“På en dag som i dag den 8 mars, skal man vokte seg vel for «politisk ukorrekte» skriverier, men jeg kan ikke la være, for mange har ingen anelse om hvem som lanserte «kvinnedagen», og slettes ikke hva som ligger bak.
Det snakkes stadig om «kvinnefrigjøring», men hva er det kvinnene skulle frigjøres fra?, eller skal man omformulere spørsmålet å skrive hva skulle de frigjøres til?
Svarene på dette spørsmålet er de klassiske, de skulle frigjøres fra mannen, de skulle ikke være økonomisk avhengig av sin mann, de skulle frigjøres fra de klassiske oppgaver i hjemmet som husstell, matlaging og barneoppdragelse, som om disse oppgavene ble borte bare kvinnen ble «frigjort»?
Det var FN som kom med ideen om en kvinnedag, og det var dessverre ikke for å «frigjøre» kvinner, men for at STATEN skulle få utvidet sitt skattekveg i antall skattebetalere. Det samme FN har plassert verdens mest kvinnefientlige nasjon i førersetet for FNs menneskerettskomite, Saudi Arabia, så det alene burde vel egentlig vise at FN hadde helt andre motiver enn «kvinnefrigjøring» med hensyn til kvinnedagen den 8.mars.
Den gangen kvinner normalt var hjemmeværende, levde familier utmerket på kun en inntekt, det er ikke mulig i dag, og selv nå som det normale er at begge er ute i arbeide, har de fleste mer enn nok med å få de økonomiske endene til å møtes, for ikke snakke om tiden til det som stadig skal gjøres der hjemme, for ingen har jo tatt over de oppgavene, de er der stadig, vi har bare mindre tid i døgnet til å utføre de.
Barn har ikke lenger en trygg oppvekst, de har staten pålagt oss å avlevere til sin daglige oppdragelse, selvsagt mot rikelig betaling, og mangel på konformitet straffes hårdt, gjerne ved at Barnevernet griper inn og overtar «omsorgen» for barn der foreldre ikke har tilstrekkelige «omsorgsevner» sett med BVs øyne. At det kan være en konsekvens av den samme «kvinnefrigjøringen» er et politisk ukorrekt tema å ta til debatt.
Likestilling er godt, like muligheter for begge kjønn, ja det er av det gode, det samme at vi menn har forstått at både matlaging, husstell og barneoppdragelse er noe vi skal være en naturlig del av, vis ikke var det jo teknisk umulig å få tidskabalen til å gå opp.
Men, vi fikk altså ingen «kvinnefrigjøring», kvinner ble til det samme som menn var i forveien, skatteslaver for staten, så var frigjøringen og likestillingen reel, kunne den av partene som ville ta hånd om det der hjemme gjøre det, mens den andre sto for inntektene. Sånn ble det ikke, og sånn var det heller ikke meningen at det skulle bli, men tenk litt over hvilke muligheter det ville gitt?
Når så de som har stått på parolene for kvinnesaken de siste 35-40 år på dagens 8 mars ikke har annet å fare med en kritikk av plastisk kirurgi, så har de glemt sine medsøstre som er importert i tusentall til våre land, og der frigjøring virkelig var på sin plass, men det er også politisk ukorrekt å fremme den saken til debatt i de samme «kvinnesakskretser.»
Dagen har derfor ingen mening, den har utspilt sin rolle om det var likestilling som var målet for de som sloss dette frem, men se tilbake på det som en gang var, og hvor vi havnet som resultat etter 40 år, og spør om det virkelig var det vi ville, eller om det mulig er på tide å justere kursen om litt her, for det som kom ut av det hele var slettes ikke godt alt sammen, så der er stadig mye ugjort før man kan snakke om «frigjøring”, for nå er både barna og de voksne slaver i statens system.
Om DET var målet, ja da må jeg oppriktig gratulere med dagen!”
Skrevet av tidligere redaktør i Bergens Tidende Einar Eriksen Januar 1992:
“Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.
Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk”.
Dette er vi alle utsatt for, og svært mange vet ikke at de blir det. Og når man ikke vet at man blir manipulert så blir man en forlenget arm av propaganda apparatet:
“Imagine the NLP trainer was NLP trained before he trained you. Who then trains you – the real person or an NLP reframed version?
Let us assume that some NLP can be used for beneficial purposes, and I would support that position, as I do hypnosis, with the acknowledgement and caveat of the associated and real risks. What happens when NLP techniques are used for immoral or deeply sinister purposes?
Bok tips som vil gjøre en i stand til å forstå at mainstream media er drevet av individer med mye makt og penger som ikke bryr seg så mye om etikk og moral, og derfor heller ikke har noen problemer med å stemple det som ikke kommer derfra som fake news, samtidig som de fremstiller de falske nyhetene de selv formidler som sanne. Og bøker som vil gjøre deg i stand til å se det store bildet og ikke bare fragmenter av det:
Denne boka drøfter teorier om nyhetsproduksjon, nyhetskriterier, eierforhold, kapitalgrunnlag og monopolisering i massemedia. Boka ser på pressestøttens virkninger og de mediepolitiske konsekvensene av at reklame og annonser i dag er medias viktigste inntektskilde. Forfatteren kaster et kritisk blikk på kildenes makt i massemediene. Boka gir også eksempler på hvordan norske medier har dekket temaer som Gulf-krigen, internasjonal terrorisme og økonomi, og går til slutt gjennom massakrer i Kampuchea, Indonesia og Øst Timor. Har person- og sakregister. https://www.adlibris.com/no/bok/kildenes-makt-9788253018430 – Boken kan også leses gratis i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/bb238736e9a5308dc1c450bebb07562d?index=2#0
Boka gir en systematisk oversikt over PR-byråer og informasjonsrådgivere i Norge. Gjennom empiriske undersøkelser og eksempler rettes søkelyset mot deres mediestrategier og nyhetsinnflytelse. Forfatteren hevder at informasjonsflyten i Norge er blitt betydelig kommersialisert. Med litteraturliste, kildeoversikt og stikkordregister. https://www.adlibris.com/no/bok/nar-kildene-byr-opp-til-dans-9788253018683
Micky Z offers a look at 7 deadly spins: Spin #1: The Sleeping Giant: The U.S. minds its own business, but the sleeping giant is eventually provoked. Spin #2: Good Wars: Once forced into war, the U.S. only does so in the name of Democracy and justice. Spin #3: U.S. vs. Them: Terrorists, evildoers and more-the U.S. has faced off against the worst humanity has to offer. Spin #4: Support the Troops: No matter what we think, we all unite behind our troops once the fighting starts. Spin #5: The Devil Made U.S. Do It: During war, even the U.S. has to play a little rough. Spin #6: Surgical Strikes: Those billion-dollar weapons can differentiate between the guilty and the innocent. Spin #7: Only Losers Commit War Crimes: Enemies of the U.S. must be brought to justice. https://www.adlibris.com/no/bok/the-seven-deadly-spins-exposing-the-lies-behind-war-propaganda-9781567512700
In this startling book, Dr. Key exposes the devious and sophisticated strategies that advertisers use in newspapers, magazines, and television to manipulate and seduce our thoughts and senses. He explores why Americans are the most manipulated people in the world. This provocative book will forever change the way you view the world around you.
Our investments are devastated, obesity is epidemic, test scores are in decline, blue-chip companies circle the drain, and popular medications turn out to be ineffective and even dangerous. What happened? Didn’t we listen to the scientists, economists and other experts who promised us that if we followed their advice all would be well?
Actually, those experts are a big reason we’re in this mess. And, according to acclaimed business and science writer David H. Freedman, such expert counsel usually turns out to be wrong–often wildly so. Wrong reveals the dangerously distorted ways experts come up with their advice, and why the most heavily flawed conclusions end up getting the most attention-all the more so in the online era. But there’s hope: Wrong spells out the means by which every individual and organization can do a better job of unearthing the crucial bits of right within a vast avalanche of misleading pronouncements. https://www.adlibris.com/no/bok/wrong-why-experts-keep-failing-us-and-how-to-know-when-not-to-trust-them-scientists-finance-wizards-doctors-relationship-gurus-celebrity-ceos-9780316023788
“Caution: You’re about to enter a no-spin zone”” is the warning with which Fox News Channel’s Bill O’Reilly kicks off his no-holds-barred cable news program “The O’Reilly Factor “every night. O’Reilly is the reigning king of cable news, with a huge lead in the ratings, two best-selling books, and a nationally syndicated radio program.
O’Reilly’s “no-spin” motto is clever marketing–but who’s keeping track of O’Reilly’s own spin? From his support for Bush’s tax cuts and the war with Iraq to his attacks on everything from National Public Radio to “welfare mothers,” O’Reilly often contradicts himself and consistently concocts evidence to support his conservative talking points.
His misguided opinions, stated as facts, are often simply wrong, such as his claim that the U.S. “gives far and away more tax money to foreign countries than anyone else . . . Nobody else even comes close to us” (per capita the U.S. is near the bottom of the list for developed countries). Other of his statements are deliberately inflammatory, such as his suggestion that we bomb Libyan civilians in the aftermath of September 11 (“Let them eat sand”). Weeks later O’Reilly denied the sentiment, though he has publicly stated that “If you’re not providing controversy and excitement, people won’t listen or watch.”
Following in the footsteps of FAIR’s hit book “The Way Things Aren’t: Rush Limbaugh’s Reign of Error, The Oh Really? Factor” will use facts, humor, illustrations, and comics to challenge the many absurd, outlandish, and just plain incorrect statements made on one of the U.S.’s most-watched “news” programs. Publication timed to coincide with O’Reilly’s forthcoming book, “Who’s Looking Out For You.”
In this New York Times bestseller, controversial ambush journalist James O’Keefe takes a hard-hitting look at how the media and government conspire to protect the status quo: “A spine-tingling, true crime thriller about the quest for truth in the age of media obfuscation” (Gavin McInnes, FOX News contributor). Hailed by David Weigel in Slate as having “had more of an impact on the 2012 election than any journalist,” James O’Keefe is young, brash, and provocative: a new breed of guerrilla reporter for the twenty-first century. He and his associates have famously infiltrated some of America’s most protected organizations and institutions. Now, in Breakthrough, O’Keefe chronicles the harrowing undercover investigation that opened America’s eyes to the chicanery of its state houses and the duplicity of the White House during one of the most compromised election campaigns in our nation’s history: the 2012 presidential race.
Of all his controversial sting operations, this was the one that his late mentor, Andrew Breitbart, called “his most consequential.” While still on federal probation, O’Keefe organized an army of citizen journalists, planned a series of video stings to reveal the American system’s vulnerability to voter fraud, and went nose to nose with the most powerful political machine in the world. Along the way, O’Keefe found disheartening evidence that Americans are not nearly as free as we may believe, but also showed just how much real change ordinary citizens can bring about when they are willing to risk the wrath of the powerful.
Leading journalists from Fox News, CBS, ABC, MSNBC, newspapers, and other outlets including Dan Rather, Ashleigh Banfield, Robert McChesney, Greg Palast, Pulitzer Prize and Emmy winners, and more recount the press censorship they experienced in the wake of 9/11 security concerns. With a foreword by Gore Vidal and edited by former CBS and CNN producer Kristina Borjesson, this highly acclaimed anthology has been described as “fascinating and disturbing,” “uplifting” and “infuriating,” and a “penetrating collection of powerful essays.” The original edition won the National Press Club s Arthur Rowse Award for Press Criticism and was selected by the New York Public Library as one of the most extraordinary titles of 2002.” https://www.adlibris.com/no/bok/into-the-buzzsaw-leading-journalists-expose-the-myth-of-a-free-press-9781591022305
In his nearly thirty years at CBS News, Emmy Awardwinner Bernard Goldberg earned a reputation as one of the preeminent reporters in the television news business. When he looked at his own industry, however, he saw that the media far too often ignored their primary mission: objective, disinterested reporting. Again and again he saw that they slanted the news to the left. For years Goldberg appealed to reporters, producers, and network executives for more balanced reporting, but no one listened. The liberal bias continued. In this classic number one New York Times bestseller, Goldberg blew the whistle on the news business, showing exactly how the media slant their coverage while insisting they re just reporting the facts. https://www.adlibris.com/no/bok/bias-a-cbs-insider-exposes-how-the-media-distort-the-news-9781621573111
When News Lies is the untold story of media war behind Iraq; the American government’s efforts to manipulate war coverage; and the media’s own timidity and reluctance to do its job-report the news to the public.Veteran author, video journalist, and media critic, Danny Schechter, takes us on a sometimes frightening, sometimes humorous journey behind the scenes of the media machine that sold us Operation Iraqi Freedom.This innovative new publishing format includes the full length DVD of Danny’s award winning and controversial documentary, WMD-Weapons of Mass Deception. https://www.adlibris.com/no/bok/when-news-lies-9781590790731
Reporters claim to seek and tell the truth in their news stories, but Paul Weaver maintains that news organizations regularly foster a haze of untruth that obscures the meaning of events and distorts our perception of reality. This distortion, which Weaver terms “a culture of lying”, is the result of hidden structural relations, such as the media’s need to serve the interests of advertising sponsors, and the “addict/codependent” relationship of reporters to their sources. Enlivening his account of how stories are assigned, reported, edited and published, Weaver shows how standard procedures that aim at revealing truth produce the opposite. https://www.adlibris.com/no/bok/news-and-culture-of-lying-9780684863641
This biography gives an account of one man’s relationship with power and gives an insight into Rupert Murdoch’s empire. Arguing that the freedom of the press is not just in our interest but a matter of life and death, the book also builds a case against the dangers of media monopoly. https://www.adlibris.com/no/bok/murdoch-archipelago-9780743239363
Media Ownership and Agenda Control offers a detailed examination of media ownership amidst the complexities of the information age, from the resurgence of press barons to the new influence wielded by internet giants. Much of the discussion pivots around recent revelations and controversies in the media industry, such as the findings published in 2012 from the Leveson Inquiry, the US Federal Communications Commission’s ruling on net neutrality in 2015, Edward Snowden’s decision to leak National Security Agency (NSA) documents in 2013 and the legal battles over ancillary copyrights waged in Germany and elsewhere. Justin Schlosberg traces the obscure and often unnoticed ways in which agendas continue to be shaped by a small number of individual and institutional megaphones, despite the rise of grassroots and participatory platforms, and despite ubiquitous displays of adversarial journalism.
Above all, it explores the web of connections and interdependence that binds old and new media gatekeepers, and cements them to the surveillance and warfare state.This ultimately foregrounds the book’s call for a radical rethink of ownership regulation, situating the movement for progressive media reform alongside wider struggles against the iniquities and injustices of global capitalism. This book’s re-evaluation of the nature of media ownership and control in a postdigital world will prove to be an invaluable resource for students of media studies and journalism, as well as all those with an interest in the changing dynamics of media power.
Noam Chomsky’s backpocket classic on wartime propaganda and opinion control begins by asserting two models of democracyone in which the public actively participates, and one in which the public is manipulated and controlled. According to Chomsky, “propaganda is to democracy as the bludgeon is to a totalitarian state,” and the mass media is the primary vehicle for delivering propaganda in the United States. From an examination of how Woodrow Wilson’s Creel Commission “succeeded, within six months, in turning a pacifist population into a hysterical, war-mongering population,” to Bush Sr.’s war on Iraq, Chomsky examines how the mass media and public relations industries have been used as propaganda to generate public support for going to war.
Chomsky further touches on how the modern public relations industry has been influenced by Walter Lippmann’s theory of “spectator democracy,” in which the public is seen as a “bewildered herd” that needs to be directed, not empowered; and how the public relations industry in the United States focuses on “controlling the public mind,” and not on informing it. Media Control is an invaluable primer on the secret workings of disinformation in democratic societies.
Noted media critics Jeff Cohen and Norman Solomon again lay out the facts about the corporate media system and its collusion with the American political machine in Wizards of Media Oz, a follow-up to their Adventures in Medialand (1993) and Through the Media Looking Glass (1995). A compendium of dozens of their articles from the mid-1990s, Wizard of Media Oz reveals how the American media fails to report on the key issues of the day, presenting a skewed–and oftentimes false–account to the American people.
Throughout the twentieth century, especially during wartime and the Cold War, intelligence agents routinely used the media to publish and broadcast material that would deceive external enemies, thwart domestic subversion or simply to change the way readers thought about fascism or communism. Today stories are chanelled to journalists in order to promote a news agenda deemed favourable to MI5, MI6 or to the CIA, or to ‘spin’ the coverage of key issues. Investigative reporters often have a more adversarial relationship with the security services, seeing them as over-mighty agents of the state who should be subjected to forensic scrutiny of what they get up too – allegedly for the public good.
The furore over ‘rendition’ of terrorist suspects by the CIA and the complicity of British agencies in this process is but one example of journalists uncovering practices that the intelligence community would rather have kept secret. The contributors to this book, drawn from former intelligence officers, the media and academia, explore this intriguing and often fraught contest, shedding light on many hitherto unknown aspects of the intriguing and symbiotic relationship between the ‘second oldest profession’ and the print and broadcast media. Speaking from the perspective of the journalist are Chapman Pincher and Gordon Corera (Security Editor, BBC), whose essays trace the evolving relationship between news media outlets and the government, especially with regards to advances in technology.
Reporting from the perspective of the political institution are Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman, and Anthony Campbell, who explain governmental oversight of intelligence agencies, the operation of clandestine information units, and the laws that govern the control of information. Richard Aldrich investigates the exploitation of the globalized media by intelligence agencies; Scott Lucas and Steve Hewitt tackle the CIA’s use of open sources for intelligence purposes; and, Wyn Bowen examines the real-world use of open source intelligence in rolling back Libya’s nuclear program. Robert Dover and Pierre Lethier explore the depiction of intelligence in popular culture, a practice that helped create rendition and facilitate torture, and condition our responses to both. In the final essay, Patrick Porter focuses on cultural representations of the war on terror. https://www.adlibris.com/no/bok/spinning-intelligence-why-intelligence-needs-the-media-why-the-media-needs-intelligence-9780199326945
The American people depend on a free press to keep a close and impartial watch on the national security operations that are carried out in our name. But in many cases, this trust is sadly misplaced, as leading journalists are seduced and manipulated by the secretive agencies they cover.
While the press remains silent about its corrupting relationship with the intelligence community – a relationship that dates back to the Cold War – Spooking the News will blow the lid off this unseemly arrangement. Schou will name names and shine a spotlight on flagrant examples of collusion, when respected reporters have crossed the line and sold out to powerful agencies. The book will also document how the CIA has embedded itself in “liberal” Hollywood to ensure that its fictional spies get the hero treatment on screen.
Among the revelations in Spooking the News
The CIA created a special public affairs unit to influence the production of Hollywood films and TV shows, allowing celebrities involved in pro-CIA projects – including Harrison Ford and Ben Affleck – unique access inside the agency’s headquarters.
This book provides a cross-section of Douglas Valentine s investigations into CIA engagement in terrorism, drugs, and propaganda. Author of three books on CIA operations, Valentine s research into CIA activities began when CIA Director William Colby gave him free access to interview CIA officials who had been involved in various aspects of the Phoenix program in South Vietnam. It was a permission Colby was to regret. The CIA would rescind it, making every effort to impede publication of The Phoenix Program, which documented the CIA s elaborate system of population surveillance, control, entrapment, imprisonment, torture and assassination in Vietnam.
While researching Phoenix, Valentine learned that the CIA allowed opium and heroin to flow from its secret bases in Laos, to generals and politicians on its payroll in South Vietnam. His investigations into this illegal activity focused on the CIA s relationship with the federal drugs agencies mandated by Congress to stop illegal drugs from entering the United States. Based on interviews with senior officials, Valentine wrote two subsequent books, The Strength of the Wolf and The Strength of the Pack, showing how the CIA infiltrated federal drug law enforcement agencies and commandeered their executive management, intelligence and foreign operations staffs in order to ensure that the flow of drugs continues unimpeded to traffickers and foreign officials in its employ.
Ultimately, portions of his research materials would be archived at the National Security Archive, Texas Tech University s Vietnam Center, and John Jay College. This book includes excerpts from the above titles along with subsequent articles and transcripts of interviews on a range of current topics, with a view to shedding light on the systemic dimensions of the CIA s ongoing illegal and extra-legal activities. These terrorism and drug law enforcement articles and interviews illustrate how the CIA s activities impact social and political movements abroad and in the United States. A common theme is the CIA s ability to deceive and propagandize the American public through its impenetrable government-sanctioned shield of official secrecy and plausible deniability. Though investigated by the Church Committee in 1975, CIA praxis then continues to inform CIA praxis now. Valentine tracks its steady infiltration into practices targeting the last population to be subjected to the exigencies of the American empire: the American people. https://www.adlibris.com/no/bok/the-cia-as-organized-crime-how-illegal-operations-corrupt-america-and-the-world-9780997287011
This book investigates representations of the Central Intelligence Agency (CIA) in Hollywood films, and the synergies between Hollywood product, U.S. military/defense interests and U.S. foreign policy. As probably the best known of the many different intelligence agencies of the US, the CIA is an exceptionally well known national and international icon or even “brand,” one that exercises a powerful influence on the imagination of people throughout the world as well as on the creative minds of filmmakers.
The book examines films sampled from five decades – the 1960s, 1970s, 1980s, 1990s and 2000s – and explores four main issues: the relative prominence of the CIA; the extent to which these films appeared to be overtly political; the degree to which they were favorable or unfavorable to the CIA; and their relative attitude to the “business” of intelligence. A final chapter considers the question: do these Hollywood texts appear to function ideologically to “normalize” the CIA?If so, might this suggest the further hypothesis that many CIA movies assist audiences with reconciling two sometimes fundamental opposites: often gruesome covert CIA activity for questionable goals and at enormous expense, on the one hand, and the values and procedures of democratic society, on the other. This interdisciplinary book will be of much interest to students of the CIA/Intelligence Studies, media and film studies, US politics and IR/Security Studies in general.
During the Cold War, freedom of expression was vaunted as liberal democracy s most cherished possession but such freedom was put in service of a hidden agenda. In The Cultural Cold War, Frances Stonor Saunders reveals the extraordinary efforts of a secret campaign in which some of the most vocal exponents of intellectual freedom in the West were working for or subsidized by the CIA whether they knew it or not.
Called “the most comprehensive account yet of the CIA s] activities between 1947 and 1967” by the New York Times, the book presents shocking evidence of the CIA s undercover program of cultural interventions in Western Europe and at home, drawing together declassified documents and exclusive interviews to expose the CIA s astonishing campaign to deploy the likes of Hannah Arendt, Isaiah Berlin, Leonard Bernstein, Robert Lowell, George Orwell, and Jackson Pollock as weapons in the Cold War. Translated into ten languages, this classic work now with a new preface by the author is “a real contribution to popular understanding of the postwar period” (The Wall Street Journal), and its story of covert cultural efforts to win hearts and minds continues to be relevant today.”
“Jenkins’s book raises serious ethical and legal questions about the relationship between the CIA and Hollywood and the extent to which we consume propaganda from one through the other…Should the CIA be authorized to target American public opinion? If our artists don’t confront [the question] more directly, and soon, the Agency will only continue to infiltrate our vulnerable film and television screens-and our minds.”
Tom Hayden, Los Angeles Review of Books “The book makes a strong case that the CIA should not be in Hollywood at all, but that if it is, it cannot pick and choose which movies it wishes to support. Well written and researched, this study examines a subject that has not received enough scholarly or critical attention. Highly recommended.” -Choice “A fascinating, highly readable, and original new work…Incorporating effective, illustrative case studies, The CIA in Hollywood is definitely recommended to students of film, media relations, the CIA, and U.S. interagency relations.”
When news broke that the CIA had colluded with literary magazines to produce cultural propaganda throughout the Cold War, a debate began that has never been resolved. The story continues to unfold, with the reputations of some of America’s best-loved literary figures–including Peter Matthiessen, George Plimpton, and Richard Wright–tarnished as their work for the intelligence agency has come to light.
Finks is a tale of two CIAs, and how they blurred the line between propaganda and literature. One CIA created literary magazines that promoted American and European writers and cultural freedom, while the other toppled governments, using assassination and censorship as political tools. Defenders of the -cultural- CIA argue that it should have been lauded for boosting interest in the arts and freedom of thought, but the two CIAs had the same undercover goals, and shared many of the same methods: deception, subterfuge and intimidation.
Finks demonstrates how the good-versus-bad CIA is a false divide, and that the cultural Cold Warriors again and again used anti-Communism as a lever to spy relentlessly on leftists, and indeed writers of all political inclinations, and thereby pushed U.S. democracy a little closer to the Soviet model of the surveillance state.
This book is a compilation, in encyclopedic format, of the CIA’s various fronts, proprietaries, and contractors/corporate partners since the agency’s inception in 1947. The book ranges from “A” to “Z” — Air America to Zapata Offshore.
“Et samfunn blir aldri ferdig. Krefter er stadig i virksomhet for å endre det i forskjellige retninger. Nye synsmåter gjør seg gjeldende. Helse- og sykepleie har spesielle forutsetninger for å iaktta de negative og destruktive følger av vårt samfunnsystem og til å utrede årsakssammenhengen, såfremt de utnyttes og kombineres med en kritisk observasjon og solidaritet med den arbeidende majoritet. Grunnen til at disse forutsetninger ikke blir tatt vare på, synes å være at den medisinske verden nå er i hendene på undertrykkende krefter i samfunnet, samt borgerlige synsmåter og et mektig byråkrati.
I stedet for å utrede og belyse, fordunkler den nåværende ordning det klare innblikk i samfunnssystemets uheldige sider. I stedet for å virke for likhet og solidaritet mellom mennesker, bevarer sykdomsbehandlingen et urgammelt samfunnssystem preget av blind autoritetstro. Her venter en nøkkelrolle midt i samfunnsutviklingen på de virksomme krefter innen helsesektoren, og dermed også på legen.”
“Helsevesenet har i dag hovedsaklig et patologisk syn; det vil si at fravær av sykdom er det samme som sunnhet. Men god helse er et mye videre begrep enn bare å være symptomfri, og tar man ikke fatt i årsaken til den dårlige helsen, dukker det snart opp et nytt og enda mer påtagelig symptom. Den tankegangen og den strukturen vi har i dagens helsevesen, går ut fra synsmåter som er forankret i en forgangen tid. Den gamle måten å se tingene på har en tradisjon som ikke lenger holder. Resultatet er blitt et svært dyrt og kostbart helsevesen med syke mennesker som lider unødvendig.
I de siste tiårene er vi blitt kulturelt programmert til å vente oss raske kurer for sykdommene våre ved hjelp av tabletter eller sprøyter. Vi tror vi kan mishandle og misbruke kroppen – at den har uendelige ressurser. Men det er også store økonomiske interesser bak et helsevesen som er oppbygd av den gamle tankegangen. Legemiddelindustrien er en av de fire største i verden. Hvem vil da ha en forandring ? Den tvilen vi nå ser, er et opprør mot den kontrollen og maktfunksjonen som har eksistert innen legevitenskapen, der man har overtatt kirkens gamle allvitende holdning og har hatt fortrinnsrett til å tolke hva som er sykt eller friskt.
Vi trenger en større ydmykhet overfor spørsmål om hva helse egentlig er, og en dypere respekt for menneskers individuelle behov. Vi må oppgi det gamle symptomorienterte synet og fokusere på individet. I stedet for å klassifisere folk med samme symptom under èn <<sykdomstype>>, må vi se på enkeltmenneskene. Alle er biokjemisk unike, og et spesifikt symptom kan ha flere årsaker. Jeg mener at problemene i vestlig legevitenskap skyldes at vi mangler en bakenforliggende fungerende helsefilosofi og et langsiktig perspektiv. Uten en gjennomtenkt grunnfilosofi kan ikke noe system fungere i lengden.”
Susanna Ehdin – Immunolog
Teksten fortsetter under bildet
“Biomedisinsk kunnskap er forankret i en objektiverende teori og en tingliggjørende metodologi. Synet på mennesker er gruppebasert, fremmedgjørende og abstrahert fra livet. Kroppen betraktes fragmenterende, mekanisk og materielt, men intet levende menneske er en slik kropp, og ingen gruppe mennesker er så homogen at deres felles kjennetegn er mer korrekt enn deres individuelle. Ingen kunnskap om menneskets helse eller sykdom er fyllestgjørende som ignorerer det som kjennetegner mennesket fremfor alt, nemlig egen erfaring og en bevissthet om egen verdighet.
Menneskets ukrenkelighet er kjernen i en nesten globalt anerkjent formulering av disse fundamentale, menneskelige rettigheter. Dette betyr blant annet at en humanmedisin som tingliggjør mennesker i det den gjør disse til gjenstander for utforskning, praktiserer en kunnskapsproduksjon som ikke kan forsvares etisk.
Av dette følger at anvendelsen av kunnskapen om det fremmedgjorte menneske er uetisk. Slik kunnskap krenker fordi den ignorerer erfaringen, meningen og hensikten i den enkeltes livsprosjekt. Den feiltolker kroppen som er definert som materie og ikke som historie. Den søker “løsninger” løsrevet fra det levde liv. Slik kan kan gyldig kunnskap korrekt anvendt både skade og kronifisere. Da krenker faget medisin og dets utøvere de mennesker som er blitt syke av krenkelser.
Forskere ved Østnorsk kompetansesenter for rusrelaterte problemer gjennomførte en undersøkelse blant 291 brukere fra samtlige offentlige rusinstitusjoner og poliklinikker i Oppland og Hedmark. Studien viser at 90 prosent av misbrukerne har hatt psykiske lidelser i løpet av livet. De hyppigste nevnte er depresjon og angst. Forskerne påpeker at tallet trolig er for lavt siden de yngste misbrukere, hvor psykisk sykdom er svært utbredt, er underrepresentert i studien. Tre av fire misbrukere angir at de hadde disse lidelser før de begynte å bruke rusmidler, ofte allerede som barn. Forskerne konkluderer at bruk av rusmidler er virkning av snarere enn årsak til psykiske lidelser.
Med en slik tolkning peker forskerne på strukturelle forhold som skaper eller forsterker både sosiale og medisinske problemer. Inntil nylig har psykiatriske pasienter som bruker rusmidler vært psykiaterens ansvar. Psykiatrien er en del av helsevesenet, styrt av leger og preget av biomedisinsk språk og kunnskap. Rusmisbrukere som plages av psykiatriske lidelser derimot, har vært rusomsorgens ansvar. Rusomsorgen er en del av sosialvesenet, styrt av samfunnsvitere og preget av sosialvitenskapenes ulike språk og sammensatte kunnskapsgrunnlag. Misbrukere med psykiatrisk sykdom har ofte ikke fått adgang til en psykiatrisk institusjon nettopp på grunn av deres rusmiddelbruk. Mange klienter i russektoren har tidligere vært pasienter i psykiatrisektoren. Det betyr ikke at de først har vært på feil sted, det betyr bare at de har blitt feilaktig behandlet.
En destruktiv form for “selvhjelp” mot uidentifisert lidelse, det vil si rusing og bedøvelse, er ikke blitt avverget. Lidelsen er følgelig blitt kronifisert på grunn av helsevesenets feilaktige tolkning av dens opphav. Ifølge medisinsk kategorisering har slike pasienter en “dobbeltdiagnose”. Termen dokumenterer to forhold. For det første: Medisinen definerer rus og mental lidelse som to uavhengige variabler. For det andre: Medisinen oppfatter den rusede og mentalt syke personen selv som opphav til to typer patologi. Først nå gjøres det forsøk på å nærme seg personer som har diagnosen depresjon og rusmiddelmisbruk ut fra en antakelse om mulige sammenhenger eller en felles bakenforliggende årsak.
Vi vet at mødre til misbrukte og mishandlede barn med stor sannsynlighet selv er mishandlede kvinner som med nesten like stor sannsynlighet, selv har vært mishandlede og misbrukte jenter. Vi vet at rusmisbrukende kvinner ofte lever i ustabile relasjoner med skiftende partnere som ofte er voldelige. Deres barn er derfor i tillegg til å mangle vanlig omsorg, ekstra utsatt for misbruk og mishandling. Vi vet at kvinner som misbruker alkohol ofte føder skadede barn eller at deres barn senere får diagnosen AD/HD. Vi har nå dokumentasjon som knytter gravide kvinners angst og stress til deres barns helse før fødselen og barnas senere lærevanske. Studier viser også en statistisk sammenheng mellom alvorlig stress i svangerskapets første trimester og visse former for misdannelser.
Teksten fortsetter under bildet
Vold, misbruk og fysisk og psykisk mishandling tidlig i livet gjør mennesker ekstremt sårbare. Det ble dokumentert med epidemiologisk metodologi i en amerikansk studie. Blant 17 000 voksne brukere av en primærmedisinsk poliklinikk som all var i faste arbeidsforhold, hvilket var en forutsetning for inklusjonen, tallfestet forskerne sammenhengene mellom bestemte negative barndomserfaringer og risikofaktorer for de hyppigste årsaker for død blant voksne i dagens USA. Studien er til nå blitt utdypet i over tretti understudier, alle publisert i tunge medisinske skrifter.
<<Negativer barndomserfaringe>> var delt i to grupper, en for psykisk, fysisk og seksuelt misbruk av barnet selv, og en for ulike problemer slik som å vokse opp med en enslig forelder, å leve med en voksen som misbruker alkohol eller narkotika, å leve med en voksen som har en mental lidelse eller har prøvd å ta sitt liv, å se mor bli mishandlet, og å leve med en voksen som har vært dømt eller fengslet. Disse ble så korrelert med følgende ti risikofaktorer for sykdom: røyking, sterk overvekt, fysisk inaktivitet, depressivt stemningsleie, selvmordsforsøk, alkoholisme, etterhvert narkotikabruk, foreldre med rusproblemer, mer enn 50 seksualpartnere gjennom levetiden, og seksuelt overførte sykdommer. Mulige sammenhenger mellom de foran nevnte barndomserfaringene og de ti risikofaktorene ble deretter analysert med henblikk på de sju ledende årsaker for død blant voksne i de vestlige land, nemlig hjerte- og karsykdommer, slag, enhver form for kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes, hepatitt og gulsott, og brudd (som mål på skader).
Forskerne fant sterke sammenhenger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne. Disse økte i styrke når det forelå flere typer negative erfaringer. Konklusjonen var at negative erfaringers negative virkning er sterk og akkumulerende. Vincent Felitti, studiens leder, sammenfattet studieresultatene under den betydningsfulle tittelen <<Turning gold into lead>> på følgende måte:
Vi fant at slike negative barndomserfaringer er svært vanlige, selv om de vanligvis er fortiet er fortiet og uoppdaget: at deres dype virkning vedvarer selv etter et halvt århundre etterpå, selv om nå omformet fra psykososiale erfaringer rir organiske sykdommer; og at de er en avgjørende faktor for nasjonens helse og velferd. Våre funn er av stor betydning for den daglige praksis i medisin og psykiatri fordi de tyder på at det som anses som vanlig voksenmedisin er et resultat av hva som ikke ble sett i barndommen. Studien avslører de rådende oppfatninger omkring depresjon og avhengighet som overfladiske, fordi den viser at disse står i et veldig sterkt doserespons-forhold til forutgående leveerfaringer.
Det viktigste spørsmålet studien hadde frembrakt , som den hadde gjort maktpåliggende å besvare, men som studiens design ikke ga adgang til å svare på, stilte forskerne selv: <<Exactly how are adverse childhood experiences linked to heath risk behaviors and to adult diseases ?>> Jeg har tillatt meg å spissformulere spørsmålet på følgende måte: Hvilke tanker og begreper om menneskelige erfaringer og menneskers kropper må humanmedisinen utvikle slik at helsepersonell kan begripe hvordan krenkelser som ikke drepte barnet likevel dreper den voksne som har vært dette barn ?
Er det fruktbart å tenke at en mental tilstand der man har en opplevelse av at liv og helse er i en konstant fare, at en slik tilstand nærer utviklingen av kreft ? Den negative virkningen på immunsystemet av såkalt distress, det vil si emosjonell overlast, er godt dokumentert. Eksperimentell utforskning av sammenhengen er blitt forankret på flere måter. I immunologiske studier er <<natural killer cells>>, på norsk kalt drapsceller, sentrale studie objekter; i hormonstudier har kortisol en betydelig plass. Drapsceller undertrykkes målbart hos forsøkspersoner som utsettes for stress, for eksempel sterk støy, og inntil 72 timer etterpå, men bare hvis forsøkspersonene tror at de ikke kan kontrollere støyen.
Den samme støyen over like lang tid bevirker derimot ikke det samme hvis forsøkspersonene tror at de kan slå av kilden, selv om det ikke er sant. Med andre ord: Personenes egen opplevelse av enten fullmakt eller kontroll – eller avmakt og utleverthet – bestemmer virkningen. Personens subjektive opplevelse av virkeligheten som overveldende og upåvirkelig, svekker vedkommendes drapsceller. Effekten blir forsterket av gjentatt erfaring av maktløshet, og ytterligere ved kronisk avmakt. Slik åpnes veien for patologiske celler i kroppens vev og organer.
Subjektiv tolkning påvirker også påvirker også det hormonelle samspillet mellom hypotalamus, hypofyse og binyrebarkene, i engelsk kortform HPA-aksen. Til disse hormonene er det nå blitt knyttet en omfattende dokumentasjon. Det gjelder særlig innvirkningen på den naturlig varierende døgnproduksjonen av hormonet kortisol. Begrepet <<allostase>> må her introduseres. Allostase betyr stabilitet ved hjelp av endring og omfatter alle interne systemer som muliggjør fleksibel tilpasning til dagliglivet og unntakslivet. Allostatisk <<oppladning>> skjer ved gjentatt opplevelse av fare.
Det er målt ved langtidsbelastning som samfunnskrise, krig og nød, ved eksamen, sorg, tap av levegrunnlag og skilsmisse, – og ved langvarig undertrykkelse av sterke følelser som ved lang pleie av ektefelle med Alzheimers sykdom. Oppladningen kommer til uttrykk i varig hyperaktivitet i kortisolproduksjonen. Dette har alle de kjente følger som forhøyet kortisol gir, altså vektøkning, blodtrykkstigning, feil i blodsukkerreguleringen og tap av mineraler fra skjelettet, for å nevne det mest sentrale.
Barn internaliserer erfaring av livsfare selv om deres eget liv ikke har vært truet direkte. Barn som er vitner til vold i familien, var et tema i en lederartikkel i 1993 (Groves et al. 1993). Forfatterne var helt entydige med hensyn til den ødeleggende virkningen som slike opplevelser måtte ha på barns emosjonelle og kognitive utvikling. Deres konklusjon var helt klar, og den motsa tidligere oppfatninger om at barn ikke led skade av slikt så sant de ikke ble skadet direkte. Siden 1993 har dokumentasjonen av skadene barn får ved å være vitne til vold i familien, stadig blitt sterkere. Resultatene av en rekke studier konvergerer til budskapet om at skade skjer i hvert tilfelle, og jo dypere desto yngre barnet er (American Academy of Pediatrics 1999a, b.).
Teksten fortsetter under bildet
Hvordan en krenkelsessmerte oppleves, avgjør hvordan den leves videre. Det finnes nå solid kunnskap om at opplevelser av overveldende trussel mot liv og integritet lagres på en annen måte i menneskers hukommelse enn andre erfaringer. Avmaktserfaringen kan forbli uintegrert i personens kognitive minner. Den kan forbli utilgjengelig for ord og tanker, siden den huskes utelukkende eller hovedsaklig sanselig. Medisinen bør være oppmerksom på traumatiske minner i sansene slik som forskerne i nevrofysiologi helt nylig har begynt å beskrive dem, det vil si som sensomotoriske traumeerindringer som kan reaktiveres eller gjenoppvekkes av personlikhet. Man møter dem i historiene til krigsveteraner, til overlevende fra brann, ras og skipsforlis, til torturerte, til voldtatte, og til mennesker som har ligget i respirator eller som er blitt kvestet i ulykker.
Det bakenforliggende fenomenet er blitt beskrevet av Pierre Janet. Han så at mennesker har evnen til å knytte nye erfaringer sammen med tidligere, det vil si at de assosierer, eller at de spalter nye er faringer fra sin erfaringsverden , det vil si at de dissosierer (van der Hart og Horst 1989). Det vi på bakgrunn av Janets dissosiasjonsteorier og moderne nevrofysiologi nå med rimelig sikkerhet kan si, er følgende: Når et traume i fortid blir opplivet av noe i nåtid som har perseptive likheter med det tidligere traumet, kan følgene bli uforutsigbare. Virkningen av en ny krenkelseserfaring kan bli helt uforholdsmessig.
Effekten kan bare begripes hvis man tenker seg inn i den krenkedes opplevelsesverden, der det som har skjedd her og nå flyter sammen med noe som skjedde der og da. Da fremtrer en perseptiv kroppslogikk som handler om at tilsynelatende bagatellmessige skader medfører stor funksjonssvikt eller kronisk ikke malign smerte som medisinen per i dag ikke kan lege.
Janet var den første som beskrev på en konsistent måte at mennesker faktisk kan spalte toksiske, skadelige og ydmykende sanseinntrykk og lagre disse på bevisstehetsnivåer som ikke er verbalt organisert, men perseptivt, og som følgelig ikke er direkte tilgjengelig for kognetiv erindring. Det dette handler om, dekkes ikke av den freudianske termen det <<ubevisste>>. Det er grunn til å anta at alt vi har opplevd er oss bevisst, men at vår bevissthet er en dynamisk og kompleks kognetiv- perseptiv-multinivå-aktivitet.
Reviktimisering av mennesker i medisinske kontekster handler utvilsomt om et faglig problemkompleks. Men den handler også om et etisk problemkompleks. Når mennesker som søker hjelp for helseproblemer etter integritetskrenkelser, det vil si følger av maktmisbruk, blir reviktimisert i medisinske møter, handler det om det samme, det vil si om maktmisbruk. Medisinen mangler nemlig ikke lenger kunnskap om helsefølgene av misbruk og mishandling, undertrykkelse og ydmykelse.
Men denne kunnskapen synes på en underlig måte ikke å bli vektlagt eller gitt relevans i behandlingssammenhenger. Det kan virke som om denne kunnskapen, som i kraft av den anvendte metodologi burde anses som av første rang, likevel oppfattes som annenrangs, og det muligens nettopp i kraft av sitt tema. Kunnskap om misbruk av sosial og politisk makt er så uunngåelig verdiladet i sitt vesen og sitt budskap at den liksom <<ikke passer>> i et definert verdinøytralt kunnskapsunivers som det medisinske.
Hvis det er slik, må faget medisin redgjøre for hvorfor den ikke bare rangerer objektivt basert kunnskap over subjektivt forankret erfaring, men også visse former for objektiv kunnskap over andre former for objektiv kunnskap.
Det er påfallende at den betydelige epidemiologiske dokumentasjonen som knytter krenkelse av integritet, uansett type, til et bredt spekter av syklighet, ikke blir integrert i den medisinsk kliniske praksis, og at dette gjelder for så vel de somatiske spesialitetene som, og muligens i enda større grad, for psykiatrien. Motstanden mot kunnskapen som kommer til uttrykk i vedvarende disinteresse, skepsis og undervurdering, må kunne karakteriseres som etisk uforsvarlig.
Den representerer en håndhevning av faglig makt som, i en annen lesning, kan kalles maktmisbruk. Det kan bevitne at den naturvitenskaplig forankrede medisinen, og det inkluderer psykiatrien som jo mer søker etter biologiske forklaringsmodeller for mental sykdom, deltar i prosesser som medisinfaget ved teoretisk definisjon er hevet over: å avvise og umyndiggjøre ofrene av maktmisbruk, enten denne er knyttet til sosiale, kulturelle eller politiske forhold, og å stigmatisere skadede mennesker fordi deres væremåter eller helse avviker fra normen.
Hvis det er slik at medisinen faktisk bidrar til at <<det er ofrene som skammer seg>> for at de har blitt gjort til gjenstand for andres ringeakt og, ved å søke om hjelp, igjen blir gjort til gjenstand for avvisning av sitt dypeste eksistensielle problem, da må medisinen redegjøre for hvordan dette kan forenes med fagets etiske selvforståelse.
Premenstruelt syndrom, sterke menstruasjonssmerter, store blødninger, seksuelle problemer, smerter under samleie, urinveisinfeksjoner, vannlatningsproblemer, magesmerter og fordøyelsesproblemer har alle vist seg å å forekomme signifikant oftere blant misbrukte enn blant ikke misbrukte kvinner.Foreliggende dokumentasjon tillater å si at 40-50 prosent av kvinnene som behandles for underlivssmerter har opplevd overgrep, og at 50-80 prosent av kvinnene med smerter i underlivet også har kroniske magesmerter, det vil si at mellom en av to og fire av fem presenterer <<overlappende smerter>> ( Chronic Pelvic Pain. ACOG Pract Bull 24).
Men studier om sammenhengen mellom magesmerter, respektive underlivssmerter og overgrep viser ikke bare at kvinners smertepresentasjoner er vanskelige å kategorisere, de viser også at kvinner som angir smerte i mage-, underlivs- eller bekkenregionen, ofte angir smerter i andre deler av kroppen i tillegg. Slike generelle smertepresentasjoner blir igjen metodologisk <<splittet>> etter hvor kvinnen angir smertene, men også om man finner en medisinsk <<forklaring>> for en slik smerte. Kvinner som er blitt kategorisert som <<somatiserere>>, uten at behandlerne eller forskerne har undersøkt bakgrunnen for det, har en påvist høyere risiko for å utvikle såkalte mertesyndromer i hele kroppen, som da kalles muskel – og skjelettsmerter eller fibromyalgi. Da blir slike smerter definert som oppgaver for spesialister i revmatologi, fysikalsk medisin eller allmenmedisin (McBeth et al. 201).
I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte. Man har prøvd å tallfeste mulige sammenhenger mellom fibromyalgi, altså generell muskelsmerte, kronisk rygg-, nakke,- hode- og ansiktssmerte på den ene siden , og misbruks- og krenkelseserfaring i barndommen på den andre. Noen av studiene inkluderer bare kvinner, noen både menn og kvinner.
Blant kvinnene i disse studiene angir mellom 47 og 65 prosent både smerte og misbruk. I en kanadisk studie blant kvinner med seksuell misbrukserfaring i barndommen hadde 69 prosent av kvinnene smerter i kroppen som var blitt diagnostisert som fibromyalgi. De ble ikke spurt om de også var blitt fysisk mishandlet eller hadde bevitnet vold i barndommen. Jeg antar at de tallfestede relasjonene trolig hadde blitt enda høyere om man også hadde inkludert disse erfaringene.
Blant misbrukte personer med kronisk smerte var sannsynligheten for at smerten var blitt <<diagnostisert>> som fibromyalgi, nesten 12 ganger høyere hos for kvinner enn for menn. Dette kan tyde på at kvinner og menn presenterer sin krenkelsessmerte forskjellig. Men det kan også tyde på at leger blir ledet av kulturstyrte mønstre til å tolke og navngi kvinners helseproblemer annerledes enn menns, slik antropologer har påpekt i flere sammenhenger.
Likedan er det funnet en sammenheng mellom kroniske smertesyndromer av <<muskel- skjelett- typen>>, for eksempel i nedre rygg, og <<underlivs-typen>>, for eksempel i nedre bekkenregion, og depresjon, stress, mishandling og misbruk i barndommen. Av analysen fremgår at forskerne tar for gitt at smertetypene faktisk handler om uavhengige variabler ( i følge sted), og at depresjon, stress, mishandling og misbruk er fire uavhengige variabler (kalt psykososiale faktorer).
Det er vist at << psykososiale faktorer>>, i dette tilfellet psykologisk stress, kronisk tretthet, sykdomangst og opptatthet av plager i kroppen, med høy treffsikkerhet varsler om senere magesmerter. Og blant 3000 gynekologiske pasienter fant man en sterk sammenheng mellom overgrepserfaring på den ene siden og psykiatriske diagnoser, inkludert <<somatisering>>, egen opplevelse av stress, egen oppfatning av å ha dårlig helse og hyppige legebesøk på den andre siden.
Den første norske studien om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse kom fra smertepoliklinikken på Haukeland i år 2000, hvor 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholbruk og vold blant de voksne i familien.”
“Tredje utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilken virkning giftig barndomsstress har på kroppens fysiologi og celler. Boken handler kort fortalt om helsefølger av vond og vanskelig erfaring i tidlige år. Sagt på en annen måte handler den om samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening. Forfatterne spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som er blitt syke av krenkelser.
Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv er blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått. Om forfatterne: Anna Luise Kirkengen er tidligere allmennlege. Hun er i dag professor i allmennmedisin ved Universitetet i Tromsø og ved NTNU i Trondheim. Ane Brandtzæg Næss er medisinstudent (ferdig 2016) ved Universitetet i Oslo. Hun har bidratt med å gjennomgå ny forskning og oppdatering av teksten (blant annet om telomerer).”
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”
Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere når man er utsatt for skade eller smerte reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.
Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.
Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.”
“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer.
Kan påvirke livskvalietet og sosiale forhold
I tillegg til de biologiske og psykologiske undersøkelsene spør vi også om livskvalitet og sosiale forhold. Mange sier at traumene har påvirket flere områder i livet. Flere beskriver at de faller ut av jobb, mister venner eller ender i samlivsbrudd etter alvorlige traumer. Flere oppgir også at de føler de har fått dårligere livskvalitet, fysisk og psykisk helse.
Bio-psyko-sosial belastning
Resultatene fra studien tyder på at det er viktig å tenke på mennesket i sin helhet. De fleste er klar over at man kan få psykiske plager hvis man får alvorlige eller langvarige fysiske sykdommer. Det vi ser er at det er like viktig å huske på det motsatte; psyken kan påvirke kroppen og gi fysiske plager og sykdommer. Sosiale forhold blir også påvirket av den psykiske og fysiske tilstanden. Alle disse tre faktorene påvirker hverandre gjensidig; biologien, psykologien og det sosiale livet.
Husk lege-sjekken
Det har tidligere vært mye fokus i media på viktigheten av psykisk støtte når man lever med fysiske sykdommer. Vi finner at det er like viktig å huske på at man blir undersøkt for fysiske sykdommer dersom man har vært utsatt for traumer og sliter med langvarige psykiske plager etter dette.
“Nå vet forskerne mye mer om sammensatte vansker hos barn som har vært utsatt for traumer.
Nyere forskning viser at hvis du har opplevd traumatiske belastninger tidlig i livet, mens hjernen fortsatt er i vekst, blir kroppens nervesystem påvirket. Barna mister evnen til å regulere stress.
For noen av barna blir kroppens alarmsystem mer sensitivt resten av livet. Om du opplever dramatiske ting senere i livet, som ripper opp i hendelsen og gjør deg stresset, har ikke hjernen din gode strategier for å roe deg ned.
Og jo flere ganger du har blitt krenket tidligere, jo mer sårbar blir du seinere i livet.
“Metylering virker som en dimmerbryter på gener, og påvirker i hvilken grad et bestemt gen er aktivert eller ikke. Forskere ser i økende grad på å slå av og på gener, kjent som epigenetikk. Epigenetikk antas å være påvirket av ytre påvirkning, en persons miljø eller livserfaringer. Forskerne bestemte seg for å lete etter metylering i sædceller, på grunn av at barndomsstress og traumer kan forårsake langsiktige fysiske helseeffekter, ikke bare på de umiddelbare ofrene, men også på ofrenes barn, som vist i tidligere dyreforsøk.
De identifiserte en gruppe menn som er en del av en mye større, langsiktig helse studie koordinert av Harvards School of Public Healthø. I detaljerte spørreskjemaer de hadde fullført år før, sa noen av mennene at de hadde vært ofre for barnemishandling. Forskerne fant en karakteristisk metyleringsforskjell mellom ofre og ikke-ofre i 12 regioner av mennenes genom. Forskerne ble sjokkert av graden av dimming: Åtte DNA-regioner var endret mer enn 10 prosent, og en region viste en forskjell på 29 prosent.
“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.
Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:
Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.
Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.
Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.
Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/
“Kan psykiske påkjenninger gi fysiske sykdommer?
Spørsmålet har i senere tid figurert i heite diskusjoner rundt flere sykdommer, som irritabel tarm og ME.
Men problemstillingen er også svært aktuell i utforskningen av autoimmune sykdommer, som reumatisme, inflammatorisk tarmsykdom, stoffskiftesykdommer, multippel sklerose og psoriasis.
Felles for de autoimmune sykdommene er at immunforsvaret begynner å angripe kroppens vev og organer. Men vi vet fortsatt lite om hva som forårsaker dette.
I de siste åra har det kommet flere studier som antyder at det kan være en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og risikoen for autoimmune sykdommer. Undersøkelse viser for eksempel at mennesker med angstproblemer eller posttraumatisk stresslidelse oftere rammes.”
Grunnen til at historien gjentar seg er at folk flest er historieløse og at de tror at propaganda er synonymt med fakta, og da snakker jeg like mye om både leg og lærd. For det er nemlig ikke slik at jo høyere utdannelse man har jo mer innsikt har man i hvordan verden er og hvorfor den er slik. Svært ofte er det motsatte tilfelle. Her har du et introduksjonkurs i hvorfor historien gjentar seg og de fleste av oss ikke lærer noe av den.
“Demokrati er vel et av de ordene samtiden slår aller mest om seg med. Det har en så sterk posisjon i politiske programmer og politisk debatt at vel intet parti i dagens Norge ville våge å unnlate å bruke det i en programerklæring. Ordet har etter hvert fått en uimotsigelig klang av idealet som om det var synonymt med rettferdighet, det høyeste gode, etc. Å foreslå at en eller annen statsfunksjon bør gjøres mindre demokratisk, synes rett og slett utenkelig.
Jeg tror det vil være en fordel å avlaste en del av følelsesbetoningen ved ordet demokrati, fordi ordet nå er brukt så hyppig og har slik enestående prestisje at andre slagord blir tappet for mye av sin kraft. Så vidt jeg kan forstå vil det gavne diskusjonen at det forekommer en viss variasjon av slagordene, og at ikke noe enkelt ord blir så prestisjemettet at det blir lønnsomt for enhver gruppe å ta det til inntekt for seg.
Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.
Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “
Fra boken Demokratisk styreform en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de bli lett stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er.
Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.
Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt.
Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisasjonsmedlemmer (borgernes) interesser.”
Fra boken “Når lov må brytes. Sivil ulydighet i teori og praksis” av Christian Bay 1968
“Det største foræderi er ikke forræderi mot regjeringer, men forræderi mot folket. Forræderi mot folket blir begått på mange forskjellige måter. Undertrykkelse gjennom vold, terror og inkvisisjon, utbytting, utplyndring og utarming av millioner av menn og kvinner, despotiske lover og bruk av domstolene som redskaper for repressalier, løgnaktig propaganda og kunstig oppegging av det ene lag av folket mot det andre, igangsetting av kriger og den uhyggelige alkymi som går ut på å forvandle menneskeblod til gull: alt dette er former for forræderi mot folket. Og felles for dem alle er den desperate viljen hos et priviligert mindretall til å bevare sin makt og øke sine fordeler på bekostning av det store flertall og dets lidelser.
Forræderi mot folket er ingen ny foreteelse i verden. Dets mørke tråd går gjennom all overlevert historie. Men i vår tid, da folket er blitt sterkt som aldri før og dets krav om bedre liv er uavviselig, er de midler som de få bruker for å undertrykke de mange blitt stadig mer hensynsløse og desperate. Fascismen var et produkt av denne hensysløsheten og desperasjonen. Den tyske borger som aktivt satte seg til motverge mot naziregimet, var ikke en forræder, men en sann patriot, det var naziregjeringen som var forrædersk.”
De forbrytelser og sammensvergelser som ble begått i fortiden, det være seg i Nazi Tyskland, kommunist Russland, USA eller her i Norge for den saks skyld, fortsetter i det skjulte i dag. Hvis vi skal ha en mulighet til å opprettholde demokratiet og fred i verden, så avhenger det av at vi forstår denne reelle trusselen, og ikke bare avfeier den som en fantasi.”
Fra forordet til boken Høyforræderi (High treason) av Albert E. Kahn, Falken Forlag 1951.
Hvorfor er det sånn at uansett hvor mye intelligens og godhet vi ser i verden, så er det allikevel krig, lidelse og urettferdighet ? Uansett om man har en kreativ plan, ideologi, eller en filosofi som kloke hjerner har utarbeidet, så står vi på stedet hvil eller mer korrekt, jo verre blir tilstanden. Siden tidenes morgen har denne tilstanden gjentatt seg om og om igjen.
Svaret er at sivilisasjon, slik vi kjenner den, for det meste er en konstruksjon skapt av psykopater. All sivilisasjon, vår inkludert, har blitt bygd på slaveri og massemyrderier. Psykopatene har spilt en stor rolle i utviklingen av vår sivilisasjon fordi de er skapt til å lyve, drepe, jukse, stjele, torturere, manipulere, og generelt påføre andre mennesker store lidelser uten å føle anger eller få dårlig samvittighet, og på den måten kan de etablere en egen følelse av sikkerhet/trygghet gjennom dominans.
Det viktigste å huske når det gjelder psykopaten er at deres totalt manglende samvittighet skjult bak en maske av normalitet ofte er så overbevisende at selv eksperter blir forført, og resultatet av det er at vi har fått ulver i fåreklær som styrer verden.
Psykopater kan ikke føle anger eller empati. De kan være svært sjarmerende og er eksperter på å snakke ofrene de har pekt seg ut i senk på en nesten hypnotiserende måte. De er også totalt uansvarlige. Ingenting er deres feil; det er alltid alle andre som har skylden, uansett hva galt de måtte ha gjort så er de i følge dem selv feilfrie.
Marta Stout skriver i sin bok The sociopath next door https://www.adlibris.com/no/bok/the-sociopath-next-door-9780767915823 at psykopatene manipulerer oss ved å bruke vår skyldfølelse. De overbeviser oss om å gi dem en ny sjanse, og får oss til å ikke fortelle andre hva de har gjort. Denne evnen til å kontrollere informasjonsflyten er en av deres viktigste egenskaper.
En annen av psykopatens egenskaper er hva Lobaczewski kaller deres spesielle psykologiske kunnskap om oss ikke-psykopater. De har studert oss på nært hold gjennom hele deres liv, de kjenner oss bedre enn vi selv gjør. De vet hvilke knapper de skal trykke på for å få den reaksjonen de vil ha, slik at de kan bruke våre følelser/emosjoner mot oss. Og det kan også virke som om de har en hypnotisk makt over oss. Når psykopaten har fått oss i sitt garn, vil vår evne til å tenke rasjonelt avta, ja kansje til og med bli lammet. Det er først senere når vi er ute av deres grep at tankens klarhet gjenopprettes og vi begynner å lure på hvordan de klarte å trollbinde oss slik de gjorde uten at vi la merke til det.
Det er ikke bare det at de begjærer makt og eiendeler, de føler også at de har rett til det de måtte begjære bare fordi de som individer eksisterer, men de får også en glede av å tilrane seg andre sine eiendeler, stjele æren for andres arbeide, svindle og drive med utpressing. For dem så er dette langt søtere frukter enn det de kan tjene gjennom ærlig arbeide. De lærer også i veldig tidlig alder hvordan deres personlighet kan ha traumatiserende effekt på ikke-psykopater, og hvordan de kan dra nytte av denne roten til terror i den hensikt å oppnå sine mål.
Tenk så på hvordan mennesker som er helt uvitende om psykopatens tilstedeværelse, hvor lett det vil være for psykopatene å manipulere dem, og hvor enkelt de vil kunne tilrane seg makt i mange land ved at de utgir seg for å være lojale mot befolkningen, mens de samtidig bruker hersketeknikker der de spiller på rase, hudfarge, religion, etc. Vanlige mennesker vil bli satt opp mot hverandre pga uvesentlige forskjeller, mens avvikerne i kraft av en fundamental forskjell fra resten av oss, en manglende samvittighet, en totalt fraværende evne til medfølelse for andre levende vesener, trekker i trådene og høster fordelene av det falske spillet de har konstruert og manipulerer.
Vi har allerede den kunnskapen som er nødvendig for å diagnostisere psykopatiske personligheter og holde dem unna posisjoner der de kan få makt. Vi har den kunnskapen som er nødvendig for å demontere de institusjoner der psykopater spesielt blomstrer – militære, etterretningsorganisasjoner, store konserner og hemmelige samfunn. Vi trenger å spre denne kunnskapen og viljen til å bruke den, så bredt og så raskt som mulig.
Fram til kunnskapen og bevissthet om psykopati får den oppmerksomheten den fortjener, og blir en del av den generelle kunnskapen om alle mennesker, er det på ingen måte noen som kan endres effektivt over lengre tid. Hvis halvparten av de som kjemper for sannheten, som kjemper for å stoppe krig eller som vil redde jorden ville fokusert sin innsats, tid og penger på å eksponere psykopati, så ville vi fått utrettet mer enn menneskeheten noen gang tidligere har fått utrettet.
Siden tidenes morgen har det alltid vært vært individer med slike personlighetsforstyrrelser som har kommet til makta og fått kontroll over den. Dvs at alle politiske partier, også de som påstår og være demokratiske ut til fingerspissene, kan infiltreres av slike indivder og på den måten kan de innføre diktauret gjennom et demokratisk dekke https://olehartattordet.blogg.no/i-bakvendtland-der-kan-alt-ga-an.html
“Uttrykket “En løgn fortalt at én gang er en løgn, men en løgn fortalt tusen ganger blir sannheten” tilskrives den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels. Det er ingen konkrete bevis på at han er forfatteren, men det er et godt sammendrag av hva han gjorde under andre verdenskrig. Hans arbeid var så effektivt at det fortsatt er de som i dag forsvarer “sannheten” i det tredje riket.
Goebbels arbeid var så vellykket at mange verdensledere gjentatte ganger har kopiert hans strategier. Mektige sektorer som fortsatt bevisst setter pris på løgner som en måte å manipulere sinnene til de de vil påvirke på. På den måten klarer de å overbevise folk om å akseptere det uakseptable og støtte planene som bare er til fordel for fåtallet.
Takket være den nazistiske erfaringen, innså mektige samfunnssektorer at folk er i stand til å tro på enhver melding, så lenge den er presentert på riktig måte. De måtte bare opprettholde absolutt kontroll over media og alle institusjoner som overfører ideologi. For eksempel, skoler. Det var nok å vifte flammen av frykt, hat og usikkerhet. Når det er gjort, fant de opp en praktisk “sannhet” og gjentok den til døden.
Gjentagelse genererer svært dyp tro. Når hjernen møter en ny situasjon, er det en ubalanse. Etter dette kommer assimilasjon, innkvartering og tilpasning. Det er som når vi kommer til en ny by, og i begynnelsen føler vi oss fortapt. Men litt etter litt, etter at vi ser de samme stedene om og om igjen, begynner vi å bli kjent med byen. Til slutt blir våre nye omgivelser en del av oss. Faktisk lager vi et slags personlig kart over hva vi lærer.
Noe veldig lignende skjer med løgner. Sinnet tilpasser seg å lytte til løgnen, oppfatter den, og inkorporerer den i sin tankegang. Den er kjent, velkjent. Det er det alle andre er enige om. I tilfelle av løgner fra maktsektorer er det også svaret på frykt eller usikkerhet. Eller det kan være en forståelig forklaring på noe vi ikke vet eller ikke kan forstå.
Det nære forholdet mellom makt og media er ikke gratis. I nesten alle land, er de mektige økonomiske gruppene eller politikerne tradisjonelt sett de som har kontroll over pressen. Inntil nylig var uavhengige medier en eksotisk blomst. Med opptreden av sosiale medier, har dette endret seg. Uavhengige stemmer er mye mer vanlige nå, og det er mange alternative måter å bli informert på.
Likevel har sosiale medier sine egne løgner. Til syvende og sist spiller det ingen rolle hvilket medium du får informasjonen din fra, men hva intensjonen er. I tillegg, og viktigst, er spørsmålet om hvor mye leseren eller lytteren bryr seg om sannheten. Som det gamle ordtaket går, “Det er ingen verre blind mann enn han som ikke vil se”. Dette er alltid sant i sfæren av sosiale sannheter og løgner.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg, fordi man ikke forstår hva som skjer men heller setter sin lit til påstander som media spyr ut og fordi man velger å tro på sosiopatiske statsledere. Alle har muligheten til finne ut hvordan virkeligheten er, men få gjør det, og når katastrofen er et faktum, da vender raseriet seg mot dem som vi får beskjed om å vende raseriet mot, noe vi selvfølgelig også gjør, og derfor gjentar historien seg gang på gang. Vår største kamp er ikke mot hungersnød, krig og lediggang, det er kampen mot hersketeknikker, kunnskapsløshet, manipulering og propaganda. https://olehartattordet.blogg.no/1443555923_kunnskapslshet_blant_.html
“Det største foræderi er ikke forræderi mot regjeringer, men forræderi mot folket. Forræderi mot folket blir begått på mange forskjellige måter.
Undertrykkelse gjennom vold, terror og inkvisisjon, utbytting, utplyndring og utarming av millioner av menn og kvinner, despotiske lover og bruk av domstolene som redskaper for repressalier, løgnaktig propaganda og kunstig oppegging av det ene lag av folket mot det andre, igangsetting av kriger og den uhyggelige alkymi som går ut på å forvandle menneskeblod til gull: alt dette er former for forræderi mot folket. Og felles for dem alle er den desperate viljen hos et priviligert mindretall til å bevare sin makt og øke sine fordeler på bekostning av det store flertall og dets lidelser.
Forræderi mot folket er ingen ny foreteelse i verden. Dets mørke tråd går gjennom all overlevert historie. Men i vår tid, da folket er blitt sterkt som aldri før og dets krav om bedre liv er uavviselig, er de midler som de få bruker for å undertrykke de mange blitt stadig mer hensynsløse og desperate. Fascismen var et produkt av denne hensysløsheten og desperasjonen. Den tyske borger som aktivt satte seg til motverge mot naziregimet, var ikke en forræder, men en sann patriot, det var naziregjeringen som var forrædersk.”
De forbrytelser og sammensvergelser som ble begått i fortiden, det være seg i Nazi Tyskland eller i andre diktaturer, fortsetter i dag. Hvis vi skal ha en mulighet til å opprettholde demokratiet og fred i verden, så avhenger det av at vi forstår denne reelle trusselen, og ikke bare avfeier den som en fantasi.”
Fra forordet til boken Høyforræderi (High treason) av Albert E. Kahn, Falken Forlag 1951. Boken kan leses i sin helhet her
Politiske partier og institusjoner følger ferdig oppsatte programmer slavisk. Menneskene innenfor disse sjelløse partiene og institusjonene er ikke noe annet enn slaver, og så fort de skulle vike vekk fra reglene og programmene så er de ikke lenger et fullverdig medlem av virksomheten, men en trussel, sand i et maskineri som ikke er det minste interessert i å stoppe opp for vedlikehold og kansje også rekonstruksjon. Det interessante er at hvis det kommer nok sand i maskineriet så stopper det opp.
Hvis man ser på disse institusjonene som kjøretøyer, så vil man se at de kun manøvreres en vei, og det er rett fram, ikke fordi kjøretøyet ikke har en styringsmekanisme som gjør sjåføren istand til å endre retning, men fordi sjåføren har blitt fortalt av tidligere sjåfører at denne styreinnretning er et unødvendig onde og at den eneste riktige retningen er rett fram uansett hva slags hindringer man skulle møte på. Dette godtar sjåføren(e) og endring av kurs uteblir.
Og slik fungerer det nedover i systemene. Man får beskjed ifra oven at sånn er det og sånn skal det være, og godtar det ukritisk, uten selv å undersøke om det virkelig er slik, selv om man skulle få en gnagende mistanke om at det er noe som skurrer.
Og skulle man stille spørsmål, skulle man undersøke for så å finne ut at det er andre retninger som fører en til både bedre veier, bedre kjøreforhold og en endeplass som ikke fører en utfor stupet, i grøfta eller rakt inn i et motgående kjøretøy, så blir man ikke sett på som en som forsøker å endre system til noe bedre, men som en som forsøker å ødelegge eller sabotere det bestående uansett hvor dårlig det måtte være og uansett hvor mye bedre det nye har forutsetning til bli.
I vårt samfunn er “nytenking” synonymt med å endre på en detalj eller to, og disse detaljene blir så hauset opp i samarbeide med media slik at vi skal tro at de er revolusjonerende. Rattet som kan få oss til å endre retning blir sett på som en trussel for det bestående, en ubehagelig utvekst som burde fjernes, slik at muligheten til å ta kontroll over våre egne liv skal opphøre å eksistere.
De priviligerte på toppen av maktpyramiden, konstruktørene av de økonomiske, politiske og sosiale strukturene, for dem så er vår fastlåste tro på deres evne til å styre og lede oss deres største fordel, men også den minst fordelaktige faktoren de har å forholde seg til, for hvis vi våkner opp og ser hvordan virkeligheten faktisk er og ikke slik vi får den presentert, da vil systemene som har slavebundet oss falle, og illusjonene og hjernevaskingen som har fått oss til å tro at ondt er godt smuldre opp.
Når vi spør våre barn eller barnebarn om hva slags utdanning de har tenkt å ta, så er det mange av dem som ikke vet hva de skal utdanne seg til, og det forstår jeg, for hvilke yrker har forsvunnet om ti eller tyve år, hvor mye vil maskiner ha overtatt der hvor mennesker jobber i dag ? Hvordan vil den økonomiske situasjonen her hjemme være om fem, ti, femten, tyve år, vil trygdeytelser og økonomisk støtte for arbeidsledige fremdeles være en del av det sosiale systemet ?
Hvor mange er klar over at de som i dag driver en bedrift kun er interessert i profitt og ikke de ansatte ? I et aksjeselskap, som de fleste bedrifter/konserner er tuftet på, er det kun en ting som gjelder, nemlig bunnlinjen, alt annet er irrelevant. Jeg har selv sittet i styre som de ansattes representant og sett og hørt hvordan økonomi overskygger alt annet.
Arbeiderne i en slik bedrift er kun brikker som skal få bedriften til å gå med overskudd, og bedriften har INGEN samvittighet når det gjelder å spare inn. Kan en maskin spare inn utgifter ved å erstatte menneskelig arbeidskraft, så gjøres det. Overalt hvor det kan spares for å kutte ned utgifter og øke fortjeneste så vil det alltid bli gjort uten unntak.
Finnes det noen konserner/bedrifter som også tenker på sine ansatte så eksisterer de i så lite antall at det er snakk om dråper i havet. I det statlige og kommunale så er det noe mer humant, men når vil systemet endres også der slik at de adopterer de private sine retningslinjer ? I mange land utenfor Norge så vil de som sitter på toppen av inntjeningspyramiden aldri få nok, og de skyr ingen midler for å tjene enda mer. Kan de spare ei krone på å sparke et menneske eller hundre, så gjør de det.
Om disse menneskene er avhengig av jobben for å kunne overleve, så er det helt irrelevant, for det eneste som betyr noe for et konsern er bunnlinjen. Det er heldigvis ikke slik her hjemme foreløpig, men muligheten for at det vil kunne bli slik i en ikke alt for fjern fremtid er absolutt til stedet. Og hva når maskinene har tatt over alt det menneskelig arbeide og vi er blitt overflødige, hva vil da skje med oss. Det også er et scenario som ligger innenfor rekkevidde.
Siden jeg ikke klarer å si det bedre, så lar jeg Jens Bjørneboe anno 1966 få ordet
“Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!
Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret. Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytringsfrihet.
I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskuelig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.
Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.
Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.
Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”
Despite our belief systems, we still fail and will suffer. One of the reasons this is so is that most belief systems just provoke guilt instead of leading to understanding of symbols/forces behind the events of our everyday lives. Simply focusing on “creating love and light” or “changing the universe” or “creating a new reality by thinking and affirming and desiring” actually have a backward effect, because they are tacit admissions of lack; lack of light, lack of perfection, lack of perfect reality. Any change for the better in this life can only come from an objective look at the limits of our own beliefs, and learning to think in unlimited terms.
In our search for the objective nature of our beliefs and the ways they influence our lives, we`ve learned something of the nature of higher realms, that negative beings do inhabit then and influence our lives in insidious ways. To be free of the negative forces, we must be aware of them. The only thing that offers protection is knowledge. With the knowledge of higher worlds and their relation to our own, we can navigate this world with awareness of the various pitfalls and diversions that we all encounter, but that few recognize. What you don`t know about can harm you, but vigilance in the art of discernment – of seeing the reality behind the symbol system of 3D reality – can offer protection.
Mark Passio sine ord oversatt fra engelsk til norsk av meg. Og før du ytrer deg om det Passio sier her, så er minimumskravet at du ser videoen hans som tar for seg ordrefølger temaet nederst i denne bloggen.
Det finnes ikke noe slikt som en ordrefølger som er en VIRKELIG god person. ALLE ordrefølgere er DÅRLIGE mennesker per definisjon. Bli så fornærmet du bare vil, men ingenting i dette Universet vil NOENGANG kunne gjøre dette usant. Per definisjon, ordrefølgere er de som fysisk utfører det de har blitt beordret til å utføre uten at de har tenkt kritisk gjennom det, det være seg om det de har blitt beordret til er moralsk riktig eller galt. Det er den faktiske DEFINISJONEN av en ordrefølger. Og det er det soldater og politimenn/kvinner er.
EN VIRKELIG god person vil aldri utføre handlinger før han/hun PÅ EGENHÅND har avgjort om det er moralsk riktig å utføre dem. Det som kjennetegner et VIRKELIG godt menneske er en som alltid lytter til sin SAMVITTIGHET. Ordrefølgere lytter ikke til sin samvittighet, og de få som eventuelt gjør det, lukker ørene for den slik at de skal klare å utføre det umoralske de blir beordret til å utføre.
Ved å følge ALLE ordre, uansett årsak eller forsett, fra HVILKEN som helst person eller gruppe, så har ordrefølgerne forsøkt å fjerne sitt personlige ansvar og sin plikt til å engasjere seg i moralsk dømmekraft ved å lytte til samvittigheten og la den få det siste ordet.
Siden ordrefølgere vil utføre ordre de har blitt kommandert til å utføre uten å selv avgjøre om det vil være moralsk å utføre dem eller ikke, så kan de per definisjon IKKE være gode mennesker, uavhengig av deres såkalte “gode” intensjoner. Den evige sannheten er at ALLE ordrefølgere ER, har ALLTID vært dårlige mennesker, og vil fortsette å være dårlige mennesker FRAM TIL DE SLUTTER Å VÆRE ORDREFØLGERE.
“There is no such thing as an order-follower who is a TRULY good person. ALL order-followers are BAD people, by definition. Get as offended as you want by that statement, but nothing in the Universe will EVER make it untrue. By definition, order-followers are those who carry out actions which they have been commanded to perform, without first critically judging for themselves whether those actions are morally right or wrong. That is the actual DEFINITION of an order-follower. And that is exactly what ALL police and military are.
A TRULY good person will strive never to perform an action unless they have first determined the morality of that action FOR THEMSELVES. That is the hallmark of a TRULY good person: the willful exercise of CONSCIENCE. Order-followers never perform such moral judgement, or they willfully act against that judgement by following immoral commands which they were given.
By following ANY order, regardless of reason or intent, from ANY other person or group, order-followers have attempted to abdicate their personal responsibility and duty to engage in moral judgement and exercise Conscience for themselves.
Since order-followers will perform actions they have been commanded to perform WITHOUT determining the morality of that action FOR THEMSELVES, by definition, they CAN NOT be truly good people, regardless of their so-called “intentions.” The eternal truth is that ALL order-followers ARE, and have ALWAYS been, BAD people, and will continue to be BAD people UNTIL THEY CEASE TO BE ORDER-FOLLOWERS.”
