Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har du noen gang lurt på hvorfor de mest inkompetente når til topps? Hvorfor institusjoner belønner blind ettergivenhet fremfor kritisk tenkning? Hvorfor de som stiller ubehagelige spørsmål blir marginalisert, mens de som nikker anerkjennende blir forfremmet? Du er vitne til et av de mest urovekkende, men forutsigbare mønstrene i det menneskelige samfunn. Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner.

Dette er ikke en konspirasjonsteori eller et moderne fenomen. Det er en eldgammel strategi som Niccolo Machiavelli forsto for flere hundre år siden, og som Dietrich Bonhoeffer var førstehånds vitne til da Nazi-Tyskland fortærte hjemlandet hans. Begge mennene som er atskilt av århundrer og omstendigheter, kom frem til den samme skremmende konklusjonen. Maktstrukturer tolererer ikke bare dumhet, de dyrker og belønner den aktivt. Men når vi snakker om nyttige idioter, så snakker vi ikke om mennesker som mangler intelligens i tradisjonell forstand.

Vi snakker om noe langt mer snikende, nemlig det å forsettlig gi avkall på selvstendig tenkning i bytte mot komfort, status eller trygghet. Det er psykologien til noen som har evnen til å tenke, men som velger å la være fordi tenkningen har blitt farlig for deres posisjon. Bonhoeffer kalte dette fenomenet for dumhet. Men han siktet ikke til intellektuell utilstrekkelighet. Han beskrev en moralsk og åndelig svikt, valget om å bli et maktinstrument i stedet for et selvstendig tenkende menneske.

I sine brev fra fengselet, mens han så sitt land synke ned i galskap, skrev han at dumhet ikke er en intellektuell defekt, men en moralsk defekt. Det er ikke det at disse menneskene ikke kan tenke, men at de har gitt opp sin vilje til å tenke selvstendig. Machiavelli forstod dette fra herskerens perspektiv. I fyrsten avslørte han maktens kalde kalkyle. Selvstendige tenkere er farlige fordi de stiller spørsmål. De analyserer. De kan gjøre opprør. Men nyttige idioter er perfekte. De utfører ordre uten moralske skrupler.

De undertrykker dissens uten å erkjenne det som sådan. Og de gjør alt dette i den tro at de tjener et større gode. De blir tyranniets perfekte mellomledere. Dette skaper det vi kan kalle dumhetsparadokset. De samme institusjonene som hevder å verdsette intelligens, meritter og kompetanse, fremmer systematisk dem som ikke har noen av disse egenskapene, i hvert fall ikke på måter som truer den eksisterende maktstrukturen. I stedet belønner de det Bonhoeffer observerte i Nazi-Tyskland, nemlig evnen til å slutte å tenke når tenkningen blir ubeleilig.

Tenk på din egen arbeidsplass, din regjering, dine institusjoner. Hvor ofte ser du at folk blir belønnet for innsikt eller nytenkning? De aller fleste gjør karriere nettopp fordi de gjør det de blir fortalt og er politisk korrekte? De blir verdifulle på grunn av sin intellektuelle ettergivenhet.

Den nyttige idioten har en avgjørende funksjon i enhver maktstruktur. De fungerer som en buffer mellom dem som sitter med den reelle makten, og de som kan utfordre den. De gjennomfører upopulær politikk samtidig som de oppriktig tror på sin egen rettskaffenhet. Men den nyttige idioten er ikke bare et offer for manipulasjon, de er ofte villige deltakere til sitt eget intellektuelle slaveri. De har inngått en avtale, bevisst eller ubevisst, der de bytter sin evne til selvstendig tenkning mot trygghet, tilhørighet og avansement i systemet. De har oppdaget at det ikke lønner seg å tenke, mens det er enkelt, trygt og lønnsomt å innordne seg. Bonhoeffer var vitne til denne forvandlingen i sanntid da Tyskland sank ned i mørket. Intelligente, velutdannede mennesker, jurister, leger, professorer, byråkrater, forlot systematisk sin evne til å tenke kritisk samtidig som de kastet sin medmenneskelighet på søppelhaugen.

Ikke fordi de ikke kunne tenke, men fordi det å tenke var blitt en belastning. De som satte spørsmålstegn ved regimet, ble isolert, forfulgt eller det som verre var. De som omfavnet sin rolle som nyttige idioter, ble forfremmet, hyllet og belønnet. Seleksjonspresset var tydelig. Uavhengige tenkere ble eliminert fra innflytelsesrike posisjoner, mens føyelige ledere ble opphøyet. Over tid skapte dette institusjoner befolket nesten utelukkende av mennesker som hadde lært seg å forveksle lydighet med visdom, ettergivenhet med kompetanse og gruppering med intelligens.

Machiavelli ville ha gjenkjent denne dynamikken umiddelbart. Han forsto at en fyrste ikke vil ha rådgivere som kan true hans makt med sin briljans eller moralske klarhet. Han vil ha rådgivere som er smarte nok til å være nyttige, men ikke kloke nok til å være farlige. Han vil ha folk som kan gjennomføre hans vilje uten å stille spørsmål ved dens moral. Han vil med andre ord ha sofistikerte idioter. Det er derfor nyttige idioter styrer verden. Ikke fordi de er de dyktigste, men fordi de er de mest kontrollerbare.

De har akkurat nok intelligens til å utføre komplekse oppgaver, men ikke nok visdom til å stille spørsmål ved oppgavenes natur. De har nok utdannelse til å uttale seg autoritært, men ikke nok innsikt til å innse når de snakker tull. De har ambisjoner nok til å søke makt, men ikke integritet nok til å bruke den på en ansvarlig måte. Psykologien bak dette fenomenet stikker dypere enn ren karrierejag eller feighet. Det tapper inn i menneskets grunnleggende behov for tilhørighet, trygghet og mening. Den nyttige idioten er ikke bare en som har blitt lurt. Det er en som har valgt bedraget fordi den alternative tenkemåten krever et mot og et ansvar som mange opplever som uutholdelig.

Bonhoeffer forstod denne psykologiske dimensjonen på en dyptgripende måte. Han observerte at dumhet i hans forstand ikke bare var en intellektuell svikt, men også en åndelig svikt, en overgivelse av selve den evnen som gjør oss til mennesker. Når noen velger å slutte å tenke selvstendig, gir de ikke bare opp sin intelligens, de gir opp sin sjel. De blir, med hans ord, fullstendig ute av stand til å se virkeligheten slik den faktisk er fordi de har mistet evnen til å tenke utenfor de rammene som makten har gitt dem. Dette skaper det vi kan kalle en kompetansefelle. Den nyttige idioten fremstår ofte som kompetent innenfor de snevre rammene av sin rolle. De kan iverksette politikk effektivt, administrere komplekse byråkratier og snakke flytende om sitt fagområde.

Men deres kompetanse er helt og holdent avledet. Den avhenger av at de aldri setter spørsmålstegn ved forutsetningene som ligger til grunn for arbeidet deres. I det øyeblikket de begynner å tenke selvstendig, fordamper deres tilsynelatende kompetanse, fordi den aldri har vært reell. Machavelli anerkjente denne dynamikken som avgjørende for å opprettholde makt. I Fyrsten råder han makthavere til å omgi seg med mennesker som er avhengige av deres gunst for å beholde sin posisjon. Slike mennesker, bemerker han, vil aldri utvikle en selvstendig tankegang som kan true herskerens autoritet.

De investerer i systemet som belønner dem, selv når systemet er korrupt, kriminelt, ineffektivt eller destruktivt. Det er derfor det er så vanskelig å gjennomføre reformer i etablerte institusjoner. De som sitter i posisjon til å gjennomføre endringer, er nettopp de som er valgt på grunn av sin manglende vilje til å tenke selvstendig om behovet for endring. De har bygget karrieren sin på etterlevelse, ikke på innsikt. De har gjort karriere ved å implementere dårlige ideer på en effektiv måte, ikke ved å innse at ideene var dårlige i utgangspunktet. Tenk på hvordan dette utspiller seg i moderne institusjoner.

I akademia søker forskere finansiering ved å tilpasse seg moteriktige teorier i stedet for å følge bevisene dit de fører. I næringslivet iverksetter ledere strategier som høres imponerende ut i styrerommene, men som mislykkes i virkeligheten fordi ingen våger å påpeke de åpenbare svakhetene. I staten håndhever byråkrater en politikk de vet er kontraproduktiv, fordi jobbsikkerheten deres avhenger av håndhevelse. Den nyttige idioten blir et filter mellom virkeligheten og makten. De oversetter den virkelige verdens fiasko til byråkratisk suksess. De forvandler menneskelig lidelse til statistisk forbedring. De konverterer systemisk dysfunksjon til individuell skyld. De blir eksperter på å få fiasko til å se ut som suksess, så lenge fiaskoen ikke truer maktstrukturen som sysselsetter dem.

Men Bonhoeffer forstod noe som vi ofte overser. Til tross for sin tilsynelatende suksess innenfor systemet, lever de nyttige idiotene i en tilstand av dyp fremmedgjøring. De har avskåret seg selv fra sin egen evne til ekte tenkning og autentisk dømmekraft. De er blitt fremmede for seg selv, eksperter på å implementere andres ideer uten å ha noen egne. Denne fremmedgjøringen kommer til uttrykk på ulike måter. Den nyttige idioten blir ofte besatt av prosessen og prosedyren fremfor resultatet. De utvikler en nærmest religiøs hengivenhet for å følge regler, selv når reglene fører til absurde eller skadelige resultater. De blir ute av stand til å bruke sunn fornuft.

De blir også overfølsomme overfor enhver utfordring av deres autoritet eller ekspertise, fordi deres kompetanse er avledet snarere enn ekte. De kan ikke forsvare sine standpunkter gjennom begrunnede argumenter. I stedet tyr de til institusjonell autoritet eller sosialt press. De har glemt hvordan man tenker, så de kan ikke gå i dialog med noen som vet hvordan man gjør det.

Machavelli ville ha sett denne defensive holdningen som både en styrke og en svakhet ved nyttige idioter. Deres manglende evne til å tåle motforestillinger gjør dem effektive når det gjelder å undertrykke utfordringer mot den bestående orden. Men det gjør dem også skrøpelige og i siste instans selvødeleggende, fordi de ikke kan tilpasse seg skiftende omstendigheter eller lære av sine feil. Den nyttige idioten opererer i en verden preget av permanent kognitiv dissonans. De tror at de er intelligente, kompetente og moralske, samtidig som de gjennomfører en politikk som enhver genuint intelligent, kompetent eller moralsk person ville gjenkjenne som dum, ineffektiv eller ond. For å opprettholde denne selvmotsigelsen utvikler de forseggjorte psykologiske forsvarsmekanismer, rasjonalisering, projeksjon og det psykologer kaller motiverte resonnementer.

De blir eksperter på å finne sofistikerte begrunnelser for enkle feil. Når politikken deres ikke fungerer, er det på grunn av utilstrekkelig finansiering, mangelfull implementering eller sabotasje fra motstandere. Når folk lider på grunn av beslutningene deres bruker de argumenter som at det er nødvendig av hensyn til fellesskapet, eller at man ikke tilpasser seg på riktig måte. De har lært seg å forveksle kompleksitet med intelligens og byråkrati med kompetanse. Det er derfor nyttige idioter er så motstandsdyktige mot bevis som strider mot deres verdensbilde. Det er ikke det at de ikke kan forstå bevisene, det er fordi en slik forståelse ville kreve at de konfronterte den grunnleggende uredeligheten i deres posisjon.

Å erkjenne at institusjonen kan ta feil, ville være å erkjenne at de kan være medskyldige i noe skadelig eller dumt. Bonhoeffer innsikt blir enda mer skremmende når vi innser at den nyttige idioten ikke bare implementerer skadelig politikk, de tror oppriktig på den. Dette er ikke kynisk karrierisme. Det er noe langt farligere. Oppriktig vrangforestilling. Den nyttige idioten har overbevist seg selv om at deres ettergivenhet er visdom, at deres konformitet er mot, og deres intellektuelle kapitulasjon er faktisk opplysning.

Det er denne psykologiske transformasjonen som gjør dem så verdifulle for maktstrukturer og så farlige for samfunnet. En sann troende, en som har overbevist seg selv om at lydigheten deres er moralsk overlegen, vil forsvare systemet selv når det åpenbart svikter, selv når det forårsaker massiv skade og ødelegger for de menneskene de hevder å tjene.

De mest effektive tjenerene for makten er de som tjener ut fra en genuin overbevisning. De implementerer ikke bare politikk, de oppfyller det de ser som et moralsk oppdrag. Dette gjør dem uendelig mye mer pålitelige enn rene leiesoldater og uendelig mye farligere enn bevisste konspiratører. Den nyttige idioten blir en slags sekulær prest. De administrerer den institusjonelle maktens ritualer i den tro at de tjener et høyere formål. De utvikler sin egen ettergivenhetsteologi komplett med hellige tekster og ritualer. De blir misjonærer for middelmådighet og evangelister for konformitet.

Det er derfor man ofte finner nyttige idioter som snakker om moralsk rettskaffenhet, selv når de gjennomfører åpenbart umoralsk politikk. De har lært seg å oversette institusjonelle interesser til moralske imperativer. Å sparke kompetente mennesker blir omstruktureringer for effektivitet. Å sensurere dissens blir til å opprettholde samfunnets standarder. Å straffe selvstendig tenkning blir til å sikre ansvarlighet. Språket i seg selv blir et verktøy for intellektuelt slaveri.

Nyttige idioter utvikler et spesialisert vokabular som høres sofistikert ut, men som i virkeligheten hindrer ekte tenkning. De snakker i eufemismer, sjargong og byråkratiske abstraksjoner som tilslører i stedet for å opplyse. Men Bonhoer oppdaget noe vi ofte overser. Denne intellektuelle korrupsjonen er ikke påtvunget ovenfra. Den er valgt innenfra. Den nyttige idioten medvirker til sitt eget mentale slaveri fordi alternativet krever noe de selv ikke er villige å tilby. Motet til å tenke selvstendig og integriteten til å handle ut fra disse tankene.

Dette valget har dyptgripende konsekvenser, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet. Når institusjoner systematisk belønner intellektuell ettergivenhet fremfor genuin kompetanse, skaper de det vi kan kalle en dumhetskaskade, en selvforsterkende sirkel der inkompetanse avler mer inkompetanse, der dårlige ideer fortrenger de gode, der institusjonell visdom blir umulig å skille fra institusjonell galskap.

Tenk på hvordan dette utspiller seg i praksis. En nyttig idiot blir forfremmet til en ledende stilling. De ansetter andre nyttige idioter fordi selvstendige tenkere gjør dem ukomfortable og truer deres posisjon. Disse nyansatte nyttige idiotene implementerer så en politikk som er utformet av andre nyttige idioter, og skaper systemer som tjener den institusjonelle logikken snarere enn den menneskelige virkeligheten vi faktisk lever i.

Over tid blir hele institusjonen befolket av mennesker som har glemt hvordan man tenker selvstendig, selv om de en gang hadde denne evnen. Det mest tragiske med denne dynamikken er at mange nyttige idioter begynte sin karriere med ekte idealisme og ekte intelligens. De ønsket å gjøre en forskjell og tjene allmennheten, og å bruke talentene sine til positive formål, men de inngikk en rekke små kompromisser. Alle virket de fornuftige på det tidspunktet helt til de befant seg i en posisjon der deres fremste ferdighet var rasjonalisering, og deres fremste lojalitet var til systemet som hadde forfremmet dem.

Bonhoeffer så denne forvandlingen skje med kolleger, venner og naboer i Nazi-Tyskland. Intelligente, velmenende mennesker mistet gradvis evnen til selvstendig moralsk dømmekraft. De ble ikke monstre over natten. De ble nyttige idioter først. De lærte seg å forveksle ettergivenhet med dyd, konformitet med visdom og institusjonell suksess med moralske prestasjoner. Machaveli ville ha gjenkjent dette som den perfekte oppskriften for å opprettholde makt og samtidig unngå ansvar.

Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, kan de egentlige arkitektene bak denne politikken alltid hevde at de bare ga generell veiledning. De nyttige idiotene blir syndebukker når ting går galt, og skjold når ting går bra. De får både skylden og æren, mens den egentlige maktstrukturen forblir skjult og beskyttet. Det er derfor nyttige idioter “styrer verden”. De gir dem som faktisk styrer, en perfekt fornektelse. De er intelligente nok til å iverksette komplekse planer, men ikke kloke nok til å forstå deres egentlige formål. De er velutdannede nok til å uttale seg autoritært, men ikke innsiktsfulle nok til å se når de snakker tull. De er ambisiøse nok til å søke ansvar, men ikke prinsippfaste nok til å ta ansvar.

Den nyttige idioten blir en slags menneskelig algoritme som er i stand til å behandle kompleks informasjon og utføre sofistikerte oppgaver, men som ikke er i stand til å stille spørsmål ved de grunnleggende antakelsene som styrer programmeringen. De kan optimalisere innenfor systemet, men de kan ikke evaluere selve systemet. De kan løse tekniske problemer, men de kan ikke gjenkjenne moralske problemer. De kan implementere løsninger, men de kan ikke stille spørsmål om problemene de løser er reelle eller om løsningene deres faktisk fungerer. Dette skaper det man kan kalle ekspertproblemets institusjoner, fylt med mennesker som blir stadig mer sofistikerte innenfor snevrere områder, samtidig som de mister evnen til ekte visdom og sunn fornuft, der holistisk tenking er helt fraværende. De blir spesialister i å implementere dumhet på en effektiv måte og til å få dårlige ideer til å fungere akkurat godt nok til å opprettholde illusjonen av kompetanse.

Så hvordan kan vi frigjøre oss fra dette systemet? Hvordan unngår vi selv å bli nyttige idioter? Og hvordan gjenkjenner vi når vi blir styrt av dem? Bonhoeffer og Machiavelli gir oss, til tross for sine ulike perspektiver, viktig innsikt i både problemet og potensielle løsninger. For det første må vi forstå at det å bli en nyttig idiot alltid er et valg, selv når det ikke føles slik. Hver gang vi velger komfort fremfor sannhet, trygghet fremfor integritet, tilhørighet fremfor autentisitet, så beveger vi oss ett skritt nærmere intellektuell og moralsk overgivelse. Veien dit begynner med små kompromisser, å godta å gjennomføre en politikk du vet er feil, å tie når du burde si ifra, å prioritere karrieren fremfor samvittigheten.

Bonhoeffer løsning var radikal: å gjenvinne en uavhengig moralsk dømmekraft gjennom det han kalte kostbar nåde. Viljen til å betale prisen for å tenke og handle selvstendig. Dette er ikke lett. Uavhengig tenkning fører ofte til isolasjon, profesjonelle konsekvenser og sosial avvisning. Men Bonhoeffer forsto at alternativet, å bli medskyldig i systemer av dumhet og ondskap, var langt verre enn alle personlige omkostninger.

Det første skrittet mot å gjenvinne din intellektuelle suverenitet er å lære deg å gjenkjenne tegnene på institusjonell dumhet. Når en organisasjon straffer spørsmål mer enn feil, belønner ettergivenhet mer enn kompetanse og verdsetter prosess mer enn resultater, har du å gjøre med et system som er designet for å dyrke frem nyttige idioter. Når folk stiger i gradene, ikke på grunn av sin visdom eller effektivitet, men fordi de er villige til å implementere dårlige ideer uten å klage, er du vitne til en dumhetskaskade i aksjon.

På et mer personlig plan må du undersøke ditt eget forhold til autoritet og ekspertise. Henviser du til referanser i stedet for å vurdere argumenter? Antar du at komplekst språk er et tegn på dyp tenkning? Føler du deg ukomfortabel når eksperter er uenige med hverandre? Foretrekker du konsensusens falske trygghet fremfor den rotete virkeligheten som ekte undersøkelser innebærer? Disse tendensene gjør deg sårbar for manipulasjon fra nyttige idioter som snakker med autoritet men mangler visdom. Selv om Machavellis innsikt er kynisk, er den like verdifull når det gjelder å forstå hvordan man kan beskytte seg mot systemer som belønner nyttig idioti. Han forsto at maktstrukturer i bunn og grunn er pragmatiske. De bruker det som fungerer for å opprettholde kontrollen.

Hvis selvstendig tenkning blir mer verdifullt enn etterlevelse, vil de belønne selvstendig tenkning. Hvis kompetanse blir viktigere enn lojalitet, vil de forfremme kompetente mennesker. Dette betyr at en av de mest effektive måtene å bekjempe de nyttige idiotenes herredømme på, er å gjøre inkompetansen deres kostbar. Når institusjoner mislykkes på grunn av deres dumhet, må disse feilene være synlige og ubestridelige. Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, må skadene kunne spores tilbake til kilden. Når byråkratiske løsninger skaper flere problemer enn de løser, må disse problemene anerkjennes i stedet for å ignoreres eller rasjonaliseres bort.

Men her er den dypere utfordringen. Det er relativt enkelt å gjenkjenne nyttig idioti hos andre. Å gjenkjenne den hos oss selv er langt vanskeligere. Vi har alle områder der vi underordner oss autoriteter i stedet for å tenke selvstendig, der vi implementerer ideer uten å forstå dem fullt ut, der vi prioriterer vår posisjon i et system fremfor vårt ansvar for å tenke klart om dette systemet. Motgiften mot å bli en nyttig idiot er det vi kan kalle intellektuelt mot. Viljen til å tenke selvstendig, selv når det er ubehagelig, upraktisk eller kostbart.

Dette krever at man utvikler flere nøkkelegenskaper som utdannings og yrkessystemene våre ofte motvirker. For det første må du dyrke genuin nysgjerrighet. Ekte læring innebærer å bryne seg på ideer som utfordrer antakelsene dine, ikke bare samle informasjon som bekrefter det du allerede tror på. Det betyr å være villig til å ta feil, til å ombestemme seg, til å innrømme uvitenhet i stedet for å late som om man har ekspertise man ikke har. For det andre må du utvikle evnen til moralsk resonnement som eksisterer uavhengig av institusjonell godkjenning. Det betyr at du må ha prinsipper som du ikke vil gå på akkord med, uansett faglige konsekvenser.

Det betyr at du må være villig til å si nei til ordrer som bryter med samvittigheten din, selv om det koster deg avansement eller sikkerhet. For det tredje må du opprettholde det Bonhoeffer kalte intellektuell ærlighet. Det vil si at du forplikter deg til å se virkeligheten slik den er, og ikke slik institusjonene ønsker at du skal se den. Det betyr at du må være oppmerksom på resultater snarere enn intensjoner, resultater snarere enn prosesser, faktiske effekter snarere enn lovede fordeler. Og kanskje viktigst av alt: Du må utvikle mot til å si sannheten til makten, selv når denne makten signerer lønnsslippen din eller kontrollerer karrieremulighetene dine.

Det betyr ikke å være hensynsløst konfronterende, men det betyr å nekte å delta i kollektive vrangforestillinger, selv når det er faglig fordelaktig. Regimet av nyttige idioter er ikke uunngåelig. Det er et resultat av utallige individuelle valg om å prioritere personlig sikkerhet fremfor intellektuell integritet, karriereutvikling fremfor moralsk mot og institusjonell tilhørighet fremfor selvstendig tenkning. Hver gang noen velger å tenke selvstendig i stedet for å føye seg blindt, å stille ubehagelige spørsmål i stedet for å gi bekvemme svar, å prioritere sannhet fremfor komfort, slår de et slag mot dumhetskaskaden.

Bonhoeffer betalte den ultimate prisen da han nektet å bli en nyttig idiot, henrettet av naziregimet han nektet å tjene. Men hans eksempel minner oss om at noen ting er verdt mer enn karriereopprykk eller sosial aksept. Evnen til selvstendig tenkning, moralsk dømmekraft og autentisk handling er ikke bare personlig verdifull, det er avgjørende for ethvert samfunn som ønsker å forbli fritt og funksjonelt. Machiavelli, til tross for sitt rykte som kyniker, delte faktisk denne troen. Han forsto at samfunn ledet av nyttige idioter til slutt kollapser under vekten av sin egen inkompetanse.

Bare samfunn som på en eller annen måte gir rom for ekte visdom, selvstendig tenkning og moralsk mot, kan tilpasse seg skiftende omstendigheter og løse reelle problemer. Valget ligger alltid foran oss. Skal vi være nyttige idioter som implementerer andres ideer uten å stille spørsmål? Skal vi utvikle oss innenfor systemer vi ikke forstår, mot mål vi ikke har valgt? Eller vil vi ta tilbake vår fødselsrett som tenkende vesener som er i stand til selvstendig dømmekraft, moralsk resonnement og autentisk handling? Verden trenger ikke flere nyttige idioter. Den trenger flere mennesker som er modige nok til å tenke selv og handle ut fra disse tankene, uansett hva det måtte koste. Spørsmålet er hvem du vil velge å være?

Innholdet i teksten er hentet fra denne videoen her.

Anbefalt og relatert lesing:

DEN MENTALE TILSTANDEN HOS OSS MENNESKER HAR IKKE UTVIKLET SEG EN PROMILLE SIDEN TIDENES MORGEN

Norge har verdens dårligste ledere som kjører landet i grøfta

Narsissismens ABC

Er Erna Solberg en psykopat?

Forskning viser at de fleste poltikere er psykopater

Psykopatene kontrollerer verden og det kan dokumenteres

The golden age of psychopathology

Statlig tankekontroll og selvforherligelse

Hvor er empatien og samvittigheten til globalistene?

To Understand The Globalists We Must Understand Their Psychopathic Religion

Boka Bill Gates IKKE vil du skal lese

Hvorfor skal små barn informeres om sex?

Positiv tenking er et redskap for undertrykkelse

DEN SÅKALTE ELITEN FORSØKER Å FORME VERDEN I SITT DYSFUNKSJONELLE BILDE, OG DET KAN DOKUMENTERES

Narsissisme, hybris og politisk ledelse, er det en sammenheng?

KLARER DU Å AVSLØRE FALSKE NYHETER OG PROPAGANDA, ELLER ER DU EN VIDEREFOMIDLER AV DET?

EN MEGET GOD BESKRIVELSE AV PROPAGANDA

ER TRUMP VERDENS DUMMESTE MANN SOM SAMARBEIDER MED ISRAEL SOM ANGRIPER IRAN?

DEN ONDARTEDE NARSISSISTEN, HAR DENNE TYPEN INDIVIDER INFILTERT DET POLITISKE MILJØET VERDEN OVER?