Believe me: The abduction of Lisa McVey fra 2018 er basert på den sanne historien om Lisa McVey som blir kidnappet av en seriemorder når hun er på vei hjem fra jobb sommeren 1984. Hun klarer å stikke av fra ham etter han har holdt henne fanget og voldtatt henne gjentatte ganger. Hun bor hjemme hos sin bestemor og hennes mann som har misbrukt Lisa seksuelt over flere år. Når hun kommer hjem til dem og forteller hva som har skjedd så tror de ikke på henne.
Politiet som tar Lisa inn til avhør tror heller ikke på det hun forteller, noe som gjør det ekstra traumatisk og belastende for henne. Heldigvis så er det en empatisk mannlig detektiv på politistasjonen som forstår at hun snakker sant, og det viser seg at den mannen som kidnappet og forgrep seg på Lisa også er den massemorderen politiet har vært på jakt etter i et halvt år. Dette er en fantastisk historie om heltemot og godhet midt opp i alt det det grusomme som vil du vil kjenne langt inn i hjerterota. Filmen kan sees i sin helhet her.
The Girl Who Escaped: The Kara Robinson Story fra 2023, med Katie Douglas i hovedrollen som også har hovedrollen som Lisa McVey i filmen over her, handler om 15 år gamle Kara Robinson som blir kidnappet midt på lyse dagen utenfor huset til venninen hennes av en mann som tvinger henne inn i bilen sin. Hun blir holdt fanget i flere dager og voldtatt gjentatte ganger av ham. Mens han sover klarer Kara å rømme. Det viser seg at mannen hun har flyktet fra er en massemorder med mange liv på samvittigheten. Filmen er basert på virkelige hendelser som fant sted i 2002. FIlmen kan sees i sin helhet her.
Det er bare å ta av seg hatten for Katie Douglas som gjør en fantastisk god og troverdig jobb i begge filmene.
En meget interessant artikkel fra det anerkjente nederlandske magasinet Diplomat Magazine juni 2020, som jeg regner med at har gått de fleste hus forbi. Den engelske orginale artikkelen kan leses i sin helhet her. Under følger norsk oversettelse av den:
“Kan det være at «vaksinene» de ønsker å presse på oss, med koronapandemien som påskudd, er knyttet til et slags sinnssykt transhumanistisk scenario? Jeffrey Epstein hadde et vanvittig mål om å så hele menneskeheten med sitt eget DNA. Hvis jeg leser riktig mellom linjene, ville oppfyllelsen av denne «gjerningen» kreve at hans genetiske kode ble sprøytet inn i DNA-et til hvert eneste menneske, men å spre sitt genetiske fotavtrykk på hele menneskeheten ved å befrukte en haug voldtektsofre eller prostituerte, slik hans løse prat tydet på, virket ikke realistisk. Det er velkjent at han pleide å omgås prominente forskere fra Harvard, MIT osv. Så hvorfor finansierte han syntetisk biologi og genteknologi så overdådig?
Jeffrey Epstein og bioteknologisk forskning
Epstein donerte ikke bare egne midler, men fungerte også som et mellomledd med andre velstående donorer, og ba om millioner av dollar i donasjoner fra enkeltpersoner og organisasjoner, inkludert teknologen og filantropen Bill Gates og investoren Leon Black. Mottakerne av hans gavmildhet hadde stort sett et dypere innsamlingsforhold til ham enn de var villige til å innrømme, og de gjorde sitt beste for å skjule omfanget av sine kontakter. Mange Harvard-genetikere, deriblant George Church, har tatt imot donasjoner fra Epstein. I ettertid har han, i likhet med mange andre, kommet med en unnskyldning.
Men med den kunnskapen vi har i dag, bør vi ikke ta verken deres vurderinger eller motiver for god fisk. Vi bør også merke oss at den samme George Church opptrådte som medlem av det genetiske anti-korona-teamet, og at en Harvard-forsker ved navn Charles Lieber tok imot generøse donasjoner fra Epstein. Den samme Charles Lieber ble arrestert for den hemmelige forbindelsen mellom Wuhan og Harvard, dvs. for å ha etablert et hemmelig bioteknologisk laboratorium i Kina, angivelig for å omgå USAs regelverk for forskning på biologisk krigføring. Han mottok mer enn 15 millioner dollar fra donorer som DoD og National Institutes of Health (NIH). Han «spesialiserte seg på nanovitenskap» og «ble en ‘strategisk forsker’ ved Wuhan University of Technology (WUT)», som «tildelte ham mer enn 1,5 millioner dollar for å etablere et forskningslaboratorium ved WUT».
En interessant artikkel som utdyper disse sammenhengene, ble publisert på Joseph P. Farrells nettsted, der det ble bekreftet at Liebers spesialiserte forskning var nanoteknologi med sikte på «å oppdage små viruspartikler i mennesker».
Hva om Epsteins grunn til å interessere seg for genforskning nettopp var planen om å spre genene sine til hele menneskeheten gjennom verdensomspennende vaksinering? En verdensomspennende obligatorisk vaksinasjon ville utvilsomt kreve en global pandemi som påskudd. Selv om det ville være et gigantisk prosjekt, ville det være mer gjennomførbart enn å så hans DNA ved å impregnere noen titalls eller hundretalls voldtektsofre. Og hva om planen inkluderte biohacking av mennesker over hele verden med nanoteknologiske enheter, med andre ord, hva om sluttspillet ikke bare er å skape en Epstein-kimære av hvert eneste menneske, men også å kontrollere de genmodifiserte menneskene med injiserte nanopartikler som er nettverkstilkoblet av AI og IoT, akkurat slik det allerede gjøres på GMO-dyr?
Er dette grunnen til at vi «trenger» det superraske og effektive 5G-nettet? Vi vet at store IT-selskaper som IBM og Microsoft har utviklet systemer for bioteknologisk analyse, og med 5G vil de endelig ha den tekniske infrastrukturen som skal til for å koble sammen et nærmest uendelig antall nanoenheter supereffektivt og kontrollere dem i sanntid. Av denne grunn må vi alltid holde et øye med Epsteins «filantrop» Bill Gates, som lenge var (er) en kompis av Jeffrey og donerte penger til MIT gjennom Epstein, og som nå står i spissen for den globale vaksinasjonsagendaen.
Det var mange andre toppforskere involvert i dette nettverket av globale pedofile sexorganisasjoner, menneskehandel, bioteknologi, biovåpenindustri, AI-revolusjon og vaksinasjonsavfolkningskarteller. Marvin Minsky, den anerkjente Harvard-utdannede AI-pioneren, oppfinneren av moderne VR- og augmented reality-systemer, grunnleggeren av MITs Artificial Intelligence Lab og en venn av genetikeren George Church, og som også er anklaget for seksuelle overgrep, besøkte Epsteins private øy flere ganger.
Interstatlige bioteknologinettverk, skumle organisasjoner og deres motstand
I 2017 grunnla Bill Gates Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) sammen med regjeringene i Norge, India, Japan og Tyskland, samt Wellcome Trust UK. Målet med organisasjonen er å «akselerere utviklingen av vaksiner vi trenger for å begrense utbrudd» av fremtidige epidemier ved å, med Gates’ ord, «bruke fremskritt innen genomikk til å kartlegge DNA og RNA fra patogener og lage vaksiner». Nå jobber CEPI på spreng for å utvikle koronavaksinen.
Bill Gates er også en av de største giverne til Lucis Trust, en superskummel «filantropisk» organisasjon som ble grunnlagt av esoterikerne Alice og Foster Bailey på begynnelsen av 1920-tallet, som på den tiden eide «Lucifer Publishing Company». Navnet Lucis er, ifølge organisasjonens offisielle nettside, en esoterisk versjon av navnet Lucifer, som organisasjonen ble oppkalt etter, til «ære» for teosofen Helena Blavatsky, som «søkte å fremkalle en dypere forståelse av det offer Lucifer brakte».
Målet med Lucis Trust er «å implementere planen». Selv om innholdet i planen ikke er offentliggjort, kan vi videre lese at vi har å gjøre med «menn av god vilje som samarbeider (for å) utgjøre en del av den nye gruppen av verdenstjenere som arbeider for å gjennomføre planen». Disse menneskene «forsøker å redde verden, bringe orden ut av kaos og forsvare retten slik de ser den», og vi kan videre lese at “den nye gruppen av verdenstjenere er de menneskene som bygger den nye verdensordenen”.
Selv om den offisielle Facebook-sensuren og de orwellske «faktasjekktjenestene» (i virkeligheten propagandapushere og spinnere) vil ha oss til å tro at Wuhan-laboratoriene ikke hadde noe med oppfinnelsen av covid-viruset å gjøre, at Wu Xi AppTec Group ikke har denne kapasiteten, og at Soros ikke var involvert i disse laboratoriene, viser kritisk lesning av tekstene deres bevis for det motsatte.
President Trump har gjentatte ganger uttalt at han tror at vi har å gjøre med et produsert virus som stammer fra et kinesisk laboratorium, selv om hans militære og sivile etterretningstjenester tilsynelatende er uenige i dette, i likhet med en rekke andre statsledere. Ifølge den halvoffisielle avsløringen fra GRU – den russiske militære etterretningstjenesten – er de imidlertid enige med president Trump og Mike Pompeo. Denne typen dissonans i det amerikanske statsapparatet burde ikke være overraskende, hvis vi husker at en av hoveddonorene til den amerikansk-kinesiske biokrigsforbindelsen var DoD og andre lignende koblinger.
Hackbare nanopartikler i digitale programvarelignende mRNA-vaksiner
George Soros er en viktig bidragsyter til agendaen til World Economic Forum, som lanserte CEPI på sitt årlige møte i Davos i 2017. Gates Foundation og CEPI er begge donorer til bioteknologiselskapet Moderna Inc. i Cambridge, Massachusetts, som er en del av MIT Biotechnology Group, som også er tilknyttet Harvard, og som «nå er på vei mot koronavirusvaksine» ved å utvikle en ny type genbasert vaksine.
Moderna lager «mRNA-vaksiner» ved å legge de genetiske instruksjonene for en viruskomponent inn i en nanopartikkel, som deretter kan injiseres i en person. Selskapet legger til de genetiske kodene for membranproteinet som viruset bruker for å invadere menneskeceller. Hvis slike nanopartikler injiseres i en person, kan de føre til at kroppen immuniserer seg mot den virkelige smitten ved å hindre koronaviruset i å fusjonere sine reseptorer med membranproteiner.
De frivillige i dette genetiske vaksineforsøket ble bedt om å bruke prevensjon, angivelig fordi DNA-et kunne havne i kimlinjen, det vil si i menneskets kjønnsceller, altså sæd- og eggceller. Det ser ut til at noen ville gardere seg mot at det kunne bli født barn med mRNA-vaksine. Siden mRNA-teknologien har en programvarelignende, digital karakter som fungerer omtrent som et operativsystem på en datamaskin, fortjener et blogginnlegg fra et militærindustrielt entreprenørfirma ved navn Alpine Security en veldig, veldig grundig analyse.
Noen viktige høydepunkter:
Noen nanoteknologiske ideer inkluderer en liten enhet som injiseres i kroppen som en sensor eller medisinsk leveringsenhet. Noen digitale sikkerhetseksperter hevder at en enkelt nanopartikkel i kroppen med egen prosessor kan hackes, men de sier også at hvis noen hadde mer enn én partikkel i kroppen, noe mange behandlinger ville kreve, kunne en hacker i teorien gjøre dem om til et nettverk i kroppen, og bruke kroppens egne systemer til å kommunisere og utføre sine egne oppgaver.
Hvis en hacker tok over dine indre nanoteknologiske enheter, kunne de kreve løsepenger med fatale konsekvenser. Hvis du ikke kan eller vil betale, kan de lett vende kroppen din mot deg og i det minste få deg til å lide eller bli syk, om ikke drepe deg.
En av de mest spennende anvendelsene av nanoteknologi er inhalerbare pulverpartiker som er utviklet for direkte behandling av lungene. Disse partiklene kan arbeide sammen for å danne en kunstig celle som gjør en bestemt jobb. Noen er bekymret for at denne teknologien lett kan bli et våpen for bioterrorisme, i tillegg til farene ved hacking.
Å bli smittet med noe kan være så enkelt som å puste inn luften, ta en dusj eller få en vanlig vaksinasjon hos legen. “Muligheten for at noen bokstavelig talt kan styre kroppene våre gjennom IoT-nettverket av nanopartikler som kan kontrolleres av kunstig intelligens via et 5G-system, er mildt sagt sjokkerende urovekkende.
De potensielle konsekvensene av å misbruke denne teknologien er forferdelige. I tillegg til de potensielle (og sannsynligvis tvilsomme) fordelene, er det også risiko forbundet med de ukjente langsiktige konsekvensene av å manipulere menneskelig DNA. Jeg anbefaler også alle å lese hele innlegget, da det rett og slett er et transhumanistisk manifest.
La oss se nærmere på flere forbindelser mellom dette nettverket og Epstein, som faktisk gjør vår hypotese om biohacking av menneskeheten ganske troverdig. Det er viktig å huske på at modus operandi til dette gigantiske komplekset er oppsplitting. Nettverket opererer på en «need to know»-basis, og i de fleste tilfeller ser ikke operatørene hele bildet, men styres av sine enkle mål.
Epstein hadde en lederassistent ved navn Cimberly Espinosa, som Alpine Security-grunnleggeren (nanoteknologi – IoT – 5G-bloggeren ovenfra) deler samme etternavn med. Det kan være en tilfeldighet, siden det etternavnet er ganske vanlig i USA, men kanskje er det en sammenheng.
Alpine Security fokuserer på løsepengevirus og sikkerhet i helsevesenet, nemlig «å beskytte medisinsk utstyr mot profitt, terrorangrep og fiendtlig fremgang».Grunnleggeren av selskapet har uten tvil sin opprinnelse i det militærindustrielle komplekset. Før han startet sitt eget selskap, jobbet han som seniorkonsulent for et cyberteknologifirma ved navn TechGuard, som igjen spesialiserer seg på anti-ransom-teknologi. Blant deres offentlige kunder finner vi DHS, DoD, DOL, DISA, MARFORCYBER, USCYBERCOM, FLYCYBERCOM, osv. osv.
Whitney Webb skrev om Epsteins forbindelser til CyberReason, et annet lyssky teknologifirma med dype forbindelser til den obskure Unit 8200 i den israelske forsvarsstyrken (IDF). CyberReason ble grunnlagt av en ekstremt mistenkelig person ved navn Lior Div, en tidligere israelsk militærhacker som ser på selskapet sitt som «fortsettelsen av de seks årene med trening og tjeneste han tilbrakte i den israelske hærens 8200 Unit». Etter at han forlot IDF, «jobbet han for den israelske regjeringen som en privat entreprenør med reverse-engineering av hacking-operasjoner».
Porteføljen deres omfatter også datasikkerhet og helsetjenester. Slike produkter kan åpenbart lett brukes som våpen, og når de først er utviklet er den som har slike evner, bare et skritt unna (med en enkel reversering) å være i posisjon til å utpresse omtrent hvem som helst på planeten.
Det er også interessant at Cimberly Espinosa tidligere var en del av teknologifirmaet M86 Security, et militært underleverandørfirma som beviselig har forbindelser til Microsoft og Israel, blant annet gjennom forbindelser til et annet teknologifirma som heter Finjan og Trustwave Holdings, som også er et militært underleverandørfirma.
På Trustwaves nettsted oppgis etterretningstjenester og militæret som deres kunder, men listen er hemmelig, slik det er vanlig i den militære underverdenen. Trustwave har, ikke overraskende, vært nært knyttet til Microsoft i over et tiår.
Cimberly Espinosa er nå en del av Thales Avionics, som fokuserer på cybersikkerhet i flyindustrien, noe som merkelig nok også er i fokus for grunnleggeren av Alpine Security. Hvis vi tar en titt på hans personlige presentasjonsside på nettstedet til Maryville University, der han tidligere underviste, finner vi interessante passasjer, som denne: «Noen av de bemerkelsesverdige prosjektene jeg har jobbet med, har inkludert penetrasjonstesting for kommersielle fly – for å bidra til å gjøre fly ‘hacker sikre’ mens de er i luften og på bakken». Lignende teknologier kunne ha blitt misbrukt i kapring av fly under enhver tvilsom katastrofe, som 11. september eller forsvinningen av Malaysian Airlines Flight 370.
Igjen, så typisk for det militærindustrielle komplekset, er ikke kundeporteføljen tilgjengelig på selskapets nettside, men vi kan gjette at Thales Avionics er en del av nettverket, siden det ser ut til at de ofte omgås på bransjemesser. Den samme Cimberly Espinosa dukker også opp på nettet som en californisk eiendomsmegler, noe som mest sannsynlig er en avledningsmanøver som er lagt ut for å gi en vanlig sivil identitet til en viktig aktør.
Og her nærmer vi oss nesten å lukke sirkelen. Hvem er Trustwave nært knyttet til? CyberReason, selvfølgelig! Følgende avsnitt krever også en nærmere undersøkelse: “Cybereasons proprietære AI-drevne dataanalysemotor og innebygde kriminaltekniske funksjoner for å korrelere dataattributter og atferd med potensielle trusler. Den økte korrelasjonen vil bidra til raskt å finne mistenkelige aktiviteter som kan kreve videre etterforskning eller tilintetgjøring av angrep som allerede er i gang.”
“… dypere analyser av tvilsomme hendelser kan igangsettes og kryssrefereres ved hjelp av oppdatert trusselinformasjon fra Trustwaves globale nettverk av Advanced Security Operation Centers (ASOCs) og Trustwave SpiderLabs Fusion Center, et toppmoderne cyberkommandosenter, for å sikre at effektive tiltak mot trusler iverksettes umiddelbart. «»… trusseljegere og digitale kriminaltekniske team vil legge til et nytt nivå av atferdsanalyse i arsenalet sitt for å utvide og forstørre evnene deres til raskt å finne de ordspråklige nålene i høystakken.”
Med bare litt utdannet fantasi kan denne cyberteknologien, hvis/når den kombineres med bioteknologi, føre til en total militær overtakelse av menneskeheten. Det ser ut til at vi bare er et skritt unna å utvikle søk-og-ødelegg-kapasiteter drevet av AI, 5G, «toppmoderne cyber-kommandosentre» og «vaksine» – injiserte hackbare nanoteknologiske enheter, våpen som en form for bioterrorisme.
Vi bør legge til at Gates Foundation har finansiert en studie fra MIT og Institute of Chemistry of the Chinese Academy of Sciences i Beijing om en tatoveringslignende vaksine som kombinerer nanopartikler eller «nær-infrarøde kvanteprikker» som koder informasjon for «desentralisert datalagring og biosensing» ved å kombinere in vivo-avbildning med smarttelefoner og maskinlæringsalgoritmer. Hvis vi kombinerer denne teknologien med implantater som trådløst sporer og overfører sanntidsdata fra nerver, organer og muskler, biohybrid-DNA, skumle kryper-nanoroboter, 5G og «toppmoderne cyberkommandosentre», er det hackbare nettverket for fjernstyring av menneskeheten på plass.
Den korte undersøkelsen skraper bare i overflaten av det transhumanistiske undergrunnsnettverket som hacker regjeringer, og det er mange spor å undersøke i denne massivt forgrenede hemmelige teknologikulten. Igjen, dette betyr ikke at alle agenter i nettverket kjenner til sluttspillet. Tvert imot, suksessen til slike operasjoner er avhengig av hemmelighold og oppdeling. Det er imidlertid helt åpenbart at de som har kommandoen, er fast bestemt på å biohacke menneskeheten for å etablere et transhumanistisk tyranni og hvem vet hva mer (chimære eksperimenter, noen?), sannsynligvis en fullverdig GMO Orwellian Animal Farm, og mye, mye ufattelig mer.
En annen edderkopp i det verdensomspennende nettet
For videre forskning er en annen edderkopp i nettet som skal undersøkes, Boris Nikolic, «en immunolog og bioteknologisk gründer som tidligere fungerte som Gates’ vitenskapelige sjefsrådgiver frem til 2014» som «fungerte som et mellomledd mellom Epstein og Gates», men som nå «angrer dypt på at han noen gang møtte Epstein» og “ble ‘sjokkert’ over å se at han ble utnevnt til stedfortredende (testament) eksekutor av Epstein.
«Nikolic skal skylde Epstein mye, og jeg tror ikke han angrer på hendelsen der han »var begeistret for råd Epstein – som var fascinert av genetisk forskning – hadde gitt til bankfolk om børsnoteringen av et genselskap som Nikolic hadde en eierandel på 42 millioner dollar i, rapporterte Bloomberg på den tiden.”Kall meg igjen hva som helst, men jeg tror ikke Jeffrey Epstein er død. Det stemmer bare ikke.
Muligheten for at han ble erstattet med en dobbeltgjenger og hentet ut, høres mer sannsynlig ut enn noen gang. Og det kan være at korona-kaoset i New York på en eller annen måte henger sammen med hans «bortgang», kanskje han vil dukke opp igjen fra skyggeriket i en slags syk triumferende «reinkarnasjon»? Uansett, selv om han er død, er ikke ånden hans det, og DNA-et hans er det i hvert fall ikke.”
Historien gjentar seg til det kjedsommelige. Går man tilbake så langt som det er mulig å gå i menneskets historie, så ser vi at den mentale tilstanden vår ikke har økt så mye som en promille. Vi har utviklet oss teknisk men vi har ikke blitt det minste klokere. Uenighet og krig over bagateller og dogmatisk tro er like utbredt i dag som det var for flere tusen år siden, forskjellen er at nå så har vi utstyr som kan drepe raskere og mere effektivt enn i de “gode gamle dager”.
Hovedgrunnen til at vi ikke utvikler oss er at flertallet er ekstremt naive og lar seg manipulere av en liten gruppe samvittighetsløse individer som vet hvordan den menneskelige psyke fungerer og hvordan den kan manipuleres. Og framgangsmåten deres er akkurat den samme som den var for tusenvis av år siden. De konstruerer et sort hvitt scenario der vi blir lurt til å ta parti med den ene eller den andre siden, og på den måten settes vi opp mot hverandre uten å se at det er de som har konstruert motsetningene som er roten til det onde.
Hva mener jeg når jeg snakker om samvittighetsløse individer Narsissister, psykopater og sosiopater, er de jeg sikter til. Sjelløse subjekter som mangler empati og samvittighet (men som er gode til å late som om de har disse egenskapene) og som kun er ute etter å mele sin egen kake, er de som til enhver tid opp igjennom historien har ødelagt for de av oss som innehar disse menneskelige karakterene, da de blant annet vet hvordan de skal bruke vår empati mot oss, slik at vi i mange tilfeller tar det onde sin side samtidig som vi tror at vi kjemper det gode sin kamp.
Et godt eksempel på slik splitt og hersk metode er Donald Trump som står fram og skryter av at han har lurt iranerne til å tro at at forhandlingene om en atomavtale var reell, der han sammen med Israels president Netanyahu la en plan om å angripe Iran og som har medført at en slik avtale aldri kommer til å bli realisert. For de som ikke tror blindt på Trump og Netanyahu, så vil man jo forstå at når man stikker noen så brutalt i ryggen som Trump nå har gjort med Iran, så forteller han alle statsledere som ikke har vært med på denne utspekulerte planen, at han og USA ikke er til å stole på. Når noen sier at de har intensjoner om å gjøre noe, men gjør helt det motsatte av det de sier med det resultatet at det kan starte en tredje verdenskrig, så sier det seg selv at da forsvinner all troverdighet.
Men ikke nok med det, de fleste statsledere i verden er i større eller mindre grad av samme ulla som Trump og Netanyahu, men fordi de ikke forårsaker like mye faenskap så klarer de å lure oss til å tro at de ikke har disse personlighetsforstyrrelsene. Hadde Erna Solberg og Støre hatt uinskrenket makt så hadde de vist sitt sanne jeg, som vi fikk se et glimt av under covid nedstenginga. Kriseloven de forsøkte å få gjennom demonstrerte jo også hva de mener om demokratiet. Her er en særdeles god beskrivelse av maktmennesker, uansett hvor de holder til hen:
“De viktigste faktorene som forårsaker narsissisme, er lav selvinnsikt og høy emosjonalitet. Dette bevirker en systematisk feilbedømning av selvet, og følgelig av andre folk. På feilaktig vis, vil narsissisten overvurdere seg selv og undervurdere og trykke andre ned for å styrke sin egen vurdering av seg selv. Dette blir en prosess drevet av emosjoner, hvor narsissisten blir som en narkotika-avhengig – avhengig av å undertrykke eller manipulere andre for å få sin sjølverdi-fix.
Dette vil åpenlyst påvirke hvordan narsissister og således politiske eliter oppfatter verden generelt – og hva de planlegger. Hovedvirkningen av narsissismen deres, er at deres modell av verden skiller seg fra den virkelige verden. Istedenfor å gjenspeile hendelser og menneskene i den reelle verdenen, tilpasser modellen seg deres realitet for å tjene deres forvrengte selvoppfatning og emosjonelle behov. Resultatet er en alternativ versjon av virkeligheten, med andre egenskaper og motiv – og andre regler, inkludert moralske.
Siden narsissister generelt har en tendens til å ha lignende modeller for seg selv og for verden, betyr dette også at alle narsissistene i de herskende klasser holder til i et alternativt univers. Denne parallelle dimensjonen inneholder en forent og perverter visjon for fremtiden til menneskeslekten.
Et narsissistisk individ vil behandle andre individer på en bestemt måter av bestemte grunner. En narsissistisk elite vil behandle hele samfunn av samme grunner. Det er nyttig å kunne sette fingeren på denne adferden og forstå den.
Narsissistens indre overlegenhets-modell er basert på det han/hun oppfatter som intellektuell eller moralsk overlegenhet – eller begge deler. Denne modellen inkluderer ulike trossystem som forsterker dette. Narsissister tror de forstår ting bedre enn andre og/eller er bedre enn andre. Denne modellen representerer narsissistens selv, og er tilknyttet tunge, emosjonelle responser.
Alt som utfordrer modellen er en trussel mot selvet, og forårsaker automatisk emosjonelle reaksjoner som f.eks. frustrasjon og sinne, og hvis det fortsetter resulterer det i kraftig hat. Dette hatet kan bli rettet mot alle som trosser eller utfordrer narsissisten. Det kan være en person, et selskap, et land eller en gruppe menneske. Hatet kan ekspandere dersom utfordringen blir langvarig og det kan vare livet ut.
Kort sagt: alt som utfordrer den indre modellen/trossystemet/den parallelle dimensjonen blir oppfattet som rettet mot narsissisten personlig.
Avgjørelser blir ofte tatt under sinne/hat, selv uten utfordringer til stede. Bare tanken på en utfordring er nok til å skape agressjon, og således impulsivitet. Slik impulsivitet skjer svært ofte, fordi narsissister er manisk opptatte av ting som kan utfordre modellen deres.
Narsissister bakker sjelden ut etter at de har tatt en avgjørelse og/eller startet på en plan-realisering, uansett hvor feilaktig og farlig den måtte være. Å trekke seg fra en slik plan betyr nederlag, og nederlag forårsaker emosjonell smerte, fordi modellen deres (og således planen) definerer selvet deres. Å reversere en slik plan er rett og slett meget smertefullt for dem. Og på toppen av dét – hvis planen er rettet mot en utfordrer (som de hater), så vil de ikke avvike fra den uansett hvor sinnsyk den måtte være.
Et nøkkelaspekt ved det narsissistiske blendverket er følelsen av intellektuell og/eller moralsk overlegenhet. To ting forårsaker denne følelsen: A) Lav selvinnsikt, som gjør at de har vansker med å forme et eget selvbilde der de overlate til andre å fortelle dem hvem de er, og B) at de har fått for mye ros eller blitt hjernevasket til å tro de er overlegne – som barn, tenåringer eller unge voksne.
Fordi narsissister er drevet av emosjoner, blir denne modellen for overlegenhet et senter i selvet og emosjonene deres. Bevis for at de ikke er smartere eller bedre enn andre, forårsaker emosjonell smerte. Hoveddriveren for narsissistisk/elitistisk adferd er å forsterke følelsen av overlegenhet og for all del unngå det motsatte.
Et konstant personlighetstrekk hos narsissister er overdreven selvtillit. De tar uten å nøle på seg jobber de ikke er kompetente til og former urealistiske planer som de så setter ut i livet. De må jo klare disse tingene, for de er jo smartere enn andre og forstår ting bedre. De meste åpenlyse karaktertrekkene deres er at de alle er inkompetente og virkelighethetsfjerne.
Manglende evne til å vurdere sitt eget arbeid: En essensiell grunn til narsissistanes inkompetanse (og deres oppblåste selvbilder) er at de er dårlige på introspektiv tenkning – et resultat av deres lave selvinnsikt. Dette resulterer i at de ikke greier å granske sine egne prestasjoner eller planer med et kritisk blikk. De tror at deres undermåls prestasjoner er overlegne, et elendig filmmanus de nettopp skrev er kjempebra, og en forvirret plan for en militærkampanje er en storslagen plan. De er altså ikke ved sine fulle fem når situasjonen krever at de må være det. Dette forklarer hvorfor elitene hele tiden skaper og godkjenner skadelige og urealistiske planer.
Råd som går imot en narsissists tenkning eller planlegging, har en tendens til å bli sett på som en smertefull utfordring. Den slags råd blir derfor avvist. For å hindre slike råd, godtar narsissistene/elitene bare råd fra folk som er enige med dem og ‘støtter’ dem (Flygende aper). For å få dette til, vil narsissistene fjerne folk som gir de feil råd og kun omgi seg med de som støtter dem. Dette forklarer ekko-kammer-gruppetenkningen blant elitene. Denne prosessen isolerer de enda mer fra den virkelige verden og skyver de enda lengre inn i den narsissistiske parallelle dimensjonen.
Irrasjonelle og rent ut idiotiske planer er per definisjon perfekte, og kan ikke feile. De er perfekte fordi de er funnet opp av overlegne personer, og fordi de ikke har blitt skikkelig gransket internt. Med andre ord er planer sjelden gjennomtenkt, for narsissister greier ikke tenke igjennom ting. Dette fører nesten hver gang til mangel på beredskapplanlegging. Planen er perfekt, og vil derfor ikke slå feil, derfor er en Plan B unødvendig. Dette er svært åpenlyst nå for tiden.
Lav selvinnsikt og tro på ens egen overlegenhet skaper en følelse av at en har rett på det en får. En narsissist/elitist vil akseptere en jobb han/hun blir gitt, uansett hvor inkompetent vedkommende måtte være, og vil oppriktig tro at han/hun fortjener jobben. En narsissist vil gladelig motta en meningsløs pris (som f.eks. Nobels fredspris) som om den hadde stor betydning (narsissister elsker å gi hverandre priser og medaljer). En narsissist vil generelt tro at han/hun fortjener å herske over andre. Denne følelsen av å ha rett på alt en får og forfengeligheten det avler, gjør det lett å påvirke og manipulere narsissister med smiger. Mangelen deres på selvinnsikt hindrer dem i å gjenkjenne tom og falsk ros.
Narsissistene lever sjelden opp til de høye tankene de har om seg selv. Faktisk er det langt mer sannsynlig for en narsissist enn for andre å være inkompetent, av den enkle grunn at kompetanse krever selvinnsikt – noe de mangler. De har løst dette problemet ved å beskue sin overlegenhet uttrykt i en sammenligning med andre. Med andre ord opprettholder de selvbildet sitt ved å systematisk se på alle andre som underlegne og mindre intelligente. Hvis andre er underlegne og mindre intelligente, så blir de selv automatisk overlegne. De trenger egentlig ikke å vise til resulater, intelligens eller evner. Det rekker at andre er under dem.
Narsissister er rasjonaliseringsmestre, og det bruker de, sammen med andre ting, til å rettfediggjere det negative synet sitt på andre. Ikke bare hater de dem som utfordrer dem – i tillegg forakter de alle andre som ikke er som dem selv. De forakter vanlige folk, afrikanere, asiatere – og så videre og videre. Dette er ikke nødvendigvis basert på rasisme – for de ser også ned på elementer fra sin egen rase like mye som de ser ned på andre raser – til og med mer. Dette er bare en strategi de bruker for å opprettholde overlegenhetsmodellen sin. Denne ringeakten går lett over i hat dersom noen de allerede forakter utfordrer dem.
Undervurdering av andre: Narsissister vil hele tiden undervurdere sine «underlegne» – rett og slett fordi at hvis de tok dem seriøst, så ville det bli vanskelig å se på de som underlegne. Det alvorligste resultatet av denne holdningen er systematisk dårlig planlegging mot motstandere de ser på som underlegne. Narsissister vil alltid tillegge sine motstandere egenskaper som inkompetanse, stupiditet og svakhet generelt, og former sine planer utifra det. De holder på disse synspunktene fordi forakten deres tvinger dem til det. Dette skader planene de legger mot motstanderne sine, fordi de alltid antar at de er inkompetente – og vanligvis antar de også at det ikke vil komme noen motrespons fra dem. Dette resulterer i mange feilslåtte planer.
Hån og forakt kan utvikle seg seg til hat. Et symptom på det er umenneskeliggjøring av utfordreren. Denne umenneskeliggjøringa er en vri på den måten nazistene umenneskeliggjorde folk på. Nazistisk umenneskeliggjøring er vanligvis rettet mot en utpekt «ytre» gruppe, mens narsissister kan umenneskeliggjøre hvem som helst som utfordrer ham/henne, til og med medlemmer av egen familie. Vestens eliter vil til og med begynne karakterisere svensker og nordmenn som undermennesker hvis de skulle utfordre den narsissistiske kulten.
En uunngåelig del av forakten og umenneskeliggjøringa, er at motstanderen ikke må tas alvorlig. En kan ikke ta folk som en ser på som mindre intelligente på alvor – for gjør man det, så vil det indikere at de likevel ikke er dumme og underlegne, og dét ville forårsake kognitiv dissonans hos narsissisten.
Når du har med en som er underlegen å gjøre, trenger du ikke bekymre deg for vedkommende. Han/hun er per definisjon på alle måter mindre kompetent enn deg og «dine folk». En slik holdning medfører uforsiktighet og og dårlig planlegging. Dette forklarer også hvorfor de vestlige elitene har latt Vesten stagnere militært de siste tre tiårene. De er så sterke og motstanderne er så veike og svake at det ikke er noe behov for et sterkt forsvar.
Narsissistene ser på «de andre» som underlegne og utvikler ofte hat mot dem når de utfordrer, men denne holdningen er ikke det egentlige hovedaspektet ved narsissisme. Hovedaspektet er tvangstanken om å aktivt presse andre ned, for å løfte seg selv opp. Dette skjer i form av enten direkte undertrykkelse av andre, eller manipulasjon. Begge deler tjener som verktøy for å skape et skarpt skille mellom seg selv og «de andre» – for å forsterke sine oppblåste selvbilder. Vellykket undertrykkelse eller manipulasjon resulterer i en emosjonell forsterkning som igjen forsterker (og iblant eskalerer) den undertrykkende adferden. Manipulasjon, det virkelige målet til alle narsissister, er en form for fornedring og ydmykelse. Fornedring av andre er generelt sett en mektig forsterker for en narsissist.
Dette aspektet ved psyken til narsissisten/elitisten virker dypt inn i politikken, de langsiktige planene og de politiske målene til den narsissistiske politiske klassen. Hvert endelige mål vil inneholde en form for undertrykkelse ned til individnivået, så vel som manipulasjon og ydmykelse. Det er rett og slett umulig for den narsissistiske eliten å lage målsetninger som ikke inneholder disse elementene. Politikken deres vil uunngåelig bli en forlenging av narsissismen deres.
Undertrykkelse og detaljstyring: Det endelige målet for hvert politiske tiltak lagt fram av den narsissistiske eliten, er undertrykkelse ned til individnivå. Dette blir vanligvis skjult med bruk av dobbeltsnakk, godhetposering («virtue signalling») og promotering av falske kriser, og undertrykkelse kan alltid, uten unntak, finnes i «løsningen».
Politiske mål og «initiativ» tenderer å inneholde manipulasjon, bedrag og forvirringstaktikk (gaslighting). Narsissister liker at andre underkaster seg deres juks og manipulasjon, og de narsissistiske elitene liker å se hele nasjoner gjøre det samme. Dette gjelder spesielt hvis folk kan overtales til å gjøre noe frivillig som er ugunstig eller skadelig for dem. Å kunne overtale folk til å ta farlige og unyttige vaksiner, underkaste seg 24/7 overvåkning, og stemme for politikk som ødelegger levebrødet og livet deres, er en kilde til stort velbehag og bekreftelse for de narsissistiske elitene.
Ikke alle narsissister er flinke til å manipulere, men de har alle et ønske om det. Det beste og reneste narkotikum for en narsissist er å manipulere, ydmyke og fornedre. Ingenting kan bedre bekrefte overlegenheten deres. Ydmykelse blir derfor et mål for eliten, og de prøver å inkorporere den i så mye de kan av politiske retningslinjer og initiativ. Et godt eksempel på dette er deres forsøk på å overbevise folk om å spise insekter. Det eneste formålet med dette (bortsett fra kontroll over matproduksjonen) er ydmykelse. Å greie å overtale folket til å spise insekter, må være det mest berusende narsissistiske ydmykelseritualet i hele historien.
Subjektivisme: Alle metoder kan rettferdiggjøres, så lenge de blir brukt mot fiender. Samtidig kan fiender ikke gjøre det samme uten å bli til undermenneskelige dyr. Dobbelttenkning, hyklerier og selvmotsigende rasjonaliseringer er synlige i nesten alle forklaringene og rettferdiggjøringene til de narsissistiske elitene. Subjektivistiske og selvmotsigende argumenter, særlig i moralske spørsmål, er et sikkert tegn på en narsissist.
Når en spesiell personlighetstype har tatt kontroll over samfunnene våre, og vi gjenkjenner og forstår den, så kan vi se fingeravtrykkene etter den overalt. Da ser vi det i politiske mål, økonomisk politikk, miljøpolitikk, utdannelse og den aggressive utenrikspolitikken.
Det er lett å rasjonalisere dette bort og skylde alt på inkompetanse, men i dette fallet har både ondskap og inkompetanse skylden i forening med den narsissistiske personlighetstypen. Det er på høy tid å fokusere på årsaken og ikke symptomene.”
Svært mange tror at det som presenteres gjennom TV, radio og aviser det er objektive fortellinger som er helt sanne. For å ha en slik holdning til mediene så må man rett og slett være veldig naiv og historieløs. Hvis man har tatt et standpunkt i en sak og står ved det standpunktet, uansett hvor galt det måtte vise seg å være da er man ikke objektiv men subjektiv og dogmatisk. Å forsøke og få noen som har en dogmatisk tro til å se på en sak i fra en annen vinkel, det virker mot sin hensikt, da det krever at man har et åpent sinn der man er villig til å se på en sak i fra mere enn et ståsted. Det krever rett og slett en god dose objektivitet.
Men kan man i praksis være objektiv, og hva er kriteriene for å kunne være det?
Menneskelig «objektivitet» er et ideal som ingen oppnår perfekt. Det krever en stor grad av intellektuell ydmykhet (kunnskap om vår omfattende uvitenhet) og begynner med at man fritt innrømmer sitt eget ståsted, samt behovet for å ta hensyn til konkurrerende kilder til informasjon og meninger når man skal ta stilling til en sak: Det finnes (vanligvis) flere synsvinkler som et hvilket som helst hendelsesforløp kan betraktes og tolkes fra. Åpenhet for innsikt fra ulike synsvinkler og vilje til å sette spørsmålstegn ved sitt eget ståsted er avgjørende for «objektivitet».
Objektivitet oppnås i den grad man har studert et bredt spekter av perspektiver som er relevante for en sak, fått innsikt fra dem alle, sett svakheter og partiskhet i hvert av dem, og integrert det man har lært i en mer omfattende, mangesidig helhet. Vi blir mer «objektive» (i vår forståelse av både historie og nyheter) i den grad vi kan sette historier og fortellinger inn i en rik historisk kontekst, og kommentere dem fra flere synsvinkler.
For å oppnå objektivitet må vi:
1. identifisere hvilket ståsted en gitt nyhetssak eller historisk beretning er konstruert ut fra
2. identifisere målgruppen den er skrevet for
3. gjenkjenne hvilke synspunkter som neglisjeres eller ignoreres
4. skille de rå faktaene bak historien fra tolkningen og vinklingen som legges ved disse faktaene.
Når vi gjør dette, blir det ikke like lett å manipulere oss, og vi blir i stand til å utøve en mer selvstendig dømmekraft. Vi får en bedre fornemmelse av hvilke elementer i historien eller beretningen som er mest eller minst troverdige.
«Objektivitet» kan fremstå på tre måter. To er ekte. Den ene er en fasade, en forfalskning av objektivitet.
Den første formen for objektivitet er basert på muligheten til å utvikle intellektuell ydmykhet, dvs. kunnskap om vår uvitenhet. En kritisk nyhetsforbruker vet forskjellen mellom å høre en nyhet og å verifisere sannhetsgehalten i den. En kritisk nyhetskonsument vet at det som presenteres som fakta i nyhetene, ikke nødvendigvis er fakta. Det kan være propaganda, feilinformasjon, forvrengninger eller halvsannheter. Derfor setter kritiske nyhetskonsumenter det de hører, leser og ser i nyhetene, i «parentes». De erkjenner at de selv ikke kjenner fakta, og «suspenderer» derfor troen. De tar til seg informasjon på en forsiktig måte («Det er ikke sikkert at dette er sant!»), og vil for eksempel ikke konkludere med skyld eller uskyld etter å ha hørt bare den ene partens sak. Intellektuell ydmykhet er dessverre en sjelden egenskap. De fleste mennesker i verden har blitt eksponert for et begrenset spekter av synspunkter og har blitt mest påvirket av det synet som dominerer i deres egen kultur. Derfor tror de at de er i besittelse av SANNHETEN. Denne overbevisningen er i virkeligheten et bevis på deres mangel på objektivitet. De vet ikke hva intellektuell ydmykhet er, og de gjør ikke noe for å oppnå det.
En annen form for objektivitet går lenger enn den første. Den er basert på intellektuell ydmykhet og på at man har gjort et betydelig intellektuelt arbeid med å resonnere innenfor flere motstridende synsvinkler når man behandler spørsmål, problemer og temaer av betydning. Den er knyttet til en positiv innsikt i kompleksiteten og mangesidigheten i de fleste viktige verdensspørsmål og store konflikter. De som har oppnådd denne tilstanden, kan innsiktsfullt se flere perspektiver på et mangfold av spørsmål. De kan identifisere og avveie relative styrker og svakheter i disse perspektivene. De er komfortable med å spille rollen som dissenter. De avviser partilinjer, sosiosentriske tankesett og intellektuell konformitet. De er intellektuelt uavhengige, er intellektuelt utholdende og har intellektuell integritet.
Den tredje formen for objektivitet er «sofistisk». Denne intellektuelle tilstanden oppstår når man studerer en rekke ulike synspunkter med den overordnede motivasjonen å forsvare et forhåndsbestemt valg. Dette tankesettet er vanlig hos intellektuelle som tjener penger (og oppnår prestisje) og som promoterer mektige interesser. Fristelsen til å bli en forsvarer for et veletablert standpunkt eller en veletablert økonomisk interesse er enorm, fordi det dreier seg om penger, posisjon og prestisje. Advokater, politikere og PR-eksperter står gjerne klare til å spille en slik rolle. De fleste nasjonale nyhetskommentatorer spiller rutinemessig en slik rolle. De presenterer standpunkter som stemmer overens med et bilde av verden som deles av de fleste av deres lesere eller seere. Publikum oppfatter dem som «objektive» bare i den grad det de presenterer stemmer overens med mainstreamoppfatningene.
Helt naturlig, men ukritisk, tenker folk at de som er enige med dem, er objektive, og at de som er uenige med dem, er partiske.
Så hvor mye av det som formidles om krigen mellom Israel og Iran er objektivt? Finnes det uavhengige kilder som ikke har noe å tjene økonomisk på det de formidler om krigen og som ikke presenterer mektige interesser, men som forsøker å formidle det som skjer så sannferdig som mulig? Hvis du allerede har en forutinntatt holdning til denne konflikten og mangler evnen til å se på den ifra et annet perspektiv så vil svaret selvfølgelig være nei, har du derimot et åpent sinn så vil svaret være være ja. Her har du fire videoer som er mere objektive enn dogmatiske:
“Ondartede narsissister finnes overalt der makt, status eller penger står på spill. Utad er de tilsynelatende normale, tilsynelatende vellykkede og ofte sjarmerende, men deres mangel på empati, skam, skyldfølelse eller anger kombinert med deres hevngjerrighet – kan få alvorlige mellommenneskelige konsekvenser.
Man bør gå langt for å beskytte seg mot slike mennesker, enten ved å identifisere dem og luke dem ut, eller ved å unngå å ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Da det kan bli ganske kostbart å samhandle med slike.
Det som gjør det vanskelig når det gjelder å identifisere ondartede narsissister, er det faktum at mange av de egenskapene som indikerer psykiske problemer i andre sammenhenger, kan virke passende i organisasjonslivet. Dette gjelder særlig i organisasjoner som verdsetter inntrykksstyring, bedriftsspill, risikotaking, kjølighet under press, dominans, konkurranseinstinkt og selvsikkerhet.
Men det de som setter pris på disse egenskapene, har en tendens til å glemme, er at disse ondartede narsissistene ikke har noen samvittighet eller lojalitet til sine kolleger eller sin organisasjon. Ofte påfører de mennesker og organisasjoner langvarig skade gjennom sin bedragerske og uredelige atferd. Men på grunn av måten de opererer på, er de ofte «skjult i det åpne».
Sosialpsykologen Erich Fromm lanserte begrepet ondartet narsissisme i 1964, og beskrev det som en «alvorlig psykisk sykdom» som representerte «ondskapens kvintessens». Han karakteriserte tilstanden som «den alvorligste patologi og roten til den mest ondskapsfulle destruktivitet og umenneskelighet». Basert på Fromms ideer betraktet andre ondartet narsissisme som en svært alvorlig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse, der grandiositeten var bygget opp rundt aggresjon og de destruktive sidene ved individet. Selv om alle narsissister er selvopptatte, mener de at ondartede narsissister befinner seg på toppen av skalaen.
Som alle narsissister har de en patologisk selvopptatthet – en følelse av grandiositet – som krever oppmerksomhet og beundring. De er overbevist om at de er spesielle på en eller annen måte, og ønsker at andre også skal anerkjenne det. Men de har også sadistiske trekk og mangler samvittighet, og på grunn av de sadistiske aspektene ved deres personlighet bør ondartede narsissister i utgangspunktet betraktes som en ekstremt giftig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Personlighetssammensetningen inkluderer, i tillegg til egosyntoniske aggressive trekk (grusomme og sadistiske elementer), også antisosiale trekk og paranoide trekk. Andre kjennetegn som bør nevnes, er fravær av samvittighet, mangel på empati, psykologisk maktbehov og følelse av grandiositet.
Ondartede narsissister er dyktige manipulatorer som utnytter andre for egen vinning, uten å ta hensyn til de menneskene de manipulerer. De har et stort behov for oppmerksomhet og beundring, og de anser seg selv som spesielle – en egenskap de ønsker at andre skal sette pris på. De har en sterk tro på at verden utvikler seg rundt dem. Men på toppen av alt dette har de også en sadistisk mentalitet, og de mangler samvittighet. De får ikke nødvendigvis stor tilfredsstillelse av å påføre andre smerte, men de nyter følelsen av makt som det gir dem, og de er likegyldige til all lidelse de måtte forårsake.
Ondartede narsissister viser aggresjon, sinne og fiendtlighet mot andre, noen ganger som en reaksjon på det de oppfatter som krenkelser eller utfordringer av deres overlegenhet. Og når det gjelder de sadistiske trekkene, ser det ut til at også finner glede i å påføre andre følelsesmessig eller fysisk skade.
De er heller ikke fremmede for paranoia. De kan være svært mistenksomme overfor andres motiver og kan se konspirasjoner eller komplotter mot dem der det ikke finnes noen. I tillegg kan de engasjere seg i antisosial atferd som løgn, juks og med kriminell aktivitet. De kan også være svært hevngjerrige. Uansett hva de gjør, virker det som om de mangler anger. De tar ikke ansvar for den skaden de påfører andre, og på grunn av sin ekstreme narsissisme og destruktive atferd har de også vanskeligheter med å opprettholde relasjoner.
De har et konstant behov for selvforherligelse som forsvar mot følelser av tomhet og innbilte narsissistiske skader. Men selv om de prøver å lure andre, lurer de egentlig bare seg selv. I så måte har de en alvorlig tilknytningsdysfunksjon på grunn av måten de ble behandlet på i barndommen. Ondartede narsissister streber etter en form for selvrealisering, men uten å innse at ekte selvrealisering krever tilknytning og empati med andre.
Den typen atferd som ondartede narsissister utviser, er en refleksiv vending mot seg selv som følge av barndomserfaringer som lærte dem at andre ikke ville dekke deres behov. Følgelig stoler de ikke på at andre vil stille opp for dem, så de må stille opp for seg selv. Dette gir ikke mye rom for andre. Og som det er blitt sagt om narsissister generelt, fordi de har en dårlig regulert selvfølelse, føler de seg innerst inne ganske sårbare. De er opptatt av å formidle et falskt selv til andre.
De er følelsesmessig forkrøplede sjeler som er avhengige av oppmerksomhet. De har ikke evnen til å føle seg trygge og verdige uten ytre bekreftelse og ros. Narsissistiske trekk gjør det som oftest mulig å skjule, forsvare eller fornekte denne dype usikkerheten. Uansett hva som blir sagt av positive ting om narsissisten, synes de aldri å være gode nok. I stedet må disse budskapene gjentas om og om igjen. Å ta overdrevent mye av æren for enhver suksess, mens andre får skylden for deres fiaskoer, ser bare ut til å løfte humøret deres midlertidig.
Ondartede narsissister kan betegnes som skadede mennesker, ofte fastlåst i vrangforestillinger om sin egen storhet. De er kronisk avhengige av andres meninger for å danne sin egen selvfølelse, og de sammenligner alltid seg selv, sin status, sine eiendeler og sitt liv med andre mennesker for å finne ut hvor mye de er verdt, og siden narsissister innerst inne generelt føler seg feilfrie – en måte å håndtere tidligere sår på – er det slik at når de er i konflikt med verden, oppfatter de konflikten som verdens skyld. Å forholde seg til dem er som å gå på eggeskall. Det er alltid en trussel om at de kan bli avslørt, noe som forklarer deres behov for å opprettholde et grandiost ytre.
Når som helst kan det skje et brudd. Det kan derfor være ganske utfordrende å forholde seg til en person med narsissisme, særlig i den ondartede formen. Det er svært usannsynlig at slike personer vil jobbe med seg selv, det vil si søke hjelp. De vil ytterst nødig ta et oppgjør med de manusene i sitt indre teater som i bunn og grunn gjør dem til så vanskelige mennesker å leve sammen med. De ønsker ikke å se under overflaten. «Kjenn deg selv» er ikke et credo for slike.
Til syvende og sist tar ikke ondartede narsissister ansvar for handlingene sine, og alt i alt er det best å holde seg unna dem. De som forblir i nærheten av den ondartede narsissisten, vil bare ende opp med å føle seg utarmet – emosjonelt, mentalt, åndelig og økonomisk. Uansett hva de gjør, er det aldri deres feil. Som følge av sin emosjonelle overfladiskhet er de blottet for all empati eller medfølelse for andre.
Uten empati er de svært destruktive og farlige mennesker å omgås. Emosjonelt kan de betraktes som murvegger, de ser og hører andre, men klarer ikke å forstå eller forholde seg til dem. De vil bryte ned ånden til de menneskene de har med å gjøre. I møte med og i gravitasjonskraften til ondartede narsissister må man lære seg, og ta til seg, viktige livsleksjoner som hvordan man setter grenser, hvordan man opprettholder sin selvrespekt, og hvordan man kan stå imot.
Ondartede narsissister er redde for at en indre reise skal avsløre dem som bløffmakere, og at andre skal innse at det bak all den aggressive, selvsikre poseringen egentlig er svært lite å vise frem, og at deres voksende arroganse bare er et beskyttende skalkeskjul for deres mange usikkerhetsmomenter. De er dermed bare forberedt på å se det grandiose bildet av seg selv, ikke sitt sanne indre.
Alt de bryr seg om, er dette bildet, ikke hvem de egentlig er. Men ved å fremheve seg selv og sine prestasjoner er de som lider av ondartet narsissisme, ute av kontakt med hvem de egentlig er. Og som en reaksjon på sitt defektive selv har de en tendens til å projisere sine bekymringer over på andre. De vil anklage andre for det de frykter hos seg selv. Igjen bør disse dramatiske krumspringene også ses på som maniske manøvrer for å fylle deres indre tomhet. De er ute etter oppmerksomhet i enhver form, god eller dårlig. Den verste smerten for disse narsissistene er å ikke bli lagt merke til. Følgelig, hvis de føler seg ignorert, vil de si eller gjøre skandaløse ting for å bli sett.
Mangelen på ekte oppmerksomhet fra omsorgspersoner i tidlig alder har resultert i et stort behov for oppmerksomhet og har ført til at de mangler en indre kjerne. Denne tomheten inni dem – følelsen av aldri å være god nok – må fylles hele tiden. Det er ikke rart at de er så ubalanserte psykologisk sett, at de har et selvbilde som trenger konstant forsterkning, og at jakten på selvrealisering har blitt til selvopptatthet.
I denne prosessen har andre mennesker mistet sin verdi og blitt til rene midler for å tilfredsstille disse individenes behov og ønsker. Andre mennesker blir bare sett på som en forlengelse av dem selv. Og hvis personer med ondartede narsissister tendenser klarer å oppnå lederposisjoner – på ulike machiavelliske måter – kan konsekvensene bli katastrofale. De vil ødelegge andre menneskers liv og gjøre det så skjult at ofrene føler at det faktisk er de som svikter gjerningsmannen, og ikke omvendt. Og som antydet tidligere, hvis de ikke får det som de vil, kan vreden deres bli svært så ødeleggende.
Oppførselen til ondartede narsissister er det motsatte av lederskap, fordi lederskap handler om å tjene andre. For å sitere filosofen Arthur Schopenhauer: «Der det er mye stolthet eller forfengelighet, vil det også være mye ønske om hevn.» Alt i alt er det best å unngå den ondartede narsissisten.”
Aldri har vi vært i en mer alvorlig situasjon enn i dag. Krigen mellom Israel og Iran kan utvikle seg til en verdenskrig der Russland og Kina går inn på Iran sin side, og med mindre man har bodd i en hule de siste tiarene så vet man at USA vil stå ved Israel sin side.
Israel har stor makt over den amerikanske kongressen, dvs at uansett hvor sinnsyk Netanyahus taktikk enn måtte være framover så kommer USA mest sannsynlig til å støtte Israel. Se denne videoen her på ti minutter, og denne på elleve minutter for å forstå hvor farlig dette er.
Og vet man ikke at Netanyahu er under etterforskning av politiet i sitt eget land for grov korrupsjon og kan risikere lang fengselstraff, så har man ikke fått med seg kansje den viktigste puslespillbiten som forklarer hvorfor mannen har satt i gang de konfliktene som Israel nå er i. Netanjahu er altså villig til ikke bare å ofre sine egne innbyggere, men hele verden for å slippe å gå i fengsel.
Etter å ha sett dokumentarfilmen The Bibi files, så er det helt legitimt å stille spørsmål om Israels statsminister Netanyahu er en megalomanisk, paranoid sosiopat. Og ikke nok med det, kona hans har også sterke psykopatiske tendenser, der hun bak kulissene påvirker mannens avgjørelser, ikke for felleskapets beste, men for personlig vinning.
Etter årevis med juridiske forsinkelser har straffesakene om bedrageri, bestikkelser og tillitsbrudd som Benjamin «Bibi» Netanyahu nå står tiltalt for, nådd et kritisk stadium. Den israelske statsministeren gjorde alt han kunne for å hindre at Alexis Bloom og Alex Gibneys dokumentarfilm noen gang skulle bli utgitt.
The Bibi Files inneholder en aldri før vist video av Netanyahu i politiavhør om korrupsjonsanklagene som førte til tiltalen mot ham i 2019. Israelsk politi spilte inn tusenvis av timer med avhør mellom 2016 og 2018, som så ble lekket til Gibney i 2023 via meldingsappen Signal.
Resultatet er en hardtslående dokumentar som ikke bare kaster lys over Netanyahus karakter, men som også viser hvordan hans skruppelløse natur direkte har formet Midtøstens nåværende tilstand. Bloom gjør dette ved å legge puslespillet på en omfattende – og skremmende – måte, og avdekker hvordan luksusgjenstander som dyre sigarer og champagne har påvirket livene til utallige familier i Gaza og Israel. The Bibi Files etablerer en direkte linje mellom dem og dagens tragedier, og viser hvordan en manns korrupsjon og berettigelse kan utløse en dominoeffekt som fører til krigsforbrytelser.
Det handler imidlertid ikke bare om én mann. Denne sjokkerende dokumentaren benytter seg av lekkede politiavhør av Netanyahus kone Sara og hans høyreekstreme sønn Yair, samt arkivopptak og flere intervjuer med viktige stemmer i Israel (journalister, politikere – inkludert tidligere statsminister Ehud Olmert), for å tegne et bilde av en mann som er så selvrettferdig at han vil gjøre hva som helst for å beholde sitt kvelertak på makten. Uansett hvem han må anklage. Eller hvem som må dø i prosessen.
Sara Netanyahus rolle er en spesielt interessant del av The Bibi Files. Hun beskrives som umettelig og ustabil av mange intervjuobjekter, hun krever dyre gaver, og hun er sentral i rettssaken mot sin mann. Gjennom Blooms portrett ser vi en illsint Lady Macbeth som utøver en ekstraordinær innflytelse over sin mann. Mange av hennes utbrudd i avhørsrommet («Bevisene dine er bare tullprat. Ha det!») er like belastende som den foraktfulle holdningen ektemannen viser under avhørene med politiet, der han insisterer på at alt han gjør, er for Israels beste.
Hvis disse to egodrevne personene var fiktive, ville The Bibi Files blitt avfeid som en karikaturtegning. Men når man ser denne dokumentaren, ser man i hvor stor grad ondskapen trives når de som tror de er hevet over loven, ikke blir kontrollert.
Ved siden av Sara og statsministerens sønn Yair, som får faren til å se progressiv ut, er den israelskfødte Hollywood-milliardæren Arnon Milchan – den tidligere spionen og Oscar-vinnende produsenten bak filmer som 12 Years A Slave, Heat og Fight Club – en annen sentral aktør. Vi får høre om Milchans bånd til Netanyahus forespørsler om luksusartikler direkte fra Milchan. Når han blir avhørt av politiet, innrømmer han de ekstravagante donasjonene, og avslutter med å si «Alle Bibis venner er rike. Hva kan jeg si om det? Hvis dette kommer ut, er jeg død.»
Alle disse trådene samles for å avsløre et nett av korrupsjon som går lenger enn til anskaffelse av dyre gaver, og som utgjør The Bibi Files’ sentrale argument.
For å forstå dagens hendelser fullt ut, må man se på Netanyahus juridiske situasjon og erkjenne at både «Bibi» og Sara «vet hvordan de skal ‘stjele’ ting de ikke kan få». Dette leder over til statsministerens nåværende taktikk, som går ut på å gjøre ustabilitet og krig til hovedbetingelsene for sin politiske overlevelse. Dette fører i sin tur til erkjennelsen av at Netanyahu bevisst forlenger krigen i Gaza for å unngå å bli fengslet på grunn av korrupsjonsanklager.
«En evig krig er gunstig for Netanyahu», blir vi fortalt, og bevisene for denne instrumentaliseringen av konflikten er sterke.
Det fører til 7. oktober, som beskrives som «nok et instrument for å holde seg ved makten».
Etter å ha etablert en direkte sammenheng mellom Netanyahus korrupsjonsrettssak og radikaliseringen av hans politikk, avslutter Bloom den siste akten av The Bibi Files med å vise Hamas-angrepene.
Opptakene er dypt rystende, og det samme er bevisene som presenteres for at Netanyahu er ansvarlig for Hamas’ fortsatte eksistens. Mange av ekspertene Bloom intervjuer argumenterer overbevisende for at Netanyahu taktisk sørget for at Hamas mottok penger via Qatar for å opprettholde ustabiliteten, i den tro at han kunne kontrollere flammene. Som Netanyahu sier i et av de lekkede intervjuopptakene: «Hold dine venner nær og dine fiender nærmere.»
Det faktum at han illustrerer sitt maktspill ved å sitere Gudfaren, burde fortelle deg alt du trenger å vite om mannen, hvis knep for å støtte ekstremister og svekke de moderate slo kraftig tilbake.
“Mennesker som lider av hybris, innbiller seg at den måten de ser verden på, er slik verden skal være. Hybrismennesker overvurderer hva de er i stand til å utrette, ofte på ekstreme måter, og setter ingen grenser for seg selv. De er overbevist om at det de har bestemt seg for å gjøre, er «riktig», og det er ikke rom for kritikk, verken når det gjelder praktisk gjennomførbarhet, kostnader eller sannsynligheten for å lykkes. Og selv om innsatsen deres ender dårlig, tror de fortsatt at de gjorde det rette.
På grunn av hybrisens skandaløse karakter betraktet de gamle grekerne hybris som intet mindre enn en forbrytelse. For dem var det faktisk en snikende gift. En viktig del av den greske moralkodeksen var forestillingen om at alle mennesker har sine begrensninger. Hvis det fantes noen som var så hardnakket at de ignorerte disse menneskelige begrensningene, måtte de betale en høy pris for det.
Hubristisk atferd er ofte narsissistisk atferd, ettersom mange av attributtene til hybris og narsissisme har en tendens til å overlappe hverandre. Faktisk blir hybris og narsissisme ofte brukt som synonymer for hverandre. Men selv om narsissistiske mennesker kan være tilbøyelige til å være hybris, bør det å være narsissistisk ikke uten videre sidestilles med å være hybristisk. I hovedsak er det flere forskjeller.
Narsissister har et oppblåst syn på seg selv, opptatt som de er av fantasier om personlig makt for å oppnå andres anerkjennelse og beundring, noe som igjen styrker og forsterker egoet deres. Narsissister forsøker å konstruere en virkelighet som gjentar og forsterker deres grandiose selvbilde. Men i motsetning til hybristiske mennesker er de ikke beruset av makt i en slik grad at de mister realitetssansen.
Mens narsissisme kan betraktes som en karakteregenskap, kan hybris betraktes som en personlighetsforandring som oppstår som følge av at man oppnår betydelig makt. Selv om narsissistiske ledere liker å stå i sentrum for oppmerksomheten – ved å ta beslutninger som er ensidig fokusert på å styrke det positive selvbildet – forblir deres narsissisme «avgrenset» så lenge virkelighetsoppfatningen er intakt.
Denne narsissismen” forsvinner imidlertid når mennesker blir hybristiske. Når det gjelder hybris, har vi å gjøre med en form for narsissisme som er «ubundet». Når hybrismennesker blir beruset av sin makt, engasjerer de seg i overdreven atferd, noe som legger grunnlaget for hybris.
Hubristiske ledere trenger ikke scenen for å skinne. De er ikke først og fremst interessert i å søke etter muligheter til å få oppmerksomhet utelukkende for å styrke sitt eget selvbilde. I motsetning til den avgrensede narsissisten vil de teste grensene for atferd i troen på at de er langt bedre enn alle andre. Til slutt vil deres overdrevne tro på seg selv, på grensen til en følelse av allmakt – noe som fører til hensynsløs og impulsiv atferd – føre til deres død eller undergang.
Med andre ord, selv om både hybristiske og narsissistiske atferdsmønstre forekommer samtidig, har narsissismen i seg selv en tendens til å være mer nyansert. Selv om både narsissistiske og hybrisistiske mennesker ikke er fremmede for lederskapets skyggesider, kan narsissistiske ledere også være ganske vellykkede. Tross alt er lederens høye nivå av narsissisme positivt relatert til karisma – evnen til å tiltrekke seg, påvirke og inspirere mennesker.
En slik leders suverene selvtillit, energi, risikovilje, talegaver og grandiose trossystemer kan bidra til inspirerende og visjonært lederskap – et atferdsmønster som kan gjøre ham eller henne ganske vellykket. Mens narsissistisk atferd vil ha sine mørke og lyse sider, blir hybristisk atferd typisk presentert i form av dysfunksjonelle utskeielser. I ledersammenheng, for å være mer spesifikk, plasserer det hybris på den mørke og destruktive siden. Hybrisistiske ledere har en tendens til å bruke makten sin på uhensiktsmessige og uproduktive måter.
Fra et konseptuelt synspunkt er derfor opprinnelsen til hybrisatferd og narsissistisk atferd ganske forskjellige. Mens narsissisme ser ut til å være en varig egenskap som oppstår før voksen alder, bør hybris betraktes som en ervervet tilstand som oppstår senere i livet, og som utløses når man får en betydelig maktposisjon. I så måte er hybris en forstyrrelse av lederposisjonen snarere enn en forstyrrelse av personen.
Generelt sett er hybristiske mennesker svært respektløse overfor andre, noe som er et resultat av deres oppblåste følelse av å være viktige og urealistiske vurdering av egen makt. Som et resultat av at de ikke har noen begrensninger med hensyn til hvordan de utøver makt, vil deres hybris- tiske aktiviteter komme til syne. Som det fremgår av deres overdrevne selvtillit, deres oppfatning av å være ufeilbarlige, deres forakt for mennesker som kritiserer dem, og deres løsrivelse fra virkeligheten, lider mennesker som er utsatt for hybris, av en alvorlig karakterbrist, en holdning som vanligvis fører til deres undergang.
Det bør imidlertid bemerkes at det å inneha en narsissistisk personlighet vil være en medvirkende faktor i utviklingen av hybris. Narsissistiske personer kan, når de er i en maktposisjon, få en forhøyet selvtillit og en økende følelse av overlegenhet, og dermed skape forhold som forsterker et oppblåst selvbilde, en overvurdering av egne rettigheter og arrogant oppførsel.
Hvis denne psykologiske dynamikken fortsetter, kan disse menneskene gå inn i en tilstand av selvforgiftning. Dette gjør hybris til et patologisk uttrykk, en avledning av narsissistisk atferd. Hybris kan imidlertid forsvinne når disse personene ikke lenger er i besittelse av betydelig makt. I så måte bør hybris betraktes som en tilpasningsforstyrrelse, ikke en karakterforstyrrelse som narsissisme. Den kommer først til syne etter at personen har oppnådd en maktposisjon.
I beskrivelsen av denne forstyrrelsen gjøres det helt klart at den ikke bare er fatal fra et personlig perspektiv, men også fra et samfunnsperspektiv, der den kan få katastrofale konsekvenser hvis den ikke blir kontrollert.
Som antydet, utløses hybristiske egenskaper når folk får en maktposisjon. Typisk kan det forverres jo lenger folk har makt og jo mer makt de har opparbeidet seg. Det å være makthaver gjør det dermed mer sannsynlig at personer i denne posisjonen vil handle uhensiktsmessig, noe som kan føre til negative, utilsiktede konsekvenser. Dette vil særlig være tilfelle når personens beslutninger og handlinger har vært vellykkede tidligere.
Det er klart at overmodige ledere, beruset som de er av makt og tidligere suksess, får overdreven tro på egne evner og overvurderer mulighetene for å bli enda mer suksessfulle. De begynner å lide av irrasjonell begeistring, tror at alt er bra og undervurderer eller ignorerer hva som kan gå galt. Når de er i hybrisens vold, vil enhver kritikk av suksessens usannsynlighet bli ignorert. De blir faktisk ustoppelige. Begrensninger er for andre, men ikke for dem selv. En slik holdning bidrar naturligvis til oppførsel og hensynsløshet og fører til og med til umoralske handlinger.
Et velkjent ordtak som fanger opp denne maktberuselsen, er «Stolthet går foran fall». En annen velkjent metafor som viser til maktens rus, tilskrives den engelske politikeren og historikeren Lord Acton, som bemerket at «makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt». Og han gjorde det helt klart at denne typen korrupsjon ikke har noen lykkelig slutt.
I dagens samfunn trenger vi dessverre ikke lete lenge for å finne ledere som lider av hybris. Faktisk kan man si at vi befinner oss midt i en «hybrisepidemi». For mange ledere ser ikke ut til å kunne bremse sin egen selvopptatthet, og altfor mange ser ut til å være på vei mot total selvødeleggelse – med organisasjonen eller landet raskt på slep. Det kan være viktige ytre faktorer som legger grunnlaget for utviklingen av hybris blant ledere: besittelsen av mye makt, eksistensen av minimale begrensninger for maktutøvelsen og hvor lenge de blir sittende ved makten. Når slike faktorer spiller inn, skal det ikke mye til før lederen omgir seg med et kulturelt miljø av omnipotens. Politiske ledere er spesielt utsatt for dette i diktatoriske regimer, fordi det er få, om noen, begrensninger på deres atferd.”
“Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan gjenkjenne ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, balanseres eller helt forkastes.
På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i kunsten å overtale og manipulere store folkemasser. Dette gjør dem i stand til å skape en aura av objektivitet og sannferdighet i nyhetshistoriene de konstruerer. På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i landet deres.
Svært få er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som de kan sammenligne med de tradisjonelle nyhetsmediene. I dag er et overveldende flertall av verdens befolkning ikke er trent i kritisk tenkning, men prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, bestemmes i stor grad av disse mediene (og av tradisjonelle oppfatninger og konvensjoner i deres eget samfunn).
Mediene fostrer et sett av myter om hvordan de fungerer. Hvis man tror på disse mytene, hindrer det evnen til å se nyhetene fra et kritisk perspektiv. De omfatter blant annet følgende:
at de fleste nyhetssaker produseres gjennom uavhengig undersøkende journalistikk – at nyhetsskribenter bare rapporterer fakta i sakene sine og ikke trekker konklusjoner om dem – at fakta og meninger er klart atskilt i nyhetskonstruksjonen – at det finnes en objektiv virkelighet (de faktiske nyhetene) som bare rapporteres og at våre nyhetsmediers skribenter rapporterer objektivt om dette; mens utenlandske fienders medier vinkler og forvrenger det systematisk.
Det er mange kriterier som konkurrerer om hva som er viktig. Derfor må vi alltid spørre oss: «Hva er utelatt i det som formidles?» «Hva ville jeg ha tenkt hvis andre fakta hadde blitt fremhevet her?» «Hva om denne artikkelen hadde vært skrevet av dem som har et annet syn enn det som kommer frem i denne historien?»
Mediene fokuserer på det som interesserer publikum. Selv om de har irrasjonelle oppfatninger (f.eks. at de nærer et irrasjonelt hat), vil mediene likevel behandle dette hatet som rasjonelt.
Menneskelig «objektivitet» er et ideal som ingen oppnår perfekt. Det krever en stor grad av intellektuell ydmykhet (kunnskap om vår omfattende uvitenhet) og begynner med at man fritt innrømmer sitt eget ståsted, samt behovet for å ta hensyn til konkurrerende kilder til informasjon og meninger når man skal ta stilling til en sak: Det finnes (vanligvis) flere synsvinkler som et hvilket som helst hendelsesforløp kan betraktes og tolkes fra. Åpenhet for innsikt fra ulike synsvinkler og vilje til å sette spørsmålstegn ved sitt eget ståsted er avgjørende for «objektivitet».
Objektivitet oppnås i den grad man har studert et bredt spekter av perspektiver som er relevante for en sak, fått innsikt fra dem alle, sett svakheter og partiskhet i hvert av dem, og integrert det man har lært i en mer omfattende, mangesidig helhet. Vi blir mer «objektive» (i vår forståelse av både historie og nyheter) i den grad vi kan sette historier og fortellinger inn i en rik historisk kontekst, og kommentere dem fra flere synsvinkler.
For å oppnå objektivitet må vi:
1. identifisere hvilket ståsted en gitt nyhetssak eller historisk beretning er konstruert ut fra
2. identifisere målgruppen den er skrevet for
3. gjenkjenne hvilke synspunkter som neglisjeres eller ignoreres
4. skille de rå faktaene bak historien fra tolkningen og vinklingen som legges ved disse faktaene.
Når vi gjør dette, blir det ikke like lett å manipulere oss, og vi blir i stand til å utøve en mer selvstendig dømmekraft. Vi får en bedre fornemmelse av hvilke elementer i historien eller beretningen som er mest eller minst troverdige.
«Objektivitet» kan fremstå på tre måter. To er ekte. Den ene er en fasade, en forfalskning av objektivitet.
Den første formen for objektivitet er basert på muligheten til å utvikle intellektuell ydmykhet, dvs. kunnskap om vår uvitenhet. En kritisk nyhetsforbruker vet forskjellen mellom å høre en nyhet og å verifisere sannhetsgehalten i den. En kritisk nyhetskonsument vet at det som presenteres som fakta i nyhetene, ikke nødvendigvis er fakta. Det kan være propaganda, feilinformasjon, forvrengninger eller halvsannheter. Derfor setter kritiske nyhetskonsumenter det de hører, leser og ser i nyhetene, i «parentes». De erkjenner at de selv ikke kjenner fakta, og «suspenderer» derfor troen. De tar til seg informasjon på en forsiktig måte («Det er ikke sikkert at dette er sant!»), og vil for eksempel ikke konkludere med skyld eller uskyld etter å ha hørt bare den ene partens sak. Intellektuell ydmykhet er dessverre en sjelden egenskap. De fleste mennesker i verden har blitt eksponert for et begrenset spekter av synspunkter og har blitt mest påvirket av det synet som dominerer i deres egen kultur. Derfor tror de at de er i besittelse av SANNHETEN. Denne overbevisningen er i virkeligheten et bevis på deres mangel på objektivitet. De vet ikke hva intellektuell ydmykhet er, og de gjør ikke noe for å oppnå det.
En annen form for objektivitet går lenger enn den første. Den er basert på intellektuell ydmykhet og på at man har gjort et betydelig intellektuelt arbeid med å resonnere innenfor flere motstridende synsvinkler når man behandler spørsmål, problemer og temaer av betydning. Den er knyttet til en positiv innsikt i kompleksiteten og mangesidigheten i de fleste viktige verdensspørsmål og store konflikter. De som har oppnådd denne tilstanden, kan innsiktsfullt se flere perspektiver på et mangfold av spørsmål. De kan identifisere og avveie relative styrker og svakheter i disse perspektivene. De er komfortable med å spille rollen som dissenter. De avviser partilinjer, sosiosentriske tankesett og intellektuell konformitet. De er intellektuelt uavhengige, er intellektuelt utholdende og har intellektuell integritet.
Den tredje formen for objektivitet er «sofistisk». Denne intellektuelle tilstanden oppstår når man studerer en rekke ulike synspunkter med den overordnede motivasjonen å forsvare et forhåndsbestemt valg. Dette tankesettet er vanlig hos intellektuelle som tjener penger (og oppnår prestisje) og som promoterer mektige interesser. Fristelsen til å bli en forsvarer for et veletablert standpunkt eller en veletablert økonomisk interesse er enorm, fordi det dreier seg om penger, posisjon og prestisje. Advokater, politikere og PR-eksperter står gjerne klare til å spille en slik rolle. De fleste nasjonale nyhetskommentatorer spiller rutinemessig en slik rolle. De presenterer standpunkter som stemmer overens med et bilde av verden som deles av de fleste av deres lesere eller seere. Publikum oppfatter dem som «objektive» bare i den grad det de presenterer stemmer overens med mainstreamoppfatningene.
Helt naturlig, men ukritisk, tenker folk at de som er enige med dem, er objektive, og at de som er uenige med dem, er partiske.
Webster’s New World Dictionary definerer propaganda som «enhver systematisk, utbredt spredning eller promotering av bestemte ideer, doktriner, praksiser osv. for å fremme sin egen sak eller skade en motstander». Ut fra denne definisjonen er det ikke noe klart skille mellom det å skrive nyheter med tanke på et gitt kulturelt publikum på den ene siden og det å konstruere propaganda på den andre siden. Begge deler nedtoner eller søker systematisk å minimere verdien av motstridende perspektiver eller synspunkter.
Selv historieskriving kan få karakter av propaganda når den er skrevet for å «glorifisere» eller «demonisere» bestemte grupper av mennesker ved å undertrykke eller ignorere informasjon som ikke støtter opp om de forutinntatte forestillingene og den foretrukne ideologien.
Fordi ordet «propaganda» har en negativ klang (som antyder bedrag eller forvrengning), er det få nyhetsskribenter som vil innrømme at ordet passer på deres historier, men det er et faktum at hvis man får de fleste av sine nyheter fra én enkelt kulturell eller nasjonal kilde, er det sannsynlig at man blir påvirket av forvrengning og villedning. Resultatet er at de fleste mennesker blir fanget i ett verdensbilde (fordi de har fått en jevn strøm av historier og beretninger som er formulert ut fra dette perspektivet, og som ikke har vurdert andre eventuelle alternativer).
I nesten alle tilfeller er det lettere å overbevise folk om at utenlandsk pressedekning er subjektiv enn å overbevise dem om at deres egen nasjonale presse er det. Hver nasjons pressedekning av nyheter fremstår for massene i den kulturen som uttrykk for en selvinnlysende sannhet – fordi nyhetene rutinemessig presenteres innenfor verdensbildet til det massepublikummet som konsumerer nyhetene. Når man er fanget i et kulturbundet verdensbilde, tenker man innenfor et nett av antagelser som tjener en selv, og tror at det er andre (våre nasjonale eller kulturelle fiender og motstandere) som bruker propaganda og manipulasjon, mens vi som er ærlige og rettferdige alltid forteller sannheten. Andre bruker propaganda og manipulasjon, men ikke vi.
Folk vil ikke ha nyheter som får dem til å stille spørsmål ved sin egen nasjons «godhet» eller som får dem til å føle seg ansvarlige for andres lidelser. De vil ha nyheter som bekrefter deres verdier og lojalitet.”
“Sacrifice dokumenterer den sanne historien om Dr. James Thorp, en respektert lege innen fostermedisin, som i 2020 oppdager at hele hans profesjon har mistet både vettet. Thorp er forbløffet over at kollegene hans tar imot bestikkelser og pusher covid-19-sprøytene, og han er en av få fødselsleger som bevitner og kringkaster de mange graviditetskomplikasjonene, inkludert spontanaborter, dødfødsler og mange andre tragiske utfall som følge av vaksinene.
Som en av de få legene innen fostermedisin som offentlig protesterte mot Covid-sprøytene fordi de var direkte dødelige for pasientene, hans – ufødte babyer – var Thorp daglig vitne til blodbadet, dokumenterte det, publiserte artikler og uttalte seg på utallige medieplattformer og i senatshøringer i Washington, DC. Han ble oppsagt, uten noen grunn, og fortsatte å drive kampanje rundt om i landet for å få sannheten ut.
Når man blir fortalt at man blindt skal stole på vitenskapen, så er det en herskteknikk som brukes for at man ikke skal stille spørsmål rundt den forskninga man blir fortalt at man skal stole på. Og aldri har det vært enklere å jukse innafor forskninga i dag, da sjansene for å bli avslørt er minimale.
“Vitenskapelig uredelighet dukker opp med alarmerende regelmessighet, fra paleontologi til nanoteknologi. Flere studier har vist at mer enn 40 % av de spurte forskerne var klar over uredelighet, men ikke rapporterte det.”
“Selv om teknologi og fagfellevurderingsteknikker har blitt mer utbredt de siste årene så er svindel og juks et vedvarende problem. Problemet har gått så langt at forskere i verdensklasse og analytikere innen medisinsk etikk mener at offentligheten bør være klar over de omfattende unøyaktighetene som preger vitenskapen.
En uavhengig analyse utført av J. B. Carlisle bekrefter Dr. Smiths mistanker. Da Carlisle analyserte dusinvis av statlig finansierte kontrollstudier, fant han at hele 44 % inneholdt falske data. Disse funnene feies under teppet av de fleste vanlige nyhetsmedier, noe som er et problem i seg selv. Hvis offentlig finansiert forskning gir så slurvete resultater fortjener skattebetalerne som finansierer den i det minste å få vite resultatene av forsøkene de har betalt for.”
Programleder Andreas Wahl ser nærmere på legemiddelindustrien. Når industrien selv betaler for nesten all forskning på nye medisiner, kan vi da stole på resultatene? Se hele episoden her.
“Å antyde at oppdragsforskning kan manipuleres, er lite populært. Ikke desto mindre er det sant. Forskeren kan tilpasse resultatene til oppdragiverens forventninger. Det gir penger i pungen. Eller så kan oppdragsgiveren bestemme formidlingen og hva som skal publiseres. Og ettersom rapporten defineres som oppdragsgivers eiendom, kan ikke konklusjonene etterprøves kritisk av andre.
Hvordan kan man da med sikkerhet stole på resultatene? Kansje tanken om “den rene, sanne og ubesudlede kunnskap” egentlig er en myte, fordi det ikke finnes en nøytral forsker?
Som forsker betraktes jeg som “nøytral” og har derfor monopol på sannheten. Jeg kjenner de mange fremmedordene; fagspråkets makt. Jeg er flink til å snakke og flink til å skrive. Ingen stiller så likevel spørsmål ved mine argumenter.
Jeg betraktes som uavhengig ekspertise og leverer faglig funderte premisser, selv om du som oppdragsgiver og jeg vet at jeg i bunn og grunn er redusert til en leverandør av argumenter som du betaler godt for slik at du kan påvirke beslutningstakerne i den retning du ønsker. Og er du allerede en del av maktsystemet, vet vi begge at du ønsker argumenter som passer inn i det valget du allerede har tatt.
Oppurtunist, jeg? Ensretting Forskeren som et nøytralt vitne? Som amerikanerne sier: “Follow the money.” Eller kortversjonen: “Money talks.” Markedstilpasning kalles det, men det er noe vi ikke snakker høyt om.”
Den norske forskeren Andreas Voldstad advarer mot falsk forskning
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen og misbruker det, så vil det verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
“De fleste har hørt om fake news, men i dag har også fake science blitt et problem. Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte.
Samtidig øker den kommersielle innflytelsen over akademia, mens politikere flere steder i verden ser bort fra vitenskapelige innsikter. Dermed trues verdiene som ligger til grunn for det moderne vestlige samfunnet:
Sannhetssøken, opplysning og en vitenskapelig tenkemåte. Sannhet til salgs er en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer. Konsekvensene kan bli store dersom de forvitrer. Derfor er universitetenes uavhengighet og forskningens frihet avgjørende. I siste instans angår det demokratiet selv.”
“Falske data fremmer ineffektive eller til og med farlige behandlinger.”
“Undersøkelser tyder på at minst en fjerdedel av de kliniske studiene på enkelte områder kan være problematiske eller til og med helt oppdiktede, advarer enkelte forskere. De oppfordrer til strengere kontroll.”
“I takt med en stadig mer sofistikert svindelatferd står forlagene overfor en bølge av falske artikler, forfalskede forfatterskap, manipulerte bilder og til og med grupper som samarbeider om falsk fagfellevurdering. Dette har ført til en global økning i antall tilbaketrekninger som påvirker alle forlag – både open access- og abonnementsforlag – inkludert de beryktede “papirmøllene”, noe som har resultert i masseinndragninger hos de fleste av de største forlagene.”
“Som psykologen Dorothy Bishop ved Oxford-universitetet har skrevet, vet vi bare om dem som blir tatt. Hun mener at vår “avslappede holdning” til epidemien av vitenskapelig svindel er en “kommende katastrofe”.
Fagfellevurdererne, som for det meste er ubetalte, oppdager ikke alltid svindelen. Og etter hvert som forskningsvolumet øker – anslagsvis 3,7 millioner artikler bare fra Kina i 2021 – minsker sjansene for å bli avslørt. Noen forskere har blitt tatt på fersken på sosiale medier der de ber om å få legge til navnet sitt på eksisterende artikler, antakelig i bytte mot penger.”
“Svindel i vitenskapen er alarmerende vanlig. Noen ganger lyver forskere om resultater og finner opp data for å få finansiering. Andre ganger betaler forskere for å iscenesette og publisere helt falske studier for å få en ufortjent lønnsøkning, noe som gir næring til en “papirfabrikk”-industri som anslås å være verdt 1 milliard euro i året.
Noe av dette søppelet er lett å oppdage for fagfellevurdererne, men systemet for fagfellevurdering er blitt hardt presset av det stadig økende antallet artikler. Og det er en ny trussel, ettersom mer sofistikert kunstig intelligens er i stand til å generere plausible vitenskapelige data.
Den nyeste ideen blant akademiske utgivere er å bruke automatiserte verktøy for å screene alle artikler som sendes inn til vitenskapelige tidsskrifter, for å se om de inneholder juks. Noen av disse verktøyene er imidlertid enkle å lure.
Det betyr ikke at automatiserte verktøy ikke har noe for seg. De har med hell blitt brukt til å sjekke artikler for feilaktige eksperimenter og til å jakte på stjålet tekst som er omarbeidet for å unngå plagiatkontroll.
Et prosjekt lansert av International Association of Scientific, Technical and Medical Publishers, som tar sikte på å bruke screeningverktøy for å bekjempe svindel, er også velkomment. Men automatiserte verktøy kan ikke være den eneste forsvarslinjen.
Det er oppsiktsvekkende få personer som jakter gjennom publisert forskning for å avsløre vitenskapelig svindel. Den mest kjente er kanskje den nederlandske mikrobiologen Elisabeth Bik, som er ekspert på å avsløre manipulerte bilder i vitenskapelige artikler.
Bik har på egen hånd avslørt flere store svindlere, og de tvilsomme artiklene har til slutt blitt trukket tilbake fra det vitenskapelige registeret.
Bik gjør en enorm samfunnsinnsats. Detektivarbeidet hennes – som har ført til trakassering og rettssaker – er folkefinansiert.
Med tanke på hvor mange milliarder dollar som finnes i forlagsverdenen, kan man ikke finne noen millioner til kvalitetskontroll? I mellomtiden er en av våre mest kjente forsvarslinjer avhengig av god vilje og lidenskap.
Løsningen, eller i det minste en delvis løsning, virker åpenbar: Noen bør ansette mange mennesker som Bik til å sjekke vitenskapelige studier. Men “noen bør” er et farlig uttrykk, for det kan fort bety at ingen vil gjøre det.
Forskningsfinansiører venter på at de vitenskapelige forlagene skal gjøre noe. Forlagene forventer at universiteter og andre institusjoner gjør noe. Disse institusjonene vender seg igjen til myndighetene for å finne en løsning.
I mellomtiden tjener papirfabrikkene gode penger, og verdens vitenskapelige dokumentasjon blir stadig mer forurenset av søppel.
Kvalitetskontrollsystemer trenger ikke å være dyre, siden vi ikke trenger å sjekke hver eneste artikkel i detalj. Tilfeldige stikkprøver kan være effektive.
Svindel som oppdages må også få konsekvenser, for eksempel at alle involverte institusjoner og bidragsytere varsles, og at det forventes en rask respons. Hvis en institusjon er involvert i flere tilfeller, kan forlagene flagge alle artikler fra denne institusjonen for ekstra kontroll.”
“President Bidens 2024-budsjett inneholder over 210 milliarder dollar til føderal forskning og utvikling, en økning på ca. 9 milliarder dollar fra 2023-budsjettet. Det høres kanskje ikke så ille ut – hvem liker vel ikke vitenskap og innovasjon?
Men selv om det virker edelt, er det ikke alltid at de mange milliardene som pumpes inn i den amerikanske regjeringens National Science Foundation, fører til at man finner botemidler mot invaliderende sykdommer eller utvikler banebrytende teknologi.
Selv om teknologi og fagfellevurderingsteknikker har blitt mer utbredt de siste årene, har svindel vært et vedvarende problem. Problemet har gått så langt at forskere i verdensklasse og analytikere innen medisinsk etikk mener at offentligheten bør være klar over de omfattende unøyaktighetene som preger medisinen.”
“Den første foreslåtte oppdateringen på nesten 20 år av de amerikanske reglene for vitenskapelig uredelighet blant biomedisinske forskere får blandet kritikk. De nye reglene vil gi universitetene mindre tid til å avgjøre om de skal forfølge en anklage mot et fakultetsmedlem, kreve mer journalføring og hindre institusjonene i å raskt avslutte en sak som de mener skyldes en “ærlig feil”. Samtidig er akademiske administratorer glade for at oppdateringen bevarer den nåværende definisjonen av uredelighet og effektiviserer prosessen for dem som anker en fellende dom.
Endringene er ment å bringe mer klarhet i det som har blitt en økende del av det amerikanske akademiske landskapet: å avgjøre om en føderalt finansiert forsker har forfalsket data i en artikkel eller begått andre forskningsjuks. Målet er større åpenhet, effektivitet og rettferdighet, sier Sheila Garrity, direktør for det føderale Office of Research Integrity (ORI), som i forrige måned sendte ut en Notice of Proposed Rulemaking (NPRM) med forslag til endringer.”
Og dette er bare så vidt toppen av isfjellet. Her finner du haugevis med relaterte artikler om emnet.
Relatert og anbefalt lesing:
Trust WHO, dokumentar fra 2018 som avslører sannheten om Verdens Helse Organisasjon. Se hele filmen her.
Kan man få et uskyldig individ til å bli en morder gjennom hypnose og tankekontroll? Det har vært temaet i krim bøker, filmer og i konspirasjonsteorier gjennom flere tiår. Den britiske magikeren og hypnotisøren Derren Brown satte seg fore å teste om det var mulig i TV-serien The Experiments fra 2011 i episoden «The Assassin». Se hele episoden her.
Brown siterer saken med Sirhan Sirhans påstand om at han kanskje ble kontrollert mentalt for å myrde Robert Kennedy i 1968. Det var påstander om at CIA kanskje hadde lykkes med å utvikle teknikker for mental kontroll for å gjøre mennesker til uvitende brikker og drapsmenn. Mens en akademiker sa at dette var umulig, fortsatte Brown med å bevise at det faktisk var mulig. Han begynte med å demonstrere hvordan mennesker kan være mottagelige for hypnotisk sugessjon, og hypnotiserte deretter fire frivillige fra studioaudiensen til å kaste det de trodde var syre i ansiktet på en total fremmed.
Brown velger så en mann fra publikum han anser for å være et godt emne som han kan transformere til en mesterskytter og snikmorder. Det tar uker med kondisjonering, og showet viser seeren gjennom den mentale kondisjoneringen og hypnotiseringen hvordan mannen forvandles til en snikmorder som rolig kan skyte noen uten å huske at han har gjort det.., akkurat som Sirhan Sirhan. Og målet er ingen ringere enn … komikeren og nasjonalskatten Stephen Fry.
Du mistenker kanskje at alt i forestillingen var iscenesatt. Var det bare én stor illusjon, siden Brown er en tryllekunstner som spesialiserer seg på mental manipulasjon og distraksjon? Det forestillingen får oss til å stille spørsmål ved, er ideen om fri vilje og om hjernen er en formbar maskin som kan omprogrammeres. Den reiser også spørsmålet om hvem som fikk Sirhan Sirhan til å skyte Kennedy. Det Brown gjør er å provosere frem en rekke spørsmål som sannsynligvis vil vekke nysgjerrigheten hos deg.
Mk Ultra har lenge vært en fascinasjon for mange. Fra konspirasjonsteoretikere til de som er interessert i de mørkere aspektene ved statlig kontroll, har dette programmet blitt en gåte innhyllet i mystikk. Men hva skjedde egentlig i perioden 1950–1973? Hvilke hemmeligheter holdt det på? De 12 beste dokumentarene om Mk Ultra vil gi deg et glimt inn i verdenen til statlige programmer og menneskene som var involvert i dem. Gjennom intervjuer, historiske opptak og arkivdokumenter gir disse filmene et objektivt blikk på dette kontroversielle emnet. Gjør deg klar til å dykke ned i Mk Ultras verden.
Gode filmer og serier som tar opp temaet bloggen handler om:
Operasjon Paperclip var en amerikansk regjeringsrekruttering av nazistiske forskere med det formål å bruke deres ekspertise på menneskeforsøk. Disse forskerne under Hitlers ledelse, utførte eksperimenter på levende mennesker der de blant annet testet hvor mye smerte et menneske kunne tåle før døden inntraff. Handlingene som ofrene ble utsatt for, var uetiske og inhumane. Gjennom de nazistiske vitenskapsmennenes kunnskap utviklet CIA traumebasert tankekontroll gjennom torturteknikker.
