Når det snakkes om overbefolkning, så er det noe som er et problem i byer der folk bor som sild i tønne. Hvor er overbefolkningen på landet ? Her jeg bor kan jeg ikke se et hus, nærmeste nabo bor en km unna.
Fattigdom og elendighet kommer ikke av overbefolkning men av urettferdig fordeling og plyndring av resurser. For det er nemlig slik at det finnes nok til alles behov, men ikke nok til alles begjær.
“I dag vet vi”, skriver Thomas Mathiesen, “at straffesystemet slår til mot bunnen heller enn mot toppen av samfunnet” Hvorfor dette skulle være tilfelle, er uførlig forklart av sosiologer som er spesialister på juss og straffepraksis. Man har gjentatte ganger diskutert mange årsaker.
Den første av disse er lovgiverens noe selektive intensjoner som går ut på å opprettholde en viss type orden. De aktivitetene som sannsynligvis kommer til å bli begått av mennesker som denne orden ikke har rom for, nemlig av taperne og de underkuede, har den beste sjansen til å dukke opp i straffeloven. Å plyndre hele nasjoner for ressurser kalles “å fremme frihandelen”; å frarøve hele familier og lokalsamfunn levebrødet kalles “nedskjæringer” eller bare “rasjonalisering”. Ingen av delene er noen gang blitt oppført blant kriminelle og straffbare handlinger.
Dessuten, som enhver politienhet som arbeider med “alvorlige forbrytelser” har funnet ut, er ulovlige handlinger som blir begått “på toppen”, overmåte vanskelige å få skilt ut fra det tette nettverket av daglige, “vanlige” forretningsavtaler. Når det gjelder aktiviteter som åpent er ute etter privat vinning på andres bekostning, er grenseområdet mellom det tilatte og ikke tilatte bevegelser nødvendigvis dårlig definert og alltid omstridt – ikke til å sammenligne med det trøstefullt utvetydige ved et brekk i et bankhvelv eller en sprengning av en lås. Det er ikke rart at fengslene “først og fremst er fyllt av mennesker fra de lavere lag av arbeiderklassen som har begått tyverier og andre “tradisjonelle” forbrytelser”, slik Mathiesen har oppdaget.
I tilegg til at de er dårlig definert, er forbrytelser “på toppen” svært vanskelige å oppdage. De blir begått innenfor en liten krets av mennesker som holder sammen som medskyldige, med lojalitet overfor organisasjonen/konsernet, mennesker som vanligvis kan gripe til effektive midler for å oppdage, bringe til taushet eller fjerne potensielle angivere. De befinner seg på et juridisk og økonomisk sofistikert nivå som det er nærmest umulig for utenforstående å trenge inn i, særlig for legmenn og utrente utenforstående. Og de har ingen “kropp”, ingen fysisk substans; de “eksisterer” i den rene abstraksjons eterisk, imaginære rom; de er bokstavelig talt usynlige – det krever en fantasi på høyde med gjerningsmennenes for å kunne spore en substans i denne flyktige formen. Ledet av intuisjon og sunn fornuft kan nok publikum mistenke at et eller annet tyveri har spilt en rolle i enkelte formuers historie, men å peke på det er erfaringsmessig en skremmende oppgave.
Bare i sjeldne og ekstreme tilfeller kommer “bedriftsforbrytelser” for retten og til syne for publikum. Folk som begår underslag og skattesvik har uendelig mye bedre muligheter for et oppgjør utenfor rettsalen enn lomme – eller inbruddstyver. Bortsett fra alt annet er representantene for den lokale orden i høyeste grad oppmerksomme på den globale makts overlegenhet, derfor anser de det som en suksess hvis slike saker kommer så langt som til retten.
Videre, hva forbrytelser “på toppen” angår, er publikums årvåkenhet i beste fall flakkende og sporadisk, i verste fall ikke eksiterende. Det krever en virkelig oppsiktsvekkende svindel, en svindel med “et menneskelig ansikt” der ofrene – pensjonister eller småsparere – kan nevnes med navn (og selv da kreves det en liten hær av journalister fra dagspressen med fantasifulle overtalelsesevner i tillegg) for å vekke publikums oppmerksomhet og holde den våken i mer enn en dag eller to. Det som skjer i løpet av en rettsak som angår svindlere på høyt nivå, går over den vanlige avislesers forstand, og dessuten er den sørgelig fri for det drama som gjør rettsaker mot alminnelige tyver og drapsmenn til så fascinerende forestillinger.
Men det viktigste er at forbrytelser “på toppen”(vanligvis på eksterritorial “topp”) til syvende og sist kan være en meget viktig eller medvirkende årsak til den eksistensielle usikkerheten, og derved direkte relevant for den plagsomme angsten som hjemsøker det senmoderne samfunnets innbyggere, og som gjør dem så besatt av tanken på personlig sikkerhet – men de kan ikke i noens villeste fantasi oppfattes som en trussel mot denne sikkerheten i seg selv. Den fare som kan sanses eller antas å være til stedet ved forbrytelser “på toppen”, er av en helt annen kategori. Det er svært vanskelig å forestille seg hvordan det å bringe gjerningsmennene for retten ville kunne lindre de daglige lidelser som tilskrives de mer håndgriperlige farene som ligger på lur i de røffe distriktene og farlige gatene i ens egen by.
Derfor er det ikke særlig mye politisk gevinst som kan presses ut av “å vise at man gjør noe” når det gjelder “forbrytelser på toppen”. Og det er lite politisk press på lovgiverne og lovens voktere om å anstrenge seg og bruke krefter for å gjøre kampen mot den slags forbrytelser mer effektiv; der kan ikke sammenlignes med publikums bestyrtelse over biltyver, overfallsmenn og voldtektsforbrytere, foruten over dem med ansvar for lov og orden som oppfattes som for slappe eller ettergivende med å sende forbryterne i fengsel, der de hører hjemme.
Sist, men ikke minst er det den enorme fordelen som den nye globale eliten nyter godt av når de møter ordensvokterne. Ordenen er lokal, mens eliten og de frie markedslover som den adlyder er translokale. Hvis den lokale ordens voktere blir for påtrengende eller plagsomme, er det alltid den mulighet at man kan ty til globale lover for å forandre lokale ordensbegreper og spilleregler. Og naturligvis er det en mulighet for å flytte vekk hvis det blir for mye av det gode i nærmiljøet; det “globale” ved eliten betyr bevegelighet, og bevegelighet betyr evne til å flykte og slippe unna. Det finnes alltid steder hvor de lokale ordensvoktere er villige til å se i en annen retning hvis det skjer en kollisjon.
Alle disse faktorene til sammen konvergerer mot en felles virkning: å identifisere kriminalitet med (den alltid lokale) “underklassen” – eller, hvilket blir det samme, kriminalisering av fattigdommen. I publikums øyne kommer de vanligste forbrytertypene nesten uten unntagelse fra “bunnen” av samfunnet. Urbane ghettoer og forbudte områder blir betraktet som grobunn for kriminalitet og forbrytere, og omvendt: Kilden til kriminaliteten (den kriminaliteten som virkelig teller – den som ansees som en trussel mot personlig trygghet) synes utvetydig å være lokal og stedbundet.
Globalisering er navnet på den kapitalekspansasjon i samtiden som krysser alle grenser og bryter ned all fremmed suverenitet på sin ferd fra det sivile samfunn, over nasjonalstaten og ut til alliansene av “alliansefrie” og-bundne stater. Lokalisering – det motsatte av globalisering – betyr her: ufrivillig binding til stedet.
Det er denne nye og ubekvemme opplevelsen av at “tingene er ute av kontroll” som er formulert (med dårlig utbytte hva intellektuell klarhet angår) i det for tiden moteriktige begrepet globalisering. Den dypeste mening som formidles ved ideen om globalisering, er den ubestemte, utstyrlige og selvdrevne karakteren ved verdens anliggender; det er fraværet av midtpunkt, et kontrollpanel, et styre, et administrasjonskontor.
Aktørene som trekker i trådene kan kalles “investorer uten grenser” – med lån av ord fra det verdensomspennende redningskorpset leger uten grenser, hvis oppgave ofte er å yte hjelp til ofrene som ligger igjen etter de første.
Verdens befolkning deler seg i to fløyer: de bevegelige og de urørlige. Mens “investorene uten grenser” er mer mobile enn noe menneske noengang har vært i klodens historie, bindes den andre fløyen, som ofte tilhører u-landene, til et livegenskap som aldri har vært mer urokkelig.
Investorene er som turistene stadig på reise, på utkikk etter steder hvor profitten er størst. Men markedet er “lunfeullt”, som det het om materien i førmoderne tid: Brått opphørte profitten, og fuglen flyr for å verpe sitt gullegg andre steder. Og siden de ikke alltid har fast bopel, er det vanskelig å stille dem til ansvar for skader de har påført dem som sitter igjen med gulleggene, som snart viser seg å være klinke kuler eller enda verre, kuler.
Det kalles naturkatastrofer når tragediene ruller over tv skjermen som ledd i store innsamlingsaksjonene: tørkekatastrofer, hungers-, oversvømmelses-, pest-, og krigskatastrofer. Men er det naturen alene som har skylden ? Er det ikke en porsjon slu beregning – investorene (globalistene) – som ha vært på ferde ? Hvorfor får vi ikke et glimt av ansiktene deres på skjermen ? Hvilke firmaer for ryktekorrektur holder sin skjermende hånd over dem? Og når stammekrigene har herjet og likene senkes i massegraver foran tv kameraene, hvorfor får vi ikke se våpenindustriens høye herrer, som har sørget for at slagmarken fikk den rette fargen ? Penger er langt farligere våpen enn kuler og krutt, og som med ubegrenset treffsikkerhet ikke medfører straffeansvar.
I Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3-4, 1996) har Finn Graff tegnet et bilde av klodens tilstand: I et nattmøbel av gjørme svømmer de siste mennsker omkring; noen kravler opp på pottekanten, men der går “den brølende løve” fra Peters 1. brev. Bare et menneske står oppreist. Mannen ved kassaapparatet som uaffisert fortsetter å slå inn summene. Man kan spørre seg, hvorfor allierer ikke de urørlige seg og kaster av seg åket ? Det finnes gamle oppskrifter og forbilder for det. Men det forutsetter det umulige: at de uvevegelige beveger seg. De har jo ikke protestert mot å la seg binde til en uslitelig kjede som kunne kalles “kundefellesskap” – der ordet “kunde”, som opprinnelig betydde en “bekjent”, “venn” eller “kompis”, nu som handelen har lagt beslag på det, er gitt betydningen “trofast kjøper”.
De gamle bånd som knytter kapitalen til arbeiderne og arbeiderne til kapitalen, er forlengst oppløst. Dagens investorer trenger bare en brøkdel av den ledige arbeidskraften. De de trenger, er tilskuere. Det er som om de trenger tilstedeværelsen av de ubevegelige for å nyte sitt privilegium, mens de andre søker å glemme sin ubevegelighet ved å bivåne de mobiles høye tempo.
Er vi ikke her ved årsaken til at verdens storinvestorer år etter år søker om tillatelse til å utføre sine halsbrekkende båtrace i indre Oslofjord, når de har hele Atlanteren til sin rådighet ? Og til at de bygger sine hytteplasser i de mest attraktive turristerrengene, Hafjell og Oppdal ? Når de bygger vollgraver rundt husene og kjøper opp nabotomter, er det ikke for å skjermes fra andres blikk; det er for å bli synlige.
Denne økonomiske vold mot verdens ressurser, fellesskapets resurser – er den mindre kriminell enn et bankbrekk eller et veskeran på åpen gate ? Det er bare konsekvensene som er forskjellige; for brekket kommer man i fengsel, for det andre i Se og Hør.
De er globaliseringen som utarmer meningslivet. Desentraliseringen har favorisert tettstedene, men disse har fått sine satelitter – grendene – som selv desentraliseringen har gjort mindre og “lettere”. Der flytter all lokal meningskapende virksomhet ut samtidig med at det globale flytter inn. Det skjer vesentlig via tv: Intet underholdningsmiddel kan oppvise maken til uniformering av folks private og offentlige liv. Nyhetene om prinsesse Dianas død nådde fortere og synligere frem enn nyheten om naboens død. For når møtestedene for samtale faller bort, blir alt lokalt nytt gammelt.
Utenfor et samvirkelag som henter sine kunder fra en av disse spøkelsesgrendene som har mistet postkontor, bussforbindelse, skole og butikk, ble følgende registrert: “I går var han sørpe full igjen.” “Han” var ikke samvirkelagsbestyreren; Det var Boris Jeltsin! Når alle bånd mellom menneskene rakner, står skillet mellom det store og det lille igjen: Det store som vil bli større og det lille som skjelver for å bli oppslukt av det store.”
Fra boken Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser av Zygmunt Bauman 1998
De superrike, det er synd på dem. Kan vi hjelpe dem ?
“Hva slags samfunn er det milliardærene ønsker seg ?
Det vi iallefall kan være sikre på, er at milliardærene ønsker seg et samfunn der de får bestemme mer og vanlige folk mindre. Et samfunn der de rike frivillig får bestemme hvor mye de vil betale i skatt, og folk står med lua i handa og takker pent for det de får. Der rammebetingelsene ligger fast uavhengig av valg, og folk bærer de superrike på gullstol gjennom gatene for å feire deres innsats for å ha skapt arbeidsplasser.
Kort fortalt er det et samfunn der slavene kjenner sin plass, slik de gjorde det i det gamle Grekenland. De rikes revolusjon har ennå ikke kommet til Norge. Men overlater vi rattet til de superrike, kan vi våkne opp i den samme grøften som store deler av verden havnet i da finanskrisen slo inn over oss. Vi er nødt til å sette ned foten overfor milliardærene. Kansje fører det til at noen av dem flytter. Men alternativet er verre. Alternativet er at alle vi andre må flytte i stedet.” https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10204488846892207.1073742196.1563436195&type=3
“Med sin insistering på at vi skal konsentrere oss om lykkelige utfall fremfor lurende farer, motsier positiv tenking et av våre mest grunnleggende instinkter, et instinkt vi ikke bare har felles med andre primater og pattedyr, men også reptiler, insekter og fisk.
Logikken i positiv tenking har vært at verden ikke er, eller i hvert fall ikke lenger er det farlige stedet vi forestilte oss at den var.
I svært forskjellige situasjoner har positiv tenking vært et redskap for undertrykkelse over hele verden .Vi tenker gjerne at tyranner hersker gjennom frykt – frykt for det hemmelige politi, for tortur, internering, gulag – men noen av verdens mest nådeløse autoritære regimer har også forlangt konstant optismisme og jubel av sine undersåtter.
Sovjetkommunisme, som vi vanligvis ikke tenker på som noen lystig innretning, var et eksempel på bruken av positiv tenking som middel til sosial kontroll. Da Dubravka Ugresic skrev om det tidligere Jugoslavia ved inngangen til det enogtyvende århundre, bemerket hun at “tidligere kommunister, moderne kapitalister, nasjonalister og religiøse fanatikere” alle tok med seg den friske vinden av positivitet fra Vesten. “De er blitt optimister alle sammen.” Men det var knapt noe nytt, fortsatte hun, for”optimismen har pletter på sitt ideologiske rulleblad.
Om det er noe som har overlevd selve stalinismen, så er det det stalinistiske kravet om optimisme.” I Sovjet-unionen, som i de østeuropeiske landene og Nord-Korea, krevde sensorene optimistisk kunst , bøker og filmer, noe som innebar optimistiske helter, handling som dreide seg om å oppfylle produksjonskvoter, og slutter som gav løfte om en strålende revolusjonær fremtid. Tjeskoslovakisk litteratur var gjennomsyret av “blind optimisme”, nord-koreanske noveller stråler fremdeles av “hemningsløs optisme” I Sovjetunionen selv innebar en anklage om mangel på historisk optimisme en anklage om fordreining av sannheten eller en formidling av falske sannheter.
Pesimisme og ideologisk vakling var det samme. I diverse diskusjoner ble muligheten for en fremmedgjort og ensom helt under sosialismen forbudt med henvisning til kravet om historisk optimisme og en positiv helt. Straffene for å tenke negativt var virkelige. Å ikke være positiv og optimistisk var å være “defaitistisk”, og som Ugresic skriver om Sovjetunionen: “Defaitister betalte for sin defaitisme. Ble noen anklaget for å spre defaitisme, ble han dømt til flere år i Stalins leire.”
I sin roman fra 1968, En spøk, la den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera en av personene sende et postkort med påskriften “Optimisme er opium for folket”, hvorpå personen blir anklaget for å være fiende av folket og dømt til straffearbeid i kullgruvene. Kundera ble selv straffet for å skrive En spøk. Han ble ekskludert fra kommunistpartiet, fikk verkene sine fjernet fra biblioteker og og bokhandlere og fikk forbud mot å reise til Vesten.
Amerikanske forkynnere av positiv tenkning ville utvilsomt bli rystet over å bli nevnt i samme åndedrag, eller bare samme bok, som, stalinistisk sensur og propaganda. Amerikanere hyller tross alt individuell suksess, som ikke var noe kommunistisk ideal, og ingen blir slept av gårde til arbeidsleir fordi de ignorerer deres lære. Men selv blant amerikanske forsvarere av positiv tenking kan man finne et visst ubehag over dens rolle som mental disiplin, en form for selvhypnose i form av forsikringer, visualiseringer og stramt forkuserte tanker.
“Ikke tenk på tankekontroll som et redskap for undertrykkelse fra George Orwells 1984,” rådet John Templeton leserne av en av sine selvhjelpsbøker. “Tenk heller på det som en positiv kraft som vil gi deg et klarere sinn, mer målrettet og mer effektivt” Den store fordelen med den amerikanske tilnærmingen til positiv tenking har vært at man kan stole på at folk påfører seg den selv. Stalinistiske regimer brukte statsapparatet – skole, hemmelig politi, og så videre – til å håndheve optimismen; kapitalistiske demokratier overlater denne jobben til markedet.
I Vesten er, som vi har sett, ledende talsmenn for positiv tenking selv entrepenører som markedsfører egne taler, bøker og DVDer til enhver som er villige til å kjøpe dem. Store konserner kan tvinge sine ansatte til å høre på talene og kan råde dem til å lese bøkene; de kan sparke folk som holder fast på sin “negative innstilling.” Men i siste instans er det opp til den enkelte å slutte seg til positiv tenking og påta seg det tunge arbeidet med å tilpasse og vedlikeholde sin innstilling.
Og å dømme etter salget av motivasjonsprodukter og populariteten til typer som Oprah og Osteen, er dette en oppgave som et stort antall amerikanere har gått løs på med stor iver på egen hånd. Likevel, som det fremgår av hovedoppslaget i januar nummeret av Psychology Today 2009, har den amerikanske forelskelsen i positiv tenking ikke gjort oss lykkeligere. Forfatteren, som slår sammen den akademiske positive psykologien med den stadig voksende skaren av “selvoppnevnte eksperter” i det han kaller “lykkebevegelsen”, bemerker at “ifølge enkelte målinger er vi som nasjon blitt tristere og engstligere i løpet av de samme årene som lykkebevegelsen har blomstret; kansje det er derfor vi så ivrig har kjøpet det den har å tilby”.
Dette funnet burde ikke komme som noen overraskelse: Positiv tenkning avskaffet ikke behovet for konstant årvåkenhet, den rettet bare denne årvåkenheten innover. Istedet for å bekymre seg for at taket kan falle ned eller at man kan miste jobben, oppfordrer positiv tenking oss til å til å bekymre oss over de negative forventningene i og for seg og underkaste dem uopphørlig revisjon. Det ender med å påtvinge en form for mental disiplin som er minst like nøyeregnende som kalvinismen den erstattet – det uopphørlige arbeidet med selvransakelse og selvkontroll, eller i positiv tenknings tilfelle, selvhypnose. Som historikeren Donald Meyer sier det, krever den “konstant revisjon av det som løfter ånden, konstant vaktsomhet overfor umulighetsperspektiver, konstant overvåkning av kroppens og tankens opprør mot kontroll”.
Dette er en bør som vi endelig, med god samvittighet, kan lege fra oss. Strevet etter positiv “tankekontroll”,som bestandig fremstilles som livsbevarende, er blitt en potensiell drepende byrde – som fratar oss dømmekraften og skjermer oss mot livsviktig informasjon. Iblant må vi gi akt på frykt og våre negative tanker, og til enhver tid må vi være oppmerksomme på verden utenfor oss selv, også når det innebærer å ta til seg dårlige nyheter og reflektere over synspunktene til “negative” mennesker.
Som vi burde ha lært nå, er det farlig å la være. Årvåken realisme utelukker ikke jakten på lykken; faktisk gjør det den mulig. Hvordan kan vi vente å forbedre vår situasjon uten å gjøre noe med de faktiske omstendighetene vi er i ? Positiv tenking søker å overbevise oss om at slike ytre faktorer er vilkårlige sammenlignet med ens indre tilstand, innstilling eller sinnstemning.
Vi har sett at coacher og guruer avskriver virklighetens problemer som “unnskyldninger” for å mislykkes, og at positive psykologer har hatt en tendens til å minimalisere for omstendigheter i sin lykkeligning. Det er sant at subjektive faktorer som besluttsomhet er avgjørende for å overleve og at enkeltmennesker iblant overvinner marerittaktig motgang. Men ånden seirer ikke automatisk over materien, og å overse den rollen vanskelige omstendigheter spiller – eller enda verre, å klandre sine egne tanker for dem – er å skli over i den depraverte selvgodheten Rhonda Byrne la for dagen da hun ble konfrontert med tsunamien i 2006. Hun henviste til loven om tiltrekning og erklærte at en katastrofe som en tsunami bare kan ramme folk som er “på samme frekvens som hendelsen”.
Verden over er fattigdom den vanligste hindringen for menneskelig lykke. I den grad man kan tro på lykke undersøkelser, viser de uten untak at de lykkeligste landene i verden også har en tendens til å være blant de rikeste. Mens USA ligger på 23. og Storbritannia på 41. ligger for eksempel India på dystre 125. plass av 178 nasjoner. Enkelte nyere studier viser dessuten at innenfor det enkelte land har rike folk folk en tendens til å være lykkeligst, med omkring 90 prosent av amerikanere i husstander som tjener over 250 000 dollar i året, som sier at de er “veldig lykkelige”, sammenlignet med bare 42 prosent av mennesker som lever i husholdninger som tjener mindre enn 30 000 dollar.
Da New York Times undersøkte boligområder i New York i 2009, fant de ut at de lykkligste strøkene var de mest velstående, og ikke tilfeldig , de mest velforsynte med kafeer, foreninger, teatre og muligheter for sosial samhandling. Det minst lykklige strøket var en del av Bronx, preget av forlatte gårder, hauger med uavhentet søppel og den høyeste arbeidsledigheten i byen.
I århundrer, eller ihvertfall siden den protestantiske reformasjonen, har Vestens økonomiske eliter smigret seg med tanken om at fattigdom er en frivillig tilstand. Kalvinistene så det som et resultat av dovenskap og andre dårlige vaner; de positivt tenkende mener det skyldes en egenrådig avvisning av å ta i mot overfloden. Denne innfalsvinkelen med å klandre offeret passet godt overens med den rådende økonomiske konservatismen de to siste tiårene. Sosialklienter ble presset ut i lavt lønnede jobber, angivelig, delvis, for å styrke selvrespekten ders; oppsagte og snart oppsagte arbeidere ble utsatt for motivasjonstalere og – øvelser.
Men den økonomiske krise burde en gang for alle ha tatt knekken på forestillingen om fattigdom som en personlig tilkortkommenhet eller dysfunksjonell innstilling. Køene utenfor arbeidsløshetskontorene og kirker som deler ut gratis mat, teller strebere så vel som kroniske slappfisker, vanmessige optimister så vel som kroniske deprimerte.
Vi kan aldri tillalte oss å glemme hvor utbredt sårbarheten er, og hvor lett det er å synke ned i den dypeste fattigdom. Truslene vi står overfor er virkelige og kan bare overvinnes ved at vi rister av oss vår selvopptatthet.”
Fra boken Livets lyse sider, hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika av Barbara Ehrenreich
“En generell oppfatning går ut på at positive følelser må føre til god helse. Det er riktignok sant at ekte glede og tilfredshet forsterker fysisk velvære. Men «en positiv» sinnsstemning som genereres for å stenge psykisk ubehag ute, svekker motstandsdyktigheten i forhold til sykdom.” – https://www.flux.no/positiv-tenkning-sta-veien-selvinnsikt/
One of the most vocal of the critics was Professor David McClelland, a professor of psychology, a protestant-ethic man, highly intelligent, an expert in the psychological basis of ‘fantasy’, a prominent Quaker, dedicated to external achievement.
McClelland had decided to bring matters to a head by calling a meeting of the staff of the Center in which he revealed in no uncertain terms his growing concern over the Psychedelic Project. To judge by the behaviour of Mexican curanderasand Indian mystics, he said, one would expect the chief effects of psychedelic substances to be to encourage withdrawal from contact with social reality and to increase satisfaction with one’s own inner thought life.
Research reports from the current Harvard project, he said, ‘are not inconsistent with these expectations’. And went on to note that ‘initiates begin to show a certain blandness, or superiority, or feeling of being above and beyond the normal worlds of social reality’. He was concerned about a developing interpersonal insensitivity, about the ‘inability to predict in advance what the social reaction of a “psilocybin party” would be’. And religious and philosophical naiveté:
‘Many reports are given of deep mystical experiences, but their chief characteristic is the wonder at one’s own profundity rather than a genuine concern to probe deeper into the experience of the human race in these matters’, and impulsivity: ‘One of the most difficult parts of the research has been to introduce any order into who takes the drug under what conditions. Any controls have either been rejected as interfering with the warmth necessary to have a valuable experience or accepted as desirable but then not applied because somehow an occasion arises when it seems “right” to have a psychedelic session’.
He concluded his statements with this warning: ‘It is probably no accident that the society which most consistently encouraged the use of these substances India, produced one of the sickest social orders ever created by mankind in which thinking men spent their time lost in the Buddha position under the influence of drugs exploring consciousness, while poverty, disease, social discrimination, and superstition reached their highest and most organised form in all history.” http://www.psychedelic-library.org/hollings.htm
Anita Sweeney sier: “Teal Swan snakker om forskjellen på REaksjon og handling og hva som skjer når vi dømmer egne og andres REaksjoner (følelser). Jeg har forfektet så lenge jeg kan huske at det er naturlig og sunt å REagere med ulike følelser alt ettersom hva som skjer oss, ikke minst sinne mange ser ut til å være allergisk redd for. Følelser er ikke farlige, det er våre HANDLINGER som kan være det. I spirituelle kretser er det en tendens til å se ned på REaksjoner, det er visst et mål i seg selv å ikke REAGERE med såkalte negative følelser, for da er man OPPLYST, mens nettopp undertrykkelsen av REaksjoner kan føre til skam, sykdom og ekstreme handlinger man ellers ikke ville ha begitt seg ut på. Det er viktig å skille mellom reaksjoner og handlinger (action).”
“The book exposes the tactics and strategies of the Dark Forces and how we’re deceived every day, messed with and made ineffective. While we’re kept distracted, we don’t take the necessary action to help effect change. It demonstrates how many of us have been duped through false spirituality, how this is done and why we fall for it. The “sinister forces” animate those that create social issues, wars, injustices, suffering, environmental issues, and unprecedented conditions on the planet. They are also responsible for creating drama, health issues, financial issues, interpersonal problems and a dependence on others for our spiritual truths so that we are disconnected from Source-Creator and weakened. They then divide and conquer us, and quash our ability to “Return to God.” The information in the book will show us how to detect these strategies, how not to fall for them and what we can do to finally bring Heaven on Earth.” http://www.adlibris.com/no/bok/spiritual-warfare-the-art-of-deception-9780986176906
10 Spiritually Transmitted Diseases:
The Spiritualized Ego: This disease occurs when the very structure of the egoic personality becomes deeply embedded with spiritual concepts and ideas. The result is an egoic structure that is “bullet-proof”. When the ego becomes spiritualized, we are invulnerable to help, new input, or constructive feedback. We become impenetrable human beings and are stunted in our spiritual growth, all in the name of spirituality.
Spiritual pride arises when the practitioner, through years of labored effort, has actually attained a certain level of wisdom and uses that attainment to justify shutting down to further experience. A feeling of “spiritual superiority” is another symptom of this spiritually transmitted disease. It manifests as a subtle feeling that “I am better, more wise and above others because I am spiritual”.
Also described as groupthink, cultic mentality or ashram disease, group mind is an insidious virus that contains many elements of traditional co-dependence. A spiritual group makes subtle and unconscious agreements regarding the correct ways to think, talk, dress, and act. Individuals and groups infected with “group mind” reject individuals, attitudes, and circumstances that do not conform to the often unwritten rules of the group.
The chosen people complex is not limited to Jews. It is the belief that “Our group is more spiritually evolved, powerful, enlightened and, simply put, better than any other group”. There is an important distinction between the recognition that one has found the right path, teacher or community for themselves, and having found The One.
This disease is so potent that it has the capacity to be terminal and deadly to our spiritual evolution. This is the belief that “I have arrived” at the final goal of the spiritual path. Our spiritual progress ends at the point where this belief becomes crystallized in our psyche, for the moment we begin to believe that we have reached the end of the path, further growth ceases. http://www.huffingtonpost.com/mariana-caplan-phd/spiritual-living-10-spiri_b_609248.html
“No matter how much one tries to close oneself off from the “outside world”, believing that nothing will affect them as long as one focuses on “positive” thoughts and what one “likes” to experience, the bigger issues of the world still have an effect on us all, precisely because we are all one and everything is connected. No man is an island and no one’s reality is isolated from the Whole.
A fatuous paradigm that is currently running amok though the New Age community for quite a while is better known as You Create Your Own Reality (YCYOR) and is deliberately creating a lot of confusion. YCYOR is a very misleading and tentative paradigm with a certain half-truth in it, that is never expressed in this way in the Esoteric Traditions. Michael Topper brings some common sense to this issue:
“What makes the YCYOR (You Create Your Own Reality) evangelist fatuous is precisely the fact that all such personal decreeing, positive thinking and confident imagining takes place in an inevitable context. There are implications! There are repercussions! No one decrees in a personal or private, solipsistic vacuum. There is a variegated World of myriad “pulls” and “claims” coexisting along with the private desires and designs of the given ego-subject.
But “so what?” we hear the die-hard “reality-creator” claim “don’t we remain untouched by those ‘co-existents’ as long as we keep secure in the confidence of our own private deservedness, our own authoritative affirmations and specific commissions of positive thought-re-inforcement?”
No. Man does not live by “commission” alone. This is why you do not create your own reality, but merely generate reality-hypotheses or scenarios which are continuously reflected and tested against the Whole; and the Whole, being inseparable from the Potential of your own innate-global Being, is constituted by the explicit and implicit alike, by that which is produced through active or positive commission and that which results from the gaps, blind-spots and vacuums of interpretive omission. All the lines, potential and actual, exist within one’s being and are inevitably calculated into the total account! This is what it means when we say there’s a context in which all our desire-formulation and “decreeing” takes place.
This is a Deity-centered reality, not an ego-centered reality. Only the totality of the soul-nature is in touch with the Totality of Spirit-being. Anything else necessarily involves a partial perspective, a conceptual self-estimation producing inevitable blindspots.
What you have selectively omitted from “your reality”, is manifested as well! We can of course say the “victim” still deserves his fate or has drawn his fate to himself by a quality of callousness embedded in his characteristic thought-formulae; and occasionally this interpretation may touch on some real factor involved in the negative effect. But neither the simple presence of some attitude toward elements of the ultimate negative resultant, nor explanations of residual “karma” (or anything of the kind) may adequately account for all cases in the same category.
It is just simply not true that every rape victim somehow “invited” the experience as a personal form of “commission”.
The converse implication of this, of course, is that only in alignment and integral consonance with the Whole-value of Being may Reality be accurately manifested through the medium of “personal expression” for then there is no discrepancy between “personal” and Universal, the perspectival “part” and the indeterminate Whole. It is under this condition that the “impossible” can be manifested (i.e. that which is self-evidently beyond the power of anyone to “personally” manipulate or control).
For, understood in this way (and only in this way) it may be seen that unimaginable effectiveness results when the expression of one’s “personal” will is not different than or removed from the Spirit of Divine Will, i.e. the Will to reveal Spirit as the Truth and authentic character of everyone’s illimitable Being. This means that, in terms of “personal will”, only the Spirit of the Teaching Function remains. There is no will remaining in the repertoire of “personal will” except that which expresses perfect alignment, integration and identity with Divine Will.
Contrary to unwarranted popular opinion, such initiated alignment with the Will of Absolute Spirit-being does not result in “working one’s will unopposed”. On the contrary, the very presence of the Awakened Truth in the form of the Spiritual adept has always generated immediate opposition; it has always “awakened” a corresponding reaction from the collective ego’s self-protective slumber.
Initiated alignment of will with the creative Whole doesn’t guarantee “smooth personal circumstances”; on the contrary, look at the story of every adept, examine the events surrounding the Masters known to history. Rather it ensures that such events will possess the character of an authentic teaching-demonstration, to all who have the Soul to see. It ensures the Will of the Whole is always done, regardless the partiality and prejudice by which that Whole may be perceived in any given case.”
– Michael Topper “For the record: Quantum mechanics does not deny the existence of objective reality. Nor does it imply that mere thoughts can change external events. Effects still require causes, so if you want to change the universe, you need to act on it.” Lawrence M. Krauss, professor of physics
There also seems much confusion about what is supposedly positive or negative, subjective or objective. Some people claim that there is nothing like objectivity and all is subjective. Everything depends on how we look at things and quantum mechanics, so they say, shows us that there is no objective reality or truth, but there is only “my” or “your” truth and we create our own reality by the thoughts we have, what we like to see and what we focus on. But is that really so?
It seems that the science of quantum mechanics has been oversimplified into sales-bits in the new age arena and movies like The Secret. This doesn’t mean throwing out the baby with the bath water, as our perception does seem to have an influence on reality, but maybe it’s not as simple as we have been made to believe by many bestselling “self-help” gurus these days.”
“Everyone carries a Shadow, and the less it is embodied in the individual’s conscious life, the blacker and denser it is. At all counts, it forms an unconscious snag, thwarting our most well-meant intentions. One does not become enlightened by imagining figures of light, but by making the darkness conscious.”
– Carl G. Jung
“We seem to mistake many things for “love” and even judge the intellect as “bad”, mistaking it for the monkey/predator mind http://cassiopedia.org/glossary/Predator%27s_Mind , hence many suggest that we should “think” with our heart and do what we “feel” like doing, which mostly results in mere self-deception and lack of critical thinking. It’s about aligning the heart with the intellect, intuition with logic, mysticism with science.”
“We’ve all met people who seem too sticky and gooey. They are “too nice” and sickeningly sweet. We sense that they are somehow being fake when we are around them and we feel we never really know them. They are, as the saying goes, “too good to be true.” These people are barricaded behind their mask or persona. They will deliberately avoid any kind of negative reaction or emotion. They refuse to be real and suffer the acceptance of their own dark side and this can be a dangerous thing.”
– Rebeca Eigen
“For the great majority of mankind are satisfied with appearances, as though they were realities, and are often more influenced by the things that seem than by those that are.”
– Niccolo Machiavelli
“The many ideas of just focusing on love and how people interpret that, or sending love to the world leaders and humanity or even to the planet are not acts of real love, but merely emotional projections which are self-deceiving and put man more into sleep, believing he’s actually doing something and bringing about positive change. True love respects free will and one cannot give or send love to someone who didn’t ask for it.”
“Ultimately there is no love where there is no truth and knowledge. Love entails seeing the world as it is- not as we like, want it or assume it to be. Hence, true love is essentially linked to how much one can access objective reality.”
“Positivity, without making the darkness conscious within AND without, not looking at the world as it is but as one likes it and hopes it to be, creates more imbalance, giving the shadow and darkness more power, not less”
“The idea that “you” create your own reality and are fully responsible for everything that happens to you with the resulting “religion” of positivity and avoidance of anything “negative”, plus the idea that there is no truth and objective reality (solipsism) with the whole distortion and over-simplification of quantum physics which many self-help gurus refer to is like a wet dream for the psychopaths in power. Brilliant set-up by the matrix builders. Kudos for that.
Many well-meaning and good-hearted folks who want a better world actually do more “harm” than any “good” by ignoring and denying aspects of our reality that may not fit into their subjective “positive” world view; instead believing that by shutting the “negative” out and just seeing everything as “One” and “Light”, visualizing, meditating on “world peace” and projecting “love and light”, it will create peace and harmony.
Nothing could be further from the truth and that is exactly what certain forces, who do not wish humanity to awaken for their own interests, want us to do and believe. It ties in with how religious and spiritual values have been corrupted. Positivity, without making the darkness conscious within AND without, not looking at the world as it is but as one likes it and hopes it to be, creates more imbalance, giving the shadow and darkness more power, not less,
In other words, the ones exposing the lies and atrocities in the world, the ones looking at the world as it is with all the different “faces of god” including the unpleasant ones which many people perceive as “negative” and hence like to ignore, are actually doing LIGHT WORK in the true meaning of the word: Making the darkness conscious, raising awareness. Light in the esoteric meaning of the word is knowledge and truth, not just making things “light” in the sense of being “positive”, “nice” or “loving” without saying anything “negative” or “heavy”.
Når vi har forsøkt pest (H/FrP) og synes det er ubehagelig vil vi ha tilbake kolera (Ap/Sv/Sp). Og når vi har hatt kolera og synes det var ubehagelig vil vi heller ha tilbake pest. Når skal nordmenn forstå at de bare ved å engasjere seg, i annet enn fotball, kan kreve ekte forandringer og bli kvitt både pest og kolera. Nordmenn er ubeskrivelig naive og trangsynte som fremdeles tror på det norske demokratiet.
Få bort partisystemene og stem inn kandidater som er uavhengige (ikke har lojalitet til korrupte partiledelser men til velgerne som velger dem inn) og som forplikter seg til i Stortinget å stemme etter egen overbevisning, etter de standpunktene de har gått til valg på, og ikke etter noen landsfiendtlig partipolitisk pisk.
Våre politiske partiledelser kontrolleres av de samme globale kreftene – når skal du begynne å fatte at det er derfor du bare har valget mellom pest og kolera? De som ikke etter hvert forstår dette burde sannelig umyndiggjøres, noe som aldri vil skje, da den politiske ledelsen i landet er avhengige av disse samfunnets akk så nyttige idioter…
“Vi kan vanskelig vente at befolkningen skal opptre lovlydige hvis lovgiverne neglisjerer lovverket. Aksepterer vi at lovgiverne overtrer reglene, selv om det skjer av tusen menneskelige årsaker, smuldrer lovlydigheten opp, og vi ender med å få en spesiell kategori personer som har gitt seg selv anledning til å sette seg over lovverket.
Mener en stortingsrepresentant eller et regjeringsmedlem at reglene er feilaktige, har de større muligheter enn noen andre til å få dem forandret. Så lenge våre politikere, uten å reagere, medvirker til opprettholdelse av lovverket, med underliggende regelverk, må det forutsettes at de er enige i reglene, og at de akter å følge dem.”
Men allikevel så bryter våre “kjære” folkevalgte regler både titt og ofte, og man kan jo lure på hvorfor de gjør det enda de har større muligheter enn noen andre til å sette seg inn i gjeldende regler og evt få dem forandret hvis de er misfornøyde med dem. Så hvorfor bryter de allikevel regler og lover når de finner det for godt ? Jeg tror det er som Professor Sutton under her sier, nemlig at makten har gått til hodet på dem:
“I følge professor Robert Sutton på Stanford-universitetet viser forskningen at når folk kommer i maktposisjon, begynner de å snakke mer og ta det de vil ha. De gir en god dag i hva andre sier eller ønsker, og de gir en god dag i hvordan mindre innflytelsesrike mennesker reagerer på deres oppførsel.
Folk med makt oppførerer seg mer uvennlig enn før og begynner som regel å bruke alle situasjoner og mennesker som redskaper for å tilfredstille sine egne behov. De er blendet av makten, og dette hindrer dem i å se at de oppfører seg som undermålere.”
