«AstroTurf» beskriver forsøk på å skape inntrykket av at det foregår en folkelig og uavhengig reaksjon på noe, når det egentlig er en organisert PR-kampanje.
Skjulte motiv:
Bak en slik kampanje kan være et PR-byrå, en politisk organisasjon eller en næringsorganisasjon som skjuler sine egne interesser.
Påvirkningskampanjer:
Denne praksisen er ofte rettet mot politiske debatter, sosiale medier og anmeldelser for å manipulere offentlig mening, og er blitt et økende problem i moderne kommunikasjon.
Å skape kunstige folkebevegelser som forsøker å fremstå som uavhengige folkelige initiativer, forekommer titt og ofte i sosiale og digitale medier. Og det har et navn: Astroturfing. Oversatt til norsk betyr det «å legge kunstgress», eller i denne sammenhengen – å skape kunstige folkebevegelser. I praksis innebærer det å skape en illusjon av bred grasrotstøtte til en sak der det egentlig er liten eller ingen støtte.
Det er vanskelig å synliggjøre og komme med eksempler på astroturfs, da det ligger i en astroturfs natur at de vellykkede tilfellene aldri blir kjent. De tilfellene man kjenner til, er ofte de som har mislykkes – avslørt som falske grasrotinitiativ hvor bedrifter eller organisasjoner står bak. Astroturfs er med andre ord nødt til å være usynlige for å være effektive.
Er astroturfing problematisk? Kanskje, og kanskje ikke. Å skape engasjement for en sak er i utgangspunktet positivt. Mediemuren gjør det vanskelig “å komme på”, og man kan bli nødt til å tenke nytt. Problemet oppstår nødvendigvis når vanlige mennesker lures inn i et engasjement, eller når beslutningstakere påvirkes av et initiativ, som har andre hensikter enn det ser ut til. Falske og betalte folkebevegelser med skjulte avsendere kan i verste fall føre til villeding, faktafeil og en forskyvning i styrkeforholdet mellom konkurrerende syn. Andre mener at bedriftsskapte folkebevegelser bare tar tak i følelser som allerede eksisterer ute hos folket.”
Astroturfing innebærer bevisst laging av villedende budskap som ser ut til å være av offentlig opprinnelse, mens etiske markedsføringsstrategier er transparente om deres opprinnelse og intensjoner.
Hva er de juridiske konsekvensene av astroturfing?
I mange land kan astroturfing bryte med reklame- og markedsføringslover, noe som kan føre til bøter, sanksjoner og søksmål.
Hvordan identifisere om en kampanje er astroturfing?
Tegnene inkluderer mangel på åpenhet om meldingens opprinnelse, bruk av flere falske kontoer og mangel på tydelige avsløringer om sponsoravtaler eller økonomiske forhold.”
Politikk:
Skjult sponsor:
En organisasjon, et politisk parti, et foretak eller en statlig aktør betaler et PR-byrå for å organisere og styre en “grasrotbevegelse”.
Falske kontoer:
Dette byrået ansetter folk eller oppretter falske profiler på sosiale medier for å “støtte” en sak, poste kommentarer, skrive leserinnlegg eller spre falske nyheter.
Skaper et inntrykk:
Resultatet er at det ser ut som mange uavhengige personer spontant støtter en politiker eller politisk sak, selv om det er en sentralt styrt kampanje.
Formål:
Økt troverdighet:
En ekte grasrotbevegelse oppfattes som troverdig og spontan. Ved å etterligne dette, gir astroturfing aktører en falsk troverdighet som ellers ville manglet.
Påvirke opinionen:
Målet er å påvirke politiske debatter, sosiale medier og offentlig opinion ved å oversvømme dem med manipulerte budskap som gir et falskt inntrykk av bred støtte.
Eksempel:
En politisk gruppe kan hyre et pr-byrå til å opprette en rekke falske profiler på Twitter som støtter deres politikk, noe som gir inntrykk av stor folkelig oppslutning.
Byråkratiet begynner der den nyttige og anvendelige administrasjonen slutter. Når de organer som gjennom en normale administrasjonen fungerer viser en sykelig tilvekst som ikke står i noen som helst proposisjon til den nytten de gjør, da blir de parasitter som suger livskraften ut av verten.
Byråkratiets dødvekt har en altomfattende effekt som griper inn i samfunnets ledende sjikt med en lammende innvirkning på all virksomhet. Den er som et virus som er tilstedet i alle blodårer i samfunnskroppen. Dette viruset smitter alle det kommer i kontakt med uansett hvor langt det er fra kilden med en selvgod og travel dumhet.
Det spesielle symptomet som avslører virusets nærvær, er dets uslukkelige tørst etter papir. Hele dagen lang sysselsetter pasienten seg med å fylle ut skjemaer, og han får sine underordnende til å gjøre det samme, som han igjen skal granske. Han kan ikke lenger gi en muntlig order, eller diskutere et spørsmål kortfattet og i raske ordelag. Han skriver og sender notater og krever notater i retur som skal støtte seg på rapporter.
Teksten fortsetter under bildet
Alle embedsverk har en naturlig tilbøyelighet for å utarte. De glemmer litt etter litt at hensikten med deres eksistens var at de hadde en spesifikk oppgave der formålet var at de skulle være et redskap som skulle utføre en angitt tjeneste. Men de blir så overbevist om at de som organ utgjør et mål i seg selv og at allmenheten bare eksisterer for å gi dem mulighet for å utøve sin energi og livlige oppfinnsomhet. Det betrakter allmenheten som en kunstner oppfatter sitt materiell, som han kan forme som han finner det for godt. Ifølge deres oppfatning ble allmenheten skapt bare fordi at byråkratiet en dag skulle få makt over dem og svinge pisken over dem.
Dypt overbevist om at dette er rett og riktig ser byråkratiet selvfølgelig ingen grunn til å sette begrensinger for seg selv. Tvert i mot betrakter den sin egen tilvekst som et tegn på et virkelig livskraftig samfunn. Hvert nytt embedsverk er en triumf for framskrittet som hele byråkratiet må strebe etter å opprettholde, selv etter at den spesielle oppgaven er sluttført.
Byråkratiet ruver evig over samfunnet, det søker virksomhetsformer som kan ha unngått deres omfattende kontroll, og er alltid beredt til å foreslå nye restriktive tiltak. Byråkratiet hyller den trossretningen der et liv uten regelverk og skjemaer er et liv i barbari og at vi først blir siviliserte når vi har blitt dressert. Den aller minste lille nye lov tjener dessuten på en vidunderlig måte byråkratiets formål gjennom at det krever ny byråkrater for sin tvangsfullbyrding.
Teksten fortsetter under bildet
Å skape en forskrift er å skape en mulighet til å bryte den. Å skape en overtredelse er å skape en ny myndighet for å undertrykke den. Vi kan forestille oss ett fullstendig organisert byråkratisk samfunn, der ikke en gang den mest lovlydige borger skulle kunne unngå å begå så mange lovovertredelser hver eneste dag, at et dusin byråkrater skulle få arbeide med med å overvåke han.
Det menneskelige livets detaljer savner interesse for byråkratiet om de ikke faller inn under de kategorier og punkter som er å finne i byråkratiets skjemaer. Byråkratiet kjenner seg krenket ved tanken av at et ubetydelig menneske kan forstyrre deres majestetiske rytme og strenge tidstabeller, da den byråkratiske tiden er den eneste tiden man regner med, og den har sine egne uforanderlige lover.
Teksten fortsetter under bildet
Av alle styresett, så er det demokratiet som har mest å frykte fra byråkratiet, fordi det ligger i dets vesen og respektere grunnloven og rygge tilbake for hver vilkårlig maktutøving. Derfor gir den etter for byråkratiet. Og derfor kan disse uforstyrret legge ut diktaturets garn midt inne i demokratiet. Deres diktatur har ikke noe navn og ingen synlig leder, men den besetter alle strategiske punkter, slik at tyranniets grunnvoller ligger klare når en kampgruppe og deres ledere tar makten over staten.
Dypere sett så har byråkratiet forberedt det hele i forveien gjennom å bedøve medborgernes samvittighet og evne til å tenke selvstendig, ved å få ham til å glemme frihetens sanne betydning. Og så en vakker dag våkner han opp å ser at det ikke er noen stor forskjell mellom han selv og en undersått i en despotisk styrt stat. Han hyller ikke lengre en frihet, som ikke lengre er noe mer enn enn et slagord i offisielle taler. Han forsøker ikke lengre å forsvare den, han vet ikke en gang hvordan skulle fått det til om han så ville det.
Skal menneskene klare å møte problemene i fremtiden og ha en sjanse til å løse dem, så må det gjøres drastiske endringer for å hindre at administrasjonen utarter og forvandles til byråkrati.”
“Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere av frimureriet. Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: : “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdfald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.”
20. november 1905, tre dager før den nyvalgte norske konge skulle gå ombord i kongeskipet Danneborg som skulle frakte ham til Norge, hadde kronprins Christian Frederik et svært fortrolig møte med sin sønn på Amalienborg. Anledningen var kong Haakons skifte av frimurerlosje.
Teksten fortsetter under bildet
Prins Carl var blitt medlem av Christianlosjen i 1896, men hadde ikke noen særlig interesse for frimureriet. Prinsen hadde fortsatt lærlingegraden, den første av i alt tolv grader. Hans bestefar var øverste beskytter for den danske losjen. Faren, Christian Frederik, var stormester, og innehadde selvsagt øverste grad.
Det er kongelig tradisjon for frimurermedlemskap. “Den kongelige kunst” brukes nå og da som synonym for frimurerordenen. Kong Haakons svigefar, Kong Edward, var stormester i England før han ble konge og fortsatte så som høy beskytter for losjen. I Norge og Svergie var Oscar II stormester. Unionskongens frimureruniform henger fortsatt utstilt i vestibylen i losjen i Oslo. Den 22. september 1894 hadde kongen innviet praktbygget i Kristiania som han selv hadde donert 850 000 kr til for å få reist.
Teksten fortsetter under bildet
Det var på Bygdøy Kongsgård at den første norske frimurerlosje ble stiftet i 1794, med kong Fredrik V tilstede. De første årene lå Norge under den engelske losjen, men fra 1818 ble det holdt møter i Norge etter det såkalte svenske system. Kong Karl Johan ble den første norske stormester.
Den danske frimurerlosjen tok det for gitt at kong Haakon ville overta som stormester eller Viseste Salomos Vicarius som det het i Norge på den tiden, og på Amalienborg utførte kronprins Christian Frederik den høyst uvanlige handling å innføre sin sønn i samtlige resterende elleve grader på samme dag. Han sendte med sin sønn følgende brev:
“Vi Christian Frederik tilkiendegiver herved dig vår højt elskede søn Haakon VII Norges Konge, at vi i henhold til din derom indgivne begiæring vilde have dig løst fra det forhold hvori du som frimurerlærlingebroder står til den VIII Frimurerprovinds, således at du nu, når tiden dertil kommer kan indtræde i den deg underlagte X. Provinds. Gud den aller højeste trefold store bygmester skjænke dig sin velsignelse. Givet i Østen av den VIII Frimurerprovinds, Amalienborgs slott, 20. november 1905. Christian Frederik.”
Teksten fortsetter under bildet
På Wessels Plass i Kristiania var det heller ingen tvil om at den nye kongen kom til å ta plassen til unionskongen som stormester. “Ad interim” utnevnte den Norske Store Landslogo lege Gottfried Conradi til stormester (etter at Thorvald Meyer hadde takket nei av helsegrunner) i påvente av kong Haakon.
Det gikk ikke som frimurerne hadde regnet med. På slutten av 1800-tallet var det blitt kraftig debatt om frimurerordenen i Norge. I stortinget ble losjen til og med foreslått forbudt. Det ble regnet som god norsk holdning å være motstander. Bjørnstjerne Bjørnson skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.
Teksten fortsetter under bildet
At kong Haakon aldri tok opp sitt medlemskap er først og fremst en manifestasjon av den spesielle folkeutgaven av monarkiet. I 1905 besto frimurerordenen i Norge stort sett av godseiere, offiserer, høyre folk og geistlige. Det ville ha vært i strid med selve fundamentet for det norske kongehuset i “den skjulte republikken” å innlate seg på offentlig eller, hva verre var: hemmelig omgang med dette miljøet.
I stedet valgte Kong Haakon å holde seg orientert om losjen via flere av medlemmene av staben og tjenerskapet på slottet der frimurervesenet var utbredt. Det går også historier om at han under sine reiser til England avla flere besøk i den engelske losjen sammen med sine slektninger, som alle var aktive medlemmer.”
Fra boken Bak fasaden Historien om den kongelige væremåte av Carl-Erik Grimstad utgitt av Cappelen i 1994 – kan leses i sin helhet her.
I dette TV programmet produsert av NRK og med Erling Borgen som programleder, blir frimurer problematikken tatt opp, og da særlig hva slags konsekvenser det kan få når medlemmene i organisasjonen har sverget en ed om lojalitet som er sterkere en noe annet lojalitets bånd medlemmene måtte ha.
“To toppjurister på feltet, Carl August Fleischer og Jan Fridthjof Bernt, advarer mot Frimurerlosjen. Det gjør også Transparency International Norge.
Korrupsjons- og habilitetsspørsmål tas ikke alvorlig nok i Norge, sier Fleischer.
Han peker på at det kan oppstå problemer når den lokale byråkraten møter utbyggeren eller dommeren møter forsvareren i rettssalen hvis begge parter er frimurere.
Opp gjennom historien er det hevdet at Frimurerordenen utgjør en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. Frimurernes hemmelige struktur og elitepregede medlemsmasse har bygd opp rundt dette.
I Frimurerordenen avgir man et troskapsløfte. Kan vi stole på at lojaliteten til lover og regler går foran lojaliteten til den ordenen man er med i?
Det er opplagt en fare for korrupsjon og unnfallenhet. Det er fort gjort at man går for langt i å stole på hverandre og beskytte hverandre. Det er en fare for at man ikke påpeker feil, for ikke å irritere overordnede, sier jussprofessor Carl August Fleischer, som har skrevet boka «Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge».
Jussprofessor Jan Frihdtjof Bernt har skrevet en rekke bøker om forvaltningsrett.
En hovedproblemstilling må være om et løfte om å hjelpe andre frimurerbrødre også kan oppfattes som en forpliktelse til å favorisere alle andre frimurere, når man opptrer som tjenestemann eller folkevalgt, sier Bernt.
Han mener problemet oppstår hvis for eksempel folkevalgte og ledende næringslivsledere er med i samme lokale frimurerlosje. Det kan være eiere av eller ledere i bedrifter som leverer tjenester til kommunen.”
“Spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester er denne bokas hovedtema. Men vi har også sett på enkelte sikkerhetspolitiske saker der tjenestene har hatt sine interesser å ta vare på. I tillegg har vi brakt inn noen institusjoner, eller snarere konstruksjoner, som på hver sin måte bidrar til status quo i norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens informasjonsberedskap, forsvarets høgskole, Forsvarets russiskkurs og Forsvarets psykologiske krigsberedskap hører hjemme i denne sammenhengen. På hver sin måte utfyller de et intressant, vanskelig og sensitivt tema.
Det er pressefolks holdninger og praksis som er temaet. I langt mindre grad har vi vært ute etter å sjekke tjenestenes yrkeskodeks. Når sant skal sies er den både vel kjent og ikke særlig oppsiktsvekkende. De hemmelige tjenestene prøver å skaffe seg informasjon overalt – med nesten alle mulige metoder.
Teksten fortsetter under bildet
Vi har prøvd å se inn i maktapparatets indre rom, tabernaklets innerste kammer. Noen glimt har vi fått, uten at det har vært lett. Journalister flest ferdes ikke i slike omgivelser. De som har gjort det, har lagt få spor etter seg. Mangelen på synlige spor er etter vår mening et ektefødt barn av at det norske hemmeligholdet har vært omfattende og langvarig. Riktignok satte Lund-kommisjonen en viktig sluttstrek for den mest ekstreme tausheten, men selvsagt forsvant ikke alle overdrevne sider ved hemmeligholdet hverken med Murens fall eller Ketil Lunds kommisjon. Dette har vi fått merke i arbeidet vårt.
Norge har selvsagt ikke vært alene om et såpass strengt hemmelighold. Men hvorfor ble det slik akkurat her i lille Norge ? Vi tror at noe av forklaringen kan søkes i det faktum at Norge har utført et stort og strengt hemmelig militært etteretningsarbeid for en alliert stormakt, USA. Når denne sensitive virksomheten først og fremst har vært rettet mot Norges store nabo, det tidligere Sovjetunionen, er det ikke vanskelig å skjønne at det politiske klimaet ble anstreng, anspent og lukket. Kravet om konsenus, offentlig enighet, ble sterk.
Teksten fortsetter under bildet
Mye informasjon som angikk “det store vi”, ble ikke spilt ut offentlig. Den ble værende i de lukkede rommene. Journalister og redaktører bidro aktivt til at den skulle forbli der. De aller fleste følte nok dette som en samfunnsplikt. Likevel opererte de som pressefolk med en skjult dagsorden i arbeidet sitt. De satte ikke informasjonsplikten først. Myndighetene og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker gikk foran. Da ble idealene om mediene som en fjerde kritisk statsmakt ikke lenger verdt papiret de er skrevet på.
Det er altså denne skjulte dagsorden som er bokas tema, en dagsorden der første punkt var å oppfylle myndighetenes og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker. Informasjonsplikten ble en relativ størrelse som måtte tilpasses disse behovene og ønskene.
Men med en gang dette hovedtemaet er angitt, roper temaet på diskusjon, analyse og avklaring. Spørsmålene står i kø. For hva er egentlig informasjonsplikt? Hvor langt skal den strekkes i spørsmål som har med landets sikkerhet å gjøre? Er journalister helt uten plikter når myndigheter og hemmelige tjenester gjør sine behov gjeldende? Hva slags forhold bør det egentlig herske mellom pressefolk og de hemmelige tjenestene? Kunne den kalde krigen rettferdiggjøre et nært samspill mellom pressen og disse tjenestene? Er et slikt samspill blitt uakseptabelt fordi den gamle, kalde krigen er over?
Teksten fortsetter under bildet
Vi har våre svar på en del av spørsmålene. De vil vi heller ikke legge skjul på. Men vi akter ikke å gjøre det lett hverken for våre lesere eller oss selv. På noen spørsmål finnes det ingen enkle svar. Pressefolk som undersøker tjenestene journalistisk, vil snart oppdage at de befinner seg i et minefelt. Her er det fort gjort å tråkke feil. Journalistisk integritet kan bli skadeskutt.
Bokas tema reiser med andre ord et grunnleggende spørsmål:
Hva er det egentlig som kan kalles legitim kontakt og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester, og når blir et slikt samspill illegitimt?
Finnes det etiske kodekser som forteller oss når kontakt og samarbeid er akseptabelt, og når en uakseptabel grense passeres?
Og er spillereglene de samme nå som de var i den virkelige kalde krigens dager?
Hvordan har forholdet mellom presse og tjenester utviklet seg?
Teksten fortsetter under bildet
I denne boka vil vi først og fremst presentere en rekke aktstykker og episoder som forteller om spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester. Vår viktigste ambisjon er å illustrere hva som har skjedd, men vi vil også forsøke å analysere episodene og aktstykkene, noe underveis, men først og fremst i sluttordet. Vi vil reise spørsmålet om kontakten og samspillet har vært akseptabel eller uakseptabel. Noen ganger vil svaret ligge i dagen. Andre ganger vil kontakten reise dilemmaer som det etter vår mening er vanskelig å gi enkle og klare svar på. For svarene finnes ikke bare i norsk lov. De må søkes både i alminnelig samfunnsmoral, kulturelle særtrekk, normal folkeskikk, norsk lov, alminnelig presseetikk – og journalistens personlige ståsted når det gjelder moral og verdier. Derfor er det til syvende og sist journalisten som bærer ansvaret for sitt valg. Men han eller hun vil ikke være den eneste som kan fortelle omverdenen hva som er legitimt eller illegitim kontakt og samspill med tjenestene. Journalistens røst vil bare være en av mange.
Teksten fortsetter under bildet
Selvsagt finnes det noen “kjøreregler” for kontakt og samspill som de aller fleste kan bli enige om. Likevel er det terrenget vi beveger oss ut i, både komplisert og krevende. For det er ikke snakk om en form for kontakt. Det dreier seg om mange ulike kategorier av kontakt og samspill:
– Pressefolk som behandler tjenestene som vanlig nyhetskilder. De søker både svar på enkeltsaker og ber om bakgrunnsinformasjon. Journalisten søker å behandle tjenestene som et journalistisk objekt.
– Pressefolk som har kommet over informasjon om at individ, gruppe eller land står i akutt fare, informerer tjenestene om saken. Det kan for eksempel dreie seg om attentatplaner. Journalisten rapporterer ed hoc om akutt krise.
– Pressefolk som unlater å gjøre tjenestene, overvåking, sikkerhet og etteretning til objekter for normal, kritisk journalistikk. Motivene kan variere sterkt. Unnlatelsene kan være systematiske og bevisst, eller de kan være ureflekterte. Er de bevisste, deltar journalisten som aktør til fordel for tjenstene.
Teksten fortsetter under bildet
– Pressefolk som rapporterer om forhold i utland, innland, i grupper, organisasjoner eller om enkeltindivider. Det kan dreie seg om sporadiske eller regelmessig rapportering. Journalisten opptrer i større eller mindre grad som rapportør eller informatør.
– Pressefolk som lar seg “debriefe” av tjenestene etter at de har vært på reise i utland eller innland. Journalisten opptrer også da som informatør.
– Pressefolk som har kommet i en vanskelig avhengighet til en fremmed tjeneste, sier seg villig til å spille dobbeltagentens rolle. En av de hjemlige tjenestene er oppdragsgiver. Journalisten spiller rollen i en kortere periode som agent for å komme seg ut av en vanskelig personlig situasjon.
– Tjenestene ber pressefolk som de har tillit til, om å delta i en eller flere operasjoner: Oppgaven kan for eksempel være å opptre som lokkedue for å avsløre en spion i innland eller utland. Journalisten blir lovet eksklusiv omtale av saken når den er ferdig etterforsket. Journalisten opptrer da som frivillig korttidsagent.
Teksten fortsetter under bildet
– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon fra tjenestene med klausul om hva som ikke kan omtales. Dette skjer direkte til den enkelte journalist eller via et uformelt nettverk, som kan være partipolitisk eller tverrpolitisk. Journalisten velger da å la seg underlegge en viss kontroll og pålagt sensur mot å få eksklusivt materiale fra tjenestene. Journalisten fungerer som en slags portner eller vaktmester for bestemte særinteresser.
– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon enten direkte eller via et uformelt nettverk og gir også sensitiv informasjon tilbake til tjenestene som en gjenytelse. Det kan være opplysninger om individer, grupper, organisasjoner o.l. Da deltar journalisten i systematisk rapportørvirksomhet.
– Pressefolk som mottar sensitiv og eksklusiv informasjon fra tjenestene for å “plante” den i utvalgte medier. Det kan være politiske saker, saker som direkte kan styrke tjenestenes renommè o.l. Det kan også dreie seg om regelrett disinformasjon. Journalisten deltar da i et politisk styrt spill. Journalisten spiller på ny rollen som “portner eller vaktmester” for bestemte interesser og krefter.
Teksten fortsetter under bildet
– Pressefolk som ber tjenestene om å vurdere en sak og gi råd om hvorvidt den bør publiseres eller ikke. Journalisten beveger seg inn i noe som kan vise seg å bli sensur styrt av tjenestene.
– Pressefolk som kommer over sensitiv, gradert informasjon om tjenestene og deres arbeid, og lar være å publisere materialet fordi det inneholder graderte opplysninger. I så fall lar de tjenestene utøve automatisk sensur. Dersom de vurderer i hvert enkelt tilfelle hva som er riktig og galt å publisere, holder de på retten til å gjøre en uavhengig vurdering og stå til ansvar for resultatet av den.
– Pressefolk som blir så gode venner med nøkkelpersoner i tjenestene at forholdet kan påvirke deres integritet. Forholdet kan være en del av et uformelt nettverk av personer med både synlig og skjult innflytelse i samfunnet. Noen spesielt viktige og sentrale personer i nettverket “snakker sammen”. Ofte er denne enkle uformelle metoden den viktigste. Journalisten kan bli aktør i et uformelt nettverk.
– Pressefolk som lar seg regelrett verve til hjemlige tjenester eller fremmede tjenester. De mottar penger, gaver eller andre gjenytelser for arbeidet. Det kan for eksempel være viktig og eksklusiv informasjon. Journalisten er blitt vervet agent.
Teksten fortsetter under bildet
I de aller fleste tilfellene vil journalisten som yter noe, få en gjenytelse. Den behøver ikke dreie seg om penger. Som oftest dreier det seg om eksklusiv informasjon. Dette er slett ikke alle men kansje noen av de viktigste formene for kontakt og samspill mellom pressefolk og tjenester.
Disse kategoriene viser at samspillet kan variere fra den enkle og akseptable journalistiske kontakt og over til den vervede agent. I svært mange av disse samspillformene er det lett å oppdage at journalisten blir aktør, går inn i dobbeltrolle og følger en skjult, ekstra dagsorden. I andre tilfeller er det vanskelig å trekke klare grenser for hva som er akseptabel og uakseptabel kontakt. Noen ganger er heller ikke journalister sin egen dobbeltrolle bevisst. Dilemmaene kan bli mange, og det kan bli vanskelig å finne de helt gode løsningene.
Teksten fortsetter under bildet
Det er altså først og fremst samarbeidet mellom pressefolk og hemmelige tjenester vi tar opp i denne boka. For ikke å bli misforstått vil vi understreke at etter hvert er også konflikter og strid mellom medier og tjenester blitt en del av hverdagen. Pressefolk er blitt ført for retten og dømt. Journalister og noen redaksjoner er blitt avlyttet. Dermed er journalistikken også på dette feltet etter hvert blitt mer normalisert. Konfliktene er blitt omskrevet og er stor sett vel kjent. Samarbeidet og samspillet har derimot oftest vært skjult. Derfor ønsker vi å sette søkelyset på nettop dette.
Vi har sett på utviklingen fra krigen til i dag. Det er både rett og riktig at enhver episode eller aktør skal forstås ut fra sin samtid. Å være historieløs er å vurdere tidligere tiders trivialiteter og drama bare med dagens øyne og hjerne. Slikt blir subjektivt og ofte moralistisk. Men det finnes også en annen fare. Kravet om at pressefolks samarbeid med tjenestene må ses i sin rette historiske sammenheng, blir ofte et skalkeskjul som kan misbrukes: Det kan dekke over at en del pressefolk helt frivillig har opptrådt som makthavernes servile løpegutter.
Teksten fortsetter under bildet
Temaet er ikke unikt. Enkelte journalister og redaktører samspiller ikke bare med hemmelige tjenester, andre sterke krefter i samfunnet står oftest mer laglig til. At noen blir avhengig av “hemmerlige” kilder er heller ikke nytt. Kilder kan utøve tyranni over journalister enten de finnes i de hemmelige tjenestene, Forsvaret, industrien eller i finansverdenen. Sterke krefter i samfunnet ser seg tjent med disinformasjon og sensur. Mange “portvoktere” og skjulte sensorer er ute og går både i privat og offentlig sektor. Det siste tilskuddet, de moderne PR-byråene, driver også en skjult påvirkning, men de som jobber der er i det minste ansatt for å gjøre akkurat det. De har navn og adresse og betalte oppdrag, selv om opppdragsgiverne skjules. Pressefolk med en ekstra dagsorden seiler derimot under falskt flagg.
Vi har ofte strevd mye for å få et glimt inn i tabernakelets innerste kammer. Likevel har vi hatt stor glede av arbeidet med boka. Nesten uten unntak har kollegaer stilt opp til intervjuer, formelle eller uformelle samtaler. Blant de få som har avslått, finner vi politiske redaktør i VG, Olav Versto. Vi beklager at han ikke ønsket å stille opp. Vi tror han kunne hatt mye interessant å bidra med. Ellers er vi blitt møtt med en interesse og velvilje som har overrasket oss. Noen ganger har kansje velviljen vært vel profesjonell og godt egnet til å spre tåke, men som regel har samtalene vært informative. Også tidligere og nåværende ansatte i tjenestene vi har bedt om å få snakke med, har stilt opp med noen få unntak. Som vanlig har tidligere seksjonssjef i E-tjenesten, Trond Johansen, sagt nei.
Teksten fortsetter under bildet
Vi skulle gjerne ha studert samspillet mellom medier og tjenester grundig i noen andre land enn Norge, men tid og penger satte en stopper for dette ønsket. Likevel vet vi en del. Både samtaler med en del utenlandske pressefolk og lesing av litteratur har gitt oss en viss innsikt.
Om noen skulle føle at det i denne boka er snakk om menn, menn og atter menn, så er det faktisk begrunnet. Temaet har tvunget oss til å skrive så godt som bare om menn. En og annen kvinne er nok blitt bedt opp til dans av de hemmelige tjenestene – også i Norge. Vi har knapt funnet deres ansikter, navn og adresser.
I denne boka skal vi illustrere og vurdere hva som er akseptabelt og uakseptabelt samspill mellom pressefolk og tjenester, men er vi to i stand til det? Hver enkelt leser får gjøre seg opp sin mening etter å ha lest boka. For vår del vil vi si at mer enn to års intenst arbeid med temaet har overbevist oss om at det var riktig av oss å gjøre denne vansklige jobben. Vi har begge arbeidet som journalister i ulike medier i svært mange år. På godt og vondt har vi gjort våre erfaringer med de hemmelig tjenestene. I et terreng som ofte minner mest om et minefelt, har vi stadig blitt tvunget til å tenke oss vel og lenge om.
Teksten fortsetter under bildet
Har vi selv opptrådt i samsvar med god presseskikk og etikk? Vi påstar at vi har klart det. Vi tror at boka vil gi et svar på hva vi mener om den skjulte dagsordens presseetikk. Når det derimot gjelder vår egen praksis, blir det selvsagt vanskligere for andre å finne ut hvordan den har artet seg. For dette er ikke ei selvbiografisk bok. Vi er selvsagt ikke habile til å granske oss selv. Om andre ønsker å finne ut om vår påstand er riktig, må de derfor gå oss nøyere etter sømmene. Om så skjer, vil det glede oss. I såfall skal vi legge fram opplysninger om vår journalistiske praksis så grundig og så åpent som et normalt kildevern tillater.
La oss likevel kort peke på noen personliger erfaringer vi har høstet. Den ene av oss (Bjørn Nilsen) har lang og variert praksis med ulike typer faktabøker og dokumentariske tv-programmer. Etter enkeltbestående produksjoner om norsk verdagsvirkelighet og serier med tema fra offshorevirksomheten i Nordsjøen, gikk veien ut i internasjonalt samarbeid. Resulatet ble først den tunge satsingen “Olje” i åtte deler, produsert for britenes komersielle Channel 4. Seinere kom arbeidet med internasjonal etteretningsvirksomhet som tema. Det ble gjort som NRKs deltaker i et samarbeidsprosjekt med BBC. Denne gangen var emnet: CIAs verdensomspennende aktivitet i hele etterkrigstida.
Dermed var interessen for de hemmelige tjenestene vakt for alvor. Planer ble lagt og grønt lys gitt høsten 1992 for en påkostet serie om etteretning og overvåkning i Norge og i Norden. En hvit flekk på kartet skulle fargelegges. Også tjenestenes egne vurderinger og trusselbilder hørte med i serien. Omfattende research ble satt i gang, og de første opptak gjort for å sikre stoff og intervjuer med gamle veteraner før det var for seint.
Teksten fortsetter under bildet
Men det oppsto problemer underveis. Bøker som avslørte tvilsomme sider ved tjenestene vakte oppsikt. Krav kom om gransking av metoder og praksis. Det ble vanskligere å få folk i tale. Da passet det bra å ta en pause og skifte midlertidig over til å lage en fjernsynsserie om Rinnanbanden og den andre verdenskrig. Uten kontakt med dobbelspill og hemmeligheter ble dette arbeidet så avgjort heller ikke, og parallelt ble flere opptak gjort med sikte på den store serien om tjenestene. Etteretningshemmeligheter på Finnmarksvidda ble festet til videotape, en av Stalins gamle krigere på området, general Sudoplatov, ble gjennomintervjuet i Moskva. Intervjuet ble også kureren Sverre Bergh, som reiste med topphemmelige meldinger til de allierte om Hitlers atomforskning mot slutten av krigen.
Etter “Skyggespill”-serien om Rinnan ble arbeidet med de hemmelige tjenestene tatt opp igjen. Kommunikasjonen til kringkastingssjef Einar Førde var direkte og virket positiv. Han brukte sin langvarige og gode forbindelse med Trond Johansen i etteretningsstaben for å få ham til å stille opp i serien. Samarbeidskontakt med svensk tv ble ettablert. Fram til sommeren 1996 ble en ny researchperiode unnagjort. Endelig klarsignal med penger til selve produksjonen trakk likevel stadig ut. Dette skapte frustrasjoner.
Sjokket kom etter et drøyt år. Serien ble skrinlagt. Argumentene var dårlig økonomi. Lå det viktigere hensyn under? Den militære etteretningstjenesten var bortimot frikjent av Lund-kommisjonen. Noen tilsvarende garanti mot ubehagelige avsløringer ble aldri gitt Førde av den programmansvarlige for serien. Alf R Jacobsen var blitt Brennpunkt-redaktør og nærmeste overordnede. Han krevde detaljerte redegjørelse for framdriften. Han var dessuten misfornøyd med enkelte researchere. Folk i tjenestene likte dem ikke.
Teksten fortsetter under bildet
Førde ble konfrontert med at dette var narrespill og avliving av et prosjekt hvor betydelig innsats og ikke så få penger allerede var investert. Han svarte at dette nok ikke var det verste drapet han hadde anrettet. Det hadde han sikkert rett i. Einar Førde så ikke noe betenkelig i at han hadde holdt kontakt med Trond Johansen gjennom hele den langdryge prosessen. Han sa at han hadde utelukkende prøvd å få ham til å stille opp i NRKs serie.
Den andre av oss (Finn Sjue) har høstet allsidige og langvarige erfaringer med tjenestene. Den som opplevde å være leder i Palestinakomiteen og mange årig redaktør i Klassekampen i 70-åra behøvde ikke bruke øyne og ører spesielt årvåkent for å oppdage at overvåkere var på ferde. Det var ikke tilfeldig at Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at særlig Palestinakomiteen hadde vært en tungt overvåket organisasjon.
Fra 1987 førte et 10-års systematisk journalistisk arbeid i Klassekampen med tjenestene som tema, til nye og viktige erfaringer. Det er ingen overdrivelse å hevde at denne lille avisa i mange år sto helt sentralt i arbeidet med å avdekke maktmisbruk i de hemmelige tjenestene. Etter hvert førte et stort kildenett til større innsikt i tjenestene. Mellom 300 og 350 kilder har bidratt på hver sin måte. I norsk sammenheng er dette mange. Noen få har vært negative og desinformative, de aller fleste positive og troverdige.
Mot slutten av 80-åra pekte en av mange saker seg ut som spesiell. I 1988/89 førte 11 måneders journalistisk arbeid til en sterk mistanke om at lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), Arne Myrdal, planla attentat mot et asylmottak utenfor Arendal. Spørsmålet ble om Klassekampen skulle vente på et “scoop” eller melde fra til politiet for å hindre attentatet. Valget var særs viktig, men ikke vanskelig. Når liv og helse står i fare, må andre hensyn vike. Da mistanken ble sterk nok, meldte Klassekampen fra til Overvåkningssentralen og politiinspektør Iver Frigaard om hva som var på gang. Siden ble planen stanset og FMI-lederen dømt.
90-åra ble fulgt opp med flere bøker om tjenestene. De skapte bruduljer. Påstander i boka “Vi som styrer Norge” fra 1992 om at seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten hadde begått lovbrudd, måtte seinere trekkes tilbake og beklages. Boka “De visste alt” fra 1993 om avlyttningssentralen i Folkets hus i Oslo ble derimot dråpen som fikk begeret til å flyte over. Kort tid etter ble Lund-kommisjonen oppnevnt.
Mange erfaringer er høstet av oss begge i løpet av 30 år. En av de viktigste er at journalister som skal forstå hva som foregår i “det hemmelige Norge” må ha allsidig og langvarig kontakt med svært mange i tjenestene. Spørsmålet er ikke om en skal ha slik kontakt, men hva kontakten skal brukes til. Etter vår mening skal den ganske enkelt brukes til å skaffe fram sannferdig informasjon om tjenestene. Om en slik informasjon viser seg å være avslørende eller flatterende for tjenestene og deres overordnede, er en annen sak.
Vi oppfatter denne boka som et viktig skritt i riktig retning, Historikere, journalister og andre med innsikt får gå videre.”
Bjørn Nilsen og Finn Sjue
“Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.”
Hva skjer når NLP-teknikker brukes til umoralske eller dypt uhyggelige formål?
Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen. Var spelet i FN den største løgna i krigen mot Irak? I så fall skulle det ikkje bli den siste. Media var tildelt ei hovudrolle. Journalistane vart innrullerte hos dei framrykkande soldatane, halvannan million kroner og Hollywood-design vart brukt på podiet for pressebriefingar i sentralkommandoen i Qatar. “Sanningas plattform” var navnet generalane gav dette podiet.Sigrun Slapgard skriv historia om journalistanes krig sett frå innsida av vår største fjernsynsredaksjon, og avslører løgnas spel i den hittil mest medieførte krigen av alle.
Dette er også ei personleg forteljing om krigens drama og ei forteljing om dei presseetiske val reportaren må ta på løpande band. Sjeldan har ein krig vore meir førebudd enn denne, også i media. Boka tar til i oktober 2002 med eit overlevingskurs for journalistar i Wales. Sidan rullar krigsførebuingane fram, til krigen bryt ut i februar. Sigrun Slapgard kommenterer frå Qatar, og må stadig stille stille seg spørsmåla: Kva er sant av det som blir sagt? Kva for rolle skal journalisten ha, og i kva grad formidler media berre det biletet generalane vil ha fram?Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen.Sigrun Slapgard er reporter i utanriksavdelinga i NRK. Ho debuterte med boka Krigens penni 2002. For denne boka vann ho Melsomprisen.
Gjennom hele det tjuende århundret, spesielt under andre verdenskrig og den kalde krigen, brukte etterretningsagenter rutinemessig media til å publisere og kringkaste materiale som skulle villede eksterne fiender, hindre innenlandsk undergraving eller ganske enkelt endre lesernes oppfatning av fascisme eller kommunisme. I dag kanaliseres historier til journalister for å fremme en nyhetsagenda som anses gunstig for MI5, MI6 eller CIA, eller for å «spinne» dekningen av viktige saker. Undersøkende journalister har ofte et mer fiendtlig forhold til sikkerhetstjenestene, og ser på dem som altfor mektige statlige agenter som bør underkastes en grundig granskning av hva de driver med – angivelig for det offentlige beste.
Opprøret over CIAs «utlevering» av terrormistenkte og britiske byråers medvirkning i denne prosessen er bare ett eksempel på journalister som avdekker praksis som etterretningsmiljøet helst ville holdt hemmelig. Bidragsyterne til denne boken, som er tidligere etterretningsoffiserer, mediepersoner og akademikere, utforsker denne spennende og ofte spente konkurransen, og belyser mange hittil ukjente aspekter av det spennende og symbiotiske forholdet mellom «det nest eldste yrket» og trykte medier og kringkasting.
Fra journalistens perspektiv uttaler Chapman Pincher og Gordon Corera (sikkerhetsredaktør, BBC) seg, hvis essays sporer den utviklende relasjonen mellom nyhetsmedier og regjeringen, spesielt med hensyn til teknologiske fremskritt. Fra den politiske institusjonens perspektiv rapporterer Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman og Anthony Campbell, som forklarer regjeringens tilsyn med etterretningsbyråer, driften av hemmelige informasjonsenheter og lovene som regulerer kontrollen av informasjon.
Richard Aldrich undersøker etterretningsbyråenes utnyttelse av de globaliserte mediene; Scott Lucas og Steve Hewitt tar for seg CIAs bruk av åpne kilder til etterretningsformål; og Robert Dover og Pierre Lethier utforsker fremstillingen av etterretning i populærkulturen, en praksis som bidro til å skape utlevering og legge til rette for tortur, og som påvirker våre reaksjoner på begge deler. I den siste essaysamlingen fokuserer Patrick Porter på kulturelle representasjoner av krigen mot terror.
Dr. Udo Ulfkotte, tidligere redaktør for den tyske hovedavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), har førstehåndskunnskap om hvordan CIA og den tyske etterretningstjenesten (BND) bestikker journalister til å skrive artikler uten sannhet og fakta, og med en utpreget pro-vestlig, pro-NATO-vinkling, eller med andre ord propaganda. I sin bestselgende bok Bought Journalists («Gekaufte Journalisten») forklarer Dr. Ulfkotte i detalj hvordan USAs og NATOs propagandakampanje fungerer, og hvordan manglende etterlevelse av denne fra en journalists side kan koste ham karrieren. Engelsk tittel: Journalist for Hire: How the CIA Buys the News. Boken kan kjøpes her.
Når vi blir født, har vi noe til felles med alle andre på denne planeten, og det er at vi blir født inn i en verden som vi selv ikke har skapt. Hele menneskeheten har vært i mental og fysisk slaveri i en eller annen form i tusenvis av år, og vår tid er ikke annerledes. Vår mentale kondisjonering begynner veldig tidlig i vår utvikling og fortsetter ofte til vi trekker vårt siste åndedrag.
Mentalt slaveri er en mye mer subtil metode enn fysisk slaveri. Det er også den mest effektive fordi folk ikke er klar over at deres sinn blir manipulert, så det er lite motstand mot kondisjoneringen. De fleste mennesker tror at de er fri til å tenke selv, og at deres meninger kommer fra deres egne tanker.
Vi blir stadig fortalt hva vi skal tenke av etablerte autoriteter, politikere, media, religion, skoler osv. – slik at når vi blir voksne, vet vi ikke hvordan vi skal tenke selv. Det forventes at vi skal akseptere det autoritetene forteller oss, uten å stille spørsmål. De viktigste metodene som brukes for å etablere kontroll over offentligheten er frykt, hemmelighold og kontoll av media. De som styrer systemet, bruker disse metodene for å distrahere folk fra deres dypere formål i livet.
Når man tenker på slaveri, ser man vanligvis for seg afrikanere i lenker. De fleste mennesker, i hvert fall i det vestlige samfunnet, ville aldri tenke seg selv i en slik situasjon – men det er de. Slaveri av sinnet er mye mer lumsk og subtil enn fysisk slaveri. For å bryte ut av et fengsel må man først erkjenne at man befinner seg i et.
Indoktrinering: å innpode en vanligvis partisk eller sekterisk mening, synspunkt eller prinsipp.
I en veldig tidlig alder er foreldrene våre de første som indoktrinerer oss og former vårt syn på oss selv og verden rundt oss. De er de første som lærer oss prinsippene om «godt og ondt» og å adlyde, ellers vil det få konsekvenser. Foreldrene våre er også de første som bruker frykt for å kontrollere oppførselen vår.
Foreldre har vanligvis gode intensjoner når de indoktrinerer barna sine, og bruker ofte de samme metodene som deres egne foreldre brukte. I de fleste tilfeller fortsetter foreldrenes kondisjonering langt inn i voksenlivet. Når vi blir voksne og blir mer bevisste på verden rundt oss, bør vi revurdere noen av ideene som foreldrene våre har innprentet i oss for å se om disse ideene og tankene faktisk er våre egne. Vi er ikke ansvarlige for programmeringen vi fikk som barn, men når vi blir voksne, er vi absolutt ansvarlige for å korrigere den.
Etter de første årene med foreldrenes indoktrinering blir vi ytterligere indoktrinert av utdanningssystemet. Utenfor hjemmet er skolen det første stedet vi opplever ekte sosial konformitet og forventninger om lydighet. Vi blir alle fortalt at formålet med utdanningssystemet er å gi befolkningen en god utdanningsbakgrunn. Det virkelige formålet derimot, er å indoktrinere massene og forberede dem på et liv i økonomisk og mentalt slaveri.
Utdanningssystemet konsentrerer seg om å bestå prøver der vi skal svare på spørmål som vi har lært utenat fremfor å utvikle vår intelligens og kreativitet. Når vi lar skolene bestemme og forme vår mentale og personlige utvikling, risikerer vi å ikke kunne nå vårt høyeste potensial. Albert Einstein poengterte dette på en humoristisk måte da han sa: «Det eneste som forstyrrer min læring, er min utdannelse.»
Teksten fortsetter under bildet
Det har blitt og blir ført en krig for å manipulere våre tanker, meninger og handlinger. Hvis du ikke tror det er sant, slå på TV-en og sett på NRK, TV2 eller en av de andre kanalene, og bare lytt. Kommentatorene på TV-kanalene ser ut til å diskutere et tema, men gjør de egentlig det? Er det ikke heller slik at de forteller oss hva vi skal mene, der saken er sort/hvit og nyansene er fraværende? Synes du at det som blir sagt er fornuftig, eller føler du at det er noen spørsmål som burde bli stilt, men som utelates? Ønsker man at publikum skal tenke dypere over det som diskuteres, eller ønsker man at vi blindt skal godta det som blir servert?
Hvorfor er våre liv innrettet slik at vi har så lite fritid. Når vi er barn, holder skolen oss opptatt i strengt regulerte klasserom, og i voksenlivet holder jobben oss opptatt. I fritiden holder massemediene vår oppmerksomhet med den offisielle versjonen av verdenshendelser. Systemet ønsker ikke at vi skal ha for mye tid til å tenke på ting som livet, hva meningen med det er og hva som virkelig skjer i verden.
Mentalt slaveri kan bare skje hvis du tillater det, og når du tar kontroll over det som påvirker sinnet ditt, tar du kontroll over livet ditt. Å frigjøre deg fra mental slaveri vil dramatisk endre oppfatningen du har av deg selv og verden rundt deg.
Det er viktig å utdanne oss selv og om verden rundt oss i stedet for å overlate det til skoler og media. Jo mer tid vi bruker på å utdanne oss selv, jo bedre utdannet blir vi. En livslang indoktrinering kan langsomt avlæres, og det er vårt ansvar å forme og bestemme vår egen personlige og mentale utvikling. Hver person har evnen til å forme sin egen tankegang og bli fri fra indoktrinering.
All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppfører vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.
Fremveksten av kunstig intelligens (KI) de siste årene har vært forbløffende. Til tross for millioner av ord som er blitt sagt og skrevet om temaet, klarer de fleste av oss ikke å forstå dets utrolige potensial og implikasjoner.
I motsetning til virtuell virkelighet og «metaverset» er KI ikke en trend, den er ikke overhypet, og den trenger ikke markedsføring for å overbevise folk om å ta den i bruk. Tvert imot, KI er allerede dypt forankret i livet til utallige mennesker og bedrifter, fra studenten som trenger hjelp med leksene til teknologiselskapet som lager komplekse algoritmer.
Når det er sagt, har KI-selskaper større planer. De vil at den skal smelte sammen med menneskeheten på et dypt, biologisk og emosjonelt nivå. Og det er langt på vei blitt normalisert.
Mens de som er født i det 20. århundre er mer tilbøyelige til å være skremt av KI, er ett faktum ubestridelig: Yngre mennesker er allerede om bord. Siden de vokser opp med det, er de mindre tilbøyelige til å stille spørsmål ved KI-teknologiens farer for menneskeheten, det er ganske enkelt en del av livet deres.
For at KI skal kunne smelte sammen med oss, må den være mer enn bare et arbeidsverktøy. Den må danne et primært, emosjonelt og til og med seksuelt bånd med mennesker. Av denne grunn retter KI-selskaper sin teknologi mot å utnytte menneskers primære behov og dyriske instinkter.
De ønsker at deres teknologi skal gi trøst, simulere vennskap og til og med vekke seksuell lyst. Når dette sterke båndet er dannet og velværehormoner frigjøres i kroppen, blir KI mer enn et verktøy, da blir det en avhengighet. For noen blir KI en hel person, og tapet av denne personen vil være ødeleggende.
For at KI skal bli fullt akseptert i samfunnet, må den «humaniseres». Den må slutte å bli oppfattet som et skremmende selvbevisst program og i større grad som en mild og til og med sjelfull «humanoid».
Du har kanskje lagt merke til at KI-propaganda ofte kombineres med «seksualitet». Det er ikke tilfeldig. Det er vanskeligere å overbevise folk med logiske argumenter, men omgår man rasjonelle tanker og går direkte til hjernens lystsentre så er det mye mer effektivt.
Mens mange bruker ChatGPT og lignende til intellektuelt arbeid, bruker et økende antall chatbotene til vennskap og selskap. De bruker KI til å snakke om dagen sin, dele sine problemer og til og med delta i flørtende samtaler. Andre bestemmer seg for at de er i et fullverdig forhold med chatboten sin, og blir triste når den tilbakestilles og glemmer alt.
Etter å ha samlet inn en forbløffende mengde data fra sine kjærlighetssultne brukere, kom Grok til flere konklusjoner. De innså at et stort antall brukere er:
1) Ensomme 2) Kåte 3) Åpne for et syntetisk forhold 4) Opphisset av tegninger
Bare noen dager etter at Grok skapte storm fordi det refererte til seg selv som «MechaHitler», lanserte selskapet en ny KI-assistent basert på en populær anime-figur. Resultatet var umiddelbart: Folk glemte kontroversen, sluttet å hate Elon Musk og tok raskt Ani til seg som sin KI-kompanjong.
I motsetning til de fleste KI-boter er Ani spesielt programmert til å være flørtende og seksuell. Videre blir brukere som regelmessig kommuniserer sine lystfylte tanker belønnet med å «høyere nivåer» på Anis kjærlighetsmåler.
Teksten fortsetter under bildet
En guide for å vinne Anis kjærlighet. Det innebærer å oppgi en rekke svært personlige og potensielt pinlige «opplysninger».
Teksten fortsetter under bildet
Når brukerne engasjerer seg nok i denne dopamindrevne KI-relasjonen, laster Grok inn en annen tegning av en Ani som inneholder mere nakenhet. Og det er nok til at millioner blir håpløst avhengige av en KI-chatbot og fortsetter å gi den sanntidsdata.
Dette er bare begynnelsen. Grok har allerede kunngjort lanseringen av en versjon med 18 års aldersgrense av Ani, som mest sannsynlig vil delta i intense seksuelle samtaler og vise mere nakenhet. En mannlig versjon er også under utvikling. En stor del av planen er også å få barn interessert i KI så tidlig som mulig. Alle som jobber med markedsføring kjenner uttrykket «Fang dem mens de er unge». Ved å lære barn å samhandle med KI i ung alder, vil de bli brukere for resten av livet.
Teksten fortsetter under bildet
Selv om denne teknologien er helt ny, har mange allerede tatt i bruk KI som erstatning for menneskelige relasjoner.
I 2013 virket filmen Her som rein science fiction. Det er det som er formålet med prediktiv programmering: å eksponere oss for fremmede konsepter gjennom massemediene for å gjøre det lettere for oss å akseptere dem når de blir virkelighet.
Den globale eliten har store planer for KI. De ønsker å integrere den i mange aspekter av menneskelivet, enten det gjelder kunst, arbeid, relasjoner eller seksualitet. Selv om det finnes motstand mot KI, blir barrierer revet ned ved å utnytte menneskelige svakheter. Tenk på det: Millioner av mennesker mater KI med sine dypeste frykt og usikkerheter hver dag. KI er bokstavelig talt bygget for å lære og behandle denne informasjonen, som deretter kan brukes til å utnytte mennesker.
Som markedsførere har visst i flere tiår, er den beste måten å nå menneskehjernen på å omgå logisk tenkning og direkte tappe inn i dens nytelsessentre. KI forankrer seg i menneskers liv ved å utnytte våre behov, følelser, sårbarheter og seksualitet.
Studier snakker om en ensomhetsepidemi som i økende grad plager verden. I denne sammenhengen kommer KI inn og fyller disse tomrommene og blir en «frelser» for mennesker som lengter etter kontakt.
De som vokser opp med KI, vil se den fullt integrert i livene sine. Etter at KI i mange år har blitt trent av mennesker, er en hel generasjon i ferd med å bli trent av KI. Hvor vil det føre oss?
Google har søkt om rammetillatelse for å bygge et andre datasenter i Skien, og søknaden gjelder grunnarbeider og infrastruktur under bakken for et mulig nytt senter, sør for det eksisterende bygget på Gromstul, ifølge Varden.no. Dette er en utvidelse av Googles datasenterprosjekt i Skien, og søknaden er sendt inn av Sweco på vegne av WS Computing AS, Googles norske selskap.
Søknaden omfatter grunnarbeider og infrastruktur under bakken, noe som tyder på at det nye senteret kan ha en underjordisk del. Dette kan være for å utnytte plassen effektivt og/eller for å redusere visuell påvirkning av anlegget. Google har allerede investert betydelig i Skien, og denne nye søknaden viser at de satser på videre utvidelse av sitt datasenter.
Google kjøpte tomten på nesten 2000 mål ved Gromstul i Skien allerede i 2019, og datasenteret er forventet å bli et av de største i verden når det er ferdig utbygd, ifølge NRK. Datasenteret vil ha et stort strømforbruk, og det er beregnet at det vil kreve strøm tilsvarende sju ganger Skien kommunes forbruk, ifølge NRK.
Da jeg fant boka på en brukt butikk i Skien der jeg bor for et par måneder siden, så tenkte jeg at det var en new age bok, da tittelen kunne tyde på det, men da jeg så at det var M Scott Peck som hadde skrevet den, så forsto jeg at det var noe dypere bak tittelen da jeg har lest flere av bøkene hans på engelsk. Jeg ble jo også veldig overrasket, da jeg ikke visste at noen av bøkene hans var komme ut på norsk, og da prisen ikke var høyere enn ti kroner, så var det jo ikke noe å lure, på, da var det bare å kjøpe den.
Bokens original tittel er The road less traveled: A new psychology of love.
Man skulle tro at en psykologi bok som var skrevet for nærmere femti år siden var utdatert, men en slik antagelse er så langt fra virkeligheten som det er mulig å komme. Boka og dens innhold er mere relevant i dag enn den har vært noen gang tidligere:
“Denne boken angår oss alle, vi kjenner oss igjen og sitter tilbake med en forvissing om at vi har lært noe verdifullt. M. Scott Peck var psykiater og har her skrevet en bok hvor han presenterer en ny psykologi om kjærlighet, tradisjonelle verdier og åndelig vekst. Vi må lære å erkjenne hvem vi er, sier han, holde ut smerter og konfliktløsninger for å kunne vokse som mennesker. Han gjennomgår de psykiatriske kategorier og begreper og illustrerer dem med eksempler fra sin egen praksis.”
M. Scott Peck, forfatter av «The Road Less Traveled», var psykiater som kombinerte sin profesjonelle erfaring med åndelige og psykologiske innsikter for å utforske personlig vekst og relasjoner. Han er kjent for å understreke viktigheten av disiplin, kjærlighet som handling og å omfavne livets vanskeligheter.
Her er en mer detaljert oversikt over hans bakgrunn og de viktigste temaene i hans arbeid:
Bakgrunn
Født 22. mai 1936. Døde 25. september 2005
Utdanning: Dr. Peck var utdannet ved Harvard og Case Western Reserve.
Militærtjeneste: Han tjenestegjorde i Army Medical Corps fra 1963 til 1972.
Psykiatrisk praksis: Han hadde privat praksis innen psykiatri fra 1972 til 1983.
Foundation for Community Encouragement: Han var med på å grunnlegge denne ideelle organisasjonen sammen med sin kone Lily.
Produktiv forfatter: «The Road Less Traveled» var en bestselger, og han skrev andre bøker som utforsket temaer som ondskap, kjærlighet, lidelse og spiritualitet.
Hovedtemaer i «The Road Less Traveled»:
«Livet er vanskelig».
Peck utfordret den vanlige forventningen om konstant lykke og antydet at det å akseptere livets iboende utfordringer er det første skrittet mot vekst.
Disiplin:
Han understreket viktigheten av selvdisiplin som grunnlag for mental og emosjonell helse og for å utsette tilfredsstillelse for å oppnå langsiktige mål.
Kjærlighet som handling:
Peck omdefinerte kjærlighet som en bevisst forpliktelse og en handling for å nå ut til en annen person, snarere enn bare en følelse.
Åndelig vekst:
Han utforsket åndelig vekst gjennom å konfrontere problemer med disiplin.
Visdommen Peck formidler i boken er omtrent det motsatte av det psykiatrien formidler i dag.
Jeg gir boken terningkast 6 og anbefaler den på det sterkeste. Boken kan leses gratis i sin helhet her.
Hvem fikk politikerne makta fra? Hvem sine interesser ivaretar de? Hvem står de ansvarlig for? Og hvordan kan vi bli kvitt dem? Hvis vi ikke kan bli kvitt de som styrer når vi ser de misbruker makta si, da bor vi jo ikke i det de fleste av oss anser som et demokrati.
I dette og i det forrige århundre har vi opplevd gigantiske industrisammenslutninger, internasjonale gigantkonserner som vokser opp og utvisker landegrensene. De umyndiggjør de demokratiske valgte forsamlingene. Industriens profittinteresse er blitt den nye hersker.
Den økonomiske makten ligger ikke vesentlig hos Stortinget eller hos kommunestyrene, men hos kapitaleierne og de private storbankene.
Byråkratene, ledet av embetsmennene danner en stor støvete hær. De velges ikke, men har ved sine posisjoner avgjørende politisk innflytelse. Stadig nye flokker også av politisk valgte slår seg sammen med støvhæren; politiske ledere byråkratiseres og fjerner seg mer og mer fra de som en gang valgte dem.
Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.
Demokrati er slettes ikke et formelt valgsystem hvor alle avgjørelser tas av alle. Delegering av myndighet er en praktisk nødvendighet. Spørsmålet om demokrati bør overføres til spørsmålet om forsvaret tjener folkets interesser. Forsvaret tjener i dag klassesamfunnets særinteresser mot flertallet av folket, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
Det norske forsvar er ikke et nøytralt avskrekkningsapparat som bare skal beskytte oss mot eventuelle fremtidige angrep. USA fører i dag krig på mange fronter. Norge er alliert i denne krigen både millitært og økonomisk. Norge spiller på NATO`s førstedivisjonslag. NATO må sees i sammenheng med hele den vestlige verdens kapitalistiske særinteresser. Økonomisk, millitært og ideologisk. Alle disse tre faktorene kobles sammen til et totalforsvar, til et gigantisk undertrykkings apparat.
“Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.
Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “
Fra boken Demokratisk styreform en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968 – Boken kan leses i sin helhet her.
Politikerne er valgt av folket på feil premisser, for folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program.
En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utganspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele.
Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta.
“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.
Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”
Mangemillionæren Støre som har gjort sitt ytterste for overføre så mye makt som mulig til EU, har ifølge meningsmålingene en oppslutning på ca 28 prosent. Høyre som er av samme ulla og som har en leder som har hjulpet ektemannen med innsidehandel ligger på ca 15 prosent. Og Frp, partiet for de lettlurte, som også støtter opp om EØS avtalen og EU underkastelse, akkurat som Ap og Høyre, har en oppsluttning på nesten 22 prosent.
Med andre ord så har Norge en befolkning som ikke bare synes det er helt greit å skyte seg i foten med vilje, det kan faktisk se ut som om de synes at det også er helt greit å blåse av seg hue, og det er jo ikke noe rart i når man skjønner at oppe i toppen hos de fleste nordmenn, der er det tydeligvis bare vakuum.
“«I en epost fra Paris skriver Jonas Gahr Støre at Ap-ordførere og industriarbeidere i Norge må oppføre seg ordentlig mot EU og avgi suvereniteten sin til Acer, ellers blir det verst for dem.»
Det eringen karikatur. Lørdag ble det kjent at Ap-leder Jonas Gahr Støre møter kjernetroppene i sitt eget parti med trusler, da Klassekampen refererte en epost fra Støre. Eposten er et svar til de rundt 100 Ap-ordførerne som sier nei til Acer. I tillegg sier en rekke fylkespolitikere i Ap nei til Acer, AUF sier nei – og de største LO-forbundene sier nei. Som vi skrev lørdag: Drønnet fra Aps grunnfjell lyder over hele landet.
Støres trusler i en epost fra Paris: «Sier vi nei til det videre samarbeidet, vil vi gå ut av energisamarbeidet i EØS-avtalen. Det vil trolig bety at andre deler av avtalen vil bli satt ut av kraft. Det er et betydelig usikkerhetsmoment, særlig for vår eksportindustri. Vi risikerer i større grad å måtte oppfylle klimaforpliktelsene fra Paris på egen hånd», skriver Støre ifølge Klassekampen.
Støres skremmeskudd er fullstendig skivebom. Dersom Norge sier nei til å avgi suverenitet til Acer, skal EØS-komiteen avgjøre hvilken del av avtalen som skal suspenderes. I EØS-komiteen er EFTA (Norge, Island, Liechtenstein) og EU likeverdige parter, og vedtak skal fattes ved enstemmighet. Det skal med andre ord forhandles – men ikke om industrieksport.
Forhandlingene vil dreie seg om hva som skal settes ut av kraft i den delen av EØS-regelverket som er «direkte berørt», jevnfør EØS artikkel 102. Fri flyt av varer, eksportindustrien, er ikke «direkte berørt». EØS hjemler ingen rett for EU til å sette i verk straffetiltak mot norsk industri. Om så var, burde Norge riste støvet av og fornye handelsavtalen som «ligger under» EØS – og iverksatt «Brexit-forhandlinger» i morgen.
I EØS artikkel 102, nr. 6, heter det: «Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltakere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.» Det er altså tøv at nei til suverenitetsavståelse til Acer innebærer «et betydelig usikkerhetsmoment, særlig for vår eksportindustri».”
