De fleste av oss har en jobb som vi går på hver dag, og de fleste jobber fordi de må tjene til livets opphold ikke fordi de synes det er lystbetont. De fleste som jobber gleder seg ikke til neste arbeidsdag, med unntak av noen få heldige.
Vi bruker ca en tredjedel av livet vårt på en eller annen arbeidsplass, da har vi ca åtte timer til rådighet når arbeidsdagen er over, før vi skal legge oss og begynne på på den samme rutinemesige runddansen igjen. Hva bruker vi så disse åtte timene til.
Mange av oss har andre plikter når vi kommer hjem, slik at den tiden vi i utgangspunktet hadde til rådighet (åtte timer) til valgfrie sysler skrumper betraktlig inn. Mat må kjøpes inn, ungene trenger hjelp med lekser, middag skal lages, endel huslige sysler må gjøres, barna skal kjøres til diverse fritids aktiviteter, møter på skole eller i barnhager etc, etc.
Når så alt er klappet og klart for litt egen tid, ungene har lagt seg, nistepakkene deres ligger ferdig smurt i kjøleskapet og klærne de skal ha på seg til neste skoledag er lagt frem, eller hva nå enn det er vi har gjort oss ferdig med eller forberedt til neste dag før vi kan ta en pust i bakken, hva gjør de fleste av oss da ?
Vi setter oss foran tvn, og bruker den lille tiden vi har igjen av dagen med å se på fjernsynsprogrammer (hvorfor heter det program mon tro?) http://www.youtube.com/watch?v=P1RTbgzjb0k ) som hverken utvider intellektet, eller får oss til å tenke selvstendig eller gir oss muligheten til å se verden slik den egentlig er. Og hvorfor er det så spennende å følge med på andres liv når man har sitt eget, for det er jo det man for det meste gjør når man glor på tv, enten det er fiktive liv eller virkelige liv programmene tar for seg.
Reklame er formidling av verdiløse verdier. Det ytre er det viktigste, å ha det rette produktmerke, det være seg om det er kles eller bilmerke, og det skal liksom høyne kvaliteten på ditt liv. Spør deg selv, siden du har klart deg uten det eller de produktene det reklameres for frem til nå uten å lide noe kvaler av det, hvorfor skulle du da plutselig nå ha et behov for noen av disse produktene ? Fordi andre du kjenner også har gått til anskaffelse av dem ? Har du ikke din egen vilje til å finne ut hva du vil, må du ha hjelp for å ta avgjørelser ? Hva gjorde man i gamle dager før reklamen var særlig utbredt, man kjøpte det man hadde behov for og ikke det man fikk lyst på eller det ANDRE mente man burde kjøpe.
Mange tror at vi blir lykkelige hvis vi har en masse ting, at lykke kan kjøpes, men slik er det ikke. Den lykkefølesen man får etter å ha skaffet seg noe man har hatt lyst på varer ikke lenge før suget etter noe annet og nytt inntrer, akkurat som en narkoman kontinuerlig må ha et nytt skudd for å føle seg bra. Vi er med andre ord, ihvertfall veldig mange av oss, blitt matrealisme junkies. Det triste er at vi ikke forstår det selv.
De fleste alkoholikere og narkomane erkjenner heller ikke at de er alkoholikere eller narkomane, og vi erkjenner ikke at vi er matrealisme junkies. Forskjellen mellom virkelig narkomane, alkoholikere og matrealisme junkies er at matrealisme junkisene blir ikke sett ned på, og ikke nok med det, matrealisme junkisene blir oppfordret til å øke sitt konsum med myndighetenes og handlestandens velsignelse.
Shopper du til kreditt kortet blir rødglødende, så gnir banken seg i hendene, men de tilbyr ingen avrusning slik som narkiser og alkiser får. Hvor mange av de tingene du eier, har du brukt for ? Og hvis det er noen av dem du ikke bruker, hvorfor kjøpte du den eller de tingene, det være seg klær, smykker, verktøy, møbler etc ? Hva er det utslagsgivende når du kjøper noe ? Er det et reelt behov, er det påvirkning fra reklame, påvirkning fra venner ?
Når man tenker på den fritiden vi har, og hvor mye av den vi bruker på tilegne oss ting vi overhodet ikke har bruk for, og at vi fyller hodene våres med verdiløst søppel som får oss til å anskaffe oss enda mer søppel, burde man ikke da stoppe opp å tenke seg om, lete etter virkelige verdier som betyr noe?
Jeg tror de fleste av oss vil det, men matrealismen blender oss, den setter opp en mur som stenger for de virkelige verdiene. Hvor mange av oss er villige til å rive den muren ned ? Se for deg at du har en time igjen å leve, du vet at du skal dø og du ser tilbake på livet ditt i revy. Hvor mye av det du gjorde gjennom ditt liv betydde VIRKELIG noe ? For de fleste av oss, så tror jeg at det vil bli svært lite å se tilbake på med stolthet og annerkjennelse.
Hvis man holder på med noe man ikke vil at andre skal vite at man holder på med, hva burde man da gjøre for å holde dette noe skjult ? Man kan skape distraksjoner slik at disse blir mer intressante og engasjerende å beskjeftige seg med enn det som man egentlig burde engasjere seg i. Hvis de som har noe å skjule også har et enormt apparat som kan skape illusjoner som skjuler det de vil at skal skjules, så blir det nesten umulig å oppdage hva dette noe er.
Distraksjonene som brukes som tåkedekke er ofte motsetninger basert på rasisme. Noen eller noe er bedre enn en annen, en gruppe, et lag, en person, en nasjon, en etnisitet, en religion, en idrett, vitenskap mot tro osv osv. Man kan lage motsetninger av omtrent hva man vil, det er kun kreativiteten som setter grenser.
I realiteten så er vi alle sammen likeverdige, om vi er født og oppvokst i Afrika, Norge eller i Kina. Det som gjør oss forskjellige er vår oppdragelse som former vår evne til å tenke og og konkludere. Menneskets natur er at vi er programmerbare, og oppdragelsen er et program.
Hvis man er programmert til og tenke i svart/hvitt baner, hvis man ser på alle hendelser ut ifra at de kun har to sider og ikke fler, så vil man komme til enkle løsninger, da vil det alltid være de gode mot de onde, riktig eller galt, ingen gråsoner, og de gode vil alltid være på den siden man selv står på. Du vil ikke kunne klare å reflektere og forstå at du gjør noe galt når du gjør det, fordi du er oppdratt til å tro at det du og din gruppe, nasjon, etnisitet, religion, og deres handlinger alltid er de som er de korrekte.
Et menneske som reflekterer i mer enn to dimensjoner, vil kunne klare å oppdage når han eller hun gjør noe galt, dvs at slike mennesker vil kunne klare å utvikle seg til å forstå seg selv og sine omgivelser og også ha potensiale til å endre seg selv og sine omgivelser. De vil kunne forstå at det de antar at er sant noen ganger må forkastes, pga av nye viten og kunnskap de tilegner seg, eller også at den sannheten de antok at var korrekt forsterkes og får et enda sterkere fundament å stå på enn tidligere.
Slike mennesker vil ikke slå seg til ro med forklaringer uten at de selv har undersøkt dem nærmere. Mennesker med to dimensjonal tankegang er så fastlåste i sin oppdragelse, tankegang og tro, at ingenting kan rikke ved deres overbevisning(er), derfor vil de heller ikke granske dem, deres blinde tro og overbevisning(er) er deres livsgrunnlag, og hvis det taes vekk fra dem, så vil sannsynligvis tomheten fylle dem og også kansje ødelegge dem.
Disse overbevisningene er i realiteten ikke noe annet enn distraksjoner som er skapt for at vi ikke skal få øye på de som er våre virkelig fiender, nemlig skaperne av illusjonene som gjør alt de kan for at vi skal holde på dem, de falske og skapte motsetningene slik at de kan jobbe med sitt uforstyrret. Poenget med disse motsetningene er å få oss til å hate hverandre, å få oss til å tro at kristne og muslimer er forskjellige at hvite er forskjellige fra mørkhudede, at min bil er bedre enn din etc etc.
Det eneste stedet det faktisk er slik er i våre tanker, og de blir dessverre til realiteter fordi vår overbevisning gjør dem til “sannheter” som settes ut i livet, abstraksjoner som går over til å bli noe konkret.
Alle disse overbevisningene som skaper motsetninger er blitt skapt av de som kun er ute etter en ting, nemlig å plyndre deg og meg og alle resurser som finnes på denne planeten. Disse motsetningene har flyttet vårt fokus til det absurde og vekk fra deres plyndring, de får med andre ord lov til å jobbe uforstyrret fordi de har klart å styre vårt fokus i deres ønskede retning. De er våre fiender, skaperne av illusjonene, de og ingen andre.
Den amerikanske krigsveteranen Mike Prysner sier i sin fantastiske tale Amazing speech by war veteran http://www.youtube.com/watch?v=akm3nYN8aG8 ” Vi har mer til felles med de vi blir sendt til å krige mot enn med dem som sender oss i krig. Våre fiender befinner seg ikke i fremmede land, de befinner seg her hjemme, de befinner seg blant dem som tjener penger på å sette i gang kriger, de er ikke ukjente for oss, vi vet veldig godt hvem de er”
Den eneste måten å forandre verden på er gjennom å lukke opp øynene, våkne opp og se på verden i fra flere vinkler, selv om det man får øye på er noe helt annet enn det man håpet på å få se.
“Tilpassningen er veien til lykken. Og de som ikke skjønner dette, dem må man hjelpe til å forstå det. Det er til deres eget beste. Vi er på vei til helt å miste evnen til å tenke oss inn i andres meninger, vi ser på dem som sykdom, som forbrytelser, disse avvikende meninger.
Vi lever i en tid av meningsdiskriminering. Vi er endelig kommet til FORMYNDERMENNESKETS TIDSALDER. Spør man fascisten om hva som er det viktigste i hans system; så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Spør man sosialisten om hva som er det viktigste, så vil man få svaret: At den enkelte tilpasser seg helheten i samfunnet. Det finnes i det hele tatt intet annet svar
Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!
Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret. Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytingsfrihet.
I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskulig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.
Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.
Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”
“Formyndermennesket er en menneskeart som uten hensyn til variasjon i forhold til rase, farve, religion eller livsanskuelse ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse.
Som det fremgår av betegnelsen, ser formyndermennesket sin høyeste lykke, og dessuten sin aller største dyd, sin moralske overlegenhet i dette: å formynde andre. Formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, for å hjelpe oss.
Formyndermennesket har selv den eneste rette, sanne tro og innsikt: de som mener noe annet er anarkister, nihilister, eller rett og slett uvitende, tåpelige og umoralske barn, som formyndermennesket må formynde.
Formyndermennesket drives aldri av maktsyke eller andre slette motiver, når de vil ha makt over oss. Formyndermennesket har bare gode motiver. Det er vi som har slette motiver. Formyndermennesket vet det rette. Alt hva vi vet, er galt. Derfor er det en plikt for formyndermennesket å formynde oss, ellers ville vi i vår formørkelse, umoral og uvitenhet daglig skade oss selv.
Formyndermennesket frelser oss hver time på dagen. Og fordi formyndermennesket alltid har rett, alltid vet alle ting bedre enn oss som er små, tåpelige og umoralske, er formyndermennesket forpliktet til å prøve å skaffe seg makten over oss.
Formyndermennesket er på alle områder, fra slemme bøker til alkoholrestriksjoner, fra korte skjørter og langt hår, til politiske og filosofiske idéer, alltid en autoritet. Den verden som formyndermennesket elsker, er den autoritære verden.
Vi møter den autoritære holdning, lysten til å ha makt over andre, hos foreldre, lærere, prester, offiserer, politifolk og dommere: det er en selvfølge at autoritære mennesker søker seg inn i autoritære etater, autoritære yrker. Man finner dem derfor helt selvfølgelig i fengselsvesenet, rettsvesenet, militærvesenet.
Deres høyeste ønske er å finne et sted hvor de kan ha makt over vergeløse mennesker, hvor deres ord er lov. Den aller viktigste forutsetning er at man aldri behøver å begrunne sine ord ved logikk eller erfaring, men bare kan meddelse sine ordre, slik som en dommer kan hevde sin mening, uten å måtte imøtegå motargument, eller en lærer av en viss type aldri liker å få oppriktige spørsmål.
Best trives autoritære mennesker i miljøer hvor det innføres taleforbud og kontroll av lesning. Idealet er fengsler, konsentrasjonsleirer, skoler, militærbarakker, kirker og rettssaler.
Det autoritære menneske føler seg bare trygt og lykkelig, når det selv innordner seg i et system hvor det har folk over seg, og folk under seg,- når det blir sparket ovenfra, og selv kan sparke nedover.
Formyndermennesket er aldri et sterkt menneske, men alltid svakt og usikkert, full av angst og uten virkelig selvtillit. Et sterkt og åndelig uavhengig menneske vil se jevnbyrdige, frie venner omkring seg, ikke devote slaver og servile underordnede.
Den autoritære holdning skyldes alltid angsten for å miste makt over andre, og makt over andre er noe man bare vil ha, når man ikke har makt over seg selv. Når man selv er ufri, feig og redd, vil man se ufrie, feige og redde mennesker omkring seg. Alle som tenker selv, er fiender.
For autoritære mennesker er all selvstendig tenkning en forbrytelse: kritikk, som i seg selv ikke bare er en demokratisk rettighet, men en demokratisk borger-plikt, – blir av dem oppfattet som ondskap og uvilje. Alt som består er riktig, å kritisere det er umoralsk.
Den autoritære åndstype formyndermennesket er uten sted og tid. Den finnes i alle politiske partier og avskygninger, men det kan tilføyes at typen trives best innen konservativ kommunisme eller innen de ytterligående, konservative grupper, så som oberstene i Hellas og rent generelt blant prester, lærere, fengselsfolk, militære og blant rettferdighetens tjenere, kort sagt: blant dem som vil beskytte bestående, varige verdier. For dem er enhver ny tanke en vederstyggelighet.
Hvilke våpen har vi mot formyndermennesket?
Hva skal vi gjøre for å beskytte oss og vår tankefrihet mot formyndermenneskets angst for den selvstendige tanke?
Det første bud er: Tenk selv. Dvs.: Lat aldri som om du forstår noe du ikke forstår. Og lat aldri som du er enig i noe du ikke er enig i eller ikke skjønner. Du har i ett og alt ansvaret for hver eneste ting som foregår hvor du oppholder deg.
Det annet bud er: Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker, for de har alltid noe de vil skjule. Alle eldre mennesker har dårlig samvittighet, og de vil prøve å holde det hemmelig. De lyver direkte og indirekte -, bevisst og uten å vite om løgnen selv. Heller ikke det du leser nu, skal du godta: hvis du mener at autoritet, lydighet, tvang og hykleri er bedre enn åpenhet og selvstendighet, da skal du mene det, men du skal gi det en ærlig begrunnelse.
Det tredje bud er: Vær ulydig! Du lærer ingenting av å være lydig.
Det fjerde bud er: Du skal spørre! Dvs.: du skal spørre alle autoritære mennesker, alle formyndermennesker, om alle ting. Du skal tvinge dem til å begrunne hvert ord de sier. Du skal spørre dem til de ikke lenger selv vet hva de heter. Du skal spørre nøyaktig, pedantisk og ubarmhjertig om punkt efter punkt. Hvert ord et formyndermenneske sier, skal du forlange en logisk redergjørelse for. Han skal ikke dø i synden!
Du kan ta oppgaven med ro: 90% av alle mennesker går omkring med fastlagte meninger de ikke kan gjøre rede for, men som bare er arvet eller overtatt fra vår tids aller største pest: pressen, radioen, filmen og TV.
Femte bud er: Du skal være mistenksom! Nesten alle foreldre, lærere, sersjanter etc., etc. vil prøve å narre deg. De vil se en positiv ungdom omkring seg, en tillitsfull, sportslig, sunn, glad, men fremfor alt positiv ungdom. Positiv betyr en kritikkløs, autoritær, lydig ungdom.
Sannheten er at alle som i dag er over 35-40 år har spilt den største fallitt noen i verdenshistorien har gjort. De har ødelagt verden.
Alle fordeler som forskning, teknikk etc. har gitt oss, er av denne generasjonen som i dag begynner å eldes, blitt snudd til det motsatte: deres feighet, grådighet, dumhet og angst for ansvar og egen tenkning, har forandret en vidunderlig verden til et galehus, et krematorium, et fengsel og en kirkegård.
Bare en sløv, åndsfattig og forskremt ungdom kan feste tillit til den generasjon som i dag har makten.
Bare en bevisst, hensynsløs og modig omvendelse til fornuft og humanitet kan frelse det som ennu står tilbake.
“Hvordan kan det ha seg at Norge til stadighet påtar seg rollen som verdenssamfunnets fredsmegler? Ja, hvor kommer denne selvtilliten fra? Kan dette også handle om narsissisme?
Terje Tvedt har i “Det internasjonale gjennombruddet” innført begrepet “Det humanitær-politiske kompleks”, for å kunne karakterisere og forklare de konstellasjonene som begynte å få gjennomslag for sine politiske ideer og målsettinger tidlig på 1990-tallet, og som siden har vært med å legge føringer på såvel humanitære prosjekter i utlandet som norsk innvandringspolitikk.
Jeg synes “Det humanitær-politiske kompleks” er et treffende begrep. Likevel drister jeg meg til å innføre et utfyllende begrep, som jeg mener fungerer som en forløper til Tvedts begrep.
Jeg velger å kalle det for “Det narsissist-politiske kompleks”. Jeg mener nemlig at eksistensen av dette komplekset er en forutsetning for komplekset Tvedt introduserer.
Democracy places limits on those in power. It reduces the scope for recourse to violence. It forbids the abuse of state power against individuals and against sub-sections of society. It reduces inequalities in wealth and power and seeks to provide equality of access to the law and equality of political participation.
A democratic society demands that its members limit the pursuit of their self-interest to the extent that the rights of their fellow citizens require it. It require that citizens treat each other with the respect due them as autonomous individuals with the right to pursue their life as they see fit. And it requires a commitment to the common good. In return for complying with these demands, democracy produces the public goods that people of all nations have struggled for centuries to achieve, namely peace, justice, freedom, equality, and community.
For many people these demands are difficult to comply with. For people with dangerous personality disorders, they are demands which they are psychologically incapable of submitting to. Moreover, the public goods which democracy produces are experienced by them as the antithesis of the type of the society they desire.
Psychopaths lack the capacity to react to other people`s feelings with feelings of their own, and so have a terrifying ability to treat people without conscience. They view other people as things to be manipulated and exploited rather than as fellow citizens whose rights are to be respected. Their disorder leaves them prone to acts of violence, criminality, and corruption.
People with narcissistic personality disorder have minds structured to convince them of their own superiority. They are fixated on adulation, authority, and power. Their disorder is such that they are psychologically incapable of seeing others as equals. Authoritarian, envious, amoral, and contemptuous of others, they are likely to react to anyone who challenges them with aggression. Their sense of entitlement means that they view the exploitation of others as their natural right.
People with paranoid personality disorder have their minds frozen in a perpetual state of emergency. They can perceive others only as a threat and continually search for vulnerable scapegoats on whom to focus their anxiety. Their constant suspiciousness and distrust of others acts as an acid that dissolves meaningful social relationships.
Their combative and suspicious nature often elicits a hostile response in others, leading to conflict and confusion. In situations of civil unrest, they play a central role in fomenting hatred against enemies, real and imagined, and have the energy and passion to organize and mobilize others to participate in acts of mass oppression.
People with the disorders are unable to accept the constraints of living within a democratic society. The language of democracy – fairness, equality, autonomy, freedom og conscience, freedom of thought, freedom for every individual to find meaning in life, the right to dignity, and equality of social relationships – is a language which is utterly incomprehensible to them.
People with these disorders struggle to live within democracy`s moral strictures and, should the opportunity arise, they will gladly tear down the constraints which democracy imposes on them.
If we are to protect the public goods which democracy provides, we must limit the influence of psychopaths and people with narcissistic and paranoid personality disorders.
Unfortunately, however, the conditions which empower people with these disorders are endemic in societies around the world. Levels of global poverty are such that in many countries the rule of law for the majority of citizens is no more than a cruel promise. In the United States and Europe, major political and economic institutions have for decades now fostered a culture of selfish individualism and greed.
Religion too has proven itself to be a woefully inadequate guide for individual and collective morality. Selective quotation from the sacred texts of Islam, Christianity, and Judaism continues to cause a spiral of hatred, war, and suffering.
Such context matters not only because it empowers the minority with dangerous personality disorders, it matters because context plays a decisive role in influencing the behavior of the normal majority. As we have seen, human nature, for the majority of human beings, is an extremely malleable thing.
For most of us, our beliefs and behaviors vary depending on the circumstances in which we have been brought up and the context within which we live.
This basic fact means that, as psychologist Steve Pinker describes it, human nature comprises a mix of both inner demons and better angels. Motives like predation, dominance, competition, and vengeance which impel us to violence and greed, exists alongside motives like compassion, cooperation, fairness, self-control, and reason that, under the right circumstances, impel us toward peace, reciprocity, and other-regarding altruism.
If the conditions which favor our better angels prevail, violence and excessive greed are low. If conditions which favor fear, insecurity, and intolerance hold sway, our inner demons win out and violence and greed increase.
This psychological malleability of the majority of humanity, allied with the fixed malevolent nature of the minority with dangerous personality disorders, means that this minority can gain enormous influence over the majority when circumstances allow, not least during periods of instability, societal crises, and uncertainty.
Those conditions which constrain the worst aspects of human nature aret hose which democratic systems seek to achieve: fair and effective application of rule of law, just and transparent government, an absence of poverty and destitution, a greater tolerance and diversity. There is therefore a crucial link between human behavior and effective democracy.
The more progress we make toward truly democratic societies, the more likely we will be to behave with humanity toward one another. The further we move form democracy`s ideals, the more intolerant and aggressive we become. Our future depends crucially on us recognizing this basic psychological fact about ourselves and acting upon it.
One psychologist who has stressed the role that democracy plays as a defense against those with psychological disorders is psychoanalyst and leadership expert Manfred Kets de Vries. He writes that benevolent dictatorship is a theoretical possibility but add:
Rule by a solitary leader typically ends in servile obedience to authority and abuse of human rights. In contrast, democracy (though flawed) safeguards human dignity, protects individual freedom, assures free choice, and gives people a voice in decisions that affect their destiny, allowing them to work for a better future for their children. Humankind`s desire for justice and fair play makes democracy possible. Humankind`s capacity for injustice makes democracy necessary.
To save the next generation from the human misery that would accompany the demise of democracy, Kets de Vries urges us to do everything in our power to prevent such a situation from ever again coming to pass.
The system of democracy which has been built over centuries by successive generations can best be seen as a system of institutions and practices, based on fundamental moral principles, which serve to protect societies from a psychologically disordered minority, and form our own worst natures.
The history of democracy, has been a history of human moral and spiritual development. While equating democracy with morality may sound arrogant or imperialistic to some, from the view point of the victims of history`s tyrants, and the many who still suffer under tyranny, it will simply appear as a self-evident fact.»Ian Hughes author of the book Disordered Minds: How Dangerous Personalities Are Destroying Democracy https://www.adlibris.com/no/bok/disordered-minds-how-dangerous-personalities-are-destroying-democracy-9781785358807
“Ingen liker å bli lurt er en kampanje mot klarsynte, alternativmedisinere, krystallhealere og andre som utnytter folks tvil, sorg og håp med grunnløse påstander.
Det er mange der ute som prøver å fortelle deg hvordan ting egentlig henger sammen og hvordan du egentlig bør leve livet ditt. Felles for mange av disse er at de ikke kan dokumentere det de påstår. Evnen til å tenke kritisk og å stille spørsmål er det beste middelet mot å bli lurt.
Initiativtaker er Human-Etisk Forbund.
Human-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon med 78 000 medlemmer og ca 120 lokallag. Humanismens utgangspunkt er menneskets ukrenkelighet. Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg. Når samfunnet beveger seg i en retning der flere blir lurt eller utnyttet, må vi si ifra.
Vi mener det er hvert enkelt menneske sitt ansvar for å stå opp mot tankeløsheten, og for å stå opp for dem rundt seg. Hvert enkelt menneske har et ansvar for sine egne handlinger, samtidig er det et stort ansvar å skulle tenke selv. Det ansvaret må vi ta. For oss selv, og for hverandre.”
Det er mange der ute som prøver å fortelle deg hvordan ting egentlig henger sammen og hvordan du egentlig bør leve livet ditt. Felles for mange av disse er at de ikke kan dokumentere det de påstår. Evnen til å tenke kritisk og å stille spørsmål er det beste middelet mot å bli lurt.”
Evnen til å tenke kritisk er uten tvil bra, men når den evnen transformeres til autoritært formynderi, der latterliggjøring og hersketeknikker brukes som verktøy for å overbevise oss eller skremme oss til å godta omvenderens sannheter, da har man ikke lenger med kritisk tenking å gjøre, men fanatisme. Fanatikere forstår ikke selv at de er fanatikere, fordi de er overbevist om at den virkeligheten de oppfatter som sann, det er den eneste ene, alt annet er vranglære. Siden fanatikere ikke har selvinnsikt som gjør dem i stand til å forstå hva de holder på med, så vil de overfor ikke fanatikere avsløre seg forholdsvis raskt.
I diskusjonsforum på nettet operer de slik: Det er som regel en anfører som har en hoveduttalelse, som disiplene omskriver et visst antall ganger slik at det skal være et skinn av nye uttalelser og meninger. De laveste nede på rangstigen, får lov til å komme med åpenlys sjikane slik at de på toppen ikke skal behøve å være ansvarlig for slik retorikk, men de irettesetter heller ikke slik sjikane, da de selv driver med det, bare på en mer subtil måte.
Hvis man motsier dem, så er man dum, konspirasjonteoretiker,vaksinemotsander, høyreektremist, eller man kan bare putte alt i en sekk og bruke samlebegrepet alternativ. Dette er en bevisst strategi for å nedgradere troverdigheten til den/de som opponerer mot de såkalte skeptikerne. Man kan bli skeptisk mot de såkalte skeptikerne av mindre.
Skulle disse såkalte skeptikerne, som heldigvis ikke har noe annet enn tastatueret som våpen, bli konfrontert med noe de ikke kan tilbakevise, så skifter de strategi og tar på seg offerrollen, for å vekke medynk.
“Vi mener det er hvert enkelt menneske sitt ansvar for å stå opp mot tankeløsheten, og for å stå opp for dem rundt seg. Hvert enkelt menneske har et ansvar for sine egne handlinger, samtidig er det et stort ansvar å skulle tenke selv. Det ansvaret må vi ta. For oss selv, og for hverandre.”
Dette er jo formulert på en slik måte at man skulle tro at man blir oppfordret til å ta ansvar for egen tenking, men ser man på hva HEF sier og hva de faktisk gjør burde det stått: Alle som tenker utenfor HEF sine rammer tenker ikke riktig, derfor så må alle som ikke tenker slik få hjelp av HEF. Når man blir påtvunget meninger, så har man ikke med noe humant eller frivillig å gjøre, da er det autoritært.
“Human-Etisk Forbund er en humanistisk livssynsorganisasjon med 78 000 medlemmer og ca 120 lokallag. Humanismens utgangspunkt er menneskets ukrenkelighet. Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg. Når samfunnet beveger seg i en retning der flere blir lurt eller utnyttet, må vi si ifra.”
Hvor mange har dødd som direkte årsak av medikamenter produsert av legemiddelindustrien og hvor mange har mistet livet som årsak av alternativ behandling ? Hvorfor kan ikke disse to leve ved siden av hverandre og utfylle hverandre ? ” Hvert enkelt menneske er like mye verdt, og skal ha like muligheter til å utvikle seg, til å gjøre ansvarlige valg.” Ja vel, hva med mennesker som mener noe annet enn det som de som mener de er ekte humanetikere gjør da ?
Mener Humanetisk forbund at man ikke kan ta riktige valg på egenhånd ? At det er nødvendig med hjelp fra dem for å komme på rett spor ? Siden Humanetisk forbund er så opptatt av samfunnet skal bevege seg i riktig retning, burde de ikke da først og fremst finne ut hva som er årsaken til at samfunnet beveger seg i feil rettning. Hva med å sette søkelyset på psykopati ? ( her er alt du trenger for å gå i dybden på psykopatitemaet https://www.facebook.com/photo.php?fbid=4176944832923&set=a.3042390309769.155835.1563436195&type=1&theater ) Hvis psykopater har politisk, finansiell kontroll og kontroll over media, så er det vel kansje ikke så rart i at verden har sporet av, men hei det er klart det at det finnes jo ikke noe verre en alternativ behandling .
At mennesker knapt har noe å spise flere steder i verden, at folk dauer som fluer i kriger, at økonomien går ad dundas i flere og flere land, at flere og flere mister jobbene sin pga at maskiner overtar, eller at de rikere blir rikere og de fattigere blir fattigere, eller at korrupsjon og kameraderi bare øker og øker og at politkerne er mer interessert i å mele sin egen kake enn å tjene folket for å nevne noen betente temaer, det er ikke noe Human etisk forbund mener det er viktig å sette fokus på, men alternativ behandling og ytringer som ledelsen i Human etisk forbund ikke liker, det er det verdt å bruke tid og penger på. Hvor humant er det og hva har det resultert i? De som sitter i ledelsen av Human etisk forbund virker hverken empatiske, ydmyke eller opptatte av å forandre verden til et bedre sted, derimot,så skal man ikke være veldig god menneskekjenner for å oppdage høy på pæra mentalitet, egoisme, jeg vet best holdning, og null respekt for andre som ikke har samme livssyn som dem.
“Formyndermennesket er en menneskeart som uten hensyn til variasjon i forhold til rase, farve, religion eller livsanskuelse ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse. Som det fremgår av betegnelsen, ser formyndermennesket sin høyeste lykke, og dessuten sin aller største dyd, sin moralske overlegenhet i dette: å formynde andre. Formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, for å hjelpe oss. Formyndermennesket har selv den eneste rette, sanne tro og innsikt: de som mener noe annet er anarkister, nihilister, eller rett og slett uvitende, tåpelige og umoralske barn, som formyndermennesket må formynde.
Formyndermennesket drives aldri av maktsyke eller andre slette motiver, når de vil ha makt over oss. Formyndermennesket har bare gode motiver. Det er vi som har slette motiver. Formyndermennesket vet det rette. Alt hva vi vet, er galt. Derfor er det en plikt for formyndermennesket å formynde oss, ellers ville vi i vår formørkelse, umoral og uvitenhet daglig skade oss selv. Formyndermennesket frelser oss hver time på dagen. Og fordi formyndermennesket alltid har rett, alltid vet alle ting bedre enn oss som er små, tåpelige og umoralske, er formyndermennesket forpliktet til å prøve å skaffe seg makten over oss.” Jens Bjørneboe http://olehartattordet.blogg.no/1447446655_om_formyndermennesket.html
Ville samfunnet tatt et steg tilbake hvis HEF opphørte å eksisterer ? De som jobber der og tjener penger, ville nok synes det, og muligens deres indoktrinerte disipler, men vi, oss andre som faktisk klarer å tenke for egen maskin, og som ikke har behov for å få tredd meninger over hodene våres, ville vi savnet det ? Neppe.
Ta en tur inn på gruppen Ingen liker å bli lurt, så kan du selv bedømme om det jeg skriver over her stemmer.
https://www.facebook.com/ingenlikerablilurt?fref=ts og mens du er der inne, så kan du jo se hva de sier når jeg spør om de kan dokumentere at Ingen liker å bli lurt sin opprettelse har økt kritisk tenkning hos dem de mener ikke kan tenke kritisk og hvordan de evt har utført slike undersøkesler https://www.facebook.com/ingenlikerablilurt/posts/752066891499790 Slik statistikk og undersøkelser er tydeligvis irrelvant for Ingen liker å bli lurt establisamentet, for det finnes ingen statistikk eller målinger på hva slags holdningsendringer ILÅBL har fått til, men deres kranglelyst og drittslenging overfor dem som ikke har samme virkelighetsoppfattelse som dem, den dokumentasjonen kan man få ved å lese hva de skriver der inne. God fornøyelse.
Tiden er inne for å gjøre opp regnskap: Har antiterrortiltakene iverksatt i etterkant av 11. september vært balanserte i forhold til til det trusselbildet vi har stått overfor ? Er sikkerhets gevinsten proporsjonal med de demokratiske og økonomiske omkostningene vi har betalt ?
Hvilke sikkerhetsprosedyrer som skal gjelde norske flyplasser, defineres ikke av norske myndigheter, men av EU. Dette peker på noe vesentlig, for sikkerhetstiltakene som har vært satt i gang innenfor internasjonal luftfart, inngår i et mønster som gjelder for store deler av antiterrorarbeidet satt i gang 11. september: Sikkerhetstiltakene sprer seg. De starter gjerne i USA, adopteres av EU og kommer så videre til Norge gjennom EØS-samarbeid eller andre avtaler Norge har inngått med EU.
Ove Skåra i Datatilsynet har kalt det “hvitvasking av besluttninger” – det rettferdiggjøres fordi det gjøres av andre. Og selv om mange av tiltakene ikke skaper jubelstemning på Løvebakken, anses de politiske omkostningene ved å opponere mot dem for å være for store. Konsekvensen er at det norske antiterrorarbeidet i høy grad dikteres fra Brussel, som i sin tur henter inspirasjon fra USA.
I august 2008 ble det igangsatt en prøveordning for automatisk ansiktgjenkjenning av flypassasjerer på flyplassen i Manchester og på Stansted i London. Hvis forsøket er velykket, er planen at utstyret skal være standard ved de fleste flyplasser i Storbritannia i 2010. I USA har man utstedt biometriske pass med elektronisk lagret ansiktsfoto siden 2006. Dette er en del av en langsiktig plan om å benytte digital ansikts gjenkjenning på grenseoverganger og flyplasser. For statsborgere som kommer fra land med visum fri innreise til USA, som for eksempel Norge, må pass utstedt etter den 26. oktober 2006 være utstyrt med elektronisk lagret ansiktsfoto.
EU følger nok en gang i USAs fotspor: Innen juni 2009 skal alle pass og ID-kort i EU-området utstyres med elektronisk lagret foto og fingeravtrykk. Norge og Island plikter å følge kravet gjennom Schengen-samarbeidet og på bakgrunn av de nye kravene fra USA og EU innførte Norge biometriske pass i oktober 2005, som et av de første landene i verden. Behandlingen i justisdepartementet var rekordrask. Fra høringsnotatet til stortingsvedtak tok det fire måneder. De biometriske dataene lagres i en innstøpt lagringsenhet, en såkalt RFID-brikke, som kan leses av på avstand. Denne inneholder høyoppløslig bilde, navn, personnummer og utløpsdato. Innen 2009 er det planlagt at brikken også skal inneholde fingeravtrykk, i tråd med EUs krav.
Ønske om å benytte biometri for identifikasjon dreier seg om å styrke kontrollen over hvem som befinner seg hvor. Så langt har registrering av biometrisk informasjon primært begrenset seg til fingeravtrykk og elektronisk lagrede ansiktsfoto. Men nye identitetsmarkører er underveis. På Schipol flyplass i Amsterdam har man installert irisskannere. Det amerikanske militærets forsknings og utviklingsenhet, DARPA, er i ferd med å utvikle et system for gjenkjenning av ganglag. Dette brukes blant annet til å sortere ut dem som har adgang til regjeringsbygg, på opptil 150 meters avstand. Andre systemer som ligger i støpeskjeen, er gjenkjenning via håndtrykk, ansiksuttrykk, øreform, DNA-analyse og kroppslukt https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10200700124216508.1073741993.1563436195&type=3
Både EU og USA er altså godt i gang med å innføre krav om biometrisk informasjon i identifiseringspapirene til egne borgere og personer som reiser inn i eller ut av eget område. Men hva har det med terror bekjempelseå gjøre ?
Et av argumentene for å benytte biometriske autentisering er at identitetspapirer blir vanskeligere å forfalske. Særlig gjelder dette hvis man benytter flere biometriske kilder. Men dette er også en av de viktigste innvendingene mot å lagre biometrisk informasjon på pass og identitetskort. Informasjonen vil nødvendigvis måtte lagres digitalt i en mikrochip som ligger gjemt i identitetspapiret, og det er ikke bare myndighetene som vil ha mulighet til å hente ut informasjon fra microchipen. Atle Årnes i Datatilsynet demonstrerte dette for teknisk ukeblad ved å bruke en RFID-leser – en såkalt “scimmer” – som han hadde kjøpt på nettet for et par hundrelapper. I løpet av noen få sekunder var passet de testet RFID-leseren på, skannet, med høyoppløselig bildet, navn, personnummer, passnummer, nasjonalitet og kjønn. Teknologirådet har advart mot at den biometriske informasjonen som ligger i passene, kan misbrukes og i verste fall benyttes til identitetstyveri. I motsetning til PIN-koder og passord, som kan endres hvis noen får tak i dem, er biometriske kjennetegn permanente.
Den folkelige skepsisen til biometrisk identifisering synes imidlertid å være liten. SAS har innført et system der passasjerene kan avgi fingeravtrykk ved innsjekking. Systemet er frivillig, men tall fra Svergie viser at 98 prosent av de reisende benytter seg av tilbudet. En undersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Teknologirådet fra juni 2007 viser samme tendens. Bare syv prosent av de spurte mente at det aldri var greit å bruke fingeravtrykk som identifikasjonsmiddel.
I 2007 vedtok Stortinget å utvide DNA-registeret, som opprinnelig ble opprettet i 1998, til å kunne omfatte alle som er dømt for en forbrytelse som etter loven kan gi fengselsstraff. Den politiske motstanden mot utvidelsen var laber. Regjeringens hovedbegrunnelse var at dette ville styrke politiets etterforskningsarbeid, blant annet i forbindelse med vinningsforbrytelser. Før utvidelsen var rundt 10000 personer registrert. Nylig besluttet norske myndigheter at alle som dømmes til mer enn 60 dagers fengsel, skal tvinges til å avgi DNA til politiet. Dette innebærer en firedobling av antall registrerte.
Faren ved å opprette DNA-registre er at de vokser. I Storbritannia, der DNA-registre ble etablert i 1995, omfatter databasen i dag (2009) fire millioner mennesker. Dette er syv prosent av den britiske befolkningen – samtlige som har vært arrestert, også de som ikke siktes for lovbrudd. Og antallet øker stadig: Når man først er oppført, blir man stående der til man dør.
Ifølge en undersøkelse utført av BBC september 2007 støtter to tredjedeler av britene at alles DNA lagres. Tall fra Norge viser samme tendens: En undersøkelse Norstat gjennomførte på vegne av Teknologirådet i 2007, viser at 68 prosent støtter oppbevaring av innbyggernes biometriske data i en sentraldatabase for bruk til kriminalbekjempelse. Oppretting av registre som inneholder biometrisk informasjon, innebærer å flytte en grense. Vi havner i “slippery slop”- problemet: Når man først har åpnet opp for et register, er det fare for at det blir vanskelig både å stoppe å snu. Ettersom flere og flere innlemmes i registeret, vil aksepten for å innlemme alle ut fra rettferdighetshensyn øke. Ville to tredjedeler av britene godtatt et register som omfatter alle briter, i 1995 ? Neppe. Skrittet ville være for stort. Men når syv prosent allerede er oppført, blir skrittet mindre. Men hva er egentlig problemet med slike databaser ? En fare er at man skal benytte disse dataene til profilering, etter samme mønster som flypassasjerdata i PNR-analyser (Passasjerlisteanalyser) http://hasbrouck.org/articles/PNR.html .
Fra 1890-årene ble det forsket på hvorvidt ulike mønstre i fingeravtrykk tilsa økt sannsynlighet for forbryterskhet. På 1970 tallet tok vesttyske myndigheter ut hjernene fra døde Baader -Meinhof-medlemmer for å se om de kunne finne genetiske årsaker til at de hadde blitt terrorister. Er et liknende scenario utenkelig i dag ? Hva hvis vi finner ut at personer med spesifikt genmatriale er overrepresentert i voldsstatistikken ? Eller, for den saks skyld, er overrepresentert blant terrorister ? Skal man ta forholdsregler mot dem som har denne genkombinasjonen, men ikke har begått noen voldshandling (ennå), og være føre var ? Det lyder som science fiction med paralleller til den fremtidsdystopiske filmen Minority Report, der tre synske personer, kalt precogner, kan se forbrytelser som ennå ikke er begått, slik at politiet kan arrestere gjerningsmannen/kvinnen før forbrytelsen finner sted. Men er det utenkelig ? Den underliggende tanken er alt innbakt i PNR-analysene, hvor ideen nettop er at man skal kunne “komme terroristen i forkjøpet” ved å samle store mengder biografisk informasjon og utregne en”risikoscore” for hver enkelt reisende. Er det prinsipielt sett verre å gjøre samme analyse med utgangspunkt i biometrisk data ?
Det er ingen tvil om at fokuset på flysikkerhet har gjennomgått radikale endringer som følge av 11. september. Begrunnelsen er at det er nødvendig for å bekjempe terrorisme. Men hvorfor skal det stoppe her ? Hva om terroristene ikke tar seg bryet med å smugle bomben inn på flyet ? Hva om de detonerer den inne på flyplassen, for eksempel midt i sikkerhetskøen, der folk allerede står som sild i tønne ? Skal vi etablere nye sikkerhetssperrer for å komme inn på flyplassen ? Og hvorfor skal Sikkerhetssystemene begrenses til flytrafikk ?
Hvorfor ikke benytte samme prosedyrer for andre reiseformer ? Hvis man ønsker å detonere en bombe der det finnes et stort antall reisende, men ikke vil løpe risikoen ved å ta med seg en bombe gjennom sikkerhetskontrollen, finnes det nok av potensielle mål: buss, tog, t-bane, ferger. Skal vi installere metalldetektorer på t-banen? Skal vi nedlegge forbud mot bager og kreve at man skal ha gjennomsiktig plastposer for å kunne ta bussen ? Skal vi kartlegge alle togpassasjerenes PNR-data for å kontrollere om det er noen som utgjør en sikkerhetsrisiko ? Det lyder absurd. Det er absurd. Men hvorfor er da ikke sikkerhetsprosedyrene på flyplasser å betrakte som like absurde ?
Sant nok: å fly er ikke det samme som å ta t-banen. Vi gjør det en sjelden gang – når vi drar på ferie eller har en utenlandsreise med jobben. Og fordi vi gjør det en sjelden gang, forholder vi oss til det som noe aparte, som et brudd mot hverdagen. Kansje er det derfor vi utholder det ? Kansje er det derfor vi ikke reagerer som flykapteinen på Brønnøysund gjorde, og nekter å ta av oss skoene ? Kansje er det derfor vi godtar å sende våre persondata til amerikanske myndigheter og går med på at biometrisk informasjon om oss blir lagret i store databaser ? Vår aksept flytter grenser.
I dagens politiske virkelighet er terrorbekjempelse synonymt med utvidede fullmakter og unntakstilstand. Det gir styremaktene rom til å handle på siden av politiske rammeverk og demokratiske prinsipper som ellers ville lagt begrensninger på maktbruken. Det finnes ingen avklart enighet om hva terrorisme er, eller hvordan det skal defineres. FN har gjort mange forsøk på å enes om en definisjon, for slik å kunne etablere et helhetlig internasjonalt lovverk mot terrorisme, men så langt har det strandet i en abstrakt formulering der terrorisme forstås som en fredstids motstykke til krigsforbrytelser.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Den første utgaven av av det klassiske oppslagsverket International Encyclopedia of the social siences fra 1933 inneholdt to essayer om terrorisme. Forfatterne konkluderte med at i fremtiden ville terrorisme kun være av historisk interesse, ettersom moderne teknologi ville gjøre samfunnet usårbart mot angrep fra individer og små grupper.
Rundt 75 år etter er vår umiddelbare reaksjon at de bommet grovt i sine spådommer. Terroraksjonene i New York, Madrid og London har vist at vi slett ikke er er blitt usårbare mot angrep fra individer og små grupper, på tross av vår “moderne teknologi”. Men konklusjonen kan også tolkes som noe annet enn en spådom som slo feil. Fremtiden er et vidtfavnende begrep. Den strekker seg lengere enn 75 år. Hva om fremtiden som forfatterne sikter til, ikke er nå, men om ti, tyve eller femti år fra nå ? Hva om artikkelforfatterne får rett i at vi er på vei mot et samfunn der vi har utviklet en usårbarhet for angrep fra individer og små grupper ? Hva om vi er på vei til å få et samfunn der de politiske myndighetenes kontroll er så dyptgripende at ethvert forsøk på å gjennomføre et terroranslag vil være dødfødt ?
I seg selv kan kansje dette være en innbydende tanke. I dag HAR vi muligheten til å skape et samfunn som er praktisk talt usårbart for angrep fra terrorister. De teknologiske utfordringene med hensyn til å skape et totalovervåket samfunn er langt på vei overvunnet. Alt det står på, er vår politiske vilje. Spørsmålet er: Ønsker vi et slikt samfunn ? Vil vi skape et samfunn som er terrorsikkert, men samtidig gjennomkontrollert og totalovervåket ?
Hvis man skal koke frosker, skal man ikke legge dem ned i en gryte med kokenede vann. Da vil de straks hoppe ut. Man skal legge dem i kaldt vann og varme kjelen opp langsomt til den når kokepunktet. Da merker ikke froskene at temperaturen endrer seg, og forblir i vannet til de kokes ihjel. Kontroll – og overvåkningskomplekset vi har fått i etterkant av 11. september, har utviklet seg gradvis. Gjennom små skritt nærmer vi oss en annen samfunnstilstand, der maktforholdet mellom myndighetene og befolkningen forskyves og grunnleggende borgerrettigheter og – friheter settes til side.
Historien viser at sikkerhetstiltak har en tendens til å gro fast. Når de først er kommet, er det vanskelig å reversere dem. Den demokratiske kostnaden er det derfor ikke bare vi som betaler, men også våre etterkommere. Vi bærer således et politisk ansvar for å ta opppgjør med denne utviklingen før det er for sent.
Med George W. Bush ute av Det hvite hus er tiden inne for å reise en diskusjon om hvordan vi bør forholde oss til terrorisme uten å miste kjerneverdiene i det samfunnet vi ønsker å bevare. Jeg tror at det er vi, borgerne som må stå for dette sceneskiftet. Det er våre rettigheter og friheter som er satt på spill. Det er vi som må kjempe for å ta dem tilbake. Og vi må gjøre det nå, før det er for sent.
Jeg tror muligheten for å skape en ny politisk dagsorden ligger i å ta tak i frykten for terrorisme. Det er frykten for terrorisme som gjør at vi godtar de vidtrekkende antiterrortiltakene, og som skaper aksepten for uthulingen av våre friheter og rettigheter.
Sjansen for at man noensinne skal omkomme i et terrorangrep, er svært liten. Hvert år dør det 50 000 europeere og 40 000 amerikanere i trafikken. Vi slutter ikke å kjøre bil av den grunn. Hvorfor ? Fordi friheten bilkjøringen gir oss, veier opp for risikoen. Hvorfor kan ikke samme logikk være gjeldende med hensyn til terrorisme ? Er ikke rettighetene og frihetene som kjennetegner et demokratisk samfunn, mer grunnleggende enn friheten til å kjøre bil ?
Ved å ta tak i frykten for terrorisme, fratar vi terroristen hans viktigste våpen. Men like viktig: Vi fjerner grunnlaget for terrorindustrien, næringskjeden som høster politiske og økonomiske gevinster fra vår terrorfrykt. Effekten av terrorisme avhenger fullt og helt av vår respons. Bør vi reagere med sosial frykt dersom terroristenes intensjon er å skape frykt ?
Er det grunn til å tro at vi ville ha reagert annerledes og med mer rasjonelle mottiltak, dersom terroristene ikke hadde lyktes i å skape en tilstand av frykt ? Selv om terrorisme er en grotesk handling for dem som rammes, utgjør den ikke en eksistensiell trussel mot samfunnet. Det vil si: Den utgjør ikke en eksistensiell trussel såfremt vi ikke GJØR DEN TIL en eksistensiell trussel. Terroristene har ikke maktmidlene til å avskaffe demokratiet. Dem er det vi som har. Det er opp til oss om vi skal ofre våre friheter og rettigheter i bytte mot økt sikkerhet.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Hvis man leser denne avhandlingen som er å finne i bladet Syn og segn fra 1915 skrevet av Gisle Midttun som var museums konservator ved norsk folkemuseum fra 1910 til 1940 for så å se denne særdeles interessante dokumentaren (eller man kan se dokumentaren først og så lese artikkelen etterpå) http://www.youtube.com/watch?v=5AUA7XS0TvA , så blir denne artikkelen enda mer spennende. Hvorfor ble denne teorien forkastet, når ble den forkastet og hvem avgjorde at den skulle bli forkastet ?
“Den ikkje-nøytrale bortchateringa av det meste av handelsflåten vår var, sett frå tysk side, det alvorligaste brotet vårt på den nøytraliteten vi hadde hevda å følgje, verrre enn “Altmark”. Vi hadde gjort det same i den første verdskrigen, og då gjekk eit par tusen sjømannsliv tapt. I den andre verdskrigen mista vi dobbelt så mange. Tapa medverka sterkt til den anti-tyske haldninga til folk flest.
Den folkerettsstridige u-båtkrigen i 1917 var eit mottrekk mot den like folkerettsstridige nordsjøsperringa den gong. Alle nøytrale protesterte mot nordsjøsperringa. Det er nemleg folkerett at nøytrale skal ha fridom til å ferdast på havet. Men ikkje til å sigle for den eine parten i krigen, slik vi gjorde i begge krigane.”
Ved et laboratorium i Sibir er det ved en rekke usedvanlige eksperimenter lykkes å vekke tilllive bakterier og andre mikroorganismer som har ligget frosset i flere tusen år. Vitenskapsakademiet i Sovjet har offentliggjort resultater av akeperimenter utført ved Vorkutinsky instituttet ved Karahavet. Vitenskapsmannen A. V. Kalayev som ledet eksperimentene, har kunnet bringe tilbake til livet en stor mengde organismer. Undersøkelsene har vist at encellede organismer kan bli “vekket til live igjen” endog etter å ha frosset til 270 grader Celsius ved hjelp av flytende helium.
For å utbygge disse undersøkelser ble det sendt en ekspedisjon til det nordøstre Sibir. Der foretas utgravinger i de stivfrosne istidsavleiringene. En mener at tundraen her har vært frosset helt siden istiden. Forsøkene drives på grunnlag av de oppsiktsvekkende arbeider vitenskapsmannen P. N. Kapterev gjorde før krigen. Han fant at organismer som hadde ett vanninnhold på ca. 1 – 3 %, kunne ligge i dvale i frosset tilstand i ubegrenset tid. Noen av de organismer som han gjennopplivet, hadde vært frosset i antakelig 30 – 40 000 år.
