Fornuft og følelser hører hjemme på adskilte felt, men sofister og juksemakere har lenge brukt teknikker som slipper følelsene inn på fornuftens område. Straks følelsene piskes opp kan de komme travende, slik at fornuften ikke greier å holde dem utenfor. Da har man en hel serie av tankefeil til disposisjon, like mange tankefeil som det finnes følelser å utnytte.

Hemmeligheten ved å bruke disse tankefeilene er enkel. Undersøk først tilhørernes følelsesmessige tilstand og bruk et språk som kan forsterke denne tilstanden. Når du har bygget opp følelsene med billedlige beskrivelser, kan du etterhvert la følelsene bestemme hva som skal godtas som kjennsgjerninger.

Svært få forsamlinger er i stand til å skru av følelsene plutselig. De aller fleste vil la dem flyte over i et felt hvor fornuften normalt har resevert adgang. Om du appellerer til frykt, misunnelse, hat, stolthet eller overtro, spiller ingen rolle. Du kan bruke alt sammen etter tur. https://olehartattordet.blogg.no/nar-empatien-blir-brukt-mot-oss.html

Skrevet av tidligere redaktør i Bergens Tidende Einar Eriksen Januar 1992:

“Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.

Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk”. https://olehartattordet.blogg.no/1488845724_07032017.html?fbclid=IwAR2W0-iPOKuCGol10b6V8pa7r2Sc_uNhxoB7Xo1tsWl_0K2O2uflue2DSXk

Det fordrer at debattformatene tar mål av seg å overgå debattene som florerer på sosiale medier og tilbyr mer kontekst. Verden er mer uoversiktlig og komplisert enn på lenge, rikskringkastingen burde som ledd i sitt opplysningsarbeid i større grad formidle noen av disse komplekse sammenhengene. Folk er ikke så dumme som vi tror!”  https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/pa-tide-med-revisjon-av-debattformatene-1.1776960?fbclid=IwAR3pPUNzyS3Lq8WGmCADjPP16ufRc2SMTFpCQrAwTcpooUY_mcLLXmRo6bs

“Media går grundigere til verks når de lyver. Media er kjøpt og betalt av staten og får hvert år 1500 millioner for å vinkle statens offisielle politikk i statens favør. De bygger altså opp under politikernes løgner og de er heldigvis like lette å avsløre som politikerne. Problemet er at svært mange mennesker stoler på politikere og media – stoler på at disse to gruppene ikke lever av å lyve.

“Journalistikk dreier seg i liten grad om bare videreformidling av informasjon. Det dreier seg om selvstendig bearbeiding – fra det minste til det største. Seriøs journalistikk må altså være sannferdig. Det holder ikke at det trykte eller det talte ordet, bilder eller film bare virker troverdig. For det som virker troverdig behøver ikke å være sant. Her må journalistikken være kompromissløs.

Det finnes svært mange journalister som vil noe, som kan noe, og som ikke kommer til å gi seg uten videre. Men i det klimaet som finnes i dagens medieverden, har svært mange av dem problemer med å skaffe seg faste jobber. Dermed blir de forsiktige, mer orienterte mot å tilpasse seg, reddere for å si ifra, for å gå egne veier.

De vil virkelig noe, men jeg tror de aller fleste blir usikre og engstelige. “11-månederssyndromet” begynner å slite å gnage på dem. Disse forbannede engasjementene er en mare. De er bevisst gjort kortere enn et år. Dermed er ikke medieeierne forpliktet til å ansette journalistene fast. I en slik atmosfære blir det ikke enkelt å fungere kreativt for mange.”

Fra boken Journalistikkens uutholdelige letthet av Finn Sjue – 2013 https://www.adlibris.com/no/bok/journalistikkens-uutholdelige-letthet-9788202405724

“Journalister har et selvbilde som «går ut over folkeskikk, presisjonsnivå og ikke minst magemål».
«Det er vaktbikkja, gravingen, samfunnsoppdraget og jeg veit ikke hva.
Det er dette enorme spriket mellom å ikke kunne en dritt om et tema og
så sette seg til doms på svært kort tid,» sa Skjeseth.
Han påpeker at det er behov for kommentatorer med genuin kunnskap om det de skriver eller snakker om.”
http://www.ba.no/nyheter/article6646248.ece

“Dessverre har store deler av pressen forsømt sitt samfunnsoppdrag, og derfor må mange enkeltpersoner bruke sin tid til å gjøre jobben som pressen ikke gjør. Det skaper ikke akkurat velvilje eller betalingsvilje for pressens innhold, for å si det litt forsiktig.
Den som sover, synder ikke, sies det. Mulig det, men den som sover får heller ikke med seg at kildevernet forsvinner i dragsuget. Les Personvernnemndas vedtak og tenk litt på det.
Det er noen enkeltjournalister som gjør jobben sin, men de er få og de har ikke fått med seg resten av redaksjonen. Når vi møtes på Skup-konferansen neste år håper jeg å legge fram en lengre liste enn jeg har i dag.
Samfunnet vårt trenger pressen mer enn noen gang, men det vi trenger er en våken presse. Dere andre klarer vi oss fint uten. Nå nærmer det seg jul, og jeg har bare et julegaveønske. Gi alle journalister en vekkerklokke!” http://www.journalisten.no/story/63090

“PR-manipuleringen av kriger og konflikter fortsetter, som lederen for Dag Hammarskjöld-programmet på Voksenåsen, John Y. Jones, nylig skrev i Dagsavisen. Han pekte på skandinaviske politikere som Göran Persson, Rune Gerhardsen og Bjarne Haakon Hanssen som gikk i PR-byråers tjeneste etter at de ga opp sine politiske verv. Flere kunne nevnes fra andre partier. Når tusenlappene flagrer, mister tidligere politikere gangsynet.

Jones peker også på det enorme PR-spillet som omgir Verdens Økonomiske Forum i Davos, dit norske universitetsfolk og journalister mer enn gjerne reiser og rapporterer ukritisk fra. Det er få av dem som tar det forbehold The Observer gjorde for noen år siden da avisen skrev at Davos var «et tempel for læren om det frie markeds fortreffelighet, åndelighet, demokrati og menn og kvinner i dyre dresser.»

Til slutt må nevnes den PR- og lobbyvirksomhet som norske og internasjonale hjelporganisasjoner har drevet i mange år og stadig driver. Her gjelder det å fremstille den krig, hungersnød eller naturkatastrofe som den enkelte hjelpeorganisasjon samler inn penger til, som den mest alvorlige og hjerteskjærende. Da jeg var Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved universitetet i Oslo, lot jeg mine studenter undersøke disse forhold; det var avslørende hva de oppdaget.

Jeg tok opp dette i en tidligere Uriks-på-lørdag og skal her nøye meg med å påpeke at i USA må all slik virksomhet registreres. I Washington D.C. er det 30 000 registrerte lobbyister og utallige PR-byråer. I troskyldighetens Norge kreves det ingen slik registrering av lobbyister og PR-folk, til tross for at de med vekslende hell manipulerer politiker og medier.” https://www.abcnyheter.no/nyheter/2010/02/13/104603/pr-byraer-krigens-viktigste-vapen

“Å være nøytral vil si å ikke ta stilling. I praksis er det umulig som kommentator. En analyse vil alltid vektlegge noe fremfor noe annet, utdefinere noen fakta til fordel for andre og subjektivt vurdere aktørers handlinger.” – https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/Kv4GvG/Den-noytrale-ekspert-ma-avlives–Andreas-Slettholm-ekspertekspert?fbclid=IwAR1LiHhDSWAbK2GrwnwkpmlvdCd-Uzu1yToxgctJU6_nHnfhkFt6aURe350