Det styggeste utslaget i politikken er den suggestive virkning av partienes navn, og den propaganda som knytter seg til disse navnene. I og med at et parti kaller seg Det Norske Arbeiderparti er det klart at dette vinner det fleste stemmer blant arbeiderne, som uten nærmere granskning føler seg sikre på at det er der de hører hjemme.
Det samme gjelder Senterpartiet som alle vet tidligere het Bondepartiet. Bønder flest stemmer på dette, som de føler seg sikre på vil fremme deres interesser. Navneforandringen har vel sin hovedårsak i at ordet “bonde” tradisjonelt regnes som diskriminerende. Nåtidens bønder kaller seg da også helst gårdbrukere og “produsenter” og blir smigret ved å betraktes som den “sentrale” faktor i landets livnæring, derav det nye partinavnet. De konservative (Høyre) ivaretar status quo for forretningsfolk, og Venstre-folket skammer seg for å stemme med “kapitalistene”. Og så videre, og så videre.
Og når vi har avgitt stemme, har vi solgt oss til den diktatoriske makt som innehas av partiets sentralstyre, og vi har valgt “det minste onde” eller “dem der”! Vi får velge det som er “nærmest”! Og så er vi alle misfornøyde med det resulterende styre, unntatt kansje de få som sitter ved roret eller holder i tøyler og svøper.
Verst er dog at folket er innbilt at dette er “demokrati”, “frihet”, og “rettferdighet”, til og med så langt at man tror på sannhet og riktighet i en mengde lover og forordninger utstedt av de lovlig valgte myndigheter.
Og hvem har ansvaret for denne overtroen ? Svaret er entydig. Nemlig massemedia: fjernsyn og radio, dagspressen, sprederne av den daglige hjernevask.
I et demokratisk samfunn står folkeopinionen sentralt. Gjennom frie valg er det folket som selv bestemmer hvem som skal regjere, dømme og straffe i landet. Og for å kunne bestemme trenger folket informasjon. Dette informasjonsbehovet søkes dekket gjennom massemedia.
Det som imidlertid er helt ille, er at folk flest tror at den “informasjon” de får gjennom radio, fjernsyn og aviser er sann og riktig, og at man ikke er oppmerksom på at nesten alt er forvridd, usant og farvet av kildenes og formidlernes egne maktønsker. Massemediene benyttes til systematisk hjernevask. Folket innbiller seg at det har meninger om alt, mens man i virkeligheten føres kontinuerlig bak lyset.
Så stemmer man på et parti, og tenker ikke over at man derved fraskriver seg meningen man har, og overlater det til partiets sentralstyre å mene for seg.
Det burde være unødvendig å beskrive hvorledes makten forplanter seg videre gjennom partiene til administrasjonen, og hvordan makten utøves gjennom en mangfoldighet av offentlige organer, som politiet, skattevesenet, direktoratet for trafikk, post – og televerk, veier, industri, olje, energi og utallige andre instanser med fullmakt til å tyne oss alle sammen.
“Vi framhever ytringsfriheten som et umistelig gode uten å erkjenne at denne retten også innebærer et ansvar. Ytringsfriheten er ikke en fin, kostbar porselensting som vi er stolte av å ha stående høyt plassert på en hylle. Den er et redskap hvis verdi er avhengig av at den er i daglig bruk.”
En trenger ikke forstørrelsesglass for å se at flertallsdemokratiet ikke lenger er en selvfølge. Observasjonen gjelder ikke bare Norge; det er blitt et internasjonalt problem. I de fleste land er flertallsdemokratiet utsatt for påkjenninger som man bare for noen få år siden ikke tenkte seg muligheten av. Vi har kommet dit hen at demokratiet som institusjon ikke består av seg selv, men trenger et effektivt forsvar. De som fortsatt ønsker å bevare flertallsdemokratiet må være klar til en aktiv, personlig innsats for å hindre at det tar skade.
Det viktigste forsvarsmidlet overfor de metodene som “den stille revolusjonen” bygger på, er en utstrakt bruk av ytringsfriheten, skriftlig såvel som muntlig. Hvor mange av oss har ikke vært til stede på møter hvor vi har sett at det blir gjort brudd på de demokratiske spillereglene, uten at vi derfor har villet stå frem og påtale den manipulasjonen som vi selv har vært vitne til?
Det avgjørende i forsvaret av demokratiet er ikke at ytringsfriheten fortsetter å eksistere som en rett, men at den brukes . For å fortjene den, må vi bruke den hver gang vi føler eller ser noe som holder på å skje som kan true den demokratiske kjernen i vårt politiske system.
Forutsetningen for en vellykket gjennomføring av “stille revolusjoner” basert på manipulasjon, møtekupp og annen overrumpling som midler til å erobre organisasjoner og institusjoner, er at et aggressivt mindretall klarer å skremme potensielle motstandere og opponenter fra å bruke ytringsfriheten til å kritisere og påtale overgrep mot de demokratiske grunnprinsippene.
Hvordan kan man skremme folk fra å si sin mening når det verken trues med vold, økonomisk utpressing eller andre synlige eller følbare midler ? Her er det igjen ønsket om å ungå trøbbel som kommer inn. Hver enkelt av oss føler oss trygge innenfor vår egen lille verden.
Vi blir tatt vare på av institusjoner som vi ikke ser og derfor ikke kjenner personlig. Trygdene, rettsikkerheten og andre goder som samfunnet sikrer trygges ved “instutisjonene uten ansikt”. Vi vet ikke hvem de er, og føler derfor ikke noe ansvar for å forsvare dem. Vi får etter hvert en følelse av at denne tryggheten består og vil fortsette å bestå på ubestemt tid, uten vår aktive medvirkning.
Vi framhever ytringsfriheten som et umistelig gode uten å erkjenne at denne retten også innebærer et ansvar. Ytringsfriheten er ikke en fin, kostbar porselensting som vi er stolte av å ha stående høyt plassert på en hylle. Den er et redskap hvis verdi er avhengig av at den er i daglig bruk. La det være klart at her er det vår egen, personlige ytringsfrihet det gjelder. Det er ofte lettere å forsvare andres ytringsfrihet, i prinsipp og sak, enn å gjøre daglig bruk av vår egen, i forhold som angår oss selv og vårt eget samfunn.
Fordi hver og en av oss har en følelse av at vi ikke behøver å foreta oss noe spesielt for at vår lille verden skal bestå, kan det bli mulig for et lite, hensynsløst mindretall å bryte ned de institusjonene systemet vårt er grunnlagt på, rett for øynene på oss. Selv om vi ser det og er klar over farene, er det lettere å skyve ansvaret over på “de andre”. Så paradoksalt det kan høres, har den maksimale tryggheten som hver enkelt av oss tar som en selvfølge, resultert i lukkede, innkapslete individer som ved sin innadrettede passivitet truer selve eksistensen av systemet.
Effektivt forsvar er bare mulig når en føler seg truet. Den som ikke ser eller erkjenner en trussel som rettet mot seg selv, vil som regel heller ikke se noen grunn til forsvarshandlinger. Dersom vi oppfatter situasjonen slik at det er “de andre” og ikke oss selv som er i skuddlinjen, finner vi ofte gode grunner til ikke å foreta oss noe. Det er følelsen av en gjensidig uavhengighet mellom trussel og forsvar som gjør utslaget. Ser man ingen slik direkte sammenheng, fristes man til å skyve ansvaret fra seg og overlate til “de andre” å forsvare “de andre”.
Dette forklarer hvordan det er mulig i vårt gjennomorganiserte, avpersofiniserte samfunn å oppnå en effektiv grad av meningstvang, ved massivt organisert gruppeopptreden mot forsamlinger eller medlemmer av en organisasjon, hvor individer opptrer enkeltvis uten forbindelse eller samordning med andre individer som måtte dele deres oppfatning(er).
Det gjelder for det organiserte mindretall, fraksjonen, eller aksjonsgruppe å få etablert et adferdsmønster som så representeres som normen, det som “alle” mener. Normskapningen er det første skrittet. Ved å hevde at “alle” eller “ingen” gjør det eller det, prøver man å gi normen en slags rettskraft. De som prøver å kritisere eller å opponerer mot normen blir utsatt for latterliggjøring, utskjelling og systematisk nedrakking.
Dette behøver ikke nødvenigvis å ha noe grunnlag i faktiske forhold. En av manipulasjonens grunnregler er at stadig gjentatte påstander og antydninger som regel gjør samme nytte. Poenget er at kritikken, om den er aldri så grunnløs, kommer fra mange steder samtidig.
Det er også viktig at den ikke rettes mot en sammensveiset gruppe, men mot et individ av gangen. Selv om det er på det rene at det som man velger å bruke som grunnlag for kritikken eller angrepet gjelder for mange, kansje flertallet i organisasjonen, skal man ifølge manipulasjonsreglene om ikke å angripe på bred front.
Det vil bare føre til at gruppen sveises tettere sammen. Størst effektivitet oppnår man når angrepene rettes mot enkeltindivider, som trekkes fram som representanter for en bestemt oppfatning eller gruppeadferd, og som så gjøre ansvarlig for hva man måtte ønske å bruke som svertemiddel. Dermed er den ene skilt fra “de andre”
At denne ene blir utskjelt og gjort ansvarlig resulterer ikke alltid i et kollektivt forsvar med felles deltakelse fra alle som deler den samme oppfatningen. Man vet selvsagt at prinsippene kunne opprettholdes ved en fellesopptreden, men erkjenner ikke ansvaret for selv å ta initiativet til det. Det vil bety “trøbbel”, ubehageligheter, heft og besvær som en helst vil unngå.
De som prøver, risikerer å bli stående alene mot en organisert aksjonsgjeng som bruker hånlatter, tilrop, bråk og leven som midler overfor de enkeltindivider som reiser kritikken. Forsamlingen skal skremmes til taushet og stilltiende godkjennelse. Metoden er avskrekking. De som selv har gjennomgått en slik behandling eller har vært vitne til slike opptrinn tidligere, vil neste gang være fristet til heller å la manipulasjonen og misligheter gå upåtalt hen, enn å utsette seg den belastningen det er å reise åpen kritikk i forsamlingen.
Dersom vi fikk forelagt oss en beretning om utstrakt bruk av slike midler fra et eller annet fjerntliggende sted, ville vi kansje begynne å drøfte muligheten for å få vedtatt en resolusjon eller få sendt et protestskriv for å vise hvor sterkt vi tar avstand fra slike midler og metoder. Vi kan si til hverandre: “vi må gjøre noe med dette. Vi kan ikke la slike krenkelser av de mest elementære demokratiske rettighetene foregå uten påtale og protest. Vi har et ansvar!”
Men hvis vi ser slike midler bli tatt i bruk midt i blant oss, i et av de frieste og mest demokratiske samfunn i verden, hvem er da “vi” og hvem har ansvaret? Det er ikke bare de offentlige institusjonene, partiene og andre samfunnsbærende organisasjoner. Det er vi, hver og en av oss, som enkeltindivider, som private, vanlige mennesker, som nå må engasjeres aktivt i forsvaret av flertallsdemokratiet.
Når vi først har erkjent og akseptert denne oppgaven, er den i grunnen merkelig enkel. Dersom vi ser eller merker at de demokratiske spillereglene innen det politiske systemet blir brutt, at et flertall blir skjøvet til side eller ikke får komme til ordet, da er det den enkeltes, ditt eller mitt ansvar å stå frem å si ifra på slike steder og på en slik måte at våre meningsytringer blir hørt!
Det kan være som innlegg til avisene, debatt innlegg på møter, eller, og dette ikke minst, i private samtaler, på arbeidsplassen og andre steder hvor vi kan stille spørsmål om politiske forhold, kreve klare svar og legge frem vårt eget syn. Demokratiet blir bare en ramme, en tom form, dersom denne ikke fylles opp av folk som ikke bare har meninger, men også vil ta det bry, om nødvendig også denne belastning, å gi uttrykk for sin tro og tvil og sine oppfatninger om styre og stell i samfunnet.
Det som har skjedd i de senere årene, med tabulegning av visse politiske hovedspørsmål, er i praksis et diskusjonsforbud. En kan alt nå se begynnelsen til en meningstvang som, når den først er satt i system, kan strekkes ut til å å omfatte det ene området etter det andre.
Vi kan stoppe denne utglidningen i retning av meningstvang, ved at hver og en av oss velger og ignorere ytringshemningene. Vi gjør det enkelt, åpent og likefremt ved å si vår mening alle steder hvor vi har sjanse til å bli hørt, enten de som prøver å etablere politiske munnkurver liker det eller ikke.
Begynner vi først å se nærmere etter, vil vi oppdage at vi fortsatt har en forbausende høy grad av frihet til å kommentere og kritisere politiske saker og forhold, både i skrift og i tale. En risikerer faktisk ikke annet enn at en del høyt plasserte personer i og utenfor de forskjellige institusjonene og organisasjonene ikke liker det vi sier.
Noen av dem vil med de midler de rår over prøve å få oss til å tie stille. Men demokratiet og ytringsfriheten er ennå en realitet i Norge. Ennå finnes det faktisk ingen annen måte å stoppe folk som har noe å si enn indirekte metoder som hånflir, forsøk på latterliggjøring og isolasjon fra arbeidskamerater, venner og familie.
Hensikten er dels å svekke andres tillit til ens dømmekraft, evner og motiver, men enda mer å få folk som har blitt brysomme ved sin bruk av ytringsfriheten til å tvile på seg selv. De tyngste prøvelsene kommer dersom isoleringsforsøkene fører fram, når en begynner å føle at kontakten glipper, at folk begynner å vike unna, at det blir glisnere og kaldere rundt en.
Derfor gjelder det å stoppe før vi kommer dit. Den beste regelen er aldri å delta i politisk virksomhet alene, alltid gå på møter sammen med noen en kan stole på, alltid ha den stilltiende forståelsen at dersom en blir utsatt usaklige angrep, vil de andre komme til unnsetning høyt, klart og øyeblikkelig. En vil finne at det er lett å stå frem å reise spørsmål som en mener er viktige dersom en har meningsfeller rundt seg, som også er villige til å synge ut og si hva de mener.
En behøver ikke nødvendigvis være mange. En tre, fire stykker kan gi ryggdekning nok til å møte en hylende flokk på flere hundre. Det er ikke mengden som avgjør om argumentene er gode eller dårlige, men oppriktigheten, ærligheten, alvoret hos de som bruker dem. Vi vil aldri vite sikkert om en sak eller et framlegg er riktig eller galt, men dersom vi etter beste skjønn har gjort oss opp en begrunnet mening, vil det alltid være riktig å hevde den, fritt og åpent.
Dette er selve bærebjelken i et levedyktig demokrati. Dersom vi er mange nok og villige nok til hver for oss å si vår mening om de samfunnsspørsmål som opptar oss, blir de indirekte avskrekkningsmetodene virkningsløse. De kan i stedet faktisk vende seg mot dem som prøver å gjøre bruk av midlene. Ved å engasjere seg i forsøk på å skremme folk fra å delta i en åpen offentlig diskusjon, røper de samtidig interesser og holdninger som ikke lenger fremmer et virkelig demokrati.
Det har faktisk blitt en plikt for alle som ønsker å bevare de grunnleggende verdiene i det vestelige politiske systemet å delta i forsvaret av demokratiet. En viktig forutsetning er at man ikke prøver å skyve ansvaret over på “de andre”. Det er ikke nok å mumle “noen bør si ifra, noen bør gjøre noe med det”. Vårt personlige ansvar er egeninnsatsen, det vi kan gjøre selv, med egne krefter, på eget initiativ. Vårt mest effektive forsvarsvåpen er det talte og det skrevne ord, Ytringsfriheten. LA OSS BRUKE DEN, SÅ LENGE VI HAR DEN!
Nils Ørvik 1977
Obligatorisk titting! Her plukkes statistikker, meningsmålinger, overskrifter og hersketeknikker som grovt misbrukes av media og journalister 24/7 året rundt fra hverandre. 21 minutter spilletid du IKKE må gå glipp av, med mindre du elsker å blir fortalt hva du skal tenke, i så fall, unngå den for en hver pris. “How the news lies to you every days yet you never notice” av Thoughty2 https://www.youtube.com/watch?v=BgQ79evjylc
Det finnes et fellestrekk ved grunnstrukturen i alle samfunn. Uansett hvor totalitære, autoritære, egalitære eller demokratiske styreformer og lover de måtte ha, så eksisterer det en maktelite som styrer ved hjelp av både formelle og uformelle, legitime og illegitime maktmidler.
I både korte og lange historiske perioder kan de uformelle maktmidlene være vel så viktige som de formelle. Å gi innsyn i eller å hemmeligholde informasjon er to måter å utøve en slik makt på.
Kontroll med kunnskap og informasjon kan også være en hersketeknikk. Ofte viser den seg å være en mektig teknikk. Den kan hindre Det Store Vi i å få innsyn i maktelitens gjøren og laden både i fortid, nåtid og fremtid.
Dermed krymper rommet for selvstendige valg. Et bredt og omfattende innsyn kan derimot bidra til å gjøre samfunnet mer gjennomsiktig, mer forståelig og lettere å orientere seg i enn et samfunn preget av restriktivt innsyn.
Spørsmålet om innsyn eller hemmelighold er et viktig spørsmål som angår oss alle.
Finn Sjue, fra boken Innsyn, 2. utg, utgitt av IJ-Forlaget 2012, skrevet av Arne Jensen og Finn Sjue (Red.)
Likevekten har innebygd en viss naturlig grense for alle typer av produksjon. Når en aktivitet i omfang går over en viss terskel, vender den seg mot sitt opphavlige formål og truer hele det sosiale mønsteret. Vi må få en fastsetting av den naturlige grensen for alle aktiviteter. Bare da kan vi vise hvordan mennesket har en sjanse til å overleve.
Når masseproduksjonen er kommet langt nok, vil samfunnet produsere sin egen ødeleggelse. Natur blir u-natur. Menneskene blir rotløse og søker trygghet i en standard form og evnen til kontinuerlig nyskapning blir kua som melkes. Storsamfunnet blir på samme tid styrt av en vanvittig ensretting og overdrevet spesialisering i alle retninger. Tjenester og varer blir stadig fornyet. Dette sliter på alt sosialt samliv og fører til en akselererende økning i endringer av ulike slag som ødelegger den rettesnor for handling som ligger i tradisjoner og arv fra fortiden – “det foregående”.
Monopolet til de industrielle produksjonsmåter gjør mennesket til et råstoff som teknologien arbeider med. Denne utviklingen kan ikke holde frem alt for lenge. Private eller statlige monopol betyr lite i denne sammenhengen: Forurensningen av naturen, ødeleggelsen av sosiale bånd, oppløsningen av det menneskelige – ingenting av dette kan noen sinne tjene folket.
Vi har vanskelig for å tenke oss et samfunn der industriell vekst spiller en mindre bastant rolle og der det i tillegg finnes helt andre former for produksjon som også gir høy avkastning. Fordi vi er så fanget i våre industrielle vaner så makter vi ikke å tenke på andre mulige løsninger.Å gi avkall på masseproduksjonen vil bety det samme som å vende tilbake til det gamle villmannslivet – tror mange.
Men ser vi på dette fordomsfritt, må vi innrømme at det finnes mer enn en måte å nyttiggjøre seg vitenskaplige nyvinninger og oppdagelser på – det finnes i ale fall to, og de er rake motsetninger. Den ene måten fører til mer spesialisering av arbeid, mer institusjonalisering av verdier, og mer sentralisering av makt. Den andre – og fruktbare – måten å bruke oppdagelser og tekniske framskritt på, vil øke makten og kunnskapen hos oss alle. Den vil gjøre mennesket i stand til å bruke sin fantasi og sine evner fullt ut.
Om vi skal si noe om en slik framtids verden, gi et omriss av et slikt samfunn som ikke er hyper industrielt, men like full ut moderne – må vi vedgå og godta at det eksisterer visse naturlige grenser. Likevekten i livet er svært sammensatt og derfor sårbart. Det finnes terskler vi ikke må overskride. Vi må innse at slaveriet ikke ble opphevet da vi oppfant nye maskiner – det fikk bare en ny form.
For over en viss terskel , over et visst omfang, blir redskapen ikke tjener, men tyrann. På et visst nivå kan hele samfunnet fungere som en skole, et sykehus eller et fengsel. Det må bli klarlagt hvilke grenser vi må holde oss innenfor – “det kritiske punkt”, så og si, for alle deler i den globale likevekten. Først da kan kan vi ha håp om å skape på nytt den tusenårige, harmoniske tre-ening: Mennesket, redskapen, og samfunnet. Et samfunn der moderne teknologi tjener likestilte mennesker i et fellesskap snarere enn en liten elite av direktører og spesialister, vil jeg kalle “konvivielt”. Mennesket kontrollerer redskapene – og ikke omvendt. Det er altså redskapene som skal være “konvivielle” – ikke menneskene.
Allerede i utgangspunktet bør det stå åpent om vår streben etter større og større materielt velvære er berettiget i en verden med så stor materiell nød. Den fattige del av verden er vår dårlige samvittighet. – Men det er også langt fra klart hva som menes med velferd.
For å vinne tilslutning i et valg , må det som kjent tilbys noe som virker tilfredsstillende på vår menneskelige egoisme, og et litt tåkete begrep som velferd passer derfor godt inn i de fleste partiprogrammer. En videreutvikling av velferdssamfunnet er da også en alminnelig akseptert målsetning.
Derfor kan det være berettiget å stille spørsmålet: Betyr “vekst og velferd” at vekst er en forutsetning for velferd ? Går virkelig utviklingen i et vekstsamfunn i retning av større velferd ? Eller blir kansje selve den økonomiske “utvikling” akseptert som nødvendig i seg selv, enten den fører til det gode eller det motsatte.
La oss betrakte et aspekt innenfor et sentralt velferdsområde, nemlig helse. Vi ser her det paradoksale forhold at mens alle egentlig vet at kvaliteten i matvarene virker avgjørende inn nettopp på et så viktig område som helse, blir nesten alle de ferdiglagde matvarer produsert ut fra det som er mest lønnsomt for de store næringsmiddelkonserner. Fordi det er billigere (iallefall i første omgang) å tilsette aroma-, farve- og konserveringsmidler enn å ha prosesser som tar vare på kultur-plantenes naturlige innhold, blir en slik tilsetning akseptert – hvis det ikke foreligger bevis eller sterkt indikasjon på at det stoff det gjelder, virker skadelig eller uheldig.
Derfor er f.eks. ferdige middagsretter, sjokolade og andre slikkerier og nesten alle “leskedrikker” tilsatt de omdiskuterte E-ene (tilsetningsmidler ifølge godkjent liste). For det merkelige er at disse tilsetningsmidler stadig er godkjente, enda de står i søkelyset som medvirkende eller utløsende årsak til f.eks. hyperaktivitet hos barn. Ingen helsemyndighet vet heller nok om hvordan disse midler virker i menneskeorganismen sammenlagt og/eller sammen med alle de andre fremmedstoffer som organismen er utsatt for i vår tid.
Hva som veier tyngst, er altså en vurderingssak, og øyensynlig veier hensynet til produsentenes økonomi tyngre enn hensynet til å ta minst mulig risiko for voksne og barns fysiske og psykiske helse. Tilsynelatende må selve “utviklingen” øve et trykk som myndighetene ikke kan stå i mot. Og dette forhold finner vi ikke bare i vårt land, men i alle “siviliserte ” deler av verden. Men hvordan kan en slik utvikling i retning av å prioritere økonomiske hensyn fremfor helsemessig velferd være mulig ? – Det er jo en utvikling på tvers av alle politiske retningslinjer, iallefall på tvers av hva det er enighet om i vårt land.
Nøkkelen til et svar finner vi f.eks. i avismeldinger om at flere u-land på grunn av økonomiske vanskeligheter har forsøkt å begrense import av medisiner som ikke er livsviktige. Men disse svake land blir møtt med et økonomisk press fra de stormakter som huser de store farmasøytiske konserner: Hvis medisinimporten bremses, vil de økonomiske hjelpeprogrammer kunne stoppe opp. – Den risikoen kan disse ulykkelige land ikke ta, og så må de eksportere hva de har av råstoffer – ofte også matvarer – for å skaffe dollar, pund og mark til import av medisiner og medikamenter.
I mange tilfeller er disse medikamenter o.l. til og med av så tvilsom art at de ikke lenger tillates omsatt i industrilandene selv. Ja, men dette er vergeløse u-land, vi bor i et utviklet industriland, oss kan da ingen tvinge med økonomiske trusler ? – Nei, selvfølgelig kan det ikke brukes samme metoder i i-land, men et trykk som er umerkelig, kan være like effektivt.
Selvfølgelig er det ingen som tror at norske myndigheter lar seg true eller lokke. Et av de virkelig store goder i vårt land er en hederlig administrasjon. Men avstanden mellom hva man sier og hva man gjør, er så stor at det må ha en årsak i den atmosfære av økonomisk tenkning økonomisk-fremfor menneskelig -prioritering som selve “utviklingen” har bragt med seg ? Vi kan jo gjøre et tankeeksperiment: Hva ville skje hvis f.eks. Coca Cola ble forbudt i Norge ?
Einar Grepperud i Herba, tidsskriftet for jordbruk og ernæring, natur og kultur side 26, 27 – 1985
“Den grunnleggende oppdragelsen er i alle kulturland i hendene på staten. Om en del av de ting som læres, vet selv embetsmennene som framsetter dem, at de er gale, og om mangt annet som læres, vet ethvert fordomsfritt menneske at det er galt eller iallefall ytterst tvilsomt. Ta for eksempel opplæringen i historie. Hver nasjon sikter bare på å ære seg selv i historiebøkene i skolen. Når en mann skriver sin selvbiografi, venter vi en viss beskjedenhet av ham; men når en nasjon skriver sin selvbiografi, er det ingen grenser for skrytet. Da jeg var ung, lærte skolebøkene at franskmennene var onde og tyskerne gode; nå lærer de det motsatte. Ikke i noen av tilfellene blir det tatt det minste hensyn til sannheten.
Tyske skolebøker som forteller om slaget ved Waterloo, framstiller Wellington som om han var nesten slått da Blucher kom og reddet situasjonen; engelske bøker framstiller Blucher som om han gjorde svært lite til å endre utfallet. Både de som skriver de tyske og de som skriver de engelske bøkene vet at de ikke forteller sannheten. Amerikanske skolebøker pleide å være voldsomt anti-britiske, etter krigen er de blitt like pro-britiske, uten at det i noen av tilfellene siktes på sannheten.
Både før og etter har en av de viktigste formålene ved oppdragelsen i Sambandsstatene (USA) vært å omforme den brokete samlingen av imigrantbarn til gode “amerikanere”. Tilsynelatende har det ikke falt noen inn at en “god amerikaner”, akkurat som en “god tysker” eller en “god japaner”, nettop så langt han er det, må være et dårlig menneske.
En “god amerikaner” er en mann eller kvinne som er gjennomsyret av den tror at Amerika er det beste landet i verden og alltid må forsvares med nebb og klør når det kommer i konflikter. Det er ikke umulig at disse påstandene er sanne; om så var, ville et fornuftig menneske aldri komme i konflikt med dem. Men om de er sanne, bør de forkynnes overalt, ikke bare i Amerika.
Det er en mistenkelig omstendighet at slike påstander aldri blir trodd utenfor det særskilte landet de forherliger. Imens er hele statsmaskineriet i gang i alle de forskjellige landene for å få forsvarsløse barn til å tro på absurde påstander som virker til å gjøre dem villige til å dø for skumle interesser i den falske forestilling at de kjemper for sannhet og rett. Dette er bare en av de tall-løse måtene oppdragelsen tar sikte på å gjøre folket føyelig under lederens vilje, ikke på å gi sann kunnskap. Uten et gjennomført system til å føre barna bak lyset i folkeskolene ville det være umulig å beholde den demokratiske kamuflasjen.
Når det gjelder oppdragelsen, er makten i hendene på staten, som kan hindre barna fra kjennskap til enhver lære den ikke måtte like. Jeg tror det fremdeles er noen som går ut fra at en demokratisk stat neppe kan skjelnes fra folket selv. Men dette er begrepsforvirring. Staten er bygd opp av en samling embetsmenn, som riktignok skiller seg ut fra hverandre etter de ulike funksjonene de har, men som iallefall har det til felles at de kan regne med gode inntekter så lenge status quo blir opprettholdt. Den eneste endring som det er sannsynlig de vil gå med på i status quo, er en økning av byråkratiets vekst og byråkratenes makt.
Det er derfor naturlig at de søker å dra fordel av slike forhold som krigsopphisselse til å skaffe seg inkvisitorisk makt over dem de har under seg, en makt som innebærer rett til å la enhver underordnet sulte om han går dem imot. For menneskesinnene og ikke minst for oppdragelsen er denne tingenes tilstand skjebnesvanger. Den setter en stopper for alt framskritt, for all frihet og for alt intellektuelt tiltak. Og likevel er den det naturlige resultat av en utvikling som tillater all grunnleggende skolegang å komme under herredømme til en enkel organisasjon. Bare et visst minstemål av politisk skepsis kan redde oss fra en slik skjebne.
Vi må endelig ikke ta for gitt at de embetsmennene som steller med oppdragelse, virkelig ønsker å gi de unge noen oppdragelse. Tvert imot er problemet å gi dem opplysninger uten å utvikle deres intelligens. Oppdragelsen burde ha to formål: for det første å gi bestemte kunnskaper, lesning og skrivning, språk og matematikk osv; for det annet å forme tankevaner som kan sette enkelte i stand til å erverve seg kunnskaper og til å gjøre seg opp en mening på egen hånd. Det første vil jeg kalle å gi opplysninger, det annet å utvikle intelligensen.
Nytten av opplysning blir godkjent både i praksis og i teori; uten et lesekyndig folk ville en moderne stat være utenkelig. Men nytten av intelligens er godtatt bare i teorien, ikke praksis: en vil ikke la alminnelige mennesker tenke for seg selv, fordi en føler at folk som tenker for seg selv er tungvinte å holde styr på og bare skaffer vansker for administrasjonen. Alene statens voktere, for å tale Platons språk, skal tenke; de øvrige har bare å adlyde, eller å følge sine ledere som en flokk sauer. Denne læren har, ofte ubevisst, overlevd innføringen av politisk demokrati og har ført alle nasjonale oppdragelsessystemer på skjebnesvangre avveier.
Vi står overfor det paradoksale faktum at oppdragelsen blitt en del av de viktigste hindringene for intelligensen og den frie tanken. Dette skyldes først og fremst at staten krever monopol.
Vårt oppdragelsessystem sender ut av skolene unge mennesker som kansje kan lese, men som for det meste er uten evne til å veie for og imot i en debatt eller til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Gjennom hele resten av livet blir de så slått om ørene med uttalelser som sikter på å få dem til å tro på alle slags absurde påstander.
Om jeg gikk til en liten handelsmann og sa: “Se på konkurrenten din der på andre siden, han tar handelen fra deg; synes du ikke det er en god plan å gå fra forretningen og dra midt ut å veien og prøve å skyte han før han skyter deg ?” Om jeg sa dette, ville enhver handelsmann tro jeg var gal. Men når regjeringen sier det med ettertrykk og hornmusikk, da blir de små handelsmennene begeistret og er helt overrasket når de etterpå finner at forretningen er gått tilbake. Propagandaen slik den drives med de midler reklamefolk har funnet effektive, er nå en av de godkjente metodene i styret av alle kulturland, og den er særlig den metoden som demokratiske opinion formes ved.
Det er to helt ulike onder ved propagandaen slik den nå drives. På den ene siden appellerer den mer til irrasjonale instinkter enn til alvorlig debatt; på den annen side gir den urettferdig fordel til dem som kan skaffe seg mest offentlig omtale, enten det nå skjer ved penger eller ved makt.
Selv om begge parter i en konflikt måtte innskrenke seg ved lov til påstander som en komitè av fremragende logikere fant egnede og gyldige, ville den viktigste ulempen ved propagandaen slik den nå drives, stadig bli tilbake.
La oss tenke oss at det under en slik lov var to parter som forsvarte hvert sitt like gode standpunkt, men at den ene parten kunne bruke en million til propaganda mens den annen bare hadde hundre tusen til det. Det er innlysende at argumentene til fordel for den rikeste parten ville bli videst kjent, og at den rikeste parten ville vinne. Denne motsetningen blir selvsagt enda mer slående når den ene parten er staten.
Innvendingen mot propaganda er ikke bare dens appell til ufornuften, men enda mer den urettferdige fordelen den gir de rike og de mektige.
Om det skal være noen toleranse i verden, må en av de tingene en lærer i skolen være å venne seg til å veie for og i mot i en debatt, og øve seg opp til ikke å godta påstander som det ikke er noen grunn til å tro er sanne. For eksempel burde en lære kunsten å lese aviser. Læreren burde velge ut en eller annen hendelse fra mange år tilbake som da vakte sterke politiske lidenskaper.
Han burde lese opp for skolebarna det avisene på den tiden sa, og det de på den annen sa, og dertil en eller annen upartisk beretning om hva som virkelig hendte. Han burde vise hvordan en øvd leser av de ensidige rapportene kunne slutte seg til hva som virkelig var hendt, og han skulle la dem forstå at alt som står i avisene, er mer eller mindre usant. Den kyniske skepsis som en slik opplæring ville føre til, ville senere i livet gjøre barna immune mot de appeller til idealisme som forleder anstendige mennesker til å fremme kjeltringenes planer.
jeg tror en må er erkjenne at verdens onder like mye skyldes moralske feil som mangel på intelligens. Men menneskeheten har hittil ikke funnet noen metode til utrydding av moralske feil; preking og formaninger legger bare hykleri til den opphavlige listen av laster. Intelligensen derimot kan lett utvikles ved metoder som alle kompetente oppdragere kjenner. Derfor vil framskritt, så lenge en ikke har funnet noen metode til å forbedre moralen, bare kunne nås ved å bedre på intelligensen istedet for moralen.
En av de viktigste hindringene for intelligensen er lett troenhet, og lett-troenheten kunne minskes utrolig mye ved opplysning om de viktigste former for løgnaktighet. Lett-troenheten er et av de større onde i dag enn noen gang før, fordi det på grunn av utviklingen av skolevesenet er mye lettere enn det pleide å være å spre falsk opplysning, og fordi det på grunn av framveksten av demokratiet er blitt mye viktigere for makthaverne å spre falsk opplysning enn det noensinne før har vært. Derav den stadige øking i avisopplagene.
Om en spør meg hvordan vi skal få vår verden til å ta opp disse to prinsippene, nemlig 1) at stillinger bare skal bli gitt til folk fordi de er skikket til å fylle dem, og 2) at ett av formålene med oppdragelsen skal være å fri folk fra den vane tro at ting er sanne selv når det ikke finnes bevis for dem, – om en spør meg om dette , kan jeg bare svare at det må gjøres ved å skape en opplyst folkeopinion. Og en opplyst folkeopinion kan bare skapes ved innsats av dem som virkelig vil ha en slik.”
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Alle som bare tror bittelite grann at det er noe heroisk med krig, vær vennlig å les dette. Hvis man ikke fatter poenget etter å ha lest dette, ja da blir vel ord egentlig overflødig.
Et enestående antikrigs dokument av den norske kampflyger helten Helner Grundt Spang anno andre verdenskrig.
En dag er jeg på vei tilbake mot frontlinjene etter en mix-up over angrepsmålet. Jeg flyr i et par hundre fots høyde under et sammenhengende lag stratosskyer.
Da ser jeg dem der ende.
En lastebilkonvoi med tyske sivile. Evakuerte mennesker fra en nærliggende landsby som er satt under artleriild.
Fra åtte store lastebiler stirrer redselsslagne øyne opp mot meg.
Jeg slår av sikringen…forsøker å bremse meg selv, men greier det ikke…igjen skjer det noe med meg, som jeg ikke er herre over.
jeg MÅ ta dem.
MÅ!
I et flatt stup mot konvoien legger jeg tommelen mot avtrekkeren…
vet at det hvert sekund spruter 190 maskingevær og kanonkuler inn i menneskekroppene som nå ramler ned fra lasteplanene.
jeg kalkulerer kaldblodig – mener at et par hundre kvinner og menn har greid det første angrepet. De har kastet seg ned på åkrene på begge sider av veien.
– Å nei, tro bare ikke jeg gir dere muligheter!
Jeg hører en fremmed, eskalert stemme si det høyt.
Det ryker fra de brennende bilene der nede, mens jeg sirkler over de vettskremte menneskene som forstår at jeg forbereder et nytt angrep.Jeg beslutter å endre angrepsmål. Bombene mine er forsynt med en pigg i nesen som gjør at de vil bli stående i bakken også ved et flatt angrep. De er utstyrt med 11 sekunders ettertenning, slik at et lavtflyvende angrepsfly kan komme seg vekk før eksplosjonen inntreffer.
menneskene der nede vender ansiktene bort da jeg slipper tre bomber blant dem. Jeg føler det håpet de må ha hatt da bombene ikke springer ved anslaget.
De fleste har derfor reist seg, da eksplosjonen likevel kommer…
Da jeg lander er jeg lettet og opprømt.
Respekten for menneskeliv er som bekjent et tøyelig begrep. Om noen tusener omkommer i en flomkatastrofe på den andre siden av kloden, gjør det mindre inntrykk på oss enn om en nabo slår seg ihjel i badekaret.
Under en krig gjelder langt på vei den samme hildning. Tapet av en nær kamerat kan smerte deg så voldsomt, at du selv går i stykker på det, mens en melding om at noen tusener har falt i et slag langt borte, later deg uberørt. Men der slutter også enhver likhet.
I en krig må man kjempe på to plan. På det ytre plan har man kampen mot en synlig motstander, – det er på mange måter den enkleste oppgaven. Men vil man bevare sin medmennskelighet, må man også stadig føre en indre kamp, og den fienden er atskillig mer diffus, mer problematisk å holde styr på. Dessuten: i enhver krig kommer det gjerne til et punkt hvor man må velge enten-eller, hvor en av disse skansene må oppgis. Og da er man i helvete.
Din usynlige fiende forhaster seg ikke. Sent en natt hender det kansje at femti soldater mister livet noen få meter unna deg. Og du tror at du har reagert både sunt og riktig, at du har levd opp til situasjonen, når du lenge nok har rast over krigens meningsløshet og latt din fortvilelse få utløp. Men noen dager senere hender det kansje at tre mann i din nærhet stryker med, og en stemme hvisker:
BARE tre mann gudsjelov. Det var verre med de femti…
Hvis du nå er enig med stemmen, da har din usynlige fiende vunnet det første slag. Og vinner han også det neste – og det neste – og det neste, da er det bare et tidsspørsmål før du går i moralsk oppløsning og menneskeliv ikke lenger betyr noe for deg i det hele tatt. Det er dithen han vil ha deg.
Jeg lurer på om de tyske jagerne på vei mot oss gjør seg refleksjoner om krigen i sin alminnelighet. Slik jeg har gjort det siden vi gikk opp. På utdannelsesavdelingene var opplæringen saklig og upartisk, vi ble ikke proppet med hatpropaganda. Men i radio og gjennom publikasjoner har politikerne ustanselig rettet appeller til oss om å se frem til å gå løs på fienden, lade opp til hat som drivkraft for innsats. Jeg vet ikke hvor effektiv en slik propaganda er, det er mulig at folk flest trenger den, men på meg har den ikke virket. Jeg har følt meg fremmed og utenfor når kamerater har gjentatt omkvedet: Bare en død tysker er en god tysker.
Jeg vet ikke hvor mange det er som føler som meg.
Jeg er naturligvis forbannet på tyskerne som nå tråkker rundt på norsk jord og har frarøvet oss friheten, men jeg har ikke sett dem komme og har ikke fått egne inntrykk av okkupasjonen, den er tross alt en fjern hendelse. Men ønsket om å GJØRE noe er virkelig nok. Det har ikke bare vært pliktfølelse som førte meg inn i flyvåpenet, men et ønske om å gjøre min lille innsats i kampen om friheten.
Jeg hater ikke! Indignasjon og forbannelse over de ubudne gjester, javel, men glødende hat mot dem jeg nå snart skal sloss mot, jevnaldrende, utkommanderte som meg selv, NEI!
Jeg driver spitfiren min fra side til side. Så skjer det. Luftrommet som hittil har vært noenlunde velordnet og oversiktlig, til tross for de 100 kampflyene som har manøvrert seg i posisjon, opppløser seg plutselig i en eksplosjon av stupende, hvirvlende fly…venn og fiende går i disse korte hektiske sekunder i ett.
Jeg stirrer på det som skjer. Opplever det som om jeg sitter på tilskuerplass.
Synd at ikke de politikerne og generalene som begynte leken, selv får smake steken!
Jeg blir beskutt.
I samme øyeblikk hiver jeg spitèn inn i en vertikalsving og får øye på Fockewulfen. Tyskeren har angrepet meg i et stup og fyker forbi på motsatt side av den jeg svinger i mot. Han klarer ikke å rette opp tidsnok, og automatisk gjør jeg det riktige. Han synder mot en rekke av en jagerflyvers bud, – jeg ser meg ikke tilbake da jeg manøvrerer flyet til grensen av maskinens yteevne, for å få riktig avstand og skuddvinkel – og så lar jeg kulene fra maskinkanonen skjære seg inn i motoren på Fockewulfen som begynner å stupe nedover…mot kanalkysten…med cockpiten omgitt av flammer. Jeg ser etter min brennende fiende uten følelse av triumf og seier, bare med en lettelse over at jeg selv har reddet livet.
DET NYTTER LITE Å RØMME FRA SEG SELV.
Jeg må mobilisere mine krefter i en kamp jeg egentlig tar avstand fra. Bare på den måten kan jeg beholde selvrespekten.
Det er den store selvmotsigelse…
Vi hadde til stadighet besøk av leger som undersøkte oss. I allminnelighet ble en flyver sendt på hvileperiode når det var gått et år. Oftest kunne en da se på ham at han trengte det. Kansje begynte han å være en FOR flittig gjest i baren. kansje kunne han få rykninger i det ene kinnet – eller på en annen måte røpe anspenthet og dårlig selvkontroll.
Ingen slapp unna hvileperiodene. Vi ble ubønnhørlig sendt avgårde, selv om vi protesterte aldri så mye.
Jeg tror legene i de siste månedene av krigen hadde en nokså problematisk jobb når det gjaldt å sikte ut flyvere som trenget hvileperiode. De av oss som da hadde vært med fra starten og greid oss hittil, var blitt så forandret rent menneskelig, at det ofte var uråd på basis av tradisjonelle symptomer å gi en riktig vurdering av hvordan det sto til med oss.
Hvileperiode betød bare en pause fra kampene, ikke fra flyvningen. De fleste ble satt inn som instruktører for nye flyvere, på en treningsstasjon. Det fantes også andre former for hvile, for dem som ikke tålte å se fly på en stund, men de fleste ble instruktører.
Det å trene luftkamper med nye allierte flykull kunne forsåvidt være belastning nok. Men det vill antagelig vært farlig for oss, om vi skulle holdt oss borte fra den daglige flyvningen under hvileperiodene. Det var av vesentlig betydning at rutinene vi hadde opparbeidet oss, ble holdt vedlike. I kritiske øyeblikk hadde vi ikke tid til å tenke oss om, alle reaksjoner måtte skje automatisk.
Det er blitt slik at vi alle forsøker å holde en ring rundt oss, vi redd for å stå hverandre for nær som venner. Ser døden i øynene hver dag, vet at neste dag er noen av oss borte.
Søker å trekke oss inn i et skall av upersonlighet, men det lykkes bare sånn måtelig.
Jeg løfter glasset, men oppdager til min forbauselse at hendene skjelver slik at jeg må sette det ned igjen. Jeg kaster nervøse blikk for å se om noen har merket det, men alle har øynene rettet mot generalen.
Da jeg står i giv akt ved Karstens kiste – inne i sjømannskirken – ser jeg ikke ned på kisten. Jeg undrer meg over at jeg klarer å holde ansiktet så rolig, men vet plutselig at JEG kansje er like død som han.
Faen…faen…faen…
Nicken skulle ha visst hvordan han stadig gjør nytte for seg, hvordan han ved sitt dramatiske forsvinningsnummer fortsetter sin aktive krigsinnsats på jorderik.
For DET er vel det som er saken. Vi er vel ikke klar over det selv engang, men når vi ustanselig vender tilbake til dette med Nicken, forvandler hans tragedie til munter folkelivsskildring, skjer det i et krampeaktig forsøk på å bagatellisere døden. Hver dag kan bli vår siste, det VET vi, og for å dulme vår angst, så den ikke skal sette seg i kroppen som en lammelse, må vi gjøre døden til en slags familiær tegneseriefigur.
Død, hvor er din brodd – ?
Men saken har også en vrangside – den at vi samtidig bryter med vår respekt og vår age for levende liv. For å holde ut, må vi påtvinge oss selv en slags menneskeforakt, vi har ikke RÅD til å tenke ut fra en tradisjonell verdiskala,og dermed blir det levnet oss bare to muligheter:
indre oppløsning, som leder til amoral, eller å gå på akkord, som i sitt vesen er umoralsk.
Sånn sett er den amoralske heldig stilt, han vet ikke bedre og kan dermed rent psykologisk komme ut av det på et slags vis.
Ikke slik med den umoralske. Han vet DYPT inne i seg at han gjør galt, og det beste han kan håpe på er å kamuflere denne viten for seg selv og for omverdenen. Det er en høy pris han må betale.
Månedene går fort i all sin sorgløshet. Nåja, jeg bærer på den indre rastløsheten som jeg forsøker å skjule for Ginny (hans kone) og de andre. Greier ikke å slappe av. Jeg ser fram til jeg er ferdig med hvileperioden, så jeg kan komme tilbake til skvadronen.
En voldsom ulyst til å gå opp neste dag overfaller meg. Ulysten er så intens og påtrengende at jeg kjenner meg kvalm.
Ulyst til å drepe…
Er det naturlig å være faens kvalm når en skyter medmennesker i filler, selv om de er tyskere ?
Herregud – måtte denne krigen snart være over!
Selvfølgelig har jeg ikke, selv under den første kampperioden, likt å slippe bombene, eller i lav høyde se kraterne og de blodige sporene jeg etterlater meg når jeg flyr bort fra angrepsmålet. Men i begynnelsen kjentes det mer “riktig”, det hadde vært en plikt.
Noe en ikke skulle bry tanker eller følelser med.
Bare konsentrere seg om som en jobb.
I den siste tiden har jeg vært nødt til å skyte i filler en del usikre mål. Altså tilsynelatende sivile hus, båter, kjøretøyer osv. Tyskerne kamuflerer nå ofte militære poster og transporter som sivile, og vi har fått flere ordrer om å ta også såkalte “sivile” mål, hvis det er grunn til å tro at det dreier seg om noe annet.
Jeg sover ikke stort denne natten, kjenner jeg er inne på noe som kan komme til å gi meg vanskeligheter.
Forbanner meg selv, som har latt tanker og følelser få slippe løs.
Uten alkoholen hadde vi aldri greid å trappe ned anspennelsen, når vi vendte tilbake til basen etter dagens siste tokt. Alkoholen visket ut alle hendelser og muliggjorde kommende natts søvn. Nødvendig når vi måtte være i form neste dag igjen og opp på nye tokt. Jeg vil våge å si det så sterkt at om vi ikke hadde hatt tilgang på alkohol, ville vi ha vært satt ut av spillet etter kort tid. Brutt sammen.
Spesielt i den siste fase av krigen vendte vi så belastet tilbake etter toktene – fysisk og psykisk – at vi MÅTTE hjelpes til avslapning. Vi hadde aldri greid det på egenhånd.
Flymedisinere på begge sider, både engelske og tyske, påsto jo også at en bar som samlingssted og avslapningssted, hadde nødvendig mentalhygienisk virkning i en krigssituasjon.
Det er nærliggende å tro at det ville ha hjulpet oss, hvis vi hadde innrømmet våre problemer for hverandre. Men jeg mener det var en avgjørende betydning at vi IKKE gjorde det, at vi heller krampeaktig holdt på den bråkjekke tonen.
Så lenge vi holdt på tøffheten overfor hverandre, holdt vi samtidig oss selv på bena. De fleste av gutta hadde også forandret seg etter hvert, slik at en åpenhjertig akseptering av små eller store belastninger av forskjellig art, bare ville betydd vanskligheter i miljøet.
Da det gikk opp for meg at også mange av mine kamerater slet med nye reaksjoner, hjalp det meg derfor IKKE til å godta min egen og stadig voksende ulyst til å fortsette.
Av og til er jeg fyr og flamme ved tanken på å gå til kamp. Men rare greier, andre ganger igjen blir jeg så kvalm ved tanken på at jeg på nytt skal skyte i filler en hop med mennesker, at jeg er i stand til å brekke meg. Det hjelper ikke at de er tyskere.
Ubegripelig, hva ?
Sent på ettermidagen kommer det andre oppdraget.
Hele avdelingen skal bombe et fort inne i Tyskland.
Det er et stupbombeangrep. I seg selv en fysisk påkjenning, fordi en setter Spitfiren lodrett i 10 000 fots høyde.
Så skjer det at jeg kommer galt ut i selve stupet og ikke får sluppet bomben.
Jeg blir irritert…siden lettet.
Da hender det noe med meg:
En voldsom LYST, et behov for å drepe!
MÅ!
Er besatt av tanken!
Kjenner meg ekstatisk. Dirigert av nye krefter.
Jeg er glidd vekk fra flacken over det opprinnelige målet nå, ser ned – og oppdager et stort rødt murhus som står litt for seg selv i en liten bydel.
Det er folk i huset – jeg ser noen i vinduene.
Det er også noen ute i haven. Jeg setter kurs rett nedover.
Bruker ørlikonkanonene mens jeg kommer nærmere og nærmere…
Tre-fire sekunder fra huset slipper jeg bomben. Kjenner meg opprømt og lykkelig da det er unnagjort.
Fornøyd med meg selv.
Jeg kikker uforstående ned på hendene mine idet jeg klatrer ut av cockpiten og forlater maskinen. I DAG rister de ikke.
I tiden som kommer tvinges jeg til til å gjenta egne tokt så ofte jeg har anledning. Det blir en besettelse for meg, en nødvendighet.
Som flight-commander har jeg anledning til å autorisere egne oppdrag, og jeg gjør det. Ettersom de allierte rykker frem, får vi ordre om å utrydde enkelte landsbyer hvor det er mistanke om tyske poster.
En utmerket sjanse til en kombinasjon med egnetokt.
Jeg forstår snart at jeg ikke er alene om egnetokt. Andre har det på samme måte. Vi MÅ skyte. På bolighus, transporter, menneskesamlinger.
Hva som helst.
Hva skjer med oss ?
På denne tiden deler jeg rom med en kar som er hva man kaller personlig kristen. Jeg blir nysjerrig etter å finne ut hvordan han gjør det i luften.
For hvis også han…
En kveld sier en av karene, idet han selv lander:
– En av våre har tatt et nonnekloster for egen regning!
Jeg går inn på tomannsrommet og legger meg, later som jeg sover.
Han kommer en stund senere. Han drikker ikke som vi andre i baren. Ingen av oss har forstått hvordan han greier seg uten alkohol.
Gjennom halvåpne øyelokk ser jeg ham gå med tunge skritt bort til skuffen, hvor noen engang for spøk puttet inne en cahmpagneflaske ved siden av bibelen hans.
Han tar den opp, holder den prøvende i hånden. Så finner han noe å åpne med…kaster et blikk bort på min seng.
Så setter han flasken for munnen.
Drikker, såvidt jeg vet, for første gang i sitt liv.
Jeg sover ikke stort den natten. Det er din plikt å fungere videre, sier jeg til meg selv. For straks krigen er over – og den må da snart være det nå – vil vi jo bli normale mennesker igjen.
I dagene som kommer studerer jeg mine kameraters oppførsel og blir snart vitne til at flere angriper mål for egen regning.
Vi er inne ei en ekstra vond periode. Våre egne tap blir stadig større, og vi må opp på inntil tre tokt hver dag. Vi flyr lavt over skyttergravsposisjoner, tanks og troppehøyder og er nødt til å ta store sjanser for å utrette noe.
Like før krigen slutter, fikk vi en nyutdannet flyver ut til oss, en bergenser. Jeg syntes synd på karen som ikke hadde fløyet på tokt ennå og som nå ble nødt til å dra hjem uten å kunne se tilbake på en eneste kamp. Jeg besluttet å ta ham opp og gi ham sjansen likevel. Jeg foreslo for ham at vi skulle gå opp, finne en tysk bondegård og bombe den sønder og sammen, så han fikk brukt våpnene sine ihvertfall ÈN gang. En helt dagligdags affære for oss andre på denne tiden, men jeg glemmer aldri hvor forskrekket han så på meg og hvor mumlende svaret hans kom.
Selvfølgelig ble karen forskrekket. Jeg hadde bare glemt å ta hensyn til at han var som vi andre hadde vært engang for lenge siden, nemlig normale mennesker – og at han reagerte ut fra det.
Kaptein Helner Grundt Spang D.F.C. med bar, Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen m.m. går usikre skritt hjemover.
En guttunge traver beundrende ved siden av meg.
Da jeg har gått en stund – besatt av en underlig tom og skremmende følelse jeg ikke greier å overvinne – spør guttungen om jeg virkelig ikke vil hilse på ham.
Det er min bror Michael.
Jeg vet det ikke ennå, men en invalid er vendt hjem.
En kveld jeg kommer sent hjem fordi jeg har tatt en drink med en tidligere krigskamerat som også er gått inn i forsvaret og stasjonert i Oslo området, har Ginny gjort sitt beste for å gjøre det ekstra hyggelig på det lille pensjonsværelset vårt. Jeg ser det godt, blir litt smårørt, og fordi jeg plutselig ikke greier å være rørt, går følelsen over i en uforstålig kulde.
– Pappajenter har vel aldri hørt ordet STØV? – begynner jeg og lar pekefingeren gli over kommoden.
Jeg ser utmerket godt at det ikke blir liggende så mye som et støvkorn på fingeren, men jeg planter harde fiendlige øyne i henne.
Kjære lille Ginny tenker jeg, du har virkelig klart omstillingen på en enestående måte. Pappas og mammas beskyttende overklasseverden, en tilværelse full av uforpliktende moro, må stå for deg som et paradis mot dette trange lille helvete som JEG har plassert deg i her i et fremmed og kaldt land.
Du har ikke fått mulighet til å bli kjent med noen her i Norge ennå, for vår datter Nina behøver deg her “hjemme”, og din mann arbeider sent og tidlig og er ikke lett å omgås når han omsider kommer hjem.
– Du er et bortskjemt overklassevesen, sier jeg.
Det gjør meg enda mer ondskapsfull:
– Livet kan ikke alltid være en dans på roser, Ginny, fatter du ikke det ? Jeg slår knyttneven i komoden og vekker Nina som ser opp med søvnige øyne og begynner å gråte.
– Herregud, NÅ igjen, sukker jeg og faller ned i en stol
For parallelt med barnets gråt som av en eller annen grunn blir mer og mer skjærende, avreagerer jeg noe i meg selv, og jeg kjenner til min forskrekkelse at det er såvidt jeg greier å la vær å skrike høyt.
Ginny tar Nina opp å forsøker å trøste henne.
– Hva går det av deg i kveld ?
– Går av MEG ? Jeg er vel som vanlig ?
Jeg reiser meg, ser på min kone og det gråtende barnet og har brennende lyst til å ta dem begge inntil meg. Men på nytt blir ømheten vendt til noe bortimot hat, og jeg griper frakken og styrter på dør.
Nede på det blåsende gatehjørnet blir jeg stående å se opp på pensjonatet.
Hva går det av meg ?
Et fly stryker lavt over byen og forsvinner i tåkedisen.
herregud, som jeg skulle ønske jeg satt ved spakene nettop nå ! At jeg kunne ha…
Kunnet hva ?
Vel, fått LUFT for dette håpløse og uforklarlige humøret. Fått bukt med rastløsheten. DEN som er årsaken til elendigheten.
Jeg snur og løper tilbake til pensjonatet. Ginny har fått Nina til å sove igjen og sitter selv i mørket borte i sofaen for ikke å vekke henne.
– Ginny… begynner jeg og er på vei inn i rommet.
Så skjer det noe med meg. Sinnet når meg med en slags fortvilelse. Jeg snur like fort som jeg er kommet, slamrer døren i.
Jeg kan ikke…
Greier ikke å vise ømhet.
Først utpå morgenkvisten lister jeg meg inn igjen.
Jeg har travet gatelangs i mange timer og er forferdelig trett.
Min kone sover fast, jeg ser at det er spor etter tårer på begge kinnene.
Hun kan jo umulig vite at OM jeg hadde latt vær å styrte på dør igjen, så hadde jeg også grått.
Jeg blir liggende lys våken.
Jeg forsøker å finne ut av de uforståelige følelsene og reaksjonene, men må gi det opp.
Da Ginny våkner, er jeg meg selv igjen og istand til å be om tilgivelse. Sier som sant er at jeg ikke forstår hva som gikk av meg.
På veien til jobben stikker jeg innom en blomsterforretning og ber dem sende en bukett til henne.
Etterhver som ukene går, oppdager jeg at humørsyken blir mitt daglige problem. Noe jeg ikke blir kvitt og må motarbeide tildels voldsomt, for å oppføre meg som jeg bør.
Men jeg greier det ikke alltid desverre.
Marerittene jeg gjennomgår hver natt, skal ikke gjøre meg bedre skikket til å kjempe denne kampen.
Ginny sier at jeg skriker og bærer meg, at jeg tydeligvis er plaget av episoder fra krigen. Det er riktig nok, jeg hadde ikke trodd det var mulig å gjenoppleve så realistisk noe som hørte fortiden til. Når jeg har det som verst , er det en kolossal lettelse å bli vekket. Min kone sier jeg har brølt så hele pensjonatet vel må ha hørt meg.
Jeg nevner marerittene, humørsyken og den økende rastløsheten for et par av de gamle flykameratene en dag vi treffes, og de hevder at de har det på omtrent samme måte. En av dem sier: – Det er en overgang. Det gir seg snart.
Ginny og jeg er blitt enig om skillsmisse. Hun blir igjen i Oslo i påvente av flyleilighet tilbake til Canada, mens jeg selv reiser til Lista hvor jeg er tilsatt som stasjonssjef. Jeg er takknemlig for at vi kan skilles som venner.
På lista skal jeg lede oppbyggingen av skyte og bombeskolen. Det er en interessant oppgave, og jeg liker meg godt. Vi er en liten norsk stab, men har til gjengjeld ansvar for 5000 tyske krigsfanger.
I free-weekendene flyr jeg til Oslo og treffer gamle krigskamerater. Avstandene er små når vi kan forsere dem med fly, og vi møtes i denne første etterkrigstiden så ofte vi kan, treffes på stamrestaurantene og snakker om det som allerede er blitt “gamle dager”. De fleste er gått inn i forsvaret eller i sivil luftfart.
Rastløshet og humørsyke later til å prege oss alle.
De fleste innrømmer visse tilpasningsvansker, men vi sier til hverandre at det er en overgang.
Det kommer som et sjokk på oss da den første av kameratene tar sitt liv.
Dagen før hadde han drukket tett og snakket en del om manglende lyst til å leve, uten at noen har tatt ham ham helt alvorlig.
På denne tiden er ordet krigsskade et uoppdaget ord.
Miljøforandring er løsenet, mener et par av karene og drar til utlandet i denne tiden.
Bare noen få av flyveteranene hevder at de ikke har noen vanskeligheter. Men ingen av oss har truffet disse karene edru siden hjemkomsten, og når vi er samlet, prøver vi å redusere vårt eget alkoholforbruk, for på den måten å gi dem en håndsrekning. Men det nytter så lite. Alkoholen er deres halmstrå.
Så bukker neste mann under.
Jeg forsto at noe måtte skje, sier hun og ser bort.
Ute i entreen slår en klokke. Hun venter de to barna hjem fra skolen hvert øyeblikk. Guttene er 8 og 10 år gamle.
Jeg ser meg om i den tussmørke, stille stuen. På veggen over skrivebordet henger familiebildene. Det er også et bilde av ham selv i flyveruniform.
jeg forklarer henne at jeg vil gi de rette myndighetene beskjed om forholdet, det kan ha betydning for familiens økonomi.
Det hadde vært bedre om han stupte i den FØRSTE krigen.
Jeg forstår i samme øyeblikk at det virkelig pågår en ny krig. En hemmelig krig som bli utkjempet i menneskers SINN.
Nesten nede ved holdeplassen når han meg igjen. Jeg er ikke overrasket over å se ham. Hverken stuens eller høstkveldens tussmørke kan skjule de forgråtte øynene.
– Var far modig under krigen ?
– Ja. en av de modigste.
– Det var det jeg trodde, men…- Syns du det er feigt av en mann å grine ? – fortsetter han, gutteøynene ser sky på meg.
Feigt av en mann å grine ?
– Hvordan det ?
– Far grein før han dro på fisketur… blei sinna da jeg så det…men han var jo modig i flyet!
Lille mann – det er avgjørende for deg å sette ting på plass.
Jeg sier: – Din far var modig, det må du aldri tvile på. Du skulle sett hvor mange tyske fly han skjøt ned…han reddet også flere av sine kamerater…skjøt bort tyskere i situasjoner hvor det var nære på…. Du skal være stolt av faren din! At han gråt den dagen, det…
– Din far var klok hører jeg meg selv si. – Han hadde nok sine grunner for å grine. Tror du ikke at en voksen mann kan være modig og likevel grine en sjelden gang ?
– Jeg vet…ikke…jeg…
Det kommer i lange hikst, og da jeg legger armen rundt skulderen på gutten, rykker han til, ser opp og tørrer beskjemmet og skamfull øynene.
Gutter gråter ikke.
jeg greier ikke å slappe av i fritiden, kommer til den konklusjonen at jeg lever galt.
Jeg gifter meg igjen og håper at samlivet med en ny kone vil hjelpe meg å falle til ro. Et hjem og nye interesser…
Men av en eller anne grunn forteller jeg aldri min kone om det som plager meg. Jeg går tvertimot inn for å skjule vanskene mine for henne, synes det er unødvendig at jeg skal belaste henne med mine problemer.
Jeg vil kjempe min kamp alene.
Det ble vonde dager på mer enn en måte.
Min takknemlighet og lettelse var stor da legen ringte meg, og fortalte at min gamle flygerkamerat var utenfor fare og at jeg kunne få hilse på ham et øyeblikk.
Jeg dro straks over og fant min venn ved bevissthet.
– Ja, så var det forgjeves denne gangen også da , sa han oppgitt.
Jeg ble stående å stirre på ham – greide ikke å si noe – bare gikk igjen.
Jeg forsto at legen hadde kjempet kampen om hans liv mot hans eget ønske.
Å bli hyllet som krigshelt betyr en stadig belastning. Når andre vil kikke på medaljer, høre historier fra krigstiden, når de ber meg holde foredrag, lukker jeg meg. Jeg VIL IKKE komme inn på det, jeg nekter konsekvent å snakke om krigen.
Jeg vet at skal jeg fortelle, må jeg fortelle dem sannheten, – i alle ting.
Om en krigs virkelige kors:
Hva den gjør med mennesket.
Samvær med andre blir ikke enklere etter hjemkomsten. Jeg føler stadig at jeg har noe å skjule, at det er viktig at ingen må forstå hvordan det er fatt med meg.
Jeg vet at folk flest oppfatter meg som arrogant og hard, og slik ønsker jeg det. Det er min beskyttende ramme om en voksende indre usikkerhet og angst.
jeg må omgås andre mennesker så lite som mulig, men noe blir det:
Rastløsheten gir seg utslag i en arbeidsglød som fører meg inn i sjefsstilling og dermed er jeg nødt til å representere.
Det er en interessant stilling hvor jeg får realisert egne ideer, men det slår meg en dag at jeg vel er likeglad med både jobben og det livet jeg tvunget til å spille med i dag ut og dag inn.
Jeg har lenge vært invitert et sted, og denne kvelden synes jeg ikke lenger jeg kan si nei takk.
Ut i de små timer kommer samtalen inn på krigen.
Etter en stund kjenner jeg en voldsom og voksende irritasjon, over hvor lett de andre er i stand til å snakke om det, tilsynelatende uten å føle noe som helst. Jeg vet selvfølgelig at det bare er jeg som er urettferdig, for de snakker egentlig bare om bagateller, vil kansje ikke åpne for en hel diskusjon, fordi de føler at JEG ikke ønsker å delta i samtalen.
Men til tross for at de snart skifter samtaleemne, har det vært nok til at jeg kjenner at anspentheten er kommet. Etter en stund merker jeg til min store forskrekkelse at hodet og hendene begynner å riste. Jeg sitter litt med et påklistret smil i ansiktet, søker å motarbeide og late som ingenting. Knytter hendene og forbanner meg selv.
Til slutt blir jeg nødt til å unnskylde meg og går inn på badet.
Pokker, pokker, pokker.
Jeg kikker på ansiktet mitt som møter meg i speilet, forundrer meg plutselig over at ikke de andre kan se at jeg er “død”. Er det lenger noe liv i øynene mine ? Selv synes jeg ikke det – Ansiktet forekommer meg å være blitt mer og mer likt en stivnet gummimaske, uten beveglige, levende trekk.
Etter en tid forsvinner ristingen og anspentheten.
Jeg går ut til de andre gjestene, deltar febrilsk i en diskusjon, ingen kan si annet enn at jeg er en våken og opplagt gjest. Først to timer senere bryter jeg opp, sammen med de andre.
Ingen vet hvilken overvinnelse dette spillet har kostet meg. Denne gangen – som alle andre ganger i samvær med andre mennesker.
Da jeg skal gå til ro for natten, er jeg plutselig lys våken. Blir liggende å kaste meg frem og tilbake, inntil jeg ser på klokken på nattbordet og skjønner at det ikke nytter.
Jeg står opp – går inn i stuen og brygger meg en pjolter. Blir sittende i stuen til glasset er tømt. Jeg kjenner det hjelper, anspentheten blir mindre og mindre.
Utkjørt går jeg til sengs igjen, og litt etter tar søvnen meg.
…bakken nærmer seg…den store røde byggningen, murhuset ved Rhinen…hendene mine nærmer seg avtrekkeren, utløseren for våpnene…og NÅ, det er noen i vinduet i huset! Det er jo HENNE! Gud i himmelen, jeg kommer til å drepe henne! Hvorfor er HUN i det røde huset ? Hvordan er hun kommet DIT ?…Jeg må stanse ildgivningen…men – hva er dette ? Hendene nekter å lystre viljen ?…herregud, jeg dreper henne!…det er for sent!…jeg ser at hun blir gjennomhullet.
…blodet…og nå, flere hull i brystet…hva har jeg gjort ?
…flyet rister, gode Gud, jeg brenner!…flammene…det knitrer…varme…jeg får ikke puste!…brenner inne her i cockpiten!
…Åh…luft…kan ikke…Åh, åh…
Lettelsen da jeg våkner og forstår at det hele har vært en drøm, skyller over meg som en bølge. Jeg blir sittende litt i sengen, forsøker å roe meg før jeg legger meg til igjen. Jeg tenker på hva naboene må tro, for jeg har vel skreket høyt. Forsøk å sove videre, du har en anstrengende dag foran deg i morgen, sier jeg til meg selv. Det møtet…
Møtet! Ulysten bobler i meg, gjør meg heller lys våken. Likevel legger jeg hodet på puten, lukker øynene. Lakenet er våttt av svetten som driver av meg.
…hvordan kan dere påstå sånt ? Vi er da ikke onde ? Skjønner dere ikke at det er krig ?… vi er nødt til å drepe de voksne…den lille der borte…for en skjønn liten unge…kan se det helt herfra…hun der med det lyse håret…gud fader, vi kan ikke drepe foreldrene til ungene…hvis jeg bare visste hvem i denne sammenstimlingen som er foreldrene hennes… der ja, der utløser våpnene seg…jeg tar dem, tar dem! Se hvordan de stuper i gresset, en pen gård…tar den etterpå…hvor ble det av ungene i sandkassa ?…for faen, de har da ikke løpt DIT bort ?…å gud, gud , helvete, faen de er løpt bort til eksplosjonsstedet…de leter i hullet i jorden…hun den lille, hun…hva GJØR hun ? Nei! Du MÅ ikke, vesla! MÅ ikke, hører du!…hun kaster seg ned på bakken, kansje er det liket av moren eller faren…tror ikke det var noen skjult tysk post på denne gården…faen også, vi har tatt dem forgjeves…vesla, du må forstå…hører du! Vi hadde våre ordre å gå etter! Det er krig skjønner du jo!…Tenk om det hadde vært MITT barn…Gud fader, HJELP meg! Hjelp HENNE…hun kan ikke ligge der på bakken over likene…har hun ikke noen å gå til, noen andre…jeg ser henne tydelig nå…må rette opp maskinen…flyr lavt…farlig…begynn stigningen…NEI! Du lille… reis deg opp!
Faen i helvete…jeg vil ikke at du skal ha det vondt…det ER krig, hører du…såja…sikt inn…ta henne…hjelp henne…stans fortvilelsen hennes!…
Hun er borte… sprengt i filler…som de andre…ser ikke lenger på meg…men, hva er DET…der er hun!…bak et svart kors…ser på meg…øynene hennes…men, forstår du ikke vesla, jeg hadde ORDRE om å bombe gården deres…kamuflert tysk post…ikke hat meg!…jeg ønsket det ikke…
… Ikke HAT meg, ordre skjønner du jo!…øynene dine
…har du det vondt ennå ?
…Hva gjør du bak korset ?…har dere korsene i sandkassen ?…ikke se sånn på meg!…hører du!…jeg ville deg ikke noe vondt! Ikke SE sånn på meg…
Jeg våkner igjen, rister av kulde. Kjenner en voldsom gråt komme, men biter den i meg. Jeg greier ikke bære dette alene lenger.
Drømmen – eller marerittet – er ikke ny. Helt siden hjemkomsten i 1945 har jeg sett den lille for meg, hun som satt sammen med lekekameratene eller søsken og så på at vi tok foreldrene deres et sted lenger borte i den store haven.
Det hjelper dårlig at jeg vet at vi bombet bondegården etter ordre.
Ville du latt tyskerne fått overmakten i luften ?
Nei, nei, selvfølgelig ikke, men…
Du hadde ikke noe valg, du gjorde bare din plikt. Det var ikke egettokt dette.
Gudskjelov for DET, i hvertfall.
Men om jeg hadde nektet å gå opp den dagen ?
Latt en mulig tysk post få arbeide videre til stor skade ?
Gud – faen – hvem er hvem, egentlig ? Hva gjør dere med menneskene under en krig ?
Hvilke muligheter gir dere oss ?
Er den lilles anklagende øyne jeg er dekorert for ? Medaljene som familie, omgangsvenner og alle andre utmerkede mennesker sitter og prater om over en drink ? Skyller ned med kaffe og kake.
Resten av natten ligger jeg våken. Den lille er ikke alene om å holde selvbebreidelsene mine ved like. Forskjellige mennesker går igjen i marerittene, som kommer hver natt nå.
Timene snegler seg avsted. Hver gang jeg holder på å duppe fordi jeg er grensløst trett, kvekker jeg til og forbanner meg på at jeg skal greie å holde meg våken og dermed holde dem borte resten av natten.
De døde som lever videre i min samvittighet…
Da klokken slår tre, husker jeg møte neste dag.
om en time må jeg opp, hvis jeg skal nå første fly innover.
Faen…LITT søvn MÅ jeg ha, ellers greier jeg ikke programmet!
Nei! Ikke sovne…Herregud, ikke SOV, hører du!
Jeg blir klar over at “i morgen” allerede er i dag og bestemmer meg like godt for å stå opp.
“…direktør Grundt Spang har deltatt i 224 møter i løpet av året, her hjemme og i utlandet.
Man må nesten spørre seg hvordan han har fått noe hjemmeliv…”
Jeg husker ordene fra siste generalforsamling.
Man hadde hyllet meg for energisk innsats.
Idet jeg går opp trappen, svelger jeg en valium.
Har også tatt to for en halv time siden og vet at denne metoden har forårsaket et stort, årlig pilleforbruk.
224 møter siste år, var det så han sa ?
672 valium, regner jeg ut.
Da jeg litt senere reiser meg og tar ordet, er pillene begynt å virke.
Situasjonen blir bare verre.
Synene er nå begynt å forfølge meg også når jeg er våken. På gaten , i en menneskemengde, i TV, i bilder i avisene, ved rattet i bilen bak meg i rushtiden, bak en trestamme i skauen, nær sagt overalt dukker de opp, mine fiender fra marerittene. Betrakter meg, rolig avventende.
Det er lenge siden jeg har orket å se Dagsrevyen på TV. Uroligheten ute i verden, reportasjer fra en eller annen fjern slagmark, setter igang noe inni meg, levendegjør hendelser, som jeg VIL glemme, men ikke kan.
Det hender at jeg også ser nye ansikter som ikke tilhører nattens mareritt, men står for meg som tåkete gjengangere av mennesker som jeg oppfattet i korte glimt i lav flyhøyde.
Særlig den lille jentungen på den tyske bondegården tar knekken på meg.
I den siste tiden har hun begynt å legge de små armene sine rundt halsen min, forsøker å stramme til, få kvalt meg. Mens hun strever av alle krefter for å greie det, bli sterk nok, gjør jeg ikke noe for å sette meg til motverge. Jeg synes hun er i sin fulle rett. Jeg fortjener ikke bedre.
Når jeg kjenner barnehendene ta bedre tak rundt halsen, og jeg får vansker med å puste, kommer øynene hennes nærmere og nærmere, borer seg i størrelse med tallerkener inn i blikket mitt, men jeg greier ikke å se ned.
Jeg orker ikke møte blikket hennes, men tvinges til det.
Jeg slipper ikke løs før jeg våkner.
Barnet kommer nå hver natt, jeg arbeider til jeg er stupferdig av tretthet, men gruer for å falle i søvn, fordi hun og de andre venter på meg.
Herregud, hva sloss jeg egentlig for lenger ?
22 års kamp er bortkastet. Jeg vet med meg selv at jeg fysisk og psykisk for lengst er oppbrukt.
Kvart på to parkerer jeg utenfor hotellet, hvor møtet skal holdes, og begir meg til møtesalen.
Presis fem over to blir møtet satt. Gjennom døren hører jeg møtelederen ønske de fremmøtte velkommen og si:
– Før jeg gir ordet til Grundt Spang som vil orientere om tilbudet fra…
Da er det jeg merker at pillene ikke virker som de pleier. Jeg føler meg tørr i munnen, kjenner med stadig større panikk at hendene skjelver! Maven og mellomgulvet er så sammenknyttet at jeg er kvalm.
Ordføreren fortsetter derinne:
– Direktøren er nettopp kommet hjem fra en reise til Emden. Det er på grunn av de tilbud han har mottatt og som krever et snarlig svar, at styret har anmodet om å inkalle til…
Nå må jeg inn!
En kaldsvette bryter frem på pannen. Jeg reiser meg og går ut i garderoben. Fyller den ene hånden med kaldt vann., super det i meg, plasker vann over ansiktet.
Til slutt holder jeg hele hodet under det kalde, rennende vannet.
Men jo mer jeg anstrenger meg, desto verre blir anfallet. Hendene greier ikke engang å holde på håndkleet, og brekningsfornemmelsene rir meg så jeg knapt kan holde meg på bena.
På ren viljestyrke klarer jeg å komme meg ut av bygningen, kjøre vekk fra byen. På en sidevei parkerer jeg, legger meg ned i baksetet inntil brekningsfornemmelsene er over.
Etter en halvtime faller også hendene til ro. Jeg kjører straks tilbake til møtestedet, hvor jeg unnskylder meg med et illebefinnende.
Da jeg orienterer møtedeltagerne er de ingen som kan se noe på meg.
Møte er slutt ved femtiden. Jeg kjører hjemover, sint og ydmyket. Innser at jeg har latt det komme for langt. Det er med nød og neppe jeg ikke har fått et sammenbrudd midt foran øynene på forsamlingen. I alle år har jeg vært fast bestemt på at det ikke skal skje.
Nå har jeg fått en siste advarsel.
Et par ganger har jeg konsultert leger, forklart symptomene. Indremedisinere har undersøkt meg – ikke kunnet hjelpe.
Det står en pike i veikanten, jeg synes å dra kjensel på henne. Stanser. Hun hopper fornøyd inn ved siden av meg.
Jeg vet ikke hva som går av meg, men jeg forteller henne om krigen, forsøker å forklare hvilke selvbebreidelser jeg sliter med.
Overfor denne vilt fremmede jentungen er jeg i stand til å snakke , av en eller annen grunn.
Jeg har ikke tenkt å si så mye som jeg etter hvert gjør, men hun virker intressert, lytter med et oppmerksomt uttrykk i øynene.
Plutselig avbryter hun:
– Hvorfor desserterte du ikke ? Det ville kameraten MIN ha gjort. Vi har snakka om det i gjengen, ikke èn av gutta vil ta militærtjenesten.
– Er du ikke klar over hva som ville skjedd under siste krig, hvis alle og enhver hadde gått hen og dessertert ? Det var den ene mot den andre, jenta mi.
Hun ler og ser på meg, slik som et gammelt menneske ville sett på et naivt barn:
– Hvis bare tilstrekkelig mange nekter, bruker sin selvstendighet og gir blaffen i hva de uenige lederne mener, stanser alt av seg selv. La dem bruke knyttnevene på hverandre, dem som trekker i trådene, vel ? Det er lett nok å føre krig når en kan sende tusenvis av ANDRE på egne og nasjonens vegne! Se på deg sjøl, hadde du dessertert, ville du ikke hatt det så jævlig i alle disse åra. Men du var slave av vanetenking og kollektivfølelse, var oppdratt til det!
– Har jeg ikke RETT kansje ? Sier hun og ser triumferende på meg.
Rett ?
Har hun det ? Nei! Det er ikke så enkelt!
– Det var nok verre da DU var ung. Nå protesterer MANGE. Det gjør det lettere.
Sier hun, idet vi nærmer oss en kjent campingplass hvor hun vil gå av.
– Takk for at jeg fikk sitte på! Du har vært ok!
– Selv takk for en interessant tur, svarer jeg.
Jeg blir liggende i halvdøs den første natten på 16. avdeling
En pleier har tittet inn til meg med jevne mellomrom hele nattten. Enkelte ganger forsiktig, i skjæret fra den blå nattlampen. Andre ganger er han kommet helt bort til sengen , har bøyd seg over meg for å høre om jeg puster jevnt og dypt, eller bare later jeg som jeg sover.
Jeg later som…
Halv syv følger jeg med en pleier til badet, hvor jeg får utlånt toalettbagen min og kan barbere meg. Pleieren er hele tiden til stede.
I går da jeg kom, la jeg alle kort på bordet.
Legen som mottok meg, har meg i sin hule hånd nå.
Jeg ba ham sperre meg inne. Visste at jeg ikke måte gis ansvar hverken for meg selv eller andre mennesker lenger.
Etter morgenstellet får jeg undervisning i kunsten å re min egen seng, får beskjed om å hente klut og bøtte, med spørsmål om jeg har noe imot å vaske gulvet selv. Jeg sier jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Det er likgyldig det hele nå.
Skuespillet er over.
Jeg har vennet meg til en viss oppførsel overfor andre mennesker, visste når jeg skulle le, rose… når jeg skulle være enig, og som oftest når jeg burde holde kjeft. Hadde spilt min rolle, rutinert og mekanisk. Ikke visst hvor invalid jeg var, inntil jeg sto foran døden, og var villig til å drepe et annet menneske, for selv å få lov til å slippe fra.
Tanken på at jeg antagelig ikke er alene om å føle det slik, slår ned i meg med voldsom styrke:
At det lever milloner av menn over hele verden, menn som en krig har gjort unormale. Mennesker som daglig har ansvaret for andres liv, menn som ofte sitter i høyt betrodde nøkkelstillinger i samfunnet.
Syke menn.
Skuespillere i grenseland.
Etter Vietnam er f.eks. tallet på sivile flyvere rekruttert rett fra krigsflyvernes rekker, økt med flere tusen. Med tiden vil kansje havarikommisjonene få øyene åpne for at en flyulykke KAN ha hatt sin årsak i en eller flere av flyvernes mangelfulle eller unormale reaksjoner ved spaken.
De er dekorert med Englands og Norges høyeste utmerkelser for Deres krigsinnsats, har vært en fremragende flyver og soldat, men har ikke klart å bygge bro over fra mennesket til soldaten. Kjenner de uttrykket arbeidsnarkoman ? Når De vel hadde bygget opp noe, mister De interessen for det, søkte Dem over i en annen stilling, fordi den ikke lenger kunne ta alle Deres krefter. De hadde behov for å FORBRUKE Dem. Nå får de ta det helt med ro i noen år, ihvertfall akseptere krigsskadene, at de fysiske utslagene er resultatene av psykiske belastninger, så får vi se…
Vil det si at jeg aldri blir frisk nok til å begynne arbeide igjen ?
Psykiateren betrakter meg:
Det svaret er vi ikke i stand til å gi dem. Det avhenger av flere ting…Dem selv, Deres pårørende, Deres interesse for en ny tilværelse…viljen til å se Deres situasjon i øynene uten å kapitulere for den…ta det med ro fremover…Ta imot krigspensjonen.
– Herregud…krigspensjonen…
Ordet er vanskelig å uttale.
– Føler de bitterhet mot samfunnet ?
– Overfor mine kameraters skjebne: Ja. Et samfunn som tok de avgjørende år av våre liv, utdannet oss til mordere…og lot det bli med det. For siden å la oss gå tilbake til et såkalt normalt liv, med uforståelige reaksjoner og med mentale vansker som umuliggjorde denne “normaliteten”. Jeg er bitter på kollektivet som utdanner mennesker til umenneskelighet, men så etterpå ikke vil ta konsekvensene.
Legen sier: – Når jeg tenker på min tid i Tyskland…jeg fikk min utdannelse der nede…kan jeg huske min reaksjon på alle de døde, forstenede øynene…tidligere soldater og offiserer fra 2. verdenskrig. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Gjengangere, gjengangere alle sammen.
Jeg trodde dere psykiatere visste alt om krigsskader og ettervirkninger nå ? sier jeg.
Vi vet endel, men enda står meget tilbake. Hver eneste mann er stridig overfor seg selv så lenge som mulig…menn av få ord, forsøker helst å tie…selv når de til slutt søker hjelp. Men – er de nå sikker på at de ønsker å skrives ut allerede ?
Jeg nikker. Når jeg nå først har fått en forklaring på mine reaksjoner og vet det er opp til meg selv å slåss videre, synes jeg det ikke er grunn til å være her lenger. Selv om oppholdet på en måte virker betryggende, fordi man her ser på meg som en casus, noe som gjør at jeg slapper av og slipper å være skuespiller.
En søster stikker hodet inn, da jeg legger de få tingene mine ned i kofferten inne på rommet.
Hun smiler oppmuntrende: – Er det i dag friheten begynner for Dem, Grundt Spang ? Jeg ser på henne: – Visste jeg bare DET…
De fleste som har tjenestegjort i en våpengren under krigstilstand, vet at massakre av sivile personer kan skje, fordi så mange soldater slutter å være mennesker, ettersom krig utarter. For å fungere videre som krigsredskap den dagen han får for stor avsmak for å fortsette, går soldaten over grensene i sitt menneskelige ego og blir dratt inn i umenneskeligheten. Han blir et ufølsomt og effektivt krigsredskap, men selv en sjelelig invalid. Han har hatt valget mellom å desertere og dermed overleve som mennesket, eller å utslette seg selv som et tenkende og følende individ.
Når jeg har fortalt om forholdene i våre norske flyskvadroner i England og på kontinentet under krigen, er det fordi jeg ikke lenger har samvitighet til å tie. Jeg tror noe kan og må gjøres for ettertiden. Samfunnet, som i dag det amerikanske, KAN ikke, etter min mening, kriminalisere den enkelte soldat eller stille ham for krigsrett. Han har ikke selv hatt mulighet til å forhindre sin umenneskelige utvikling. Han har blitt spesialutdannet som drapsmann og vært utkommandert for å bruke sin utdannelse. Det synes å være et paradoks og en grov urettferdighet av et land å tvinge sine unge inn i drapsopplæring, utkommandere dem og siden kriminalisere og straffe.
Enhver nasjon som tar seg råd til å utdanne soldater og føre krig, bør ha råd til, ja, direkte skylder sine hjemvendte soldater, en mulighet til å vende tilbake til et mest mulig normalt liv.
Det må være en unødvendig belastning, også økonomisk, en på alle måter utilfredsstillende hjelp å krigspensjonere disse menneskene mange år etter at en krig er slutt.
Et individuelt tilbakeføringstilbud burde bli obligatorisk i et hvert land: effektiv hjelp for dem som trenger det, straks krigen er over.
Jeg er overbevist om, når det gjelder forholdene i Norge, at det fremdeles, 26 år etter kapitulasjonen, er menn som har behov for å få belyst sin egen situasjon, trenger adekvat hjelp, selv om tilværelsen vel nå for de flestes vedkommende har stabilisert seg på et eller annet vis. Menn som hele tiden har fungert – og fungerer – som tilsynelatende veltilpassede, friske mennesker.
At mange ikke greier å kjempe videre alene, skulle de mange søknader om hjelp, bl.a. søknader om krigspensjon, som den dag i dag hoper seg opp på ulike kontorer, være bevis på.
Hvilket liv – eller mangel på normalt liv – har disse mennene måttet oppleve i alle disse årene, etter at de for 26 år siden kom hjem fra krigen etter en innsats som var pålagt dem ?
Flere norske FLYVERE har etter frigjøringen tatt sine liv. Mange av dem var høyt dekorerte menn som gjorde en avgjørende og beundringsverdig innsats under krigen, men ikke greide tilbakegangen til et liv i fredstid, etter det de hadde vært nødt til å være med på. Jeg håper sannheten om mine døde kameraters inntil nå hemmelige kamp, må danne grunnlag for om mulig enda større takknemlighet og ærbødighet overfor deres innsats og underbygge et for fremtiden realistisk syn på en krigs virkninger i menneskesinnet.
Etter fem år på ordførerkrakken i Bardu ble jeg valgt inn på Stortinget som Arbeiderpartiets representant på Tromsø benken. Det skjedde ved valget i 1961. Og nå kolliderte jeg for alvor med maktmennesker, personer som satte partiet og eget maktbegjær foran saker de skulle tjene. Jeg fikk snart erfare intrigespillet, bakvaskelser, løgn og forfølgelse.
Maktens virkning på oss mennesker har derfor opptatt meg mer og mer. Særlig etterhvert som jeg selv fikk smake makten. Jeg kaller det maktens dynamikk. Hvordan makten preger de som har makt. Ikke bare i politikken, men også den makt som utøves innen byråkratiet, i det private næringsliv og på organisasjonsplan.
Historien er mest opptatt av personer i maktstillinger, deres seire og nederlag, men gir ingen analyse av maktens innflytelse på de enkelte utøvere. For historien er jo som oftest beskrevet av seierherrene.
Jeg skulle ønske vi fikk en psykiatrisk eller psykologisk studie av hvordan makten og maktbegjæret former personligheten. For det er først når du bli klar over din egen makt, og i konfrontasjoner med andres maktbruk, at det skjer noe i ditt eget sinn. Hos meg virket dette forvirrende. Men etter hvert vokste det frem en angst for eget JEG og en forakt for andres makt.
Willy Brandt har IKKE rett. Han sier et sted: “Redselen for makt er venstresidens arvesynd” Jeg opplevde det motsatte. At det ikke minst var venstresiden og venstresidens politiske representanter som skremte meg med sitt maktbegjær.
Sokrates sier et sted at mennesker som er glade i makt , helst ikke burde få lov til å utøve makt. Jeg er enig med den gamle filosof.
På sin geniale måte har Herman Wildenvey sagt det slik i et dikt:
“Det faller som lys på min vei i kveld
Jeg skimter hva allmakt og avmakt er.
Allmakt er lyset og livet her.
Og avmakt – det er meg selv”
Politikere, mange av dem, elsker å bruke sin makt – uansett partitilhørighet.
Fra boken Partisan og politiker skrevet av krigsveteranen og politikeren Alfred Henningsen.
Det er ikke veldig rart at verden er som den er, at ingenting forandrer seg og at alt er ved det vante når folk flest foretrekker å få servert løgner på en høflig måte enn å få servert sannheten slik den faktisk er gjennom mennesker som er engasjerte og viser sitt sanne jeg.
Folk flest vil ikke se gjennom maskene til løgnerne som holder verden i status quo. Nei de vil ha flere løgner, slik at den fiktive realtiteten de har opparbeidet seg gjennom indoktrinering fra media og utdanning, gjennom den politiske korrektheten og de etablerte sannhetene de tror er synonymt med de virkelige forhold blir opprettholdt. De tviholder på den, og ingen relevant dokumentasjon kan få slike menneskers holdninger til å endre seg.
De ferdig lagde konklusjonene er og blir deres sannhet som de høflig får servert av løgnere som er uklanderlig kledd. Sort/hvite svar og uttalelser, som hvis man bare hadde skrapet litt i overflaten på dem, ville gitt en indikasjon på at det er noe som skurrer, men som allikevel blir ansett som logiske sluttninger av en folkemasse som godtar alt de får servert og som aldri stiller spørsmål uansett hvor ulogisk det de blir fortalt måtte være. Videreformidlerne av etablerte sannheter blir sett på som sannsigere. Overbevisningens kunst står i en mye høyere kurs enn det fakta og dokumentasjon gjør.
Politikere flest mangler en balanse mellom intellekt og hjerte/samvittighet. Mehlen beviser her at hun har den balansen, hun viser ekte føleser, hun har ikke et full kontrollert kroppsspråk kombinert med tvetydig retorikk, som de fleste politikere har lært seg ut til fingerspissene. Det hun sier kommer virkelig fra hjertet. https://www.facebook.com/Roedt/videos/10154687692919068/?pnref=story
Dessverre er det slik at folk heller vil ha løgner pakket inn i glanspapir i stedet for å få servert en spade for en spade retorikk. Se de tyve første minuttene av dette seminaret her og du vil forstå hva jeg mener https://www.youtube.com/results?search_query=natural+law+passio
Hvis man har opparbeidet seg en del kunnskap, som ikke stemmer overens med den aksepterte virkeligheten, så for guds skyld ikke vis at du har den kunnskapen blant dem som ikke har den. Da vil de lure på om det er noe galt med deg, for din kunnskap er ikke kompatibel med deres og de vil konkludere med at du er feilinformert, fordi du ikke har godtatt det som er å lese i dagens avis, eller fordi du ikke har trodd blindt på nyhetene du har hørt på radio og sett på tv. Flertallet vet ikke hva hersketeknikker er for noe og de har heller ingen ide om hva propaganda og indoktrinering er og hvordan det virker på oss, selv om det er det de tar til seg dagen lang året rundt. Hersketeknikker og propaganda er for dem synonymt med fakta.
Det eksisterer et hav med informasjon (og det mener jeg bokstavelig), og man bruker så en liten skje til å hente informasjonen opp ifra dette havet med, og konkluderer så med at i den skjea så ligger sannheten, mens det som er igjen i havet, det er irrelevant.
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Man kan lære seg gjennom å lese bøker på tradisjonelt sett. Da får man vite noe om vår historie, f.eks. hvem som var president i USA 1920, hvilke ulike klasser som eksisterte i middelaldertiden, og i hvilke land den industrielle revolusjonen startet osv, osv. Man kan også gå på museer og se på gjenstander å lære seg hvordan de ser ut og når de ble anvendt. Begge aspektene er viktige, men en del har gått tapt, nemlig den delen som skulle gi oss muligheten til å leve oss inn i de tidligere generasjoners liv.
Gjenstandene som henger på rad og rekke på museumsveggene eller som ligger i mueseumsmonterne, kan, når du kjenner på dem fysisk, tale til deg, og de kan tale enda høyere hvis man tar dem bruk. Da forteller de om sin funksjon og hvorfor de er konstruert slik de er konstruert, men de forteller også om hvordan det kjentes ut å bruke dem da de ble brukt. Tenk deg at du en hel dag pløyer jordet med en hest og plog. Hvor mye mer lærer du deg ikke av det enn gjennom å se på gjenstandene som henger og ligger rundt om i museet ?
Når man arbeider med å lære barn historie så er denne praktiske metoden meget anvendbar.
På Jæmtlands læns museum lar vi barna prøve forskjellige sysler fra tidligere generasjoners hverdag, når de kommer på besøk. Skoleklasser som kommer hit for å studere et viss emne, kan ved siden av å se en utstilling også prøve praktiske ting. Om de vil studere jernalderen kan de f.eks. male korn på handkvernen, lage ild, eller veve og spinne. Vi har også aktiviteter som retter seg til barn på fritiden.
Annenhver søndag i skoleterminen har vi program med ulike emner. Det kan handle om hvordan man lager smør eller ost, hvordan man lager lin og om hvordan det var å være steinaldermennesket i Jæmtland. Om sommeren har vi daglige aktiviteter i en stue på friluftsmuseet i Jamtli. Hit kan barna også komme uanmeldte. Her holder vi for det meste på med hverdags sysler fra 1800-tallet, leker, lager mat, karver, spinner og vever.
Naturligvis er erfaringene med denne barnevirksomheten blandede. Noen ganger lykkes alle intensjoner, og barna leker og lever seg inn i en svunnen epoke. Andre ganger mislykkes man, men tross alt mener vi at dette er en riktig vei å gå, om man vil lære barn historie. Det beste beviset for dette er de mest gjennomførte forsøkene når vi har tatt med oss barna ut i skogen og levd fortidsliv.
Sommeren 1980 ble de Jæmtlændska skogene igjen befolket med mennesker som gikk på jakt med pil og bue, som leitet etter spiselige planter og som gjorde opp ild på den gamle måten.
Det var grupper av barn som forlot sitt vanlige miljø i skolen og som nå levde stein og jernalder liv tilsammen med personalet fra museet. Reaksjonene fra lærere, barn og ledere var over all forventning. Vi ønsker alle at dette er en aktivitet det kan være mulig å fortsette med, men som pga av det økonomiske desverre ligger nede nå.
Hvorfor er det så viktig å lære seg noe om historien ?
I millioner av år har generasjoners liv vært flettet inn i hverandre uten at det har vært noen vesentlig forskjell fra fars til farfars eller oldefars liv. De ytre rammene, alt var ved det gamle, endringene kom ikke i samme hastighet som i dag.
I dag er forholdet det motsatte. Er det noe vi med bestemthet kan si om framtiden så er det at våre liv ikke vil bli slik som det var på farfars tid. Hvor mye har du forresten selv til felles med dine besteforeldre ? Bor du på et lignenede sted som dem, har du samme yrke, samme hus, samme livsfilosofi ? I dette finnes det noen sentrale problemer for menneskene i dagens samfunn. Rotløsheten, mangelen på historiske perspektiver og mangelen på felleskap mellom generasjonene.
Den praktiske historieundervisningen vil bety mye for at barna skal få et dypere historisk perspektiv, men den inneholder også andre viktige elementer. I millioner av år har menneskebarn lært ved å herme etter voksne, ikke gjennom å sitte på skolebenken. Kunskaper som var livsviktige har blitt overført direkte fra en voksen og til et eller flere barn. Man kan f. eks. ikke tenke seg at 25 barn samtidig skulle skulle lært seg å lage pilspisser på samme måte som vi i dag lærer dem multipliseringstabellen. I seg har denne “naturlige pedagogikk”, da kunnskaper og erfarenhet overføres direkte fra et menneske til et annet, en stor verdi.
Enda et aspekt er viktig når man arbeider med praktisk historieundervisning, nemlig det å vise hva mennesker kan og hva de kunne prestere. Vi lever i dag i et høyteknologisk miljø, der våre muligheter til å påvirke våre omgivelser er begrensede. Særlig barn må kjenne seg utsatte når deres eneste mulighet til å påvirke forholdene rundt seg er ved å slå av og på ulike tekniske apparater; TV-apparatet, radioen, ovnen, elektriske lys, osv, osv. Noe særlig lengere enn det strekker ikke påvirkningsmulighetene seg . Skulle de tekniske apparatene av en eller annen årsak ikke lenger fungere, er de fleste av oss så og si helt hjelpesløse.
I den praktiske historieundervisningen kan man vise barna hvordan mennesker i fortiden løste sine overlevelses problemer. Ved å vise barna at det faktisk finnes ting de kan gjøre helt selv, kan de lære seg at virkeligheten er mulig å påvirke, selv for et lite menneske.
