Konspirasjon, ordet som trumfer all fakta og dokumentasjon
Hvis man ikke kan konkretisere hva som er galt med andres påstander, men må bruke ordet konspirasjonsteori, så forstår man ikke hvordan man argumenterer eller så bruker man med viten og vilje en hersketeknikk for å unngå saklig debatt. Folk flest som bruker ordet konspirasjonsteori har ikke satt seg inn i hva den saken som de kaller konspirasjonsteori er for noe, de har bare hørt at andre kaller den for en konspirasjonsteori, og dermed så TROR de at det er en konspirasjonsteori fordi noen har sagt at det er det. Dette er menneskelige papegøyer og man kjenner igjen slike ved at de IKKE kan eller vil konkretisere.
Når noen sier til deg at at det du formidler er en konspirasjonsteori uten at de konkretiserer hva som er feilaktig i det du formidler så er du utsatt for dette – Ad hominem – nedsettende analogier:
Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
Denne tankefeilen/hersketeknikken er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Nedsettende analogier er en tankefeil/hersketeknikk fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
De som kynisk bruker konspirasjonsretorikken, altså de som bevisst bruker den som hersketeknikk for å latterliggjøre og få fokuset vekk fra sak slik at de i stedet kan få rettet den mot personer som stiller spørsmål ved saken, de er ikke interessert i oppklare om spørsmålene som blir stilt er riktige eller gale, de er kun interessert i å få dem som stiller spørsmål til å virke upålitelige.
Men det som er interessant er at konspirasjonsretorikken ikke lenger har den effekten den hadde, flere og flere ser hva slags hensikt de som bruker den har, slik at når den blir brukt som ammunisjon så rikosjerer den ofte og rammer avsender i stedet for den planlagte mottaker.
Når noen bruker slike hersketeknikker mot meg, så stiller jeg dem disse spørsmålene:
Vet du om dette er en konspirasjonsteori eller antar du det? For hvis du vet at det er konspirasjonsteori så regner jeg med at du uten problem kan plukke det i fra hverandre og vise til det du mener er feilaktig. Hvis ikke så er det jo slik at alle kan si at noe er en konspirasjonsteori uten at man konkretiserer hvorfor det er det, eller er det slik at det kun er noen utvalgte som kan bruke det som trumfkort? I så fall hva er kriteriene for å bli en slik utvalgt en?
Tankegangen til dem som bruker hersketeknikker framfor argumentasjon og dokumentasjon er på samme nivå som hos en fireåring som har kommet i trassalderen. Hvis “fireåringen” sier at noe er en konspirasjonsteori, så kan du bare falle ned på samme mentale nivå, å si, neei, det er du som er en konspirasjonsteoretiker og høyreekstrem jødehater for de forstår allikevel ikke hvordan man argumenterer. Den som til slutt blir vinneren i en slik “diskusjon” er den som har klart å bruke konspirasjonsterori, høyreekstrem, transofob og andre “superlativer” flest ganger.
Virkeligheten er i dag helt irrelevant når man skal diskutere noe med de som ikke kan eller også i noen tilfeller ikke vil diskutere på en fornuftig måte selv om de vet hvordan. Deres subjektive oppfattelse av virkeligheten og hvordan dere følelser er overfor et tema er mye viktigere enn å forsøke å tilnærme seg en objektiv virkelighet. Og det skumle er at denne mentaliteten begynner å finne rotfeste innefor utdanningsinstitusjonene også. Det er med andre ord solipsismen som har begynt å ta over for logikk og fakta.
“Konspirasjonsteori” har blitt noe mer enn et skjellsord, det har blitt et retorisk maktmiddel man kan bruke i nær sagt enhver sammenheng. Alle som fremmer kritikk basert på at andre forsøker å trekke i skjulte tråder kan henges ut som irrasjonelle “konspirasjonsteoretikere”.
I streng forstand er ikke en sammensvergelse noe mer enn at en gruppe mennesker planlegger og deretter forsøker å påvirke sin omverden i skjul. Det kan være så lite som en hviskekampanje på kontoret med det formål sørge for at en brysom person ikke forfremmes.
Relatert lesing:
