En av hemmelighetene ved systemet er bl.a. at ingen helt står til ansvar for det som skjer. De som beskytter systemet i dag, de har selv investert for meget av sitt liv i dette systemet. Å medgi at det er ubrukbart, ødeleggende og et sykdomsskapende system, ville for de altfor impliserte være psykologisk nesten umulig; det ville bety å medgi at man hadde handlet galt, unyttig og skadelig gjennom årtier.

Rent psykologisk sett kan man forstå uten vanskeligheter; man orker ikke å medgi at kritikken er berettiget, fordi man selv har tjent det apparatet kritikken er rettet mot. Da forsvarer man heller seg selv og apparatet med alle midler, først og fremst ved å beskytte hverandre, ved å bortforklare, tåkelegge og påberope seg autoritet og anvende makt. 

Den form for maktbruk som kommer til anvendelse, er av stor interesse, den er nemlig bøygens maktbruk. La vær å svare, la være å handle, la være å tale – dvs. i høyden innskrenke seg til å “avvise kritikken” som uberettiget. (Hvor ofte har man ikke lest dette i dagspressen: “Departementet (myndighetene, ledelsen, styret, etc., etc.) tilbakeviser kritikken”). Dermed er ikke ALT gjort, men meget, svært meget. Saken må fremmes på ny, angrepet fornyes, kritikken må begrunnes på ny, før den i neste omgang kan “tilbakevises” på ny.

Så er det en ny omgang, nye tilbakevisning, nye forsinkelser, nye utsettelser, ny tautrekkning, ny tilbakevisning – så lenge som angrepet eller kritikken varer. Bøygens metode er en ren utholdenhets – eller utmattelseskamp. Og i nesten alle tilfeller vil en kamp mellom departementale myndigheter og en enkel person ende med økonomisk og fysisk utmattelse hos den enkelte.

Forholdet er meget enkelt: Det geniale og vanntette i bøygens metode ligger i at de offentlige menn og kvinner har alle fordeler på sin side. De har alle materialer til disposisjon, de har gratis juridisk og faglig assistanse, de har domstolens og alle indre departementale instansers sympati på sin side, de kan mobilisere hele systemet til sin egen fordel, i en verden av kameraderi og kollega-lojalitet.

De har dessuten både TIDEN og statskassen på sin side: de kan forsvare seg i kontortiden, og de kan bruke offentlige midler, skattebetalernes penger til sitt eget forsvar. De behøver ikke engang å tenke på sitt daglige utkomme, mens kampen pågår: vi betaler dem for å sitte i stolene sine og helt enkelt bare være til, de har lønn for å eksistere, mens de telefonerer, organiserer og arrangerer utmattelseskampen. Dette er, var og har alltid vært departements-menn og kvinnenes egentlige brystvern.

Denne metode – bøygens – er så selvfølgelig for hele systemet, at de enkelte figurer i maskineriet sikkert ikke finner noe uriktig eller tvilsomt ved den: Anderledes kunne det jo ikke være. Hele forsvaret er bygget på “skriv”, møter, utsettelser, “skriv”, konferanser, forsinkelser, undersøkelser, komitèer, utsettelser osv. i all uendelighet. Bare en uhørt skjerpning av kritikken, bare injurier og en ubøyelig utholdenhet kan få murene til å slå sprekker.

Jens Bjørnebo 1967

BYRÅKRATIETS FREMSTE KJENNETEGN ER DETS IMPOTENTE EVNE TIL Å TILPASSE SEG VIRKELIGHETEN https://olehartattordet.blogg.no/1506995340_sankt_byrkratius.html

HVIS ORDREFØLGERE ALLTID HADDE LATT SAMVITTIGHETEN FÅ DET SISTE ORDET, SÅ VILLE DE IKKE LENGRE VÆRT ORDREFØLGERE  https://olehartattordet.blogg.no/1481975488_hvis_ordreflgere_allt.html

NÅR ET BEFAL FORSTÅR AT HAN ER MED PÅ Å OPPRETTHOLDE ET PSYKOPATISK SYSTEM OG TAR ANSVAR  https://olehartattordet.blogg.no/1472675549_nr_et_befal_forstr_at.html