Demokratiet, slik det praktiseres i dag, er den beste styreformen, og den som benekter det begår blasfemi – det er i hvert fall det vi blir lært. Men på samme måte som mye av det kristne dogmet var et slør for å beskytte kirkens makt, kan det samme sies om demokratiet. Demokratiet, med sine politiske kampanjer, valg og illusjonen om folkestyre, er et slør bak hvilket politikere og byråkrater parasittisk beriker seg selv mens de påtvinger resten av oss sin korrupte samfunnsvisjon.

Det er mange institusjoner som er nødvendige for et fritt og velstående samfunn, blant annet frie markeder, sunne penger, arbeidsdeling, en rettsstat som fremmer orden og tillit, sterke familier, et skolesystem som utdanner i stedet for å indoktrinere, og robuste medier som søker sannheten i stedet for å spre propaganda. Hvis et demokrati bevarer disse institusjonene, kan man hevde at det er en politisk organisasjonsform som bidrar til sosial harmoni.

Men hvis et demokrati stadig produserer regjeringer som ødelegger disse institusjonene, må det stilles spørsmål ved demokratiets verdi. Over hele verden gjør regjeringene i de fleste demokratier det sistnevnte – politikere og byråkrater ødelegger, eller i det minste korrumperer disse institusjonene – fra familieenheten til skolegang, media, frie markeder, sunne penger og rettsstatsprinsipper. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at dagens demokratier har så korrupte regjeringer?

For å svare på dette spørsmålet må vi skille mellom to typer demokrati: direkte demokrati og indirekte demokrati. Et direkte demokrati innebærer at innbyggerne stemmer over bestemte saker, vanligvis ved hjelp av en folkeavstemning. I et direkte demokrati er det flertallet som bestemmer.
Hvorvidt man ser positivt eller negativt på denne formen for politisk organisering, vil som regel avhenge av om man tilhører flertallet eller mindretallet. De som tilhører flertallet, mener gjerne at direkte demokrati er et godt system fordi det fører til at deres ønsker blir tilfredsstilt, mens de som tilhører mindretallet, ofte mener at direkte demokrati ikke er noe annet enn massetyranni.

«Demokrati er to ulver og et lam som stemmer om hva de skal spise til lunsj,» sa Benjamin Franklin

I et indirekte, eller representativt demokrati, som gjør folk flest politisk impotente og massenes makt relativt ubetydelig, stemmer vi på politikere som i teorien skal representere våre interesser. Men slik det representative demokratiet skal fungere i teorien, fungerer det ikke i praksis. I nesten alle demokratiske land er et lite antall politiske kandidater forhåndsutvalgt av en håndfull politiske partier som monopoliserer hvert lands politiske system, og blant disse kandidatene stemmer vi på dem vi foretrekker, eller dem vi misliker minst.

Når de først er valgt, er politikerne langt fra tvunget til å representere flertallets interesser, men kan, og gjør det ofte, så tjener de sine egne interesser. Eller som Frank Karsten og Karel Beckman skriver i boken Beyond Democracy: «Det er ikke ‘folkets vilje’, men politikernes vilje – tilskyndet av grupper av profesjonelle lobbyister, interessegrupper og aktivister – som regjerer i et demokrati.»

Mange vil innvende at en fordel med et indirekte demokrati er at vi kan stemme ut de korrupte politikerne som ikke tjener oss. Problemet er imidlertid at moderne demokratier sjelden produserer ærlige og etiske politiske kandidater. Hver gang en korrupt politiker blir stemt ut, blir han eller hun erstattet av en annen korrupt politiker som bare tjener seg selv og ulike interessegrupper. Dessuten har nasjonalstatene vokst seg så store at de fleste av de statlige aktørene som styrer over oss og gjennomfører politikken som påvirker oss i det daglige, er byråkrater som ikke er underlagt folkevalg. Og her ligger kanskje den alvorligste svakheten ved moderne demokratier – den demokratiske prosessen ser ikke ut til å være i stand til å forhindre at de verste når til topps i staten.

Det er flere faktorer som kan forklare dette: For det første er det maktens korrumperende natur.
«Ubegrenset makt i hendene på begrensede mennesker fører alltid til grusomhet.» Aleksandr Solzjenitsyn, Gulag-arkipelet. Eller som Mikhail Bakunin skrev: “Hvor demokratiske deres følelser og intensjoner enn måtte være, kan de [politikerne], når de først har oppnådd et opphøyet embete, bare betrakte samfunnet på samme måte som en skolelærer betrakter sine elever, og mellom elever og lærere kan det ikke eksistere likhet. På den ene siden er det en følelse av overlegenhet som uunngåelig blir fremprovosert av en overlegen posisjon; på den andre siden er det en følelse av underlegenhet som følger av lærerens overlegenhet.

En annen faktor som kan forklare politikernes moralske fordervelse, er at de mest hensynsløse og maktsyke av oss tiltrekkes av maktposisjoner som en møll av flammer. De som går inn i det politiske spillet, er ofte de personene vi minst av alt ønsker at skal herske over oss, eller som Frank Herbert skrev: “Alle regjeringer lider under et tilbakevendende problem: Makt tiltrekker seg patologiske personligheter. Det er ikke det at makt korrumperer, men at den er magnetisk for de korrumperbare.”

En annen forklaring på hvorfor de verste stiger til topps i moderne politikk, er at machiavelliske, narsissistiske og sosiopatiske karaktertrekk øker sjansen for å vinne et politisk valg eller bli forfremmet til en stilling som høytstående byråkrat. Eller som filosofen Hans Hermann Hoppe forklarer det: “… utvelgelsen av statsledere ved hjelp av folkevalg gjør det i bunn og grunn umulig for harmløse eller anstendige personer å nå til topps. Presidenter og statsministre kommer i posisjon ikke på grunn av sin status som naturlige aristokrater, slik føydalkonger en gang gjorde, men som et resultat av deres evne til å være moralsk uhemmede demagoger. Demokratiet sikrer derfor praktisk talt at bare farlige menn og kvinner når til topps i statsstyret.”

Når disse demagogene har kommet til makten, er de effektivt skjermet fra borgernes vrede på grunn av en illusjon som er skapt av demokratiets dogmer. Folk flest tror at i et demokrati er det vi, folket, som styrer, og at vi som makthavere har kollektiv skyld i regjeringens korrupsjon, udugelighet og umoral.

Denne oppfatningen overser det faktum at de fleste av oss ikke har noen innvirkning på politikernes handlinger, og den avleder ansvaret fra de politikerne og byråkratene som er ansvarlige for den politikken som ødelegger samfunnet.

Når man tror at det er vi, folket, som styrer, svekkes dessuten vår motstand mot den farlige veksten i statsmakten, eller som Hoppe forklarer det: “Under demokratiet viskes skillet mellom de styrende og de styrte ut, og det oppstår til og med en illusjon om at skillet ikke lenger eksisterer: at i et demokratisk styre blir ingen styrt av noen, men at alle i stedet styrer seg selv. Følgelig svekkes den offentlige motstanden mot statsmakten systematisk.”

Denne svekkede motstanden mot statsmaktens vekst har skapt grobunn for fremveksten av totalitære styreformer over hele Vesten. Mange vil innvende at det demokratiske Vesten slett ikke er som fortidens totalitære land, det være seg Sovjet-Russland, kommunist-Kina, Nazi-Tyskland, Cuba eller Nord-Korea. Disse landene sentraliserte makten og kontrollerte innbyggernes liv i en grad som aldri før i historien, og på et nivå som langt overgår erfaringene fra det moderne Vesten. Men sentraliseringen av statsmakten i vestlige demokratier skiller seg bare i grad fra den man så i de totalitære landene i det 20. århundret. Vestlige demokratier er det man kan kalle myke totalitære stater, i motsetning til de mer brutale utslagene av totalitarisme i fortiden.

I 1835 forutså Alexis de Tocqueville fremveksten av en myk totalitarisme i vestlige demokratier og beskrev den i sitt store verk Democracy in America: “Etter å ha tatt hvert enkelt individ i sine mektige hender og formet det etter eget forgodtbefinnende, strekker den suverene makten sine armer ut over hele samfunnet; den dekker samfunnets overflate med et nettverk av små, kompliserte, minutiøse og ensartede regler, som de mest originale sinn og de mest energiske sjeler ikke kan bryte gjennom for å gå utover mengden; den bryter ikke viljer, men den myker dem opp, bøyer dem og styrer dem; den tvinger sjelden til handling, men den motsetter seg hele tiden din handling … den hindrer, den undertrykker, undertrykker og undertrykker, den slukker, den bedøver, og til slutt reduserer den hver nasjon til ikke å være noe annet enn en flokk med sky og flittige dyr, som regjeringen er hyrde for.”

Før fremveksten av denne myke totalitarismen var de sosiale relasjonene dominert av et mangfold av ulike institusjoner og sammenslutninger som var uavhengige av staten – som markeder, laug, kirker, private sykehus, universiteter, brorskap, veldedige organisasjoner, klostre og ikke minst det opprinnelige familiefellesskapet. Disse uavhengige sammenslutningene og institusjonene hadde store samfunnsmessige fordeler, men de fungerte også som barrierer mot en utvidelse av statens makt.

Ødeleggelsen og erstatningen av disse mer mangfoldige formene for fellesskap med relasjoner mellom individet og staten, som begynte i Vesten på 1900-tallet og som fortsetter den dag i dag, var et avgjørende skritt i fremveksten av regjeringer som skjuler sin totalitære natur bak det demokratiske idealets slør.

Eller som Robert Nisbet skrev i The Quest for Community: “Det er ikke utryddelse av individer som til syvende og sist er ønsket av totalitære herskere. Det som ønskes, er utryddelsen av de sosiale relasjonene som i kraft av sin selvstendige eksistens alltid må utgjøre en barriere mot virkeliggjøringen av det absolutte politiske fellesskapet.
Det primære målet for totalitært styre blir dermed den uopphørlige ødeleggelsen av alle tegn på spontane, autonome sammenslutninger. Å ødelegge eller redusere i de mindre samfunnsområdene, å avskaffe eller begrense utvalget av kulturelle alternativer som tilbys individene, er med tiden med på å ødelegge røttene til viljen til å motstå despotiet i dets store former.”

På steder som Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland ble ødeleggelsen av institusjoner som var uavhengige av staten, gjennomført ganske raskt og med bruk av vold. Den samme prosessen har funnet sted i vestlige demokratier, men i et langsommere tempo, og i stedet for vold blir disse alternative institusjonene lammet ved hjelp av propaganda, pedagogisk indoktrinering, lover, regler og byråkrati. Men uansett hvordan totalitarismen oppstår, er resultatet alltid det samme. Borgerne blir undersåtter, staten blir herre, og selv om vi fortsatt har stemmerett er vi likevel slaver, eller som Lysander Spooner skrev: «En mann er ikke mindre slave fordi han får lov til å velge en ny herre en gang i løpet av en årrekke.»

Hvis demokratiene våre ikke kan forhindre at de verste stiger til topps, og hvis de ikke kan beskytte oss mot fremveksten av en myk totalitarisme, er demokratiet, slik det praktiseres i dag, en mislykket institusjon, og alternative former for politisk organisering må utforskes og debatteres åpent.

Noen vil kanskje fortsette å håpe på at en politisk frelser vil dukke opp, en som overvinner all statens korrumperende innflytelse og fører samfunnet tilbake til fred og velstand. Dette er imidlertid å gamble med samfunnets fremtid. For mens vi venter på vår frelser, som mest sannsynligvis aldri vil dukke opp, så vil staten fortsette å vokse seg mer og mer tyngende, og så vil samfunnene våre sakte, men stadig raskere, forfalle til de helvetestilstander som kjennetegner alle totalitære nasjoner, for som James Kalb bemerket: «Hvis all sosial orden blir avhengig av den administrative staten, vil alt gå i oppløsning når den blir dødelig korrupt og ufunksjonell.»

Teksten er hentet fra denne videoen her

Anbefalt og relatert lesing:

HVORFOR HISTORIEN GJENTAR SEG TIL DET KJEDSOMMELIGE

DEN MENTALE TILSTANDEN HOS OSS MENNESKER HAR IKKE UTVIKLET SEG EN PROMILLE SIDEN TIDENES MORGEN

KLARER DU Å AVSLØRE FALSKE NYHETER OG PROPAGANDA, ELLER ER DU EN VIDEREFOMIDLER AV DET?