Hvis man kritiserer kriminaliteten, korrupsjonen, inhabiliteten, kameraderiet og de sosiopatiske elementene i et politisk parti, så tror de fleste at man har et mer positivt syn på de partiene man for øyeblikket ikke kritiserer. Men for dem som klarer å se det hele i et større perspektiv og som ikke har satt seg fast i en fragmentert virkelighetsforståelse, de har jo innsett at den politiske sfære er gjennområtten uansett hvilket parti det er snakk om.
Alle partiene har så mange lik i lasten at de er blitt imun sin egen råtne stank som de må dynke på med mer og mer “parfyme” for at den ikke skal sive ut til de mest naive, de som foreløpig ikke har gjennomskuet skuespillet deres, og som er partienes eneste livbøye. For når også disse en gang i fremtiden begynner å kjenne eima av råttenskapen, da vil ikke all verdens profesjonelle løgnere eller “parfyme” kunne redde parasittene som suger livskraften ut av oss hver bidige dag.
“17. Mai….. (Den som ikke kjenner fortiden vil heller ikke forstå fremtiden) Om et par dager skal vi feire vår nasjonaldag, feire at Norge fikk sin egen og første Grunnlov for 201 år siden.
Om et par dager skal vi lytte til politikernes pompøse taler om et “frihetselskende folk”, som kjempet for sin frihet fra Danmark og Sverige. Om et par dager går folket ut i gatene med svulmende hjerter i troen på at vi har det vakreste flagget i verden og at vi har verdens beste land å bo i, for det har vi jo blitt fortalt. Nasjonalismen brister nesten hjertene. Utover det bryr vi oss lite om hva som skjer, annet enn i enkeltsaker som rammer oss selv.
Men vent litt…….. I en rundspørring på gaten av en nyhetskanal i går var det skremmende få som visste hvorfor vi feiret 17. mai. Unge og voksne folk visste ikke mer enn at det var Norges bursdag, nasjonaldagen vår, noen få visste ikke det engang. At dette også er Norges Grunnlovsdag, visste nesten ingen, kun med et par unntak, da fra eldre mennesker. Hva har skjedd med historieundervisningen i norske skoler? Konsentrerer den seg kun om historie fra 1940 og frem til idag?
I 1814 fikk Norge egen grunnlov og gikk fra å være en del av den dansk-norske «helstat» til en union med Sverige. I den nye unionen fikk Norge status som en egen stat, men hadde felles konge med Sverige. Før dette hadde Norge vært knyttet sammen med Danmark siden 1380. Etter eneveldets innføring i 1660 hadde i prinsippet all makt over Danmark-Norge ligget hos den dansk-norske kongen i København.
Bakgrunnen for at kongen måtte avstå Norge til Sverige var at Danmark-Norge hadde kommet med på den tapende side under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprins, Karl Johan, undertegnet i januar 1814. Ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket.
Kieltraktaten førte til opprør i Norge. Den dansk-norske kongens stattholder i Norge, prins Christian Frederik, innkalte representanter for den norske eliten til stormannsmøte på Eidsvoll den 16. februar 1814. Her ble man enige om å avvise fredsavtalen og innkalle en grunnlovgivende forsamling med bred representasjon. Altså det var ikke et folkeopprør om at Norge skulle bli en selvstendig stat. Det folkeopprøret startet ikke før etter at danskekongen ble kastet ut og Sverige og Norge ble en union. Etter 17. mai 1814.
Karl Johan hadde vært med å nedkjempe Napoleon på Kontinentet. Sommeren 1814 kom han hjem fra Europa med den svenske hæren, og den 26. juli gikk han til angrep på Norge. Krigen ble kort. Den 14. august ble en ny fredsavtale, Mossekonvensjonen, − denne gang mellom Karl Johan og Stortinget − undertegnet. Det var Napoleonskrigene som for alvor snudde om på forholdene og åpnet for et Skandinavia av nasjonalstater.
For Karl Johan var Sverige-Norge en naturlig strategisk enhet. I 1812 hadde han fått en avtale med den russiske tsar og med Storbritannia om at Norge skulle tas fra Danmark og legges under Sverige som en kompensasjon for at Finland var blitt lagt under Russland i 1809.
Oppløsningen av den svensk-norske union skjedde i 1905. Den moderne norske stats fødsel fant altså sted i 1814, som er et langt viktigere år i norgeshistorien enn 1905 da den tynne union med Sverige ble oppløst.
Tilbake til nåtiden. Det er altså kun 201 år siden Norge begynte på sin reise til å bli et moderne selvstendig land, og kun litt over 100 år siden vi også ble kvitt Sverige, for å bli et fullstendig fritt land, med et avbrekk fra 1940 til 1945 da vi var okkupert av Nazi-Tyskland.
Men hva ser vi idag, litt over 100 år senere. Politikere i vår nasjonalforsamling som igjen ivrer på å selge ut landet bit for bit i sitt jag etter kortsiktig profitt. Vi opplever ikke å bli beseiret med kanoner, geværer, kuler og krutt eller bomber, men vi blir beseiret av globale multinasjonale storkonsern med en enorm kapitalforvaltning og finansielle institusjoner.
Vi har politikere som ivrer for å kraftig redusere befolkningens rettigheter. Politikere som favoriserer de aller rikeste på bekostning av de fattigste. Politikere som ikke har råd til å sørge for at de fattige får anstendige levekår, men som reiser til utlandet på shopping etter eiendomskjøp og til og med hele gater i London, Paris, New York, Boston osv…. De bruker milliarder på dette av folkets felles eiendom, pensjonsfondet, også kalt oljefondet.
Men på 17. Mai står de nok på talerstoler over hele landet med sine pompøse taler over verdens beste land å bo i. At vi er heldige som bor i et fritt, folkestyrt demokrati. Og folket jubler i sin ignorans. Henrik Ibsen skrev i et privat brev i 1882: “Norge er et fritt land befolket med ufrie mennesker”. (Vil vi fortsatt ha det slik?)”
Det er i våpenfabrikkens interesse at den sivile befolkning blir skånet mest mulig og at krigen oppfattes som et oppgjør mellom de væpnede styrker. Det var derfor i sin tid relativt lett å innføre bestemmelser om hvilke krigsmetodersom var ulovlige.
Rustningsindustrien er ikke interessert i mord og ulykke. Den er interessert i profitt. Den ville ikke ta livet av en katt hvis det var overflødig. Alle bestemmelser om lovlige og ulovlige metoder i en krig er ganske enkelt noe tøv og blir aldri noe annet, fordi man alltid vil bruke de lønnsomste midler, og fordi det er idiotisk å snakke om humanitet i forbindelse med krig.
Hvis man sverger til krigens nytte og dens uungåelighet, finnes det ikke ett eneste fornuftig argument mot å bruke de mest effektive midler, derunder den absolutte utryddelse av hele befolkninger med gass, utslettelse av byer og nedskyting av alt levende som krysser soldatens vei. Men denne fornuftige konsekvens blir ikke dradd, og vi kan i stor utstrekning takke våpenfabrikantene for det. De ønsker krigen lang, når den endelig er der, men kundene skal ikke utryddes, og det bør ikke brukes metoder som fremskynder avgjørelsen eller som setter rustningsindustriens kapital i fare. Det var slike betraktninger som allerede tidlig fylte denne bokens forfatter med dyp mistillit til den følelsesbetonte og uklare fredsbevegelse. Uten å ane det går disse menneskene et av rustningsindustriens ærender, nå kansje mer enn noen gang før, fordi rustningsindustrien har fått en farlig fiende innenfor murene, nemlig gassen.
Det er innlysende at eierne av stålverker, fabrikker for kanoner, panserplater, tanks, – kort sagt, jernalderens representanter, ikke kan se med større velvilje på den kjemiske krig. Pressens utmalinger om hva vi kan vente oss i den neste krig, og den evig gjentatte propaganda mot rustningene fordi de er unyttige i en gasskrig, kan ikke være stålfabrikantene særlig velkommen.
Og hvor finner vi roten til en slik propaganda ? Noe bevis for at den stammer fra Tysklands kjemiske industri finnes ikke, men iallefall minner denne besynderlige fredspropagandaen mistenkelig om reklame for gass og bombefly. På den andre siden har allverdens stålindustri all mulig grunn til å preke human krigsførsel. Det er nemlig av en eller annen selsom grunn meget humant å ta folk på bajonetten, meie dem ned med kulesprøyter, flenge og flå dem med granatsplinter, og sette fyr på dem med brennende olje. Men det er umenneskelig over alle grenser sjofelt å avlive dem med gass.
Da man oppfant skytevåpen, ble de betraktet som et brudd på god og ærlig krigsførsel. Nå er gassen uanstendig. Produsentene av dagens mordvåpen vil alltid hevde at morgendagens midler er umenneskelige. Historien om de fredlyste stålverkene henholdsvis i Tyskland og Frankrike er bare et uttrykk for human krigsførsel, et uttrykk for den humanitet som rustningsindustrien alltid må preke i siste instans for å kunne fortsette sin virksomhet.
Den er et videre uttrykk for at en krig ikke føres mellom forskjellige land, men er et utbytningsforetagende satt i scene av en internasjonal klan. Denne klanen lever på narrens nasjonalhat. Selv er den kald. Av hensyn til seg selv ønsker den hverken seier eller nederlag for noen, men fortsatt spenning, fortsatt evne til krig.
Finnes det noen dokumentasjon på at denne Orwellianske overvåkningen og mistenkeliggjøringen mot elevene har hatt noen positiv effekt, ikke bare på Hjalmar Johansen skole der tre jenter ble urettmessig beskyldt for å gå på narkotika, men på alle skoler der slik totalitær overvåkning er i bruk ? Hvem har i så fall stått for denne dokumentasjonen og hvilke metoder har blitt brukt for å komme fram til en slik eventuelt dokumentasjon ?
Hva vet vi om lærernes rus problemer da ? Her har man altså en gruppe mennesker som skal passe på det mest verdifulle vi har, barna våre, og så vet vi ingenting om deres private forhold til rus. Og politiet har en minst like viktig oppgave i samfunnet, derfor burde vel også de bli jevnlig testet slik at vi kan være sikre på at de ikke har rusproblemer ? Vi vil jo bare være sikre på at vi kan stole på dem som jobber med våre barn og de som skal opprettholde lov og orden.
Jeg har fått navngitt tre lærere ved Hjalmar Johansen skolen som bruker kokain i fritiden og to av dem selger også dette stoffet til elevene på skolen der de jobber. Rektoren er også innblandet i dette, da som importør.
Det ikke sant, men det som er sant er at de som jobber ved denne skolen har sådd mistanke om at tre av elevene deres har brukt narkotika uten at de har gjort det. Hvordan ville lærerne følt det hvis de fikk en slik mistanke rettet mot seg ? Når voksne mennesker i ansvarsfulle stillinger sprer rykter og skader dem som de er satt til å beskytte og tjene, da er det noe fryktelig galt med systemet, og når det heller ikke får konsekvenser for overgriperne da oppmuntrer man jo til videre mistenkeliggjøring og legalisering av overgrepene, ja man blåser liv i inkvisisjonens for lengst slukkede flammer. Individer som hele tiden mistenker andre er ofte paranoide, og paranoia er jo et kjennetegn på narkotikamisbruk, og som man ser av artikkelen over her så har man der virkelig hatt med noen paranoide lærere å gjøre. Jo mer jeg tenker på det jo viktigere ser jeg det vil være at lærerne og rektorene tar jevnlige urin prøver, ja i enkelte tilfeller så er det kansje også på sin plass med blodprøver.
Hvor mange av lærerne på skolen er uenige i bruken av disse totalitære metodene og hvor mange av dem tør å si ifra ? Svært få eller ingen. Å gå i mot regler eller system vil få deg stemplet som en vrang person, derfor kvier de fleste seg for å si ifra på den skolen de jobber. Sannheten ofres fordi tryggheten er viktigere for de fleste, uansett hva slags tyranniske forhold de måtte jobbe under.
Det som faktisk er mer skremmende enn ungdommers narkotikamisbruk er lærernes uvitenhet om det nåværende skolesystemets udugelighet, eller vil det være mer korrekt å si lærernes feighet mot å ta ett oppgjør mot et system som er ødeleggende ? Dokumentasjon om skolens transformasjon fra utdannelsesinstitusjon til “fabrikk” er lett tilgjengelig og kansje best beskrevet i Magnus Marsdal sin bok Kunnskapsbløffen. Men holdningen er kansje “det man ikke vet det har man ikke vondt av “, enda det motsatte er det som er korrekt, for det man ikke vet kan faktisk skade en, ja i enkelte tilfeller så kan skadene også være uopprettelige.
Har man satt seg inn i hvordan skolesystemet i dagens Norge virker så vil jo et naturlige spørsmålet bli – er dagens skole system en medvirkende årsak til at ungdommer begynner med rus ? Det ville jo vært et interessant paradoks hvis det skulle vise seg at skolen er medvirkende til ungdommers rusmisbruk, for så å trakassere det ferdig produserte “produktet”. Da er man inne på emnet psykopati satt i system.
Når staten tar i bruk mafiametoder for å jukse med forskningsrapporter slik at de går i deres favør, ved å korrumpere forskere som ikke har noe annet valg enn å godta vilkårene staten setter fordi det er stor konkurranse mellom forskningsinstituttene om oppdrag, en konkurranse staten utnytter, så blir staten den som skitner til vitenskapen, drar den ned i søla og fjerner dens troverdighet. Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen, så vil dette verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme løgner.
“Under løfte om anonymitet forklarte forskeren videre at det er relativt vanlig at offentlige oppdragsgivere ønsker endringer i rapportene. De ønsker at noe kommer bedre frem, og at andre resultater blir mindre synlig, kanskje fjernet. Fra forskeren leverer første utkast, til den endelige rapporten blir publisert, er det ofte en periode preget av dragkamp mellom forsker og oppdragsgiver, ble vi forklart. Ofte dreier disse oppdragene seg om evalueringer nettopp av myndighetenes eget arbeid. Derfor kan oppdragsgiverne ha en sterk interesse av å dempe kritiske vurderinger.
Dette var svært oppsiktsvekkende for oss. For hvis påvirkningen ikke handler om form, men om innhold ? om konklusjoner ? så betyr det i realiteten at oppdragsgiveren jukser med forskningsresultater, og at forskeren gir etter for kravene av hensyn til å sikre seg nye kontrakter senere.
Standardkontrakten for oppdragsforskning er på 10 sider, og er utviklet av Kunnskapsdepartementet. Standardkontrakten for konsulenttjenester er på 16 sider, og er utviklet av direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), som tidligere het Statskonsult. Her presiseres det altså at oppdragsgiver har rett til å skrive inn endringer og å redigere i rapporten. I tillegg kan oppdragsgiver når som helst stanse et prosjekt, og kan også la være å publisere en sluttrapport når den foreligger. Kontrakten som statlige oppdragsgivere insisterte på å bruke, er sterkt i strid med flere helt grunnleggende forskningsetiske verdier.
Eksempler på det er at kontrakten altså ikke gir forskerne rett til å publisere resultatet, og den gir heller ikke forskeren eiendomsrett til eget åndsverk. Dette er en type kontrakt som en forsker helst ikke vil ta i med ildtang. Når stort sett alle forskningsinstitutter likevel har akseptert den en eller flere ganger, så måtte det bety at de var blitt presset til det. Det måtte være et resultat av den unike maktposisjonen som statlige aktører har.”
Her har jeg samlet linker som tar for seg kriminalitet og korrupsjon innenfor forskningen og legemiddelindustrien, og slike tilfeller er det svært mange av. Albumet er åpent for alle. Man må bruke PC og helst chrome nettleser for å komme inn på albumet, bruker man nettbrett eller tlf så får man ikke tilgang. https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3
“De fleste har hørt om fake news, men i dag har også fake science blitt et problem. Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte.
Samtidig øker den kommersielle innflytelsen over akademia, mens politikere flere steder i verden ser bort fra vitenskapelige innsikter. Dermed trues verdiene som ligger til grunn for det moderne vestlige samfunnet:
Sannhetssøken, opplysning og en vitenskapelig tenkemåte. Sannhet til salgs er en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer. Konsekvensene kan bli store dersom de forvitrer. Derfor er universitetenes uavhengighet og forskningens frihet avgjørende. I siste instans angår det demokratiet selv.” https://www.bokkilden.no/vitenskapelig-forskning/sannhet-til-salgs-dag-o-hessen/produkt.do?produktId=15194760
“Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken. Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere.
“Den raskt eskalerende trusselen om utryddelse har plutselig gjort oss alle like. Men likhet i møte med en katastrofe er ikke spesielt betryggende. Om bord på Titanic, da det handlet om ren og skjær overlevelse var også alle like, både millionærer og fattige immigranter. Alle satt – bokstavelig talt – i samme båt. Nå sitter hele menneskeheten i samme båt. Trusselen er den samme for oss alle. Hvis en av oss drukner, vil vi dra den andre med oss. Det har ikke politikerne og de militære forstått.”
Fra boken Ende a diary of the third world war av Anton Andreas Guha.
“Før den første atombomben tilintetgjorde Hiroshima, var stridsvåpnene basert på varmeenergi og bevegelsesenergi, og de var så virkningsfulle som menneskenes kunnskaper og oppfinnsomhet kunne lage dem. Luftwaffes ødeleggelse av Coventry , britiske og amerikanske bombeflys utslettelse av Dresden – ja, selv den store israelske Josvas berømte rasering Jerikos murer, ble utført med ild og fysiske krefter.
Men da vår kjernefysiske tidsalder grydde i et blennende glimt i New Mexico, var alt dette ugjenkallelig forbi. Ikke bare var de ødeleggende krefter blitt så mektige at man ikke kunne rå med dem – men for første gang i krigshistorien var et nytt element kommet til. Gjennom årtusener hadde vi med stor dyktighet og oppfinnsomhet brukt varmeenergi og bevegelsesenergi til å ødelegge hverandre med – nå hadde krigføringen fått en ny dimensjon.
Alle de krefter som til da var samlet til ødeleggelse i hundrevis av kriger og tusenvis av slag, hadde aldri satt menneskehetens skjebne i fare. Den overlevde sev om nasjoner og sivilasjoner gikk under. Men kjernefysiske – eller rettere sagt nuklære – eksplosjoner er noe mye mer enn ild og sprengninger. De er millioner ganger sterkere enn de kjemiske sprengstoffene som ødela deler av London og nesten utslettet byer som Coventry og Dresden.
Den nye ødeleggende faktoren er den usynlige radioaktive strålingen som gjennomtrenger alt levende og ødelegger selve de molekylene som alt liv består av.
Det er den faktoren som vil gjøre en tredje verdenskrig vesensforskjellige fra alle tidligere kriger. Helt fra Nebukadnesar erobret Babylon og til Hitlers armèer beleiret Leningrad, har lidelsene vært over når krigen var slutt og seierherrene hadde straffet den beseirede.
Men slik er det ikke i en krig med atomvåpen. Det er først når de siste bomber har eksplodert, fientdligheten har opphørt, brannene er slukket og de overlevende er kommet ut av sine huler og beskyttelsesrom, at lidelsene vil begynne for alvor. Millioner kommer til å dø langsomt fordi strålingen har knekket deres imunforsvar og evnen til å bli friske, og fremtidige generasjoner vil aldri bli født.
Om tidligere kriger har vært aldri så grusomme og blodige, så har de ikke dømt vinner og taper til å gå langsomt til grunne og dø – men det gjør en atomkrig. For første gang i historien kan menneskene bli utslettet fra jordens overflate. Ikke av ilden og trykkbølgene fra atomeksplosjonene, men av de latente virkninger som skyldes strålingen.
Diskusjonen om atomvåpen, atomfrie soner og maktbalansen mellom atommaktene avspeiler en slags besettelse, en tendens til å tenke bare på antall stridshoder, størrelsen på de respektive arsenaler av atomvåpen, og nøyaktigheten disse våpnene kan treffe målet med. Dette har overskygget den trusselen som en atomkrig innebærer. Statistiske opplysninger og krigsspill som militære ledere, politikere og amatørstrateger driver med, har skapt forvirring om hva saken virkelig gjelder – nemlig det lord Zuckerman i en bok han nylig har utgitt, kaller Ødeleggelsens fakta.
Det finnes nå mange nok atomvåpen til å drepe alle mennesker på jorden mange ganger. Selv en såkalt begrenset atomkrig vil drepe og såre så mange og ha så store skadevirkninger at det langt overgår ødeleggelsene i alle de kriger som er blitt utkjempet gjennom vår historie.
I en tid da vår framtid avhenger av at vi kan styre monstrene som vitenskapen og teknikken har skapt, og i en verden der vår evne til å overleve avhenger av at vi forstår hvilke redsler atomvåpen og radioaktiv stråling kan forårsake – må advarslene være så realistiske som mulig. Denne fortellingen er ikke basert på på fantasi, og ikke inspirert av innbilte forestillinger. Den avspeiler den grusomme virkelighet som vi moderne mennesker har skapt, og den er basert på vitenskaplige og medisinske fakta slik vi kjenner dem i dag.
Virkeligheten er blitt langt mer dramatisk enn oppdiktede hendelser, og det som her er skildret, kan bli den uunngåelige og endelige konsekvens av vårt århundres vanvidd. Det kan komme til å hende, og i vår ufattelige mangel på fremsyn og forståelse kan vi la det hende akkurat slik som det er fortalt her. “
Fra Innledningen av boka “Ved helvetes porter” av Anthony Corbett som kan leses i sin helhet her
Hvis en atomkrig bryter ut, så vil alle, absolutt alle i Norge dø (se på kartet i simulasjonen), og det er ingen tilfluktsrom eller jod tabletter som vil kunne forhindre det. En flyforbudssone over Ukraina vil være ensbetydende med at en storkrig bryter ut, som igjen vil kunne eksalere til en verdensomspennende atomkrig. https://www.youtube.com/watch?v=dxJHecyYBno
“Our real enemies are not those living in a distant land whose names or policies we don’t understand; The real enemy is a system that wages war when it’s profitable, the CEOs who lay us off our jobs when it’s profitable, the Insurance Companies who deny us Health care when it’s profitable, the Banks who take away our homes when it’s profitable. Our enemies are not several hundred thousands away. They are right here in front of us” – Mike Prysner
“Alle mennesker har noe de setter pris på og er redde for å miste. Deres tilfredshet bygger på at at de ikke finner farene for å miste det ubehagelig store.
Det er din oppgave å vekke deres angst på de punkter hvor den gir det beste grunnlag for din manipulasjon – og du må vekke den til en styrkegrad som er akkurat så stor at aksepten av din manipulasjon gjenoppretter tilfredsheten. Den gjenopprettede tilfredsheten skal forsegle motstanderen i en stabil tilstand etter ditt manipulasjonsinngrep.
Betingelsene for at du kan vekke angst hos motstanderen er de samme som betingelsene for manipulasjon forøvrig: Du må ha en viss troverdighet og kompetanse i motstanderens øyne. Hvis du overvurderer den troverdighet og kompetanse du har, vil du ikke vekke angst hos motstanderen, men gjøre motstanders irritert eller gal i hodet over at du går rundt og maler fanden å veggen.
Motstanderen oppgir ikke uten videre opp sitt mentale forsvar mot de farer hun godt vet omgir henne. Med mindre hun har særlige grunner til annet, vil du også bli offer for dette forsvaret, dvs. hun vil oppfatte deg som en som er ute etter å skade henne, fordi du gjør henne engstelig. Da kan du like godt pakke sammen.
Den angst du maner frem skal være en hun også selv anser for å være virkelig. Og du skal mane den frem så indirekte som mulig. Idealet er at motstanderen blir engstelig over noe i det du sier, men uten å oppfatte at det var din hensikt å skape angst. Det gjøres vanligvis ved å pakke det som vekker angst inn i en hyldest til de verdier motstanderen besitter.”
“Mens millionærene og milliardærene her i Norge syter og klager, biter en utbrent hjelpepleier med 290 000 kroner i årslønn tennene sammen og går på jobb.
Sykenærvær –at folk går på jobb selv om de er syke – er utbredt, viser studier. Aller mest blant ansatte innen pleie, omsorg og undervisning. Disse oppofrende menneskene setter andre foran seg selv. De har elendig lønn, men karer seg på jobb – fordi de føler de må.
Rikfolkets arroganse har sitt motstykke i sliternes ydmykhet
Aller mest ydmyke er kvinnene. Blant hjelpepleiere, assistenter, renholdere, sykepliere, bibliotekarer og lærere finnes de underbetalte kvinnene som hver dag går på jobb og skaper det norske velferdssamfunnet vi visstnok er så stolte av. Disse kvinnene har i 30 år holdt ut vedvarende hets fra rikfolkets Høyre og NHO, som henger ut yrkes gruppene i offentlig sektor som ineffektive pengesluk og “sytere”.
På Aker brygge flyter champagnen som aldri før.
Det er noe rart med dette landet. De som kunne trenge litt ydmykhet, blir bare mer arrogante.
De som burde kreve sin rett, går ydmykt på jobb og holder kjeft. De misfornøyde millionærers og miliardærers hylekor runger over et arbeidsliv der stille, stille èn etter èn, overbelastede, underbetalte, utslitte kvinner resignerer og går over til en mager uførepensjon.
Mens noen kun har tanke for seg selv, mister andre helsen fordi de kun har tanke for andre.”
Fra boken Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk av Magnus E Marsdal, 1. opplag, utgitt av Manifest forlag 2008
Tenk hvis vi hadde hatt et direktedemokrati slik de har i Sveits, da kunne vi unngått at individer som har null reell kompetanse til å ta noen avgjørelser i det store og det hele fikk noe makt og innflytelse. Makt de kun har fått fordi de er durkdrevne til å ljuge og fordi at store deler av befolkningen er naive. Og nei det er ikke bare FRP som er slik, men alle partier bare så det er sagt, men akkurat denne gangen er det FRP som stikker nesa si frem og viser sitt sanne jeg.
På 70-tallet raste Frp over enslige mødre og nordlendinger som kom til å rasere det norske velferdssystemet. (De var like sinte den gangen som nå. For dere har vel lagt merke til hvor sinte de alltid er i Frp? Bortsett da fra nåværende justisminister som skjuler raseriet sitt bak en tom zombie-maske.)
Problemet for Frp den gangen, var at de kom ingen vei, de fikk ikke særlig mange velgere med seg på å bruke egne borgere som hakkekyllinger. Men så fikk de en gavepakke, nemlig innvandring og asylsøkere. Da kunne de begynne å spille på fremmedfrykt og rasisme, som det dessverre er endel av i de nordiske samfunn, Norge inkludert. Det ga dem litt vind i seilene…… Nå virker det til at de får fullt utløp for sitt mangeårige raseri. En slags “hevnen er søt” opplegg.
De har vært med på å rasere inntekter til de svakeste i samfunnet, de på laveste ytelser. Dette går hardt ut over nettopp enslige mødre, og spesielt de som i tillegg er uføre. De har vært med på å bestemme at Finnmark og Troms skal miste sine skattefordeler, noe som er viktig der nord om ikke fraflyttingen skal bli total. (Men da kan de jo igjen skylde på nordlendingers rasering av velferdsgoder, ved f.eks. høy arbeidsledighet. Det kan igjen medføre enda lavere ytelser for de svakeste, som dessverre ikke har noen sterk organisasjon i ryggen, som mange i arbeidslivet har, når urettferdigheter oppstår.
De vil også frata disse organisasjonene rettigheter, som norske arbeidere har jobbet hardt i mange år for å oppnå.) Og vips, nå har de klart å “ta rotta på” enslige mødre, nordlendinger og de forsøker seg på diverse fagforeninger. Nå gjenstår det kun å få deportert flest mulig utlendinger for Frp. Regjeringen, med statsminister og justisminister forsøker nå å skyve skylden for denne massive deportasjonen av barnefamilier nedover i systemet og skylder på politiet. Men det har jo nå kommet frem at justisministeren har hatt full tilgang og oversikt over disse deportasjonene hele tiden.
Og skrekk og gru, leste for et par dager siden at Carl I. Hagen kunne tenke seg å gå inn i rikspolitikken igjen….. VÅKNE NÅ OPP alle gode kvinner og menn her i landet. Prøv å dykke litt dypere i denne materien som kalles Frp. Prøv å se litt lengre enn tabloide overskrifter når det gjelder valgløfter. Dere vil ikke få billigere bensin, dere vil ikke bli kvitt bomstasjoner, dere vil ikke ha et oppegående velferdssystem om dere en dag får behov for det, enten ved sykdom, arbeidsledighet, eller andre årsaker til varige eller kortvarige avbrekk i yrkeslivet, og alle dere som ønsker et Norge kun for etnisk norske, tro dere meg, det vil heller ikke skje.
Den første betingelsen for at åndsfriheten skal kunne eksistere, er at den enkelte mestrer noe av selvransakingens kunst, dvs. er på vakt mot ubevisste forsøk på meningsdirigering, fordomsdiktatur, nedarvede forestillinger som passet i en annen tid osv.
Den andre betingelsen er at åndslivet gis et tilfredstillende økonomisk grunnlag. Man trenger tid til å skape, og tid er penger. Der flertallet av kulturarbeiderne ikke har dette grunnlag, kan åndsfriheten heller ikke eksistere mer en bitvis.
Den tredje betingelsen er at det ikke finnes noen dominerende “skole” som forkynner at slik og slik skal du skape idag, og med dèt og dèt innhold. Hvis en slik skole behersker kulturmiljøet, får dens virkninger noen av diktaturets kjennetegn.
Den fjerde betingelse er at det gis fri adgang til å sette bidragene til kulturen i omløp, spre dem i kulturdialogen. Åndsfriheten eksisterer kun når ytringen rekker fram til annerledestenkende. Der ytringen helt eller stort sett bare når fram til likesinnede, er åndsfriheten innbilt, et skinn av virkelighet. Ytringen er lagt i karantene.
Vi som har til gode å forkaste parlamentismen og troen på at vår politiske styreform lar seg påvirke i mer demokratisk retning, lever ikke i noe anstendig forsvar for de forsømmelser med åndsfriheten som inntreffer i vårt eget land ved å henvise til den eventuelle åndstvang som eksisterer i stater med en annen styreform enn vår egen.
Vi har retten til å starte forlag, publikasjoner, organisasjoner etc., og jeg skal ikke et øyeblikk bagatellisere denne retten. Den er den konstitusjonelle forutsetning for et fritt åndsliv. Men i seg selv er denne rett ikke friheten. Mellom retten og friheten er en lang skala av muligheter som avgjøres av kapital, politisk oppfatning, aviser, forhold til annonsører, forbindelser, allerede etablerte maktposisjoner osv. Retten til fritt åndsliv er avhengig av et konstitusjonelt prinsipp, mens åndsfriheten selv er avhengig av at en bestemt etisk borgerånd er allment rådende. Denne ånd lar retten skje fyldest. Det konstitusjonelle prinsipp gir også frihet til å sabotere den demokratiske grunntanken om fri informasjon og debatt. Demokratiet er i praksis derfor ikke påbudt og sikret hos oss, men anbefalt. Det er lagt opp til demokrati. (Og dekket av frihetsbegrepet kan et fåtall mennesker bestemme vesentlige deler av samfunnsutviklingen for fire millioner borgere – i kraft av sin råderett over kapital. Vårt tradisjonelle frihetsbegrep har vel overhodet ikke tatt en slik eventualitet med i beregningen.)
Det er min overbevisning at de betingelser som et fritt norsk åndsliv er avhengig av, i dag er så mangelfullt oppfylte at vi ikke kan hevde at vårt åndsliv er fritt. Vi har grader av frihet som i de siste år har vært synkende. Intoleransen er blitt så omfattende at vi som regel må oppsøke en annen publikasjon, et annet medium, for å finne de treffende motargumenter. Fora hvor motsetningene får møtes i en ridderlig kappestrid der de beste argumentene går av med seieren, blir stadig færre. Det synes også å ha blitt en regel at skribenter mer og mer trykker (eller får trykt) sine bidrag i publikasjoner der den redaksjonelle linjen ikke støter betydelig sammen med bidragets. Hvorvidt dette beror på erfaringer med mange refuserte manuskripter, eller på et meningshovmot – dvs. på at man ikke vil nedlate seg til, eller kompromittere seg overfor likesinnede, ved å skrive i organer som er “reaksjonære” eller preget av “radikalt svermeri”, vet jeg ikke. Fenomenet er i allefall et faktum. Og bare i begrenset grad kan løpeseddel, flyveblad eller annen form for distribusjon av ytringer bøte på denne mangelen. De som blir skadelidende, er ikke de hissige kombattanter som skjeller hverandre ut fra hver sin presseskanse, men publikum som avskjæres fra å få rede på hva som egentlig foregår. Og følgen er at kulturdebatten kjeder det store publikum. Spenningen er jo tatt ut.
Enhver som har en ærlig interesse av å bedre fundamentet for vårt åndsliv, bør se de følgende kjennsgjerninger i øynene: Et hvilket som helst samfunn er i stand til å legge en kulturarbeider, og hele grupper av kulturarbeidere, i karantener som i virkning bærer diktaturets kjennetegn. Påstanden om at alle har fri anledning til å oppsøke motpartens organ er – sett fra folkets synsvinkel – fusk.
Finn Alnæs 1972 https://nbl.snl.no/Finn_Aln%C3%A6s
