De fleste av oss har en jobb som vi går på hver dag, og de fleste jobber fordi de må tjene til livets opphold ikke fordi de synes det er lystbetont. De fleste som jobber gleder seg ikke til neste arbeidsdag, med unntak av noen få heldige.
Vi bruker ca en tredjedel av livet vårt på en eller annen arbeidsplass, da har vi ca åtte timer til rådighet når arbeidsdagen er over, før vi skal legge oss og begynne på på den samme rutinemesige runddansen igjen. Hva bruker vi så disse åtte timene til.
Mange av oss har andre plikter når vi kommer hjem, slik at den tiden vi i utgangspunktet hadde til rådighet (åtte timer) til valgfrie sysler skrumper betraktlig inn. Mat må kjøpes inn, ungene trenger hjelp med lekser, middag skal lages, endel huslige sysler må gjøres, barna skal kjøres til diverse fritids aktiviteter, møter på skole eller i barnhager etc, etc.
Når så alt er klappet og klart for litt egen tid, ungene har lagt seg, nistepakkene deres ligger ferdig smurt i kjøleskapet og klærne de skal ha på seg til neste skoledag er lagt frem, eller hva nå enn det er vi har gjort oss ferdig med eller forberedt til neste dag før vi kan ta en pust i bakken, hva gjør de fleste av oss da ?
Vi setter oss foran tvn, og bruker den lille tiden vi har igjen av dagen med å se på fjernsynsprogrammer (hvorfor heter det program mon tro?) http://www.youtube.com/watch?v=P1RTbgzjb0k ) som hverken utvider intellektet, eller får oss til å tenke selvstendig eller gir oss muligheten til å se verden slik den egentlig er. Og hvorfor er det så spennende å følge med på andres liv når man har sitt eget, for det er jo det man for det meste gjør når man glor på tv, enten det er fiktive liv eller virkelige liv programmene tar for seg.
Reklame er formidling av verdiløse verdier. Det ytre er det viktigste, å ha det rette produktmerke, det være seg om det er kles eller bilmerke, og det skal liksom høyne kvaliteten på ditt liv. Spør deg selv, siden du har klart deg uten det eller de produktene det reklameres for frem til nå uten å lide noe kvaler av det, hvorfor skulle du da plutselig nå ha et behov for noen av disse produktene ? Fordi andre du kjenner også har gått til anskaffelse av dem ? Har du ikke din egen vilje til å finne ut hva du vil, må du ha hjelp for å ta avgjørelser ? Hva gjorde man i gamle dager før reklamen var særlig utbredt, man kjøpte det man hadde behov for og ikke det man fikk lyst på eller det ANDRE mente man burde kjøpe.
Mange tror at vi blir lykkelige hvis vi har en masse ting, at lykke kan kjøpes, men slik er det ikke. Den lykkefølesen man får etter å ha skaffet seg noe man har hatt lyst på varer ikke lenge før suget etter noe annet og nytt inntrer, akkurat som en narkoman kontinuerlig må ha et nytt skudd for å føle seg bra. Vi er med andre ord, ihvertfall veldig mange av oss, blitt matrealisme junkies. Det triste er at vi ikke forstår det selv.
De fleste alkoholikere og narkomane erkjenner heller ikke at de er alkoholikere eller narkomane, og vi erkjenner ikke at vi er matrealisme junkies. Forskjellen mellom virkelig narkomane, alkoholikere og matrealisme junkies er at matrealisme junkisene blir ikke sett ned på, og ikke nok med det, matrealisme junkisene blir oppfordret til å øke sitt konsum med myndighetenes og handlestandens velsignelse.
Shopper du til kreditt kortet blir rødglødende, så gnir banken seg i hendene, men de tilbyr ingen avrusning slik som narkiser og alkiser får. Hvor mange av de tingene du eier, har du brukt for ? Og hvis det er noen av dem du ikke bruker, hvorfor kjøpte du den eller de tingene, det være seg klær, smykker, verktøy, møbler etc ? Hva er det utslagsgivende når du kjøper noe ? Er det et reelt behov, er det påvirkning fra reklame, påvirkning fra venner ?
Når man tenker på den fritiden vi har, og hvor mye av den vi bruker på tilegne oss ting vi overhodet ikke har bruk for, og at vi fyller hodene våres med verdiløst søppel som får oss til å anskaffe oss enda mer søppel, burde man ikke da stoppe opp å tenke seg om, lete etter virkelige verdier som betyr noe?
Jeg tror de fleste av oss vil det, men matrealismen blender oss, den setter opp en mur som stenger for de virkelige verdiene. Hvor mange av oss er villige til å rive den muren ned ? Se for deg at du har en time igjen å leve, du vet at du skal dø og du ser tilbake på livet ditt i revy. Hvor mye av det du gjorde gjennom ditt liv betydde VIRKELIG noe ? For de fleste av oss, så tror jeg at det vil bli svært lite å se tilbake på med stolthet og annerkjennelse.
Hvis man holder på med noe man ikke vil at andre skal vite at man holder på med, hva burde man da gjøre for å holde dette noe skjult ? Man kan skape distraksjoner slik at disse blir mer intressante og engasjerende å beskjeftige seg med enn det som man egentlig burde engasjere seg i. Hvis de som har noe å skjule også har et enormt apparat som kan skape illusjoner som skjuler det de vil at skal skjules, så blir det nesten umulig å oppdage hva dette noe er.
Distraksjonene som brukes som tåkedekke er ofte motsetninger basert på rasisme. Noen eller noe er bedre enn en annen, en gruppe, et lag, en person, en nasjon, en etnisitet, en religion, en idrett, vitenskap mot tro osv osv. Man kan lage motsetninger av omtrent hva man vil, det er kun kreativiteten som setter grenser.
I realiteten så er vi alle sammen likeverdige, om vi er født og oppvokst i Afrika, Norge eller i Kina. Det som gjør oss forskjellige er vår oppdragelse som former vår evne til å tenke og og konkludere. Menneskets natur er at vi er programmerbare, og oppdragelsen er et program.
Hvis man er programmert til og tenke i svart/hvitt baner, hvis man ser på alle hendelser ut ifra at de kun har to sider og ikke fler, så vil man komme til enkle løsninger, da vil det alltid være de gode mot de onde, riktig eller galt, ingen gråsoner, og de gode vil alltid være på den siden man selv står på. Du vil ikke kunne klare å reflektere og forstå at du gjør noe galt når du gjør det, fordi du er oppdratt til å tro at det du og din gruppe, nasjon, etnisitet, religion, og deres handlinger alltid er de som er de korrekte.
Et menneske som reflekterer i mer enn to dimensjoner, vil kunne klare å oppdage når han eller hun gjør noe galt, dvs at slike mennesker vil kunne klare å utvikle seg til å forstå seg selv og sine omgivelser og også ha potensiale til å endre seg selv og sine omgivelser. De vil kunne forstå at det de antar at er sant noen ganger må forkastes, pga av nye viten og kunnskap de tilegner seg, eller også at den sannheten de antok at var korrekt forsterkes og får et enda sterkere fundament å stå på enn tidligere.
Slike mennesker vil ikke slå seg til ro med forklaringer uten at de selv har undersøkt dem nærmere. Mennesker med to dimensjonal tankegang er så fastlåste i sin oppdragelse, tankegang og tro, at ingenting kan rikke ved deres overbevisning(er), derfor vil de heller ikke granske dem, deres blinde tro og overbevisning(er) er deres livsgrunnlag, og hvis det taes vekk fra dem, så vil sannsynligvis tomheten fylle dem og også kansje ødelegge dem.
Disse overbevisningene er i realiteten ikke noe annet enn distraksjoner som er skapt for at vi ikke skal få øye på de som er våre virkelig fiender, nemlig skaperne av illusjonene som gjør alt de kan for at vi skal holde på dem, de falske og skapte motsetningene slik at de kan jobbe med sitt uforstyrret. Poenget med disse motsetningene er å få oss til å hate hverandre, å få oss til å tro at kristne og muslimer er forskjellige at hvite er forskjellige fra mørkhudede, at min bil er bedre enn din etc etc.
Det eneste stedet det faktisk er slik er i våre tanker, og de blir dessverre til realiteter fordi vår overbevisning gjør dem til “sannheter” som settes ut i livet, abstraksjoner som går over til å bli noe konkret.
Alle disse overbevisningene som skaper motsetninger er blitt skapt av de som kun er ute etter en ting, nemlig å plyndre deg og meg og alle resurser som finnes på denne planeten. Disse motsetningene har flyttet vårt fokus til det absurde og vekk fra deres plyndring, de får med andre ord lov til å jobbe uforstyrret fordi de har klart å styre vårt fokus i deres ønskede retning. De er våre fiender, skaperne av illusjonene, de og ingen andre.
Den amerikanske krigsveteranen Mike Prysner sier i sin fantastiske tale Amazing speech by war veteran http://www.youtube.com/watch?v=akm3nYN8aG8 ” Vi har mer til felles med de vi blir sendt til å krige mot enn med dem som sender oss i krig. Våre fiender befinner seg ikke i fremmede land, de befinner seg her hjemme, de befinner seg blant dem som tjener penger på å sette i gang kriger, de er ikke ukjente for oss, vi vet veldig godt hvem de er”
Den eneste måten å forandre verden på er gjennom å lukke opp øynene, våkne opp og se på verden i fra flere vinkler, selv om det man får øye på er noe helt annet enn det man håpet på å få se.
“Tilpassningen er veien til lykken. Og de som ikke skjønner dette, dem må man hjelpe til å forstå det. Det er til deres eget beste. Vi er på vei til helt å miste evnen til å tenke oss inn i andres meninger, vi ser på dem som sykdom, som forbrytelser, disse avvikende meninger.
Vi lever i en tid av meningsdiskriminering. Vi er endelig kommet til FORMYNDERMENNESKETS TIDSALDER. Spør man fascisten om hva som er det viktigste i hans system; så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Spør man sosialisten om hva som er det viktigste, så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Det finnes i det hele tatt intet annet svar
Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!
Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret. Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytingsfrihet.
I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskulig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.
Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.
Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”
“Ingen liker å bli lurt er en kampanje mot klarsynte, alternativmedisinere, krystallhealere og andre som utnytter folks tvil, sorg og håp med grunnløse påstander.
Det er mange der ute som prøver å fortelle deg hvordan ting egentlig henger sammen og hvordan du egentlig bør leve livet ditt. Felles for mange av disse er at de ikke kan dokumentere det de påstår. Evnen til å tenke kritisk og å stille spørsmål er det beste middelet mot å bli lurt.
Initiativtaker er Human-Etisk Forbund.
Human-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon med 78 000 medlemmer og ca 120 lokallag. Humanismens utgangspunkt er menneskets ukrenkelighet. Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg. Når samfunnet beveger seg i en retning der flere blir lurt eller utnyttet, må vi si ifra.
Vi mener det er hvert enkelt menneske sitt ansvar for å stå opp mot tankeløsheten, og for å stå opp for dem rundt seg. Hvert enkelt menneske har et ansvar for sine egne handlinger, samtidig er det et stort ansvar å skulle tenke selv. Det ansvaret må vi ta. For oss selv, og for hverandre.”
Det er mange der ute som prøver å fortelle deg hvordan ting egentlig henger sammen og hvordan du egentlig bør leve livet ditt. Felles for mange av disse er at de ikke kan dokumentere det de påstår. Evnen til å tenke kritisk og å stille spørsmål er det beste middelet mot å bli lurt.”
Evnen til å tenke kritisk er uten tvil bra, men når den evnen transformeres til autoritært formynderi, der latterliggjøring og hersketeknikker brukes som verktøy for å overbevise oss eller skremme oss til å godta omvenderens sannheter, da har man ikke lenger med kritisk tenking å gjøre, men fanatisme. Fanatikere forstår ikke selv at de er fanatikere, fordi de er overbevist om at den virkeligheten de oppfatter som sann, det er den eneste ene, alt annet er vranglære. Siden fanatikere ikke har selvinnsikt som gjør dem i stand til å forstå hva de holder på med, så vil de overfor ikke fanatikere avsløre seg forholdsvis raskt.
I diskusjonsforum på nettet operer de slik: Det er som regel en anfører som har en hoveduttalelse, som disiplene omskriver et visst antall ganger slik at det skal være et skinn av nye uttalelser og meninger. De laveste nede på rangstigen, får lov til å komme med åpenlys sjikane slik at de på toppen ikke skal behøve å være ansvarlig for slik retorikk, men de irettesetter heller ikke slik sjikane, da de selv driver med det, bare på en mer subtil måte.
Hvis man motsier dem, så er man dum, konspirasjonteoretiker,vaksinemotsander, høyreektremist, eller man kan bare putte alt i en sekk og bruke samlebegrepet alternativ. Dette er en bevisst strategi for å nedgradere troverdigheten til den/de som opponerer mot de såkalte skeptikerne. Man kan bli skeptisk mot de såkalte skeptikerne av mindre.
Skulle disse såkalte skeptikerne, som heldigvis ikke har noe annet enn tastatueret som våpen, bli konfrontert med noe de ikke kan tilbakevise, så skifter de strategi og tar på seg offerrollen, for å vekke medynk.
“Vi mener det er hvert enkelt menneske sitt ansvar for å stå opp mot tankeløsheten, og for å stå opp for dem rundt seg. Hvert enkelt menneske har et ansvar for sine egne handlinger, samtidig er det et stort ansvar å skulle tenke selv. Det ansvaret må vi ta. For oss selv, og for hverandre.”
Dette er jo formulert på en slik måte at man skulle tro at man blir oppfordret til å ta ansvar for egen tenking, men ser man på hva HEF sier og hva de faktisk gjør burde det stått: Alle som tenker utenfor HEF sine rammer tenker ikke riktig, derfor så må alle som ikke tenker slik få hjelp av HEF. Når man blir påtvunget meninger, så har man ikke med noe humant eller frivillig å gjøre, da er det autoritært.
“Human-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon med 78 000 medlemmer og ca 120 lokallag. Humanismens utgangspunkt er menneskets ukrenkelighet. Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg. Når samfunnet beveger seg i en retning der flere blir lurt eller utnyttet, må vi si ifra.”
Hvor mange har dødd som direkte årsak av medikamenter produsert av legemiddelindustrien og hvor mange har mistet livet som årsak av alternativ behandling ? Hvorfor kan ikke disse to leve ved siden av hverandre og utfylle hverandre ? ” Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg.” Ja vel, hva med mennesker som mener noe annet enn det som de som mener de er ekte humanetikere gjør da ?
Mener Humanetisk forbund at man ikke kan ta riktige valg på egenhånd ? At det er nødvendig med hjelp fra dem for å komme på rett spor ? Siden Humanetisk forbund er så opptatt av samfunnet skal bevege seg i riktig retning, burde de ikke da først og fremst finne ut hva som er årsaken til at samfunnet beveger seg i feil rettning. Hva med å sette søkelyset på psykopati ? ( her er alt du trenger for å gå i dybden på psykopatitemaet https://www.facebook.com/photo.php?fbid=4176944832923&set=a.3042390309769.155835.1563436195&type=1&theater ) Hvis psykopater har politisk, finansiell kontroll og kontroll over media, så er det vel kansje ikke så rart i at verden har sporet av, men hei det er klart det at det finnes jo ikke noe verre en alternativ behandling .
At mennesker knapt har noe å spise flere steder i verden, at folk dauer som fluer i kriger, at økonomien går ad dundas i flere og flere land, at flere og flere mister jobbene sin pga at maskiner overtar, eller at de rikere blir rikere og de fattigere blir fattigere, eller at korrupsjon og kameraderi bare øker og øker og at politkerne er mer interessert i å mele sin egen kake enn å tjene folket for å nevne noen betente temaer, det er ikke noe Human etisk forbund mener det er viktig å sette fokus på, men alternativ behandling og ytringer som ledelsen i Human etisk forbund ikke liker, det er det verdt å bruke tid og penger på. Hvor humant er det og hva har det resultert i? De som sitter i ledelsen av Human etisk forbund virker hverken empatiske, ydmyke eller opptatte av å forandre verden til et bedre sted, derimot,så skal man ikke være veldig god menneskekjenner for å oppdage høy på pæra mentalitet, egoisme, jeg vet best holdning, og null respekt for andre som ikke har samme livssyn som dem.
“Formyndermennesket er en menneskeart som uten hensyn til variasjon i forhold til rase, farve, religion eller livsanskuelse ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse. Som det fremgår av betegnelsen, ser formyndermennesket sin høyeste lykke, og dessuten sin aller største dyd, sin moralske overlegenhet i dette: å formynde andre. Formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, for å hjelpe oss. Formyndermennesket har selv den eneste rette, sanne tro og innsikt: de som mener noe annet er anarkister, nihilister, eller rett og slett uvitende, tåpelige og umoralske barn, som formyndermennesket må formynde.
Formyndermennesket drives aldri av maktsyke eller andre slette motiver, når de vil ha makt over oss. Formyndermennesket har bare gode motiver. Det er vi som har slette motiver. Formyndermennesket vet det rette. Alt hva vi vet, er galt. Derfor er det en plikt for formyndermennesket å formynde oss, ellers ville vi i vår formørkelse, umoral og uvitenhet daglig skade oss selv. Formyndermennesket frelser oss hver time på dagen. Og fordi formyndermennesket alltid har rett, alltid vet alle ting bedre enn oss som er små, tåpelige og umoralske, er formyndermennesket forpliktet til å prøve å skaffe seg makten over oss.” Jens Bjørneboe http://olehartattordet.blogg.no/1447446655_om_formyndermennesket.html
Ville samfunnet tatt et steg tilbake hvis HEF opphørte å eksisterer ? De som jobber der og tjener penger, ville nok synes det, og muligens deres indoktrinerte disipler, men vi, oss andre som faktisk klarer å tenke for egen maskin, og som ikke har behov for å få tredd meninger over hodene våres, ville vi savnet det ? Neppe.
Ta en tur inn på gruppen Ingen liker å bli lurt, så kan du selv bedømme om det jeg skriver over her stemmer.
https://www.facebook.com/ingenlikerablilurt?fref=ts og mens du er der inne, så kan du jo se hva de sier når jeg spør om de kan dokumentere at Ingen liker å bli lurt sin opprettelse har økt kritisk tenkning hos dem de mener ikke kan tenke kritisk og hvordan de evt har utført slike undersøkesler https://www.facebook.com/ingenlikerablilurt/posts/752066891499790 Slik statistikk og undersøkelser er tydeligvis irrelvant for Ingen liker å bli lurt establisamentet, for det finnes ingen statistikk eller målinger på hva slags holdningsendringer ILÅBL har fått til, men deres kranglelyst og drittslenging overfor dem som ikke har samme virkelighetsoppfattelse som dem, den dokumentasjonen kan man få ved å lese hva de skriver der inne. God fornøyelse.
Tiden er inne for å gjøre opp regnskap: Har antiterrortiltakene iverksatt i etterkant av 11. september vært balanserte i forhold til til det trusselbildet vi har stått overfor ? Er sikkerhets gevinsten proporsjonal med de demokratiske og økonomiske omkostningene vi har betalt ?
Hvilke sikkerhetsprosedyrer som skal gjelde norske flyplasser, defineres ikke av norske myndigheter, men av EU. Dette peker på noe vesentlig, for sikkerhetstiltakene som har vært satt i gang innenfor internasjonal luftfart, inngår i et mønster som gjelder for store deler av antiterrorarbeidet satt i gang 11. september: Sikkerhetstiltakene sprer seg. De starter gjerne i USA, adopteres av EU og kommer så videre til Norge gjennom EØS-samarbeid eller andre avtaler Norge har inngått med EU.
Ove Skåra i Datatilsynet har kalt det “hvitvasking av besluttninger” – det rettferdiggjøres fordi det gjøres av andre. Og selv om mange av tiltakene ikke skaper jubelstemning på Løvebakken, anses de politiske omkostningene ved å opponere mot dem for å være for store. Konsekvensen er at det norske antiterrorarbeidet i høy grad dikteres fra Brussel, som i sin tur henter inspirasjon fra USA.
I august 2008 ble det igangsatt en prøveordning for automatisk ansiktgjenkjenning av flypassasjerer på flyplassen i Manchester og på Stansted i London. Hvis forsøket er velykket, er planen at utstyret skal være standard ved de fleste flyplasser i Storbritannia i 2010. I USA har man utstedt biometriske pass med elektronisk lagret ansiktsfoto siden 2006. Dette er en del av en langsiktig plan om å benytte digital ansikts gjenkjenning på grenseoverganger og flyplasser. For statsborgere som kommer fra land med visum fri innreise til USA, som for eksempel Norge, må pass utstedt etter den 26. oktober 2006 være utstyrt med elektronisk lagret ansiktsfoto.
EU følger nok en gang i USAs fotspor: Innen juni 2009 skal alle pass og ID-kort i EU-området utstyres med elektronisk lagret foto og fingeravtrykk. Norge og Island plikter å følge kravet gjennom Schengen-samarbeidet og på bakgrunn av de nye kravene fra USA og EU innførte Norge biometriske pass i oktober 2005, som et av de første landene i verden. Behandlingen i justisdepartementet var rekordrask. Fra høringsnotatet til stortingsvedtak tok det fire måneder. De biometriske dataene lagres i en innstøpt lagringsenhet, en såkalt RFID-brikke, som kan leses av på avstand. Denne inneholder høyoppløslig bilde, navn, personnummer og utløpsdato. Innen 2009 er det planlagt at brikken også skal inneholde fingeravtrykk, i tråd med EUs krav.
Ønske om å benytte biometri for identifikasjon dreier seg om å styrke kontrollen over hvem som befinner seg hvor. Så langt har registrering av biometrisk informasjon primært begrenset seg til fingeravtrykk og elektronisk lagrede ansiktsfoto. Men nye identitetsmarkører er underveis. På Schipol flyplass i Amsterdam har man installert irisskannere. Det amerikanske militærets forsknings og utviklingsenhet, DARPA, er i ferd med å utvikle et system for gjenkjenning av ganglag. Dette brukes blant annet til å sortere ut dem som har adgang til regjeringsbygg, på opptil 150 meters avstand. Andre systemer som ligger i støpeskjeen, er gjenkjenning via håndtrykk, ansiksuttrykk, øreform, DNA-analyse og kroppslukt https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10200700124216508.1073741993.1563436195&type=3
Både EU og USA er altså godt i gang med å innføre krav om biometrisk informasjon i identifiseringspapirene til egne borgere og personer som reiser inn i eller ut av eget område. Men hva har det med terror bekjempelseå gjøre ?
Et av argumentene for å benytte biometriske autentisering er at identitetspapirer blir vanskeligere å forfalske. Særlig gjelder dette hvis man benytter flere biometriske kilder. Men dette er også en av de viktigste innvendingene mot å lagre biometrisk informasjon på pass og identitetskort. Informasjonen vil nødvendigvis måtte lagres digitalt i en mikrochip som ligger gjemt i identitetspapiret, og det er ikke bare myndighetene som vil ha mulighet til å hente ut informasjon fra microchipen. Atle Årnes i Datatilsynet demonstrerte dette for teknisk ukeblad ved å bruke en RFID-leser – en såkalt “scimmer” – som han hadde kjøpt på nettet for et par hundrelapper. I løpet av noen få sekunder var passet de testet RFID-leseren på, skannet, med høyoppløselig bildet, navn, personnummer, passnummer, nasjonalitet og kjønn. Teknologirådet har advart mot at den biometriske informasjonen som ligger i passene, kan misbrukes og i verste fall benyttes til identitetstyveri. I motsetning til PIN-koder og passord, som kan endres hvis noen får tak i dem, er biometriske kjennetegn permanente.
Den folkelige skepsisen til biometrisk identifisering synes imidlertid å være liten. SAS har innført et system der passasjerene kan avgi fingeravtrykk ved innsjekking. Systemet er frivillig, men tall fra Svergie viser at 98 prosent av de reisende benytter seg av tilbudet. En undersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Teknologirådet fra juni 2007 viser samme tendens. Bare syv prosent av de spurte mente at det aldri var greit å bruke fingeravtrykk som identifikasjonsmiddel.
I 2007 vedtok Stortinget å utvide DNA-registeret, som opprinnelig ble opprettet i 1998, til å kunne omfatte alle som er dømt for en forbrytelse som etter loven kan gi fengselsstraff. Den politiske motstanden mot utvidelsen var laber. Regjeringens hovedbegrunnelse var at dette ville styrke politiets etterforskningsarbeid, blant annet i forbindelse med vinningsforbrytelser. Før utvidelsen var rundt 10000 personer registrert. Nylig besluttet norske myndigheter at alle som dømmes til mer enn 60 dagers fengsel, skal tvinges til å avgi DNA til politiet. Dette innebærer en firedobling av antall registrerte.
Faren ved å opprette DNA-registre er at de vokser. I Storbritannia, der DNA-registre ble etablert i 1995, omfatter databasen i dag (2009) fire millioner mennesker. Dette er syv prosent av den britiske befolkningen – samtlige som har vært arrestert, også de som ikke siktes for lovbrudd. Og antallet øker stadig: Når man først er oppført, blir man stående der til man dør.
Ifølge en undersøkelse utført av BBC september 2007 støtter to tredjedeler av britene at alles DNA lagres. Tall fra Norge viser samme tendens: En undersøkelse Norstat gjennomførte på vegne av Teknologirådet i 2007, viser at 68 prosent støtter oppbevaring av innbyggernes biometriske data i en sentraldatabase for bruk til kriminalbekjempelse. Oppretting av registre som inneholder biometrisk informasjon, innebærer å flytte en grense. Vi havner i “slippery slop”- problemet: Når man først har åpnet opp for et register, er det fare for at det blir vanskelig både å stoppe å snu. Ettersom flere og flere innlemmes i registeret, vil aksepten for å innlemme alle ut fra rettferdighetshensyn øke. Ville to tredjedeler av britene godtatt et register som omfatter alle briter, i 1995 ? Neppe. Skrittet ville være for stort. Men når syv prosent allerede er oppført, blir skrittet mindre. Men hva er egentlig problemet med slike databaser ? En fare er at man skal benytte disse dataene til profilering, etter samme mønster som flypassasjerdata i PNR-analyser (Passasjerlisteanalyser) http://hasbrouck.org/articles/PNR.html .
Fra 1890-årene ble det forsket på hvorvidt ulike mønstre i fingeravtrykk tilsa økt sannsynlighet for forbryterskhet. På 1970 tallet tok vesttyske myndigheter ut hjernene fra døde Baader -Meinhof-medlemmer for å se om de kunne finne genetiske årsaker til at de hadde blitt terrorister. Er et liknende scenario utenkelig i dag ? Hva hvis vi finner ut at personer med spesifikt genmatriale er overrepresentert i voldsstatistikken ? Eller, for den saks skyld, er overrepresentert blant terrorister ? Skal man ta forholdsregler mot dem som har denne genkombinasjonen, men ikke har begått noen voldshandling (ennå), og være føre var ? Det lyder som science fiction med paralleller til den fremtidsdystopiske filmen Minority Report, der tre synske personer, kalt precogner, kan se forbrytelser som ennå ikke er begått, slik at politiet kan arrestere gjerningsmannen/kvinnen før forbrytelsen finner sted. Men er det utenkelig ? Den underliggende tanken er alt innbakt i PNR-analysene, hvor ideen nettop er at man skal kunne “komme terroristen i forkjøpet” ved å samle store mengder biografisk informasjon og utregne en”risikoscore” for hver enkelt reisende. Er det prinsipielt sett verre å gjøre samme analyse med utgangspunkt i biometrisk data ?
Det er ingen tvil om at fokuset på flysikkerhet har gjennomgått radikale endringer som følge av 11. september. Begrunnelsen er at det er nødvendig for å bekjempe terrorisme. Men hvorfor skal det stoppe her ? Hva om terroristene ikke tar seg bryet med å smugle bomben inn på flyet ? Hva om de detonerer den inne på flyplassen, for eksempel midt i sikkerhetskøen, der folk allerede står som sild i tønne ? Skal vi etablere nye sikkerhetssperrer for å komme inn på flyplassen ? Og hvorfor skal Sikkerhetssystemene begrenses til flytrafikk ?
Hvorfor ikke benytte samme prosedyrer for andre reiseformer ? Hvis man ønsker å detonere en bombe der det finnes et stort antall reisende, men ikke vil løpe risikoen ved å ta med seg en bombe gjennom sikkerhetskontrollen, finnes det nok av potensielle mål: buss, tog, t-bane, ferger. Skal vi installere metalldetektorer på t-banen? Skal vi nedlegge forbud mot bager og kreve at man skal ha gjennomsiktig plastposer for å kunne ta bussen ? Skal vi kartlegge alle togpassasjerenes PNR-data for å kontrollere om det er noen som utgjør en sikkerhetsrisiko ? Det lyder absurd. Det er absurd. Men hvorfor er da ikke sikkerhetsprosedyrene på flyplasser å betrakte som like absurde ?
Sant nok: å fly er ikke det samme som å ta t-banen. Vi gjør det en sjelden gang – når vi drar på ferie eller har en utenlandsreise med jobben. Og fordi vi gjør det en sjelden gang, forholder vi oss til det som noe aparte, som et brudd mot hverdagen. Kansje er det derfor vi utholder det ? Kansje er det derfor vi ikke reagerer som flykapteinen på Brønnøysund gjorde, og nekter å ta av oss skoene ? Kansje er det derfor vi godtar å sende våre persondata til amerikanske myndigheter og går med på at biometrisk informasjon om oss blir lagret i store databaser ? Vår aksept flytter grenser.
I dagens politiske virkelighet er terrorbekjempelse synonymt med utvidede fullmakter og unntakstilstand. Det gir styremaktene rom til å handle på siden av politiske rammeverk og demokratiske prinsipper som ellers ville lagt begrensninger på maktbruken. Det finnes ingen avklart enighet om hva terrorisme er, eller hvordan det skal defineres. FN har gjort mange forsøk på å enes om en definisjon, for slik å kunne etablere et helhetlig internasjonalt lovverk mot terrorisme, men så langt har det strandet i en abstrakt formulering der terrorisme forstås som en fredstids motstykke til krigsforbrytelser.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Den første utgaven av av det klassiske oppslagsverket International Encyclopedia of the social siences fra 1933 inneholdt to essayer om terrorisme. Forfatterne konkluderte med at i fremtiden ville terrorisme kun være av historisk interesse, ettersom moderne teknologi ville gjøre samfunnet usårbart mot angrep fra individer og små grupper.
Rundt 75 år etter er vår umiddelbare reaksjon at de bommet grovt i sine spådommer. Terroraksjonene i New York, Madrid og London har vist at vi slett ikke er er blitt usårbare mot angrep fra individer og små grupper, på tross av vår “moderne teknologi”. Men konklusjonen kan også tolkes som noe annet enn en spådom som slo feil. Fremtiden er et vidtfavnende begrep. Den strekker seg lengere enn 75 år. Hva om fremtiden som forfatterne sikter til, ikke er nå, men om ti, tyve eller femti år fra nå ? Hva om artikkelforfatterne får rett i at vi er på vei mot et samfunn der vi har utviklet en usårbarhet for angrep fra individer og små grupper ? Hva om vi er på vei til å få et samfunn der de politiske myndighetenes kontroll er så dyptgripende at ethvert forsøk på å gjennomføre et terroranslag vil være dødfødt ?
I seg selv kan kansje dette være en innbydende tanke. I dag HAR vi muligheten til å skape et samfunn som er praktisk talt usårbart for angrep fra terrorister. De teknologiske utfordringene med hensyn til å skape et totalovervåket samfunn er langt på vei overvunnet. Alt det står på, er vår politiske vilje. Spørsmålet er: Ønsker vi et slikt samfunn ? Vil vi skape et samfunn som er terrorsikkert, men samtidig gjennomkontrollert og totalovervåket ?
Hvis man skal koke frosker, skal man ikke legge dem ned i en gryte med kokenede vann. Da vil de straks hoppe ut. Man skal legge dem i kaldt vann og varme kjelen opp langsomt til den når kokepunktet. Da merker ikke froskene at temperaturen endrer seg, og forblir i vannet til de kokes ihjel. Kontroll – og overvåkningskomplekset vi har fått i etterkant av 11. september, har utviklet seg gradvis. Gjennom små skritt nærmer vi oss en annen samfunnstilstand, der maktforholdet mellom myndighetene og befolkningen forskyves og grunnleggende borgerrettigheter og – friheter settes til side.
Historien viser at sikkerhetstiltak har en tendens til å gro fast. Når de først er kommet, er det vanskelig å reversere dem. Den demokratiske kostnaden er det derfor ikke bare vi som betaler, men også våre etterkommere. Vi bærer således et politisk ansvar for å ta opppgjør med denne utviklingen før det er for sent.
Med George W. Bush ute av Det hvite hus er tiden inne for å reise en diskusjon om hvordan vi bør forholde oss til terrorisme uten å miste kjerneverdiene i det samfunnet vi ønsker å bevare. Jeg tror at det er vi, borgerne som må stå for dette sceneskiftet. Det er våre rettigheter og friheter som er satt på spill. Det er vi som må kjempe for å ta dem tilbake. Og vi må gjøre det nå, før det er for sent.
Jeg tror muligheten for å skape en ny politisk dagsorden ligger i å ta tak i frykten for terrorisme. Det er frykten for terrorisme som gjør at vi godtar de vidtrekkende antiterrortiltakene, og som skaper aksepten for uthulingen av våre friheter og rettigheter.
Sjansen for at man noensinne skal omkomme i et terrorangrep, er svært liten. Hvert år dør det 50 000 europeere og 40 000 amerikanere i trafikken. Vi slutter ikke å kjøre bil av den grunn. Hvorfor ? Fordi friheten bilkjøringen gir oss, veier opp for risikoen. Hvorfor kan ikke samme logikk være gjeldende med hensyn til terrorisme ? Er ikke rettighetene og frihetene som kjennetegner et demokratisk samfunn, mer grunnleggende enn friheten til å kjøre bil ?
Ved å ta tak i frykten for terrorisme, fratar vi terroristen hans viktigste våpen. Men like viktig: Vi fjerner grunnlaget for terrorindustrien, næringskjeden som høster politiske og økonomiske gevinster fra vår terrorfrykt. Effekten av terrorisme avhenger fullt og helt av vår respons. Bør vi reagere med sosial frykt dersom terroristenes intensjon er å skape frykt ?
Er det grunn til å tro at vi ville ha reagert annerledes og med mer rasjonelle mottiltak, dersom terroristene ikke hadde lyktes i å skape en tilstand av frykt ? Selv om terrorisme er en grotesk handling for dem som rammes, utgjør den ikke en eksistensiell trussel mot samfunnet. Det vil si: Den utgjør ikke en eksistensiell trussel såfremt vi ikke GJØR DEN TIL en eksistensiell trussel. Terroristene har ikke maktmidlene til å avskaffe demokratiet. Dem er det vi som har. Det er opp til oss om vi skal ofre våre friheter og rettigheter i bytte mot økt sikkerhet.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Hvis man leser denne avhandlingen som er å finne i bladet Syn og segn fra 1915 skrevet av Gisle Midttun som var museums konservator ved norsk folkemuseum fra 1910 til 1940 for så å se denne særdeles interessante dokumentaren (eller man kan se dokumentaren først og så lese artikkelen etterpå) http://www.youtube.com/watch?v=5AUA7XS0TvA , så blir denne artikkelen enda mer spennende. Hvorfor ble denne teorien forkastet, når ble den forkastet og hvem avgjorde at den skulle bli forkastet ?
“Den ikkje-nøytrale bortchateringa av det meste av handelsflåten vår var, sett frå tysk side, det alvorligaste brotet vårt på den nøytraliteten vi hadde hevda å følgje, verrre enn “Altmark”. Vi hadde gjort det same i den første verdskrigen, og då gjekk eit par tusen sjømannsliv tapt. I den andre verdskrigen mista vi dobbelt så mange. Tapa medverka sterkt til den anti-tyske haldninga til folk flest.
Den folkerettsstridige u-båtkrigen i 1917 var eit mottrekk mot den like folkerettsstridige nordsjøsperringa den gong. Alle nøytrale protesterte mot nordsjøsperringa. Det er nemleg folkerett at nøytrale skal ha fridom til å ferdast på havet. Men ikkje til å sigle for den eine parten i krigen, slik vi gjorde i begge krigane.”
Ved et laboratorium i Sibir er det ved en rekke usedvanlige eksperimenter lykkes å vekke tilllive bakterier og andre mikroorganismer som har ligget frosset i flere tusen år. Vitenskapsakademiet i Sovjet har offentliggjort resultater av akeperimenter utført ved Vorkutinsky instituttet ved Karahavet. Vitenskapsmannen A. V. Kalayev som ledet eksperimentene, har kunnet bringe tilbake til livet en stor mengde organismer. Undersøkelsene har vist at encellede organismer kan bli “vekket til live igjen” endog etter å ha frosset til 270 grader Celsius ved hjelp av flytende helium.
For å utbygge disse undersøkelser ble det sendt en ekspedisjon til det nordøstre Sibir. Der foretas utgravinger i de stivfrosne istidsavleiringene. En mener at tundraen her har vært frosset helt siden istiden. Forsøkene drives på grunnlag av de oppsiktsvekkende arbeider vitenskapsmannen P. N. Kapterev gjorde før krigen. Han fant at organismer som hadde ett vanninnhold på ca. 1 – 3 %, kunne ligge i dvale i frosset tilstand i ubegrenset tid. Noen av de organismer som han gjennopplivet, hadde vært frosset i antakelig 30 – 40 000 år.
Og det betyr selvsagt ikke at Tjomlid er pedofil, men når man forsvarer pedofili på en slik måte som han gjør så må man også regne med å få kritikk og at mange blir provosert.
“Eventuelle negative ettervirkninger av seksuell handling mellom eldre/yngre er i stor grad en effekt av samfunnets fordømmelse av handlingen, ikke handlingen i seg selv. Ettervirkningene er også i de aller fleste tilfeller ikke-eksisterende eller svært små, og samfunnets kollektive fordømmelse av slike forhold/handlinger er derfor ikke forsvarlig.
Poenget mitt er altså ikke at det skal forsvares eller aksepteres at voksne har sex med barn, men at den almenne oppfatning om at slike barn blir ødelagt for livet etter å ha vært med på noe slikt, er feil.”
Det du nettopp leste er utdrag fra forskjellige bloggposter Gunnar Tjomlid har skrevet. Han er den som stiller spørsmål om seksuelle overgrep mot barn alltid er galt. Eller “seksuelle relasjoner” som han så pent kaller det. https://dagfallet.substack.com/p/gunnar-tjomlids-overgrepsstttende
Grunnen til at man blir emosjonell når temaet pedofili bringes opp er nettopp det at det ligger innebygd i vår psyke at det å voldta eller narre barn til å ha sex med seg det er galt, så galt som noe kan bli, det strider mot all sunn fornuft.
Jeg kan forstå at det å være pedofil kan være vondt når samfunnet ser på det som noe motbydelig, men hva er viktigst, å beskytte barna våre eller utvide rettighetene til de pedofile ? For meg er svaret innlysende, barna er første prioritet.
Man må selvfølgelig også ha klare beviser for at noen har begått overgrep før man kan beskylde dem for å ha begått overgrep. Å bli beskyldt for å være overgriper uten at man er det vil jeg tro at er like grusomt som å være offer for overgrep.
Pedofile kan ikke kureres, når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
“Kan legalisering av animerte overgrepsbilder føre til at færre barn blir utsatt for overgrep? Blogger Gunnar Tjomlid tar til orde for dét og synes det er «uetisk å forby» tegninger og animasjoner med seksualiserte fremstillinger av barn.
Kan virke hemmende, hva slags forskning har man med å gjøre der konklusjonen har med ordet kan ? Er det forskning man burde sette sin lit til ?
Hva med andre mentalt forstyrrede minioriteter, som de som liker å ha sex med dyr eller lik, skal de også få lovlige overgrepsbilder ? Jeg er ikke noe fagperson når det gjelder dette, men det trenger man heller ikke å være for å forstå at bilder av ovegrep mot barn om de er animerte eller ikke jo er sjukt, man trenger rett og slett bare sunt folkevett for å forstå det. Hvordan ville et slik forslag blitt mottatt for tyve år siden ?
Samfunnet blir bare mer og mere avstumpet og de som skal bestemme likeså kan det virke som. De som står bak dette spørsmålet føler kansje at tiden er moden, at folk rett og slett bryr seg for lite, slik at de gir f i dette også ? Har vi blitt så avstumpet at vil tillate noe så sjukt som animerte bilder av unger som blir voldtatt ? For det er nettopp det et overgrep mot et barn er.
Heldigvis så finnnes det vettuge organiasjoner og mennesker med makt og innflytelse som setter foten ned når det gjelder dette.
“Redd Barna vil helt klart beholde en lovgivning som også forbyr animerte bilder og tegninger av barn som utsettes for overgrep, understreker hun.
Organisasjonen ønsker ikke fremstillinger som normaliserer overgrepssituasjoner mot barn. Det kan trigge flere overgrep, mener de.
Et sterkt argument mot å tillate dette er at slike bilder brukes av overgripere for å bryte ned barns grenser. De bygger tillit og relasjoner til barn ved å sende dem slike bilder, påpeker Hegg. – Derfor er det viktig av hensyn til å beskytte de mest sårbare barna at dette ikke blir lovlig.
Hegg sier at bilder sendt til barn brukes som pressmidler av overgripere. De fleste barn vet nå at nakenbilder ikke skal deles med andre på nett eller i sosiale medier. – Men tegnede bilder er barn vant til å se som ufarlige og «snille», og de kan lett brukes til å manipulere barn, sier hun.
FN ønsker nå et forbud mot seksualiserte fremstillinger av barn i japanske tegneserier (manga). Det skrev The Guardian i forrige uke.”
“Jeg er pedofil, men ikke en sånn. Jeg har mine lyster, men jeg går ikke hen og presser meg på barn. Lokker de heller ikke. Derimot smiler jeg til barn som smiler til meg, og svarer gjerne om de tar kontakt. Eller utøver ordinær vennlighet og høflighet, som det også heter. Jeg har lyst på seksuell kontakt med barn, men gjør ikke noe med det fordi jeg ikke vil bryte norsk lov. Norsk lov gjelder også i utlandet, så jeg reiser ikke dit for å få denne kontakten.”
Min kommentar: Så hvis loven endres slik som dette pedofil partiet i Nederland i 2006 gjerne ville, så vil handlingene til denne anonyme pedofile kronikk forfatteren forandre seg fra passiv til aktiv ?
“Dutch pedophiles are launching a political party to push for a cut in the legal age for sexual relations to 12 from 16 and the legalization of child pornography and sex with animals, sparking widespread outrage. The party said it wanted to cut the legal age for sexual relations to 12 and eventually scrap the limit altogether.
The party wants private possession of child pornography to be allowed although it supports the ban on the trade of such materials. It also supports allowing pornography to be broadcast on daytime television, with only violent pornography limited to the late evening.
Toddlers should be given sex education and youths aged 16 and up should be allowed to appear in pornographic films and prostitute themselves. Sex with animals should be allowed although abuse of animals should remain illegal, the NVD said.” http://thexcave.blogspot.de/2015/05/paedophile-political-party-launched-in.html
“Jeg klarer å kontrollere det. Den fysiske kontakten jeg av og til får med barn, er med barna til venner og familie. Jeg får klemmer og får ha barna på fanget.”
Min kommentar: Dette er jo kun påstander. Hvordan kan man vite at en anonym pedofil kilde snakker sant. Hvordan kan leseren vite at vedkommende ikke forbryter seg på barn ? Det eneste man har er den pedofile kronikkforfatterens ord. For alt leserne vet, så kan det bak denne anonymiteten skjule seg en overgriper som helt og fullt lever ut sine syke lyster.
At denne artikkelen handler om at den pedofile forfatteren av den vil ha sympati og forståelse for han og hans likesinnede vansker med å kontrollere sine syke lyster er det ingen tvil om, men min sympati uteblir. Hvor mange barneskjebner har ikke disse som ikke klarer å kontrollere seg på sin samvittighet ? All min sympati går til disse uskyldige som ble og blir fanget i voksne perverse overgriperes nett.
“Jeg ønsker å avkrefte noen av mytene som florerer i samfunnet i dag.
Myte 1: Pedofile er bare interessert i å forgripe seg seksuelt på barn.
Feil, pedofile har samme følelser for barn som det dere har for andre voksne. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt. Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven.”
Min kommentar: For det første, hvorfor sier han vi ? Mener vedkommende at alle pedofile er like ? For det andre, hvis det skal gi noe mening når vedkommende sier ” Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt ” , så må vi vite hvor mange av de pedofile som har begått overgrep fordi de ikke har klart og kontrollere sine lyster, og hvor mange som klarer å kontrollere dem og ikke begå overgrep.
De som ikke har klart/klarer å kontrollere sine lyster og begår overgrep ønsker selvfølgelig ikke barna de forgriper seg mot alt godt, det de ønsker er å få utløpt for sine syke lyster, som de muligens forveksler det med å gjøre barna godt, med andre ord de speiler da sin virkelighet over til barna.
Stigmatisering av barns seksualitet
“Men det er ikke til å komme utenom at også barn har en seksualitet og er nysgjerrige både på seg selv og andre. Dette kommer sterkere frem jo eldre de blir, og jo bedre de blir kjent med sine egne kropper. Alle har vel hørt om noen på skolen eller aldersgruppen som hadde samleie, eller bare et forsøk på dette, i en alder av ti år eller yngre. Dette er noe barn gjør fordi de har lyst.
Det er ikke alltid barn begrenser sin utforskertrang og seksualitet til andre barn, det kan også være de føler det samme med voksne de er glad i. Og jeg er positiv til at slike erfaringer ikke er skadelig for barna, men at det derimot er stigmatiseringen av barns seksualitet som kan virke inn på barnet i ettertid. Selv har jeg aldri hatt seksuell kontakt med barn, hverken som barn eller voksen.”
Min kommentar: Hvorfor i all verden drar den pedofile inn dette i artikkelen ? På meg så virker det som vedkommende ønsker å vekke opp barn seksuelt ? Hvorfor ? For at det skal bli lettere for overgripere å forgripe seg på barn ? Den pedofile forfatteren må gjerne påstå at han ikke har begått noen overgrep, men det overbeviser ikke meg, etter å ha lest det ha skriver over her, så mistenker jeg vedkommende for å være noe helt annet enn det han gir seg ut for.
“Myte 2: Alle pedofile er ofre av tidligere seksuelle overgrep.
Mitt inntrykk er at dette er feil. Jeg har blitt kjent med en god del andre pedofile fra de fleste miljøer og samfunnslag og ingen av disse, meg selv inkludert, har vært ofre for seksuelle overgrep. Disse personene er de jeg har møtt og deltatt i diskusjoner med på åpne nettforum for pedofile. Pedofili er ikke noe man pådrar seg, men noe man er.”
Min kommentar: Det som vedkommende sier her medfører riktighet, men overgripere som blir tatt bruker det ofte som unnskyldning istedet for å ta ansvar for sine handlinger.
“Myte 3: Alle pedofile nettsamfunn er skalkeskjul for barnepornohandel og andre ulovligheter.Feil, de aller fleste nettsamfunnene for pedofili er å finne på det åpne nettet, tilgjengelige for alle. Alt lovstridig innhold blir moderert bort og brukere møter konsekvenser etter alvorlighetsgrad. Moderatorene er brukere som har vist seg tillitsverdige og har gjort en innsats for å styrke aktiviteten, bredden og kompetansen på forumet.
Dette vet jeg fordi jeg selv har brukernavn flere steder, og på mange av disse trenger man ikke å være registrert for å se innleggene som blir skrevet. Dette gjelder også folk i media, politi og etterretning både her og der som ganske sikkert har brukere på disse stedene for å kunne lete etter et argument for å slå til. Etter mange år har det fremdeles ikke hendt og det sier noe om hvor rene disse sidene er. Dette er steder der det diskuteres barn og seksualitet, som er fullstendig lovlig og ikke oppfordrer til ulovlige handlinger.”
Min kommentar: Det er vel skjulte nettverk som er et problem, og dem finnes det sikkert mange av, og selv om forfatteren av denne artikkelen påstår han kun er på de lovlige pedofil sidene så har vi kun hans ord for det, for han ville jo ikke innrømmet hvis han var medlem av en lukket gruppe, da ville jo alt det han har skrevet over her falle i grus.
“Denne kronikken gjorde dypt inntrykk. Hvordan er det å leve med en kjærlighet som ikke bare er forbudt i praksis, men i en tilværelse der man opplever å bli konstant stigmatisert, demonisert og fremstilt som et monster? Det er umulig å forestille seg all smerten, selv om vi får et lite innblikk i denne teksten. Måten samfunnet forholder seg til pedofile på, er skammelig.
Og det finnes ingen grunn i verden til å la panikken, hysteriet og fobiene ta overhånd. Det beskytter ikke våre barn, tvert imot: Jo mer panikk og forakt, desto mer vil pedofile støtes ut av samfunnet og inn i mørket. Der er det farlig å være barn.
Vi skal ikke oppheve forbudet mot seksuell omgang med barn, men vi skal dyrke åpenhet, kunnskap og respekt. Fordi åpenhet alltid er av det gode. Åpenhet skaper trygghet og gjennomsiktighet. Til syvende og sist er dette en investering i våre barns trygghet og helse.”
Min kommentar: Måten normale mennesker forholder seg til til pedofile er ikke skammelig, selv om Mads W Schneider mener det. Som far så er ikke jeg det minste interessert i å oppgi så mye som en millimeter av mine barns trygghet for at pedofile skal få flere rettigheter eller for at de skal kunne føle seg mer komfortable. Hvis de pedofile vil stå frem slik at vi vet hvem de er, så ville det vært fint, da ville jeg følt meg tryggere.
Hva vet vi om pedofile som ikke har forgrepet seg på barn sin viljestyrke til å motstå den fristelsen ut hele sitt liv ? Om det så bare var en promilles sjanse for at de ikke skulle klare å holde fristelsen i tøyler, så er det mer enn truende nok for meg.
Det er jo også interessant og se at Schneider som er av den oppfatningen at pedofile blir demonisert, selv prøver å demonisere dem som ikke har hans oppfatning når det gjelder de pedofile.
Children are 3 times as likely to be victims of rape than adults
“Jeg spør derfor Sara Nilsson hva hennes forklaring er på at folk forsvarer pedofile, og svaret kommer raskt:
– Man räknar med att omkring fem procent av den vuxna befolkningen har ett så kallat pedofilt tändningsmönster, det vill säga har sexuella tankar om barn. Hälften av dessa är aktiva gärningsmän. Fem procent är många individer i ett land som Sverige, och de som kanske inte själva begår övergrepp men som har en förstående inställning till pedofiler finns överallt.
Har man själv ett pedofilt tändningsmönster och jobbar som journalist, socionom eller åklagare kanske man har en mer förlåtande attityd till de som förgriper sig på barn, även om man inte själv gör det.
– Dessutom har svensken lättare för att engagera sig i något som händer långt bort. Det är exempelvis enklare för folk att stödja ECPAT (End Child Prostitution, Child Pornography, and Trafficking of Children for Sexual Purposes; red.anm.) i deras arbete i andra länder, än att se att barn utnyttjas i Sverige.
När det händer här, vill vi inte kännas vid det. Här finns inga tickande bomber, här händer inget. Istället börjar man ifrågasätta oss genom att börja kräva svar på vart en viss siffra kommer ifrån eller hur statistiken vi hänvisar till har tagits fram.
Samtidig er hun tydelig på at hun er kritisk til strømningene i samfunnet som normaliserer pedofili ved for eksempel å drive lobbyvirksomhet for å fjerne aldersgrensen for seksuell omgang, snakke om «barns rett til sin seksualitet» eller få anerkjent pedofili som en normal, seksuell legning.” https://www.document.no/2022/12/11/pedofil-jegerne/
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”
Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere ? når man er utsatt for skade eller smerte ? reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.
Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.
Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.” http://tidsskriftet.no/2000/09/klinikk-og-forskning/barndomstraumer-og-kronisk-smerte
“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer. http://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/psykiske-traumer-kan-gjore-deg-fysisk-syk
“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.
Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:
Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.
Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.
Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.
Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/
Teksten forsetter under bildet
“Kan psykiske påkjenninger gi fysiske sykdommer?
Spørsmålet har i senere tid figurert i heite diskusjoner rundt flere sykdommer, som irritabel tarm og ME.
Men problemstillingen er også svært aktuell i utforskningen av autoimmune sykdommer, som reumatisme, inflammatorisk tarmsykdom, stoffskiftesykdommer, multippel sklerose og psoriasis.
Felles for de autoimmune sykdommene er at immunforsvaret begynner å angripe kroppens vev og organer. Men vi vet fortsatt lite om hva som forårsaker dette.
I de siste åra har det kommet flere studier som antyder at det kan være en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og risikoen for autoimmune sykdommer. Undersøkelse viser for eksempel at mennesker med angstproblemer eller posttraumatisk stresslidelse oftere rammes.”
