Man kan lære om psykopati og narsissisme gjennom teori da det finnes enorme mengder med litteratur og artikler om emnet, men har man ikke vært utsatt for dem i det virkelige liv og erfart dem, så vil teorien komme til kort. Men det finnes en måte der man kan studere de og deres adferd uten at man har nærkontakt med dem, nemlig via film.
Det er laget mange gode filmer der narsissister og psykopater blir fremstilt troverdig. I noen av dem så er skuespillerne så overbevisende at man skulle tro at de var karakteren de spilte, og det er filmer av en slik art som kan gi oss et godt bilde av hvordan psykopater og narsissister oppfører seg i virkeligheten, og som kan gjøre oss i stand til å avsløre dem før de får gjort alt for stor skade.
Slike filmer kan også hjelpe oss med å forstå dem som har vært utsatt for slike overgripere når man ikke har vært utsatt for dem selv. Mange mennesker som har vært utsatt for mishandling av narsissister og psykopater blir ofte ikke forstått eller trodd på av andre, da slike mishandlere har vist/viser sine fine og blankpolerte sider til den/de som ikke hører til ham/hennes innerste krets, og når man kun ser en persons gode sider så er det vanskelig å tro at et slikt menneske også kan ha en mørk side.
Ofte så kan den som har vært utsatt for psykopaten og narsissistens overgrep bli ansett som irritabel, sint eller frustrert, fordi mishandlingen har gjort den utsatte følelsesmessig ustabil, og når man ikke blir forstått og ei heller trodd på, så vil frustrasjonen øke og bidra til at det er den mishandlede som blir ansett som den det er noe galt med, noe som psykopaten/narsissisten gjerne utnytter til sin fordel slik at han/hun kan sverte og plage sitt offer enda mer. I mitt tilfelle, da jeg var utsatt for en slik mishandler, så var jeg svært heldig fordi jeg hadde to personer som visste hva det var jeg gikk gjennom da de også hadde gått gjennom det samme selv.
Å ha noen som forstår hva man går igjennom er til uvurderlig hjelp. Jeg vil gå så langt som å si at man burde holde seg unna de som ikke skjønner hva man har blitt utsatt for når man har blitt terrorisert av psykopater og narsissister, for med sin uvitenhet så kan slike mennesker støtte opp om mishandlingen pga deres manglende forståelse. Men man kan altså lære seg å forstå problematikken gjennom filmmediet og tilegne seg nettopp den forståelsen som man mangler og på den måten utvikle empati overfor dem som har vært utsatt for psykopatene og narsissistenes mishandling.
Under her vil du finne mere enn hundre filmer filmer der skuespillerne gjør særdeles overbevisende tolkninger av individer som er narsissister og psykopater.
Skolen er en stor del av våre liv, enten det er som elever, foreldre eller lærere. Så hva er meningen med skolen? Å lære selvfølgelig, men hva er nyttig lærdom og hva kan forkastes? Å lære å lese og skrive norsk og engelsk er uten tvil nyttig, det samme gjelder elementær mattematikk, gange, dele, trekke i fra og legge sammen, det er noe vi har brukt for, det samme gjelder gymnastikk, en kropp i form er et et sinn i form.
Geografi da? Ja kart er kjekt å kunne lese, men det kan du også lære deg i speidern. Bøker som forteller noe om vår historie og vårt samfunn, er det noe vi burde lære noe om? Forfattere av historie kan være forutintatte, og da blir det jo ikke historie vi blir fortalt, men spekulasjoner, som kan vise seg hvis vi går den nærmere i sømmene, ikke er noe annet enn oppspinn, halvsannheter eller rein propaganda.
Lærere flest følger pensum blindt og gir vel mer eller mindre f i om det pensum bøkene formidler stemmer eller ikke, for på skolen så skal man memorere, ikke tenke å stille kritiske spørsmål. Jeg skal ikke slå alle lærere over en kam, for noen engasjerte ildsjleler finnes nok, selv om de er godt spredd.
kan det være noe annet vi har virkelig behov for å lære? Hva med økonomi? Det er jo kjempe viktig å kunne endel om når vi skal begynne å stå på egne ben når vi har flyttet ut fra far og mor. Det finnes voksne unge mennesker i dag som ikke en gang forstår at de må betale renter av de pengene de låner i banken, hadde man blitt opplært i økonomi før skoleslutt, så ville man visst det.
Psykologi og filosofi er også to meget viktige fag å kunne en del om, der man både lærer om seg selv og andre, og å stille viktige spørsmål.
Og sist men ikke minst, lære seg hvordan man kan overleve i naturen på naturens premisser. Lære hvilke planter og tresorter som kan brukes til hva, hvordan bygge hytter, hva man kan livnære seg av, fiske, jakte og hvordan vær og vind påvirker oss i ekstreme situasjoner og hvordan vi kan beskytte oss mot dem.
Om ikke lenge så vil det bli mindre og mindre arbeidsplasser pga automatiseringen som pågår for fullt over alt. Det vil bli en kamp om de få arbeidsplassene som vil bli igjen, og med en gjeng kloninger som gjennom skolen har lært seg å memorere men ikke å tenke, så vil evnen til kreativitet og løsninger være fraværende.
Hadde skolene begynt å lære barna våre å stille spørsmål og å tenke kritisk, så ville vi hatt en våken generasjon som vill hatt evnen til å se framover og kreve forandringer for å møte en usikker fremtid. Det ville vært enkelt å få med elvene på forandringer, for de er ikke ferdig programmerte, men det er de fleste lærere. Og å få dem til å tenke i nye baner tror jeg vil bli svært vanskelig da dette er mennesker som stort sett har en fastlåst virkelighets oppfattelse.
All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene. https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Jeg har de seks siste dagen syklet langt opp i skauen og sitti der i sola å lest Aron Jahnsens bok Nabovarsleren overgripernes nemesis (den kan kjøpes her). Boka begynner hjerteskjærende, og jeg klarer ikke å la hver å grine, men etter innledningen så går tristheten over til sinne og vrede, ikke bare over hvor jævlige overgriperne er, men også over lovene og reglene som overhodet ikke skremmer disse avvikerne fra å begå nye overgrep etter at de har sonet straffen sin, for ikke å snakke om måten politiet og det norske rettsvesenet har behandlet Jahnsen på når han med rette avslørte hvor voldtektsforbryterne og de pedofile oppholdt seg.
Aaron Jahnsen har blitt forfulgt og trakassert av politiet, men ikke i begynnelsen når han avslørte overgriperne, det var først når han avslørte voldtektsdømte politimenn og pedofile dommere at trakasseringen begynte. I juli 2021 ble han dømt til ubetinget fengsel i ett år og tre måneder for hensynsløs adferd og brudd på privatlivets fred. Her har rettsystemet blitt snudd fullstendig på hodet der overgriperne belønnes mens Jahnsen har blitt sjikanert på det groveste og fått skyhøye erstatningskrav for å gjøre politiets jobb.
Jahnsen har altså gjort den jobben myndighetene burde ha gjort, nemlig å beskytte barn og kvinner fra livsfarlige rovdyr som i svært mange tilfeller fortsetter med overgrepene sine når de slipper ut fra soning. Jahnsen vil ha et offentlig overgrepsregister slik at alle som vil kan finne ut om man har en dømt voldtektsforbryter eller pedofil som nabo. Men det er hverken politikerne eller politiets ledelse interessert i, de synes ikke det er så nøye med barna, men overgriperne derimot, dem er det viktig å beskytte.
Og det er ikke bare flertallet av politikerne og politiets ledelse som støtter opp om overgriperne, største delen av pressa synes også det er viktig å vise at de står på voldtektsforbryternes og de pedofiles sin side, mens de blåser en lang mars i ofrene.
De fleste som tar avstand fra Aron Jahnsen sitt arbeide har ikke satt seg inn i hva slags farlige rovdyr overgriperne han avslører er og hvilken fare de utgjør for barna våre, de velger heller å stikke hodet i sanden og tro på påstander fordi det er enklere å snu det blinde øyet til enn og oppriktig engasjere seg og se på temaet i fra mere enn en vinkel. Boka til Jahnsen gjør nettopp det, den ser på problematikken i fra flere sider, og jeg ble selv overrasket over hvor nyansert den er. Leser man boka og har et normalt følesesliv og en klype med empati innabords så vil man forstå at hensynet til ofrene er mye viktigere enn hensynet til overgriperne.
Når jeg kommer til de siste sidene i boken så slår det ned i meg som et lyn, at boka og historien til Aron Jahnsen har et enormt potensiale til å bli en fantastisk god film med den rette regissøren og de rette skuespillerne, en film som vil kunne tjene bøttevis med kroner, og som sannynligvis ville fått en amerikansk remake i Hollywood. Aldri har vel et så godt emne til et filmanus ligget uoppdaget rett foran øynene til alle og enhver. Hvem vil være den første til å gripe tak i noe som bare må bli en suksess?
En av de viktigste bøkene som noen gang er skrevet, anbefales på det sterkeste!!!
“Denne uken, 12. til 16. juni, forhandler verdens land en ny Pandemic Accord. De siste ti dagene i mai 2023 møttes medlemslandene i WHO i Genève til World Health Assembly. Norge stilte med 26 delegater. Høyt på agendaen sto det å legge til rette for forhandling av ny global pandemi-jus.
Innenfor WHO pågår det to forhandlinger om to ulike internasjonale avtaler om hvordan verden skal styres i fremtiden (Pandemic accord og International Health Regulations). Tidsfristen for begge forhandlingsgruppene er mai 2024. «Deliver the pandemic accord on time.» – «lever den nye avtalen i tide!» sa Generaldirektøren i WHO under en diskusjon den 21. mai 2023.
Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene.
Kun åpningen av møtet og avslutningen er tilgjengelige på nett og for observatører. Dette er uvanlig.
Avtaleforslagene innebærer at én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser, grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og u-utprøvd vaksine.
En vaksine WHO selv har godkjent. Vil vi gi én person en slik makt og myndighet?
Mange av forslagene som lå på bordet sist WHO og Helse- og omsorgsministeren lot verden se forslagene, var allerede svært dristige, som for eksempel at WHO skal kunne:
1) Bestemme hva som skal til for å sette noen i isolasjon.
2) Velge hvilke medisiner alle leger i alle land skal bruke mot en aktuell sykdom.
3) WHO skal selv godkjenne nye vaksiner og medisiner.
4) Velge de produsentene av vaksine som skal brukes i alle medlemsland.
5) Bestemme om de som ikke vil ta en vaksine skal tvangsvaksineres.
6) Innføre ett digitalt globalt vaksinasjonssertifikat.
7) Bestemme hvordan identifiserbare helseopplysninger som handler om én person skal kunne offentliggjøres.
8) Bestemme hvor lenge folk skal sitte i karantene selv om de ikke selv har symptomer på sykdom.
I vurderingen av konsekvensene av disse forslagene kan det være greit å vite at kun 20 prosent av budsjettet til WHO kommer fra den faste medlemsavgiften fra medlemslandene, og at vaksineprodusenter er blant de store sponsorene til WHO. Den 5. juni inngikk EU og WHO en overenskomst om at WHO skal utvikle EUs digitale vaksinesertifikater på globalt nivå.
Forslagene til IHR innebærer at Generaldirektøren skal kunne gi såkalte anbefalinger. De er i dag definert som ikke-bindende. I den nye teksten strykes henvisningen til at anbefalinger ikke er bindende.
Ordet i seg selv høres stadig ut som nettopp, en «anbefaling.»
Men i forslaget fra desember 2022 så skal land være bundet til å sette i gang og sluttføre gjennomføringen av anbefalingene uten noen forsinkelse. Det som kalles for anbefalinger blir med andre ord bindende.
Hvis Norge er forpliktet til å umiddelbart sette i gang et tiltak, så gir det liten praktisk forskjell om vedtaket kaller seg for en anbefaling.
Dette vil innebære at Norge mister selvbestemmelsen og overfører råderetten til Generaldirektøren i WHO. Er det mer overnasjonal styring av helseretten WHO og Helse- og omsorgsministeren ikke vil at det norske folk skal få vite om?
Under åpningen av ett forhandlingsmøte nå i våres diskuterte forhandlerne hvordan WHO skulle kunne stanse desinformasjon om hva de drev med.
Hvis offentligheten ikke har tilgang til de seneste forhandlingsdokumentene, blir det vanskelig for samfunnet å kunne diskutere om de rettsreglene de forhandler er slike vi ønsker i Norge.
Det er nå slaget står om fremtidens helse-jus, og om vi i Norge skal kunne bestemme hvordan vi selv skal håndtere smitte.
Når en person har alt å tape, men allikevel hører på hva samvittigheten sier og følger dens stemme, da kan man kalle vedkommende en helt og et forbilde. Filmen Official secrets fra 2019 med Keira Knightley i hovedrollen, og som er basert på en sann historie, handler om et slikt forbilde.
Har man et snev av intellektuell og følesesmessig intelligens så vil man bli inspirert og rørt av filmen, og man vil også se at den setter fingeren på mye av det samfunnet sliter med i dag der blant annet psykopatiske ledere ikke har det minste problem med å starte kriger for å løpe våpenindustriens ærend. Filmen viser også at det for 20 år siden fantes journalister som fortjente den tittelen, mens pressa i dag ikke er noe annet enn videreformidlere av makta sin propaganda. Se filmen og anbefal den til andre, det krever faktisk litt mot det også.
“Den britiske etterretningsoffiseren Katharine Gun lekker et notat som inneholder informasjon om en ulovlig NSA-operasjon. Operasjonens formål er å presse FNs sikkerhetsråd til å godkjenne invasjonen av Irak i 2003.”
Se traileren her. Filmen kan sees med engelsk tekst i sin helhet her
Aron Jahnsen forlanger et offentlig register over alle som er dømt for seksuelle overgrep i Norge. Jahnsen reiser også rundt i hele vårt langstrakte land og varsler naboer om straffedømte pedofile som bor i nærheten av dem (hør intervjuet med ham her).
Les mer om det Jahnsen jobber med her Du kan støtte Jahnsen sitt arbeide økonomisk her, og boka hans kan du kjøpe her.
Argumentet mot et slikt register er at den straffedømte har fått straffa si og at det går ut over familien til den dømte. Men har man satt seg inn i denne problematikken så vet man at mange pedofile er serieovergripere som begår overgrep gang på gang. Så hva er da viktigst? At et et slikt individ får flere sjanser til å begå overgrep og at familien til overgriperen skjermes, eller at man beskytter barna mot overgriperne? Jeg håper og tror at flertallet mener at barnas sikkerhet er det viktigste.
Pedofili er ikke en legning, som artikkelen over her påstår, og det kan heller ikke kureres:
Pedofile kan ikke kureres, og når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
“I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte. Man har prøvd å tallfeste mulige sammenhenger mellom fibromyalgi, altså generell muskelsmerte, kronisk rygg-, nakke,- hode- og ansiktssmerte på den ene siden , og misbruks- og krenkelseserfaring i barndommen på den andre. Noen av studiene inkluderer bare kvinner, noen både menn og kvinner.
Blant kvinnene i disse studiene angir mellom 47 og 65 prosent både smerte og misbruk. I en kanadisk studie blant kvinner med seksuell misbrukserfaring i barndommen hadde 69 prosent av kvinnene smerter i kroppen som var blitt diagnostisert som fibromyalgi. De ble ikke spurt om de også var blitt fysisk mishandlet eller hadde bevitnet vold i barndommen. Jeg antar at de tallfestede relasjonene trolig hadde blitt enda høyere om man også hadde inkludert disse erfaringene.
Blant misbrukte personer med kronisk smerte var sannsynligheten for at smerten var blitt diagnostisert som fibromyalgi, nesten 12 ganger høyere hos for kvinner enn for menn. Dette kan tyde på at kvinner og menn presenterer sin krenkelsessmerte forskjellig. Men det kan også tyde på at leger blir ledet av kulturstyrte mønstre til å tolke og navngi kvinners helseproblemer annerledes enn menns, slik antropologer har påpekt i flere sammenhenger.
Likedan er det funnet en sammenheng mellom kroniske smertesyndromer av <<muskel- skjelett- typen>>, for eksempel i nedre rygg, og underlivs-typen, for eksempel i nedre bekkenregion, og depresjon, stress, mishandling og misbruk i barndommen. Av analysen fremgår at forskerne tar for gitt at smertetypene faktisk handler om uavhengige variabler (i følge sted), og at depresjon, stress, mishandling og misbruk er fire uavhengige variabler (kalt psykososiale faktorer).
Det er vist at psykososiale faktorer, i dette tilfellet psykologisk stress, kronisk tretthet, sykdomangst og opptatthet av plager i kroppen, med høy treffsikkerhet varsler om senere magesmerter. Og blant 3000 gynekologiske pasienter fant man en sterk sammenheng mellom overgrepserfaring på den ene siden og psykiatriske diagnoser, inkludert somatisering, egen opplevelse av stress, egen oppfatning av å ha dårlig helse og hyppige legebesøk på den andre siden.
Den første norske studien om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse kom fra smertepoliklinikken på Haukeland i år 2000, hvor 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholbruk og vold blant de voksne i familien.”
“Tredje utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilken virkning giftig barndomsstress har på kroppens fysiologi og celler. Boken handler kort fortalt om helsefølger av vond og vanskelig erfaring i tidlige år. Sagt på en annen måte handler den om samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening. Forfatterne spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som er blitt syke av krenkelser.
Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv er blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått. Om forfatterne: Anna Luise Kirkengen er tidligere allmennlege. Hun er i dag professor i allmennmedisin ved Universitetet i Tromsø og ved NTNU i Trondheim. Ane Brandtzæg Næss er medisinstudent (ferdig 2016) ved Universitetet i Oslo. Hun har bidratt med å gjennomgå ny forskning og oppdatering av teksten (blant annet om telomerer).”
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”
Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere når man er utsatt for skade eller smerte reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.
Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.
Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.”
“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer.
Kan påvirke livskvalietet og sosiale forhold
I tillegg til de biologiske og psykologiske undersøkelsene spør vi også om livskvalitet og sosiale forhold. Mange sier at traumene har påvirket flere områder i livet. Flere beskriver at de faller ut av jobb, mister venner eller ender i samlivsbrudd etter alvorlige traumer. Flere oppgir også at de føler de har fått dårligere livskvalitet, fysisk og psykisk helse.
Bio-psyko-sosial belastning
Resultatene fra studien tyder på at det er viktig å tenke på mennesket i sin helhet. De fleste er klar over at man kan få psykiske plager hvis man får alvorlige eller langvarige fysiske sykdommer. Det vi ser er at det er like viktig å huske på det motsatte; psyken kan påvirke kroppen og gi fysiske plager og sykdommer. Sosiale forhold blir også påvirket av den psykiske og fysiske tilstanden. Alle disse tre faktorene påvirker hverandre gjensidig; biologien, psykologien og det sosiale livet.
Husk lege-sjekken
Det har tidligere vært mye fokus i media på viktigheten av psykisk støtte når man lever med fysiske sykdommer. Vi finner at det er like viktig å huske på at man blir undersøkt for fysiske sykdommer dersom man har vært utsatt for traumer og sliter med langvarige psykiske plager etter dette.
“Nå vet forskerne mye mer om sammensatte vansker hos barn som har vært utsatt for traumer.
Nyere forskning viser at hvis du har opplevd traumatiske belastninger tidlig i livet, mens hjernen fortsatt er i vekst, blir kroppens nervesystem påvirket. Barna mister evnen til å regulere stress.
For noen av barna blir kroppens alarmsystem mer sensitivt resten av livet. Om du opplever dramatiske ting senere i livet, som ripper opp i hendelsen og gjør deg stresset, har ikke hjernen din gode strategier for å roe deg ned.
Og jo flere ganger du har blitt krenket tidligere, jo mer sårbar blir du seinere i livet.
“Metylering virker som en dimmerbryter på gener, og påvirker i hvilken grad et bestemt gen er aktivert eller ikke. Forskere ser i økende grad på å slå av og på gener, kjent som epigenetikk. Epigenetikk antas å være påvirket av ytre påvirkning, en persons miljø eller livserfaringer. Forskerne bestemte seg for å lete etter metylering i sædceller, på grunn av at barndomsstress og traumer kan forårsake langsiktige fysiske helseeffekter, ikke bare på de umiddelbare ofrene, men også på ofrenes barn, som vist i tidligere dyreforsøk.
De identifiserte en gruppe menn som er en del av en mye større, langsiktig helse studie koordinert av Harvards School of Public Healthø. I detaljerte spørreskjemaer de hadde fullført år før, sa noen av mennene at de hadde vært ofre for barnemishandling. Forskerne fant en karakteristisk metyleringsforskjell mellom ofre og ikke-ofre i 12 regioner av mennenes genom. Forskerne ble sjokkert av graden av dimming: Åtte DNA-regioner var endret mer enn 10 prosent, og en region viste en forskjell på 29 prosent.
“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.
Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:
Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.
Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.
Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.
Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/
“Kan psykiske påkjenninger gi fysiske sykdommer?
Spørsmålet har i senere tid figurert i heite diskusjoner rundt flere sykdommer, som irritabel tarm og ME.
Men problemstillingen er også svært aktuell i utforskningen av autoimmune sykdommer, som reumatisme, inflammatorisk tarmsykdom, stoffskiftesykdommer, multippel sklerose og psoriasis.
Felles for de autoimmune sykdommene er at immunforsvaret begynner å angripe kroppens vev og organer. Men vi vet fortsatt lite om hva som forårsaker dette.
I de siste åra har det kommet flere studier som antyder at det kan være en sammenheng mellom traumatiske opplevelser og risikoen for autoimmune sykdommer. Undersøkelse viser for eksempel at mennesker med angstproblemer eller posttraumatisk stresslidelse oftere rammes.”
“Forskerne fant to «hovedgrupper» av ansatte som begår overgrep mot elever.
– Vi prøver å finne mønstre blant overgriperne. Den ene gruppen er ofte tillitsskapende mennesker som blir venner med ledelsen og de uformelle lederne. Slik skaper de beskyttelse innad i lærerkollegiet. Den andre gruppen er vikarer som kommer og går, og kan flytte mellom skoler. De er ofte bare til stede ett år før de flytter på seg, sier Lie til Utdanning.
Hun sier at varsling fra lærerkolleger mot lærere i den første gruppen ofte fører til at den som retter mistanken, blir uvenn med resten av kollegiet.
Hun sier overgripere ofte vil søke ut elever som har vært offer tidligere, eller er i vanskelige livssituasjoner hjemme.
Hindman and Peters (2001) found that 67 percent of sex offenders initially reported experiencing sexual abuse as children, but when given a polygraph (“lie detector”) test, the proportion dropped to 29 percent, suggesting that some sex offenders exaggerate early childhood victimization in an effort to rationalize their behavior or gain sympathy from others.”
Dr Elena Martellozzo, Senior Lecturer in Criminology at Middlesex University, agreed and told Huffington Post UK that she’s dismayed by the Dutch researchers’ theory.
She said: “I definitely don’t support their view at all. An indecent image of a child is just a picture of a rape in progress. And they look so real, that it’s difficult to tell the difference between real and a computer generated image.*
“I’m amazed that intelligent people have thought of this. It’s a violation of a child’s safety.
“Viewing indecent images of children in any form or shape can increase demand.
“Peter Watt, som er direktør for NSPCC og medforfatter, mener at noe av forklaringen på at Savile har kunnet slippe unna over så mange år, er at han var en ensom ulv – som egentlig ikke hadde noen nære venner – til tross forat han nøt en enorm kjendisstatus.
“A vile social network site created to help perverts breed children for sex has been exposed by a Sunday Mirror investigation.
Family4Love.com encourages male and female paedophiles to get together and raise their own little victims to rape and abuse – sometimes from birth.
They share their sick experiences and swap images of incest and child sex before arranging a ‘date’ with a view to a quick ‘marriage’ from hell.
We sent an undercover reporter into the site, as a 30-year-old single female – and soon she was talking to a civil servant from the West Midlands.
Over several weeks he boasted online to her of his perversions – including repeated claims of raping a 13-year-old family member and attacks on minors he worked with at a US holiday camp.
“Paedophiles seem to have narcissistic and antisocial (psychopathic) traits. They lack empathy for their victims and express no remorse for their actions. They are in denial and, being pathological confabulators, they rationalize their transgressions, claiming that the children were merely being educated for their own good and, anyhow, derived great pleasure from it.
The paedophile’s ego-syntony (in ego psychology, used to describe behaviour that does not conflict with somebody’s basic attitudes and beliefs and, therefore, is not anxiety-provoking) rests on his alloplastic (intended to bring about a change in a patient’s mental condition through changing his or her external circumstances) defences. He generally tends to blame others (or the world or the “system”) for his misfortunes, failures, and deficiencies. Paedophiles frequently accuse their victims of acting promiscuously, of “coming on to them”, of actively tempting, provoking, and luring (or even trapping) them. The paedophile – similar to the autistic patient – misinterprets the child’s body language and inter-personal cues. His social communication skills are impaired and he fails to adjust information gained to the surrounding circumstances (for instance, to the child’s age and maturity).
The paedophile makes frequent (though unconscious) use of projection and projective identification in his relationships with children. He makes his victims treat him the way he views himself – or attributes to them traits and behaviours that are truly his. The paedophile is aware of society’s view of his actions as vile, corrupt, forbidden, evil, and decadent (especially if the paedophiliac act involves incest). He derives pleasure from the sleazy nature of his pursuits because it tends to sustain his view of himself as “bad”, “a failure”, “deserving of punishment”, and “guilty”.
In extreme (mercifully uncommon) cases, the paedophile projects these torturous feelings and self-perceptions onto his victims. The children defiled and abused by his sexual attentions thus become “rotten”, “bad objects”, guilty and punishable. This leads to sexual sadism, lust rape, and snuff murders.
The paedophile treats “his” chosen child as an object, an extension of himself, devoid of a separate existence and denuded of distinct needs. He finds the child’s submissiveness and gullibility gratifying. He frowns on any sign of personal autonomy and regards it as a threat. By intimidating, cajoling, charming, and making false promises, the abuser isolates his prey from his family, school, peers, and from the rest of society and, thus, makes the child’s dependence on him total.
To the paedophile, the child is a “transitional object” – a training ground on which to exercise his adult relationship skills. The paedophile erroneously feels that the child will never betray and abandon him, therefore guaranteeing “object constancy”. The paedophile – stealthily but unfailingly – exploits the vulnerabilities in the psychological makeup of his victim. The child may have low self-esteem, a fluctuating sense of self-worth, primitive defence mechanisms, phobias, mental health problems, a disability, a history of failure, bad relations with parents, siblings, teachers, or peers, or a tendency to blame herself, or to feel inadequate (autoplastic neurosis). The child may come from an abusive family or environment – which conditioned her or him to expect abuse as inevitable and “normal”.
The paedophile is the guru at the centre of a cult. Like other gurus, he demands complete obedience from his “partner”. He feels entitled to adulation and special treatment by his child-mate. He punishes the wayward and the straying lambs. He enforces discipline.
The child finds himself in a twilight zone. The paedophile imposes on him a shared psychosis, replete with persecutory delusions, “enemies”, mythical narratives, and apocalyptic scenarios if he is flouted. The child is rendered the joint guardian of a horrible secret.
The paedophile’s control is based on ambiguity, unpredictability, fuzziness, and ambient abuse. His ever-shifting whims exclusively define right versus wrong, desirable and unwanted, what is to be pursued and what to be avoided. He alone determines rights and obligations and alters them at will.
The typical paedophile is a micro-manager. He exerts control over the minutest details and behaviours. He punishes severely and abuses withholders of information and those who fail to conform to his wishes and goals.
The paedophile does not respect the boundaries and privacy of the (often reluctant and terrified) child. He ignores his or her wishes and treats children as objects or instruments of gratification. He seeks to control both situations and people compulsively.
Narcissistic paedophiles claim to be infallible, superior, talented, skilful, omnipotent, and omniscient. They often lie and confabulate to support these unfounded claims and to justify their actions. Most paedophiles suffer from cognitive deficits and reinterpret reality to fit their fantasies.
The paedophile regards sex with children as an ego-booster. Subteen children are, by definition, “inferior”. They are physically weaker, dependent on others for the fulfilment of many of their needs, cognitively and emotionally immature, and easily manipulated. Their fund of knowledge is limited and their skills restricted. His relationships with children buttress the paedophile’s twin grandiose delusions of omnipotence and omniscience. Compared to his victims, the paedophiles is always the stronger, the wiser, the most skilful and well-informed.
Inevitably, the paedophile considers his child-victims to be his best friends and companions. Paedophiles are lonely, erotomanic (Excessive sexual desire), people.
The paedophile believes that he is in love with (or simply loves) the child. Sex is merely one way to communicate his affection and caring. But there are other venues.
To show his keen interest, the common paedophile keeps calling the child, dropping by, writing e-mails, giving gifts, providing services, doing unsolicited errands “on the child’s behalf”, getting into relationships with the preteen’s parents, friends, teachers, and peers, and, in general, making himself available (stalking) at all times. The paedophile feels free to make legal, financial, and emotional decisions for the child.
The paedophile intrudes on the victim’s privacy, disrespects the child’s express wishes and personal boundaries and ignores his or her emotions, needs, and preferences. To the paedophile, “love” means enmeshment and clinging coupled with an overpowering separation anxiety (fear of being abandoned).
Moreover, no amount of denials, chastising, threats, and even outright hostile actions convince the erotomaniac that the child is not in love with him. He knows better and will make the world see the light as well. The child and his guardians are simply unaware of what is good for the child. The paedophile determinedly sees it as his or her task to bring life and happiness into the child’s dreary and unhappy existence.
Thus, regardless of overwhelming evidence to the contrary, the paedophile is convinced that his feelings are reciprocated – in other words, that the child is equally infatuated with him or her. He interprets everything the child does (or refrains from doing) as coded messages confessing to and conveying the child’s interest in and eternal devotion to the paedophile and to the “relationship”.” http://thepsychopath.freeforums.org/the-roots-of-paedophilia-t22900.html
Ordlyden i anbefalingene Helsedirektoratet kommer med til foreldre som skal veilede barna sin om sex høres for meg ut som grooming, en metode overgripere bruker for å tilegne seg sex med mindreårige. Og i det siste avsnittet, etter de har beskrevet groomingmetoden så kommer de med dobbeltsnakk, der de påstår at disse anbefalingene gjøres for at ungene ikke skal utsettes for seksuelle overgrep. Bare det at det at man anbefaler foreldre og barn til å leke seksuelle leker er jo et gedigent rødt flagg som burde få alle varsellamper til å lyse.
På meg så virker det som om de som har lagd disse anbefalingene har et enormt behov for å lære barn om sex, der de påstår at dette gjøres for å beskytte dem mot seksuelle overgrep mens det i realiteten bare er en unnskydning for å groome dem. I verste fall så vil dette såkalte undervisningsopplegget få eldre barn til å begå overgrep mot yngre barn.
Man sitter ikke stille i båten når en ser slikt uten å reagere, da sier man i fra høyt og tydelig. Og jeg er sikker på at det er MANGE flere enn meg som oppfatter det på samme måte:
Teksten fortsetter under bildet
“Samtalen med foreldrene bør inneholde temaer knyttet til seksuell lek. Barn bruker lek til å utforske egen og andre barns kropp, inkludert kjønnsorganer, som en naturlig del av utviklingen fra de er små. De bør få anledning til å eksperimentere, prøve ut og være seg selv uten å oppleve stigmatisering.
Veiledningen bør også oppfordre foreldrene til å lære barna å sette grenser for egen kropp og om forskjellen på positive og problematiske berøringer.
Ved 4-årsalderen kan også temaer knyttet til kjønnsidentitet og seksuell orientering inkluderes.
I 3−4 års alder etablerer barn i økende grad nettverk og vennskap. Seksuell nysgjerrighet og nysgjerrighet på andres kropp vil kunne blande seg inn i venneleken. Diskusjoner rundt vennskap og trivsel kan være en god anledning til å ta opp temaet seksuell utvikling.
Grunnlaget for god seksuell helse legges allerede tidlig i småbarnsalderen. Barna oppdager og utforsker sin egen seksualitet, kjønnsidentitet og seksuelle identitet og stiller spørsmål relatert til kropp, kjønn og reproduksjon allerede fra 3–4-årsalder. Kunnskap om kropp, følelser og relasjoner er viktige forutsetninger for at barnet utvikler mestringskompetanse for egen helse, og legger grunnlaget for en helsefremmende livsstil og valg senere i livet.
Vil du støtte informasjonsarbeidet mitt, så vipps gjerne til 98011546
“Norge har en avtalefestet rett til å reservere seg mot nytt regelverk i EØS, også kalt vetoretten (artikkel 102). Denne muligheten har ikke medlemslandene i EU. Det er ingen krav om begrunnelse for å bruke vetoretten. EU kan ikke iverksette straffetiltak mot Norge, men kan sette den delen av EØS-regelverket som er berørt ut av kraft (suspensjon).
I EØS fattes vedtak med enstemmighet. Norge, Island og Liechtenstein samordner sine standpunkt i EFTAs faste komité, som ikke kan godkjenne en ny lov uten at alle tre landene er enig. Derfor har Norge vetorett mot alle nye EØS-lover.
Vetoretten kan brukes både av regjeringen og Stortinget. Regjeringen kan instruere de norske representantene i EFTAs faste komité og EØS-komiteen om å avvise en ny EU-lov. Hvis nye EØS-regler krever lovendring i Norge, må Stortinget vedta dem for at de skal bli norsk lov og gjelde overfor personer og bedrifter her til lands. Da kan stortingsflertallet bruke vetoretten ved å stemme ned forslaget.”
“At reservasjonsretten i EØS-avtalen ikke er benyttet, kan tyde på at Norges interesser er identiske med interessene i de andre tretti deltakende landene i avtalen. Eller at regjeringen ikke har turt å bruke retten i frykt for reaksjonene.
Avtalen er i sin form basert på demokratiske prinsipper. Hver av representantene i EØS-komiteen kan, etter instruks fra sin regjering, ta forbehold, altså ta i bruk reservasjonsretten. Og regjeringen er selvsagt ansvarlig overfor landets folkevalgte organ. Men spørsmålet er om dette er reelt, siden muligheten for at det iverksettes sanksjoner er til stede. Bindingen i avtalens artikkel 1, 3 og 7 er så forpliktende at regjeringen i realiteten ikke har noe valg. Den må godta den nye rettsakten og treffe alle nødvendige tiltak, ellers……”
Tyske forskere fant at maskebruk var assosiert med en 62 % økning i ulike sykdommer som, når de kombineres, induserte det forfatterne kalte Mask-Induced Exhaustion Syndrome (MIES).
Vi ser en statistisk signifikant nedgang i oksygeninntaket, økning i karbondioksid, økt hjertefrekvens, økning i kortpustethet og en rekke andre ubehagelige symptomer. Maskebruk er assosiert med 62 % økning i hodepine og mange hudplager. Det er ikke greit at folk bruker munnbind hver dag i årevis. Det gir munnbindbrukerne det forfatterne kalte Mask-Induced Exhaustion Syndrome (MIES).
Og det er nettopp dette helsepersonell og de mest kronisk syke pasientene sliter med i dag.
Nesten 40 % av de viktigste langtids-COVID-19-symptomene overlapper med maskerelaterte plager og symptomer beskrevet av Kisielinski et al. som MIES som tretthet, dyspné, forvirring, angst, depresjon, takykardi, svimmelhet og hodepine, som vi også oppdaget i den kvalitative og kvantitative analysen av ansiktsmaskeeffekter i vår systematiske gjennomgang.
Studien fant videre at N-95 munnbind/masker har en enda verre effekt. Husk at studier allerede har vist at de ikke gir bedre beskyttelse mot luftveisvirus enn kirurgiske masker; imidlertid forårsaker de definitivt flere bivirkninger.
I tråd med nylige funn av Kisielinski et al. og Sukul et al., viser de nåværende resultatene tydelig at N95-masker fører til betydelig mer uttalte og ugunstige biokjemiske, fysiologiske og psykologiske effekter (figur 7) enn kirurgiske masker. Til sammen kan resultatene i blodoksygenering, ubehag, hjertefrekvens, CO2, anstrengelse, fuktighet, blodtrykk, VE, temperatur, dyspné og kløe etc. tilskrives det større (nesten doblet) dødrommet og høyere pustemotstand i N95-maske.
Sammenlignet med den kirurgiske masken på kortsiktige effekter, kan N95-masker medføre forhøyede helserisikoer ved langvarig bruk. Interessant nok viser nyere data fra en stor multi-lands RCT-studie ingen signifikante forskjeller mellom de to masketypene når det gjelder SARS-CoV-2-infeksjonsrater. Likevel var det lang håndhevelse av N95-masker i for eksempel Østerrike og Tyskland.
“Det finnes ingen tester for long covid. Derfor er forskerne avhengige av folks egen fortelling om virusinfeksjon og senfølgene. Ettervirkninger av covid-19 har blitt et stort forskningsfelt.
For mange sliter lenge etter virusinfeksjonen – det som kalles senfølger eller long covid.
Men det finnes i dag ingen tester som slår fast om du har long covid. Derfor er forskerne avhengige av det folk selv forteller om senfølger.
Forskere har sjekket om en gruppe dansker som mente de hadde long covid, faktisk hadde hatt covid.
32 prosent hadde ikke hatt covid
Forskerne tok kontakt med medlemmene av Facebook-gruppa «Covidramte med senfølger». Gruppas 8000 medlemmer fikk invitasjon til å delta i studien.
Nær 1000 svarte på en spørreundersøkelse om long covid: Hvilke symptomer hadde de, når hadde de hatt covid-19, og hvordan var helsen deres generelt.
Deltakerne fortalte om mange ulike symptomer på long covid: mangel på energi, tretthet, tidvis depresjon, smerter, problemer med søvn, hukommelse, konsentrasjon, lukt og smak.
341 av de som svarte på spørreundersøkelsen, tok blodprøver på sykehus for å sjekke om de hadde antistoffer fra covid-infeksjon.
Blodprøven skilte mellom antistoffer som kom fra vaksine og fra sykdommen.
Til forskernes overraskelse viste det seg at 109 av de 341 deltakerne aldri hadde hatt covid-19. Det utgjør 32 prosent.
– Syke, men ikke fra covid
Kasper Iversen er en av forskerne på den danske studien:
– De har det ikke bra, de er syke, de har mange forskjellige symptomer som de selv mener skyldes covid-19. Men problemene deres er ikke relatert til covid-infeksjon. Det er andre årsaker til symptomene deres enn korona, sier Iversen til Politiken. Han er professor og lege på København universitetssykehus, Herlev og Gentofte.
Iversen foreslår flere årsaker til symptomene deres: andre infeksjoner enn covid-19, depresjon eller andre sykdommer. Nedstengningen av samfunnet kan også ha utløst stress i kroppen.
Det er mulig at noen få prosent har vært smittet av covid, men at det ikke er fanget opp av blodprøvene. Men denne feilmarginen endrer ikke på at hver tredje med senfølger i denne studien, ikke har vært smittet, ifølge Iversen.
100 dager lenger med sykdom
Deltakerne i studien var i hovedsak kvinner – 90 prosent. Det var ellers liten forskjell i hvordan de opplevde symptomene på long covid.
Den største forskjellen var at de som ikke hadde hatt covid, men mente de hadde long covid, i snitt hadde hatt symptomene 100 dager lenger.
Kasper Iversen advarer mot at studien generaliseres til alle med long covid. Medlemmene av long covid-facebookgruppa kan skille seg fra befolkningen generelt. Dessuten kan personer med langvarige helseproblemer, være ekstra motivert for å delta i en studie.
Resultatene viser at det er viktig med tidlige og presise diagnoser – både for pasienten og for helsevesenet, sier Iversen til Politiken.
– Det nytter jo ikke å sende noen til behandling for senfølger av covid, om helseproblemene og symptomene deres ikke har noe med covid-infeksjon å gjøre, sier han.
Folkehelseinstituttet kom denne uken med en oppsummering av forskning på long covid. Den danske studien er ikke tatt med i deres rapport.
– Denne studien er interessant, men liten og har noen begrensninger. I vår oppdatering begrenset vi oss til større studier for å unngå å trekke muligens misvisende konklusjoner fra mindre studier, sier lege og seniorrådgiver Jan Peter William Himmels fra FHI.
Videoen som viser hvordan man baker brød som er holdbart i 12 mnd, kan sees her
Bruk krukker med bred munn slik at man får brødet lett ut. Ikke vanlig Norgesglass. Se her
Oppskrift:
Rør en teskje tørrgjær i 3 dl lunka vann (brukes senere)
Hell 230 gram fullkornshvetemel i en bolle, sammen med 60 gram oppmalte linfrø, 50 gram solsikkekjerner, 50 gram gresskarkjerner, 50 gram sesamfrø, og en teskje salt.
Tilsett tørrgjæren som er blandet ut i vann, rør og bland det hele sammen til det blir en fin konsistens av deigen. Legg så en plastikkfolie eller håndkle over bollen med deig, og la den stå et varmt sted i 60 minutter til heving.
Når deigen er hevet så elt/kna til den slipper kantene av bollen.
Fjern gummipakningene fra lokka til glassene før deigen helles oppi. Kok opp vann og la gummistrikka ligge i vannet slik at de blir sterilisert.
Pensl innsiden av glassene med matolje(soyaolje)/solsikkeolje slik at brødet glir lettere ut av glassene etter steking.
Fyll glassene halvfulle med deig. Trykk deigen godt sammen når du har lagt den i glasset for å få ut luftbobler av deigen.
Tørk av deigsøl som har lagt seg på innsiden av glasset som ikke er dekket av deigen (se video)
Slå på steikeovnen og varm den opp til 200 grader, mens du setter glassene med lokkene på bort i 20 minutter på et varmt sted, så deigen får hevet seg litt til. Ta så og pensl toppen av deigen med litt matolje før steking.
Sett glassene på en kald bakerist, åpne lokkene til glassa før du setter dem inn i ovnen. Steketid 45 minutter.
Etter endt steketid sett gummipakningene på glassa og lukk lokka igjen (vær forsiktig da det er varmt), og snu så glassa opp ned som vist i videoen. La glassa med brødene kjøle seg ned. Legg så brødene på et mørkt og kjølig sted for lagring.
Vil man ta brødet ut av glasset for å spise det så rist det ut slik det vises i videoen.
Og her er en oppskrift på samme brød bare med hvetemel og gjær:
Rør en teskje med tørr gjær ut i 4,7 dl lunka vann
Hell så 600 gram med hvetemel i en bolle
Tilsett en teskje med salt
Tilsett tørrgjæren som du blandet i vannet, bruk miksmaster og bland det godt sammen.
Ta så en plastforlie eller handkle over bollen og la den stå og heve på et varmt sted i 60 minutter
Fjern gummipakningene fra glasslokka og legg dem i vann du har kokt opp slik at de blir sterilisert.
Pensl så glassa innvendig med matolje.
Etter 60 minuttters heving, dra deigen bort i fra kantene i bollen med en sleiv, og ta så og fyll glass halvfulle med deigen. Trykk deigen godt sammen når du har lagt den i glasset for å få ut luftbobler av deigen.
Tørk så bort deigsøl fra innsiden av glassa som ikke dekkes av deigen.
Varm opp ovnen til 200 grader
Sett glassa på en kald stekerist og putt dem inn i ovnen når den er varmet opp til 200 grader. Husk at glassa skal være åpne, dvs uten uten lokk når de stekes. Steketid 40 minutter.
Etter endt steketid sett gummipakningene på glassa og lukk lokka igjen (vær forsiktig da det er varmt), og snu så glassa opp ned som vist i videoen. La glassa med brødene kjøle seg ned. Legg så brødene på et mørkt og kjølig sted for lagring.
