Den fullstendige utgaven av magasinet kan lastes ned her – The complete issue of the magazine can be downloaded here

This will be of special interest for those who follow Howdie Mickoski,
Jason Breshears and Jon Levi. And it is of important relevance to what Howdie Mickoski says here

The A-Bomb of 1775

by Ed Dieckmann, JR. Printed in the American magazine Coronet November 1953:

“ON A BITTER-COLD AFTERNOON in November, 1775, Captain John Manly of the American cruiser Lee looked up from the snow-crusted deck of the British ship Nancy to the secret agent who stood behind him. “It`s a fine prize we took,” he said. “She`s small, but her cargo will never reach Howe`s Redcoats in Boston.” The other shivered and pulled the collar of his greatcoat higher.

“You did well, Captain. General Washington will be very pleased.”

Manly smiled. “Aye! Besides the muskets and powder, we got those … things.” “I`d like to see one of them, ” said the agent. “Faith, after all this intrigue, I`m curious.” Gingerly the two men crossed to a row of shapeless objects shrouded in cancas. The young captain unlashed the lines and drew back the covering of one.

A giant tripod was revealed, supporting a circular frame some six feet in diameter. Embedded in the frame were hundred of tiny mirrors, prisms and reflectors. The thing it self stood a full eight feet high.

“Monsterous!” the agent said. “It`s the work of madmen!”

Captain Manly closed the canvas. “Aye, sir. Yet according to the instructions we captured with them, they work. It`s all there, very thorough and very inhuman”

Manly hesitated, then : “May General Howe sleep well in Boston town tonight,” he said softly, “for tomorrow he`ll not sleep at all. He`ll know we have the Nancy.”

Manly was right. Next day, General Howe dispatched this curious letter to the Lord Privy Seal in London:

“My Lord: By the time you receive this, you will no doubt be aware that the colonial cruiser Lee has captured our supply ship Nancy. The circumstance is unfortunate, as it puts in the enemy`s hands the means of setting the town on fire.” Howe`s letter, with its undertone of panic, lifted the veil on a truly horrendous infernal machine. With diabolical ingenuity, 500 mirrors and prisms had been so mounted as to trap the rays of the sun. Accurately focused, this consentration of “sunfire” could set wooden buildings and ships aflame at a range of two miles – well beyond the reach of return cannon fire.

To this day, no one knows what mind originally conceived the “town burning” machines . But with their capture, the stage was set for the one of the strangest episodes in American history.

Washington`s forces  drew the noose tighter and tighter around Boston. Finally, on March 5th the Yankees succeeded in capturing Dorchester Heights commanding the town. On the 17th, unexpectedly and unobtrusively, the British evacuated the city.

Military analysts debated the question: why did Howe surrender Boston without a fight ? Years later, secret archives supplied the answer. Howe knew that just one sun-machine, mounted on Dorchester Heights, not two miles from the city, could reduce Boston to ashes.

But the crowning irony was yet to come, since the American high command a full two months before the evacuation had ordered the weapons dismantled. The very mirrors and prisms which Howe feared would trap his army in an inferno had already become playthings in the hands of children of the Colonies. It may be that even today, an innocent-looking bit of mirror, hanging from a chandelier perhaps, or resting on a New England mantelpiece or corner whatnot and reflecting a home at peace, is part of the secret machine that, though never used, won the city of Boston for the Continental Army.”

Atombomben fra 1775, av Ed Dieckmann, JR. Trykt i det amerikanske tidsskriftet Coronet i november 1953:

En iskald ettermiddag i november 1775, så kaptein John Manly på den amerikanske krysseren Lee opp fra det snødekte dekket på det britiske skipet Nancy til den hemmelige agenten som sto bak ham. “Det er et fint bytte vi har tatt”, sa han. “Hun er liten, men lasten vil aldri nå frem til Howes rødjakker i Boston.” Den andre skalv og trakk kragen på frakken høyere opp.

“Du gjorde det bra, kaptein. General Washington vil bli svært fornøyd.”

Manly smilte. “Ja! I tillegg til muskettene og kruttet fikk vi disse … tingene.” “Jeg vil gjerne se en av dem,” sa agenten. “Etter alle disse intrigene er jeg nysgjerrig.” Forsiktig gikk de to mennene bort til en rekke uformelige gjenstander innhyllet i presseninger. Den unge kapteinen løsnet tauene og trakk tildekkingen fra en av dem tilbake.

Et gigantisk stativ ble avslørt, og på det hvilte en sirkelformet ramme med en diameter på rundt to meter. I rammen var det innleiret hundrevis av små speil, prismer og reflektorer. Selve gjenstanden var hele to meter høy.

“Monsteraktig!” sa agenten. “Det er en gal manns verk!”

Kaptein Manly lukket presseningen. “Ja, sir. Men i henhold til instruksjonene vi tok med oss, fungerer de. Alt står der, meget grundig og meget umenneskelig.”

Manly nølte, og sa: “Måtte general Howe sove godt i Boston i natt,” sa han lavmælt, “for i morgen kommer han ikke til å sove i det hele tatt. Han vil vite at vi har Nancy.”

Manly hadde rett. Dagen etter sendte general Howe dette merkelige brevet til Lord Privy Seal i London:

“My Lord: Når De mottar dette, er De utvilsomt klar over at kolonikrysseren Lee har kapret vårt forsyningsskip Nancy. Omstendighetene er uheldige, ettersom det gir fienden mulighet til å sette byen i brann.” Howes brev, med sin undertone av panikk, løftet sløret for et virkelig fryktelig infernalsk maskineri. Med djevelsk oppfinnsomhet hadde 500 speil og prismer blitt montert slik at de fanget solstrålene. Nøyaktig fokusert kunne denne konsentrasjonen av “solild” sette trebygninger og skip i brann på tre kilometers avstand – langt utenfor rekkevidden til kanonild.

Den dag i dag er det ingen som vet hvilket sinn som opprinnelig unnfanget “bybrenningsmaskinene”. Men da de ble erobret, var scenen satt for en av de merkeligste episodene i amerikansk historie.

Washingtons styrker trakk løkken strammere og strammere rundt Boston. Den 5. mars lyktes det til slutt yankeene å erobre Dorchester Heights, som kontrollerte byen. Den 17. mars evakuerte britene byen, uventet og diskret.

Militære analytikere diskuterte spørsmålet: Hvorfor overga Howe Boston uten kamp? Mange år senere ga hemmelige arkiver svaret. Howe visste at bare én solmaskin, montert på Dorchester Heights, tre kilometer fra byen, kunne redusere Boston til aske.

Men kronen på verket skulle komme, for to måneder før evakueringen hadde den amerikanske overkommandoen gitt ordre om å demontere våpnene. De speilene og prismene som Howe fryktet ville fange hæren hans i et inferno, var allerede blitt leketøy i hendene på kolonienes barn. Det kan hende at et uskyldig utseende speil, som kanskje henger i en lysekrone eller hviler på en kaminhylle i New England og reflekterer et hjem i fred, selv i dag er en del av den hemmelige maskinen som, selv om den aldri ble brukt, vant byen Boston for den kontinentale hæren.”