“Jeg mener at det som aldri, aldri, ALDRI må bli «farlig» er å tenke selv, tenke sammen med noen, og bytte ideer og å stille (høyst betimelige, også, spør du meg,) spørsmål.
Åker ytringsfriheten ut, og støtter vi tankepoliti fordi vi har en helt lunken krise, selv om den selvfølgelig er ramme alvor for dem det gjelder, da, ja da kan man for alvor ta på seg sørgefrakk og erklære oss moralsk impotente og demokratiet som dødt.
Jeg tror ikke det er en levende sjel som går rundt og STØTTER korona, og omtrent like få som mener at det er OK at folk i risikogruppene bare dauer.
Allikevel kan det se ut som at mange uten å nøle ikke bare vil tillegge folk, som meg for eksempel, nøyaktig den slags holdninger, mye fordi jeg ser en del ting der logikken virker totalt fraværende og har tillat meg å spørre om den. I utgangspunktet bare fordi jeg er ærlig nysgjerrig.
Jeg har omsider forstått at den slags ikke bare er brysomt, men ufint.
Klart en viss lydighet til autoritær på områdene og solidaritet og hjelpevilje er nøkkelelementer i et godt samfunn i en krisesituasjon.
Men det er en fallitterklæring for demokrati, frihet, helse, kommunikasjon, vekst og generell sunt samfunnsklima om lydigheten blir blind, fiendtlig og farlig, og skal trumfe både vår sunne fornuft, vårt menneskelige instinkt om å hjelpe og å ha medfølelse for andre, og retten til å ha to tanker i huet på en gang!”
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen og misbruker det, så vil det verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann:
“Resultatene er nedslående. I 87 prosent av tilfellene var legemiddelfirmaet med på å bestemme utformingen av studiene på nye medisiner, vaksiner og utstyr. I 73 prosent av studiene var ansatte i legemiddelfirmaet med på å analysere dataene.
De ansatte i legemiddelfirmaet var med på å skrive ut resultatene i 84 prosent av de 200 studiene, men sto ofte ikke som medforfattere på de vitenskapelige artiklene.
Evidensbasert medisin avhenger av objektiv og pålitelig data. For det meste utføres datainnsamlings – og analyseprosessen av og for den farmasøytiske industrien. Så lenge legemiddelindustrien og myndighetenes interesser sitter i førersetet der det økonomiske er prioritet nummer en, så er denne såkalte vitenskapelige prosessen ikke noe annet enn en illusjon som svært mange dessverre lar seg forføre av. https://www.bmj.com/content/376/bmj.o702
“Under løfte om anonymitet forklarte forskeren videre at det er relativt vanlig at offentlige oppdragsgivere ønsker endringer i rapportene. De ønsker at noe kommer bedre frem, og at andre resultater blir mindre synlig, kanskje fjernet. Fra forskeren leverer første utkast, til den endelige rapporten blir publisert, er det ofte en periode preget av dragkamp mellom forsker og oppdragsgiver, ble vi forklart. Ofte dreier disse oppdragene seg om evalueringer nettopp av myndighetenes eget arbeid. Derfor kan oppdragsgiverne ha en sterk interesse av å dempe kritiske vurderinger.
Dette var svært oppsiktsvekkende for oss. For hvis påvirkningen ikke handler om form, men om innhold om konklusjoner, så betyr det i realiteten at oppdragsgiveren jukser med forskningsresultater, og at forskeren gir etter for kravene av hensyn til å sikre seg nye kontrakter senere.
Standardkontrakten for oppdragsforskning er på 10 sider, og er utviklet av Kunnskapsdepartementet. Standardkontrakten for konsulenttjenester er på 16 sider, og er utviklet av direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), som tidligere het Statskonsult. Her presiseres det altså at oppdragsgiver har rett til å skrive inn endringer og å redigere i rapporten. I tillegg kan oppdragsgiver når som helst stanse et prosjekt, og kan også la være å publisere en sluttrapport når den foreligger. Kontrakten som statlige oppdragsgivere insisterte på å bruke, er sterkt i strid med flere helt grunnleggende forskningsetiske verdier.
Eksempler på det er at kontrakten altså ikke gir forskerne rett til å publisere resultatet, og den gir heller ikke forskeren eiendomsrett til eget åndsverk. Dette er en type kontrakt som en forsker helst ikke vil ta i med ildtang. Når stort sett alle forskningsinstitutter likevel har akseptert den en eller flere ganger, så måtte det bety at de var blitt presset til det. Det måtte være et resultat av den unike maktposisjonen som statlige aktører har.”
«Forskeren sies å søke objektivitet og sannhet. Men forskeren lærer å tilpasse sine problemstillinger og konklusjoner til hva myndigheter og ledelse forventer, og det på tross av at akademisk frihet er lovfestet i Norge med «frihet til å uttale seg offentlig», «frihet til å fremme nye ideer» og «frihet til å velge metode og materiale». I dagens samfunnsdebatt synes ytringsfrihet å dreie seg om retten til å fornærme noen med en annen etnisitet eller religion. Men ytringsfrihet burde dreie seg om retten til å granske makt og samfunn. Min erfaring er at muligheten til å si noe som forsker har blitt mer innsnevret i de siste 20 årene. Hvordan havnet vi her?» https://www.nytid.no/nar-man-i-stillhet-vil-disiplinere-forskningen/?fbclid=IwAR2uZZl8EM-hvtePPC6_sxd3vHhxlNO-YDI7Ate1-s5BgTGyO1VX6bdx-Lg
Teksten fortsetter under bildet
“For å få en bedre forståelse eller svare på vanskelige spørsmål henvender vi oss til eksperter. Eksperter er ofte avgjørende i akademiske spørsmål og rettslige saker. Media bruker ofte eksperter i tidsaktuelle eller kontroversielle temaer. Og eksperter blir brukt til å etablere troverdighet og en autoritet.
For å holde ting rettferdig, og fordi vi vet at eksperter ikke representer absolutt sannhet, har det i lang tid vært forstått at alle sider kan bruke sine egne eksperter. I noen land er det vanlig å spørre leger om en “second opinion”. I rettssaker kan både forsvaret og aktoratet bruke hver sine eksperter med motstridende konklusjoner. Media som politisk lener høyre eller venstre bruker eksperter som underbygger deres politiske vinkling. Politikere og politiske partier bruker eksperter som sier at deres budsjett eller politikk er “best”. Før var det normalt med både debatter og rivalisering mellom ekspertene. Det er størst prestisje å være ekspert i akademia og vitenskap, men også der er det fult av sterke uenigheter og motstridene konklusjoner.
Selv om eksperter av forskjellige slag har en viktig rolle i samfunnet, virker det som vi mer og mer glemmer alle de ganger ekspertene tok feil. Som at ingen av FHI sine prognoser og spådommer om smitte og spreding var riktige. De var faktisk ikke i nærheten av realiteten.
Hvis ingen hadde utfordret ekspertene ville sigaretter fremdeles vært et helse produkt, DDT ville vært brukt som insektmiddel og leger hadde behandlet de fleste sykdommer med årelating. De fleste produkter ville innholdet bly, heroin ville blitt solgt som hostemedisin og mikrober ville vært en latterlig konspirasjonsteori. “For alle er jo enige om at det ikke finnes levende organismer som er mindre enn øyet kan se.”
Det er fordi vi i perioder ikke har hatt blind tillit til ekspertene og autoriteten har vi oppdaget nye ting, nye sannheter og utviklet oss.
Så når media og myndighetene sier at vi må bare stole på ekspertene, hvem er det de snakker om? Vi har alle typer eksperter, på alt mulig fra historie, til økonomi, til krig, til landbruk, til språk og tusen andre ting. Noen av dem har ekspertise, sterk utdannelse, lang erfaring, anerkjennelse og faglig respekt, men ikke alle. Noen ganger er journalister, med en laptop og google, både eksperter og faktasjekkere. Og noen ganger er ekspertene politikere, aktivister, forfattere eller folk som bare snakker mye om et emne. Det finnes f.eks ikke en skole for USA ekspertise, som omfatter alt relatert til USA, men media har ingen problemer med å finne “USA eksperter”.
21. Juni 2021 sier Anthony Fauci : “de som kritiserer meg kritiserer vitenskap”.[1]
I dag har vi to typer eksperter som representerer den absolutte sannhet: miljøeksperter og medisinske eksperter. Og de som kritiserer eller utfordrer disse to typer eksperter regnes som farlige. Uenighet blir klassifisert som desinformasjon og skal bekjempes.
Denne absolutte sannhet blir stadig større ved hjelp av faktasjekkere i media og i sosialmedia. Nå finnes det absolutte sannheter om kriger, høye strømpriser, forbrytelser og terrorhandlinger. Og de som ikke godtar denne absolutte sannhet er lettlurte, villedet, dumme og latterlige. I mange tilfeller er de farlige høyreekstreme rasister som ser for mye på youtube og tror på alle konspirasjonsteorier. Så farlige at PST er mer bekymret for antistatlig tankegods og folk som ikke liker høye strømpriser enn voldelige terrorister.
Ironisk nok så er det visst de som ikke “bare godtar denne sannhet” som ute av stand til å tenke selv.
Det spesielle ved dagens absolutte sannhet er at den ikke er basert på fakta, ekspertise, utdannelse eller erfaring, men enighet. Når en lege eller forsker sier noe som strider imot covid narrativet så blir de ofte konfrontert med sine manglende kvalifikasjoner. Deres synspunkter er ugyldige fordi de ikke har rette kvalifikasjoner, rett utdannelse eller rett erfaring.”
Teksten fortsetter under bildet
“I Frankrike har den tidligere helseministeren Philippe Douste-Blazy lekket en samtale han hadde hatt med redaktøren for The Lancet, andre journaler og eksperter. Der skal Horton ha sagt:
«Hvis dette fortsetter, vil vi ikke være i stand til å publisere flere kliniske forskningsdata fordi farmasøytiske selskaper er så økonomiske mektige i dag, og er i stand til å bruke slike metoder at vi må godta avhandlinger som tilsynelatende er metodisk perfekte, men som, i virkeligheten, klarer å konkludere med det de vil konkludere med.»
Kort sagt: Big Pharma er så mektige at de kan få forskere til å bekrefte de resultatene de vil ha og få de vitenskapelige tidsskriftene til å publisere det, sjøl når redaktørene vet at forskninga er falsk.
“De fleste har hørt om fake news, men i dag har også fake science blitt et problem. Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte.
Samtidig øker den kommersielle innflytelsen over akademia, mens politikere flere steder i verden ser bort fra vitenskapelige innsikter. Dermed trues verdiene som ligger til grunn for det moderne vestlige samfunnet:
Sannhetssøken, opplysning og en vitenskapelig tenkemåte. Sannhet til salgs er en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer. Konsekvensene kan bli store dersom de forvitrer. Derfor er universitetenes uavhengighet og forskningens frihet avgjørende. I siste instans angår det demokratiet selv.” https://www.bokkilden.no/vitenskapelig-forskning/sannhet-til-salgs-dag-o-hessen/produkt.do?produktId=15194760
“Forskere er avhengige av tillit. Når forskningsfunn presenteres, bør vi kunne anta at konklusjonene er basert på en objektiv sannhetssøken. Etter jeg kom inn på Stortinget for to år siden, har jeg stadig blitt overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere.
“It is simply no longer possible to believe much of the clinical research that is published, or to rely on the judgment of trusted physicians or authoritative medical guidelines. I take no pleasure in this conclusion, which I reached slowly and reluctantly over my two decades as an editor of The New England Journal of Medicine.”
“As scientists, we like to think that science is a bastion of virtue, untouched by science fraud.
The perception is that, other than junk science, science should be beyond reproach, unsullied by lies and propaganda. Results should always be regarded as valid and completely unbiased.
Human nature dictates that scientists are human and are always going to be prone to bias and error. Most such mistakes are subconscious, and a result of looking too hard for patterns that are not there.
“The report describes five basic methods that corporations use to influence the scientific and policy-making processes:
Corrupting the science. Corporations suppress research, intimidate scientists, manipulate study designs, ghostwrite scientific articles, and selectively publish results that suit their interests.
Shaping public perception. Private interests downplay evidence, exaggerate uncertainty, vilify scientists, hide behind front groups, and feed the media slanted news stories.
Restricting agency effectiveness. Companies attack the science behind agency policy, hinder the regulatory process, corrupt advisory panels, exploit the “revolving door” between corporate and government employment, censor scientists, and withhold information from the public.
Influencing congress. By spending billions of dollars on lobbying and campaign contributions, corporate interests gain undue access to members of Congress, encouraging them to challenge scientific consensus, delay action on critical problems, and shape the use of science in policy making.
The federal government unveiled data Tuesday detailing 4.4 million payments made to doctors and teaching hospitals by pharmaceutical and medical device companies.
The launch of the so-called Open Payments website, mandated under a provision of the Affordable Care Act, was far from glitch-free: Some users encountered long delays and sometimes error messages trying to access its seven data tables. Also, the site didn’t provide consumers with an easy-to-use lookup tool, a single place to search for a doctor’s name and see all results across data files.
“Fire offentlig ansatte leger mottar hvert år 600 000 kroner fra legemiddelfirmaet Glaxo Smith Kline. Dette er firmaet som produserer lykkepillen Seroxat. Legene har sitt eget firma hvor pengene fra medisinindustrien går inn. Men de er ikke bare lønnet av industrien; de er også offentlig ansatte behandlere med ansvar for utskriving av resepter.” https://www.nrk.no/dokumentar/mottar-600-000-fra-pilleprodusent-1.905941
“Wager and Williams have exposed cavalier attitudes to biased under-reporting of research among medical journal editors.1 Only 55 (28%) of 200 websites they surveyed required clinical trial registration, and some senior editors felt that trial registration would do little to reduce publication bias.
When asked what other measures might address the problem, some editors suggested having clear journal instructions to authors. In 2012, we assessed the extent to which the websites of 121 high quality clinically relevant journals included in the McMaster Online Rating of Evidence system (http://hiru.mcmaster.ca/more_new/) contain text encouraging authors to submit reports of scientifically robust research, regardless of the direction or strength of the results. Only 14 (12%) did so.” https://www.bmj.com/content/347/bmj.f6170?fbclid=IwAR27CCqQiU00sFXS1nOCQfL_9NRq_FINrH29S7yhIE9rRl8KjdR1m_NvDgg
“Selective publishing can prevent the rapid spread of beneficial treatments or interventions, but more commonly it means that bad news and failure of medical interventions go unpublished. Adding to the problem of disinformation is misinformation, including slants or biases in media stories about the research, the German researchers say.
“It’s been shown that reporting bias is associated with all sorts of funding – government funding, department funding, industry funding – but the worst source of bias is industry-funded,” said Kay Dickersin, an epidemiologist at Johns Hopkins University in Baltimore, who was not involved in the German review.
“THOUGH SCIENTISTS AND science journalists are constantly talking up the value of the peer-review process, researchers admit among themselves that biased, erroneous, and even blatantly fraudulent studies easily slip through it.Nature, the grande dame of science journals, stated in a 2006 editorial, “Scientists understand that peer review per se provides only a minimal assurance of quality, and that the public conception of peer review as a stamp of authentication is far from the truth.”What’s more, the peer-review process often pressures researchers to shy away from striking out in genuinely new directions, and instead to build on the findings of their colleagues (that is, their potential reviewers) in ways that only seem like breakthroughs—as with the exciting-sounding gene linkages (autism genes identified!) and nutritional findings (olive oil lowers blood pressure!) that are really just dubious and conflicting variations on a theme.
Most journal editors don’t even claim to protect against the problems that plague these studies. University and government research overseers rarely step in to directly enforce research quality, and when they do, the science community goes ballistic over the outside interference.
“Ghosted reports are crafted to create demand for highest priced, often inferior medical products.Prominent physicians at prestigious academic institutions are paid to pen their name as fake “authors” in order to gain a semblance of credibility and acceptance for publication in influential medical journals.” http://ahrp.org/ghostwritten-reports-corrupt-science-undermine-public-health/
“Flere store korrupsjonssaker er avdekket i helsevesenet de senere årene. På Sykehuset i Østfold er antikorrupsjonsarbeid satt i system. Og nå vil riksrevisor Per Kristian Foss ha full åpenhet om interessekonflikter.” https://fagbladetjournalen.no/pa-tide-a-snakke-om-korrupsjon/
“Når en vitenskapelig studie trekkes tilbake eller rettes på i etterkant, er det viktig å vite hvorfor.
Er det fordi en forsker har fabrikkert resultater, eller funnet opp pasienter, som den norske kreftforskeren Jon Sudbø gjorde i 2006? Eller er det en ærlig bommert, for eksempel at en regnefeil som endret analysen først ble oppdaget etter publisering?
“Vitenskapelig juks ødelegger for akademia og treffer ofte hardt for den enkelte forskningsinstitusjon og universitet, slik som Universitetet i Kentucky ved dette tilfellet. Fang mener at misligheter ikke kan forebygges, men at forholdene øker på grunn av et stadig krav til å dra inn penger.
Bringer du ikke inn nok midler, ryker du ut, mener han.
“Forskere har også egeninteresser. De overdriver sin egen og sine resultaters betydning. De ønsker mer finansiering og hevder at akkurat deres forskning kan løse viktige spørsmål.
Mediene mangler det kritiske blikket. Det er ikke uvanlig å se at pressemeldinger fra forskningsinstitusjonene blir publisert nærmest uforandret, med en journalist i byline. Redaksjonene ser ikke at institusjonene har interesser å fremme.
Forskningsinstitusjonene kniver om penger og studenter. De posisjonerer seg som de fremste og beste – de som bør få de mest attraktive prosjektene.
Kommunikasjonsavdelingene deres har som jobb å fremme forskningen på egen institusjon. Og det gjør de godt. Deres mandat er ikke å fremme kritikk av egne forskningsprosjekter. Da ville de gjort jobben sin dårlig.
“Som forskere erfarer noen av oss en økende etterspørsel fra offentlige myndigheter etter forskningskunnskap til utforming av politikk og lovgivning. Flere eksterne oppdrag er også ønsket av universitetsledelsen.
Får vi en vinn-vinn-situasjon der forskeres kunnskap blir omsatt i praktisk politikk, og universitetene får en velkommen tilførsel av eksterne midler? Ikke nødvendigvis. Slike prosjekter kan før oss ut i noen etiske og faglige dilemmaer, og redusere muligheten for egen forskning.
Det går et skille mellom forskning og utredning, selv om overgangen kan være flytende. Utredningsprosjektenes tidsramme muliggjør sjelden dypere analyser og skikkelig bearbeiding av materialet. Oppdragsgivere ønsker gjerne bare rapporter på norsk, ikke vitenskapelig publisering.
Utredningsoppdrag inneholder ofte en omfattende og detaljert bestilling. Oppdragsgivere er særlig interessert i fakta og funn som kan ha direkte nytteverdi for deres eget arbeid, ikke i bredere analyser, begrepsutvikling og drøftelser av feltets kompleksitet. Her foreligger en interessekollisjon mellom de som sitter på midlene, og universitetene som sårt trenger dem.
Det er et kjent fenomen at oppdragsgivere i noen tilfeller formidler, direkte eller indirekte, hvor de vil hen med en utredning, før det nødvendige kunnskapsgrunnlaget foreligger. Det er etisk problematisk for forskere å skulle «utrede» et på forhånd ønsket resultat, eller problemstillinger som er forhåndsbestemte.
Hva hvis forutsetningene svikter? Hvis det viser seg at det som bestilles i kontrakten krever andre studier enn dem prosjektet omfatter? Hvis materialet avdekker nye og viktige problemstillinger som ikke er omfattet av oppdraget og som kanskje utfordrer oppdragsgivers formål med prosjektet?
Markedsideologien er påtrengende tydelig:
Disse er ikke alltid oppdragsgivere interessert i. Bør forskeren la dem ligge? Hvis en forsker påpeker at et punkt i kontrakten vanskelig kan oppfylles fordi det faglige grunnlaget er for usikkert, kan man i verste fall bli møtt med en påstand om mislighold. Markedsideologien er påtrengende tydelig.
Forskerens faglige integritet underordnes kontraktsvilkårene. I neste omgang vil politikere kunne henvise til utredningen i offentlige debatter, med «forskning viser at…». Da kan det bli krevende for forskeren å nyansere bildet i etterkant.
Eksterne oppdrag spiser av forskeres allerede pressede fou-tid. Det kan spørres om universitetene da bør prioritere slike prosjekter, eller om oppdragsforskning bidrar å undergrave universitetenes hovedoppgaver. Svaret er ikke opplagt, særlig ikke når vi vet at den frie forskningen har mer enn én fiende.
“No ser me òg framveksten av eit «meritokratur» – eit styresett der dei meritterte ekspertane får bestemme stadig meir. Dette undergrev folkestyret ytterlegare, og gjer at avstanden mellom menneske og makt akselererer.
Det er urofullt lite demokratisk opposisjon mot denne utviklinga. Når leiaren av det siste ekspertutvalet offentleg oppmodar til «politisk brutalitet» – som knappast kan lesast annleis enn som ei oppmoding om overkøyring av folkemeininga – for å presse ekspertane sine tilrådingar gjennom, er det framleis ikkje noko utrop å registrere.
“We are writing to you as a group of clinicians and scientists to express our concern about the escalating problems of drug failures and adverse drug reactions. The UK pharmaceutical industry is in crisis, as the departure of Pfizer from the Sandwich site makes plain. Likewise, health care is in a web of crises, many of which are intimately linked to the pharmaceutical industry’s major problems.
“Enligt Allen Frances sker diagnostiseringar för lättvindigt i en tid där läkarna får allt mindre tid med patienterna, och han menar att manualen är en bidragande faktor.
– Det tas ingen hänsyn till psykologisk eller social kontext utan allt tolkas som biologiska symtom som kan botas med tabletter.
“I et fungerende representativt demokrati skal de folkevalgte arbeide til det beste for helheten, og ikke handle på vegne av økonomiske særinteresser. Er det slik i dagens Norge? Når Mattilsynet presser EU til å godta økning av giftverdier? Når giftstoffer fra oppdrett fjernes fra prioriterte miljølister (for eksempel kobber)? Når regler rundt sykdom endres etter hvert som problemene vokser?
Når oppdrettskriminalitet lønner seg, fordi bøter for lovbrudd er mindre enn den økonomiske gevinsten?
Bransjen har ikke bare stor innflytelse over politikken og forvaltningen, men også over vitenskapen. Fri forskning er en av grunnsøylene for vår vestlige demokratiske samfunnsform. Undergraves vitenskapens troverdighet er det høyst alvorlig.
Én ting er at oppdrettsbransjen bestiller forskningsrapporter, og offentliggjør alle positive funn mens de negative hemmeligholdes. Et annet problem er at alle, selv Havforskningsinstituttet, er avhengig av å tjene penger, og det er oppdretterne som sitter på dem.” http://www.bt.no/meninger/kommentar/Alle-mann-til-merdene-3356449.html
“Brit Hjeltnes er gift med en laksegründer, Merete Hofshagen med en lakselobbyist. Var de inhabile da de satt i Vitenskapskomiteen for mat og miljø sin ekspertgruppe og skulle vurdere om fet fisk er sunt?
Ja, mener jurister Morgenbladet har snakket med.
Med det inngår saken i en lang rekke habilitetssaker rundt laks de siste årene.
Mest kjent er statsrådene. Fiskeriministeren Harald Tom Nesvik (Frp) kom fra stillingen som samfunnskontakt og medieansvarlig i verdens største brønnbåtselskap, Sølvtrans AS, som leverer tjenester til oppdrettsbransjen. Sølvtrans dumpet lusegift ulovlig i havet. Etter en generell vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet kom Nesvik til at han var habil i saker om brønnbåt og oppdrettsnæring, ifølge NRK.
Hans forgjenger Per Sandberg (Frp) fikk habilitetsspørsmål da det kom frem at kjæresten, Bahareh Letnes, hadde registrert et selskap som skulle drive «kjøp og salg herunder eksport av fisk og sjømatprodukter».
Lisbeth Berg-Hansen var medeier i oppdrettsselskapet Sinkaberg-Hansen AS mens hun også var fiskeriminister, noe som avfødte stadige spørsmål om hennes habilitet.
Men også landbruks- og matminister Lars Peder Brekk var inhabil i saker der Sinkaberg-Hansen var part, fordi broren Are Brekk var styreleder.
Sigbjørn Johnsen, statsråd i samme regjering, fikk habilitetsspørsmål stilt fordi han hadde vært styreleder, og inntil 2010 hadde aksjer, i oppdrettsselskapet Cermaq.
Noen år før det igjen var Svein Ludvigsen minister. Da ble habilitetsspørsmål ble stilt fordi broren var nestleder av Norges Sildesalgslag.
“I STARTEN, PÅ 1600-TALLET, ble forskningen utført av noen få hundre personer. På 1800-tallet var det steget til noen få tusen aktive forskere. Til sammen oppdaget de nær 95 prosent av de litt over førti naturlovene vi kjenner til. Forskningen var sentrert rundt enkeltpersoner i små team. De var finansiert av stiftelser og rike forretningsfolk som la få føringer. Forskerne hadde stor frihet. Det var en tid med mangfold og derfor effektiv selv-korrigering.
“TROVERDIGHET. Om ikke dette skulle være nok, kom The Lancets kjente redaktør, Richard Horton, på banen i sommer (4) og hevdet: «Much of the scientific literature, perhaps half, may simply be untrue. Afflicted by studies with small sample sizes, tiny effects, invalid exploratory analyses, and flagrant conflicts of interest, together with an obsession for pursuing fashionable trends of dubious importance, science has taken a turn towards darkness».
I samme artikkel er tidligere redaktør av New England Medical Journal, dr. Marcia Angell også sitert: «It is simply no longer possible to believe much of the clinical research that is published, or to rely on the judgment of trusted physicians or authoritative medical guidelines. I take no pleasure in this conclusion, which I reached slowly and reluctantly over my two decades as an editor of the New England Journal of Medicine».
UAVHENGIG FORSKNING. Så her sitter vi på berget med hauger av retningslinjer og veiledere. Hvordan skal vi kunne stole på dem? En sak er at retningslinjene oftest beskriver enkelttilstander og andre pasienter enn de virkelige menneskene vi møter i allmennpraksis. Men situasjonen synes enda verre. Selve kunnskapsgrunnlaget er sviktende. Bør EBM omdøpes til Evidence Biased Medicine?
Mange har i ulike sammenhenger fremhevet behovet for økt uavhengig forskning. Stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten tyder ikke på at regjeringen har noen ambisjoner i så måte (5).
“Pharmaceutical companies are causing biased information to be given to doctors about the efficacy of drugs, causing an epidemic of misinformed practitioners that is “costing hundreds of thousands of lives” across the world, it has been claimed.
Speaking to The Independent, Dr Aseem Malhotra, an NHS cardiologist and a trustee of the King’s Fund health think tank, claims there is “a systemic lack of transparency in the information being given to doctors to prescribe medication, in terms of the benefits of drugs being grossly exaggerated and their side effects under reported in studies”.
“Mange danske læger kan putte godt med pengesedler i lommen – de bijobber nemlig på livet løs for danske og internationale medicinalfirmaer. 1694 af dem gør det lovligt, mens 650 gør det ulovligt.” https://ekstrabladet.dk/nyheder/samfund/article4158161.ece
“En av Norges fremste forskere, terrorforsker Thomas Hegghammer, er sterkt kritisk:
– Dette er et system som skaper mest mulig polerte søknader. Det er ikke en konkurranse om den beste forskningen, men en konkurranse om å lage de flotteste salgsbrosjyrene for forskning. Innen mitt fagfelt kan jeg verken se at det gir mer og bedre forskning, eller nye forskningsgjennombrudd.
Hegghammer fortsetter:
– For min del kan vi godt trekke oss ut av hele programmet. Det vil kanskje være et tap å miste advanced grants fra Det europeiske forskningsrådet (støtte fra til spesielt fremdragende forskere og gode prosjekter, red.anm. ), men ikke de andre delene av Horisont 2020. Jeg skjønner at det må være noe konkurranse mellom forskere, men dette er ute av proporsjoner.
Thomas Hegghammer mener vi må vurdere om midlene brukes riktig.
– Det handler ikke bare om milliarder vi kunne brukt til norsk forskning, men enorme kostnader ved de svært byråkratiske søknadsprosessene. Det hevdes gjerne at vi MÅ være med for ikke å bli isolert fra det internasjonale forskersamfunnet. Dette er fryktpropaganda og jeg kjøper det ikke.
Hegghammer innvender at hvis du driver med god forskning blir du selvsagt invitert til å holde foredrag i utlandet, til å bidra til prosjekter internasjonalt, og så videre.
“Juddy Curry: “Polanyi’s essay provides some interesting insights, as well as some striking contrasts with the Republic of Science in the early 21st century.
Polanyi’s analogy of the scientific process with markets captures the pure incentives that drive scientists – search of truth, intellectual satisfaction and individual ego. What happens when the externalities of the Republic of Science produce perverse incentives, and careerism becomes a dominant incentive that requires publishing a lot of papers rapidly and producing headline-worthy results (who even cares if these papers don’t survive scrutiny beyond their press release)? (see What is the measure of scientific success?) What happens is that you get increasing incidence of scientific fraud (see Science: in the doghouse?), cherry picking and meaningless papers on headline grabbing topics that don’t stand up to the test of time (see Trust and don’t bother to verify).
And what happens when the ‘hand’ guiding science isn’t ‘invisible’, i.e. science is driven by politics, such as a political imperative to move away from fossil fuels and towards renewable energy? Federal funding can bias science, particularly in terms of selecting which scientific problems receive attention (link).” https://judithcurry.com/2016/05/30/the-republic-of-science/
“Til sammen gikk forskerne gjennom 319 tilfeldig utvalgte studier. 182 av disse var finansiert av industrien og skulle vise hvor effektive og trygge bestemte legemidler er sammenliknet med tilsvarende produkter.
Denne typen forskning brukes ofte av legemiddelfirmaer når de skal markedsføre produktene sine overfor leger.
“Det er behov for en offentlig debatt om legemiddelindustriens forsøk på korrupsjon, sier kommunelege Elisabeth Swensen i Seljord i Telemark til NRK. Hun er en av initiativtakerne bak oppropet. Kritikken rettes mot politikerne, lederne i helsevesenet og ikke minst legene selv. I en avisannonse går over 220 norske leger ut mot det de karakteriserer som en korrupsjonskultur innen helsevesenet.
“Det er velkjent at studier som er sponset av legemiddelindustrien oftere kommer med et positivt resultat for medisinen de tester enn studier uten slike økonomiske bindinger. Flere undersøkelser viser det, blant annet en fra 2015 som De nasjonale forskningsetiske komiteene omtaler.
Men spiller også forskeres personlige økonomiske interesser en rolle? Ja, ifølge en studie som har testet nettopp dette.
“Fem australske forskere hevder at dette skyldes en holdning hos tidsskriftene: Ikke-funn blir ikke akseptert. forskning.no har snakket med flere norske fagfolk som mener det samme.
– Det er ikke forskerne som ikke vil, det er tidsskriftene som ofte ikke vil ha studier når resultatene avkrefter hypotesen, sier Steinar Aamdal, leder av seksjon for klinisk kreftforskning ved Oslo universitetssykehus.
– Tidsskriftene er pengemaskiner. De vil holde på sin posisjon og inntjening. De har ikke bare vitenskapelige motiver, sier medisinprofessor Ole Didrik Lærum ved Universitetet i Bergen. Redaktør Narasimhan synes derimot at artikler som omtaler ikke-funn sjeldnere er av så god kvalitet som artikler som melder om funn som viser sammenhenger.
Det kjenner ikke den danske forskeren Jørn Wetterslev seg igjen i. – Ettersom det er mange forsøk av dårlig kvalitet som faktisk blir publisert, virker det litt overdrevet å si at kvalitet er den eneste eller hovedårsaken til ikke å publisere, sier Wetterslev, som er forskningsleder for Copenhagen Trial Unit ved Rigshospitalet i København.
– Jeg kjenner til flere eksempler på studier av høy kvalitet som forskerne har brukt mange forsøk på å få publisert. Det er definitivt fordi budskapet om ingen effekt virket mindre interessant for tidsskriftet.
“A world-famous British scientist failed to disclose that he held a paid consultancy with a chemical company for more than 20 years while investigating cancer risks in the industry, the Guardian can reveal.
Sir Richard Doll, the celebrated epidemiologist who established that smoking causes lung cancer, was receiving a consultancy fee of $1,500 a day in the mid-1980s from Monsanto, then a major chemical company and now better known for its GM crops business.
“DET HELE BLIR VERRE av at det ofte er nærmest umulig å overprøve forskernes påstander. Forskning kan være kompliserte saker, vanligvis skrevet på et internt stammespråk og gjerne basert på kompliserte modeller med egne faguttrykk. Det som hevdes kan derfor i praksis ofte ikke overprøves av andre enn en liten gruppe – altså noen ganske få forskere på samme forskningsfelt.
Forskere løser et puslespill, men har ikke alle brikkene. Dermed blir det gjerne slik at en forskers påstand aksepteres, også når den er feil. Det finnes ikke en mer effektiv måte å drepe en diskusjon på en å si: «Forskning viser at…» – og deretter påstå et eller annet som støtter opp om ens synspunkt. Ingen kan ta deg på det. Å diskutere med en forsker er simpelthen å spille kamp med feige lag.
NESTE GANG en forsker er helt sikker på at jorda er verdens sentrum, at man ikke trenger å vaske hendene når man går fra obduksjonssal til fødestue, at lærere må ha prestasjonsbasert lønn for å ta ut sitt potensial eller at Pepsi Max ikke er skadelig, bør man altså være skeptisk.
“Den globale legemiddelbransjen omsetter for 600 milliarder dollar i året. Det burde være nok til å gjøre en ordentlig jobb på et livsviktig felt. I sin forrige bok, Kvakksalverne, tok legen Ben Goldacre et sviende oppgjør med den alternative legeindustrien og dens journalistiske medløpere. I Bitter pille legger han den mektige farmasøytiske industrien under lupen.
Det han avdekker, er både fascinerende og skremmende. Goldacre avslører at i stedet for å basere medisin på bare vitenskap, produserer de store farmasøytiske selskapene egne «forskningsresultater», som overdriver nytteverdien av produktene de selger, og villeder pasientene. Goldacre viser også at helsearbeidere og pasientgrupper har latt seg kjøpe av den farmasøytiske industrien. Resultatet er at pasienter ikke får den behandlingen de burde fått – ofte med fatale konsekvenser. Goldacres etterrettelige og velskrevne kritikk er både viktig og nødvendig.
Den har skapt stor debatt i Storbritannia, og vil engasjere norske lesere i like stor grad. «Dette er en bok som vil gjøre deg rasende – ordentlig, rykende illsint. Et fantastisk verk.» Daily Telegraph«Goldacres stil og tekstens tilgjengelighet gjør den umulig å legge fra seg.» The Guardian«Goldacres nitide gjennomgang vil bli vanskelig for de farmasøytiske toppsjefene å forsvare seg mot.» Sunday times.” https://www.adlibris.com/no/e-bok/bitter-pille-9788205453845
“Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt reagerer på legemiddelfirmaers krav om hemmelige avtaler med det offentlige helsevesenet og sier de ikke er juridisk holdbare. Som betingelse for å forhandle om rabatt på dyre medisiner, stiller legemiddelfirmaene strenge krav til konfidensialitet, skriver Bergens Tidende. I minst ett tilfelle har det også kommet krav om at myndighetene må legge fram en liste over alle som har fått informasjon om avtalene. Det er noe av det som får jussprofessor Bernt til å reagere.
– Det er problematisk både av hensyn til personvern og for forvaltningens integritet. Det er ikke greit at private kommersielle aktører får en særlig adgang til å fotfølge hva enkeltpersoner i forvaltningen til enhver tid vet, sier Bernt. Han sier også at det omfattende hemmeligholdet også er problematisk på et mer overordnet og prinsipielt nivå.
“Stanford-eksperimentet ble berømt. Det er omtalt i de fleste lærebøker og blir brukt i psykologiundervisningen, det er blitt til film og TV. Forskeren bak studien, Philip Zimbardo, ble selve eksperten på å forklare menneskers grusomme handlinger.
– Vi bare spilte Nå er lydopptakene og dokumentene fra eksperimentet frigitt. Og en forsker og skribent i magasinet Medium har gått gjennom materialet fra 1971 og har intervjuet flere av forsøkspersonene. – Vi bare spilte, sier de nå. Det bekreftes av opptak og notater.
Zimbardo har hevdet at ungdommene selv formet rollene sine som fanger og voktere, at det var deres egen utvikling prosjektet dokumenterte. – Nei, de ble lært opp, skriver Ben Blum i Medium.
“NRK-programmet Folkeopplysninger klarer nok en gang å skape debatt og overskrifter på bakgrunn av et banalt programkonsept. Plukk og miks blant ymse naturvitenskaplige metoder for å påvise at folk er lettlurte, naive, følelsesstyrte eller uopplyste.
Programmet slår oss i hodet med positivisme-køllen så vi våkner opp og skjønner at det de trodde var en god sak er uvitenskapelig tull og fjas. Vi får se folk med store idealer og verdier bli latterliggjort, avkledd og avslørt. Det hele er klippet og mikset til så nyanser blir borte, og til slutt renvaskes det hele i underholdningsmaskinen, så det fremstår uangripelig og uansvarlig. Som underholdning trenger det ikke vise noen form for akademisk eller journalistisk etterrettelighet, etterprøvbarhet eller kildekritikk – det er jo bare laget for å more oss.
Problemet er at det som gjør programmet underholdene er at alle andre enn programskaperne selv piskes rundt i manesjen med krav om etterrettelighet, etterprøvbarhet og kildekritikk, noe de altså selv slipper lekende lett unna.
Dette grepet er ikke nytt og det ligner noen av de metodene Michael Moore bruker i sine filmer. Det plukkes dokumentasjon og forskning som passer inn i den forhåndsbestemte fortellingen man vil fortelle.
Den store forskjellen på Moore og Folkeopplysningen er riktignok at mens Moore har en normativitet i bunn, er Folkeopplysningen tilsynelatende verditom. Moore er opptatt av å sparke oppover. Institusjoner, personer og firma med makt og innflytelse skal tas på vegne av den lille mann uten makt og innflytelse. Systemkritikk er en eksplisitt agenda.
Folkeopplysningen på sin side er opptatt av å sparke de som lar seg sparke. De institusjonene og personene som veltes, veltes fordi de lar seg velte, fordi metoden virker på dem. I det ene øyeblikket går det ut over snuskete firma som blir rike av å selge virkningsløse slankemidler, men i det neste går det ut over grasrotbevegelser og alternative nisjeforetak som sloss for å overleve i skyggen av multinasjonale giganter.
Under ligger en ide om at en naturvitenskapelig forskning eller positivisme som livsinnstilling er nøytral. Forskerne tar på seg hvite frakker, munnbind og lateks-hansker før de manipulerer med sosiale fenomen uten å ta hensyn til eller vise frem egne verdier eller verdiene til menneskene som er involvert i de sosiale fenomenene.
Enhver som forsker på sosiale fenomen vet at dette er et for lengst tilbakelagt vitenskapssyn. Å studere sosiale fenomen er ingen uforpliktende verdinøytral lek. Å forske på GMO-motstand er meningsløs uten å forholde seg til hva et føre-var-prinsipp overfor egen helse eller miljø innebærer som en livsholdning, eller hvor skepsisen mot store multinasjonale selskap kommer fra. Å forske på økologisk mat er meningsløs uten å forholde seg til at mat og måltid for oss i stor grad handler om verdier og følelser.
Derfor forteller Folkeopplysningen også ulike verdiladede fortellinger, slik Moore gjør, men uten å være helt eksplisitt på hvor den går hen. Det er ikke sikkert programskaperne er helt klar over det selv heller. En åpenbar fortelling som stadig gjentas er at folk som ikke blindt stoler på statlige kontrollorgan, men insisterer på retten til å vurdere selv på bakgrunn av intuisjon, følelser eller verdier er paranoide og dumme eller fanatiske idealister. Her etableres det et nytt presteskap. Noen har gjort tenkningen og beregningene for oss. Det er bare å si «amen» og følge strømmen av lydige vitenskapstilbedere.
Folkeopplysningen som programkonsept hadde vært gull verd i hendene på Goebbels. En smilende kjekkas på skjermen kunne lekende lett ha bevist at jødene var en belastning for Tyskland økonomisk og sikkerhetsmessig. Det var bare å stole på de statlige anbefalingene. I hendene på Donald Trump-tilbedende oljeselskap kunne samme konsept lekende lett bevise at ideen om global warming er en kinesisk konspirasjon. Det er bare å kjøre på med åpne oljekraner.
Poenget er at vitenskap aldri er nøytral. Det kan aldri gjøres til en uforpliktende lek. Den er alltid i noens tjeneste, og den er alltid preget av de verdiene forskeren bærer med seg. Folkeopplysningen er intet unntak og det faktum at det skapes debatt uansett hvilket fenomen programmet tar for seg, er en indikator på at folk opplever at verdier er i spill. Dette holder seertallene høye, men under kan det snike seg inn en degradering av folks egen dømmekraft og behov for å stille kritiske spørsmål.
“Inntrykket mitt frå debattar i tradisjonelle og sosiale media er at underhaldningsserien har fått ein nærast uangripeleg status i kretsar som reknar seg for å vere vitskaplege. Er ein kritisk til kjeldeval eller presentasjon av fakta, blir ein gjerne mistenkt for å vere uvitskapleg. Viss Wahl har sagt det, må det vere riktig, liksom. Dette i seg sjølv er uheldig.
Eitt av dei viktigaste kjenneteikna ved vitskap er jo nettopp at det er anti-autoritært, og at ein bygger ny kunnskap ved å utfordre etablerte teoriar.
Eit anna problematisk punkt er at fakta faktisk ikkje synest å vere det mest viktige for programskaparane. I fleire omgangar har serien utelate viktige kjelder og fakta, som å intervjue forskarar om kombinasjonseffektar av kjemikaliar i økologiprogrammet.
Dei har også konstruert konflikter, sist i kjernekraftprogrammet, der miljøorganisasjonar hevdar dei blir tillagt meiningar dei aldri har hatt om kjernekraft. Dette er sannsynlegvis eit resultat av eit altfor trongt programkonsept der det alltid må vere ei konflikt mellom riktig og galt, og der det ikkje finst noko midt imellom.
Der Folkeopplysningen etter mi meining har gjort mest skade, er likevel at det har bidratt til å sementere velkjente myter om naturvitskap. Her er nokre av dei.
Myte 1) Naturvitskapen gir oss umotstøytelege bevis Sjølv om naturvitskapleg kunnskap er den beste kunnskapen vi har på eit gitt tidspunkt, så er det ikkje det same som at alt vil bli ståande til evig tid. Eitt av dei verkelege adelsmerka ved naturvitskapleg kunnskap er nemleg at den kan reviderast og bli endra ettersom vi får ny kunnskap.
For å unngå å sementere myten om at naturvitskapleg kunnskap gir eit endeleg fasitsvar kunne programskaparane ha gjort publikum merksame på at teknologiske framskritt eller nye analysemetodar kan gi oss ny viten der vi har lite kunnskap i dag.
Myte 2) Naturvitskaplege forskarar er særleg objektive Naturvitskaplege forskarar er berre menneske. Dei er ikkje immune mot å bli bevisst eller ubevisst påverka av sine eigne haldningar, sosial kontekst eller vitskapstradisjonar. Dette er ein av grunnane til at forskarar kan komme til ulike konklusjonar sjølv om dei har tilgang til same data. For å motverke denne myten kunne det vore lurt av Folkeopplysningen å bruke fleire forskarar med ulike oppfatningar, i staden for å framstille enkeltståande forskarar sine synspunkt som ein fasit.
Myte 3) Naturvitskap og dens metodar kan gi svar på alle spørsmål Denne myten er særleg problematisk, og den går igjen fleire stader i programserien. Mens nokre, avgrensa problem heilt klart er mat for naturvitskapen, er det fleire som går langt utanfor naturvitskapens domene. I programmet om kjernekraft var til dømes økonomiske, samfunnsmessige og etiske utfordringar utelatne.
Vil vi verkeleg la vitskapsfolk ta alle avgjerder for oss på alle livets område?
CRISPR-oppdagar Jennifer Doudna innsåg raskt at vitskapsfolk ikkje burde vere åleine om å avgjere korleis vi skal bruke dette kraftfulle verktøyet. I 2017 kom ho derfor med boka A Crack in Creation. Gene Editing and the Unthinkable Power to Control Evolution, der ho oppfordrar allmennheita til å ta stilling til korleis vi skal regulere bruken av verktøyet.
Vitskapen har ikkje det fulle og sanne svaret på alt Fakta er ikkje ein mangelvare i dagens samfunn. Tvert imot blir vi bombardert med informasjon berre vi tar opp smarttelefonen. Faktatilgangen har ikkje gjort det enklare for oss å vite kva som er riktig eller ikkje. Studiar tyder i staden på at vi lar haldningane våre avgjere kva fakta vi ønsker å «tru på».
“NRKs opplysningsprogram fortsetter å vise oss hvordan humbugen florerer. Slanke-industrien er blant dem som fikk sitt pass påskrevet.
Men dessverre finner man også humbug og korrupsjon innen forskningen. Fra USA kommer det i disse dager en rapport om hvordan sukkerindustrien på 1960-tallet betalte forskere ikke uvesentlige beløp for å dempe den antatte sammenhengen mellom sukker og hjerteinfarkt og la fett bli syndebukken.
“Pharmaceutical giant Purdue Pharma LP secretly pursued a plan, dubbed “Project Tango,” to become “an end-to-end pain provider” by selling both opioids and drugs to treat opioid addiction, all while owners on the board — members of one of America’s richest families — reaped more than $4 billion in opioid profits, according to a lawsuit newly unredacted on Thursday.
The suit says the company and its owners, the Sackler family, whose name adorns some of the most prestigious cultural institutions in the country, engaged in a decade of deception to push their pharmaceuticals, namely the painkiller OxyContin, on doctors and patients, publicly denying what internal documents show they privately knew to be true: that the highly addictive drugs were resulting in overdoses and deaths.
“Over the past year, evidence of Monsanto’s deceptive efforts to defend the safety of its top-selling Roundup herbicide have been laid bare for all to see. Through three civil trials, the public release of internal corporate communications has revealed conduct that all three juries have found so unethical as to warrant punishing punitive damage awards.
Much attention has been paid to Monsanto conversations in which company scientists casually discuss ghostwriting scientific papers and suppressing science that conflicts with corporate assertions of Roundup’s safety. There has also been public outrage over internal records illustrating cozy relationships with friendly regulators which border on – and possibly cross into – collusion.
But these once-confidential Monsanto documents demonstrate that the deception has gone much deeper. In addition to the manipulation of science and of regulators, the company’s most insidious deceit may be its strategic manipulation of the media, according to the records.
We recently learned that a young woman falsely posing as a freelance BBC reporter at one of the Roundup cancer trials was in fact a “reputation management” consultant for FTI Consulting, whose clients include Monsanto. The woman spent time with journalists who were covering the Hardeman v Monsanto trial in San Francisco, pretending to do reporting while also suggesting to the real reporters certain storylines or points that favored Monsanto.
“2000 lokalsamfunn saksøker farmasiindustrien for å ha medvirket til den amerikanske opioidkrisen. Selskapene er ikke enige i søksmålet.
Advokat Paul Farrell leder en kjemperettssak på vegne av lokalsamfunnene. Nå slår befolkningen tilbake mot farmasiindustrien og vil ha pengene tilbake.
Massesøksmålet blir kalt det største i USAs historie og ble fremmet i Cleveland i delstaten Ohio fredag forrige uke. 2000 byer og kommuner har anklaget en rekke aktører i farmasiindustrien for å ha medvirket til opioidkrisen i landet. Søksmålet inneholder tusenvis av dokumenter fra selskaper på tvers av både salgsindustrien og farmasiindustrien, ifølge New York Times.
“Goldacre og kollegaene hans så nærmere på 67 kliniske studier publisert i verdens fem største medisinske tidsskrifter. Kliniske studier er forskning på nye legemidler eller behandlingsmetoder. Hjelper disse pillene mot feber? Har denne hostesafta noen bivirkninger?
Det første de fant ut var at det i de aller fleste studiene var justert på utfallsmålene. Før du begynner en studie må du finne ut hva du vil ha svar på. Hvis rapporten du etter hvert publiserer svarer på noe annet enn det du spurte om før du starta har du forandra utfallsmål.
Dette er ikke i tråd med CONSORT-retningslinjene, som er en standard for publisering av forskning. Det er heller ikke særlig overraskende, ifølge Goldacre, som påpeker at det kan være mange gode grunner til å forandre utfallsmål. Det Goldacre derimot ble overraska av var responsen de fikk når feil ble påpekt.
– Man hadde kanskje forventa at de skulle si “takk for at dere gjorde oss oppmerksomme på dette, vi skal prøve å bli bedre.” Men det var lite endringsvilje å spore, og noe av responsen minna mest om forsøk på svertekampanjer.
– En forferdelig plass å publisere CONSORT-retningslinjene sier også at tidsskrifter skal publisere korreksjoner på artiklene hvis det behøves. Goldacre og hans team sendte 53 korreksjonsbrev. 23 ble publisert.
– Medisinske tidsskrifter er rett og slett en forferdelig plass å publisere kliniske studier, konkluderer Goldacre.
Når du skriver en artikkel om en klinisk studie kan du velge å presentere bare noen av dataene du har samla inn, for så å legge ved din egen tolkning av tallene.
Goldacre argumenterer for at clinical study reports er veien å gå. Der må forskerne plotte inn alle dataene det spørres om, og alt ligger åpent så alle kan lese.
“Avskjedigelsen av den brysomme forskeren Peter C. Gøtzsche har store implikasjoner for synet på Cochrane, for synet på medisinsk forskning – og ikke minst for alle verdens pasienter som ikke lenger har en uavhengig forsker-vaktbikkje til disposisjon.
Den danske professoren og toppforskeren Peter C. Gøtzsche ble i september 2018 avskjediget fra forskernettverket Cochrane og i januar fra Universitetet i København. Han har lenge vært en torn i øyet til Cochrane og mektige industriinteresser.
Gøtzsche har gjennomgått en så absurd prosess at man får assosiasjoner til en blanding av middelaldersk hekseprosess og «rettssak» mot personer som var uønsket av regimet i Stalin-epoken i Sovjetunionen. Saken burde engasjere mange fordi den er av største betydning for synet på den uavhengige medisinske forskningen – og dypest sett om hva som er god medisinsk behandling av ulike sykdommer.
HPV-VAKSINEKRITIKKEN. Gøtzsches siste dråpe, som fikk Cochrane-ledelsens beger til å renne over, var hans forskergruppes vurdering av HPV-vaksiner. Da hadde andre forskere i Cochrane allerede publisert en oversikt som i praksis ga denne vaksinen et godkjentklapp på skulderen.
Gøtzsches gruppe, som hadde tilgang til langt flere og mer pålitelige data, kom til en annen og mer kritisk konklusjon om disse vaksinene. Dermed utfordret Gøtzsche både den mektige vaksineindustrien og andre forskere i Cochrane, og dette provoserte tydeligvis Cochrane-ledelsen sterkt.
FARMASØYTISK PRESS? Det er sannsynlig at Cochrane-ledelsen i mange år har vært under sterkt press fra kommersielle interesser som farmasøytisk industri. Det er også hevet over tvil at Cochrane har blitt mer industrivennlig. Gøtzsche dokumenterer i sitt forsvarsskrift hvordan topplederen over tid også har utviklet seg til å bli stadig mer diktatorisk, og at sentralledelsen har gjort seg immun for alle typer kritikk.
UTEN VAKTBIKKJE. Avskjedigelsen av Gøtzsche har store implikasjoner for synet på Cochrane, for medisinsk forskning og ikke minst alle verdens pasienter som ikke lenger har en uavhengig forsker-vaktbikkje til disposisjon. Da er det merkelig at saken mot ham ikke har vært fokusert på i norske aviser i det hele tatt. I en tid der beskyldninger om «falske nyheter» og konspirasjonsteorier brukes om alt man ikke liker eller har tro på, er det nettopp den frie og uavhengige forskningen vi må sette vår lit til! Cochrane var engang et uavhengig «fyrtårn» for medisinsk forskning, og det er derfor heksejakten mot Gøtzsche er så viktig å gjøre kjent.” https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/08/07/varsleren-som-ikke-lar-seg-kneble/?fbclid=IwAR0SgJRVIZ8lpufpEKMXRybDSZq-gJk3pkIDeenp2skP-dYUWP8_l2xQVNg
Sigbjørn Rogne 07.08.2019 14.28.19
Lege
Legemiddelfirmaer har kjøpt politisk og medisinsk innflytelse i mange tiår. Arnold Relman, redaktør i NEJM, skrev i 1980 “The New Medical-Industrial Complex”: https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJM198010233031703 Legemiddelfirmaer ansetter tidligere politikere i lederstillinger og betaler høye honorarer til leger for å få innflytelse på behandlings- og legemiddelvalg.
Jeg har kritisert dette: https://www.dagensmedisin.no/…/med-pasientene-som-paskudd/ Norske leger flest har nok med sitt eget arbeid til å engasjere seg i det uforsvarlige at det er legemiddelfirmaene som i all hovedsak utfører randomiserte kontrollerte studier av legemidler mot sykdommer.”
“Den amerikanske farmasi-giganten Johnson & Johnson er dømt til å betale mer enn fem milliarder kroner i erstatning etter såkalte opioid-krisen. Overdoser av smertestillende medisiner har ført til flere dødsfall enn trafikkulykker i USA de siste årene.” https://www.nrk.no/urix/farmasi-gigant-i-usa-domt-etter-opioid-epidemi-1.14674872
“Filmskaper Lilian Francks søken etter å oppdage hva som ligger bak den altruistiske fasaden til verdens største folkehelseorgan, medfører at hun avdekker et skremmende bilde av korrupsjon.
Gjennom intervjuer med høytstående personer hos WHO, tidligere ansatte og statsråder, undersøker filmen hvordan slik storskala-korrupsjon kan fortsette uforstyrret. Det er en historie om en korrupt politisk organisasjon, som i stor grad er finansiert av private aktører.
Og vil man se en annen dokumentarfilm som har klare paralleller til dokumentaren over her så kan jeg anbefale denne på det sterkeste “The Corporation” https://www.youtube.com/watch?v=zpQYsk-8dWg
Ghandi sa en gang at det er nok til alles behov men ikke nok til alles begjær, og når de som er i besittelse av et bunnløst begjær også er dem som sitter ved makta, så vil en reduksjon ned til 2 milliarder mennesker på denne planeten bety en ting, nemlig at det vil bli mye lettere å kontrollere oss og behandle oss som den dritten de ser på oss som. Det er et fordelingsproblem vi har der de som har mer enn nok ikke vil dele med seg, og ved en befolkningsreduksjon så vil ikke det bedre seg, det vil forverre seg for folk flest.
Gå tilbake i historien og se når denne planeten var mindre befolket, om det da var en rettferdig fordeling. Det vil du ikke finne, for det har alltid vært de grådige som har sugd resursene til seg og totalt oversett dem som var trengende.
“Obsessed with breeding and family heredity, the eugenicists believed that it was not merely physical characteristics like weight or height that were determined by one’s family line, but social characteristics, like intelligence or conscientiousness or even criminality. If you are poor, it’s because you come from poor stock. If you’re criminal, it’s because your family line is criminal. And if you’re a Rockefeller or a Rothschild or a royal, you are rich and successful because your family was destined for fortune and success.
The pseudoscientific trappings of the 19th century eugenic philosophy may have been new, but in fact the idea is as old as human civilization itself. People have always been taught to believe that their rulers are special, a class apart, members of a family specially chosen to rule over the masses.
Whether literal descendants of the gods, like the Pharoahs of Egypt or the Emperors of Japan, or members of families specially chosen by god to reign over their kingdoms, like the monarchs of Europe, the right to rule over others was something passed down through family trees. The commoners, meanwhile, knew their place; not being born of royal blood, they entered the world as serfs, worked the land for the benefit of the noble class, and, if they were lucky, had children of their own to repeat the cycle for another generation.” https://www.corbettreport.com/episode-321-why-big-oil-conquered-the-world/
Anbefalt litteratur:
There was a time when humanity looked in the mirror and saw something precious, worth protecting and fighting for–indeed, worth liberating. But now we are beset on all sides by propaganda promoting a radically different viewpoint. According to this idea, human beings are a cancer upon the Earth, a species whose aspirations and appetites are endangering the natural order. This is the core of antihumanism.
Merchants of Despair traces the pedigree of this ideology and exposes its deadly consequences in startling and horrifying detail. The book names the chief prophets and promoters of antihumanism over the last two centuries, from Thomas Malthus through Paul Ehrlich and Al Gore. It exposes the worst crimes perpetrated by the antihumanist movement, including eugenics campaigns in the United States and genocidal anti-development and population-control programs around the world.
Combining riveting tales from history with powerful policy arguments, Merchants of Despair provides scientific refutations to antihumanism’s major pseudo-scientific claims, including its modern tirades against nuclear power, pesticides, population growth, biotech foods, resource depletion, industrial development, and, most recently, fear-mongering about global warming. Merchants of Despair exposes this dangerous agenda and makes the definitive scientific and moral case against it.
Politiske partier og organisasjoner følger ferdig oppsatte programmer som slavisk skal følges. Menneskene innenfor disse sjelløse institusjonene er ikke noe annet enn slaver av sine egne programmer, og så fort man fraviker eller stiller spørsmål ved disse reglene og programmene så er man ikke lenger et fullverdig medlem av virksomheten, men en trussel, ja sand i maskineriet som ikke er det minste interessert i å stoppe opp for et vedlikehold og i veldig mange tilfeller rekonstruksjon.
Hvis man ser på disse institusjonene som kjøretøyer, så vil man se at de kun manøvreres en vei, og det er rett fram, ikke fordi kjøretøyet ikke har en styringsmekanisme som gjør “sjåføren” i stand til å endre retning, men fordi “sjåføren” har blitt fortalt av tidligere sjåfører at denne styreinnretning er et unødvendig onde og at den eneste riktige retningen er rett framover, uansett hva slags hindringer man skulle møte på.
Dette godtar “sjåføren” uten å endre retning selv om det skulle være nødvendig. Og slik fungerer det nedover i systemene. Man får beskjed ifra oven at slik er det og slik skal det være, og så godtar man at det er som man får beskjed om uten å undersøke om det virkelig er slik, selv om man skulle få en gnagende mistanke om at noe skurrer.
Og skulle man stille spørsmål, skulle man undersøke for så å finne ut at det er andre retninger som fører en til både bedre veier, bedre kjøreforhold og en endeplass som ikke fører en utfor stupet, i grøfta eller rakt inn i et motgående kjøretøy, så blir man ikke sett på som en som forsøker å endre system til noe bedre, men som noen som forsøker å ødelegge eller sabotere, uansett hvor dårlig det bestående systemet måtte være og uansett hvor mye bedre et nytt har forutsetning til bli.
I vårt samfunn er nytenking synonymt med å endre på en detalj eller to, og disse detaljene blir så hauset opp i samarbeide med media slik at vi skal tro at de er revolusjonerende.
Rattet til å endre retning blir sett på som en trussel for det bestående, en ubehagelig utvekst som burde fjernes, slik at vår mulighet til å ta kontroll over våre egne liv skal opphøre å eksistere enda rattet er instrumentet til en ny og bedre verden, ihvertfall for de underpriveligerte.
De priveligerte helt på toppen av maktpyramiden, konstruktørene av de økonomiske, politiske og sosiale strukturene, for dem så er vår fastlåste tro på deres evne til å styre deres største fordel, men også den minst fordelaktige faktoren de har å forholde seg til. For hvis vi våkner opp fra vår tornerose søvn og ser hvordan virkeligheten faktisk er og ikke slik vi får den presentert, og vår evne til og skille mellom rett og galt vekkes til live, da vil ikke bare systemene falle, da vil også illusjonen og hjernevaskingen som har fått oss til å tro at ondt er godt smuldre opp.
Jeg tror ikke jeg er alene om å undre meg over at de verste av de verste, de som juger, snyter, stjeler og plyndrer fra felleskapet, som gang på gang har blitt tatt i å juge og som skylder på alle andre for å få oppmerksomheten vekk i fra seg selv og sine forbrytelser, også er de som ser på seg selv som de mest moralske og best egnede til å ha makt, og som mener at de vet hvordan folk flest skal leve og hva slags behov vi har. Når de mest skakk-kjørte individene samfunnet har klart å produsere utpeker seg selv til moralens og sannhetens voktere og vi lar dem få lov til å gjøre det, da har vi et veldig stort problem.
Dagens ledere, i så og si alle institiusjoner er ikke individer med empati som ønsker å gjør det beste for sine medmennesker, tvert i mot, det eneste de ønsker er å mele sin egen kake. Mange av dem er så skruppelløse, at hvis det tjener deres karriere å starte en krig og millioner dør som følge av det, så vil de ikke en gang miste nattesøvnen. De kan uten å føle det minste snev av samvittighet, plyndre en hel nasjon og etterlate menneskene der i ufattelig elendighet hvis det gagner dem, og hadde de fått en liten flis i lillefingeren så ville det smertet dem mye mer enn milioner av deres medmenneskers lidelser.
Når vi frivillig har gitt de verst tenkelig kriminelle lov til forvalte våre verdier og stake ut vår framtid, så forteller det meg hvor farlig naive vi er. Svært mange av oss tror på lystløgnere av verste sort når de sier de vil vårt beste, fordi vi tror at siden vi ikke har evnen til å lyve, stjele, og endog drepe så vil heller ikke andre kunne gjøre det, ihvertfall ikke pent kleddde personer som høres ut som om de vil nestens beste, individer som er eksperter på å gi oss fagre løfter som ikke er noe annet enn tomme ord som de bruker til å forføre oss med.
Man kan dynke dritt i parfyme og pakke det inn, men det er allikevel dritt selv om det lukter godt og innpakningen ser fin ut.
Når man hver dag året rundt graver i ondskapen og mørket som har infisert verden vi lever i så er man nødt til ha et panser slik at den ondskapen og det mørket ikke infiserer en selv, for uten et slikt panser så er det game over, man vil rett og slett ikke klare å se på all den dritten uten å bli alvorlig syk av det. Men uansett hvor godt det beskyttelsesskjoldet er så vil det av og til slå sprekker og man vil blir påvirket av det mørket man belyser. Og da blir man redd, livredd, og i de tilfellene det skjer så forstår man også hvorfor så mange vegrer seg for å sette seg inn i all den faenskapen som skjer rundt om i verden dagen lang året rundt. Men det som er enda mer skremmende, er at hvis man ikke belyser mørket, hvis man ikke sier i fra hva som er galt, så vil de mørke kreftene som truer oss til slutt infisere alt og alle.
Når politikere og såkalte intellektuelle promoterer sensur så må de enten være historieløse, svært lite intelligente, femtekolonister for et kommende diktatur eller en kombinasjon av disse. Vi må beskyttes mot farlige ytringer er det vanligste argumentet fra den kanten, men det vil medføre at vi mister muligheten til å beskytte oss mot samvittighetsløse politikere og andre maktmennesker som garantert vil bruke sensuren som et våpen for å skrenke inn demokratiet og utvide sine farlige holdninger og ideer som garantert ikke vil gagne deg og meg.
“Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!
Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret.
Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytingsfrihet.
I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskulig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.
Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.
Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”
“University campuses throughout the West are in the grip of a troubling social phenomenon, now in danger of spreading beyond the ivy walls. Once bastions of intellectual rigour and freedom of thought, universities have become closed-minded and self-censoring, pandering to what appear from the outside to be ridiculously heightened sensitivities and undeserved entitlement.
Safe spaces, trigger warnings and counselling on demand have become commonplace. Teaching staff who speak out are being intimidated, silenced and vilified. Students who choose to think against the mainstream are harassed and ostracised. Has normal teenage angst been institutionally mollycoddled and even pathologised?
Join Dr Tiffany Jenkins author, Keeping their Marbles, Claire Lehmann Founder & Editor of Quillette, Professor Steven Schwartz AM Senior Fellow, The Centre for Independent Studies and Lindsay Shepherd Graduate, Wilfrid Laurier University, for a robust debate.”
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de lett bli stemplet som ekstremister.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo.
For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er.
Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.
Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.
Det blir gjerne sagt at de ledende politiske partier i et demokrati finner seg i valgnederlag fordi de vet at de vil få sjansen til å vinne flertallet neste gang om bare de demokratiske institusjonene blir bevart.
Men for at forklaringen av denne viljen til å respektere valgresultater skal bli mer fyldesgjørende, bør en for de fleste demokratiers vedkommende føye til det faktum at det egentlig ikke er så mye som står på spill for de sterkeste private interessene under et politisk valg.
Unntatt i land med sterke politiske arbeiderbevegelser har de underpriviligerte vært politisk og psykologisk bakbundet av sine fattigslige livsvilkår. Som regel har de eneste effektive potensielle grupper bestått av mektige og priviligert, nettopp de krefter som makthavere flest foretrekker å imøtekomme fremfor å utfordre.
I nesten enhver interessekonflikt mellom de mange og de få, blir som Murray Edelman hevder, de mange helst bare symbolsk tilfredsstilt med demokratisk retorikk og smukt lydende lover, mens de få som har virkelig innflytelse på de politiske myndighetene vinner de håndfaste fordelene. De få har for eksempel muligheter til å omgå nye lover som ikke passer dem, eller de kan få <<sine egne folk>> inn i nøkkelstillingene som skal håndheve de nye lovene.
Den økonomiske pengemaktstrukturen i USA som har blitt påvist av mange bl. a. av Gabriel Kolke, overhodet ikke blitt forandret i de siste femti årene. Tross alle slagordene fra Square Deal, New Deal til Great Society ligger den politiske innflytelsen fortsatt i hendene til de temmelige få som er økonomisk sterke, mens de fattige ikke har noe talerør og heller ikke særlig innflytelse.
I realiteten fortsetter de vestlige demokratiene med å fordele kortene i favør av de innflytelsesrike og priviligerte, som dermed er istand til fortsatt å utvide sin makt og innflytelse, mens de underpriviligerte blir stadig mindre istand til å tenke og især handle politisk radikalt.
Det såkalte demokratiet slik vi kjenner det i Vesten, later til å ha blitt et nesten feilfritt redskap for å bevare det politiske og økonomiske status quo.
I et samfunn med pluarlisme betyr en almen ukritisk lovlydighet ikke bare at en unngår revolusjonær vold, men at en også oppgir muligheten for en effektiv innsats med sikte på å endre systemet. En har på forhånd bundet seg til å følge regler som i realiteten tar sikte på å avverge en utvikling av reelt demokrati.
Ved hjelp av disse reglene er de mektige blitt mektigere, og de maktesløse enda mer avmektige under et skinn av demokrati. Å bevare dette skinnet er på sett og vis blitt en mye mer krevende oppgave i vår egen tid, for politisk adferdsforskning har gjort det tindrende klart hvor lite demokratisk selv de demokratiske organiasjonene, for ikke å snakke om staten selv, faktisk opererer.
Men våre moderne massemedia har vist seg oppgaven voksen, hjulpet av skoler, kirker og vanetenkning. Den demokratiske illusjonen hersker fremdeles suverent. Vi har demokrati tror bra mennesker, derfor behøver vi ikke arbeide for å oppnå demokrati. Imens fortsetter avstanden mellom våre demokratiske idealer og vår udemokratiske virkelighet stadig å vokse.
Innenfor alle organisasjoner, derunder politiske partier og stater, kan menigmann ofte volde lederne problemer ved sin oppsetsighet. Diktatorer vil ofte være avhengige av hemmelig politi og terror for å forhindre revolusjoner og statskupp.
Demokratiske statsmenn har det på sett og vis lettere, siden de normalt, som vi har sett, kan stole på en bred samstemmighet, ikke bare om demokratiet som ideal, men også omkring troen på at demokratiet allerede er realisert; at derfor alle demokratiske lover må følges, og at alt hva demokratisk valgte statsmenn kan foreta seg på sett og vis legitimeres fordi de sies å ha demokratisk <<mandat>> til å styre.
Men graden av føyelighet kan variere med omstendighetene. Som regel vil den være større, jo mindre direkte den enkelte blir berørt av vedkommende lover og begivenheter – eller rettere, jo mindre han er klar over at han er berørt.”
Hvor mange er det som har våknet opp og som skjønner at det er noe riv ruskende galt her til lands og i resten av verden, som forstår at det er sadister og overgripere av verste sort som har makta, men som ikke tør å si noe om det fordi de er redd for hvordan familie, venner, kolleger, sjefen på jobben, medelever og lærere vil reagere?
Personlig så er jeg mye mye mer redd for hvordan verden vil bli og hva slags framtid vi vil gå i møte hvis jeg ikke forteller hvilken tilstand samfunnet er i enn jeg er for hva folk synes om meg og det jeg formidler. Jeg er mye mer interessert i å gjøre det rette enn å bli godt likt og holde kjeft, som ville vært synonymt med å sabotere både ytringsfrihet og det tynnslitte demokratiet vi fremdeles lever i. For hvis man er klar over hvordan verden er og ikke videreformidler det, så er det nettopp det man gjør, da misbruker man den friheten man har og man skjærer over greina man selv og ens medmennesker sitter på. Og konsekvensen av det kan bli at vi vil få totalitære samfunn som disse filmene her viser, som har eksistert i tidligere tider og som fremdeles finnes den dag i dag rundt om på denne kloden.
Gjennom tusenvis av år har menneskene blitt kuet av samvittighetsløse individer, og etter så mange år så har underdanigheten satt seg i genene, de fleste tenker ikke en gang etter når de er høflige mot politikere, konger, generaler etc. det bare skjer automatisk at vi bukker og neier for dem enda det er de som alltid har vært undertrykkerne og det er de som også piner og plyndrer oss i dag, forskjellen er bare at de gjør det på en sleipere måte enn tidligere.
Avhengighet til narkotika og alkohol ligger latent i genene hos en del av oss, men vi kan gjennom viljestyrke og trening vinne over genenes innvirkning. Mange tidligere alkoholikere og stoffmisbrukere har vunnet den kampen, de har kjempet tappert og nådd målet.
Er det ikke nå på tide å kjempe i mot den nedarvede underdanigheten for såkalte myndighetspersoner som aldri skulle hatt noen myndighet over oss ? Det må da være minst like viktig som kampen mot alkohol og narkotika. Og de som er hardt angrepet av denne underdanigheten er lett å kjenne igjen, de har et “syndrom” som jeg kaller for Prinsesse på erta syndromet, individer som i tillegg også har aversjoner mot at en spade blir kalt for en spade, og det kommer særlig til utrykk når man ikke viser de som disse anser som myndighetspersoner respekt.
En politiker som er ansvarlig for massemord, skal man i følge slike individer ikke kalle massemorder selv om vedkommende er det. Politikere som bruker brent jords taktikk som nazistene og mange før dem har brukt, skal man heller ikke sammenligne deres strategier med, enda det er akkurat brent jords taktikk de bruker, bare på en mer sofistikert måte.
Alt skal pakkes inn med bomull for at vi ikke skal fornærme overgriperne, det er viktigere å være høflig mot dem enn det er å påpeke hva de faktisk holder på med, det er det disse genetiske robotstyrte individene forlanger, de er bare ikke klar over det selv, fordi de er i fornektelsens klamme grep akkurat som en alkoholiker og en narkoman er det før de har fått gifta ut av kroppen.
Når en løgn presenteres på en behagelig måte og er mer akseptert enn sannheten fordi den i de fleste tilfeller er ubehagelig, da er det noe som er riv ruskende galt. Vi har gjennom årtusener blitt oppdratt til å respektere titler, uansett hva slags grusomheter de som innehar disse titlene har utført. Med andre ord så har titlene rettferdiggjort deres gjerninger. Hvis ikke det er sinnsykt, så har ordet sinnsykt mistet sin betydning.
Og under her finner du en meget god beskrivelse på hvordan de som vil manipulere deg kan gjøre det når de vet hvordan hjernen fungerer, men den forklarer også hvordan du kan avprogrammere slik hjernevask:
“Menneskehjernen , denne utrolige kraftige datamaskinen – kontrollsenteret som hver enkelt av oss er utstyrt med, er i stand til å gjøre hva som helst innen fornuftens grenser. Men man må vite hvordan man skal behandle den. Hvis man behandler den riktig og gir den de rette direktivene, vil den arbeide for oss på den rette måten, men hvis man gir den mentale datamaskinen sin gale direktiver, vil den handle på grunnlag av disse gale direktivene som en selv og resten av verden har gitt den, uten i det hele tatt å være klar over det.
Gjentagelse er et overbevisende argument. Hvis noen gjentar noe lenge nok så vil vi begynne å tro på det, hvis vi ikke har en god kritisk sans. Det være seg om det er noe som blir sagt om oss personlig, om andre eller hvordan vi burde oppfatte verden. Med andre ord lar vi andres direktiver trenge inn slik at hjernen godtar dem, vi blir da programmert av andre i stedet for av oss selv.
I de siste fem tiårene har vi lært mer om hvordan menneskehjernen fungerer enn det som har vært kjent opp gjennom hele historien tidligere. Vi vet nå at gjennom en utrolig komplisert psykologis mekanisme, en felles innsats fra hjernen og “sinnet”, blir vi det levende resultatet av våre egne tanker.
Gjennom vitenskaplige oppdagelser har vi påvist vår egen “mentale programmering” og spørsmålet om hvorvidt vi lykkes eller mislykkes med det vi forsøker å utrette i livet, fra noe så viktig som et livsmål til noe så “lite” som hva vi utfører i løpet av en enkelt dag.
Hvordan vi opptrer og oppfatter oss selv og andre er betinget av hvordan hjernen vår er programmert gjennom andre og av oss selv og hvor mye av den forsøkte programmeringen vi har godtatt. Det er umulig for noen av oss å gjøre noe som helst, uansett hvor ubetydlig det er, uten å bli påvirket av betingingen vår. Hvert skritt vi tar, alt vi foretar oss eller hvert ord vi sier, påvirkes og påvirker.
Hvis alt vi foretar oss påvirkes av tidligere programmering, da vil resultatet av handlingene våres selvfølgelig også bli påvirket. Hvordan vi oppfatter oss selv og andre er uløselig knyttet til ord og tanker om oss selv som vi har lagret i underbevisstheten. Og for de fleste av oss er det slik at det som er lagret der, ble bestemt for oss av andre.
Vi blir det vi tenker på mest. Om vi lykkes eller feiler i det vi setter oss fore avhenger av vår programmering, hva vi godtar av andre og hva vi sier når vi snakker til oss selv.
Det spiller ingen rolle om vi tror på dette eller ikke . Hjernen tror ganske enkelt det vi oftest sier til den. Og det vi sier om oss, kommer den til å skape. Med hjernen kontrollerer vi nesten alt i vår tilværelse. Den er uten tvil vårt viktigste organ /muskel.
Uansett hva vi plasserer i hjernen, på en eller annen måte, er det det vi får ut igjen, på en eller annen måte. Uten innsikt i de faktiske prosessene som gjør at menneskehjernen aksepterer informasjonen (programmering) og siden reagerer, dirigerer og kontrollerer oss, ville det være vanskelig (eller umulig) å skape noe som fungerte og fortsatte og fungere i det uendelige.
Hjernen er sjefen. Hvis man er intressert i å få til permanente forandringer av noe slag, er man nødt til å følge reglene. Hvis vi vil få til en forandring og sørge for at den blir permanent, er vi nødt til å gjøre det på den måten hjernen fungerer.
Dette gjøres ved å gi hjernen nye direktiver (omprogrammering). Menneskehjernen gjør alt vi sier til den, hvis vi sier det ofte eller sterkt nok! hvis vi sier noe negativt eller positivt om oss selv, andre eller omgivelsene, aksepterer hjernen det, og handler deretter. Underbevistheten ser ikke forskjell på en uttalelse om at vi er klossete og en uttalelse om at vi er elegante. Den vet ikke forskjellen på å få vite at vi er fattige eller rike. Den godtar programmeringen slik vi gir den.
Den indre programmeringsmekanismen vår behandler alt vi mater inn i den med den samme likegyldigheten. Dette innebærer et konkret “programmerings vokabular” som er formet på en spesiell måte og som alle kan bruke når som helst, for å stryke ut og erstatte den gamle negative programmeringen med positive nye direktiver.
Man kan f.eks bruke denne programmeringen som man gjentar ti ganger etter hverandre to til tre ganger om dagen. “For hvert sekund som kommer og går og på alle mulige måter både fysisk og psykisk, så blir jeg mer og mer intelligent, frisk, tålmodig, vennlig, forståelsesfull, lykkelig, medfølende, kreativ og fleksibel for hvert eneste sekund av døgnet som kommer og går” Du bytter ut mine direktiver med dine egne.
I hjernen oppstår det biokjemiske, elektriske impulser. Disse elektriske impulsene, de spesielle mentale kommandoene som dirigerer og styrer oss , kalles tanker.
Hver tanke vi tenker, hver bevisste eller ubevisste tanke som oppstår i oss, omformes til elektriske impulser som i sin tur dirigerer kontrollsentrene i hjernen vår elektrisk og kjemisk og kontrollerer hver eneste bevegelse, følelse og hver handling vi utfører, hvert sekund, hvert, minutt, hver time og hvert eneste døgn året rundt.
Uansett hvilke “tanker” vi har programmert inn i oss selv eller har tillat andre å programmere inn i oss, påvirker, styrer eller kontrollerer de alt ved oss. Fra den dagen vi ble født har vi mottatt en svimlende mengde programmering. Noe av programmeringen er åpenbar, men mye av den er vi aldri klar over at vi mottar.
De åpenbare programmene er kommentarene, spørsmålene og uttalelsene som rettes til oss direkte. Foreldrene våre og andre voksne forteller oss hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre. Vi får vite hva vi er flinke til og hva vi ikke er flinke til. Vi får vite hvordan vi ser ut. Vi får vite hva vi kan forvente, hva vi skal tro på, hvordan vi skal oppføre oss og hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Fra vi er barn og helt avhengig av andre, er det viktig for at vi skal overleve at vi lytter til andre og tror på det de sier. På denne måten lærer vi og akseptere det andre sier til oss-og vi lærer å tro på det.
Det voksne sier til oss mens vi er barn, har en utrolig sterk innvirkning på oss. Det former vår oppfatning om mesteparten av det som foregår omkring oss og nesten alt vi etterhvert mener om oss selv, andre og våre omgivelser.
Hvis vi står overfor en nye tanke eller et nytt bilde, et vi aldri har tenkt eller forestilt oss tidligere, vil hjernen øyeblikkelig finne noe annet i bevisstheten vår som den nye informasjonen kan knyttes til slik at det nye får mening som vi lettere kan forstå. Hver eneste nye tanke vi tenker, må ha en gammel tanke å knytte seg til, et sted å innpasse seg. Med andre ord så er en av hjernens primære hoved funksjoner å sammenligne.
Jo mer vi tror på noe, desto mer aksepterer vi andre ideer som ligner. Sinnet fungerer på denne måten fordi hjernen alltid forsøker å knytte alt nytt vi tenker på til noe vi allerede tror på. Når man forstår dette, blir det lett å innse at det er vanskelig å lære gamle hunder nye triks, forandre tankegangen eller frigjøre oss fra ideer som vi er fast forankret i. Det forteller oss også hvorfor det er slik at jo lenger vi tror på noe, desto vanskligere blir det å forandre denne oppfatningen. Jo lengere vi har godtatt tanken, desto “sannere” blir den.
I våre mentale kontrollsentra fyller vi til randen mappene som støtter det vi oftest har sagt til oss selv, og vi kaster ut alt som går imot det. Og i mellomtiden sørger vi for å være lykkelig uvitende om ting ved oss selv og verden ellers, som kunne ha betydd noe i tilværelsen vår, noe som kalles sannhet.
Det vi eller andre sender inn i hjernen vår, er det vi kommer til å få ut igjen. Vi har også fått vite at underbevistheten er som en svamp, den tror alt vi forteller den, også en løgn, hvis vi eller andre sier det ofte og/eller sterkt nok.
Ettersom vi har blitt programmert av våre medmennesker, er det naturlig at vi også gir videre den samme typen programmering til andre. Hvis vi ikke lærer noe annet ender det med at vi gir den samme programmeringen til våre egne barn.
Når de fleste av oss når voksen alder, er vi så betinget til å tenke på en bestemt måte, at det har blitt en vane. vår tankegang har blitt fastlåst. Og for de fleste fortsetter det å være på den måten. Hvordan vi ser på livet, hva vi tror om oss selv og andre, hvordan vi ser på våre omgivelser og hva vi gjør med det, filtreres gjennom våre forutfattede meninger.
Livet er ikke et spørsmål om flaks eller hell. Vi lever ikke ut livet ved et spillebord. Hvis vi overlater livet til tilfeldighetene, er det stor fare for at vi kommer til å mislykkes.
Adferd:
Det som mest direkte kontrollerer om vårt liv blir en fiasko eller en suksess er vår adferd, hva vi gjør eller ikke gjør. Adferd betyr våre handlinger. Hvordan vi opptrer, hva vi gjør , hvert øyeblikk på dagen bestemmer hvorvidt vi kommer til å lykkes i dette øyeblikket eller den dagen i det vi foretar oss. Den rette serien med riktige handlinger vil alltid føre til at tingene fungerer bedre enn rekken av gale handlinger.
Følelser:
Alle handlinger vi gjennomfører, blir først filtrert gjennom våre følelser. Hva vi føler om noe eller noen, vil alltid bestemme eller påvirke det vi gjør og hvordan vi gjør det.
Hvis vi har gode og positive følelser om noe eller noen, forholder vi oss mer positivt til det/den/de. Følelsene våre får direkte innflytelse på handlingene våre.
Hvordan oppstår følelsene dine ? Fikk du dem tilfeldig ? Aldri. Følelsene dine skapes, kontrolleres, bestemmes eller påvirkes av dine:
Holdninger:
Holdningene er perspektivet vi ser livet i. Enkelte mennesker ser ut til å ha en god holdning til nesten alt mulig. Men når vi ser nærmere etter, vil vi kunne konstatere at de fleste av oss har en kombinasjon av holdninger, noen gode, andre ikke fullt så gode.
Uansett hvilken holdning vi har til noe eller noen, vil den/de påvirke hvordan vi føler, noe som i sin tur bestemmer hvordan vi reagerer. Hvor får vi holdningene våre fra ? Blir vi født med dem eller kommer de ingensteds fra ? Holdningene vi har, skyldes ikke tilfeldigheter. De er ikke noe som kommer av seg selv. Holdningene våre skapes, kontrolleres eller påvirkes helt av våre:
Oppfatninger:
Våre oppfatning om noe, bestemmer vår holdning til det, former våre følelser og dirigerer våre handlinger på godt og vondt. Oppfatningen vi har om noe er så mektig at de til og med kan få et eller annet til å fortone seg om noe annet enn det det virkelig er.
En oppfatning forutsetter ikke at noe er sant. Den forutsetter bare at vi tror det er sant. Det er kraftige saker. Det innebærer at storparten av det virkeligheten er for hver enkelt av oss, baserer seg på det vi etterhvert har fått av oppfatninger, enten de stemmer eller ikke.
Vi har alle tusenvis av store og små oppfatninger om oss selv og andre og veden vi lever i. Noen av disse oppfatningene er sannsynligvis sanne, de fleste av dem er ikke det. Men sinnet vårt vil opptre som om de er sanne hvis vi tror på dem.
Hvor kommer oppfatningene fra ? Er de medfødte ? Former vi dem selv ?
Oppfatningene våre er ikke en naturlig tilskikkelse. Våre oppfatninger blir til og styres helt og holdent av vår:
Programmering:
Vi tror vi blir programmert til å tro. Betingingen, fra den dagen vi ble født, har skapt, forsterket og nærmest permanent sementert mesteparten av det vi tror om oss selv, andre og det som foregår rundt oss. Enten programmeringen var riktig eller gal, sann eller falsk, er resultatet av den det vi tror.
Alt begynner med programmeringen vår ! Det vi har akseptert fra omverdenen eller tilført oss selv, har satt i gang en naturlig årsak og virkning-kjedereaksjon som ikke kan unngå å føre oss til en vellykket selvstyring ellet til en mislykket styring av oss selv, våre ressursers og vår fremtid.
Det er programmeringen vår som bestemmer oppfatningene vi har, og som setter i gang kjedereaksjonen. I logisk progresjon bestemmer det vi tror våre holdninger, som igjen påvirker våre følelser, dirigerer vår adferd og bestemmer våre valg.
Programmering skaper oppfatninger
Oppfatninger skaper holdninger
Holdninger skaper følelser
Følelser skaper handlinger
Handlinger skaper resultater
Slik fungerer hjernen. Hvis du vil styre deg selv på en bedre måte og forandre resultatene dine, kan du gjøre det når du selv vil. Begynne med første skritt. Skift ut programmeringen din. Teknologien har lært oss noe. Den fremspirende forståelsen av menneskehjernen har vist oss den riktige retningen.
Vi har lært at det vi gjør og det vi gjør med oss selv ikke er noe som skjer tilfeldig. Vi har lært at hvem vi er og hva vi er, er resultatet av mer enn en tilfeldig kombinasjon av genetiske tilbøyligheter. Vi har lært at det som skjer i neste omgang – for hver enkelt av oss- er mer opp til oss enn vi kansje har tenkt. Det kommer an på hva vi tenker.”
