Den billige strømmen i Nord Norge er snart en saga blott. Den elektriske krafta skal gis bort til Kjell Inge Røkke som skal få den for slikk og ingenting med statens velsignelse for å bygge batterifabrikk, mens befolkningen ellers skal tynes maks og i mange tilfeller ruineres økonomisk som ofre på det grønne skiftes sitt alter. Våre “kjære” folkevalgte har ingen intensjoner om å tjene det norske folk, det ser faktisk ut som om de nærer et sterkt hat mot egen befolkning, der de i omvendt Robin Hood stil plyndrer de som lite har og gir til de rike:
“Næringsminister Jan Christian Vestre dro forrige uke til Mo i Rana og lovet 4 milliardar i lånegarantier og direkte kapitalstøtte til selskapet Freyr, som skal starte batterifabrikk i kommunen.
Dette er tidsånden nå. Bakgrunnen er at Nordland har stor tilgang på billig strøm som er vanvittig etterspurt. Derfor har Aker og Kjell Inge Røkke fått løfter om en stor statlig tomt i Narvik som LKAB ville kjøpe til markedspris, men som Staten i stedet velger å selge til kommunen for et mindre beløp.
Aker skal leie tomten og lover deretter å starte batteri- og hydrogenproduksjon, som trolig også skal få få massivt med statsstøtte. I tillegg er det et tredje stort prosjekt på gang, nemlig ved Eqinors gassanlegg i Hammerfest. Det skal elektrifiseres med strøm fra hele Nord-Norge, inklusive Nordland.
Som Jon Hustad peker på: Om alle planene i nord ser dagens lys, vil det nordnorske kraftoverskuddet være en saga blott. Da må det bygges enormt med vindkraft og strekkes massivt med nett for overføring av kraft som kan kompensere for en håndfull prosjekter som sluker energi. Her står arealkonfliktene i kø, ikke minst med de samiske reindriftsutøverne i kjølvannet av Fosen-dommen.
Spørsmålet blir også hvem som skal betale regningen når Nord-Norge i realiteten tømmes for strøm til såkalte grønne prosjekter. Det blir sannsynligvis skattebetalerne enda en gang.
Så kan man jo spørre seg hvordan Nord-Norge blir seende ut etter alt dette. Hva skjer med øvrig industri og næringsliv som også har behov for kraft? Det kan være en bakside av den grønne medaljen vi nødig snakker om, mellom alle hurraropene.
Industriprosjektene i Nordland planlegges i en tid da folketallet går ned. Spørsmålet er om de unge i nord ser for seg et liv på en batterifabrikk eller om de foretrekker en annen livsstil. Ifølge NRK må ingeniørene og de fleste andre som skal arbeide på batterifabrikken til Freyr importeres fra andre land.
Jon Hustad trekker også frem en annen historie om Freyr. Den handler om eierskap og hvem Støre-regjeringen deler ut penger til.
De to største eierne er Sylebra Capital Ltd. i Hong Kong, og Koch Industries, Inc i USA. Sistnevnte er det neste største ikke-børsnoterte selskapet i USA, med en omsetning på 119 milliarder dollar i 2019.
Koch-selskapet startet som et oljeraffineringsselskap og har hele tiden vært store innenfor fossilindustrien.
Koch-familien er ifølge Dag og Tid dessuten kjente for to ting – i tillegg til å være storeiere i Freyr. De har tatt det republikanske partiet langt til høyre gjennom å finansiere valgkampanjer og tenketanker som står for liberalistiske ideer, og for å ha finansiert lobbykamp mot de som påstår klimaendringene er menneskeskapte.
Nå er det bare å ønske dem velkommen til Mo i Rana og Nord-Norge. Der den aktive næringspolitikken til Støre-regjeringen gir dem fire milliarder kroner i norsk statsstøtte for å bygge en såkalt grønn batterifabrikk.
Etter den søte kløe kommer kanskje den grønne svie i nord, og den kan i verste fall bli sur.”
https://www.nordnorskdebatt.no/gronn-bismak/o/5-124-190165?fbclid=IwAR0Y2Nj0HzrRhfNxK8txidPGbbhtuTNQogn2j_JFBX94n2kgdABLG_jMAkI
“1. Grunnen til at stat og næringsliv visstnok er interessert i å investere i Nord-Norge, er de «lave» strømprisene i nord. Men direktørenes venner i Statnett, regjeringen og Stortinget planlegger – på høygir – det motsatte: Kabelkapasiteten mellom sør og nord skal økes vesentlig slik at strømprisen etter hvert skal bli den samme i hele landet (nå 3 kroner/kWh pluss nettleia), og i Europa.
2. Ellers handler direktørenes innlegg om den lange serien bedrifter fra Berlevåg til Mo og Mosjøen som skal utvikle Nord-Norge. Sysselsetningen skal opp. Befolkningsveksten i landsdelen skal også opp – vi skal få tilflytting i stedet for fraflytting.
3. Men mye av den foreslåtte industriutbyggingen er i realiteten meningsløs: Å produsere hydrogen/ammoniakk gir fordeler kun for ytterst få bedrifter i Norge. I tillegg er produksjonen svært ineffektiv og uøkonomisk. Dersom Norge bruker hele sitt energioverskudd (15-20 TWh) til produksjon av hydrogen/ammoniakk, vil man kun få tilbake vel tredjeparten som energi. Et ufattelig sløseri av kraft. Om man bruker naturgass i stedet for vann- og vindkraft, får man i tillegg CO2-utslipp som direktørene plutselig er blitt bekymret for.
4. Batteriproduksjonen er det vanskeligere å finne tall for, men antydningene om kraftsløseri dominerer også her. Også når det gjelder den kolossale veksten i arbeidsplasser som antydes (40.000 i Norge), er det grunn til skepsis mot betydelige overdrivelser.
5. Direktørenes eventyrfortelling handler selvfølgelig om noe helt annet en «vekst og utvikling» i Nord-Norge. Eventyret handler om at deler av norsk (og utenlandsk) industri skal tjene penger på statlige subsidier (som oftest kalles «rammebetingelser») og på nordnorske husstander som snart skal betale 3-4 kroner/kWh for strømmen, i tillegg til den prisøkningen som økt strømpris gir på andre forbruksvarer. Norge tjener nesten ikke penger på å eksportere kraft. Kraftnæringens inntekter skyldes en kolossal overpris på strømmen til norske husstander.
6. Ingen er tjent med den energipolitikken som nå føres. Etter mitt syn er det likevel en måte å stanse den såkalte utviklingen på: Utbyggingen av meningsløs «grønn» energi og unyttige kabler, kan stanses av relevante kommuner dersom alle nye vindkraftutbygginger blir nedstemt lokalt. Da kan vi bruke vårt kraftoverskudd til fornuftig utbygging av industri, og til anstendige strømpriser på 30 øre kWh/time til folk flest. Vi har allerede en skatte-etat i Norge. Energibransjen har andre oppgaver.” https://steigan.no/2022/07/det-gronne-sloseriet-og-de-gronne-direktorene/
“For Norge innebærer ACER-avtalen at energipolitikken i praksis er overlatt til EU. Behovet for lave og stabile priser for norske forbrukere og for norsk kraftkrevende industri er ikke nevnt i avtaleteksten. Utover det å beslutte å bygge kraftkabler eller la være, er det fint lite norske politikere kan gjøre.
Er først kablene der, kan ikke myndighetene gripe inn for å stanse eksporten eller, uten videre, gjøre noe til fordel for egne innbyggere. Vedtaket ble begrunnet med at det ville være lite inngripende for kompetanseoverføringen i henhold til Grunnloven § 26. Men i virkeligheten har politikerne som Odyssevs bundet oss til masten, og som vi har hørt til det kjedsommelige: ‘Vi kan ikke gjøre noe’.
Hovedprinsippet i energiunionen er minst mulig regulering; det er markedet som skal løse alle problemer. Strømmen skal flyte fritt og omsettes på energibørser der markedsprisen avgjøres av de dyreste tilbyderne. Saken er imidlertid at strømmen ikke flyter fritt, men påvirkes både av ustabilitet i strømproduksjonen og av flaskehalser i kraftnettet.
For prisdannelsen spiller særlig flaskehalsene en viktig rolle. Flaskehalser refererer til lav overføringskapasitet, og for å sikre forsyning, skapes det prisforskjeller mellom land og mellom landsdeler.
Dette var vel forstått fra norsk side. Som beskrevet i stortingsmeldingen: ‘Store og hyppige prisforskjeller’ vil være avgjørende for det ‘samfunnsøkonomiske’ grunnlaget.
Med en gjennomsnittlig produksjonskostnad på 12 øre KWh har strømpriser på opptil flere kroner gitt en fortjeneste som selv de villeste finansspekulanter kan få vann i munnen av. Bare i løpet av første halvår 2021, før kabelen til England ble satt i drift, håvet Statkraft inn 13 milliarder i overskudd. Som en direktør for Statkraft sier: «Dette er robuste lønnsomme prosjekter som AS Norge tjener mye penger på».
Ledere og aksjonærer i kraftselskapene har i hvert fall tjent mye penger. Det rapporters om lønnsfest i bransjen, og lønn og bonuser for direktørsiktet når stadig nye høyder. Ifølge bransjen er dette nødvendig for å tiltrekke seg de beste.
At det er vanskelig å rekruttere ledere til denne bransjen er vanskelig å forstå. Vi har å gjøre med en bransje der selskapene selv ikke betaler for kostnader eller løper noen risiko. Det er det forbrukerne som har gjort og gjør gjennom nedbetalte kraftverk og gjennom nettariffen for finansiering av kablene. I tillegg sikrer ACER-avtalen maksimal profitt.
Ved å gjøre vannkrafta om til et spekulasjonsobjekt, opptrer den norske staten som den råeste kapitalist, på samme måte som kraftselskapene, og langt fra sosialdemokratiske idealer. Staten casher inn fra statsselskapene, fra utenlandskablene, moms og nettleieavgift fra forbrukerne. Men hva vinner staten og samfunnet på denne politikken?
Bortsett fra grønnvasking, er det likevel ‘småpenger’ hvis vi ser på hvilke behov staten har for å få dekket økende utgifter. Selv om man bygger ut det som er igjen av norske vannfall og teppedekker landet med vindmøller, vil det langt fra være nok til å dekke framtidige utgifter.
En sak er å flå befolkningen med skatter uten omfordelingshensyn. En annen er en svekkelse av næringslivet, men det verste er at energipolitikken betyr et nakkeskudd for den kraftkrevende industrien. Det som har tatt et hundre år å bygge opp basert på komparative fortrinn, er nå nærmest tilintetgjort i løpet av få år.
En følge er at landet vil ende som en ren råstoffeksportør i enda større grad enn tilfelle er nå. Det er velkjent at land som baseres på råstoffeksport ikke klarer å komme ut av fattigdomsfella. Tallene fra industrien, som framkommer i boka «Parterapi», kan illustrere dette: For en gitt kraftmengde kan Elkem generere åtte milliarder i omsetning, 1530 egne arbeidsplasser pluss ringvirkninger. Å selge den samme kraftmengden, vil kun gi 1,8 milliarder i cash og nesten ingen arbeidsplasser.
Når man skuer rekkevidden av hva som foregår, er det vanskelig ikke å se for seg det kjente maleriet av Brueghel Dulle Griet. Med en enøyd og grisk politikk går det rett utfor. https://www.bi.no/forskning/business-review/articles/2022/01/stromgalskapen-en-enoyd-og-grisk-politikk/?fbclid=IwAR3UZnD8yYl7gJGqIQwhxqA4SZ_5bXltrjW27G6L85Y5HJH2rulvV3dW5fM
Gjennom flere voteringer avviste flertallet på LOs øverste organ forslag etter forslag om radikale endringer som Industriaksjonen har frontet:
- Kraft-opprørernes forslag om å kutte i krafteksport når fyllingsgraden er lav, ble avvist. Flertallet var så klart at opptelling av stemmer ikke var nødvendig. Om lag 60 prosent av salen sa nei.
- LO-kongressens flertall var heller ikke enig med de i fagbevegelsen som vil bryte med EUs energibyrå ACER og de omstridte energimarkedspakkene som følger av EØS-avtalen. Forslaget om at LO skal arbeide for å ta energipakkene og ACER ut av EØS-avtalen ble nedstemt med om lag to tredels flertall på LO-kongressen fredag.
- Et forslag om at Statnett skal eie og drive samtlige strømkabler til utlandet, ble heller ikke vedtatt.
- – Det er bare å innrømme at vi tapte alle slag knyttet til kraft. Ikke engang å regulere eksporten når fyllingsgraden er så lav som nå, ville LO-kongressen være med på, sier Boye Ullmann i Industriaksjonen.”
– I begynnelsen av juni gikk LO-leder Peggy Hessen Følsvik ut i media og «skulle ta de rike». Det hun unnlot å nevne, er at hun selv er gift med en «riking» og at ekteparet bare de tre siste årene til sammen har mottatt cirka 20 millioner kroner i lønn, bonuser og pensjonsinnbetalinger, skriver Kapital.
LO-lederen erklærte at penger er makt, og at makt skal fordeles. Den viktigste årsaken til at ulikhetene øker er at de rike blir rikere, og et mer omfordelende skattesystem er derfor avgjørende for å få ned forskjellene i Norge, sa Hessen Følsvik i VG, og la til:
– De rikeste står i gjeld til vanlige folk. Det er payback-time. Nå skal vi ta de rike.
Ut fra LO-sjefens utspill så skulle en tro at «de rike» var av noen andre, mens hun selv var en av «folket». Men hun er gift med oljemannen Håvard Garseth som har en betydelig formue.
Kapital har tidligere skrevet at LO-sjefen selv får 2,3 millioner kroner i året, i lønn, pensjon og godtgjørelse. Men ektemannen er en av Kjell Inge Røkkes nærmeste medarbeidere, og ligger i toppsjiktet for norske lederlønninger.
– Når det gjelder lønn: Ja, jeg er godt betalt og betaler min skatt med glede. Enkeltheter om lønn kommenteres ikke, sier Håvard Garseth til Kapital. Men forteller at han har betalt formuesskatt, men vil ikke si hvor mye.
LO-sjefen vil ikke kommentere at hennes egen mann er styreleder og kontaktperson for et selskap med heleid datterselskap i skatteparadiset Cayman Islands. Hun ønsker imidlertid å bli sitert på følgende:
– LO og jeg mener det er nødvendig med en skattepolitikk som i større grad enn i dag er omfordelende. En viktig jobb for meg som LO-leder er å kjempe mot økte forskjeller og løfte de som har minst. Da må de som har mer bidra mer.”
At dama mangler forståelse for folk flest, og at hun spiller på lag med andre enn vanlige arbeidsfolk viser hun klart og tydelig i dagens artikkel i fra Dagbladet. Med dette så forteller LO lederen hvem hun virkelig jobber for, og det kan nesten virke som hun er ansatt for å ødelegge organisasjonen innenifra: https://olehartattordet.blogg.no/lo-leder-peggy-hessen-folsvik-stotter-utenlandskablene-og-stromeksporten-som-vil-knuse-norsk-industri-og-fore-til-hundretusenvis-av-tapte-norske-arbeidsplasser.html
Relatert lesing:
https://olehartattordet.blogg.no/illusjonen-om-bitcoin.html
https://olehartattordet.blogg.no/infralyd-mennesker-kan-do-av-vindkraft-stoy.html
