Hvis du kommer langt nok ut får du se Universet selv, alle lysår-milliardenes summer av tid, bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt som juninattens stjerne, hvis du kommer langt nok ut.
Og ennu min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
-til deg selv.”
Rolf Jacobsen
“De fleste av oss reiser med et tog uten å vite bestemmelsesstedet eller når det kommer. Alle kjemper om det mest komfortable setet og et sted ved vinduet slik at vi kan distrahere oss selv ved å se på at verden går forbi.
Vi holder frykten for det store ukjente på armlengdes avstand i en fjern fremtid ved å bruke narkotika, underholdning og andre avledninger kontinuerlig og later som om vi er udødelige og at døden bare skjer med andre eller i en nærmest uoppnåelig fremtid.
Og mens vi går på tomgang med tiden vår med distraksjoner, så nærmer toget vårt seg sin uunngåelige destinasjon for hver time som går.”
Utdrag fra: Jurgen Ziewe. «Vistas of Infinity – Hvordan nyte livet når du er død».
I et samfunn til de grader så basert på profitt som vårt, er det absurd å ofre liven for æren. Følgelig må vi vel unnskylde dette realistiske samfunn dets negative holdning til sine krigshelter ? Og særlig i tiden umiddelbart efter seieren da det for enhver pris gjelder å få folk ned på ens eget æreløse nivå.
Politikkens og pengemaktens drevne kynikere vet alt om dette, og de vet at de vil lykkes – fordi en krigshelt er den mest skjøre skapning av alle straks de ekstraordinære forhold som skapte ham opphører. Bare noen få månedere etter fredsslutningen begynte fryktløse karer igjen å skjelve i buksene for hver minste byråkrat. De sto der med lua i neven foran profitørene som nu var blitt millionærer !
Jeg har for det meste hatt gode erfaringer med Nav når jeg har hatt noe med den institusjonen å gjøre, men flertallet av dem jeg snakker med som også har vært borti denne etaten, da særlig de som har hatt noe å gjøre med den over lenge tid, har en helt annen oppfatning og erfaring enn det jeg har. Mange av dem jeg har snakket med er syke og slitne både på det psykiske og fysiske plan, men allikevel så skal de gjennomføre det NAV har satt seg fore at skal gjennomføres.
Det kan virke som mentaliteten fra NAV sin side er at, du er kansje syk, men du er ikke syk nok for å få den hjelpen eller den stønaden burde ha, så derfor kjører vi på med testen er du en heks (svindler/unnasluntrer) eller er du det ikke. Vi kaster deg ut i vannet for å sjekke. Svømmer du (holder du deg flytende), ja da er du jo ikke så sliten og syk som du ga inntrykk av allikevel, da er du en unnasluntrer ? Det nav glemmer er at kjemper man for livet, så klarer de fleste å hente ut noe ekstra for ikke å drukne.
Går du til bunns, ja da løy du ikke allikevel, og så har nav i den prossessen hjulpet deg deg med å grave noen flere gravmaskin skuffer lengere ned under kjellernivået, der du ikke trodde det var mulig å komme, men gratulerer, da har du på dødsleiet klart å få karret til deg en eller annen ytelse som så vidt vil kunne bistå deg med å holde hodet over vannet for resten av livet. Man blir som de fleste vet, selvfølgelig mange millionær hvis man går på arbeidsavklaringspenger eller trygd. Å få tak i en jobb i dag er ikke det minste problem, arbeidkjøperne står i kø for å hyre deg når som helst, med god lønn og alle rettigheter som følger med på kjøpet som arbeidstaker.
At nav medvirker til at arbeidsgivere som ser sitt snitt til å utnytte den gratis arbeidskraften nav har tilgjengelig, det sies det ingeting om. Kan man bruke slaver for å holde arbeidsledighets statistikken så lav som mulig, så er jo ikke det det man har størst beov for å rope høyest om, ihvertfall ikke når man er den som selv kan konstruere statistikken slik man vil ha den. Ei heller at man bruker stønaden nav klienten har som pressmiddel for å tvinge klienten ned på slave nivået. For blir man truet med å miste den stønaden man har som er den eneste livredningen som er tilgjengelig i ens tilværelse, ja da er det forstålig at man gjør det man blir bedt om å gjøre, uansett hvor syk eller sliten man måtte være.Da henter man ut de siste krefter, selv om det måtte medføre at man blir enda mer svak og syk. Slaveri er slaveri, uansett hvor godt kamuflert det måtte være.
Det virker på meg som om det innenfor nav systemet er ansatt en hel del mennesker som overhodet ikke burde ha noe med mennesker å gjøre. Og da blir det innlysende spørsmålet, blir dette gjort med vilje ? Plukker man bevisst ut mennesker som har minst mulig empati til disse jobbene og som er født til å følge regler blindt, ja kansje de også nyter å følge disse reglene særlig hvis man kan få radbrukket allerede knekte mennesker ? Hvis så er tilfelle, så snakker vi jo om en statlig etat som foretrekker arbeidere som mangler empati og som ikraft av den manglende empatien skaper en psykopatisk mentalitet blant de nav ansatte som ikke hjelper brukerne, men ødelegger dem.
Som jeg sa innledningsvis, så har jeg for det meste hatt god erfaring med nav, og de to siste veilederne saksbehandlerne jeg hadde, var/er det stikk motsatte av det jeg har blitt fortalt av andre at de har hatt erfaring med. Kjersti og Kari Ann er begge to flotte mennesker som man skulle ønske det var flere av innefor nav, men desverre er det ofte slik at man kan ønske i den ene hånda og drite i den andre, resultatet blir omtrent det samme. http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread313976/#post_313976
Advokat: Nav-legenes virksomhet ? et uverdig narrespill «I dette dokumentet står det at det er viktig at legens lojalitet ligger hos Nav.» Intervjuer spør herunder Dr. Terland direkte: I forhold til legeeden og forpliktelsen man har som lege i forhold til pasient ? Hvor står DET i forhold til dette?! Dr. Terland: Nei det står i strid til legeeden, for vi er forpliktet til å ivareta pasientens helse! (…) http://sommer17.wordpress.com/2014/12/08/advokat-nav-legenes-virksomhet-et-uverdig-narrespill/
I kronikken beskriver Heidi Follett hvordan det er å jobbe innenfor et system som mange møter med skepsis og mistroiskhet. 31-åringen forteller om feil, byråkrati, brutt taushetsplikt, fryktkultur og smisking innenfor NAV-systemet. http://www.nrk.no/kultur/kritiserer-nav-systemet-fra-innsida-1.10997596
Den virkelige prøven for en politimann og en militær kommer den dagen når de blir kommandert til å gå mot de menneskene de i utgangspunktet skal beskytte. Kan noen fortelle meg hvor mange ganger i historien slike individer har latt vær å adlyde ordre og istedet gjort det rette, nemlig stått på de undertryktes side ?
Vær vennlig å ta en titt på denne videoen i sin helhet før du avgir svar.
Den vitenskaplige og tekniske tidsalders menneske tror det kan gjøre livet bedre fordi det er i stand til å begripe og utnytte naturens kompleksitet og alminnelige funksjonslover – og nettopp gjennom denne kompleksitet og disse lover blir det til sist sørgelig innhentet og overlistet.
Det trodde seg i stand til å forklare og beherske naturen – men resultatet ble at mennesket ødela naturen og satte seg selv utenfor. Men hva har så “mennesket utenfor naturen” i vente ? Til syvende og sist fastslår jo vår hypermoderne vitenskap at menneskekroppen selv egentlig bare er et særlig frekventert knutepunkt for milliarder av mikro-organismer og deres ubegripelige innfløkte gjensidige kontakter og påvirkninger, som sammen danner denne utrolige mega-organisme som kalles “biosfæren”, og som vår planet er omgitt av.
Dette skyldes ikke vitenskapen som sådan, men det hovmod som regjerer den vitenskaplige tidsalders menneske. Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle, noe som hevner seg grusomt.
Mennesket har avskaffet sitt forholds absolutte horisont, avvist sin absolutte “før-objektive” erfaring og sin personlige bevissthet om verden; samvittigheten har det henvist til sin boligs badeværelse, som noe bare “intimt” ingen andre har noe med; det har kvittet seg med sitt ansvar som med en “subjektivitetens illusjon” – og satte istedet den (som det i dag har vist seg) å være den farligste av alle illusjoner: Illusjonen om en objektivitet frigjort fra det konkrete menneskelige, en konstruksjon av den rasjonelle verdensforståelse; den såkalte “historiske nødvendighets” abstrakte skjema; og på toppen av alt dette, visjonen om et vitenskapelig beregnbart og rent teknisk oppnålig “alles vel”, som bare behøver å bli planlagt i forskningsinstitutter og omsettes til virkelighet i industrielle og byråkratiske fabrikker.
At millioner av mennesker vil falle som offer for denne illusjon i vitenskapelig styrte konsentrasjonsleirer, plager dette “moderne menneske” overhodet ikke (så lenge det da ikke selv tilfeldigvis havner der og av miljøet der drastisk blir kastet tilbake til sin naturlige livsverden).
Et fenomen som personlig medfølelse med sin neste, hører jo med til denne de personlige fordommers annulerte verden, den som har måttet vike for vitenskapen, Objektiviteten, den Historiske Nødvendighet, Teknikken, Systemet og Apparatet; og disse har ingen medlidenhet, fordi de ganske enkelt ikke er personlige. De er abstrakte og anonyme, bestandig formålsrettet og derfor bestandig på forhånd uskyldige.
Og hva så fremtiden angår ? Hvem skulle personlig interessere seg for, ennsi personlig bekymre seg for den, når selve betraktningen av tingene “under evighetens synsvinkel” forlengst er skysset inn på badet, eller rett over i eventyrriket ! Så langt en vitenskapsmann av i dag overhodet spekulerer over hva som kan komme til å skje om to hundre år, gjør han det som en personlig desinteressert iakttager, for hvem det i grunnen er likegyldig om han utforsker vegglusenes metabolisme, radiosignaler fra pulsarer eller de globale ressurser av jordgass.
Og den moderne politiker ? Han har da overhodet ingen personlig grunn til å beskjeftige seg med slike ting, særlig ikke hvis det skulle kunne – om han da lever i et land hvor valg forekommer – true hans sjanser ved neste valg !
“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.
I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.
Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.
Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det meste dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.
Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.
Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.
Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.
Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resulatater å vise til.
av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:
Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.
Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.
Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.
Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.
Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fik betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.
Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden , der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.
Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.
Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv, er blitt handelsvarer som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.
Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.
Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.
Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Det Andrè Schiffrin sier over her og som er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2002, ser man også tendenser til her i Norge, om ikke like ille som i USA, så er det ihvertfall på god vei til å bli slik her også.
Jeg har selv samlet på bøker i over tyve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig. Som regel så har man noe få titler fra Spartacus, Oktober, Manifest og Kolofon som sammen med Pax og Oktober er noen av de få forlagene som gir ut bøker for den som vil gå i dybden og utvide sitt perspektiv.
Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.
I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.
Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem ? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv ? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.
Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.
Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”.
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
I dag vil jeg komme med et nytt forsett, jeg vil ikke lenger fokusere på negative saker, men heller på det hverdagslige og nære, og jeg begynner med et bilde av frokosten min. Se på de lekre brødskivene og den deilige omeletten for ikke å snakke om den rykende varme kaffekoppen. Hvem gidder vel å tenke på korrupte politkere, krig, vold, overgrep og all annen faenskap her i verden når man har det trygt og godt selv?
Ja jeg vurderer faktisk å selge boksamlinga mi, man blir jo dum av å lese for mye, så jeg kan oppgradere garderoben min og interiøret innvendig i huset og kansje også kjøpe meg en ny bil, så jeg kan vise naboene mine at jeg også kan konsentrere meg om det som er viktigst her i livet nemlig det ytre, mens jeg kveler samvittigheten min helt til den avgår med døden. Det er jo forferdelig å høre på gnålet til den, så hvorfor ikke bare gi den et nakkeskudd så den slipper å ødelegge konsentrasjonen om det som er viktig, nemlig glitter og stas og andres mening om deg og ditt.
Hvis vi bare tenker positivt og fortsetter og shoppe, så vil jo problemene forsvinne av seg selv. Vi lever foreløpig i et trygt og komfortabelt hjørne av helvete, og slik vil det fortsette i all evighet, det vil vel vår likegyldighet sørge for?
Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg, fordi man ikke forstår hva som skjer men heller setter sin lit til påstander som media spyr ut og fordi man velger å tro på sosiopatiske statsledere.
Alle har i dag muligheten til finne fram til fakta, men de færreste gidder. Og når katastrofen er et faktum, da vender raseriet seg mot dem som vi får beskjed om å vende raseriet mot, noe vi selvfølgelig også gjør. Og derfor gjentar historien seg gang på gang.
Vår største kamp er ikke mot hungersnød, krig og lediggang, det er kampen mot hersketeknikker, kunnskapsløshet, manipulering og propaganda.
Teksten fortsetter under bildet
“Vi beundrer den som kan beherske sine lidenskaper, og i evnen til dette adskiller mennesket seg mest fra dyret. Derfor finnes det heller ikke noe flauere syn enn en bande som besinner seg og skiller lag etter en lidenskapsrus.
For noen år siden var der en kjempemessig finansskandale i et fremmed land. Politiet jaget hovedmannen, men han skjøt seg før de tok ham. Det var rart å se folkenes avsindige raseri. Lidenskapene var pisket opp til den ytterste grense og hadde plutselig ingen gjenstand. Den umiddelbare følge ble at man fant frem noen temmelige likegydlige små syndere og klynget dem opp i lyktestolper, mens fråden bokstavelig talt stod en hel nasjon rundt munnen.
Vi ser det samme fenomenet både i store og i små saker. En opinion reiser seg mot et menneske som i løpet av få timer eller dager blir symbol for allslags faenskap. Tusenvis av mennesker løper grassat, skriker og bærer seg. De lager en hel teologi på noe de har drømt eller hørt.
I løpet av kort tid kan et land bli som et galehus, det sees bare fortrukne fjes og høres bare forrykte skrål. Saken ? Den er vekk, hvirvlet ned i et dragsug av galskap, mens massen stormer mot avgrunnen, – hvor den enkelte siden skal finne seg selv igjen, skamfull, tilsølt og forferdet, som om han våknet i fyllearresten.
Ethvert menneske enten kjenner fra seg selv dette stemningsforløp, eller har sett det hos andre. Det mest kjente tilfelle er Jesu lidelseshistorie, som også utstyrte synderne med alvorlige tømmermenn. Og når tømmermennene er en saga blott, da kan man begynne forfra igjen.”
Aksel Sandemose fra hans bok Dødens agenter, utgitt i 1934
“All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, allikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppfører vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.” https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Embedsmenn må man jo tro på, ellers ville de naturligvis ikke ha sittet i sine stoler som samfunnsformyndere. Den som Gud har gitt et embede, har han også gitt … Ja hva har han gitt dem ? Han har gitt dem et nesten vanntett system til selvbeskyttelse, et system av kameraderi og kollegial lojalitet som nesten ikke kan brytes istykker.
En av hemmelighetene ved systemet er bl.a. at ingen helt står til ansvar for det som skjer. De som beskytter systemet i dag, de har selv investert for meget av sitt liv i dette systemet. Å medgi at det er ubrukbart, ødeleggende og et sykdomsskapende system, ville for de altfor impliserte være psykologisk nesten umulig; det ville bety å medgi at man hadde handlet galt, unyttig og skadelig gjennom årtier.
Rent psykologisk sett kan man forstå uten vanskeligheter; man orker ikke å medgi at kritikken er berettiget, fordi man selv har tjent det apparatet kritikken er rettet mot. Da forsvarer man heller seg selv og apparatet med alle midler, først og fremst ved å beskytte hverandre, ved å bortforklare, tåkelegge og påberope seg autoritet og anvende makt.
Den form for maktbruk som kommer til anvendelse, er av stor interesse, den er nemlig bøygens maktbruk. La vær å svare, la være å handle, la være å tale – dvs. i høyden innskrenke seg til å “avvise kritikken” som uberettiget. (Hvor ofte har man ikke lest dette i dagspressen: “Departementet (myndighetene, ledelsen, styret, etc., etc.) tilbakeviser kritikken”). Dermed er ikke ALT gjort, men meget, svært meget. Saken må fremmes på ny, angrepet fornyes, kritikken må begrunnes på ny, før den i neste omgang kan “tilbakevises” på ny.
Så er det en ny omgang, nye tilbakevisning, nye forsinkelser, nye utsettelser, ny tautrekkning, ny tilbakevisning – så lenge som angrepet eller kritikken varer. Bøygens metode er en ren utholdenhets – eller utmattelseskamp. Og i nesten alle tilfeller vil en kamp mellom departementale myndigheter og en enkel person ende med økonomisk og fysisk utmattelse hos den enkelte.
Forholdet er meget enkelt: Det geniale og vanntette i bøygens metode ligger i at de offentlige menn og kvinner har alle fordeler på sin side. De har alle materialer til disposisjon, de har gratis juridisk og faglig assistanse, de har domstolens og alle indre departementale instansers sympati på sin side, de kan mobilisere hele systemet til sin egen fordel, i en verden av kameraderi og kollega-lojalitet.
De har dessuten både TIDEN og statskassen på sin side: de kan forsvare seg i kontortiden, og de kan bruke offentlige midler, skattebetalernes penger til sitt eget forsvar. De behøver ikke engang å tenke på sitt daglige utkomme, mens kampen pågår: vi betaler dem for å sitte i stolene sine og helt enkelt bare være til, de har lønn for å eksistere, mens de telefonerer, organiserer og arrangerer utmattelseskampen. Dette er, var og har alltid vært departements-menn og kvinnenes egentlige brystvern.
Denne metode – bøygens – er så selvfølgelig for hele systemet, at de enkelte figurer i maskineriet sikkert ikke finner noe uriktig eller tvilsomt ved den: Anderledes kunne det jo ikke være. Hele forsvaret er bygget på “skriv”, møter, utsettelser, “skriv”, konferanser, forsinkelser, undersøkelser, komitèer, utsettelser osv. i all uendelighet. Bare en uhørt skjerpning av kritikken, bare injurier og en ubøyelig utholdenhet kan få murene til å slå sprekker.
“Hvilken som helst norsk politiker kan i dag vinne et valg på løfter om økonomisk vekst og mer velstand, bare han kan få folk til å tro på løftene. En slik vekst og velstand har etterhvert fått menneskerettstatus. Selvfølgelig må vi få det bedre!
Denne holdning avslører såvel politikerne som velgermassen, revolusjonære som ikke-revolusjonære. Når politikerne i dag kan sette økonomisk vekst på programmene, så tyder det på en utrolig ansvarsløshet i forhold til det som skjer rundt oss.
Og når velgermassen, 70 % av befolkningen over 20, gir sine stemmer eller tilslutning til slike politikere, så viser det at vi tenker mere på vår egen komfort enn på våre medmennesker i nød.
Vi lever nemlig ikke i et nødstedt samfunn; vi lever i et samfunn hvor nesten ingen sulter. Det er ikke mat vi mangler, det er kultur. Lønnskamp i Norge er en kamp for farge tv og italiensk salat.
Ønsker om større velstand er ønske om wienerbrød og dobbelthaker, biler og moteriktige klær. Ønsket om velstand utover de elementære livsnødvendigheter er et umoralsk ønske, fordi overflod i en sultende verden er enstydende med tyveri. Denne umoral behersker både politikerne og folket.
Det vi er vitne til i Norge i dag, er ikke en tapper liten nasjon som kjemper seg opp fra sult og nød, men snarere en bande velfødde fjols som lider av kollektivt velstandsvanvidd, og som med sitt unisone skrål om flere materielle goder setter såvel jordens økologiske balanse som menneskets livsvilkår i fare.
Selv om dette bare er den ene side av sannheten, så må en realistisk politisk tenkning ta hensyn til den. Den andre side er et annet kapittel; det handler om hvordan barnet forvandles til kontorist, og om hvem, eller kansje riktigere, HVA i oss som står bak i denne forvandlingen av det vakre til noe stygt. Det handler også om hvordan livets kvalitet ble ofret til fordel for kjøttpølsenes kvalitet.
Velferdssamfunnets syntetiske døgnrytme er sløvende over all forstand, og derfor kan vi, i den grad vi er fengslet av arbeid og rater og fjernsyn, leve i den krisepreget verden uten å føle ansvar for den. Men makten til å forandre samfunnet og fjerne bedøvelsen ligger i folketallets hender, og særlig i en økologisk sammenheng blir forandringen av samfunnet mer en plikt enn et valg.
Velferdssamfunnets sløvende maskineri bidrar til å forklare den allmenne sløvhet, men bruker vi det til å UNNSKYLDE sløvheten, så har vi oppgitt ethvert håp om demokratisk fremtid: samfunnet styrt av et bevisst folk.”
