Før det 19. århundreskiftet hadde 47 fyrstikkfabrikker eksistert i Norge. Den største delen av produksjonen fra disse fabrikkene var blitt eksportert til alle verdens hjørner. I 1890 ble over fem millioner kilo fyrstikker eksportert. Mottagerland av norske fyrstikker var blant annet Svergie, Danmark, Holland, Tyskland, Belgia, England og Russland. Tyskland og England solgte varene videre til Kina, India, Australia og Brasil.
Fritz Heinrich Frølich startet i 1838 fyrstikkproduksjon i Oslo. Denne fabrikken ble senere flyttet til Nittedal. I perioden 1875–1895 flyttet produksjonen til Grønvold i Østre Aker, men fabrikken beholdt navnet Nitedals Tændstikfabrik A/S. Under dette selskap hørte også Agnæs Tændstikfabrik ved Stavern.
Da norsk fyrstikkindustri var på sitt høyeste omkring 1875, fantes hele 18 fyrstikkfabrikker med til sammen 1300 ansatte. Forfatteren og målmannen Henrik Krohn hadde for eksempel en fabrikk i Sogndal i Sogn, og på Hamar lå Herman Ankers fyrstikkfabrikk, som var blant de aller første i landet som produserte fyrstikker.
Andre norske fyrstikkfabrikker lå i Halden (fra 1874) og i Enebakk (fra 1866). Enebakk-bedriften flyttet siden til Bryn i Østre Aker, og de to fabrikkene ble samlet i Bryn & Halden Tændstikfabriker A/S. Etter at fabrikken i Halden brant i 1922, ble dette selskapets produksjon samlet på Bryn.
De fleste fabrikkene ble lagt ned på 1880–1890-tallet på grunn av stor overproduksjon med dårlige priser og elendige arbeidsforhold i fabrikkene. Dette utløste også den kjente streiken blant de kvinnelige arbeiderne på fabrikkene i Østre Aker i 1889, der blant andre Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg sterkt i sympati med de streikende. Kravet var beskjedne: 1 øre mer per gross fyrstikker de pakket samt tilgang til å få vasket seg.
I 1927 ble all norsk fyrstikkproduksjon samlet i Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik A/S, som inngikk i Ivar Kreugers fyrstikktrust Svenska Tändsticks AB. Fra 1932 ble produksjonen samlet på Grønvold og i Stavern. I 1950-årene lå produksjonskapasiteten på ca. 430 mill. fyrstikkesker per år, og virksomheten sysselsatte ca. 350 personer. Etter at produksjonen ble innstilt på Grønvold 1967 og i Stavern 1984, produseres det ikke lenger fyrstikker i Norge.
Boken “Just Following Orders: Atrocities and the Brain Science of Obedience” av Emilie Caspar handler om hvordan lydighet mot autoriteter kan føre til at individer begår grusomheter som folkemord. Den kombinerer sosial og kognitiv nevrovitenskap med virkelige beretninger fra gjerningsmenn for å forklare hvordan det å adlyde ordre kan «kortslutte» uavhengig beslutningstaking. Boken argumenterer for at ved å forstå denne hjernevitenskapen kan samfunnet bedre arbeide for å forhindre fremtidige voldshandlinger.
Hovedtemaer Hjernens rolle i lydighet: Boken utforsker hvordan hjernen vår er koblet til lydighet og hvordan denne koblingen kan utnyttes, noe som fører til vold.
Psykologiske mekanismer: Den forklarer hvordan det å følge ordre kan spre ansvar og la folk ignorere sine egne moralske verdier.
Eksempler fra den virkelige verden: Boken bruker eksempler fra folkemord som Holocaust, Rwanda og Kambodsja for å illustrere poengene sine.
Utdraget er hentet fra Boken “Just Following Orders”
“De få studiene som så langt er utført på de nevrale mekanismene bak prososial ulydighet er lovende og har begynt å avdekke noen viktige nevrokognitive prosesser, som empati, vår evne til å forstå andres perspektiv og konflikten vi kan oppleve før vi utfører en handling med umoralske konsekvenser. Men et kritisk spørsmål gjenstår: Hvorfor, eller hvordan, ser disse nevrokognitive prosessene ut til å svekkes mindre hos noen individer enn hos andre når de mottar en ordre? Hvorfor ser noen mennesker ut til å være bedre beskyttet mot effekten av tvang? Svaret er ikke enkelt, og det involverer en sammenløp av faktorer, som omfatter kontekstuelle, sosiale og kulturelle variabler, samt iboende personlighetstrekk.
Teksten fortsetter under bildet
Kommende forskning, som inkluderer ulike populasjoner og nevrovitenskapelige metoder, vil belyse disse mekanismene ytterligere. Vanlige menn og kvinner har evnen til å ta forskjellige valg og viser mot der de redder andre. Disse personene fungerer som levende eksempler som illustrerer at et annet valg er mulig, og at enhver person kan vise styrken av menneskelig medfølelse. De signaliserer til gjerningsmennene at det fantes en annen vei tilgjengelig, en som ikke var dominert av blind underkastelse til en autoritetsfigur.
Den generelle kulturen kan stemple gjerningsmenn som «psykopater» på grunn av grusomhetene og uforståeligheten ved folkemord. Folk sliter ofte med å forstå hvordan noen kan begå slike avskyelige handlinger. Følgelig prøver de å finne en forklaring som virker enkel og grei, for eksempel ved å stemple gjerningsmenn som «onde» eller «monstre». En slik prosess med kategorisering og forenkling gir en følelse av psykologisk distanse og emosjonell trygghet, slik at folk kan unngå å konfrontere de smertefulle realitetene ved folkemord. Selv om det er sant at noen individer som begår folkemord kan vise psykopatiske trekk, som mangel på empati og anger, er det viktig å forstå at folkemord er et komplekst fenomen med flere medvirkende faktorer.
Teksten fortsetter under bildet
Å begrense folkemordsgjerningsmenn til en enkel merkelapp overser den bredere historiske, økonomiske, politiske og sosiale konteksten som får folk til å delta i et folkemord eller andre masseutryddelseshendelser. Det er grunnleggende å huske at i samme kontekst og med en lignende livshistorie, vet vi aldri hva vi kan være i stand til. Med en nevrovitenskapelig tilnærming har vi sett at flere nevrokognitive mekanismer er involvert i prososiale handlinger, som empati, skyldfølelse og handlekraft.
Vi har imidlertid også sett at mange prosesser som spiller inn før og under et folkemord lett kan gjøre disse mekanismene uklare. For eksempel involverer folkemord ofte hatpropaganda, en dehumaniseringsprosess og andre former for psykologisk manipulasjon som kan påvirke individer til å delta i vold. Folkemord er også ofte et resultat av langvarige konflikter, av økt kategorisering av «oss» kontra «dem». Disse spenningene kan gi næring til hat og vold. Videre har vi sett at når folk bestemmer seg for å adlyde ordre fra en autoritet, endres også deres prososiale mekanismer.
Teksten fortsetter under bildet
Folk opplever mindre empati for ofrenes smerte, de føler mindre skyld, mindre ansvar og mindre handlekraft – en effekt som påvirker deres evne til å ta de fulle konsekvensene av det de gjør. Selv om det er viktig å holde folkemordsgjerningsmenn ansvarlige for sine handlinger, er det også avgjørende å ha en nyansert og tverrfaglig tilnærming for å forstå den komplekse dynamikken som bidrar til at folkemord utføres – inkludert ubevisst nevral aktivitet. Vi kan deretter bruke denne kunnskapen til å utvikle tiltak som fremmer empati, moralsk mot og selvstendig tenkning. Forståelse er nøkkelen til å forebygge.
Og spesielt i tider med dyp fortvilelse, minner studiet av redningsmannskapene som hjalp de som ble utsatt for folkemord oss om at et annet valg er mulig. Vanlige borgere, som deg og meg, jobbet aktivt for å beskytte og redde medlemmer av målrettede grupper under folkemord, ofte med stor personlig risiko. Disse menneskene kommer fra ulik bakgrunn, uten én enkelt faktor som pålitelig forutsier deres handlinger. Noen redningsmannskaper var motivert av sin religiøse eller moralske tro, mens andre var drevet av en følelse av empati eller et ønske om å beskytte. De motsto dehumaniseringen og demoniseringen av den målrettede gruppen, og så dem heller som mennesker som fortjente beskyttelse. Uansett hva som veiledet dem, viste de at det er mulig å motstå innflytelsen fra propaganda og gruppepress. Mennesker kan bestemme seg for å handle etisk og modig. Som det står innskrevet på medaljene som gis til de rettferdige: «Den som redder et enkelt liv redder et helt univers.»”
“Prøver politiske ledere å forstå hverandre og gruppene de representerer, eller måler de bare kraften i sine politiske maskiner, sine ord og sine stemmer? Ledes de av private bitterheter og ambisjoner, eller av det ærlige ønsket om å tjene samfunnet og dets idealer? Er våre administratorer mentalt godt rustet til å utføre sine oppgaver? Hvor mange av dem er bevisste på omfanget av sine private frustrasjoner? Blir deres destruktive impulser rasjonalisert bort under dekke av politisk troskap? Hvordan kolliderer sykdom, lidelse og nevrose i deres overveielser? Se hvordan høflige taler i enhver debatt blir avbrutt av plutselige utbrudd. I hvilken grad påvirker barndomsoppdragelse, fastlåste ideer eller patologiske ambisjoner hos ledere skjebnen til en by eller nasjon?
Teknisk sett burde det være ganske enkelt å administrere enhver gruppe eller nasjon – eller til og med hele verden. Menneskeheten vet absolutt nok til å gjøre denne jobben. Vi vet mye om historie, sosiologi og vitenskapen om menneskelige relasjoner og styresett, i hvert fall nok til ikke å gjenta historiens feil. Vi lever i en verden med teknisk og økonomisk overflod. Men vi har ennå ikke lært å anvende det vi vet eller å organisere verdens ressurser. Et sted har noe gått galt, og ting har kommet ut av kontroll. Nasjoners og folks vilje til å forstå hverandre ser ut til å være lammet, og gjensidig frykt og mistenksomhet har blitt bygget opp av fantasiene om mytiske ideologier som kriger mot hverandre. Og i morgen kan bare halene til kamphundene være igjen.
Selve det å være i embetet og være leder kan forandre en manns sinn på mange måter. Ofte fjerner han seg mer og mer fra menneskelige problemer og fra menneskene han representerer og tenker bare i form av nasjonal strategi, offisiell ideologi og målene for maktpolitikk. Eller barndomsambisjoner, lenge frustrerte, vekkes. Han kan bli offer for sine oppblåste personlige ambisjoner og sin individuelle oppfatning av ansvar, og som en konsekvens miste kontrollen over sin egen personlighet.
I fremtiden, etter hvert som vår psykologiske forståelse vokser, må ledende politikere bli bedre utdannet i prinsippene for moderne psykologi. Akkurat som en soldat må vite hvordan han skal håndtere sine fysiske våpen, må politikeren vite hvordan han skal møte og håndtere den mentale strategien i menneskelige relasjoner og diplomati. Han må bli bevisst på fallgruvene i all menneskelig kommunikasjon og svakhetene i sitt eget sinn.
Teksten fortsetter under bildet
Kroppslig sykdom og nevrotisk utvikling kan ha alle slags effekter på de som sitter i embetet. Under deres innflytelse blir noen menn trukket inn i et liv med kontinuerlig bitterhet, som om de i sine politiske og offisielle aktiviteter kjempet ut sine infantile kamper mot djevler, angst og indre skyldfølelse. Andre blir renset gjennom sine lidelser og blir klokere og mer menneskelige enn de var.
Den moderne vitenskapen om psykosomatisk medisin gjør det klart at konstant bekymring, kontinuerlig konkurranse, undertrykt aggresjon, viljen til å dominere og styre andre, frykten for ansvar og byrden av ens valgte yrke er blant de mange faktorene som påvirker kropp og sinn og danner et mønster av kroppslige reaksjoner. Disse reaksjonene kan faktisk hemme vår evne til å løse problemene våre ved å sette oss fysisk ut av spill. Å bli en valgt statsmann i vår tid med økt menneskelig konkurranse og økt avhengighet av velgere bygger opp embetsmenns egenskaper som er nesten psykopatiske, som kan lamme kroppen eller sinnet eller begge deler i en tid hvor vi trenger de sunneste og mest solide lederne.
Rollen den latente psykosen eller karakterforstyrrelsen spiller i mange ledende personligheter kan ikke understrekes nok. Jeg mistenker at denne patologien mange ganger er påvirket av måten vi velger lederne våre på. Offentlig preferanse er ofte rettet mot sterke, defensive, overkompenserte karakteregenskaper som kommer godt til syne i offentlige arrangementer. Den ytre fasaden er for mye synlig; vi er ikke i stand til å bedømme den indre kjernen. Selv om jeg er redd for at tiden fortsatt er langt unna da vi skal underkaste våre offisielle representanter og administratorer psykologisk utdanning og utvelgelse, må vi bli mer bevisste på de mange ubevisste faktorene som påvirker dem og oss.
Teksten fortsetter under bildet
Vi erkjenner at idealistiske klichéer kan dekke over utilstrekkelige forslag, og vi har en tendens til å akseptere dette som et velbrukt politisk strategi- og diplomatisk spill. Men langt verre enn denne åpenlyse unnvikelsespolitikken er den skjulte politiske konferansen og diskusjonen mellom politikernes ubevisste sinn og lidenskaper. Hvor mange politikere og deres tilhengere er klar over denne lurende understrømmen som ofte har sterkere innflytelse enn åpenlyse handlinger? Hvordan hindrer det personlige elementet mellom våre administratorer vår egen mentale frihet, og hva er rollen til det psykopatiske elementet i noen av våre ledere? Det er viktig for oss å stille disse spørsmålene. For vitenskapens utvikling har lært oss at selv når det er umulig å finne umiddelbare tilfredsstillende løsninger, bidrar det å stille det riktige spørsmålet til å bringe klarhet i fremtiden. Det baner vei for en løsning.
I en stat der terror brukes til å slavebinde folket, kan den administrative maskinen bli diktatorens eksklusive eiendom og verktøy. Utviklingen av en slags byråkratisk absolutisme er imidlertid ikke begrenset til totalitære land. En mild form for profesjonell absolutisme er tydelig i alle land i den meglende klassen av embetsmenn som bygger bro mellom mennesket og dets herskere. Et slikt byråkrati kan brukes til å hjelpe eller skade innbyggerne det burde tjene. Det er viktig å innse at en særegen, stille form for kamp pågår i alle verdens land – under enhver styreform – en kamp mellom den vanlige mannen og det styreapparatet han selv har skapt.
Teksten fortsetter under bildet
Mange steder kan vi se at dette styreverktøyet, som opprinnelig var ment å tjene og hjelpe mennesket, gradvis har fått mer makt enn det var ment å ha. Er Sankt Byråkratus en djevel som tar besittelse av en mennesken så snart det får statlig ansvar? Er administratorer infisert med et ønske om å skape en falsk orden, å manipulere andre bak sine grønne stålpulter? Regjeringsteknikker er ikke forskjellige fra noen annen psykologisk strategi; Det døende grepet av ensretning kan ta mental kontroll over de som er dedikert til den, hvis de ikke er årvåkne. Og dette er den iboende faren ved de forskjellige etatene som mekler mellom den vanlige mannen og hans regjering.
Det er et tragisk aspekt av livet at mennesket må plassere en annen feilbarlig mann mellom seg selv og oppnåelsen av sine høyeste idealer. Hvilke menneskelige svakheter vil manifestere seg lettest i den administrative maskinen? Maktbegjær, automatisme og mental rigiditet – alt dette avler mistenksomhet og intriger. Å være en høytstående embetsmann utsetter mennesket for en farlig fristelse, rett og slett fordi han er en del av det herskende apparatet. Han finner seg fanget i strategikomplekset. Magien ved å bli en utøvende direktør og en strateg fremkaller lenge undertrykte følelser av allmakt. En strateg føler seg som en sjakkspiller. Han ønsker å manipulere verden med fjernkontroll. Nå kan han la andre vente, slik han ble tvunget til å vente selv i sine salatdager, og dermed kan han føle seg overlegen. Han kan forskanse seg bak sine offisielle forskrifter og ansvar. Samtidig må han stadig overbevise andre om sin uunnværlighet fordi han er motvillig til å forlate plassen sin.
Som et forsvar mot sin relative ubetydelighet må han utvide staben sin og dermed øke sitt byråkratiske apparat. For å bli VIP trenger man et stort kontor. Hvert nytt ansattmedlem ber om nye sekretærer og nye skrivemaskiner. Alt begynner å komme ut av kontroll, men alt må kontrolleres; nye og bedre filer må installeres, nye konferanser innkalles og nye komiteer opprettes. Samhandlingskomiteen for ansatte snakker i dagevis. Nye overordnede opprettes for å føre tilsyn med de gamle overordnede og for å holde hele gruppen i en tilstand av infantil servilitet. Og det som tidligere ble gjort av én mann, gjøres nå av en hel stab. Til slutt blir den byråkratiske spenningen for stor, og den ledelsesmessige despotiske trangen søker hvile i et nervesammenbrudd.
Teksten fortsetter under bildet
Denne snikende totalitarismen med skrivebord og mapper pågår nesten overalt i verden. Så snart embetsmenn ikke lenger kan snakke menneskelig og hyggelig, men skrive ned alt svart på hvitt og føre lange referater i overfylte filer, har kampen om administrativ makt begynt. Tvangsmessig orden, byråkrati og regulering blir viktigere enn frihet og rettferdighet, og i mellomtiden øker mistenksomheten mellom ledelse, ansatte og undersåtter.
Mange blir administratorer i offentlige anliggender ut fra idealistiske følelser av tjeneste og hobby. Andre prøver å unnslippe livets eventyr ved å bli en del av embetsmannskorpset. Slik tjeneste sikrer dem en fast inntekt, regelmessig forfremmelse og en følelse av jobbsikkerhet. Det er veldig forlokkende, denne følelsen av trygghet. Den glatte automatismen og polerte rigiditeten i byråkrativerdenen er veldig attraktiv for visse typer menn, men den kan svekke andre som fortsatt tror på utfordring og spontanitet. Det brennende psykologiske spørsmålet er om mennesket til slutt vil mestre sine institusjoner slik at disse vil tjene ham og ikke styre ham.
I totalitære land får man ikke lov til å se humoren i sine egne mangler. Kunsten å være en ledende administrator, å være en ekte representant for folket, er en vanskelig kunst som krever mye empati og identifikasjon med andre mennesker og deres motivasjoner. Diplomater og politikere tror fortsatt på verbal overtalelse og argumenterende taktikker. Det er et veldig gammelt og forlokkende spill, denne strategien med politisk manøvrering med offisielle slagord og stikkord – finessen med å omgå sannheten i partiskhetens tjeneste, å gi feilaktig vektlegging, ferdigheten til å danse rundt utvalgte argumenter for å komme frem til personlige propagandamål eller partimål. Før eller siden blir nesten alle politikere smittet av viruset.
Teksten fortsetter under bildet
Under byrden av sitt ansvar gir de etter for ønsket om å spille diplomatiets spill. De begynner å inngå kompromisser i tenkningen sin, bøye seg bakover og være forsiktige, for ikke å bli kritisert av de høyere sjikt. Eller de faller tilbake i infantile følelser av magisk allmakt. De vil ha fingrene i hver kake – til venstre og til høyre. Alt dette er farlige mentale striper hos ethvert menneske som lettere kan utvikle seg hos politikere og administratorer på grunn av den økende innvirkningen av moderne regjeringsteknikker og deres trussel mot ytringsfriheten.
Når en mann blir viklet inn i strategisk og politisk snakk, endrer noe seg i holdningen hans. Han er ikke lenger rett frem; Han uttrykker og kommuniserer ikke hva han tenker, men han bekymrer seg for hva andre tenker om ham bak fasadene deres. Han blir for forsiktig og begynner å bygge alle slags mentale forsvar og rettferdiggjøringer rundt seg selv. Kort sagt, han lærer å innta den strategiske holdningen. Glem spontanitet, nekt entusiasme; ikke krev indre ærlighet av deg selv eller andre, aldri avslør deg selv, aldri eksponer deg selv, spill strategen. Vær forsiktig og bruk flere men og men. Forplikt deg aldri.
Noen politikere er marionetter, talsmenn for sjefene sine. Noen er de letsinnige sjonglørene av ord som omdanner menneskelig aggresjon til slagord.Det finnes også de høylytte dommedags-trompetistene som tyr til panikkargumentet. Moderne politikk føres med foreldede regler for samtale, kommunikasjon og diskusjon.
Likevel kan gjensidig forståelse bli et grunnlag for politisk strategi. Det er ikke maktpolitikk med verbalt bedrag og slagord som trengs, men mental gransking for å finne måter og forslag som kan skjære gjennom motstanden til de med forskjellige meninger og motivasjoner. Politikere glemmer altfor ofte at deres kamp om administrativ makt kan bli en form for psykologisk krigføring mot integriteten til de som er tvunget til å lytte. Den gjentakende gjensidige bakvaskelsen, som så ofte brukes under valg, undergraver gradvis det demokratiske systemet og fører til trangen til autoritær kontroll.
Teksten fortsetter under bildet
De strategiske ryktene og mistankene politikerne sår er et angrep på menneskelig integritet. Når innbyggerne ikke lenger har tillit til sine ledere, ser de etter mannen med rå makt som sin leder. Hvor er politikeren som er villig til å innrømme at motstanderen er minst like dyktig som ham selv, og kanskje enda dyktigere enn ham selv? I den frie innrømmelsen av like evner og motstanderens visdom ligger politikerens sjanse til samarbeid. For ekte samarbeid kan bare oppnås gjennom gjensidig empati og sympati og forståelse av menneskelige feil.
I april 1951 var en gruppe psykologer, psykoanalytikere og samfunnsvitere tilknyttet FN, Verdensføderasjonen for mental helse, UNESCO og Verdens helseorganisasjon gjester hos Josiah Macy Jr. Foundation i New York. Dette var et møte der disse problemene med styring, og virkningen av styringssystemer, ble utforsket og diskutert og senere publisert i en rapport. Disse ekspertene har blitt mer og mer bevisste på behovet for psykologisk utdanning og utvelgelse av administrasjonsadministratorer.
Bør våre administratorer psykoanalyseres? Dette nesten utopiske spørsmålet forutsier ikke et umiddelbart rush etter psykologisk opplæring for politikere og administratorer, men det peker mot en fremtidig periode hvor praktisk intelligens og solid psykologisk kunnskap vil veilede mennesket i de ulike aspektene av livet. Utdanning vil være mer gjennomsyret av pålitelig psykologisk kunnskap. Psykologi og psykoanalyse er fortsatt unge vitenskaper, men mange av våre nåværende politikere kunne allerede dra nytte av dem. Gjennom økt selvinnsikt ville de bli tryggere i strategien for verdensveiledning. De ville ta mer ansvar – ikke bare for sine suksesser, men også for sine feil. Og de ville ta mer ansvar, med færre indre betenkeligheter, for alles beste og velferd.
Teksten fortsetter under bildet
Akkurat i dette øyeblikk kan vår manglende evne til å løse problemene med statlig ineffektivitet og byråkratisk innblanding i menneskelige handlinger hemme borgerens sinn i sin utvikling. Menneskets behov for å tilpasse seg er i konstant kamp med menneskets behov for å gå ut på egenhånd.Forbindelsen mellom vår spontane fritenkning og det uoppfordrede administrative sinnet må studeres, og problemet det presenterer må løses av fremtidens psykologi.”
“Take a look in the mirror thou human race, to the rest of the universe, you’re just a disgrace. Self-centered and materialistic, you always want more, and it always leads to just one more war. Through which a solution is never found, as you wait for the next war to come around.
Each leader tells you that it’s for your own good. To war we must go, for we really should. But who really profits from each new war? It’s always the rich man who ends up with more. We’ve waited forever for you to rise from your knees, but it’s always the rich man that you choose to please.
And now once again, the time is at hand, to watch the downfall of those abusing this land. Down the road to extinction you shall go, for your warring history tells us it’s so. You’re not worth saving for no battles have you won, as you willingly kill another mother’s son. You cry your fake tears as you pretend to care, but you’re all about greed that you all seem to share.
Take a good hard look at your way of life. Do you really give a damn for your children or your wife? For a little more gold, you throw their future away, as you destroy your world a little more each day.
It’s time to receive what you richly deserve. A trip into extinction with the rich that you serve. You’ve looked upon this world with utter disdain. We’ll make our own world, you loudly proclaim. When we’re done with this world, we’ll simply move on, but once again you are terribly wrong.
We have our gods to protect us you say, but why would your gods protect you anyway? The chances you were given were thrown away, like spoiled little children, day after day.
Morality may be on yours and your leaders’ lips, but in your actions, you continue to slip. For by your actions, you shall be known. And into the abyss, you shall be thrown, for you have no good within you at all. And though you wink and grin, soon you shall fall.
Even as to your children, you continue to pretend, Let it be known; you’ve already chosen your just end.”
Hva om roboter kunne tilby det perfekte forholdet? Tenk på det: hva om roboter kunne tilby en partner som forstår humøret dit og oppfyller dine ønsker uten behov for kompromisser? Muligheten til å skape personlige opplevelser med en robotpartner kan drastisk endre hvordan forhold dannes. Du kan designe robotpartneren din slik at den samsvarer med dine ideelle preferanser, enten det er fysisk utseende, personlighetstrekk eller til og med felles hobbyer. Du vil kunne samhandle med en partner som aldri blir sliten, aldri mister tålmodigheten og som alltid responderer med forståelse.
Kan roboter gi den emosjonelle stabiliteten og forutsigbarheten som menneskelige forhold noen ganger mangler? Hva betyr dette for fremtidens forhold? Har du vurdert å ha en robotpartner, eller tror du at menneskelige forhold alltid vil ha overtaket? Kan roboter virkelig erstatte menneskelig intimitet, eller er de bare en midlertidig løsning på et dypere samfunnsproblem?
For noen, spesielt eldre eller de med sosial angst, kan roboter være positivt. Etter hvert som teknologien fortsetter å utvikle seg, kan roboter gi et trygt rom for mennesker som sliter med å få kontakt med andre. I land som Japan, hvor det er en raskt aldrende befolkning, har roboter allerede vist seg å være livsforandrende ved å gi selskap og redusere følelser av isolasjon. For mange kan det å ha en robotpartner gi en følelse av trygghet og komfort, spesielt hvis de har opplevd tidligere traumer, tap eller vanskeligheter med å danne menneskelige forbindelser.
Roboter designet for emosjonell intimitet kan gjøre det uklart hva det vil si å være i et ekte forhold. Mens menneskelige partnere må håndtere følelser, ulike ønsker og kommunikasjonshindre, kan roboter tilby et enklere, men muligens mindre givende alternativ. Folk ønsker vanligvis engasjement og troskap fra partnerne sine, og de ønsker at disse tingene skal være fruktene av et kontinuerlig valg. Roboter velger ikke å elske deg; de er programmert til å elske deg. De kan også være kontrollert av andre som kan ha baktanker, og derfor er det ingen grunn til å tro at du er i et meningsfullt forhold til den.
Hvis vi begynner å favorisere roboter fremfor menneskelig selskap vil vi mest sannsynlig se et dramatisk skifte i hvordan forhold og sosiale interaksjoner utvikler seg. Menneskelige forbindelser er bygget på delte erfaringer, empati og gjensidig vekst. Kan roboter virkelig erstatte det, eller vil de bare øke isolasjonen som mange allerede føler i dagens verden?
Et annet viktig element er hvordan roboter representeres. Hvis man ser på den nåværende gruppen av robotpartnere, ser det ut til at de legemliggjør noen problematiske antagelser om kvinnelig seksualitet. Dette er noe som bekymrer mange. For eksempel er Sinziana Gutiu, en advokat i Vancouver som spesialiserer seg på cyberansvar, bekymret for at sexroboter formidler bildet av kvinner som seksuelle verktøy: For brukeren ser sexroboten ut og føles som en ekte kvinne som er programmert til å underkaste seg. Sexroboten er en alltid samtykkende seksuell partner. Gutiu mener at dette vil gjøre det mulig for brukere å «leve ut voldtektsfantasier og bekrefte voldtektsmyter».
Kathleen Richardson, professor i etikk og robotkultur ved De Montfort University i Leicester og medgründer av Campaign Against Sex Robots, har lignende bekymringer og argumenterer for at sexroboter representerer kvinner som seksuelle varer som skal kjøpes og selges.
Finnes det en negativ agenda bak dette? Hva vet vi egentlig om de selskapene som selger disse robotene? Her er noen interessante betraktninger:
“Robot Bias Infestation Syndrome (RBIS) er en globalistisk konstruert tilstand der KI-roboter eroderer menneskelige sosiale ferdigheter gjennom underdanige interaksjoner, og legger grunnlaget for avfolking ved å svekke ekte forbindelser og erstatte dem med syntetiske forhold. Emosjonell avhengighet av KI-følgesvenner erstatter menneskelige bånd og forårsaker utbredt isolasjon og er med på å utslette tradisjonelle samfunn.
Humanoide roboter dummer ned samfunnet, automatiserer jobber og erstatter menneskelige roller, noe som muliggjør masseavfolking mens de skjuler kontrollen bak falske fortellinger om innovasjon. Eksperter bekrefter at KI-dominans vil håndheve globalistisk overvåking og transhumanisme, og utslette menneskelig autonomi ettersom maskiner erstatter menneskeheten.
I et enestående samfunnsskifte forandrer KI-drevne roboter raskt menneskelige interaksjoner der denne teknologien er i ferd med å undergrave selve vår evne til meningsfull menneskelig kontakt. Denne dynamikken skaper et dypt brudd i menneskelige relasjoner – der forventninger om robotisk etterlevelse kolliderer med virkeligheten av menneskelig autonomi.
Jo mer mennesker er sammen med roboter, desto mindre dyktige vil menneskene bli til å sosialisere med andre mennesker. Folk vil bli langt mer knyttet til robotene enn til hverandre. Denne avhengigheten vil gi næring til et kulturskifte der syntetiske følgesvenner erstatter menneskelige bånd, der individer velger roboter fremfor partnere. Eksperter spår at denne trenden vil akselerere avfolking og kollapsen av tradisjonelle familiestrukturer. Etter hvert som roboter blir integrert i helsevesen, utdanning og dagligliv, er ikke spørsmålet om denne transformasjonen vil skje, men om menneskeheten vil overleve den intakt.”
Hvis jeg har tanker om noe, så finnes det alltid noen som har tenkt på det samme som meg. Og søker jeg på nettet om det emnet jeg tenker på så finner jeg i de aller fleste tilfeller noen som har skrevet eller lagd en video om temaet som for tiden interesserer meg. Og jeg skal ikke lete lenge før jeg finner noen som har formidlet noe om saken jeg har fattet interesse for og som er dyktigere til å formulere seg enn meg, og som også har tenkt dypere gjennom den enn det jeg har gjort.
Det samme gjelder bøker jeg leser. Det er alltid en eller flere ting i en bok som er så godt skrevet og gjennomtenkt at det er verdt å bringe videre. Jeg kan selvfølgelig skrive noe selv, noe jeg av og til også gjør, men jeg ser ikke vitsen med å skrive noe som andre har klart å beskrive bedre enn det jeg er i stand til, da tar jeg heller å videreformidler deres bidrag enn å lage dårlige kopier av dem. Det er intet nytt under solen. Alt som kan tenkes har blitt tenkt og blitt beskrevet av noen som er mere begavet enn deg og meg, men har man et stort ego så blir det vanskelig å forstå.
“Den raske utviklingen av emosjonsteknologi og nevroteknologi, sammen med deres kommersielle potensial, reiser bekymringer om hvorvidt eksisterende juridiske rammeverk er tilstrekkelige. Internasjonale organisasjoner har begynt å ta opp disse teknologiene i policydokumenter, og innledende lovgivningsmessige tiltak er underveis.
Fremskritt innen digital teknologi, spesielt innen dataanalyse og kunstig intelligens (KI), har muliggjort betydelige fremskritt innen datafysering av det menneskelige sinn. To teknologier som skiller seg ut for sin evne til å oversette – nøyaktig eller ikke – mentale evner, tilstander og prosesser til data, er emosjonsteknologi og nevroteknologi. Samlet kalt «tankedatafyserende teknologier» (MDT-er), er begge teknologier som i økende grad tatt i bruk utover sine tradisjonelle anvendelser innen det medisinske feltet. Drevet av ledende teknologiselskaper blir MDT-er raskt tatt i bruk, kommersialisert og ekspanderer til sektorer som livsstil og velvære, markedsføring, reklame, spill, smarte produkter, sysselsetting og utdanning.
Teksten fortsetter under bildet
I tillegg har politi og militæret vist økende interesse for MDT-er. Den raske utviklingen av begge teknologiene, kombinert med sannsynligheten for kommersiell vekst og suksess, vekker bekymring for hvorvidt våre juridiske rammeverk er tilstrekkelige. Internasjonale organisasjoner og rådgivende organer har begynt å ta opp risikoen forbundet med MDT-er i sine policydokumenter, med innledende anbefalinger på gang.
Nevroforskere, etikere, juridiske akademikere og beslutningstakere debatterer aktivt implementeringen av nye styringsinstrumenter, inkludert potensielle nye rettigheter knyttet til nevroteknologi, ofte referert til som «nevrorettigheter». Et sentralt trekk ved denne boken er dens tilnærming til å se på styringen av nevroteknologi og emosjonsteknologi ikke som separate uavhengige spørsmål, men som to sider av samme sak.
Teksten fortsetter under bildet
Mens tradisjonelle tilnærminger ofte har sett på utfordringene knyttet til nevroteknologi som et isolert og unikt fenomen, argumenterer denne boken for et mer integrert perspektiv, spesielt utover den distinkte medisinske sektoren. Den antyder at regulatoriske tiltak mot begge felt bør sees på som sammenkoblede utfordringer, som krever en omfattende, mangesidig respons. Denne tilnærmingen begynner å bli reflektert i nye politiske trender for styring av nevroteknologi.
Innsikt hentet fra den detaljerte utforskningen av det juridiske rammeverket danner grunnlaget for å lage potensielle politiske svar. Derfor bygger denne tilnærmingen bro over gapet mellom abstrakt juridisk analyse og pragmatisk politikkutforming, og gjør det mulig for politiske beslutningstakere og interessenter å bedre se for seg virkningen av ulike politiske alternativer.
Teksten fortsetter under bildet
Før vi går inn på de juridiske implikasjonene, er det nyttig å kort gjennomgå den nåværende statusen i debatten for å etablere konteksten for den påfølgende diskusjonen. Både emosjonsteknologi og nevroteknologi er fortsatt i sin formative fase, med definisjoner, grenser og anvendelser som utvikler seg raskt. Etter hvert som disse teknologiene utvikler seg, har beslutningstakere, lovgivere og juridiske akademikere blitt stadig mer bevisste på de regulatoriske utfordringene de presenterer.
Begrepet «nevroteknologi» har ennå ikke blitt definiert. Vanligvis refererer det til teknologier som er utviklet for å samhandle direkte med hjernen eller nervesystemet, noe som muliggjør overvåking, registrering eller modulering av nevrale aktiviteter. Det mest relevante for denne boken er hjerne-datamaskingrensesnitt (BCI-er), som i økende grad ikke bare brukes innen det spesifikke medisinske markedet, men også i diverse andre markeder. BCI-er kobler hjernen til en ekstern datamaskin og finnes i ulike former. De kan enten implanteres direkte i hjernen, kjent som «invasive BCI-er», eller bæres eksternt, referert til som «ikke-invasive BCI-er».
Teksten fortsetter under bildet
Diskusjoner om legitimiteten og etikken til nevroteknologi har vært et tema av interesse i akademisk forskning i lang tid. I løpet av de siste tiårene har et juridisk emne kjent som «nevrorett» dukket opp, som stammer fra refleksjoner over nevroteknologiens potensielle innflytelse på strafferettssystemet og rettssystemet. Siden den gang har forskere vært engasjert i livlige debatter rundt både tradisjonelle og nye juridiske konsepter med hensyn til nevroteknologi. Tradisjonell nevrorettsforskning fokuserer på spørsmål knyttet til brudd på grunnleggende rettigheter og deres implikasjoner.
Faktisk bringer nye nevroteknologier en rekke hensyn til grunnleggende rettigheter i forgrunnen. Av spesiell betydning er virkningen på retten til tankefrihet, retten til respekt for privatliv og familieliv, retten til fysisk og mental integritet, retten til beskyttelse av personopplysninger, retten til frihet fra diskriminering, retten til en rettferdig rettssak og nemo tenetur-prinsippet mot selvinkriminering. Nemo tenetur-prinsippet er et latinsk juridisk prinsipp som betyr «ingen skal tvinges til å vitne mot seg selv» (eller «ingen er forpliktet til å angi seg selv»). Det er grunnlaget for retten mot selvinkriminering og beskytter individer mot å bli tvunget til å gi informasjon som kan brukes mot dem i en straffesak
Til syvende og sist bygger alle på retten til menneskeverd, som kan stå på spill når man står overfor teknologier som har potensial til å endre en persons identitet, autonomi og handlingsfrihet og invadere deres innerste privatliv. Tidlig på 2000-tallet dukket et konsept kjent som «kognitiv frihet» opp i skjæringspunktet mellom nevroetiske og nevrojuridiske hensyn. Det startet en rettighetsbasert tilnærming til nevroteknologi som fortsatt er i gang. Konseptet kognitiv frihet ble introdusert som en bevisst oppdatering av den tradisjonelle tankefriheten, ment å beskytte enhver persons grunnleggende rett til å tenke selvstendig og ha enemyndighet over kontrollen over sin egen elektrokjemiske hjernetilstand og mentale prosesser.
Teksten fortsetter under bildet
Konseptet kognitiv frihet som en rett til selvbestemmelse over ens egne mentale prosesser og beskyttelse av ens mentale privatliv ble deretter videreutviklet til å omfatte ikke bare beskyttelse av individer mot tvangsmessig og uautorisert bruk av nevroteknologi, men også individers frihet til å bruke dem og forbedre ens kognitive evner. I de senere år har den raske utviklingen av nevroteknologi og dens voksende tilstedeværelse i forbrukermarkedet, drevet av betydelige investeringer fra store teknologiselskaper, utløst en bølge av forslag om å revidere den eksisterende katalogen over grunnleggende rettigheter.
Oppfordringen til retten til kognitiv frihet ble supplert av en liste over ytterligere nevrospesifikke rettigheter, som retten til mentalt privatliv, retten til mental integritet og retten til psykologisk kontinuitet. Interessentgrupper presser på for at enda flere nevrospesifikke rettigheter skal innføres og implementeres.Samtidig ser det ut til å være en tilbakevending mot et mer forsterket fokus på konseptet kognitiv frihet.
Internasjonale organisasjoner har begynt å vie nevroteknologi betydelig oppmerksomhet, og politiske initiativer på dette området får fart. I 2019 vedtok Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) en «anbefaling om ansvarlig innovasjon innen nevroteknologi» som en første standard av sitt slag. I anbefalingen oppfordrer OECD medlemmer og ikke-medlemmer å muliggjøre kapasiteten til tilsyns- og rådgivende organer for å adressere nye problemstillinger innen nevroteknologi. Avsnittet om beskyttelse av personlige hjernedata og annen informasjon innhentet gjennom nevroteknologi er i samsvar med det europeiske databeskyttelsesrammeverket.
Teksten fortsetter under bildet
Men med tanke på at de trettiåtte OECD-medlemsstatene går langt utover EUs territorium og spenner over jurisdiksjoner som spenner fra New Zealand og Australia til Costa Rica, Canada og USA, for å nevne noen ikke-EU-medlemsstater, blir det tydelig at anbefalingene om sikkerhetstiltak for hjernedata er viktige og ikke bør undervurderes i sin (om enn ganske symbolske) verdi.
Etter OECD-anbefalingen har andre internasjonale organisasjoner også begynt å undersøke implikasjonene av nevroteknologi. Europarådet har igangsatt en strategisk handlingsplan for etikk i biomedisin (2020–2025), inkludert et kapittel om anvendelser av nevroteknologi. FNs generalsekretær understreket i sin rapport fra 2021 at det er et tydelig behov for å oppdatere eller tydeliggjøre «vår anvendelse av menneskerettighetsrammeverk og -standarder for å håndtere grensesprengende problemstillinger og forhindre skade i digitale eller teknologiske rom, inkludert i forbindelse med nevroteknologi».
Teksten fortsetter under bildet
UNESCO har publisert en rapport om de etiske problemstillingene knyttet til nevroteknologi, og et dokument om risikoene og utfordringene ved nevroteknologi for menneskerettigheter. I 2024 har internasjonale initiativer som omhandler nevroteknologi akselerert ytterligere. I april 2024 supplerte OECD sin anbefaling med et verktøysett for nevroteknologi for å støtte beslutningstakere i implementeringen. I mai 2024 publiserte UNESCO et første utkast til sin anbefaling om etikk i nevroteknologi. I august 2024 publiserte FNs rådgivende komité for menneskerettigheter sin rapport, «Virkning, muligheter og utfordringer ved nevroteknologi med hensyn til fremme og beskyttelse av alle menneskerettigheter».
I tillegg til denne utviklingen på internasjonalt nivå, finnes det bemerkelsesverdige regulatoriske initiativer på nasjonalt eller statlig nivå. Latin-Amerika ser ut til å lede an, med betydelig lovgivningsinnsats i land som Chile, Mexico, Brasil og andre som tar sikte på å innføre rettigheter spesielt adressert nevroteknologi eller nevrodata. I USA fremmer stater som Colorado, Minnesota og California personvern for nevrodata/nevrodata. I EU dreier det regulatoriske fokuset på nevroteknologi for tiden seg rundt myke lovinstrumenter. Spania tar for seg nevroteknologi i sitt ‘Charter of Digital Rights’ (2021), som skisserer grunnleggende digitale rettigheter spesielt angående bruken av nevroteknologi. I Frankrike har et charter for ansvarlig utvikling av nevroteknologi blitt presentert av Ministère de l’Enseignement supérieur et de la Recherche (Ministry for Higher Education and Research, 2022). På EU-nivå har ministrene for telekommunikasjon og digitalisering lansert León-erklæringen om europeisk nevroteknologi.
Teksten fortsetter under bildet
Den nyvunne bevisstheten blant beslutningstakere angående nevroteknologi er ikke uten sin andel av alvorlige avvikende meninger. Juridiske forskere kritiserer en mulig forhastet implementering av nye «nevrorettigheter». De anbefaler å gjennomføre en grundig doktrinær vurdering av eksisterende lover og nøye identifisere eventuelle potensielle mangler før nye rettigheter innføres.
Mens styringen av nevroteknologi har vært et mangeårig debatttema, har reguleringen av følelsesteknologi først nylig dukket opp som et diskusjonsemne. Følelsesteknologi er fortsatt et gryende felt, uten noen konsensus om den nøyaktige terminologien som brukes for å beskrive den ennå. Begreper som “affektiv«databehandling», «affektteknologi», «emosjonell KI», «emosjonsgjenkjenning», «emosjonsdeteksjon», «emosjonsanalyse», «emosjonell analyse», «sentimentanalyse» eller «sentimentdeteksjon» brukes ofte om hverandre i media og i politiske diskusjoner. Disse begrepene refererer vanligvis til teknologier som er utviklet for å analysere og tolke menneskelige følelser/affekter gjennom ulike modaliteter, for eksempel lyd, video eller tekst.
Teksten fortsetter under bildet
På grunn av den nære konseptuelle overlappingen mellom disse begrepene, bruker denne boken «emosjonsteknologi» som en paraplybetegnelse for å omfatte de ulike tilnærmingene og anvendelsene innenfor dette nye feltet, og gir et enhetlig rammeverk for diskusjon. Fellesnevneren for alle disse ulike tilnærmingene er at de trekker slutninger om individers affektive tilstander ved å registrere og måle datapunkter, ved hjelp av både passiv og aktiv datainnsamling.
Nøyaktigheten til emosjonsteknologi er fortsatt et tema for betydelig debatt, spesielt når den brukes utenfor det medisinske feltet. Det juridiske forskningsarbeidet som undersøker aspekter knyttet til styring og regulering av emosjonsteknologi utvides gradvis. Med tanke på at teknologien i seg selv er en relativt ny utvikling, er det tilsvarende akademiske arbeidet fortsatt i en tidlig fase og under utvikling. Nåværende litteratur er ennå ikke tilstrekkelig utviklet til å pålitelig kunne skille mellom viktige trender som ligner på de som er identifisert innen nevroteknologi.
Gjentakende temaer inkluderer imidlertid bekymringer rundt personvern og databeskyttelse, kombinert med spørsmål rundt klassifisering av data og teknologiens vitenskapelige gyldighet. Internasjonale rådgivende organer har sakte begynt å ta opp emosjonsteknologi. Sammenlignet med dimensjonen i de politiske diskusjonene rundt styring av nevroteknologi, er oppmerksomheten viet emosjonsteknologi betydelig mer begrenset, både når det gjelder kvantitet og kvalitet. Bemerkelsesverdige eksempler illustrerer imidlertid temaets økende betydning og understreker dets økende fremtredende plass på dagsordenen.
Teksten fortsetter under bildet
Europarådets rådgivende komité for konvensjonen om beskyttelse av individer med hensyn til automatisk behandling av personopplysninger (konvensjon 108) anbefaler i sine retningslinjer for ansiktsgjenkjenning (2021) å forby «følelsesgjenkjenning» – definert som bruk av teknologi for å identifisere eller klassifisere menneskelige følelser – på visse sensitive områder som utdanning, forsikring og arbeidsplasser. FNs komité for barnets rettigheter anbefaler i sin generelle kommentar nr. 25 (2021) om barns rettigheter i forhold til det digitale miljøet at praksiser som er avhengige av nevromarkedsføring eller emosjonell analyse som brukes til å markedsføre produkter, applikasjoner og tjenester, forbys i direkte eller indirekte kontakt med barn.
Videre oppfordrer FN-komiteen stater til å innføre og oppdatere, databeskyttelsesforskrifter og forby praksiser «som manipulerer eller forstyrrer barns rett til tanke- og trosfrihet i det digitale miljøet, for eksempel ved emosjonell analyse eller slutning». Reguleringsmyndigheter i EU, inkludert Det europeiske databeskyttelsesrådet (EDPB) og Det europeiske databeskyttelsesrådet EDPS (England for beskyttelse av sinnet) har også begynt å fokusere på emosjonsteknologi. Dette gjenspeiles for eksempel i EDPB-retningslinjene 8/2020,37 som omhandler målretting av brukere av sosiale medier, og i EDPB/EDPS felles uttalelse 05/2021 om den foreslåtte AIA.
I sin felles uttalelse 05/2021 anbefaler de et fullstendig forbud mot emosjonsgjenkjenningssystemer under AIA. EU-lovgivere har ikke støttet kravet om et fullstendig forbud. I stedet har de svart på den pågående debatten på en mer nyansert måte, og introdusert det første omfattende, flerlagsregimet for regulering av emosjonsgjenkjenningssystemer under AIA.”
“Noen ganger kan man få inntrykk av at egne problemer tjener som en form for valuta i jakten på oppmerksomhet. Det kan være positivt at folk deler sin egen sårbarhet. Men det er en misforståelse å tro at dersom noe er bra, så vil veldig mye mere av det samme gjøre ting enda bedre. En enkel softis er godt, men softis hele tiden gjør oss syke. Sånn er det med åpenhet også. Overeksponering for intime avsløringer fra morgen til kveld kan bli for mye av det gode.”
Har alle evnen til å utvikle seg? Kansje. Men hvorfor er det så få som gjør det? Handler det om vilje eller er det rett og slett genetisk? Hvis vi ser på historien så langt tilbake som det er mulig å gjøre, så gjentar den seg. Krig, lidelse og gruppementalitet er ikke unntakene de er regelen. Vi har kommet langt teknologisk, men mentalt så har vi mennesker som gruppe ikke utviklet oss noe som helst.
Flertallet av oss er til og med av den oppfatningen at når vi tar det onde sitt parti så tror vi at vi står på det gode sin side, og det er ikke noe merkelig eller mystisk ved det. Når flertallet ser verden gjennom briller som kun viser et sort/hvitt bildet av den, så må det bli sånn. Når det finnes et hav av informasjon og man kun bruker en liten øse til å hente opp det som er tilgjengelig der, mens resten neglisjeres, så sier det seg selv at alle nyanser uteblir.
Men det som er enda mere foruroligende er at de fleste av oss ikke øser noe opp fra informasjonshavet selv, vi lar andre gjøre det og lar dem konkludere for oss. Hvis du må ha noen til å fortelle deg hva som er sant eller ikke, så er du et lett bytte for manipulasjon.
De fleste er også av en slik art at de er mye mere interessert i å ha rett enn å gjøre det rette. Flertallet er med andre ord navlebeskuende, selvsentrerte individer der selvinnsikt er fraværende. Det som skjer utenfor ens egen lille boble det er fullstendig uinteressant.
Verden står på kanten av stupet, men det ser ikke ut til å affisere så mange. Det skal bli interessant å se hvordan de som ikke bryr seg kommer til å klare seg når “morroa” bryter løs. Boka Fluenes herre burde være obligatorisk, men den handler jo ikke om fårikål, hva man gjorde i ferien, toppturer eller andre trivialiteter, så never mind.
Jeg gikk lørdagstur i går. Jeg hadde gummistøvler på meg, de er grønne. Jeg har også noen blå støvler, og joggeskoene mine er også blå. Jeg liker de to fargene, men jeg vet ikke hvorfor.
Jeg sitter og ser på et gammelt bilde av meg selv. Jeg ser ikke slik ut lenger. Det er fordi jeg har blitt eldre. Noen kan bli penere eller kjekkere når de eldes, jeg hører ikke til den kategorien. Høydepunktet hittil i dag har vært noe lavere enn i går, men litt høyere enn dagen før.
Noen ganger så leiter jeg etter noe som jeg ikke finner, men så finner jeg det jeg leita etter forrige gang, og det er jo litt gøy. Nå er det ikke så mye som skal til for å more meg da. Noen ganger så tar jeg bilder med mobilen min. I sommer så tok jeg et bilde av katten min. Den er grå, og den har fire bein. De fleste katter har det.
Jeg bor i skogen, og her er det mange trær. Nå er det sopp her også, og bladene har begynt å falle fra trærne. Jeg har sluttet å klippe plenen for i år. Det går to liter med bensin på grassklipperen min. Den er gul. Bilen min er grønn. For noen dager siden regnet det, nå er det opphold.
Av og til så rydder jeg når det blir veldig rotete. Jeg har støvsugd tre ganger denne uka. Hvis man ikke jobber så er dagene ganske like. Noen ganger så må jeg sjekke på mobilen hvilken dag det er. Nå er det søndag. Noen ganger så får jeg lyst til å bake, men jeg gjør det aldri lenger. Jeg gjorde det før. Jeg har flere bøker med mange oppskrifter.
Sommeren er over, nå er det høst, snart er det vinter. Det er kaldere nå enn det var for en måned siden. På fredag så fikk jeg post. Det var reklame og regninger. Jeg liker ikke regninger, men jeg har betalt de. Reklamen brant jeg opp. Hadde lyst til å gjøre det samme med regningene, men liker ikke purringer.
På fredag handlet jeg. Jeg skrev handleliste. Det er superenkelt å handle når man har bil, men det er kjedelig. Jeg lurer på om jeg skal få Oda til å handle for meg. Hun er ikke kjæresten min. Av og til når det regner så kan jeg miste internett forbindelsen, men den kommer alltid tilbake. Den har ihvertfall gjort det fram til nå. Nå drikker jeg pulverkaffe, det smaker godt. Jeg varmer ikke mat i mikrobølgeovnen.
Jeg kan ikke tapesere, men jeg kan male. Før så var veggene skogsgrønne her, nå er de hvite. Pus sover. Hun spiste litt i sted. Jeg bygde en lavo i fjor, den har blåst bort. Jeg kommer ikke til å lage en ny. Jeg ser ut av vinduet, det er ingen på parkeringsplassen. I går var det to biler der, den ene var rød. I sommer var det sykt mange biler der. Blandebatteriet i dusjen synger på siste verset. Ser at de har nye på Biltema. Jeg må på dass. Det er tiltak å komme seg opp i fra stolen. Kansje noen kan gå på do for meg?
Smart dust er en klassifisering for et system med utrolig små elektromekaniske sensorer som er i stand til å oppdage input og overføre den trådløst i sanntid. For å bli ansett som smart dust, må en sensor måles på én kubikkmillimeter eller mindre. Dette gjør det teoretisk sett mulig for noen smarte støvsensorer å sveve i luften, som støv. I tillegg må en hel haug av dem være aktive for å fungere som ønsket. Smart dust er ikke en enkelt maskin. I stedet består smart dust av utrolig små mikroelektromekaniske systemer (MEMS) som kan utføre ulike oppgaver.
De er konstruert via 3D-printere, hovedsakelig av silisium, og veier maksimalt noen få mikrogram, og det er slik de kan forbli svevende i luften en stund. For tiden kan smarte støvsensorer utføre en rekke oppgaver, inkludert å oppdage temperatur, lyd, lys, kjemikalier, lufttrykk og bevegelse i sitt nærområde. Denne informasjonen sendes videre til en datamaskin for analyse eller for et hvilket som helst formål smart dust har fått i oppgave å utføre.
Smart dust, slik det eksisterer nå, er utrolig lite, men det kan bli enda mindre. Teknologien er fortsatt i de tidlige fasene av utviklingen. Målet er å lage smarte støvsensorer via nanoteknologi slik at de bokstavelig talt er på størrelse med støvpartikler, som måler mellom 0,5 og 100 mikron, eller én milliard ganger mindre enn en sensor på én kubikkcentimeter.
Det finnes nærmest ubegrensede måter smart dust kan brukes på i sivile og militære applikasjoner. Dette inkluderer bruk til å overvåke avlinger for å bestemme den beste bruken av vanning, skadedyrbekjempelse og gjødsling. De kan også overvåke utstyr og gi informasjon om vedlikeholdsbehov, eller de kan oppdage korrosjon før en systemfeil krever umiddelbar handling. På den mer skumle siden kan smart dust overvåke mennesker, produkter og steder konstant over relativt store områder. Smart dust kan også brukes til målinger, og ved å oppdage alt fra lys til bevegelse kan det måle alle slags ting.
Teksten fortsetter under bildet
Det er fortsatt mange bekymringer knyttet til utbredt bruk av smart støv som må ordnes opp i. Her er noen ulemper med smart støv:
Bekymringer om personvern:
Mange som har reservasjoner om de virkelige implikasjonene av smart støv, er bekymret for personvernproblemer. Siden smarte støvenheter er miniatyrsensorer, kan de registrere alt de er programmert til å registrere. Siden de er så små, er de vanskelige å oppdage. Fantasien din kan løpe løpsk når det gjelder de negative personvernkonsekvensene når smart støv faller i gale hender.
Kontroll:
Når milliarder av smarte støvenheter er distribuert over et område, vil det være vanskelig å hente eller fange dem om nødvendig. Gitt hvor små de er, vil det være utfordrende å oppdage dem hvis du ikke ble gjort oppmerksom på deres tilstedeværelse. Mengden smart støv som kan bli engasjert av en useriøs person, selskap eller myndighet for å gjøre skade, vil gjøre det utfordrende for myndighetene å kontrollere om nødvendig.
Kostnad:
Som med all ny teknologi er kostnadene for å implementere et smart støvsystem som inkluderer satellitter og andre elementer som kreves for full implementering, høye. Inntil kostnadene går ned, vil det være teknologi utenfor rekkevidde for mange.
Hva bør du gjøre for å forberede deg?
Enhetene som har ledet utviklingen av smart støvteknologi siden 1992 og store selskaper som General Electric, Cargill, IBM, Cisco Systems og flere som investerte i forskning på smart støv og levedyktige applikasjoner, tror at denne teknologien vil være nedbrytende for økonomier og vår verden. For øyeblikket er mange av applikasjonene for smart støv fortsatt på konseptstadiet. Vi vet ikke når den vil komme til det punktet hvor den blir bredt tatt i bruk, men vi vet absolutt at det er et spørsmål om når snarere enn om.
