“De som sitter med makten har også makt til å avgjøre hva som er god kunnskap for deg og meg, hva som burde sees på som sannhet og hva som ikke burde sees på som sannhet.
Blant de viktigste organisasjoner til å spre denne kunnskap er skolen og massemedia. En vesentlig del av deres oppgave er å glatte over, dempe ned, stå vakt om lov og orden på de herskendes betingelser. Med andre ord: Å spre borgelig ideologi:
Man kan la være å ta opp avgjørende spørsmål som angår oss alle. Man kan mystifisere hendelser til tekniske spørsmål som bare eksperter kan uttale seg om, som gjøres så komplisert at vanlige folk ikke kan forstå de ganske enkle spørsmålene og svarene i saken(e).
Man kan gi en forvrengt historieundervisning – Et eksempel er den historieundervisning som handler om konger, statsledere, hærførere og årstall da folk ble kommandert til å slå hverandre ihjel, istedet for å ta opp de virkelige drivkreftene i historien.
Man kan blåse opp hendelser som knapt er verdt å kalles nyheter eller hendelser, for å tilfredsstille folks sensasjonsbehov. Noe må vi ha å prate om når vi ikke får informasjon om viktige ting som angår vårt liv og vår eksistens.
Hvordan skal folk kunne se sine konflikter klart når autoritetene på livsvisdommens område oppfordrer dem til å se bort fra vesentlige sider i livet som makt og økonomiske ressurser og svelge den aggresjonen som skapes av klasseskillet og presset fra overordnede ?
Jeg reagerer på at man oppfører seg som om man ikke har en tusenårig historie å bygge på, og at man fortsetter å overse en rekke vitenskapelige arbeider utført av enere gjennom tidene, også i vår tid, fordi disse eneres syn og forskningsresultater gikk/går imot den kompakte majoritets synsmåter.
Det som trengs, er at vi åpner oss for nytenkning, for erkjennelse som allerede foreligger, om enn utenfor de opptråkkede stier og vanetenkningens slappe og sløve verden. De fleste av oss vet mye om det uvesentlige, men det vesentlige vet man ikke mer om enn et lite barn. Ensidighet kan overalt føre til at man er med på å rive ned på den ene kant, hva man forsøkte å bygge opp på en annen.
Livet og utviklingen krever av oss, enten vi er vitenskapsmenn, leger, øvrighet eller den alminnelige mann i gata, at vi ser vårt ansvar for våre barns fremtid og menneskehetens utvikling. Vi er nødt til å tenke i nye baner, hele vårt livs og verdens bilde er overmodent for radikal revisjon.
Ofte har livet måtte bryte seg vei utenfor den kompakte majoritets rekker, gjennom foregangsmenn og kvinner som våget å stå på egne ben og tenke selvstendig, og ofte har disse måttet kjempe en til synelatende håpløs kamp mot den organiserte vanetenkning.
Men historien vil alltid, før eller siden, felle sin dom, og det vil komme frem i dagens lys hva som er sannhet, hva som er vesentlig, og hva som brakte mennesket framover.”
Jeg har sagt mange mange ganger at det ikke finnes noen virkelige journalister her til lands lenger, at de har blitt utryddet og erstattet av videreformidlerne av ferdiglagde konklusjoner, men det ser ut til at jeg har tatt feil, og når jeg tar feil når det gjelder noe slikt så må man jo bare bli glad, med mindre man misliker gravende journalistikk da.
Det som jo skal bli interessant å bivåne i kjølevannet av Strøksnes sin avslørende artikkel er om det vil bli satt i gang etterforskning rundt de nanvgitte som klart og tydeligvis er involvert i både økonomisk snusk kameraderi og muligens også korrupsjon. Hvis ikke så betyr jo det at det finnes et sett lover for mannen i gata og andre uskrevne lover for de med makt og innflytelse.
Og Som Strøksnes sier, når slike ting blir tatt opp i media så er det som regel bare et blaff, og de involverte i slike saker kan bare fortsette slik de har gjort ved at de legger seg flate, for da tror folk flest med sine naive oppfatninger at da har de fått og tatt straffen sin, men slik er det jo ikke. Hele systemet er gjennomkorrupt, og da snakker jeg ikke bare om Bodø, men hele i landet. Kameraderi og korrupsjon er regelen og ikke unntaket både i politikk og forretningsliv https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202162849703731.1073742093.1563436195&type=3 Ja jeg vil strekke det så langt som å si at politikk og korrupsjon er to ord som burde stå siden av hverandre i synonymordboka https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167890509748.1073742099.1563436195&type=3
Det som jo vil bli interessant nå er om media vil ta tak i dette og følge det til veis ende, finne ut hva som skjer bak Bodøs maktelite eller om de bare vil la saken visne og dø. Velger de å tie still om dette, ja da er virkelig journalismen død her til lands og individuelle individer med ryggrad som Morten Strøksnes de vil ikke få det enklere. Men heldigvis har vi de sosiale mediene og ytre oss på, der har sensuren og munnkurven heldigvis ikke fått et så stramt grep ennå at sannheten har blitt kvalt https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167935390870.1073742101.1563436195&type=3
Man ser det i media daglig, spekulasjoner og påstander blir betraktet som sannheter, hvis de “rette” folka lirer dem av seg. Sannheten har fått trynetillegg, samtidig som ordene har mistet sin egentlige betydning. Tåketale som ofte transformerer det negative om til noe positivt og som transformerer det positive til noe negativt er noe de fleste av oss aksepterer når det kommer fra politikere, media eller såkalte eksperter.
Skal man kalle en spade for en spade så er mye av denne nytalen ikke noe annet enn et verktøy for å lyve legitimt, et verktøy som fører folk flest bak lyset fordi de ikke er i stand til å forstå hva som blir sagt og for ikke å dumme seg ut så tier de stille om sin uvitenhet og på den måten legitimerer de også tåkefyrstenes retorikk. Men nå er det ikke nødvendig å leve i uvitenhet lenger for her er nemlig boken som kan informere deg om tåkespråkets betydning.
“Pressen elsker helter og skurker. Som Kjell Inge Røkke og korrupsjonsjeger Eva Joly. Bare navnet Joly gjør de fleste nesten stumme av beundring. Som ung jente dro hun til Frankrike, der hun tok juseksamen. En liten bragd i seg selv . Senere ble hun en hardtslående dommer i Paris, som blant annet ledet etterforskningen mot toppene i oljeselskapet Elf. De ble buret inn en etter en. I 2002 ble hun spesialråd i justisdepartementet i Norge. Med korrupsjon og hvitvasking som spesiale. I 2003 hørte jeg et foredrag hun holdt for revisorer på et hotell ved Gardermoen. Elf -saken var en fascinerende beretning. Under spørsmålsrunden sa hun noe som fikk meg til å stusse. En revisor spurte: Finnes det noen bransjer som er “hvite” Nei, svarte Joly.
Hvordan kunne hun si noe slikt ? Hun satt jo selv som styremedlem i VG. Bare det å jobbe i Justisdepartmentet og samtidig være styremedlem i VG, fremsto for meg som en snodig kombinasjon. Nesten ingen selskaper har snøhvite regnskaper. Heller ikke i mediabransjen. Etter foredraget spurte jeg henne hvordan hun våget å sitte i styre for VG samtidig som hun sa at ingen bransje var “hvit”. Svaret hun ga, var så tåkete at det var umulig å notere det ned.
En journalisthjerne arbeidet: Joly måtte sjekkes. Da korrupsjonsjegeren reise og representasjonsregninger endelig lå på pulten min, smilte jeg. Hun hadde åpenbart franske vaner – på statens regning. Hvorfor hadde ikke noen VG journalister bedt om å få de samme dokumentene ? Å nei, det kunne de jo ikke. Man undersøker ikke et styremedlem i avisen man jobber for. Slikt ville bli oppfattet som ufint. I disse dager sitter kollega Kristin P Larsson og jeg selv og hakker ut en sak om Eva Joly. Om den noen gang kommer på trykk, vet jeg ikke. Men om den gjør det, vil glansbildet kansje blekne litt. Eva Joly er en person som har hyllet undersøkende journalistikk, men den dagen det gjaldt henne selv, ble hennes munn lukket med syv segl.”
“Den som hersker slik over dere har bare to øyne, bare to hender, bare en kropp og ikke noe mer som ikke den usleste mann i den store og uendelige mengden av våre byer har, om det da ikke er den fordel dere gir ham så han kan ødelegge dere.
Hvorfra får han alle disse øyne som han spionerer på dere med, om det ikke er dere som gir ham dem ?
Jeg undrer meg over forlagene som ikke har kompetanse til å plukke ut litteratur, som øker folks bevissthet og vitebegjærlighet. Det er enorme mengder med viktig engelsk språklig litteratur som burde vært oversatt til norsk, for ikke å snakke om eldre litteratur som allerede er å finne på vårt morsmål eller som er skrevet av norske forfattere, der man sannsynligvis kan få kjøpt opp rettighetene for slikk og ingenting. Men jeg forstår jo at det har noe med økonomi å gjøre, men ikke bare. Det handler også om våre lesevaner.
Da blir jo spørsmålet, hvem gir oss våre lesevaner ? Våre foreldre kan være en kilde, og kansje våre besteforeldre, mens skolen i de fleste tilfeller er den kilden som har mest innflytelse i så henseende. Men der foreldre og besteforeldre ofte oppmuntrer oss ved å formidle engasjement gjennom litteratur de selv har opplevd eller opplever som positiv, dreper skolen vår leselyst med dødskjedelig litteratur.
Lærerne som skal motivere oss, som skal øke vår lyst til å åpne en bok må jo selv være beleste hvis en slik motivasjon skal være hensiktsmessig og virkningsfull, og da snakker jeg ikke om faglitteratur, men bøker som engasjerer, som pirrer ens nysgjerrighet, som gir en lyst til å vite mer.
Bøker som Bjørneboes Haiene, Sofies verden, Den hemmelige kampen, Verden det er meg, Veien til det gode liv, Slå tilbake selvforsvar mot hersketeknikker, ende diary of the third world war, Skyldig lydighet en bok om soldaters verden, Terrorindustrien, Mengele zoo for å nevne noen.
Alle de nevnte bøkene er bøker som stimulerer nysgjerrigheten og som øker lysten til å få vite mer og forstå mer av samfunnet vi lever i. Lettleslige bøker som ingen behøver å ha en utdannelse for å skjønne innholdet av. Bøker som ikke nødvendigvis ikke gir deg alle svarene til spørsmålene de tar opp, men som får DEG til å stille spørsmål, slik at du selv kan resonnere deg frem til en mulig konklusjon, så du kan oppdage at det ikke alltid bare er et svar, og at det ikke alltid er det svaret som flertallet mener er det riktige som er det korrekte, men at også mindretallet kan ha rett, at flertallets bifallelse ikke er synonymt med sannheten. Men slik er det ikke, for vi skal lære å memorere, ikke lære å tenke logisk slik at vi selv kan være istand til å komme fram til konklusjoner ved hjelp av egen tankekraft.
Jeg hadde en lærer da jeg gikk på ungdomsskolen, og han engasjerte med sitt glødende engasjement, fikk oss til å lytte, fikk oss til å delta, fikk oss til å bli glad i litteratur. Hans like er en døende rase, ja kansje den allerede er helt utdødd.
Min drøm er å kunne starte et forlag som gir ut glemt og ikke lenger kjent litteratur av den arten jeg nevner over her, men det er en drøm som er dømt til å mislykkes, ikke fordi det ikke er mulig å sette igang hvis man har nok kapital, men et slikt prosjekt vil aldri lykkes slik verden er i dag fordi folk flest vil ikke bryne de små grå, de vil ha servert ferdig konstruerte svar og løsninger, de er ikke interessert i noe som kan slå sprekker i deres virkelighet, det krever for mye og det skremmer. Det er rett og slett en umulighet å kunne få til et slik prosjekt, da det ikke vil være økonomisk lønnsomt og fordi interessen til trene opp hjernen er så og si ikke tilstedeværende hos flertallet av oss.
Noen ganger kan ikke drømmer virkeliggjøres, og er man realist så blir man heller ikke skuffet over det, man bare innser det og går videre. Men en ting er sikkert, og det er at i de fleste tilfeller så har folk faktisk vondt av det de ikke vet, og skal man kunne vite så må man lese, og man må også lese mye, og for å kunne gjøre det så må man føle glede og engasjement når man leser.
Det vi tar til oss av informasjon, det være seg gjennom å se på levende bilder, bokstaver eller gjennom hørsel det er også med på å oppdra oss. Og de fleste av oss er dessverre oppdratt som bortskjemte små drittunger. Flertallet forstår ikke at vi alle er avhengige av hverandre. Vi har det godt her til lands nå, fordi vi foreløpig bor i et trygt hjørnet av helvete, og vi klarer ikke å se hvor den virkelige trusselen kommer fra. Den kommer fra flyktninger eller terrorisme blir vi fortalt, men det er jo våre ledere som har utført terrorismen som har skapt flyktningestrømmen.
Men for å forstå det så må man ha evnen til å tenke rasjonelt, vite hva hersketeknikker, tåkeprat, manipulasjon, propaganda og indoktrinering er for noe, man må med andre ord klare å skille fakta fra løgn, noe de færreste er i stand til å gjøre fordi de tar det nyhetene på tv og radio sier for god fisk uten å grave dypere i deres påstander, og det vitner om en dårlig oppdragelse. Det man inntar det være seg fysisk eller fysisk, det vil påvirke kropp og sinn. Spiser man usunn mat, ja så blir den fysiske helsa deretter, og det samme gjelder sinnet. Leser, ser og hører du på søppel, ja så vil det du tar til deg også komme ut som søppel.
Er det mulig og utdanne seg uten å gå på skolen ? Er det mulig å kunne øke sin egen intelligens uten at man har en autorisert lærer som veileder ? Ja selvfølgelig er det det, men selververvet utdannelse betyr i dagens samfunn ingen verdens ting.
Har man ikke dokumentasjon fra en som er autorisert til å skrive ut et dokument på at man har tilegnet seg kompetanse, en kompetanse som må være basert på hva staten anser som gyldig, så vil ikke denne kompetansen være verdt mer enn dasspapiret man har tørket seg bak med.
Og hva gjør så denne utdannelsen med de som utdanner seg via det statlige godkjente utdannelsessystemet ? Utdanningen er autoritær, det som står i faglitteraturen er spikret fast, det er fasiten. Og når man har en fasit, så trenger man ikke å tenke, men memorere, man må pugge for å huske, ikke for å forstå, ikke for å analysere og finne andre løsninger, man lærer seg utenat for å kunne repetere akkurat som en trenet pappegøye.
Når litteraturen man bruker til å lære er autoritær, så må man ideelt sett for å kunne være en god mottaker av denne litteraturen være underdanig, man må ha evnen til å adlyde uten å sette seg opp mot innholdet som formidles, man må godta uten å stille spørsmål.
Vi har to hjerne halvdeler. Venstre som tar seg av det analytiske, matematikk, logikk, følger instrukser og regler, det vi tilsammen kan kalle den intellektuelle delen av de to hjernehalvdelene, (blir ofte også betegnet som den maskuline hjernehalvdelen).
Høyre side er der kreativiteten ligger, intuisjon, oversikt og helhet, følelser og følelsen av og være, den intuitive hjernehalvdelen, som ofte går under navnet den feminine hjernehalvdelen.
Et godt samarbeide mellom høyre og venstre hjernehalvdel skaper evnen til å ta riktige avgjørelser utifra hva som er virkelig og hva som er rett og galt. Når begge hjernehalvdeler samarbeider på rett måte, dvs. samvittighet og logikk, så får man intelligente mennesker, mennesker som har evnen til både å tenke intellektuelt, være empatiske, kreative, selvstendige og analytiske. Med andre ord når hjernen fungerer som den skal så har vi en helhetlig tankegang, hjernen jobber da optimalt.
Mange mennesker tror at det å være intellektuell er det samme som å være intelligent, men det er det ikke. Å være intellektuell er ikke noe annet enn at man har lært seg noe utifra autoritære tekster, tatt det til seg og godttatt det uten å sjekke ut om det finnes andre kilder som kan utfordre og også erstatte det man har blitt programmert til å tro.
Mao, den intellektuelle bruker for mye av den venstrehjernehalvdelen, der det analytiske ligger og har slått krøll på seg å går i en endless loop der kun det som passer inn i det allerede programmerte godtas, ingenting som kan rokke ved det allerede aksepterte slippes inn. Døren er låst, nøkkelen kastet og låsen knust, og den som vil prøve å reparere låsen, og låse opp for å gjøre justeringer, ligger tynt an. Den knuste låsen voktes og forsvares med eierens liv som innsats. Mennesker som har en overdreven bruk av den venstrehjernehalvdel har en autoritær holdning, jeg har rett, og tenker du ikke likt som meg, så er du en vantro hedning.
Mange tror at hvis man bruker den høyre hjernehalvdelen mer enn den venstre, så er man åndelig og god, at man er på et høyere nivå enn de som holder til i den dogmatiske intellektuelle sfæren, men det er feil. Overdreven bruk av høyre hjernehalvdel gir ikke den effekten mange tror og skulle ønske. Overdreven bruk av høyre hjernehalvdel passiviserer, og setter oss i en slave mentalitet der vi aksepterer i stedet for å analysere og stille spørsmål. Man TROR i stedet for å finne ut om det man har blitt fortalt eller tilegnet seg av informasjon faktisk er korrekt, den analytiske evnen brukes ikke.
Så hvis vi går tilbake til utdanningen, hva gjør den med oss, og hvilken tilstand må vi være i for å kunne akseptere mest mulig av det faglitteraturen forteller oss?
Vi må være i høyrehjernehalvdelsmodus, den høyre hjernehalvdelen må aktiviseres, uten særlig innblanding fra venstre, slik at vi blir passive, slik at vi godtar uten å tenke over om det vi får servert er riktig eller galt. Når så den prosessen er i gang og etterhvert ferdig innprogrammert i eleven, så vil eleven forsvare det han/hun har lært med hud og klør, det er sannheten. Det som ikke passer inn i deres indoktrinering vil bli sett på som fiendtlig av elevene.
Vi programmeres gjennom manipulering av høyre og venstre hjernehalvdeler. Først passiviseres vi gjennom Høyre halvdel, så geleides vi inn i venstre og låses inne der. Og det sier seg selv at de som lærer elevene dette, de må jo også å ha gjennomgått det samme for å videreformidle det de videreformidler. De ble også en gang programmert, men nå er de programmørene.
Vil du vite mer om dette temaet så se Mark Passio sin video under her der han i løpet av de første 20 minuttene forklarer på en lett forståelig måte viktigheten av et godt samarbeide mellom høyre og venstre hjernehalvdel.
Behov og begjær er to forskjellige ting. Behovet for mat, klær og tak over hodet er noe vi alle har, og som alle i hele verden også kunne vært i besittelse av var det ikke for begjæret til de som styrer verden. Deres begjær er umettelig og det går på bekostning av alle andre sitt behov.
Disse parasittene skaper også et umettelig og kunstig begjær hos oss andre som ikke lever på grensen av sultedøden. Disse kunstige behovene for varer og tjenester vi ikke trenger fjerner vårt fokus fra det vi egentlig burde ha fokuset på, nemlig de som uten samvittighet plyndrer det de kan plyndre for å tilfredsstille sitt syke begjær. De skaper til og med kriger for å dekke over deres udåder.
Enda du og jeg har mye mer til felles med de vi blir beordret ut i krig mot enn dem som sender oss ut i strid, så går vi villig med på å adlyde ordre om å ta livet av våre medmennesker, og det gjør vi fordi vi tror på det vi blir fortalt uten selv å finne ut om det vi blir fortalt er sant eller ikke. Det vil si at våre fiender er ikke mannen eller kvinnen i gata i nabolandet i et land to tusen mil unna, nei våre fiender kjenner vi meget godt, vi ser dem på tv, leser om dem i avisene og hører om dem i radioen. Det er de som kun er ute etter profitt og makt, det er de som alltid skal ha rett men aldri er interessert i gjøre det rette, med mindre det kan innbringe dem enda noen kroner inn på deres allerede stappfulle kontoer. De er våre virkelige fiender.
Politi og militære tar ordre fra dem. Alle som jobber i yrker der de kan utøve makt med våpen har gitt fra seg evnen til selvstendig tenking, de har den fysiske makten i sin vold, og sjela si har de leid ut, for vet man ikke den egentlige hensikten bak ordrene man får og utfører, så er man ikke fri, da er man et redskap i det onde sin tjeneste.
Evnen til å skille usann og sann informasjon fra hverandre er nøkkelen til frihet, det gjør oss i stand til å skille hva som galt og hva som er riktig. Nei, man kan ikke vite alt, ingen kan det, men man kan gjøre så godt man kan for å holde seg informert, og gjennom den nye informasjonen man tilegner seg, så revurderer man det man allerede vet ifra før og på den måten holder man seg ajour, og man vil da også forstå at noen gamle sannheter må byttes ut med nye sannheter når fakta tilsier det, mens andre ganger så må den nye informasjonen man har tilegnet seg forkastes.
Vår bevissthet er manipulert, programmert og bedøvd, ikke av oss selv, men av andre, og de som manipulerer og programmerer oss er også manipulert og programmert.
Ved å tilegne seg sann kunnskap vil man kunne programmere seg seg selv da vi mennesker er som datamaskiner (vi er ikke datamaskiner, men vi er som) og man vil se verden gjennom helt andre brilleglass, glass som er krystallklare, men selv om man kan se klart gjennom dem, så vil ikke det synet som møter en være behagelig, det vil for å si det rett ut være vederstyggelig, men det vederstyggelig kan gjøres om til noe bra.
Første steg i retning for å få til en mer empatisk verden er å få bevisstheten til så mange mennesker som mulig til å fungere slik at den kan jobbe for egen maskin, få den opp på et nivå der propaganda, indoktrinering og hersketeknikker ikke lenger vil ha noen påvirkningskraft. Når det er en realitet, så kan det praktiske arbeidet begynne.
Det meste av det jeg sier over her, er input jeg har fått etter å ha lyttet til Mark Passio og krigsveteran Michael Prysner.
Norske politikere har byttet ut idealisme med ett jag etter profitt, mener forfatter og samfunnsdebattant Espen Ellingsen, og det er lett å si seg enig. Han har skrevet bok om hvordan man kan tjene penger på å være politiker.
Ordet demokrati blir i dag brukt som skalkeskjul av politikere som er mye mer interessert i å mele sin egen kake enn å tjene folket, der de har omkonstruert systemet til å gagne dem selv og ikke dem de er satt til å tjene.
Boka på 80 sider gir leseren særdeles god innsikt i et manipulert politisk system som de færreste dessverre kjenner til. En liten bok vil kansje mange si, men man skal ikke dømme en bok utifra dens sideantall, men utifra dens innhold. Boka til Ellingsen er velformulert og lettlest. En engasjerende og særdeles viktig bok som anbefales på det sterkeste.
Utdrag fra boken Politikerhåndboken av Espen Ellingsen:
“Alfahannene og alfahunnene i ethvert politisk parti har alltid en finger med i spillet når styreverv og maktposisjoner fordeles. Gjennom forslag og valg med deres signatur fordeles verv og styreposisjoner dem imellom. Nyankomne, ferske politikere blir avhengige av de sterkes gunst for å tilegne seg verv og posisjoner.
Gjengangerne sitter som regel som styreledere eller styremedlemmer i offentlige og private selskaper der honorarene er fordelaktige. Som regel besitter ikke En politisk gjenganger kun i ett styreverv som betales godt, men flere.
Ofte har de selv vært med på å heve honorarsatsene etter prinsippet <<fordi vi fortjener det>>, etter mange år i ulike politiske maktposisjoner. De har pondus og mandat til å bestemme sine godtgjørelser selv.
Gjengangere passer på seg selv. Gjengangere som sammen med sine våpendragere får partiet med på å kumulere dem, reinstalleres i maktposisjoner med påfølgende fordelaktige godtgjørelser.
Det er ikke uvanlig i kommunestyrer og fylkesting rundt om i Norge at politiske gjengangere går løs på sin fjerde, femte eller sjette valgperiode som folkevalgt politiker. Da blir spørsmålet:
Hvorfor orker en politisk gjenganger <<samfunnsdugnaden>> valgperiode etter valgperiode, ofte i flere tiår, når det til stadighet ropes høyt opp om stort arbeidspress og slitasje for folkevalgte politikere ?
Det det ofte ikke fortelles om er hva den reelle samfunnsinnsatsen egentlig handler om for mange av dem, nemlig maktposisjoner som generer profitt.
Den dyktige politiske gjengangeren konsentrerer seg om de oppgaver og maktposisjoner innenfor politikken som gir best uttelling i forhold til godtgjørelser og styreposisjoner. Når partiet velger sine representanter til styreverv vil man ofte finne politiske gjengangere i styreposisjoner der honorarsatsene er fordelaktige, men sjelden i utvalg og komiteer som ikke godtgjøres.
Kritiske røster hevder at verv og styreverv innenfor og utenfor det lokalpolitiske livet kan partiene og kommunestyret tildele innbyggere med kompetanse innenfor fagfeltet. Dette gjøres i liten grad, da politikerne hevder de selv må ha kontroll på disse posisjonene.
Heldigvis for demokratiet har en valgperiode i Norge en varighet på fire år. På den måten kan mette tillitsvalgte byttes ut med nye friske hoder. Det skjer sjelden. Politiske gjengangere viser overraskende nok få tegn på langtidsslitasje. Reelt sett er bare to tredeler av bystyre og fylkestingtaburettene på valg.
Politiske gjengangere som besitter maktposisjoner i folkestyret og i eget parti kumulerer ved hjelp av andre nærmest seg selv til en ny valgperiode. Politiske gjengangere har blitt mer synlig på sosiale arenaer og i media. Viktige som uviktige saker frontes. Markedsføring av seg selv er en lur måte å bygge seg opp som mektig politisk gjenganger på.
For å beholde godtgjørelser og styrehonorarer i en ny valgperiode får man hjelp av andre til å kumulere seg inn på en sikker plass. Tilbakebetalingen avtaler man på forhånd, slik at når tiden er moden kan man hjelpe sine allierte inn i fordelaktige verv og styreverv.
Om man vil bevare sine politiske maktposisjoner må man når man ser det er nødvendig, dolke motstandere i ryggen og påse at de ikke reiser seg.
Legg skylden for løftebrudd på politikerkollegaer eller meningsmotstandere, slik at løftebruddet vil hefte ved andre. Løftebrudd kan man leve med hvis man er påpasselig, helt frem til dagen man blir pensjonist.
Man blir heller ikke minstepensjonist som folkevalgt politiker. Egne regler i det kommunale og statlige pensjonssystemet styres i din retning slik at du etter tre valgperioder som folkevalgt har opptjent gode pensjonsrettigheter.
Lær av den rådende kulturen: For å opprettholde politiske maktposisjoner og godtgjørelser, unngå systemendringer som kan føre til at mange mister fordeler. Viser det seg derimot at systemendringen man ønsker bare omhandler noen få, kan man med letthet i allianse med andre sterke politiske gjengangere innføre systemendringen.
Det kan være lurt å alliere seg med politikere i alle farger, under ulike politiske vinder.”
Jeg vet ikke hvem som har skrevet dette, men det er så godt og korrekt beskrevet at det fortjener og bli videreformidlet:
“Et av dagens problemer når det gjelder de folkevalgte (på alle nivåer) er at de ser på politikk som et greit levebrød, borte er engasjementet og troen på å være med på noe viktig og dermed utgjøre en forskjell. Tidligere fikk man politikere som engasjerte seg fordi de hadde opplevd noe som de ville rette på, de hadde altså livserfaring.
I dag får man politikere rett fra broilerfabrikkene på Utøya eller Høyres hus, de er kun boklærde og er blitt lært hva de skal mene. For å si det kort : I dag er politikk et yrke, før var det et engasjement!”
“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.
Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.” https://steigan.no/2017/09/representativt-demokrati-som-elitedemokrati/
Hovedgrunnnen til at vi er i den situasjonen vi er i i dag er fordi folk flest her til lands har hatt det godt og ikke hatt noen motgang. Når man surfer gjennom livet og ikke har noen alvorlige bekymringer, så blir man rett og slett sløv, egoistisk og navlebeskuende.
Dvs at de fleste lever i en komfortabel boble der de ikke enser problemene som gjennom tid har bygd seg opp og ikke rammet dem selv. De har latt andre ta avgjørelser som på sikt ikke har gagnet dem.
Svært mange tror at når de hvert fjerde år stemmer så har de vist et godt nok engasjement, men det er helt feil, for de fleste som stemmer har ikke en gang lest partiprogrammet til det partiet de stemmer på. Flertallet har en ekstrem naiv holdning til politikk og den verden de lever i, og har mere innsikt i unyttige emner som sport og reality serier.
Det er ikke bare den store hjernvasken vi nå står overfor, men også den store oppvåkningen, fordi den “rosa” eventyrbobla som folk flest har konstruert rundt seg og sitt, den blir det når stukket hull på. Virkeligheten som folk flest ikke har hatt kontakt med kan ikke lenger holdes på avstand, den tvinger seg nå inn på oss alle.
Om det vil føre oss sammen slik at vi kan skape et bedre og varmere samfunn eller om det vil splitte oss enda mere, det gjenstår å se.
“Det jeg vil fram til, det som angår oss….er demokratiet. Hvor er det ? Hvor finnes den styreformen som garanterer seg selv: demokratiet ? Hvor er den innebygde mekanismen som forhindrer at det parlamentariske system blir et fåmannsvelde til glede for teknokratiet og kapitalen, og proletariarets diktatur også over proletariearet ?
Hvor finnes den stat som har gjort alt som står i dens makt for å gi folket fri tilegnelse av den informasjonen som er den første betingelse for et demokratisk styre ? Overalt sees vellykte forsøk på meningsdirigering og dirigering av selve informasjonstilsiget.
I generasjoner, i århundrer, i årtusener, har man snakket om demokrati, men ennå har verden ikke sett det. Hvorfor ? Fordi ethvert system er selvrettferdig, og gjør ikke tilstrekkelig regning med misbruk av systemet selv.
“De står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor finnes mange ødelagte liv. Du finner de bl.a. innenfor politikk og offentlig virksomhet. Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.”
I realiteten ligger det vesentligste av det forskerne og ekspertene i dag beskjeftiger seg med, så himmelhøyt over hva vi jevne mennesker er i stand til å følge med i, til selv å gjennomtrenge, at vår tillit til det er en mysteriøs tro. Avstanden mellom forskernes innsikt og viten og det et alminnelig menneske i den naturvitenskaplige sivilasjon vet, den er like stor som den noensinne var i en religiøs kultur mellom en innviet og en mann av folket.
Ikke desto mindre tror jo folk i dag på vitenskapen, det vil si de tror fullt og fast at vitenskapen er i pakt med sannheten, og derfor følger de den også og forsøker å inrette sin tilværelse etter den.
– Men – og her kommer vi til poenget – denne tro, denne faste tillit, den er ikke en blind , paradoksal, absurd tro, den er ingen grunnløs tro. Denne tro på vitenskapen, er en art inspirasjon som har sin faste grunn deri, at vi alle i større eller mindre utstrekning er fortrolige med vitenskapens grunnleggende elementer. Vi har alle fattet så meget av dens natur at helheten gjennom denne lille del har meddelt seg til oss som tro, og latt oss erkjenne at den er i pakt med sannheten, vi har tilegnet oss så meget av dens begynnelsesgrunner at vi kan innse at det prinsipielt – hvis vi selv hadde evne, tid og anledning – da var det mulig for oss å nå inn i den verden forskerne lever i, da var det mulig for oss å gjøre deres erkjennelse til vår.
Av det hvori sannheten – av det er en liten flik av kappen nok til å fylle oss med visshet.
Fordi vi har innsett det sanne i den lille del av vitenskapen som er blitt vår, derfor tro vi at der også i helheten er sannhet og objektivitet, selv om vi slett ikke kan erfare og erkjenne det, ja, ikke engang rent abstrakt tenkende trenge inn i det hele. Troen er altså en tro på erkjennelsens mulighet. Å tro er ikke å vite, men å ha fått del i en viten på en slik måte at helheten meddeler seg til oss gjennom delen.
Der er et moment som vi ikke kan forbigå i denne sammenheng – og det er det ytre vitnesbyrd om makt som erkjennelsen gir, og som også er en spore til tro. En tenkning, eller en personlig, åndelig kraft som kan gripe inn i og bevege den objektive virkelighet, som viser seg å ha en viss makt over virkeligheten, den overbeviser derved rent spontant om sin sannhetsverdi, det vil si, den overbeviser om at den må være i pakt med de krefter, lover og prinsipper som hersker i verden.
Rent spontant opplever mennesket at makt over virkeligheten nødvendigvis må utgå fra noe som selv er i pakt med virkeligheten, og dette er fullstendig logisk. Bare ut fra en bestemt innsikt i tingenes natur kan vi måbevisst gripe inn i dem.Teknikken, og alt det som henger sammen med den, og som viser en så høy grad av makt over den fysiske verden, har naturligvis også bidratt meget til troen på vitenskapen – fullstendig som vi av historien ser hvordan en religiøs tro styrkes ved de store religiøse skikkelsers evne til å gripe inn i virkeligheten med krefter som for oss i dag er nøyaktig like så mirakuløse som vår tids tekniske krefter ville vært det for hin tids mennesker som ikke har noen anelse om naturvitenskapen.
Den dype motsetning mellom troen og tanken, mellom religion og vitenskap, den møter vi først i den nyere tid. – Hvordan oppsto denne motsetning – hvordan kom egentlig det brudd som på en så uhellsvanger måte splitter vår tid ? Skyldes det den nyoppdukkede vitenskap eller kom bruddet fra religionens representanter ?
Det katastrofale brudd i europeisk åndshistorie kom fordi kirkesamfunnene selv fra begynnelsen av stillet seg i skarp motsetning til den nye sannhetssøken, den nye erkjennelsesimpuls som la grunnen til naturvitenskapen. Jeg sier her uttrykkelig kirkesamfunnene, for sannheten er at den protestantiske kirke i denne forbindelse ikke står i noen vesentlig annen stilling enn den katolske, ihvertfall ikke hva sinnelaget den gang angår.
Da de store naturvitenskaplige pionèrer trådte frem, sto de på ingen måte i noen motsetning til et religiøst eller til et kristent verdensbilde, tvertimot. Av den sørgelige forenklede fremstilling, av denne epoke i vår historie som nå videregis i våre skolebøker, får man det inntrykk at de gikk i mot religionen eller sto helt likegyldig til den, mens det dog er en kjennsgjerning at de fleste av dem var dypt religiøse menn, hvis bestrebelser for å trenge inn og beskrive det fysiske univers lovmessighet var en bestrebelse for å trenge inn i og beskrive en guddommelig skapers verk.
Naturvitenskapen oppsto ikke bare – og ikke engang først og fremst – derved at menneskene endelig lærte å gjøre eksperimenter og konkrete iakttagelser, men derved at de lærte å se på naturen på en helt ny måte – nemlig som objekt for matematisk betraktning og analyse, de lærte å betrakte naturen som et uttrykk for matematiske forhold, som en legemliggjørelse av matematiske idèer, og i disse matematiske idèer fant skaperne av den klassiske naturvitenskaps verdensbilde et uttrykk for en guddommelig skaperviljes orden og indre nødvendighet, dens åndelige skjønnhet.
det var denne guddommelige orden, harmoni og universelle skjønnhet de søkte i den fysiske natur, uttrykt i de matematiske forhold. De ville tilbe med forstanden og lovprise med forstanden – det var den inspirasjon som la grunnen til det naturvitenskaplige verdensbilde. Og den inspirasjonen hadde de store foregangsmenn under renessansen fra en gammel religiøs, mystisk tradisjon som var knyttet til den greske tenker og matematiker Pytagoras navn og som Platon hadde ført videre. Det er denne pytagoerisk-platonske tradisjon menn som Kopernikus, Kepler og Newton gjennopptok og fornyet og som de i sin tenkning forbandt med den kristne ånd, med Logos, skaperordet.
En mann som Johannes kepler er ikke bare en sentral og nyskapende skikkelse i vitenskapens og matematikkens historie – han er også en av de merkeligste og mest gripende skikkelser i den kristne mystikk. Det er en kjennsgjerning, som i dag oftest går i den store glemmeboken, at de første idèer til så vesentlige erobringer i den moderne vitenskaps historie som lovene for planetenes baner – de finnes i et verk som helt ut er båret av den religiøse mystikks ånd og som heter Mysterium Cosmograficum.
Empirisk underbygget og utbygget ble det nye pytagoreisk inspirerte verdensbilde først senere, og det er merkelig å tenke på at den mann der som regel nevnes som grunnleggeren av den empiriske forskning, Francis Bacon (frimurer, min anmerkning ikke Brynildsen), forkastet det kopernikanske system fordi det ikke stemte med sansenes utsagn.
“Legg all din forsken an på at Gud må bli stor for deg” sier Mester Eckehart. Det var det de nye forskere gjorde. Men kirken hadde sin egen bestemte mening om hvor stor Gud skulle være og hvordan man skulle betrakte hans skaperverk. Kirken hadde også sin egen fastlagte, høyst menneskelige naturfilosofi – og det var mot denne og ikke mot kristendommen eller bibelen naturvitenskapens pionèrer gjorde oprør mot. Hva bibelen angår hevdet både kopernikus og Kepler at dens skapelseshistorie ikke kan og ikke skal oppfattes bokstavelig, men at den som all gammel sakral litteratur taler i et symbolspråk. Johannes Kepler hadde studert de tidligere kristne filosofer og mystikere og var fortrolig med den symbolske oppfatningen av bibelen.
Men kirken identifiserte sin egen tidsbestemte oppfatning av naturen med det kristne syn overhodet og avviste og fornektet de nye sannhetssøkere, og stillet derved seg selv og den kristne tenkning utenfor den utvikling av det menneskelige erkjennelsesliv som nå begynte. -Jeg vet det lar seg gjøre å forklare og unnskylde kirkens holdning den gang, men jeg kan ikke innse at det med noen menneskelig rimelighet lar seg gjøre å bortforklare den dype slagskygge som den katolske index har kastet over kristendommens forhold til sannheten ved sitt forbud mot det kopernikanske verdensbilde, Dette forbud ble jo opprettholdt like til sluttningen av forrige århundre.
Den materialisme og ateisme som da hadde bredt seg og blitt den rådende europeiske tenkning, den skyldtes ikke den vitenskaplige forskning, men den skyldtes først og fremst at denne forsknings resultater og teorier ble tolket og popularisert av en tenkning som på grunn av kirkens opprinnelige holdning til vitenskapen betraktet kristendommen og religionen som sannhetens og erkjennelsens verste fiende.
Det må innrømmes at den hadde et meget lett spill når den overfor massene fremstillet saken slik, og det må innrømmes at det var kirkene selv som hadde gjort dette spill så lett. Også for den kristne kirke må det første skritt til fornyelse ligge i erkjennelsen av egen skyld – og ikke i et stadig gjentatt forsøk på å unnskylde og bortforklare den. Kirken skjøv selv det nye europeiske erkjennelsesliv fra seg, utleverte det til verden og dens makter og bevirket at vitenskapen gjennom den agnostiske fortolkning ble det viktigste våpen i stormløpet mot den kristen europeiske kultur.
Det hadde vært den kristne tenknings oppgave å påvise og utdype sammenhengen og utviklingen i åndslivet fra den innadvendte erkjennelsesretning i middelalderen til den nye erkjennelsesvilje som ville vise Skaperens tanker i den fysiske naturs språk. Istedet forårsaket den kristne kirke det katastrofale brudd i vår åndshistorie. En slik sammenheng mellom den religiøse og den vitenskaplige erkjennelse finnes, og jeg tror at betraktningen av den vil bli av betydning for den nyorientering som vi nå står overfor på disse områder.
Det første som skjer i den naturvitenskaplige metode er utsjaltingen av alt subjektivt, av alt det illusjonære og bedragerske som den umiddelbare sansning bringer inn i vårt virkelighetsbilde. Den som rent umiddelbart tror på sine sanser, lever i en subjektiv illusjon.
Før renessansen hadde menneskene vendt sin erkjennelseskraft og sin oppmerksomhet først og fremst mot de indre psykiske fenomener; med hensyn til den ytre, fysiske natur levet de i en naiv, ureflektert virkelighetsopplevelse.Vitenskapen ble til – ikke da menneskene lærte å bygge på sansene og deres subjektivitet, da de lærte å skille ut det Gallilei kalte de sekundære sansekvaliteter – som for ureflekterte mennesker er de første og konkrete – da de lærte å trenge gjennom dem og frem til en universell, objektiv lovmessighet bak dem.
De lærte dette ved å gjøre naturen til gjenstand for en matematisk analyse, hvortil de var inspirert av den pytagoreisk-platonske tradisjon som lærte at den guddommelige realitet i naturen er de matematiske forhold som mennesket er i stand til å gjenkjenne ved å frigjøre seg fra sansningen og realisere sin egen guddommelig evne til objektiv tenkning i matematikken. Det var altså tale om å gjenfinne, gjenkjenne noe universelt i den ytre verden som mennesket selv bar i sin egen indre intellektuelle struktur.
Nå begynner den innadvendte mystiker sitt erkjennelsesarbeide på nøyaktig samme måte: Han begynner med den metodiske utsjalting av alt subjektivt, av alt det i bevisthetslivet som skyldes hans egen sanselighet, hans selviske vilje – kun at han bare ikke kaller dette subjektivt og illusjonært, han kaller det også syndig eller ondt, men det er nettopp ondt, fordi det er subjektivt, selvisk og illusjonært. Også hans hensikt med å skille det ut fra det indre virkelighetsbilde er den samme, nemlig å overvinne det som skiller hans bevissthetskjerne fra det objektive og reelle i den psykiske verden han vil trenge inn i – eller gjennomtrenges av.
Hvis man undersøker de fundamentale kristne krav til menneskets sjeleliv, vil man se at de innebærer dette absolutte krav om objektivitet: Den som hater sin fiende, skal utligne dette subjektive element i forholdet gjennom den motsatte følelse; hvis noen slår deg på det ene kinn, skal du vende det annet til, hvis ditt øye forarger deg, skal du rive det ut, osv. – alt dette er krav som intet alminnelig menneske i det praktiske liv kan oppfylle.Men man kan danne seg en reell forestilling om mystikerens første skritt på den indre erkjennelsesvei, ved å forestille seg at han metodisk og vedholdende underkaster sitt indre liv disse tilsynelatende uoppfyllelige krav, for derved å utvikle organer for sjelelig objektivitet i sin psykiske struktur.
Begge to – vitenskapsmannen såvel som mystikeren – drives av det samme behov – behovet for å gjenforene sin individuelle, menneskelig isolerte bevissthet med en universell virkelighet – behovet for å frigjøres fra det selviske illusjonære gjennom sannhet.
Sammenhengen mellom den gamle religiøse erkjennelsesform og den nye naturvitenskapelige, er den at naturvitenskapen er en projeksjon ut mot den fysiske natur av det objektivitetskrav og den søken etter universalitet som var fremelsket i den tidligere religiøse tenkning og Begge to – vitenskapsmannen såvel som mystikeren – drives av det samme behov – behovet for å gjenforene sin individuelle, menneskelig isolerte bevissthet med en universell virkelighet – behovet for å frigjøres fra det selviske illusjonære gjennom sannhet.
Sammenhengen mellom den gamle religiøse erkjennelsesform og den nye naturvitenskapelige, er den at naturvitenskapen er en projeksjon ut mot den fysiske natur av det objektivitetskrav og den søken etter universalitet som var fremelsket i den tidligere religiøse tenkning og mystikk overfor den indre verden. I vitenskapen er det bare tale om en intellektuell erkjennelse, en abstrakt tilslutning til det objektive skaperverket. Men det religiøse organ er ikke en enkelt abstrakt evne, men hele menneskevesenet, dets erkjennelse er ikke bare en intellektuell prosess, men en vesenforvandling, ikke bare en abstrakt tilslutning til skaperverket, men en reell tilslutning til skapervesenet – og derfor er erkjennelse i religionens språk identisk med kjærlighet.
Mot slutten av sitt liv skrev Johannes Kepler i et brev følgende: “Der er intet jeg lengter efter å vite og å utforske med større omhu enn dette: Kan jeg i meg selv , i mitt eget indre, finne den Gud som jeg under betraktningen av verdensaltet ofte synes jeg nesten kan gripe med hendene ?”
Både den praktiske situasjonen menneskeheten i dag står overfor og det åndshistoriske perspektiv tyder på at vi er kommet til et avgjørende punkt i vår historie, da dette spørsmål fra naturvitenskapens første tid vil få en fornyet mening og en skjebnesvanger betydning for menneskenes fremtid.
Aasmund Brynildsen 1959
“True science – not the entropic materialism that passes for science nowadays, created and imposed on humanity by pathological individuals lacking souls and conscience – does exist in potential and we desperately need to start learning and practicing it. Such a science would be open to, and able to, explore our world without prejudice, including all of the phenomena of consciousness – or spirit – that we are heir to. Camille Flammarion remarked:
“I have no hesitation in saying that he who states that spiritist phenomena are contrary to science does not know what he is talking about. Indeed, there is nothing super-natural in nature. There is only the unknown: but what was unknown yesterday becomes the truth of tomorrow”.
Victor Hugo, another advocate of scientific spiritualism said, “Turning a blind eye to the spiritist phenomena is turning a blind eye to the truth”. We must return to Science or there is no hope. Science alone is capable of penetrating the mystery of things and giving man wings to raise him to the highest truths. We can know the Truth that will set us free!”
