Likevekten har innebygd en viss naturlig grense for alle typer av produksjon. Når en aktivitet i omfang går over en viss terskel, vender den seg mot sitt opphavlige formål og truer hele det sosiale mønsteret. Vi må få en fastsetting av den naturlige grensen for alle aktiviteter. Bare da kan vi vise hvordan mennesket har en sjanse til å overleve.
Når masseproduksjonen er kommet langt nok, vil samfunnet produsere sin egen ødeleggelse. Natur blir u-natur. Menneskene blir rotløse og søker trygghet i en standard form og evnen til kontinuerlig nyskapning blir kua som melkes. Storsamfunnet blir på samme tid styrt av en vanvittig ensretting og overdrevet spesialisering i alle retninger. Tjenester og varer blir stadig fornyet. Dette sliter på alt sosialt samliv og fører til en akselererende økning i endringer av ulike slag som ødelegger den rettesnor for handling som ligger i tradisjoner og arv fra fortiden – “det foregående”.
Monopolet til de industrielle produksjonsmåter gjør mennesket til et råstoff som teknologien arbeider med. Denne utviklingen kan ikke holde frem alt for lenge. Private eller statlige monopol betyr lite i denne sammenhengen: Forurensningen av naturen, ødeleggelsen av sosiale bånd, oppløsningen av det menneskelige – ingenting av dette kan noen sinne tjene folket.
Vi har vanskelig for å tenke oss et samfunn der industriell vekst spiller en mindre bastant rolle og der det i tillegg finnes helt andre former for produksjon som også gir høy avkastning. Fordi vi er så fanget i våre industrielle vaner så makter vi ikke å tenke på andre mulige løsninger.Å gi avkall på masseproduksjonen vil bety det samme som å vende tilbake til det gamle villmannslivet – tror mange.
Men ser vi på dette fordomsfritt, må vi innrømme at det finnes mer enn en måte å nyttiggjøre seg vitenskaplige nyvinninger og oppdagelser på – det finnes i ale fall to, og de er rake motsetninger. Den ene måten fører til mer spesialisering av arbeid, mer institusjonalisering av verdier, og mer sentralisering av makt. Den andre – og fruktbare – måten å bruke oppdagelser og tekniske framskritt på, vil øke makten og kunnskapen hos oss alle. Den vil gjøre mennesket i stand til å bruke sin fantasi og sine evner fullt ut.
Om vi skal si noe om en slik framtids verden, gi et omriss av et slikt samfunn som ikke er hyper industrielt, men like full ut moderne – må vi vedgå og godta at det eksisterer visse naturlige grenser. Likevekten i livet er svært sammensatt og derfor sårbart. Det finnes terskler vi ikke må overskride. Vi må innse at slaveriet ikke ble opphevet da vi oppfant nye maskiner – det fikk bare en ny form.
For over en viss terskel , over et visst omfang, blir redskapen ikke tjener, men tyrann. På et visst nivå kan hele samfunnet fungere som en skole, et sykehus eller et fengsel. Det må bli klarlagt hvilke grenser vi må holde oss innenfor – “det kritiske punkt”, så og si, for alle deler i den globale likevekten. Først da kan kan vi ha håp om å skape på nytt den tusenårige, harmoniske tre-ening: Mennesket, redskapen, og samfunnet. Et samfunn der moderne teknologi tjener likestilte mennesker i et fellesskap snarere enn en liten elite av direktører og spesialister, vil jeg kalle “konvivielt”. Mennesket kontrollerer redskapene – og ikke omvendt. Det er altså redskapene som skal være “konvivielle” – ikke menneskene.
Allerede i utgangspunktet bør det stå åpent om vår streben etter større og større materielt velvære er berettiget i en verden med så stor materiell nød. Den fattige del av verden er vår dårlige samvittighet. – Men det er også langt fra klart hva som menes med velferd.
For å vinne tilslutning i et valg , må det som kjent tilbys noe som virker tilfredsstillende på vår menneskelige egoisme, og et litt tåkete begrep som velferd passer derfor godt inn i de fleste partiprogrammer. En videreutvikling av velferdssamfunnet er da også en alminnelig akseptert målsetning.
Derfor kan det være berettiget å stille spørsmålet: Betyr “vekst og velferd” at vekst er en forutsetning for velferd ? Går virkelig utviklingen i et vekstsamfunn i retning av større velferd ? Eller blir kansje selve den økonomiske “utvikling” akseptert som nødvendig i seg selv, enten den fører til det gode eller det motsatte.
La oss betrakte et aspekt innenfor et sentralt velferdsområde, nemlig helse. Vi ser her det paradoksale forhold at mens alle egentlig vet at kvaliteten i matvarene virker avgjørende inn nettopp på et så viktig område som helse, blir nesten alle de ferdiglagde matvarer produsert ut fra det som er mest lønnsomt for de store næringsmiddelkonserner. Fordi det er billigere (iallefall i første omgang) å tilsette aroma-, farve- og konserveringsmidler enn å ha prosesser som tar vare på kultur-plantenes naturlige innhold, blir en slik tilsetning akseptert – hvis det ikke foreligger bevis eller sterkt indikasjon på at det stoff det gjelder, virker skadelig eller uheldig.
Derfor er f.eks. ferdige middagsretter, sjokolade og andre slikkerier og nesten alle “leskedrikker” tilsatt de omdiskuterte E-ene (tilsetningsmidler ifølge godkjent liste). For det merkelige er at disse tilsetningsmidler stadig er godkjente, enda de står i søkelyset som medvirkende eller utløsende årsak til f.eks. hyperaktivitet hos barn. Ingen helsemyndighet vet heller nok om hvordan disse midler virker i menneskeorganismen sammenlagt og/eller sammen med alle de andre fremmedstoffer som organismen er utsatt for i vår tid.
Hva som veier tyngst, er altså en vurderingssak, og øyensynlig veier hensynet til produsentenes økonomi tyngre enn hensynet til å ta minst mulig risiko for voksne og barns fysiske og psykiske helse. Tilsynelatende må selve “utviklingen” øve et trykk som myndighetene ikke kan stå i mot. Og dette forhold finner vi ikke bare i vårt land, men i alle “siviliserte ” deler av verden. Men hvordan kan en slik utvikling i retning av å prioritere økonomiske hensyn fremfor helsemessig velferd være mulig ? – Det er jo en utvikling på tvers av alle politiske retningslinjer, iallefall på tvers av hva det er enighet om i vårt land.
Nøkkelen til et svar finner vi f.eks. i avismeldinger om at flere u-land på grunn av økonomiske vanskeligheter har forsøkt å begrense import av medisiner som ikke er livsviktige. Men disse svake land blir møtt med et økonomisk press fra de stormakter som huser de store farmasøytiske konserner: Hvis medisinimporten bremses, vil de økonomiske hjelpeprogrammer kunne stoppe opp. – Den risikoen kan disse ulykkelige land ikke ta, og så må de eksportere hva de har av råstoffer – ofte også matvarer – for å skaffe dollar, pund og mark til import av medisiner og medikamenter.
I mange tilfeller er disse medikamenter o.l. til og med av så tvilsom art at de ikke lenger tillates omsatt i industrilandene selv. Ja, men dette er vergeløse u-land, vi bor i et utviklet industriland, oss kan da ingen tvinge med økonomiske trusler ? – Nei, selvfølgelig kan det ikke brukes samme metoder i i-land, men et trykk som er umerkelig, kan være like effektivt.
Selvfølgelig er det ingen som tror at norske myndigheter lar seg true eller lokke. Et av de virkelig store goder i vårt land er en hederlig administrasjon. Men avstanden mellom hva man sier og hva man gjør, er så stor at det må ha en årsak i den atmosfære av økonomisk tenkning økonomisk-fremfor menneskelig -prioritering som selve “utviklingen” har bragt med seg ? Vi kan jo gjøre et tankeeksperiment: Hva ville skje hvis f.eks. Coca Cola ble forbudt i Norge ?
Einar Grepperud i Herba, tidsskriftet for jordbruk og ernæring, natur og kultur side 26, 27 – 1985
“Den grunnleggende oppdragelsen er i alle kulturland i hendene på staten. Om en del av de ting som læres, vet selv embetsmennene som framsetter dem, at de er gale, og om mangt annet som læres, vet ethvert fordomsfritt menneske at det er galt eller iallefall ytterst tvilsomt. Ta for eksempel opplæringen i historie. Hver nasjon sikter bare på å ære seg selv i historiebøkene i skolen. Når en mann skriver sin selvbiografi, venter vi en viss beskjedenhet av ham; men når en nasjon skriver sin selvbiografi, er det ingen grenser for skrytet. Da jeg var ung, lærte skolebøkene at franskmennene var onde og tyskerne gode; nå lærer de det motsatte. Ikke i noen av tilfellene blir det tatt det minste hensyn til sannheten.
Tyske skolebøker som forteller om slaget ved Waterloo, framstiller Wellington som om han var nesten slått da Blucher kom og reddet situasjonen; engelske bøker framstiller Blucher som om han gjorde svært lite til å endre utfallet. Både de som skriver de tyske og de som skriver de engelske bøkene vet at de ikke forteller sannheten. Amerikanske skolebøker pleide å være voldsomt anti-britiske, etter krigen er de blitt like pro-britiske, uten at det i noen av tilfellene siktes på sannheten.
Både før og etter har en av de viktigste formålene ved oppdragelsen i Sambandsstatene (USA) vært å omforme den brokete samlingen av imigrantbarn til gode “amerikanere”. Tilsynelatende har det ikke falt noen inn at en “god amerikaner”, akkurat som en “god tysker” eller en “god japaner”, nettop så langt han er det, må være et dårlig menneske.
En “god amerikaner” er en mann eller kvinne som er gjennomsyret av den tror at Amerika er det beste landet i verden og alltid må forsvares med nebb og klør når det kommer i konflikter. Det er ikke umulig at disse påstandene er sanne; om så var, ville et fornuftig menneske aldri komme i konflikt med dem. Men om de er sanne, bør de forkynnes overalt, ikke bare i Amerika.
Det er en mistenkelig omstendighet at slike påstander aldri blir trodd utenfor det særskilte landet de forherliger. Imens er hele statsmaskineriet i gang i alle de forskjellige landene for å få forsvarsløse barn til å tro på absurde påstander som virker til å gjøre dem villige til å dø for skumle interesser i den falske forestilling at de kjemper for sannhet og rett. Dette er bare en av de tall-løse måtene oppdragelsen tar sikte på å gjøre folket føyelig under lederens vilje, ikke på å gi sann kunnskap. Uten et gjennomført system til å føre barna bak lyset i folkeskolene ville det være umulig å beholde den demokratiske kamuflasjen.
Når det gjelder oppdragelsen, er makten i hendene på staten, som kan hindre barna fra kjennskap til enhver lære den ikke måtte like. Jeg tror det fremdeles er noen som går ut fra at en demokratisk stat neppe kan skjelnes fra folket selv. Men dette er begrepsforvirring. Staten er bygd opp av en samling embetsmenn, som riktignok skiller seg ut fra hverandre etter de ulike funksjonene de har, men som iallefall har det til felles at de kan regne med gode inntekter så lenge status quo blir opprettholdt. Den eneste endring som det er sannsynlig de vil gå med på i status quo, er en økning av byråkratiets vekst og byråkratenes makt.
Det er derfor naturlig at de søker å dra fordel av slike forhold som krigsopphisselse til å skaffe seg inkvisitorisk makt over dem de har under seg, en makt som innebærer rett til å la enhver underordnet sulte om han går dem imot. For menneskesinnene og ikke minst for oppdragelsen er denne tingenes tilstand skjebnesvanger. Den setter en stopper for alt framskritt, for all frihet og for alt intellektuelt tiltak. Og likevel er den det naturlige resultat av en utvikling som tillater all grunnleggende skolegang å komme under herredømme til en enkel organisasjon. Bare et visst minstemål av politisk skepsis kan redde oss fra en slik skjebne.
Vi må endelig ikke ta for gitt at de embetsmennene som steller med oppdragelse, virkelig ønsker å gi de unge noen oppdragelse. Tvert imot er problemet å gi dem opplysninger uten å utvikle deres intelligens. Oppdragelsen burde ha to formål: for det første å gi bestemte kunnskaper, lesning og skrivning, språk og matematikk osv; for det annet å forme tankevaner som kan sette enkelte i stand til å erverve seg kunnskaper og til å gjøre seg opp en mening på egen hånd. Det første vil jeg kalle å gi opplysninger, det annet å utvikle intelligensen.
Nytten av opplysning blir godkjent både i praksis og i teori; uten et lesekyndig folk ville en moderne stat være utenkelig. Men nytten av intelligens er godtatt bare i teorien, ikke praksis: en vil ikke la alminnelige mennesker tenke for seg selv, fordi en føler at folk som tenker for seg selv er tungvinte å holde styr på og bare skaffer vansker for administrasjonen. Alene statens voktere, for å tale Platons språk, skal tenke; de øvrige har bare å adlyde, eller å følge sine ledere som en flokk sauer. Denne læren har, ofte ubevisst, overlevd innføringen av politisk demokrati og har ført alle nasjonale oppdragelsessystemer på skjebnesvangre avveier.
Vi står overfor det paradoksale faktum at oppdragelsen blitt en del av de viktigste hindringene for intelligensen og den frie tanken. Dette skyldes først og fremst at staten krever monopol.
Vårt oppdragelsessystem sender ut av skolene unge mennesker som kansje kan lese, men som for det meste er uten evne til å veie for og imot i en debatt eller til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Gjennom hele resten av livet blir de så slått om ørene med uttalelser som sikter på å få dem til å tro på alle slags absurde påstander.
Om jeg gikk til en liten handelsmann og sa: “Se på konkurrenten din der på andre siden, han tar handelen fra deg; synes du ikke det er en god plan å gå fra forretningen og dra midt ut å veien og prøve å skyte han før han skyter deg ?” Om jeg sa dette, ville enhver handelsmann tro jeg var gal. Men når regjeringen sier det med ettertrykk og hornmusikk, da blir de små handelsmennene begeistret og er helt overrasket når de etterpå finner at forretningen er gått tilbake. Propagandaen slik den drives med de midler reklamefolk har funnet effektive, er nå en av de godkjente metodene i styret av alle kulturland, og den er særlig den metoden som demokratiske opinion formes ved.
Det er to helt ulike onder ved propagandaen slik den nå drives. På den ene siden appellerer den mer til irrasjonale instinkter enn til alvorlig debatt; på den annen side gir den urettferdig fordel til dem som kan skaffe seg mest offentlig omtale, enten det nå skjer ved penger eller ved makt.
Selv om begge parter i en konflikt måtte innskrenke seg ved lov til påstander som en komitè av fremragende logikere fant egnede og gyldige, ville den viktigste ulempen ved propagandaen slik den nå drives, stadig bli tilbake.
La oss tenke oss at det under en slik lov var to parter som forsvarte hvert sitt like gode standpunkt, men at den ene parten kunne bruke en million til propaganda mens den annen bare hadde hundre tusen til det. Det er innlysende at argumentene til fordel for den rikeste parten ville bli videst kjent, og at den rikeste parten ville vinne. Denne motsetningen blir selvsagt enda mer slående når den ene parten er staten.
Innvendingen mot propaganda er ikke bare dens appell til ufornuften, men enda mer den urettferdige fordelen den gir de rike og de mektige.
Om det skal være noen toleranse i verden, må en av de tingene en lærer i skolen være å venne seg til å veie for og i mot i en debatt, og øve seg opp til ikke å godta påstander som det ikke er noen grunn til å tro er sanne. For eksempel burde en lære kunsten å lese aviser. Læreren burde velge ut en eller annen hendelse fra mange år tilbake som da vakte sterke politiske lidenskaper.
Han burde lese opp for skolebarna det avisene på den tiden sa, og det de på den annen sa, og dertil en eller annen upartisk beretning om hva som virkelig hendte. Han burde vise hvordan en øvd leser av de ensidige rapportene kunne slutte seg til hva som virkelig var hendt, og han skulle la dem forstå at alt som står i avisene, er mer eller mindre usant. Den kyniske skepsis som en slik opplæring ville føre til, ville senere i livet gjøre barna immune mot de appeller til idealisme som forleder anstendige mennesker til å fremme kjeltringenes planer.
jeg tror en må er erkjenne at verdens onder like mye skyldes moralske feil som mangel på intelligens. Men menneskeheten har hittil ikke funnet noen metode til utrydding av moralske feil; preking og formaninger legger bare hykleri til den opphavlige listen av laster. Intelligensen derimot kan lett utvikles ved metoder som alle kompetente oppdragere kjenner. Derfor vil framskritt, så lenge en ikke har funnet noen metode til å forbedre moralen, bare kunne nås ved å bedre på intelligensen istedet for moralen.
En av de viktigste hindringene for intelligensen er lett troenhet, og lett-troenheten kunne minskes utrolig mye ved opplysning om de viktigste former for løgnaktighet. Lett-troenheten er et av de større onde i dag enn noen gang før, fordi det på grunn av utviklingen av skolevesenet er mye lettere enn det pleide å være å spre falsk opplysning, og fordi det på grunn av framveksten av demokratiet er blitt mye viktigere for makthaverne å spre falsk opplysning enn det noensinne før har vært. Derav den stadige øking i avisopplagene.
Om en spør meg hvordan vi skal få vår verden til å ta opp disse to prinsippene, nemlig 1) at stillinger bare skal bli gitt til folk fordi de er skikket til å fylle dem, og 2) at ett av formålene med oppdragelsen skal være å fri folk fra den vane tro at ting er sanne selv når det ikke finnes bevis for dem, – om en spør meg om dette , kan jeg bare svare at det må gjøres ved å skape en opplyst folkeopinion. Og en opplyst folkeopinion kan bare skapes ved innsats av dem som virkelig vil ha en slik.”
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Alle som bare tror bittelite grann at det er noe heroisk med krig, vær vennlig å les dette. Hvis man ikke fatter poenget etter å ha lest dette, ja da blir vel ord egentlig overflødig.
Et enestående antikrigs dokument av den norske kampflyger helten Helner Grundt Spang anno andre verdenskrig.
En dag er jeg på vei tilbake mot frontlinjene etter en mix-up over angrepsmålet. Jeg flyr i et par hundre fots høyde under et sammenhengende lag stratosskyer.
Da ser jeg dem der ende.
En lastebilkonvoi med tyske sivile. Evakuerte mennesker fra en nærliggende landsby som er satt under artleriild.
Fra åtte store lastebiler stirrer redselsslagne øyne opp mot meg.
Jeg slår av sikringen…forsøker å bremse meg selv, men greier det ikke…igjen skjer det noe med meg, som jeg ikke er herre over.
jeg MÅ ta dem.
MÅ!
I et flatt stup mot konvoien legger jeg tommelen mot avtrekkeren…
vet at det hvert sekund spruter 190 maskingevær og kanonkuler inn i menneskekroppene som nå ramler ned fra lasteplanene.
jeg kalkulerer kaldblodig – mener at et par hundre kvinner og menn har greid det første angrepet. De har kastet seg ned på åkrene på begge sider av veien.
– Å nei, tro bare ikke jeg gir dere muligheter!
Jeg hører en fremmed, eskalert stemme si det høyt.
Det ryker fra de brennende bilene der nede, mens jeg sirkler over de vettskremte menneskene som forstår at jeg forbereder et nytt angrep.Jeg beslutter å endre angrepsmål. Bombene mine er forsynt med en pigg i nesen som gjør at de vil bli stående i bakken også ved et flatt angrep. De er utstyrt med 11 sekunders ettertenning, slik at et lavtflyvende angrepsfly kan komme seg vekk før eksplosjonen inntreffer.
menneskene der nede vender ansiktene bort da jeg slipper tre bomber blant dem. Jeg føler det håpet de må ha hatt da bombene ikke springer ved anslaget.
De fleste har derfor reist seg, da eksplosjonen likevel kommer…
Da jeg lander er jeg lettet og opprømt.
Respekten for menneskeliv er som bekjent et tøyelig begrep. Om noen tusener omkommer i en flomkatastrofe på den andre siden av kloden, gjør det mindre inntrykk på oss enn om en nabo slår seg ihjel i badekaret.
Under en krig gjelder langt på vei den samme hildning. Tapet av en nær kamerat kan smerte deg så voldsomt, at du selv går i stykker på det, mens en melding om at noen tusener har falt i et slag langt borte, later deg uberørt. Men der slutter også enhver likhet.
I en krig må man kjempe på to plan. På det ytre plan har man kampen mot en synlig motstander, – det er på mange måter den enkleste oppgaven. Men vil man bevare sin medmennskelighet, må man også stadig føre en indre kamp, og den fienden er atskillig mer diffus, mer problematisk å holde styr på. Dessuten: i enhver krig kommer det gjerne til et punkt hvor man må velge enten-eller, hvor en av disse skansene må oppgis. Og da er man i helvete.
Din usynlige fiende forhaster seg ikke. Sent en natt hender det kansje at femti soldater mister livet noen få meter unna deg. Og du tror at du har reagert både sunt og riktig, at du har levd opp til situasjonen, når du lenge nok har rast over krigens meningsløshet og latt din fortvilelse få utløp. Men noen dager senere hender det kansje at tre mann i din nærhet stryker med, og en stemme hvisker:
BARE tre mann gudsjelov. Det var verre med de femti…
Hvis du nå er enig med stemmen, da har din usynlige fiende vunnet det første slag. Og vinner han også det neste – og det neste – og det neste, da er det bare et tidsspørsmål før du går i moralsk oppløsning og menneskeliv ikke lenger betyr noe for deg i det hele tatt. Det er dithen han vil ha deg.
Jeg lurer på om de tyske jagerne på vei mot oss gjør seg refleksjoner om krigen i sin alminnelighet. Slik jeg har gjort det siden vi gikk opp. På utdannelsesavdelingene var opplæringen saklig og upartisk, vi ble ikke proppet med hatpropaganda. Men i radio og gjennom publikasjoner har politikerne ustanselig rettet appeller til oss om å se frem til å gå løs på fienden, lade opp til hat som drivkraft for innsats. Jeg vet ikke hvor effektiv en slik propaganda er, det er mulig at folk flest trenger den, men på meg har den ikke virket. Jeg har følt meg fremmed og utenfor når kamerater har gjentatt omkvedet: Bare en død tysker er en god tysker.
Jeg vet ikke hvor mange det er som føler som meg.
Jeg er naturligvis forbannet på tyskerne som nå tråkker rundt på norsk jord og har frarøvet oss friheten, men jeg har ikke sett dem komme og har ikke fått egne inntrykk av okkupasjonen, den er tross alt en fjern hendelse. Men ønsket om å GJØRE noe er virkelig nok. Det har ikke bare vært pliktfølelse som førte meg inn i flyvåpenet, men et ønske om å gjøre min lille innsats i kampen om friheten.
Jeg hater ikke! Indignasjon og forbannelse over de ubudne gjester, javel, men glødende hat mot dem jeg nå snart skal sloss mot, jevnaldrende, utkommanderte som meg selv, NEI!
Jeg driver spitfiren min fra side til side. Så skjer det. Luftrommet som hittil har vært noenlunde velordnet og oversiktlig, til tross for de 100 kampflyene som har manøvrert seg i posisjon, opppløser seg plutselig i en eksplosjon av stupende, hvirvlende fly…venn og fiende går i disse korte hektiske sekunder i ett.
Jeg stirrer på det som skjer. Opplever det som om jeg sitter på tilskuerplass.
Synd at ikke de politikerne og generalene som begynte leken, selv får smake steken!
Jeg blir beskutt.
I samme øyeblikk hiver jeg spitèn inn i en vertikalsving og får øye på Fockewulfen. Tyskeren har angrepet meg i et stup og fyker forbi på motsatt side av den jeg svinger i mot. Han klarer ikke å rette opp tidsnok, og automatisk gjør jeg det riktige. Han synder mot en rekke av en jagerflyvers bud, – jeg ser meg ikke tilbake da jeg manøvrerer flyet til grensen av maskinens yteevne, for å få riktig avstand og skuddvinkel – og så lar jeg kulene fra maskinkanonen skjære seg inn i motoren på Fockewulfen som begynner å stupe nedover…mot kanalkysten…med cockpiten omgitt av flammer. Jeg ser etter min brennende fiende uten følelse av triumf og seier, bare med en lettelse over at jeg selv har reddet livet.
DET NYTTER LITE Å RØMME FRA SEG SELV.
Jeg må mobilisere mine krefter i en kamp jeg egentlig tar avstand fra. Bare på den måten kan jeg beholde selvrespekten.
Det er den store selvmotsigelse…
Vi hadde til stadighet besøk av leger som undersøkte oss. I allminnelighet ble en flyver sendt på hvileperiode når det var gått et år. Oftest kunne en da se på ham at han trengte det. Kansje begynte han å være en FOR flittig gjest i baren. kansje kunne han få rykninger i det ene kinnet – eller på en annen måte røpe anspenthet og dårlig selvkontroll.
Ingen slapp unna hvileperiodene. Vi ble ubønnhørlig sendt avgårde, selv om vi protesterte aldri så mye.
Jeg tror legene i de siste månedene av krigen hadde en nokså problematisk jobb når det gjaldt å sikte ut flyvere som trenget hvileperiode. De av oss som da hadde vært med fra starten og greid oss hittil, var blitt så forandret rent menneskelig, at det ofte var uråd på basis av tradisjonelle symptomer å gi en riktig vurdering av hvordan det sto til med oss.
Hvileperiode betød bare en pause fra kampene, ikke fra flyvningen. De fleste ble satt inn som instruktører for nye flyvere, på en treningsstasjon. Det fantes også andre former for hvile, for dem som ikke tålte å se fly på en stund, men de fleste ble instruktører.
Det å trene luftkamper med nye allierte flykull kunne forsåvidt være belastning nok. Men det vill antagelig vært farlig for oss, om vi skulle holdt oss borte fra den daglige flyvningen under hvileperiodene. Det var av vesentlig betydning at rutinene vi hadde opparbeidet oss, ble holdt vedlike. I kritiske øyeblikk hadde vi ikke tid til å tenke oss om, alle reaksjoner måtte skje automatisk.
Det er blitt slik at vi alle forsøker å holde en ring rundt oss, vi redd for å stå hverandre for nær som venner. Ser døden i øynene hver dag, vet at neste dag er noen av oss borte.
Søker å trekke oss inn i et skall av upersonlighet, men det lykkes bare sånn måtelig.
Jeg løfter glasset, men oppdager til min forbauselse at hendene skjelver slik at jeg må sette det ned igjen. Jeg kaster nervøse blikk for å se om noen har merket det, men alle har øynene rettet mot generalen.
Da jeg står i giv akt ved Karstens kiste – inne i sjømannskirken – ser jeg ikke ned på kisten. Jeg undrer meg over at jeg klarer å holde ansiktet så rolig, men vet plutselig at JEG kansje er like død som han.
Faen…faen…faen…
Nicken skulle ha visst hvordan han stadig gjør nytte for seg, hvordan han ved sitt dramatiske forsvinningsnummer fortsetter sin aktive krigsinnsats på jorderik.
For DET er vel det som er saken. Vi er vel ikke klar over det selv engang, men når vi ustanselig vender tilbake til dette med Nicken, forvandler hans tragedie til munter folkelivsskildring, skjer det i et krampeaktig forsøk på å bagatellisere døden. Hver dag kan bli vår siste, det VET vi, og for å dulme vår angst, så den ikke skal sette seg i kroppen som en lammelse, må vi gjøre døden til en slags familiær tegneseriefigur.
Død, hvor er din brodd – ?
Men saken har også en vrangside – den at vi samtidig bryter med vår respekt og vår age for levende liv. For å holde ut, må vi påtvinge oss selv en slags menneskeforakt, vi har ikke RÅD til å tenke ut fra en tradisjonell verdiskala,og dermed blir det levnet oss bare to muligheter:
indre oppløsning, som leder til amoral, eller å gå på akkord, som i sitt vesen er umoralsk.
Sånn sett er den amoralske heldig stilt, han vet ikke bedre og kan dermed rent psykologisk komme ut av det på et slags vis.
Ikke slik med den umoralske. Han vet DYPT inne i seg at han gjør galt, og det beste han kan håpe på er å kamuflere denne viten for seg selv og for omverdenen. Det er en høy pris han må betale.
Månedene går fort i all sin sorgløshet. Nåja, jeg bærer på den indre rastløsheten som jeg forsøker å skjule for Ginny (hans kone) og de andre. Greier ikke å slappe av. Jeg ser fram til jeg er ferdig med hvileperioden, så jeg kan komme tilbake til skvadronen.
En voldsom ulyst til å gå opp neste dag overfaller meg. Ulysten er så intens og påtrengende at jeg kjenner meg kvalm.
Ulyst til å drepe…
Er det naturlig å være faens kvalm når en skyter medmennesker i filler, selv om de er tyskere ?
Herregud – måtte denne krigen snart være over!
Selvfølgelig har jeg ikke, selv under den første kampperioden, likt å slippe bombene, eller i lav høyde se kraterne og de blodige sporene jeg etterlater meg når jeg flyr bort fra angrepsmålet. Men i begynnelsen kjentes det mer “riktig”, det hadde vært en plikt.
Noe en ikke skulle bry tanker eller følelser med.
Bare konsentrere seg om som en jobb.
I den siste tiden har jeg vært nødt til å skyte i filler en del usikre mål. Altså tilsynelatende sivile hus, båter, kjøretøyer osv. Tyskerne kamuflerer nå ofte militære poster og transporter som sivile, og vi har fått flere ordrer om å ta også såkalte “sivile” mål, hvis det er grunn til å tro at det dreier seg om noe annet.
Jeg sover ikke stort denne natten, kjenner jeg er inne på noe som kan komme til å gi meg vanskeligheter.
Forbanner meg selv, som har latt tanker og følelser få slippe løs.
Uten alkoholen hadde vi aldri greid å trappe ned anspennelsen, når vi vendte tilbake til basen etter dagens siste tokt. Alkoholen visket ut alle hendelser og muliggjorde kommende natts søvn. Nødvendig når vi måtte være i form neste dag igjen og opp på nye tokt. Jeg vil våge å si det så sterkt at om vi ikke hadde hatt tilgang på alkohol, ville vi ha vært satt ut av spillet etter kort tid. Brutt sammen.
Spesielt i den siste fase av krigen vendte vi så belastet tilbake etter toktene – fysisk og psykisk – at vi MÅTTE hjelpes til avslapning. Vi hadde aldri greid det på egenhånd.
Flymedisinere på begge sider, både engelske og tyske, påsto jo også at en bar som samlingssted og avslapningssted, hadde nødvendig mentalhygienisk virkning i en krigssituasjon.
Det er nærliggende å tro at det ville ha hjulpet oss, hvis vi hadde innrømmet våre problemer for hverandre. Men jeg mener det var en avgjørende betydning at vi IKKE gjorde det, at vi heller krampeaktig holdt på den bråkjekke tonen.
Så lenge vi holdt på tøffheten overfor hverandre, holdt vi samtidig oss selv på bena. De fleste av gutta hadde også forandret seg etter hvert, slik at en åpenhjertig akseptering av små eller store belastninger av forskjellig art, bare ville betydd vanskligheter i miljøet.
Da det gikk opp for meg at også mange av mine kamerater slet med nye reaksjoner, hjalp det meg derfor IKKE til å godta min egen og stadig voksende ulyst til å fortsette.
Av og til er jeg fyr og flamme ved tanken på å gå til kamp. Men rare greier, andre ganger igjen blir jeg så kvalm ved tanken på at jeg på nytt skal skyte i filler en hop med mennesker, at jeg er i stand til å brekke meg. Det hjelper ikke at de er tyskere.
Ubegripelig, hva ?
Sent på ettermidagen kommer det andre oppdraget.
Hele avdelingen skal bombe et fort inne i Tyskland.
Det er et stupbombeangrep. I seg selv en fysisk påkjenning, fordi en setter Spitfiren lodrett i 10 000 fots høyde.
Så skjer det at jeg kommer galt ut i selve stupet og ikke får sluppet bomben.
Jeg blir irritert…siden lettet.
Da hender det noe med meg:
En voldsom LYST, et behov for å drepe!
MÅ!
Er besatt av tanken!
Kjenner meg ekstatisk. Dirigert av nye krefter.
Jeg er glidd vekk fra flacken over det opprinnelige målet nå, ser ned – og oppdager et stort rødt murhus som står litt for seg selv i en liten bydel.
Det er folk i huset – jeg ser noen i vinduene.
Det er også noen ute i haven. Jeg setter kurs rett nedover.
Bruker ørlikonkanonene mens jeg kommer nærmere og nærmere…
Tre-fire sekunder fra huset slipper jeg bomben. Kjenner meg opprømt og lykkelig da det er unnagjort.
Fornøyd med meg selv.
Jeg kikker uforstående ned på hendene mine idet jeg klatrer ut av cockpiten og forlater maskinen. I DAG rister de ikke.
I tiden som kommer tvinges jeg til til å gjenta egne tokt så ofte jeg har anledning. Det blir en besettelse for meg, en nødvendighet.
Som flight-commander har jeg anledning til å autorisere egne oppdrag, og jeg gjør det. Ettersom de allierte rykker frem, får vi ordre om å utrydde enkelte landsbyer hvor det er mistanke om tyske poster.
En utmerket sjanse til en kombinasjon med egnetokt.
Jeg forstår snart at jeg ikke er alene om egnetokt. Andre har det på samme måte. Vi MÅ skyte. På bolighus, transporter, menneskesamlinger.
Hva som helst.
Hva skjer med oss ?
På denne tiden deler jeg rom med en kar som er hva man kaller personlig kristen. Jeg blir nysjerrig etter å finne ut hvordan han gjør det i luften.
For hvis også han…
En kveld sier en av karene, idet han selv lander:
– En av våre har tatt et nonnekloster for egen regning!
Jeg går inn på tomannsrommet og legger meg, later som jeg sover.
Han kommer en stund senere. Han drikker ikke som vi andre i baren. Ingen av oss har forstått hvordan han greier seg uten alkohol.
Gjennom halvåpne øyelokk ser jeg ham gå med tunge skritt bort til skuffen, hvor noen engang for spøk puttet inne en cahmpagneflaske ved siden av bibelen hans.
Han tar den opp, holder den prøvende i hånden. Så finner han noe å åpne med…kaster et blikk bort på min seng.
Så setter han flasken for munnen.
Drikker, såvidt jeg vet, for første gang i sitt liv.
Jeg sover ikke stort den natten. Det er din plikt å fungere videre, sier jeg til meg selv. For straks krigen er over – og den må da snart være det nå – vil vi jo bli normale mennesker igjen.
I dagene som kommer studerer jeg mine kameraters oppførsel og blir snart vitne til at flere angriper mål for egen regning.
Vi er inne ei en ekstra vond periode. Våre egne tap blir stadig større, og vi må opp på inntil tre tokt hver dag. Vi flyr lavt over skyttergravsposisjoner, tanks og troppehøyder og er nødt til å ta store sjanser for å utrette noe.
Like før krigen slutter, fikk vi en nyutdannet flyver ut til oss, en bergenser. Jeg syntes synd på karen som ikke hadde fløyet på tokt ennå og som nå ble nødt til å dra hjem uten å kunne se tilbake på en eneste kamp. Jeg besluttet å ta ham opp og gi ham sjansen likevel. Jeg foreslo for ham at vi skulle gå opp, finne en tysk bondegård og bombe den sønder og sammen, så han fikk brukt våpnene sine ihvertfall ÈN gang. En helt dagligdags affære for oss andre på denne tiden, men jeg glemmer aldri hvor forskrekket han så på meg og hvor mumlende svaret hans kom.
Selvfølgelig ble karen forskrekket. Jeg hadde bare glemt å ta hensyn til at han var som vi andre hadde vært engang for lenge siden, nemlig normale mennesker – og at han reagerte ut fra det.
Kaptein Helner Grundt Spang D.F.C. med bar, Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen m.m. går usikre skritt hjemover.
En guttunge traver beundrende ved siden av meg.
Da jeg har gått en stund – besatt av en underlig tom og skremmende følelse jeg ikke greier å overvinne – spør guttungen om jeg virkelig ikke vil hilse på ham.
Det er min bror Michael.
Jeg vet det ikke ennå, men en invalid er vendt hjem.
En kveld jeg kommer sent hjem fordi jeg har tatt en drink med en tidligere krigskamerat som også er gått inn i forsvaret og stasjonert i Oslo området, har Ginny gjort sitt beste for å gjøre det ekstra hyggelig på det lille pensjonsværelset vårt. Jeg ser det godt, blir litt smårørt, og fordi jeg plutselig ikke greier å være rørt, går følelsen over i en uforstålig kulde.
– Pappajenter har vel aldri hørt ordet STØV? – begynner jeg og lar pekefingeren gli over kommoden.
Jeg ser utmerket godt at det ikke blir liggende så mye som et støvkorn på fingeren, men jeg planter harde fiendlige øyne i henne.
Kjære lille Ginny tenker jeg, du har virkelig klart omstillingen på en enestående måte. Pappas og mammas beskyttende overklasseverden, en tilværelse full av uforpliktende moro, må stå for deg som et paradis mot dette trange lille helvete som JEG har plassert deg i her i et fremmed og kaldt land.
Du har ikke fått mulighet til å bli kjent med noen her i Norge ennå, for vår datter Nina behøver deg her “hjemme”, og din mann arbeider sent og tidlig og er ikke lett å omgås når han omsider kommer hjem.
– Du er et bortskjemt overklassevesen, sier jeg.
Det gjør meg enda mer ondskapsfull:
– Livet kan ikke alltid være en dans på roser, Ginny, fatter du ikke det ? Jeg slår knyttneven i komoden og vekker Nina som ser opp med søvnige øyne og begynner å gråte.
– Herregud, NÅ igjen, sukker jeg og faller ned i en stol
For parallelt med barnets gråt som av en eller annen grunn blir mer og mer skjærende, avreagerer jeg noe i meg selv, og jeg kjenner til min forskrekkelse at det er såvidt jeg greier å la vær å skrike høyt.
Ginny tar Nina opp å forsøker å trøste henne.
– Hva går det av deg i kveld ?
– Går av MEG ? Jeg er vel som vanlig ?
Jeg reiser meg, ser på min kone og det gråtende barnet og har brennende lyst til å ta dem begge inntil meg. Men på nytt blir ømheten vendt til noe bortimot hat, og jeg griper frakken og styrter på dør.
Nede på det blåsende gatehjørnet blir jeg stående å se opp på pensjonatet.
Hva går det av meg ?
Et fly stryker lavt over byen og forsvinner i tåkedisen.
herregud, som jeg skulle ønske jeg satt ved spakene nettop nå ! At jeg kunne ha…
Kunnet hva ?
Vel, fått LUFT for dette håpløse og uforklarlige humøret. Fått bukt med rastløsheten. DEN som er årsaken til elendigheten.
Jeg snur og løper tilbake til pensjonatet. Ginny har fått Nina til å sove igjen og sitter selv i mørket borte i sofaen for ikke å vekke henne.
– Ginny… begynner jeg og er på vei inn i rommet.
Så skjer det noe med meg. Sinnet når meg med en slags fortvilelse. Jeg snur like fort som jeg er kommet, slamrer døren i.
Jeg kan ikke…
Greier ikke å vise ømhet.
Først utpå morgenkvisten lister jeg meg inn igjen.
Jeg har travet gatelangs i mange timer og er forferdelig trett.
Min kone sover fast, jeg ser at det er spor etter tårer på begge kinnene.
Hun kan jo umulig vite at OM jeg hadde latt vær å styrte på dør igjen, så hadde jeg også grått.
Jeg blir liggende lys våken.
Jeg forsøker å finne ut av de uforståelige følelsene og reaksjonene, men må gi det opp.
Da Ginny våkner, er jeg meg selv igjen og istand til å be om tilgivelse. Sier som sant er at jeg ikke forstår hva som gikk av meg.
På veien til jobben stikker jeg innom en blomsterforretning og ber dem sende en bukett til henne.
Etterhver som ukene går, oppdager jeg at humørsyken blir mitt daglige problem. Noe jeg ikke blir kvitt og må motarbeide tildels voldsomt, for å oppføre meg som jeg bør.
Men jeg greier det ikke alltid desverre.
Marerittene jeg gjennomgår hver natt, skal ikke gjøre meg bedre skikket til å kjempe denne kampen.
Ginny sier at jeg skriker og bærer meg, at jeg tydeligvis er plaget av episoder fra krigen. Det er riktig nok, jeg hadde ikke trodd det var mulig å gjenoppleve så realistisk noe som hørte fortiden til. Når jeg har det som verst , er det en kolossal lettelse å bli vekket. Min kone sier jeg har brølt så hele pensjonatet vel må ha hørt meg.
Jeg nevner marerittene, humørsyken og den økende rastløsheten for et par av de gamle flykameratene en dag vi treffes, og de hevder at de har det på omtrent samme måte. En av dem sier: – Det er en overgang. Det gir seg snart.
Ginny og jeg er blitt enig om skillsmisse. Hun blir igjen i Oslo i påvente av flyleilighet tilbake til Canada, mens jeg selv reiser til Lista hvor jeg er tilsatt som stasjonssjef. Jeg er takknemlig for at vi kan skilles som venner.
På lista skal jeg lede oppbyggingen av skyte og bombeskolen. Det er en interessant oppgave, og jeg liker meg godt. Vi er en liten norsk stab, men har til gjengjeld ansvar for 5000 tyske krigsfanger.
I free-weekendene flyr jeg til Oslo og treffer gamle krigskamerater. Avstandene er små når vi kan forsere dem med fly, og vi møtes i denne første etterkrigstiden så ofte vi kan, treffes på stamrestaurantene og snakker om det som allerede er blitt “gamle dager”. De fleste er gått inn i forsvaret eller i sivil luftfart.
Rastløshet og humørsyke later til å prege oss alle.
De fleste innrømmer visse tilpasningsvansker, men vi sier til hverandre at det er en overgang.
Det kommer som et sjokk på oss da den første av kameratene tar sitt liv.
Dagen før hadde han drukket tett og snakket en del om manglende lyst til å leve, uten at noen har tatt ham ham helt alvorlig.
På denne tiden er ordet krigsskade et uoppdaget ord.
Miljøforandring er løsenet, mener et par av karene og drar til utlandet i denne tiden.
Bare noen få av flyveteranene hevder at de ikke har noen vanskeligheter. Men ingen av oss har truffet disse karene edru siden hjemkomsten, og når vi er samlet, prøver vi å redusere vårt eget alkoholforbruk, for på den måten å gi dem en håndsrekning. Men det nytter så lite. Alkoholen er deres halmstrå.
Så bukker neste mann under.
Jeg forsto at noe måtte skje, sier hun og ser bort.
Ute i entreen slår en klokke. Hun venter de to barna hjem fra skolen hvert øyeblikk. Guttene er 8 og 10 år gamle.
Jeg ser meg om i den tussmørke, stille stuen. På veggen over skrivebordet henger familiebildene. Det er også et bilde av ham selv i flyveruniform.
jeg forklarer henne at jeg vil gi de rette myndighetene beskjed om forholdet, det kan ha betydning for familiens økonomi.
Det hadde vært bedre om han stupte i den FØRSTE krigen.
Jeg forstår i samme øyeblikk at det virkelig pågår en ny krig. En hemmelig krig som bli utkjempet i menneskers SINN.
Nesten nede ved holdeplassen når han meg igjen. Jeg er ikke overrasket over å se ham. Hverken stuens eller høstkveldens tussmørke kan skjule de forgråtte øynene.
– Var far modig under krigen ?
– Ja. en av de modigste.
– Det var det jeg trodde, men…- Syns du det er feigt av en mann å grine ? – fortsetter han, gutteøynene ser sky på meg.
Feigt av en mann å grine ?
– Hvordan det ?
– Far grein før han dro på fisketur… blei sinna da jeg så det…men han var jo modig i flyet!
Lille mann – det er avgjørende for deg å sette ting på plass.
Jeg sier: – Din far var modig, det må du aldri tvile på. Du skulle sett hvor mange tyske fly han skjøt ned…han reddet også flere av sine kamerater…skjøt bort tyskere i situasjoner hvor det var nære på…. Du skal være stolt av faren din! At han gråt den dagen, det…
– Din far var klok hører jeg meg selv si. – Han hadde nok sine grunner for å grine. Tror du ikke at en voksen mann kan være modig og likevel grine en sjelden gang ?
– Jeg vet…ikke…jeg…
Det kommer i lange hikst, og da jeg legger armen rundt skulderen på gutten, rykker han til, ser opp og tørrer beskjemmet og skamfull øynene.
Gutter gråter ikke.
jeg greier ikke å slappe av i fritiden, kommer til den konklusjonen at jeg lever galt.
Jeg gifter meg igjen og håper at samlivet med en ny kone vil hjelpe meg å falle til ro. Et hjem og nye interesser…
Men av en eller anne grunn forteller jeg aldri min kone om det som plager meg. Jeg går tvertimot inn for å skjule vanskene mine for henne, synes det er unødvendig at jeg skal belaste henne med mine problemer.
Jeg vil kjempe min kamp alene.
Det ble vonde dager på mer enn en måte.
Min takknemlighet og lettelse var stor da legen ringte meg, og fortalte at min gamle flygerkamerat var utenfor fare og at jeg kunne få hilse på ham et øyeblikk.
Jeg dro straks over og fant min venn ved bevissthet.
– Ja, så var det forgjeves denne gangen også da , sa han oppgitt.
Jeg ble stående å stirre på ham – greide ikke å si noe – bare gikk igjen.
Jeg forsto at legen hadde kjempet kampen om hans liv mot hans eget ønske.
Å bli hyllet som krigshelt betyr en stadig belastning. Når andre vil kikke på medaljer, høre historier fra krigstiden, når de ber meg holde foredrag, lukker jeg meg. Jeg VIL IKKE komme inn på det, jeg nekter konsekvent å snakke om krigen.
Jeg vet at skal jeg fortelle, må jeg fortelle dem sannheten, – i alle ting.
Om en krigs virkelige kors:
Hva den gjør med mennesket.
Samvær med andre blir ikke enklere etter hjemkomsten. Jeg føler stadig at jeg har noe å skjule, at det er viktig at ingen må forstå hvordan det er fatt med meg.
Jeg vet at folk flest oppfatter meg som arrogant og hard, og slik ønsker jeg det. Det er min beskyttende ramme om en voksende indre usikkerhet og angst.
jeg må omgås andre mennesker så lite som mulig, men noe blir det:
Rastløsheten gir seg utslag i en arbeidsglød som fører meg inn i sjefsstilling og dermed er jeg nødt til å representere.
Det er en interessant stilling hvor jeg får realisert egne ideer, men det slår meg en dag at jeg vel er likeglad med både jobben og det livet jeg tvunget til å spille med i dag ut og dag inn.
Jeg har lenge vært invitert et sted, og denne kvelden synes jeg ikke lenger jeg kan si nei takk.
Ut i de små timer kommer samtalen inn på krigen.
Etter en stund kjenner jeg en voldsom og voksende irritasjon, over hvor lett de andre er i stand til å snakke om det, tilsynelatende uten å føle noe som helst. Jeg vet selvfølgelig at det bare er jeg som er urettferdig, for de snakker egentlig bare om bagateller, vil kansje ikke åpne for en hel diskusjon, fordi de føler at JEG ikke ønsker å delta i samtalen.
Men til tross for at de snart skifter samtaleemne, har det vært nok til at jeg kjenner at anspentheten er kommet. Etter en stund merker jeg til min store forskrekkelse at hodet og hendene begynner å riste. Jeg sitter litt med et påklistret smil i ansiktet, søker å motarbeide og late som ingenting. Knytter hendene og forbanner meg selv.
Til slutt blir jeg nødt til å unnskylde meg og går inn på badet.
Pokker, pokker, pokker.
Jeg kikker på ansiktet mitt som møter meg i speilet, forundrer meg plutselig over at ikke de andre kan se at jeg er “død”. Er det lenger noe liv i øynene mine ? Selv synes jeg ikke det – Ansiktet forekommer meg å være blitt mer og mer likt en stivnet gummimaske, uten beveglige, levende trekk.
Etter en tid forsvinner ristingen og anspentheten.
Jeg går ut til de andre gjestene, deltar febrilsk i en diskusjon, ingen kan si annet enn at jeg er en våken og opplagt gjest. Først to timer senere bryter jeg opp, sammen med de andre.
Ingen vet hvilken overvinnelse dette spillet har kostet meg. Denne gangen – som alle andre ganger i samvær med andre mennesker.
Da jeg skal gå til ro for natten, er jeg plutselig lys våken. Blir liggende å kaste meg frem og tilbake, inntil jeg ser på klokken på nattbordet og skjønner at det ikke nytter.
Jeg står opp – går inn i stuen og brygger meg en pjolter. Blir sittende i stuen til glasset er tømt. Jeg kjenner det hjelper, anspentheten blir mindre og mindre.
Utkjørt går jeg til sengs igjen, og litt etter tar søvnen meg.
…bakken nærmer seg…den store røde byggningen, murhuset ved Rhinen…hendene mine nærmer seg avtrekkeren, utløseren for våpnene…og NÅ, det er noen i vinduet i huset! Det er jo HENNE! Gud i himmelen, jeg kommer til å drepe henne! Hvorfor er HUN i det røde huset ? Hvordan er hun kommet DIT ?…Jeg må stanse ildgivningen…men – hva er dette ? Hendene nekter å lystre viljen ?…herregud, jeg dreper henne!…det er for sent!…jeg ser at hun blir gjennomhullet.
…blodet…og nå, flere hull i brystet…hva har jeg gjort ?
…flyet rister, gode Gud, jeg brenner!…flammene…det knitrer…varme…jeg får ikke puste!…brenner inne her i cockpiten!
…Åh…luft…kan ikke…Åh, åh…
Lettelsen da jeg våkner og forstår at det hele har vært en drøm, skyller over meg som en bølge. Jeg blir sittende litt i sengen, forsøker å roe meg før jeg legger meg til igjen. Jeg tenker på hva naboene må tro, for jeg har vel skreket høyt. Forsøk å sove videre, du har en anstrengende dag foran deg i morgen, sier jeg til meg selv. Det møtet…
Møtet! Ulysten bobler i meg, gjør meg heller lys våken. Likevel legger jeg hodet på puten, lukker øynene. Lakenet er våttt av svetten som driver av meg.
…hvordan kan dere påstå sånt ? Vi er da ikke onde ? Skjønner dere ikke at det er krig ?… vi er nødt til å drepe de voksne…den lille der borte…for en skjønn liten unge…kan se det helt herfra…hun der med det lyse håret…gud fader, vi kan ikke drepe foreldrene til ungene…hvis jeg bare visste hvem i denne sammenstimlingen som er foreldrene hennes… der ja, der utløser våpnene seg…jeg tar dem, tar dem! Se hvordan de stuper i gresset, en pen gård…tar den etterpå…hvor ble det av ungene i sandkassa ?…for faen, de har da ikke løpt DIT bort ?…å gud, gud , helvete, faen de er løpt bort til eksplosjonsstedet…de leter i hullet i jorden…hun den lille, hun…hva GJØR hun ? Nei! Du MÅ ikke, vesla! MÅ ikke, hører du!…hun kaster seg ned på bakken, kansje er det liket av moren eller faren…tror ikke det var noen skjult tysk post på denne gården…faen også, vi har tatt dem forgjeves…vesla, du må forstå…hører du! Vi hadde våre ordre å gå etter! Det er krig skjønner du jo!…Tenk om det hadde vært MITT barn…Gud fader, HJELP meg! Hjelp HENNE…hun kan ikke ligge der på bakken over likene…har hun ikke noen å gå til, noen andre…jeg ser henne tydelig nå…må rette opp maskinen…flyr lavt…farlig…begynn stigningen…NEI! Du lille… reis deg opp!
Faen i helvete…jeg vil ikke at du skal ha det vondt…det ER krig, hører du…såja…sikt inn…ta henne…hjelp henne…stans fortvilelsen hennes!…
Hun er borte… sprengt i filler…som de andre…ser ikke lenger på meg…men, hva er DET…der er hun!…bak et svart kors…ser på meg…øynene hennes…men, forstår du ikke vesla, jeg hadde ORDRE om å bombe gården deres…kamuflert tysk post…ikke hat meg!…jeg ønsket det ikke…
… Ikke HAT meg, ordre skjønner du jo!…øynene dine
…har du det vondt ennå ?
…Hva gjør du bak korset ?…har dere korsene i sandkassen ?…ikke se sånn på meg!…hører du!…jeg ville deg ikke noe vondt! Ikke SE sånn på meg…
Jeg våkner igjen, rister av kulde. Kjenner en voldsom gråt komme, men biter den i meg. Jeg greier ikke bære dette alene lenger.
Drømmen – eller marerittet – er ikke ny. Helt siden hjemkomsten i 1945 har jeg sett den lille for meg, hun som satt sammen med lekekameratene eller søsken og så på at vi tok foreldrene deres et sted lenger borte i den store haven.
Det hjelper dårlig at jeg vet at vi bombet bondegården etter ordre.
Ville du latt tyskerne fått overmakten i luften ?
Nei, nei, selvfølgelig ikke, men…
Du hadde ikke noe valg, du gjorde bare din plikt. Det var ikke egettokt dette.
Gudskjelov for DET, i hvertfall.
Men om jeg hadde nektet å gå opp den dagen ?
Latt en mulig tysk post få arbeide videre til stor skade ?
Gud – faen – hvem er hvem, egentlig ? Hva gjør dere med menneskene under en krig ?
Hvilke muligheter gir dere oss ?
Er den lilles anklagende øyne jeg er dekorert for ? Medaljene som familie, omgangsvenner og alle andre utmerkede mennesker sitter og prater om over en drink ? Skyller ned med kaffe og kake.
Resten av natten ligger jeg våken. Den lille er ikke alene om å holde selvbebreidelsene mine ved like. Forskjellige mennesker går igjen i marerittene, som kommer hver natt nå.
Timene snegler seg avsted. Hver gang jeg holder på å duppe fordi jeg er grensløst trett, kvekker jeg til og forbanner meg på at jeg skal greie å holde meg våken og dermed holde dem borte resten av natten.
De døde som lever videre i min samvittighet…
Da klokken slår tre, husker jeg møte neste dag.
om en time må jeg opp, hvis jeg skal nå første fly innover.
Faen…LITT søvn MÅ jeg ha, ellers greier jeg ikke programmet!
Nei! Ikke sovne…Herregud, ikke SOV, hører du!
Jeg blir klar over at “i morgen” allerede er i dag og bestemmer meg like godt for å stå opp.
“…direktør Grundt Spang har deltatt i 224 møter i løpet av året, her hjemme og i utlandet.
Man må nesten spørre seg hvordan han har fått noe hjemmeliv…”
Jeg husker ordene fra siste generalforsamling.
Man hadde hyllet meg for energisk innsats.
Idet jeg går opp trappen, svelger jeg en valium.
Har også tatt to for en halv time siden og vet at denne metoden har forårsaket et stort, årlig pilleforbruk.
224 møter siste år, var det så han sa ?
672 valium, regner jeg ut.
Da jeg litt senere reiser meg og tar ordet, er pillene begynt å virke.
Situasjonen blir bare verre.
Synene er nå begynt å forfølge meg også når jeg er våken. På gaten , i en menneskemengde, i TV, i bilder i avisene, ved rattet i bilen bak meg i rushtiden, bak en trestamme i skauen, nær sagt overalt dukker de opp, mine fiender fra marerittene. Betrakter meg, rolig avventende.
Det er lenge siden jeg har orket å se Dagsrevyen på TV. Uroligheten ute i verden, reportasjer fra en eller annen fjern slagmark, setter igang noe inni meg, levendegjør hendelser, som jeg VIL glemme, men ikke kan.
Det hender at jeg også ser nye ansikter som ikke tilhører nattens mareritt, men står for meg som tåkete gjengangere av mennesker som jeg oppfattet i korte glimt i lav flyhøyde.
Særlig den lille jentungen på den tyske bondegården tar knekken på meg.
I den siste tiden har hun begynt å legge de små armene sine rundt halsen min, forsøker å stramme til, få kvalt meg. Mens hun strever av alle krefter for å greie det, bli sterk nok, gjør jeg ikke noe for å sette meg til motverge. Jeg synes hun er i sin fulle rett. Jeg fortjener ikke bedre.
Når jeg kjenner barnehendene ta bedre tak rundt halsen, og jeg får vansker med å puste, kommer øynene hennes nærmere og nærmere, borer seg i størrelse med tallerkener inn i blikket mitt, men jeg greier ikke å se ned.
Jeg orker ikke møte blikket hennes, men tvinges til det.
Jeg slipper ikke løs før jeg våkner.
Barnet kommer nå hver natt, jeg arbeider til jeg er stupferdig av tretthet, men gruer for å falle i søvn, fordi hun og de andre venter på meg.
Herregud, hva sloss jeg egentlig for lenger ?
22 års kamp er bortkastet. Jeg vet med meg selv at jeg fysisk og psykisk for lengst er oppbrukt.
Kvart på to parkerer jeg utenfor hotellet, hvor møtet skal holdes, og begir meg til møtesalen.
Presis fem over to blir møtet satt. Gjennom døren hører jeg møtelederen ønske de fremmøtte velkommen og si:
– Før jeg gir ordet til Grundt Spang som vil orientere om tilbudet fra…
Da er det jeg merker at pillene ikke virker som de pleier. Jeg føler meg tørr i munnen, kjenner med stadig større panikk at hendene skjelver! Maven og mellomgulvet er så sammenknyttet at jeg er kvalm.
Ordføreren fortsetter derinne:
– Direktøren er nettopp kommet hjem fra en reise til Emden. Det er på grunn av de tilbud han har mottatt og som krever et snarlig svar, at styret har anmodet om å inkalle til…
Nå må jeg inn!
En kaldsvette bryter frem på pannen. Jeg reiser meg og går ut i garderoben. Fyller den ene hånden med kaldt vann., super det i meg, plasker vann over ansiktet.
Til slutt holder jeg hele hodet under det kalde, rennende vannet.
Men jo mer jeg anstrenger meg, desto verre blir anfallet. Hendene greier ikke engang å holde på håndkleet, og brekningsfornemmelsene rir meg så jeg knapt kan holde meg på bena.
På ren viljestyrke klarer jeg å komme meg ut av bygningen, kjøre vekk fra byen. På en sidevei parkerer jeg, legger meg ned i baksetet inntil brekningsfornemmelsene er over.
Etter en halvtime faller også hendene til ro. Jeg kjører straks tilbake til møtestedet, hvor jeg unnskylder meg med et illebefinnende.
Da jeg orienterer møtedeltagerne er de ingen som kan se noe på meg.
Møte er slutt ved femtiden. Jeg kjører hjemover, sint og ydmyket. Innser at jeg har latt det komme for langt. Det er med nød og neppe jeg ikke har fått et sammenbrudd midt foran øynene på forsamlingen. I alle år har jeg vært fast bestemt på at det ikke skal skje.
Nå har jeg fått en siste advarsel.
Et par ganger har jeg konsultert leger, forklart symptomene. Indremedisinere har undersøkt meg – ikke kunnet hjelpe.
Det står en pike i veikanten, jeg synes å dra kjensel på henne. Stanser. Hun hopper fornøyd inn ved siden av meg.
Jeg vet ikke hva som går av meg, men jeg forteller henne om krigen, forsøker å forklare hvilke selvbebreidelser jeg sliter med.
Overfor denne vilt fremmede jentungen er jeg i stand til å snakke , av en eller annen grunn.
Jeg har ikke tenkt å si så mye som jeg etter hvert gjør, men hun virker intressert, lytter med et oppmerksomt uttrykk i øynene.
Plutselig avbryter hun:
– Hvorfor desserterte du ikke ? Det ville kameraten MIN ha gjort. Vi har snakka om det i gjengen, ikke èn av gutta vil ta militærtjenesten.
– Er du ikke klar over hva som ville skjedd under siste krig, hvis alle og enhver hadde gått hen og dessertert ? Det var den ene mot den andre, jenta mi.
Hun ler og ser på meg, slik som et gammelt menneske ville sett på et naivt barn:
– Hvis bare tilstrekkelig mange nekter, bruker sin selvstendighet og gir blaffen i hva de uenige lederne mener, stanser alt av seg selv. La dem bruke knyttnevene på hverandre, dem som trekker i trådene, vel ? Det er lett nok å føre krig når en kan sende tusenvis av ANDRE på egne og nasjonens vegne! Se på deg sjøl, hadde du dessertert, ville du ikke hatt det så jævlig i alle disse åra. Men du var slave av vanetenking og kollektivfølelse, var oppdratt til det!
– Har jeg ikke RETT kansje ? Sier hun og ser triumferende på meg.
Rett ?
Har hun det ? Nei! Det er ikke så enkelt!
– Det var nok verre da DU var ung. Nå protesterer MANGE. Det gjør det lettere.
Sier hun, idet vi nærmer oss en kjent campingplass hvor hun vil gå av.
– Takk for at jeg fikk sitte på! Du har vært ok!
– Selv takk for en interessant tur, svarer jeg.
Jeg blir liggende i halvdøs den første natten på 16. avdeling
En pleier har tittet inn til meg med jevne mellomrom hele nattten. Enkelte ganger forsiktig, i skjæret fra den blå nattlampen. Andre ganger er han kommet helt bort til sengen , har bøyd seg over meg for å høre om jeg puster jevnt og dypt, eller bare later jeg som jeg sover.
Jeg later som…
Halv syv følger jeg med en pleier til badet, hvor jeg får utlånt toalettbagen min og kan barbere meg. Pleieren er hele tiden til stede.
I går da jeg kom, la jeg alle kort på bordet.
Legen som mottok meg, har meg i sin hule hånd nå.
Jeg ba ham sperre meg inne. Visste at jeg ikke måte gis ansvar hverken for meg selv eller andre mennesker lenger.
Etter morgenstellet får jeg undervisning i kunsten å re min egen seng, får beskjed om å hente klut og bøtte, med spørsmål om jeg har noe imot å vaske gulvet selv. Jeg sier jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Det er likgyldig det hele nå.
Skuespillet er over.
Jeg har vennet meg til en viss oppførsel overfor andre mennesker, visste når jeg skulle le, rose… når jeg skulle være enig, og som oftest når jeg burde holde kjeft. Hadde spilt min rolle, rutinert og mekanisk. Ikke visst hvor invalid jeg var, inntil jeg sto foran døden, og var villig til å drepe et annet menneske, for selv å få lov til å slippe fra.
Tanken på at jeg antagelig ikke er alene om å føle det slik, slår ned i meg med voldsom styrke:
At det lever milloner av menn over hele verden, menn som en krig har gjort unormale. Mennesker som daglig har ansvaret for andres liv, menn som ofte sitter i høyt betrodde nøkkelstillinger i samfunnet.
Syke menn.
Skuespillere i grenseland.
Etter Vietnam er f.eks. tallet på sivile flyvere rekruttert rett fra krigsflyvernes rekker, økt med flere tusen. Med tiden vil kansje havarikommisjonene få øyene åpne for at en flyulykke KAN ha hatt sin årsak i en eller flere av flyvernes mangelfulle eller unormale reaksjoner ved spaken.
De er dekorert med Englands og Norges høyeste utmerkelser for Deres krigsinnsats, har vært en fremragende flyver og soldat, men har ikke klart å bygge bro over fra mennesket til soldaten. Kjenner de uttrykket arbeidsnarkoman ? Når De vel hadde bygget opp noe, mister De interessen for det, søkte Dem over i en annen stilling, fordi den ikke lenger kunne ta alle Deres krefter. De hadde behov for å FORBRUKE Dem. Nå får de ta det helt med ro i noen år, ihvertfall akseptere krigsskadene, at de fysiske utslagene er resultatene av psykiske belastninger, så får vi se…
Vil det si at jeg aldri blir frisk nok til å begynne arbeide igjen ?
Psykiateren betrakter meg:
Det svaret er vi ikke i stand til å gi dem. Det avhenger av flere ting…Dem selv, Deres pårørende, Deres interesse for en ny tilværelse…viljen til å se Deres situasjon i øynene uten å kapitulere for den…ta det med ro fremover…Ta imot krigspensjonen.
– Herregud…krigspensjonen…
Ordet er vanskelig å uttale.
– Føler de bitterhet mot samfunnet ?
– Overfor mine kameraters skjebne: Ja. Et samfunn som tok de avgjørende år av våre liv, utdannet oss til mordere…og lot det bli med det. For siden å la oss gå tilbake til et såkalt normalt liv, med uforståelige reaksjoner og med mentale vansker som umuliggjorde denne “normaliteten”. Jeg er bitter på kollektivet som utdanner mennesker til umenneskelighet, men så etterpå ikke vil ta konsekvensene.
Legen sier: – Når jeg tenker på min tid i Tyskland…jeg fikk min utdannelse der nede…kan jeg huske min reaksjon på alle de døde, forstenede øynene…tidligere soldater og offiserer fra 2. verdenskrig. Jeg tenkte i mitt stille sinn: Gjengangere, gjengangere alle sammen.
Jeg trodde dere psykiatere visste alt om krigsskader og ettervirkninger nå ? sier jeg.
Vi vet endel, men enda står meget tilbake. Hver eneste mann er stridig overfor seg selv så lenge som mulig…menn av få ord, forsøker helst å tie…selv når de til slutt søker hjelp. Men – er de nå sikker på at de ønsker å skrives ut allerede ?
Jeg nikker. Når jeg nå først har fått en forklaring på mine reaksjoner og vet det er opp til meg selv å slåss videre, synes jeg det ikke er grunn til å være her lenger. Selv om oppholdet på en måte virker betryggende, fordi man her ser på meg som en casus, noe som gjør at jeg slapper av og slipper å være skuespiller.
En søster stikker hodet inn, da jeg legger de få tingene mine ned i kofferten inne på rommet.
Hun smiler oppmuntrende: – Er det i dag friheten begynner for Dem, Grundt Spang ? Jeg ser på henne: – Visste jeg bare DET…
De fleste som har tjenestegjort i en våpengren under krigstilstand, vet at massakre av sivile personer kan skje, fordi så mange soldater slutter å være mennesker, ettersom krig utarter. For å fungere videre som krigsredskap den dagen han får for stor avsmak for å fortsette, går soldaten over grensene i sitt menneskelige ego og blir dratt inn i umenneskeligheten. Han blir et ufølsomt og effektivt krigsredskap, men selv en sjelelig invalid. Han har hatt valget mellom å desertere og dermed overleve som mennesket, eller å utslette seg selv som et tenkende og følende individ.
Når jeg har fortalt om forholdene i våre norske flyskvadroner i England og på kontinentet under krigen, er det fordi jeg ikke lenger har samvitighet til å tie. Jeg tror noe kan og må gjøres for ettertiden. Samfunnet, som i dag det amerikanske, KAN ikke, etter min mening, kriminalisere den enkelte soldat eller stille ham for krigsrett. Han har ikke selv hatt mulighet til å forhindre sin umenneskelige utvikling. Han har blitt spesialutdannet som drapsmann og vært utkommandert for å bruke sin utdannelse. Det synes å være et paradoks og en grov urettferdighet av et land å tvinge sine unge inn i drapsopplæring, utkommandere dem og siden kriminalisere og straffe.
Enhver nasjon som tar seg råd til å utdanne soldater og føre krig, bør ha råd til, ja, direkte skylder sine hjemvendte soldater, en mulighet til å vende tilbake til et mest mulig normalt liv.
Det må være en unødvendig belastning, også økonomisk, en på alle måter utilfredsstillende hjelp å krigspensjonere disse menneskene mange år etter at en krig er slutt.
Et individuelt tilbakeføringstilbud burde bli obligatorisk i et hvert land: effektiv hjelp for dem som trenger det, straks krigen er over.
Jeg er overbevist om, når det gjelder forholdene i Norge, at det fremdeles, 26 år etter kapitulasjonen, er menn som har behov for å få belyst sin egen situasjon, trenger adekvat hjelp, selv om tilværelsen vel nå for de flestes vedkommende har stabilisert seg på et eller annet vis. Menn som hele tiden har fungert – og fungerer – som tilsynelatende veltilpassede, friske mennesker.
At mange ikke greier å kjempe videre alene, skulle de mange søknader om hjelp, bl.a. søknader om krigspensjon, som den dag i dag hoper seg opp på ulike kontorer, være bevis på.
Hvilket liv – eller mangel på normalt liv – har disse mennene måttet oppleve i alle disse årene, etter at de for 26 år siden kom hjem fra krigen etter en innsats som var pålagt dem ?
Flere norske FLYVERE har etter frigjøringen tatt sine liv. Mange av dem var høyt dekorerte menn som gjorde en avgjørende og beundringsverdig innsats under krigen, men ikke greide tilbakegangen til et liv i fredstid, etter det de hadde vært nødt til å være med på. Jeg håper sannheten om mine døde kameraters inntil nå hemmelige kamp, må danne grunnlag for om mulig enda større takknemlighet og ærbødighet overfor deres innsats og underbygge et for fremtiden realistisk syn på en krigs virkninger i menneskesinnet.
Etter fem år på ordførerkrakken i Bardu ble jeg valgt inn på Stortinget som Arbeiderpartiets representant på Tromsø benken. Det skjedde ved valget i 1961. Og nå kolliderte jeg for alvor med maktmennesker, personer som satte partiet og eget maktbegjær foran saker de skulle tjene. Jeg fikk snart erfare intrigespillet, bakvaskelser, løgn og forfølgelse.
Maktens virkning på oss mennesker har derfor opptatt meg mer og mer. Særlig etterhvert som jeg selv fikk smake makten. Jeg kaller det maktens dynamikk. Hvordan makten preger de som har makt. Ikke bare i politikken, men også den makt som utøves innen byråkratiet, i det private næringsliv og på organisasjonsplan.
Historien er mest opptatt av personer i maktstillinger, deres seire og nederlag, men gir ingen analyse av maktens innflytelse på de enkelte utøvere. For historien er jo som oftest beskrevet av seierherrene.
Jeg skulle ønske vi fikk en psykiatrisk eller psykologisk studie av hvordan makten og maktbegjæret former personligheten. For det er først når du bli klar over din egen makt, og i konfrontasjoner med andres maktbruk, at det skjer noe i ditt eget sinn. Hos meg virket dette forvirrende. Men etter hvert vokste det frem en angst for eget JEG og en forakt for andres makt.
Willy Brandt har IKKE rett. Han sier et sted: “Redselen for makt er venstresidens arvesynd” Jeg opplevde det motsatte. At det ikke minst var venstresiden og venstresidens politiske representanter som skremte meg med sitt maktbegjær.
Sokrates sier et sted at mennesker som er glade i makt , helst ikke burde få lov til å utøve makt. Jeg er enig med den gamle filosof.
På sin geniale måte har Herman Wildenvey sagt det slik i et dikt:
“Det faller som lys på min vei i kveld
Jeg skimter hva allmakt og avmakt er.
Allmakt er lyset og livet her.
Og avmakt – det er meg selv”
Politikere, mange av dem, elsker å bruke sin makt – uansett partitilhørighet.
Fra boken Partisan og politiker skrevet av krigsveteranen og politikeren Alfred Henningsen.
Det er ikke veldig rart at verden er som den er, at ingenting forandrer seg og at alt er ved det vante når folk flest foretrekker å få servert løgner på en høflig måte enn å få servert sannheten slik den faktisk er gjennom mennesker som er engasjerte og viser sitt sanne jeg.
Folk flest vil ikke se gjennom maskene til løgnerne som holder verden i status quo. Nei de vil ha flere løgner, slik at den fiktive realtiteten de har opparbeidet seg gjennom indoktrinering fra media og utdanning, gjennom den politiske korrektheten og de etablerte sannhetene de tror er synonymt med de virkelige forhold blir opprettholdt. De tviholder på den, og ingen relevant dokumentasjon kan få slike menneskers holdninger til å endre seg.
De ferdig lagde konklusjonene er og blir deres sannhet som de høflig får servert av løgnere som er uklanderlig kledd. Sort/hvite svar og uttalelser, som hvis man bare hadde skrapet litt i overflaten på dem, ville gitt en indikasjon på at det er noe som skurrer, men som allikevel blir ansett som logiske sluttninger av en folkemasse som godtar alt de får servert og som aldri stiller spørsmål uansett hvor ulogisk det de blir fortalt måtte være. Videreformidlerne av etablerte sannheter blir sett på som sannsigere. Overbevisningens kunst står i en mye høyere kurs enn det fakta og dokumentasjon gjør.
Politikere flest mangler en balanse mellom intellekt og hjerte/samvittighet. Mehlen beviser her at hun har den balansen, hun viser ekte føleser, hun har ikke et full kontrollert kroppsspråk kombinert med tvetydig retorikk, som de fleste politikere har lært seg ut til fingerspissene. Det hun sier kommer virkelig fra hjertet. https://www.facebook.com/Roedt/videos/10154687692919068/?pnref=story
Dessverre er det slik at folk heller vil ha løgner pakket inn i glanspapir i stedet for å få servert en spade for en spade retorikk. Se de tyve første minuttene av dette seminaret her og du vil forstå hva jeg mener https://www.youtube.com/results?search_query=natural+law+passio
Hvis man har opparbeidet seg en del kunnskap, som ikke stemmer overens med den aksepterte virkeligheten, så for guds skyld ikke vis at du har den kunnskapen blant dem som ikke har den. Da vil de lure på om det er noe galt med deg, for din kunnskap er ikke kompatibel med deres og de vil konkludere med at du er feilinformert, fordi du ikke har godtatt det som er å lese i dagens avis, eller fordi du ikke har trodd blindt på nyhetene du har hørt på radio og sett på tv. Flertallet vet ikke hva hersketeknikker er for noe og de har heller ingen ide om hva propaganda og indoktrinering er og hvordan det virker på oss, selv om det er det de tar til seg dagen lang året rundt. Hersketeknikker og propaganda er for dem synonymt med fakta.
Det eksisterer et hav med informasjon (og det mener jeg bokstavelig), og man bruker så en liten skje til å hente informasjonen opp ifra dette havet med, og konkluderer så med at i den skjea så ligger sannheten, mens det som er igjen i havet, det er irrelevant.
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppførerer vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Man kan lære seg gjennom å lese bøker på tradisjonelt sett. Da får man vite noe om vår historie, f.eks. hvem som var president i USA 1920, hvilke ulike klasser som eksisterte i middelaldertiden, og i hvilke land den industrielle revolusjonen startet osv, osv. Man kan også gå på museer og se på gjenstander å lære seg hvordan de ser ut og når de ble anvendt. Begge aspektene er viktige, men en del har gått tapt, nemlig den delen som skulle gi oss muligheten til å leve oss inn i de tidligere generasjoners liv.
Gjenstandene som henger på rad og rekke på museumsveggene eller som ligger i mueseumsmonterne, kan, når du kjenner på dem fysisk, tale til deg, og de kan tale enda høyere hvis man tar dem bruk. Da forteller de om sin funksjon og hvorfor de er konstruert slik de er konstruert, men de forteller også om hvordan det kjentes ut å bruke dem da de ble brukt. Tenk deg at du en hel dag pløyer jordet med en hest og plog. Hvor mye mer lærer du deg ikke av det enn gjennom å se på gjenstandene som henger og ligger rundt om i museet ?
Når man arbeider med å lære barn historie så er denne praktiske metoden meget anvendbar.
På Jæmtlands læns museum lar vi barna prøve forskjellige sysler fra tidligere generasjoners hverdag, når de kommer på besøk. Skoleklasser som kommer hit for å studere et viss emne, kan ved siden av å se en utstilling også prøve praktiske ting. Om de vil studere jernalderen kan de f.eks. male korn på handkvernen, lage ild, eller veve og spinne. Vi har også aktiviteter som retter seg til barn på fritiden.
Annenhver søndag i skoleterminen har vi program med ulike emner. Det kan handle om hvordan man lager smør eller ost, hvordan man lager lin og om hvordan det var å være steinaldermennesket i Jæmtland. Om sommeren har vi daglige aktiviteter i en stue på friluftsmuseet i Jamtli. Hit kan barna også komme uanmeldte. Her holder vi for det meste på med hverdags sysler fra 1800-tallet, leker, lager mat, karver, spinner og vever.
Naturligvis er erfaringene med denne barnevirksomheten blandede. Noen ganger lykkes alle intensjoner, og barna leker og lever seg inn i en svunnen epoke. Andre ganger mislykkes man, men tross alt mener vi at dette er en riktig vei å gå, om man vil lære barn historie. Det beste beviset for dette er de mest gjennomførte forsøkene når vi har tatt med oss barna ut i skogen og levd fortidsliv.
Sommeren 1980 ble de Jæmtlændska skogene igjen befolket med mennesker som gikk på jakt med pil og bue, som leitet etter spiselige planter og som gjorde opp ild på den gamle måten.
Det var grupper av barn som forlot sitt vanlige miljø i skolen og som nå levde stein og jernalder liv tilsammen med personalet fra museet. Reaksjonene fra lærere, barn og ledere var over all forventning. Vi ønsker alle at dette er en aktivitet det kan være mulig å fortsette med, men som pga av det økonomiske desverre ligger nede nå.
Hvorfor er det så viktig å lære seg noe om historien ?
I millioner av år har generasjoners liv vært flettet inn i hverandre uten at det har vært noen vesentlig forskjell fra fars til farfars eller oldefars liv. De ytre rammene, alt var ved det gamle, endringene kom ikke i samme hastighet som i dag.
I dag er forholdet det motsatte. Er det noe vi med bestemthet kan si om framtiden så er det at våre liv ikke vil bli slik som det var på farfars tid. Hvor mye har du forresten selv til felles med dine besteforeldre ? Bor du på et lignenede sted som dem, har du samme yrke, samme hus, samme livsfilosofi ? I dette finnes det noen sentrale problemer for menneskene i dagens samfunn. Rotløsheten, mangelen på historiske perspektiver og mangelen på felleskap mellom generasjonene.
Den praktiske historieundervisningen vil bety mye for at barna skal få et dypere historisk perspektiv, men den inneholder også andre viktige elementer. I millioner av år har menneskebarn lært ved å herme etter voksne, ikke gjennom å sitte på skolebenken. Kunskaper som var livsviktige har blitt overført direkte fra en voksen og til et eller flere barn. Man kan f. eks. ikke tenke seg at 25 barn samtidig skulle skulle lært seg å lage pilspisser på samme måte som vi i dag lærer dem multipliseringstabellen. I seg har denne “naturlige pedagogikk”, da kunnskaper og erfarenhet overføres direkte fra et menneske til et annet, en stor verdi.
Enda et aspekt er viktig når man arbeider med praktisk historieundervisning, nemlig det å vise hva mennesker kan og hva de kunne prestere. Vi lever i dag i et høyteknologisk miljø, der våre muligheter til å påvirke våre omgivelser er begrensede. Særlig barn må kjenne seg utsatte når deres eneste mulighet til å påvirke forholdene rundt seg er ved å slå av og på ulike tekniske apparater; TV-apparatet, radioen, ovnen, elektriske lys, osv, osv. Noe særlig lengere enn det strekker ikke påvirkningsmulighetene seg . Skulle de tekniske apparatene av en eller annen årsak ikke lenger fungere, er de fleste av oss så og si helt hjelpesløse.
I den praktiske historieundervisningen kan man vise barna hvordan mennesker i fortiden løste sine overlevelses problemer. Ved å vise barna at det faktisk finnes ting de kan gjøre helt selv, kan de lære seg at virkeligheten er mulig å påvirke, selv for et lite menneske.
Mange snakker om at vi må ha en ha en revolusjon, javel, men hva innbeærer det ? For det første så krever det ledere som kan erstatte de sittende, og disse lederne må innha en mye bedre kompetanse til å lede både på det teoretiske og det praktiske plan enn hva de tidligere lederene var i stand til.
Jeg er ikke en slik leder, men jeg ser at de finnes. Inne i mitt hode så er en revolusjon ensbetydene med utbytting av et gammelt system og innsettelse av et nytt og bedre. Bedre for hvem ? Svaret man får avhenger selvfølgelig av hvem man spør.
Et bedre system slik jeg ser det, må være at alle må ha de samme mulighetene til et fullverdig liv uansett hvilken nasjon de tilhører, da snakker jeg om den vanlige middelklasse og de fattige. Overklassen passer ikke inn i en slik verden. Overklassen forspilte den sjansen da de lot grådigheten ta overhånd og de lot den forme verden på sine premisser. Mennesker som er låst fast i bunnlinje og profitt tenking og som mangler evnen til medmenneskelighet og som ikke er interessert et levedyktig økologisk system som opprettholder den naturlige balanse mellom alle levende vesener på denne planeten, kan jeg ikke se for meg i et nytt system der empati, forståelse, samarbeid, ærlighet og realisme er den nye ideologien og virkeligheten.
Hvis vi fortsetter med de revolusjonære lederne, hva kreves så av dem for at det nye systemet ikke skal gli over i en kopi av det gamle ? Slik jeg ser det, så krever det mennesker med dyp innsikt i hva virkeligheten er, hvordan den har blitt slik og hvordan man kan forhindre at den degenererer tilbake dit den var når man har kommet seg et steg opp på den kombinerte intellektuelle og medmenneskelige evolusjonelle stige.
De må også være i besittelse av en stor porsjon integritet og evnen til å skifte standpunkt hvis bevisene er gode nok slik at de gamle kan byttes ut med nye og mer fornuftige sannheter, men de må også være istand til å se at nye forklaringsmodeller også kan være feil, slik at de ikke erstatter det gamle bare fordi noe nytt dukker opp som høres eller ser bedre ut. Logikk og tid må brukes for å gå i dybden for å finne ut av hva som er rett og galt. Har man hastverk så vil det i de fleste tilfeller føre til feilaktige konklusjoner, som kan få store negative konsekvenser i fremtiden. Derfor er det viktig å se en sak ifra så mange vinkler og perspektiver som mulig. Og sist men ikke minst, de må ha et meget godt samarbeide mellom intellekt og hjerte, det som kalles virkelig intelligens https://www.youtube.com/watch?v=7ezz0AeC9vc. Dagens ledere mangler dette fullstendig, og det er også derfor verden er som den er.
Lederne må selvfølgelig også være folkets representanter og ikke deres slavedrivere, og det krever også at befolkningen er våken. De må hele tiden være på vakt og stille relevante spørsmål ved alt det som skjer i samfunnet og ved ledernes avgjørelser og handlinger. Det optimale ville vært om lederne gjennom skole (grunnskolen) innførte fag der det å lære å tenke selvstendig ble obligatorisk. På den måten ville det blitt vanskelig for mennesker i maktposisjoner å lyve og svindle, og media ville blitt tatt på fersken hver gang de forsøkte seg på samme metoder.
En revolusjon som fører til en bedre verden krever først og fremst et stort antall våkne mennesker som ser verden slik den virkelig er, og som stiller kritiske spørsmål ved de etablerte sannheter og ledernes avgjørelser og handlinger, mennesker som lengter etter noe annet enn den matrealistiske hverdagen som omfavner de fleste av oss i den industrielle verden i dag, og som forstår at selv om deres behov er tilfredstillt så finnes det et stort flertall av andre mennesker rundt om på denne kloden som på langt nær har fått tilfredstillt sine behov, men som kan få dem dekket hvis alle viser solidaritet og går praktisk i gang med å hjelpe til slik at de mindre heldig stilte også får det de har krav på, nemlig et verdig liv der det å kunne legge seg mett må være minstekravet. I et våkent empatisk menneskes bevissthet, så vil det i en ny verden være mat, klær og husrom for hvert eneste individ på denne planeten. Det vil være nok til alles behov, men ikke nok for alles begjær.
“Hva er det som gjør at noen mennesker er lykkelige og tilfredse og andre ikke er det ? En normal sosiolog vil da prøve å forklare disse forskjellene med matrielle variabler. De viktigste er: Alder, kjønn, sosial klasse, bosted, utdanning. Men hvor mye av forskjellene i lykke og tilfredshet forklares med disse fem klassiske materielle variablene tilsammen ? Jo, ifølge en norsk undersøkelse bare 10-12% – altså nesten ingenting (!). Likevel fortsetter disse sosiologene å diskutere som om det viktigste ved trivsel og livskvalitet er slike materielle forhold. Derfor har de også bommet på hele verdidebatten. Åndelige livsverdier som har sitt feste i menneskets sinn og hjerte forstår de ikke. Disse “variabel-sosiologene” er åndelige evenukker. De tilhører matrealismens presteskap sammen med sosialøkonomene.
Politikere flest aksepterer at vi har fått økt vold og ensomhet og at noe alvorlig skjer med medmenneskeligheten i samfunnet. Men hva har det med budsjettdebatten å gjøre ? I kampen for velferdsstaten trodde vi at bare alle fikk velstand , så ville det bli slutt på stjelinga, og bare alle fikk utdanning så ville det bli slutt på volden. Dette viste seg å være løgn. Men vi fortsetter å lage oss slike løgner om hvordan endring i noen matrielle faktorer skal kunne gi oss de rette verdier og et medmenneskelig samfunn. Bare vi får mer velstand for de og de gruppene, eller bare vi øker kulturbudsjettet, eller flere barnehager…
Et av politikernes hovedproblem er at de hører for mye på sosiologer og sosialøkonomer med et matrealistisk livssyn. For å ungå å bli misforstått: Jeg mener at det finnes klare sammenhenger mellom materielle forhold og ødeleggingen av medmenneskeligheten. Jeg mener også at dette kan legges fram vitenskaplig. Slike sammenhenger er for eksempel: -Den økte mobiliteten i arbeidsmarkedet tvinger folk til å flytte ofte og fører til mindre forpliktende fellesskap. -Rask tilflytting til store byer fører til økt voldsbruk og mindre fellesskap.
Det totale alkoholkonsum er en sikker indikator på økende vold og økende problemer i nære fellesskap. Satsning på reklame i stedet for skole og kulturlivet fører til kjøpepress og økning i vinningsforbrytelser. Politikerne burde vite dette, og de har alle muligheter til å endre på regler og budsjetter i forhold til slik innsikt. Det er bare å sette i gang. Men kampen mot matrealismen er noe mer enn å flytte på noen pengesummer. Og det er dette “noe mer” jeg finner det mest intressant å gå videre inn i her. Kampen mot matrealismen setter spørsmålstegn ved at makt og matrielle verdier skal være politikkens sjel.
I partipolitikken har vi tabbekvoter, men ikke tilgivelse. I partipolitikken har vi den smålige misunnelsen hver gang de andre lykkes. Systemet virker nærmest slik at andres ulykke er min lykke. Det tærer på medmenneskelig raushet. I partipolitikken blir mennesker til midler for en sak. Det dreier seg mer om makt og prestisje enn om kjærlighet. Jeg tror dette er hovedgrunnen til “politikerforakten”. Bare 1 av 5 har tillit til politikerne når de snakker om samfunnsspørsmål. Og politikerne selv – eller særlig visse protestpartier spiller på denne politikerforakten for selv å komme i posisjon. Politikerforakten er farlig. Den viser at tilliten svikter. Og dette lille ordet “tillit” er kansje mer enn noe annet nøkkelen til det som gjør sam-funn mulig. Folk gjennomskuer politiker spillet. Politikere kan innrømme feil litt, men ikke for mye, da blir de tatt av motstanderne.
Politikerne tenker mer på hva det lønner seg å si for å få velgernes gunst enn hva som er sant. Vi får et eget politikerspråk som er bygd opp rundt tomme honnørord og ellers går ut på å unngå vanskelige spørsmål. Folk lurer ganske enkelt på hvor det blir av vanlig ærlighet ? Hvis naboen min snakket slik, så ville jeg lure på hvorfor han gjør seg til sånn.
Vi lukter gjerne hvilke mennesker det er som tenker mest på makt og prestisje. De gjenkjennes på at de synder mot den grunnleggende moral; De behandler andre mennesker som et middel for noe de vil , men ikke som et mål i seg selv. Og vi liker dem ikke. Noen kaller reaksjonen på dette for jantelov. Men det er noe helt annet. Det er sunn folkelig skepsis. Denne skepsisen er nødvendig for tilliten. Ellers blir den misbrukt.
Vi forventer at politikere bruker makt og vet hvordan det skal gjøres. Vi ønsker ikke folk som bare snakker om hvordan ting burde være.Vi velger ikke forkynnere og skuespillere til politiske ledere. Men vi setter ihvertfall to betingelser for maktutøvelsen: For det første må politikere ha visjoner om et bedre samfunn som de kjemper for. Og det er noe annet enn enkeltsaker og kjeppehester som bygger på økonomiske særinteresser. For det andre må de vite at makt og prestisje og penger ikke er det viktigste i livet. Det er helt andre ting som gjør livet verdt å leve.
Politikerforakten har oppstått i Norge samtidig som politikerne har mistet visjonene om et bedre samfunn og har gått over til å administrere A/S Norge slik at konkurranseevnen ikke skal svekkes. Politikerforakten har oppstått i Norge når partilederne i sine debatter ble mer opptatt av å diskutere hvem som hadde skylda for alt som var galt enn å gi visjoner av noe bedre. Partipolitikken er ikke akkurat det ypperste vårt samfunn presterer av medmenneskelighet, men medmenneskeligheten må inn i partipolitikken dersom vi skal snu forfallet. I dag skjer det i hovedsak på to måter:
1) Medmenneskligheten heves over de daglige konfliktene i det politiske liv. Det blir henvist til politiske 17.mai taler, programtaler og bordtaler, men materialismen får herske i budsjettdebatter. Da er vi like kort.
2) Medmenneskeligheten blir et argument for en allerede fastlagt politikk for partiets interessegrupper. Medmenneskeligheten blir en kjepphest. Den blir bygdeverdien i Senterpartiet, de kristelige verdiene i Kristelig Folkeparti, det individuelle ansvar i Høyre og solidaritet med velferdsstaten i Arbeiderpartiet og SV. Da er vi noe lenger , men ikke særlig langt. Noe av problemet ligger i at uenigheten går rett gjennom partiene. De kan beskrives slagordmessig:
I Høyre er det et skille mellom næringsliberalister og verdikonservative.
I Kristelig Folkeparti er det skille mellom adjektivkristne som kjemper for “kristelige” særinteresser og de som bruker de kristne verdier som grunnlag for en helhetlig politikk.
I Senterpartier er det skille mellom smørprisbønder og de som bygger på bygdeverdier.
I Arbederpartiet er det skille mellom kraftsosialister og ensidig lønnskravsfagforeningsfolk og dem som nå vil bruke livskvalitet som en grunnleggende ideologi.
I Sosialistisk Venstreparti er det et skille mellom de gamle 68`erne som står fast på krava og den nye miljø-og verditenkningen.
I Fremskrittspartiet har jeg ikke oppdaget noe skille – her har vi vel det klareste matrealistiske partiet i Norge.
Dette betyr at ingen har noe særlig å vinne på dette som valgkampsak. Dersom et parti reiser kamp for medmenneskelighet, vil alle partiene kunne møte dette med sine hønnørord som fungerer i deres grupper. Og saken er ikke konkret nok til at vi greier å ta ordsnoerne. Et parti som kjører saken vil neppe få mange nok stemmer. De eneste som kunne tjene på det nå, ville ironisk nok være FRP som kan støtte seg på de 20-30% i Norge som ikke bare i handling, men også i teori er matrealister. Dette kan kalles “den partipolitiske verdifella” Medmenneskelighet blir neppe en god sak partipolitisk før den kan tallfestes og brukes i budsjettdebatter og i beregninger for kommunenes og landets langtidsplaner.
Hvor mye fyll og vold og ensomhet planlegger vi i Kongsvinger ? Medmenneskelighet blir heller ikke en god sak partipolitisk før det fører til at man sier nei til ting. Det er ikke nok å flagge med sine kjepphester om bevilgning til kunstnere eller distriktsutbygging eller barnehager eller det man tror skaper livskvalitet. Man må også være villig til å definere fienden: matrealismen, og finne ut hva man vil si nei til. Medmenneskeligheten vil sannsynligvis kunne følge omtrent de samme skillelinjene partipolitisk som miljøet. Det kan bli farlig sprengstoff for partiene. Og det kan bli bare dill-dall.”
Hva er arbeid ? Det er to slags arbeid: det første er å endre posisjonene til visse stoffmengder i forhold til andre stoffmengder på eller nær jordoverflaten. Det andre er å fortelle folk at de skal gjøre det. Det første slaget er ubehagelig og dårlig lønnet; det andre er behagelig og høyt lønnet. Det andre slaget kan utvides i det uendelige: det finnes ikke bare dem som gir ordre, men det er også dem som gir råd om hvilke ordrer som bør gis. Vanligvis blir det gitt to motsatte slags råd samtidig av to organiserte grupper av menn: det er det vi kaller politikk. Den dyktighet som kreves for dette slags arbeid, er ikke kjennskap til de emner en gir råd om, men kjennskap til kunsten å få folk på sin side ved tale eller skrift, dvs propagandakunsten.
Overalt i Europa, skjønt ikke i Amerika, er det en tredje klasse av menn som respekteres mer enn noen av disse to klassene av arbeidere. Det er menn som gjennom eiendomsrett til land kan la andre betale for den ære å få lov til å leve å arbeide. Godseierne gjør ikke noe arbeid, og en kunne derfor vente at jeg ville berømme dem. Men uheldigvis er deres lediggang bare mulig ved andres flid; i virkeligheten er deres krav på behagelig lediggang den historiske kilde til hele arbeidets evangelium. Den siste ting de noen gang ville ønske, var at andre skulle følge deres eksempel.
Fra kulturens tidligste tider til den industrielle revolusjonen kunne en mann i regelen ikke ved hardt arbeid fremstille stort mer enn det som krevdes til opphold for ham selv og hans familie, trass i at hans kone arbeidet minst like hardt som han selv, og at også hans barn hjalp til det de kunne så snart de var gamle nok. Det lille overskuddet over det nødvendigste ble ikke overlatt til dem som skaffet det men ble overtatt av prester og krigere. I hungerår var det ikke noe overskudd, men prestene og krigerne sikret seg likevel like mye som ellers, med den følge at mange av arbeiderne sultet ihjel. Dette systemet holdt seg i Russland til 1917. I England holdt det seg trass i den industrielle revolusjonen gjennom Napoleons krigene og inntil for hundre år siden, da den nye fabrikkeierklassen fikk makten (Husk dette er skrevet i 1935). I Amerika ble det slutt på systemet ved revolusjonen, unntatt i sørstatene, der holdt det seg til borgerkrigen.
Et system som varte så lenge og endte så nylig, har naturlig nok satt dyptgående spor i menneskenes tanker og meninger. Mye av det vi tar for gitt når det gjelder arbeidets moralske verdi, er hentet fra dette systemet, er før-industrielt og derfor ikke tilpasset vår tid. Moderne teknikk har gjort det mulig at fritiden innen visse grenser ikke lenger trenger være en rettighet for små priviligerte klasser, men kan fordeles jevnt over samfunnet. Arbeidsmoralen er en slavemoral, og vår verden trenger ikke slaver.
Det er innlysende at i primitive samfunn ville bønder som var overlatt til seg selv, ikke skille seg med det magre overskudd som prestene og krigerne levde av, men ville enten produsere mindre eller konsumere mer. Til å begynne med var det rå makt som tvang dem til å produsere og gi fra seg overskuddet. Men litt etter litt fant en det mulig å overtale mange av dem til å godta en etikk som hevdet at det var deres plikt å arbeide hardt, trass i at en del av deres arbeid gikk med til å støtte andre som bare dovnet seg. På denne måten trengtes det mindre tvang, og utgiftene til å styre samfunnet minsket.
Den dag i dag ville 99 prosent av britiske lønnsarbeidere bli oppriktig sjokkert om en foreslo at Kongen ikke skulle ha større inntekt enn en arbeidsmann (igjen, husk at dette er skrevet i 1935). Pliktens ide har historisk sett vært et middel brukt av makthaverne til å få andre til å leve for sine herrers interesser mer enn for sine egne. Selvsagt skjuler makthaverne denne kjensgjerningen for seg selv ved at de får seg til å tro at deres interesser faller sammen med menneskehetens videre interesser. Iblant kan dette være sant; atenske slaveholdere, for eksempel, brukte en del av sin fritid til å gi vår kultur varige bidrag som ville vært utenkelig under et rettferdig økonomisk system.
Fritiden er grunnleggende for kulturen, og i eldre tid ble fritid for de få bare gjort mulig ved slit for de mange. Men deres slit var verdifullt, ikke fordi arbeid er et gode, men fordi fritid er et gode. Og ved moderne teknikk ville det være mulig å fordele fritiden rettferdig uten å skade kulturen. Moderne teknikk har gjort det mulig å minske i umåtelig grad den arbeidsmengde som kreves for å sikre det livsnødvendige for alle. Dette ble helt klart under verdenskrigen (1.verdenskrig). I de årene var alle menn i de væpnede styrkene, alle menn og kvinner i rustningsindustrien, alle menn og kvinner i spionasjen, krigspropagandaen eller i statens krigsadministrasjon, trukket bort fra produktivt arbeid. Trass i dette var det alminnelige nivå av fysisk velvære blant ulærte lønnsarbeidere på alliert side høyere enn noen gang før eller senere.
Betydningen av dette ble holdt skjult av finansen: lånetransaksjoner ga det skinn av at fremtiden holdt liv i nåtiden. Men det ville selvsagt vært umulig: en mann kan ikke spise av et brød som ennå ikke er bakt. Krigen viste med all ønskelig tydelighet at det ved vitenskaplig organisasjon av produksjonen er mulig å holde befolkningen på en høy levestandard selv med en liten del av verdens samlede arbeidskapasitet.
Om en ved krigens slutt hadde opprettholdt den vitenskaplige organisasjon som var blitt skapt for å frigjøre folk for fronttjeneste og rustningsarbeid, ville alt ha gått bra. I stedet ble det gamle kaos gjennomført; de som trengtes måtte arbeide overtid, mens de øvrige ble overlatt til å sulte ihjel som arbeidsløse. Hvorfor ? Fordi arbeid er en dyd, og en mann skal ikke få lønn i forhold til det han lager, men i forhold til sin dyd slik den viser seg ved hans flid. Dette er slavestatens moral, gjennomført under forhold som er fullstendig ulike dem den oppsto under. Ikke noe under at resultatet er blitt katastrofalt.
La oss ta et eksempel. Sett at et visst antall arbeidere i et gitt øyeblikk er sysselsatt med å produsere spiker. De lager så mange spikre som verden trenger ved for eksempel åtte timers arbeid om dagen. En eller annen gjør en oppfinnelse som fører til at det samme antall kan lage dobbelt så mange spikre, og spikrene er dessuten allerede så billige at neppe noen flere vil bli kjøpt til lavere pris. I en fornuftig verden ville alle som drev med spikerproduksjon, ta til å arbeide fire timer i stedet for åtte, og alt annet ville gå som før. Men i verden som den er i dag, ville en synes dette var demoraliserende. Mennene arbeider stadig åtte timer.
Det blir for mye spiker. Noen arbeidsgivere går konkurs, og halvparten av dem som før drev og laget spiker, får sparken. Når alt kommer til alt blir det like mye fritid som etter den andre planen, men halvparten av mennene går bare og slenger, mens den andre halvparten fremdeles er overarbeidet. På den måten sikrer en seg at fritiden, som ikke kan unngås, blir opphavet til ulykke og elendighet alle steder i stedet for å være en almen kilde til lykke. Kan en tenke seg noe mer vanvittig ? Den tanke at de fattige bør ha fritid har alltid sjokkert de rike.
I England var den vanlige arbeidstid helt til først på 1800-tallet femten timer om dagen. Barn hadde av og til like lang arbeidsdag, og svært vanlig var tolv timer om dagen. Da noen brysomme forståsegpåere kom i fare for å antyde at denne arbeidstiden var i lengste laget, fikk de høre at arbeidet holdt de voksne borte drukkenskapen og barna fra å gjøre ugagn. Da jeg var liten, fikk alle arbeiderne i byen stemmerett, og en del offentlige fridager ble fastsatt ved lov. Det vakte stor indignasjon i de høyere klasser. Jeg husker jeg hørte en gammel hertuginne si: “hva skal de fattige med fridager ? De burde arbeide.” Folk nå for tiden er mindre oppriktige, men innstillingen holder seg og gir opphav til en stor del av forvirringen på det økonomiske området.
La oss for et øyeblikk granske arbeidets etikk helt åpent, uten å la oss binde av gammel overtro. Ethvert menneske konsumerer nødvendigvis i løpet av sitt liv en viss del av det samlede produkt av menneskelig arbeid. Går vi ut fra, og det har en vel lov til, at arbeid for det meste er ubehagelig, er det urettferdig at en mann skal konsumere mer enn han produserer. Selvsagt kan det være at han skaffer tjenester i stedet for varer, som en lege for eksempel, men han bør skaffe noe til vederlag for hus og mat.
Så langt må en godta plikten til arbeid, men ikke lenger. Jeg vil ikke dvele ved det forhold at det i alle moderne samfunn utenfor USSR, er mange mennesker som slipper unna tilmed dette lavmålet av arbeid, nemlig alle de som arver eller gifter seg til penger. Jeg tror ikke det at disse menneskene som får lov til å dovne seg, er på langt nær så farlig som dette at lønnsarbeidere enten skal arbeide mer enn de har godt av eller gå og sulte. Om den vanlige lønnsmottaker hadde fire timers dag, ville det bli nok for alle og ingen arbeidsløshet. Jeg tar da for gitt et visst lite minimum av fornuftig organisasjon. Denne tanken sjokkerer de rike, fordi de er overbevist om at de fattige ikke ville vite hva de skulle bruke så mye fritid til.
I Amerika er det mange som tar lange arbeidsdager selv etterat de er blitt velstående. Slike menn blir naturlig nok indignert ved tanken på fritid for lønnsmottakere, untatt som en streng straff i form av arbeidsløshet. Underlig nok sier de ingenting om at deres koner og døtre ikke har noe å ta seg til, enda det setter alt inn på at deres sønner skal arbeide så hardt at de ikke får noen tid til å bli kultiverte. Den snobbete beundringen for det unyttige, som i et aristokratisk samfunn strekker seg til begge kjønn, er i et plutokrati begrenset til kvinnene, men dette bringer ikke mer i samsvar med sunn fornuft.
Vi må innrømme at klok utnytting av fritiden er et produkt av kultur og oppdragelse. En mann som har hatt en lang arbeidsdag hele sitt liv, vil kjede seg om han med ett ikke har noe å ta seg til. Men uten en betydelig mengde fritid blir et menneske avskåret fra mange av de beste ting i livet. Det er ikke lenger noen grunn til at mesteparten av folket ennå skal lide under dette savnet. Bare en narraktig asketisk innstilling, som vi vanligvis hevder strengere mot andre enn mot oss selv, får oss til å fortsette med å gå inn for arbeid i overdrevne mengder nå da behovet ikke lenger er der.
I den nye tro (kommunismen) som besjeler styret i Russland, er det mange ting som er svært ulik den tradisjonelle forkynnelse i Vesten, men det er visse ting som er helt uforandret. Den holdning som de herskende klasser og særlig de som driver opplysningspropaganda, inntar til arbeidets verdighet, er nesten nøyaktig den samme som verdens herskende klasse alltid har prekt for dem de kalte “ærlige fattigfolk”. Flid, edrulighet, villighet ja til å ta lang arbeidstid for framtidige fordeler, ja tilmed lydighet mot myndighetene, alle disse tingene går igjen. Dessuten representerer myndighetene stadig verdensherskerens vilje. Men han har nå fått et nytt navn: Dialektisk Materialisme.
Proletariatets seier i Russland har visse punkter til felles med kvinnesakens seier i en del andre land. Gjennom århundrer hadde mennene villig innrømt at kvinnene var frommere enn de selv, og hadde trøstet kvinnene i deres slave liv med at fromhet er mer verdt enn makt. Til slutt besluttet kvinnesakskvinnene at de ville ha begge deler, ettersom pionerene blant dem trodde alt mennene hadde fortalt dem om dydens verd, men ikke det de hadde fortalt dem om det verdiløse ved politisk makt. Noe liknende har hendt i Russland når det gjelder kroppsarbeid.
Gjennom århundrer hadde de rike og deres snyltere skrevet lovsanger for det “ærlige slit”, hadde prist det enkle liv og hadde forkynt en religion som lærer at de fattige har større sjanser til å komme til himmelen enn de rike. De hadde i det hele tatt prøvd å få kroppsarbeidere til å tro at det var noe særskilt edelt ved dette å endre stoffmengders posisjoner i rommet, akkurat som mennene prøvde å få kvinnene til å tro det var noe særskilt edelt ved deres seksuelle slaveri.
I Russland har en tatt for alvor all denne forkynnelsen av kroppsarbeidet som det høyeste i livet, med den følge at kroppsarbeideren holdes i større ære enn noen annen. Håndens arbeid er det ideal som holdes opp for ungdommen og er grunnlaget for all etisk forkynnelse. For øyeblikket er kansje alt dette bare til det gode. Et veldig land med store naturrikdommer ligger og venter på å bli utviklet og må utvikles med svært liten bruk av kreditter. Under slike vilkår er hardt arbeid nødvendig og vil trolig kaste svært mye av seg. Men hva vil hende når en har nådd det punkt da alle kunne leve bra uten å måtte ha lang arbeidsdag ?
I Vesten har en prøvd forskjellige metoder å for å greie opp med dette problemet. Vi gjør ikke noe forsøk på å skape økonomisk rettferdighet, så en stor del av totalproduksjonen går til et lite mindretall av befolkningen, og mange av dem arbeider ikke i det hele tatt. Det er ingen sentral kontroll av produksjonen, så det produseres massevis av ting vi ikke trenger. Vi lar en stor prosent av arbeidsbefolkningen gå ledig, fordi vi kan greie oss uten deres arbeid ved å la andre arbeide overtid.
Når alle disse metodene ikke viser seg å føre fram, lager vi krig. Så lar vi noen produsere sprengstoffer og andre sprenge dem i luften, som om vi var barn som nettopp hadde oppdaget noe som het fyrverkeri. Ved en kombinasjon av alle disse metodene greier vi, skjønt ikke uten vansker, å holde liv i oppfatningen at en hel del hardt kroppsarbeid må være meningmanns lodd.
I Russland finnes det en større økonomisk rettferdighet og sentralredigering av produksjonen, så problemet vil der måtte løses på en annen måte. Den rasjonelle løsning ville være å skjære ned arbeidstiden gradvis så snart alle nødvendige behov og de enkleste former for komfort kan sikres, men likevel slik at en på hvert trinn avgjør ved folkeavstemning om en vil foretrekke mer fritid eller flere varer. Men ettersom det stadig er forkynt at den høyeste moralske verdi ligger i hard arbeid, Kan en vanskelig se hvordan myndighetene kan ta sikte på et paradis der det vil være mye fritid og lite arbeid.
Det er mer trolig at de til stadighet vil komme med nye planer som vil medføre at fritid i øyeblikket må ofres for større produksjon i framtiden. En sinnrik plan satt fram av russiske ingeniører går ut på å varme opp Hvitehavet og nordkysten av Sibir ved å føre en demning over Karasjøen. Et beundringsverdig prosjekt, men egnet til å utsette proletariets velvære ennå et slektsledd, mens slitets adelskap får utfolde seg mellom isfjellene og snøstormene i Ishavet.
Slike ting vil være følgen av å se hardt arbeid som en egenverdi mer enn som et middel til å nå en tilstand der det ikke lenger trengs.Selv om det til en viss grad er nødvendig å bevege materien hit eller dit for at vi kan leve, er dette absolutt ikke et av målene for menneskelivet. Om det var det skulle vi anse en hvilken som helst anleggsslusk som Shakespeares overmann. Vi er blitt ført på avveier i denne saken av to grunner.
Den ene er nødvendigheten av å unngå misnøye blant de fattige. Den har fått de rike til gjennom årtusener å preke om arbeidets verdighet, mens de selv har passet på å forbli uverdige på dette punktet. Den andre grunnen er vår tids glede ved maskiner og mekanismer, som får oss til å fryde oss over de forbausende sinnrike endringer vi kan få i stand på jordoverflaten. Ingen av disse motivene gjør noe særlig inntrykk på arbeideren selv.
Om en spør ham hva han synes er det beste ved livet, er det små sjanser for at han vil si: “Jeg har glede av grovt arbeid fordi det får meg til å føle at jeg fullbyrder menneskets ypperste oppgaver, og fordi jeg liker å tenke på hvor mye mennesket kan omforme kloden vår. Det er sant nok at kroppen min krever hvilepauser, som jeg da må fylle så godt jeg kan, men jeg er aldri så lykkelig som når det blir morgen, og jeg kan vende tilbake til alt det slitet som gir meg gleder i livet.” Jeg har aldri hørt noen arbeidsmann si noe i den dur. De ser på arbeidet slik en bør se på det, som et nødvendig middel til livets opphold, og det er fra de timene de er fri at de henter den andel i lykken som måtte bli forunt dem. En vil innvende at selv om litt fritid kunne være hyggelig, ville ikke folk vite hvordan de skulle gi sine dager innhold om de bare hadde fire av fire og syv timer til å arbeide i.
Så langt dette er sant for vår tid, er det en fordømmelse av vår kultur. Det ville ikke vært sant for noe tidligere tidsrom. Tidligere hadde menneskene en evne til å skape glede, en evne til lek, som i vår tid til en viss grad er blitt lammet av en sykelig effektivitetskultus. Det moderne mennesket tror alt bør gjøres for noe annets skyld, aldri for sakens egen skyld. Alvorsfylte mennesker fordømmer for eksempel til stadighet dette at folk går på kino, og forteller oss at det fører de unge inn på forbryterbanen. Men alt det arbeid som går med på å bygge kinoer og lage filmer, regnes for respektabelt fordi det er arbeid, og fordi det gir fortjeneste.
Den oppfatningen at de virksomheter som gir profitt er de verdifulle, har snudd allting opp ned. Slakteren som skaffer oss kjøtt og bakeren som skaffer oss brød fortjener ros fordi de tjener penger; men når vi har glede av maten de skaffer oss, er vi ikke annet en lettsindige om vi da ikke spiser bare for å styrke oss for vårt arbeid. For å si det enkelt: Synet er at det å tjene penger er et gode, mens det å bruke penger er et onde. Men ettersom det å tjene penger og å bruke er to sider av samme prosess, er dette ren meningsløst. En kunne jo like godt si at nøkler er goder, men nøkkelhull er onder. Ene og alene den fordel vi kan ha ved å forbruke dem, gjør det verdifullt å fremstille varer.
I vårt samfunn arbeider den enkelte for fortjenesten; men det sosiale formålet for arbeidet hans ligger i forbruket av det han lager. Det er denne skilsmissen mellom den enkeltes og samfunnets formål med produksjonen som gjør det så vanskelig for folk å tenke klart i en verden der profitten er sporen til all flid. Vi tenker for mye å produksjonen og for lite på konsumpsjonen.
En av følgene er at vi legger for liten vekt på hygge og enkel lykke, og at vi ikke dømmer produksjonen etter den glede den gir forbrukeren. Når jeg foreslår at arbeidstiden burde skjæres ned til fire timer, vil jeg ikke dermed ha sagt at all den tid som da blir til overs, skal leves hen i lettsinn og tomhet. Jeg mener at fire timer om dagen burde gi en mann rett til alt han trengte til livets opphold og til de enkleste former for velvære, og at resten av hans tid burde stå til hans rådighet. Slik han måtte finne det riktigst. Det er et kjernevilkår for ethvert slikt samfunnssystem at oppdragelsen føres videre enn det i dag vanligvis er tilfelle, og at den delvis burde ha som mål å skape interesser som vil sette en mann i stand til å fylle sin fritid på en intelligent måte.
Jeg tenker ikke først og fremst på ting som en ville regne for typisk intellektuelle. Folkedansene er dødd ut de fleste steder, bare i bortgjemte bygder kan en finne dem, men de impulsene som gjorde at de ble dyrket, må ennå være til stede i menneskenaturen. Byfolks gleder er for det meste blitt passive: gå på kino, se fotballkamper, lytte på radio, osv. Dette kommer av at hele deres aktive energi blir fullt oppbrukt under arbeidet; om de fikk mer fritid, ville de igjen ha glede av ting de kunne ta aktivt del i.
Før i tiden var det en liten samfunnsklasse som hadde fritid, og en stor klasse som arbeidet. Overklassen nøt fordeler som det ikke var noe grunnlag for i sosial rettferdighet. Dette gjorde den nødvendigvis tyrannisk, satte grenser for dens medkjensle og fikk den til å finne opp teorier som kunne rettferdiggjøre dens privilegier. Disse forholdene gjorde mye til å minske dens overlegenhet, men det hindret ikke at denne klassen la grunnen for nesten alt det vi kaller kultur. Den dyrket kunstene og oppdaget vitenskapene. Den skrev bøker, oppfant filosofiene og forfinet omgangsformene.
Selv frigjøringen av de undertrykte er vanligvis blitt satt i gang ovenfra. Uten en overklasse med fritid ville menneskeheten aldri ha reist seg av barbariet. Men denne ordningen med en arvelig overklasse uten plikter førte til et uvanlig stort spill av energi. Ingen av dem som hørte til klassen, var blitt lært opp til å være flittig, og klassen som helhet var ikke uvanlig intelligent. Klassen kunne kansje gi opphav til en Darwin, men opp mot ham måtte en sette titusener av godsherrer som aldri tenkte på noe mer intelligent enn å jakte på rev og å straffe krypskyttere.
I våre dager antas universitetene å innebære en mer systematisk metode til å skaffe det som overklassen skaffet rent tilfeldig og som et biprodukt. Dette er en stor forbedring, men det har sine ulemper. Universitetslivet er så ulikt livet i verden ellers at menn som lever i et akademisk miljø, gjerne taper av syne det som opptar vanlige menn og kvinner. Dessuten er deres måte å uttrykke seg på slik at den fratar deres meninger den innflytelse de burde hatt på det store publikum.
En annen ulempe er at i universitetene er studiene fast organisert, og en mann som går inn for en eller annen selvstendig forskerlinje, vil gjerne miste motet fordi han ikke får noen støtte. Om de enn er nyttige, er de akademiske institusjonene ingen fullgode garantier for kulturens interesser i en verden der alle utenfor deres murer har det for travelt til å bry seg om noe de ikke har direkte nytte av.
I en verden der ingen er nødt til å arbeide mer enn fire timer om dagen, kan alle fritt nytte fritiden slik de vil. Unge menn med glødende vitebegjær kan gå inn for sin vitenskap, malere kan male uten å være nødt til å sulte selv om bildene er aldri så gode. Unge forfattere trenger ikke tiltrekke seg oppmerksomhet ved hastverksarbeider som er ment å gi dem den økonomiske uavhengighet de må ha for å skape mer verdifulle verker, som de kansje vil ha tapt lyst og evne til når tiden omsider er inne.
Menn som gjennom sitt yrke er blitt interessert i en eller annen side av økonomien eller politikken, vil kunne utvikle sine ideer uten den akademiske livsfjernhet som ofte preger universitetsøkonomene. Leger vil få tid til å sette seg inn i det siste i medisinens utvikling, og lærerne vil ikke fortvilt streve med å gi rutinemessig opplæring i ting de lærte i sin ungdom, men som kansje i mellomtiden har vist seg ikke å holde stikk.
Framfor alt vil det bli livsglede og lykke i stedet for slitte nerver, tretthet og dårlig fordøyelse. Det arbeid som kreves, vil være nok til å gjøre fritiden til en fryd, men ikke nok til å gjøre en mann sliten.Siden folk ikke vil være trette i den tid de har til overs, vil de ikke bare kreve passive og flaue fornøyelser. Minst èn prosent vil kansje ofre den tid de ikke bruker til sitt yrke, til virksomheter av en viss betydning for hele samfunnet, og siden de ikke vil være avhengige av disse virksomhetene for livets opphold, vil deres orginalitet være uhemmet, og de vil ikke behøve å rette seg etter regler som gamle grinebitere har satt opp. Men det er ikke bare i disse unntakstilfellene at fordelene ved større fritid vil tre fram.
Vanlige menn og kvinner får høve til å leve et lykkelig liv og vil bli vennligere og mer forsonlig og mindre tilbøylige til å se på andre med mistanke. Lysten til krig vil dø ut, dels av nevnte grunn, dels fordi krig ville innebære langt og hardt arbeid for alle. Godlynne er av alle moralske egenskaper det som verden trenger mest av, og godlynne er en følge av ro og trygghet, ikke av et liv i slitsom kamp. De moderne produksjonsmetoder har gitt oss høve til å gjøre livet lett og trygt for alle; i stedet har vi valgt å la noen arbeide overtid og andre sulte. Hittil har vi fortsatt å være like energiske som før vi fikk maskinene. I dette har vi vært dumme, men det er ingen grunn til å drive på å være dumme for evig.
