Pfizer er distributøren av en av de nye c 19 vaksinene. Rullebladet til Henry Rinnan er bare barnemat i forhold. Og myndighetene ber oss om å stole på at dette firmaet leverer en vaksine som vi overhodet ikke behøver å bekymre oss over:
Den engelske regjeringen har gitt den mest kriminelle legmiddel produsenten Pzifer imunitet mot å bære noe som helst ansvar hvis noen skulle bli skadet av den nye c 19 vaksinene deres, som er den minst utprøvde vaksinen på mennesker noensinne.
Den samme imuniteten får også alle som produserer vaksinen for Pzifer og all helsepersonell som gir vaksinen. Dvs at blir man syk av vaksinen så vil man IKKE få noen erstatning. Det samme gjelder hvis man som forelder lar ens barn ta vaksinen og ens barn blir alvorlig skadet eller dør, da vil man overhodet ikke kunne få noen oppreisning for det, da er det du som forelder som må bære ansvaret for at vaksinen skadet eller drepte ditt barn.
Da Pfizer fikk spørsmål om hvorfor de fikk denne imuniteten, så nektet administrereden direktør Ben Osborn å svare på det:
“The UK government has granted pharmaceutical giant Pfizer a legal indemnity protecting it from being sued, enabling its coronavirus vaccine to be rolled out across the country as early as next week.
The Department of Health and Social Care has confirmed the company has been given an indemnity protecting it from legal action as a result of any problems with the vaccine.
Ministers have also changed the law in recent weeks to give new protections to companies such as Pfizer, giving them immunity from being sued by patients in the event of any complications.
NHS staff providing the vaccine, as well as manufacturers of the drug, are also protected.
The Pfizer/BioNTech vaccine was authorised by the Medicines and Healthcare products Regulatory Agency on Tuesday under regulation 174 of the Human Medicine Regulations 2012 which allows an unlicensed medication to be used in an emergency such as a pandemic.
It also has the effect of granting civil immunity to Pfizer after the government changed the regulations following a short three-week consultation in September.
In a press conference with journalists on Wednesday, Ben Osborn, Pfizer’s UK managing director, refused to explain why the company needed an indemnity.
“Pfizer har nå som kjent vært først ute med covid-19 vaksine.
Pfizer er også et foretak som har fått 40 rettskjennelser mot seg over en årrekke for uredelig adferd i markedet, ved å ha ført helsemyndigheter, helsepersonell og pasienter bak lyset når det gjelder legemidlers påståtte virkninger.
Over de siste 25 årene har selskapet akseptert å betale til sammen i overkant av 6,1 milliarder US dollar i bøter med bakgrunn i 40 fellende saker. I tillegg kommer ytterligere seks saker som ikke er ferdigbehandlet ennå. I hovedsak dreier sakene seg om bevisst feilaktig informasjon om legemidlers egenskaper, ulovlig markedsføring foruten ulovlige hevnaksjoner overfor varslere i egen organisasjon som blant annet har fått sparken.
Blir bøtene for uredelig adferd ganske enkelt fra selskapets side betraktet som en helt vanlig forretningsmessig kostnad?
Når mer eller mindre samtlige voksne nordmenn i disse dager skal ta stilling til hvorvidt man skal la seg vaksinere eller ikke, er det ikke uinteressant for den enkelte å ha nødvendig bakgrunnsinformasjon om graden av uredelighet hos produsenten av vaksinen.
Spørsmålet er med andre ord om helsepersonell som setter vaksinene i disse dager, er godt kjent med denne uredelige delen av Pfizers virksomhet og videreformidler dette på en saklig måte til de som skal vaksineres?
For å oppfylle kravene til et informert samtykke, er det grunn til å anta at også denne delen av Pfizers historie og virksomhet kan være av betydning for den enkelte.
Og man kan jo undre seg over hvorfor Henrik Vogt, lege og postdoktor ved Senter for medisinsk etikk, UiO ikke nevner noe om det kriminelle rullebladet til Pfizer: Er det fordi han er uvitende om det eller er det fordi han vet om det og ikke vil si noe om det? Når Pfizer har begått så grove forbrytelser og er så korrupte som de er og man uttaler seg om en vaksine produsert av dem uten å nevne dette, enten fordi man bevist vil skjule det elller fordi man er uvitende om det, da er man ikke en ekspert, da er man enten sleip som en ål eller så naiv at det er skummelt, og i ingen av tilfellene er man en person noen burde ha tillit til i dette tilfellet. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rgWrEa/kaldt-vann-i-vaksineblodet?fbclid=IwAR1kM1evBk82cnz2LRyM5e3bqlSYfc8EiEZInByJdznxZG8eBU8p5C-NYWE
FDA står for «Food and Drug Administration» og er det amerikanske overvåkningsorganet for medisinske produkter. I Norge er Folkeheleinstututtet det som kommer nærmest et tilsvarende organ som det FDA er i USA.
I 2009 så skrev forskere og leger i FDA et brev til daværende president Barack Obama der de ber ham om å rydde opp i korrupsjonen innefor FDA som har pågått i alt for lang tid. Men ble noe gjort? Neppe. Korrupsjonen i FDA er fremdeles vedvarende:
“This article highlights the importance of the FDA’s ongoing pediatric postmarketing safety reviews of regulated products, advice from the PAC, and FDA actions in the best interest of pediatric patients. This mandated process facilitates detection of safety concerns that may not be identified in prelicensure clinical trials. It continues to identify critical safety concerns, including unlabeled adverse events, frequent off-label use, product misuse, and secondary exposures in children.” https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/26598453/
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen, så vil dette verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann: https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html
Hvert eneste år dør folk på sykehjem i november som i april. “Som på april nivå“. Skam dere, politikere og journalister!
Dere har også etter febrilsk leting klart og finne ett alvorlig sykt barn som var døende og putte “ corona “ som dødsårsak. “ Helseminister “ Høie stod fram og sa:” Noe vondere enn og miste ett barn finnes ikke “. Det er sant. Noe verre finnes ikke. Men det at han brukte dette til å fremme sitt corona narrative er til å gråte av.
Den manipulasjonen og de forvridde tallene vi blir servert er helt hinsides.
Bare det at de ekte ekspertene stiller politikerne spørsmål, og spør om tall, og grunnlag for nedstengningen, og ikke får svar ; burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på folk flest.
Heldighvis ser flere og fler at vi blir skremt, lurt og løyet til.
Husk: Restriksjoner, stenging av samfunn og “safety regler“ stopper aldri virus. Det de derimot gjør, er at de ødelegger
jobb, utdanning; dreper små og mellomstore bedrifter, øker selvmord og gjør folk livredde.
Alt dette for et virus som ikke har tatt livet av noen andre enn de som ville ha dødd alikevel.
Onsdag kveld avslørte Aftenposten hvordan Norsk Industri i en rekke tekstmeldinger presset helse- og omsorgsdepartementet til å gi karantenefritak for utenlandske arbeidere i Norge.
Det til tross for at fritak fra karantene for utenlandske arbeidere var et tiltak av «særlig stor grad av risiko», ifølge regjeringens egne smitteverneksperter.
– Har kostet arbeidsplasser
– Det avdekker en prosess der en lobbyorganisasjon nærmest dikterer retningslinjene på dette området, og der folkehelsemyndighetene må tvinge seg inn for å gi sine råd og advare mot det som er i ferd med å skje, sier lederen for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre til TV 2.
Han er urolig for at regjeringen har vært på etterskudd i arbeidet mot importsmitte, og for at arbeidsplasser kan ha gått tapt som følge av at regjeringen lot bedriftene på egenhånd fikk skrive en veileder som gikk imot flere helsefaglige råd.
“Midt i den største helsekrisen vi har opplevd på flere mannsaldre, der verdien av pålitelig kunnskap er åpenbar for alle, har staten nå bestemt seg for at dette har vi ikke råd til lenger.
I et helsebudsjett på over 300 milliarder kroner er ti millioner (!) blitt for dyrt for å videreføre det viktigste enkelttiltaket for faglig oppdatering av norsk helsepersonell.”
Vi har allerede mistet tilgangen til The Lancet. Nå forsvinner BMJ, JAMA (Journal of the American Medical Association) og andre av verdens beste, medisinske tidsskrifter.
“Måtte det bli sånn? At næringslivet blør, jobber forsvinner og flere mennesker i landet vårt lever i en uviss og vanskelig økonomisk situasjon?
(…) Vanlige folk måtte vente i måneder før de fikk utbetalingen fra Nav som de hadde krav på under permittering i vår. Det finnes ennå ingen løsning på plass for bedrifter som trenger hjelp til å komme seg over kneika nå – et helt svangerskap etter at viruset kom til Norge.
Nei, vi fikk ikke full økonomisk kompensasjon til alle. Vi fikk en situasjon som får en forsker på Norges Handelshøyskole (NHH), ikke akkurat kjent som de barrikadestormende radikalernes boltreplass, til å skrive et innlegg i DN, som vel heller ikke først og fremst forbindes med opprør nedenfra, med tittelen «Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?». Svaret Ole-Andreas Næss, forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH, gir i innlegget, er «ja».
Næss viser til at fem selskaper har mottatt til sammen én milliard fra støttepotten. Det er like mye som 27.000 småbedrifter til sammen.
Ingen av de fem gigantene «har betalt nevneverdig skatt til Norge de siste fem årene», skriver Næss. «De 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem årene».
Regjeringen har sagt under krisen at den skal redde bedrifter «som har livets rett», men ikke bedrifter som i normale tider ville gått konkurs.
Det avslører en hårete tro på egen evne til å analysere situasjonen fra regjering som ennå ikke har klart å få på plass en løsning som gir næringslivet en viss forutsigbarhet i bølge to av en umulig situasjon.
Ifølge GBD finnes det ikke lenger medisinske grunner til å stenge ned samfunnet slik som nå, men det finnes mange grunner til ikke å stenge ned. Hvorfor mener GBD dette?
Et av svarene finnes på Worldometers oversikt over active cases (aktive tilfeller). Det er nå (pr. 8. desember) registrert drøyt 19.355.000 active cases i verden. 0,5 prosent av disse beskrives som «serious or critical» (kritiske tilfeller), 99,5 prosent som «mild condition» (mild tilstand). Tyder 99,5 prosent «mild condition» på et virus som rasjonelt sett krever de restriksjonene vi nå ser?
“Oljefondet er en betydelig eier i flere av selskapene som nå ligger lengst fremme med å utvikle vaksiner, som Pfizer og AstraZeneca.
Fondet eier også aksjer for mange milliarder i selskaper som leverer coronatester og annet utstyr til helsesektoren.
Det viser en gjennomgang E24 har gjort av fondets aksjebeholdninger.
Ved nyttår satt Oljefondet på over 150 milliarder kroner i aksjer i noen av de store selskapene som jobber med coronavaksiner, inkludert Pfizer, Astra Zeneca, Sanofi, GlaxoSmithKline, Johnson & Johnson, Merck og Moderna.
Jeg har til dags dato aldri brukt selvbetjeningkasse, og jeg har flere ganger vært på nippet til å rope ut til dem som bruker dem om de egentlig skjønner hva de holder på med. “Hvem er egentlig de nye selvbetjeningskassene for? Er de for oss kunder som kjøper varene? Er de for å gjøre jobben lettere for butikkmedarbeiderne? Eller er de for eierne som sparer penger? Nå mener forskere ved MIT at selvbetjeningskasser bare reduserer arbeidskostnader for eierne, uten å gjøre jobben mer effektiv. Forskjellen er bare at arbeidet blir gjort av deg som kunde, og ikke av egne ansatte.” https://forskning.no/arbeid-roboter/hvem-drar-nytte-av-de-nye-selvbetjenings-kassene/1775974?fbclid=IwAR0XTWUFFBYMHB66vvsVy8WKaTbPfulh6Xd0qXQS7Jjcss_UzTteIxx7S5U
HVORFOR SE SKREKKFILM NÅR DU KAN SE VIDEO FRA DAVOSMØTENE…?
DISSE GRISKE OG GRÅDIGE MENNESKENE SOM NÅ FORER VERDEN MED LØGN OG BEDRAG HAR PLANENE I ORDEN FOR DEG:
Ny verdensorden? Oligarker i World Economic Forum diskuterer hvordan juridiske systemer kan bruke hjernekartlegging mot deg.
Hvis hjernekartlegging blir vanlig, kan det få store implikasjoner for rettssystemet. Selv om en person velger å ikke tilstå, kan hjernen deres tappes å få ut nødvendig informasjon.
På World Economic Forums 2016-møte, foreslår paneldeltakere at forskjellige måter å skanne hjernen og hjernekartlegging kan innlemmes i rettssystemet og brukes av advokater som en del av rettssaker, inkludert mot deg.
En WEF-paneldeltaker sa at det bare er et spørsmål om tid før det vil være bærbar hjernedekodingsteknologi som dekoder språket så fort du kan sende tekst på mobiltelefonen.
Dette eliteoligarkiet står imidlertid bak en teknokratisk plan om å styre samfunnet gjennom teknologi, programmert av forskere og teknikere og automatisert gjennom bruk av kunstig intelligens, snarere enn gjennom demokratisk valgte politikere og regjeringsledere. Den videoen over viser utdrag av World Economic Forums 2016 møte.
Det er for eksempel mulig å dekode signaler i hjernen så detaljert at du kan rekonstruere en film en person har sett, inkludert ikke bare gjenstandene og handlingene i filmen, men også hvordan personen følte seg om filmen – om den gjorde de føler seg lykkelige, triste eller på annen måte.
Ikke nok med det, de kan se hvem som blir psykopater og hvem som ikke blir det, sier disse i WEF. Og de kan plante falske minner.
Danielsen presiserer at det er viktig å gjøre lokalbehandling med permetrin eller benzylbensoat to ganger, med en ukes mellomrom. Dette står ikke i felleskatalogen, men det burde det, ifølge Danielsen.
Folkehelseinstituttet har nylig revidert smitteveilederen for skabb.
− Det har vært visse holdepunkt for at kremen med virkestoffet permetrin kan ha litt dårligere effekt enn før. Derfor har vi endret behandlingsopplegget. Nå vil vi anbefale å forlenge tiden kremen skal være på huden. Og benzylbenzoat er nå likestilt med permitrin som det første man bør prøve, forteller han.
Danielsen mener det er et problem at lokalbehandlingen er så dyr, og at man må betale fullt selv.
“Elevene på skolen smitter ikke hverandre. Og de smitter faktisk ikke lærerne sine heller. Faktisk er barn i skolealder utrolig dårlige til å overføre smitte.» Intervjueren: ′′ Så det finnes rett og slett ingen bevis eller, det finnes ingen bevis for at å stenge en skole selv hindrer virus i å spre seg – hvorfor gjør du det?» Holm: – ′′ Ja, jeg vil faktisk gå lenger enn det, det finnes faktisk bevis for å si at det IKKE nytter. Så bevisbyrden er rimelig klar. Det nytter ikke å legge ned skoler, det er tydeligvis ikke der barn smitter, så hvorfor gjør man det? Vel, jeg synes du bør spørre politikerne. Jeg antar de har lest de samme rapportene jeg har, ellers har de sovet i klassen. Å legge ned skoler vil ikke påvirke smitten.» (…) ′′ Jeg forstår ikke hvorfor vi våger å gamble med unge menneskers psykiske helse.» Vi kontaktet Christian Kanstrup Holm og spurte ham hvilken rapport han viste til i intervjuet. Han svarte raskt, sjøl om det var seint på kvelden, og viste til denne rapporten fra Australia: https://steigan.no/2020/12/elevene-pa-skolene-er-ikke-smittsomme-de-smitter-heller-ikke-laererne-sine/?fbclid=IwAR1Xo6ch7_F_sLWsP8bbbcOC6g9jpk6NJUcXI3nlRJQ52iV_v9Gu1F1MfnM
De har altså hoppet over dyreforsøkene og gått rett på testing av mennesker:
Den sittende regjeringen forteller oss at den har empati for de mest utsatte i samfunnet, men hvor er empatien hen her? Vi har altså en regjering som klart og tydelig sier at de står på voldsutøverne og voldtektforbryternes side, mens de håner voldsofrene. “Regjeringen vil med dette privatisere og individualisere konsekvensene av vold. Det er i seg selv et tilbakeskritt. Svært få har ressurser, helse og krefter til å gå til sivilt søksmål. I saker hvor det er snakk om vold mot kvinner i nære relasjoner, vil kvinner måtte gå til søksmål mot sine familiemedlemmer. Det kan være faren til kvinnens barn eller hennes egen far. Å måtte møte vedkommende i retten, er for mange en umulighet.” https://www.dagbladet.no/meninger/ansvaret-legges-pa-voldsofrene/73123664?fbclid=IwAR3RFa2R5nHEGaOiiROKYqvELb__26l21KLBAqOgKVH1GsQe5I4UvX0WW3E
Snakker vi her om grovt kameraderi og korrupsjon mellom den sittende regjeringa og disse fem selskapene? «Er koronastøtten rigget for de rike og mektige? Fem selskaper har til sammen mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27.000 småbedrifter til sammen. Og eiendomsselskapene tjener gode penger. Jeg har analysert tall fra støtteordningen og funnet ut at de aller fleste bedrifter har mottatt forholdsvis lite i koronastøtte, men noen veldig få har fått ekstremt mye: Fem selskaper har til sammen mottatt én milliard kroner i støtte. De har fått like mye støtte som 27.000 småbedrifter til sammen. To av disse fem selskapene er børsnotert og kan enkelt hente penger i aksjemarkedet, mens de andre er eid av milliardærer. Disse fem selskapene deler en annen egenskap: Ingen av dem har betalt nevneverdig skatt til Norge de siste fem årene. De 25 selskapene som har fått mest støtte, har fått tre ganger så mye i støtte i løpet av seks måneder som de har betalt i skatt de siste fem årene. Det virker som selskapene som er flinke å skaffe seg veldig mye koronastøtte også er flinke til å unngå å betale skatt.» https://www.dn.no/innlegg/koronakrisen/koronadebatt/kompensasjonsordningen/innlegg-er-koronastotten-rigget-for-de-rike-og-mektige/2-1-925534?f&fbclid=IwAR2b2-xxKXCv2RI5NIbF3qnGr7DcfH6iUEsBaMEyBaLTNkdhVSq1igiZS60
“Solberg og Microsoft-gründeren Bill Gates møttes tirsdag digitalt for å snakke om det internasjonale arbeidet Norge leder for å skaffe penger til utvikling og produksjon, og ikke minst rettferdig fordeling, av vaksiner, tester og medisiner.
Det såkalte ACT-A-samarbeidet har så langt kun fått løfter om 10 milliarder dollar fra ulike land og bidragsytere, mens behovet er anslått til 38 milliarder dollar. Bill & Melissa Gates Foundation og Norge er begge store bidragsytere til samarbeidet.
ACT-A står for Access to COVID-19 Tools Accelerator.
Solberg sier det er urovekkende at det fremdeles mangler så mye penger til arbeidet.
– Det bekymrer meg, fordi det betyr at vi forlenger den økonomiske krisen, sier Solberg til NTB.
Frykter de må vente på Biden:
Solberg sier det trengs bidrag både fra flere filantroper som Bill Gates, fra næringslivet og fra flere land.
Det sier seg jo selv at når man blir presset på denne måten til å ta vaksina som overhodet ikke er godt nok testet ut mot en sykdom som rammer de gamleste av oss og de med underliggende sykdommer, da er det noe som skurrer big time. På meg så virker det mere som om legemiddelindustrien og myndighetene er ute etter å skade oss i stedet for å hjelpe oss. Anbefalt lesing:
“Canadas helseminister sier at det ikke vil bli obligatorisk å ta koronavaksinen når den kommer på markedet, men at de som nekter å ta den kan komme til å oppleve begrensninger.
Helseminister Christine Elliott kom med denne uttalelsen under sin redegjørelse for landets vaksineplaner 7. desember 2020. Statsminister i delstaten Ontario, Doug Ford, sa at han tror det er i strid med grunnloven å tvinge folk til å ta vaksinen, men at han sterkt vil anbefale at man tar den. Men hvor mye er grunnlovsvernet verdt når helseminister Elliott sier at:
«Det kan bli noen begrensninger når det gjelder reise eller andre begrensninger som kan oppstå som et resultat av ikke å ha tatt vaksinasjon, men det vil være opp til personen selv å ta den avgjørelsen på grunnlag av det som er viktigst for dem.»
Uka før hadde Ontarios fremste helseansvarlige, Dr. David Williams, sagt at sjøl om det ikke vil bli obligatorisk å ta vaksinen, så kan de som nektyer å ta den komme til å bli nektet adgang forskjellige steder:
«Vi kan gjøre det obligatorisk å ha tatt vaksinen for å få adgang til skoler, sjukehus og andre steder.»
Og vi snakker her om en vaksine som er kommet på markedet uten at man har fulgt de vanlige vitenskapelige prosedyrene.
Et av verdens fremste medisinske tidsskrifter, BMJ, (British Medical Journal), har kommet med et kraftig kritikk av de farmasøytiske selskapene for de metodene de bruker for å lansere koronavaksinene sine.
I stedet for å legge fram resultatene av testene i fagfellevurderte vitenskapelige artikler, slik den vitenskapelige standarden tilsier, velger vaksineindustrien å legge fram sine resultater i form av pressemeldinger, skriver BMJ.
Vi snakker om vaksiner som åpenbart er så risikable at for eksempel selskapet Pfizer har sørget for at de på forhånd har skaffet seg garantier mot søksmål fra dem som måtte bli skadet av vaksinene.
Dette skriver avisa The Independent, og det bekreftes av det britiske helsedepartementet. Den britiske regjeringa har også fått på plass lovendringer som vil beskytte andre vaksineselskaper mot å bli saksøkt dersom deres vaksiner skulle føre til noen problemer for dem som får sprøytene.
Det er også sørget for å etablere juridisk beskyttelse for dem som setter vaksinene, samt for de selskapene som produserer dem.
Sjefen for Pfizer i Storbritannia, Ben Osborne, nekter å forklare hvorfor selskapet trenger bekyttelse mot søksmål.
– Vi tror at det vil forekomme milde og forbigående bivirkninger ved noen av disse vaksinene, sier helsedirektør Bjørn Guldvog til Dagbladet. Dette har Guldvog ingen faglige eller vitenskapelige bevis for. Han kan ikke vise til en eneste fagfellevurdert artikkel som har undersøkt virkninger av vaksinene. Guldvog har bare vaksineprofitørenes egne pressemeldinger å forholde seg til. Han sier at han tror at det er slik. Men hvis norsk helevesen skal basere seg på tro, kunne man ikke da ha ansatt en sjaman? Helsemyndighetene regner med at coronavaksiner kan gi milde og forbigående bivirkninger. Direktør i Legemiddelverket, Audun Hågå, tror man får milde bivirkninger, men sier at man kan få en litt tøff dagen derpå. Dette skriver avisa Dagbladet. «Tro» er det helt riktige verbet å bruke i denne sammenhengen, for direktør Hågå har ingen vitenskaplige forutsetninger for å kunne vite noe sikkert om dette. Hvordan kan vi hevde det? Det skyldes helt enkelt at vaksinegigantene ikke har fulgt vitenskapelige standarder når de har utviklet vaksinene. Det er ikke våre ord, det står på redaksjonell plass i et av de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene i verden, britiske BMJ. BMJ, (British Medical Journal) tar kraftig til orde mot de metodene den farmasøytiske industrien bruker for å lansere koronavaksinene sine. I stedet for å legge fram resultatene av testene i fagfellevurderte vitenskapelige artikler, slik den vitenskapelige standarden tilsier, velger vaksineindustrien å legge fram sine resultater i form av pressemeldinger, skriver BMJ. https://steigan.no/2020/12/propagandaen-for-risikable-vaksiner-er-i-gang/?fbclid=IwAR3CY47zH6s03QuefiL3lC93RZuO8getlnZnZ7gnB1P7nmB7g6Wh8mCS4V8
“NPE kaster ut penger (erstatning) til sykehjemspasienter som dør med Covid 19. I dag sa de på P4 at pårørende til dem som dør med Covid 19 på sykehjem har rett på erstatning. Pårørende kan søke NPE om dekning av bisettelse og en liten seremoni i 50.000 kronersklassen! De opplyste om at de færreste var klar over det, derfor valgte NPE nå å gå ut med denne informasjonen. Men pårørende til dem som dør av stafylokokker, lungebetennelse og influensa på sykehjem, nei dem har ikke rett på en dritt når deres kjære dør. Forskjellsbehandling og diskriminering i regi av staten. Det er riktig stygt.” https://direkte.vg.no/coronaviruset/news/har-krav-paa-erstatning-etter-coronadoedsfall-paa-sykehjem.Papo5HnyQ?fbclid=IwAR28cRzfkkej5L27JB3JWLovsYoYQI9taeUj5QCoyn85JLAta6xcco5FRrg
Tror. Hvis man ser tilbake på hvor mange som ble livsvarig skadet av svineinfluensavaksina, og man vet at den nye vaksinen er helt ny og aldri testet over lang tid, da er jo det å si at man TROR at den er ufarlig mildt sagt uansvarlig.
Og hvorfor spør ikke journalisten direktøren i Legemiddelverket, Audun Hågå, om han skal ta vaksina? Og hvordan man kan vite om de som promoterer vaksina faktisk har tatt den og ikke en saltvannsoppløsning eller noe annet ufarlig?
Alle de som reklamerer for vaksina, og som får betalt for å reklamere for den må jo ta den og de må også kunne bevise at de har tatt den. Vi vet at mange av disse folka er lystløgnere, så når de sier de vil ta den eller at de har tatt den, så kan vi ikke stole på det med mindre vi får 100% bevis for at de har tatt den.
Kjenner du noen som påstår at de har empati med de gamle og utsatte? Det gjør du helt sikkert, men hvor engasjerte var de som påstår dette i andre sine lidelser før c 19? De fleste brydde seg hverken om de gamle eller utsatte før c 19 kom på banen. Det det derimot handler om, er at de fleste er redde for sine egne liv, og bruker de gamle og de utsatte som argument for ikke og åpenlyst stå fram som feiginger og hyklere.
Til dere som hyler mere og mere opp om å stenge ned samfunnet og som tydelig viser deres forakt for både ytringsfriheten og demokratiet, vær vennelig å svar på disse spørsmålene:
Hvor mange barn må sulte før DU føler deg trygg?
Hvor mange familier må miste alt de eier og har før DU skal føle deg trygg?
Hvor mange arbeidsgivere må miste alt de har jobbet for og bygd opp gjennom et helt liv for at DU skal føle deg trygg?
Hvor mange må miste jobben sin for at DU skal føle deg trygg?
“Veteraner er klar til at forsvare folket mod politi og politikere Brian Vilhelm Bjørnsøn og Høgni Petersen er begge Afghanistan-veteraner og fredsaktivister. Update mødte dem efter Folketingets åbning 6. oktober 2020 til en snak om Danmarks coronarestriktioner, vildledning af danskerne og forsvarets rolle overfor befolkningen.”
“Take the six-foot rule. It’s common sense that the farther apart people are—remember our imaginary hermits in hazmat suits in South Dakota—the less likely they are to pass an infection to each other. The coronavirus seemed especially deadly in many places with high population density, such as New York City. But what’s so special about six feet? As it turns out, not that much.
Experts agree that we can pass the flu virus either by contact (as when snotty hands touch a handrail, which is touched by other hands) or by droplets (spray from a cough) or by aerosol (microscopic mist from coughs, sneezes, or speech). We know that aerosol particles can stay suspended in air for hours, and small droplets for minutes. https://www.journalofinfection.com/article/S0163-4453(10)00347-6/fulltext
Yet for years public health officials have downplayed airborne transmission. A WHO document, for instance, describes how larger droplets are “assumed to be the main mode of transmission for influenza.” That’s a key assumption, since the six-foot separation rule hinges on it.
That applies to the coronavirus as much as to the flu. A study published during the pandemic showed that the new coronavirus, like the earlier SARS-CoV-1, hangs in the air for over an hour in aerosol form.
Even for protection against large droplets, the recommended distance varies. WHO said 1 meter, or about 3 feet, a number the CDC agreed with because of SARS research.
So the six-foot rule is cold comfort. If you walk through a grocery aisle where an infected person was speaking a minute or two earlier, you’ll probably inhale small droplets or aerosol particles from that person. Outdoors, where even a gentle breeze quickly sweeps aerosols away, your odds are much better. That fits with a recent report that coronavirus transmission to multiple people almost always happens indoors.” https://www.medrxiv.org/content/10.1101/2020.04.04.20053058v1
«The freedom toward which democracy strives is not the romantic freedom of adolescent dreams; it is one of mature stature. Democracy insists on sacrifices which are necessary to maintain freedom. It tries to combat the fears that attack men when they are faced with democracy’s apparently unlimited freedom. Such lack of limitations can be misused to satisfy mere instinctual drives.
However, because democracy does not exploit man by myth, primitive magic, mass hypnotism, or other psychological means of seduction, it is less fascinating to the immature individual than is dictatorial control. Democracy, when it is not involved in a dramatic struggle for survival, may appear quite drab and uninspiring.
It simply demands that men shall think and judge for themselves; that each individual shall exercise his full conscious ability in adapting to a changing world; and that genuine public opinion shall mold the laws that govern the community. Essentially, democracy means the right to develop yourself and not to be developed by others. Yet this right like every other, has to be balanced by a duty.
The right to develop yourself is impossible without the duty of giving your energy and attention to the development of others. Democracy is rooted not only in the personal rights of the common man, but even more in the personal interests and responsibilities of the common man. When he loses this interest in politics and government, he helps to pave the road to power politics. Democracy demands mental activity of a rather high level from the common man.
What the general public digests and assimilates in its mind is, in our new era of mass communication, just as important as the dictates of the experts. If the latter formulate and communicate ideas beyond the common grasp, they will talk into a vacuum. Thus they may permit a more simple and even an untrue ideology to slip in. It is not enough that an idea is only formulated and printed; we have to take care that the public can participate in the new concept.
The mystery of freedom is the existence of that great love of freedom! Those who have tasted it will not waver. Man revolts against unfair pressure. While the pressure accumulates he revolts silently, but at some critical moment it bursts into open revolt. For those who have lived through such an outburst, freedom is life itself. We have learned this especially in the days of persecution and occupation, in the underground, in the camps, and under the threat of demagoguery. We can even discover it in the totalitarian countries where nonetheless the terror, the resistance goes on.
Like adolescents who try to hide behind the aprons of parental authority rather than face mature adulthood, the individual members of a democratic state may shrink from the mental activity it imposes. They long to take flight into a condition of thoughtless security. Often they would prefer the government, or some individual personification of the state, to solve their problems for them. It is this desire that makes totalitarians and conformists.
Like an infant the conformist can sleep quietly and transfer all his worries to Father State. When the intellectuals lose their self-control and courage and are possessed only by their fears and emotions, the power of those with prejudice and stupidity gains.
Since within each of us lie the seeds of both democracy and totalitarianism, the struggle between the democratic and the totalitarian attitude is fought repeatedly by each individual during his lifetime. His particular view of himself and of his fellow men will determine his political creed.
Coexisting with man’s wish for liberty and maturity are destructiveness, hate, the desire for power, resistance to independence, and the wish to retreat into irresponsible childhood. Democracy appeals only to the adult side of man; fascism and totalitarianism tempt his infantile desires.
Totalitarianism is based on a mechanized narrow view of mankind. It denies the complexity of the individual, and the struggle between his conscious and unconscious motivations. It denies doubt, ambivalence, and contradiction of feelings. It simplifies man, making him into a machine that can be put to work by governmental oil.
The individual has to decide whether or not he will grow up. The knowledge and insight he has gained have to be translated into action. By this time he knows more about himself; his life has become an open book to him. Although he understands himself better, he finds it difficult to leave the dreamland of childhood, with its fantasies, hero-worship, and happy endings. But, fortified with a deeper understanding of his inner motivation, he steps over into the world of self-chosen responsibility and limited freedom. Because his image of the world is no longer distorted by immature longings, he is now able to function in it as a mature adult.
Systematic education toward freedom is possible. Freedom grows as the control over destructive inner drives become internalized and no longer depend on control from the outside, on control by parents and authorities.
It is the building up of our personality and our conscience—ego and superego—that is important. Nor can this development be brought about in an enforced and compulsive way as tyrants and dictators try to do. We must develop it through free acceptance or rejection of existing moral values until the inner moral person in us is so strong that he is able to go beyond existing values and can stand on his own moral grounds.
The choice in favor of freedom lies between self-chosen limitation—the liberation from chaos—and the pseudo-freedom of unconscious chaos. To many people freedom is an emotional concept of letting themselves go, which really means a dictatorship by dark, instinctual drives. There is also an intellectual concept of freedom, meaning a limiting of bondage and unfreedom.
In order to become free, certain outside conditions must be prevented from hampering this moral development of self-control. We have to become increasingly aware of the internal dangers of democracy: laxity, laziness, and unawareness. People have to be aware of the tendency of technology to automatize their minds.
They have to become aware of the fact that mass media and modern communication are able to imprint all kinds of suggestions on our brains. They have to know that education can turn us either into weak fact-factories or strong personalities. A free democracy has to fight against mediocrity in order not to be smothered by mere numbers of automatic votes.
Democratic freedom requires a highly intelligent appraisal and understanding of the democratic system itself. This very fact makes it difficult for us to advertise or “promote” it. Furthermore, inculcating democracy is just as dangerous as inculcating totalitarianism. It is the essence of democracy that it must be self-chosen, it cannot be imposed.
The paradox of freedom:
Freedom and planning present no essential contrasts. In order to let freedom grow, we have to plan our controls over the forces that limit freedom. Beyond this, we must have the passion and the inner freedom to prosecute those who abuse freedom.
We must have the vitality to attack those who commit mental suicide and psychic murder through abuse of liberties, dragging down other persons in their wake. Suicidal submission is a kind of subversion from within; it is passive surrender to a mechanized world without personalities; it is the denial of personality.
We must have the fervor to stand firmly for freedom of the individual, for mutual tolerance and dignity, and we must learn not to tolerate the destruction of these values. We must not tolerate those who make use of worthy ideas and values only to destroy them as soon as they are in power. We must be intolerant of these abuses as long as the battle for mental life or death goes on.
It cannot be emphasized too strongly that liberty is only possible with a strong set of beliefs and moral standards. This means that man has to adhere to self-restrictive rules—moral rules—in order to keep his freedom. When there is lack of such internal checks, owing to lack of education or to stereotyped education, then external pressure or even tyranny becomes necessary to check unsocial drives. Then freedom becomes the victim of man’s inability to live in freedom and self-control.
Mankind should be guaranteed the right not to hear and not to conform and the right to defense against psychological attack and against intervention in the form of perverted mass propaganda, totalitarian pressure, and mental torture. No compromise or appeasement is possible in dealing with such attitudes. We have to watch carefully lest our own mistakes in attacking personal freedom become grist for the totalitarian’s mill. Even our denunciation may have a paradoxical effect.
Fear and hysteria further totalitarianism. What we need is careful analysis and understanding of such phenomena. Democracy is the regime of the dignity of man and his right to think for himself, the right to have his own opinion— more than that, the right to assert his own opinion and to protect himself against mental invasion and coercion.
Democratic self-government is determined by restraint and self-limitations, by sportsmanship and fairness, by voluntary observance of the rules of society and by cooperation. These qualities come through training.
In a democratic government those who have been elected to responsible positions request controls and limitations against themselves, knowing that no one is without fault. Democracy is not a fight for independence but a mutually regulated interdependence. Democracy means checking man’s tendency to gather unlimited power unto himself. It means checking the faults in each of us. It minimizes the consequences of man’s limitations.
Let me repeat what I said at the very beginning of this book. The modern techniques of brainwashing and menticide—those perversions of psychology—can bring almost any man into submission and surrender.
Many of the victims of thought control, brainwashing, and menticide that we have talked about were strong men whose minds and wills were broken and degraded. But although the totalitarians use their knowledge of the mind for vicious and unscrupulous purposes, our democratic society can and must use its knowledge to help man to grow, to guard his freedom, and to understand himself.»
Utdrag fra: Joost A. M. Meerloo. «The Rape of the Mind: The Psychology of Thought Control, Menticide, and Brainwashing 1956»
“De fleste mennesker i vårt land er alt for opptatt av seg selv til virkelig å kunne gå inn i andres livssituasjon.
De fleste mennesker bruker sin energi på å oppnå stadig mer velstand, stadig mer fritid og stadig mer selvrealisering.
De viker resignert unna om deres sosiale samvittighet mot formodning skulle dukke opp til overflaten. De fleste mennesker nyter – og tier.
De tier om politisk korrupsjon, om økende sosial urettferdighet om det stadig kaldere klimaet i vårt samfunn. De åpner bare munnen når de føler seg sitt personlige revir, sin hardt tilkjempede velstand truet.
Solidaritet er kun noe vi viser når det går på pengepungen løs. Da oppdager vi plutselig våre demokratiske rettigheter.
Vi er et folk av egoister. Utfoldelse, personlig materiell status, personlig lykke er i dag viktigere for oss enn spørsmålet “hvordan går det med de andre?” I vår kretsing om oss selv har vi fullstendig tapt synet av at vi slett ikke kan eksistere uten våre medmennesker.
Den som bare interesserer seg for sin karriere, som holder kroppen i toppform, som ikke skyr noe middel for å holde etthvert fysisk eller psykisk aldringstegn unna, som bruker en stor del av inntektene på trimutstyr – en slik person har virkelige en heldagsjobb! Det blir ikke mye energi igjen til å sysle med de virkelig presserende problemene i vår tid.
Vårt liv er blitt til en tredemølle, der vi i konkurranse med andre presenterer resultatet av vårt arbeid med jeg èt. Hensikten og målet med denne forestillingen er å bli bedre enn konkurrenten – oppnå mer anerkjennesle, mer suksess, mer velstand.
Vi tror at alt dette er utrykk for vår frie vilje og grad av selvrealisering, men i virkeligheten er vi ikke annet enn perfekte fungerende marionetter i et samfunn som styrker oss i denne troen, og som samtidig sørger for at vi ikke forlater denne oppsatte ruten.”
Fra boken “Vår tids egoisme” av Ursula Nuber, Kolibri forlag, 1994
Her finner du 57 filmer som viser mennesker i vanskelige situasjoner som har stor indre styrke og som klarer å stå i mot presset de er utsatt for. Her snakker vi om inspirasjonskilder på høyt nivå.
“Mot er en persons eller gruppes evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering. Begrepet knyttes til selvtillit og en evne til å vise djervhet.” https://no.wikipedia.org/wiki/Mot_(egenskap)
“Ordet integritet blir særlig brukt om en persons selvstendige og ukrenkelige individualitet. Integritet brukes også om det å ha faste, upåvirkelige holdninger.” https://snl.no/integritet
En del av filmene under her kan man finne online. Google tittelen og årstallet filmen er produsert for å finne ut om den er tilgjengelig eller ikke. Lookmovie, Solarmovie, m4uhd og Justwatch er noen steder man kan finne disse filmene nettet. Vil man ha filmene på dvd eller bluray så finnes det flere nettbutikker der mange av titlene kan kjøpes, f.eks. platekompaniet.no, skvis.no, cdon.com, ginsa.se, ebay.co.uk. Man kan også finne filmene i bruktbutikker og på finn.no.
12 edsvorne menn (12 angry men) – 1957 – Henry Fonda
Alle presidentens menn – 1976 – Robert redford
Amazing Grace – 2006 – Ioan Gruffudd
And justice for all (Loven er lik for alle) – 1979 – Al Pacino
Arn tempelridderen – 2007 – Joakim Nætterqvist
Arn riket ved veiens ende – 2008 – Joakim Nætterqvist
Best man, the – 1964 – Henry Fonda
The Black Phone – 2021 – Ethan Hawke
Braveheart – 1995 – Mel Gibson
Brubaker – 1980 – Robert Redford
Captain America the first avenger – 2011 – Chris Evans
Captain America the winter soldier – 2014 – Chris Evans
Casualties of war (De kalte oss helter) – 1989 – Michael J Fox
City hall – 1996 – John Cusack
Class action – 1990 – Mary Elizabeth Mastrantonio
Defendor – 2009 – Woody Harrelson
Det lille huset på prærien (Little House on the Prairie) – 1974-1983 – 9 sesonger – Michael Landon
Divergent – 2014 – Shailene Woodley
Insurgent – 2015 – Shailene Woodley
Allegiant – 2016 – Shailene Woodley
Drep ikke en sangfugl (To kill a mockingbird) – 1962 – Gregory Peck
Døden på Alcatraz – 1995 – Kevin Bacon
Edge of tomorrow – 2014 – Tom Cruise
Even the rain – 2010 – Luis Tosar
Free State of Jones – 2016 – MatthewMcConaughey
Gladiator – 1992 – James Marshall
Gladiator – 2000 – Russell Crowe
Good night, and good luck – 2005 – David Straithairn
Gracie`s choice – 2004 – Kristen Bell
The giver – 2014 – Brenton Thwaites
Hannah Arendt – 2012 – Barbara Sukowa
Guttene fra St. Jude (Song for a raggy boy) – 2003 – Aidan Quinn
Hotel Rwanda – 2004 – Don Cheadle, Nick Nolte
I, Daniel Blake – 2016 – Dave Johns
Idealisten – 2015 – Peter Plaugborg
Invitation to hell – 1984 – Robert Urich – kan sees på youtube
It`s a wonderful life – 1946 – James Stewart
JFK – 1991 – Kevin Costner
Lady Jane – 1986 – Helena Bonham Carter, Cary Elwes
Last of the Mohicans, the – 1992 – Daniel Day Lewis
Matewan – 1987 – David Straithairn
Mr. Smith goes to Washington – 1939 – James Stewart
Aldri har jeg sett en film som til de grader forteller sannheten om hvor korrupt det politiske miljøet, storfinansen og media er, og det gjøres med humor og glimt i øyet så man mer enn en gang får latterkrampe. Filmen er så politisk ukorrekt som det går an å bli og den ville hatt en like stor sjanse til å bli produsert i dag som en snøball sjanse til å overleve i helvete. Anbefales på det sterkeste! https://olehartattordet.blogg.no/bulworth-den-mest-politisk-ukorrekte-filmen-som-er-produsert.html
«It should be, technically, quite simple to administer any group or nation—or even the whole world. Mankind certainly knows enough to do this job. We know a great deal about history, sociology, and the science of human relations and government, at least enough not to repeat the mistakes from history. We live in a world of technical and economic abundance.
But we have not yet learned to apply what we know or to organize the resources of the world. Somewhere something has gone wrong, and things have gotten out of hand. The will of nations and people to understand one another seems to be paralyzed and mutual fear and suspicion have been built up by the fantasies of mythical ideologies warring against one another. And tomorrow only the tails of the fighting dogs may remain.
The very fact of being in office and being a leader may change a man’s mind in many ways. Often he removes himself more and more from human problems and from the people he represents and thinks only in terms of national strategy, official ideology, and the aims of power politics. Or childhood ambitions, long frustrated, are aroused. He may become the victim of his inflated personal ambitions and his individual notion of responsibility, and, as a consequence, lose control of his own personality.
In the future, as our psychological understanding grows, leading politicians will have to be better educated in the principles of modern psychology. Just as a soldier must know how to handle his physical weapons, so the politician must know how to face and handle the mental strategy of human relationships and diplomacy. He will have to become aware of the pitfalls in all human communication and the frailties of his own mind.
Bodily disease and neurotic development can have all kinds of effects on those in office. Under their influence, some men are drawn into a life of continuous resentment, as if, in their political and official activities, they were fighting out their infantile struggles against devils, anxieties, and inner guilt. Others are purified by their sufferings and become wiser and more humane than they were.
The modern science of psychosomatic medicine makes it clear that constant worrying, continual competition, repressed aggressions, the will to dominate and to govern others, the fear of responsibility, the burden of one’s chosen profession are among the many factors that influence body and mind to form a pattern of bodily reactions. These reactions may actually hamper our ability to solve our problems by incapacitating us physically.
Becoming a chosen statesman in our era of increased human competition and increased dependence on the masses of voters builds up in officeholders qualities that are nearly psychopathic, that can cripple the body or the mind or both at a time when we need the healthiest and soundest leaders. The role the latent psychosis or character disorder plays in many a leading personality cannot be emphasized enough.
I suspect that many times this pathology is influenced by the way we select our leaders. Public preference is often directed toward strong, defensive, overcompensated qualities of character which show up well at public functions. The outer facade is too much seen; we are not able to judge the inner core.
Although I am afraid that the time is still far away when we shall subject our official representatives and administrators to psychological education and selection, we must become more aware of the many unconscious factors which influence them and us.
Do political leaders try to understand one another and the groups they represent, or are they only measuring the power of their political machines, their words, and their votes? Are they guided by private resentments and ambitions or by the honest wish to serve the community and its ideals?
Are our administrators mentally well equipped to do their tasks? If not, how could psychological insight gradually improve their equipment?
How many of them are conscious of the extent of their private frustrations ? Are their destructive impulses rationalized away under the guise of political allegiance? How do illness, disease, and neurosis collide in their deliberations ? Watch how, in any debate, polite speeches are interrupted by sudden diatribes.
To what degree do childhood rearing, fixed ideas, or pathological ambitions of administrators influence the destiny of a town or nation?»
We recognize that idealistic platitudes may cover inadequate proposals, and we tend to accept this as the well-worn play of political strategy and diplomacy. But far worse than this overt policy of evasion is the hidden political conference and discussion between the unconscious minds and passions of politicians.
How many politicians and their followers are aware of this lurking undercurrent which often wields a stronger influence than overt action? How does the personal element between our administrators obstruct our own mental freedom, and what is the role of the psychopathic element in some of our leaders?
It is important for us to ask these questions. For the development of science has taught us that, even when it is impossible to find immediate satisfactory solutions, posing the right question helps to bring clarity to the future. It prepares the way for a solution.
In a state where terror is used to keep the people in line, the administrative machine may become the exclusive property and tool of the dictator. The development of a kind of bureaucratic absolutism is not limited, however, to totalitarian countries. A mild form of professional absolutism is evident in every country in the mediating class of civil servants who bridge the gap between man and his rulers. Such a bureaucracy may be used to help or to harm the citizens it should serve.
It is important to realize that a peculiar, silent form of battle goes on in all of the countries of the world—under every form of government—a battle between the common man and the government apparatus he himself has created. In many places we can see that this governing tool, which was originally meant to serve and assist man, has gradually obtained more power than it was intended to have.
Is Saint Bureaucratus a devil who takes possession of a man as soon as he is given governmental responsibility? Are administrators infected with a desire to create a sham order, to manipulate others from behind their green steel desks? Governmental techniques are no different from any other psychological strategy; the deadening hold of regimentation can take mental possession of those dedicated to it, if they are not alert. And this is the intrinsic danger of the various agencies that mediate between the common man and his government. It is a tragic aspect of life that man has to place another fallible man between himself and the attainment of his highest ideals.
Which human failings will manifest themselves most readily in the administrative machine ? Lust for power, automatism, and mental rigidity—all these breed suspicion and intrigue. Being a high civil servant subjects man to a dangerous temptation, simply because he is a part of the ruling apparatus. He finds himself caught in the strategy complex. The magic of becoming an executive and a strategist provokes long-repressed feelings of omnipotence.
A strategist feels like a chess player. He wants to manipulate the world by remote control. Now he can keep others waiting, as he was forced to wait himself in his salad days, and thus he can feel himself superior. He can entrench himself behind his official regulations and responsibilities. At the same time he must continually convince others of his indispensability because he is loath to vacate his seat. As a defense against his relative unimportance, he has to expand his staff, increasing his bureaucratic apparatus.
In order to become a V.I.P. one needs a big office. Each new staff member requests new secretaries and new typewriters. Everything begins to get out of hand, but everything must be controlled; new and better files must be installed, new conferences called, and new committees set up.
The staff-interaction committee talks for days on end. New supervisors are created to supervise the old supervisors and to keep the whole group in a state of infantile servility. And what was formerly done by one man is now done by an entire staff. Finally, the bureaucratic tension becomes too great and the managerial despotic urge looks for rest in a nervous breakdown.
This creeping totalitarianism of the desk and file goes on nearly everywhere in the world. As soon as civil servants can no longer talk humanely and genially but write down everything in black and white and keep long minutes in overflowing files, the battle for administrative power has begun. Compulsive order, red tape, and regulation become more important than freedom and justice, and in the meantime suspicion between management, employees, and subjects increases.
Many people become administrators in public affairs out of idealistic feelings of service and avocation. Others try to escape the adventure of life by becoming part of the civil service corps. Such service assures them a settled income, regular promotion, and a sense of job security. It is very alluring, this feeling of security. The smooth automatism and polished rigidity of the red-tape world is very attractive to certain types of men, but it may devitalize others who still believe in challenge and spontaneity.
The burning psychological question is whether man will eventually master his institutions so that these will serve him and not rule him. In totalitarian countries one is not permitted to see the humor of one’s own shortcomings. The system, the red tape, and the manifold files become more important than the poor being lost in his chair behind a huge desk, looking much too important for his mental bearings.
The art of being a leading administrator, of being a genuine representative of the people is a difficult one, requiring multiple empathy and identification with other people and their motivations.
Diplomats and politicians still believe in verbal persuasion and argumentative tactics. It is a very old and alluring game, this strategy of political maneuvering with official slogans and catchwords— the subtlety of bypassing the truth in the service of partisanship, of giving faulty emphasis, the skill of dancing around selected arguments to arrive at pesonal propagandistic aims or party aims. Sooner or later nearly all politicians become infected with the bug.
Under the burden of their responsibilities, they give in to the desire to play the game of diplomacy. They start to compromise in their thinking, to bend backwards and to be circumspect, lest their remarks be criticized by the higher echelons. Or they fall back into infantile feelings of magic omnipotence. They want to have their fingers in every pie—to the left and to the right.
All these are dangerous mental streaks of every human being which can develop more easily in politicians and administrators because of the growing impact of modern governmental techniques and their threat to free expression. When a man gets entangled in strategical and political talk, something changes in his attitude.
He is no longer straightforward; he doesn’t express and communicate what he thinks, but he worries about what others are thinking about him behind their façades. He becomes too prudent and starts to build all kinds of mental defenses and justifications around himself. In short, he learns to assume the strategic attitude. Forget spontaneity, deny enthusiasm; don’t demand inner honesty of yourself or others, never reveal yourself, never expose yourself, play the strategist. Be careful and use more buts and howevers. Never commit yourself.
Some politicians are puppets, spokesmen of their bosses. Some are the cavalier jugglers of words, who transfer human aggressions into slogans. There are also the loudmouthed trumpeters of doom, who resort to the argument of panic. Modern politics is carried out with obsolete rules of conversation, communication, and discussion.
Yet mutual understanding can become a basis of political strategy. It is not power politics with verbal deceit and catchwords that is needed but mental probing to find ways in which proposals and suggestions may cut through the resistance of those with different opinions and motivations.
Politicians too often forget that their fight for administrative power may become a form of psychological warfare against the integrity of the minds of those who are compelled to listen. The repetitious mutual calumny, so often used during elections, gradually undermines the democratic system and leads to the urge for authoritarian control. The strategic rumors and suspicions the politicians sow are an attack on human integrity.
When the citizenry no longer has confidence in its leaders, it looks for the man with brute power to be its leader. Where is the politician who is willing to admit that his opponent is at least as capable as he, and perhaps even more capable than he is? In the free admission of equality of ability and of the wisdom of his opponent lies the politician’s chance for cooperation. For true cooperation can only be brought about by mutual empathy and sympathy and the understanding of human faults.
In April, 1951, a group of psychologists, psychoanalysts, and social scientists affiliated with the United Nations, the World Federation of Mental Health, UNESCO, and the World Health Organization were guests of the Josiah Macy Jr. Foundation in New York. This was a meeting at which these problems of government, and the impact of governmental systems, were explored and discussed and published later in a report. These experts have become more and more aware of the need for psychological education and selection of government administrators.
Should our administrators be psychoanalyzed? This nearly utopian question does not predicate an immediate rush for psychological training for politicians and administrators, but it does point toward a future period when practical intelligence and sound psychological knowledge will guide man in the various aspects of his life. Education will be more fully permeated with dependable psychological knowledge.
Psychology and psychoanalysis are still young sciences, but many of our present-day politicians could already profit by them. Through gain in self-insight, they would become more secure in the strategy of world guidance. They would assume more responsibility—not only for their successes, but also for their failures. And they would take more responsibility, with fewer inner qualms, for the good and welfare of all.
At this very moment our failure to solve the problems of governmental inefficiency and bureaucratic intrusion into human actions may hamper the citizen’s mind in its development. Man’s need to conform is in constant battle with man’s need to go out on his own. The tie-up of our spontaneous freethinking with the unadventurous administrative mind has to be studied and the problem it presents solved by the psychology of the future.»
Utdrag fra: Joost A. M. Meerloo. «The Rape of the Mind: The Psychology of Thought Control, Menticide, and Brainwashing». 1956
Dette er altså situasjonen vi er i i dag, men det er kun de som ikke er “smittet” av disse villfarelsene som klarer å se det. Forteller man dem som er infisert av dette at de er det, så forsterker man bare symptomene deres, og de vil se på formidleren som både farlig og psyk. Welcome to The Twillight Zone in real life. Dette er “viruset” som vi har mye større grunn til å frykte enn covid 19:
«To induce mass delusion it is simply a question of organizing and manipulating collective feelings in the proper way. If one can isolate the mass, allow no free thinking, no free exchange, no outside corrective, and can hypnotize the group daily with noises, with press and radio and television, with fear and pseudo-enthusiasms, any delusion can be instilled. People will begin to accept the most primitive and inappropriate acts.
Outside occurrences are usually the triggers that unleash hidden hysterical and delusional complexes in people. Collective madness justifies the repressed personal madness in each individual.
Delusions, carefully implanted, are difficult to correct. Reasoning no longer has value; for the lower, more animal type of thinking becomes deaf to any thought on a higher level.
If one reasons with a totalitarian who has been impregnated with official clichés, he will sooner or later withdraw into his fortress of collective totalitarian thinking.
The mass delusion that gives him his feelings of belonging, of greatness, of omnipotence, is dearer to him than his personal awareness and understanding.» Joost A.M. Meerloo 1956
Det første stadiet avhenger av tillit i situasjonen og troverdige intensjoner fra overgriperens side, en tilstand som har blitt skapt av overgriperens kunstferdige selvbilde og hans innsmigrende propaganda. Når han har oppnådd denne tilliten vil overgriperen begynne å undergrave den, skape situasjoner og omgivelser der offeret begynner å tvile på sin egen dømmekraft. Til slutt vil offeret stole fullstendig på overgriperen for å mildne sin egen usikkerhet, og for å prøve å gjenopprette sin egen virkelighetsoppfatning som i realiteten er blitt som overgriperens.
2. stadium
Det andre stadium, forsvar, er en prosess der overgriperen isolerer offeret, ikke bare fra hans egen identitetsoppfatning, men også fra verdiene til hans likemenn. Ofrene vil tro at deres meninger er verdiløse, diskrediterte og merkelige. I politiske sirkler vil de bli kalt konspirasjons-teoretikere, dissidenter eller mulige terrorister. Som en konsekvens vil ofrene trekke seg tilbake og slutte å uttrykke seg av redsel for å ha latterlige oppfatninger og for å bli straffet.
Dette stadiet kan sammenliknes med Stockholm-syndromet. Stockholm-syndromet binder ofrene til den aggressive og blir en slags «foreldre».
Begge disse metodene blir hamret inn i offerets overlevelses-mekanisme for å gjenvinne og opprettholde kontroll.
3. stadium.
Det siste stadiet er depresjon. Et liv under et tyrannisk styre driver ofrene inn i en tilstand av total forvirring. De er fratatt all verdighet og selvbevissthet. De eksisterer i et informasjons-vakuum som bare blir fylt med det overgriperen mener er relevant.
“In this episode Professor in Clinical Psychology at Ghent University in Belgium, Mattias Desmet, explains the phenomenon of Mass Formation. Desmet holds a Master’s Degree in Statistics and after studying the public COVID-19 statistics, he realised that the mortality of the virus was highly exaggerated. Yet, when people pointed it out publicly, the narrative did not seem to become more balanced. He has studied totalitarianism and realised that the world was experiencing a Mass Formation, which is a condition where people are hypnotised and have a very narrow focus on just one problem. They go into a collective, totalitarian state of mind, and do not realise that they are losing everything. The group will also feel extreme anger towards those who do not go along with their narrative and almost religious rituals.” https://www.antijantepodden.no/p/ajp043?s=r#details
Hovedproblemet til våre “kjære” folkevalgte og andre toppledere er at alt det de analyserer og setter ut i livet det mangler den menneskelige faktor, den er ikke tatt med i beregningen.
Politikerne og topplederne ser ut til å ha kommet med en “programvare” det ikke er noe å gjøre med, akkurat som de første spillkonsollene der en ball gikk mellom to streker, så har også politikerne og topplederne bare et forutsigbart program som ikke kan bearbeides eller skiftes ut og som gjentar seg i det uendelige.
Dagens datamaskiner har et enormt utvalg av programmer, og nye kan lages der det er fullt mulig å skreddersy dem slik at den menneskelige faktoren er med i analysene som skal gjøres, dermed så vil datamaskinene bli mer menneskelige enn politikerne og topplederne og vi vil ikke lenger ha bruk for dem.
Politikere og toppledere vil da bli overflødige og den økonomiske gevinsten man får ved å fjerne dem kan man jo bruke til å utvikle enda flere medmenneskelige programmer.
