Byråkratiets fremste kjennetegn er dets impotente evne til å tilpasse seg virkeligheten

“Byråkratiet er en verdensomspennende sykdom som truer den moderne staten. Mange forfattere har behandlet dette emnet, men har mislykkes i å fremstille hva slags alvorlig onde det er. De har foretrukket å behandle det som en av disse latterlige små ulempene i det daglige livet som man ikke kan bli kvitt. Det jeg her vil vise, er at det ikke skader å le av byråkratiet, så lenge vi husker at vi så må tilintetgjøre det, for hvis ikke så kommer det til å tilintetgjøre oss.

Først og fremst så må vi være forsiktige, slik at vi ikke blander sammen byråkrati og administrasjon. Byråkratene hilser selvfølgelig en slik sammenblanding med begeistring og tar den som et påskudd for å hånlig kunne si: “Hva ? Kan dere tenke dere et samfunn uten administrasjon i et moderne samfunn der dets funksjoner hele tiden vokser i omfang og hele tiden blir mer og mer innviklet ?” Byråkratiet begynner der det den nyttige og anvendelige administrasjonen slutter, når de embedsverk, som gjennom den normale administrasjonen fungerer, viser en sykelig tilvekst som ikke står i noen som helst proposisjon til den nytten de gjør, da blir de parasitter som suger livskraften ut av verten.

Byråkratiets dødvekt har en altomfattende effekt som griper inn i samfunnets ledende sjikt med en lammende innvirkning på all virksomhet. Den er som et virus som er tilstedet i alle blodårer i samfunnskroppen. Dette viruset smitter alle det kommer i kontakt med uansett hvor langt det er fra kilden, med en selvgod og travel dumhet.

Det spesielle symptomet som avslører virusets nærvær, er dets uslukkelige tørst etter papir. Hele dagen lang sysselsetter pasienten seg med å fylle ut skjemaer, og han får sine underordnende til å gjøre det samme, som han igjen skal granske. Han kan ikke lenger gi en muntlig order, eller diskutere et spørsmål kortfattet og i raske ordelag. Han skriver og sender notater og krever notater i retur som skal støtte seg på rapporter.

Alle embedsverk har en naturlig tilbøyelighet for å utarte. De glemmer litt etter litt at hensikten med deres eksistens var at de hadde en spesifikk oppgave der formålet var at de skulle være et redskap som skulle utføre en angitt tjeneste. Men de blir så overbevist om at de som embedsverk utgjør et mål i seg selv og at allmenheten bare eksisterer for å gi dem mulighet  for å utøve sin energi og livlige oppfinnsomhet. Det betrakter allmenheten som en kunstner oppfatter sitt materiell, som han kan forme som han finner det for godt. Ifølge deres oppfatning ble allmenheten skapt bare fordi at byråkratiet en dag skulle få makt over dem og svinge pisken over dem.

Dypt overbevist om at dette er rett og riktig ser byråkratiet selvfølgelig ingen grunn til å sette begrensinger for seg selv. Tvert i mot betrakter den sin egen tilvekst som et tegn på et virkelig livskraftig samfunn. Hvert nytt embedsverk er en triumf for framskrittet som hele byråkratiet må strebe etter å opprettholde, selv etter at den spesielle oppgaven er sluttført. 

Byråkratiet ruver evig over samfunnet, det søker virksomhetsformer som kan ha unngått deres omfattende kontroll, og er alltid beredt til å foreslå nye restriktive tiltak. Byråkratiet hyller den trossretningen der et liv uten regelverk og skjemaer er et liv i barbari og at vi først blir siviliserte når vi har blitt dressert. Den aller minste lille nye lov tjener dessuten på en vidunderlig måte byråkratiets formål gjennom at det krever ny byråkrater for sin tvangsfullbyrding.

Å skape en forskrift er å skape en mulighet til å bryte den.  Å skape en overtredelse er å skape en ny myndighet for å undertrykke den. Vi kan forestille oss ett fullstendig organisert byråkratisk samfunn, der ikke en gang den mest lovlydige borger skulle kunne unngå å begå så mange lovovertredelser hver eneste dag, at et dusin byråkrater skulle få arbeide med med å overvåke han.

Det menneskelige livets detaljer savner interesse for byråkratiet om de ikke faller inn under de kategorier og punkter som er å finne i byråkratiets skjemaer. Byråkratiet kjenner seg krenket ved tanken av at et ubetydelig menneske kan forstyrre deres majestetiske rytme og strenge tidstabeller, da den byråkratiske tiden er den eneste tiden man regner med, og den har sine egne uforanderlige lover.
Av alle styresett, så er det demokratiet som har mest å frykte fra byråkratiet, fordi det ligger i dets vesen og respektere grunnloven og rygge tilbake for hver vilkårlig maktutøving. Derfor gir den etter for byråkratiet. Og derfor kan disse uforstyrret legge ut diktaturets garn midt inne i demokratiet. Deres diktatur har ikke noe navn og ingen synlig leder, men den besetter alle  strategiske punkter, slik at tyranniets grunnvoller ligger klare når en kampgruppe og deres ledere tar makten over staten.

Dypere sett så har byråkratiet forberedt det hele i forveien gjennom å bedøve medborgernes samvittighet og evne til å tenke selvstendig, ved å få ham til å glemme frihetens sanne betydning. Og så en vakker dag våkner han opp å ser at det ikke er noen stor forskjell mellom han selv og en undersått i en despotisk styrt stat. Han hyller ikke lengre en frihet, som ikke lengre er noe mer enn enn et slagord i offisielle taler. Han forsøker ikke lengre å forsvare den, han vet ikke en gang hvordan skulle fått det til om han så ville det.

Skal menneskene klare å møte problemene i fremtiden og ha en sjanse til å løse dem, så må det gjøres drastiske endringer for å hindre at administrasjonen utarter og forvandles til byråkrati.”

Jules Romains 1945

 

STATEN OG BYRÅKRATIETS BRYSTVERN AV JENS BJØRNEBOE ANNO 1967, MEN DET KUNNE LIKESÅGODT VÆRT I DAG https://olehartattordet.blogg.no/1443533738_staten_og_byrkratiets.html

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg