Tiden er inne for å gjøre opp regnskap: Har antiterrortiltakene iverksatt i etterkant av 11. september vært balanserte i forhold til til det trusselbildet vi har stått overfor ? Er sikkerhets gevinsten proporsjonal med de demokratiske og økonomiske omkostningene vi har betalt ?
Hvilke sikkerhetsprosedyrer som skal gjelde norske flyplasser, defineres ikke av norske myndigheter, men av EU. Dette peker på noe vesentlig, for sikkerhetstiltakene som har vært satt i gang innenfor internasjonal luftfart, inngår i et mønster som gjelder for store deler av antiterrorarbeidet satt i gang 11. september: Sikkerhetstiltakene sprer seg. De starter gjerne i USA, adopteres av EU og kommer så videre til Norge gjennom EØS-samarbeid eller andre avtaler Norge har inngått med EU.
Ove Skåra i Datatilsynet har kalt det “hvitvasking av besluttninger” – det rettferdiggjøres fordi det gjøres av andre. Og selv om mange av tiltakene ikke skaper jubelstemning på Løvebakken, anses de politiske omkostningene ved å opponere mot dem for å være for store. Konsekvensen er at det norske antiterrorarbeidet i høy grad dikteres fra Brussel, som i sin tur henter inspirasjon fra USA.
I august 2008 ble det igangsatt en prøveordning for automatisk ansiktgjenkjenning av flypassasjerer på flyplassen i Manchester og på Stansted i London. Hvis forsøket er velykket, er planen at utstyret skal være standard ved de fleste flyplasser i Storbritannia i 2010. I USA har man utstedt biometriske pass med elektronisk lagret ansiktsfoto siden 2006. Dette er en del av en langsiktig plan om å benytte digital ansikts gjenkjenning på grenseoverganger og flyplasser. For statsborgere som kommer fra land med visum fri innreise til USA, som for eksempel Norge, må pass utstedt etter den 26. oktober 2006 være utstyrt med elektronisk lagret ansiktsfoto.
EU følger nok en gang i USAs fotspor: Innen juni 2009 skal alle pass og ID-kort i EU-området utstyres med elektronisk lagret foto og fingeravtrykk. Norge og Island plikter å følge kravet gjennom Schengen-samarbeidet og på bakgrunn av de nye kravene fra USA og EU innførte Norge biometriske pass i oktober 2005, som et av de første landene i verden. Behandlingen i justisdepartementet var rekordrask. Fra høringsnotatet til stortingsvedtak tok det fire måneder. De biometriske dataene lagres i en innstøpt lagringsenhet, en såkalt RFID-brikke, som kan leses av på avstand. Denne inneholder høyoppløslig bilde, navn, personnummer og utløpsdato. Innen 2009 er det planlagt at brikken også skal inneholde fingeravtrykk, i tråd med EUs krav.
Ønske om å benytte biometri for identifikasjon dreier seg om å styrke kontrollen over hvem som befinner seg hvor. Så langt har registrering av biometrisk informasjon primært begrenset seg til fingeravtrykk og elektronisk lagrede ansiktsfoto. Men nye identitetsmarkører er underveis. På Schipol flyplass i Amsterdam har man installert irisskannere. Det amerikanske militærets forsknings og utviklingsenhet, DARPA, er i ferd med å utvikle et system for gjenkjenning av ganglag. Dette brukes blant annet til å sortere ut dem som har adgang til regjeringsbygg, på opptil 150 meters avstand. Andre systemer som ligger i støpeskjeen, er gjenkjenning via håndtrykk, ansiksuttrykk, øreform, DNA-analyse og kroppslukt https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10200700124216508.1073741993.1563436195&type=3
Både EU og USA er altså godt i gang med å innføre krav om biometrisk informasjon i identifiseringspapirene til egne borgere og personer som reiser inn i eller ut av eget område. Men hva har det med terror bekjempelseå gjøre ?
Et av argumentene for å benytte biometriske autentisering er at identitetspapirer blir vanskeligere å forfalske. Særlig gjelder dette hvis man benytter flere biometriske kilder. Men dette er også en av de viktigste innvendingene mot å lagre biometrisk informasjon på pass og identitetskort. Informasjonen vil nødvendigvis måtte lagres digitalt i en mikrochip som ligger gjemt i identitetspapiret, og det er ikke bare myndighetene som vil ha mulighet til å hente ut informasjon fra microchipen. Atle Årnes i Datatilsynet demonstrerte dette for teknisk ukeblad ved å bruke en RFID-leser – en såkalt “scimmer” – som han hadde kjøpt på nettet for et par hundrelapper. I løpet av noen få sekunder var passet de testet RFID-leseren på, skannet, med høyoppløselig bildet, navn, personnummer, passnummer, nasjonalitet og kjønn. Teknologirådet har advart mot at den biometriske informasjonen som ligger i passene, kan misbrukes og i verste fall benyttes til identitetstyveri. I motsetning til PIN-koder og passord, som kan endres hvis noen får tak i dem, er biometriske kjennetegn permanente.
Den folkelige skepsisen til biometrisk identifisering synes imidlertid å være liten. SAS har innført et system der passasjerene kan avgi fingeravtrykk ved innsjekking. Systemet er frivillig, men tall fra Svergie viser at 98 prosent av de reisende benytter seg av tilbudet. En undersøkelse gjennomført av Norstat på vegne av Teknologirådet fra juni 2007 viser samme tendens. Bare syv prosent av de spurte mente at det aldri var greit å bruke fingeravtrykk som identifikasjonsmiddel.
I 2007 vedtok Stortinget å utvide DNA-registeret, som opprinnelig ble opprettet i 1998, til å kunne omfatte alle som er dømt for en forbrytelse som etter loven kan gi fengselsstraff. Den politiske motstanden mot utvidelsen var laber. Regjeringens hovedbegrunnelse var at dette ville styrke politiets etterforskningsarbeid, blant annet i forbindelse med vinningsforbrytelser. Før utvidelsen var rundt 10000 personer registrert. Nylig besluttet norske myndigheter at alle som dømmes til mer enn 60 dagers fengsel, skal tvinges til å avgi DNA til politiet. Dette innebærer en firedobling av antall registrerte.
Faren ved å opprette DNA-registre er at de vokser. I Storbritannia, der DNA-registre ble etablert i 1995, omfatter databasen i dag (2009) fire millioner mennesker. Dette er syv prosent av den britiske befolkningen – samtlige som har vært arrestert, også de som ikke siktes for lovbrudd. Og antallet øker stadig: Når man først er oppført, blir man stående der til man dør.
Ifølge en undersøkelse utført av BBC september 2007 støtter to tredjedeler av britene at alles DNA lagres. Tall fra Norge viser samme tendens: En undersøkelse Norstat gjennomførte på vegne av Teknologirådet i 2007, viser at 68 prosent støtter oppbevaring av innbyggernes biometriske data i en sentraldatabase for bruk til kriminalbekjempelse. Oppretting av registre som inneholder biometrisk informasjon, innebærer å flytte en grense. Vi havner i “slippery slop”- problemet: Når man først har åpnet opp for et register, er det fare for at det blir vanskelig både å stoppe å snu. Ettersom flere og flere innlemmes i registeret, vil aksepten for å innlemme alle ut fra rettferdighetshensyn øke. Ville to tredjedeler av britene godtatt et register som omfatter alle briter, i 1995 ? Neppe. Skrittet ville være for stort. Men når syv prosent allerede er oppført, blir skrittet mindre. Men hva er egentlig problemet med slike databaser ? En fare er at man skal benytte disse dataene til profilering, etter samme mønster som flypassasjerdata i PNR-analyser (Passasjerlisteanalyser) http://hasbrouck.org/articles/PNR.html .
Fra 1890-årene ble det forsket på hvorvidt ulike mønstre i fingeravtrykk tilsa økt sannsynlighet for forbryterskhet. På 1970 tallet tok vesttyske myndigheter ut hjernene fra døde Baader -Meinhof-medlemmer for å se om de kunne finne genetiske årsaker til at de hadde blitt terrorister. Er et liknende scenario utenkelig i dag ? Hva hvis vi finner ut at personer med spesifikt genmatriale er overrepresentert i voldsstatistikken ? Eller, for den saks skyld, er overrepresentert blant terrorister ? Skal man ta forholdsregler mot dem som har denne genkombinasjonen, men ikke har begått noen voldshandling (ennå), og være føre var ? Det lyder som science fiction med paralleller til den fremtidsdystopiske filmen Minority Report, der tre synske personer, kalt precogner, kan se forbrytelser som ennå ikke er begått, slik at politiet kan arrestere gjerningsmannen/kvinnen før forbrytelsen finner sted. Men er det utenkelig ? Den underliggende tanken er alt innbakt i PNR-analysene, hvor ideen nettop er at man skal kunne “komme terroristen i forkjøpet” ved å samle store mengder biografisk informasjon og utregne en”risikoscore” for hver enkelt reisende. Er det prinsipielt sett verre å gjøre samme analyse med utgangspunkt i biometrisk data ?
Det er ingen tvil om at fokuset på flysikkerhet har gjennomgått radikale endringer som følge av 11. september. Begrunnelsen er at det er nødvendig for å bekjempe terrorisme. Men hvorfor skal det stoppe her ? Hva om terroristene ikke tar seg bryet med å smugle bomben inn på flyet ? Hva om de detonerer den inne på flyplassen, for eksempel midt i sikkerhetskøen, der folk allerede står som sild i tønne ? Skal vi etablere nye sikkerhetssperrer for å komme inn på flyplassen ? Og hvorfor skal Sikkerhetssystemene begrenses til flytrafikk ?
Hvorfor ikke benytte samme prosedyrer for andre reiseformer ? Hvis man ønsker å detonere en bombe der det finnes et stort antall reisende, men ikke vil løpe risikoen ved å ta med seg en bombe gjennom sikkerhetskontrollen, finnes det nok av potensielle mål: buss, tog, t-bane, ferger. Skal vi installere metalldetektorer på t-banen? Skal vi nedlegge forbud mot bager og kreve at man skal ha gjennomsiktig plastposer for å kunne ta bussen ? Skal vi kartlegge alle togpassasjerenes PNR-data for å kontrollere om det er noen som utgjør en sikkerhetsrisiko ? Det lyder absurd. Det er absurd. Men hvorfor er da ikke sikkerhetsprosedyrene på flyplasser å betrakte som like absurde ?
Sant nok: å fly er ikke det samme som å ta t-banen. Vi gjør det en sjelden gang – når vi drar på ferie eller har en utenlandsreise med jobben. Og fordi vi gjør det en sjelden gang, forholder vi oss til det som noe aparte, som et brudd mot hverdagen. Kansje er det derfor vi utholder det ? Kansje er det derfor vi ikke reagerer som flykapteinen på Brønnøysund gjorde, og nekter å ta av oss skoene ? Kansje er det derfor vi godtar å sende våre persondata til amerikanske myndigheter og går med på at biometrisk informasjon om oss blir lagret i store databaser ? Vår aksept flytter grenser.
I dagens politiske virkelighet er terrorbekjempelse synonymt med utvidede fullmakter og unntakstilstand. Det gir styremaktene rom til å handle på siden av politiske rammeverk og demokratiske prinsipper som ellers ville lagt begrensninger på maktbruken. Det finnes ingen avklart enighet om hva terrorisme er, eller hvordan det skal defineres. FN har gjort mange forsøk på å enes om en definisjon, for slik å kunne etablere et helhetlig internasjonalt lovverk mot terrorisme, men så langt har det strandet i en abstrakt formulering der terrorisme forstås som en fredstids motstykke til krigsforbrytelser.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Den første utgaven av av det klassiske oppslagsverket International Encyclopedia of the social siences fra 1933 inneholdt to essayer om terrorisme. Forfatterne konkluderte med at i fremtiden ville terrorisme kun være av historisk interesse, ettersom moderne teknologi ville gjøre samfunnet usårbart mot angrep fra individer og små grupper.
Rundt 75 år etter er vår umiddelbare reaksjon at de bommet grovt i sine spådommer. Terroraksjonene i New York, Madrid og London har vist at vi slett ikke er er blitt usårbare mot angrep fra individer og små grupper, på tross av vår “moderne teknologi”. Men konklusjonen kan også tolkes som noe annet enn en spådom som slo feil. Fremtiden er et vidtfavnende begrep. Den strekker seg lengere enn 75 år. Hva om fremtiden som forfatterne sikter til, ikke er nå, men om ti, tyve eller femti år fra nå ? Hva om artikkelforfatterne får rett i at vi er på vei mot et samfunn der vi har utviklet en usårbarhet for angrep fra individer og små grupper ? Hva om vi er på vei til å få et samfunn der de politiske myndighetenes kontroll er så dyptgripende at ethvert forsøk på å gjennomføre et terroranslag vil være dødfødt ?
I seg selv kan kansje dette være en innbydende tanke. I dag HAR vi muligheten til å skape et samfunn som er praktisk talt usårbart for angrep fra terrorister. De teknologiske utfordringene med hensyn til å skape et totalovervåket samfunn er langt på vei overvunnet. Alt det står på, er vår politiske vilje. Spørsmålet er: Ønsker vi et slikt samfunn ? Vil vi skape et samfunn som er terrorsikkert, men samtidig gjennomkontrollert og totalovervåket ?
Hvis man skal koke frosker, skal man ikke legge dem ned i en gryte med kokenede vann. Da vil de straks hoppe ut. Man skal legge dem i kaldt vann og varme kjelen opp langsomt til den når kokepunktet. Da merker ikke froskene at temperaturen endrer seg, og forblir i vannet til de kokes ihjel. Kontroll – og overvåkningskomplekset vi har fått i etterkant av 11. september, har utviklet seg gradvis. Gjennom små skritt nærmer vi oss en annen samfunnstilstand, der maktforholdet mellom myndighetene og befolkningen forskyves og grunnleggende borgerrettigheter og – friheter settes til side.
Historien viser at sikkerhetstiltak har en tendens til å gro fast. Når de først er kommet, er det vanskelig å reversere dem. Den demokratiske kostnaden er det derfor ikke bare vi som betaler, men også våre etterkommere. Vi bærer således et politisk ansvar for å ta opppgjør med denne utviklingen før det er for sent.
Med George W. Bush ute av Det hvite hus er tiden inne for å reise en diskusjon om hvordan vi bør forholde oss til terrorisme uten å miste kjerneverdiene i det samfunnet vi ønsker å bevare. Jeg tror at det er vi, borgerne som må stå for dette sceneskiftet. Det er våre rettigheter og friheter som er satt på spill. Det er vi som må kjempe for å ta dem tilbake. Og vi må gjøre det nå, før det er for sent.
Jeg tror muligheten for å skape en ny politisk dagsorden ligger i å ta tak i frykten for terrorisme. Det er frykten for terrorisme som gjør at vi godtar de vidtrekkende antiterrortiltakene, og som skaper aksepten for uthulingen av våre friheter og rettigheter.
Sjansen for at man noensinne skal omkomme i et terrorangrep, er svært liten. Hvert år dør det 50 000 europeere og 40 000 amerikanere i trafikken. Vi slutter ikke å kjøre bil av den grunn. Hvorfor ? Fordi friheten bilkjøringen gir oss, veier opp for risikoen. Hvorfor kan ikke samme logikk være gjeldende med hensyn til terrorisme ? Er ikke rettighetene og frihetene som kjennetegner et demokratisk samfunn, mer grunnleggende enn friheten til å kjøre bil ?
Ved å ta tak i frykten for terrorisme, fratar vi terroristen hans viktigste våpen. Men like viktig: Vi fjerner grunnlaget for terrorindustrien, næringskjeden som høster politiske og økonomiske gevinster fra vår terrorfrykt. Effekten av terrorisme avhenger fullt og helt av vår respons. Bør vi reagere med sosial frykt dersom terroristenes intensjon er å skape frykt ?
Er det grunn til å tro at vi ville ha reagert annerledes og med mer rasjonelle mottiltak, dersom terroristene ikke hadde lyktes i å skape en tilstand av frykt ? Selv om terrorisme er en grotesk handling for dem som rammes, utgjør den ikke en eksistensiell trussel mot samfunnet. Det vil si: Den utgjør ikke en eksistensiell trussel såfremt vi ikke GJØR DEN TIL en eksistensiell trussel. Terroristene har ikke maktmidlene til å avskaffe demokratiet. Dem er det vi som har. Det er opp til oss om vi skal ofre våre friheter og rettigheter i bytte mot økt sikkerhet.
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
Hvis man leser denne avhandlingen som er å finne i bladet Syn og segn fra 1915 skrevet av Gisle Midttun som var museums konservator ved norsk folkemuseum fra 1910 til 1940 for så å se denne særdeles interessante dokumentaren (eller man kan se dokumentaren først og så lese artikkelen etterpå) http://www.youtube.com/watch?v=5AUA7XS0TvA , så blir denne artikkelen enda mer spennende. Hvorfor ble denne teorien forkastet, når ble den forkastet og hvem avgjorde at den skulle bli forkastet ?
“Den ikkje-nøytrale bortchateringa av det meste av handelsflåten vår var, sett frå tysk side, det alvorligaste brotet vårt på den nøytraliteten vi hadde hevda å følgje, verrre enn “Altmark”. Vi hadde gjort det same i den første verdskrigen, og då gjekk eit par tusen sjømannsliv tapt. I den andre verdskrigen mista vi dobbelt så mange. Tapa medverka sterkt til den anti-tyske haldninga til folk flest.
Den folkerettsstridige u-båtkrigen i 1917 var eit mottrekk mot den like folkerettsstridige nordsjøsperringa den gong. Alle nøytrale protesterte mot nordsjøsperringa. Det er nemleg folkerett at nøytrale skal ha fridom til å ferdast på havet. Men ikkje til å sigle for den eine parten i krigen, slik vi gjorde i begge krigane.”
Ved et laboratorium i Sibir er det ved en rekke usedvanlige eksperimenter lykkes å vekke tilllive bakterier og andre mikroorganismer som har ligget frosset i flere tusen år. Vitenskapsakademiet i Sovjet har offentliggjort resultater av akeperimenter utført ved Vorkutinsky instituttet ved Karahavet. Vitenskapsmannen A. V. Kalayev som ledet eksperimentene, har kunnet bringe tilbake til livet en stor mengde organismer. Undersøkelsene har vist at encellede organismer kan bli “vekket til live igjen” endog etter å ha frosset til 270 grader Celsius ved hjelp av flytende helium.
For å utbygge disse undersøkelser ble det sendt en ekspedisjon til det nordøstre Sibir. Der foretas utgravinger i de stivfrosne istidsavleiringene. En mener at tundraen her har vært frosset helt siden istiden. Forsøkene drives på grunnlag av de oppsiktsvekkende arbeider vitenskapsmannen P. N. Kapterev gjorde før krigen. Han fant at organismer som hadde ett vanninnhold på ca. 1 – 3 %, kunne ligge i dvale i frosset tilstand i ubegrenset tid. Noen av de organismer som han gjennopplivet, hadde vært frosset i antakelig 30 – 40 000 år.
Og det betyr selvsagt ikke at Tjomlid er pedofil, men når man forsvarer pedofili på en slik måte som han gjør så må man også regne med å få kritikk og at mange blir provosert.
“Eventuelle negative ettervirkninger av seksuell handling mellom eldre/yngre er i stor grad en effekt av samfunnets fordømmelse av handlingen, ikke handlingen i seg selv. Ettervirkningene er også i de aller fleste tilfeller ikke-eksisterende eller svært små, og samfunnets kollektive fordømmelse av slike forhold/handlinger er derfor ikke forsvarlig.
Poenget mitt er altså ikke at det skal forsvares eller aksepteres at voksne har sex med barn, men at den almenne oppfatning om at slike barn blir ødelagt for livet etter å ha vært med på noe slikt, er feil.”
Det du nettopp leste er utdrag fra forskjellige bloggposter Gunnar Tjomlid har skrevet. Han er den som stiller spørsmål om seksuelle overgrep mot barn alltid er galt. Eller “seksuelle relasjoner” som han så pent kaller det. https://dagfallet.substack.com/p/gunnar-tjomlids-overgrepsstttende
Grunnen til at man blir emosjonell når temaet pedofili bringes opp er nettopp det at det ligger innebygd i vår psyke at det å voldta eller narre barn til å ha sex med seg det er galt, så galt som noe kan bli, det strider mot all sunn fornuft.
Jeg kan forstå at det å være pedofil kan være vondt når samfunnet ser på det som noe motbydelig, men hva er viktigst, å beskytte barna våre eller utvide rettighetene til de pedofile ? For meg er svaret innlysende, barna er første prioritet.
Man må selvfølgelig også ha klare beviser for at noen har begått overgrep før man kan beskylde dem for å ha begått overgrep. Å bli beskyldt for å være overgriper uten at man er det vil jeg tro at er like grusomt som å være offer for overgrep.
Pedofile kan ikke kureres, når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
“Kan legalisering av animerte overgrepsbilder føre til at færre barn blir utsatt for overgrep? Blogger Gunnar Tjomlid tar til orde for dét og synes det er «uetisk å forby» tegninger og animasjoner med seksualiserte fremstillinger av barn.
Kan virke hemmende, hva slags forskning har man med å gjøre der konklusjonen har med ordet kan ? Er det forskning man burde sette sin lit til ?
Hva med andre mentalt forstyrrede minioriteter, som de som liker å ha sex med dyr eller lik, skal de også få lovlige overgrepsbilder ? Jeg er ikke noe fagperson når det gjelder dette, men det trenger man heller ikke å være for å forstå at bilder av ovegrep mot barn om de er animerte eller ikke jo er sjukt, man trenger rett og slett bare sunt folkevett for å forstå det. Hvordan ville et slik forslag blitt mottatt for tyve år siden ?
Samfunnet blir bare mer og mere avstumpet og de som skal bestemme likeså kan det virke som. De som står bak dette spørsmålet føler kansje at tiden er moden, at folk rett og slett bryr seg for lite, slik at de gir f i dette også ? Har vi blitt så avstumpet at vil tillate noe så sjukt som animerte bilder av unger som blir voldtatt ? For det er nettopp det et overgrep mot et barn er.
Heldigvis så finnnes det vettuge organiasjoner og mennesker med makt og innflytelse som setter foten ned når det gjelder dette.
“Redd Barna vil helt klart beholde en lovgivning som også forbyr animerte bilder og tegninger av barn som utsettes for overgrep, understreker hun.
Organisasjonen ønsker ikke fremstillinger som normaliserer overgrepssituasjoner mot barn. Det kan trigge flere overgrep, mener de.
Et sterkt argument mot å tillate dette er at slike bilder brukes av overgripere for å bryte ned barns grenser. De bygger tillit og relasjoner til barn ved å sende dem slike bilder, påpeker Hegg. – Derfor er det viktig av hensyn til å beskytte de mest sårbare barna at dette ikke blir lovlig.
Hegg sier at bilder sendt til barn brukes som pressmidler av overgripere. De fleste barn vet nå at nakenbilder ikke skal deles med andre på nett eller i sosiale medier. – Men tegnede bilder er barn vant til å se som ufarlige og «snille», og de kan lett brukes til å manipulere barn, sier hun.
FN ønsker nå et forbud mot seksualiserte fremstillinger av barn i japanske tegneserier (manga). Det skrev The Guardian i forrige uke.”
“Jeg er pedofil, men ikke en sånn. Jeg har mine lyster, men jeg går ikke hen og presser meg på barn. Lokker de heller ikke. Derimot smiler jeg til barn som smiler til meg, og svarer gjerne om de tar kontakt. Eller utøver ordinær vennlighet og høflighet, som det også heter. Jeg har lyst på seksuell kontakt med barn, men gjør ikke noe med det fordi jeg ikke vil bryte norsk lov. Norsk lov gjelder også i utlandet, så jeg reiser ikke dit for å få denne kontakten.”
Min kommentar: Så hvis loven endres slik som dette pedofil partiet i Nederland i 2006 gjerne ville, så vil handlingene til denne anonyme pedofile kronikk forfatteren forandre seg fra passiv til aktiv ?
“Dutch pedophiles are launching a political party to push for a cut in the legal age for sexual relations to 12 from 16 and the legalization of child pornography and sex with animals, sparking widespread outrage. The party said it wanted to cut the legal age for sexual relations to 12 and eventually scrap the limit altogether.
The party wants private possession of child pornography to be allowed although it supports the ban on the trade of such materials. It also supports allowing pornography to be broadcast on daytime television, with only violent pornography limited to the late evening.
Toddlers should be given sex education and youths aged 16 and up should be allowed to appear in pornographic films and prostitute themselves. Sex with animals should be allowed although abuse of animals should remain illegal, the NVD said.” http://thexcave.blogspot.de/2015/05/paedophile-political-party-launched-in.html
“Jeg klarer å kontrollere det. Den fysiske kontakten jeg av og til får med barn, er med barna til venner og familie. Jeg får klemmer og får ha barna på fanget.”
Min kommentar: Dette er jo kun påstander. Hvordan kan man vite at en anonym pedofil kilde snakker sant. Hvordan kan leseren vite at vedkommende ikke forbryter seg på barn ? Det eneste man har er den pedofile kronikkforfatterens ord. For alt leserne vet, så kan det bak denne anonymiteten skjule seg en overgriper som helt og fullt lever ut sine syke lyster.
At denne artikkelen handler om at den pedofile forfatteren av den vil ha sympati og forståelse for han og hans likesinnede vansker med å kontrollere sine syke lyster er det ingen tvil om, men min sympati uteblir. Hvor mange barneskjebner har ikke disse som ikke klarer å kontrollere seg på sin samvittighet ? All min sympati går til disse uskyldige som ble og blir fanget i voksne perverse overgriperes nett.
“Jeg ønsker å avkrefte noen av mytene som florerer i samfunnet i dag.
Myte 1: Pedofile er bare interessert i å forgripe seg seksuelt på barn.
Feil, pedofile har samme følelser for barn som det dere har for andre voksne. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt. Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven.”
Min kommentar: For det første, hvorfor sier han vi ? Mener vedkommende at alle pedofile er like ? For det andre, hvis det skal gi noe mening når vedkommende sier ” Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt ” , så må vi vite hvor mange av de pedofile som har begått overgrep fordi de ikke har klart og kontrollere sine lyster, og hvor mange som klarer å kontrollere dem og ikke begå overgrep.
De som ikke har klart/klarer å kontrollere sine lyster og begår overgrep ønsker selvfølgelig ikke barna de forgriper seg mot alt godt, det de ønsker er å få utløpt for sine syke lyster, som de muligens forveksler det med å gjøre barna godt, med andre ord de speiler da sin virkelighet over til barna.
Stigmatisering av barns seksualitet
“Men det er ikke til å komme utenom at også barn har en seksualitet og er nysgjerrige både på seg selv og andre. Dette kommer sterkere frem jo eldre de blir, og jo bedre de blir kjent med sine egne kropper. Alle har vel hørt om noen på skolen eller aldersgruppen som hadde samleie, eller bare et forsøk på dette, i en alder av ti år eller yngre. Dette er noe barn gjør fordi de har lyst.
Det er ikke alltid barn begrenser sin utforskertrang og seksualitet til andre barn, det kan også være de føler det samme med voksne de er glad i. Og jeg er positiv til at slike erfaringer ikke er skadelig for barna, men at det derimot er stigmatiseringen av barns seksualitet som kan virke inn på barnet i ettertid. Selv har jeg aldri hatt seksuell kontakt med barn, hverken som barn eller voksen.”
Min kommentar: Hvorfor i all verden drar den pedofile inn dette i artikkelen ? På meg så virker det som vedkommende ønsker å vekke opp barn seksuelt ? Hvorfor ? For at det skal bli lettere for overgripere å forgripe seg på barn ? Den pedofile forfatteren må gjerne påstå at han ikke har begått noen overgrep, men det overbeviser ikke meg, etter å ha lest det ha skriver over her, så mistenker jeg vedkommende for å være noe helt annet enn det han gir seg ut for.
“Myte 2: Alle pedofile er ofre av tidligere seksuelle overgrep.
Mitt inntrykk er at dette er feil. Jeg har blitt kjent med en god del andre pedofile fra de fleste miljøer og samfunnslag og ingen av disse, meg selv inkludert, har vært ofre for seksuelle overgrep. Disse personene er de jeg har møtt og deltatt i diskusjoner med på åpne nettforum for pedofile. Pedofili er ikke noe man pådrar seg, men noe man er.”
Min kommentar: Det som vedkommende sier her medfører riktighet, men overgripere som blir tatt bruker det ofte som unnskyldning istedet for å ta ansvar for sine handlinger.
“Myte 3: Alle pedofile nettsamfunn er skalkeskjul for barnepornohandel og andre ulovligheter.Feil, de aller fleste nettsamfunnene for pedofili er å finne på det åpne nettet, tilgjengelige for alle. Alt lovstridig innhold blir moderert bort og brukere møter konsekvenser etter alvorlighetsgrad. Moderatorene er brukere som har vist seg tillitsverdige og har gjort en innsats for å styrke aktiviteten, bredden og kompetansen på forumet.
Dette vet jeg fordi jeg selv har brukernavn flere steder, og på mange av disse trenger man ikke å være registrert for å se innleggene som blir skrevet. Dette gjelder også folk i media, politi og etterretning både her og der som ganske sikkert har brukere på disse stedene for å kunne lete etter et argument for å slå til. Etter mange år har det fremdeles ikke hendt og det sier noe om hvor rene disse sidene er. Dette er steder der det diskuteres barn og seksualitet, som er fullstendig lovlig og ikke oppfordrer til ulovlige handlinger.”
Min kommentar: Det er vel skjulte nettverk som er et problem, og dem finnes det sikkert mange av, og selv om forfatteren av denne artikkelen påstår han kun er på de lovlige pedofil sidene så har vi kun hans ord for det, for han ville jo ikke innrømmet hvis han var medlem av en lukket gruppe, da ville jo alt det han har skrevet over her falle i grus.
“Denne kronikken gjorde dypt inntrykk. Hvordan er det å leve med en kjærlighet som ikke bare er forbudt i praksis, men i en tilværelse der man opplever å bli konstant stigmatisert, demonisert og fremstilt som et monster? Det er umulig å forestille seg all smerten, selv om vi får et lite innblikk i denne teksten. Måten samfunnet forholder seg til pedofile på, er skammelig.
Og det finnes ingen grunn i verden til å la panikken, hysteriet og fobiene ta overhånd. Det beskytter ikke våre barn, tvert imot: Jo mer panikk og forakt, desto mer vil pedofile støtes ut av samfunnet og inn i mørket. Der er det farlig å være barn.
Vi skal ikke oppheve forbudet mot seksuell omgang med barn, men vi skal dyrke åpenhet, kunnskap og respekt. Fordi åpenhet alltid er av det gode. Åpenhet skaper trygghet og gjennomsiktighet. Til syvende og sist er dette en investering i våre barns trygghet og helse.”
Min kommentar: Måten normale mennesker forholder seg til til pedofile er ikke skammelig, selv om Mads W Schneider mener det. Som far så er ikke jeg det minste interessert i å oppgi så mye som en millimeter av mine barns trygghet for at pedofile skal få flere rettigheter eller for at de skal kunne føle seg mer komfortable. Hvis de pedofile vil stå frem slik at vi vet hvem de er, så ville det vært fint, da ville jeg følt meg tryggere.
Hva vet vi om pedofile som ikke har forgrepet seg på barn sin viljestyrke til å motstå den fristelsen ut hele sitt liv ? Om det så bare var en promilles sjanse for at de ikke skulle klare å holde fristelsen i tøyler, så er det mer enn truende nok for meg.
Det er jo også interessant og se at Schneider som er av den oppfatningen at pedofile blir demonisert, selv prøver å demonisere dem som ikke har hans oppfatning når det gjelder de pedofile.
Children are 3 times as likely to be victims of rape than adults
“Jeg spør derfor Sara Nilsson hva hennes forklaring er på at folk forsvarer pedofile, og svaret kommer raskt:
– Man räknar med att omkring fem procent av den vuxna befolkningen har ett så kallat pedofilt tändningsmönster, det vill säga har sexuella tankar om barn. Hälften av dessa är aktiva gärningsmän. Fem procent är många individer i ett land som Sverige, och de som kanske inte själva begår övergrepp men som har en förstående inställning till pedofiler finns överallt.
Har man själv ett pedofilt tändningsmönster och jobbar som journalist, socionom eller åklagare kanske man har en mer förlåtande attityd till de som förgriper sig på barn, även om man inte själv gör det.
– Dessutom har svensken lättare för att engagera sig i något som händer långt bort. Det är exempelvis enklare för folk att stödja ECPAT (End Child Prostitution, Child Pornography, and Trafficking of Children for Sexual Purposes; red.anm.) i deras arbete i andra länder, än att se att barn utnyttjas i Sverige.
När det händer här, vill vi inte kännas vid det. Här finns inga tickande bomber, här händer inget. Istället börjar man ifrågasätta oss genom att börja kräva svar på vart en viss siffra kommer ifrån eller hur statistiken vi hänvisar till har tagits fram.
Samtidig er hun tydelig på at hun er kritisk til strømningene i samfunnet som normaliserer pedofili ved for eksempel å drive lobbyvirksomhet for å fjerne aldersgrensen for seksuell omgang, snakke om «barns rett til sin seksualitet» eller få anerkjent pedofili som en normal, seksuell legning.” https://www.document.no/2022/12/11/pedofil-jegerne/
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”
Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere ? når man er utsatt for skade eller smerte ? reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.
Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.
Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.” http://tidsskriftet.no/2000/09/klinikk-og-forskning/barndomstraumer-og-kronisk-smerte
“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer. http://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/psykiske-traumer-kan-gjore-deg-fysisk-syk
“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.
Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:
Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.
Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.
Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.
Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/
Teksten forsetter under bildet
“Kan psykiske påkjenninger gi fysiske sykdommer?
Spørsmålet har i senere tid figurert i heite diskusjoner rundt flere sykdommer, som irritabel tarm og ME.
Men problemstillingen er også svært aktuell i utforskningen av autoimmune sykdommer, som reumatisme, inflammatorisk tarmsykdom, stoffskiftesykdommer, multippel sklerose og psoriasis.
Felles for de autoimmune sykdommene er at immunforsvaret begynner å angripe kroppens vev og organer. Men vi vet fortsatt lite om hva som forårsaker dette.
I de siste åra har det kommet flere studier som antyder at det kan være en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og risikoen for autoimmune sykdommer. Undersøkelse viser for eksempel at mennesker med angstproblemer eller posttraumatisk stresslidelse oftere rammes.”
Uansett hvor mange gode forandringer man får til på det fysiske planet, så vil det ha svært lite å si i det lange løp hvis man ikke får til forandinger på det mentale planet. Hvis fri energi ville blitt tigjengelig, så ville ikke verdens problemer forsvinne av den grunn, ei heller hvis man avskaffet hungersnød eller fant opp et vidundermiddel som kurerte alle sykdommer.
Menneskeheten av i dag er så lavt nede på det evolusjonelle psykiske stigetrinn at jeg ikke overdriver når jeg sier at vi knapt nok har begynt i barnehagen. For de fleste av oss så dreier det seg om oss selv, oss selv og oss selv. Hva kan jeg gjøre for å tilfredstilt meg og mine behov, det er det det handler om for de fleste av oss.
Hvis verden skal forandres til noe bedre noe, så må vår mentalitet først endres, og tekniske hjelpemidler som vi ikke er voksne nok til å bruke og som bare skyver våre problemer foran oss vil ikke kunne hjelpe oss på noen annen måte enn et kosmetisk inngrep vil gjøre, det vil se fint ut på utsiden, men inni så vil ingenting være endret.
Hvis vi ikke forstår at vi alle må samarbeide på tvers av hudfarge, klasse, religion og politiske standpunkter så vil vi ikke kunne forandre verden selv om vi vil aldri så mye. De som sitter ved makten er primær og sekundære psykopater, de vil ikke og kan ikke forandre seg og derfor bruker de splitt og hersk metoder for å sette oss opp mot hverandre, slik at vi ikke skal konsentrere oss om det de gjør https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10203812408061659&set=a.3042390309769.155835.1563436195&type=3&theater .
De har blant annet fått oss til å tro at de som lyver i en hyggelig tone og som kler seg pent er mer troververdige enn de som forteller sannheten i affekt, og vi biter villig på agnet.
Man kan ane menneskenes mentale tilstand når de som har kontroll gang på gang bruker de samme løsningene bare ved å bruke et navnbytte, og vi ikke en gang forstår at det bare er noe gammelt i en ny innpakning http://www.adlibris.com/no/bok/ordbok-for-underklassen-9788243008373
Man kan ikke få til en reell endring i verden før vi mennesker forstår hva forskjellen på godt og ond, rett og galt er. Og hvordan kan man vite forskjellen på det ? Alle handlinger som ikke skader noen er handlinger som ikke er gale, alt det du ikke vil skal bli gjort mot deg skal du heller ikke gjøre mot andre https://www.youtube.com/watch?v=5LOASuLXI1g Så enkelt er det, men allikevel i praksis så er det jo ikke det. Den verden vi lever i i dag er jo et klart bevis på det.
Hvorfor snakkes det alltid om minimumslønn, men aldri om maks lønn eller maksimums formue ? Hva slags verden er det vi lever i når flertallet uten problemer godtar at så mange ikke har nåla i veggen, sulter eller omtrent jobber seg ihjel for kunne ha nok mat til å jobbe i den jobben man er avhengig av ? For det må jo være noe galt med oss når vi stilltiende aksepterer dette. De rikeste av de rikeste, har ingen problemer med å utnytte folk på det groveste slik at de kan hole til seg mest mulig, og de rike under dem igjen er jo ikke noe annet en lakeier av samme ulla som tror at de opprettholder et bærekraftig system som aldri vil kollapse fordi de antar at det finnes et hav av evigvarende ressurser der ute.
Og vi, middelklassen er så fornøyde og takknemlige for at vi har en jobb i et system som er på vei til å drive hele verden lukt ned i selveste helvete fordi vi lever i et foreløpig komfortabelt hjørnet av dette helvete som denne jorda er, men vi forstår ikke at det hjørnet når som helst også kan bli en del av dette helvete.
Vi ser ned på dem som ikke er like heldige som oss, ja mange av oss er såpass ovenpå at vi anser de som har trygd og er arbeidsløse som late og udugelige og ikke som mennesker som faktisk har blitt syke eller som er ofre for omstendighetene til et system som er med på å skape syke og arbeidsledige.
Jeg er ikke for kommunisme, men jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene enn det vi har i verden i dag, for hva skal et menneske med flere hundre millioner eller milliarder kroner eller dollar med ? Hadde disse pengene blitt brukt til det gode, til å høyne folks livskvalitet, eller blitt brukt til å skape et samfunn der empati var mye mer viktig enn negativ egoisme så skulle jeg ikke sagt noe, men slik er det ikke.
De som har mye vil ha mer, de får aldri nok. Det er ikke sånn at arbeidskjøperne kommer med almisser. De skaper jobber for at de skal tjene på dem, og når jobben er gjort så er det ikke lenger brukt for arbeiderne. Og er det maskiner som kan overta arbeidernes tjenester, så skal man ikke være den skarpeste kniven i skuffen for å forstå hvem det er arbeidskjøperne vil velge.
Personlig så synes jeg det er en hån å bade i matrealisme når det finnes så mange som strever med å holde hodet over vannet. Hvor mange av oss bruker de tingene vi har til de er så slitte at de ikke går an å bruke lengre eller reparere dem kontra å skifte dem ut når moten sier at vi skal det ?
Vi lever i et pskykopatisk samfunn, der primærpsykopatene på toppen, har konstruert en mentalitet som vi , sekundærpsykopatene har adoptert. Og selv om du ikke vet at vi faktisk lever i et psykopatisk samfunn, så er det altså det vi gjør, dine antagelser kan ikke endre sannheten uansett hvor mye du ønsker det.
“Sivilisasjonen slik vi kjenner den er en konstruksjon skapt av psykopater. All sivilisasjon, vår inkludert, har blitt bygd på slaveri og massemyrderier. Psykopatene har spilt en stor rolle i utviklingen av vår sivilisasjon fordi de er skapt til å lyve, drepe, jukse, stjele, torturere, manipulere, og generelt påføre andre mennesker store lidelser uten å føle anger eller få dårlig samvittighet, og på den måten kan de etablere en egen følelse av sikkerhet/trygghet gjennom dominans.
Når du forstår psykopatens sanne natur og innflytelse, at de er samvittighetsløse, følelsesløse, egoistiske, kalde og beregnende og blottet for moralske og etiske standarer blir du først forskrekket, men samtidig så gir det mening. Vårt samfunn blir stadig mer sjelløst fordi de som styrer det setter eksempler som er sjelløse, og de eier heller ingen samvittighet.
Det viktigste å huske når det gjelder psykopaten er at deres totalt manglende samvittighet skjult bak en maske av normalitet ofte er så overbevisende at selv eksperter blir forført, og resultatet av det er at vi har fått ulver i fåreklær som styrer verden.
Psykopater kan ikke føle anger eller empati. De kan være svært sjarmerende og er eksperter på å snakke ofrene de har pekt seg ut i senk på en nesten hypnotiserende måte. De er også totalt uansvarlige. Ingenting er deres feil; det er alltid alle andre som har skylden, uansett hva galt de måtte ha gjort så er de i følge dem selv feilfrie.
Det er ikke bare det at de begjærer makt og eiendeler, de føler også at de har rett til det de måtte begjære bare fordi de som individer eksisterer, men de får også en glede av å tilrane seg andre sine eiendeler, stjele æren for andres arbeide, svindle og drive med utpressing. For dem så er dette langt søtere frukter enn det de kan tjene gjennom ærlig arbeide. De lærer også i veldig tidlig alder hvordan deres personlighet kan ha traumatiserende effekt på ikke-psykopater, og hvordan de kan dra nytte av denne roten til terror i den hensikt å oppnå sine mål.
Tenk så på hvordan mennesker som er helt uvitende om psykopatens tilstedeværelse, hvor lett det vil være for psykopatene å manipulere dem, og hvor enkelt de vil kunne tilrane seg makt i mange land ved at de utgir seg for å være lojale mot befolkningen, mens de samtidig bruker hersketeknikker der de spiller på rase, hudfarge, religion, etc. Vanlige mennesker vil bli satt opp mot hverandre pga uvesentlige forskjeller, mens avvikerne i kraft av en fundamental forskjell fra resten av oss, en manglende samvittighet, en totalt fraværende evne til medfølelse for andre levende vesener, trekker i trådene og høster fordelene av det falske spillet de har konstruert og manipulerer.
Siden psykopater ikke har noen begrensninger for å nå toppen, eller maktens tinder om man vil, så er det også der man finner dem. Det er ikke makt som korrumperer, det er korrupte individer som søker makt som korrumperer makten.” – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html
I dette og i det forrige århundre har vi opplevd gigantiske industrisammenslutninger, internasjonale gigantkonserner som vokser opp og utvisker landegrensene. De umyndiggjør de demokratiske valgte forsamlingene. Industriens profittinteresse er blitt den nye hersker. Den økonomiske makten ligger ikke vesentlig hos Stortinget eller hos kommunestyrene, men hos kapitaleierne og de private storbankene. Byråkratene, ledet av embetsmennene danner en stor støvete hær. De velges ikke, men har ved sine posisjoner avgjørende politisk innflytelse. Stadig nye flokker også av politisk valgte slår seg sammen med støvhæren; politiske ledere byråkratiseres og fjerner seg mer og mer fra de som en gang valgte dem.
Gjennom skolen, familieoppdragelsen, aviser, bøker, tv og radio blir vi programmert til å like kampen om den rike prinsessen på glassberget, dvs til å hige etter prestisje og klatresamfunnet.
Ønsket om medmenneskelighet og likhet må i vår verden skyves til side for kravet om profitt og effektivitet for kapitaleierne. Drivkraften for den enkelte blir derfor personlig vinning, personlig profitt.
Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.
Demokrati er slettes ikke et formelt valgsystem hvor alle avgjørelser tas av alle. Delegering av myndighet er en praktisk nødvendighet. Spørsmålet om demokrati bør overføres til spørsmålet om forsvaret tjener folkets interesser. Forsvaret tjener i dag klassesamfunnets særinteresser mot flertallet av folket, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
Det norske forsvar er ikke et nøytralt avskrekkningsapparat som bare skal beskytte oss mot eventuelle fremtidige angrep. USA fører i dag krig på mange fronter. Norge er alliert i denne krigen både millitært og økonomisk. Norge spiller på NATO`s førstedivisjonslag. NATO må sees i sammenheng med hele den vestlige verdens kapitalistiske særinteresser. Økonomisk , millitært og ideologisk. Alle disse tre faktorene kobles sammen til et totalforsvar, til et gigantisk undertrykkings apparat.
Sju kjennetegn på propaganda:
Propaganda handler om å styre og kontrollere folks oppfatninger og atferd. Oppmerksomheten styres unna feil i informasjon og resonnementer. Propagandister bruker fordommer og feilinformasjon til å skape nye oppfatninger, som å spille på aversjon mot visse sannheter eller på fanatisk støtte til visse vrangforestillinger.
Propaganda kombinerer argumentasjon og aktivering av emosjoner (jfr. frykt, sinne, skyld og skam). Når emosjoner og fordommer aktiveres, er hensikten å hindre refleksjon om premisser og evidens – et tilsiktet utfall av falske argumenter.
Fakta og fiksjon blandes på en finurlig måte. En propagandist sørger for at fakta-innslag gir tillit til propagandisten før man elter inn desinformasjon og fordreininger som mottaker vurderer som troverdig.
Propaganda bagatelliserer egne feil, mens skyld og ansvar legges over på andre som klandres. Språkbruk om skadeverk formildnes. Et eksempel er når terrorister fremstilles som ”freedomsfighters”, eller at man ødelegger en stat og utfører massedrap i ”ondskapens akse”. Et annet eksempel er at bombing og drap av sivile fremstilles som sekundær-effekter.
Propaganda skal være enkelt og tegnes i svart og hvitt – enten er du med oss og oppfører deg deretter, eller er du en av de andre og fiende. Budskapet skal også repeteres. Mottakere skal over tid tro på og innrette seg etter budskapet, fremfor å komme i selskap med grupperinger det snakkes nedsettende om.
Budskapet skal ikke bare hindre respondenter fra å fatte informerte beslutninger, men også oppnå at man ikke vedkjenner seg beslutninger som allerede er fattet. Propagandister tilbyr gjerne muligheter til ansvarsfraskrivelse og til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, før propagandaen trappes opp og presset øker ytterligere.
“Kommunismen er ikke demokratisk. Det den kaller “proletariatets diktatur”, er i virkeligheten et diktatur av et et lite mindretall som utvikler seg til en oligarkisk herskerklasse. All historie viser at alt statsstyre ledes i den herskende klasses interesser, untatt så langt den influeres av frykten for å miste sin makt. Dette lærer ikke bare historien men også Marx oss. Herskerklassen i en kommunistisk stat har til og med større makt enn kapitalistklassen i en “demokratisk” stat. Så lenge den har de væpnede styrker bak seg, kan den bruke makten til å oppnå fordeler som er like farlige for samfunnet som den kapitalistene nyter. Å gå ut fra at den vil handle til samfunnets beste, er ikke annet enn forvrøvlet idealisme og står i strid med marxistenes politiske psykologi.
Kommunismen innskrenker friheten, særlig åndsfriheten mer enn noe annet system untatt fascismen. Fullstendig sammensmelting av den økonomiske og politiske makt skaper et fryktingytende undertrykningsapparat som ikke eier det minste smutthull for unntak og avvik. Under et slikt system ville alle framskritt snart vise seg umulig: Det ligger jo i byråkratenes natur å motsette seg alle endringer som ikke fører til økning I deres egen makt.
Både hos Marx og i gjengs kommunistisk tenkning er det en overdreven forherligelse av håndens arbeidere, noe som går ut over åndsarbeiderne. Fascismen er anti-demokratisk i en mer fundamental betydning. Den godkjenner ikke den største lykke for det største antall som et prinsipp I politikken, men velger ut visse individer, nasjoner og klasser som “de beste”, som det alene er verdt å bry seg om. De øvrige skal med vold tvinges til å tjene de utvalgtes sine interesser.
Grunninvendingen mot fascismen er at den velger ut en liten del av menneskeheten som den eneste viktige. Makthaverne har uten tvil i alle tider siden staten kom opp i praksis gjort et slikt utvalg: men kristendommen har i teorien alltid erkjent hver menneskesjel som et mål i seg selv og ikke bare som et middel til andres ære. Det moderne demokratiet har hentet styrke fra de moralske idealene i kristendommen og har gjort mye til å få statsstyrerne bort fra ene og alene å gå inn i de rike og mektiges interesser. Fascismen betyr på dette punkt en tilbakegang til det verste i den gamle hedendommen.
Det er visse innvendinger – og det er for meg de mest avgjørende – som går like mye mot kommunismen som mot fascismen. Begge er forsøk fra et mindretalls side på å omforme befolkningen med makt etter et ferdig uttenkt mønster. De ser på folket som en mann ser på de materialene han skal bygge en maskin av: materialene gjennomgår mange endringer, men bare i samsvar med hans formål, ikke med noen utviklingsplan som er egen for dem. Der det gjelder levende vesener, og mest av alt mennesker, er det helst slik at spontan vekst fører til visse resultater, mens andre bare kan fremkalles ved en viss tvang og et visst påtrykk.
Embyrologer kan utvikle dyr med to hoder eller med nese der det skulle vært en tå, men slike “uhyrer” finner ikke livet særlig morsomt. På liknende måte ser fascister og kommunister for seg et bilde av samfunnet som et hele og vrir og vrenger på enkeltmenneskene for å få dem til å passe inn i et mønster; de som ikke kan vris og vrenges slik de bør, blir drept eller satt i konsentrasjonsleirer. Jeg tror ikke et syn som dette, som fullstendig overser individets spontane impulser kan bli etisk rettferdiggjort eller i det lange løp gi noen politisk vinning.
Det er mulig å klippe til en hekk så den får en form som en påfugl, og ved liknende vold kan man tvinge gjennom tilsvarende omforminger av mennesker. Men hekken forblir passiv, mens mennesket uansett hva diktatoren måtte ville, forblir aktiv, om ikke på et område så på et annet. Hekken kan ikke lære seg bruken av saksene slik gartneren har vist den, men det omformede menneske kan alltid finne mindre mennesker det kan bruke sakser på. Den uungåelige virkningen på individet av slik kunstig tildanning er å utvikle enten grusomhet eller likegyldighet, kansje begge i stadig veksling. Og fra en befolkning med slike karaktertrekk kan en ikke vente noe godt.
En stadig omgang med maskiner har gitt opphav til det jeg vil kalle manipulatorens tankefeil: en behandler individer og samfunn som om de var livløse ting, og manipulatorene som om de var guddommelige vesener. Men mennesket endrer seg under behandling, og de som behandler dem, blir selv endret som en følge av den virkning behandlingen har på dem.
Det ytterste psykologiske argument for demokrati og for tålmot er at et element av fri vekst , av uavhengighet og naturlig liv uten dressur er helt ut nødvendig om menneskene ikke skal bli vanskapte uhyrer. I alle fall beklager jeg – siden jeg tror at kommunistiske og fascistiske diktaturer begge er ting vi helst ikke vil ha – at en har tendens til å se dem som de eneste alternativene og til å ta demokratiet som noe avlegs. Om vi tror de er de eneste alternativene, vil de bli det; om vi tror annerledes vil de det ikke.”
Og vil man ha en dypere forståelse av det Bertrand Russell sitt essay over her sier så må man også sette seg inn i dette temaet https://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html?fbclid=IwAR3W6SJV_AL7g3GjxTpPWg9rPIs_63hnQBgXHOKiUioXo3vNMUQkyn0i2FU da det siden tidenes morgen alltid har vært individer med slike personlighetsforstyrrelser som har kommet til makta og fått kontroll over den. Dvs at alle politiske partier, også de som påstår og være demokratiske ut til fingerspissene, kan infiltreres av slike indivder som beskrives i bloggen, og på den måten kan de innføre diktauret gjennom et demokratisk dekke:
