Å antyde at oppdragsforskning kan manipuleres, er lite populært. Ikke desto mindre er det sant. Forskeren kan tilpasse resultatene til oppdragiverens forventninger. Det gir penger i pungen. Eller så kan oppdragsgiveren bestemme formidlingen og hva som skal publiseres. Og ettersom rapporten defineres som oppdragsgivers eiendom, kan ikke konklusjonene etterprøves kritisk av andre.
Hvordan kan man da med sikkerhet stole på resultatene ? Kansje tanken om “den rene, sanne og ubesudlede kunnskap” egentlig er en myte, fordi det ikke finnes en nøytral forsker ?
Som forsker betraktes jeg som “nøytral” og har derfor monopol på sannheten. Jeg kjenner de mange fremmedordene; fagspråkets makt. Jeg er flink til å snakke og flink til å skrive. Ingen stiller så likevel spørsmål ved mine argumenter. Jeg betraktes som uavhengig ekspertise og leverer faglig funderte premisser, selv om du som oppdragsgiver og jeg vet at jeg i bunn og grunn er redusert til en leverandør av argumenter som du betaler godt for slik at du kan påvirke beslutningstakerne i den retning du ønsker. Og er du allerede en del av maktsystemet, vet vi begge at du ønsker argumenter som passer inn i det valget du allerede har tatt.
Oppurtunist, jeg ? Ensretting ? Forskeren som et nøytralt vitne ? Som amerikanerne sier: “Follow the money.” Eller kortversjonen: “Money talks.” Markedstilpasning kalles det, men det er noe vi ikke snakker høyt om.
Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt av Viktoria Høimork (psedonym)
Anti-depressiva, anbefalte legen og skrev i første omgang ut en pakning med åtte ukers forbruk av piller. Han mente at alt ville fortone seg annerledes, om jeg fikk sove. For meg var anti-depressiva ensbetydende med nederlag. Slike piller, innvendte jeg, korrigerte muligens noen kjemiske forstyrrelser, men det var vel en årsak til at forstyrrelsene først hadde funnet sted ? Etter min oppfatning reagerte jeg bare menneskelig på en vanskelig situasjon og det ville ikke være riktig å medisinere bort naturlige reaksjoner. Er det riktig å sykeliggjøre og sette diagnose på en normal reaksjon, på en vanskelig livssituasjon ? Trodde han virkelig at løsningen på mine problemer var å ta tabeletter. Var det ikke slik at pillene bare døyvet symptomene ? Var min lidelse mitt individuelle ansvar ?
Selvfølgelig gav jeg raskt opp protestene. Legens løfte om søvn var for fristende. Èn gang – det føltes som tusener av evigheter siden i et annet liv – pleide jeg å våkne uthvilt om morgenen. Jeg husker vagt hvordan jeg langsomt våknet, uthvilt og renset, mens bilder fra nattens drømmer pulserte på netthinnen og gav inspirasjon, fornyelse, ideer. Vemodig husker jeg den sensuelle følelsen av å strekke meg dovent med hodet fylt av tanker og skaperkraft. Nå var det samme hodet tungt, tomt og bedrøvet.
Jeg begynte behandlingen. Tre runde, hvite piller hver kveld, mens jeg ventet på den lovede og ønskede effekten. Den kom ikke. Derimot, opplevde jeg kvalme, munntørrhet, svimmelhet, hodepine, tåkesyn og forstoppelse. Dessuten fikk jeg lettere skjelvinger lik en gammel kvinne. Medisinene stjal kraft fra de fra før allerede svekkede musklene og søvnen forble like dårlig, om ikke dårligere.
Normale bivirkninger som vil gi seg etter en tids bruk sa legen, som anbefalte meg sterkt ikke å avbryte kuren.Dette måtte jeg gjennom for å kunne høste alle de gode effektene som ventet meg.
Lydig holdt jeg ut, men bivirkningene var store og søvnen ble ikke bedre og etter åtte uker befant jeg meg igjen på legekontoret hvor jeg fikk høre at det ikke var alle preparater som hadde like god effekt. Dette var individuelt og måtte prøves ut på hver enkelt. Jeg fikk en ny pillekur. Etter få dager intraff mange av de samme bivirkninger på nytt. I tillegg ble motorikken og reaksjonsevnen påvirket, slik at jeg fikk problemer med å samordne kroppsbevegelsene.
Medisinene medførte at jeg tenkte, handlet, svarte og snakket i et helt annet tempo enn hva jeg er vant til. Hver morgen – når jeg kjempet meg opp og ut av den hvite, kjemiske søvnen, som ikke de runde pillene gav meg, men derimot noen avlange – krevde kroppen lang tid for å finne en form jeg kunne leve med resten av dagen. Alt gikk i så langsomt tempo, at jeg måtte stille vekkerklokken på 05:00 for å klare å komme gjennom morgenritualet slik at jeg kunne møte presis på jobben, etter å ha levert sønnen min på skolen.
Etter noen uker satt jeg atter på legekontoret og klaget over bivirkninger og manglende effekt. Ny resept på nye piller. Disse hadde en annen form og farge, men hverken søvn eller humør ble bedre etter de foreskrevne uker. Derimot fikk jeg lysømfintlige øyne. De ble to smale sprekker som stikkende og sviende forsvarte seg mot dagslyset.
Slik ble medisiner og piller en viktig del av livet. Medisineringen førte til at jeg i perioder hverken hadde kontakt med meg selv eller med kroppen. Jeg registrerte forbauset at kroppen var tilstede rent fysisk, men at jeg – mitt egentlige jeg – var et helt annet sted. Det var som om et filter hadde kommet mellom meg og verden – den egentlige verden med farger og lyder og opplevelser. Jeg registrerte livet som fra avstand, lik en zombie; en levende død. På èn måte var jeg våken, men passivisert. Jeg var levende, men samtidig død.
Pillene gav meg en følelse av å leve utenfor virkeligheten. Sansene sugde ikke lenger vidåpent til seg inntrykk. Jeg registrerte livet, fargene, følelsene, men jeg var ikke lenger en del av det. Inntrykkene var uten dybde; de ble flate og grå. Livet hadde ikke lenger kulør. Jeg levde i et vakuum hvor alle grensene forsvant i en grå tåke som gjorde det vanskelig å orientere seg. Min evne til kritisk tenkning ble sløvet. Jeg ble en passiv observatør, som ikke fikk grep og tak på egne tanker. Energien forsvant og jeg ble mer likegyldig til problemene rundt meg. Kreativiteten ble dempet, følelseslivet likeså.
Vurderingsevnen, evnen til logisk tenkning, til problemløsning, til å foreta tanke- eksperimenter, til å vurdere løsninger, evnen til innsikt og perspektiv,forestillingsevnen, alt dette ble sterkt redusert. Tankene fant ikke lenger noe sted å slå rot og vokse, men fant raskt en annen retning og forsvant lik ping pong baller ut i det store svarte intet.
Men kjente jeg riktig godt etter, kunne jeg fornemme dypt inne i den livløse, fremmede klumpen av nummen gelè og knokler jeg ikke lenger hadde noe forhold til, at hjertet banket tungt og bedrøvet. Og jeg var våken nok til å skjønne at denne tilstanden av sløv nummenhet var en felle. Pillene gjorde det vanskelig for meg å ta stilling og finne mitt ståsted i tilværelsen. De gav meg ikke den hjelp jeg trengte.
En deg kom jeg tilfeldigvis til å lese pakningsvedlegget i en av pillepakkene nøyere. Under virkemåte sto det: “Virkningsmekanismen er ikke kjent, men man vet at legemidlet påvirker overføring av signaler mellom nerveceller i hjernen”. Skremt fant jeg flere gamle pillepakker og leste vedleggene. “Virkningsmekanisme ukjent” sto det flere steder. Var jeg en forsøkskanin ? På hvilket grunnlag markedsførte man og skrev man ut slike piller, om man ikke visste hvordan eller hvorfor de virket ? Hva gjorde pillene med kroppen min ? Jeg visste hva de gjorde med kroppen på kort sikt – jeg hadde vært gjennom alt som var av bivirkninger – men gjorde medisinene skade på lengere sikt ? Hvilke bivirkninger hadde de ? Jeg fikk ikke svar og kuttet ut anti-depressiva.
Fra boken Institusjonen en historie om makt og avmakt av Viktoria Høimork (psedonym)
“La oss tenke at en politisk terror organisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskylig handling ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring.
Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det over i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at tre hundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver dag hele året igjennom. Nåvel, poenget et at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten.
Disse førti millionene dør på på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik min damer og herrer, at terroren blir utført på to nivåer.
Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået, blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort.
Den terroren som den rike overklasse utøver mot det fattige flertallet på denne kloden er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige delen av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Nåvel, gå nå ut å tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette ?”
Hvordan går det an å få besetninger på tunge bombefly til å bli så satans lydige at de fortsetter å bombe en by som nesten er helt brent opp ? (Bjørn Simonnæs tukthusfange i Fuhlsbuttel, øyenvitne til de alliertes terror bombing av byen Hamburg i 1943, med 1,5 millioner innbyggere). Er lydighet en mer menneskelig egenskap enn noen av de andre egenskapene vi har til felles med dyrene ? Ja da vil lydigheten bety menneskenes totale undergang.
I den lille gruppen er vi begynt å diskutere om vi skal melde oss som frivillige til hjelpeaksjoner for den sivile befolkningen. Stemningen har snudd. Før denne tid kunne det aldri komme på tale at noen nordmann meldte seg til frivillig blodgivning eller til frivillig kommandoer for å grave opp blindgjengere (udetonerte bomber). Det var alltid å hjelpe fienden.
Plutselig er det som vi ikke har fiender lengre. Vi sitter i samme båt, mulighet til samme ulykkelige utgang. Vi er begynt å bli dypt skamfulle på våre blodtørstige alliertes vegne. Kan nazismen bare overvinnes med slike sadistiske metoder, som er blitt i særlig grad nazismens kjennetegn ? Dette paradoxistiske fenomen opptar mine tanker slik at jeg ikke lenger hører hva de andre sier.
Det er jo en grusom sannhet. De allierte med sine felles hellige idealer om frihet og demokrati og humanisme. Om menneskets rett til å leve og ha det godt på denne jord. Og så gis det ordre om å drepe for fote. Og det adlydes like blindt. Og det er ikke drap av fiendtlige soldater med våpen i hånd, det er en metodisk utryddelse av sivilbefolkningen i en svær by. Gamle og syke, barn og oldinger, kvinner og arbeidende menn. Ingen bar våpen. Det er til å bli syk av. Vi blir som nazister ved å bekjempe nazister.
“Vi lever i en underlig forjaget tid: Motorens og hastighetens tidsalder. Og nåtidsmennesket er preget av sin tid: Forjaget og rastløs. Det påfallende er, at til tross for denne hastighet , og den vinning som den iallefall skulle gi i tid, så har menneskene det alltid travlere. Istedet for å ha bedre tid enn før, har de nå for det meste aldri tid. Men ikke desto mindre er man alltid ute etter tidsfordriv ! Man fester, danser, spiller m.m.
Rastløsheten har ødelagt den åndelige balanse. Ødelagt evnen til konsentrasjon – og reaksjon. Interessen for de høyere verdier – de intellektuelle – er svunnet inn til fordel for det materielle. Man samler i lade og sier til sin sjel: spis, drikk og vær glad. Man er mett og søvnig – åndelig talt. – Og etter som åndsverdien og åndskulturen svinner, inntar kroppskulturen en alltid bredere plass.
Istedet for kulturnasjoner, tales det nå om sportsnasjoner. Sporten er nå kulturens ypperste frembringelse. Man sporter. Og sporten utarter til sportsgalskap. Som i de gamle forfallstider samles nåtidsmenneskene igjen i 10, ja i 100 tusenvis av de store sportsarenaer. Og de hundretusener struper brøler – ikke egentlig over sportens skjønnhet eller ytelsen vurdert som sådan. Men over rekorden – millimeteren, sekundene. Kort sagt over sensasjonen.
Intet under at denne usunne ekstase må avføde en viss reaksjon i form av interesseløshet for de høyere verdier. Som det går med interessene, så er det øyensynlig også med selve evnen til tenking. Hvor mange leser for eks. nå såkalte tankevekkende eller tanketunge bøker ? Visstnok meget få. Man gidder ikke. Må jeg få be om en lett bok takk ! Eller en romanjournal – helst med bilder. Snart vil de formodentlig bare se på bilder – som barna – fordi dette er så lite anstrengende for tanken. Hvorom allting er, så befinner folk flest seg tilsynelatende i en slags åndelig ufølsomhet. Man reagerer ikke på det man burde reagere på.”
Hva er egentlig vitsen med alt sammen ? Ifølge den norske politikeren Bjørn Unneberg hadde hans nå avdøde kollega Teddy Dyring en gang under alvorlig overveielse å anmelde følgende grunngitte spørsmål på Stortinget: “Herr Statsminister! Hva er egentlig vitsen med det hele ?” Desverre ble ikke spørsmålet stilt, men var det skjedd, ville det neppe blitt tatt alvorlig. I høyden ville det vel resultert i en eller annen floskel om at politikkens mål er å skape det best mulig samfunn for alle, og dermed ville debatten om de politiske enkeltsaker gått videre som om ingenting var skjedd.
Det Dyring ville med spørsmålet var utvilsomt å sette den politiske debatt inn i en total sammenheng som ville tvinge politikerne til å begrunne sine standpunkt ut fra et grunnleggende syn på tilværelsens mål og mening og på hvorledes samfunnsforholdene kan fremme en utvikling i retning av dette. Det ville i tilfelle ha gjort det nødvendig, ikke bare for politikerne, men kansje for oss alle, å spørre oss selv hvilke verdier vi setter høyest og hvor vi egentlig vil.
Det ville da blitt mer klart for oss at vi også i politikk og samfunnsutvikling står overfor verdivalg. Vi vil kansje se tydeligere, at hvis forholdene legges til rette for konkurranse om materiell egenvinning som det viktigste, så kan vi ikke OGSÅ oppnå maksimal frihet og like muligheter for alle – fordi konkurransen betyr at noen må tape fordeler og muligheter andre tilkjemper seg. Vi ville også måtte innse, at hvis vi setter frihet for alle som høyeste verdi, så kan vi ikke samtidig støtte den mer-frihet for de få, som reduserer den grunnleggende frihet for de mange.
Og at vi, hvis vi tror at menneskets sans for åndsverdier som kunst – og naturopplevelse, samliv og fellesskap er viktigere og dypere enn dets materialisme, ikke kan måle samfunnets fremgang som en økende trang til å arbeide for materielle verdier. Hvis man overhodet vil sette en verdi ut over snever materialisme som mål for samfunnsutviklingen, kunne man heller ikke hevde at mennesker flest er ute av stand til å arbeide for annet enn nettopp den materielle egeninteresse. For hvem skulle da styre flertallet i retning av de høyere mål man hadde satt seg ?
Svaret kunne bare være at man da måtte anse seg selv og sine like som en mer moralsk høyverdig mennesketype, utvalgt til å lede den mer primitive folkehop i en positiv retning. Et slikt syn, som ikke er uvanlig i politiske elitegrupper, begrunnes ofte med at “folk” bare tenker på de nære, materielle mål fordi samfunnsstrukturene har gjort dem slik. Men konsekvensen blir den samme: man mener altså at bare ens egen elitegruppe kan frigjøre seg fra samfunnspåvirkningene og styre den gemene hop mot noe den ikke er i stand til å se verdien av.
Man må se realistisk på folks kortsiktige egoisme, sies det med overbærende arroganse av mennesesker som selv beskjeftiger seg med ideer om et mer solidarisk fremtidssamfunn. Og et slikt syn på “folk flest” må man gjerne ha, men da bør det også sies offentlig at ens menneskesyn bygger på elitisk forskjellsvurdering. En politisk debatt som den Dyring ville frem til – begrunnet ut fra et uttalt syn på livets mening og menneskets muligheter – ville vise den menige velger hva politikken egentlig dreide seg om.
Den ville gjøre det mulig og nødvendigvis også for folk flest å ta standpunkt til samfunnsutviklingens retning og hensikt. Demokratiet ville kunne bli mer reelt, fordi vanlige mennesker gjennom valg kunne få innflytelse på hvor det egentlig bærer, istedenfor som nå å måtte ta politiske standpunkt på grunnlag av kortsiktige enkeltspørsmål løsrevet fra enhver helhetsvurdering. Men det grunnleggende spørsmålet om “meningen med hele greia”, om det verdi – og menneskesyn som ethvert politisk standpunkt har sammenheng med, blir sjelden eller aldri trukket inn i den politiske debatten.
Derfor får vi heller ikke vite hvilken total utvikling og hvilke grunnverdier vi fremmer når vi stemmer for eller imot et parti, en ny trafikkplan, nye skatteregler, en planlagt energiutbygging eller en plan for investeringsstøtte til industrien. Og fordi ingen ber oss vurdere hva vi egentlig vil med våre liv og vårt samfunn, blir alt innrettet for det som ER, og utviklingen ruller blindt videre mot en fremtid som ingen har tatt standpunkt til.
Den utbredte frykt for fremtiden skyldes vel nettopp dette, at spørsmålet om mål og mening så lenge har vært stemplet som upassende og urealistisk at vi har mistet troen på at det spiller noen rolle for utviklingen om vi gjør oss opp et helhetssyn på hvor vi vil. “Spørsmålet om livets mening og menneskets virkelige vesen blir ikke i vår kulturkrets betraktet som tillatelig”, skrev forfatteren Jens Bjørneboe. “Det er som å si stygge ord i pent selskap. Det er som å gjøre vårt fornødne på teppet.
Vi har vennet oss til at vårt mest sentrale livsspørsmål, om “livets mening” nærmest er obskønt, et usedelig spørsmål ingen med sin intellektuelle jomfruelighet i behold, ville være uanstendig nok til å nevne. Spør man om mening og hensikt, da er man ikke et alvorlig menneske. Allikevel, sier Bjørneboe, ” kan vi ikke leve uten å stille dette spørsmålet som er omgitt av voldsomme tabuer. Og hva vi må frem til, er å betrakte våre – eller tidens politiske, sosiale og økonomiske dilemma `er er i sammenheng med det”.
“Nietzsche har skrevet en setning om dette. “Det er en dårlig elev, som alltid forblir trofast mot sin lærer.”I denne forstand i Nietzsches oppfatning av ordet, er det de dårlige, de TROFASTE elever som holder verden fast i stagnasjon og i gamle former, fordi de ligner sine fedre, respekterer dem i så høy grad , at de selv ikke kan bli fri og produktive, altså drive det til egen tenking.
Men det er dessverre nettopp disse dårlige elever som av sine forgjengere alltid blir innsatt til arvinger, fordi de gamle aner deres trofasthet, deres åndelige lydighet. – De føler at det er folk til å stole på, folk som kan fortsette en idè, uten å forandre på den.
De gode elever derimot, de elever som det kommer an på, som er GODE i Nietzsches forstand, dem kan man ikke stole på. De suger til seg alt hva de kan bruke, men de bruker det SELV, de anvender det ANNERLEDES. De overtar sine forgjengeres kunnskaper, men ikke deres meninger.
Det er disse menneskene som for sannhetens skyld, kan svikte sin gruppes interesser, svikte sin klasses fordel, sogar svikte sitt fedreland hvis det har urett. De svikter makthaverne og flertallet. De røper klanens hemmeligheter, røper familiehemmeligheter, hvis det tjener en sak som er større enn klan og familie. De vil i en viss forstand alltid fremstå som SVIKERE og OVERLØPERE, som forrædere.
Blant hundrede vanlige opprørere er der kansje èn fornyer, og det er alltid en informert mann eller kvinne, en mann eller kvinne som vet noe om noe, som prisgir gruppens hemmeligheter og interesser. Bare derfor er han farlig, fordi han har vært elev og innviet. Han hører til i en krets og en klasse, og han går ut av den. Dette er årsaken til at fornyeren alltid møtes med raseri, han blir ikke bare stående som opprører, men som noe langt verre, en forræder av det bestående.”
Det styggeste utslaget i politikken er den suggestive virkning av partienes navn, og den propaganda som knytter seg til disse navnene. I og med at et parti kaller seg Det Norske Arbeiderparti er det klart at dette vinner det fleste stemmer blant arbeiderne, som uten nærmere granskning føler seg sikre på at det er der de hører hjemme.
Det samme gjelder Senterpartiet som alle vet tidligere het Bondepartiet. Bønder flest stemmer på dette, som de føler seg sikre på vil fremme deres interesser. Navneforandringen har vel sin hovedårsak i at ordet “bonde” tradisjonelt regnes som diskriminerende. Nåtidens bønder kaller seg da også helst gårdbrukere og “produsenter” og blir smigret ved å betraktes som den “sentrale” faktor i landets livnæring, derav det nye partinavnet. De konservative (Høyre) ivaretar status quo for forretningsfolk, og Venstre-folket skammer seg for å stemme med “kapitalistene”. Og så videre, og så videre.
Og når vi har avgitt stemme, har vi solgt oss til den diktatoriske makt som innehas av partiets sentralstyre, og vi har valgt “det minste onde” eller “dem der”! Vi får velge det som er “nærmest”! Og så er vi alle misfornøyde med det resulterende styre, unntatt kansje de få som sitter ved roret eller holder i tøyler og svøper.
Verst er dog at folket er innbilt at dette er “demokrati”, “frihet”, og “rettferdighet”, til og med så langt at man tror på sannhet og riktighet i en mengde lover og forordninger utstedt av de lovlig valgte myndigheter.
Og hvem har ansvaret for denne overtroen ? Svaret er entydig. Nemlig massemedia: fjernsyn og radio, dagspressen, sprederne av den daglige hjernevask.
I et demokratisk samfunn står folkeopinionen sentralt. Gjennom frie valg er det folket som selv bestemmer hvem som skal regjere, dømme og straffe i landet. Og for å kunne bestemme trenger folket informasjon. Dette informasjonsbehovet søkes dekket gjennom massemedia.
Det som imidlertid er helt ille, er at folk flest tror at den “informasjon” de får gjennom radio, fjernsyn og aviser er sann og riktig, og at man ikke er oppmerksom på at nesten alt er forvridd, usant og farvet av kildenes og formidlernes egne maktønsker. Massemediene benyttes til systematisk hjernevask. Folket innbiller seg at det har meninger om alt, mens man i virkeligheten føres kontinuerlig bak lyset.
Så stemmer man på et parti, og tenker ikke over at man derved fraskriver seg meningen man har, og overlater det til partiets sentralstyre å mene for seg.
Det burde være unødvendig å beskrive hvorledes makten forplanter seg videre gjennom partiene til administrasjonen, og hvordan makten utøves gjennom en mangfoldighet av offentlige organer, som politiet, skattevesenet, direktoratet for trafikk, post – og televerk, veier, industri, olje, energi og utallige andre instanser med fullmakt til å tyne oss alle sammen.
“Vi framhever ytringsfriheten som et umistelig gode uten å erkjenne at denne retten også innebærer et ansvar. Ytringsfriheten er ikke en fin, kostbar porselensting som vi er stolte av å ha stående høyt plassert på en hylle. Den er et redskap hvis verdi er avhengig av at den er i daglig bruk.”
En trenger ikke forstørrelsesglass for å se at flertallsdemokratiet ikke lenger er en selvfølge. Observasjonen gjelder ikke bare Norge; det er blitt et internasjonalt problem. I de fleste land er flertallsdemokratiet utsatt for påkjenninger som man bare for noen få år siden ikke tenkte seg muligheten av. Vi har kommet dit hen at demokratiet som institusjon ikke består av seg selv, men trenger et effektivt forsvar. De som fortsatt ønsker å bevare flertallsdemokratiet må være klar til en aktiv, personlig innsats for å hindre at det tar skade.
Det viktigste forsvarsmidlet overfor de metodene som “den stille revolusjonen” bygger på, er en utstrakt bruk av ytringsfriheten, skriftlig såvel som muntlig. Hvor mange av oss har ikke vært til stede på møter hvor vi har sett at det blir gjort brudd på de demokratiske spillereglene, uten at vi derfor har villet stå frem og påtale den manipulasjonen som vi selv har vært vitne til?
Det avgjørende i forsvaret av demokratiet er ikke at ytringsfriheten fortsetter å eksistere som en rett, men at den brukes . For å fortjene den, må vi bruke den hver gang vi føler eller ser noe som holder på å skje som kan true den demokratiske kjernen i vårt politiske system.
Forutsetningen for en vellykket gjennomføring av “stille revolusjoner” basert på manipulasjon, møtekupp og annen overrumpling som midler til å erobre organisasjoner og institusjoner, er at et aggressivt mindretall klarer å skremme potensielle motstandere og opponenter fra å bruke ytringsfriheten til å kritisere og påtale overgrep mot de demokratiske grunnprinsippene.
Hvordan kan man skremme folk fra å si sin mening når det verken trues med vold, økonomisk utpressing eller andre synlige eller følbare midler ? Her er det igjen ønsket om å ungå trøbbel som kommer inn. Hver enkelt av oss føler oss trygge innenfor vår egen lille verden.
Vi blir tatt vare på av institusjoner som vi ikke ser og derfor ikke kjenner personlig. Trygdene, rettsikkerheten og andre goder som samfunnet sikrer trygges ved “instutisjonene uten ansikt”. Vi vet ikke hvem de er, og føler derfor ikke noe ansvar for å forsvare dem. Vi får etter hvert en følelse av at denne tryggheten består og vil fortsette å bestå på ubestemt tid, uten vår aktive medvirkning.
Vi framhever ytringsfriheten som et umistelig gode uten å erkjenne at denne retten også innebærer et ansvar. Ytringsfriheten er ikke en fin, kostbar porselensting som vi er stolte av å ha stående høyt plassert på en hylle. Den er et redskap hvis verdi er avhengig av at den er i daglig bruk. La det være klart at her er det vår egen, personlige ytringsfrihet det gjelder. Det er ofte lettere å forsvare andres ytringsfrihet, i prinsipp og sak, enn å gjøre daglig bruk av vår egen, i forhold som angår oss selv og vårt eget samfunn.
Fordi hver og en av oss har en følelse av at vi ikke behøver å foreta oss noe spesielt for at vår lille verden skal bestå, kan det bli mulig for et lite, hensynsløst mindretall å bryte ned de institusjonene systemet vårt er grunnlagt på, rett for øynene på oss. Selv om vi ser det og er klar over farene, er det lettere å skyve ansvaret over på “de andre”. Så paradoksalt det kan høres, har den maksimale tryggheten som hver enkelt av oss tar som en selvfølge, resultert i lukkede, innkapslete individer som ved sin innadrettede passivitet truer selve eksistensen av systemet.
Effektivt forsvar er bare mulig når en føler seg truet. Den som ikke ser eller erkjenner en trussel som rettet mot seg selv, vil som regel heller ikke se noen grunn til forsvarshandlinger. Dersom vi oppfatter situasjonen slik at det er “de andre” og ikke oss selv som er i skuddlinjen, finner vi ofte gode grunner til ikke å foreta oss noe. Det er følelsen av en gjensidig uavhengighet mellom trussel og forsvar som gjør utslaget. Ser man ingen slik direkte sammenheng, fristes man til å skyve ansvaret fra seg og overlate til “de andre” å forsvare “de andre”.
Dette forklarer hvordan det er mulig i vårt gjennomorganiserte, avpersofiniserte samfunn å oppnå en effektiv grad av meningstvang, ved massivt organisert gruppeopptreden mot forsamlinger eller medlemmer av en organisasjon, hvor individer opptrer enkeltvis uten forbindelse eller samordning med andre individer som måtte dele deres oppfatning(er).
Det gjelder for det organiserte mindretall, fraksjonen, eller aksjonsgruppe å få etablert et adferdsmønster som så representeres som normen, det som “alle” mener. Normskapningen er det første skrittet. Ved å hevde at “alle” eller “ingen” gjør det eller det, prøver man å gi normen en slags rettskraft. De som prøver å kritisere eller å opponerer mot normen blir utsatt for latterliggjøring, utskjelling og systematisk nedrakking.
Dette behøver ikke nødvenigvis å ha noe grunnlag i faktiske forhold. En av manipulasjonens grunnregler er at stadig gjentatte påstander og antydninger som regel gjør samme nytte. Poenget er at kritikken, om den er aldri så grunnløs, kommer fra mange steder samtidig.
Det er også viktig at den ikke rettes mot en sammensveiset gruppe, men mot et individ av gangen. Selv om det er på det rene at det som man velger å bruke som grunnlag for kritikken eller angrepet gjelder for mange, kansje flertallet i organisasjonen, skal man ifølge manipulasjonsreglene om ikke å angripe på bred front.
Det vil bare føre til at gruppen sveises tettere sammen. Størst effektivitet oppnår man når angrepene rettes mot enkeltindivider, som trekkes fram som representanter for en bestemt oppfatning eller gruppeadferd, og som så gjøre ansvarlig for hva man måtte ønske å bruke som svertemiddel. Dermed er den ene skilt fra “de andre”
At denne ene blir utskjelt og gjort ansvarlig resulterer ikke alltid i et kollektivt forsvar med felles deltakelse fra alle som deler den samme oppfatningen. Man vet selvsagt at prinsippene kunne opprettholdes ved en fellesopptreden, men erkjenner ikke ansvaret for selv å ta initiativet til det. Det vil bety “trøbbel”, ubehageligheter, heft og besvær som en helst vil unngå.
De som prøver, risikerer å bli stående alene mot en organisert aksjonsgjeng som bruker hånlatter, tilrop, bråk og leven som midler overfor de enkeltindivider som reiser kritikken. Forsamlingen skal skremmes til taushet og stilltiende godkjennelse. Metoden er avskrekking. De som selv har gjennomgått en slik behandling eller har vært vitne til slike opptrinn tidligere, vil neste gang være fristet til heller å la manipulasjonen og misligheter gå upåtalt hen, enn å utsette seg den belastningen det er å reise åpen kritikk i forsamlingen.
Dersom vi fikk forelagt oss en beretning om utstrakt bruk av slike midler fra et eller annet fjerntliggende sted, ville vi kansje begynne å drøfte muligheten for å få vedtatt en resolusjon eller få sendt et protestskriv for å vise hvor sterkt vi tar avstand fra slike midler og metoder. Vi kan si til hverandre: “vi må gjøre noe med dette. Vi kan ikke la slike krenkelser av de mest elementære demokratiske rettighetene foregå uten påtale og protest. Vi har et ansvar!”
Men hvis vi ser slike midler bli tatt i bruk midt i blant oss, i et av de frieste og mest demokratiske samfunn i verden, hvem er da “vi” og hvem har ansvaret? Det er ikke bare de offentlige institusjonene, partiene og andre samfunnsbærende organisasjoner. Det er vi, hver og en av oss, som enkeltindivider, som private, vanlige mennesker, som nå må engasjeres aktivt i forsvaret av flertallsdemokratiet.
Når vi først har erkjent og akseptert denne oppgaven, er den i grunnen merkelig enkel. Dersom vi ser eller merker at de demokratiske spillereglene innen det politiske systemet blir brutt, at et flertall blir skjøvet til side eller ikke får komme til ordet, da er det den enkeltes, ditt eller mitt ansvar å stå frem å si ifra på slike steder og på en slik måte at våre meningsytringer blir hørt!
Det kan være som innlegg til avisene, debatt innlegg på møter, eller, og dette ikke minst, i private samtaler, på arbeidsplassen og andre steder hvor vi kan stille spørsmål om politiske forhold, kreve klare svar og legge frem vårt eget syn. Demokratiet blir bare en ramme, en tom form, dersom denne ikke fylles opp av folk som ikke bare har meninger, men også vil ta det bry, om nødvendig også denne belastning, å gi uttrykk for sin tro og tvil og sine oppfatninger om styre og stell i samfunnet.
Det som har skjedd i de senere årene, med tabulegning av visse politiske hovedspørsmål, er i praksis et diskusjonsforbud. En kan alt nå se begynnelsen til en meningstvang som, når den først er satt i system, kan strekkes ut til å å omfatte det ene området etter det andre.
Vi kan stoppe denne utglidningen i retning av meningstvang, ved at hver og en av oss velger og ignorere ytringshemningene. Vi gjør det enkelt, åpent og likefremt ved å si vår mening alle steder hvor vi har sjanse til å bli hørt, enten de som prøver å etablere politiske munnkurver liker det eller ikke.
Begynner vi først å se nærmere etter, vil vi oppdage at vi fortsatt har en forbausende høy grad av frihet til å kommentere og kritisere politiske saker og forhold, både i skrift og i tale. En risikerer faktisk ikke annet enn at en del høyt plasserte personer i og utenfor de forskjellige institusjonene og organisasjonene ikke liker det vi sier.
Noen av dem vil med de midler de rår over prøve å få oss til å tie stille. Men demokratiet og ytringsfriheten er ennå en realitet i Norge. Ennå finnes det faktisk ingen annen måte å stoppe folk som har noe å si enn indirekte metoder som hånflir, forsøk på latterliggjøring og isolasjon fra arbeidskamerater, venner og familie.
Hensikten er dels å svekke andres tillit til ens dømmekraft, evner og motiver, men enda mer å få folk som har blitt brysomme ved sin bruk av ytringsfriheten til å tvile på seg selv. De tyngste prøvelsene kommer dersom isoleringsforsøkene fører fram, når en begynner å føle at kontakten glipper, at folk begynner å vike unna, at det blir glisnere og kaldere rundt en.
Derfor gjelder det å stoppe før vi kommer dit. Den beste regelen er aldri å delta i politisk virksomhet alene, alltid gå på møter sammen med noen en kan stole på, alltid ha den stilltiende forståelsen at dersom en blir utsatt usaklige angrep, vil de andre komme til unnsetning høyt, klart og øyeblikkelig. En vil finne at det er lett å stå frem å reise spørsmål som en mener er viktige dersom en har meningsfeller rundt seg, som også er villige til å synge ut og si hva de mener.
En behøver ikke nødvendigvis være mange. En tre, fire stykker kan gi ryggdekning nok til å møte en hylende flokk på flere hundre. Det er ikke mengden som avgjør om argumentene er gode eller dårlige, men oppriktigheten, ærligheten, alvoret hos de som bruker dem. Vi vil aldri vite sikkert om en sak eller et framlegg er riktig eller galt, men dersom vi etter beste skjønn har gjort oss opp en begrunnet mening, vil det alltid være riktig å hevde den, fritt og åpent.
Dette er selve bærebjelken i et levedyktig demokrati. Dersom vi er mange nok og villige nok til hver for oss å si vår mening om de samfunnsspørsmål som opptar oss, blir de indirekte avskrekkningsmetodene virkningsløse. De kan i stedet faktisk vende seg mot dem som prøver å gjøre bruk av midlene. Ved å engasjere seg i forsøk på å skremme folk fra å delta i en åpen offentlig diskusjon, røper de samtidig interesser og holdninger som ikke lenger fremmer et virkelig demokrati.
Det har faktisk blitt en plikt for alle som ønsker å bevare de grunnleggende verdiene i det vestelige politiske systemet å delta i forsvaret av demokratiet. En viktig forutsetning er at man ikke prøver å skyve ansvaret over på “de andre”. Det er ikke nok å mumle “noen bør si ifra, noen bør gjøre noe med det”. Vårt personlige ansvar er egeninnsatsen, det vi kan gjøre selv, med egne krefter, på eget initiativ. Vårt mest effektive forsvarsvåpen er det talte og det skrevne ord, Ytringsfriheten. LA OSS BRUKE DEN, SÅ LENGE VI HAR DEN!
Nils Ørvik 1977
Obligatorisk titting! Her plukkes statistikker, meningsmålinger, overskrifter og hersketeknikker som grovt misbrukes av media og journalister 24/7 året rundt fra hverandre. 21 minutter spilletid du IKKE må gå glipp av, med mindre du elsker å blir fortalt hva du skal tenke, i så fall, unngå den for en hver pris. “How the news lies to you every days yet you never notice” av Thoughty2 https://www.youtube.com/watch?v=BgQ79evjylc
Det finnes et fellestrekk ved grunnstrukturen i alle samfunn. Uansett hvor totalitære, autoritære, egalitære eller demokratiske styreformer og lover de måtte ha, så eksisterer det en maktelite som styrer ved hjelp av både formelle og uformelle, legitime og illegitime maktmidler.
I både korte og lange historiske perioder kan de uformelle maktmidlene være vel så viktige som de formelle. Å gi innsyn i eller å hemmeligholde informasjon er to måter å utøve en slik makt på.
Kontroll med kunnskap og informasjon kan også være en hersketeknikk. Ofte viser den seg å være en mektig teknikk. Den kan hindre Det Store Vi i å få innsyn i maktelitens gjøren og laden både i fortid, nåtid og fremtid.
Dermed krymper rommet for selvstendige valg. Et bredt og omfattende innsyn kan derimot bidra til å gjøre samfunnet mer gjennomsiktig, mer forståelig og lettere å orientere seg i enn et samfunn preget av restriktivt innsyn.
Spørsmålet om innsyn eller hemmelighold er et viktig spørsmål som angår oss alle.
Finn Sjue, fra boken Innsyn, 2. utg, utgitt av IJ-Forlaget 2012, skrevet av Arne Jensen og Finn Sjue (Red.)
