces into agents of terror for most Iraqis. The military convoys that speed through the centers of towns, often driving on the wrong side of the street or on sidewalks, have become trains of death. Soldiers fire upon Iraqi vehicles with impunity at checkpoints; pregnant women being rushed to the hospital have been killed at roadblocks when their husbands failed to slow down, and children have watched in horror as their parents have been killed. Hedges and Al-Arian show how this widespread pattern of civilian killing has fueled the insurgency in Iraq, giving rise to instability, sectarian violence, and total chaos.”
As a veteran war correspondent, Chris Hedges has survived ambushes in Central America, imprisonment in Sudan, and a beating by Saudi military police. He has seen children murdered for sport in Gaza and petty thugs elevated into war heroes in the Balkans. Hedges, who is also a former divinity student, has seen war at its worst and knows too well that to those who pass through it, war can be exhilarating and even addictive:
It gives us purpose, meaning, a reason for living.”Drawing on his own experience and on the literature of combat from Homer to Michael Herr, Hedges shows how war seduces not just those on the front lines but entire societies,corrupting politics, destroying culture, and perverting basic human desires. Mixing hard-nosed realism with profound moral and philosophical insight, War Is a Force that Gives Us Meaning is a work of terrible power and redemptive clarity whose truths have never been more necessary.
I gamle dager så tenkte kirken for oss ved hjelp av ferdig lagde konklusjoner. I dag er det massemedia som har overtatt kirkens rolle, det er dagens største religion og den firkantede boksen som pryder alle oppholdsrom er apparatet religionen forkynnes gjennom.
Som kirken i sin tid fortalte hva vi skulle tenke, tro og mene, har nå tv apparatet overtatt rollen som allmektig forkynner av “sannheten”. I gamle dager måtte folket oppsøke Guds hus, i dag så har “presten” og “kirken” flyttet inn i alles hjem slik at ingen unngår forkynnelsen av det glade budskap.
