Holder for tiden på å se serien The Mentalist med Simon Baker i hovedrollen som Patrick Jane. En meget god, underholdende og interessant serie. I episode 19, sesong 3, som kan sees i sin helhet her, så avslører Jane en kvinnelig morder, som er utrolig god til å manipulere og lyve, hun er rett og slett supersmart. Anbefaler alle å se denne episoden for så å tenke over at manipulatorer som denne kvinnelige psykopaten, slike finnes det svært mange av i samfunnet, både kvinnelige og mannlige. De tiltrekkes mot makt som møllen mot lyset. Og når flertallet ikke skjønner hvor farlige de er, så har de rimelig godt spillerom.
Politikeryrket er et av yrkene de trekkes mot. Her finner du en særedeles god beskrivelse av tenkemåten og mentaliteten deres, som er mildt sagt skremmende, og det er ikke veldig vanskelig å se at flertallet av dem som i dag er blant våre kjære folkevalgte har disse tendensene.
Som et apropos, så er også helten i serien, Patrick Jane av denne typen. Han er en supersmart narsissist, men det skal jeg komme tilbake til i en seinere blogg.
“ArkeaBio, som utvikler klimavaksiner, har hentet inn 26,5 millioner dollar i serie A-finansiering, kunngjorde selskapet i forrige uke. ArkeaBio har som mål å bekjempe klimaendringene ved å vaksinere husdyr.
Selskapet utvikler en vaksine som skal hindre dyr i å slippe ut metanutslipp. Når dyrene er vaksinert med AkreaBio-vaksinen, er det meningen at immunforsvaret skal danne antistoffer mot metanproduserende mikrober.
Det Boston-baserte oppstartsselskapet sikret seg sin første store investering i slutten av 2022 fra Breakthrough Energy Ventures, et investeringsfond grunnlagt av milliardæren Bill Gates.
«Vår vaksinasjonsbaserte tilnærming muliggjør en sårt tiltrengt avkarbonisering av globale kjøtt- og meieriprodukter på tvers av flere geografiske områder, noe som bidrar til større bærekraft i landbruket», forklarer selskapet på sine nettsider.
ArkeaBio håper å kunne ta i bruk vaksinene for husdyr over hele verden.
Det jobbes også med klimavaksiner rettet mot mennesker. Forskere ved Gingko Bioworks, et bioteknologifirma som også støttes av Gates, har lansert mRNA-injeksjoner som et tiltak for å dempe effekten av den globale oppvarmingen. World Economic Forum har også uttrykt støtte til klimavaksiner.
Den største pådriveren kommer imidlertid fra legemiddelindustrien, ettersom vaksineprodusentene hevder at vaksiner er et «kritisk svar på klimakrisen». I desember skrev legemiddelgiganten GSK på sine nettsider at «i møte med klimaendringene spiller vaksiner en avgjørende, men undervurdert rolle».
AstraZeneca erklærte i fjor at klimaendringene er en folkehelsekrise, noe som utløste bekymring for at legemiddelindustrien kan komme til å spille en rolle i klimamandater. Erklæringen kom to måneder etter at Sanofis konserndirektør for vaksiner, Thomas Triomphe, skrev en artikkel med tittelen «Vaksineinnovasjon er en kritisk respons på klimakrisen».
Pharmaindustriens prat om klimavaksiner kommer samtidig som Verdens helseorganisasjon (WHO), som har advart mot en forestående klimapandemi, utvikler globale vaksinepass. Hvis klimavaksiner for mennesker blir utviklet, kan WHO kreve at vaksinepassene viser en persons klimavaksinestatus sammen med andre såkalte «immuniseringer».
En status som viser at passinnehaveren ikke er oppdatert på noen av de planlagte vaksinene, kan føre til at vedkommende nektes retten til å reise mellom nasjoner eller til og med innad i en nasjon.”
“Fra og med 26. juni vil innlegg og bilder som er postet offentlig på Facebook og Instagram kunne brukes til å utvikle og forbedre Metas KI-tjeneste.
Hvis du har postet bilder og meldinger offentlig eller har en offentlig profil, så er disse bildene og meldingene tilgjengelig for alle. Slike bilder og meldinger vil Meta nå bruke til å trene KI.
Meldinger og bilder som er postet i en privat profil, slik at kun de du selv bestemmer ser posten, vil imidlertid ikke bli brukt til å utvikle Metas KI, etter det vi nå har informasjon om. Personopplysninger fra kontoer til brukere under 18 år, vil heller ikke blir brukt, slik det ser ut nå.
Dersom du ikke ønsker at innleggene og bildene dine skal brukes til å utvikle Metas KI, kan du protestere.
NB! Husk at du må logge inn på Facebook og Instagram i samme nettleser som du åpner lenkene i – hvis ikke kan du få feilmelding. Om du ikke kommer deg inn i skjemaene, må du kontakte Meta. Vi kan dessverre ikke hjelpe dere med det.
Dersom du har både Facebook- og Instagram-konto, eller flere kontoer, må du i utgangspunktet protestere for hver av dem.
Protestskjemaet krever at du oppgir en begrunnelse for hvorfor du protesterer i feltet «Fortell oss hvordan denne behandlingen påvirker deg.». Det kan for eksempel være fordi du er bekymret, fordi du synes det er ubehagelig eller fordi at du ønsker å ha kontroll over innholdet ditt. Du trenger ikke å skrive langt eller med formelt språk.
Datatilsynet har testet skjemaet, og da ble protesten tatt til følge i løpet av sekunder. Dette tyder på at Meta har en lav terskel for å akseptere protester.
Merk at protesten gjelder innhold som du har lagt ut selv. Den gjelder ikke dersom noen andre legger ut et innlegg eller bilder med deg i.”
“Lojalitetsplikt samt prinsippet om et «dynamisk og ensartet» EØS, er ordlyder jeg har hengt meg opp i siden EØS-avtalen ble fremforhandlet sist på 80-tallet. Noe skurret da, og gjør det fortsatt om en setter dette opp mot handlingsrommet. For handlingsrommet er tross alt det som skal sikre at demokratiet, folkestyre og selvråderetten vår bevares i møte med EUs krav.
I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at «Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave den fremtidige virkningen av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen»
På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter plikter å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.
Sak C-129/96 viser at Norge er pålagt en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge.
I innledningen til EØS-avtalen står det at den skal være «dynamisk og ensartet».
Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU. Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.
Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt og skrevet under på at EUs lover og forordninger har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen. Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
Veto og reservasjon:
På stortinget sine sider kan en lese at «Norge har ikke mulighet til å nedlegge veto overfor EU, altså stoppe en bestemmelse i EU, men det er opp til Stortinget og regjeringen å avgjøre hvorvidt Norge skal godta de regelendringer som kommer. Dette kalles reservasjonsretten.»
Norge kan be om fritak-som vi gjorde med eggas holdbarhet-, men det er EU som sitter med vetoretten, altså EU bestemmer om vi skal få fritak fra rettsakten. Det fremkommer av «lojalitetsplikten» og solidaritetskravene» til EØS-avtalen. (EØS-lovens art. 105- 107)
Det finnes ingen lovhjemmel for reforhandling i EØS loven. EØS-avtalen må sies opp i sin helhet jfr EØS-lovens art 127. Det betyr i praksis at det ett storting innfører i EØS-avtalen, kan ikke et annet omgjøre.
Hvordan blir det da med reservasjonsretten vår, om en ser den i sammenheng med lojalitetsplikten samt prinsippet om et ”dynamisk og ensartet” EØS? Vil ikke reservasjonsretten bryte med det grunnleggende prinsippet om ensartethet, for ikke å snakke om lojalitetsplikten jeg nevner lenger opp? Har reservasjonsretten i det hele tatt vært tenkt brukt som et ordinært virkemiddel vi kan bruke til å si nei til rettsakter vi ikke liker? Bryter ikke dette med det overordnede målet der den ene parten (Norge) skal koble seg på den andre (EU)?
Er det sånn å forstå at våre folkevalgte har vedtatt en dynamisk avtale der prinsippet om ensartethet samt lojalitetsplikten i praksis gir traktatbrudd om Norge bruker reservasjonsretten sin?
Begrensningene av Stortingets handlingsrom er omtalt som følger i «Europautredningens sluttrapport Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU (NOU 2012:2)»: «Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» (NOU 2012:2, s. 821).
Stortingets utredningsseksjon, datert 11 mars 2021 med oppdragsnummer 2021064 –Hvordan ta rettsakter ut av EØS-avtalen- sier at dersom Norge ønsker å tre ut av en implementert rettsakt så må det besluttes i EØS-komiteen. Der er det krav om enstemmighet, noe som betyr at alle 30 land må være enige om endringen, hvis ikke faller den bort.
Skulle Norge likevel motsette seg den bindende rettsakten i strid med EØS-komiteens beslutning blir det betraktet som et traktatbrudd som Norge vil kunne dømmes for i EFTA domstolen.
Stortingets utredningsseksjon oppsummerer Norges handlingsrom på denne måten: «Det er kun adgangen til å si opp EØS-avtalen som gir Norge anledning til å fri seg fra forpliktelser etter EØS-avtalen uten å komme i strid med folkeretten.»
Det Regjeringsoppnevnte utvalget leverte nylig sin rapport (NOU) 2024:7. Norge og EØS. Utvikling og erfaringer. Rapporten belyser at Norge har et politisk handlingsrom før beslutninger fattes i EØS komiteen. Den belyser også at Norge kan bruke reservasjonsretten når det ikke er politisk vilje til å gi støtte til en rettsakt. Men rapporten nevner ikke lojalitetsplikten som har vært der fra start. Ei heller nevnes prinsippet om et ”dynamisk og ensartet” EØS, som alle setter et stort spørsmålstegn ved vårt reelle handlingsrom.
Det regjeringsoppnevnte utvalget unnlater å utrede det handlingsrommet det til enhver tid sittende storting har etter at området er ført inn i EØS-avtalen, selv om det er nettopp det som er interessant for Norges suverenitet.
Stortingets manglende handlingsrom når det gjelder å fatte nye vedtak som krever en reversering er slik jeg ser det avgjørende om en vil bevare demokratiet, folkestyre og selvråderetten vår.
Ei heller nevner utvalget de to rapportene fra 2012 og 2021 hvor handlingsrommet har vært vurdert. Rapportene konkluderer med at stortingets handlingsrom er borte med EØS-avtalen, og at innførte rettsakter kun kan reverseres når EØS-avtalen er sagt opp.
Så burde jo det norske folk undre seg over hvorfor det som sikrer Norges suverenitet er utelatt, spesielt når det synes som rapporten anser EU medlemskap som eneste løsning for Norge. Stikk i strid med det folket har sagt i 2 folkeavstemninger.
Organisasjonen Norexit sendte, i forbindelse med det regjeringsoppnevnte utvalget sin rapport, ut en pressemelding til NTB Kommunikasjon -hele Norges kommunikasjonsplattform-, uten at noen har fattet særlig interesse i å opplyse det norske folk om det som fremkom i pressemeldingen. Det er bekymringsfullt i seg selv.
I pressemeldingen kan det nevnes at organisasjonen NOREXIT er av den klare oppfatning at Norge, under EØS-avtalen ikke lenger er et demokrati: «Dette er sterke ord, men kommer tydelig frem gjennom EØS-utvalgets drøfting av handlingsrommet i EØS-avtalen, under Kapittel 6:Handlingsrom medvirkning, påvirkning og tilpasning. Her tar utredningen i liten grad tak i vurderingen av handlingsrommet, dersom Norge ønsker å reversere eller foreta endringer i et vedtak som allerede er fattet i EØS-komiteen. Dette er kritikkverdig av et Regjeringsutnevnt utvalg, som burde hatt som oppdrag å vurdere fordeler og ulemper med EØS-avtalen i dag og frem i tid for Norge». NOREXIT sine mer detaljerte begrunnelser for dette synet kan leses mer inngående på hjemmesiden norexit.no.
I den grad Norge har noe handlingsrom, reservasjonsrett (eller vetorett), må det gjøres gjeldende før en lov blir vedtatt i Stortinget, -altså før den blir endel av EØS-avtalen.
Ser en derimot på den pålagte lojalitetsplikten, samt prinsippet om et ”dynamisk og ensartet” EØS, blir det naturlig å spørre seg om vi noengang har hatt et reelt handlingsrom.
Mitt neste spørsmål blir da: Hvis handlingsrommet aldri har vært der, er det derfor våre folkevalgte siden 1992 ukritisk har innført alt i EØS-avtalen, vell vitende om at de samtidig avgir vår suverenitet til fremmed makt?
Konklusjonen slik jeg tolker ovenforstående argumentasjoner i innlegget viser at handlingsrommet for alle praktiske formål ikke er til stede under EØS-avtalen. Demokratiet, folkestyret og selvråderetten blir slik en illusjon under EØS-avtalen.”
Påstander blir mer og mer ansett som dokumentasjon, videreformidling er synonymt med fakta. Å nevne at forskere har funnet ut ditten og datten, uten å nevne at det er like mye korrupsjon innenfor forskning som det er ellers i næringslivet, politikken og andre steder der korrupsjon florerer, det taes ikke med i betraktningen.
En ekspert som forteller oss noe vet jo hva han eller hun snakker om, og da må det selvfølgelig være riktig, for det er ikke nødvendig å sjenke den andre eksperten en tanke som mener akkurat det motsatte av det den foretrukne eksperten så bastant har fortalt, og som heller aldri ble invitert for å berette en annen side av saken.
To motstridende meninger vil jo stikke kjepper i hjulene for påstandene, og på den måte skape tvil om hva som er fakta, som igjen vil føre til at man må bruke de små grå og finne frem detektiven i seg.
Vi tror at det nyhetsformidlerne på tvn og radio lirer av seg det er harde fakta, vi ser ikke bak deres masker, forstår ikke at manuset de leser det får de betalt for å lese opp, en betaling som innbefatter visse ansiktsutrykk, kroppsspråk og tonefall for å få det hele til å virke mest mulig overbevisende.
Ord som høyreekstremist, konspirasjonsteoretiker kompletert med henvisninger til saker og nettsider som blir påstått å være høyreekstreme og konspiratoriske brukes som hersketeknikker og latterliggjøring for å kneble meningsmotstandere. Påstandene blir av mange som ikke vet hvordan man skal sjekke fakta, trodd på, nettopp fordi påstander er blitt den nye dokumentasjonen.
Det vil med reine ord si at den som roper høyest opp, den som er mest utspekulert, den som ikke eier skrupler og den om ikke tar fem flate øre for å lyve for å få det som han eller hun vil, de er seierherrene i et informasjonssamfunn. De fleste er dessverre for late til å sjekke opp de virkelige faktaene som man kan finne når som helst bare man har viljen til det.
Det å IKKE sjekke det som blir sagt, skrevet eller vist det gir påstander en innflytelse de ikke burde ha, det gir løgnene fritt spillerom og det innskrenker vår ytringsfrihet.
Neste gang noen sier at den eller den er høyreekstremist eller at vedkommende har besøkt en nettside som visstnok skal være høyreekstremistisk, så sjekk om disse påstandene stemmer, og sjekk også hvem det er som stempler nettsider og mennesker som blir påstått å være ekstremistiske og hvilken autoritet denne eller disse har til å stemple. Gjør man ikke det, så er man en av dem som bygger et samfunn der påstander er synonymt med bevis, og det vil før eller siden ramme en selv, selv om man har det fint og bra nå.
Er det så spinnvilt og tro at livet er et slags spill eller en simulasjon? Personlig så synes jeg ikke det, men det er ikke et enkelt spill, for vi blir kastet inn i det uten å få utlevert spillereglene. Dvs, at vi lærer “reglene” gjennom erfaring, men disse såkalte reglene er ganske missvisende, da de ikke gagner oss noe særlig med mindre man hører til de rike og mektige. For de fleste av oss så er livet et strev der vi sitter fast i et hamsterhjul, og den lille fritiden vi har den bruker de færreste til å tenke over om livet har en dypere mening. De fleste gjør heller sitt ytterste for ikke å tenke på det.
Det er en ting som er hundre prosent sikkert, og det er at vi alle en dag kommer til å dø, og det er noe de fleste ikke vil tenke på, ihvertfall ikke når man er ung og frisk og har hele livet foran seg. Jeg tenkte hverken på døden eller om livet hadde en dypere mening da jeg var yngre, men når en blir eldre og man ikke lenger har helse som en tyveåring, så blir disse spørsmålene mere påtrengende. Ikke for alle selvfølgelig, men for noen.
Lever bevistheten etter at kroppen er død, er reinkarnasjon en realitiet, må vi stå til rette for det gale vi eventuelt har gjort i dette livet? Og hvis livet er et spill (en simulasjon), hva er da meningen med spillet, og hvem har konstruert det?
Hvis vi ser på historien, så gjentar den seg til det kjedsommelige, vi mennesker tar ihvertfall ikke lærdom av den, og de få som gjør det er ikke på langt nær mange nok til å få den på rett spor. Det er akkurat som om historien er et dataprogram som repeteres igjen og igjen. For det meste er det krig, lidelser død og fordervelse som er normalen, med pauser av fred og levelige forhold noen få steder på denne kloden, men på disse “fredfulle” stedene så er det ikke noe såkalt himmelrike, det er alltid noen som lider der også.
Og hva med flertallet av dem som holder til her, er de en del av programmet (NPCer), som er her for å hindre oss i å forstå hva slags sted dette er? Og hvis reinkarnasjon er tilfelle, så virker jo det mere som om det er en felle for å holde oss fanget her enn en skole der vi skal lære å utvikle oss. De få som husker sine tidligere liv, husker kun fragmenter av dem, og nesten ingen husker noe som helst av sine tidligere liv. Dvs at hvis reinkarnasjon er en realitet så blir minnene om våre tidligere liv slettet når vi begynner på et nytt liv, og det lærer man jo ikke noe av, tvert i mot så resulterer det i stagnasjon og retardasjon. Og det som også er interessant er at flertallet av de som tror på reinkarnasjon, de blir fryktelig provoserte når man stikker hull på den myten om at dette er en skole.
Dette er ikke et sted for utvikling, men et sted der vi rett og slett blir dummet ned, og det at vi har utviklet teknologi og kunnskap betyr ikke at vi har blitt klokere, det er bare å se på galskapen som utspiller seg over hele planeten i dag. Vi gjentar de samme feilene om og om igjen og forventer oss forbedrede resultater ved å gjenta de i det uendelige. Systemet er ikke ødelagt, det ser faktisk ut som om det er konstruert for å skape mest mulig lidelse for folk flest. Men det blir vanskelig hvis ikke umulig å forstå hvis man er av den typen som elsker å beskue sin egen navle.
“Kritikk har en nødvendig og positiv funksjon. Vi kan ikke skape et bedre samfunn hvis vi ikke blir gjort oppmerksom på dets mangler. Kritikk er demokratiets livseliksir. Bare de som ikke vet noe om frihet kan hevde at de har funnet oppskriften på det idelle samfunn.
Frihet og det ufullkomne hører sammen. Den “fullkomne” stat kamuflerer umenneskelighet og tvang. En av grunnene til at demokratiet er den beste styreform, er at den erkjenner sine mangler.”
“De viktigste faktorene som forårsaker narsissisme, er lav selvinnsikt og høy emosjonalitet. Dette bevirker en systematisk feilbedømning av selvet, og følgelig av andre folk. På feilaktig vis, vil narsissisten overvurdere seg selv og undervurdere og trykke andre ned for å styrke sin egen vurdering av seg selv. Dette blir en prosess drevet av emosjoner, hvor narsissisten blir som en narkotika-avhengig – avhengig av å undertrykke eller manipulere andre for å få sin sjølverdi-fix.
Dette vil åpenlyst påvirke hvordan narsissister og således politiske eliter oppfatter verden generelt – og hva de planlegger. Hovedvirkningen av narsissismen deres, er at deres modell av verden skiller seg fra den virkelige verden. Istedenfor å gjenspeile hendelser og menneskene i den reelle verdenen, tilpasser modellen seg deres realitet for å tjene deres forvrengte selvoppfatning og emosjonelle behov. Resultatet er en alternativ versjon av virkeligheten, med andre egenskaper og motiv – og andre regler, inkludert moralske.
Siden narsissister generelt har en tendens til å ha lignende modeller for seg selv og for verden, betyr dette også at alle narsissistene i de herskende klasser holder til i et alternativt univers. Denne parallelle dimensjonen inneholder en forent og perverter visjon for fremtiden til menneskeslekten.
Alle univers har sine egne regler. Dette gjelder også for godt skrevne sci-fi- og fantasy-romanar, og selvsagt også for den parallelle dimensjonen som narsissistene lever i. Fysikere og mystikere prøver å finne reglene for universet vårt og da er det naturlig at noen prøver å kartlegge reglene for den narsissistiske verdenen.
Det finnes mange regler som understøtter den eksotiske fysikken til den narsissistiske verden, og det vil være umulig å liste opp alle. Bare de mest relevante vil bli diskutert her, passende eksempler fra nylige hendelser, planlegging og mål.
Et narsissistisk individ vil behandle andre individer på en bestemt måter av bestemte grunner. En narsissistisk elite vil behandle hele samfunn av samme grunner. Det er nyttig å kunne sette fingeren på denne adferden og forstå den.
Teksten fortsetter under bildet
Regel nr. 1 – Alt er personlig
Mekanisme:
Narsissistens indre overlegenhets-modell er basert på det han/hun oppfatter som intellektuell eller moralsk overlegenhet – eller begge deler. Denne modellen inkluderer ulike trossystem som forsterker dette. Narsissister tror de forstår ting bedre enn andre (som for eksempel klimaendringer eller Ukraina-krigen) og/eller er bedre enn andre (fordi de gjør veldedighetsarbeid eller lignende). Denne modellen representerer narsissistens selv, og er tilknyttet tunge, emosjonelle responser.
Alt som utfordrer modellen er en trussel mot selvet, og forårsaker automatisk emosjonelle reaksjoner som f.eks. frustrasjon og sinne, og hvis det fortsetter resulterer det i kraftig hat. Dette hatet kan bli rettet mot alle som trosser eller utfordrer narsissisten. Det kan være en person, selskap, land eller en gruppe menneske. Hatet kan ekspandere dersom utfordringen blir langvarig – som f.eks. mot enkeltindividet Vladimir Putin til alle russere. Hatet kan vare livet ut.
Kort sagt: alt som utfordrer den indre modellen/trossystemet/den parallelle dimensjonen blir oppfattet som rettet mot narsissisten personlig.
Teksten fortsetter under bildet
Effekt av persepsjon (sansing) og avgjørelsestaking:
Automatisk sinne:
Et skarpt spørsmål fra en journalist, kan forårsake en emosjonell reaksjon og dytte en elitist/narsissist ut av balanse. Det kan få elitisten til å begynne skjelve eller si noe han ikke skulle ha sagt. Et ferskt eksempel er Justin Trudeau, som i disse dager skjelver synlig når noen utfordrer ham på pressekonferanser, eller Boris Johnson som bablet usamanhengende etter Putin-intervjuet.
Impulsivitet:
Avgjørelser blir ofte tatt under sinne/hat, selv uten utfordringer til stede. Bare tanken på en utfordring er nok til å skape agressjon, og således impulsivitet. Et godt eksempel på dette er da Annalena Baerbock erklærte krig mot Russland på vegne av Tyskland – helt ut av det blå. Slik impulsivitet skjer svært ofte, fordi narsissister er manisk opptatte av ting som kan utfordre modellen deres.
Teksten fortsetter under bildet
Manglende revers-gir:
Narsissister bakker sjelden ut etter at de har tatt en avgjørelse og/eller startet på en plan-realisering, uansett hvor feilaktig og farlig den måtte være. Å trekke seg fra en slik plan betyr nederlag, og nederlag forårsaker emosjonell smerte, fordi modellen deres (og således planen) definerer selvet deres. Å reversere en slik plan er rett og slett meget smertefullt for dem. Og på toppen av dét – hvis planen er rettet mot en utfordrer (som de hater), så vil de ikke avvike fra den uansett hvor sinnsyk den måtte være.
Regel nr. 2 – Jeg/vi er overlegne
Mekanisme:
Et nøkkelaspekt ved det narsissistiske blendverket er følelsen av intellektuell og/eller moralsk overlegenhet. To ting forårsaker denne følelsen: A) Lav selvinnsikt, som gjør at de har vansker med å forme et eget selvbilde der de overlate til andre å fortelle dem hvem de er, og B) at de har fått for mye ros eller blitt hjernevasket til å tro de er overlegne – som barn, tenåringer eller unge voksne.
Fordi narsissister er drevet av emosjoner, blir denne modellen for overlegenhet et senter i selvet og emosjonene deres. Bevis for at de ikke er smartere eller bedre enn andre, forårsaker emosjonell smerte. Hoveddriveren for narsissistisk/elitistisk adferd er å forsterke følelsen av overlegenhet og for all del unngå det motsatte.
Teksten fortsetter under bildet
Effekt på persepsjon og avgjørelsestaking:
Overdreven selvtillit:
Et konstant personlighetstrekk hos narsissister er overdreven selvtillit. De tar uten å nøle på seg jobber de ikke er kompetente til og former urealistiske planer som de så setter ut i livet. De må jo klare disse tingene, for de er jo smartere enn andre og forstår ting bedre. Dette er et av de meste åpenlyse karaktertrekkene til Vestens herskerklasse. De er nesten alle inkompetente og virkelighethetsfjerne. Et perfekt eksempel er Kamala Harris, som nylig gikk ut av sitt gode skinn for å erklære at hun er klar for å bli president USA, trass i at hun påviselig er en tosk.
Manglende evne til å vurdere sitt eget arbeid: En essensiell grunn til narsissistanes inkompetanse (og deres oppblåste selvbilder) er at de er dårlige på introspektiv tenkning – et resultat av deres lave selvinnsikt. Dette resulterer i at de ikke greier å granske sine egne prestasjoner eller planer med et kritisk blikk. De tror at deres undermåls prestasjoner er overlegne, at et elendig filmmanus de nettopp skrev er et kjempebra filmmanus, og at en forvirret plan for en militærkampanje er en storslagen plan. De er altså ikke ved sine fulle fem når situasjonen krever at de må være det. Dette forklarer hvorfor elitene hele tiden skaper og godkjenner skadelige og urealistiske planer.
Teksten fortsetter under bildet
Alltid avvis råd, bare aksepter støtte:
Råd som går imot en narsissists tenkning eller planlegging, har en tendens til å bli sett på som en smertefull utfordring. Den slags råd blir derfor avvist. For å hindre slike råd, godtar narsissistane/elitene bare råd fra folk som er enige med dem og ‘støtter’ dem (Flygende aper). For å få dette til, vil narsissistene fjerne folk som gir de feil råd og kun omgi seg med de som støtter dem. Dette forklarer ekko-kammer-gruppetenkningen blant elitene. Denne prosessen isolerer de enda mer fra den virkelige verden og skyver de enda lengre inn i den narsissistiske parallelle dimensjonen.
Mangel på beredskapplanlegging:
Planer, enten de gjelder erobring av Russland eller løsninger for alternativ energi, er per definisjon perfekte, og kan ikke feile. De er perfekte fordi de er funnet opp av overlegne personer, og fordi de ikke har blitt skikkelig gransket internt. Med andre ord er planer sjelden gjennomtenkt, for narsissister greier ikke tenke igjennom ting. Dette fører nesten hver gang til mangel på beredskapplanlegging. Planen er perfekt, og vil derfor ikke slå feil, derfor er en Plan B unødvendig. Dette er svært åpenlyst i alle planer nå for tiden.
Teksten fortsetter under bildet
Følelsen av å ha rett :
Lav selvinnsikt og tro på ens egen overlegenhet skaper en følelse av at en har rett på det en får. En narsissist/elitist vil akseptere en jobb han/hun blir gitt, uansett hvor inkompetent vedkommende måtte være, og vil oppriktig tro at han/hun fortjener jobben. En narsissist vil gladelig motta en meningsløs pris (som f.eks. Nobels fredspris) som om den hadde stor betydning (narsissister elsker å gi hverandre priser og medaljer). En narsissist vil generelt tro at han/hun fortjener å herske over andre. Denne følelsen av å ha rett på alt en får og forfengeligheten det avler, gjør det lett å påvirke og manipulere narsissister med smiger. Mangelen deres på selvinnsikt hindrer dem i å gjenkjenne tom og falsk ros.
Regel nr. 3 – Andre er underlegne
Mekanisme:
Denne regelen er motparten til regel nr. 2 . Narsissistene lever sjelden opp til de høye tankene de har om seg selv. Faktisk er det langt mer sannsynlig for en narsissist enn for andre å være inkompetent, av den enkle grunn at kompetanse krever selvinnsikt – noe de mangler. De har løst dette problemet ved å beskue sin overlegenhet uttrykt i en sammenligning med andre. Med andre ord opprettholder de selvbildet sitt ved å systematisk se på alle andre som underlegne og mindre intelligente. Hvis andre er underlegne og mindre intelligente, så blir de selv automatisk overlegne. De trenger egentlig ikke å vise til resulater, intelligens eller evner. Det rekker at andre er under dem.
Narsissister er rasjonaliseringsmestre, og det bruker de, sammen med andre ting, til å rettfediggjere det negative synet sitt på andre. Ikke bare hater de dem som utfordrer dem – i tillegg forakter de alle andre som ikke er som dem selv. De forakter vanlige folk, afrikanere, asiatere – og så videre og videre. Dette er ikke nødvendigvis basert på rasisme – for de ser også ned på elementer fra sin egen rase like mye som de ser ned på andre raser – til og med mer. Dette er bare en strategi de bruker for å opprettholde overlegenhetsmodellen sin. Denne ringeakten går lett over i hat dersom noen de allerede forakter utfordrer dem – som skildret i regel nr. 1.
Teksten fortsetter under bildet
Effekt på persepsjon og avgjørelsestaking:
Undervurdering av andre: Narsissister vil hele tiden undervurdere sine «underlegne» – rett og slett fordi at hvis de tok dem seriøst, så ville det bli vanskelig å se på de som underlegne. Det alvorligste resultatet av denne holdningen er systematisk dårlig planlegging mot motstandere de ser på som underlegne. Narsissistar vil alltid tillegge sine motstandere egenskaper som inkompetanse, stupiditet og svakhet generelt, og former sine planer utifra det. Narsissister holder på disse synspunktene fordi forakten deres tvinger dem til det. Dette skader planene de legger mot motstanderne sine, fordi de alltid antar at de er inkompetente – og vanligvis antar de også at det ikke vil komme noen motrespons fra dem. Dette resulterer i mange feilslåtte planer.
Umenneskeleggjering av andre:
Hån og forakt kan utvikle seg seg til hat. Et symptom på det er umenneskeliggjøring av utfordreren. Russere er dumme dyr og Kina er i grunnen bare en myldrende maurtue full av tyvaktige maurer som stjeler intellektuell eiendom fra Vesten. Denne umenneskeliggjøringa er en vri på den måten nazistene umenneskeliggjorde folk på. Nazistisk umenneskeliggjøring er vanligvis rettet mot en utpekt «ytre» gruppe, mens narsissister kan umenneskeliggjøre hvem som helst som utfordrer ham/henne, til og med medlemmer av egen familie. Vestens eliter vil til og med begynne karakterisere svensker og nordmenn som undermennesker hvis de skulle utfordre den narsissistiske kulten.
Teksten fortsetter under bildet
Ikke lytt, ikke respekter avtaler:
En uunngåelig del av forakten og umenneskeliggjøringa, er at motstanderen ikke må tas alvorlig. En kan ikke ta folk som en ser på som mindre intelligente på alvor – for gjør man det, så vil det indikere at de likevel ikke er dumme og underlegne, og dét ville forårsake kognitiv dissonans hos narsissisten. Dette er grunnen til at elitene i Vesten aldri har lyttet til noe av det russerne har sagt, og aldri har respektert noen avtale de har gjort med Russland. De gjør det egentlig ikke med vilje – eller som taktikk. De er bare rett og slett ute av stand til å lytte til Russland og holde avtaler, fordi det ville forstyrre forakten og hatet deres til russere, og synet deres på dem som undermennesker. Dette betyr og at en generelt sett aldri kan stole på noen avtale gjort med Vesten.
Min kommentar: Å tro at Putin og andre ikke vestlige land ikke har politikere og ledere som er narsissister er rett og slett og utvise en farlig naivitet.
Teksten fortsetter under bildet
Likegyldighet:
Når du har med en som er underlegen å gjøre, trenger du ikke bekymre deg for vedkommende. Han/hun er per definisjon på alle måter mindre kompetent enn deg og «dine folk». En slik holdning medfører uforsiktighet og og dårlig planlegging. Dette forklarer også hvorfor de vestlige elitene har latt Vesten stagnere militært de siste tre tiårene. De er så sterke og motstanderne er så veike og svake at det ikke er noe behov for et sterkt forsvar.
Regel nr. 4 – «De andre» må kues, undertrykkes og fornedres
Mekanisme:
Narsissistene ser på «de andre» som underlegne og utvikler ofte hat mot dem når de utfordrer, men denne holdningen er ikke det egentlige hovedaspektet ved narsissisme. Hovedaspektet er tvangstanken om å aktivt presse andre ned, for å løfte seg selv opp. Dette skjer i form av enten direkte undertrykkelse av andre, eller manipulasjon. Begge deler tjener som verktøy for å skape et skarpt skille mellom seg selv og «de andre» – for å forsterke sine oppblåste selvbilder. Vellykket undertrykkelse eller manipulasjon resulterer i en emosjonell forsterkning som igjen forsterker (og iblant eskalerer) den undertrykkende adferden. Manipulasjon, det virkelige målet til alle narsissister, er en form for fornedring og ydmykelse. Fornedring av andre er generelt sett en mektig forsterker for en narsissist.
Dette aspektet ved psyken til narsissisten/elitisten virker dypt inn i politikken, de langsiktige planene og de politiske målene til den narsissistiske politiske klassen. Hvert endelige mål vil inneholde en form for undertrykkelse ned til individnivået, så vel som manipulasjon og ydmykelse. Det er rett og slett umulig for den narsissistiske eliten å lage målsetninger som ikke inneholder disse elementene. Politikken deres vil uunngåelig bli en forlenging av narsissismen deres.
Teksten fortsetter under bildet
Effekt av persepsjon og avgjørelsestaking 2:
Undertrykkelse og detaljstyring: Det endelige målet for hvert politiske tiltak lagt fram av den narsissistiske eliten, er undertrykkelse ned til individnivå. Dette blir vanligvis skjult med bruk av dobbeltsnakk, godhetposering («virtue signalling») og promotering av falske kriser, og undertrykkelse kan alltid, uten unntak, finnes i «løsningen». Siden nesten hele den politiske klassen i Vesten er narsissistisk, inneholder uunngåelig all Vestlig innenrikspolitikk dette målet. I stort eller lite omfang – de har alle dette endemålet. Dette er motivert på et instinktivt og tvangsmessig nivå.
Manipulasjon og juks:
Politiske mål og «initiativ» tenderer å inneholde manipulasjon, bedrag og forvirringstaktikk (gaslighting). Narsissister liker at andre underkaster seg deres juks og manipulasjon, og de narsissistiske elitene liker å se hele nasjoner gjøre det samme. Dette gjelder spesielt hvis folk kan overtales til å gjøre noe frivillig som er ugunstig eller skadelig for dem. Å kunne overtale folk til å ta farlige og unyttige vaksiner, underkaste seg 24/7 overvåkning, og stemme for politikk som ødelegger levebrødet og livet deres, er en kilde til stort velbehag og bekreftelse for de narsissistiske elitene.
Teksten fortsetter under bildet
Ydmykelse:
Ikke alle narsissister er flinke til å manipulere, men de har alle et ønske om det. Det beste og reneste narkotikum for en narsissist er å manipulere, ydmyke og fornedre. Ingenting kan bedre bekrefte overlegenheten deres. Ydmykelse blir derfor et mål for eliten, og de prøver å inkorporere den i så mye de kan av politiske retningslinjer og initiativ. Et godt eksempel på dette er deres forsøk på å overbevise folk om å spise insekter. Det eneste formålet med dette (bortsett fra kontroll over matproduksjonen) er ydmykelse. Å greie å overtale folket til å spise insekter, må være det mest berusende narsissistiske ydmykelseritualet i hele historien.
Regel nr. 5 – Målet helliger midlet
Mekanisme:
Mange ser på elitene som psykopatiske. Dette er til dels rett og til dels feil. Narsissister kan ha «amoralsk psykopati» på toppen av narsissismen sin, men klassisk psykopati og narsissisme går ikke godt i hop. Narsissister er drevet av emosjoner ; klassiske psykopater er ikke det – i det minste ikke på samme måte.
Narsissister trenger egentlig ikke å være klassiske psykopater for å oppføre seg slik de gjør. De har uvanlig stor rasjonaliseringsevne som de kan bruke til å hjernevaske seg selv for å rettferdiggjøre nesten hva det skulle være av adferd. Deres lave selvinnsikt og dårlige evner til å tenke introspektivt, tillater en nesten grenseløs dobbelttenkning – som igjen tillater rasjonaliseringsprosessen og subjektivistisk tenkning.
På toppen av dette har narsissistar emosjonelle behov på nivå med crack-avhengige – og vi vet alle hva en avhengig er i stand til for å skaffe seg et fix. En narsissist kan således bli til et mye større monster enn en psykopatisk seriemorder – og langt mer destruktiv.
Teksten fortsetter under bildet
Effekt av persepsjon og avgjørelsestaking:
Subjektivisme: Alle metoder kan rettferdiggjøres, så lenge de blir brukt mot fiender. Samtidig kan fiender ikke gjøre det samme uten å bli til undermenneskelige dyr. Dobbelttenkning, hyklerier og selvmotsigende rasjonaliseringer er synlige i nesten alle forklaringene og rettferdiggjøringene til de Vestlige narsissistiske elitene. Nå om dagen er det nesten umulig å se pressekonferanser eller intervju som involverer Vestens herskende klasse, uten å legge merke til det. Subjektivistiske og selvmotsigende argumenter, særlig i moralske spørsmål, er et sikkert tegn på en narsissist.
Normalisering av folkemord og massemord: En svært stor del av den narsissistiske delen av samfunnet (inkluderte wokegjengen) tror at massemord og folkemord kan rettferdiggjøres – så lenge det blir gjort mot dem de ser på som «dårlige».
Teksten fortsetter under bildet
Til slutt:
Når en spesiell personlighetstype har tatt kontroll over samfunnene våre, og vi gjenkjenner og forstår den, så kan vi se fingeravtrykkene etter den overalt. Da ser vi det i politiske mål, økonomisk politikk, miljøpolitikk, utdannelse og den aggressive utenrikspolitikken.
Det er lett å rasjonalisere dette bort og skylde alt på inkompetanse, men i dette fallet har både ondskap og inkompetanse skylden i forening med den narsissistiske personlighetstypen. Det er på høy tid å fokusere på årsaken og ikke symptomene.“
Innlegget er hentet ifra derimot.no der man kan lese det på nynorsk. Oversatt til bokmål av meg.
Det har kommet en ny bok (utgitt i november 2023), som retter et svært kritisk blikk mot Bill Gates og hans såkalte filantropiske bedrifter. Selv om forfatteren tror på covid narrativet og klimakrise, så skal man ikke kaste babyen ut med badevannet, for i denne boken så vil man finne ubehaglige og skremmende informasjon om Gates og hans organisasjoner som flertallet ikke har fått med seg. Og de som har gått i dybden når det gjelder Gates vil også finne mange interessante opplysninger her som de ikke har vært borti tidligere. Ingenting av det som kommer fram i boken kan karakteriseres som konspirasjonsteorier. Dette er rein folkeopplysnig som burde være obligatorisk for alle lesekyndige. Dessverre er ikke boka oversatt til norsk, men jeg har oversatt et lite utdrag av den under her:
“For å gjøre det helt klart: Bill Gates sprøyter ikke hundrevis av millioner dollar inn i journalistikken fordi han tror på den frie pressens demokratiske idealer eller fordi han er en personlig fan av det frie ord. Hans private stiftelse finansierer mediene av den stikk motsatte grunn – for å fjerne vaktbikkjene og få dem til å holde seg i skinnet, for å fremme sin agenda og pynte på merkevaren sin, og for å skape propaganda som bygger opp under hans politiske makt og for å kontrollere fortellingen som styrer den offentlige forståelsen av arbeidet hans.
Noen givere finansierer journalistikk fordi de tror på å støtte uavhengig journalistikk. Andre donorer, som Gates-stiftelsen, finansierer journalistikk for å fremme sin egen agenda, sin egen merkevare og sitt eget budskap. Gates-stiftelsen er en spesielt ondsinnet aktør i denne sammenhengen på grunn av den ekstreme rikdommen den kontrollerer. Finansieringen av journalistikken fører til skjevheter og forvrenger den demokratiske debatten, inkludert den offentlige forståelsen av Gates-stiftelsen selv. Og det er en viktig årsak til at Bill Gates har blitt en så mektig og uansvarlig aktør i verdenspolitikken.
Vi kan ikke uten videre forby stiftelsen å finansiere nyhetsmediene, men redaksjoner og journalister kan begynne å si nei til Bill Gates’ penger. Og lesere og lyttere kan begynne å kreve åpenhet fra redaksjoner og påpeke den endemiske skjevheten som finnes i Gates-finansiert journalistikk. De kan også avslutte abonnementet hos dem som sprer Gates sin propaganda.
Teksten fortsetter under bildet
Bill Gates donerer ikke bare penger til å bekjempe sykdommer og forbedre utdanning og landbruk. Han bruker sin enorme rikdom til å skaffe seg politisk innflytelse, til å omskape verden i tråd med sitt snevre verdensbilde.
Kort sagt har vi blitt forledet til å tro at Bill Gates er en filantrop når han i virkeligheten er en maktmegler. Og vi har blitt forledet til å se Gates Foundation som en veldedig organisasjon, selv om den i virkeligheten er en politisk organisasjon – et verktøy Bill Gates bruker for å få makt over offentlig politikk.
Gates bruker denne tilgangen – inkludert møter med alt fra Barack Obama til Donald Trump og Angela Merkel – til å presse regjeringer til å gi milliarder av skattepenger til veldedighetsprosjektene hans. Skattepengene våre er med på å finansiere Gates’ veldedighetsimperium, men all æren tilfaller Bill Gates, som i praksis ikke er underlagt noen form for kontroll av hvordan han bruker pengene våre. Forbes har i en årrekke plassert Bill Gates på sin årlige liste over de ti mektigste menneskene i verden, men fordi Gates utøver makt gjennom filantropi, gransker eller utfordrer vi ikke denne makten.
Den kanskje mest imponerende dimensjonen ved denne innflytelsen er den avskrekkende effekten den skaper. Selv om kritikerne av stiftelsen er mange, så er mange av dem som kjenner stiftelsen best tilbakeholdne med å uttale seg av frykt for å miste stiftelsens beskyttelse eller pådra seg Bill Gates’ vrede. Denne selvsensuren er så utbredt at akademikere til og med har laget et begrep for den: Bill Chill. Det er en av mange selvmotsigelser som kjennetegner Gates Foundation: Verdens mest synlige humanitære organisasjon er også en av verdens mest fryktede.
Teksten fortsetter under bildet
Bill Gates’ feil – kanskje hans tragiske feil – gjennom hele karrieren i både Microsoft og Gates Foundation har alltid vært hans urokkelige tro på seg selv, på at han vet best og har rett i alt han gjør, at han er den smarteste i rommet og født til å lede.
I noen henseender er det nettopp Gates’ gode intensjoner som er problemet. Hvis du tar en titt på historiens mest avskyelige ledere, vil du finne mange patologiske narsissister – menn, eller for det meste menn, som virkelig trodde at de visste hva som var best for andre. På et eller annet tidspunkt må vi kunne enes om hvor ondskapsfull og udemokratisk denne maktmodellen er. Og vi må også være enige om at humanisme som tar sikte på reell menneskelig fremgang – likhet, rettferdighet og frihet – krever at vi utfordrer uansvarlig makt og illegitime ledere.
Og det betyr at Bill Gates er et problem, ikke en løsning. Han tar makt som han ikke har gjort seg fortjent til, og som han ikke fortjener. Ingen har valgt eller utnevnt ham til å lede verden – på noe som helst område. Likevel står han her, slår seg på brystet, okkuperer podiet og messer inn i en megafon sine løsninger på alt fra klimaendringer til tilgang til prevensjonsmidler og covid-19-pandemien.
Bill Gates har omgitt seg med en gjeng med smiskere, og har skapt en institusjonell kultur som nekter å forholde seg til kritikk. Titalls, kanskje hundrevis av milliarder dollar vil fortsette å strømme inn i Gates-stiftelsens kasse i tiårene som kommer, noe som vil tynge den ytterligere. Med mindre Bill Gates fjernes fra stiftelsen, vil disse pengene bli investert (eller sløst bort) i å skape et stadig større og mer kaotisk byråkrati som ikke bare blir stadig mer ineffektivt, men også stadig mer ufølsomt overfor skadene det forårsaker.
Teksten fortsetter under bildet
Gates har blitt en av de viktigste private bidragsyterne i verden. Stiftelsen har donert mer enn 12 milliarder dollar til universiteter og bidratt til å finansiere mer enn tretti tusen artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Denne veldedigheten gjør det mulig for stiftelsen å forme hele forskningsfelt og sikre seg en forbløffende grad av epistemisk makt – noe som påvirker hva vi vet om stiftelsen og hvordan vi tenker om den.
“Det finnes ikke en eneste organisasjon som arbeider med global helse som ikke på en eller annen måte er knyttet til Gates Foundation – mest sannsynlig økonomisk”, sier Adam Fejerskov ved Dansk Institut for Internationale Studier. “Og det er selvsagt et stort problem, for det får oss til å spørre hvem som setter dagsordenen for hva det forskes på og hva det ikke forskes på. Når mektige finansiører er involvert i vitenskapelig forskning, støtter funnene og resultatene rutinemessig finansiørens agenda. Denne veldokumenterte skjevheten, kalt finansieringseffekten, gjør seg gjeldende på en lang rekke forskningsfelt.
Teksten fortsetter under bildet
Tjue år etter Gates’ storslåtte filantropiske eksperiment er det på høy tid med en ny vurdering av verdens mektigste menneskevenn, særlig nå som en ny generasjon teknologimilliardærer begynner å følge i hans fotspor. Jeff Bezos og hans tidligere ektefelle MacKenzie Scott har begge lovet å gi bort mesteparten av formuen sin, til sammen mer enn 150 milliarder dollar. Mark Zuckerberg har kommet med lignende utspill, og det samme har hundrevis av andre superrike underskrivere av “Giving Pledge” som Gates Foundation har opprettet for å øke filantropien blant milliardærer. Selv om det høres kontraintuitivt ut, er utsiktene til hundrevis av milliarder – eller til og med billioner – dollar i filantropiske utgifter ikke grunn til å feire, men snarere til bekymring.
På samme måte som den globale eliten bruker kampanjebidrag og lobbyvirksomhet for å påvirke politikken, har filantropi blitt enda et verktøy i milliardærenes verktøykasse. De superrikes evne til sømløst å omsette sin personlige formue til politisk makt er et tydelig signal om et demokrati i forfall og et oligarki på fremmarsj. Og det er en klar oppfordring til oss om å spørre oss selv om det er en slik verden vi ønsker å leve i – en verden der de rikeste har de høyeste stemmene, der vi applauderer og opphøyer tvilsomme forretningsmagnaters hamstring av rikdom fordi de offentlig deler den ut i veldedige prosjekter som på udemokratisk vis fremmer deres politiske verdensbilde.
Nyhetsmediene har, sammen med Gates’ enorme PR-maskineri, skapt en verden av forenklede fortellinger, for ikke å si eventyr, som sender et budskap om at det er få kritikkpunkter mot stiftelsen som er verdt å diskutere: Ville du heller sett at Bill Gates brukte pengene sine på sportsbiler og herskapshus? Ville verden virkelig blitt bedre hvis vi beskattet Gates og lot våre dysfunksjonelle myndigheter bruke hans enorme formue?
For å svare på disse spørsmålene, og for virkelig å forstå hvordan Bill Gates forvandlet sin formue til politisk makt gjennom filantropi, må vi grave dypt i en svært mørk, privat institusjon. Det vi finner, er en veldedighetsstiftelse hvis aktiviteter er helt ugjenkjennelige i forhold til den vanlige definisjonen av veldedighet og helt ugjenkjennelige i forhold til stiftelsens retorikk og erklærte formål.
Vi finner en mann som har klart å bli rikere, ikke fattigere, i løpet av sin tid som verdenshistoriens mest “generøse” person. Vi får se hvor mange personlige fordeler Gates-familien får ut av filantropien sin, inkludert milliarder av dollar i skattefordeler, offentlig applaus, politisk makt og til og med muligheten til å berike eller styrke organisasjoner de står nær – som med de hundre millioner dollarene stiftelsen donerte til den private eliteskolen Bill Gates og barna hans gikk på i Seattle.
Vi kommer til å se titalls milliarder dollar fra skattebetalerne som subsidierer Gates’ veldedige prosjekter, men svært liten kontroll med hvordan han bruker pengene våre. Vi vil oppdage at vi mange steder ikke engang kan følge pengene, ettersom stiftelsen omsetter milliarder av dollar i svarte penger.
Vi vil finne en veldedighetsstiftelse som ser ut til å være like mye opptatt av å tjene penger som å gi dem bort, som fritt og i stor utstrekning driver kommersiell virksomhet, som deler ut milliarder av dollar til private selskaper, samler inn milliardavkastning og til og med starter og leder private foretak. Og vi vil finne varslere fra privat sektor som hevder at stiftelsen, i likhet med Microsoft, misbruker sin markedsmakt og opptrer på en konkurranseskadelig måte.
Teksten fortsetter under bildet
Vi får se det imponerende nettverket av innflytelse som Gates-stiftelsen har bygget opp, et nettverk som finansierer en enorm konstellasjon av surrogater og frontgrupper for å gjennomføre stiftelsens agenda. Vi skal se hvordan disse organisasjonene – som er opprettet, finansiert og drevet av stiftelsen – presenterer seg som uavhengige organer og gir inntrykk av at de støtter stiftelsens agenda. Vi skal utforske hvordan denne surrogatmakten blir til politisk makt, både hjemme og i utlandet, og vi skal forstå at Gates, i en alder av 68 år, har som mål å utvide sin makt i tiårene som kommer.
Vi finner en organisasjon som etter eget utsagn er “drevet av Gates-familiens interesser og lidenskaper”, ikke av behovene eller ønskene til de tiltenkte mottakerne. Vi vil finne en organisasjon som er forelsket i seg selv – sine eksperter, sine svar, sine strategier og sin grunnlegger – og som er ivrig etter å knuse alle som kommer i veien for den. Vi vil se en stiftelse med et bakstreversk kolonialt blikk som lener seg hardt på høytlønnede teknokrater i Genève og Washington DC for å løse problemene til fattige mennesker i Kampala og Uttar Pradesh.
Og vi vil finne en mann som lider av et alvorlig tilfelle av selvgodhet, og som hele tiden hevder sitt lederskap og sin ekspertise i spørsmål der han ikke har opplæring, status eller mandat.
Vi kommer til å se en organisasjon som iherdig profilerer seg som en forkjemper for vitenskap, fornuft og fakta, men som åpenlyst driver med ideologi. Vi vil se en filantropisk organisasjon som bruker store summer på evaluering og måling av andre organisasjoner, samtidig som den gjør sitt ytterste for å begrense uavhengig måling og evaluering av sitt eget arbeid.
Vi vil følge milliarder av dollar som strømmer fra stiftelsen til universiteter og redaksjoner som konsekvent unngår å kritisere den. Vi kommer til å finne et “suksesskartell” av enkeltpersoner og grupper som er svært redde for å kritisere Bill Gates av frykt for å miste støtten hans, men som er ivrige etter å vise til hans gode gjerninger. Og vi får høre om stiftelsens beregnende og driftige forsøk på å bringe kritikere til taushet og kvele debatten.
Vi vil forstå at Bill Gates både er en ulv i fåreklær og en keiser uten klær. Vi vil finne en mann som kjemper mot ansvarlighet med hver eneste fiber av sitt vesen, og en institusjon hvis aktiviteter aldri ser ut til å stå i stil med de høytsvevende påstandene, verken når det gjelder de livene den påstår å redde eller de menneskelige fremskrittene den gjennomfører.
Vi finner en mann som i flere tiår har vært anklaget for å ha opptrådt kritikkverdig på arbeidsplassen, både i Microsoft og i Gates-stiftelsen, og som tok den utenkelige beslutningen om å knytte sin veldedige virksomhet til den dømte sexforbryteren Jeffrey Epstein. Vi vil se at uansett hvor alvorlige Gates’ feiltrinn er, og uansett hvor robust vår såkalte “cancel culture” er, så er Bill Gates i stor grad immun mot kontroll, selv fra Kongressen og skattemyndighetene.
Teksten fortsetter under bildet
Vi vil se en dypt ahistorisk og fantasiløs stiftelse som har valgt å gjenopplive mislykkede veldedighetsprosjekter fra flere tiår tilbake, som den “grønne revolusjonen” i afrikansk landbruk og en rekke aktiviteter innen familieplanlegging, der det blant annet flørtes med befolkningskontroll. Vi vil se en institusjon som i årevis har bedt oss om å se mot horisonten, mot de banebrytende teknologiene den vil introdusere og de banebrytende tiltakene den vil forvalte.
Og vi vil se hvordan stiftelsen har mislyktes i å oppnå det den har satt seg fore, enten det dreier seg om å utrydde polio, introdusere banebrytende vaksiner, revolusjonere landbruket og utdanningen i USA eller lede verden i arbeidet med å bekjempe covid-19. Vi kommer til å se en organisasjon som stadig mislykkes med å komme seg videre på grunn av sin egen rikdom.
Vi vil innse hvor sårbar Gates-stiftelsen er, og hvor stort ansvar vi alle har for å utfordre den. Vi må spørre oss selv hvorfor vi har latt Bill Gates ta så mye makt fra oss så lenge. Vi vil undre oss over vårt kollektive Stockholm-syndrom, som har fått oss til å tro at vi bør applaudere Gates’ maktovertakelse, ikke utfordre den. Og vi vil endelig innse at Bill Gates og Gates Foundation ikke bare er et problem, men vårt problem.
Som Linsey McGoey skriver i boken No Such Thing as a Free Gift: “Hvis en gave faktisk skal gis – det vil si hvis den faktisk er ment å overgis av en giver, slik at han eller hun ikke kan gjøre ytterligere krav på gaven – har giveren ingen rett til å engasjere seg.” Hvis Gates-stiftelsen ønsker å gi milliarder av dollar til forsikringsgrupper de kontrollerer – det vil si pengene de gir til sine stedfortredere og agenter – bør dette ikke betraktes som veldedighet eller telle med. Det bør heller ikke de ekstraordinære summene som stiftelsen bruker på sitt eget oppblåste byråkrati, for eksempel den milliarden dollar den årlig bruker på McKinsey-konsulenter, administrasjonskostnader og vedlikehold av sitt storslåtte hovedkvarter i Seattle.
Teksten fortsetter under bildet
Det må også stilles spørsmålstegn ved om Gates’ gaver er veldedige, fordi Gates-familien så ofte kan oppfattes som om de får en fordel, enten det gjelder de hundre millioner dollarene stiftelsen har donert til den private eliteskolen som Gates-barna går på, eller stiftelsens sjenerøse gaver til journalistikken, som har pyntet på omdømmet til Gates-stiftelsen og Gates-familien.
De som ønsker å reformere den store filantropien, har også foreslått en ny æra av åpenhet, som vil kreve at Gates-stiftelsen redegjør for arbeidet sitt. Dette bør innebære en klar oversikt over stiftelsens pengestrømmer og en slutt på den mørke pengekulturen. Det kunne også innebære at stiftelsen blir underlagt krav om offentlig innsyn, og at den offentliggjør alle bevilgninger den får og kontrakter den inngår.
Man kan også vurdere å innføre en annen styringsstruktur i stiftelsen, med et sterkt, uavhengig styre som sikrer at Bill Gates ikke alene kan kontrollere hvordan stiftelsens penger brukes. Selv mener jeg at hvis stiftelsen skal fortsette, bør Bill Gates ikke få spille noen institusjonell rolle i den. Når Gates flytter sin private formue inn i sin private stiftelse, som han kontrollerer, er det ikke veldedighet, og vi bør lage regler som gjør dette klart.
Så lenge Bill Gates opprettholder sin ekstreme rikdom, vil han forbli en kreftsvulst for demokratiet. Han vil finne måter å bruke sin enorme formue på til å skaffe seg og utøve udemokratisk makt – om ikke gjennom sin private stiftelse, så på andre måter.
Selv når det gjelder våre beste milliardærfilantroper, må vi regne med at det er grådighet eller skatteunndragelse som ligger til grunn for deres veldedighet. Og vi må tenke på at hvis vi virkelig bryr oss om rettferdighet og ønsker at verden skal bli et mer rettferdig sted, bør vi omorganisere økonomien og samfunnet vårt på en måte som ikke tillater at en svært liten gruppe mennesker akkumulerer en slik ekstrem rikdom.
Den eneste grunnen til at noen lytter til Bill Gates, uansett hva han snakker om, er hans enorme rikdom. Pengene hans er hans makt. Hvis vi begynner å si nei til Gates’ penger, reduserer vi makten hans. Overalt rundt oss ser vi tydelige tegn på en økende mistillit til og avsmak for oligarkiet og teknologimilliardærenes falske løfter.” Boka kan blant annet kjøpes her.
Teksten fortsetter under bildet
Anbefalt og relatert lesing:
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen og misbruker det, så vil det verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann: https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html
I kjølvannet av Verdens økonomiske forums (WEF) årlige Davos møte har de konsernstyrte mediene hatt det travelt med å spre propaganda om den neste “pandemien”, kjent som “Disease X“, som ifølge flere rapporter vil være “20 ganger” mer dødelig enn Wuhan-koronaviruset (COVID-19).
Daily Express (Storbritannia) hadde nylig en overskrift som hevdet at den neste pandemien “allerede er på vei” og kan ta livet av 50 millioner mennesker.
Irish Star hadde en overskrift som hevdet at “medisinske eksperter” allerede er i ferd med å utvikle en ny vaksine mot sykdom X, som beskrives som muligens “20 ganger mer smittsom enn covid-19”.
The Sun (UK) skriver at verdens ledere i Davos var samlet “på grunn av den skremmende trusselen om ‘sykdom X’, i frykt for at et hypotetisk utbrudd kan drepe 20 ganger flere” mennesker enn covid-19 gjorde.
Ifølge Dr. Robert Malone, som skriver for Brownstone Institute, er alle disse overskriftene “svart” propaganda fordi ingen av de såkalte “ekspertene” er navngitt i noen av artiklene, og det er heller ingen fagfellevurderte artikler som siteres som bevis på “et dødelig patogen som forårsaker 20 ganger flere dødsfall enn covid-19”.
“Likevel er disse fortellingene overskrifter i mainstream-mediene”, advarer Malone.
“Dette er bare nok en øvelse i globalisert budskapsformidling for å støtte WHOs [Verdens helseorganisasjon] og WEFs fortelling om at regjeringer må pøse milliarder inn i de største transnasjonale selskapene i verden for å ‘kurere’ en ikke-eksisterende sykdom.”
Den “grå” propagandaen som også spres, har i stor grad samme formål som den svarte propagandaen, bortsett fra at den grå propagandaen drives direkte av blant annet WEF og WHO.
Til og med i Davos ble det innrømmet at sykdom X er en “uidentifisert sykdom”, noe som betyr at den er falsk. Likevel snakket globalistene som var til stede på møtet om den som om den ikke bare var reell, men muligens allerede i omløp.
“Budskapet fra WHO og WEF er at ‘sykdom X’ vil være zoonotisk”, advarer Malone. “At penger til å overvåke hver eneste flekk i verden er veien å gå for å stoppe ‘Sykdom X’.”
Et av hovedformålene bak all denne sykdom X-propagandaen er å implementere WHOs såkalte “One Health”-løsninger, som FN-organet beskriver på følgende måte:
“Myndigheter, forskere og ansatte på tvers av sektorer på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå bør iverksette felles tiltak mot helsetrusler. Dette innebærer blant annet å utvikle felles databaser og overvåking på tvers av ulike sektorer, og å finne nye løsninger som tar tak i de grunnleggende årsakene og sammenhengene mellom risiko og konsekvenser.”
One Health gir med andre ord offentlige tjenestemenn overalt den unnskyldningen og de verktøyene som er nødvendige for å ta total kontroll over sine jurisdiksjoner, slik at de kan bruke kunstig intelligens (AI) og andre autoritære verktøy til å regulere internett, landbruk, klimaendringer, folkehelse og medisinske systemer under den neste “krisen”.”
