Etter å ha sett dokumentarfilmen The Bibi files, så er det helt legitimt å stille spørsmål om Israels statsminister Netanyahu er en megalomanisk, paranoid sosiopat. Og ikke nok med det, kona hans har også sterke psykopatiske tendenser, der hun bak kulissene påvirker mannens avgjørelser, ikke for felleskapets beste, men for personlig vinning.
Etter årevis med juridiske forsinkelser har straffesakene om bedrageri, bestikkelser og tillitsbrudd som Benjamin «Bibi» Netanyahu nå står tiltalt for, nådd et kritisk stadium. Den israelske statsministeren gjorde alt han kunne for å hindre at Alexis Bloom og Alex Gibneys dokumentarfilm noen gang skulle bli utgitt.
The Bibi Files inneholder en aldri før vist video av Netanyahu i politiavhør om korrupsjonsanklagene som førte til tiltalen mot ham i 2019. Israelsk politi spilte inn tusenvis av timer med avhør mellom 2016 og 2018, som så ble lekket til Gibney i 2023 via meldingsappen Signal.
Resultatet er en hardtslående dokumentar som ikke bare kaster lys over Netanyahus karakter, men som også viser hvordan hans skruppelløse natur direkte har formet Midtøstens nåværende tilstand. Bloom gjør dette ved å legge puslespillet på en omfattende – og skremmende – måte, og avdekker hvordan luksusgjenstander som dyre sigarer og champagne har påvirket livene til utallige familier i Gaza og Israel. The Bibi Files etablerer en direkte linje mellom dem og dagens tragedier, og viser hvordan en manns korrupsjon og berettigelse kan utløse en dominoeffekt som fører til krigsforbrytelser.
Det handler imidlertid ikke bare om én mann. Denne sjokkerende dokumentaren benytter seg av lekkede politiavhør av Netanyahus kone Sara og hans høyreekstreme sønn Yair, samt arkivopptak og flere intervjuer med viktige stemmer i Israel (journalister, politikere – inkludert tidligere statsminister Ehud Olmert), for å tegne et bilde av en mann som er så selvrettferdig at han vil gjøre hva som helst for å beholde sitt kvelertak på makten. Uansett hvem han må anklage. Eller hvem som må dø i prosessen.
Sara Netanyahus rolle er en spesielt interessant del av The Bibi Files. Hun beskrives som umettelig og ustabil av mange intervjuobjekter, hun krever dyre gaver, og hun er sentral i rettssaken mot sin mann. Gjennom Blooms portrett ser vi en illsint Lady Macbeth som utøver en ekstraordinær innflytelse over sin mann. Mange av hennes utbrudd i avhørsrommet («Bevisene dine er bare tullprat. Ha det!») er like belastende som den foraktfulle holdningen ektemannen viser under avhørene med politiet, der han insisterer på at alt han gjør, er for Israels beste.
Hvis disse to egodrevne personene var fiktive, ville The Bibi Files blitt avfeid som en karikaturtegning. Men når man ser denne dokumentaren, ser man i hvor stor grad ondskapen trives når de som tror de er hevet over loven, ikke blir kontrollert.
Ved siden av Sara og statsministerens sønn Yair, som får faren til å se progressiv ut, er den israelskfødte Hollywood-milliardæren Arnon Milchan – den tidligere spionen og Oscar-vinnende produsenten bak filmer som 12 Years A Slave, Heat og Fight Club – en annen sentral aktør. Vi får høre om Milchans bånd til Netanyahus forespørsler om luksusartikler direkte fra Milchan. Når han blir avhørt av politiet, innrømmer han de ekstravagante donasjonene, og avslutter med å si «Alle Bibis venner er rike. Hva kan jeg si om det? Hvis dette kommer ut, er jeg død.»
Alle disse trådene samles for å avsløre et nett av korrupsjon som går lenger enn til anskaffelse av dyre gaver, og som utgjør The Bibi Files’ sentrale argument.
For å forstå dagens hendelser fullt ut, må man se på Netanyahus juridiske situasjon og erkjenne at både «Bibi» og Sara «vet hvordan de skal ‘stjele’ ting de ikke kan få». Dette leder over til statsministerens nåværende taktikk, som går ut på å gjøre ustabilitet og krig til hovedbetingelsene for sin politiske overlevelse. Dette fører i sin tur til erkjennelsen av at Netanyahu bevisst forlenger krigen i Gaza for å unngå å bli fengslet på grunn av korrupsjonsanklager.
«En evig krig er gunstig for Netanyahu», blir vi fortalt, og bevisene for denne instrumentaliseringen av konflikten er sterke.
Det fører til 7. oktober, som beskrives som «nok et instrument for å holde seg ved makten».
Etter å ha etablert en direkte sammenheng mellom Netanyahus korrupsjonsrettssak og radikaliseringen av hans politikk, avslutter Bloom den siste akten av The Bibi Files med å vise Hamas-angrepene.
Opptakene er dypt rystende, og det samme er bevisene som presenteres for at Netanyahu er ansvarlig for Hamas’ fortsatte eksistens. Mange av ekspertene Bloom intervjuer argumenterer overbevisende for at Netanyahu taktisk sørget for at Hamas mottok penger via Qatar for å opprettholde ustabiliteten, i den tro at han kunne kontrollere flammene. Som Netanyahu sier i et av de lekkede intervjuopptakene: «Hold dine venner nær og dine fiender nærmere.»
Det faktum at han illustrerer sitt maktspill ved å sitere Gudfaren, burde fortelle deg alt du trenger å vite om mannen, hvis knep for å støtte ekstremister og svekke de moderate slo kraftig tilbake.
Hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.
Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke i 30 sekunders overfladiske nyhetsinnlegg, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet.
Mainstream media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner, påstander og propaganda. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”:
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Eksperter er ikke ufeilbarlige. Å behandle dem som det har gjort oss alle en bjørnetjeneste, og som The Weaponization of Expertise gjør smertelig klart. Jacob Hale Russell og Dennis Patterson bruker det ødeleggende eksemplet med covid-19-pandemien for å illustrere sin sak, og avslører hvordan de altfor menneskelige ekspertenes hybris kanskje uopprettelig undergravde befolkningens tillit til elitenes politiske beslutningsprosesser.
Paradoksalt nok har elitenes overmodige respons, ved å gjøre vitenskap til dogmatisme, også vist seg å være svært ødeleggende for ekspertisen selv, og dermed gjort akkurat det elitens beslutningstakere beskylder kritikerne for å gjøre.
The Weaponization of Expertise er et sårt tiltrengt korrektiv til den farlige blinde troen på ekspertise, og boken identifiserer en rekke patologier som har rammet mange institusjoner som er ment å bidra til å formidle ekspertkunnskap, særlig en fornektelse av tvil, usikkerhet og motargumenter som er avgjørende for kunnskapsakkumulasjonen. I en tid da tilliten til ekspertise og troen på institusjoner er som mest nødvendig og mangler som mest, er dette verket en sterk påminnelse om at en krise med feilinformasjon godt kan begynne på toppen.
The Dangers of Blue Light av Alex Above er en bok som tar for seg de negative effektene ved blått lys, særlig fra digitale skjermer, og hvordan det påvirker helse og velvære, og den gir praktiske tips for å redusere disse risikoene. Boken fokuserer på hvordan blått lys kan forstyrre søvnen, forårsake anstrengte øyne og bidra til andre helseproblemer. Den understreker hvor viktig det er å forstå de potensielle skadevirkningene av blått lys og å bruke teknologi på en ansvarlig måte.
UFOs and water UFOer har ca. 75 % av denne planeten til å operere uoppdaget. Feindts studier dreier seg om uidentifiserte flygende objekter (UFOer) som går inn og ut av det tette mediet vann. Dette aspektet vekket hans nysgjerrighet, for selv om vi mennesker ikke forstår oss på utenomjordisk vitenskap, kjenner vi vannet vårt. Denne boken inneholder saker fra omtrent alle typer vann, fra pytter til hav. Den åpner en lenge oversett dør til å oppdage UFOenes virkemåte ved å nøye observere vannets reaksjon på disse farkostene og finne likheter mellom tilfeller som involverer vann. «[Carl Feindt] har gjort en utmerket jobb med å beskrive UFOenes bevegelser i vann, inn i vann, ut av vann og over vann … og hva vannforholdene kan fortelle oss om mekanikken i kjøretøyenes virkemåte.
I 1920 kunngjorde Winston Churchill at en kabal av gudløse «internasjonale jøder» hadde oppildnet til bolsjevikrevolusjonen. Hvorfor sa han dette? Det viser seg at Churchill dekket over de virkelige gjerningsmennene: Storbritannias egen hemmelige etterretningstjeneste. I sin nye bok, How the British Invented Communism (And Blamed It on the Jews), avslører New York Times’ bestselgende forfatter Richard Poe at det samme hemmelige nettverket som fikk kong Ludvig XVI og tsar Nikolaj II til å styrte, også stod bak Klaus Schwab og hans World Economic Forum. Poe vever sammen en fengslende fortelling om intriger, spionasje, forførelser, attentater og mystiske hemmelige selskaper som har arbeidet i skyggene i århundrer – en historie som aldri tidligere er blitt fortalt.
Som en tyv om natten har kunstig intelligens trengt seg inn i livene våre. Den tar viktige beslutninger for oss hver eneste dag. Ofte legger vi knapt merke til det. Som Joe Allen skriver i denne banebrytende boken: «Transhumanisme er den store sammensmeltingen mellom menneskeheten og maskinen. På dette stadiet i historien består den av milliarder som bruker smarttelefoner. Fremover vil vi koble hjernen vår til systemer med kunstig intelligens.» Den verdensberømte roboten Sophia symboliserer en fremvoksende teknoreligion. Hun har fått navnet sitt fra gudinnen – eller Aeon – hvis fall fra nåden er beskrevet i de gnostiske evangeliene.
Med en akademisk bakgrunn innen både vitenskap og teologi konfronterer Allen paradokset i det han kaller «gode mennesker som konstruerer en digital styggedom». Dark Aeon er intet mindre enn et hjertesukk for menneskeheten selv. Han tar oss med på en berg- og dalbanetur gjennom historien og scientismens fremvekst, og fra myndighetspålagte mRNA-vaksiner til de merkelige visjonene til cyborgmilliardærer som Elon Musk.
Fra Silicon Valley til Kina er disse globalistenes visjoner om menneskehetens fremtid, som avsløres og beskrives i Dark Aeon, dystre og skremmende. Men Joe Allen hevder at menneskehetens frelse er innen rekkevidde, hvis vi nekter å vende bort blikket fra det forestående tussmørket som ligger foran oss.
«Milliardærenes mørke psykologi» refererer til ideen om at det å oppnå enorm rikdom, særlig gjennom konkurransedyktige og hensynsløse strategier, kan innebære en rekke psykologiske trekk og atferd som kan anses som uetiske eller til og med skadelige. Konseptet utforsker den potensielt negative innvirkningen som akkumulering av rikdom kan ha på et individs moralske kompass og relasjoner.
En sjokkerende og hysterisk morsom utforskning av hvordan Canada, et land som en gang ble beundret for sin stabilitet og måtehold, ble et globalt skrekkeksempel.
Med utgangspunkt i virkelige overskrifter, grundig research og omfattende intervjuer avdekker den anerkjente journalisten Tristin Hopper de bisarre feiltrinnene og politiske eksperimentene som har bidratt til at Canada har satt en ny global standard fordysfunksjonalitet. Eksemplene er legio: eiendomsboblen som aldri sprekker, orwellske internettreguleringer, skadereduksjonspolitikk som eskalerer skadevirkningene, offisielle helseretningslinjer som anbefalte bruk av glory holes i en pandemi, og et løpsk eutanasisystem som inspirerte Wall Street Journal til å erklære: «Welcome to Canada, the Doctor Will Kill You Now.»
Don’t Be Canada er like tankevekkende som den er komisk, og den tar for seg de kaskadeaktige konsekvensene av ekstrem politikk og forteller den tragiske historien om et land som tok sin rikdom, toleranse og funksjonalitet for gitt.
Kampen om Europa setter søkelyset på den historiske betydningen av den pågående krisen i eurosonen. Thomas Fazi argumenterer for at elitene i Den europeiske union (EU) har utnyttet finanskrakket til å presse gjennom en skadelig nyliberal politikk, som undergraver det sosiale samholdet og viktige offentlige tjenester.
Med utgangspunkt i et stort antall kilder argumenterer Fazi for at EUs innstrammingspolitikk ikke bare er et utslag av politisk og ideologisk kortsynthet, men en del av elitenes langsiktige prosjekt for å fjerne de siste restene av velferdsstaten og fullføre det nyliberale prosjektet.
I tillegg til å være en inntrengende kritikk av EU og valutaunionen i sin nåværende form, presenterer Kampen om Europa et program for progressive reformer og skisserer hvordan Europas borgere og arbeidstakere kan gjennomføre en radikal omorganisering av EUs institusjoner.
Hundretusener av euro fra påståtte bestikkelser gjemt i en koffert. Slettede tekstmeldinger som beskriver avtaler verdt milliarder av euro. Det mangler ikke på dramatikk i EUs uoffisielle hovedstad. Hvordan er dette mulig? Og hvordan holder vi «Brussel» under kontroll?
Dette er avgjørende spørsmål for det spirende demokratiet som EU er – særlig nå som ledere med liten interesse for demokratiske verdier kommer til makten i stadig flere medlemsland der avstanden mellom den gjennomsnittlige europeiske borger og byråkratiet i Brussel er enorm.
Hvem er vaktbikkjene som kontrollerer EU? Og hvordan kan de skape en motvekt til den hermetiske makten i Brussel?
I denne boken avslører den undersøkende plattformen Follow the Money hvordan vaktbikkjene i avgjørende øyeblikk har sett hjelpeløst til fra buret sitt. Who’s watching Brussels? er en lidenskapelig bønn om et europeisk tilsyn med skarpe tenner.
Hvordan en liten håndfull transnasjonale gigantselskaper har dominert sektoren for innsatsvarer til landbruket, hvorfor det er viktig, og hva som kan gjøres med det.
Hvert år selges det landbruksmaskiner, gjødsel, såkorn og plantevernmidler til en verdi av hundrevis av milliarder dollar til bønder over hele verden. Selv om innsatsvarer til landbruket utgjør en enorm sektor i den globale økonomien, kontrolleres brorparten av dette markedet av et relativt lite antall svært store transnasjonale selskaper.
Den høye konsentrasjonsgraden blant disse gigantene er slående, tatt i betraktning at innsatsvarer til landbruket for bare noen få hundre år siden ikke engang var markedsførte varer. I Titans of Industrial Agriculture forklarer Jennifer Clapp hvordan vi kom derfra og hit, og skisserer de kreftene som muliggjorde denne ekstreme maktkonsentrasjonen og det industrielle landbrukets forankring.
Clapp avslører at selskapene som tok seg til topps i disse sektorene, nøt godt av distinkte markeds-, teknologi- og politiske fordeler som går hundre år eller mer tilbake i tid, og som gjorde det mulig for dem å utvide virksomheten gjennom fusjoner og oppkjøp som gjorde dem enda større og mektigere.
Denne dynamikken er viktig fordi selskapene på toppen lenge har formet den industrielle jordbrukspraksisen, som i sin tur har skapt enorme sosiale, økologiske og helsemessige konsekvenser for planeten og fremtidens matsystemer.
I tillegg til å analysere hvordan disse problemene har oppstått og manifestert seg, tar boken for seg den siste tidens innsats for å gjøre noe med bedriftenes makt og dominans i matsystemene, og vurderer utsiktene til endring.
Titans of Industrial Agriculture er blant de første bøkene som undersøker de dype røttene til bedriftsmakt i landbruket, og den bidrar til å belyse hvordan bedriftsaktører har oppmuntret til «lock-in» av det industrielle landbruket, til tross for alle de kjente sosiale og økologiske kostnadene ved dette.
Vi har mer og mer kunnskap, men mindre og mindre forståelse. Teknologi reduserer risiko, men er selv opphav til nye farer. Teknologi forenkler livet, men gjør det også vanskeligere. Livet er blitt lettere å leve, det krever en mindre grad av fysiske anstrengelser, og vi er stort sett bedre skjermet for vær og vind. På den annen side stilles vi overfor flere valg, og teknologien skaper en rekke nye problemer for oss. Stress og forventningspress ligger på et høyere nivå enn tidligere, og beslutninger fattes på et dårligere grunnlag siden verden er blitt mer kompleks. Mangelen på helhetsforståelse er prekær, og den vil ikke bli bedre hvis vi gir i fra oss evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
“Det finnes studier som tyder på at hyppig bruk av KI-verktøy fører til at brukernes evne til kritisk og rasjonell tenking reduseres, at de mister evnen til kritisk evaluering av informasjon, og at de begynner å stole for mye på at teknologien skal løse problemer og ta avgjørelser for dem. Problemet er en innebygd, selvforsterkende mekanisme i bruken av generativ KI. KI-en finner på ting som høres bra ut, og fordi vi overgir vår kritiske sans til den blir vi stadig dårligere rustet til å avsløre den.” (1)
“Å la studenter bruke språkmodeller som ChatGPT i akademisk arbeid senker prestasjonene deres, trener dem å prokrastinere, og fører til kognitiv svikt. Å løse oppgaver med ChatGPT svekker kognitive evner som hukommelse, blant annet fordi automatiseringen av oppgaveløsning fjerner muligheten for kritisk tenking. Utfordringen med det burde være åpenbar.
Så med dette på bordet, hvorfor later enkelte fremdeles som om det «haster» å omfavne KI i skolen? Linda Hofstad Helleland fra Høyre beskriver seg som en teknologi-optimist, men det er lite ved teknologien som gir grunn til optimisme, snarere fremstår en slik holdning som naiv og ukritisk.
Jeg har allerede skrevet (litt humoristisk) om svakhetene ved en språkmodell som både dikter opp ting om og nekter å forholde seg til virkeligheten, og (mer alvorlig) om de etiske skyggesidene ved ulike KI-modeller.
Samtidig har ingen av disse problemene faktisk blitt løst — alle premissene beskrevet der kaster fremdeles skygger over enhver KI-bruk. Det er ting som haster med KI, men det er ikke de tingene Hofstad Helleland insisterer på. I profittorienterte sektorer, er nyvinningene fra den første bølgen av KI-løsninger allerede på vei ut igjen. Den revolusjonerende fastfood-KI-en viste seg for eksempel å være avhengig av menneskelig overoppsyn for å fungere — så hva er da vitsen?
Etter hvert som flere og flere KI-løsninger viser seg å være lite annet enn det 21. århundrets mekaniske tyrkere — påståtte automatoner hvor et skjult menneske egentlig gjør maskinens jobb — så er det kanskje mer relevant å snakke om hva vi egentlig ser for oss å oppnå ved å implementere KI-løsninger på kryss og tvers.
Hva vil vi egentlig, hvis målet ikke er uselvstendige studenter med sviktende hukommelse?
For å forlate vitenskapen og bevege oss inn i spekulasjonen, så virker det frenetiske behovet for å omfavne KI-teknologier som en psykologisk respons på frykten for å være akterutseilt.
Vi har nok allekjent på det: Dypt i underviserens psyke lurer alltid frykten for å fremstå utrangert og gammeldags. Alle husker selvfølgelig den ene læreren eller foreleseren som hardnakket fortsatte å bruke forrige generasjons undervisningsteknologi lenge etter at den fremstod komisk utdatert, enten teknologien var TV og VHS-spiller på hjul, lysbilder eller overhead.
Selvfølgelig vil ingen være den stereotype læreren som ikke får til å skru på projektoren eller ikke vet forskjellen på en HDMI- og VGA-kabel.
Vi kan likevel ikke helgardere oss mot å potensielt fremstå akterutseilte en gang i fremtiden ved å ukritisk omfavne all ny teknologi. Da risikerer vi i stedet at uinformerte og forhastede valg på vegne av dem vi skal undervise.
Ved å begynne med konklusjonen om at språkmodeller ikke bare må inn i skole og studier, men at det haster — og så jobbe oss bakover for å rettferdiggjøre det etterpå, risikerer vi i stedet å gjøre en generasjon med elever og studenter en enorm bjørnetjeneste. Det tok 20 år før pendelen svingte tilbake og vi fikk en offentlig og politisk reaksjon på den storstilte digitaliseringen av skoleverket — kanskje vi ikke skal gjenta det mønsteret med implementeringen av KI-verktøy?” (2)
“Ikke bare øker Kunstig intelligens produktiviteten – den kan også svekke evnen din til kritisk tenkning. Studien omfatter 319 kunnskapsarbeidere og avdekker at jo mer de stolte på AI, desto mindre tenkte de selvstendig. I stedet for å analysere og reflektere over informasjon, flyttet de fokuset mot «informasjonssjekk, responsintegrasjon og oppgaveledelse».
Studien peker også på at AI kan gjøre oss mer sneversynte – de som brukte AI til kritiske oppgaver, produserte «et mindre variert sett av resultater» enn de som jobbet uten.
Likevel er det ingen tvil om at AI-verktøy som ChatGPT – som Microsoft for øvrig eier en betydelig andel av – kan bidra til økt effektivitet. Forskerne advarer imidlertid mot å bli for avhengige av teknologien.” (3)
“Vi ble ikke dummere av kalkulatoren, men vi sluttet å pugge gangetabellen. Nå gjør AI det samme med langt flere oppgaver. Verktøyene kan gjøre det enklere å løse oppgaver raskt – men også friste oss til å hoppe over tenkingen. Hvis vi lar språkmodellen skrive konklusjonen for oss, mister vi kanskje det viktigste: Selve evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
Det kan være viktig å ha med seg når vi vet at AI også kan forsterke våre eksisterende fordommer og feilslutninger, uten at vi merker det. Derfor må kritisk tenkning bli en ferdighet vi trener aktivt – ikke noe vi tar for gitt. Spørsmål som “hvem har laget modellen?” og “hva slags bias kan ligge bak?” må bli like naturlige som å dobbeltsjekke en kilde i en skoleoppgave.
AI kan være en kraftfull assistent, men den er fortsatt bare det, en assistent. Vi må lære folk å samarbeide med teknologien, ikke bli styrt av den. Det betyr at kritisk tenkning må trenes, både i klasserommene og på arbeidsplassene, og vi må ha strukturer og regler som sikrer transparens og ansvarlighet.” (4)
“- Jo flinkere teknologien blir til å løse problemer, desto større er risikoen for at vi selv blir dårligere til det samme, skriver Jarle Hildrum, direktør i Deloitte Consulting Norge.
På 1980-tallet oppdaget filosofen James Flynn at gjennomsnittlig IQ i industriland hadde økt jevnt over et århundre, et fenomen kjent som Flynn-effekten. Økningen ble delvis forklart med spredning av vitenskapelige begreper gjennom utdanning og massemedier, som hjalp mennesker å forstå og løse komplekse problemer.
Men ny forskning advarer om at økt bruk av generativ KI kan føre til en svekkelse av vår kollektive intelligens. Når vi overlater tenkning og problemløsning til KI, får vi færre muligheter til å trene vår egen kognitive kapasitet. For eksempel kan skriving, en viktig form for hjernetrening, bli nedprioritert når KI overtar skriveoppgaver. KI genererer også homogene tekster, noe som kan redusere tilgangen til unike og varierte ideer, og bruken av KI til problemløsning kan svekke læring og hukommelse, spesielt blant elever og ansatte.
Selv om KI gir store muligheter til å effektivisere arbeid og frigjøre tid, kreves ansvarlig bruk for å beskytte vår intelligens.
Bare gjennom samhandling og systematisk tilnærming kan samfunnet utnytte KI-teknologiens potensial og samtidig adressere sikkerhetsutfordringer. Riegler oppfordrer til en nasjonal “dugnad” for å sikre at KI brukes riktig og effektivt.
Kunstig intelligens bruker store mengder energi og vann. KI er ikke et leketøy, mener flere KI-forskere.
KI bruker store mengder energi og vann, noe som har vekket bekymring blant forskere. Generative KI-verktøy som ChatGPT, som bruker datasentre for å prosessere forespørsler, krever betydelige ressurser, spesielt vann for å kjøle serverne.
Én samtale med ChatGPT kan for eksempel forbruke opptil en halv liter vann, avhengig av datasenterets plassering og kjølingsmetoder.
Forskere som Leonora Bergsjø (HiØ) og Signe Riemer-Sørensen (Sintef) oppfordrer til mer bevisst bruk av KI og strengere regulering for å redusere sløsing på mindre nødvendige aktiviteter som underholdning. Norge satser på grønn KI og bærekraftige datasentre, men det er fortsatt utfordringer knyttet til å kartlegge KI-teknologiens fulle miljøpåvirkning.
FN har også uttrykt bekymring over KI-brukens økende belastning på globale vannressurser, særlig i tørkerammede områder. Etterspørselen etter KI forventes å øke kraftig, og forskere mener at etiske og bærekraftige retningslinjer må utvikles for å håndtere miljøkonsekvensene.” (5)
“Kunstig intelligens (KI) kan være et fantastisk hjelpemiddel for læring, men også et verktøy som gjør elevene dummere. Det er utfordrende å få elevene til å legge bort mobilen og la være å se på film i timen. Nå er utfordringen også å finne ut av om det er «Per», «Live» eller ChatGPT som har løst oppgavene de leverer, de som kan avgjøre sluttkarakteren.
Muligheten for at KI kan gjøre skrivejobben, blir for fristende for mange unge. Konsekvensen kan være at skriveferdighetene blir svekket, på samme måte som at leseferdighetene er blitt svekket i møtet med det digitale.
Men brukt riktig kan KI være et verktøy som hjelper elevene. Med 30 elever i klassen er det behov for en assistent som kan gi raske svar tilpasset den enkelte elevs nivå. Dessuten kan KI være nyttig for elever som i liten grad får hjelp hjemme til skolearbeidet. ChatGPT kan dessuten være en glimrende skrive-coach.
Dessverre kan KI også bidra til et nytt klasseskille. Noen elever vil, gjennom foreldrene, ha tilgang til mer avanserte språkmodeller som krever betalingsabonnement. Skolen kan her spille en utjevnende rolle, men det vil koste.
I min idealverden er skolen i front både når det gjelder å ta i bruk KI, men også når det gjelder å være kritisk til KI. Hvis skolen skal forholde seg til denne nye virkeligheten, må vi ha en strategi. Vi trenger møteplasser, og vi trenger kompetanseheving hos dem som skal møte barn og de unge.
Når skolen har stått foran andre utfordringer, som mobbing eller dalende ferdigheter i matematikk, har man hatt strategier. Man har pekt på utfordringene, satt inn ressurser, ikke bare laget noen retningslinjer på nettsider.
Skolen plikter å forberede barn og ungdom på fremtiden. Skepsis eller mangel på kompetanse bør ikke være et hinder for at KI benyttes i undervisningen. Vi har håndtert ny teknologi før, som med kalkulatoren i matte og internett i alle fag. Det bør nok en gang være mulig å tilpasse seg. Men handlekraft og en pedagogisk strategi er nødvendig. (6)
“Hva skjer når vi blir mer avhengige av teknologi for å hente svar, og hva betyr det for språk, kultur og intellektuell integritet i fremtiden?
I en innsiktsfull artikkel for Epoch Times stiller Jeffrey A. Tucker spørsmålet om kunstig intelligens (KI) vil øke menneskelig intelligens eller om det vil føre oss inn i en mer passiv og mindre intellektuelt krevende tilværelse. Hans refleksjoner fremhever både fordelene og de dype utfordringene som følger med denne teknologiske revolusjonen.
Tucker starter med å undre seg over den bekvemmeligheten og myndiggjøringen som KI tilbyr. Med verktøy som gir oss umiddelbar tilgang til enorme mengder kunnskap, er KI utvilsomt en berikelse i hverdagen. Muligheten til raskt å hente informasjon og forbedre vår forståelse av nesten hvilket som helst emne er imponerende. Men som Tucker påpeker, kommer disse fordelene med betydelige forbehold.
Ved første øyekast virker det som om KI og dens utbredelse er i ferd med å skape en langt smartere verden. Informasjon er nå tilgjengelig for oss på en måte vi aldri har sett før, og potensialet for selvforbedring virker nærmest grenseløst. Men Tucker advarer om at den samme lettheten vi får tilgang til informasjon på, kan undergrave dypere intellektuell engasjement. Akkurat som GPS-systemer har gjort mange av oss dårligere til å navigere, kan også KI gjøre oss mindre avhengige av egen kritisk tenkning og problemløsning. Den enkle tilgangen til svar kan redusere insentivet til virkelig å forstå et emne eller utforske det i dybden.
For Tucker er skiftet i hvordan vi tilegner oss kunnskap både en velsignelse og en forbannelse. Internett og KI har gitt oss tilgang til en informasjon mengde uten sidestykke, men de har også betinget oss til å stole på eksterne kilder for svar. Den eldgamle prosessen med å lære, hvor informasjon ble søkt, internalisert og reflektert over, har blitt erstattet med raske, overfladiske møter med kunnskap. Denne bekvemmeligheten, som gjør livet lettere, har også fremmet en kultur preget av intellektuell lathet.” (7)
“Det er unektelig noe forlokkende med de generative språkmodellene, som villig svarer på nesten alt vi måtte lure på. Likevel er KI-teknologien langt fra feilfri. Generativ KI kan både hallusinere og produsere ukorrekt informasjon, og det er her vi må være på vakt hvis vi jobber med tekst og fakta.
Det kan virke som om vi har blitt fartsblinde i troen på KI – både når det gjelder hva KI kan utføre av oppgaver, og hvilken kompetanse det kreves av oss som brukere.
Generativ KI har fått flere av oss til å sperre opp øynene. Vi lar oss fascinere av raske svar og nikker anerkjennende til dens intelligens. Dens kunstige intelligens, for å være presis.
Vi må anta at KI-teknologien vil bli bedre og hallusinere mindre. Men intelligensen blir ikke mindre kunstig av den grunn – den blir bare vanskeligere å skille fra menneskelig intelligens.
Så la oss ikke komme dit at vi blir dummere, jo smartere KI blir.” (8)
“Kritisk tenkning har fått særlig betydning i møte med det digitale, og blir videre relevant i møte med kunstig intelligens som del av skoleverden. Spesielt med tanke på formuleringen til Kunnskapsdepartementet (2017): Elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles. Også i formuleringen av formålsparagrafen utpekes Kritisk tenkning ved:
Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad» (§1-1, Opplæringslova, 2008). Skolens oppdrag som står nedfelt i formålsparagrafen og læreplanens overordnet del handler blant annet om å legge til rette for undervisning og læring som bidrar til at elever kan utvikle deres evne til kritisk tenkning som en del av skolens utdannings- og danningsoppdrag. Kritisk tenkning forstås ofte som en forutsetning for å kunne ta aktivt del i et demokrati, og anses dermed som et danningsideal.
Spørsmålet om KI som uttrykk for instrumentell fornuft krever en dypere forståelse av hvordan teknologi ikke bare fungerer som et verktøy for effektivitet og ytelse, men også hvordan det former menneskelige verdier, adferd og beslutningsprosesser.
KI har vekket stor debatt og det råder ulike diskurser om hvorvidt dette er et gode eller et onde som verktøy i skolen. Bekymringer som meldes rundt økt digitalisering i skole og bruk av kunstig intelligens er eksempelvis knyttet til elevenes personvern, lese- og skrive- og leseferdigheter, elevenes evne til digital dømmekraft, elevens læring, utvikling og danning og kanskje spesielt hvordan bruk av kunstig intelligens kan påvirke elevenes evne til kritisk tenkning og refleksjon.
KI blir av flere unge brukt som både kunnskapskilde og læringsverktøy, og av den den grunn bør det være en viss kritisk refleksjon rundt bruken, ettersom den raske tekstgenereringen ikke nødvendigvis bidrar til læring eller sann informasjon. KI bør brukes til å komplementere og forbedre, snarere enn å erstatte menneskelige evner i utdanningen.
Vår forforståelse ligger på et fundamentalt nivå, der alt vi sier, tenker og handler skjer som følge av vår forforståelse. Dette gjelder også for tolkning, hvor vi leter etter mening i det skjer og er rundt oss. Vi går inn i situasjoner med erfaringer og kunnskap som utgjør vår forforståelse, det som videre utspiller seg i situasjonen vil være en kilde til informasjon vi kan fortolke og dermed også ta med oss videre i vår forforståelse. Dette blir altså en veksling frem og tilbake mellom forforståelse og fortolkning. Med andre ord kan man si at vi til enhver tid legger sammen deler som til slutt utgjør en helhet. Det er denne prosessen som også foregår når vi leser en tekst. Våre erfaringer og kunnskaper ligger som en forforståelse i møte med teksten. Samtidig inneholder teksten ny informasjon og mening som vi fortolker på bakgrunn av det vi allerede kan og har erfart (vår forforståelse). Denne vekslingen mellom forforståelse og fortolkning vil skape forståelse av en helhet.
Generativ kunstig intelligens som for eksempel ChatGPT utfordrer en del pedagogiske og utdanningspolitiske spørsmål. Som allerede nevnt finnes det en del bekymringer for effekten av KI. Spesielt i forhold til formingen av instrumentell fornuft. Kort fortalt handler den om en fare for å skape en avhengighet til GKI, der en som elev kan eksempelvis stoppe med skriving fordi chatboter kan gjøre skrivingen for eleven. Konsekvensene av denne avhengigheten er at en selv mister prosessen av kreativitet og skapelse, og dermed erstatte dannende prosesser med tekniske. Noe i skriveprosessen går tapt, noe som kan skape en underordning og avhengighet til en ytre-autoritet (maskiner), som igjen undergraver kraften til kritisk tenkning. Funn som indikerer svekkelse av kritisk tenkeevner er i sammenheng med dannelsesidealene alvorlige konsekvenser med bruken av KI.
Mulighetene som KI og spesielt generativ KI bringer til skolen er mange. Dette vil ha konsekvenser for danningsprosesser som fordrer kritisk tenkning. Det vil kunne fungere i samsvar med utvikling av kritisk fornuft eller av instrumentell fornuft. Spørsmålet er i hvilken grad de forskjellige formene for fornuft blir vektlagt.
Elever kan effektivisere visse læringsprosesser som for eksempel i tekstproduksjon, men står i fare for å gi fra seg de verdifulle prosessene som handler om å danne elevene til kritisk tenkende individer. Det å selv være en aktiv del av sin egen dannelsesprosess, heller enn å overlate ansvaret til KI, gjør at elever utfordres til å tenke selv gjennom aktiviteter og oppgaver.
Det er et behov for bredere samfunnsdialoger omkring dannelseskonsekvensene av KI i utdannelse og dannelse. Slike dialoger bør involvere et mangfold av stemmer fra ulike sektorer i samfunnet som er med på å sikre at implementeringen av KI tjener offentlige og demokratiske interesser, ikke bare teknologiske og økonomiske mål.
Fremtidig forskning bør undersøke hvordan pedagogisk praksis kan tilpasses for å bedre harmonere med teknologiske fremskritt og samtidig opprettholde et fokus på elevenes danning. Det er essensielt å anerkjenne og adressere de pedagogiske utfordringene som oppstår i spenningen mellom teknologisk effektivitet og pedagogiske idealer.
Ved å vedlikeholde en kritisk tilnærming til bruk av KI i utdanningen, og i dannelsesprosesser generelt kan vi sikre at teknologien benyttes på en måte som støtter og beriker elevenes danning, fremfor å begrense den. Vi må arbeide for at teknologi i utdanning ikke bare blir et verktøy for effektivitet, men også et middel for å fremme personlig vekst, slik at vi kan opptre som autonome mennesker med evne til kritisk tenkning.” (9)
ChatGPT har «knust Turing-testen», altså at ChatGPT klarer å lure mennesket til å tro at den er menneske.
Tror du at falske nyheter er et nytt verktøy som myndighetene nå bruker for at vi ikke skal stille spørsmål ved hva de gjør og inkompetansen deres, da tar du feil. Dette er noe som har pågått i århundrer for å stikke kjepper i hjulene til ytringsfriheten, bare se denne videoen her.
