“Ondartede narsissister finnes overalt der makt, status eller penger står på spill. Utad er de tilsynelatende normale, tilsynelatende vellykkede og ofte sjarmerende, men deres mangel på empati, skam, skyldfølelse eller anger kombinert med deres hevngjerrighet – kan få alvorlige mellommenneskelige konsekvenser.
Man bør gå langt for å beskytte seg mot slike mennesker, enten ved å identifisere dem og luke dem ut, eller ved å unngå å ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Da det kan bli ganske kostbart å samhandle med slike.
Det som gjør det vanskelig når det gjelder å identifisere ondartede narsissister, er det faktum at mange av de egenskapene som indikerer psykiske problemer i andre sammenhenger, kan virke passende i organisasjonslivet. Dette gjelder særlig i organisasjoner som verdsetter inntrykksstyring, bedriftsspill, risikotaking, kjølighet under press, dominans, konkurranseinstinkt og selvsikkerhet.
Men det de som setter pris på disse egenskapene, har en tendens til å glemme, er at disse ondartede narsissistene ikke har noen samvittighet eller lojalitet til sine kolleger eller sin organisasjon. Ofte påfører de mennesker og organisasjoner langvarig skade gjennom sin bedragerske og uredelige atferd. Men på grunn av måten de opererer på, er de ofte «skjult i det åpne».
Sosialpsykologen Erich Fromm lanserte begrepet ondartet narsissisme i 1964, og beskrev det som en «alvorlig psykisk sykdom» som representerte «ondskapens kvintessens». Han karakteriserte tilstanden som «den alvorligste patologi og roten til den mest ondskapsfulle destruktivitet og umenneskelighet». Basert på Fromms ideer betraktet andre ondartet narsissisme som en svært alvorlig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse, der grandiositeten var bygget opp rundt aggresjon og de destruktive sidene ved individet. Selv om alle narsissister er selvopptatte, mener de at ondartede narsissister befinner seg på toppen av skalaen.
Som alle narsissister har de en patologisk selvopptatthet – en følelse av grandiositet – som krever oppmerksomhet og beundring. De er overbevist om at de er spesielle på en eller annen måte, og ønsker at andre også skal anerkjenne det. Men de har også sadistiske trekk og mangler samvittighet, og på grunn av de sadistiske aspektene ved deres personlighet bør ondartede narsissister i utgangspunktet betraktes som en ekstremt giftig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Personlighetssammensetningen inkluderer, i tillegg til egosyntoniske aggressive trekk (grusomme og sadistiske elementer), også antisosiale trekk og paranoide trekk. Andre kjennetegn som bør nevnes, er fravær av samvittighet, mangel på empati, psykologisk maktbehov og følelse av grandiositet.
Ondartede narsissister er dyktige manipulatorer som utnytter andre for egen vinning, uten å ta hensyn til de menneskene de manipulerer. De har et stort behov for oppmerksomhet og beundring, og de anser seg selv som spesielle – en egenskap de ønsker at andre skal sette pris på. De har en sterk tro på at verden utvikler seg rundt dem. Men på toppen av alt dette har de også en sadistisk mentalitet, og de mangler samvittighet. De får ikke nødvendigvis stor tilfredsstillelse av å påføre andre smerte, men de nyter følelsen av makt som det gir dem, og de er likegyldige til all lidelse de måtte forårsake.
Ondartede narsissister viser aggresjon, sinne og fiendtlighet mot andre, noen ganger som en reaksjon på det de oppfatter som krenkelser eller utfordringer av deres overlegenhet. Og når det gjelder de sadistiske trekkene, ser det ut til at også finner glede i å påføre andre følelsesmessig eller fysisk skade.
De er heller ikke fremmede for paranoia. De kan være svært mistenksomme overfor andres motiver og kan se konspirasjoner eller komplotter mot dem der det ikke finnes noen. I tillegg kan de engasjere seg i antisosial atferd som løgn, juks og med kriminell aktivitet. De kan også være svært hevngjerrige. Uansett hva de gjør, virker det som om de mangler anger. De tar ikke ansvar for den skaden de påfører andre, og på grunn av sin ekstreme narsissisme og destruktive atferd har de også vanskeligheter med å opprettholde relasjoner.
De har et konstant behov for selvforherligelse som forsvar mot følelser av tomhet og innbilte narsissistiske skader. Men selv om de prøver å lure andre, lurer de egentlig bare seg selv. I så måte har de en alvorlig tilknytningsdysfunksjon på grunn av måten de ble behandlet på i barndommen. Ondartede narsissister streber etter en form for selvrealisering, men uten å innse at ekte selvrealisering krever tilknytning og empati med andre.
Den typen atferd som ondartede narsissister utviser, er en refleksiv vending mot seg selv som følge av barndomserfaringer som lærte dem at andre ikke ville dekke deres behov. Følgelig stoler de ikke på at andre vil stille opp for dem, så de må stille opp for seg selv. Dette gir ikke mye rom for andre. Og som det er blitt sagt om narsissister generelt, fordi de har en dårlig regulert selvfølelse, føler de seg innerst inne ganske sårbare. De er opptatt av å formidle et falskt selv til andre.
De er følelsesmessig forkrøplede sjeler som er avhengige av oppmerksomhet. De har ikke evnen til å føle seg trygge og verdige uten ytre bekreftelse og ros. Narsissistiske trekk gjør det som oftest mulig å skjule, forsvare eller fornekte denne dype usikkerheten. Uansett hva som blir sagt av positive ting om narsissisten, synes de aldri å være gode nok. I stedet må disse budskapene gjentas om og om igjen. Å ta overdrevent mye av æren for enhver suksess, mens andre får skylden for deres fiaskoer, ser bare ut til å løfte humøret deres midlertidig.
Ondartede narsissister kan betegnes som skadede mennesker, ofte fastlåst i vrangforestillinger om sin egen storhet. De er kronisk avhengige av andres meninger for å danne sin egen selvfølelse, og de sammenligner alltid seg selv, sin status, sine eiendeler og sitt liv med andre mennesker for å finne ut hvor mye de er verdt, og siden narsissister innerst inne generelt føler seg feilfrie – en måte å håndtere tidligere sår på – er det slik at når de er i konflikt med verden, oppfatter de konflikten som verdens skyld. Å forholde seg til dem er som å gå på eggeskall. Det er alltid en trussel om at de kan bli avslørt, noe som forklarer deres behov for å opprettholde et grandiost ytre.
Når som helst kan det skje et brudd. Det kan derfor være ganske utfordrende å forholde seg til en person med narsissisme, særlig i den ondartede formen. Det er svært usannsynlig at slike personer vil jobbe med seg selv, det vil si søke hjelp. De vil ytterst nødig ta et oppgjør med de manusene i sitt indre teater som i bunn og grunn gjør dem til så vanskelige mennesker å leve sammen med. De ønsker ikke å se under overflaten. «Kjenn deg selv» er ikke et credo for slike.
Til syvende og sist tar ikke ondartede narsissister ansvar for handlingene sine, og alt i alt er det best å holde seg unna dem. De som forblir i nærheten av den ondartede narsissisten, vil bare ende opp med å føle seg utarmet – emosjonelt, mentalt, åndelig og økonomisk. Uansett hva de gjør, er det aldri deres feil. Som følge av sin emosjonelle overfladiskhet er de blottet for all empati eller medfølelse for andre.
Uten empati er de svært destruktive og farlige mennesker å omgås. Emosjonelt kan de betraktes som murvegger, de ser og hører andre, men klarer ikke å forstå eller forholde seg til dem. De vil bryte ned ånden til de menneskene de har med å gjøre. I møte med og i gravitasjonskraften til ondartede narsissister må man lære seg, og ta til seg, viktige livsleksjoner som hvordan man setter grenser, hvordan man opprettholder sin selvrespekt, og hvordan man kan stå imot.
Ondartede narsissister er redde for at en indre reise skal avsløre dem som bløffmakere, og at andre skal innse at det bak all den aggressive, selvsikre poseringen egentlig er svært lite å vise frem, og at deres voksende arroganse bare er et beskyttende skalkeskjul for deres mange usikkerhetsmomenter. De er dermed bare forberedt på å se det grandiose bildet av seg selv, ikke sitt sanne indre.
Alt de bryr seg om, er dette bildet, ikke hvem de egentlig er. Men ved å fremheve seg selv og sine prestasjoner er de som lider av ondartet narsissisme, ute av kontakt med hvem de egentlig er. Og som en reaksjon på sitt defektive selv har de en tendens til å projisere sine bekymringer over på andre. De vil anklage andre for det de frykter hos seg selv. Igjen bør disse dramatiske krumspringene også ses på som maniske manøvrer for å fylle deres indre tomhet. De er ute etter oppmerksomhet i enhver form, god eller dårlig. Den verste smerten for disse narsissistene er å ikke bli lagt merke til. Følgelig, hvis de føler seg ignorert, vil de si eller gjøre skandaløse ting for å bli sett.
Mangelen på ekte oppmerksomhet fra omsorgspersoner i tidlig alder har resultert i et stort behov for oppmerksomhet og har ført til at de mangler en indre kjerne. Denne tomheten inni dem – følelsen av aldri å være god nok – må fylles hele tiden. Det er ikke rart at de er så ubalanserte psykologisk sett, at de har et selvbilde som trenger konstant forsterkning, og at jakten på selvrealisering har blitt til selvopptatthet.
I denne prosessen har andre mennesker mistet sin verdi og blitt til rene midler for å tilfredsstille disse individenes behov og ønsker. Andre mennesker blir bare sett på som en forlengelse av dem selv. Og hvis personer med ondartede narsissister tendenser klarer å oppnå lederposisjoner – på ulike machiavelliske måter – kan konsekvensene bli katastrofale. De vil ødelegge andre menneskers liv og gjøre det så skjult at ofrene føler at det faktisk er de som svikter gjerningsmannen, og ikke omvendt. Og som antydet tidligere, hvis de ikke får det som de vil, kan vreden deres bli svært så ødeleggende.
Oppførselen til ondartede narsissister er det motsatte av lederskap, fordi lederskap handler om å tjene andre. For å sitere filosofen Arthur Schopenhauer: «Der det er mye stolthet eller forfengelighet, vil det også være mye ønske om hevn.» Alt i alt er det best å unngå den ondartede narsissisten.”
Innlegget er hentet fra boken Narcissistic Leadership av Manfred F. R. Kets de Vries
Anbefalt og relatert lesing:
DEN MENTALE TILSTANDEN HOS OSS MENNESKER HAR IKKE UTVIKLET SEG EN PROMILLE SIDEN TIDENES MORGEN
FORSKNING VISER AT DE FLESTE POLITIKERE ER PSYKOPATER
Narsissisme, hybris og politisk ledelse, er det en sammenheng?
KLARER DU Å AVSLØRE FALSKE NYHETER OG PROPAGANDA, ELLER ER DU EN VIDEREFOMIDLER AV DET?
ER TRUMP VERDENS DUMMESTE MANN SOM SAMARBEIDER MED ISRAEL SOM ANGRIPER IRAN?
