Sist gang jeg var på Kino så så jeg Avatar 2 som var så dårlig at vi gikk etter en halv time. Jeg hadde ikke tenkt å se på Oppenheimer, men yngste sønnen min Noah hadde lyst til å se den, så da ble det til at vi tok en tur på den. Jeg var trøtt og stolene på kinoen er behagelige, så skulle filmen vise seg å være dårlig så går det fint an å sove i de, det har jeg gjort før.
Men det ble ikke mye søvn. Filmen var veldig bra. Historien om atombomben og dens “far” har blitt fortalt mange ganger, både som TV serie og på det hvite lerret, men Oppenheimer er uten tvil den beste av de.
Teksten fortsetter under bildet
Gode skuespillere og god historie, bra dialog, og mye underfundig humor i samtalene mellom karakterene, som det kun var jeg som lo av som vanlig. Og musikken må jeg si at var usedvanlig godt komponert og passet særdeles bra inn som forsterkende effekt av både dialog og handling. Det var dog et par ganger det ble litt for mektig og pompøst, men ikke så mye at helheten ble ødelagt.
Og det sier seg selv at når den største salen er 3/4 full kl 17:45 på en strålende fin sommer dag, da er det ikke fordi filmen er dårlig. Så dette er en film for alle som liker historisk drama, godt skuespill og knakende god dialog.
“Vi kan vanskelig vente at befolkningen skal opptre lovlydige hvis lovgiverne neglisjerer lovverket. Aksepterer vi at lovgiverne overtrer reglene, selv om det skjer av tusen menneskelige årsaker, smuldrer lovlydigheten opp, og vi ender med å få en spesiell kategori personer som har gitt seg selv anledning til å sette seg over lovverket.”
“I følge professor Robert Sutton på Stanford-universitetet viser forskningen at når folk kommer i maktposisjon, begynner de å snakke mer og ta det de vil ha. De gir en god dag i hva andre sier eller ønsker, og de gir en god dag i hvordan mindre innflytelsesrike mennesker reagerer på deres oppførsel.
Folk med makt oppførerer seg mer uvennlig enn før og begynner som regel å bruke alle situasjoner og mennesker som redskaper for å tilfredstille sine egne behov. De er blendet av makten, og dette hindrer dem i å se at de oppfører seg som undermålere.”
Dette er mentaliteten til flertallet av dem som har makt:
“Hvis du var den eneste tyven i hele verden, tenk da hvor lett det ville vært for deg å stjele. Det ville ikke eksistert noen låser, ingen sikkerhetssystemer, ingen passord og ikke noe politi. Du kunne bare ha tatt det du ville ha og folk ville trodd at de hadde mistet det du stjal.
På den andre siden, hvis alle i hele verden var tyver, så ville alle ha sultet. Ingen ville ha skapt/lagd mer enn de konsumerte i nuet fordi alt ville blitt stjålet.
Så hvis du vil bli en dyktig tyv, den største tyven av alle kansje, så ville den beste strategien vært å få alle andre til å slutte å stjele. Ikke fordi du synes at det er galt å stjele, du er jo tross alt en tyv, men fordi du ikke liker konkurranse.
Hvis du vil bli en god forfalskner/svindler, den beste kansje, så blir ditt første steg å overbevise alle andre om at tyveri, svindel og falskneri er umoralsk, galt, ondt og at det må straffes.
Så må du overbevise alle andre om at din forfalskning, stjeling og svindling er moralsk, godt, dydig og må belønnes.
Dette er det George Orwell kalte dobbelttenking.”
Håndbok for politikere, altså lovene og reglene for de folekvalgte (sist oppdatert 17.08-2021), kan lastes ned gratis inne på regjeringen.no sine sider, som pdf fil, epub og som word document. Dette er en bok som burde være interessant for både leg og lærd, særlig kapittelet som omhandler habilitet som ingen av politikerne kan ha lest, eller som de har lest men driter fullstendig opp i. Og har man hatt et halvt øye oppe og fulgt med litte grann, så er den siste avsløringa om Borten Moe og hans inside handel bare så vidt toppen av isfjellet. Pendelerbolig saken er jo et meget godt eksempel på at habilitet er en vits for de inne på Tinget.
Og det er jo rett og slett latterlig at Støre nå opptrer som moralens ledelys når han sjøl har svin på skogen og burde feie for egen dør. Å kaste noen under bussen for å redde sitt eget skinn er ikke unntaket, men regelen i politikken. Det er mildt sagt tragisk å se at de som leder landet vårt totalt mangler sosial intelligens, selvinnsikt og skamvett. Men ennå mere tragisk er det at vi ikke har noen nødbrems å dra i slik at man kan bytte dem ut med gode ledere som har integritet og innbyggernes beste i tankene.
Leser man dette udraget fra Håndbok for politikere som tar opp habilitet, så vil alle som har et snev av samfunnsengasjement og politisk interesse og som ikke er av samme ulla som politikerne, forstå at habilitet, det ser flertallet av de folkvalgte på som en vits.
Fra side 50 til side 52 epub versjon:
“Politisk ledelse skal ha god kjennskap til habilitetsreglene og på eget initiativ gjøre embetsverket oppmerksomme på forhold som gjør at en er eller kan være inhabil i behandlingen av en sak. En skal selv ta stilling til sin habilitet, se forvaltningsloven § 8. Hvis noen i politisk ledelse er i tvil om egen habilitet, eller ønsker embetsverkets bistand til å vurdere habiliteten, skal vedkommende gi de opplysningene embetsverket trenger for å kunne vurdere habilitetsspørsmålet. Når det er tvil om en statsråd er habil, kan embetsverket be Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet vurdere habilitetsspørsmålet.
Hvis statsråden er inhabil i en sak som er til behandling i departementet, vil også resten av politisk ledelse og hele embetsverket i departementet være inhabilt til å ta beslutning i saken. Embetsverket kan imidlertid fortsatt forberede saken forutsatt at den inhabile statsråden ikke involveres. Er statsråden inhabil, må vedkommende be Statsministerens kontor om at det oppnevnes en settestatsråd som kan forberede og ta beslutning i saken.
En inhabil statsråd kan ikke delta i noen deler av behandlingen av den aktuelle saken, hverken i forberedende møter, dokumenthåndtering eller på andre måter, heller ikke etter at det er oppnevnt settestatsråd. En kan ikke avstå fra å forberede, behandle eller fatte en avgjørelse i en sak dersom det ikke er reelle grunner til det, det vil si i tilfeller der det ikke foreligger noen rettslig inhabilitet eller man er nær grensen for inhabilitet. En kan altså ikke avstå fra å behandle kontroversielle saker, eller saker som man ikke ønsker befatning med, bare fordi det vil oppleves som ubehagelig eller krevende.”
“Borten Moe har etter hvert blitt en velstående statsråd. Investeringer i oljeselskapet Okea for noen år siden har kastet svært godt av seg. Det er ikke til hinder for å kunne være en troverdig statsråd, men det krever større aktsomhet enn det han har vist.” Det beste eksempelet på det i norsk politikk er avdøde Ap politiker og høyesterettsadvokat Jens Evensen. Dessverre er menn og kvinner som han en utdøende rase.
“Hvis du ikke innser at du som statsråd i en regjering som manøvrerer i en sikkerhetspolitisk unntakstilstand, og som diskuterer nye forsvarsinvesteringer nærmest ukentlig, ikke uten videre kan kjøpe store aksjeposter i ett av de nevnte selskapene, er du ikke din rolle bevisst.”
“Borten Moes sak er den verste så langt, mener dosent og omdømmeekspert Dag Inge Fjeld ved Høyskolen Kristiania.
– Av de habilitetsskandalene som har vært i denne regjeringen, så er dette den mest alvorlige. Det er helt åpenbart at han burde forstått at man ikke skal gjøre slikt som statsråd. Det er helt uforståelig at den tanken ikke slo ham, forteller Fjeld.
– Habilitetsregler er så enkle at en garvet politiker som Borten Moe burde ha forstått dem.
Fjeld mener at det hele framstår som en svært lyssky situasjon.
– Det at regjeringen skulle gå inn og hjelpe til med å få produsert nok ammunisjon til å sende til Ukraina, og at Borten Moe da investerer i en ammunisjonsfabrikk, framstår utrolig utspekulert, forteller han til Dagbladet.
Politikerne burde vite bedre, særlig etter rekken med saker som har vekket oppsikt de siste månedene, mener Trond Blindheim.
– Det er slett ikke bra, det har vært så mange saker. Det har vært fusking med reiseregninger, MeToo-saker, solbrilletyveri, det har vært så enormt mye som har kommet oppå hverandre. Det er vanskelig å forstå at politikere ikke har lært å holde svinestien sin ren.
Blindheim er bekymret for at alle skandalene kan føre til omfattende politikerforakt.”
Hvis politikerne skal ha en høyere lønn enn gjennomsmittet, så må minstekravet være at de beviser at de har fortjent en slik lønn. Dagens politikere beviser det motsatte.
De er kun ute etter å mele sin egen kake og tjene storfinansen slik at de kan sikre seg en godt betalt jobb etter endt stortingsperiode. Folket og landet de er satt til å tjene har de ingen respekt for samtidig som de forventer seg at vi, folket, skal ha respekt for deres hærværk og forbrytelser.
Hvilke andre yrker kan man gjøre en så dårlig jobb og utføre så mange kriminelle handlinger som i dette “yrket” uten at man må stå til ansvar for det man har gjort eller miste jobben?
Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-årene blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente.” https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
Patologiske ledere er fullstendig ute av stand til å forstå demokratiets prinsipper, siden de ser på seg selv som overlegne og livet som en konkurransekamp der de mest hensynsløse fortjener å dominere andre. Når de først har oppnådd makt, gjør de sitt ytterste for å avvikle eller diskreditere demokratiske institusjoner, inkludert pressens frihet og legitimitet.
Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.
De siste årene har media nærmest eksplodert av saker om ledere som har misbrukt systemet for egen private gevinst. De manipulerer seg frem til ledende stillinger med bedrag, løgner og trusler. De skaper intriger og herser med kollegene. De nekter å lytte til andre, og de tråkker på andre for å fremheve seg selv.
Den typen individer som ønsker makt mest, de mest hensynsløse og ikke-empatiske, er de som overhodet ikke burde ha makt. Alle potensielle ledere og medlemmer av en regjering bør bli inngående undersøkt og testet av psykologer for å finne ut om de har en eller flere personlighetsforstyrrelser, som dermed bestemmer deres egnethet for makt.
“Birgit Walz tilbyr en forklaring på hvorfor terapeuter kanskje vil bruke filmer som en del av terapien. Hun sier at bildene, musikken, stemningen, karakterene, omgivelsene og teatralske elementer støtter psykologens arbeid. I tillegg har filmer muligheten til å lette selvbevissthet og emosjonell frigjøring. Walz mener at filmer kan bidra til å forandre vanene våre og hjelpe oss med å utvikles.
Gary Solomon var en av de første psykologene som diskuterte bruken av filmer som terapi. Han sier det første trinnet er å velge filmer eller korte klipp som gjenspeiler pasientens problem. Handlingen må medandre ordvære så lik pasientens nåværende situasjon som mulig.
“Flere psykoterapeuter mener at filmtitting er en metode man kan bruke for å få bukt med personlige problemer. Lever vi oss inn i en film så kan den aktivere ubevisste følelser som deretter kan bearbeides.
Særlig britiske psykoterapeuter har fått opp øynene opp for de visuelle mediene. En av de mest fremtredende er psykologen Andy Evans som i sin praksis i London i mange år har brukt utvalgte filmer til å påvirke pasienter han tidligere ikke nådde inn til.
Styrken ved den nye filmterapien er at den kan åpne pasienter som psykopterapeuten ellers har problemer med å nå inn til, fordi pasientene har spesielt vanskelig for å snakke om problemene sine. Her kan de projisere sine ofte vonde følelser over på filmens aktører. På den måten kan de leve seg inn i dem uten egentlig å være bevisst at det hele i virkeligheten handler om dem selv.
Mediepsykologen Daniel Suss ved Hochschule fur Angewandte Psychologie i Zurich, påpeker at mennesker alltid har identifisert seg med fiktive figurer. I gammel fortellerkultur skapte sagn og eventyr som ble fortalt rundt bålene, fiksjoner som påvirket folks psyke betydelig. Senere skapte bøker en rekke helter som blant annet barn og ungdom forsøkte å leve opp til, mens det i dag først og fremst er fjernsynets, kinoenes og datamaskinenes figurer som danner skole. Særlig unge mennesker er på konstant leting etter rollemodeller og identifiserer seg ofte med karakterer i fra filmens verden.
Den tyske mediforskeren Jurgen Barthelmes har i syv år drevet forskning rundt medienes påvirkning på barn og unge. Mange tenåringer ser enkelte filmer om igjen og om igjen – hos gutter er det gjerne Rambo, Star Wars og Indiana Jones. Blant jentene er det gjerne Dirty Dancing og Pretty Woman. I denne sammenhengen bruker de svært ofte filmens aktører som en form for speil som bekrefter deres egen identitet.
Det er i denne identifikasjonsmuligheten filmens terapeutiske virkning ligger skjult. Pasienten kan prosjiere sine ubevisste følelser over på virtuelle figurer og dermed aktivere dem. Og når følelsene først er aktivert kan de også bearbeides.
I denne sammenhengen er det av avgjørende betydning at pasienten greier å åpne seg følelsesmessig. For bare slik kan man identifisere seg med figurene og få dem inn under huden. Det er også grunnen til at kvinner generelt er mye bedre filmpasienter enn menn som har en tendens til å være svært bevisst på at det bare er en film, og derfor ser på med en viss kritisk eller ironisk distanse.
Essensen i psykopterapi er nettopp at følelsene skal aktiveres og deretter bearbeides. Men det er samtidig nettopp det som gjør situasjonen spesielt vanskelig for en rekke pasienter som føler seg svært utilpass i en direkte konfrontasjon med psykoterapeuten. Noen pasienter tar rett og seltt skade av å skulle røpe intime detaljer om føleseslivet sitt.
Helt annerledes frigjort, føler pasienten seg i trygge hjemmelige rammer foran fjernsynsskjermen. I et slags imaginært rom blir det mulig å sjonglere med fantasien, teste seg selv og på den måten komme i kontakt med sitt indre jeg.
Men til tross for de mange psykoterapeutiske kvalitetene i film, er de likevel bare en del av behandlingen. De frigjorte følelsene må jo bearbeides, og der er den profesjonelle terapeuten fortsatt uunværlig. Terapeuten kan dessuten beskytte pasienten mot negative bivirkninger av filmterapien, for eksempel at man flykter helt inn i filmrollen og glemmer sin egen identitet.”
Utdrag fra artikkelen “Film er ren terapi” fra Illustrert vitenskap nr 4 – 2002, side 60 – 61
“Utviklere av psykoterapi har vært i stand til å samarbeide med alle slags trenere, kollegaer og filmeksperter for å utvikle en terapi basert på TV-serier og filmer ved å anvende deres fordeler i coaching og psykologi. Logisk nok, kalles dette filmterapi.
Denne terapien bruker film som et psykologisk verktøy til forskjellige formål. De anser det for å være et enormt effektivt komplement til terapi, på grunn av ulike faktorer:
Intensitet: Historier, karakterer og scenarier blir presset inn i kort tid.
Varighet:Lengden på en film er like en lang som en terapiøkt.
Læring: Filmer er allegoriske som historier og fabler. Du kan dra nytte av kognitive effekter av å se filmer for å formulere teorier om læring, kreativitet, etc., og for å fremme ideen om flere intelligenser.
Identifikasjon: Mange av oss har følt at vi har identifisert oss selv med filmkarakterer. Denne informasjonen kan diskuteres videre i terapi.
Oppmerksomhet:Den visuelle virkningen av filmer fremmer konsentrasjonen på bildene.
Sosiale funksjoner: Å se på og snakke om en film med andre mennesker, formidler dens verdi og fungerer som et integrativt verktøy i terapi.
Skaperne av filmterapi sier at disse teknikkene gir mange merkbare fordeler for mennesker som gjennomgår denne unike terapien. Her er noen av disse fordelene:
Å se på en film kan være revitaliserende. Det lar deg koble fra, slappe av og ha det bra.
Filmterapi bruker scener eller hele filmer for å hjelpe folk med å møte frykt. Det hjelper dem med å bli klar over sin frykt, slik at de kan jobbe med å overvinne den.
Underholdning. Film skaper også latter og lykke. Og det er ingen tvil om at dette har stor innflytelse på både mental og fysisk helse.
Du slipper ut rensende tårer. Triste og sørgelige filmer kan også hjelpe dine følelser å komme til overflaten fra dypt inne i deg.
Du kan tenke på dine negative tanker. Gjennom filmer kan du finne nye perspektiver som vil hjelpe deg å reflektere over og endre holdningen din.
Utvikling av kreativitet. Det er ingen tvil om at de forskjellige perspektivene du ser i filmer kan forandre dine mentale skjemaer og presse deg til å være mer kreativ, fleksibel og innovativ.
Forbedrer personlige forhold. Å se på og kommentere på en film med venner og familie har en stor sosial og følelsesmessig verdi.
Det lar deg fokusere på dine problemer. Innholdet i mange filmer kan gjøre deg oppmerksom på dine egne problemer gjennom identifikasjon og empati.
Filmer har også en katarsis-funksjon. Når du ser på en film, kan du oppleve lidenskap uten å lide av de virkelige bivirkningene.
Det hjelper med avslapning. Fordi du ser på en film, omdirigeres oppmerksomheten din mot en aktivitet, noe som gjør at det er en utmerket måte å redusere angst på.
Det fremmer motivasjon. Når du ser på en film, kan du finne tegn som hjelper deg med å finne energi i ditt virkelige liv.Underholdning. Film skaper også latter og lykke. Og det er ingen tvil om at dette har stor innflytelse på både mental og fysisk helse.
Du slipper ut rensende tårer. Triste og sørgelige filmer kan også hjelpe dine følelser å komme til overflaten fra dypt inne i deg.
Du kan tenke på dine negative tanker. Gjennom filmer kan du finne nye perspektiver som vil hjelpe deg å reflektere over og endre holdningen din.
Utvikling av kreativitet. Det er ingen tvil om at de forskjellige perspektivene du ser i filmer kan forandre dine mentale skjemaer og presse deg til å være mer kreativ, fleksibel og innovativ.
Forbedrer personlige forhold. Å se på og kommentere på en film med venner og familie har en stor sosial og følelsesmessig verdi.
Det er en reflekterende kunst. Filmer får oss til å reflektere over eksistensielle, åndelige og til og med kongelige spørsmål.
Det hjelper oss å håndtere tap. Et knust hjerte og tap kan lindres av filmer som hjelper deg gjennom disse periodene.
Film løfter, beveger, inspirerer og forbløffer deg. Takket være the Seventh Art, kan du bli en bedre person.
Boken kan ta deg et stort steg videre i emosjonell og kognitiv forståelse av og kunnskap om narsissisme og psykopati og hvordan det virker inn i vanlige menneskers liv. Du kan lære om psykopater og narsissister gjennom teori da det finnes store mengder litteratur og artikler om emnet, men har du ikke vært utsatt for og erfart dem i det virkelige liv, vil teorien komme til kort. Likevel kan du studere dem via det hvite lerret.
Det er laget mange gode filmer der narsissister og psykopater blir fremstilt troverdig. I noen av dem er skuespillerne så overbevisende at du skulle tro at de var karakteren de spilte, og det er filmer av en slik art som kan gi oss et godt bilde på hvordan psykopater og narsissister oppfører seg i virkeligheten, og gjøre oss i stand til å avsløre dem før de får gjort stor skade.
For at du skal ha mest mulig utbytte av boken og henvisninger til filmer som har portrettert psykopatiske eller narsissistiske karakterer, er første halvdel av boken en grunnleggende innføring i hva narsissisme og psykopati er og kjennetegn. Det er essensielt å forstå hvorfor narsopater er som de er og innse at de aldri noensinne vil endre deres predator adferd. De er ikke som oss, tenker ikke som oss og handler heller ikke som oss. De opererer også uten samvittighet, empati og mangler kjærlighetsevne.
En farlig kombinasjon når hele deres liv går ut på å få makt og kontroll over andre og suge dem tom for alt de er verdt. Del 2 innleder med å fortelle om kriteriene lagt til grunn for rangering av de 101 filmene om narsissister og psykopater og utvalget.
Alle filmene er håndplukket utfra hvor autentisk de fremstiller narsopati. Vi stiller også noen generelle spørsmål som er nyttig å stille seg etter å ha sett filmer, som bidrar til større forståelse for hvordan psykopater og narsissister opererer ute i verden kontra innad i sin private krets. Filmene kan brukes som case-studier for enkeltindivider så vel som grupper.
Man behøver ikke å være den som fant opp kruttet for å forstå at Googles datasenter på Gromstul i Skien kommer til å bli en realitet. Google hadde selvfølgelig ikke satt i gang med forberedelser av bygginga hvis de ikke var sikre på at søknaden om konsesjon ville bli innvilget, og de fleste politiske partiene er også positive til bygginga av senteret.
“Rune Mathiesen fra Rødt er også blant politikerne som stemte ja i 2020. Han angrer ikke. – Strategien vår hele veien har vært å bremse og forsøke å styre utviklingen i den retningen vi ønsker. For å stoppe det er for sent nå, sier han.”
“NVE gir Skagerak Nett tillatelse endring av konsesjon for å bygge nye Kise koblingsstasjon med nettilknytning til eksisterende 132 kV-nett i traséalternativ 1, med tilknytning av forbruk opp til 50 MW. Anleggene ligger i Skien kommune i Vestfold og Telemark fylke.
Endringen består i at stasjonen på Gromstul nå blir en ren koblingsstasjon og skifter navn fra Kiseåsen transformatorstasjon til Kise koblingsstasjon. Datasenteraktøren skisserer også et endret effektbehov fra 500 MW til 600 MW dersom datasenteret blir fullt utbygd.
“Google Norway fikk en skattekostnad på 4,5 millioner kroner etter et negativt resultat før skatt på 11,1 millioner. Selskapet, som omsatte for 269,7 millioner kroner, tjener tilsynelatende nesten ikke penger, og det betaler omtrent ikke skatt i Norge heller.”
Det er heller ikke kommet noen avklaring om hva som vil bli gjort med spillvannet som skal kjøle ned datamaskinene:
Ifølge deres beregninger vil Google kunne sende 114 liter varmtvann i sekundet rett tilbake i innsjøen – spillvarmen som slippes ut skal være nok til å varme opp 350 000 leiligheter, melder statskanalen.
– Det er helt hinsides når man tenker på strømprisene og kostnadene familier har i dag, sier Ådne Naper, fylkespolitiker fra SV i Vestfold og Telemark.
Google ønsker ikke å svare på spørsmål om saken, og sier til NRK at det ikke er tatt noen beslutning om utbygging.”
“– Vi er nødt til å ta en større diskusjon rundt denne typen virksomhet. Det skaper få arbeidsplasser og er absolutt et energipolitisk dilemma.”
Og det finnes heller ikke noen offentlig informasjon som viser hvor mye Google skal betale for strømmen til datasenteret, og hvordan det vil påvirke strømprisen for folk flest og andre bedrifter som vil bli rammet av strømforbruket til senteret.
Og det er mildt sagt merkelig at politikerne som er for det grønne skifte ikke har fått med seg at denne industrien overhodet ikke er grønn men helt det motsatte:
“The Bitcoin Dilemma shows for the first time why bitcoin’s almost insatiable energy demand will likely induce another forty-three million tonnes of carbon dioxide emissions annually by 2030, and will rival the electricity demand of some of the world’s most populous nations.
The reader will discover that the very nature of bitcoin rewards to its miners creates an untenable but unavoidable race-to-the-bottom in which mining farms demand more energy and faster machines. Meanwhile, energy efficiency improvements simply result in more miners rather than smarter mining or lower energy consumption.
“Utvinning av kryptovaluta, som bitcoin, krever vanvittig mye strøm og produserer ingenting av verdi for samfunnet. Hvorfor gir norske myndigheter økonomiske fordeler til selskaper som driver med dette?
«Det produseres så vidt skattekontoret kan bedømme ingenting av verdi for samfunnet for øvrig», skrev Skatt Vest. Svaret var at det verken finnes regler eller retningslinjer for hva et datasenter kan brukes til.
Det er ingen grunn til at vi her i Norge skal gi lukrative fordeler til selskaper som ikke skaper noen verdier for samfunnet, som kan gi oss forbrukere økte strømpriser, og som bruker opp hele kraftoverskuddet vårt til ingenting.
Regjeringen har latt seg forføre av tanken på datasentre, men glemte å se på konsekvensene.
Når vi risikerer at hele kraftoverskuddet skal gå til utvinning av kryptovaluta, hvor skal strømmen til alt det andre komme fra? Skal vi da varme opp husene våre med kullkraft fra Tyskland, eller med kjernekraft fra Storbritannia? Vil vi ikke da også bidra til at CO₂-utslippene globalt går opp?
“Nye datasentre kan bruke strøm tilsvarende halve Norges kraftforbruk.
På forespørsel fra bransjenettstedet Europower har Statnett sett på det samlede omfanget av forespørsler om nettkapasitet knyttet til planlagte datasentre.
– Vi har mottatt en rekke henvendelser med spørsmål om kapasitet for tilknytning til datasentre rundt om i hele landet. Alle henvendelsene utgjør samlet rett i underkant av 7.000 MW, sier Martha Hagerup Nilson, kommunikasjonssjef i Statnett til Europower.
Regner man om denne effekten til strømforbruk, tilsvarer det 61,2 TWh årlig, som er i underkant av halvparten av det totale strømforbruket i Norge.
Om bare halvparten av prosjektene blir realisert og kun benytter seg av halvparten av den forespurte effekten, vil det innebære et strømforbruk på 15 TWh årlig.
Det vil være langt høyere forbruk enn veksten NVE har estimert. I april i år la NVE fram en rapport hvor de antok at økt strømforbruk knyttet til datasentre vil utgjøre 1,2 TWh i år 2020 og 3,5 TWh i år 2035.
En viktig faktor for den økte datasenter-interessen er økt interesse for utvinning av kryptovaluta.
“Regjeringen snur etter omstridt avgjørelse: Krypto-datasentre slipper full elavgift
Datasentre som driver med kryptovaluta slipper likevel full elavgift. – Det er uheldig med en særnorsk regel som skaper usikkerhet og hindrer etablering av datasentre i Norge, sier digitaliseringsministeren.
Datasentre i Norge fikk redusert elavgift fra 2016, men i 2018 påla Stortinget full elavgift til de datasentrene som driver med blokkjedeteknologi. Nå mener regjeringen at det ga et uheldig signal til bransjen om norske rammevilkår.
Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland (H) sier hun har lyttet til bransjen.
– I revidert nasjonalbudsjett foreslår vi å oppheve Stortingets vedtak om å innføre full elavgift til datasentre som driver med kryptovaluta, sier Helleland til E24.
“Stortinget vedtok å innføre full elavgift for utvinning av kryptovaluta fra 1. mars 2019. I to år har regjeringa forhandlet med ESA om å få lov til å gjennomføre Stortingets vedtak. Nå gir regjeringa seg. Dermed fortsetter subsidiene av en næring som ingen partier i Norge vil subsidiere!
Digitaliseringsminister Linda Helleland nevner knapt motstanden fra EU/ESA i sin begrunnelse for å gi opp elavgifta. Men sannheten er at vedtak var fattet og det ville blitt innført full elavgift fra 1. mars 2019 dersom ikke Norge hadde satt seg i den situasjonen at de må ha godkjenning fra ESA for å gjennomføre stortingsvedtak.”
Det er ikke småpenger det er snakk om. Full elavgift er 16,13 øre/kWh mens redusert elavgift er 0,5 øre/kWh. Brukes det 1 tWh (1 milliard kilowattimer) er forskjellen 156 millioner årlig.
Det er mange grunner til å ikke subsidiere kryptovaluta. Den brukes til hvitvasking, krever voldsomt med energi, skaper et avfallsproblem med tusenvis av datamaskiner som byttes ut etter halvannet år. Det blir nesten ingen arbeidsplasser.
“Motvind Norge har regnet ut at effektbehovet på 150 MW betyr et behov for 1,3 terawattimer (TWh), altså 1,3 milliarder kilowattimer. Ferdig utbygget blir anlegget større enn alle andre norske datasentre til sammen, men ifølge en analyse av Menon Economic vil datasenteret ikke sysselsette mer enn 300 personer når det er i operasjon.
Vi skal altså øremerke cirka 1/100 del av all norsk kraftproduksjon for et anlegg med relativt få ansatte. Dette er strøm som alternativet kunne vært solgt til andre bedrifter og personer innenlands og dempet eventuelle strømproblemer og økte priser i vinter, eller bidratt til økt produksjon ved Nammo på andre siden av Mjøsa.
Som andre kinesiske høyteknologibedrifter er TikTok forpliktet til utlevere data til kinesiske myndigheter. Denne sikkerhetsrisikoen er en av årsaken til at justisminister Emilie Enger Mehl ble hardt kritisert for å ha TikTok på sin mobil. Nå skal altså norsk kraft øremerkes til denne personvern-verstingen.
For å sammenfatte: Norge planlegger store utbygginger av upopulær vindkraft på land, og en del av denne kraften skal gå til bitcoin-utvinning og TikTok. Det største datasenteret er eid av israelere, som altså planlegger å tjene på å verdiøke knapp norsk strøm til en app som bekymrer datasikkerhetsfolk over hele den vestlige verden.
“Onsdag 5. juli er det høringsfrist på et omstridt forslag om å endre offentlighetslovens bestemmelser. Hvis forslaget blir vedtatt, vil det i praksis innebære at departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner skal kunne holde såkalte interne dokumenter helt skjult for offentligheten.
For journalister i små og store redaksjoner landet rundt betyr det at et viktig virkemiddel for å drive kritisk og undersøkende journalistikk forsvinner. Du kan ikke etterspørre noe du ikke vet finnes.
Resultatet av en lovendring kan bli at det blir lettere for forvaltningen å holde prosesser helt unna offentlighetens søkelys. Det vil uten tvil gjøre jobben vanskeligere for pressen. Men også publikum, organisasjoner, politikere og alle andre som kan tenkes å ha interesse av innsikt i en sak som behandles internt i en kommune eller i en annen offentlig instans, vil bli avskåret fra muligheten til innsyn. Som samfunn blir vi alle tapere hvis prinsipper om hemmelighold og skjult saksbehandling får bedre vilkår.” https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/zEzmWb/et-kraftig-varsku-mot-de-foreslaatte-endringene-av-offentlighetsloven
“Regjeringen har foreslått mer hemmelighold. Justisminister Emilie Enger Mehls (Sp) departement har foreslått at intern dialog ikke lenger skal journalføres.
“Arbeiderpartiets representant forsvarte regjeringens nye forslag med behovet for redusert ressursbruk og forbedret saksbehandling ved innføring av nytt saksbehandling- og arkivsystem i forvaltningen.
Argumentet om å begrense innsynsretten som en følge av manglende forvaltningsmessig kapasitet og behovet for effektivisering virker mildest talt søkt.
Når vi vet at vi i Norge har en offentlig sektor og en forvaltning som er nesten dobbelt så stor som gjennomsnittet i OECD blir dette selvfølgelig et skinnargument fra de to regjeringsbærende partier, Arbeiderpartiet og Høyre, for å snevre inn offentlighetsloven og begrense innsynsretten mest mulig.
At åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati synes ikke å bekymre verken Høyre eller Arbeiderpartiet. Innskrenket mulighet for dokumentinnsyn vil selvsagt innskrenke muligheten for allsidig og kunnskapsbasert samfunnsdebatt tilsvarende.
Mer alvorlig er det at det vil føre til innskrenkede muligheter til å avsløre brudd på habilitetsreglene, eventuell korrupsjon eller andre forhold som regjeringen ikke ser seg tjent med at offentligheten får innsyn i.
I en tid hvor demokratier utfordres og hevdvunne demokratiske verdier som ‘åpenhet’ er under stadig større press, er det i det hele tatt underlig at denne diskusjonen kommer opp.
At forslaget fremmes nå, rett før ferien, er lagt opp slik for at lovforslaget skal skape minst mulig oppmerksomhet i media og skli gjennom Stortinget med minst mulig friksjon.
Kommunikasjonsstrategene i Arbeiderpartiet og Høyre er effektive, og korte høringsfrister og lansering like før ferier er blitt metode når kontroversielle vedtak i Stortinget skal behandles.
Filmen Don`t look up (tilgengelig på Netflix), er en særedeles god analogi til verden vi lever i dag, der de fleste politikere, massemilliardærer og pressa er navlebeskuende narsissister som kun er ute etter å mele egen kake og fremheve seg selv. Ikke en gang når en komet er på vei for å utslette jorda så bryr de eller flertallet av planetens innbyggere seg nevnverdig om det, men lar seg heller distrahere av overfladiske nyheter og hendelser. Og med mindre man er av samme ulla som karakterene i filmen, så vil man lett se igjennom klimaskremselspropagandaen den prøver å formidle. Jeg anbefaler filmen på det sterkeste!
Tidligere programleder for radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1, journalist, humorist og forfatter Yan Reidar Calmeyer Friis, er ikke nådig i sin kritikk av politikere, byråkrater og alle som har en lederrolle i Norge:
“Norge har verdensrekord i dårlige ledere. Og dårligere ledere er farlige ledere fordi de omgir seg med svake mellomledere. Dårlige ledere passer alltid på å holde potensielle utfordrere, altså dyktige mennesker som er langt bedre kvalifisert enn dem selv, unna. Råten begynner på toppen og sprer seg nedover i systemene. Den dagen et eller annet går galt, er det de på bunnen som får skylden. Akkurat som byråkratene, beskytter lederne seg selv og hverandre.
Politikere er middelmådige yrkesutøvere med for mye fritid og et galopperende behov for makt. De har ikke spisskompetanse i noe som helst, men er så kjemisk fri for ydmykhet at de takker ja til nøkkelroller uten å nøle. De kan være finansminister i det ene øyeblikket og undervisningsminister i det neste – to av de viktigste posisjonene i landet Norge – uten å ha synderlig kompetanse på noen av områdene.
Norge er verdensledende i å produsere middelmådige ledere, drittsekker uten ryggrad som overlater til dem under seg å ta støyten når de knipes i usannheter. De kan tilsynelatende ingen ting, men er like fullt blant de mektigste menneskene i Norge. Rett bak statsministeren som med forrykt blikk veiver unna all kritikk, hvor berettiget og veldokumentert den enn er. Politikerne er de minst kvalifiserte av alle sjefer, og likevel er de sjefenes yppersteprester.
Det vrimler av idioter som stikker kjepper i hjulene på tilværelsen. Saksbehandlere med rett til å være anonyme, sosionomer, såkalte eksperter og rådgivere hvis tyngste ballast er deres eget ego, forskere på skattebetalerlønn som finner ut ting man allerede visste, byråkrater som bl.a. passer på at man ikke får kjøpe øl etter klokken 20, journalister som ikke kan skrive, programledere som ikke kan snakke …” https://olehartattordet.blogg.no/norge-har-verdens-darligste-ledere-som-kjorer-landet-i-grofta.html
“Uansett viser departementets egen redegjørelse at Anette Trettebergstuen ikke sa hele sannheten da hun hevdet at hun først begynte å tenke på dette med habilitet denne uken.
Dessverre viser denne saken at Trettebergstuen har manglet helt avgjørende integritet i flere ansettelsessaker. I stedet har hun sett på dette med integritet mest som en slag formell «snubletråd» som man kan vri seg rundt. Det er ikke integritet. Legger vi velviljen til, kan vi si at deler av denne integriteten tok hun igjen fredag, ved å gå av.
Likevel er det dette som gjør Tretteberstuens sak mer alvorlig enn Brennas. I tillegg skaper den ytterligere mistanke om to ting: Den skaper mistanke om at kulturministeren har manglet integritet også i andre saker Og den skjerper mistanken om at dette er vanlig også i resten av regjeringsapparatet.”
Og at at maktmennesker ofte er narsissister og psykopater har INGENTING med konspirasjonsteorier eller manglende virkelighetsforståelse å gjøre, for det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
Det er helt utrolig at hvem som helst kan si at Trump er psykopat eller narsissist, uten at noen løfter på et øyebryn. Ikke at det er feil å stemple ham som narsissist, for det er han så til de grader at man må være blind for ikke å se det, men alle andre maktmennesker de kan man ikke si at er det, dvs, med unntak av Putin da, som sannsynligvis er en rasjonell psykopat. Men hva med alle maktmennesker her i vesten som er irrasjonelle narsissister og psykopater?
Ingenting har endret seg siden vi hadde konger, keisere og dronninger som åpenlyst viste sitt sanne jeg og som brød seg katta om å ta på seg masker for å skjule personlighetsforstyrrelsene og sadismen som preget dem. Den eneste forkjellen fra den gang og nå er at dagens narsopater er flinkere til å skjule sine personlighetsforstyrrelser.
Filmen Reindeer games (Dobbeltspill) fra 2000, som kan sees i sin helhet her, er en typisk actionfilm full av logikkbrister og dårlig dialog der mesteparten av karakterene er endimensjonale, med unntak av Ashley, som spilles av Charlize Theron. Theron viser på en ypperlig måte hvordan en dyktig psykopat kan skifte masker og lure en trill rundt. Og jeg kan avsløre at hun til slutt får som fortjent.
Filmen Regarding Henry (Tilfellet Henry) fra 1991 med Harrison Ford i hoverollen er interessant studie i hvordan hjernen virker. Henry Turner (Ford), er en hensynsløs narsissistisk advokat. Men etter han blir skutt i hodet i en kiosk av en raner, så endrer han personlighet fullstendig, og blir til en empatisk og samvittighetsfull mann. Man kan til en viss grad trekke paralleller til filmen Lost Solace ifra 2016, som handler om en en psykopat som tar et nytt narkotikum som gir ham samvittighet.
Her finner du flere gode realistiske narsissist og psykopat filmer:
Tidligere programleder for radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1, journalist, humorist og forfatter Yan Reidar Calmeyer Friis, er ikke nådig i sin kritikk av politikere, byråkrater og alle som har en lederrolle i Norge:
“Norge har verdensrekord i dårlige ledere. Og dårligere ledere er farlige ledere fordi de omgir seg med svake mellomledere. Dårlige ledere passer alltid på å holde potensielle utfordrere, altså dyktige mennesker som er langt bedre kvalifisert enn dem selv, unna. Råten begynner på toppen og sprer seg nedover i systemene. Den dagen et eller annet går galt, er det de på bunnen som får skylden. Akkurat som byråkratene, beskytter lederne seg selv og hverandre.
Politikere er middelmådige yrkesutøvere med for mye fritid og et galopperende behov for makt. De har ikke spisskompetanse i noe som helst, men er så kjemisk fri for ydmykhet at de takker ja til nøkkelroller uten å nøle. De kan være finansminister i det ene øyeblikket og undervisningsminister i det neste – to av de viktigste posisjonene i landet Norge – uten å ha synderlig kompetanse på noen av områdene.
Norge er verdensledende i å produsere middelmådige ledere, drittsekker uten ryggrad som overlater til dem under seg å ta støyten når de knipes i usannheter. De kan tilsynelatende ingen ting, men er like fullt blant de mektigste menneskene i Norge. Rett bak statsministeren som med forrykt blikk veiver unna all kritikk, hvor berettiget og veldokumentert den enn er. Politikerne er de minst kvalifiserte av alle sjefer, og likevel er de sjefenes yppersteprester.
Det vrimler av idioter som stikker kjepper i hjulene på tilværelsen. Saksbehandlere med rett til å være anonyme, sosionomer, såkalte eksperter og rådgivere hvis tyngste ballast er deres eget ego, forskere på skattebetalerlønn som finner ut ting man allerede visste, byråkrater som bl.a. passer på at man ikke får kjøpe øl etter klokken 20, journalister som ikke kan skrive, programledere som ikke kan snakke …”
“Uansett viser departementets egen redegjørelse at Anette Trettebergstuen ikke sa hele sannheten da hun hevdet at hun først begynte å tenke på dette med habilitet denne uken.
Dessverre viser denne saken at Trettebergstuen har manglet helt avgjørende integritet i flere ansettelsessaker. I stedet har hun sett på dette med integritet mest som en slag formell «snubletråd» som man kan vri seg rundt. Det er ikke integritet. Legger vi velviljen til, kan vi si at deler av denne integriteten tok hun igjen fredag, ved å gå av.
Likevel er det dette som gjør Tretteberstuens sak mer alvorlig enn Brennas. I tillegg skaper den ytterligere mistanke om to ting: Den skaper mistanke om at kulturministeren har manglet integritet også i andre saker Og den skjerper mistanken om at dette er vanlig også i resten av regjeringsapparatet.”
Og at at maktmennesker ofte er narsissister og psykopater har INGENTING med konspirasjonsteorier eller manglende virkelighetsforståelse å gjøre, for det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
Det er helt utrolig at hvem som helst kan si at Trump er psykopat eller narsissist, uten at noen løfter på et øyebryn. Ikke at det er feil å stemple ham som narsissist, for det er han så til de grader at man må være blind for ikke å se det, men alle andre maktmennesker de kan man ikke si at er det, dvs, med unntak av Putin da, som sannsynligvis er en rasjonell psykopat. Men hva med alle maktmennesker her i vesten som er irrasjonelle narsissister og psykopater?
Ingenting har endret seg siden vi hadde konger, keisere og dronninger som åpenlyst viste sitt sanne jeg og som brød seg katta om å ta på seg masker for å skjule personlighetsforstyrrelsene og sadismen som preget dem. Den eneste forkjellen fra den gang og nå er at dagens narsopater er flinkere til å skjule sine personlighetsforstyrrelser.
Da jeg var yngre så visste jeg ingenting om narsissister og psykopater, men gjennom erfaring med dem i nærmeste familie, i jobbsammenheng og gjennom forhold, så har jeg fått omfattende innsikt i deres væremåte. Og når man har fått innsikt i hvordan narsopatene (sekkebetegnelse for narsissister og psykopater), oppfører seg så er det lettere å oppdage dem.
Jeg har i alle mine år vært en filmelsker og ser mye film, og i godt over halvparten av alle filmer så er narsopatene godt representert, de blir i flere tilfeller også framstilt som helter og de gode. Tidligere når jeg så på film så forsto jeg ikke at mange av karakterene som ble fremstilt var narsissister og psykopater, nå derimot så er det veldig enkelt å se hvem som er det.
Ta for eksempel filmen Get Shorty fra 1995 med John Travolta i hovedrollen, som det er godt over 25 år siden jeg så for første gang. En film jeg syntes var litt småmorsom, men utover det så var den bare en i mengden av hundrevis av andre middelmådige filmer jeg hadde sett. Da jeg tok et gjensyn med den for et par uker siden, så oppdaget jeg at så og si alle karakterene i filmen er narsopater, og det var ingen rollefigurer å sympatisere med.
En annen film er Driving miss Daisy fra 1989 med Jessica Tandy og Morgan Freeman i hovedrollene. Første gangen jeg så den så la jeg ikke merke til at Miss Daisy (Tandy) var en narsissitisk kvinnemenneske som plager sjåføren sin Morgan Freeman og andre, mens hun fremstilles som ei litt koslig sær gammel dame. Nå derimot er det ikke vanskelig å se hva hun er.
Og første gangen jeg så krigsfilmen The Blue Max fra 1966 med George Peppard for godt over 30 år siden, så syntes jeg han var en modig og tøff krigspilot. Et nytt gjensyn med den viste at Peppard ikke er noe annet enn en kynisk sosiopat som kun tenker på seg selv og bruker alle andre for å nå sine egne egoistiske mål.
For ikke å snakke om Dirty Harry i fra 1971 med Clint Eastwood i hovedrollen. En steinhard politimann som ikke er redd for noe eller noen, en skikkelig alfahann, det var ihvertfall slik jeg oppfattet Dirty Harry som da jeg så filmen i en alder av 14 år. I dag derimot så er det ikke veldig vanskelig å se at han har en psykopatisk oppførsel.
Å se gamle filmer på nytt med andre briller enn da man så dem for første gang er uten tvil en interessant affære. Men noe som er minst like interessant er at filmer som handler om mot, integritet og tapperhet, det er stor mangelvare. Jeg vil påstå at kun en liten promille av alle filmer som produseres er av en slik art. Av de mange tusen filmer jeg har sett i mitt liv så har jeg til dags dato kun kommet over 58 slike filmer https://olehartattordet.blogg.no/mot-tapperhet-og-integritet-40-filmer-som-vil-inspirere-og-engasjere-deg.html
