olehartattordet

Det Andrè Schiffrin sier under her er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2001, og kan kjøpes her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.

I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.

Teksten fortsetter under bildet

Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.

Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det mest dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.

Teksten fortsetter under bildet

Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.

Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.

Teksten fortsetter under bildet

Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.

Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resultater å vise til.

Teksten fortsetter under bildet

Av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:

Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.

Teksten fortsetter under bildet

Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.

Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.

Teksten fortsetter under bildet

Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.

Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fikk betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.

Teksten fortsetter under bildet

Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Teksten fortsetter under bildet

Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.

Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det  samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.

Teksten fortsetter under bildet

Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt  dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv er blitt handelsvarer som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.

Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.

Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.

Teksten fortsetter under bildet

Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet og i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”.

Jeg har selv samlet på bøker i over tredve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig.

Teksten fortsetter under bildet

Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.

I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.

Teksten fortsetter under bildet

Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.

Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.

Teksten fortsetter under bildet

Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom sannhet og løgn.

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”                                          

Andrè Schiffrin 

Teksten fortsetter under bildet

Relatert og anbefalt lesing

http://morgenbladet.no/boker/2012/hvordan_fusjonsiveren_odelegger_bokbransjen

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html

http://www.dagbladet.no/2013/09/16/kultur/bok/litteratur/kommentar/boklov/29302309/

http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=19#235

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Innlegget er hentet fra substacken til Kjetil Tveit:

“Generasjonspartiet profilerer seg som et liberalistisk frihetsparti som kjemper for rettigheter som i disse dager gradvis rulles tilbake.

Men historien lærer oss én ting: Staten — eller maktapparatet — ender alltid, uten unntak, som et redskap for undertrykkelse dersom den ikke holdes i sjakk. Mennesket tåler dårlig å ha makt. Å overlate makt til et maktmenneske uten folkets konstante lupe, er som å gi en alkoholiker nøklene til baren og si: «Jeg stoler på deg.»

I frie demokratier har vi håndtert dette ved å fremme markedsøkonomi og privat eierskap. Når folk eier verdiene selv og skatter lite, kan ikke staten vokse seg til et byråkratisk monster som bruker makten mot innbyggerne. Motsatt ser vi i sosialistiske planøkonomier: Her samles mest mulig penger hos staten, i håp om at den fordeler «rettferdig» til de «trengende».

Men hva skjer den dagen staten blir ond? Da sitter alkoholikeren i baren — med nøklene og hele drikkevarelageret. Det er dette som forklarer hvorfor sosialistiske regimer som Sovjetunionen og Kina måtte bygge piggtrådgjerder innover, for å hindre folk i å flykte til frie markedsøkonomiske land.

Sosialisme er i teorien et mellomstadium før kommunisme, der staten fortsatt eksisterer. I praksis har ingen land kommet forbi dette stadiet. Når staten først har sikret seg enorm makt, gir den den ikke fra seg frivillig. Husk alkoholikeren i baren.

Sosialistisk planøkonomi

Dette har lite med frihet å gjøre. Frihet betyr også friheten til å feile — og friheten til å lykkes.

At «bolig til alle» er én av fem hovedpilarer i partiprogrammet viser hvor grunnleggende denne planøkonomiske tankegangen er for partiet. Men når man klikker seg inn for å lese hvordan de har tenkt å få det til, får man kun opp en boks for å legge igjen e‑post.

En annen hovedpilar er «mindre skatt». Dette står i direkte motsetning til «bolig til alle». For å skaffe bolig til alle må staten først kreve inn mer skatt — man kan ikke både ha sosialistisk omfordeling og liberal skattelette samtidig. Jeg trykket på «Les mer» også her, men knappen virker ikke. Det er kanskje forståelig — for det går heller ikke an å være både sosialist og ikke‑sosialist på samme tid.

Partiet skriver dessuten rett ut i programmet:

«I dag premieres partiene for å drive markeds-politikk og slenge om seg med valgløfter de aldri får mulighet til å innfri på.»

Dette bekrefter retningen: bort fra marked, over mot planøkonomi.

Jeg selv har tidligere tilbudt meg å samle underskrifter for Gyda Oddekalv, som mange andre også har gjort. Nå ser jeg flere av disse frivillige «fotsoldatene» stille helt legitime spørsmål om dette paradokset — men i stedet for svar blir spørsmålene stemplet som hets, og offerkortet dras.

Ytringsfrihet

En partileder som står bak et nytt politisk system basert på en spesiallaget app, bør nærmest være et geni på flere felt. Fallgruvene er mange, marginene små, og man må ha stålkontroll på hva ytringsfrihet faktisk er — for dette er en hjørnestein i ethvert fritt demokrati. Også i et direktedemokrati.

Den 14 juni skrev Oddekalv dette:

«Det er en vanlig misforståelse at direkte demokrati betyr at alle skal få si hva som helst, når som helst, til hvem som helst – uten grenser. Direkte demokrati handler om å gi alle en reell stemme i politiske beslutninger, ikke om å la sosiale medier bli arenaer for personangrep, delegitimering og trakassering.»

 

Dette sitatet viser at partilederen forveksler stemmerett med frihet til å ytre seg fritt. I et ekte demokrati — direkte eller representativt — er åpen debatt, selv usaklig og tidvis skitten, selve garantien mot maktmisbruk. Når ledelsen starter med å definere grenser for hva folk kan si, har vi ikke lenger en plattform for folkestyre, men en plattform for kontrollert konsensus.

Den 13. juni skrev hun på X blant annet at hun ville blokkere negative innspill, og at hennes konto var for positivitet. Men vent… er det ikke i Nord-Korea at man bare må være positive til ledelsen? Dette kan vel umulig være et frihetsparti. For meg framstår det mer og mer woke. Også dette med offerrollen ved uenighet, skjørhet og krenkorama mer enn robusthet mot konfrontasjon tilsier et langtkomment wokeistisk tankegods.

Og det er nå vitterlig wokeisme som er den nye totalitarismen og som er den største trusselen mot frihet.

Enhet – frihetens motsetning

Generasjonspartiets egen trepunktsparole sier alt: Enhet, frihet, utvikling. Rekkefølgen er aldri tilfeldig. Det man setter først, er det som veier tyngst. Her settes enhet over frihet.

I klassisk liberalisme er individets frihet selve fundamentet — det som skal stå fast selv når folk flest roper på samhold, kontroll eller felles mål. Men «enhet» betyr i praksis alltid underkastelse under fellesskapet: Enhet fordrer disiplin, tilpasning, harmoni — og når noen protesterer, må de bringes til taushet for å bevare enheten. Igjen ser vi tidsånden: Wokeismen. Nettopp det vi kjemper imot.

Dette er kjernen i all kollektivistisk ideologi som teknokratisme, sosialisme, kommunisme, fascisme: Fellesskapet først, individet etterpå. Fellesnevneren er at friheten blir underordnet «samholdet».

Når Generasjonspartiet setter «enhet» øverst og «frihet» som nummer to, er det ikke et frihetsparti i klassisk forstand. Det er et samlingsparti. Et parti for harmoni, konsensus — og stillhet for den som vil si noe ubehagelig.

Spør deg selv: Hva er tryggest for makten — et folk av frie individer som sier sannheten høyt, eller en enhetlig masse som holder seg på linje?

Sannhet – grunnmuren som mangler

I Generasjonspartiets trepunktsparole står det: Enhet, frihet, utvikling. Men det som mangler, er det som burde stått først: sannhet. Uten sannhet er frihet bare en pyntet løgn — et show for galleriet.

Gjennom historien har de klokeste frihetsforkjemperne sagt dette helt tydelig:

• Søren Kierkegaard: «Frihet uten sannhet er den største løgn.» (fri oversettelse av hans formuleringer om indre sannhet som betingelse for ekte frihet)
• George Orwell: «Freedom is the freedom to say that two plus two make four.» Med andre ord: frihet begynner med at sannhet ikke kan knebles. (Eller at kjønn er 1+1, igjen, dette er kampen mot wokeismen).
• Jesus i Johannes 8,32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» – et sitat Bjørneboe elsket og radikaliserte for vår tid.

For Jens Bjørneboe var dette et livstema: I Frihetens øyeblikk skriver han at «jeg har ingen mening. Jeg har ingen frihet. Jeg har sannheten.» Hos ham er sannheten forutsetningen for alt: Den som ikke tør vite, er ikke fri — bare lydig.

I dag blir denne tanken systematisk fordreid. Postmodernistene har partert Bjørneboe i skoler, forlag og medier: De feirer hans «frihet» som om det var en hippiedrøm om ubegrenset utfoldelse — men de utelater det ubehagelige, at han krevde brutalt sannferdig oppgjør med både systemet og seg selv.

Generasjonspartiet snakker høyt om frihet, men uten sannhet blir det bare en fasade for et nytt lydighetsprosjekt. De har bygget seg en parole: Enhet, frihet, utvikling. Men frihet uten sannhet er alltid falsk.

FN – fra fellesskap til global corporatisme

I Generasjonspartiets egne verdier står det at alt på planeten inngår i en «enhet». Denne enheten er ikke bare natur og økosystem, men også en drøm om et globalt, politisk styringssystem: FN. Ifølge partilederen har FN ikke gått langt nok. Det skal tydeligvis enda mer sentralisering til — enda mer makt samlet på toppen.

Men hvem styrer egentlig FN i vår tid? Mange tror FN er et nøytralt folkeorgan, men det er i dag tett vevd sammen med private filantroper, storbanker, farmasøytiske konsern og World Economic Forum — spydspissen for det som kalles «public-private partnerships». På norsk: en ny type global corporatisme. Fascisme uten uniformer, men med PR-byråer, bærekraftretorikk og fargerike logoer.

For Bjørneboe ville dette vært et mareritt: En enhet som strekker seg helt opp til planetens tak, men ingen sannhet i bunnen — bare konsensus produsert av de mektige. Friheten blir da redusert til et salgsord, mens reell makt havner hos de som eier infrastrukturen, teknologien, algoritmene og «definisjonsmakten».

Ikke rart at Innovasjon Norge, altså staten, finansierer Oddekalvs eget firma som styrer Generasjonspartiets «demokrati-app». Samme statskanal, NRK, gir henne TV-tid i beste sendetid i en realityserie i sommer. Alt er som det skal være i et system som drømmer om enhet: de som snakker vakkert om «folkestyre» får støtte — så lenge de holder seg innenfor rammene for hva man har lov til å si.

Men hva skjer den dagen denne globale enheten viser sitt sanne ansikt? Når private interesser, byråkrati og algoritmer samkjører for å definere hva som er «sant» og hvem som er «ekstrem»? Da blir det for sent å protestere.

Sentralisering er frihetens motsats. Jo mer makt samles i toppen, jo mindre makt har du i bunnen. Frihet fordrer alltid desentralisering. Uten det kan «enhet» bli et globalt fengsel.

Pengesystemet – frihetens prøvestein

Blant dem som virkelig forstår frihet i vår tid, står pengesystemet helt sentralt. Frihetsbevegelsen handler ikke bare om pass, sensur og vaksinetvang — men om retten til å bruke de pengene man selv stoler på. Gull, sølv, Bitcoin: alternative verdilagre som ikke kan trykkes i stykker av gjeldsbaserte stater.

Dagens fiat-pengesystem er i realiteten et verktøy for å fjerne middelklassen og konsentrere rikdom hos en ultraliten global overklasse. Samtidig blir småsparere, vanlige arbeidstakere og gründere sittende igjen med inflasjon, stadig høyere gjeld og stadig dyrere boliger.

Dette er ikke et konspiratorisk sidespor — det er selve kjernen i hvorfor mange i frihetsbevegelsen har forstått at markedet ikke fungerer når pengene er falske. Frihet forutsetter et sunt penge- og eierskapssystem.

Advokat Rune Østgård vet dette bedre enn de fleste: Han har arbeidet inne i EU-byråkratiet i Brussel og sett hvordan den politiske «pølsa» lages. Han tilbød Generasjonspartiet sin kompetanse for å rydde opp i nettopp denne delen av partiprogrammet. Spesielt ville han bidra til å beskrive hva et virkelig fritt pengesystem krever, og advare mot den nye digitale sentralbankpengen (CBDC) — en overvåkbar digital statskrone som kan sperres eller kondisjonerers på et tastetrykk.

Østgård ble godt mottatt til å begynne med, men senere avvist, og spesielt da han ville være med å rydde i det selvmotsigende partiprogrammet. Oddekalv hadde ikke tid, eller ville ikke. I stedet prioriterte man vekst, likes og en blank parole om «enhet, frihet, utvikling» — uten å gå til kjernen: hvordan folk skal få beholde fruktene av sitt eget arbeid i et system som ikke kan tappes av en pengepressende elite.

Når støttespillere som Østgård og andre stiller spørsmål, blir de avfeid som «hetsere». Oddekalv legger så ut bilder av anonyme og utenlandske troll som «bevis» på at hun forfølges av politiske meningsmotstandere. Men hvem blir ikke angrepet av anonyme kontoer på sosiale medier? Den virkelige hetsen mot et frihetsparti ville være systemets utestengelse — ikke kritiske spørsmål fra egne bakkemannskap som samlet underskrifter gratis.

Frihet begynner ikke med likes eller reality-serier i NRK. Den begynner med frie penger. Uten et ærlig pengesystem kan ingen parole redde friheten — uansett hvor mange ganger man roper «direkte demokrati».

I lys av alt dette, er det ikke rart at konsernmediene og statkanalen NRK trykker det politiske frihetspartiet til sitt bryst, og støtter hennes app med penger. Hun er jo åpenbart ingen trussel mot etablissementet.”

Av Rune Østgård:

“Spørsmål: Hva har disse tre til felles annet enn at de er statsråder i en Arbeiderpartiregjering? Svar: De er direkte etterkommere etter tre av de opprinnelige eierne av Norges Bank, som i 1816 fikk monopol på å lage penger, og som hadde et de facto monopol på å låne ut penger frem til 1850-tallet.

Jonas Gahr Støre er direkte etterkommer av Hieronymus Heyerdahl. Jens Stoltenberg er direkte etterkommer av Jens Schow Fabricius. Espen Barth Eide er direkte etterkommer av Arnoldus von Westen Sylow Koren.

Heyerdahl, Fabricius og Koren var representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll, og de skjenket sentralbanken til seg selv som gave og takk for hardt arbeid i fedrelandets tjeneste. De tre var del av en liten elite som besto av de rikeste og folk fra embedsverket, og de brukte eierskapet sitt i banken til å berike sin egen klasse, tømme bygdene for kapital og kanalisere alle ressursene til byområdene.

Teksten fortsetter under bildet

I dag gjør Jonas, Jens og Espen akkurat det samme, bare at de disponer over en mye større verktøykasse, som i tillegg til Norges Bank nå også består av enorme skatter, skyhøye avgifter og reguleringer ut av en annen verden.

Vet du hvem Fredrik Meltzer var? Han designet det norske flagget, men tjente seg også styrtrik på å være stortingsmann og hovedarkitekten bak og aksjonær i den privateide sentralbanken – Norges Bank. Meltzer pushet elitens “nasjonsbygging”, samtidig som han tjente seg søkkrik på å lage penger av ingenting, til enorme kostnader for folk flest.

Han fikk staten til å gi garantier til Norges Bank mot løfte fra sentralbanken om å låne penger (skapt av ingenting) til staten. I realiteten brukte Meltzer og de andre mennene på Eidsvoll skattebetalerne som sikkerhet. Kostnaden av pengetrykkingen ble båret av folket, i form av at prisene steg uten at lønningene deres gikk tilsvarende opp. Akkurat slik det er i dag, bare at nå eies Norges Bank av staten.

Teksten fortsetter under bildet

På grunn av dette bedrageriet i nasjonsbyggingens navn, måtte folket jobbe mer og hardere for å klare seg. Slik finansierte altså Kari og Ola Nordmann elitens pengefest på 1800-tallet. Pengetrykking går særlig ut over distriktene, fordi inflasjonen omfordeler ressursene fra utkantene til de store byer, som feks Meltzers hjemby Bergen.

Takket være Meltzer og kompisene hans valgte 900.000 nordmenn å å emigrere til Nord-Amerika. Kostnaden med å flytte var enorm – ca en årslønn. I dag er etterkommerne deres forresten noen av Trumps største tilhengere. Mange nordmenn hadde ikke råd til å gjøre en så stor investering. Derfor dro tusenvis av fattigfolk i stedet fra innlandet og opp til Nordland og Troms – det såkalte fattigmanns Amerika.

Så hva får vi ut av dette? Jeg har et forslag: Denne tweeten har lært deg litt om hva inflasjon er, hva den gjør med samfunnet og at den skyldes en bevisst politikk, skapt og styrt av de som vi har valgt til å sitte på Stortinget og vennene deres i banknæringen.

Så, neste gang du ser på det norske flagget – tenk litt på at ingen før hadde fortalt deg at det var en politisk entreprenør fra Bergen, en Eidsvollsmann som også var aksjonær i Norges Bank, svært talentfull inflasjonist og det vi i dag kaller en “enprosenter”, som designet det.”

Teksten fortsetter under bildet

Anbefalt og relatert lesing/titting:

Ny bok – Støres bestefar samarbeidet med nazistene

FLERE SKJELETTER RAMLER UT AV SKAPET TIL STØRE

VET DU HVOR PENGENE DINE KOMMER I FRA

All Wars Are Bankers’ Wars

Bildet illustrerer demokratiet som gradvis går mot et diktatur.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere skjeletter ramler ut av skapet til Støre:

Jonas Gahr Støre har avfeid kritikken av morfaren og gitt ham en helteglorie ingen til nå har funnet dekning for.

Allerede i november 1940 var Johannes Gahr blant stifterne av Tysk-Norsk Handelskammer. Etter krigen slapp Johannes Gahr unna med å bli gransket – men ikke tiltalt eller dømt for landssvik.

Men statsminister Støre må ha visst at også farfaren hans drev omfattende samarbeid med nazi-Tyskland.

Teksten fortsetter under bildet

Nettavisen skriver:

Historikeren Ingeborg Solbrekken skrev for under ett år siden – i boka «Landssvik og profitt – finansnæringens ran av nordmenn under krigen» – om Jonas Henry Støre (1888-1974), som var formann i kontrollkomiteen for Christiania Bank og Kreditkasse – senere også styremedlem – og direktør for firmaet Norsk Sprengstoffindustri.

Han var blant annet dypt involvert i samarbeidet med tysk våpenindustri og sørget blant annet for at den tyske industrigiganten IG Farbens fikk oppta en diger kassekreditt i Kredittkassen. Støre pekes også ut som en viktig kontaktperson for Hermann Göring og hans Luftwaffe, som satte i gang store prosjekter for norsk leveranse av krigsviktige metaller.

Teksten fortsetter under bildet

Det som er interessant er at hvis man søker opp Jonas Henry Støre i en hvilken som helst søkemotor, det være seg på Google, Yandex, Nasjonalbiblioteket eller Internet archive så finner man ikke noe informasjon. Er ikke det merkelig at det ikke finnes et fnugg av opplysninger om denne mannen på nettet?

Relatert og anbefalt lesing:

Ny bok – Støres bestefar samarbeidet med nazistene

HYDRO, I. G. FARBEN OG AMERIKANERNES SAMARBEIDET UNDER 2 VERDENSKRIG

DA FASCISTENE OVERTOK USA, IKKE UTAD, MEN INNAD. EN BERETNING HISTORIEBØKENE HAR UTELATT

The Assassin, en dokumentar av Derren Brown, demonstrerer på en særdeles god måte det teksten under her formidler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne beskrivelsen av det underbevisste er særdeles interessant og er hentet fra boken The Source and Aim of Human Progress  side 13 – 20, skrevet i 1919 av Boris Sidis (f. 1867 –  d. 1923), som var en amerikansk psykopatolog, psykolog, lege, psykiater og utdanningsfilosof. Sidis var en pioner innen psykologien på begynnelsen av 1900-tallet og grunnla New York State Psychopathic Institute og Journal of Abnormal Psychology, og bidro i betydelig grad til forståelsen av mental dissosiasjon, suggestiv påvirkning og unormal psykologi. 

Sidis utviklet innflytelsesrike teorier om underbevisstheten og var blant de første til å anvende darwinistiske evolusjonsprinsipper systematisk i psykologisk forskning. Hans stadig mer uttalte motstand mot mainstream-psykologien og Sigmund Freuds psykoanalyse førte imidlertid til at han ble profesjonelt isolert i sine senere år.

“Menneskets nervesystem kan klassifiseres i to hovedsystemer: I. det underordnede, som inkluderer refleks-, instinkt- og automatiske sentre, og II. det overordnede, som er de kontrollerende, selektive og hemmende hjernesentrene i hjernebarken.

Parallelt med det doble systemet av nervesentre har vi også en dobbel mental aktivitet, eller dobbel bevissthet som det noen ganger kalles, det underordnede, det organiske, det instinktive, det automatiske, den refleksive bevisstheten, eller kort sagt underbevisstheten, og det overordnede, det valgfrie, det viljesbestemte, det kritiske, viljebevisstheten. Denne kontrollerende viljebevisstheten kan også karakteriseres som beskyttelsesbevisstheten til arten og til individet.

Fra et evolusjonært eller teleologisk synspunkt kan vi godt innse den biologiske funksjonen eller betydningen av denne beskyttende bevisstheten. Den ytre verden bombarderer den levende organismen med utallige stimuli. Fra alle kanter kommer tusenvis av inntrykk som overvelder individets sanser. Hvert inntrykk med sine tilhørende reseptorer har sitt tilsvarende reaksjonssystem som, hvis det ikke modifiseres eller motvirkes, kan ende med skadelige eller fatale konsekvenser.

Det er ikke til fordel for organismen i en svært kompleks organisasjon å reagere på alle inntrykk som kommer fra det ytre miljøet. Derfor vil den organismen som har noen selektive, kritiske, hemmende «valg- og viljesentre» lykkes best i kampen for tilværelsen. Jo mer organisert og jo mer følsomme og delikate disse sentrene er, jo bedre vil organismen lykkes i sin livstilværelse. Vokterbevisstheten avverger, så langt det er mulig, de skadelige slagene fra stimuliene i det ytre miljøet. Hos mennesket fortsetter denne samme vokterbevisstheten å konstruere, gjennom en serie av eliminering og seleksjon, et nytt miljø, individuelt og sosialt, som fører til en stadig høyere og mer perfekt utvikling og realisering av de indre kreftene i individualitet og personlighet.

Under normale forhold fungerer menneskets øvre og nedre sentre med deres tilhørende øvre, kritiske, kontrollerende bevissthet sammen med de nedre automatiske reflekssentrene og deres tilhørende underbevissthet i full harmoni. Den øvre og nedre bevisstheten danner en organisk enhet, — en bevisst, aktiv personlighet. Under visse unormale forhold kan imidlertid de to systemene av nervesentre med deres tilhørende mentale aktiviteter bli adskilt. De overordnede nervesentrene med deres kritiske, kontrollerende bevissthet kan bli hemmet og splittet
fra resten av nervesystemet.

De refleksive, automatiske, instinktive, underbevisste sentrene med deres mentale funksjoner blir blottlagt, og blir dermed direkte tilgjengelige for stimuli fra omverdenen; de blir et bytte for påvirkninger fra ytre omgivelser, påvirkninger som kalles suggestive. Den kritiske, kontrollerende, beskyttende bevisstheten, som er avskåret og fraværende, den reduserte individualiteten mangler den rasjonelle veiledningen og orienteringen som gis av de øvre valg- og viljesentrene, og blir et hjelpeløst leketøy for alle slags suggesjoner, og synker ned i underbevissthetens transe-tilstander.

Det er underbevisstheten som danner motorveien for suggestive påvirkninger, og suggestibilitet er dens viktigste kjennetegn. Underbevisstheten stiger så å si opp til bevissthetens overflate når det oppstår en svekkelse, lammelse eller hemning av de øvre, kontrollerende viljes- og valg-sentrene,
eller med andre ord, når det oppstår en oppløsning av de overordnede  fra de underordnede nervesentrene, etterfulgt av en økning i ideo-sen-sory, ideo-motor, sensori-sekretorisk, refleks-eksitabilitet; og ideation-ideelt sett, eller rasjonelt ved en unormal intensitet og utstrekning av suggestibilitet.

For å bringe frem underbevisste aktiviteter med deres refleks, automatiske psykomotoriske reaksjoner ved fjerning av den øvre bevisstheten, har jeg i mine undersøkelser funnet følgende
betingelser nødvendige:

Normal suggestibilitet, — Suggestibilitet i normal, våken
tilstand:

( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.

( 2 ) Distraksjon av oppmerksomheten

(3) Monotoni.

(4) Begrensning av frivillig aktivitet.

( 5 ) Begrensning av bevissthetsfeltet.

(6) Inhibering. (Inhibere betyr å hemme, å hindre, å stanse eller forby).

(7) Umiddelbar utførelse av suggestionen.

Unormal suggestibilitet, — Suggestibilitet i hypnotiske og transe-
tilstander :

( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.

( 2 ) Monotoni.

(3) Begrensning av frivillig aktivitet.

(4) Begrensning av bevissthetsfeltet.

(5) Inhibering.

Naturen til unormal suggestibilitet, resultatet av mine undersøkelser gitt i samme bind, er en oppløsning av bevisstheten, en splittelse av sinnet, en kløft som kan bli stadig dypere og bredere,
og ende i en total adskillelse av den våkne, veiledende, kontrollerende beskyttelsesbevisstheten fra den automatiske, refleksive, underbevisste bevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur en kløft i sinnet; bare at her er ikke kløften så dyp, ikke så varig som i hypnose eller i andre underbevisste transe-tilstander ; splittelsen er her bare øyeblikkelig; den mentale splittelsen, eller den psykofysiologiske adskillelsen av de overordnede sentrene fra de underordnede sentrene med deres tilhørende psykiske aktiviteter, er flyktig, kortvarig og forsvinner ofte i det øyeblikket den oppstår.

I samme arbeid ble følgende lover om suggestibilitet formulert av meg:

(I) Normal suggestibilitet varierer som indirekte suggestibilitet og omvendt som direkte suggestibilitet.

(II) Unormal suggestibilitet varierer som direkte suggestibilitet og omvendt som indirekte suggestibilitet.

En sammenligning av forholdene for normal og unormal suggestibilitet er verdifull, siden den avslører suggestibilitetens natur og avdekker dens grunnleggende lov. En undersøkelse av de to sett med forhold viser at i unormal suggestibilitet er to forhold, distraksjon av oppmerksomhet og umiddelbar utførelse, fraværende, ellers er forholdene de samme. Denne likheten i forholdene indikerer tydelig at både normal og unormal suggestibilitet stammer fra en felles kilde, at de er av samme natur og skyldes lignende årsaker.

En tidligere studie førte oss til konklusjonen at naturen til unormal suggestibilitet er en oppløsning av bevisstheten, en spalte i sinnet, en sprekk som kan bli bredere og dypere, og ende i en total adskillelse av den våkne, styrende, kontrollerende bevisstheten fra refleksbevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur, den er en kløft i sinnet ; bare her er kløften ikke så dyp, ikke så varig som den er i hypnose eller i tilstanden av unormal suggestibilitet. Splittelsen er her bare øyeblikkelig og forsvinner nesten i det øyeblikket den oppstår.

Denne flyktige, forbigående karakteren av splittelsen forklarer hvorfor suggesjon i normal tilstand,  krever umiddelbar utførelse som en av sine uunnværlige betingelser. Vi må benytte anledningen når den kontrollerende bevisstheten er midlertidig svekketog raskt plante vår suggerering i refleksbevissthetens jord. Vi må være på utkikk etter dette gunstige øyeblikket og ikke la det
gli forbi, ellers mislykkes suggestionen. Videre må vi være forsiktige med å holde de alltid aktive
bølgene av den kontrollerende bevisstheten i sjakk for øyeblikket. Vi må finne arbeid for dem i en annen retning; vi må avlede dem, vi må distrahere dem.

Det er derfor normal suggestibilitet krever tilleggsvilkårene distraksjon og umiddelbar utførelse. For i våken tilstand er den våkne, kontrollerende bevisstheten alltid på vakt, og når den lokkes bort, forlater den sin plass bare for et øyeblikk. I normal suggestibilitet er den psykiske splittelsen bare svak; lesjonen, som påvirker kroppsbevisstheten, er overfladisk, forbigående, flyktig.

Ved unormal suggestibiliteter er splittelsen derimot dyp og varig – det er et alvorlig sår. I begge tilfeller har vi imidlertid en fjerning, en dissosiasjon av den våkne bevisstheten fra den underbevisste, refleksbevisstheten, og suggestibiliteten virker bare gjennom den sistnevnte. For suggestibilitet er et kjennetegn ved den underbevisste, refleksbevisstheten.

En sammenligning av de to lovene avslører det samme forholdet. De to lovene er hverandres motsatser, og indikerer dermed tydelig tilstedeværelsen av et kontrollerende, hemmende bevissthetselement i det ene tilfellet, og dets fravær i det andre. I normal tilstand må vi vokte oss for den hemmende, våkne bevisstheten, og vi må gjøre vår suggesjon så indirekte som mulig. I unormal tilstand er det derimot ikke nødvendig med forsiktighet; den kontrollerende, hemmende våkne bevisstheten er mer eller mindre fraværende, den underbevisste, refleksbevisstheten
er utsatt for ytre stimuli, og våre suggestive innspill er derfor desto mer effektive jo mer direkte vi gjør dem. Suggesjonbarhet er en funksjon av bevissthetens oppløsning, en oppløsning der den underbevisste, refleksbevisstheten kommer i direkte kommunikasjon med den ytre verden. Den generelle loven om suggestibilitet er:

Suggesjonbarheten varierer med graden av oppløsning, og
omvendt med bevissthetens forening.

Det problemet som interesserte meg mest, var å komme i nær kontakt med det underbevisste selvet. Hva er dets grunnleggende natur? Hva er de viktigste trekkene ved dets karakter? Siden det underbevisste selvet i hypnose er frigjort fra sine lenker, uhindret av det øvre, kontrollerende selvets bånd, siden det underjordiske selvet i hypnose mer eller mindre er synlig for oss, er det åpenbart at eksperimentering med det hypnotiske selvet vil føre oss inn i det underbevisste selvets hemmelige liv, for som vi påpekte, er de to identiske. Jeg har gjort alle slags eksperimenter, brakt forsøkspersoner i katalepsi, somnambulisme, gitt illusjoner, hallusinasjoner, posthypnotiske suggestjoner osv. Som et resultat av mitt arbeid fremstår en sentral sannhet tydelig, og det er den
ekstraordinære plastisiteten til det underbevisste selvet.

Hvis du på en eller annen måte klarer å skille den primære, kontrollerende bevisstheten fra det lavere, det våkne fra det underbevisste selvet, slik at de ikke lenger holder hverandre med selskap,
kan du gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Du kan gjøre bena, hendene og alle lemmer du ønsker helt stive; du kan få det til å spise pepper og to at det er sukker; du kan få det til å drikke vann og tro at det drikker vin; føle kulde når det er varmt;  føle smerte når det ikke er smerter eller nytelse når det ikke er noe nytelse; se appelsiner der det ikke er noen å få det til å spise dem og nyte smaken.

Kort sagt, du kan gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Underbevisstheten er i din makt, som leire i hendene på pottemakeren. Dens plastiske natur avsløres av dens ekstreme mottakelighet for forslag.

Jeg ønsket å få innsikt i selve naturen til det underbevisste selvet; jeg ønsket å bli personlig kjent med det. Hva er dens personlige karakter? Hvor overrasket jeg ble da svaret, etter en grundig avhøring, kom til meg, nemlig at det er umulig å få personlig bekjentskap med det – for det ubevisste selvet mangler personlighet.

Under visse omstendigheter kan det oppstå en kløyving mellom de to selvene, og da kan det subvåkne selvet raskt vokse, utvikle seg og (tilsynelatende) nå planet for selvbevissthet, krystallisere seg til en person og gi seg selv et navn, enten imaginært eller lånt fra historien. (Dette forklarer de spiritistiske fenomenene med personlighet, guider, kontroller og kommunikasjon fra døde personligheter, eller ånder som kommer fra en annen verden; det forklarer alle fenomenene med multiple personligheter, som simulerer de døde eller de levende, eller som er dannet på nytt ut av underbevissthetens matrise.

Alle slike personlighetsmetamorfoser kan lett utvikles, under gunstige forhold, i ethvert psyko-patologisk laboratorium). Den nylig krystalliserte personligheten er, som regel, ekstremt ustabil, flyktig, skyggeaktig i sine konturer (åndelignende, spøkelsesaktig), har en tendens til å bli amorf, dannes om og om igjen under påvirkning av gunstige forhold og forslag, stiger opp til overflaten av bevisstheten, synker deretter ned i underbevisstheten og forsvinner, bare for å gi opphav til nye personlighetsmetamorfoser, som brister som så mange bobler på overflaten av den øvre bevissthetsstrømmen.

Det underbevisste kan bidra til å belyse hovedtrekkene ved ungdomsskoleeleven med sin ekstreme mottakelighet og automatiske, refleksmessige bevissthet:

Det subvåkne selvet er ekstremt godtroende; det mangler all sans for det sanne og det rasjonelle.  «To pluss to er fem.» «Ja.» Alt aksepteres, hvis det er tilstrekkelig vektlagt av hypnotisøren. Suggestibiliteten og imitasjonsevnen til det subvåkne selvet ble diskutert av meg i stor utstrekning. Det jeg gjerne vil påpeke her, er den ekstreme serviliteten og feigheten til det ubevisste selvet. Vis nøling, og det vil vise kamp; befal autoritativt, og det vil adlyde slavisk.

Det underbevisste selvet er blottet for all moral. Den vil stjele uten den minste skrupler; den vil forgifte; den vil stikke ned; den vil myrde sine beste venner uten den minste skrupler. Når den er fullstendig avskåret fra den våkne personen, er den utelukket fra bevisstheten.”

Dette forklarer de mange grusomhetene som ble begått av assyrerne, makedonske, romersk eller tysk soldater som gjennom lange militære indoktrineringskurs hadde falt ned i den nedverdigende og elendige tilstanden til det uansvarlige, slaveaktige, underbevisste selvet.

Det underbevisste selvet kler seg etter moten, sladrer i selskap, herjer i forretningskriser, boltrer seg i mengden, stormer i mobben, paraderer i gatene, drilltrener i leiren og ber på vekkelsesmøter.
Sansene dens er skarpe, men fornuften er null. Sammenheng ved nærhet, den automatiske, refleksmessige mentale mekanismen til dyret, er den eneste det besitter.

Det subvåkne selvet mangler all personlighet og individualitet; det er absolutt servilt. Den har ingen morallov, ingen lov i det hele tatt. Å være sin egen lov, det viktigste og essensielle kjennetegnet ved personlighet, er nettopp det trekket det underbevisste selvet så åpenbart mangler.

Det underbevisste selvet har ingen vilje; det blåses hit og dit av alle slags innkommende forslag. Det er i bunn og grunn et brutalt selv.

Det primære selvet alene besitter sann personlighet, vilje og selvkontroll. Det primære selvet alene er en lov i seg selv – en personlighet som har makt til å utforske sin egen natur, oppdage feil, skape idealer, strebe etter dem, kjempe for dem, og ved kontinuerlig viljeanstrengelse oppnå stadig høyere stadier av personlighet.

Suggestibilitet er en grunnleggende egenskap ved menneskets natur. Vi bør derfor forvente at mennesket i sin sosiale kapasitet ville manifestere denne generelle egenskapen; og slik finner vi at det faktisk er.

Det som kreves er å skape en oppløsning i den sosiale bevisstheten. En slik oppdeling kan enten være flyktig, ustabil, typen er da normal suggestibilitet; eller oppdelingen kan bli stabil, typen er da unormal suggestibilitet.

Den ene er folkemassens suggestibilitet, den andre mobbens. I mobben er direkte forslag effektivt, i folkemengden er indirekte forslag det. Den smarte taleren, politikeren eller presten fester oppmerksomheten til folkemengden på seg selv, samtidig som han får tilhørerne interessert for “emnet” sitt. Taleren, presten, demagogen eller politikeren, avleder folkemassens oppmerksomhet med sine historier, og gir ofte sitt forslag på en indirekte og slående måte, og avslutter den lange historien med et klimaks som krever umiddelbar gjennomføring av forslaget.

Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er av avgjørende betydning for suggestibilitet generelt, siden den fører til en innsnevring av bevissthetsfeltet, noe som av alle andre tilstander er mest gunstig for dissosiasjon. Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er en av de viktigste forutsetningene som bidrar til å fremkalle en dyp, mer eller mindre varig dissosiasjon i folkemassens bevissthet – folkemassen går over i mobbtilstand.

En stor forsamling, på grunn av kramper i viljestyrte bevegelser, faller lett inn i en tilstand av unormalt mottagelighet for forslag. Store forsamlinger bærer i seg spiren til den mulige mobben. Mengden inneholder i seg selv alle de elementene og betingelsene som er gunstige for en oppløsning av bevisstheten. Det som kreves er at et interessant objekt, eller at et plutselig, voldsomt inntrykk sterkt fester folkemassens oppmerksomhet, og kaster den inn i den tilstanden der den våkne personligheten er strippet for sin verdighet og makt, og det nakne, sub-våkne selvet står alene overfor det ytre miljøet.

I tillegg til begrensning av de frivillige bevegelsene og innsnevring av bevissthetsfeltet, er også forholdene med monotoni og hemning til stede i folkemengden, mobbens matrise. Når presten, politikeren, taleren, lederen, helten får publikum til å lytte, senker det seg en uhyggelig stillhet, en stillhet som ofte beskrives som “fryktelig”. Mengden er i en tilstand av overanstrengt forventning;  Forstyrrende inntrykk utelukkes, undertrykkes eller drives bort med makt. Alle forstyrrende påvirkninger og ideer er hemmet. Mengden er trollbundet og går raskt over i mobbtilstand.

Forslaget som “mesteren” eller helten gir til den trollbundne folkemengden, sprer seg som ild i tørt gress. Forslaget gjentas fra individ til individ, samler styrke, blir overveldende, og driver folkemengden inn i et raseri av aktivitet, inn i et vanvidd av begeistring. Etter hvert som forslagene blir tatt opp av mobben og utført, stiger bølgen av begeistring høyere og høyere. Hver oppfylt forespørsel øker folkemengdens følelser i volum og intensitet. Hvert nytt angrep etterfølges av et voldsommere anfall av rasende, demonisk raseri.

Mobben er som et snøskred, jo mer den ruller, jo mer truende og farlig blir den. Forslaget som helten, lederen, øyeblikkets mester, som rett og slett gir uttrykk for mobbens underbevisste lidenskaper, kommer fra mengden, og reflekteres fra mann til mann, til hver sjel er svimmel og hver person er bedøvet. I den transeaktige folkemengden, påvirker og blir hver enkelt påvirket i sin tur; hver enkelt foreslår og blir foreslått til; inntil den bølgende bølgen av begeistring og mobbenergi svulmer og stiger, og når en formidabel høyde.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Generalmajor Smedley Darling Butler, innehaver av to av Kongressens æresmedaljer, var en malerisk, hardbarket soldat som hadde tjenestegjort 32 år i marinekorpset før hans fritalenhet rotet ham opp i en internasjonal historie som tvang ham til å søke avskjed. I 1931 hadde General Butler i en offentlig tale i Philadelphia skildret Benito Mussolini som “en gal hund som holder på å slite seg løs i Europa.” Generalen hadde også fortalt at il Duce en gang hadde kjørt gjennom en italiensk by, og kjørt over et barn, men hadde fortsatt som om ingenting hadde hendt. Han hadde sagt til en journalist som hadde vært i følge med ham på den tid: “en skal aldri se seg tilbake. Hva betyr et menneskeliv i statens affære ?”

Da den italienske ambassadør nedla en indignert protest mot Butlers uttalelser og president Hoover utstedte en ordre til marineministeren om at generalen måtte ta sine ord tilbake eller bli stilt for kigsrett, nektet Butler hårdnakket å krype til korset. Den italienske regjering var redd for skandale og ville ikke at det skulle komme opp enda mer om den historien, ba kort tid etterpå om at saken ble dysset ned. Krigsretten mot general Butler ble henlagt, og generalen trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste.

Denne episoden skadet på ingen måte general Butlers store popularitet, den økte tvert om tallet på hans entusiastiske beundrere, en kjensgjerning som ikke ble oversett av visse innflytelsesrike kretser som den gang førte private diskusjoner om mulige kandidater til rollen som Amerikas “mann på den hvite hest.” I juli 1933 ble general Butler oppsøkt i sitt hjem i Newton Square, Pennsylvania, av to fremtredende tillitsmenn i Den amerikanske legion, Gerald C. MacGuire og William Doyle. De oppfordret ham til å stille seg som kandidat til posten som legionens “nasjonale kommandant” på landsmøte som skulle holdes i oktober samme år i Chicago. MacGuire sa at generalen var den rette mann til å lede en bevegelse blant de menige medlemmer for å kaste legionens autokratiske ledelse.

Generalen så at han syntes det var en god tanke å “avsette kongerfamilien… for de hadde solgt de menige soldatene i denne legionen i årevis”. Men han kunne ikke skjønne hvordan en skulle mobilisere de menige medlemmene til å støtte ham. Hvem av de menige veteranene har råd til å reise til til Chicagolandsmøtet spurte Butler. MacGuire puttet hånden i lomma og tok fram en bankbok. Han pekte på to innskuddsposter  – en på 42 000 dollar og en på 64 000 dollar. Representanter for de menige ville bli sendt på landsmøtet fra alle kanter av landet, sa han…

General Butler hadde alt før hatt på følelsen at det var noe muggent ved det forslaget som ble stilt ham. Nå var han sikker i sin sak. “Soldater har ikke så mange penger,” sa han seinere. Generalen besluttet og ikke la sine gjester forstå at hans mistenksomhet var vakt. “Jeg ville komme til bunns i saken og ikke skremme dem vekk”. Han måtte ha tid til å tenke over saken, sa general Butler til de to mennene. Han foreslo at de skulle møtes igjen kort tid etter…

(Skildringen av dette møtet og samtalen er hentet fra forklaringen general Smedley Butler ga i 1934 overfor Representanthusets komitè til undersøkelse av nazistisk propagandavirksomhet. Det samme gjelder resten av materialet i dette avsnittet, unntatt de steder der det er tatt særskilt forbehold.) 

Da de kom sammen igjen, forela MacGuire og Doyle general Butler et maskinskrevet “utkast” til en tale de ville han skulle holde på legionens landsmøte. Blant annet anbefalte talen landsmøtet å vedta en resolusjon med krav om at USA skulle gå tilbake til gullstandaren. “Vi vil at soldatene skal få sine pensjoner utbetalt i gull, sa MacGuire. ” Vi vil ikke at soldatene skal få gummipenger eller papirpenger.”

Da general Butler åpent spurte hvem som skulle finansiere kampanjen for å få ham gjort til kommandør av legionen, svarte MacGuire at ni meget rike menn ville skaffe de nødvendige pengemidler. En av dem var den kjente Wall Street meklere oberst Grayson M. P. Murphy. “Jeg arbeider for ham,” sa MacGuire. “Jeg er på kontoret hos ham.”

“Hva har Murphy med dette å gjøre?” spurte Butler. “Vel, han garanterte for 125 000 dollars den gangen Den amerikanske legion ble stiftet,” svarte MacGuire. “Han betalte for arbeidet med å organisere legionen, og han har ikke fått tilbake alle pengene sine ennå.”
“Jasså, er det grunnen til at han lager konger?” sa Butler. Han har fremdeles en øks over hodet på dem.” “Han står på vår side.” protesterte MacGuire. “Han vil ha ordentlige forhold for soldatene.”

(Grayson M. P.  Murphy – som foruten å lede sitt eget meklerfirma, var også direktør for Anaconda Copper Company, Goodyear Tire Company, Bethlehem Steel Company og Morgan-banker. Han var en mann med atskillig erfaring i politiske og finansielle intriger. I begynnelsen av århundret besøkte han som løytnant i den amerikanske hær Panama i et fortrolig oppdrag. Etterpå forsøkte han å få J. P. Morgan og co interessert i å finansiere et militært kupp i dette landet.) Etter den første verdenskrig var Murphy leder for Rødekors-misjonen til Frankrike og seinere til Italia. I likhet med Herbert Hoover sørget også Murphy for at matvarer og andre forsyninger ble brukt som våpen mot den revolusjonære reisningen i Europa etter krigen. Siden ble han dekorert av Mussolini og fikk tittelen kommandør av den italienske krone.)

General Butler sa at før han ville fortsette å diskutere denne saken, ville han ha en sammenkomst med noen av “sjefene” som skaffet pengene. MacGuire sa at det kunne la seg ordne…. En tid etterpå ble general Butler oppsøkt i sitt hjem av en Wall Street megler ved navn Robert Sterling Clark. Han fortalte Butler at han var en av de menn som var interessert i at general Butler overtok ledelsen av legionen. Under den påfølgende samtalen nevnte general Butler den talen MacGuire hadde gitt ham. “De har skrevet en fanden så bra tale,” sa han. “Sa de fyrene at de hadde skrevet talen?” Spurte Clark. “Ja.” Megleren lo, “Talen kostet mange penger,” sa han.

General Butler kom inn på resolusjonen med krav om tilbakegang til gullstandaren. “Det forekommer meg at det er en tale for storkapitalen. Det er noe rart med den talen mr. Clark.” “Jeg eier tretti millioner dollars,” sa Clark rolig til generalen. “Jeg har ikke lyst til å miste dem. Jeg er villig til å bruke halvparten av de pengene  for å redde den andre halvparten. Hvis de holder den talen i Chicago, er jeg sikker på at landsmøtet vil vedta resolusjonen, og hvis  vil får soldatene til å gå inn for det, vil det være et skritt i riktig retning av tilbakegang til gullstandaren….”

Da general Butler sa at han ikke ville være med på noe slikt, spurte Clark høflig om han kunne få bruke generalens telefon. Han tok en rikstelefon til Gerald MacGuire og sa til ham at Butler ikke ville delta på landsmøtet. “De har 45 000 dollars.” sa Clark til MacGuire, ” De må gjøre det på den måten da.” Så gikk Clark sin vei. I oktober ble resolusjonen om gullstanderen vedtatt på legionens landsmøte i Chicago.

Våren 1934 reiste Gerald MacGuire til Europa. Det het seg at det var en “forretningsreise”. I virkeligheten var MacGuire sendt til Europa for å foreta en privat undersøkelse av den rollen krigsveteranene spilte i nazipartiet i Tyskland, det fascistiske partiet i Italia og “Ildkors”-bevegelsen i Frankrike. I et brev fra Paris rapporterte MacGuire til megleren Robert Sterling Clark:

“Ildkorset begynner å få stor tilslutning. Jeg var nylig til stedet på et møte i denne organisasjonen, og medlemmene imponerte meg. Disse karene er bare interessert i å redde Frankrike, og jeg er overbevist om at landet ikke kunne vært i bedre hender …. og hvis republikken noensinne kommer ut i hardt vær, så er det disse mennene som kommer til å danne det bolverk som kan redde Frankrike…”

Da MacGuire kom tilbake til Amerika om sommeren, avga han en personlig beretning for sine “sjefer” i New York om det han hadde sett i Europa. 

Kort tid etter oppsøkte MacGuire igjen general Butler. De forslagene han kom med denne gangen, var enda mer oppsiktsvekkende enn de opprinnelige. Det USA trengte, sa han til Butler var en fullstendig ny regjering som kunne redde landet fra den “kommunistiske faren”. En slik forandring, sa han, kunne gjennomføres av en kamporganisasjon av krigsveteraner i likhet med Ildkorset i Frankrike som kunne organisere et statskupp i USA. Det finansielle problemet var allerede ordnet. “Vi har tre millioner dollars til å starte med”, sa MacGuire. “Og vi kan få tre millioner til hvis vi trenger det”. Og den ideelle fører for den påtenkte “patriotiske” kamporganisasjonen og for en “marsj” mot Washington” var general Smedley Butler, sa MacGuire med ettertrykk…

General Butler fortalte seinere: “For å være rettferdig mot MacGuire, så virket han ikke blodtørstig. Han mente at en slik maktdemonstrasjon i Washington sannsynligvis ville føre til at regjeringen ble styrtet på fredelig vis. Han antydet at “vi” kunne til og med komme overens med Roosevelt og gjøre med ham som Mussolini hadde gjort med den italienske kongen”…  MacGuire foreslo at utenriksministeren og visepresidenten skulle bli tvunget til å ta avskjed, om nødvendig med makt, og sa at president Roosevelt sannsynligvis ville tillate MacGuires gruppe å utpeke en ny utenriksminister. Hvis president Roosevelt var “villig til å samarbeide”, kunne han bli sittende som president. Men hvis han ikke sympatiserte med den fascistiske bevegelsen, ville han bli tvunget til å trekke seg tilbake, hvorpå utenriksministeren i samsvar med forfatningen ville bli plassert i Det hvite hus…

Han sa han trodde at minst halvparten av den amerikanske legion og veteranene fra kriger i utlandet ville følge meg.” “Blir det gjort allerede nå?” spurte general Butler. “Vent så skal de få se.” svarte MacGuire. “Om to eller tre uker vil De få se det i avisene. Det er store gutter med.” MacGuire fortalte ikke mer om hva han siktet til, og samtalen endte med at MacGuire oppfordret generalen til å tenke nøye over saken. Fjorten dager seinere ble det offentliggjort en melding om at American League var stiftet. Som kasserer i denne organisasjonen ble nevnt MacGuires arbeidsgiver, Wall Street finansmannen Grayson M. P. Murphy…

General Butler var helt forbløffet over dristigheten i den planen han hadde fått kjennskap til. Han satte seg øyeblikkelig i kontakt med Paul Comly French, en foretaksom journalist fra Philadelphia Record, som han kjente. Generalen engasjerte avismannen til å hjelpe ham med å avsløre hele komplottet. “Jeg synes det lukter høyforræderi av hele historien” sa general Butler senere.

Den 13. september 1934 oppsøkte Paul Comly French MacGuire på hans kontor i meklerfirmaet Grayson M. P. Murphy Corporation i New York. Han forega å nære en velvillig interesse for forslaget som var stilt  general Butler, og klarte å vinne MacGuires tiltro. MacGuire fortalte journalisten “i hovedsaken den samme historien som generalen hadde fortalt meg.”

“Hele bevegelsen er patriotisk.” sa Macguire, “for kommunistene kommer til å ødelegge nasjonen hvis ikke soldatene redder den ved hjelp av fascismen. Alt general Butler behøver å gjøre for å få en million mann, er å kunngjøre at det er dannet en organisasjon, og fortelle dem at det koster en dollar i året å være medlem.” Finansene skulle likevel hovedsaklig komme fra andre kilder. French fortalte på et seinere tidspunkt: “Han (MacGuire) sa at han kunne gå til John W. Davis eller Perkins fra National City Bank og mangfoldig andre personer for å få finansiell støtte.

Etterpå diskuterte vi spørsmålet om våpen og utstyr. Han antydet at det kunne skaffes på kreditt fra Remingtonkompaniet gjennom du Pont. Jeg tror ikke han nevnte forbindelsen mellom du Pont og American Liberty League den gangen, men han kretset stadig om den tanken at han både hadde en hovedinngang og en bakdør. For å vise French hvor langt en var kommet når det gjaldt å skaffe støtte til den påtenkte bevegelsen fra amerikanske veterangrupper, tok MacGuire fram et brev. “Det er fra Louis Johnson, den tidligere lederen for  Den amerikanske legion.” sa han.

Videre forteller French: “Han (MacGuire) sa at han måtte diskutere saken med ham (Johnson) på samme måte som med meg, og jeg oppfattet det slik at han hadde diskutert dette fascistiske forslaget med Johnson og at denne var enig i det.” Da Louis Johnson var leder (national commander) for Den amerikanske legion, hadde MacGuire tjenestegjort i hans stab som formann i legionens komitè for mottakelse av “prominente gjester”. Den 28. mars 1948 ble Louis Johnson utnevnt til amerikansk forsvarsminister av president Harry S. Truman.

Både general Butler og Paul French var nå overbevist om at de hadde skaffet tilstrekkelig bevismateriale til å underbygge en fullstendig regjeringsundersøkelse av planene om et fascistisk statskupp. De satte seg i forbindelse med kongressens McCormick-Dickstein-komitè, som den gang gransket nazistiske og annen propaganda i USA. Butler ba om å få avgi forklaring på et av komitèens møter.

På et lukket møte i McCormick-Dickstein-komitèen den 20. november ga general Butler en utførlig beretning om hvorledes han var blitt oppfordret til å lede et fascistisk kupp mot den amerikanske regjering. Hvis komitèen ønsket å komme til bunns i sammensvergelsen, sa Butler til slutt, burde den avhøre Grayson M. P. Murphy, general Douglas MacArthur, den tidligere leder for Den amerikanske legion Hanford MacNider og forskjellige medlemmer av American Liberty League. I sin forklaring hadde Butler fortalt at MacGuire hadde sagt til ham at general MacArthur og Hanford MacNider hadde vært på tale som eventuelle ledere for et fascistisk kupp.

Blant andre vitner som avga forklaring for komitèen, var James Van Zandt, lederen for veteraner fra kriger i utlandet, som innrømte at han hadde kjennskap til hele sammensvergelsen, og bekreftet general Butlers forklaring, og Gerald MacGuire, som tilsto at han hadde truffet general Butler flere ganger, men samtidig hevdet at generalen hadde “misforstått” ham…. En sensasjonell reportasje som gjenga innholdet i general Butlers forklaring for McGormic-Dickstein-komitèen, ble offentliggjort i Philadelphia Record, New York Post og to aviser i New Jersey. General Butlers beretning var dagen sensasjon i hele landet.

Men de oppsiktsvekkende avsløringene som general Butler og Paul French hadde gjort, førte ikke til de resultater de hadde ventet. Bortsett fra noen få liberale og radikale aviser sluttet hele pressen opp til forsvar for de mektige interessene som var innblandet i sammensvergelsen. Avisene underslo de mest kompromitterende avsnittene i general Butlers forklaring og latterliggjorde hele historien. New York Times, hadde en notis der det het at “det såkalte Wall Street-komplottet har ikke vist seg å være noe særlig foruroligende.”, og Time avfeide hånlig hele historien som “en sammensvergelse uten sammensvorne.”

Megleren Grayson M. P. Murphy ga en uttalelse til pressen der han blankt nektet å ha kjennskap til sammensvergelsen og karakteriserte general Butlers beretning som “en ren spøk – et reklametrick”. De fleste avisene slo denne uttalelsen større opp enn generalens anklage. Snart forsvant de siste hentydninger til den sensasjonelle saken fra avisspaltene. Sammensvergelsen ble ikke gjort til gjenstand for noen undersøkelse fra regjeringens side.

McGormic-Dickstein-komitèen innkalte aldri noen av de prominerte personer som general Butler hadde nevnt, og da  komitèen omsider offentliggjorde generalens vitnemål, var mange av hans mest oppsiktsvekkende påstander med navnene på forskjellige kjente skikkelser i Wall Street og enhver omtale av American Liberty League, strøket fra referatet. Likevel skrev komitèen i sin rapport: “Det er ingen tvil om at disse forsøkene (på et fascistisk kupp) ble diskutert og var planlagt og kunne blitt satt i verk om og når de finansielle bakmennene hadde funnet det formålstjenelig…….

Komitèen var i stand til å verifisere alle de hithørende uttalelser av general Butler, med unntak av av den direkte påstand om grunnleggelsen av (den fascistiske) organisasjonen. Men dette er bekreftet i MacGuires brevveksling med sin prinsipal Robert Sterling Clark i New York, mens MacGuire var i utlandet for å studere de forskjellige former for veteranorganisasjoner av fascistisk art.

Etter at komitèens beretning var offentliggjort, skrev Roger Baldwin, lederen for Unionen for medborgerlige rettigheter: “Kongresskomitèen som har undersøkt uamerikansk virksomhet, har nettopp rapportert at det er ført bevis for det fascistiske komplottet for å styrte regjeringen. Likevel vil ikke en eneste av de skyldige bli satt under tiltale selv om den føderale loven klart og tydelig stempler den slags som høyforræderi. Dette bidrar selvsagt bare til å understreke vår regjerings natur som representant for dem som har kontroll over eiendommen. Vold, til og med statskupp, er tilgivelig når det kommer fra dem hvis opphøyde motiv er å bevare profittsystemet ….”

Teksten til denne bloggen er hentet fra denne boken her, side 243 – 251.

Biografien til General Butler kan kjøpes her eller man kan se/lytte til boka hans her.

Naturlig språkbehandling, eller NLP, er et felt innen kunstig intelligens (KI) som fokuserer på samspillet mellom datamaskiner og menneskelig språk. Målet er å gjøre det mulig for datamaskiner å forstå, tolke og generere menneskelig språk på en måte som er både nyttig og meningsfull, men som også kan misbrukes, noe teksten under her viser:

“I dagens høyt oppkoblede og digitaliserte verden er det ingen tvil om at naturlig språkbehandling (NLP) har stor innvirkning på ulike aspekter av livene våre. NLP er i ferd med å forme våre opplevelser og interaksjoner, fra å forbedre nettbasert utdanning til å avsløre deepfakes. I denne dyptgående artikkelen, med tittelen «NLP og politikk: Hvordan sentimentmodeller former valg», dykker vi ned i det fascinerende NLP-området og dets dyptgripende innflytelse på det politiske landskapet. Ved å utforske de kraftfulle egenskapene til sentimentmodeller avdekker vi de intrikate måtene NLP kan påvirke valgresultatene på. Bli med på denne fengslende reisen når vi avdekker det symbiotiske forholdet mellom NLP og politikk, og utforsker hvordan sentimentmodeller er i ferd med å omskrive reglene for demokratiske beslutningsprosesser.

Sentimentanalysens kraft i politiske kampanjer:

Sentimentanalyse spiller en viktig rolle i politiske kampanjer ved å gi politikere og deres team mulighet til å måle den offentlige opinionen og holdningen til ulike politiske tiltak, kandidater og saker. Ved å analysere store mengder data fra sosiale medier, nyhetsartikler og offentlige fora kan sentimentanalyse gi verdifull innsikt i hvordan publikum oppfatter ulike aspekter ved en kampanje.

Ved hjelp av sentimentanalyse kan politiske kampanjer identifisere hvilke saker som vekker gjenklang hos velgerne, og justere budskapene og strategiene sine deretter. Hvis en sentimentanalyse for eksempel viser at et bestemt politisk forslag får overveldende positive tilbakemeldinger, kan en kampanje legge mer vekt på denne politikken for å få støtte fra publikum. Hvis en sentimentanalyse derimot viser at folk er negative til en bestemt kandidat eller en bestemt politikk, kan kampanjen iverksette tiltak for å imøtekomme publikums bekymringer eller endre strategien sin.

Sentimentanalyser hjelper også kampanjene med å overvåke hvor effektive budskapene og medieoppslagene deres er. Ved å analysere sentimentstrender over tid kan kampanjene vurdere hvilken innvirkning talene, annonsene og debattene deres har hatt på folkemeningen. På den måten kan de finjustere budskapene sine og treffe spesifikke demografiske målgrupper mer effektivt.

Sentimentanalyse gjør det dessuten mulig for kampanjer å identifisere og engasjere seg med innflytelsesrike enkeltpersoner eller grupper som kan forme opinionen. Ved å identifisere viktige opinionsledere og forstå hva de mener om bestemte temaer, kan kampanjer utnytte deres innflytelse til å få støtte og oppslutning.

Det er imidlertid viktig å merke seg at sentimentanalyse har sine begrensninger. Selv om den gir verdifull innsikt i folkemeningen, kan den ikke fange opp nyansene i individuelle meninger eller følelser. I tillegg kan sentimentanalyse være utsatt for partiske eller unøyaktige data, ettersom den baserer seg på offentlig tilgjengelig informasjon, som ikke alltid gjenspeiler den sanne stemningen i hele befolkningen.

Emosjonsmodeller spiller en avgjørende rolle i politiske budskap ved å utnytte følelsenes kraft til å forme opinionen og påvirke velgernes atferd. Disse modellene bruker avansert teknologi, som naturlig språkbehandling og maskinlæring, til å analysere og forstå de emosjonelle undertonene i politiske budskap, taler og kampanjemateriell.

Ved å bruke emosjonsmodeller kan politiske strateger identifisere de følelsene som vekker mest gjenklang hos målgruppen, og skreddersy budskapene deretter. De kan for eksempel identifisere om et bestemt budskap vekker sinne, frykt, glede eller empati, og deretter utforme kommunikasjonen på en måte som maksimerer den ønskede emosjonelle responsen.

Følelsesmodeller kan også hjelpe politikere med å måle folkestemningen og forme budskapet sitt i sanntid. Ved å overvåke sosiale medier, nyhetsartikler og meningsmålinger kan politikerne bruke disse modellene til å forstå hvordan budskapet deres blir mottatt, og tilpasse strategiene sine deretter. Det er avgjørende at politiske aktører tar hensyn til etiske retningslinjer og kommuniserer åpent og ærlig når de bruker emosjonsmodeller.

Når det gjelder etikken ved bruk av Natural Language Processing (NLP) i politiske kampanjer, er det flere viktige hensyn å ta. NLP-teknologi gjør det mulig for valgkampanjer å analysere store mengder data, inkludert innlegg i sosiale medier, nyhetsartikler og offentlige taler, for å få innsikt i folkemeningen og forme budskapet sitt deretter.

Det er imidlertid etiske betenkeligheter knyttet til bruken av NLP i politiske kampanjer. En av de største bekymringene er potensialet for manipulasjon og bedrag. Ved å utnytte NLP-algoritmer kan kampanjer skreddersy budskapene sine til spesifikke demografiske målgrupper, og utnytte deres frykt, fordommer eller preferanser. Dette kan føre til manipulering av den offentlige opinionen og skape ekkokamre, der enkeltpersoner i økende grad blir eksponert for informasjon som stemmer overens med deres eksisterende oppfatninger.

Et annet etisk dilemma dreier seg om personvern og samtykke. NLP-algoritmer baserer seg ofte på innsamling og analyse av personopplysninger, for eksempel atferd på nettet, for å skape robuste profiler av enkeltpersoner. Dette reiser spørsmål om samtykke og åpenhet rundt datainnsamling og bruk. Det er avgjørende å sikre at enkeltpersoner er klar over hvordan dataene deres blir brukt, og at de har mulighet til å reservere seg eller få dataene sine slettet.

I tillegg kan bruk av NLP i politiske kampanjer forsterke spredningen av feilinformasjon. Med muligheten til å generere og spre store mengder innhold i sanntid kan kampanjer potensielt villede publikum ved å spre falsk informasjon eller manipulere fakta. Dette utgjør en trussel mot den demokratiske prosessen og kan svekke tilliten til politiske institusjoner.

For å løse disse etiske problemene er det viktig å innføre reguleringer og tilsyn rundt bruken av NLP i politiske kampanjer. Åpenhet og ansvarlighet bør prioriteres, slik at kampanjene er tydelige om strategiene sine og dataene de bruker. I tillegg bør enkeltpersoner ha tilgang til informasjon om hvordan dataene deres blir brukt, og muligheten til å ta informerte beslutninger om sin egen deltakelse.

Natural Language Processing (NLP) spiller en avgjørende rolle i utformingen av politiske narrativer ved å analysere og forstå menneskelig språk. NLP gjør det mulig å trekke ut innsikt fra store mengder tekstdata, slik at det blir lettere å identifisere sentrale temaer, følelser og mønstre i den politiske diskursen.

NLP-teknikker bidrar til å avdekke politiske aktørers underliggende budskap, fordommer og intensjoner, samt språkets innvirkning på den offentlige opinionen. Ved å analysere taler, innlegg i sosiale medier, nyhetsartikler og andre tekstkilder kan NLP identifisere innflytelsesrike politiske personer, spore spredningen av feilinformasjon og overvåke folkemeningen i forhold til bestemte politiske tiltak eller kandidater.

NLP kan dessuten bidra til å identifisere innrammingsteknikker som brukes av politiske aktører for å forme narrativer og påvirke publikums oppfatning. Ved å undersøke språkvalg, retoriske virkemidler og argumentasjonsstrategier som brukes i politiske taler og medieinnhold, kan NLP kaste lys over manipulasjons- og overtalelsesteknikkene som benyttes for å påvirke opinionen.

Videre kan NLP bidra til å oppdage desinformasjonskampanjer og identifisere falske nyheter. Ved å analysere de språklige trekkene ved villedende eller falsk informasjon kan NLP bidra til å flagge mistenkelig innhold og motvirke spredning av feilinformasjon. Dette kan bidra til å fremme en mer informert og faktabasert politisk diskurs.” https://veritasnlp.com/nlp-and-politics-how-sentiment-models-shape-elections/

Anbefalt og relatert lesing:

NÅR POLITIKERNE OG MEDIA BRUKER NEVROLINGVISTISK PROGRAMMERING OG NATURLIG SPRÅKBEHANDLING MOT OSS

https://olehartattordet.blogg.no/hvordan-vet-man-om-en-sakalt-ekspert-har-rett-nar-det-finnes-andre-eksperter-som-mener-det-motsatte.html?fbclid=IwY2xjawETb3NleHRuA2FlbQIxMAABHYvA9BZi5iD-HW_uUSe0Zg-ayg4wnFhphRK-8JFRCbGsiKisg7ODPCHnQQ_aem_DCClAwmYmI7Ui7PsYl9U9Q

https://olehartattordet.blogg.no/vi-har-en-epidemi-av-forskningsjuks-og-sa-blir-vi-fortalt-at-vi-skal-stole-pa-vitenskapen.html

https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html

https://olehartattordet.blogg.no/1518816036_vi_har_mer_kunnskap_men_mindre_klokskap.html

https://olehartattordet.blogg.no/a-se-verden-slik-den-faktisk-er.html

https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html

https://olehartattordet.blogg.no/konspirasjon-ordet-som-trumfer-all-fakta-og-dokumentasjon.html

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Statsminister Jonas Gahr Støre har arvet mye penger og sitter på en formue på godt over 100 millioner kroner. Brorparten av pengene stammer fra Jøtul.

Det er lite kjent for allmennheten at Støres morfar Johannes Gahr var med på å stifte Tysk-Norsk Handelskammer 19. november 1940 og jobbet tett med tyskerne under hele andre verdenskrig.

– Det er opplagt at deler av Jonas Gahr Støres penger stammer fra tysker-penger, sier forfatter Aage Sivertsen“

I 2014 ga Jonas Gahr Støre i 2014 ut boken «I bevegelse», som beskriver statsministerens politiske reise, som han oppsummerer slik; «sosialdemokrat gjennom modning, partimedlem ved beslutning». I boken nevner ikke Støre med et eneste ord hans morfars kontakt med nazistene under krigen.

Til VG i 2014 sa blant annet Støre:
« … Morfar var intenst anti-NS … Han fikk St. Olavsmedaljen i 1953. Jøtul ble ved sin lest, la ikke om produksjonen til krigsmateriell og sto imot tysk overtakelse av bedriften. Det aner meg at det må ha kostet mye.»

– At morfaren var anti-nazist harmoniserer ikke i det hele tatt. Han samarbeidet så tett med tyskerne med å selge ekstremt mye med Jøtul-ovner, sier Sivertsen. Sivertsen sier at han ikke har funnet noe bevis på at morfaren var i motstandsbevegelsen.

Han viser til at Johannes Gahr rett før krigen brøt ut reiste til Tyskland. Ifølge Sivertsen forsto Gahr og resten av Jøtul-ledelsen at med krig i Norge, ville de kunne tjene mye penger. Forfatteren sier at Jøtul og Gahr tjente grovt på andre verdenskrig.

Ifølge forfatteren forhandlet ikke Jøtul direkte med tyskerne, men via en mellommann, Sven Rachlew Dysthe. Han ble imidlertid dømt for landssvik etter krigen.

Ifølge Sivertsen nøyde ikke Jøtul og Johannes Gahr seg bare med å levere ovner til nazistene. I 1942 fikk firmaet en ordre på deler til 25 feltkjøkken fra okkupantene. «Vi har fornøielsen av å bekrefte bestillingen», skrev Johannes Gahr i et brev til tyskerne, ifølge dagbladet.no

I boka heter det:
«Jøtul selv opplyser i sitt PM (red.anm. Promemoria, et brev til landssvikpolitiet) at den totale omsetningen under krigen var 15,1 millioner til norske leveranser og 4,1 millioner til tyskerne. Det tilsvarer totalt rundt 530 millioner i 2025-kroner. Jøtul solgte årlig cirka tre ganger så mange ovner gjennom krigsårene som på slutten av 1930-tallet.»

Flere skjeletter ramler ut av skapet til Støre

HYDRO, I. G. FARBEN OG AMERIKANERNES SAMARBEIDET UNDER 2 VERDENSKRIG

Nei!

Å skape kunstige folkebevegelser som forsøker å fremstå som uavhengige folkelige initiativer, forekommer titt og ofte i sosiale og digitale medier. Og det har et navn: Astroturfing. Oversatt til norsk betyr det «å legge kunstgress», eller i denne sammenhengen – å skape kunstige folkebevegelser. I praksis innebærer det å skape en illusjon av bred grasrotstøtte til en sak der det egentlig er liten eller ingen støtte.

 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er vanskelig å synliggjøre og komme med eksempler på astroturfs, da det ligger i en astroturfs natur at de vellykkede tilfellene aldri blir kjent. De tilfellene man kjenner til, er ofte de som har mislykkes – avslørt som falske grasrotinitiativ hvor bedrifter eller organisasjoner står bak. Astroturfs er med andre ord nødt til å være usynlige for å være effektive.

 

Er astroturfing problematisk? Kanskje, og kanskje ikke. Å skape engasjement for en sak er i utgangspunktet positivt. Mediemuren gjør det vanskelig “å komme på”, og man kan bli nødt til å tenke nytt. Problemet oppstår nødvendigvis når vanlige mennesker lures inn i et engasjement, eller når beslutningstakere påvirkes av et initiativ, som har andre hensikter enn det ser ut til. Falske og betalte folkebevegelser med skjulte avsendere kan i verste fall føre til villeding, faktafeil og en forskyvning i styrkeforholdet mellom konkurrerende syn. Andre mener at bedriftsskapte folkebevegelser bare tar tak i følelser som allerede eksisterer ute hos folket.”

Teksten fortsetter under bildet

“Hva skiller astroturfing fra andre markedsføringsstrategier?

Astroturfing innebærer bevisst laging av villedende budskap som ser ut til å være av offentlig opprinnelse, mens etiske markedsføringsstrategier er transparente om deres opprinnelse og intensjoner.

Hva er de juridiske konsekvensene av astroturfing?

I mange land kan astroturfing bryte med reklame- og markedsføringslover, noe som kan føre til bøter, sanksjoner og søksmål.

Hvordan identifisere om en kampanje er astroturfing?

Tegnene inkluderer mangel på åpenhet om meldingens opprinnelse, bruk av flere falske kontoer og mangel på tydelige avsløringer om sponsoravtaler eller økonomiske forhold.”

Politikk:

“Byråkratiet er en verdensomspennende sykdom. Hvis ikke vi får bukt med det så kommer det til å tilintetgjøre oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Byråkratiet begynner der den nyttige og anvendelige administrasjonen slutter. Når de organer som gjennom en normale administrasjonen fungerer viser en sykelig tilvekst som ikke står i noen som helst proposisjon til den nytten de gjør, da blir de parasitter som suger livskraften ut av verten.

Byråkratiets dødvekt har en altomfattende effekt som griper inn i samfunnets ledende sjikt med en lammende innvirkning på all virksomhet. Den er som et virus som er tilstedet i alle blodårer i samfunnskroppen. Dette viruset smitter alle det kommer i kontakt med uansett hvor langt det er fra kilden med en selvgod og travel dumhet.

Det spesielle symptomet som avslører virusets nærvær, er dets uslukkelige tørst etter papir. Hele dagen lang sysselsetter pasienten seg med å fylle ut skjemaer, og han får sine underordnende til å gjøre det samme, som han igjen skal granske. Han kan ikke lenger gi en muntlig order, eller diskutere et spørsmål kortfattet og i raske ordelag. Han skriver og sender notater og krever notater i retur som skal støtte seg på rapporter.

Teksten fortsetter under bildet

Alle embedsverk har en naturlig tilbøyelighet for å utarte. De glemmer litt etter litt at hensikten med deres eksistens var at de hadde en spesifikk oppgave der formålet var at de skulle være et redskap som skulle utføre en angitt tjeneste. Men de blir så overbevist om at de som organ utgjør et mål i seg selv og at allmenheten bare eksisterer for å gi dem mulighet for å utøve sin energi og livlige oppfinnsomhet. Det betrakter allmenheten som en kunstner oppfatter sitt materiell, som han kan forme som han finner det for godt. Ifølge deres oppfatning ble allmenheten skapt bare fordi at byråkratiet en dag skulle få makt over dem og svinge pisken over dem.

Dypt overbevist om at dette er rett og riktig ser byråkratiet selvfølgelig ingen grunn til å sette begrensinger for seg selv. Tvert i mot betrakter den sin egen tilvekst som et tegn på et virkelig livskraftig samfunn. Hvert nytt embedsverk er en triumf for framskrittet som hele byråkratiet må strebe etter å opprettholde, selv etter at den spesielle oppgaven er sluttført. 

Byråkratiet ruver evig over samfunnet, det søker virksomhetsformer som kan ha unngått deres omfattende kontroll, og er alltid beredt til å foreslå nye restriktive tiltak. Byråkratiet hyller den trossretningen der et liv uten regelverk og skjemaer er et liv i barbari og at vi først blir siviliserte når vi har blitt dressert. Den aller minste lille nye lov tjener dessuten på en vidunderlig måte byråkratiets formål gjennom at det krever ny byråkrater for sin tvangsfullbyrding.

Teksten fortsetter under bildet

Å skape en forskrift er å skape en mulighet til å bryte den. Å skape en overtredelse er å skape en ny myndighet for å undertrykke den. Vi kan forestille oss ett fullstendig organisert byråkratisk samfunn, der ikke en gang den mest lovlydige borger skulle kunne unngå å begå så mange lovovertredelser hver eneste dag, at et dusin byråkrater skulle få arbeide med med å overvåke han.

Det menneskelige livets detaljer savner interesse for byråkratiet om de ikke faller inn under de kategorier og punkter som er å finne i byråkratiets skjemaer. Byråkratiet kjenner seg krenket ved tanken av at et ubetydelig menneske kan forstyrre deres majestetiske rytme og strenge tidstabeller, da den byråkratiske tiden er den eneste tiden man regner med, og den har sine egne uforanderlige lover.

Teksten fortsetter under bildet

Av alle styresett, så er det demokratiet som har mest å frykte fra byråkratiet, fordi det ligger i dets vesen og respektere grunnloven og rygge tilbake for hver vilkårlig maktutøving. Derfor gir den etter for byråkratiet. Og derfor kan disse uforstyrret legge ut diktaturets garn midt inne i demokratiet. Deres diktatur har ikke noe navn og ingen synlig leder, men den besetter alle  strategiske punkter, slik at tyranniets grunnvoller ligger klare når en kampgruppe og deres ledere tar makten over staten.

Dypere sett så har byråkratiet forberedt det hele i forveien gjennom å bedøve medborgernes samvittighet og evne til å tenke selvstendig, ved å få ham til å glemme frihetens sanne betydning. Og så en vakker dag våkner han opp å ser at det ikke er noen stor forskjell mellom han selv og en undersått i en despotisk styrt stat. Han hyller ikke lengre en frihet, som ikke lengre er noe mer enn enn et slagord i offisielle taler. Han forsøker ikke lengre å forsvare den, han vet ikke en gang hvordan skulle fått det til om han så ville det.

Skal menneskene klare å møte problemene i fremtiden og ha en sjanse til å løse dem, så må det gjøres drastiske endringer for å hindre at administrasjonen utarter og forvandles til byråkrati.”

Jules Romains 1945

STATEN OG BYRÅKRATIETS BRYSTVERN AV JENS BJØRNEBOE